Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Konsekvenser av ytre påvirkning

Transkript

1 Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Konsekvenser av ytre påvirkning Mai 2008

2 Forsidebilde: Oljeskadd ærfugl etter Serverulykken Foto: Morten Ekker, Direktoratet for naturforvaltning 2

3 Forord. Regjeringen har igangsatt prosess for å etablere en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Utredning av konsekvenser av ytre påvirkning utgjør en del av grunnlaget for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Parallelt lages det sektorvise utredninger av konsekvenser av Petroleum og energi, Skipstrafikk og Fiskeri. Direktoratet for naturforvaltning (DN) er ansvarlig for utarbeidelse av Utredning av konsekvenser av ytre påvirkning. Fagetater som har bidratt med tekster, innspill og underlagsrapporter: Havforskningsinstituttet Statens strålevern Norsk institutt for naturforskning NINA Norsk institutt for vannforskning NIVA, Akvaplan NIVA. Bjerknessenteret for klimaforskning Følgende institusjoner har deltatt i arbeidsgruppa, med litt alternerende personell underveis Direktoratet for naturforvaltning Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Kystverket Oljedirektoratet Statens forurensningstilsyn Statens strålevern - Egil Postmyr, Cecilie Østby - Sarah Fagertun Eggereide - Geir Ottersen, Are Dommasnes - Jon-Arve Røyset, Ingvild Skjong - Rannveig Storebø, Bente Jarandsen - Erik Syvertsen, Ann Mari Vik Green, Hilde Aarefjord, - Astrid Liland, Kari-Anne Nilsen Herved takk for alle bidrag! Trondheim, 7. mai 2008 Egil Postmyr Sekretær 3

4 Forfatterliste til utredningen og underlagsrapportene Akvaplan NIVA. Nina Mari Jørgensen, Anita Evenset, Knut Georg Forberg, Arntraut Götsch, Lars-Henrik Larsen, Knut Forberg Direktoratet for naturforvaltning - DN Cecilie Østby, Brit Veie-Rosvoll, Egil Postmyr, Havforskningsinstituttet - HI Arne Bjørge, Bjørnar Ellertsen, Tore Haug, Anders Jelmert, Kjell Arne Mork, Geir Ottersen, Aril Slotte, Are Dommasnes, Nils Øien Norsk institutt for naturforskning NINA Signe Christensen-Dalsgaard, Jan Ove Bustnes, Arne Follestad, Geir Helge Systad, Jorunn Mittet Eriksen, Svein-Håkon Lorentsen, Tycho Anker-Nilssen Norsk institutt for vannforskning NIVA Lars G. Golmen, J.A. Berge, T. Dale, D. Durand, T.M. Johansen, E. Lømsland Runde Miljøsenter N.R. Hareide Statens strålevern A. Liland, K-A. Nilsen, A. Hosseini, M. Iosjpe, T. Gäfvert Statens forurensningstilsyn Erik Syvertsen, Ann Mari Vik Green, Hilde Aarefjord Bjerknessenteret for klimaforskning Helge Drange, Jan Even Øie Nilsen, Asgeir Sorteberg Fagutredninger Ytre påvirkning Disse fagrapportene er igangsatt og finansiert gjennom forvaltningsplanarbeidet NIVA Forvaltningsplan Norskehavet deltema Forsuring av havet. Rapport LNR s. Denne er sitert som Golmen et al AKVAPLAN NIVA Tilførsler og effekter av langtransportert forurensning til Norskehavet, - Grunnlagsrapport til utredningen Konsekvenser av ytre påvirkninger. SFT rapport TA 2365/2008 Akvaplan-Niva AS Rapport: s. Denne er sitert som Jørgensen et al AKVAPLAN-NIVA Effekter i Norskehavet av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet. Grunnlagsrapport til utredning av konsekvenser av ytre påvirkning, helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. SFT rapport TA 2366/2008, Akvaplan-Niva AS Rapport: s. Denne er sitert som Larsen et al NINA Tverrsektoriell vurdering av konsekvenser for sjøfugl i Norskehavet Grunnlagsrapport om konsekvenser på sjøfugl fra petroleum og energi, skipsfart, fiskerier og ytre påvirkninger til helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. NINA-rapport s. Denne er sitert som Christensen-Dalsgaard et al Statens strålevern Tilførsel av radioaktive stoffer til Norskehavet - vurdering av utvalgte scenarier, grunnlagsrapport for Forvaltningsplanen Norskehavet, utredningen av konsekvenser for ytre påvirkninger. Denne er sitert som Liland et al

5 Introduksjon til ytre påvirkninger på Norskehavet Leseveiledning Ytre påvirkning utreder konsekvenser av aktiviter og global utvikling som skjer utenfor Norskehavet, men hvor disse kan tenkes å ha konsekvenser innenfor. De ytre påvirkningsfaktorene som er vurdert er: Klimaendringer Langtransportert forurensning Forsuring av havet Petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet Skipstrafikk utenfor utredningsområdet Påvirkning på vandrende arter Aktivitet i kystsonen Fremmede arter En har valgt å ha en bred tilnærming til problemet - og ikke kun behandle faktorer som man i utangspunktet trodde hadde konsekvenser for Norskehavet. Det har vært like viktig å behandle faktorer som ikke har konsekvenser - og hvorfor de ikke har det. Det meste av skipstrafikken langs norskekysten går definsjonsmessig utenfor Norskehavet, dvs. innenfor grunnlinja og det som kalles indre farvann. Konsekvenser for skipstrafikk er derfor delt mellom Ytre påvirkning som utreder konsekvenser fra dette indre farvann, og sektorutredningen Konsekvenser av skipstrafikk. De skipsuhell med utslipp som er behandlet i Ytre påvirkning har kun vurdert konsekvenser på Norskehavet, ikke på strandsonen og land/området innenfor grunnlinja. Dette fordi uhellene skjer utenfor Norskehavet, mens det er konsekvenser for Norskehavet som skal utredes i Ytre påvirkning ikke konsekvenser andre steder. Tilsvarende skipsuhell med utslipp i Konsekvenser av skipstrafikk utreder konsekvensene som også inkluderer kystsonen. Av svært global karakter er påvirkningsfaktorene Klimaendringer og Forsuring av havet. Disse gjelder alle verdenshav, men det er her gjort en tilnærming til Norskehavet. 5

6 Innhold Forord Introduksjon til ytre påvirkninger på Norskehavet Oppsummering konsekvenser av ytre påvirkning Generell innledning Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Geografisk avgrensning Utredningsarbeidet Sektorvise utredninger av konsekvenser felles metodikk Om utredning av konsekvenser Innledning til konsekvenser av ytre påvirkning Om ytre påvirkning av Norskehavet Bruk av eksisterende kunnskap en presisering Avgrensning mot andre sektorutredninger Nåtidssituasjonen for ytre påvirkning Bruken av framtidsbilder i de ulike påvirkningene Forklaringer og presiseringer i forhold til vedtatt program Påvirkning - klimaendringer Bakgrunn, status og utviklingstrekk Avgrensning mot andre sektorutredninger Framtidsbilder/Scenarioer Forventede effekter av klimaendringer i Norskehavet Antatte konsekvenser av klimaendringer Kunnskapsbehov om klimaendringer og effekter av disse Langtransportert forurensning, inkludert radioaktive stoffer Problembeskrivelse Viktige transportveier Forurensningstilstanden Framtidsbilder Prognoser/effekter Forventede effekter av langtransportert forurensning på forurensningstilstand og utredningstemaer Konsekvenser av langtransportert forurensning på særlig verdifulle områder Samlet vurdering av langtransportert forurensning Kunnskapsmangler for langtransportert forurensning Kunnskapsmangler for radioaktivitet Påvirkningsfaktor - Forsuring av havet Bakgrunn, status og utviklingstrekk Forventede effekter av forsuring av Norskehavet Lagring av CO 2 i havbunnen Framtidsbilder den globale utviklingen Framtidsbilde for Norskehavet Konsekvenser av et forsuret hav Kunnskapsbehov Petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet Innledning Avgrensning mot andre sektorutredninger Miljøpåvirkninger fra petroleumsvirksomhet Viktige transportveger Havområdene Status over utslipp til Nordsjøen, Utviklingstrekk Kartlegging av samlede tilførsler

7 6.9 Scenarioer fram mot Forventede konsekvenser av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet Konsekvenser på særlig verdifulle områder Oppsummering av konsekvenser Usikkerheter og kunnskapsmangler Påvirkningsfaktor - Skipstrafikk utenfor Norskehavet Innledning Aktivitet, utslipp og uhell Driftsutslipp Uhellsutslipp Påvirkningsfaktor - påvirkninger på vandrende arter Problembeskrivelse Avgrensning mot andre sektorutredninger Tidsbilde Vandrende arter og påvirkning i områder utenfor Norskehavet Konsekvenser av påvirkning utenfor Norskehavet Kunnskapsbehov Påvirkningsfaktor - aktiviteter i kystsonen Bakgrunn Nå-situasjon og ikke Avgrensning av arbeidet Avrenning fra land Avfall Vindkraft i kystsonen Fiske i indre farvann Akvakultur Taretråling Turisme, økt ferdsel, fritids- og turistfiske Oppsummerte konsekvenser av aktiviteter i kystsonen Kunnskapsbehov Påvirkningsfaktor - fremmede arter Avgrensning mot andre sektorutredninger Bakgrunn, status og utviklingstrekk Framtidsbilder/Scenarioer Oppsummering konsekvenser av fremmede arter Kunnskap og kunnskapsbehov om fremmede arter i Norskehavet Prioriterte kunnskapsbehov Klimaendringer Langtransportert forurensning Radioaktiv forurensning Forsuring av havet Påvirkning på vandrende arter Effekter av aktivitet i kystsonen Fremmede arter Litteratur Grunnlagsrapporter Andre referanser Vedlegg 1 Utredningstema og parametere Vedlegg 2 - Viktige miljøgifter i Norskehavet

8 0 Oppsummering konsekvenser av ytre påvirkning Ytre påvirkning utreder konsekvenser av aktiviter og global miljøutvikling som skjer utenfor Norskehavet, men hvor disse kan tenkes å ha konsekvenser innenfor. De ytre påvirkningsfaktorene som er vurdert i denne utredningen er: Klimaendringer Langtransportert forurensning Forsuring av havet Petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet Skipstrafikk utenfor utredningsområdet (inkl. trafikk innenfor grunnlinja) Påvirkning på vandrende arter Aktivitet i kystsonen Fremmede arter Norskehavet og dens arter blir både av faktorer i utredningsområdet og fra faktorer utenfor. I utredningen av disse ytre påvirkningsfaltorene er det valgt en bred tilnærming til problemet og ikke kun behandle tema som man i utangspunktet trodde hadde konsekvenser for Norskehavet. Dette har vært like viktig å behandle det som ikke har konsekvenser - og hvorfor de ikke anses for å ha det. Dette må anses som viktig for å gi kunne bidra i en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet og er beskrevet i de enkelte kapitlene. Oppsummeringen handler imidlertid kun om de konsekvensene ytre påvirkning har for Norskehavet. Kunnskapsgrunnlaget for påvirkning varierende og det er vanskelig å gi sikre anslag over konsekvenser fram mot For noen faktorer er dette ikke gjort. Det finns likevel nok kunnskap til å vurdere situasjonen, samt grovt anslå usikkerheten i disse vurderingene. Konsekvensene av de enkelte påvirkningsfaktorene er vurdert under. Konsekvenskategorene er beskrevet i tabell 1.1 og Klimaendringer Klimaet er i stadig endring, og det er stadig mer sannsynlig at menneskeskapte utslipp til atmosfæren har ført til, og vil komme til å føre til, endringer i det globale klimasystem. Det er liten tvil om at en omfattende endring i klima vil kunne få vidtrekkende konsekvenser for plankton, bunnlevende planter og dyr, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i utredningsområdet, både i forhold til utbredelse, tetthet og reproduktiv suksess. Imidlertid er sammenhengene så komplekse og kunnskapsnivået ennå så utilstrekkelig at det er vanskelig å forutsi presist og med sikkerhet hva konsekvensene av en ensrettet klimaendring vil være. Selv om for eksempel et noe varmere hav antas å være gunstig for flere av fiskebestandene og sjøfuglartene pga. bl.a. større område tilgjengelig for beiting og raskere vekst, så er det svært vanskelig å si noe om hvordan klimaendringer vil slå ut på samspillet mellom disse enkeltartene og byttedyr, konkurrenter og predatorer. Uansett retningen i klimaendringene må vi regne med forandringer i balansen mellom artene, noen vil profitere mens andre får problemer, og jo sterkere og raskere endringer, dess større kan effektene bli. En eventuell oppvarming av Norskehavet kan føre til at grensene mellom atlantisk vann og arktisk vann skyves nordover og vestover. Disse grenseområdene ("frontene") er områder hvor vi gjerne finner høy produksjon og gode beiteforhold for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Plankton: Klimaendringens virkning på planteplanktonet, kan ha meget stor indirekte innvirkning på dyreplanktonet, kanskje større enn de direkte følgene av endret transport inn til/ut av Norskehavet og eventuelle fysiologiske effekter av økt temperatur på de ulike artene av dyreplankton. Ulike arter av både plante- og dyreplankton vil ha ulike evner til å tilpasse seg klimainduserte endringer, dette medfører at interaksjonen mellom artene vil bli påvirket, noe som fører til endret samfunnsstruktur. Artssammensetningen av dyreplankton i Norskehavet vil endres hvis temperaturen øker. Arktiske arter vil måtte forflytte seg nordover og vestover, og atlantiske arter vil overta. Samtidig vil det komme inn 8

9 nye arter fra sør. Den totale produksjonen av dyreplanktonbiomasse i Norskehavet vil også kunne endres. Bunnsamfunn: En oppvarming i Norskehavet vil komme først i de øvre vannlag, og temperaturendringene vil også bli størst nær overflaten og mindre dypere ned. I perioden frem til 2025 er det derfor bunnflora og -fauna langs kysten og på kontinentalsokkelen som først og fremst vil kunne bli berørt av et varmere klima. En viktig forutsetning for å kunne påvise endringer i løpet av en valgt tidsperiode er at man kjenner artenes utbredelse ved periodens start. Slik kunnskap har vi generelt ikke for norske havområder. Vi kan likevel antyde noen forventede konsekvenser av en temperaturøkning: i) Nye arter fra sør kommer nordover til oss og blir norske sørlige arter. ii) Sørlige arter ved norskekysten trenger lenger nordover norskekysten og kanskje nordover mot Svalbard og østover i Barentshavet. iii) Nordlige arter ved norskekysten forsvinner ved at sydgrensene forflyttes til områder nord for Norge. iv) Relative mengdeforhold mellom arter i områder kan endres. v) Økosystem, begrenset f.eks. til en fjord, endres ved at arter som tidligere bare hadde biroller i økosystemet overtar hovedroller. Fisk: År til år variasjon og mer langsiktige trender i klimavariable, og spesielt i havtemperaturer, vil ha stor innflytelse på fiskebestandene. Individuell vekst og rekruttering, vandringsmønster og utbredelse til bestandene i havet påvirkes av temperaturforholdene. En mer langvarig temperaturendring vil også kunne påvirke livshistorietrekk - i et varmere hav vil en for eksempel forvente tidligere kjønnsmodning. Dessuten er interaksjonene mellom de store planktonspisende bestandene som sild, kolmule og makrell og raudåte sentrale. Produksjon og utbredelse av raudåte og dermed mengden tilgjengelig for fisken er avhengig av variasjoner i strøm- og temperaturforhold. Høyere temperatur forventes isolert sett å kunne gi bedre rekruttering og høyere vekst hos de store pelagiske bestandene i Norskehavet, men også en utvidelse av fiskefordelingen nord- og vestover inn i områder som nå har lavere temperatur og en annen/snevrere byttedyrfordeling. Ved vedvarende høye temperaturer forventer vi, i tillegg til en utvidet utbredelse av etablerte arter, å få mer sørlige arter inn i Norskehavet. For NVG sild, kolmule, makrell og sei er det vurdert at forventet endring i klima frem til 2080 vil ha en positiv effekt. Historisk har for eksempel god silderekruttering ofte været knyttet til høy innstrømming og temperatur. Det er imidlertid stor usikkerhet og et svært ufullstendig kunnskapsnivå knyttet til vurderingen. Sjøfugl: Det er liten tvil om at en omfattende endring i klima vil ha vidtrekkende konsekvenser for artssammensetningen til sjøfuglene i utredningsområdet, både i forhold til utbredelse, tetthet og reproduktiv suksess. Sammenhengene er imidlertid så komplekse og kunnskapsnivået ennå så utilstrekkelig at det er vanskelig å forutsi med rimelig presisjon og sikkerhet hva konsekvensene av en ensrettet klimaendring vil være. Kunnskapsnivået om klimaeffekter på sjøfugl er generelt lavt, men noe bedre for skarv, lunde og lomvi enn for ærfugl og måkefugler. De største konsekvensene av en endring i klima vil sannsynligvis være endringer i tilgjengelighet av egnede byttedyr. Om f.eks. avstanden fra kysten til områder med god tilgang på raudåte øker, vil dette kunne slå negativt ut for både dykkende og overflatebeitende pelagiske arter, til dels også for kystbundne, fiskespisende sjøfugl som skarv og teist. Sjøpattedyr: Noen arter sjøpattedyr i Norskehavet er sterkt knyttet til ishabitat for forplanting eller næringssøk, mens andre arter er knyttet til frontsoner for næringssøk. Hos begge disse gruppene vil endring i isareal eller areal av fronter med høy produksjon kunne få vesentlig effekt på populasjonsnivå. Hos arter knyttet til det pelagiske systemet vil en kunne forvente geografisk forskyvning i utbredelsesmønsteret som følge av klimaendringer. I et scenario med stadig varmere vann vil en forvente at arealer med egnet iskvalitet for selenes forplanting blir redusert eller helt borte fra utredningsområdet. I et slikt scenario forventes også en nordlig forskyvning av utbredelsen til arter som beiter i Norskehavet slik at noen høyarktiske arter vil fortrenges ut av utredningsområdet i nord og nye, mer varmekjære arter trenger inn i utredningsområdet fra sør. 9

10 0.2 Langtransportert forurensning Norskehavet er et av de reneste havområdene i verden. Dette skyldes at det er forholdsvis få aktiviteter i havområdet og langs kystene som kan bidra med forurensning av betydning. Der hvor det er påvist effekter på arter og bestander, skyldes dette miljøgifter som er sluppet ut fjernt fra Norskehavet og transportert inn med vind og havstrømmer. Istransport og elvetilførsler kan også ha betydning i noen områder. Lokalt, nær gruver, deponier, havneområder og lignende, kan miljøet være belastet med for eksempel tungmetaller, PCB og TBT. Slike kilder ligger imidlertid i hovedsak utenfor utredningsområdet, og utslippene vil i liten grad påvirke Norskehavet. De største effektene forårsakes av miljøgifter som kommer inn i Norskehavet med vind og havstrømmer. Stoffenes egenskaper gjør at de spesielt lett transporteres gjennom luften og felles ut ved lave temperaturer. Deretter kan de tas opp av planter og dyr og magnifiseres i næringskjedene. Det er først etter at de er blitt konsentrert gjennom flere ledd at miljøgiftene gir observerbare effekter. Særlig høye nivåer er funnet i gamle individer hos dyr som lever lenge, og som derfor har akkumulert stoffene over lang tid. Organiske miljøgifter gir størst belastning på miljøet i nordlige havområder. Disse stoffene samles særlig lett opp i fett hos planter og dyr. Siden fett er den viktigste opplagsnæringen hos dyr på høye breddegrader, vil dyrene være spesielt utsatt for belastning med organiske miljøgifter. I perioder hvor de tærer på fettreservene frigjøres miljøgiftene til blodet og påvirker nervesystem og indre organer. Dette skjer i en periode da dyrene allerede er stresset av lav næringstilgang, og dette kan forsterke effekten. Fett er videre en viktig del av næringsoverføringen fra mor til barn via egg eller melk, og dette bidrar til at nye generasjoner belastes allerede fra fødselen. Samtidig bidrar imidlertid næringsoverføringen til at mororganismen får redusert sin egen miljøgiftbelastning. Hunner av en art kan derfor ha betydelig lavere nivåer av organiske miljøgifter enn hanner. Undersøkelser viser at de fleste dyr som er påvirket av organiske miljøgifter er belastet med en blanding av en lang rekke stoffer. Det er derfor vanskelig å vite om eventuelle effekter skyldes ett stoff eller blandingen av stoffer. Det er også slik at noen stoffer kan forsterke hverandre, mens andre kan bidra til at den samlede effekten reduseres. PCB, DDT, toksafen og bromerte flammehemmere er ofte de dominerende giftene i miljøet, og de vi har best kunnskap om. Nivåene i vann og sedimenter i utredningsområdet er gjennomgående lave. Hos en bunnlevende, åtselsetende amfipode (Eyruthens gryllus) er det imidlertid funnet høye nivåer. Det antas at dette skyldes at arten i stor grad spiser dyr som allerede har akkumulert miljøgiftene i flere ledd. Fisk fra Norskehavet har generelt lave nivåer av organiske miljøgifter, men det er likevel påvist høyere nivåer av toksafen i fisk fra Norskehavet enn fra Nordsjøen. Det er usikkert hva dette kan skyldes. Det er funnet høye nivåer av organiske miljøgifter, særlig PCB, i fugl flere steder i området, og spesielt hos fugl som lever høyt oppe i næringskjedene som polarmåke og svartbak. De høyeste verdiene er funnet hos fugl som i hekkesesongen lever av egg fra andre sjøfugl, mens individer som i hovedsak lever av fisk og skalldyr har lavere nivåer. Hos døde polarmåker fra Svalbard og Bjørnøya er det målt 10 til 100 ganger høyere PCB-nivåer i hjerne og lever enn hos friske fugl. Det regnes som sannsynlig at nivåene av persistente organiske miljøgifter er så høye i enkelte kolonier av polarmåke at bestandenes overlevelse er påvirket. Sjøpattedyr lavt i næringskjeden, som bardehvaler, har lave nivåer av miljøgifter, mens dyr som spekkhugger og isbjørn har betydelig høyere konsentrasjoner i fettvevet. De høyeste nivåene i hval er funnet hos nise og spekkhugger utenfor Lofoten, og belastningen er sammenlignbar med det som er vanlig i Nordsjøen og Østersjøen. Isbjørn lever i stor grad av spekk fra sel, og bygger derfor opp høye nivåer av miljøgifter med alderen. Hunnene overfører mye av stoffene til ungene gjennom morsmelken, og kan derfor ha betydelig lavere nivåer enn hannene. Det er heller ikke uvanlig at ungene får et høyere miljøgiftnivå enn moren. Det er vist at immunforsvaret hos isbjørn på Svalbard er svekket, og nivået av miljøgifter hos de mest belastede spekkhuggerne gir grunn til å anta at det samme vil være tilfellet hos denne dyregruppen. Tilførslene av tungmetaller er sterkt redusert etter at det er gjennomført tiltak i Europa. Kvikksølv gir imidlertid grunn til bekymring. I motsetning til for andre viktige tungmetaller går ikke nivåene av kvikksølv i miljøet ned. Nivåene av tungmetaller i vann og sedimenter er generelt lave, og det samme 10

11 gjelder for nivåene i plankton og de fleste fiskearter. Som for organiske miljøgifter er det imidlertid slik at dyr som lever høyt i næringskjeden, og som i tillegg lever lenge, er mest belastet. For enkeltindivider av blåkveite er det funnet kvikksølvnivåer som overskrider EUs grenseverdi for konsum, men dette gjelder ikke bestandene som helhet. Kvikksølvnivåene i enkelte sjøfugl og marine pattedyr er også så høye at de overskrider grenseverdiene for reproduksjonseffekter og neurologiske effekter, men det er ikke påvist konkrete effekter av denne belastningen. Nivåene av radioaktiv forurensing i Norskehavet er generelt lavt, og en forventer at dosene til biota ikke overskrider nivåer der skadelige effekter oppstår. Dersom det ikke skjer ulykker og utslippene av radioaktive stoffer til sjø reduseres i henholdt til internasjonale avtaler, vil de allerede lave nivåene forventes å reduseres ytterlige. Særlig er det verdt å merke seg at reprosseseringsanlegget Sellafield i England i 2004 begynte å rense utslippene av Tc-99. Overvåkning er nødvendig for å se om nivåene av denne nukliden reduseres langs Norskekysten, både i vann og biota som en respons på reduserte utslipp. Samtidig satser flere land i Europa og Russlang på kjernekraft som en CO 2 fri måte å skaffe energi på, og dette medfører en økt kjernefysisk aktivitet, både på reprosseseringsanleggene som gjenvinner brukt kjernebrensel og ved at det åpnes for transport av brukt brensel med skip. Konsekvenser av en ulykke som involverer utslipp av radioaktiv forurensing, kan estimeres ved hjelp av modellering, og en ulykke på Sellafield er brukt som eksempel. Modelleringene viser at en slik ulykke vil føre til betydelige tilførsler av radioaktive stoffer til Norskehavet. Cs-137 og Sr-90 har modellert til å stide i konsentrasjon allerede et år etter ulykken, og etter 5 år vil konsentrasjonen av disse nuklidene fortsatt være godt over dagens nivå i Norskehavet. Dosebidraget til biota som følge av en slik ulykke vil ikke overskride en terskelnivå for hva som anses som skadelig for biota. Det kan konkluderes med at langtransportert forurensning gir effekter i utredningsområdet, men først og fremst på enkeltindivider. Det er ikke vist at miljøgiftene truer eksistensen til noen art, selv om enkelte kolonier av sjøfugl og bestander av marine pattedyr er betydelig påvirket. Usikkerheten i vurderingene er imidlertid stor på grunn av manglende kunnskap om gamle og nye miljøgifter, både om forekomst, nivåer, effekter og utvikling over tid. Store kunnskapsbehov er knyttet til hvordan miljøgifter virker sammen, og hvordan miljøgifter virker sammen med annen påvirkning som klimaendringer og forsuring av havet. Det mangler også vesentlig kunnskap om hvilke miljøgifter som finnes i de ulike delene av Norskehavet, og det er ikke etablert et system som kan påvise nye miljøgifter i utredningsområdet. Det bør legges spesiell vekt på overvåking av de særlig verdifulle områdene med hensyn på forurensningseffekter, både på grunn av deres verdi og fordi de kan være gode indikatorer for påvirkning. 0.3 Konsekvenser av et forsuret hav Forsuringa skjer som følge av utslipp av CO 2 til atmosfæren fra menneskelig aktivitet gjennom forbrennining av fossile ressurser. Deler av denne ekstra CO 2 blir tatt opp av havet og oppløst som karbonsyre. Havet blir surere. Det som bestemmer hvorvidt en løsning er sur eller basisk er konsentrasjonen av H+-ioner. Måleenheten for dette kalles ph: ph = - log 10 [H + ] Ph 7 er nøytralt, under 7 er surt og over 7 basisk. For havet er det snakk om en forsuring av overflatevann siden den indistrielle revolusjon tilsvarende en reduksjon av ph 8,2 til 8,1. Havvannet er altså basisk, men nevnte redusjon tilsvarer en økning på 30 % i H+ konsentrasjonen. I slutten av det 21. århundret kan ph bli lavere enn noen gang på 300 millioner år. Framskrivingene langt fram i tid er naturlig nok usikre, men for de nærmeste ti-årene er de imidlertid forankret i nye faktiske målinger. Konsekvensene kan bli svært dramatiske i 2080 vurderes konsekvensene som store Beregninger tyder på at kalsifiseringen hos marine organismer allerede er blitt redusert med 11-44% siden preindustriell tid og vil falle videre til ca 60 % i løpet av det 21. hundreåret. Dette vil trulig føre til effekter på biodiversitet og økosystemfunksjon og dermed også kunne ha økonomiske konsekvenser. 11

12 Planteplankton: Økning i CO 2 konsentrasjonen vil både endre aktiviteten til den enkelte art og favorisere enkelte arter framfor andre. Denne endringen i samfunnsstrukturen til planteplanktonet vil påvirke samfunnsstrukturen i de høyere trofiske nivåene som er avhengige av planteplankton som mat. De er første leddet i næringskjeden og grunnlaget for nesten alt liv i havet. Den dominerende algegruppa i Norskehavsområdet er kiselalgene som er hovednæringskilden for mange dyreplanktonarter. Den er kanskje den mest sentrale i overføring av energi til det neste trofiske nivået. Zooplankton: Zooplankton er en fellesbetegnelse på en rekke organismer som flyter eller driver fritt i havet uten særlig evne til forflytting. I zooplanktonet finnes dyr som lever planktonisk hele livssyklusen (holoplankton), og dyr som lever deler av den som plankton, oftest på egg- og larvestadiet. I Norskehavet er holoplanktonet dominert av kopepoder, krill og i enkelte områder i vest og sørvest av amfipoder. Disse organismene er hovedføden for de store og kommersielt viktige pelagiske fiskeartene sild, makrell og kolmule og er dermed hjørnesteiner i økosystemet i Norskehavet og tilgrensende kystområde. Det er ikke gjort studier av effekter av forsuring på de dominerende artene av holoplankton som finnes i Norskehavet, men disse er sterkt knyttet til planteplanktonet og blir indirekte påvirket av konsekvensene der. Makroalger: Kalkalger (fam. Corallinaceae) som tilhører algeklassen rødalger (Rhodophyceae), har til felles at celleveggene er kraftig kalkinkrustert. De er utbredt langs hele kysten fra fjæresonen og ned til mer enn 30 m dyp. Koraller: Selv en liten forsuring vil ha negative effekter på kalsifiserende organismer. Mest sannsynlig vil effekten innebære svekking av skjelettet som i verste fall kan dø. En dobling av CO2 vil medføre reduksjon på % i kalsifiseringsraten hos ekte koraller Annen bunnfauna: Krepsdyr, mollusker, og pigghuder er viktige dyregrupper - med kalsifiserte skall og er dermed spesielt sårbare for forsuring. Studier tyder på at pigghudlarver har mindre toleranse enn mollusker og krepsdyr Fisk, pattedyr og sjøfugl: Generelt ser fisk, pattedyr og sjøfugl ut til å være mindre sensitive for akutte effekter enn evertebrater. Men indirekte effekter via næringsforholdene er sannsynlige. Framtidsbilde På grunn av kompleksiteten i biologiske system er det vanskelig å gi omfattende og pålitelige prognoser for storskala- og langtidsendringer. ph-reduksjonen i øvre lag kan bli på 0,7 eller mer om et par hundre år. Fram til år 2025 vil det bli mindre endringer enn dette. 2025: moderate konsekvensre for henholdsvis planteplankton, zooplankton, fiskeegg, korallrev og sild. Mindre konsekvenser for larver, bunndyrsamfunn, kolmule, makrell, sei og tobis. 2080: store konsekvenser for planteplankton, zooplankton, fiskeegg, kolrallrev og sild. Moderate konsekvenser for larver, bunndyrsamfunn, kolmule, makrell, sei, tobis, vågehval, klappmyss, pelagisk hvalsamfunn sør i utredingsområdet og nise. 0.4 Petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet Mulige effekter av petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet er vurdert på bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget vi har i dag for organismegruppene plankton, bunnsamfunn, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Utslippene fra petroleumsvirksomhet inkluderer oljekomponenter, kjemikalier, tungmetaller, radioaktive stoffer og organiske syrer. Sammenlignet med andre tilgrensende havområder til Norskehavet, vurderes petroleumsaktivitet i nordlige deler av Nordsjøen å ha størst potensial for eventuell påvirkning i Norskehavet, både på grunn av et høyt aktivitetsnivå i disse områdene, men også fordi eventuelle utslipp vil kunne 12

13 transporteres fra Nordsjøen og inn i Norskehavet med kyststrømmene. For regulære utslipp er effekten på utredningsområdet vurdert som ubetydelig. Eventuelle akuttutslipp av olje i nordlige deler av Nordsjøen vil ha potensial for å drive inn i Norskehavet. Influensområder fra slike utslipp vil kunne berøre viktige gyteområder for sild på Møre, viktige områder for sjøfugl og kystsel langs kysten, samt viktige områder for sjøfugl i Norskehavet. Gitt slike hendelser antas det mindre konsekvenser for fiskeegg, larver og sild og moderat konsekvenser for kystsel og sjøfugl. Effekter av petroleumsdrift i Norskehavet er gitt i sektorutredning Petroleum og Energi. 0.5 Skipstrafikk utenfor utredningsomnrådet Det er gjennomført en vurdering av hvilke konsekvenser regulære driftsutslipp til luft og sjø fra skipstrafikk utenfor Norskehavet vil kunne ha på Norskehavet. I tillegg er potensielle konsekvenser av uhellsutslipp av olje knyttet til skipstrafikken i området illustrert for tre eksempelhendelser (forlis/grunnstøting). Skipstrafikk bidrar med store utslipp av blant annet klimagasser og forsurende stoffer fra motorer og avdamping av flyktige stoffer fra last (petroleum og petroleumsprodukter). Luftutslipp fra skipsfartsektoren gir et bidrag til den totale påvirkningen luftforurensning innebærer i utredningsområdet, og det er vanskelig å knytte konsekvenser til kun en av flere kilder som bidrar til en samlet påvirkning. Skipstrafikken utenfor Norskehavet kan være en betydelig bidragsyter til å gi eventuelle negative samlede konsekvenser. Av regulære utslipp til sjø er oljeutslipp, kloakk (svartvann og gråvann) og tinnorganiske forbindelser fra bunnstoff i båter diskutert. Regulære utslipp til sjø fra skipstrafikk utenfor utredningsområdet er vurdert å ha ubetydelige konsekvenser for Norskehavet. Det er grunn til å anta at avfall fra kilder utenfor Norskehavet vil kunne drive inn i utredningsområdet. Mulige konsekvenser er satt til mindre basert på at både bunnsamfunn, fisk, sjøfugl og marine pattedyr sannsynligvis vil kunne påvirkes av søppel i negativ forstand. Tre eksempelhendelser innenfor grunnlinjen i Norskehavet viser at de alvorligste konsekvensene er knyttet til sjøfugl, mens mindre konsekvenser er knyttet til andre ressurser. Hadde hendelsene overlappet i tid med gyteperioden for eks sild og torsk ville konsekvensene for disse også kunne vært høyere. Hvorvidt slike hendelser vil kunne medføre konsekvenser for miljøressurser av betydning for Norskehavet avhenger i stor grad av om utslippet skjer i områder og perioder med tilstedeværelse av ressurser sårbare for oljeforurensning. 0.6 Vandrende arter Vandrende arter er arter som har naturlig tilhold innenfor Norskehavet, men som tidvis forflytter seg ut av forvaltningsområdet. Dette gjelder både sjøfugl, marine pattedyr og fisk. Sjøfugl: Mange arter av sjøfugl som skarver, alkefugl, måker/terner og andefugler trekker ut av utredningsområdet om vinteren. For pelagiske sjøfugl er forflytningene ofte dynamiske, og de følger gjerne byttedyras vandringer utenfor hekketiden. I de fleste tilfeller mangler man detaljert kunnskap om i hvilken grad eksterne påvirkningsfaktorer vil påvirke sjøfugl, både i og utenfor Norskehavet. Sjøfugl konkurrerer med fiskeriene om ulike fiskeslag, for eksempel sild og tobis. Et eksempel er lomvi som følger sildebestanden i Nordsjøen. En annen mulig næringskonkurranse er skjellhøsting (Nordsjøen og Vadehavet). Uttak av blåskjell og hjerteskjell har ført til næringssvikt hos ærfugl, men kanskje ikke for bestanden i Norskehavet. Bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper er et problem i mange områder. I hovedsak dreier det seg om to typer bifangst: i garn og i line. Alle dykkende sjøfugler, inkludert alkefugl, skarver og dykkender er svært utsatt for å drukne i garn. I hvilken grad sjøfugl fra utredningsområdet utsettes for denne trusselen er ikke kjent. Linefiske kan være en trussel mot overflatebeitende sjøfugler som havhest og måker. 13

14 Oljesøl kan komme både fra faste installasjoner og fra skip, og er en stor trussel mot de fleste sjøfugler, både pelagiske og kystnære arter. Til nå har skipsfart (forlis, ulovlig tankspyling) vært den dominerende faktor for utslipp av olje i våre områder. Arter som trekker til områder med stor aktivitet utsettes for en høyere sannsynlighet for oljesøl. Arter med tilhold i utredningsområdet blir eksponert for miljøgifter både innenfor (langtransporterte miljøgifter) og utenfor utredningsområdet i forbindelse med trekk. Fugl som trekker til slike områder fra utredningsområdet må forventes å få i seg mer miljøgifter enn de som ikke trekker. Et interessant eksempel Nordlig sildemåke Larus fuscus fuscus. Denne utrydningstruede underarten trekker i stor grad til Øst-Afrika der den får i seg større doser av DDT enn fugler som overvintrer Nordsjøen. Med andre ord kan det se ut som miljøgifter i Afrika har negative økologiske effekter for en art som hekker på Norskekysten. Marint søppel er ofte av typen tungt nedbrytbare biter av plast og lignende. Det er kjent at arter som havhest kan få i seg store mengder plastbiter, men i hvilken grad fuglene skades av dette vites ikke. Marine pattedyr: Det er store kunnskapsmangler når det gjelder bestandsstruktur og hvor de trekkende marine pattedyrene oppholder seg når de ikke er i våre farvann. Den perioden dekker antakelig om lag halvparten av årssyklusen. Uten slik kunnskap er det vanskelig å peke på annet enn helt generelle trusselfaktorer eller mulighetene for å komplettere næringsbehovet i andre områder. Konflikter med fiskerier kan gjelde spermhval. Kollisjon med skip som framstilles som mulige problemer for denne og andre arter. Fangst var en betydelig faktor for mange arter tidligere, men i dag regner en ikke med at vågehvalbestanden som det drives fangst på - er truet av denne. Miljøgifter kan på lengre sikt være det største problemet. Store mengder akkumuleres i spekket og overføres til kommende generasjoner gjennom kalvenes diing av mora. Marin fisk:norskehavet er et typisk eksempel på et havområde der de største fiskeressursene er under sterk ytre påvirkning, fordi hovedandelen av fangsten tas i andre områder. Dette skyldes sesongmessige vandringer som resulterer i en tendens til å aggregere i andre områder på spesielle tider av året i forbindelse med overvintring og gyting. Det er i disse områdene og periodene at fiskepresset er høyest fordi tilgjengeligheten og fangstbarheten er så høy. Kolmulen vandrer sørover fra Norskehavet og gyter vest av de britiske øyer og Irland og delvis ned til kysten av Spania i mars-april. Det er i denne perioden den står tettest og er svært fangstbar for store trålere i forhold til under beiteperioden i Norskehavet. Bestanden av Norsk vårgytende sild har i alle år hatt en vandring mellom overvintringsområder, gyteområder og beiteområder. Beiteområdet har alltid vært i Norskehavet eller i kystnære farvann, men bruk av overvintringsområder og gyteområder har endret seg. En annen ting som må nevnes angående ytre påvirkning og Norsk vårgytende sild er dens oppvekstområder i fjorder og Barentshavet, og mulig påvirkning via ytre fiskeri i disse områdene. Fisket på norsk arktisk torsk og lodde samt sel og hval i Barentshavet påvirker indirekte det som skjer i Norskehavet. Makrellen har et vandringsmønster som er veldig likt kolmulen. Den gyter i de samme farvannene som kolmulen vest av de Britiske øyer, Irland og sørover til Spania, men den legger eggene på grunnere vann. Forskjellen ligger hovedsakelig i at det ikke er noe særlig fiskeri i gyteperioden, fordi makrellen står spredt i denne perioden og er ikke så fangstbar. Etter gyting vandrer også makrellen ut i Norskehavet, men den har i likhet med Norsk vårgytende sild en tendens til å samles i et slags overvintringsområdet om høsten i nordlige Nordsjøen. Det er i denne perioden, da den står dett sammen i store stimer i et lite område, at hovedfiskeriet på denne bestanden foregår. Omkring 80% av bestanden fiskes i dette området. Laks: Atlantisk laks er en anadrom art som benytter Norskehavet i saltvannsfasen av livet, i ett til tre år med beitevandring før de returnerer elver i Europa for gyting i ferskvann. Sammenlignet med store pelagiske bestander som sild, makrell og kolmule er antallet laks som lever i havet meget lavt. Laksen er ikke så viktig for Norskehavet, men Norskehavet er meget viktig for laksen. Og ikke minst har endringer av havmiljøet har betydning for overlevelsen. Men ytyre påvikrning blir ferksvannfasen og utvamdringsfasen. Fangst/predasjon, salt- og ferskvann, sur nedbør i ferskvann, Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, (ferskvann), lakselus, (saltvann og utvandring) og rømming av oppdrettslaks 14

15 0.7 Aktiviteter i kystsonen Konsekvenser for Norskehavet fra aktivitetene i kystsonen som ytre påvirkning vurderes generelt til å være ubetydelige for de fleste parametrene med unntak av villaks - stor konsekvens torsk - stor konsekvens sjøfugl - små og moderate konsekvenser Avrenning fra land, herunder ferskvannstilrenning og forurensninger Svært lite av tilførslene fra land forventes å havne i utredningsområdet. Konsekvensene blir derfor ubetydelige, men er estimert som små for kystbundne sjøfugl. Avfall: Forsøpling av havområdene er et stort problem, både nasjonalt og internasjonalt. For de åpne havområdene i Norge finnes lite data, men forsøpling av strandsonen er et velkjent problem. Det er kjent at overflatebeitende sjøfugl kan få i seg plastrester som flyter på havoverflaten, som så kan stoppe til fordøyelsessystemet, ofte med dødelig utgang. Det er liten kunnskap om dette, men konsekvenser er satt som ubetydelig for alle indikatorrer - med unntak av små konsekvenser for kystbundne sjøfugl. Vindkraft: Kystnære vindkraftverk kan potensielt medføre negative konsekvenser for en rekke fuglearter (både sjøfugl og andre arter) som regelmessig trekker langs kysten eller krysser havområdene på vei til eller fra hekkeområder i Skandinavia eller i Arktis. Det trengs mer kunnskap om dette. Konsekvenser er vurdert i kategorien små. Fiske: Kysttorsk nord for 62 N er oppført på den norske rødlista som sterkt truet (EN). Nedgangen startet med rekrutteringssvikt selv med gode gytebestandsnivå. Siden fiskepresset ikke avtar og rekrutteringen ikke viser tegn til bedring forventes ikke bestanden å ta seg opp med det første. I tilegg kommer negative konsekvenser på torsk fra akvakultur. Samlet sett kan derfor konsekvensene for kysttorsken bli store på grunn av disse to faktorene. For sjøfugl vurderes konsekvensene av bifangst fra fiskeri i kystsonen moderate for lunde, lomvi, ærfugl og toppskarv, og små for krykkje. Akvakultur: Torsk: Man vet mindre om effekter på fra oppdrett til vill torsk enn tilsvarende for laks, dette kan føre til dårligere fitness hos villbestandene, noe som er blitt påvist hos laks. Torsken gyter i merd samt at den er langt mer rømmingsvillig enn både laks og regnbueørret. Resultatet kan for eksempel bli redusert vekst, overlevelse og reproduksjon. (Skjæraasen et. al. 2007). Når dette skjer vil bestandene sannsynligvis rammes varig og ikke kunne restitueres. Skottelus kan bli et problem. Kysttorsk (Gadus morhua) nord for 62 N er som nevnt over oppført på den norske rødlista som sterkt truet (EN) Samlet sett ser denne bestanden utsatt for store konsekvenser der fiske pr. dato er største påvirkningsfaktor, men hvor det også er grunn til bekymring i forhold til påvirkning fra akvakultur. Av den grunn er konsekvensen er satt til stor. Laks: Arten benytter Norskehavet som oppvekstområde. Lakselus kan være et betydelig problem for villaksen, først og fremst for utvandrende smolt, det vil si lakseunger. Når mange utvandrende laks smittes, er det fare for økt dødelighet, direkte eller sammen med andre faktorerstor innblanding av rømt oppdrettsfisk i bestander av villaks har - også på kort sikt - svært negative konsekvenser for blant annet produksjon og overlevelse. Videre synes det overveiende sannsynlig at rømminger og innslag av rømt fisk i gytebestander i det omfang vi ser i dag, over tid vil føre til at bestandsstrukturen med genetisk distinkte villaksbestander blir ødelagt. Gjennom genetisk og biologisk mangfold og med risiko for redusert tilpasning og overlevelse av vill laks som resultat. Når dette skjer vil bestandene skades varig og ikke kunne restitueres. Konsekvensen er satt til stor. 15

16 Sjøfugl: Det er vanskelig å estimere problemets omfang med tilstrekkelig pålitelighet, men konsekvensene er vurdert til små for lunde, lomvi, og krykkje, mens konsekvensen er satt til moderat for ærfugl og toppskarv. Taretråling:Ut i fra de effekter taretråling kan ha i selve kystsonen vurderes ikke de til å gi konsekvenser videre ut i Norskehavet, - er taretråling vurdert som ubetydelig konsekvens for annet enn fugl. Konsekvensene for sjøfugl vurderes som små for lunde, lomvi, og krykkje, og moderat for ærfugl og toppskarv. Turisme, herunder fritidsbruk av kystsonen: Effekter av moderne turisme og økt ferdsel på økosystemet i Norskehavet kan forårsakes av båttrafikk, fritidsfiske, dykking, havrafting, vannski og hvalsafari og ulovlig ferdsel i fredningsområder under ferdselsforbud, eller generell forstyrrende ferdsel i hekketid etc. For sjøfugl er konsekvensen vurdert til små for alle indikatorartene. Fram mot 2025 kan det antas at konsekvensene kan øke til moderat for lunde, lomvi, og krykkje. 0.8 Fremmede arter Spredningsveier som ikke er direkte knyttet til skipstrafikk, fiskeriaktivitet eller petroleumsaktivitet, kan være bevisst utsetting av arter og viderespredning av arter som allerede er introdusert til Europa eller andre nærliggende områder (sekundære introduksjoner). Disse bidrar sammen andre spredningsveier til risikoen for introduksjon av fremmede organismer i Norskehavet. Flere arter har etablert seg i, eller i grenseområdene til Norge (eks. Japansk drivtang, Japansk sjølyng, Japansk spøkelseskreps og ribbemaneten Mnemiopsis leidyi). Potensielle konsekvenser ved allerede introduserte arter og eventuell fremtidige introduksjoner (innfluks av arter med Atlanterhavsvann, sørlig introduserte arter med kyststrømmen, eller ved migrerende arter nordfra) er vanskelig å forutsi. Samtidig vurderes introduksjon av fremmede arter som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer, og således er det knyttet forventninger til at slike introduksjoner vil kunne medføre konsekvenser for økosystemkomponenter, og i verste fall gi store konsekvenser. 16

17 1 Generell innledning 1.1 Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 12 ( ) Rent og rikt hav sluttet Stortinget seg til vurderingen av behovet for en mer helhetlig forvaltning av norske havområder basert på økosystembasert tilnærming med respekt for naturens tålegrenser. I denne stortingsmeldingen ble Barentshavet pekt ut som et første skritt, men det lå allerede føringer for Norskehavet. Ved å bruke erfaringene fra arbeidet med forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten fastsatt i St. meld nr. 8 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) skal den norske modellen for helhetlig og integrert havmiljøforvaltning videreutvikles gjennom arbeidet med forvaltningsplan for Norskehavet. Formålet med forvaltningsplanen for Norskehavet er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til petroleumsvirksomhet og annen energiproduksjon til havs, fiskeri og skipstrafikk innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Planen vil etablere rammer for påvirkning i de enkelte deler av Norskehavet og på den måten gi føringer for hvilke krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av havområdet. Miljøverndepartementet tar sikte på å fremme en stortingsmelding om helhetlig forvaltning av Norskehavet våren Den konkrete utarbeidelsen av forvaltningsplanen starter når alle de underliggende utredningene er på plass. Gjennomføringen av aktuelle tiltak og virkemidler vil foretas av de ansvarlige departementer gjennom ordinære beslutningsprosesser. Den interdepartementale styringsgruppen for helhetlig forvaltning av norske havområder som ledes av Miljøverndepartementet koordinerer arbeidet med utarbeidelsen av planen. Det er etablert ei faggruppe som koordinerer det faglige arbeidet. Denne og består av: Direktoratet for naturforvaltning Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Kystverket Oljedirektoratet Olje- og energidepartementet v/ innleid konsulent fra Det norske Veritas Petroleumstilsynet Sjøfartsdirektoratet Statens forurensningstilsyn Statens strålevern Gruppa ledes av Direktoratet for naturforvaltning som også har hatt sekretariatsansvaret for utredningen. 17

18 Figur 1.1 Avgrensningen av området som omfattes av forvaltningsplan Norskehavet. 1.2 Geografisk avgrensning Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet skal geografisk dekke områdene utenfor grunnlinjen i norsk økonomisk sone fra Stad 62 N og nord til 80 N, inkludert dypvannsområder i Norsk økonomisk sone vest for Barentshavet og i Fiskevernsonen ved Svalbard, samt Fiskerisonen ved Jan Mayen og Smutthavet. Det faglige arbeidet skal dekke hele dette området, mens tiltak i planen kun vil omfatte områder under norsk jurisdiksjon. 18

19 Etter høring av programmet i mai-juni 2007 ble utredningsområdet utvidet. Vestfjorden ble inkludert for hele det faglige arbeidet med forvaltningsplanen: - Utredningsområdet utvides fra grunnlinjens to knekkpunkter ved Røst og Myken sørvest for Bodø og innover ved å benytte et grunnlinjeprinsipp langs nord- og sørsiden av fjorden. Utredningsområdet strekker seg inn til Kabelvåg/Sprova på nordsiden og en linje over til Engeløya/Steigen på sørsiden av fjorden. - I utredningen tas det likevel også med områder lenger inn i fjorden der det er nødvendig for å fange opp vandring og fordeling av biologiske ressurser i området, og for å inkludere den utstrakte skipstrafikken til og fra Narvik med malmbåter og annen relevant trafikk. Dette er vist i figur Utredningsarbeidet Forvaltningsplanen skal baseres på kunnskap om konsekvenser av aktiviteter som kan påvirke miljøtilstanden, ressursgrunnlaget, samfunnsforhold og/eller mulighetene for å utøve annen næringsaktivitet i havområdet. Først og fremst gjelder dette mulige effekter av petroleumsvirksomhet og annen energiproduksjon til havs, fiskeri og skipstrafikk i havområdet, i tillegg til aktiviteter som pågår utenfor utredningsområdet, men som påvirker miljøet innenfor. Følgende faglig grunnlag skal utarbeides: Program for sektorvise utredninger (mai 2007) Felles faktagrunnlag, statusbeskrivelser (oktober 2007) Arealrapport med miljø- og naturressursbeskrivelse med identifisering av særlig verdifulle naturområder Petroleum Fiskeri Skipstrafikk Beskrivelse av samfunns- og næringsmessige forhold i tilliggende regioner Det skulle ikke lages noe faktagrunnlag og statusbeskrivelse for ytre påvirkninger. Slike fakta- og statusbeskrivelser er derfor lagt denne utredningen av konsekvenser. Dette har en viss betydning for omfanget av utredningen. Forslag til indikatorer, referanseverdier og tiltaksgrenser til samordnet overvåkingssystem (april 2008) Sektorvise utredninger av konsekvenser (mai 2008) - Petroleum/energi - Fiskeri - Skipstrafikk - Ytre påvirkning Disse utredningene sendes på 3 måneders høring. Videre: Sammenstilling av samlet påvirkning og konsekvenser (oktober 2008) Interessekonflikter mellom næringer og mellom næringer og miljø (oktober 2008) Vurdering av kunnskapsstatus og kunnskapsbehov (oktober 2008) Utredningene skal dekke perioden fram til 2025, men framtidsbildene for klima kan om nødvendig gå lenger fram. 19

20 Figur 1.2 viser en skjematisk oversikt over prosessen og plasseringen av de sektorvise utredningene av konsekvenser. Miljø og naturressursbeskrivelse Statusbeskrivelse Næringer Samfunnsbeskrivelse Særlig sårbare områder Sektorvise utredninger av konsekvenser Skipstrafikk Petroleum og energi Fiskeri Ytre påvirkning Indikatorer, referanseverdier, tiltaksgrenser til samordnet overvåking Konsekvenser av samlet påvirkning Helhetlig forvaltningsplan Figur 1.2 Forvaltningsplanprosessen med Ytre påvirkning sammen med sektorenes utredning av konsekvenser Sektorvise utredninger av konsekvenser felles metodikk De fire parallelle sektorutredningene skal fokusere på relevante miljømessige og samfunnsmessige konsekvenser av sektorens aktivitet. Det skal vurderes hvordan aktiviteten påvirker miljø og samfunn både i ønsket og i mindre ønsket utviklingsretning, og hvordan uheldige virkninger av aktiviteten kan forebygges og reduseres. Hovedfokuset i utredningen blir på de miljømessige konsekvensene. Vurderingene skal bygge på eksisterende informasjon. 20

21 Påvirkningsfaktorer: Utredningene angir nivå eller beskriver omfang av og problematikk omkring følgende temaer relatert til sektorens aktivitet: utslipp/tilførsel av forurensende stoffer til luft og vann, avfall (ikke nedbrytbart/langsomt nedbrytbart materiale som plast, metall, radioaktive stoffer mm), seismikk og annen støy, endringer i havklima, fysisk påvirkning av sjøbunnen, uttak av levende ressurser og introduserte arter. Felles utredningstemaer: Forventede effekter beskrives i forhold til alle relevante temaer for påvirkning, men de valgte felles utredningstemaene for forvaltningsplanen blir vektlagt. Dette omfatter følgende utredningstemaer (i alt 9): Plankton, bunnsamfunn, fisk, sjøfugl, sjøpattedyr, strandsonen, næringsliv og sysselsetting, marin arkeologi og lokalsamfunn. Undertemaer og parametere: Innen hvert utredningstema er det definert spesielle indikatorarter eller undertemaer som skal belyses særskilt i utredningen. Dette er arter, artsgrupper eller utredningstemaer som er godt egnet til å synliggjøre relevante miljø- og samfunnspåvirkninger. Det er også definert parametere som angir hva slags påvirkning som skal beskrives. De felles utredningstemaene (inkl. undertemaer/indikatorer) og parametrene brukes i alle sammenhenger der det antas å være en påvirkning, selv om man ikke har nok kunnskap til å kunne estimere omfanget av påvirkningen. Temaer eller enkeltparametere er tatt ut i sektorutredninger der de ikke er relevante å bruke. Tabell over alle felles utredningstemaer med undertemaer og parametre ligger i vedlegg. Scenario: For hvert utredningstema beskrives virkningen av fire ulike situasjoner; Dagens aktivitetsnivå/situasjon, mulige fremtidsbilder, og eventuelle uhellsituasjoner som kan være aktuelle for de ulike påvirkningsfaktorene både i dagens situasjon og i et definert fremtidsbilde. 1.5 Om utredning av konsekvenser Forslagene til programmer for utredning av konsekvenser ble sendt til en rekke høringsinstanser og lagt ut for høring 21. mai De ble i tillegg presentert på en åpen høringskonferanse 1. juni Høringsuttalelsene ga nyttige innspill til planene og er vurdert og besvart med begrunnelse, i brev av 11. september 2007 fra Direktoratet for naturforvaltning. Dette dannet grunnlag for oppdaterte og endelige program for sektorvise utredninger. Denne utredningen bygger på: Utredning - Samfunnsmessige forhold i planområdet Arealrapport med miljø- og naturressursbeskrivelse Program for utredning av konsekvenser, felles generell del hvor metodene blir beskrevet Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning Konsekvensene er kategorisert etter en femdelt skala vist i tabell 1.1. Det i hovedsak gjennomført kvalitative konsekvensvurderinger. Konsekvenser er forsøkt kategorisert etter en fem-delt skala (jf. tabell 1.1). 21

22 Tabell 1.1 Kategorisering av konsekvenser. Katastrofal Store og omfattende skader på økosystemet som ikke kan gjenopprettes, og tap av økosystem-tjenester* Stor Alvorlig fare for langvarige skader på økosystemet og dets funksjoner, og tap av økosystem-tjenester Middels Isolerte men viktige tilfeller av skade på økosystemet som kanskje kan reverseres med stor innsats Mindre Enkelte tilfeller av små skader på økosystemet, som kan reverseres Ubetydelig Ingen skade på økosystemet Ikke relevant Benyttet der det ikke gir mening å vurdere konsekvenser *Med økosystemtjenester menes tjenester mennesket får fra ressurser og prosesser fra natulige økosystemer. For sjøfugl er det utarbeidet en egen underlagsrapport som dekker konsekvensvurderinger av sjøfugl for alle sektorutredningene (Christensen-Dalsgaard et al ) Analysene er i hovedsak kvalitative, mens det er gjennomført semikvantitative analyser for konsekvenser av akutte oljeutslipp fra skipsfart og petroleum. Konsekvensene for sjøfugl er også kategorisert etter en fem-delt skala, men de to skalaene er ikke nødvendigvis helt harmonisert, jf. tabell 1.2. De fleste kapitelene i rapporten oppsummerer konsekvenser for felles utredningstema i en samletabell, hvor konsekvenser er kategorisert som nevnt over. Merk imidlertid at disse tabellene kun er en meget forenklet oppsummering av konsekvenser som ikke kan leses alene. Tabellene må sees i sammenheng med diskusjoner av konsekvenser for de enkelte påvirkningsfaktorer og utredningstema. Tabell 1.2 Kategorisering av konsekvenser benyttet i fagrapporten fra NINA på fugl (Christensen- Dalsgaard et al ) Konsekvens Ingen Små Moderate Alvorlige Kriterier Ikke Påvisbar Påvisbar Påvisbar som er relevant konsekvens konsekvens konsekvens benyttet eller Liten del av Middels Stor ingen bestand andel av bestand andel av påvisbar påvirket påvirket bestand konsekvens påvirket Tilleggskriterier for sjøfugl i åpent hav Mindre enn 1 % Av en bestand Redusert hekkesuksess i et år. Enkelte tilfeller av små skader på viktige habitater % av en bestand Hekkesvikt et år, eller redusert hekkesuksess i flere år etterfølgende år Isolerte men viktige tilfeller av skade på viktige habitater % av en bestand Total hekkesvikt i flere etterfølgende år Alvorlige tap av viktige habitater 5-10 % av en bestand Svært alvorlige? Påvisbar Vesentlige konsekvens kunnskapsmangler Hele gjør det umulig å bestander vurdere påvirket konsekvenser Total hekkesvikt gjennom mange år Store omfattende tap av habitater, som ikke kan gjenopprettes 10 % av en bestand 22

23 2 Innledning til konsekvenser av ytre påvirkning 2.1 Om ytre påvirkning av Norskehavet For sektorene fiskeri-, petroleum og skipstrafikk er det underveis i planprosessen utarbeidet egne faktarapporter. For ytre påvirkning skulle det ikke lages noe tilsvarende, hvilket betyr at fakta- og statusbeskrivelser er lagt til utredningen av konsekvenser. Dette har litt betydning for omfanget (antall sider) av utredningen. Utredningen om konsekvenser av ytre påvirkning tar for seg åtte ulike påvirkningsfaktorer. Disse faktorene påvirker, eller kan påvirke Norskehavet og det økosystemet det er en del av - med effekter fra aktivitet som skjer utenfor området. Disse har i forskjellig grad konsekvenser for Norskehavet. I gjennomgangen av faktorene er det også tatt opp forhold som en i utgangspunktet tror kan ha konsekvenser men som en konkluderer med ikke har det. De ytre faktorene er: Klimaendringer o De globale klimaendringer på Norskehavet Langtransportert forurensning o Forurensning og radioaktivitet med opphav utenfor Norskehavet Forsuring av havet o Økt CO 2 -nivå i atmosfæren forårsaker at havet tar opp en stor del av dette og blir surere Petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet o Effekter fra virksomhet utenfor Norskehavet Skipstrafikk utenfor utredningsområdet o Effekter fra virksomhet utenfor Norskehavet Påvirkning på vandrende arter o Effekter fra påvirkningsfaktorer utenfor Norskehavet Effekter av aktivitet i kystsonen o Effekter fra aktiviteter på land og i kystsonen på Norskehavet Fremmede arter o Effekter fra fremmede (introduserte) arter på Norskehavet - som ikke kommer naturlig som følge av klimaendringer 2.2 Bruk av eksisterende kunnskap en presisering Forvaltningsplanen skal benytte eksisterende kunnskap både i faktabeskrivelsene og i vurderingen av effekter og konsekvenser. I forbindelse med utarbeidelse med denne utredningen er det derfor ikke gjort FoU-arbeid for å øke kunnskapsgrunnlaget for vurderingene. Det er imidlertid viktig å presisere at den kunnskap og de fakta som er benyttet ikke lå der klart og tilgjengelig for bruk. For å få disse fram har det derfor vært nødvendig både fra engasjerte fagmiljø og deltagende forvaltningsetater - å gjøre et systematisk arbeid på egen kunnskap samt litteratur i nye problemstillinger. Etter denne prosessen står man således igjen med et oppdatert og forbedret grunnlag for forvaltning av Norskehavet. 23

24 2.3 Avgrensning mot andre sektorutredninger Skipstrafikk som ytre påvirkning Svært mye av skipstrafikken langs norskekysten foregår innenfor grunnlinja og er derfor ytre påvikning. Det betyr at den delen av skipstrafikk som går innenfor grunnlinja (= indre farvann) og i Nordsjøen og Barentshavet er med i Ytre påvirkning. Dette inkluderer 3 uhellscenarier med vurdering av konsekvenser på Norskehavet, men ikke for kystsonen. Tilsvarende uhell med effekter både på Norskehavet og på kystsonen er utredet i sektorutredningen Konsekvenser av skipstrafikk. Introduksjoner av fremmede arter som følge av skipsfart er behandlet i skipsfartsutredningen Fiskeri som ytre påvirkning Effekter på vandrende arter som påvirkes utenfor utredningsområdet er nevnt i denne utredningen under kapittel 10. Det henvises til fiskeriutredningen for utdypning av dette temaet. Introduksjoner av fremmede arter som følge av fiskeriaktivitet er behandlet i fiskeriutredningen. Ytre påvirkning av fiskeriaktivitet og akvakultur innenfor grunnlinja er vurdert her og ikke i utredningen fra Fiskeri Petroleum og energi Tiltak for å forhindre introduksjoner av fremmede arter er behandlet i petroleum- og energiskipsfartsutredningen. Introduksjoner av fremmede arter som følge av petroleumsaktivitet er behandlet i sektorutredningen. Vindkraft i kystsonen er med, men offshore utenfor kystsonen behandles ikke her, men i Utredning av konsekvenser sektor Petroleum og Energi. 2.4 Nåtidssituasjonen for ytre påvirkning Konsekvensene for påvirkning fra ytre faktorer er utredet med referanse til aktivitetsnivå i Status for de ulike påvirkningsfaktorene er beskrevet med utgangspunkt i de fagutredninger som er laget i forbindelse med forvaltningsplanen (se side 4), samt eksisterende kunnskap i forvaltningen og fagmiljøene samt fra litteratur. 2.5 Bruken av framtidsbilder i de ulike påvirkningene I utredningen er framtidsbilder knyttet til ytre påvirkningsfaktorer basert på forventede estimater fra andre sektorer og den global utviklingen. Beskrivelsene er lagt inn i kapitelene som omhandler de enkelte påvirkningsfaktorene. Klimaendringer Langtransportert forurensning Forsuring av havet Petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet Skipstrafikk utenfor utredningsområdet For de siste tre påvirkningsfaktorene Påvirkning på vandrende arter, Aktivitet i kystsonen og Fremmede arter er det ikke utarbeidet framtidsbilder. En har vurdert det slik at mange faktorer og variable rammebetingelser gir for stor usikkerhet til at det er mulig å si noe om konsekvenser for Norskehavet i De foreliggende kapitlene 8, 9 og 10 omhandler derfor kun nåsituasjonen med referanse til

25 2.4 Forklaringer og presiseringer i forhold til vedtatt program Langtransportert forurensning Det er lagt inn vurdering av konsekvenser på særlig verdifulle områder. Petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet Det er lagt inn vurdering av konsekvenser på særlig verdifulle områder. Påvirkning på vandrende arter I programmet ble det benyttet trekkende arter, men dette er i utredningen endret til vandrende arter. Marin fisk skulle behandles i sektor fiskeri, men er også nevnt her. Programmet skulle kun omfatte sjøfugl og marine pattedyr. Det er utvidet til å også omfatte den anadrome arten atlantisk laks. 25

26 3 Påvirkning - klimaendringer Generelle trekk ved oseanografien og klimaet i Norskehavet er gitt mer utførlig i Arealrapporten Ottersen og Auran (2007). I dette kapitlet gis først en kortere versjon av denne, der en også tar inn en del annen informasjon. Det presenteres deretter et framtidsbilde i noe detalj før en ser på mulige konsekvenser av klimaendringer på planens utredningstema og parametre. 3.1 Bakgrunn, status og utviklingstrekk Klimaet er i stadig endring, og det er stadig mer sannsynlig at menneskeskapte utslipp til atmosfæren har ført til, og vil komme til å føre til, endringer i det globale klimasystem. Klimaparametrer som luftog havtemperatur, nedbør, vind, sol- og UV-stråling, havstrømmer, saltholdighet og vannstand har allerede, eller forventes over de følgende tiår, å endre seg (Ottersen & Auran 2007). Det internasjonale klimapanelet (IPCC) har i sin utredning om den globale klimautviklingen påpekt at de største endringene er ventet på høye nordlige breddegrader. Endringene i De nordiske hav (Norskehavet, Islandshavet og Grønlandshavet) vil ikke bare påvirke det lokale klimaet og dets økosystemet men også den storskala meridionale omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet kan bli influert ved at dypeller intermediærvann produksjonen i De nordiske hav endres. Konsekvenser av forhøyede CO 2 verdier blir også omtalt i kapitel Hovedelementer i klimaet for Norskehavet Norskehavet er preget av store klimavariasjoner så vel sesongmessige som fra år-til-år. Det er sterkere sørvestlige vinder, og dermed større innstrømming, om vinteren enn om sommeren. Både kaldt arktisk og varmt atlantisk vann transporteres inn i Norskehavet via forskjellige strømgrener og endringer i strømsystemet vil derfor kunne gi store klimavariasjoner i Norskehavet (figur 3.1). Siden det arktiske vannet kommer fra Islandshavet, har det størst innvirkning i vest, mens variasjoner i det innstrømmende atlanterhavsvannet, fra Atlanterhavet, har størst innflytelse på de østligste områdene nærmest kysten. Figur 3.1 Strømsystemet i Norskehavet og tilgrensende havområder (Havforskningsinstituttet, 2005). 26

27 Faktorer som gir klimavariasjoner i Norskehavet: Variasjoner av mengde, temperatur og saltinnhold i det innstrømmende atlanterhavsvannet Mengden av kaldt arktisk vann som strømmer inn i Norskehavet Lokal varmeutveksling mellom hav og atmosfære Vindmønsteret over De nordiske hav og Nordatlanteren Innblanding av kystvann inn i atlanterhavsvannet Historisk beskrivelse normal variasjon Vind Variasjonene i havklima, vannmassefordelingen og havstrømmene i Norskehavet er påvirket av endringer i vind mønsteret over Nordatlanteren og De nordiske hav. Som et mål for denne endringen benyttes ofte NAO (den nordatlantiske oscillasjon) indeksen. Med en høy NAO (dvs. mer vestavind over de nordiske hav) vil det medføre en mindre vestlig utbredelse av atlantisk vann i Norskehavet samtidig som at påtrykket av arktiske vannmasser fra vest også blir større. Endringene mot mer arktiske og kaldere forhold i vestlige og sentrale deler av Norskehavet siden slutten av 1960-årene til midten av 1990-årene står således i forbindelse med årsakene til en økt NAO-indeks (figur 3.2). Fra 1990-årene til 2000-årene sank derimot NAO-indeksen samtidig med en økt vestlig utbredelse av atlanterhavsvann i Norskehavet. Figur 3.2 Tidsserie av vinter (desember-mars) NAO indeks fra 1864 til Positive (negative) verdier angir mer (mindre) vestavind enn normalt (NCAR, 2008). Overflatestrøm Strømsystemet i Norskehavet og De nordiske hav, så vel i overflaten som i dyphavet, er sterkt influert av bunnforholdene. Det varmeste og salteste vannet som kommer inn i Norskehavet fra Atlanterhavet går hovedsakelig gjennom Færøyrennen, mellom Færøyene og Shetland (figur 3.1). En annen strømgren, som fører omtrent like mye atlanterhavsvann, kommer inn nord av Færøyene, etter å ha krysset Grønland-Skottlandryggen mellom Færøyene og Island. Dette vannet er litt kaldere og ferskere. Det innstrømmende atlantiske vannet fortsetter nordover som Den norske atlanterhavsstrømmen. Den indre grenen av Den norske atlanterhavsstrømmen følger kanten av kontinentalskråningen, mens det også er en ytre strømgren lengre fra sokkelen. Midlere strømhastighet målt i Svinøysnittet (nordvestover fra norskekysten ved Stad, 62 o N) er cm/s i den indre grenen og ca cm/s i den ytre grenen. Maksimum hastighet er vesentlig høyere og kan komme opp i 100 cm/s i begge grener. Som nevnt tidligere er endringer i strømsystemet sterk influert av variasjoner i vindmønsteret. Sterke sørvestlige vinder, assosiert med høy NAO indeks, medfører en mindre vestlig utbredelse av 27

28 atlanterhavsvann, større transport i den indre grenen av den norske atlanterhavsstrømmen og økt østlig transport av Arktis vann inn i Norskehavet. Med svake sørvestlige vinder, dvs. lav NAO indeks, vil det være motsatt effekt (figur 3.3). Figur 3.3 Skjematisk figur av sirkulasjonen av Atlantisk (rød, nordgående i øst) og Arktisk (blå, sørgående i vest) vann i Atlanterhavet og De nordiske hav ved A) høy NAO indeks og B) lav NAO indeks (Havforskningsinstituttet, 2005). Volum- og varmetransport Temperaturvariasjonene er ikke nødvendigvis et mål for varmemengden som kommer inn i Norskehavet, fordi varmemengden også avhenger av volumtransporten. Vanntransport måles gjerne i Sverdrup (Sv), og 1 Sv er definert som transporten av 1 million kubikkmeter vann per sekund. Det tilsvarer mengden vann som renner ut i havet fra alle verdens elver til sammen. I gjennomsnitt strømmer det 9 Sverdrup atlanterhavsvann inn i Norskehavet der 4 Sverdrup strømmer gjennom Færøyrenna, 4 Sverdrup mellom Island og Færøyene mens 1 Sverdrup strømmer inn via Islandshavet på vestsiden av Island. Innstrømningen må balanseres av en tilsvarende transport ut, som hovedsakelig skjer tilbake til Atlanterhavet. Dette vannet har en betydelig lavere temperatur enn det som strømmet inn. Det betyr at det innstrømmende atlanterhavsvannet har avgitt store varmemengder til atmosfæren. Dette er grunnlaget for at det nordvestlige Europa har et svært mildt klima i forhold til sin geografiske bredde og fører til at hele Norskehavet er isfritt og åpent for biologisk produksjon. I gjennomsnitt er 28

29 varmetransporten fra Atlanterhavet og inn i Norskehavet omtrent 300 TW (1 TW=10 12 W). For sammenligning er det 10 tusen ganger den normale norske kraftproduksjonen. Siden volumtransporten varierer relativt mer enn temperaturen vil den ha størst betydning for variasjonene i varmetransporten. Volumtransporten av atlantisk vann inn i Norskehavet har siden 1995 blitt målt med strømmålere i det sørøstlige Norskehavet (Svinøysnittet). Figur 3.4 viser volumtransporten fra 1995 til Det er store variasjoner i transportverdiene, noe som skyldes at strømmen er påvirket av vindfeltet. Blant annet viser målingene at transporten er størst om vinteren når man også har de kraftigste vindene. Vinteren 2006 var innstrømningen av atlanterhavsvann det høyeste som er observert, 2 Sv over langtidsmiddelet på 4 Sv, mens den på sommeren 2007 var det laveste som er observert, 1.5 Sv under middelet Avvik volumtransport (Sv) Figur 3.4 Transport av atlanterhavsvann ved eggakanten gjennom Svinøysnittet i Sverdrup (1 Sv = 1 million m 3 /s). Verdiene er vist som avvik fra et gjennomsnitt (ca. 4 Sv). Tre måneders (blå linje) og ett års (rød linje) glidende midler er vist. Gjengitt med tillatelse fra Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen. Overflatetemperatur Som beskrivelse av nåsituasjon benyttes NMC/NCEP (National Meteorological Center/National Centers for Environmental Prediction, USA) reanalyserte data som er basert på in situ målinger og satellittdata. Figur 3.5 viser midlete overflatetemperatur, over perioden , for hhv. vinter (januar-mars, (a) og sommer (juli-september, (b)). Dersom vi beregner overflatetemperatur midlet over år med hhv. høy (>1) og lav (<-1) NAO-indeks for både vinter og sommer, og tar differansen mellom de langtidsmidlede feltene og årene med høy og lav NAO-indeks, får vi temperaturanomaliene som vist i figur 3.5 c og 3.5 d for vinter, og i figur 3.5 e og 3.5 f for sommer. I Norskehavet vil avviket fra middelet være maksimum 0.5 C, med størst anomali i sørvestlige området om vinteren og langs norskekysten om sommeren. 29

30 80 o N 80 o N 75 o N 75 o N 70 o N 70 o N 65 o N 65 o N 60 o N 60 o N o 20 E 20 ow 10 ow o 20 E 20 ow o 10 E o ow (a) (b) 80 o N 75 o N 75 o N 70 o N 70 o N 65 o N 65 o N 60 o N 60 o N o 20 E 20 ow 10 ow o 20 E 20 ow o 10 E 0o ow (c) o 10 E 0o (d) 80 o N 80 o N 75 o N 75 o N 70 o N 70 o N 65 o N 65 o N 60 o N 60 o N o 20 E 20 ow 10 ow o N 0.8 o 10 E o o 20 E 20 ow o 10 E o 0 10 ow (e) o 10 E o (f) Figur 3.5 Midlete havoverflatetemperaturer for perioden for (a) vinter (januar-mars) og (b) sommer (juli-september). Anomalier for høy og lav NAO-indeks for vinter er gitt i hhv. (c) og (d), mens tilsvarende verdier for sommer er gitt i (e) og (f). Negative verdier i (c)-(f) betyr lavere temperatur enn normalt. Stiplet linje angir null anomali. Data er reanalyserte felter fra NMC/NCEP (USA)(Havforskningsinstituttet). 30

31 80 o N 80 o N 75 o N 75 o N 70 o N 70 o N 65 o N 65 o N 60 o N 60 o N o 20 E 20 ow 10 ow o 20 E 20 ow o 10 E o ow a) o 10 E o b) 80 o N 80 o N 75 o N 75 o N 70 o N 70 o N 65 o N 65 o N 60 o N 60 o N o 20 E 20 ow 10 ow o 20 E 20 ow o 10 E 0o ow c) o 10 E o (d) 80 o N 80 o N 75 o N 75 o N 70 o N 70 o N 65 o N 65 o N 60 o N 60 o N o 20 E 20 ow 10 ow o 20 E 20 ow o 10 E o ow (e) o 10 E o (f) Figur 3.6 Midlete lufttemperaturer for perioden for (a) vinter (januar-mars) og (b) sommer (juli-september). Anomalier for høy og lav NAO-indeks for vinter er gitt i hhv. (c) og (d), mens tilsvarende verdier for sommer er gitt i (e) og (f). Negative verdier i (c)-(f) betyr lavere temperatur enn normalt. Stiplet linje angir null anomali. Data er reanalyserte felter fra NMC/NCEP (Havforskningsinstituttet). 31

32 Lufttemperatur Som beskrivelse av nåsituasjon benyttes reanalyserte felter fra NMC/NCEP (USA) for lufttemperatur (2 m høyde). Det er her brukt samme metode som for overflatetemperatur for å angi naturlig variabilitet i lufttemperatur. Det er størst variasjon om vinteren, særlig over nordlige Islandshavet, Grønlandshavet og nordlige Norskehavet (figur 3.6). I Norskehavet øker variasjonene om vinteren mot nordøst der avvikene fra middelverdiene er 0,5 C eller mindre. 3.2 Avgrensning mot andre sektorutredninger Klimaendringer er ikke klart avgrenset fra denne utredningen og de andre utredningene. Klimaendringer har betydning for mye av det som skjer i alle sektorer, hvilket betyr at det som står her i Ytre påvikning ikke er uttømmende for temaet i forvaltningsplanen. 3.3 Framtidsbilder/Scenarioer Forventet framtidsbilde 2025 Det er svært sannsynlig at menneskeskapte klimagassutslipp har ført til, og vil komme til å føre til, endringer i det globale klimasystemet. Klimaparametre som luft- og havtemperatur, nedbør, vind, solog UV-stråling, havstrøm og -saltholdighet, og vannstand har allerede, eller forventes over de følgende dekader, å systematisk endre seg. Samtidig er det naturlig variasjoner i klimasystemet. Det er derfor nødvendig å ta høyde for så vel en generell klimaendring som naturlig klimavariabilitet for å kunne si noe om morgendagens klima. Det er videre mulig, men ikke tilstrekkelig kjent, om den naturlige klimavariabiliteten vil endre karakter ettersom klimaet endrer seg. Og endelig, mens klimautviklingen på kontinentskala kan predikeres med en viss grad av sikkerhet, øker usikkerheten på mindre skala. Det samme er tilfellet for prediksjoner fram i tid: Fordi vi forventer at trenden forårsaket av menneskeskapt oppvarming vil dominere over de naturlige fluktuasjoner lengre fram i tid er det lettere å tallfeste en trend i klimaet i andre halvdel av dette århundret enn for de neste par tiår. Det er derfor umulig å gi et bestemt klimascenario, eller ett tall for klimautviklingen, for Norskehavet for Med utgangspunkt i de endringer mot varmere vann vi har sett den siste dekaden i norske farvann inkludert Norskehavet så velger vi likevel et klimabasert scenario. Vi forutsetter at Norskehavet forblir relativt varmt og at det i 2025 kan være enda litt varmere enn i dag. I Norskehavet er det sammenheng mellom lufttrykkforhold på nordatlantisk skala, representert ved den nordatlantiske oscillasjon (NAO), og vind og havtemperaturer i de øvre lag. Særlig vinterstid er Norskehavet karakterisert av sterk naturlig klimavariabilitet knyttet til NAO. Klimautviklingen i Norskehavet i de neste par tiår vil påvirkes av om den naturlige variabiliteten kan endre karakter, for eksempel om utviklingen mot økt lavtrykksaktivitet vinterstid (Figur 1) knyttet til høy NAOindeks vil fortsette eller t.o.m. øke ytterligere. Vårt scenario forutsetter dette. Skulle derimot de følgende 20 år være dominert av en vedvarende lav NAOindeks, vil dette bety at signalet av global oppvarming vil bli totalt maskert i dette området og vi kan få kjøligere forhold enn i dag. En må derfor være klar over at det er svært store usikkerheter knyttet til å prognoser av klimautviklingen i Norskehavet over de neste par tiår. Følgende betraktninger er sentrale når framtidige klimaendringer skal vurderes for et bestemt område og for en bestemt tidsperiode Klimaendring vs naturlig klimavariabilitet Det er nødvendig å kartlegge den naturlige variabilitet eller den naturlige variasjon som klimaparametrene har i et område. Her kan instrumentelle observasjoner nyttes, og slike observasjoner finnes typisk for de siste 50 år (i noen tilfeller for de siste 150 år). I tillegg kan numeriske 32

33 klimamodeller benyttes hvor f.eks. en koplet hav- og havismodell er drevet av realistiske atmosfæriske drivfelt, eller at en atmosfæremodell har realistiske felt for havets overflatetemperatur og havisutbredelse som nedre grenselagsbetingelse. Slike typer modelleksperimenter kan gjøres for perioden 1948 til i dag da 6-timers, globale reanalysefelt er tilgjengelige for denne perioden. For våre nærområder er særlig variasjoner knyttet opp mot den nord-atlantiske/arktiske svingningen (NAO/AO) eller styrken og posisjonen til vestavindsbeltet sentral når naturlig klimavariabilitet skal kartlegges. Status for dette problemområdet er at mye informasjon er tilgjengelig gjennom eksisterende observasjoner, og at f.eks. havmodeller drevet av atmosfæriske reanalysefelt kan beskrive havklimaet de siste 50 år på en realistisk måte Globale klimamodeller Koplede atmosfære-havmodeller altså de globale modellsystemene som brukes for å forutsi framtidig klimaendring har systematiske svakheter når det gjelder å reprodusere observert klima i Norskehavet og tilstøtende områder. Direkte bruk av eksisterende klimamodeller er derfor ikke å anbefale for å kunne si noe om framtidig klimautvikling i Norskehavet. Inntil nylig har den rommlige gitteroppløsningen til globale klimamodeller vært så grov at det har ikke vært mening i å snakke om klimaendringer på en regional skala som f.eks. Nord-Norge eller Norskehavet. I beste fall har en kunnet snakke om sannsynlige endringer for Nord-Europa og lignende regioner. Dette er i ferd med å endre seg ettersom nye generasjoner med regnemaskiner utvikles, og dermed at modelloppløsningen økes Nedskalering For regionale klimascenarier er det mulig å bruke ulike former for nedskalering. Dette er teknikker som prøver å forbedre klimascenarier innenfor et avgrenset område basert på informasjon fra en global klimamodell, f.eks. ved å inkludere effekten av en mer realistisk topografi i den regionale modellen. En ulempe ved slike metoder er at systematiske feil i det globale klimasystemet som brukes som grenseflatebetingelse for det regionale systemet vil kunne forplante seg inn i det regionale systemet Modellforskjeller Der er tildels store avvik klimamodeller imellom, og især på høye nordlige breddegrader. Dette kan eksemplifiseres med at dersom en global klimamodell har havis over storparten av Barentshavet for dagens klimasituasjon og denne isen smelter som følge av global klimaendring, så vil effekten av klimaendringen i Norskehavet, Barentshavet og tilstøtende landområder være mye større enn dersom modellen hadde realistisk isutbredelse i dette havområdet. Det bør derfor foretas en gjennomgang av hvor godt de ulike klimamodellene representerer viktige klimaparametre for dagens klimasituasjon før slike modeller brukes for å si noe om framtidig klimautvikling regionalt. Mange studier viser videre at det er generelt optimalt å betrakte flere modell-kjøringer når klimaendringer skal belyses. Dette betyr at flere kjøringer, for eksempel med noe endret startbetingelse men med ellers identisk modellsystem, bør foretas med mange klimamodeller. Og endelig, enhver framskriving av det globale klimasystem er avhengig av en foreskrevet utvikling av atmosfæriske drivhusgasser og aerosol-partikler. Det finnes ulike framskrivninger av disse faktorene, fra jevnt økende utslipp av drivhusgasser til redusert og enda avtagende klimagassutslipp. Det er derfor også en usikkerhetskilde med hensyn på de ulike utslippsscenariene, og hvordan disse er representert i klimamodellene. 33

34 3.3.6 Ekstremsituasjoner Framtidig klimaendring kan kvantifiseres som endring i middeltilstand og i variabilitet (inkludert ekstremsituasjoner) for de ulike klimaparametrene over f.eks. de påfølgende 20 til 100 år. Mens utlikning av middeltilstand lar seg gjøre over tid (grunnet stadig sterkere klimagasspådriv), er det langt mer problematisk å tallfeste ekstremsituasjoner. Grunnen til dette er at klimatiske ekstremsituasjoner ofte er av liten rommlig utstrekning, at hendelsene skjer på kort tid og at beskrivelse av disse situasjonene krever høyoppløslige modeller. En viktig betraktning for Norskehavet for de neste par tiår er å kvantifisere muligheten for at den naturlige variabiliteten kan endre karakter, for eksempel om sannsynligheten for intensive lavtrykk vinterstid knyttet til høy NAO/AO-indeks vil øke. Det siste punktet er av stor betydning for områder som er karakterisert av sterk naturlig klimavariabilitet, som f.eks. Norskehavet vinterstid. Skulle f.eks. de påfølgende 20 år være karakterisert ved en vedvarende lav NAO/AO-indeks, vil dette bety at signalet av global oppvarming vil bli totalt maskert i dette området. Det er derfor særdeles store usikkerheter knyttet til å forutsi klimautviklingen i Norskehavet over de neste par tiår. Figur 3.7 Trender i observerte nordgående lavtrykk som krysser 60 N i vestlige (vest for 20 W) og østlige (øst for 20 W) Nord-Atlanterhav. Lavtrykksintensiteten er beregnet som styrken av virvlingen i 850 hpa og lavtrykksaktivitet er produktet av antall lavtrykk og intensitet. Trendene er beregnet som prosentvis forandring for vintermånedene (desember, januar, februar) for tidsperioden til basert på 6-timers data fra NCAR/NCEP reanalyser. (Figur fra Bjerknessenteret for klimaforskning.) Observert og simulert utvikling av vind i Norskehavet Siden det er få lange tidsserier av vind i Norskehavet er det vanskelig å få et klart bilde av eventuelle trender. Observasjoner fra værskipet Mike i Norskehavet, posisjon 66 N og 2 E, viser ingen klare trender i vindstyrke. Reanalyser viser en tendens til flere og noe mer intense vinterlavtrykk i Nord- Atlanteren. I enkelte tidsperioder har NAO/AO-indeksen vært en god parameter for lavtrykksaktiviteten i De nordiske hav, mens i andre perioder (1960 tallet og etter 1995) er denne sammenhengen mindre klar (Sorteberg et al., 2005). Mange klimasimuleringer viser en tendens til noe høyere NAO indeks og økt lavtrykksaktivitet med økte drivhusgass pådrag (Osborn, 2004, Kuzmina et al. 2005). De simulerte forandringene er derimot 34

35 ofte mindre enn de observerte forandringene de siste 50 år og det er fortsatt store usikkerheter knyttet til klimamodellenes evne til å simulere fremtidige forandringer i lavtrykksaktivitet Endringer i havklima Den mest innflytelsesrike havstrømmen i Norskehavet er Den norske atlanterhavsstrøm. Utbredelsen av denne er fysisk styrt av bunntopografien (selv om det er en overflatestrøm), og den fyller hele Lofotenbassenget og videre nord områdene øst for Den midtatlantiske rygg. I Norskehavsbassenget i sør er den begrenset til Vøringplatået og bunnskråningen fra vestlandskysten (helt til ca m dyp). Det sentrale Norskehavsbassenget består av en blanding av islandsk vann og resirkulerende atlantisk vann. Pga. denne veldefinerte utbredelsen, begrenser faktorer som kan endre havklimaet i dette området seg til varierende innstrømning fra Atlanterhavet, varierende horisontal fordeling av atlanterhavsvann internt i denne brede havstrømmen, samt variasjoner i varmetapet til atmosfæren. Over de siste 50 år har det atmosfæriske pådriv, både vind og lufttemperatur, endret seg, og effekten disse endringene har hatt på havet, kan sammen med prediksjonene av fremtidig pådriv brukes til å gi fremtidsperspektiver for havklimaet. Dette er en fornuftig metode, all den tid det fortsatt gjenstår å suksessfullt å modellere regionens fordeling av atlantiske vannmasser som beskrevet ovenfor, i hvert fall i koblede klimamodeller. Den samlede innstrømningen fra Atlanterhavet har, ut fra modellanalyser ikke endret seg nevneverdig over de siste 50 år, heller ikke i observasjoner tilgjengelige i det siste tiåret. Klimamodeller har heller ikke predikert noen signifikant økning i atlantisk innstrømning til Norskehavet. Det som imidlertid har vist seg i både modeller (Nilsen et al 2003) og observasjoner (Østerhus et al 2005) er at innstrømningen langs kontinentalsokkelen har økt de årene innstrømningen vest for Færøyene har avtatt, og vice versa, og at dette er knyttet til endringer i NAO s styrke og posisjon av NAO s nordlige aksjonssenter (mao. lokasjon og stryrke av lavtrykkene). Det kan bety at høy/østlig NAO medfører mindre atlantisk vann i de vestlige områder av Norskehavet, men det er uvisst i hvilken grad disse øst-vest forskjellene viskes ut av horisontal blanding pga. den sterke virvelaktiviteten internt i Atlanterhavsstrømmen (Poulain et al, 1996; Köhl et al. 2007). Det er mao. vanskelig å si om tilførselen av atlantisk vann til de vestlige deler av Norskehavet har endret eller vil endre seg. Den atmosfæriske avkjølingen av Norskehavet har avtatt over de siste 50 år og dette skyldes etter alt å dømme de økte mengdene varme luftmasser som lavtrykkene fører med seg Modellert endring i havklima basert på globale klimamodeller Figur 3.8 (a) viser modellert endring i overflatetemperatur for det nordlige Atlanterhavet, De nordiske hav og Arktis for perioden versus Det er en generell oppvarming på 1-3 grader over hele området. Oppvarmingen henger noe igjen sør for Grønland. Dette skyldes at det varme Atlanterhavsvannet fra sør flytter seg østover i modellene. Dette fører igjen til at havtemperaturen langs Norskekysten øker, selv om styrken av omveltningen i Atlanterhavet (Atlantic Meridional Overturning Circulation, AMOC) avtar med prosent over samme periode. Oppvarmingen i Barentshavet er ikke reell da flere av klimamodellene har havis i dette området i starten av integrasjonen. Når så havisen smelter, fører dette til en meget sterk og ikke-reell temperaturøkning. Videre illustreres forholdet mellom signal og variasjon i modellene (figur 3.8 (b)). Mørk rød og svart farge angir at signalet er dobbelt så sterkt som forskjellen mellom modellene. Vi kan følgelig konkludere med at modellene er samstemte i de områdene hvor det er mørk rød og svart farge. Dette gjelder for den østlige delen av De nordiske hav, men ikke for Barentshavet og for Labradorhavet. Tilsvarende resultater for overflatevannets saltholdighet vises også (figur 3.8 (c)). På tross av økende nedbør på høye nordlige breddegrader, virker nordgående transport av salt Atlanterhavsvann delvis kompenserende på saltholdigheten i havet. Derfor framstår det sentrale Nordiske hav med en liten 35

36 endring i saltholdighet. Ser vi på forholdet mellom signal og variasjon (figur 3.8 (d)), framkommer det at det midlere signalet fra modellene er såpass svakt i forhold til hva de individuelle modellene gir, at det er vanskelig å entydig konkludere om framtidig utvikling av saltholdighet i De nordiske hav. (a) (b) (c) (d) Figur 3.8 (a) Modellert endring i overflatetemperatur (ºC) som middel for 19 globale klimamodeller som inngår i siste rapport fra FNs klimapanel (IPCC 2007). Endringen er gitt som differansen mellom periodene og (b) Forholdet mellom signal og variabilitet med utgangspunkt i (a). Blå farge indikerer at det er stor forskjell mellom modellene, mens rød og svart farge gir at klimasignalet overstiger forskjellen mellom modellene med en faktor opp til 2. (c) som i (a), men for saltholdighet (promille) i overflaten. (d) Som i (b), men for saltholdighet (promille) i overflaten.(figur fra Bjerknessenteret for klimaforskning) Oppsummering framtidsbilde Basert på figur 3.7 kan vi konkludere med at det har vært en positiv trend i lavtrykksaktiviteten i området mellom Grønland og Skotland for de foregående 59 år. Det er ingen systematisk endring i lavtrykkene som passerer vest eller øst for 20 W. Antall lavtrykk har økt med rundt 30%, intensiteten har økt med vel 10% og aktiviteten har økt med rundt 50%. Det bemerkes at selv om det er en trend 36

37 for perioden , har det vært perioder med liten endring. Eksempler på dette er 1960-tallet og perioden etter etter Når det gjelder foramtidig lavtrykksaktivitet, indikerer analyse av kjøringer med Bergen Climate Model at det er ingen framtidig endring i lavtrykksintensitet eller aktivitet vest for 20 W (se Figur 3.9). Øst for 20 W er det en økning av antall lavtrykk på rundt 30 %, bare en svak intensivering av lavtrykkene og følgelig vel 30 % økning i lavtrykksaktiviteten. Disse endringene gjelder for en 100-års periode. For havklimaet vil en fortsatt utvikling med økt lavtrykksaktivitet, bety en fortsettelse av endringene som er observert tidligere, i hovedsak varmere vann i de nordlige områdene av Norskehavet og noe kaldere i de sørvestlige områdene (Furevik og Nilsen, 2005). For tiden rundt 2025 vil et verste scenario være at observert utvikling fram til i dag fortsetter (se figur 3.7). Det er sannsynlig at dette er et over-dramatisk scenario, men grunnet de mange usikkerhetene er dette det beste vi kan si i dag. Klimasignalet fra Bergen Climate Model er så svakt at dette i svært beskjeden grad øker stormaktiviteten fram til år Figur 3.9 Fremtidige forandringer i simulerte nordgående lavtrykk som krysser 60 N i vestlige (vest for 20 W) og østlige (øst for 20 W) Nord-Atlanterhav. Lavtrykks intensitet er beregnet som styrken av virvlingen i 850 hpa og lavtrykksaktivitet er produktet av antall lavtrykk og lavtrykksintensitet. Trendene er beregnet som prosentvis forandring over førti års perioden versus for vintermånedene (desember, januar, februar). Dataene er basert på 6-timers data fra Bergen Climate Model (BCM) V2 med utslippscenarioet SRES A1B (medium CO 2 -økning). Verdier i parentes er de observerte trendene for perioden (Figur fra Bjerknessenteret for klimaforskning). 3.4 Forventede effekter av klimaendringer i Norskehavet Forurensningstilstand Det er ikke grunn til å tro at klimaendringer fram til 2025 i seg selv vil føre til større endringer i forurensningsnivået. Smelting av store mengder is i nordvestlige deler av utredningsområdet vil kunne frigjøre forurensende stoffer. Hvis vindforhold og havstrømmer endrer seg vil det kunne påvirke transporten av forurensninger. 37

38 3.4.2 Avfallstilstand Det er ikke grunn til å tro at klimaendringer fram til 2025 i seg selv vil føre til endringer i avfallsmengden. Men hvis havstrømmene endrer seg vil det kunne påvirke transporten av avfall Plankton En eventuell oppvarming av Norskehavet kan føre til at grensene mellom atlantisk vann og arktisk vann skyves nordover og vestover. Disse grenseområdene ("frontene") er områder hvor vi gjerne finner høy produksjon og gode beiteforhold for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Klimaendringens virking på det laveste trofiske nivå, planteplanktonet, kan ha meget stor indirekte innvirkning på dyreplanktonet, kanskje større enn de direkte følgene av endret transport inn til/ut av Norskehavet og eventuelle fysiologiske effekter av økt temperatur på de ulike artene av dyreplankton. Ulike arter av både plante- og dyreplankton vil ha ulike evner til å tilpasse seg klimainduserte endringer, dette medfører at interaksjonen mellom artene vil bli påvirket, noe som fører til endret samfunnsstruktur og -sammensetning. Prognoser for planteplankton-produksjonen i Norskehavet under et nytt klimaregime er sannsynligvis mulig, men vil kreve omfattende modelleringsarbeid. Artssammensetningen av dyreplankton i Norskehavet vil endres hvis temperaturen øker. Arktiske arter vil måtte forflytte seg nordover og vestover, og atlantiske arter vil overta. Samtidig vil det komme inn nye arter fra sør. Den totale produksjonen av dyreplanktonbiomasse i Norskehavet vil også kunne endres. I Nordsjøen er f.eks. produksjonen av raudåte blitt redusert med 70 % siden 60-tallet - raudåta er ikke tilvent det nye temperaturregimet, og mer sørlige arter tar plassen. Den dominerende dyreplankton-organismen i atlantisk vann i Norskehavet er kopepoden Calanus finmarchicus (raudåte). Den finnes i hele Norskehavet, men de største mengdene finnes i sentrale deler av havet i temperaturområdet 4-7 o C. Raudåta og dens livssyklus er godt tilpasset til sirkulasjonsmønstrene i nordlige del av Nord-Atlanteren, og spesielt til gyrene i Norskehavet. Raudåta er av en så stor betydning i planktonsamfunnet at en endring i populasjonen vil kunne få vidtrekkende følger for hele økosystemet. I de kalde områdene med arktisk vann i nordvest finnes også store mengder av en nær slektning av raudåta, den større Calanus hyperboreus. Andre beslektede Calanus-arter i Norskehavet er C. glacialis, en arktisk art som også finnes i de kalde vannmassene i nord og vest, og den sørlige arten C. helgolandicus. Disse artene har også en livssyklus som gjør at de er godt tilpasset til temperatur forhold og sirkulasjonsmønstre i sine ulike områder. Utviklingen av de fleste dyreplankton-artene foregår i de øvre produktive vannmassene. I store deler av Norskehavet utvikles den nye generasjonen av raudåte om våren og sommeren før kopepodene går ned til større dyp for overvintring. I varmere deler av havet har raudåta to generasjoner om året. I utgangspunktet vil en da kunne tro at et noe varmere hav vil gi økt raudåteproduksjon, men så enkelt er det sannsynligvis ikke. Dagens generasjonsutvikling er et resultat av lang tids evolusjon. En temperaturøkning vil kunne endre stratifiseringen i den lyspåvirkede sonen, dette kan ha implikasjoner på primærproduksjonen, dvs. mattilbudet til dyreplanktonet, men også på selve populasjonsdynamikken hos dyreplanktonet, i det generasjonsutviklingen er temperaturavhengig. En rask endring i populasjonsdynamikk hos dyreplanktonet kan medføre at det samspill i tid og rom som i dag eksisterer mellom planteplankton, dyreplankton og høyere trofiske nivåer, og som er en betingelse for et noenlunde stabilt økosystem, reduseres. Langtidsendringer i forekomstene av raudåte i Nord-Atlanteren har vært knyttet til endringer i NAO. Det er funnet en nedgang i mengden C. finmarchicus ved de Britiske øyer samtidig som en har en økning i C. helgolandicus. Et skifte mellom disse to artene er observert også i sørlige del av 38

39 Norskehavet. Årlige prøver fra Svinøysnittet viser at det relative forholdet mellom C. finmarchicus og C. helgolandicus har endret seg, til tider ganske dramatisk. I 1995 var forekomsten av den sørlige C. helgolandicus ganske sjelden, i 2006 utgjorde den om høsten hovedmengden av Calanus på snittet. Havforskningsinstituttet har i en årrekke undersøkt planktonsammensetningen i Norskehavet. De senere årene har det vært en markert økning i mer sørlige arter langs norskekysten. Kopepoder som Mesocalanus tenuicornis, Phaenna spinifera og Euchaeta hebes blir nå observert ganske regelmessig - for en del år tilbake ble disse ikke funnet langs kysten. Den sørlige kopepoden Scottocalanus securifrons ble i 2006 funnet så langt nord som vest for Bjørnøya Bunnsamfunn Ifølge klimamodellene er vi på vei mot en fremtid med endret klima. Havets temperatur forventes å stige, og den marine flora og fauna vil endres når sjøklimaet endrer seg. En oppvarming i Norskehavet vil komme først i de øvre vannlag, og temperaturendringene vil også bli størst nær overflaten og mindre dypere ned. I perioden frem til 2025 er det derfor flora og fauna langs kysten og på kontinentalsokkelen som først og fremst vil kunne bli berørt av et varmere klima. Beskrivelsen nedenfor er basert på en artikkel i "Havets miljø" i 2001 (Brattegard 2001) og gjelder først og fremst kystnære farvann, d.v.s. mellom utredningsområdet og kysten. Endringene som beskrives er likevel av samme karakter som vi kan vente i utredningsområdet men vi har mindre kunnskap om fauna og flora på dypere vann. Det kan først være nyttig å se litt på hvilke og hvor mange bunnlevende marine arter som finnes langs kysten, og hvordan endringer i plante- og dyrelivet kan oppdages. De artene vi kjenner best er de større bunnlevende arter som det finnes ca av i våre farvann. De vi kjenner dårligst er de virkelig små bunnlevende artene (mindre enn 1 mm) og de fleste parasittiske artene. Det finnes muligens mellom 4000 og 6000 små bunnlevende arter i norske farvann, og vi antar at antallet parasittiske arter er minst dobbelt så stort som antallet av de øvrige arter. Det totale antall marine arter ved norskekysten er da kanskje mer enn En viktig forutsetning for å kunne påvise endringer i løpet av en valgt tidsperiode er at man kjenner artenes utbredelse ved periodens start. Slik kunnskap har vi ikke for Norge. Det finnes en oversikt over utbredelsen til marine bunnlevende makroorganismer som brun-, grønn- og rødalger, sjøgress, virvelløse dyr og fisk i Norge, til sammen 3950 arter. Oversikten er basert på registreringer av arters forekomst langs norskekysten i over mer enn 150 år. En bieffekt av oversikten er at den avslører at store deler av kysten er svært dårlig undersøkt. De best undersøkte områdene ligger nær våre universiteter, dvs. i Oslofjorden, rundt Bergen, Trondheimsfjorden og i nærheten av Tromsø. I den nevnte oversikten ble alle undersøkte arter klassifisert slik at man senere kan studere hvordan arter forflytter seg ut av og inn i valgte områder på kysten. Hver art ble gruppert i en av fire utbredelsesgrupper basert på det man visste om artens utbredelse i Gruppene er som følger: Sørlige arter som også finnes sør for Norge og som har sin nordgrense et sted på norskekysten. Vidt utbredte arter som finnes langs hele norskekysten og også sør og nord for norskekysten. Nordlige arter som finnes nord for Norge (f.eks. Barentshavet, Svalbard) og som har sørlig utbredelsesgrense et sted på norskekysten. Arter med ukjent utbredelse, ofte arter som bare er funnet ett eller få steder slik at vi ikke kjenner deres egentlige utbredelse. De aller fleste av de nåværende artene langs norskekysten har antagelig levd her i tusener av år selv om sjøtemperaturen har variert. Faktisk må sjøen periodevis ha vært behagelig varm langt mot nord, for vi vet at det har levd østers så langt mot nord som ved Bjarkøy nær Harstad. Dersom sjøtemperaturen stiger, kan følgende endringer skje: 39

40 Nye arter fra sør kommer nordover til oss og blir norske sørlige arter. Sørlige arter ved norskekysten trenger lenger nordover norskekysten og kanskje nordover mot Svalbard og østover i Barentshavet. Nordlige arter ved norskekysten forsvinner ved at sydgrensene forflyttes til områder nord for Norge. Relative mengdeforhold mellom arter i områder kan endres. Økosystem, begrenset f.eks. til en fjord, endres ved at arter som tidligere bare hadde biroller i økosystemet overtar hovedroller. Vi kan si noe om de to første mulighetene, mens vi mangler data for å kunne si noe konkret om de tre siste. Minst 75 nye arter fra forskjellige grupper er registrert i perioden Mangebørstemark og svamper dominerer. For begge gruppene har det skjedd revisjoner av slekter og arter (nye beskrivelser basert på nye metoder), og noen gamle arter er blitt delt i to eller flere arter. Det er en av grunnene til at vi ikke kjenner det nøyaktige antallet arter. De nye funnene ble gjort langs hele kysten unntatt områdene ved Kristiansand, i Sør-Troms, i Porsangerfjorden og nordlige Varangerhalvøya. Flest funn er gjort i Rogaland/Hordaland, Møre og Romsdal/Sør-Trøndelag og Nord-Troms/Vest-Finnmark. En ubeskrevet rødalge som også er kjent fra sørligere strøk, holder på å etablere seg langs Sør-Norge. Den synes å overta for flere eksisterende rødalger og er allerede blitt dominerende flere steder. Blant artene med sørlig utbredelse har 126 arter fått ny nordgrense på norskekysten, mens ni av disse også har fått sin grense flyttet østover langs Sørlandskysten. Ca. 70 sørlige arter er blitt påvist for første gang ved Svalbard de siste fem årene (d.v.s. perioden ). Siden vi ikke har noen systematisk nasjonal overvåkning av faunaen i Norge, vet vi ikke om noen av de nordlige artene fra oversikten i 1997 har trukket seg nordover og bort fra norskekysten, dvs. forsvunnet ut av vår fauna. Spørsmål om det relative mengdeforhold mellom artene er i endring har vi ikke gode nok data for å besvare. Vi må forenkle spørsmålet og spørre om det er registrert endringer i de relative forhold mellom sørlige arter, vidt utbredte arter, og nordlige arter i forskjellige områder på kysten. Vi har brukbare data for mangebørsteormer (Polychaeta) og muslinger (Bivalvia). Mangebørsteormer er en artsrik gruppe med over 600 arter i Norge, men artenes utbredelse er relativt dårlig kjent. Muslingene er en gruppe med ca. 200 arter i Norge, og deres utbredelse er bedre kjent enn polychaetenes utbredelse. Tilgjengelige data tyder på at det er i ferd med å bli relativt flere sørlige arter blant polychaeter og muslinger langs kysten. Det kan tolkes som at en faunaendring kanskje er på gang. Vi skal gi noen eksempler på lett gjenkjennelige arter som snart kan ventes å bli observert lenger nord. I tidevannssonen lever strandkrabbe (Carcinus maenas) og albuskjell (Patella vulgata). Begge arter kjemper mot lave sommertemperaturer i Troms og Vest-Finnmark. Blir sjøens overflatelag varmere, vil disse sannsynligvis forflytte sin nord-/øst-grense mot Finnmark. På relativt grunt vann er taskekrabbe (Cancer pagurus) og hummer (Homarus gammarus) godt kjent fra Sør-Norge. Det er gjort enkelte funn av begge arter så langt nord som til Troms, men de kan bli vanligere og trekke lenger nordover dersom minimums bunnvannstemperatur blir over 5-6 C. Eremittkrepsen (Pagurus prideaux) lever i symbiose med en sjørose (Adamsia palliata) på grunt vann. Disse to artene er kjent fra strekningen Kristiansand til nordlige Nordland. De kan ventes å utvide sitt område dels østover langs Sørlandskysten og dels nordover. Noen gruntvannsfiskearter er i ferd med å utvide sin utbredelse langs norskekysten. Tangkvabbe (Lipophrys pholis) er nå kjent fra strekningen Rogaland Agdenes (Trondheimsfjorden), liten fløyfisk (Callionymus reticulatus) er påvist mellom Sogn og Trondheimsfjorden, brungylt (Acantholabrus palloni) er foreløpig kjent nord til Nordmøre, berggylt (Labrus bergylta) går nord til Trondheimsfjorden, og blåstål og rødnebb (Labrus bimaculatus) til Helgeland. Finnmark. 40

41 Fra større dyp skal vi bare nevne en art. Sjøfjæren Funiculina quadrangularis, også kalt stor piperenser etter utseendet, er et bløtkoralldyr med en opptil 1.7 m lang skjelettstav med firkantet tverrsnitt. Den fanges vanligvis i reketrål fra Sør-Trøndelag og sydover. Det kan godt tenkes at arten nå vil bli funnet lenger nord. Ikke alle funn av nye arter - arter kan forklares som følge av endring i sjøtemperatur. Deler av kysten er relativt dårlig undersøkt, og mange arter som vi tror er nye for landet kan ha vært her tidligere, men blitt oversett. De mange funn og registreringer av arter som er gjort etter 1997 tyder likevel på at en rekke fremmede bunnlevende arter nå har kommet inn i vår fauna, og at det sannsynligvis skjer en utvidelse av mange arters utbredelse nordover. Slike endringer i den marine flora og fauna vil kunne influere på forekomst, utbredelse og mengder av de arter som hittil har vært direkte eller indirekte viktige for fiske, fangst og oppdrett, og kan på sikt skape uønskede effekter. Det er derfor gode grunner til å sette i gang en systematisk overvåkning av flora og fauna på særskilt utvalgte steder langs norskekysten Fisk År til år variasjon og mer langsiktige trender i klimavariable, og spesielt i havtemperaturer, vil ha stor innflytelse på fiskebestandene. Individuell vekst og rekruttering, vandringsmønster og utbredelse til bestandene i havet påvirkes av temperaturforholdene. En mer langvarig temperaturendring vil også kunne påvirke livshistorietrekk - i et varmere hav vil en for eksempel forvente tidligere kjønnsmodning. Dessuten er interaksjonene mellom de store planktonspisende bestandene som sild, kolmule og makrell og kopepoden raudåte (Calanus finmarchicus) sentral. Produksjon og utbredelse av raudåte og dermed mengden tilgjengelig for fisken er avhengig av variasjoner i strøm- og temperaturforhold. Høyere temperatur forventes isolert sett å kunne gi bedre rekruttering og høyere vekst hos de store pelagiske bestandene i Norskehavet, men også en utvidelse av fiskefordelingen nord- og vestover inn i områder som nå har lavere temperatur og en annen/snevrere byttedyrfordeling. Ved vedvarende høye temperaturer forventer vi, i tillegg til en utvidet utbredelse av etablerte arter, å få mer sørlige arter inn i Norskehavet. Det siste tiåret har det kommet inn fiskbare mengder av ansjos og sardin i Nordsjøen og de er til og med observert i skotske farvann. En knytter denne utviklingen til økte sjøtemperaturer. Det skal likevel mye til for at disse artene får noen større betydning i Norskehavet. For noen arter vet vi hvordan temperaturen avgrenser utbredelsen, slik at vi vil kunne beregne hvordan maksimal utbredelse av artene vil bli under et gitt klimascenario. Dette henger også sammen med framtidig rekruttering til bestandene. Artssammensetningen vil kunne endres, og dermed også beiteog konkurranseforholdene. Vi vil kort presentere forventede effekter av klimautviklingen for norsk vårgytende sild, kolmule, makrell og sei. Disse bestandene er beskrevet i Arealrapporten (Ottersen og Auran 2007). Vi har per i dag ikke modeller som på en tilfredsstillende måte beskriver interaksjoner mellom disse bestandene, og vurderingene må derfor bli på enbestandsnivå og skjønnsmessig, basert på historisk observerte sammenhenger mellom klimavariasjon og fiskebestandene. Norsk Vårgytende (NVG) sild Rekrutteringen av norsk vårgytende sild (under forutsetning av en tilfredsstillende størrelse på gytebestanden) ser ut til å være knyttet til endringer i klima/innstrømming av Atlanterhavsvann til Barentshavet. Gode årsklasser av sild faller ofte (men ikke alltid) sammen med økt innstrømming og økt temperatur. Også planktonproduksjonen er bedre ved økt innstrømming. Det er imidlertid vanskelig å gi gode prognoser på innstrømming og temperatur fram til år Det er sannsynlig at økt innstrømming av varmt vann til Barentshavet vil resultere i økt vekst hos ungsild. 41

42 Det er vist en sterk positiv sammenheng mellom NAO og kondisjon hos sild i Norskehavet. I Norskehavet øker produksjonen av dyreplankton med økende NAO og det er også en positiv sammenheng mellom dyreplanktonmengdene og sildas kondisjon. Høy NAO henger sammen med økt transport av varmt atlantisk vann til De nordiske hav. Det er derfor mulig at silda kan få en bedret beitesituasjon og økt vekst hvis klimaet blir varmere. Vandringsmønsteret til NVG sild har endret seg dramatisk over tid og dette har skjedd flere ganger. Disse store endringer henger sammen med endringer i antall sild (en liten bestand trenger ikke dra langt for å finne tilstrekkelig med mat) og alders-sammensetningen i bestanden. Dette siste kan ha sammenheng med ulike gyteområder, ulike temperaturpreferanser med mer hos ulike aldersgrupper. Det er også en etablert hypotese som sier at i år med svært mange ungfisk i forhold til etablerte fisk (mange elever per lærer ) så vil nye vandringsmønstre oppstå fordi etablert kunnskap ikke blir overført til tilstrekkelig mange individer. Det er likevel liten tvil om at langsiktige variasjoner i havklima og innstrømming vil påvirke vandringsmønsteret til norsk vårgytende sild på sikt. Endringer i vandringsmønsteret vil ha stor betydning for tilgjengelighet av sild i utbredelsesområdet. Vi kan dele dette inn i: a) Endring i overvintrings- og beiteområder Disse har forandret seg mye og i flere etapper siden bestandens forrige storhetstid på 1950-tallet. Grovt sett kan vi snakke om tre hovedmønstre. På tallet overvintret bestanden i et område øst for Island og nordvest for Færøyene og beitet i en stor del av Norskehavet og nord av Island. På tallet, etter at bestanden hadde kollapset, oppsto et helt annet mønster med beiting ved kysten og overvintring inne i fjordene. Etter at bestanden begynte å ta seg opp igjen ble det behov for større beiteområder, og fra 1990 av beitet silda over en stor del av Norskehavet igjen. Silda har likevel bare i begrenset grad tatt seg inn i islandske områder igjen, noe som antas å henge sammen med kalde vannmasser som nå blokkerer vandringsruten nordøst for Island. Dersom havklimaet endrer seg ytterligere kan vi igjen få overvintring i havområdene utenfor østkysten av Island med de økologiske og fiskeripolitiske konsekvensene dette medfører. b) Endring i gyteområdet Dersom silda endrer hovedgyteområdet fra området nord for 62 N til sør for 62 N (slik som det var i mellomkrigstiden og fram til 1950 tallet) så er det en mulighet for at en større del av ungsildbestanden vil ha sitt oppvekstområde i kyst og fjordstrøk istedenfor Barentshavet. Dette kan skje fordi driftsruten for larvene blir lengre, og metamorfosen skjer lengre sør. Det vil da for yngelen være kortere vei inn til fjordområdene på norskekysten enn til Barentshavet. Denne utviklingen må kunne beskrives som usannsynlig. Per i dag ingenting som peker i den retning og et mer sørlig gytemønster hører ikke sammen med forventingene om et varmt hav. En forflytning av tyngdepunktet i gytingen nordover virker mer sannsynlig. Hvordan dette påvirker utbredelsen resten av året er uklart. Kolmule Kunnskapsgrunnlaget når det gjelder effekter av klimaendringer på kolmule er svakere enn for NVG sild. Det er likevel mye som tyder på at den kraftige økningen i bestandsstørrelse som ble observert i perioden henger sammen med gunstige rekrutteringsbetingelser som følge av høye temperaturer. Nye resultater fra færøyske forskere understreker betydningen fluktuasjoner i havsirkulasjonen i Nordatlanteren har på hvor gytingen til kolmulen foregår. Spesielt pekes det på viktigheten av strømforholdene i området rundt Rockall-banken. Både larvedrift og overlevelse samt endringer i fødeområde og bestandsstørrelse blir påvirket av dette. Vi kan dessverre si svært lite om hvordan slike regionale eller lokale strømforhold blir i Likevel, vi forventer at et relativt varmt Norskehav åpner for et stort utbredelsesområde i beiteperioden, noe som igjen er gunstig for rekrutteringen og bestandsstørrelsen generelt. Vi har ikke grunnlag for å forvente større endringer i gyteområde. Interaksjonene mellom kolmule, sild og raudåte er viktige, men vi mangler dessverre fortsatt mye kunnskap om dynamikken mellom disse bestandene. 42

43 Nordøstatlantisk Makrell Makrellen i Norskehavet er en blanding av populasjoner som gyter i Nordsjøen, sør og vest av Irland og utenfor Portugal og Spania. Det er bare så vidt registrert gyting av makrell i sørlige delen av Norskehavet, så området er i dag ikke viktig verken som gyteområde eller oppvekstområde for arten. Det er lite grunnlag for å si noe om framtidig endring i gyteområdene med høye temperaturer. Det er naturlig å anta at høyere temperaturer og dertil tilhørende forbedret næringstilgang vil føre til at utbredelsen øker nordover i Norskehavet i beiteperioden. En klar slik utvikling har foregått over de siste årene. Mens fangst av makrell tidligere var svært uvanlig langs kysten av Nord-Norge er dette nå ganske alminnelig. Den vestlige og sørlige gytekomponenten har dessuten gradvis forflyttet beiteområdet sitt mer og mer til Norskehavet og Nordsjøen. Makrellen er en svært god svømmer så disse avstandene i seg selv setter ingen absolutt begrensning på utbredelsen. Nordøstarktisk sei Kunnskapen om sammenhengen mellom klima og sei er såpass mangelfull at det er vanskelig å si noe om bestandens utvikling under et framtidig klimascenario. Utfra dagens mønster er det å forvente at høyere temperaturer kan være gunstige da næringsgrunnlaget for både liten sei (zooplankton) og storsei (sild og kolmule, bl.a.) kan bli bedre. En modelleringsstudie på sei i Nordsjøen (en annen bestand) fant at høyere temperaturer er gunstig for rekruttering. Vi kan også spekulere i at tyngdepunktet i gytingen flytter nordover ved en langvarig varm periode. Laks Kunnskapen om sammenhengen mellom klima og laks sei er såpass mangelfull at det er vanskelig å si noe om bestandens utvikling under et framtidig klimascenario Det en nå registrerer for laksen i saltvannsfasen er at den nå vandrer lenger nord enn noen gang og er nå registrert også ved Svalbard Sjøfugl Når effekter av klimaendringer skal vurderes for sjøfugler, er det viktig å huske på usikkerheten i prediksjonene for de klimaendringer som er lagt til grunn for utredningen. Med utgangspunkt i dette bør det i vurderingene for sjøfugler tas hensyn til både effekter av en generell oppvarming av havene, variasjoner i klimasystemene og en situasjon med økt forekomst av ekstreme værepisoder. Men det er liten tvil om at en omfattende endring i klima vil ha vidtrekkende konsekvenser for artssammensetningen til sjøfuglene i utredningsområdet, både i forhold til utbredelse, tetthet og reproduktiv suksess. Sammenhengene er imidlertid så komplekse og kunnskapsnivået ennå så utilstrekkelig at det er vanskelig å forutsi med rimelig presisjon og sikkerhet hva konsekvensene av en ensrettet klimaendring vil være. Markante endringer i havklima opptrer naturlig og forholdsvis regelmessig på ulik skala i tid og rom, men disse skiftningene kan tenkes å bli både hyppigere og sterkere som følge av et menneskeskapt klimabidrag. Havets økosystemer er sterkt påvirket av raske, men mer kortsiktige temperatursvingninger som opptrer naturlig med noen tiårs mellomrom. De største konsekvensene av en endring i klima vil sannsynligvis være endringer i tilgjengelighet av egnede byttedyr. De fleste sjøfugler befinner seg på et høyt trofisk nivå i næringskjeden. Når de påvirkes direkte av endringer i tetthet og utbredelse til sine byttedyr er dette derfor nesten alltid en indirekte respons til endringer på lavere trofiske nivå. Byttedyrene, samt deres næringsgrunnlag, inkluderer et bredt spekter av organismer, hver med populasjoner som vil fluktuere i forhold til klimatiske forandringer. 43

44 Hekkende sjøfugler er begrenset av avstanden mellom kolonien og områdene hvor de kan finne mat. For mange arter er det begrenset tilgang på egnede hekkeplasser, og sjøfuglene er avhengige av å ha et godt næringstilbud i nærheten av disse. Hvis klimaendringene fører til større avstand mellom hekkeområdene og beiteområdene kan det få store konsekvenser for sjøfuglbestandene. Selv om de fleste sjøfuglartene kan utnytte flere ulike fødeemner, vil de alltid ha fordel av å tilpasse seg de lokale ressurs- og miljøforholdene. De spesialiseringer dette innebærer kan imidlertid gjøre det vanskeligere for dem å tilpasse seg når store, hurtige endringer i vanntemperatur plutselig forandrer tilgangen på byttedyr. Arter med et smalt nærings- eller habitatkrav er de mest sensitive til forandringer. Både direkte og indirekte effekter av klimaendringer på sjøfugl må forventes å forekomme sterke eller hyppigere i ytterkanten av artenes utbredelsesområde. Når varmere eller kaldere vann påvirker mengde og fordeling av byttedyr, er det sannsynlig at sjøfuglartene vil fordele seg i samsvar med fordelingen av makrozooplankton og fiskepopulasjoner. Hekkesuksessen til sjøfuglene er avhengig av at hekkeinnsatsen og den viktigste tilgangen på mat er sammenfallende i tid. Det synes å være en klar sammenheng mellom tilgjengeligheten av førsteårssild (0-gruppe), som driver nordover langs kysten etter klekking lenger sør, og hekkesuksess for lunde. Ved en mismatch her betinget av klimatiske fohold er uheldig. Voksenoverlevelsen til lunde som hekker på kysten av Nordsjøen eller Barentshavet er negativt korrelert med sjøtemperatur, mens det motsatte er tilfellet for lunder som hekker på kysten av Norskehavet. Forklaringen kan være at varmere vann har forskjøvet tyngdepunktet for raudåte (Calanus finnmarchicus) nord- og vestover, som gjør dem mindre tilgjengelige som byttedyr for tobis (sil) i Nordsjøen og mer tilgjengelige for sild i Norskehavet. Utover de indirekte effekter gjennom trofiske interaksjoner, kan ekstreme værforhold, eller endring i fremherskende vindretninger ha en direkte effekt på populasjonene ved å øke tap av egg og dødelighet hos unger. Perioder med dårlig vær kan hindre voksenfugler i å søke etter mat, hvilket igjen kan ha betydning for ungenes vekst og overlevelse. Massestrandinger av døde og døende sjøfugler vinterstid skyldes som regel at fuglene har sultet i hjel, enten som følge av matmangel eller værforhold som har gjort maten utilgjengelig Sjøpattedyr Noen arter sjøpattedyr i Norskehavet er sterkt knyttet til ishabitat for forplanting eller næringssøk, mens andre arter er knyttet til frontsoner for næringssøk (Bjørge 2007). Hos begge disse gruppene vil endring i isareal eller areal av fronter med høy produksjon kunne føre til vesentlig effekt på populasjonsnivå. Hos arter knyttet til det pelagiske systemet vil en kunne forvente geografisk forskyvning i utbredelsesmønsteret som følge av klimaendringer. I et scenario med stadig varmere vann vil en forvente at arealer med egnet iskvalitet for selenes forplanting blir redusert eller helt borte fra utredningsområdet. I et slikt scenario forventes også en nordlig forskyvning av utbredelsen til arter som beiter i Norskehavet slik at noen høy-arktiske arter vil fortrenges ut av utredningsområdet i nord og nye, mer varemekjære arter trenger inn i utredningsområdet fra sør. Klimaeffekter på forplantingshabitater for grønlandssel og klappmyss Grønlandssel og klappmyss er endemiske for Nord-Atlanteren (dvs at de ikke finnes andre steder). Begge artene har tre områder hvor de samles for å føde unger på drivisen. Grønlandsselene samles ved Newfoundland, i Kvitsjøen og i Vesterisen nord for Jan Mayen. Klappmyss samles ved Newfoundland, i Daviesstredet og i Vesterisen. 44

45 Vesterisen ligger innenfor utredningsområdet og er en drivisodde som hvert år fryser til i gyren som dannes av Jan Mayenstrømmen. Både grønlandssel og klappmyss i Vesterisen har vært kommersielt beskattet og bestandene er trolig vesentlig mindre enn før beskatningen tok til. Felles for begge artene er at de føder unger på is som er i ferd med å brytes opp når dieperioden er over. Utviklingen til beliggenheten til iskanten i Nordatlanteren fra 1870 til 2002 er indikert i Figur Reduksjon i areal eller helt bortfall av Vesterisodden kan medføre relokalisering av yngleområdene for grønlandssel og klappmyss og eventuelt en reduksjon i bestandsstørrelse fordi forplanting vil kunne foregå i et mindre egnet ishabitat. Ungeproduksjonen for klappmyss i 2005 var bare ca. 60 av ungeproduksjonen i Dette kan neppe forklares med fangstene i perioden, men det kan være en effekt av redusert isareal og/eller endret iskvalitet i Vesterisen. Storkobbe, ringsel og hvalross er også avhengig av drivis for forplantning. De forekommer i utredningsområdet men er mer typiske for kystnære farvann rundt Svalbard og iskanten i Barentshavet. Figur 3.10 Iskanten fra 1870 til 2002 etter Divine and Dick (2006). Klimaeffekter på pelagiske beitehabitater for sjøpattedyr Frontdannelser er viktige beitehabitater for arter i det pelagiske systemet. Dette omfatter artene i Finnhvalfamilien Balaenopteridae (blåhval, finnhval, seihval, vågehval og knøl), arter av Delfinfamilien Delphinidae (kvitnos, kvitskjeving, spekkhogger og grinde), men også grønlandssel og tildels klappmyss. Frontene er viktige på grunn av høy primærproduksjon, stor produksjon og biomasse av dyreplankton og planktonspisende fisk. Det er de store artene av dyreplankton, særlig krill og amfipoder og planktonspisende fisk som står på menyen her. Endring av havets temperatur og sirkulasjonsmønster vil kunne ha dramatisk effekt på styrke og utbredelse av slike frontsoner. Arter som beiter på tildels større dyp vil sannsynligvis være mindre påvirket av endringer av frontsystemer i overflatelagene. Dette gjelder arter i Nebbhvalfamilien Ziphiidae (bottlenose og spisshval), spermhval og tildels klappmyss. I et scenario med økende vanntemperatur vil noen svært tallrike hvalarter som i dag mest er streifdyr om sommeren sør i utredningsomnrådet kunne opptre oftere i Norskehavet. Dette gjelder tumler, stripet delfin, vanlig delfin, Risso s delfin, falsk spekkhogger fra Delfinfamilien, pygmespermhval fra familien Kogiidae, Cuvier s nebbhval, True s nebbhval, Blainville s nebbhval fra Nebbhvalfamilien og Bryde s hval fra Finnhvalfamilien. 45

46 Klimaeffekter på iskantrelaterte beitehabitater for sjøpattedyr Isfylte farvann har relativt høy primærproduksjon med tidlig start på våroppblomstringen. Iskanten danner nemlig et eget mini-økosystem. Under isen er det egne alger som vokser som tråder og på flerårsgammel is kan disse danne tykke matter. Algeveksten hos de algene som sitter fast i isen kan starte tidligere enn våroppblomstringen i det åpne pelagiske systemet fordi de ikke er avhengig av temperaturbetinget stabilisisering av overflatelaget. I den delen av året som havisen avgir smeltevann kan det ferske vannet stabilisere overflatelaget, noe som også har virkning for produksjonen av planktonalger langs iskanten. Flere arter krepsdyr (særlig amfipoder) lever tilknyttet dette issamfunnet og er viktige byttedyr for fisk, fugl og sjøpattedyr. Et scenario med økende vanntemperatur og mindre areal av is som overlever sommersesongen vil medføre reduksjon av mengde flerårsis som strømmer inn i utredningsområdet fra nord. Dermed kan mengden is med den rikeste iskantflora og fauna bli redusert eller helt borte. Dersom isgrensen både på sommer og vinter trekkes inn i polbasenget, vil trolig arter som grønlandssel, narhval og hvithval bli borte fra utredningsområdet, mens arter som profitterer på iskant i nærhet av kyst eller grunne områder kan bli negativt påvirket (storkobbe, ringsel, hvalross). Grønlandshvalen er en næringsspesialist på hoppekreps i isfylte farvann året gjennom. Blåhval, finnhval, vågehval og grønlandssel veksler mellom amfipoder, krill og planktonspisende fisk som polartorsk og lodde i den tiden av beitesesongen de oppholder seg nær iskanten. Iskanten, særlig der den forkommer over grunne områder er også viktig for hvalross og storkobbe. Disse artene beiter primært i bunndyrssamfunn. Hvithval og narhval er høyarktiske arter knyttet til isfylte farvann, men trolig ikke like knyttet til iskant-økosystemet for å finne føde som grønlandshvalene. 3.5 Antatte konsekvenser av klimaendringer Tabell 3.1 viser oppsummerte effekter av klimaendringer i fram til For klima som påvirkningsfaktor anses det for mer faglig forsvarlig, å oppsummere konsekvensene i en tabell hvor det vurderes om effekten antas å være positiv, negativ eller ingen effekt heller enn den standardiserte tabellen med femdelt konsekvensskala. Det er liten tvil om at en omfattende endring i klima vil kunne få vidtrekkende konsekvenser for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i utredningsområdet, både i forhold til utbredelse, tetthet og reproduktiv suksess. Imidlertid er sammenhengene så komplekse og kunnskapsnivået ennå så utilstrekkelig at det er vanskelig å forutsi med rimelig presisjon og sikkerhet hva konsekvensene av en ensrettet klimaendring vil være. Selv om for eksempel et noe varmere hav antas å være gunstig for flere av fiskebestandene og sjøfuglartene tabell 3.1), pga. bl.a. større område tilgjengelig for beiting og raskere vekst så er det svært vanskelig å si noe om hvordan klimaendringer vil slå ut på samspillet mellom disse enkeltartene og byttedyr, konkurrenter og predatorer. Den store usikkerheten skyldes ikke minst at havets økosystemer også er sterkt påvirket av raskere men mer kortsiktige temperatursvingninger som opptrer naturlig med noen tiårs mellomrom. Kaldere eller varmere; noen arter profiterer mens andre får problemer, og jo sterkere og raskere endringer, dess større kan effektene bli. I verste fall kan vi oppleve sammenbrudd i næringskjeder som gir alvorlige endringer i bestandene av fisk, fugl og sjøpattedyr, men kunnskapen om slike responser er ennå svært mangelfull. Blir disse skiftene i klima kraftigere eller hyppigere (eller begge deler), slik noen klimamodeller predikerer, kan det få store miljøkonsekvenser. For alle indikatorartene på sjøfugl og de fleste på fisk er det vurdert at endringen i klima frem til 2080 vil ha en positiv effekt (tabell 3.1). Det er imidlertid stor usikkerhet og et svært ufullstendig kunnskapsnivå knyttet til vurderingen, som bør betraktes med tre viktige forbehold i mente: 46

47 Høyere sjøtemperaturer i Norskehavet har historisk vært positivt for rekruttering av sild og (antageligvis) sei, men i et lengre perspektiv og større klimaendringer kan mye stå og falle med hvor langt nord (og vest) raudåtas hovedutbredelse vil forskyve seg. Raudåte er det viktigste byttedyret for 0-gruppe yngel på drift nordover og dermed for rekruttering av norsk vårgytende sild. Det må m.a.o. være nok raudåte langs norskekysten om våren til å fø sterke årsklasser av sild. Den er trolig også viktig som matkilde for tobis (sil) på den norske kontinentalsokkelen. Effekter knyttet til mulige endringer i hyppighet og/eller styrke av de mer kortsiktige regimeskiftene i havet (typisk kjent som svingninger med fase på 1-2 tiår) er svært viktige. Slike endringer er ikke innarbeidet i denne vurderingen. Når de blir tilstrekkelig kraftige, har de mest sannsynlig negative effekter for sjøfugl i flere år etter at de inntreffer. Sjøfugl som beiter på overflaten er regnet for å være mer følsomme for endringer i næringstilbud enn de dykkende artene. Dette fordi de ofte beiter på lavere trofiske nivå som responderer raskere på endringer, men slike effekter er foreløpig dårlig dokumentert for disse gruppene. Kunnskapsnivået på sjøfugl er generelt meget dårlig, selv om det er noe bedre for skarv, lunde og lomvi enn for ærfugl og måkefugler. Om f.eks. avstanden fra kysten til områder med god tilgang på Calanus øker, vil dette kunne slå negativt ut for både dykkende og overflatebeitende pelagiske arter, til dels også for kystbundne, fiskespisende sjøfugl som skarv og teist (men altså ikke ærfugl). Varmere vann kan også tenkes å føre til at sei (og andre fisk) gyter tidligere og at seiyngelen trekker raskere inn i tareskogen, igjen med effekter som det er vanskelig å forutsi. 47

48 Tabell 3.1 Antatte konsekvenser effekter av klimaendringer fram til 2080 for indikatorene Klimaendringer Antatt e konsekvenser 2080 Ingen Stor positiv negativ usikkerhet Plankton *planteplankton x *ozooplankton x *fiskeegg x *larver x Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x *korallrev x Fisk *sild x *kolmule x *makrell x *sei x *tobis x Sjøfugl *lomvi x x *lunde x x *ærfugl x x Sjøpattedyr *vågehval x *klappmyss x *pelagisk samf. i sørlige del av utredningsområdet x *nise x Marin arkeologi *skipsvrak x *boplasser x 3.6 Kunnskapsbehov om klimaendringer og effekter av disse Klima generelt Det er store klimavariasjoner i Norskehavet så vel sesongsmessige som fra år-til-år der hav, sjøis og atmosfære er hovedkomponentene i det marine, fysiske klimasystemet. Det at den nordlige varmetransporten er avhengig av de nordatlantiske stormbanene, og atlanterhavsstrømmen, medfører at klimaet har store variasjoner på alle tidsskalaer. Selv om det allerede eksisterer mye kunnskaper om disse variasjonene er det fortsatt behov for mer kunnskap spesielt på den kvantitative delen. Viktige kunnskapsbehov vil være: Kvantifisere hvordan klimavariasjoner andre steder påvirker det lokale klimaet i Norskehavet. Dette inkluderer variasjoner i det storstilte strømsystemet (subpolare/subtropiske gyren) i Nordatlanteren og i ferskvannstilførsel til Norskehavet (fra Polhavet, kyststrømmen og eventuell issmelting på Grønland). Bedre kunnskap om prosessene som styrer endringer av strømsystemet innad i de Nordiske Hav, og dermed transporten av de forskjellige vannmassene (atlantisk, arktisk, kystvann). Det vil da være viktig å kvantifisere variasjoner i transport av Atlanterhavsvann inn i Norskehavet og hvilke faktorer som styrer variasjonene. Kvantifisere variasjoner i vannmassefordelingen og hvilke faktorer som styrer disse endringene. Dette inkluderer for eksempel dannelse av det intermediære vannet og 48

49 dypvannet som strømmer ut av De nordiske hav og dermed bidrar til den storskala meridionale sirkulasjonen i Atlanterhavet. Kvantifisere de viktigste prosessene i frontområdene og variasjonene i lokaliseringen av de frontområdene som ikke er stasjonære. Kvantifisere hvordan anomalier av varme og salt dannes, endres og forflyttes. Øke kunnskapen om utvikling av blandingslaget gjennom året og de årlige endringene av denne utviklingen. Bedre forståelsen av fysisk - biologiske koblinger slik at effekten av variasjoner i klima på det marine økosystemet kan kvantifiseres. Det er behov for flere og lengre tidsserier tilrettelagt for tverrfaglige analyser på økosystemnivå Fremtidig klima Det er to hovedkomponenter som styrer framtidens klima. Det er de naturlige variasjonene og de menneskeskapte påvirkningene. Mye tyder på at de naturlige svingningene vil gi en fallende tendens i temperaturutviklingen de nærmeste årene, men dette vil delvis bli kompensert ved en økning i den menneskeskapte komponenten. Totalt sett vil vi derfor forvente små endringer i gjennomsnittstemperaturen de neste årene. De ovenfor nevnte punktene vil også være viktige i et fremtidig klima, men noen forskningsområder kan spesielt nevnes med økt kunnskapsbehov: Endring av vindmønsteret over de Nordiske hav (eks. forandring i stormbanene) Forandring av havsirkulasjonen i de Nordiske hav Inn- og utstrømning mellom de Nordiske hav og Atlanterhavet Endring av vannmassefordelingen i de Nordiske hav inkludert overflatetemperatur Mengden av issmeltningen på Grønland og i Arktis Plankton De vesentligste områdene der det er behov for mer kunnskap mhp. plankton (både plante- og dyreplankton) i Norskehavet i relasjon til klima er på to punkter: o o absolutt mengde av plankton artssammensetning (relativt forhold mellom arter) Vi er etter hvert kommet så langt i vår forståelse av planktonbestandenes dynamikk at vi ved hjelp av ny teknologi og modellsystemer regner oss i stand til å gi absolutte mål for planktonbestandenes størrelse. Dette vil være et stort framskritt i forhold til i dag da det kun gis konsentrasjoner av plankton. For begge punktene er manglende ressurser til datainnsamling, teknologi, tid til analyse og simulering en viktig årsak til at vi ikke har nådd disse målene allerede. Manglende kunnskap på disse punktene begrenser mulighetene til å vurdere konsekvensene av klimaendring - hvis vi ikke vet hvordan situasjonen er nå er det vanskelig å si noe om konsekvenser av klimaendring. Raudåta (Calanus finmarchicus) er en særlig viktig art for det pelagiske økosystemet i Norskehavet og det er stort behov for mer kvantitativ kunnskap om hvordan klimaendringer virker inn på produksjon og utbredelse. Klimaets virkning på samspillet mellom Calanus finmarchicus og C. helgolandicus blir av mange framhevet som den viktigste årsaken til svikt i rekrutteringen hos mange økonomisk viktige fiskebestander i Nordsjøen. En mulig lignende endring i det sørlige Norskehavet viser betydningen av å forstå effekter av klimaendringer på planktonsamfunnet, og helst forstå de så godt at en kan forutse de endringer som kan komme. 49

50 3.6.4 Bunnsamfunn Vår kunnskap om utbredelsen til marine bunnlevende makroorganismer er begrenset. De best undersøkte områdene ligger på grunt vann nær våre universiteter, mens vi har mindre kunnskap om fauna og flora på dypere vann, for eksempel i Norskehavet. En viktig forutsetning for å kunne påvise endringer i løpet av en valgt tidsperiode er at man kjenner artenes utbredelse ved periodens start. Slik kunnskap har vi ikke for Norskehavet. Vi mangler data for å kunne si noe konkret om endringer i relative mengdeforhold mellom arter i ulike områder. For eksempel kan et økosystem endres ved at arter som tidligere bare hadde biroller i økosystemet overtar hovedroller, men dette er vanskelig å oppdage pga manglende kunnskap om dagens situasjon. Det er derfor gode grunner til å sette i gang en systematisk overvåkning av flora og fauna på særskilt utvalgte steder Fisk Kunnskapsnivået vårt er svært ulikt mellom de ulike fiskeartene vi her utreder. Mens vi vet relativt mye om NVG sild, er det store hull i kunnskapen om sei og kolmule. Mens en har en del kunnskap om tobis i Nordsjøen, er den svært mangelfull lengre nord. Mye av den etablerte kunnskap er om enkeltarter, det er stort behov for mer kunnskap om samspillet mellom ulike fiskearter, og mellom fisk og andre arter i næringsnettet. På bakgrunn av dette kan en peke på en del viktige kunnskapshull mhp. effekter av klimaendringer på fisk: Romlig utbredelse av NVG sild, kolmule og sei og hvordan klimaendringer påvirker overlapp mellom utbredelsesområdene Hvordan klimaendringer påvirker samspillet mellom fiskearter, særlig sild og kolmule, og mellom fisk og raudåte Det er store kunnskapshull angående rekrutteringsmekanismene til kolmule og en regner med at klimavariasjon spiller en vesentlig rolle. Her er det stort behov for mer forskning. Vi kan forvente at gytingen til NVG forflytter seg nordover ved et varmere klima, men også andre faktorer som størrelsen og alderssammensetningen av gytebestanden virker inn. Det er behov for mer kunnskap om hvordan fordelingen resten av året påvirkes. Det er behov for romlig modellering Kunnskapen om sammenhengen mellom klima og sei er mangelfull. Dette gjør det vanskelig å si noe om bestandens utvikling under et framtidig klimascenario. Det trengs mer ressurser både for å hente inn mer data på sei og for å modellere sammenhengen mellom seiens utbredelse og rekruttering og klimaforhold Det er behov for mer kunnskap om effekter av klimaendring på tobis og hvordan dette forplanter seg til sjøfugl Sjøfugl Det er stort behov for mer kvantitativ kunnskap om effekter av klimaendringers retning, styrke og temporære variasjon på Produksjon og trofiske interaksjoner på ulike nivå i næringskjeden opp til sjøfugl, fra primærproduksjon til sjøfuglenes næringstilbud, reproduksjon og overlevelse. Økosystemenes motstandsdyktighet mot endringene, herunder risiko for alvorlige økologiske regimeskift som kan føre systemet over i en mindre produktiv tilstand for planktoniske krepsdyr som utgjør det viktigste næringsgrunnlaget for fisk og de fleste sjøfugler. 50

51 Tilgangen til viktige habitat for hekking, fjærfelling, rasting og overvintring. Konkurranseforhold mellom artene, predasjonstrykk og i mindre grad også forekomst av parasitter og sykdommer. I dette perspektivet forventes endringer i sjøtemperatur å være den viktigste parameter for klimaendringer, men endret saltholdighet kan også bidra til endringer i marine produksjonsforhold. Begge faktorer vil være nøye knyttet til balansen mellom influks av varme og kalde vannmasser til våre havområder, samt til avrenning av ferskvann som følge av endringer i nedbør og/eller avsmelting av is. Det er forløpig ikke større grunn til å anta at endringer i UV-stråling og vannstand vil ha særlig betydelige effekter for sjøfugl Sjøpattedyr Hval Hval har stort potensial for vandring. Dette kan en se ut fra hvordan observerte fordelinger kan endre seg både innenfor og mellom år. Endringene har opplagt sammenheng med tilgangen på byttedyr og demonstrerer at over en kortere tidshorisont må det forventes å skje en tilpasning til klimaendringer. Men i et lengre perspektiv kan utviklingen være uforutsigbar, særlig for artene som har lokal tilknytning som for eksempel hvithval, grønlandshval og narhval. Grønlandshval, som i Norskehavet i dag er svært fåtallig, kan få store problemer om isen forsvinner. De fleste av de andre hvalartene har en nokså kosmopolitisk utbredelse som vil tilsi at klimaendringer i seg selv ikke vil være noen trussel. Vi har en generell mangel på kunnskap om hva sjøpattedyr spiser og til hvilke tider på året, hvordan konkurransen mellom dem er, hvordan de eventuelt deler oppholdsområdene seg i mellom, og hvor spesifikke matsedler de har. For eksempel har vågehvalen som art en svært brei diett og opptrer i vannmasser fra tropene til iskanten, og vi kan anta at arten har stor tilpasningsdyktighet. Men ved klimaendring må vi forvente nye konstellasjoner av arter. Innen delfinfamilien kan for eksempel økende forekomst av de mer varmekjære artene fortrenge de delfinartene son nå er vanlige i farvannene våre, kvitnos og kvitskjeving. Innbyrdes konkurranseforhold mellom de forskjellige artene og hvordan dette kan endre seg under andre klimascenarier, vet vi lite om. En del av hvalartene er knyttet til kontinentalskråningen mot Norskehavet fra Spitsbergen til utenfor kysten av Vest-Norge. Dette gjelder spesielt finnhval og spermhval. Hvis det er topografien som driver systemene her, burde en kunne forvente at klimaendringer ikke ville føre til store endringer i tilstedeværelse av disse artene, gitt at ikke konkurranse fra innvandrende arter (eller arter som allerede finnes i systemet) arter fortrenger dem. Dette er spørsmål som kun kan tilnærmes ved å kartlegge deres romlige fordeling i forhold til biotiske og abiotiske faktorer. Sel Grønlandssel og klappmyss er de viktigste selartene i Norskehavet. Den mest dramatiske konsekvens av mulige klimaendringer vil være reduksjonen av tilgjengelig ishabitat i forplantingsperioden, antakelig også i røyteperioden (april-mai for grønlandssel, juni-juli for klappmyss). Isreduksjonen er allerede merkbar i Vesterisen, men vi har så langt ingen kunnskap om konsekvensen av dette for selbestandene. Kan for eksempel det reduserte isdekke ha endret adressen til kastende og røytende grønlandssel og klappmyss? Det bør undersøkes om de to ishavsselartene har etablert kaste- og røyteområder utafor de kjente områdene der både kasting, røyting og fangst har foregått i godt og vel 200 år. Den tilsynelatende reduksjonen i klappmyssens ungeproduksjon (basert på bestandsestimeringer innenfor de tradisjonelle områdene) samt nyoppdagete kastefelt i Sørøst- Grønland for grønlandssel indikerer at endringer kan være på gang. Fra andre områder er det kjent at ungedødeligheten kan øke betraktelig for både grønlandssel og klappmyss i år med vanskelige isforhold vi trenger økt kunnskap om slike forhold også for selbestandene i Vesterisen. 51

52 Klappmyssen har sine kaste- og røyteområder i Vesterisen, og bruker hele Norskehavet som beiteområde. Vi vet at den beiter på blekksprut og polartorsk i de periodene den holder seg i isfylte farvann i Vesterisen, mens vår kunnskap om hva som er viktige næringsemner når den beiter i Norskehavets åpne vannmasser (i særlig grad langs eggakant) er svært mangelfull. For å forstå hvordan eventuelle klimaendringer vil slå ut for klappmyssens muligheter til å finne relevant føde trenger vi derfor mer kunnskap om dens romlige fordeling gjennom året (hvor den beiter når den ikke er i Vesterisen) og hva den foretrekker å spise når den er i sine viktigste beiteområder. Når grønlandsselen oppholder seg i Norskehavet finner vi den helst i Vesterisens isfylte farvann der næringen i hovedsak består av krepsdyr og polartorsk. Fra juli til desember fins der imidlertid holdepunkter for at vesterisbestanden av grønlandssel trekker inn i Barentshavet for å beite. Vi trenger mer kunnskap om disse mulige vandringsveiene for grønlandsselen, likeledes trenger vi mer kunnskap om hvor viktig iskanten egentlig er som beiteområde for arten som tilsynelatende er i stand til å foreta lange beitevandringer ute i åpent farvann. Økt innsats med studier av grønlandsselens romlige fordeling (beitevandringer samt identifikasjon av hvor selene furasjerer og relatere furasjeringsområder til habitat, byttedyrfordelinger og diett) er helt nødvendige tiltak. Hvordan grønlandssel og klappmyss vil tilpasse seg et mulig nytt klima- og isregime i Norskehavet kan vi så langt bare spekulere over. Regularisert bestandsovervåkning vil være et nødvendig hjelpemiddel for en bedre forståelse av slike forhold. Slik overvåkning må omfatte både absolutt ungeproduksjon og voksenbestandenes kondisjon, reproduksjonsevne og overleving. 52

53 4 Langtransportert forurensning, inkludert radioaktive stoffer Beskrivelsene i dette kapitlet er basert på to underlagsrapporter (Jørgensen et al og Liland et al. 2008) og annen litteratur nevnt i referanselisten. Nedenfor er det gitt en oversikt over hvordan forurensning transporteres inn i området utenfra, forurensningstilstanden og hvilke effekter som er påvist i utredningsområdet. De viktigste miljøgiftene er gitt en mer utfyllende omtale i Vedlegg Problembeskrivelse Langtransport forurensning brukes her om stoffer som transporteres inn i utredningsområdet fra kilder utenfor området. Disse tilførslene kan komme via havstrømmer, vind, elver og landavrenning (figur 4.1). Vind og havstrømmer er de viktigste transportveiene, men istransport og elvetilførsler kan ha betydning lokalt. I noen tilfeller kan dyr som har tatt opp miljøgifter på vandringer utenfor området spises eller brytes ned i utredningsområdet, slik at miljøgiftene kommer inn i næringskjedene på denne måten. Lokalt rundt fuglefjell kan også miljøgifter i fuglenes guano bli tatt opp av planter og dyr og gi forhøyede verdier hos arter i omkringliggende økosystemer. Det anslått at ca. 45% av langtransportert Polyklorerte bifenyler (PCB) når Svalbard gjennom direkte lufttransport, 30 % via havstrømmer og 25% gjennom istransport. PCB i isen kommer sannsynligvis fra de store østarktiske elvene, atmosfærisk avsetning og opptak i isen fra havvannet. PCB og andre miljøgifter blir også tilført Svalbard med dyr som vandrer og henter næring utenfra. Tilførselen gjennom vandrende dyr antas imidlertid å ha liten betydning, selv om den lokalt kan bety mye. Lenger sør i utredningsområdet vil transport med vind og havstrømmer være de dominerende tilførselsveiene. Figur 4.1 Tilførselsveier via luft, hav og elver. I isdekkede områder kan også forurensning transporteres med isen (AMAP 2004). 53

54 Vind er den raskeste transportveien for forurensning fra industrialiserte områder til Norskehavet (timer/dager). Transporten med elver kan også være forholdsvis rask (dager/uker), mens transport med havstrømmene vanligvis tar lengre tid (måneder/år). 4.2 Viktige transportveier Atmosfæren Vindretningene er i deler av året slik at store luftmengder transporteres fra de viktigste industri- og befolkningssentra til høyere breddegrader. Selv om luften inneholder lite forurensning per volumenhet, vil lave temperaturer og nedbør bidra til at stoffene felles ut og samles opp i nordområdene. De kan så bioakkumuleres og magnifiseres gjennom næringskjedene, slik at de får betydelige effekter hos dyr på de øverste nivåene. Transporten med vind varierer med årstiden og svingningene i de store værsystemene. Om vinteren og våren skyves den arktiske fronten mot syd av høytrykksystemer over Sibir. Dette fører til at forurensning fra Eurasia lett kommer inn i de arktiske luftmassene. Vinder som kan føre forurensninger fra syd mot høyere breddegrader er hyppigere om vinteren og våren enn om sommeren og høsten. De fremherskende vindretningene fører til at utredningsområdet først og fremst belastes med forurensning fra Europa, mindre fra Asia og lite fra Nord-Amerika. Noen typer forurensning, særlig flyktige og halvflyktige organiske forbindelser og kvikksølv, transporteres i gassform og oppfører seg forskjellig fra stoffer som er bundet til partikler og aerosoler. Slike forurensninger er kjent for at de kan hoppe fra sted til sted over lang tid, ved at de transporters i gassform og så kan binde seg til partikler, løses i vann osv, før de på nytt går over i gassform og føres videre med vinden. Stabile organiske miljøgifter og kvikksølv kan gjenta prosessen mange ganger og spres over hele kloden. Klimaforholdene på høye breddegrader gjør imidlertid at det blir vanskeligere å gå over i gassform igjen når de først er felt ut, og de akkumuleres derfor lett i disse områdene Transport med havstrømmer Havstrømmene er særlig viktige som transportveier for polare og vannløselige forbindelser. Transporten er ikke så rask som med vinden. Mye av forurensningen vil felles ut på veien når kildene ligger langt unna. Havet kan imidlertid lagre store mengder forurensning i til dels lave konsentrasjoner, og fungerer derfor både som et sluk og en kilde for forurensning. Utredningsområdet domineres av innstrømmende varmt, atlantisk, relativt saltholdig vann som kommer inn fra sørvest. Mellom det atlantiske vannet og kysten ligger den norske kyststrømmen, som transporterer vann med lavere saltinnhold og varierende temperatur. Ferskvann og brakkvann fra Østersjøen blandes i Skagerrak med lokale vannmasser, vann fra Nordsjøen og atlantisk vann. Det fører til at miljøgifter fra både Østersjøen og Nordsjøen transporteres nordover med kyststrømmen. Fra nord får Norskehavet tilførsel av kaldt arktisk vann fra Grønlandshavet som blandes med atlantisk vann i store virvelsystemer. 54

55 Figur 4.2 Overflatestrømmer i nordlige havområder (Havforskningsinstituttet, 2005). Datagrunnlaget for å kunne si noe om konsentrasjonen av miljøgifter i kyststrømmen og de åpne havområdene er tildels svært mangelfullt. Miljøverndepartementet har derfor tatt initiativ til et kartleggingsprogram (Tilførselsprogrammet) som skal bedre kunnskapen om tilførsler og konsentrasjoner av olje og miljøfarlige stoffer i alle forvaltningsplanområdene. Programmet skal på sikt gå inn som en del av et samordnet overvåkingsprogram for havområdene. De første beregningene av tilførslene av blant annet PCB, Polyaromatiske hydrokarboner (PAH), kvikksølv, kadmium og radioaktivitet forelå i 2007 (Molvær et al. 2007) og mer fullstendige data ble presentert våren 2008 (Molvær et al. 2008) Tilførselsprogrammet har delt inn norske havområder i regioner i og utenfor kyststrømmen. De dominerende forurensningstilførslene kommer inn i de enkelte regionene fra til dels helt forskjellige kilder. Kystnært er kystrømmen viktig, mens vindtransport og havstrømmer vil være viktigere i de åpne områdene, i tillegg til utslipp fra lokale aktiviteter. Regionkartet er vist i Figur 4.3. Regionene faller i stor grad sammen med inndelingen i forvaltningsplanområder og vil bli ytterligere tilpasset etter hvert. De viktigste resultatene og figurene er tatt med i Vedlegg 2 hvor de forurensende stoffene omtales mer i detalj. 55

56 Fig. 4.3 Regioninndeling i Tilførselsprogrammet. Røde punkter indikerer mulig plassering av stasjoner i et fremtidig overvåkingsprogram for forvaltningsplanområdene Avrenning fra land Vannløselige forbindelser kan fraktes med smeltevann, overflatevann, grunnvann og elver. Dersom de ikke brytes ned underveis vil de ende i havet. Forurensende stoffer med lav vannløselighet kan feste seg til jord- eller sedimentpartikler og felles etter hvert ut av vannet. Dette kan bidra til en betydelig såkalt retensjon i fjorder med store elveutløp. Stoffene kan senere komme inn i vannet igjen ved at de lekker ut fra sedimentene eller virvles opp av strømmer og bølgeaktivitet, og sedimentene representerer derfor også en kilde til forurensning. Avrenning fra land, elvetilførsler og utslipp fra næringsaktivitet i kystsonen rundt Norskehavet, for eksempel fra industri, kommunalt avløp og akvakultur, bidrar til den generelle forurensningssituasjonen. Tilførslene spiller imidlertid først og fremst en rolle lokalt i kystnære områder. Eksempelvis er gruveaktivitet og kullkraftverk på Svalbard lokale kilder til PAH, og havneområder langs Norskekysten er kilder til blant annet Tributyltinnforbindelser (TBT) og PCBforurensning. Vest i utredningsområdet bidrar en søppelfylling på Jan Mayen med PCB til 56

57 nærområdet. Disse tilførslene betyr imidlertid svært lite for utredningsområdet som helhet, sammenlignet med langtransportert forurensning Istransport I den nordvestlige delen av utredningsområdet kan transport med havis og elveis spille en viss rolle for forurensningstilførselene. Isen kan samle opp forurensning fra nedbør og annet nedfall fra atmosfæren, og den kan inneholde forurensede sedimenter og løste forurensninger fra elver og sjøbunn. Miljøgiftene frigjøres om våren og sommeren når isen smelter, ofte i helt nye områder som i de nordlige deler av Norskehavet. Issmeltingen faller sammen med den viktige biologiske produksjonsperioden ved iskanten, hvor en vesentlig del av biomassen vokser opp eller samles for å beite. Dette øker mulighetene for opptak i organismer og oppkonsentrering i næringskjedene, og gjør iskanten sårbar for forurensningsbelastning Transport med vandrende dyr Vandrende dyr kan bidra til langtransport av miljøgifter. Noen dyr tilbakelegger lange avstander, og kan ha med seg miljøgifter fra industrialiserte og forurensede områder inn i utredningsområdet. Mengdene som kan bli transportert på denne måten er imidlertid relativt små sammenlignet med andre tilførselsveier. Sannsynligheten for at denne transportveien skal være av betydning er størst for stoffer som ikke fordamper, er lite løselig i vann og har høyt potensial for bioakkumulering. Det kan ikke utelukkes effekter på enkeltarter, først og fremst lokalt langs kysten og i ferskvann på øyer i området. 4.3 Forurensningstilstanden Generelt Miljø- og naturressursbeskrivelsen viser at utredningsområdet er blant de reneste i verden. Dette skyldes først og fremst beliggenheten. Norskehavet ligger langt fra tett befolkede og industrialiserte områder, og det er få aktiviteter med utslipp av betydning i havområdet. Norskehavet tilføres imidlertid miljøgifter fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet lokalt, og gjennom langtransport av miljøfarlige stoffer utenfra. I tillegg forekommer det naturlig utlekking av petroleumsforbindelser og metaller fra havbunnen både i og utenfor området. Hvilke kilder som er viktigst vil variere fra en lokalitet til en annen. Det er gjort få undersøkelser av miljøgifter i Norskehavet, med unntak av den regelmessige overvåkingen som gjennomføres i områder med petroleumsinstallasjoner i drift. Det finnes ingen overvåkingsprogrammer som fokuserer på et bredt spekter av miljøgifter i Norskehavets økosystem. Havforskningsinstituttet gjennomfører regelmessige tokt for å følge utviklingen i viktige fiskebestander og plankton, og analyserer på fremmedstoffer i det marine miljø for å kunne dokumentere forurensningstilstanden. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) gjør analyser av ulike miljøgifter i organismer som benyttes til mat, inkludert fisk og skalldyr fra Norskehavet. Resultatene fra NIFES analyser har stor betydning både for mattryggheten i Norge og renoméet til norsk sjømat på verdensmarkedet. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) kartlegger og overvåker forurensningstilstanden i arktiske områder, men har få data fra åpent hav. Når det gjelder radioaktiv forurensing eksisterer det to overvåkningsprogrammer som begge koordineres av Statens strålevern. RAME (Radioactivity in the marine environment) overvåker og kartlegger sammen med Havforskningsinstituttet og Institutt for energiteknikk nivåer av noen utvalgte nuklider i havvann, sedimenter og biota. Det andre programmet er finansiert av Fiskeri- og kystdepartementet, og er opprettet for å ha gode målinger av kommersielt utnyttbar sjømat. 57

58 Figur 4.4 NIFES sine overvåkingsstasjoner for sjømat Hvert tredje år gjennomfører petroleumsnæringen, etter pålegg fra statens forurensnigstilsyn (SFT), overvåking av bunnmiljø og vannsøyle rundt innretningene på norsk sokkel. Overvåkingen bidrar med informasjon om miljøtilstanden i Norskehavet, og har som hovedmål å kartlegge nivåene og effektene av virksomhetens utslipp av olje og miljøfarlige stoffer i vannet og på sjøbunnen. Målet for Utredning av ytre påvirkning er å gi en oversikt over forurensning som tilføres Norskehavet utenfra og påvirker arter og økosystemer. Det er lagt særlig vekt på å kartlegge kjemikalier som er ført opp på regjeringens prioritetsliste (St.meld.nr.26 ( )). Denne listen oppdateres regelmessig, og det er et nasjonalt mål at utslippene av de prioriterte miljøgiftene skal stanses eller reduseres vesentlig. Det står i dag ca. 30 stoffer eller stoffgrupper på listen. I tillegg til de navngitte stoffene er det også ført opp et sett kriterier som skal hjelpe til å fange opp nye miljøfarlige stoffer. 58

