Bobbie Peers. Luridiumstyven

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Bobbie Peers. Luridiumstyven"

Birger Askeland
8 år siden
Visninger:

2 Bobbie Peers Luridiumstyven

4 Om boken: Møt William Wenton Verdens beste kodeknekker Han bare vet det ikke ennå William har alltid lurt på hvorfor familien hans har dekknavn. Og hvorfor bestefar forsvant sporløst for åtte år siden. Men det er først når han løser Umuligheten, verdens vanskeligste kode, at han sakte, men sikkert skjønner at han er i fare. Og at det haster at han finner.

Og hvorfor bestefar forsvant sporløst for åtte år siden.

5 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Victoria Station, London Det var midt i morgenrushet. Travle mennesker i alle former og fasonger hastet frem og tilbake. Alle var opptatt med sitt. Ingen la merke til en eldre mann med skjegg og runde briller som sprang gjennom hallen. Han tviholdt på en brun pakke og kikket seg stadig tilbake, som om han ble forfulgt. Han snublet i trillekofferten til en forbipasserende. Brukte noen steg på å gjenvinne balansen og fortsatte ned rulletrappen som førte til undergrunnstogene. Nede på perrongen sto folk presset sammen som sild i tønne. Mannen brøytet seg gjennom menneskemengden og stoppet ved enden av perrongen. En sval bris sto ut av tunnelen. Et tog var på vei. Ingen av de andre reisende oppdaget at mannen hoppet ned på skinnene. Det ulte fra et tog som nærmet seg, og trykket fra tunnelen økte. Den gamle mannen kastet et siste blikk på perrongen før han snudde seg og forsvant inn i den mørke tunnelen.

Han snublet i trillekofferten til en forbipasserende. Brukte noen steg på å gjenvinne balansen og fortsatte ned rulletrappen som førte til undergrunnstogene.

7 Kapittel 1 Åtte år senere. På en hemmelig adresse, et sted i Norge. William var så oppslukt av det han holdt på med at han ikke hørte at moren ropte på ham. Han satt krumbøyd over et digert skrivebord. Han holdt tunga rett i munnen mens han skrudde den siste skruen inn i en metallsylinder på størrelse med en tom dorull. Sylinderen var delt inn i flere deler som var gravert med forskjellige tegn og innskripsjoner. William holdt sylinderen fornøyd opp mot lyset og studerte den. Han plukket opp et avisutklipp med bilde av en sylinder som lignet på den han holdt i hånda. «Umuligheten verdens vanskeligste kode kommer til Norge. Klarer du å løse den?», sto det. «MIDDAG!» ropte mamma nede fra kjøkkenet. William reagerte ikke. Til hans forsvar bar ikke lyden særlig langt i dette huset. Veggene i den store villaen var dekket av stappfulle bokhyller. Bøkene hadde de arvet av bestefar, med strenge instrukser om aldri å kvitte seg med dem. De var blitt fraktet over fra England i syv store containere. William hadde lest alle sammen. Minst to ganger. Det var åtte år siden de måtte rømme fra England. Åtte år siden de flyttet inn i villaen. Og åtte år siden bestefar forsvant. Nå levde William og foreldrene hans inkognito under hemmelig adresse og nye navn i et land som het

Sylinderen var delt inn i flere deler som var gravert med forskjellige tegn og innskripsjoner. William holdt sylinderen fornøyd opp mot lyset og studerte den.

8 Norge. «WILLIAM OLSEN! MIDDAG!» Mamma ga seg ikke. William hørte henne nå. Mamma sa Olsen. William Olsen. Han vennet seg liksom aldri til det navnet. Han lengtet etter den dagen han kunne fortelle alle hva det var han egentlig het: William Wenton. Det var lenge siden han hadde sluttet å spørre om hva som egentlig hadde skjedd den gangen i London for åtte år siden. Hvorfor de nå het Olsen og hadde lært seg norsk. Hvorfor de bodde her, av alle steder, og hvor det var blitt av bestefar. Mamma og pappa hadde bestemt seg for at de ikke skulle snakke om det. Som om alle hemmelighetene var bedre enn sannheten. Det lille han visste om det som hadde skjedd, var at det hadde noe med en bilulykke å gjøre. En bilulykke der pappa var blitt lam. Men det hadde skjedd mer. Noe som hadde vært så alvorlig at den lille familien måtte forsvinne fra jordens overflate. Og et lite, smalt land, som nesten ingen i resten av verden hadde hørt om, var det perfekte stedet å forsvinne til så lenge det varte. «MIIIIDDAG!!» skrek mamma enda en gang. «Men jeg må bare fikse én liten ting først», mumlet William til seg selv. Så var det pappas tur til å brøle i det fjerne: «WILLIAM... DET ER MIDDAG!» William dreide forsiktig på metallsylinderen. Kjente hvordan de små delene la seg perfekt i hendene hans. Han skvatt skikkelig da døra til rommet hans plutselig ble slått opp. Døra traff en høy stabel med bøker, som raste inn i rommet. En av bøkene traff sylinderen som glapp ut av hendene hans, gikk i gulvet med et og trillet

Det var lenge siden han hadde sluttet å spørre om hva som egentlig hadde skjedd den gangen i London for åtte år siden. Hvorfor de nå het Olsen og hadde lært seg norsk.

9 bortover. William bøyde seg ned for å plukke den opp da pappa kom kjørende over dørstokken i den elektriske rullestolen sin. William kikket forferdet ned på sylinderen som var på kollisjonskurs med rullestolen. Det lød et metallisk knas da det ene hjulet kjørte over den. Pappa bråbremset. Det knitret i ødelagt elektronikk, og en liten røyksky steg opp fra vrakdelene under hjulet. Pappa kikket irritert ned på stolen og rynket på nesa. «Begynner den å streike nå igjen? Jeg hadde den nettopp inne til service», gryntet han for seg selv og satte et par strenge øyne i William, som la hånda over avisutklippet på skrivebordet. «Det er middag... kom NÅ!» sa pappa før han satte stolen i revers, kolliderte med en ny stabel med bøker og trillet ut av rommet igjen. William ventet til summingen av pappas trappeheis hadde stilnet, før han reiste seg. Han trakk pusten. Det var nære på. Men pappa hadde vel ikke sett noe? William følte seg ganske sikker på at han hadde klart å skjule avisutklippet idet pappa braste inn døra. Han gikk bort til sylinderen og løftet den forsiktig opp. Den ene siden var trykket inn. Han ristet litt i den. «Er det mulig», sa han irritert til seg selv og kikket på en kraftig kjettinglås på innsiden av døra. Hvordan kunne han ha glemt å låse? Han låste alltid døra når han holdt på med koder. William snudde og gikk bort til skrivebordet igjen. La avisutklippet og det som var igjen av sylinderen i en av skuffene. Han ble stående og stirre på de andre tingene i skuffen. En mekanisk hånd som han hadde bygget selv. Et 3D-puslespill i metall. En helt vanlig Rubiks kube og en

Det knitret i ødelagt elektronikk, og en liten røyksky steg opp fra vrakdelene under hjulet. Pappa kikket irritert ned på stolen og rynket på nesa. «Begynner den å streike nå igjen?

10 liten skoeske med loddebolt, små skrujern og knipetenger. Han lukket skuffen og låste med en nøkkel som han gjemte i en sprekk i gulvet. Kastet et siste blikk rundt i rommet for å forsikre seg om at han hadde gjemt unna alt. Av en eller annen grunn hatet pappa koder. Han hadde mast om at William burde drive med sånne ting som vanlige barn drev med: fotball, korps, hva som helst. Det virket som om pappa var redd for koder, og redd for at William skulle interessere seg for det. Og det ble bare verre. Nå klippet pappa til og med ut kryssordene fra avisene og brente dem i peisen. Det var derfor William hadde begynt å låse døra. Så pappa ikke skulle oppdage alt det han hadde gjemt unna på rommet sitt. Pappa skulle bare visst hvordan William hadde det av og til. At noen ganger var koder det eneste han kunne se rundt seg. Alt var egentlig en mulig kode. En hage. Et hus. En bil. Alt han så på TV, eller leste i en bok. Det var som puslespill. Og hjernen hans tok over. Det kunne skje når han kikket på et tre eller mønsteret i et tapet. Noen ganger var det som om ting gikk i oppløsning rett foran øynene hans slik at han kunne se hver enkelt del og hvor den hørte hjemme. Han hadde hatt det sånn så lenge han kunne huske. Og han havnet ofte i trøbbel på grunn av det. Det var derfor han trivdes best i sitt eget selskap. Helst på rommet sitt, bak en låst dør hvor han hadde full kontroll. William ble stående og kikke på det store skrivebordet. Bestefar sitt skrivebord. Bordflaten var av mørk og hard ibenholt. En av de hardeste tresortene i verden. På hvert hjørne var det utskjæringer av demonlignende ansikter som skar grimaser og rakte tunge. Da William var liten, var han redd for skrivebordet. Men etter hvert som han ble

Han hadde mast om at William burde drive med sånne ting som vanlige barn drev med: fotball, korps, hva som helst.

Like dokumenter

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde