Essay: Hvem setter dagsorden?

Transkript

1 Essay: Hvem setter dagsorden? Espen Nordenhaug 2. mai 2010 Innhold 1 Bakgrunn 1 2 Informasjonssamfunnet 2 3 Media og demokrati 2 4 Redaksjonelt innhold 2 5 Bidragsytere 3 6 Propaganda og påvirkningskraft 4 7 Konklusjon 4 1 Bakgrunn Dette essayet vil ta for seg det mediebildet vi i dag har i vårt samfunn. Det retter et fokus mot hvem som setter dagsorden, og hvilke interesser som spiller inn i medievinklinger i dagens demokrati. Med dagsorden forstås her de saker som diskuteres og drøftes i det offentlige rom gjennom media. 1

2 2 Informasjonssamfunnet Mange er i dag av den oppfatning at vi lever i en tidsalder og et samfunn der erværvelse av i informasjon og kunnskap kun begrenses av egen vilje, lyst og evne. Det snakkes om et "informasjonssamfunn"med et stort spekter av kunnskapskanaler som vi aldri har sett maken til. Nye medier har muliggjort en spredning av informasjon så og si i det begivenheter finner sted, og spesielt internett har gjort tilgjengeligheten og rekkevidden langt større. Vi skal likevel se at en slik utvikling ikke er ensbetydende med korrekt og kritisk kunnskapsformidling. For hvem er det som bestemmer hva vi skal få vite? Hvem er det som egentlig setter dagsorden? 3 Media og demokrati Oppfatningen rundt medias rolle i det moderne samfunn er hovedsaklig todelt. I tråd med marxistisk tankegang, vil noen hevde at i et kapitalistisk samfunn vil inflytelsesrike kretser benytte media for å opprettholde og styrke sin posisjon. Andre vil hevde at mediekanaler styrker demokratiet ved at flere samfunnsgrupper kan delta og bidra i det offentlige rom. Det er likevel vanskelig å betvile medienes makt i det moderne informasjonssamfunnet. Med et tilnærmet informasjonsmonopol evner de å tilrettelegge og vedlikeholde de interesser, verdier og vinklinger de måtte ønske. Det er derfor nærliggende å kunne fastslå at mediene spiller en helt avgjørende rolle i å sette dagsorden. Det er likevel ikke mediene alene som påvirker dette. Bak mediene står krefter med sterke interesser, som alle ønsker å påvirke dagsorden. 4 Redaksjonelt innhold Fra å i stor grad være idealistisk, er pressen nå hovedsaklig motivert av å generere kapital og overskudd. Aviser hadde tidligere stor partitihørlighet, og var ofte særdeles lojale. Innføringen av pressestøtte, kanalisert gjennom de ulike politiske partiene, gjorde spesielt avisene avhengig av å vise et visst politisk ståsted. 2

3 I dag er imidlertid de fleste mediebedrifter eiet av større mediehus. Aviser som tidligere stod for motstridende politikk, administreres gjerne i dag under samme eierskap. En slik kommersialisering av pressen skaper et tydelig og overordnet mål om å øke opplag og salg. Vi ser at selv statseide mediebedrifter som tradisjonelt har basert seg på linsensinnkreving, eksempelvis BBC, nå i stadig økende grad er avhengig av komersiell virksomhet.[2] For en fullverdig demokratisk ytring gjennom mediene kreves det en fullverdig representasjon av befolkningen som helhet. Det kan vanskelig sies at mediene i så måte representerer befolkningen. Når vi også vet at de tre store medieaktørene Orkla, Schibstedt og A-pressen kontrollerer i overkant av 60 prosent av norske mediebedrifter 1, er det tydelig at mangfoldet i pressen i stor grad er svekket. I de senere år kan det også virke som at underholdning, på bekostning av kunnskap og informasjon, får en stadig økende oppmerksomhet i mediene, en såkalt fordumming av TV-programmer og aviser der reality-tv benyttes som kroneksempel.[2] Dessuten vies mer eller mindre kjente mennesker mer spalteplass. I visse tilfeller figurerer disse i pressen som rene avtalte saker der det betales honorar for å blottlegge sitt privatliv.[3] Dermed vedlikeholder kjendisene sin status som kjente, samtidig som pressen fyller sine spalter med enkelt tilgjengelig informasjon. En slik kommersialisering av pressen har ført til at presseaktørene nærmer seg i ståsted og mangfoldet minker. Dermed risikerer korrekt, kritisk, avslørende og berikende journalistikk å ofres for underholdning og betydningsløs informasjon. I mange tilfeller vil en slik journalistikk føre til en neglisjering av den plikt mediene egentlig har - å informere samfunnets borgere på en korrekt og nøytral måte. 5 Bidragsytere Et stadig økene antall mediekanaler, 2 er ikke nødvendigvis ensbetydende med en demokratisk deltakelse i det offentlige rom. Media vil naturlig nok benytte seg av de informantene de har til rådighet, noe som gjerne er den sosiale elite. Pressen kan, ved å knytte kontakter, skape et nettverk av informanter som stadig mater de med informasjon. Samtidig benytter denne sosiale eliten mediene slik som de selv ønsker til å styrke sin posisjon. 1 Rønning referert i Medieutviklingen og det politiske systemet[1] 2 Radio, TV, trykte medier og i de senere år også internett 3

4 Det er riktignok mulig å delta i det offentlig rom gjennom leserspalter, korte bidrag og synspunkter i TV-sendte debatter og ikke minst gjennom diskusjonsfora, nettaviser og blogger på internett. Dette er likevel svært begrensede kanaler som har relativt liten innvirkning på den dagsorden som føres av mediene. 6 Propaganda og påvirkningskraft Mediene besitter som informasjonsspreder en enorm makt. Motivert av politikk, religion eller komersielle interesser, evner de å påvirke samfunnet som helhet ved å sile, sensurere og tilrettelegge informasjon. Under krigen i Irak viste eksempelvis det amerikanske TV-nettverket Fox News seg som tydelige Bush-sympatisører. Mens Vesten i stor grad var splittet i sitt syn på invasjonen, påvirket TV-kanalen sine seere blant annet ved å avbilde et svaiende amerikansk flagg mens amerikanske tropper marsjerte inn til krigsmusikk.[2] Bakgrunnen for invasjonen av Irak var blant annet Sadam Husseins påståtte besittelse av masseødleggelsesvåpen. Slike våpen ble aldri funnet. David Kelly, mannen som stod bak påstanden, ble forfulgt av pressen, og valgte til slutt å ta sitt eget liv.[2] Dette er langt fra et unikt tilfelle. Medienes forfølgelse og deres fremstillinger gir en makt som kan presse mennesker til det ytterste. Sett i et rent politisk perspektiv, kan det også sies at mediene setter dagsorden for politikere og den politikken de fører. Eksponering gjennom media er verdifullt, da dette er politikeres kommunikasjonskanal til befolkningen. Media presser gjennom umiddelbare og til tider forhastede beslutninger og tiltak. Karisma og personlighet er karakteristikker som er vel så viktige som en langsiktig politisk handlingsplan. 7 Konklusjon På samme måte som mediene kan skape store overskrifter, besitter de også makten til å kunne sile og sensurerer informasjon. Samfunnet er til stor grad avhengig av mediene for kunnskapserværvelse. Dermed kan det sies at mediene på mange måter setter dagsorden for det samfunn vi i dag lever i. Det er likevel ikke journalister og mediearbeiderne alene som setter denne 4

5 dagsorden. En økende motivasjon mot inntekstbringende virksomhet, kan skape en feilaktig framstilling av det faktiske nyhetsbildet. Underholdning opptar snarerer spalteplass på bekostning av kunnskap. Samtidig figurerer den sosiale elite som medienes informanter. Eliten og de såkalte kjendisene er møysomme med å holde pressen informert, og vedlikeholder dermed sin posisjon ved å fortsette å figurere i mediebildet som en ren gjentjeneste. Referanser [1] Medieutviklingen og det politiske systemet. [2] Peter Burke Asa Briggs. A Social History of the Media. Polity Press, [3] Gunnar Bodahl-Johansen. Gjesteforelesning. Mars