Knut Faldbakken. Tyvene Senskade. bokklubben

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Knut Faldbakken. Tyvene Senskade. bokklubben"

Bjørnar Gunnar Håkonsen
8 år siden
Visninger:

1 Knut Faldbakken Tyvene Senskade bokklubben

2 Innhold Tyvene 7 Senskade 419

3 Tyvene

4 Dette er ikke slutten! Som en rituell befaling gjentok hjernen hans ordene mens han sprintet opp trappene til leiligheten: Han hadde vært uforsiktig, mistet hodet, javisst! og det på det mest ubeleilige tidspunkt. Kludret det til. Men det var ikke over. Alt var ikke tapt Raseriet rev ennå i kroppen, ga ham krefter til å ta trinnene flere i slengen opp til tredje etasje. Ekko drønnet opp og ned trappesjakten, hans egne skritt, hans egen pust. Lungene verket under den uvante anstrengelsen. Han enset det ikke. Han kunne tatt tre trapper til, fire! Men det trengtes ikke. Han var oppe. Han knuget plastposen under armen. Innholdets dyrebare vekt. Han følte lettelsen, den gjorde ham svimmel, knærne dirret. Han måtte bruke begge hender til å føre nøkkelen inn i låsen, slik skalv han, ikke av skrekk, men av opphisselse. Han hørte ingen i trappen. Rolig nå! Det ville være tid nok, det var ikke mange minuttene han trengte. Uansett hva konsekvensene ble av dette som nettopp var skjedd, ville han rekke å ta sine forholdsregler. Det måtte bli en utsettelse av alle planer, selvsagt, på ubestemt tid. Men opplegget tålte det, han var ikke slått ut. Den helvetes lille hora skulle ikke få ødelagt ham! Han slengte ytterdøren på vidt gap, tok entréen i to sprang, braste inn på soveværelset, visste nøyaktig hva han hadde å gjøre. Han var ikke slått ut, ikke han, nei! Ikke ennå. Hun skulle få se Få minutter senere satt han på sengen og tente en røyk med skjelvende hender. Det var nesten fire år siden han sist røykte en sigarett, det smakte beiskt, men han dampet i vei. Pakken hadde ligget på nattbordet hennes. Hun hadde begynt igjen for 9

Ekko drønnet opp og ned trappesjakten, hans egne skritt, hans egen pust. Lungene verket under den uvante anstrengelsen. Han enset det ikke. Han kunne tatt tre trapper til, fire! Men det trengtes ikke.

5 å provosere ham, håne ham, demonstrere at han ikke bestemte alt. Det hadde vært begynnelsen. Så hadde det gått så langt at han til slutt måtte sette henne på plass. Han gikk bort til vinduet, følte seg roligere nå, klar til å møte det som kom, hva det nå enn måtte bli. Nede på gaten hadde det samlet seg en del folk. De sto omkring på ærbødig avstand. Bilen sto skrått inn på fortauet med døren åpen på førersiden. Hun lå noen meter unna, halvveis i rennestenen med kroppen i en forvridd stilling og ansiktet oppvendt. Det pene ansiktet maltraktert til en blodkake. Såpass at de grådige tilskuerne holdt god avstand. Til pass, tenkte han. Til pass! Til pass! Helvetes Helvetes fordømte! Han satte seg på sengekanten igjen, trakk inn sigarettrøyken, hostet og harket, øynene sved. Han hørte sirenene nærme seg. La dem komme, tenkte han, røykte videre, tørket tårene der han satt. Han var klar. Han lengtet nesten etter å bli pågrepet, tatt i armene, løftet på bena og ført bort. Alle ville tro at dette var slutten, at han var ferdig, nå. Men det var bare begynnelsen.

Bilen sto skrått inn på fortauet med døren åpen på førersiden. Hun lå noen meter unna, halvveis i rennestenen med kroppen i en forvridd stilling og ansiktet oppvendt.

6 Del en

7 1 Sykehuset i Elverum. 2. juli. Ettermiddag Ingenting blir akkurat som på film. Bare tanken Så absurd at et lite latterhikst presset seg opp fra mellomgulvet, ble forvandlet til et hulk som krøllet de istykkerbitte leppene. De hadde jo sittet og sett på tv, en sykehusserie av alle ting! Hun husket scenen i operasjonssalen, skinnet fra operasjonslampen, kretsen av alvorlige, tildekkede ansikter, aktpågivende blikk fulle av bekymring, nei, ikke bekymring, tvert imot, et beroligende alvor, konsentrasjon, trygghet på egen kompetanse og erfaring. Ansvarsfølelse. Fortrøstning. I en slik dramaturgi kunne ingenting gå galt. Likevel lå hun her og visste at det hadde gått galt. Det verste som kunne skje, hadde skjedd. Hun hadde trengt beskyttelse nå, denne ringen av selvtillit omkring sengen. Men ingen sto rundt henne med trøstende, optimistiske ansikter som lovet støtte, lindring, snarlig helbredelse. For dette var virkeligheten, og det var ingenting å helbrede. De hadde sittet og kost seg foran tv-en, en liten familie allerede. Hun hadde bare orket et par ostepop før hun begynte å kjenne seg uvel. Men hun ville ikke bry ham, enda hun straks hadde følt at dette ikke dreide seg om den vanlige kvalmen. Da de første smertene meldte seg, hadde hun bare reist seg og gått ut på toalettet. Ved synet av alt blodet hadde hun svimlet og falt og så endelig fått ropt på ham. * 13

De hadde jo sittet og sett på tv, en sykehusserie av alle ting!

8 Det vindusløse rommet var tomt bortsett fra sengen hun lå i, et lite nattbord med skuff og en stol med sete og rygg i rød skai. Skapet var hvitmalt og gikk i ett med veggen. Sterkt lys kom fra taklampen. Selvsagt var det ingenting der som minte om det som nylig hadde skjedd. Avfallsbeholderne var fjernet. Sengetøyet lyste nesten unaturlig hvitt og plettfritt. Rett foran henne hang det et bilde av et høstlig åkerlandskap, en akvarell i lyse fargetoner. Ellers ingenting, bare boksen hvor alarmsnoren var festet. Ingen annen apparatur indikerte at dette var sykehusets akuttmottak. Logisk nok, tenkte hun; hun var jo ikke egentlig syk, hennes tilfelle var blitt ekspedert på ren rutine. Alt var over, utenom ubehaget, en smerte som murret og gnog der nede, bare delvis døyvet av preparater. Plasteret skinte rent og hvitt, én lapp på venstre håndbak, én på innsiden av underarmen. Hun hadde fått blod. Hun var allerede tatt av drypp. De hadde gjort det de kunne. Hun var klar for utskriving. Hennes tilfelle var ett av utallige. Det eneste irregulære hadde vært hennes illebefinnende da hun fikk øye på blodposen. Nå ventet de sikkert bare på at hun skulle komme til hektene såpass at hun kunne ta en taxi hjem og overlate sengeplassen til noen som virkelig trengte den. Hun tenkte på de trøstende ansiktene som ikke var der, på stemmer, blikk, bevegelser; støyen, usikkerheten der ute. Hun var glad hun var alene her hun lå, takknemlig for at hun kunne få ligge slik og stirre i taket med tørre øyne, enda noen minutter. Hun ante ikke hvordan hun skulle orke å møte det som ventet bak den anonyme døren hvor noen malingsflak var skrellet av omtrent i hoftehøyde. Greide ikke å tenke så langt. Lå bare og tøyde tiden. Det banket forsiktig på. En sykepleier hun ikke kunne huske å ha sett før, stakk hodet inn. Det unge ansiktet formelig lyste av medynk. Anita Hegg gransket henne mistenksomt for om mulig å spore et snev av tilmålt, profesjonell empati, men denne var for ung, for uerfaren, her var det ekte vare. Det gjorde det verre. Du har hatt besøk, hvisket den unge kvinnen. 14

Rett foran henne hang det et bilde av et høstlig åkerlandskap, en akvarell i lyse fargetoner. Ellers ingenting, bare boksen hvor alarmsnoren var festet.

9 Anita Hegg ristet på hodet. Hun følte seg nedsunket i et språkløst tomrom, en elendighet hinsides klager og gråt. Han satt og ventet en god stund. Jeg sa at du sov. Han sa at han ikke ville forstyrre. Anita la underarmen over ansiktet. Plutselig var det ikke mulig å stanse gråten. Han la igjen en beskjed. Hun kom helt bort til sengen og la et papirark på nattbordet. Anita greide bare å vinke henne ut før hun snudde seg over på siden. Hun ville lese beskjeden senere. Hun var glad han hadde vært her. Hun var glad han var gått. Hun orket ikke tanken på at han skulle se henne slik. Hun begynte å stappe dynetrekket inn mellom tennene. Hun orket ikke selv engang, å høre de såre stønnene fra dypet av skammens, selvoppgivelsens og håpløshetens brønn.

Hun kom helt bort til sengen og la et papirark på nattbordet. Anita greide bare å vinke henne ut før hun snudde seg over på siden. Hun ville lese beskjeden senere.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot