Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman"

Maren Edvardsen
8 år siden
Visninger:

2 Linnéa Myhre Evig søndag Roman

4 En tilfeldig søndag Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater. På nyåret hadde jeg begynt å gå lange strekninger utendørs, uten å vite verken hvor jeg var eller hvor jeg skulle. Jeg har aldri kunnet fordra minusgrader, men likevel trålet jeg Oslos smågater på kryss og tvers i sprengkulden og ventet på at dagen skulle ta slutt. Jeg sendte sms til vennene mine om at jeg hadde fått et nervøst sammenbrudd, men dette gjorde jeg som regel hver eneste søndag, så det var ikke lenger noen som så ut til å reagere på det. Ikke engang jeg brydde meg om dette påståtte sammenbruddet, for jeg visste jo at jeg var fullstendig oppegående, selv om jeg ikke greide å bruke dette på en fornuftig måte. Det var ikke noe galt med meg, bortsett fra det faktum at jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til mat og tid. I lengden var det blitt et ganske stort problem, for det eneste tankene mine var opptatt av å tenke på var nettopp mat og tid. Det endte som regel opp med at jeg søkte tilflukt ved å sysselsette meg selv med ting jeg overhodet ikke interesserte meg for. Denne søndagen tilbrakte jeg for eksempel i en kinosal på den andre siden av Oslo, hvor jeg betalte 100 kroner for å sove tre timer i støyen fra Harry Potter.

Jeg har aldri kunnet fordra minusgrader, men likevel trålet jeg Oslos smågater på kryss og tvers i sprengkulden og ventet på at dagen skulle ta slutt.

5 Vi føler alle at tilværelsen vår er håpløs fra tid til annen, og min er selvfølgelig ikke noe verre enn andres. Så dette er meningsløst, er det ikke? Å fortelle, beskrive og forklare opp og ned i mente hvorfor jeg alltid lar meg friste av tanken på å ramle ned på trikkeskinnene rett før trikken kommer. Eller hvorfor akkurat min tid ser ut til å gå mye saktere enn alle andres. Og ikke minst hva som er så vanvittig feil og provoserende med alle disse andre menneskene som beveger seg rundt i de samme gatene som meg. Å fortelle om det er bortkastet og overflødig, som alt annet. Men hva skal jeg ellers bruke den på, denne uendelige mengden med tid jeg er tildelt? Jeg kunne heller ha lest en bok eller sett en film men det er vel strengt tatt ikke nødvendig å slå i hjel tid på bilder eller tekst jeg har glemt allerede dagen etter. I noen tilfeller har det til og med demret for meg i filmens siste minutt at huff da, denne har jeg jo sett før, og det også opptil flere ganger. Ved andre tilfeller har det vært venner og bekjente som bare ved en tilfeldighet har oppdaget at jeg har leid den samme filmen for femte gang, og spurt meg om jeg er sikker på at jeg orker å se den enda en gang. Det er altså stor fare for at jeg her kommer til å gjenta meg selv til det kjedsommelige, noen kapitler kan kanskje til og med være nærmest identiske. Men det har også noe å gjøre med at alle dager er så like. Med bøker er det imidlertid annerledes. De bøkene jeg

Eller hvorfor akkurat min tid ser ut til å gå mye saktere enn alle andres.

6 har i bokhyllen, er alle ferdiglest. Kommer jeg hjem med en nyinnkjøpt bok og den allerede står i bokhyllen, vet jeg med sikkerhet at jeg allerede har lest den. Og selv om bokhyllen er stappfull av bøker, har jeg egentlig aldri likt eller ønsket å lese. For det eneste jeg ønsker, er å slippe unna. Alt. Det er nok også det som er planen, å samle nok krefter og mot til å unnslippe livet. Så da jeg denne tilfeldige vintersøndagen fortalte min mor at jeg ikke ønsket å leve lenger, svarte hun ikke overraskende at da ja, da skulle hun dø med meg. Så lenge hun ikke dør før meg, tenkte jeg og frøs på ryggen av den ubehagelige tanken på å måtte leve uten henne, om så bare i få timer. Men jeg tror jeg kan tilegne meg motet jeg trenger i løpet av ett år. Jeg har allerede begynt. Dette sa jeg naturligvis ikke noe om til min mor. Jeg bare sukket og tenkte på hvordan jeg skulle fordrive tiden i bare en eneste dag til. Hittil hadde jeg greid hele 20 av disse årene, men nå ser jeg ikke lenger hvordan jeg skal holde ut. Men så var det nettopp denne søndagen at jeg mot alle odds fikk svar på en av sms-ene jeg hadde sendt ut. Oppfordringen i meldingen var ikke engang pakket inn, den var bare skutt ut i løse luften: «Du kan ta psykiateren min. Jeg behøver ham ikke lenger. Han er veldig travel, men du kan få timene mine. Send ham en mail.» Det første som slo meg, var at oppfordreren gjorde en

Det er nok også det som er planen, å samle nok krefter og mot til å unnslippe livet.

7 tabbe. Var det noen som behøvde en psykiater, så var det ham. Min oppførsel kan ikke engang sammenlignes. Jeg tenkte på dette mens jeg løp hjemover fra Harry Potter, og etter hvert begynte det også å gå opp for meg at jeg har blitt en pest og en plage for alle rundt meg. De vil ikke ha flere sms fra meg, og nå prøver de å dytte ansvaret over på noen andre. Jeg låste meg inn i leiligheten på Adamstuen, og jeg beholdt dunjakken på mens jeg åpnet Macbooken og trykket på mail-ikonet. I emnefeltet skrev jeg «hilsen sinnssyk». Jeg angret med en gang, men glemte å endre det før jeg sendte den.

for alle rundt meg. De vil ikke ha flere sms fra meg, og nå prøver de å dytte ansvaret over på noen andre.

8 Finn Jeg hadde ikke hatt tid eller krefter til å finne en forklaring på hvorfor Finn ønsket å ta meg imot, ikke før i dag, mandag 10. januar 2011, da jeg innså at jeg kanskje bare vil bli brukt som et hjelpemiddel for å utvikle hans kunnskap om blogging. At jeg ganske enkelt vil benyttes som en informant som forteller og forteller om denne ubrukelige hobbyen jeg har kastet bort flere år på, og at jeg på toppen av det hele vil bli nødt til å betale for det. Jeg tror rett og slett jeg går hjem igjen, dette blir for dumt, sier jeg til meg selv, før jeg umiddelbart ombestemmer meg og krysser Kirkeveien uten å se meg for. Jeg tenker heller på undulaten min hjemme, og jeg kan ikke huske om jeg satte på radioen for ham eller ikke. Jeg husker hvor mange gram jeg spiste til frokost, men om jeg satte på radioen for den stakkars fuglen eller ikke det kan jeg ikke huske. Jeg passerer et busstopp hvor 20-bussen stopper ved siden av meg, den bussen det helt klart er enklest å snike på i hele Oslo, og jeg kaster et langt blikk på den før jeg motstår fristelsen og haster videre til fots. Likevel er jeg framme på Majorstuen 25 minutter for tidlig. Døren inn i den store, røde Majorstue-bygningen er festet til en

At jeg ganske enkelt vil benyttes som en informant som forteller og forteller om denne ubrukelige hobbyen jeg har kastet bort flere år på, og at jeg på toppen av det hele vil bli nødt til å betale

9 vegg, og jeg leter desperat etter den riktige ringeklokken blant de rundt 50 andre adressert Kirkeveien 64 B. Navnet hans ser imidlertid ikke ut til å stå der, selv ikke etter andre gjennomgang får jeg øye på det, og til slutt må jeg driste meg til å løfte hånden og peke på én knapp om gangen for å unngå å overse noen. Jeg er sliten, kald og litt redd idet jeg endelig finner knappen, og jeg presser den hardt mot veggen som straff, før jeg brutalt river i håndtaket på glassdøren. Herregud, er jeg gal? tenker jeg og trekker til meg hånden. Jeg flakker med blikket ut mot gaten. Finn åpner ikke. Jeg venter i 100 sekunder før jeg igjen trykker knappen inn mot veggen denne gangen enda litt hardere. Men Finn svarer ikke, og jeg blir med ett grepet av panikk. Ikke en slik panikk som vil oppstå dersom noen spør om jeg vil ha noe å spise, men på linje med følelsen av engstelse som våkner i en når ting ikke går som planlagt. Innenfor kommer det en mann ned trappen. Han trykker på en knapp før han åpner døren og forsvinner ut i folkemengden på fortauet. Før døren smekker igjen, smyger jeg meg inn. På veggplansjen innenfor informeres det om at Finn holder til i tredje etasje. Jeg drar motvillig med meg bena opp to trapper, men innser etter hvert at jeg har gått meg vill, jeg har mistet tellingen over alle etasjene, og jeg blir nødt til å gå inn i heisen for å ende opp på riktig plan. I enden av korridoren finner jeg døren hans, men jeg kan

overse noen. Jeg er sliten, kald og litt redd idet jeg endelig finner knappen, og jeg presser den hardt mot veggen som straff, før jeg brutalt river i håndtaket på glassdøren. Herregud, er jeg gal?

10 se at den er låst allerede på flere meters avstand. Jeg blir igjen engstelig, men banker likevel på. Ingenting. Jeg slår hendene oppgitt ut og sukker, og så gir jeg meg til å vandre fram og tilbake i korridoren. Jeg hadde planlagt at jeg skulle ringe på, og at han skulle åpne, men i stedet skjer altså dette. I femten minutter går jeg fram og tilbake på denne måten, inntil jeg hører døren ut til trappene åpne seg. Jeg er heldigvis i en snufase idet jeg oppdager ham, farten er mye lavere, og jeg ser ikke fullt så travel og fortvilt ut. Jeg ser på ham, og det kan være Finn, ettersom han er en mann. Han er iført en lang frakk, er mellom 30 og 60 år og har et vennlig ansikt. Hei, jeg er Finn, sier han alvorlig og rekker fram hånden. Linnéa, sier jeg. Med det samme vi har håndhilst, angrer jeg på at jeg ikke hilste fastere. Jeg har et venterom der borte til neste gang, men nå har jeg vært i et møte, så det har vært stengt. Vi kan gå inn denne døren i dag, sier han og stikker nøkkelen i låsen. Innenfor er det til min overraskelse enda en dør som han også låser opp, før han åpner begge på vidt gap, strekker ut armen og ber meg om å gå inn. Det gjør jeg. Jeg skal bare henge fra meg frakken, så kan du velge stol imens, sier han og nikker mot de to lave skinnstolene under vinduet vendt ut mot T-banestasjonen. Jeg beholder dunjakken på og setter meg ned i stolen med

I femten minutter går jeg fram og tilbake på denne måten, inntil jeg hører døren ut til trappene åpne seg.

Like dokumenter

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,