Å tilrettelegge for bruk av seksualtekniske hjelpemidler

Transkript

1 Å tilrettelegge for bruk av seksualtekniske hjelpemidler - en casestudie. Cathrine Kværnø Langfjord cathrine1984@hotmail.com Problemstilling: Problemstillingen i studien var: Hvordan tilrettelegge for bruk av vibratorer for en kvinne med diagnosen «dyp psykisk utviklingshemming?». Studien beskriver fremgangsmåten som ble benyttet i forbindelse med tilrettelegging for presentasjon av seksualtekniske hjelpemidler til en kvinne. For å tilrettelegge for bruk av seksualtekniske hjelpemidler ble det utarbeidet handlingskjeder. Studien beskriver hvilke vurderinger og registreringer som ble utført, hvordan - og hvilken informasjon som ble innhentet og analysert. Dette er bakgrunnen for resultatene - og den endelige handlingskjeden. 1

2 Deltaker i studien: Kvinne i slutten av 20-årene. Diagnostisert med «dyp psykisk utviklingshemming». Lite verbal kommunikasjon/språk. Til tross for dette, har hun et klart og tydelig kroppsspråk. Det er lite tvil hva hun ønsker/ikke ønsker. Mye utfordrende atferd vedtak på ca. 140 timer bistand i uka. Samt omfattende vedtak jfr. Helse og omsorgstjenesteloven. kap. 9., som innebærer bruk av tvang og makt. 2:1 bemanning og våken nattevakt. En del atferd vurderes som selvstimulering. Bakgrunn for problemstilling: Kvinnen fremviser atferd som tolkes som seksuell atferd. Personalet tolker det som en form for seksuell frustrasjon. I praksis utarter atferden seg på forskjellige måter: (1) kvinnen dytter underlivet sitt mot personalet, (2) hun gnir underlivet sitt mot beina til personalet, eller (3) hun hopper opp og ned og tar seg til underlivet. Det knytter seg også til dels uheldige/skadelige former for atferd til det som tolkes som seksuell atferd. I forbindelse med at hun trolig prøver å oppnå seksuell tilfredsstillelse, benytter hun gjenstander som kan være til skade for seg selv. Hun benytter blant annet: bestikk, penner/blyanter, malerpensler og liknende som hun fører inn i skjeden. Tidligere henvist til habiliteringstjenesten for bistand på dette området tiltak ble iverksatt uten hell. Nytt og eksisterende tiltak fungerer også dårlig. 2

3 Hvorfor gjøre noe? Som en del av Verdens helseorganisasjons, WHO, arbeid med å definere seksuell helse beskrev Thore Langfeldt og Mary Porter i 1986 at seksualitet er et grunnleggende behov hos alle mennesker. Det påvirker tanker, følelser, handlinger og samspill, og derav også vår fysiske og mentale helse. Seksualitet kan derfor ikke skilles fra andre deler av livet, og er heller ikke nødvendigvis synonymt med samleie (Almås & Benestad, 2006; Barstad, 2006). Mange tjenesteytere vegrer seg mot å lære utviklingshemmede om seksualitet (Vildalen, 2000). Dette er til tross for at det i NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming understrekes at alle, også mennesker med funksjonshemninger, har rett til et seksualliv. Der står de også at forholdene må legges best mulig til rette for at den enkelte skal få et godt og harmonisk forhold også til denne siden av livet (NOU 2001: 22, 2001). Som tjenesteyter overfor utviklingshemmede vil man ofte kunne møte på problemer rundt onaniatferd. Dette kan for eksempel være i form av onaniteknikker som er til skade for dem selv, noe det kan være mange årsaker til (Vildalen, 2000). Buttenschøn (2001) skriver at de seksuelle behov kan tilfredsstilles på to måter: enten ved hjelp av selvtilfredsstillelse, onani, eller ved hjelp av sosial kontakt, i partnerskap med andre. Hvordan man tilfredsstiller behovene vil altså variere ut fra hvilke preferanser, forutsetninger og muligheter man har. Seksuelle hjelpemidler kan være mange ulike ting, men i hovedsak dreier det seg om de hjelpemidlene man trenger for å oppnå seksuell tilfredsstillelse, enten det er tekniske hjelpemidler eller glidemiddel (Barstad, 2006). Det er fire hovedgrupper når det kommer til seksualtekniske hjelpemidler, én av disse gruppene er vibratorer og massasjeapparater for kvinner; noen er formet som en penis og også kalt dildo. I arbeidet med utviklingshemmede kan slike vibratorer ha en hensiktsmessig funksjon der opplæring i onani er en ønsket målsetting. Hvis bruken av seksualtekniske hjelpemidler vurderes som aktuelt, må de fleste med utviklingshemming tilvennes bruken av det (Mørch, Skår, Andersgaard & Syse, 1993). 3

4 Hensyn å ta: Det er viktig å være klar over at også mennesker med utviklingshemming har forskjellige preferanser. Noen har sterke seksuelle lyster og drifter, mens hos andre er lystene svake eller ikke-eksisterende. Poenget er altså ikke at alle skal ha et seksualliv, men at de som etterspør bistand, eller der man som tjenesteyter tydelig ser behovet, skal bli tatt på alvor og motta hjelp så langt det lar seg gjøre, i form av for eksempel opplæring og/eller tilretteleggelse for bruk av seksuelle hjelpemidler (Barstad, 2006). Å jobbe med seksualrelaterte problemstillinger innebærer også at man som tjenesteyter ikke iverksetter tiltak som rammes av straffelovens bestemmelser. Dette angår spesielt tiltak som innebærer fysisk kontakt. Det er forholdsvis uproblematisk, rettslig sett, å bestille opplysningsbrosjyrer og tekniske hjelpemidler. Det er heller ingenting i veien for at man kan drive verbal opplæring angående for eksempel onaniteknikk, her vil legitimiteten bunne i at behovet for informasjon og veiledning er formidlet av tjenestemottakeren selv. Så fort man skal gi mer fysisk opplæring og veiledning, ved for eksempel håndleding i forbindelse med onaniopplæring, står man i fare for å rammes av straffelovens overgrepsbestemmelser (Syse, 1996). Det man bør gjøre for å sikre at handlingene skal være straffefrie, er å sikre følgende regler: (1) Ha nedskrevede prosedyrer for tiltaket i en opplæringsplan, samt sikre det faglige opplegget. (2) Det skal være sikret at fagansvaret ligger hos en kvalifisert behandler. (3) Målet med tiltaket skal være opplæring med sikte på tjenestemottakers selvhjulpenhet. (4) Tjenestemottakers holdninger til tiltaket og handlingene som utføres, skal respekteres (Syse, 1996). 4

5 Datainnsamling: Uformelle samtaler Loggbokføring (fra møter med voksenhabilitering, veiledere, observasjon, tanker, drøftinger o.l.) Observasjon (i daglige omgivelser og naturlige omstendigheter i kvinnens leilighet) Registrering Handlingskjede for bruk av seksualhjelpemiddel: OBS! Ved gjennomførelse av denne handlingskjeden skal det alltid være en kvinnelig ansatt tilstede som utfører den. Før K. går i dusjen på kvelden: Personalet henger opp opptatt-skiltet på utsiden av K. s dør. Personalet sjekker at vibratorene virker og at batteriene ikke er dårlige (skift batterier ved svak vibrering). Husk alltid åsørge for at det er nye batterier tilgjengelig. Bruk alkaliske batterier av samme merke, og aldri lagre eller bruke nye og brukte batterier sammen. Personalet ser til at K. har minst en halvtime til rådighet (før hun skal sove) hvor hun fritt kan bruke vibratorene slik hunønsker. Det personalet som ikke utfører handlingskjeden skal ta med seg registreringspermen opp/ut av rommet og utfører registreringer, eventuelt gjøre andre arbeidsoppgaver utenfor K. sin leilighet (vask av klær og lignende). Hva gjør K: Hva gjør personal: Kommentarer: Mens K. er i dusjen så fjerner det andre personalet distraherende aktiviteter fra soverommet hennes. Distraherende aktiviteter er for eksempel puslespill, kort i pose, klinkekuler o.l. Skru på en liten lampe inne på rommet, alt annet skal være som det pleier. K. kommer ut av badet og har dusjet ferdig. Hun setter seg på stolen i stua og venter. Personalet gir K et blad i hånden. K. tar bladet Personalet grer håret hennes og gir henne nattkjolen K. tar på seg nattkjolen Personalet ber K. om å legge fra seg bladet i veggseksjonen på stua. K. legger bladet fra seg i veggseksjonen på stua. Personalet sier til K. «Kom så henter vi boksen på badet.» Personalet tar på seg engangshansker. Personalet har på forhånd sjekket at vibratorene fungerer (batterier som virker for eksempel). K. og personalet går inn på badet og henter boksen. K. og personalet går inn på badet og henter boksen. 5

6 Hva gjør K: Hva gjør personalet: Kommentarer: K. følger personalet inn på rommet sitt. Personalet tar med seg boksen og følger K. til rommet. K. setter seg på sengekanten. Personalet står foran K., tar vibratorene ut av boksen, setter på vibrasjonen og spør K. hvilken vibrator hun vil ha. Vibrasjonen settes i utgangspunktet alltid på, hvis K. ikke ønsker å ha den på så slår hun den av selv. K. velger ut en eller begge vibratorene. Personalet gir det til henne i hånden. Den vibratoren K. ikke vil ha legges på plass i boksen og settes tilbake på badet. Hvis K viser tydelig at hun ikke ønsker å bruke noen av vibratorene legger personalet de på plass i boksen og setter den tilbake på badet. K. stimulerer seg selv nedentil. K. har lagt fra seg vibratoren/e på senga si og kommer ut fra rommet sitt for å hente bladet sitt. Personalet går ut av rommet og setter romdøren på gløtt. Det ene personalet følger K. på badet for å vaske hendene hennes mens det andre personalet rydder ut av K.s rom K. vasker hendene sine. Personalet teller til 10 mens K. vasker hendene. K. tar på seg bleien og går og legger seg i senga si. Personalet gir K. en bleie. Personalet følger K. inn på rommet, sier god natt til K og tar med seg vibratoren ut og vasker den i henhold til vaskeprosedyre, samt krysser av på skjemaet. Hvis K. ikke har kommet ut av rommet sitt for å hente bladet og vaske hender etter ca. 30 minutter, og det er stille på rommet, må personalet gå inn til henne for å avslutte seansen. Hvis K. ikke er villig til å gå på badet for å vaske hendene sine tar personalet med seg en vaskeklut inn på rommet til K. for å vaske og desinfisere hendene hennes. Husk engangshansker. Diskusjon: Hyppige endringer mulig alt ikke har fått nok plass i studien eller kommet fram. Individuelt tilpasset kvinnen i studien kan ikke benyttes på andre. Nedskrevet prosedyre er viktig i forhold til ikke å komme i konflikt med straffeloven. Utfordring i forhold til datainnsamling: få ansatte tok del i tiltaket under utarbeidelsen sårbart med tanke på sykefravær o.l. Førte til lite registreringer. Gir kvinnen muligheter for læring. Kan hun etter hvert etterspørre hjelpemidler når hun selv ønsker det? 6

7 Resultat: Nedskrevet prosedyre som inngår i en opplæringsplan. Alle kvinnelige ansatte gjennomfører tiltaket. Registrering i kvinnens dagsrapport, som omhandler hvor vidt kvinnen har fått tilbud om- og gjennomført tiltaket. Tilbakemelding fra dagsenter om nedgang i tilfeller hvor kvinnen har prøvd å stikke av med skadelige gjenstander for å tilfredsstille seg selv seksuelt. Personalet har rapportert om at de nå observerer atferd som tolkes som seksuell frustrasjon mer sentrert rundt kveldstid, altså i det tidsrommet hvor kvinnen antageligvis vet at tilbudet om gjennomføring av tiltaket nærmer seg. Kvinnen har selv pekt på boksen med vibratorer i (noe som kan tyde på at hun ytrer et ønske om vibratorene) også utenom det gitte tidsrommet for gjennomføring av tiltak. Kvinnen har nå et tilbud om å bruke seksuelle hjelpemidler, i form av vibratorer, noe som gir henne et valg. Å legge til rette for å gi folk valgmuligheter vil bidra til å ivareta personens selvbestemmelse. Litteratur: Barstad, B. (2006). Seksualitet og utviklingshemming. Oslo: Universitetsforlaget. Buttenschøn, J. (2001). Sexologi en bog for professionelle og forældre om udviklingshæmmede menneskers sexualitet (2. utg.). Danmark: Eiba-press. Mørch, W.T., Skår, J.E., Andersgaard, A.B. & Syse, A. (1993). Seksualitet og psykisk utviklingshemming opplæring, behandling og juridiske problemstillinger. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS. NOU 2001: 22. (2001). Fra bruker til borger en strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Hentet fra Syse, A. (1996). Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede rettigheter, vern og kontroll som rettslig virkemiddel (2. utg.). Oslo: Ad Notam Gyldendal. Vildalen, S. (2000). Utviklingshemmede og seksualitet fra tabu til omsorg. I: J. Eknes (Red.), Utviklingshemming og psykisk helse (s ). Oslo: Universitetsforlaget. 7