Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal"

Bent Håland
8 år siden
Visninger:

2 Michelle Gagnon Ingen er alene Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal

3 Til Esme og Taegan

4 Himmelen ble vakrere, med stjernespekket krumning i et purpurfarget sentrum. Hun hadde funnet en gud, et fremtidig våpen. Noe jeg ikke hadde sett på engen kjempet seg løs fra dypet og tok henne. Jeg rev vekk alle farger på jorden, fikk de minste gresstrå til å visne. Ethvert hjerteslag stilnet, jeg stoppet tiden. De sier bare hva jeg tok, ikke hva jeg ga: røtter og sterkt lys, salighet i hvert enkelt skudd, det

Noe jeg ikke hadde sett på engen kjempet seg løs fra dypet og tok henne.

5 grønne livet til den som nettopp er blitt til. Fra det som ikke kan frelses, det som er begravet slik oppstår et nytt selv. Husk at dette mørket rommet frøet som var stengt inne i den røde kloden. Helvete brøt løs. Cleopatra Mathis, «Etter Persefone»

6 Del én På flukt

7 Kapittel én Noa, våkne. Kom igjen, vi må stikke!» «Gå vekk», mumlet Noa og viftet bort armen. Hun hadde drømt en deilig drøm der hun satt midt ute på en kjempestor eng med flammende røde valmuer. Lette, hvite skyer drev forbi over henne mens hun strøk hendene over det lange, vaiende gresset. Det luktet blomster, og noe annet, noe surt og rart Og så hadde stemmen trengt seg inn, høy og insisterende. Et kraftigere rykk rugget kroppen hennes fra side til side. Flere stemmer mumlet inntrengende i bakgrunnen. Hva i helvete? Hun ville jo bare sove litt. «Noa, de kommer inn!» Skarpheten i stemmen knuste de siste restene av drømmen og oppløste valmuene til en uklar rødfarge. Noa rynket pannen og tvang seg til åpne øynene. Hele kroppen føltes fortsatt uutholdelig tung, som bly. Da hun ristet på hodet for å komme til seg selv, klarte hun å fokusere på ham som sto og røsket så irriterende i armen hennes. «Peter. La meg være i fred.» Det urolige ansiktet til Peter ble så vidt opplyst av månelyset som sivet inn gjennom vinduet. Daisy og Teo sto bak ham og så like engstelige ut. Alle var fullt

Det luktet blomster, og noe annet, noe surt og rart Og så hadde stemmen trengt seg inn, høy og insisterende. Et kraftigere rykk rugget kroppen hennes fra side til side.

8 påkledd og hadde på seg ryggsekk. Teo kikket seg stadig vekk over skulderen mot døra. Da Noa så det, for hun opp i sittende stilling. «Faen», mumlet hun mens hun kom seg på beina. «Ikke nå igjen.» Peter ga henne ryggsekken med et strengt uttrykk i ansiktet. «Jo da.» «Hvordan klarer de å finne oss hele tiden?» tenkte hun høyt. Teo og Daisy var allerede på vei nedover korridoren. Hun prøvde å vekke den forvirrede hjernen sin. Hvor er vi? Kansas? Nebraska? «Ren flaks?» foreslo Peter. «Enten det eller så har de helt fantastisk gode sporhunder.» Arkansas, husket Noa plutselig. De var i Arkansas. Det hørtes et høyt brak fra den andre enden av leiligheten: Ytterdøra ga etter. Noa bannet igjen. Mørket var nesten ugjennomtrengelig, det var så vidt hun kunne skjelne veggene med fuktflekker og haugene med søppel på gulvet. De siste månedene hadde de ikke gjort annet enn å flytte fra det ene falleferdige gjemmestedet til det andre. Selv om «gjemmested» ikke egentlig var det rette ordet, for alle hadde blitt raidet i løpet av noen dager. Uansett hvor de dro, klarte leiesoldatene som jobbet for Pike & Dolan, på en eller annen måte å spore dem opp. «Følg meg!» hvisket Peter strengt og la hånden over lommelykten slik at den bare lyste opp et hull i veggen som førte inn til naboleiligheten. For noen uker siden hadde huset i Cleveland blitt omringet. De hadde bare klart å unnslippe fordi en politibil tilfeldigvis kjørte forbi i riktig øyeblikk. Det hadde lært dem en lekse. Det siste gjemmestedet

Hun prøvde å vekke den forvirrede hjernen sin. Hvor er vi? Kansas? Nebraska? «Ren flaks?» foreslo Peter. «Enten det eller så har de helt fantastisk gode sporhunder.» Arkansas, husket Noa plutselig.

9 deres var faktisk en leilighet i et større, stort sett forlatt boligkompleks i utkanten av Little Rock i Arkansas. Boligområdet lå for seg selv og grenset mot et skogområde, noe som var en fordel for dem. Så fort de kom seg bort fra bygningene, kunne de stikke seg vekk mellom trærne. Men først måtte de komme seg ut av leiligheten. Like etter at de kom til stedet, hadde Peter og Teo slått hull gjennom gipsplatene, slik at de fikk tilgang til naboleiligheten. En rekke hull gjennom de neste fire leilighetene førte til den siste, som vendte ut mot skogen. Rett utenfor inngangsdøra til den siste leiligheten var det en nødutgang, og fra en balkong var det uhindret utsyn mot trærne. Det ville kreve en liten hær for å dekke alle mulige veier ut fra komplekset, så med litt flaks ville disse rutene være åpne. Selvsagt var det alltids en sjanse for at Charles Pike faktisk hadde sendt en liten hær. Noa skyndte seg forbi Peter, og bøyde hodet for å kravle gjennom hullet. Bak seg hørte hun lyden av en dør som ble lukket, og det svake lyset forsvant. Det var satt plater for alle vinduene i denne leiligheten. Hun famlet seg frem så fort og stille hun klarte, med Peter i hælene. Noa telte skrittene: Hullet inn til neste leilighet var tjue skritt rett frem, og så femten til venstre. De hadde målt det opp tidligere, rett før hun sovnet. Bak dem hørtes trampende støvler. Uten å saktne farten gravde Noa frem en Taser fra sidelomma på ryggsekken og dro i bryteren for å lade den. Hun kunne høre Teo og Daisy foran seg, de subbende føttene hørtes godt i det stille bygget.

Men først måtte de komme seg ut av leiligheten. Like etter at de kom til stedet, hadde Peter og Teo slått hull gjennom gipsplatene, slik at de fikk tilgang til naboleiligheten.

10 Sammen snublet og falt alle fire gjennom leilighetene, mens de bannet med hviskestemme og freste til de andre at de skulle skynde seg. Noa spisset ørene for å lytte etter hva som skjedde bak dem. Minutt for minutt mistet de forspranget. Kanskje dette hadde vært en dårlig idé. Nå var det uansett for sent. De måtte holde seg til planen. Endelig kravlet de inn i den siste leiligheten. Teo og Daisy stormet bort til skyvedøra som førte ut på balkongen: Derfra var det en meter ned til bakken. De var så vidt synlige, der de sto i silhuett fra det svake lyset utenfra. Peter hvisket: «Alle vet hvor vi skal møtes?» De nikket, alle sammen. «Okay», sa Noa med lav stemme. «Da stikker vi!» Teo dro forsiktig opp balkongdøra og hjalp Daisy gjennom. De hoppet ned fra balkongen en etter en. Så fort de traff bakken, la de på sprang for å forsvinne mellom trærne. «Vår tur», hvisket Peter og åpnet ytterdøra fra leiligheten. Noa fulgte etter ham ut i korridoren. Det var bekmørkt. I et panisk øyeblikk skjønte ikke Noa hvor hun var, men da hun kjente hånden til Peter på skulderen, klarte hun å orientere seg. Hun nikket selv om han ikke kunne se henne. Han hvisket i øret hennes: «Jeg løper til venstre så fort vi er ute, okay?» «Okay.» Adrenalinet sendte en strøm av energi gjennom kroppen hennes. Noa prøvde å se for seg boligkomplekset i tankene. Skogen var til høyre for henne, men hun hadde lyst til å få litt avstand mellom seg

Teo og Daisy stormet bort til skyvedøra som førte ut på balkongen: Derfra var det en meter ned til bakken. De var så vidt synlige, der de sto i silhuett fra det svake lyset utenfra.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot