Vedr. innsigelse mot Patent nr

Transkript

1 P602.doc Patentstyret Sandakerveien 64 Postboks 8160 Dep OSLO Oslo, 4. juli 2013 Vår ref.: P22239NOPC / GLA Geir Langli Deres ref.: Vedr. innsigelse mot Patent nr Viser til Patentstyrets skriv datert , og etterfølgende skriv datert Patenthaver gis her mulighet til å komme med kommentarer til svar fra Fiskeri og havbruksnæringens landsforening (FHL). Ønskede krav Patenthaver ønsker å opprettholde kravene som ble innlevert som svar på innsigelsen til FHL. For å unngå noen tvil er det vedlagt kopier av hovedkravsett og tilleggskravsett 1-4. Støtte og bakgrunn for disse kravsettene er oppsummert i brev datert vedrørende FHL sin innsigelse. De ytterligere kommentarer/argumenter innsendt av FHL gjelder innvendinger mot manglende nyhet, mot manglende oppfinnelseshøyde og mot manglende støtte for materiale innført i kravene. FHL har referert til E1 (Gunning et al.), erklæringen til professor Kristian Ingebrigtsen (E2), i tillegg til de nye siterte vedleggene 1-7. Til dette har vi følgende kommentarer, hvor nummereringen av dokumenter er som i innsigelsen. Nyhet Innvendingen vedrørende manglende nyhet er basert på en feilaktig tolkning av endret krav 1. Innsiger har tolket uttrykket «opp til 12 timer» til å bety 0-12 timer, dvs. «alt fra samtidig eksponering, til eksponering med 12 timers mellomrom» (se seksjon 2.2 av innsigelsen). Krav 1 i hvert av kravsettene spesifiserer helt tydelig at det andre behandlingsmiddelet blir påført innen en viss tidsperiode fra det første behandlingsmiddelet, og at behandlingsmidlene blir påført sekvensielt. Uttrykket «opp til 12 timer» er følgelig ment å omfatte situasjoner hvor det andre behandlingsmiddelet blir tilsatt sekvensielt og umiddelbart etter det første behandlingsmiddelet. I slike situasjoner vil det andre behandlingsmiddelet fortsatt bli tilsatt etter det første behandlingsmiddelet, men med en liten avstand i tid mellom hver tilsetning. Dette omfatter ikke å tilsette de to behandlingsmidlene i kombinasjon, slik det er foreslått av innsiger. Innsiger har ikke identifisert en fremgangsmåte, for å behandle oppdrettsfisk mot angrep av ektoparasitter, som omfatter å tilføre det første og det andre behandlingsmiddelet sekvensielt, og i den rekkefølge spesifisert i kravene. 1/7

2 Alle anmodede krav har følgelig nyhet. Oppfinnelseshøyde Fordelene med oppfinnelsen har blitt diskutert i våre tidligere brev datert , og Data lagt ved i tidligere brev viser tydelig at fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er meget effektiv for å kontrollere ektoparasitter på oppdrettsfisk, og tillater bruk av en redusert mengde med parasitticider. Spørsmålet som skal stilles er om det i fravær av etterpåklokskap ville ha vært åpenbart for en fagperson å bruke kombinasjonen ifølge oppfinnelsen når denne skulle finne en forbedret fremgangsmåte for å behandle mot fiskelus som reduserer eksponeringen av oppdrettsfisk for potensielt giftige kjemikalier (se side 1, linje i gjeldende patent). E1 er det eneste dokumentet som foreslår å tilføre et organofosfat før et pyretrat. Som nevnt i våre tidligere brev ligger dette dokumentet langt på siden av den foreliggende oppfinnelsen og ligger hovedsakelig innenfor et totalt forskjellig teknisk område. Patenthaver anfører derfor at E1 ikke ville ha blitt vurdert av en fagperson. Innsiger har opprettholdt fastslåelsen av at en fagperson ville ha vært klar over E1 og vurdert denne. Ifølge innsiger ville en fagperson vært klar over hvordan man bekjemper Helicoverpa armigera og således E1, fordi en veterinær også må forventes å ha kunnskap om hvordan man bekjemper andre skadedyr enn fiskelus. Patenthaver er ikke enig med innsiger, og anfører at fagpersonen ikke ville ha sett til E1 når denne så etter en løsning på problemet som ligger bak oppfinnelsen. E1 har ingenting å gjøre med veterinærmedisin. Veterinærmedisin er definert som «the branch of science that deals with the prevention, diagnosis and treatment of disease, disorder and injury in animals" (se Tilsvarende er en veterinærkirurg eller veterinær definer som "a professional who practices veterinary medicine by treating disease, disorder, and injury in non-human animals" (se Enkelt sagt er en veterinær en person som er spesialisert i behandlingen av ikke-humane dyr. Innenfor området dekket av veterinærmedisin er det faktisk mange spesialiseringer grunnet det store mangfoldet av ikke-humane dyr. Noen veterinærer fokuserer for eksempel på kjæledyr, mens andre fokuserer på husdyr, og en annen gruppe av veterinærer kan fokusere på marine dyr som fisk. Det er følgelig ikke åpenbart at en spesialist innenfor et felt av veterinærmedisin nødvendigvis ville være klar over utviklinger innen et annet felt av denne. Som et bevis på dette henvises det til side 1633 i Merck Veterinary Manual, 2010-utgaven (Vedlegg 5) hvor det står at i tilfelle av fiskelusangrep er «consultation with a salmonid health specialist suggested». Merck manualen anerkjenner følgelig at selv innenfor veterinærvitenskapen er det en mengde personer som hver har sine egne spesialkunnskaper. Selv om veterinærer kan konsultere Merck-manualen, anbefaler denne at det søkes råd fra spesialist i visse tilfeller. Fagpersonen i det foreliggende patentet er en veterinær som har spesialkunnskap om fiskehelse. Fagpersonen ville derfor ha vært klar over Merck-manualen. Imidlertid ville vedkommende ikke ha noen dyptpløyende kunnskap om enhver behandling i nevnte manual, da størstedelen av disse behandlingene ville angå behandling av dyr utenfor dennes ekspertområde. E1 er rettet mot behandling av pestfagerfly (Helicoverpa armigera). Pestfagerfly er et skadedyr som oppholder seg på planter. En veterinær ville ikke ha noen interesse i et slikt dokument da det omhandler stell av planter. Formålet med E1 er å minimere skade på avlingen. Dette ligger langt fra en veterinærs interesseområde, nemlig å behandle sykdommer, forstyrrelser og skader på ikke-humane dyr. Som et eksempel på dette er patenthaver ikke i stand til å finne noen referanser til verken pestfagerfly (Cotton bollworm) eller Helicoverpa armigera i overnevnte Merck-manual. Fagpersonen som 2/7

3 konsulterer Merck-manualen for å finne veiledning for en alternativ behandling vil derfor ikke bli ledet til å lese E1. Videre, som sagt i vårt brev datert , tidsskriftet som E1 ble publisert i er «Pesticide Biochemistry and Physiology», og dette publiserer forskning på «mode of action of plant protection agents such as insecticides [...]». Fagpersonen som ville ha vært kjent med et slikt dokument ville sannsynligvis være en rådgiver for en bonde (korn, grønnsaker og lignende) eller en ekspert på hagebruk. I motsetning til dette er den foreliggende oppfinnelsen rettet mot kontroll av ektoparasitter, sånn som lakselus på fisk. Det er ingen grunn til at en med kunnskap innen veterinærmedisin ville være kjent med forskning innen kontroll av pestfagerfly-infestering på planter. Videre er det helt klart at tidsskriftet som E1 er publisert ikke er innenfor veterinærvitenskapen. Fagpersonen med kunnskap innenfor veterinærmedisin ville derfor ikke ha noen grunn til å konsultere tidsskriftet i hvilket E1 ble publisert. Innsiger påstår også at det ikke er noen forskjell om et skadedyr er på et dyr, en plante eller fisk, og at de samme midlene kan bli brukt mot alle. Patenthaver er sterkt uenig i denne påstanden. Det viktigste punktet ved enhver fremgangsmåte for kontroll av skadedyr er ikke hvordan behandlingen påvirker skadedyret, men hvordan behandlingen påvirker verten til skadedyret. Fagpersonen innen hvilket som helst av disse områdene er derfor først og fremst opptatt av helsen til fisken eller planten. Når en fagperson undersøker alternative behandlingsmetoder ville ikke denne undersøke hvilke andre metoder som er tilgjengelige for å ta seg av ektoparasitter med eksoskjelett, slik innsiger hevder. Derimot ville fagpersonen undersøkt hvilke andre metoder som er tilgjengelige, og som er kompatible med behandling av fisk. En slik undersøkelse ville ikke ha ledet fagpersonen til E1. Tilnærmingene for å kontrollere skadedyr på dyr, planter og fisk varierer også mye av en rekke viktige grunner. Generelt sett skader for eksempel ikke fiskelus helsen til fisken på hvilken den oppholder seg. I stedet blir behandlingsmidler mot fiskelus hovedsakelig brukt til å fjerne (dvs. drepe) lusen av kosmetiske årsaker. Forbrukere ønsker ikke å spise fisk som er dekket av lus. Formålet med å behandle fisk for å kontrollere populasjonen av lus er derfor å fjerne lusen før den kommer for salg. I tillegg blir fiskelusen båret av vertsfisken i vannet. Lusen har derfor intet annet valg enn å bli utsatt for behandlingsmidlene i det omsluttende mediet. Da lus sjeldent forlater verten for å svømme i åpent vann er hovedformålet til behandlingen å drepe så mange lus som mulig mens man samtidig minimerer stress på fisken. I motsetning til dette er målsetningen ved skadedyr på planter ikke nødvendigvis å drepe skadedyrene, men kun å holde de unna, for derved å hindre skadedyrene fra å spise på planten. I slike tilfeller er det å drepe skadedyrene en tilfeldig virkning og hovedmålet med behandlingen er å forhindre skade på planten. Videre betyr de spesifikke kravene for å behandle planter og fisk at de relevante faktorene som må vurderes vil variere betydelig. For eksempel blir fisk behandlet i vann og man må derfor velge behandlingsmidler som er stabile ved omtrent ph 7,5-8,5 (ph i sjøvann) og som er moderat vannløselige for å hjelpe til med dispergeringen. Dette er ikke noe som nødvendigvis må tas hensyn til ved behandlingen av dyr og planter som kan bli behandlet med et ikke-vandig medikament, slik som en fin dispersjon med behandlingsmiddel. Videre, som nevnt i E1, når man evaluerer behandlingsmidler for skadedyr som oppholder seg på planter, må man ta hensyn til faktorer som lukt og brennmerker på blader (se side 60, andre kolonne). Lukt er en nødvendig vurdering gitt den utbredte bruken av pesticider i landbruksområder, mens brennmerker på bladene bør unngås da det selvfølgelig skader avlingen og reduserer utbyttet av denne. Lukt er åpenbart ikke en viktig faktor ved behandling av fiskelus da behandlingsmidlene ikke er luftbårne. Videre er fisk selvfølgelig ikke i stand til å få «brennmerker på bladene». 3/7

4 Grunnet disse forskjellige kravene ville ikke en veterinær ha noen interesse av å konsultere dokumenter vedrørende behandling av planter, siden konklusjonene man kommer frem til ikke engang behøver å være gyldige for behandling av fisk. I patenthavers syn er det ingen grunn til at en fagperson, med utgangspunkt i den tidligere kjente bruken av kombinasjonsbehandlinger og med sikte på å tilveiebringe forbedrede metoder for å kontrollere fiskelus som reduserer eksponeringen for potensielt giftige kjemikalier, ville konsultere E1. Det finnes ingen tilknytning mellom E1 og fiskelus, eller fiskeoppdrett generelt, og det finnes ingenting i dette dokumentet som ville ha ledet en fagperson til å forvente at den synergistiske effekten beskrevet deri kunne forventes å gjelde i ektoparasitter som infesterer kommersielle fiskeoppdrettsanlegg. Vi kan videre støtte oppunder våre argumenter ved å referere til Norsk Høyesterettsdom, HR A (heretter «den norske avgjørelsen»). Denne avgjørelsen angår en metode for å motvirke katarakt i laks ved å bruke histidin som et fortilskudd. Det relevante spørsmålet var om fagpersonen ville ha vært klar over en publikasjon som relaterte seg til bruk av histidin i kattemat for å forhindre dannelse av katarakt. Ifølge patenthaver (i HR-dommen) ville ikke en fiskeoppdretter være klar over, eller vurdere, publikasjoner relatert til katarakt i kattunger. Domstolen fremholdt at fagpersonen ville gjøre denne koblingen, men bare på grunn av den tilleggsfaktoren at blodmel ble fjernet fra laksefor på grunn av redsel for BSE. Med andre ord; uten redselen for BSE ville fagpersonen ikke ha hatt noen grunn til å se på et dokument relatert til katarakt hos kattunger når denne var ute etter å forhindre dannelsen av katarakt i laks. Det er interessant å merke seg forskjellene i klassifisering av kattunger (katter) og laks. Både katter og laks tilhører dyreriket, og rekken/divisjonen Chordata. Imidlertid hører katter til klassen «pattedyr», mens laks hører til klassen «Actinopterygii». Likeledes, selv om pestfagerfly og fiskelus tilhører dyreriket og rekken/divisjonen «Arthropoda», tilhører pestfagerfly klassen «insekter», mens fiskelus tilhører klassen «krepsdyr». Følgelig, selv om katter og laks tilhører samme rike og rekke/divisjon, tilhører de totalt forskjellige klasser. Tilsvarende er tilfellet for pestfagerfly og fiskelus. I den norske avgjørelsen ble det fremholdt at fagpersonen ikke vanligvis ville ha vurdert et dokument relatert til en dyreklasse når denne vurderte en behandling for en annen dyreklasse, uten å ha en eksplisitt grunn for å gjøre det. Vi ser ingen grunn til at denne avgjørelsen ikke skal være relevant her hvor to helt forskjellige klasser av leddyr er involvert. I foreliggende tilfelle er det helt klart ingen ytterligere faktorer som ville ha ledet fagpersonen til å lete innenfor et mye større område av den kjente teknikken. Som presentert i vårt brev datert , er det også viktig rettspraksis i EPO på dette området. I T176/84 var det relevante spørsmålet om en fagperson som ønsket å forbedre en blyantspisser ville ha sett til et dokument relatert til et pengeskrin. Begge gjenstander hadde det generiske konseptet omfattende en liten eske med en skyvbar åpning som holdt på plass innholdet i boksen (enten blyantspon eller penger). Oppfinnelsen kunne bli sett på som å ligge i bruken av den skyvbare døren fra pengeskrinet for å sikre at blyantspisseren holdt seg lukket når den ikke var i bruk for således å holde på plass blyantsponene. Styret (Technical Board of Appeal) anså at fagpersonen først ville vurdere å se på tekniske løsninger relatert til andre blyantspissere. Videre kunne fagpersonen deretter se innenfor det som ble beskrevet som det brede generiske fagområdet (i dette tilfellet: bokser som lukker seg automatisk). Det som er verdt å merke seg er at Styret (se avsnitt i T176/84) mente at både blyantspisseren og pengeskrinet kunne bli sett å ligge innenfor det samme generiske fagområdet. Imidlertid var beskrivelsen i dokumentet som omhandlet pengeskrinet spesifikt rettet mot pengeskrin, og det var ingenting i beskrivelsen som antydet et mer generelt konsept eller bruk. Styret mente derfor at det ikke var noen grunn til at fagpersonen skulle bli motivert for å se til det spesifikke fagområdet for pengeskrin for å se hvordan lignende problemer hadde blitt løst der. Uten en slik motivasjon ville ikke fagpersonen ha kombinert løsningen for pengeskrinet med en blyantspisser for således komme frem til den krevde oppfinnelsen. 4/7

5 T195/84 bygger på avgjørelsen i T176/84 og fremholder at en fagperson kan vurdere å kombinere kjent teknikk fra det brede generiske fagområdet, men bare hvis de kjente teknikkene er allment kjent og virkelig hører til det brede generiske fagområdet, og som følgelig ville være kjent for fagpersonen som videre ville forstå at den kunne bli anvendt i ethvert spesifikt fagområde som ligger innenfor det brede generiske fagområdet (se avsnitt 8.4). Patenthaver anfører at det er ingenting i E1 som indikerer at synergien beskrevet deri vil gjelde generelt for virvelløse dyr som ikke er pestfagerfly, langt mindre at den vil gjelde for ektoparasitter som infesterer fisk. Det er helt klart at E1 ikke hører innunder den generelle kunnskapen til fagpersonen (dvs. en veterinær), og det er ingen grunn til at fagpersonen skulle bli motivert til å konsultere denne meget spesifikke publikasjonen når han/hun var ute etter å løse problemet som ligger til grunn for den foreliggende oppfinnelsen. Når det gjelder de andre dokumentene sitert av innsiger, har innsigeren gjentatt sine argumenter med hensyn til E2; en erklæring fra professor Kristian Ingebrigtsen som fastslår at veterinærer vanligvis tester forskjellige kombinasjoner av kjente sammensetninger for å finne de beste behandlingene for en sykdom. E2 inviterer kun fagpersonen til å prøve forskjellige kombinasjoner for å finne en som fungerer. Dette er ikke annet enn en anmodning om å foreta et forskningsprosjekt. E2 sier ikke at fagpersonen ville ha påført det første og det andre behandlingsmiddelet i den rekkefølgen som kreves i krav 1 (i hovedkravsettet) med en forventning om at å gjøre dette ville tilveiebringe fordelene med oppfinnelsen. Spørsmålet som det skal svares på er om det er noen lære i den kjente teknikken, som et hele, som ville (ikke bare kunne, men ville) ledet fagpersonen, når denne står ovenfor det objektive tekniske problemet, til å modifisere eller tilpasse den nærmeste kjente teknikken, mens han/hun tar hensyn til denne læren, for derved å komme frem til oppfinnelsen. Med andre ord er ikke poenget om fagpersonen kunne ha kommet frem til oppfinnelsen ved å modifisere eller tilpasse den nærmeste kjente teknikken, men om fagpersonen ville ha gjort det fordi den kjente teknikken ledet han/hun til å gjøre det med håp om å løse det objektive tekniske problemet eller med en forventning om en forbedring eller fordel (se EPOavgjørelse T2/83). Følgelig, selv om fagpersonen kunne ha påført behandlingsmidlene sekvensielt, i henhold til fremgangsmåten til den foreliggende oppfinnelsen, er det ingenting i E2 som sier hvorfor fagpersonen ville ha gjort det med noen forventning om at å gjøre det ville ha gitt de gode resultatene som blir oppnådd ved å bruke den foreliggende oppfinnelsen. Kommentarene til professor Ingebrigtsen er ikke mer enn en fastslåelse av at det ikke er uvanlig for veterinærer å foreta forskning for å optimalisere behandlingsregimer. Imidlertid er det ingen bevis for at den relevante forskningen med å faktisk optimalisere påføringen av et første og et andre behandlingsmiddel i henhold til krav 1 i hovedkravsettet har blitt foreslått eller utført av noen før prioritetsdatoen til det omstridte patentet. Innsigeren har også sitert et fakta-ark som fokuserer på livssyklusen til lus (vedlegg 2). Innsiger slår fast at dette dokumentet viser at pyretroider og organofosfater retter seg mot alle stadier i lusens utvikling. Dette er imidlertid basert på en misforståelse av teksten. Den eneste referansen til organofosfater og pyretroider er under overskriften «Behandling», som sier i den tredje setningen at pyretroider og organofosfater kan bli dosert rett i vannet. Den fjerde setningen sier at emamektinbenzoat retter seg mot alle stadier av lusens utvikling. Emamektinbenzoat er ikke et pyretroid eller organofosfat, men tilhører en helt annen klasse av pesticider, nemlig avermektiner. Patenthaver kan i alle tilfeller ikke skjønne hvordan eller hvorfor dette dokumentet skulle gjøre kombinasjonen ifølge den foreliggende oppfinnelsen åpenbar. Innsiger har også sitert Merck Veterinary Manual, 1979 utgaven (vedlegg 3) som sier på side 746 at: 5/7

6 "Synthetic pyrethroids are showing promise against resistant strains and will probably be used, mixed with other compounds, in the future." Igjen skal det anføres at også dette ikke utgjør annet enn spekulering, da dokumentet ikke sier at fagpersonen ville ha påført det første og det andre behandlingsmiddelet i den rekkefølgen som kreves i krav 1 (i hovedkravsettet) med en forventning om at å gjøre dette ville tilveiebringe fordelene med oppfinnelsen. Innsiger har også vist til side i vedlegg 3, hvor det er indikert at organofosfatet Stirofos (se også vedlegg 4) kan bli kombinert med et pyretrin. Imidlertid er ingen antydning i dette dokumentet at disse behandlingsmidlene skal bli påført sekvensielt, og videre at organofosfatet skal bli påført først. Videre er kombinasjonsbehandlingene godkjent for bruk på hester, ikke fisk. Vedlegg 5, sitert av innsiger, er den siste utgaven (2010) av Merck Veterinary Manual. På side 833 sies det at melkekyr kan bli sprayet med permetrin synergert med et organofosfat, sånn som diklorvos, for behandlingen av lus. Imidlertid gjør ikke denne beskrivelsen det klart om behandlingsmidlene skal bli påført samtidig eller sekvensielt, og hvis sekvensielt, i hvilken rekkefølge de skal påføres. I alle fall er vedlegg 5 publisert etter prioritetsdatoen til det omstridte patentet, og er følgelig ikke en gang en del av den kjente teknikken. Dets beskrivelse av synergi er derfor irrelevant og kunne ikke ha ledet en fagperson til oppfinnelsen. Vedlegg 7 viser kun kjente behandlingsmidler mot fiskelus, mens vedlegg 6 viser kjente kombinasjoner av organofosfater og pyretriner/pyretroider for bruk mot «cattle tick» og «buffalo fly». Patenthaver bestrider ikke det faktum at mange behandlingsmidler mot fiskelus var kjent i teknikken ved patentets prioritetsdato. Videre er det klart at det var kjent å bruke kombinasjoner av organofosfater og pyretriner/pyretroider i behandling av visse husdyr. Imidlertid gir ingen av disse dokumentene noen indikasjon på at fiskelus kan bli behandlet effektivt ved å bruke et organofosfat etterfulgt av et pyretrin/pyretroid. Som sagt over kan ikke kombinasjoner som har vist seg å være effektive på en klasse av dyr nødvendigvis bli overført til dyr av en helt annen klasse. Videre gir ingen av disse dokumentene noen indikasjon om den overraskende fordelen med oppfinnelsen som kan oppnås når et organofosfat blir brukt og etterfulgt av et pyretrin/pyretroid. Patenthaver har funnet ut at å påføre de første og andre behandlingsmidlene i samsvar med fremgangsmåten definert i krav 1 ifølge hovedkravsettet, leder til uventet gode resultater som patenthaver anfører ikke ville ha vært åpenbare ved det foreliggende patentets prioritetsdato. En påstand om at E1, kombinert med ethvert av de andre dokumentene sitert av innsiger, ville ha ledet fagpersonen til krav 1 ifølge hovedkravsettet, med noen som helst forventning om suksess har blitt gjort i etterpåklokskapens lys, da E1 er et totalt urelatert dokument. Basert på det overnevnte anfører patenthaver at kravene til hovedkravsettet, og hvert av tilleggskravsettene, er oppfinneriske i forhold til dokumentene sitert fra den kjente teknikken, både vurdert hver for seg eller i kombinasjon. Lovlighet Innsiger har hevdet at det ville være ulovlig å påføre lave konsentrasjoner med behandlingsmidler mot fiskelus i samsvar med oppfinnelsen. Patenthaver vil gjerne få påpeke at lovlighet ikke er noen gyldig innsigelsesgrunn. Anvendelse av lave konsentrasjoner med behandlingsmidler mot fiskelus i samsvar med oppfinnelsen er fordelaktig av mange grunner. Eksponeringen av fiskeoppdrettere ovenfor kjemikaliene vil åpenbart bli redusert. Det vil være mindre problemer relatert til transport og lagring av slike kjemikalier, og det er klare miljømessige fordeler ved å bruke lave konsentrasjoner av behandlingsmidler. I lys av dette, selv om det teknisk er ulovlig, er fremgangsmåten helt klart ikke i strid med offentlig orden eller moral. 6/7

7 Ulovlig utvidelse av krav Innvendingen fra innsiger vedrørende en påstått ulovlig utvidelse av kravene er basert på en feiltolkning av det meddelte krav 1. Innsiger har tolket at uttrykket «opp til 12 timer» betyr 0-12 timer, dvs. «alt fra samtidig eksponering, til eksponering med 12 timers mellomrom» (se seksjon 2.2 av innsigelsen). Som sagt over i forbindelse med nyhet, spesifiserer krav 1 i hvert av kravsettene helt tydelig at det andre behandlingsmiddelet blir påført innen en viss tidsperiode fra det første behandlingsmiddelet, og at behandlingsmidlene blir påført sekvensielt. Uttrykket «opp til 12 timer» er følgelig ment å omfatte situasjoner hvor det andre behandlingsmiddelet blir tilsatt sekvensielt og umiddelbart etter det første behandlingsmiddelet. I slike situasjoner vil det andre behandlingsmiddelet fortsatt bli tilsatt etter det første behandlingsmiddelet, men med en liten avstand i tid mellom hver tilsetning. Det er derfor ingen utvidelse av beskyttelsesomfanget til de foreliggende krav. Konklusjon Basert på foreliggende kommentarer, samt brev datert 15. august 2012 og 02. mai 2013, er patenthaver av den mening at søknadsgjenstanden definert ved foreliggende hovedkravsett, subsidiært ved tilleggskravsett 1-4, er ny og innehar oppfinnelseshøyde iht. Patentlovens 2, 1. Med vennlig hilsen Onsagers AS Geir Langli Vedlegg: Hovedkravsett + tilleggskravsett 7/7