59 Tabell 4.1 Liste over kjemikalier som er prioritert utfaset eller redusert innen 2005 eller For noen av stoffene på listen finnes det ikke data fra Norskehavet. For de resterende kjemikaliene varierer kunnskapsmengden. Nedenfor er de to viktigste stoffgruppene; persistente organiske miljøgifter og tungmetaller beskrevet, og enkeltstoffer med påviste effekter er omtalt. Det er gitt en mer detaljert beskrivelse av viktige enkeltstoffer i Vedlegg Persistente organiske forbindelser (POP) Egenskaper og effekter Persistente stoffer er tungt nedbrytbare, og kan derfor forbli i miljøet over lang tid. De fysiske egenskapene til flere av de giftigste persistente organiske klor- og bromforbindelsene bidrar til at de fanges opp i de store sirkulasjonssystemene i luft og hav i varme strøk og føres med vind og havstrømmer til kalde områder hvor de kondenseres ut. På grunn av lave temperaturer i nordområdene fordamper ikke miljøgiftene igjen, men samles opp i miljøet hvor de kan tas opp av organismene. Siden stoffene er lite nedbrytbare, kan de forbli uforandret i flere tiår. Lave temperaturer forsinker i tillegg nedbrytningsprosessene. De kjemiske egenskapene til flere av de mest giftige persistente organiske miljøgiftene gjør at de er svært fettløselige, og dette bidrar til at de akkumuleres i fettvev. Fett er den viktigste opplagsnæringen for organismer i nordlige områder, og hjelper dem til å overleve vinteren. De store fettreservene gjør dem svært sårbare for opptak og akkumulering av denne typen miljøgifter, både i de enkelte dyr og i næringskjeden. Siden fett fra moren er en viktig ingrediens i egg og melk, vil miljøgiftene i stor grad bli overført til avkommet. Det er for eksempel vist at hunnene hos enkelte fuglearter bare har halvparten så mye miljøgifter i vevet som hannene. Det samme vil i større eller mindre grad kunne 59

60 gjelde andre organismer. Dette betyr at avkommet til mange dyr belastes med miljøgifter allerede fra eggstadiet. Slike mekanismer blir viktigere jo høyere opp i næringskjeden dyrene befinner seg. Forurensningsstatus Det generelle bildet er at det er lite persistente organiske miljøgifter i vann og sedimenter i Norskehavet. Det er funnet lave nivåer av PCB og pesticider i plante- og dyreplankton samlet inn vest for Bjørnøya. NIFES har gjennomført overvåking av klororganiske forbindelser i 17 ulike fiskeslag fra Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet i perioden fra 1994 og frem til i dag. Undersøkelsene viser at konsentrasjonene av persistente miljøgifter er betydelig lavere enn EUs grenseverdier for miljøgifter i sjømat. Fisk fra Norskehavet inneholder til sammenlikning betydelig mindre organiske miljøgifter enn fisk fra Nordsjøen. I en undersøkelse av dypvannsamfipoder ved Svalbard ble det imidlertid funnet høye verdier av PCB hos Eyruthenes gryllus. Denne amfipoden er åtseleter, og ernærer seg på et relativt høyt nivå i næringskjeden, slik at stoffet er biomagnifisert gjennom flere ledd. Det er generelt slik at dyr i toppen av næringskjedene har de høyeste nivåene av organiske miljøgifter, og polarmåke, havhest, polarrev og isbjørn har så høye nivåer av PCB, Diklordifenyltrikloretan (DDT), Hexaklorobenzen (HCB), Polybrominert diphenyl eter (PBDE) og perfluoroktanylsulfonater (PFOS) at det kan forventes skadelige effekter hos enkeltindivider og kolonier i utredningsområdet. Forventet utvikling Det finnes svært få lange måleserier for persistente organiske forurensninger som er relevante for utredningsområdet. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om utviklingen. Generelt avtar tilførslene av stoffer som PCB, DDT og dieldrin, mens tilførslene av mange andre er tilnærmet stabile eller svakt økende. Siden stoffene er persistente vil de fortsette og omsettes i miljøet, og det vil derfor ta lang tid før nivåene i arktiske dyr avtar selv om tilførslene reduseres. Mange persistente miljøgifter er i dag forbudt å produsere og bruke (for eksempel PCB), eller de brukes i svært liten grad av land på den nordlige halvkule. Noen av plantevernmidlene er imidlertid fortsatt i bruk i utviklingsland, og kan derfor spres med vind og havstrømmer. På grunn av den lave nedbrytbarheten vil også rester fra tidligere bruk bidra til miljøpåvirkningen i lang tid. Samtidig introduseres det hele tiden nye kjemikalier, ofte som erstatning for de som fases ut, og det kan ta lang tid før de nye stoffene og eventuelle effekter av dem avdekkes i miljøet Tungmetaller Egenskaper og effekter Tungmetallene er grunnstoffer som finnes naturlig i jordskorpen. Industrielle prosesser, gruvedrift, avfallsforbrenning og samferdsel bidrar til at stoffene spres og kan opptre i forhøyede konsentrasjoner på nye steder i miljøet. De giftigste metallene er kadmium (Cd), kvikksølv (Hg) og bly (Pb). Alle tre kan være giftige i mengder som bare ligger moderat over de naturlige bakgrunnsnivåene. Metallenes tilstandsform har stor betydning for hvordan de spres, transporteres og tas opp i organismer. Mange forhold i miljøet påvirker tilstandsformen, som f.eks. temperatur og samvirke med andre forbindelser. Forurensningstatus Luftmålinger viser at langtransport bidrar mest til tungmetallkonsentrasjonene i Arktis, inkludert utredningsområdet. Utslipp i Europa forurenser subarktiske områder i Fennoskandia, mens industrikompleksene og nikkelsmelteverket på Kola bidrar til forurensning av det nordlige Fennoskandia og sannsynligvis også områder lengre mot nord. Generelt er tungmetallforurensning i hovedsak et lokalt problem nær gruve- og industriområder. Organiske tinnforbindelser, som TBT fra bunnstoff, kan ha store effekter på arter som purpursnegl i havneområder og i kystområder med stor skipstrafikk (se utredningen for skipstrafikk og Vedlegg 2). Det antas imidlertid at utredningsområdet i liten grad påvirkes av langtransportert TBT fra kystnære 60

61 områder. Tilførslene av kadmium og bly avtar, mens kvikksølv ikke viser en avtakende trend. Dette skyldes at kvikksølv latt spres i gassform med luftstrømmene. Det kalde klimaet i fører til at kvikksølv kondenseres ut i nordområdene. I likhet med nivåene av bly og kadmium er nivåene av kvikksølv generelt lave i sedimentene. Det samme er tilfelle for nivåene i de fleste fiskeartene. I enkelte fiskeslag som befinner seg høyt i næringskjeden og lever lange, som f.eks. blåkveite, er det funnet nivåer av kvikksølv som overskrider EUs grenseverdi for konsum (0,5 mg/kg våtvekt). Dette gjelder imidlertid bare for enkelte individer. Kvikksølvnivåene i noen marine pattedyr og sjøfugl fra arktiske områder er imidlertid høyere enn grenseverdiene for reproduksjonseffekter og neurologiske effekter, selv om det foreløpig ikke er påvist konkrete effekter av kvikksølveksponering (AMAP 2006). Forventet utvikling Tilførslene av tungmetaller til norske områder er sterkt redusert etter at det ble innført tiltak i Europa. Eksempelvis er nedfallet av bly på Sørlandet nå under 10 prosent av hva det var på 1970-tallet. Unntaket er kvikksølv, hvor nedgangen ser ut til å ha stoppet opp. Det er derfor fortsatt grunn til bekymring for at dette tungmetallet kan ha negative effekter i deler av utredningsområdet Radioaktiv forurensning Egenskaper og effekter Effektene av ioniserende stråling på organismer varierer med dose, type stråling og organers følsomhet for dette. Kjente skadeeffekter av stråledose er økt sykelighet, redusert reproduksjon, cytogenetiske effekter eller død. ERICA Assessment Tool er en modell utviklet for å kunne evaluere effekter av radioaktiv eksponering til blant annet marine organismer. Et nøkkelelement i ERICA metoden er å kvantifisere risikoen til miljøet som følge av et gitt radioaktivt utslipp. Dette skjer ved først å kombinere data om overføring og dosimetri i miljøet for å fremskaffe et estimat for eksponering, og deretter sammenligne disse estimatene med eksponeringsnivå som er kjent for å gi bestemte biologisk effekter. Forurensningstatus I det marine overvåkningsprogrammet som koordineres av Statens strålevern, blir det gjennomført prøveinnsamling i Norskehavet hvert tredje år. Det blir hovedsakelig samlet inn prøver av sjøvann, sediment, fisk, tang og hummer. De fleste prøvene blir analysert for cesium-137 (cs-137) og technetium-99 (tc-99), og utvalgte prøver blir også analysert for plutoniumisotoper, americium-241, strontium-90 (sr-90) og naturlig forekommende radioaktive stoffer som radiumisotoper og polonium- 210 (po-219). Nivåer av de viktigste radionuklidene er vist i Vedlegg 2. Generelt kan man si at dagens nivå av radioaktiv forurensing i Norskehavet er så lavt at det ikke representerer noen fare for mennesker eller miljø. Overvåkning er likevel nødvendig for å kunne dokumentere bakgrunnsnivåer og eventuelle endringer over tid, spesielt i tilfelle en atomulykke skulle ramme Norskehavet. Videre er det viktig med god informasjon om radioaktive stoffer i sjømat for å sikre sjømatnæringen gode eksportvilkår. Forventet utvikling Norge og andre medlemsland i Convention for the Protection of the Marine Environment of the North- East Atlantic (OSPAR) er forpliktet til å rapportere radioaktive utslipp til det marine miljø årlig. De siste ti årene har utslippene av radioaktive stoffer samlet sett gått ned. For betaemitterende radioaktive stoffer (f. eks tc-99) har nedgangen vært relativt beskjeden, mens nedgangen i utslipp av alfaemitterende radioaktive stoffer, som for eksempel plutonium, har vært merkbart større. I en ministererklæring fra 1998 (Sintra-deklarasjonen) er det i OSPAR-regi inngått forpliktende målsettinger om reduksjon i utslipp til det marine miljø. Utslippene skal reduseres vesentlig og progressivt fram til år I år 2020 skal konsentrasjonene i miljøet være nær null for menneskeskapte stoffer og nær bakgrunnsnivåer for naturlig forekommende radioaktive stoffer. Baltic Marine Environment Protection Commission (Helsinki Commission) (HELCOM) har en tilsvarende 61

62 målsetting. En sannsynlig utvikling vil være at disse målsettingene verholdes, og at utslippene dermed reduseres. På lang sikt vil dette medføre at konsentrasjonene og forurensningen i miljøet også reduseres. En forutsetning for en slik antagelse er at det i mellomtida ikke skjer alvorlige atomulykker med påfølgende forurensning av det marine miljøet. 4.4 Framtidsbilder Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (LRAP) Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (LRTAP) fra 1979 (ikrafttredelse 1983) skal beskytte mennesker og miljø mot luftforurensning. Den skal begrense, og så langt som mulig gradvis redusere og forebygge, langtransportert, grensekryssende luftforurensning. Under konvensjonen hører 8 protokoller som gjelder svovel, nitrogenoksider (NO x ), flyktige organiske forbindelser (VOC), tungmetaller, persistente organiske forbindelser (POP), forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon, samt finansiering av et europeisk måleprogram for luftforurensning (EMEP). Tungmetallprotokollen og POP-protokollen er særlig aktuelle for utredningen av langtransportert forurensning. Tungmetallprotokollen omfatter kadmium, bly og kvikksølv. Ratifisering av protokollen medfører at medlemslandene må redusere utslippene av stoffene til 1990-nivå, eller et nivå fra årene Protokollen vil bidra til reduksjon i utslippene fra både industri, forbrenningsanlegg og avfallsanlegg. POP-protokollen fokuserer på en liste med 16 forbindelser, 11 pesticider, to industrielle kjemikalier og 3 biprodukter/miljøgifter. Protokollen forbyr produksjon og bruk av enkelte av stoffene (aldrin, klordan, klordekon, dieldrin, endrin, heksabrombefenyl, mirex og toksafen). Andre skal fases ut på et senere tidspunkt (DDT, heptaklor, heksaklorbensen og PCB er). Protokollen legger strenge restriksjoner på bruken av DDT, HCH (inkludert lindan) og PCB er. Protokollen har i tillegg retningslinjer for behandling av avfall fra produkter som inneholder disse stoffene. Videre forplikter medlemsstatene å redusere utslipp av dioksiner, furaner, PAH og HCB til under 1990-nivå Stockholmkonvensjonen om persistente organiske miljøgifter (POP) Stockholmkonvensjonen fra 2004 er en global konvensjon som er opprettet for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter Konvensjonen innebærer forpliktelser til å fase ut 12 av de farligste POPene: Aldrin, klordaner, DDT, dieldrin, dioksiner, endrin, furaner, heptaklor, mirex, PCB og toksafener. Miljøgifter til vurdering hos Persistent Organic Pollutants Review Committee (POPRC) er endosulfan, alpha-heksaklorocycloheksan, beta-heksaklorocycloheksan, kommersiell oktobromodifenyleter, pentaklorobensen, kortkjedede klorinerte paraffiner, klordecone, heksabromobifenyl, lindan, pentabromodifenyleter, PFOS Forventet framtidsbilde for 2025 I arbeidet med å styrke protokollene under LRTAP-konvensjonen er det utført studier av utviklingen i utslipp av tungmetaller og POP er som følge av protokollen. Hovedfokus er på europeiske land og USA er ikke med. Rapporten tar for seg to scenarier, hvorav det ene (A) legger til grunn at nasjonale retningslinjer og lover blir fulgt for stasjonære kilder, at tiltak industriens bransjeorganisasjoner har igangsatt blir fulgt, at andre UNECE-protokoller (United Nations Economic Commission for Europe) blir fulgt, at EUs krav til luftutslipp blir fulgt, at implementering av EUs BAT-krav (best available tecnology) er fullført 62

63 og til slutt at deler av POP/HM protokollen følges av de land som har ratifisert avtalen til nå. Det andre scenariet (B) skiller seg kun fra det første ved at det er full implementering av POP-protokollen. Scenariet viser at det blir en nedgang for alle tungmetaller unntatt krom i scenarie A (uten full implementering). Utslippene av krom vil øke som følge av nikkelproduksjon i land som ikke har ratifisert avtalen. Full implementering av alle nasjonale og internasjonale regelverk gir % reduksjon for bly, selen og arsen. Reduksjonen av kvikksølv går langsommere enn for de andre tungmetallene på grunn av problemer med rensingen. Kvikksølv er ofte i gassfase, mens renseteknologien som regel fokuserer på fjerning av støv og partikkelbundet forurensning. Tabell 4.2 Utslipp av tungmetaller(tonn/år) i Europa i 2000 og fremskrivinger for 2010, 2015 og 2020 basert på to scenarier. År / Scenarie Cd Hg Pb As Cr Cu Ni Se Zn NA A A A B B Når det gjelder POP er er ikke forskjellen stor mellom full implementering av protokollen og uten. Årsaken er at EU vil innføre de samme restriksjonene som ligger i protokollen. Forbindelsen HCH (lindan) vil i fremskrivingen ikke gå ytterligere ned pga at den bruken som gjenstår er lovlig. Tabell 4.3 Utslipp av POP i Europa i 2000 og fremskrivinger for 2010, 2015 og 2020 basert på to scenarier (tonn/år, PCDD i kg Teq/år). År/ Scenarie HCB HCH PCB PCDD/F ,2 12, , ,3 11, A ,5 8, A 8, ,8 8, A 8, ,1 8, B 1, ,4 4, B 1, ,2 4, B 1, ,4 3,79 Når det gjelder radioaktiv forurensning er det særlig to faktorer kan i fremtiden påvirke nivåer av radioaktiv forurensning i Norskehavet: 63

64 En økning i bruken av atomkraftverk At transport av brukt kjernebrensel kan foregå med skip gjennom norske farvann på vei til Russland. Klimaprognoser i kombinasjon med en enorm økning i globalt energibehov, har skapt en ny interesse for kjernekraft som en mulig energiløsning for mange land og både Russland og Storbritannia planlegger en ekspandering av kjernekraft- virksomheten sin. Storbritannia sin aktivitet har muligens størst betydning for Norskehavet, gjennom lagring og reprossesering på Sellafieldanlegget. Russland satser på kjernekraftekspansjon for å sikre sin egen strømforsyning og for å posisjonere seg som en leverandør av tjenester i det internasjonale kjernekraftmarkedet. Dette oppnåes ved å forlenge levetiden til allerede eksisterende anlegg, og i tillegg ta i bruk ny teknologi som for eksempel flytende kjernekraftverk. Alt tyder på at Nordområdene i Russland vil være sentrale i oppbygging, transport, brenselbytting og vedlikehold av kjernekraftverk. Levering av flytende kjernekraftverk fra Russland og retur av brukt kjernebrensel vil etter all sannsynlighet gå gjennom havområder som er relevante i forhold til forurensning i Norskehavet. Russland har også signalisert at de vil starte kommersiell gjenvinning av brukt kjernebrensel på Mayak-anlegget, hvilket åpner for import og en mulig transport av radioaktivt materiale med skip langs norskekysten. Et eventuelt forlis vil kunne føre til utslipp av radioaktive stoffer i Norskehavet. Statens strålevern gjorde i 2007 en utredning over hvilke konsekvenser en ulykke med skip som transporterer brukt kjernebrensel kan skape i Norskehavet. Konsentrasjon av radionuklider i sjømat, dose til kritiske befolkningsgrupper og eventuelle radioøkologiske konsekvenser ble estimert ved hjelp av modelleringer. Resultatene fra modellkalkulasjonene indikerer at maksimal dose til marine organismer generelt er lavere enn en terskelverdi på 10 mikrogy per time. Doser under dette ansees som ufarlige. Unntaket er organismer som på grunn av habitat blir utsatt for høye doser, som for eksempel børstmarker som lever i sedimenter der de får tilførsel av radioaktive stoffer både fra vann, sediment og via føde. For disse organismene vil en ulykke med utslipp av brukt kjernebrensel muligens gi negative konsekvenser og nøye overvåkning blir nødvendig. For enkelte radioaktive stoffer er det mulig at grenseverdiene for radioaktivitet i sjømat overstiges, noe som kan gi alvorlige konsekvenser for norsk sjømat-eksport Uhellsscenario: ulykke ved Sellafield-anlegget Beskrivelse av virksomheten Sellafieldanlegget på nordvestkysten av England driver nå hovedsakelig med gjenvinning (reprosessering) av plutonium og uran fra brukt kjernebrensel, produksjon av nytt kjernebrensel fra gjenvunnet materiale, avfallshåndtering og nedbygging (dekommisjonering) av tidligere virksomhet. I forbindelse med gjenvinningsaktiviteten dannes det såkalt høyaktivt avfall (HAL - Highly Active Liquor) som lagres i egne tanker ved anlegget for at kortlivede nuklider skal dø hen, før det støpes inn i glass og deponeres. Det er totalt 21 tanker for høyaktivt avfall på anlegget med et samlet totalvolum på nærmere nslått til om lag 6, Bq og 4, Bq av henholdsvis Cs-137 og Sr-90. For Cs-137 tilsvarer 2500 m 3. Tankene hadde en maksimumsbeholdning på 1500 m 3 i Beholdning i de 21 tankene inneholder nærmere 100 ganger mer radioaktivitet enn det som ble frigjort ved Tsjernobylulykken. Rundt 95 % av aktiviteten i en typisk tank skyldes Cs- 137 og Sr-90. I de seinere årene har det vært fokus på den potensielle faren som er forbundet med store lagre av radioaktivt avfall på anlegget. De britiske tilsynsmyndighetene for sikkerhet ved nukleære anlegg har pålagt BNFL å sørge for at HAL-avfallet er redusert til et buffervolum på 200 m 3 innen En oppsummering av tilgjengelige vurderinger av risiko forbundet med lagringen av høyaktivt avfall på anlegget og mulige konsekvenser av uhell (av britiske myndigheter, Det irske strålevernet og miljøorganisasjonen WISE-Paris) er gitt i StrålevernRapport 2003:2. 64

65 Figur 4.5. Sellafieldanlegget (foto: BNFL). Beskrivelse av uhellsscenariet Det antatte scenariet innebærer et utslipp fra fire av de 21 HAL-tankene ved anlegget. Det er anslått at henholdsvis 5 og 3,7 % av tankenes innhold av Cs-137 og Sr-90 slippes ut til omgivelsene i forbindelse med dette scenariet (tabell 4.4). Et lignende scenario er brukt av det irske strålevernet (RPII) i forbindelse med deres beredskapsplanlegging. Siden denne undersøkelsen gjelder mulige konsekvenser for Norskehavet, antas det her som en forenkling at alt materiale avsettes i sjøen like ved anlegget og at det transporteres videre med havstrømmene nordover. Tabell 4.4. Innhold av Cs-137 og Sr-90 i en typisk nyfylt tank for høyaktivt avfall, totalbeholdning i alle 21 tankene og utslippsscenario som innebærer 5 % utslipp av Cs-137 og 3,7 % utslipp av Sr-90 fra fire tanker. Radioaktivt stoff Halveringstid (år) Typisk aktivitet i en tank (PBq) Total aktivitet i alle tanker (PBq) Utslippsscenario (PBq) Cs , Sr-90 28, For alle scenariene som er beskrevet er Strålevernets marine boksmodell blitt brukt til å modellere konsentrasjonen av radionuklider i vann-, sedimenter og biota. Konvertering av konsentrasjonsdata til stråledoser og effekter, er gjort med ERICA Assessment Tool. Resultater fra modelleringen Modelleringen viser at et akutt utslipp fra Sellafield vil kunne føre til betydelige tilførsler av radioaktive stoffer til Norskehavet. Aktivitetkskonsentrasjonene av Cs-137 og Sr-90 vil allerede et år etter ulykken vise en økning i vannkonsentrasjonen (figur 4.6). Konsentrasjonen vil deretter stige raskt og nå en topp 2-3 år etter utslippet, for deretter å avta helt i løpet av 10 år. Etter 5 år vil fortsatt konsentrasjonen av disse nuklidene være godt over dagens nivå i Norskehavet. I sedimentene vil konsentrasjonen som følge av uhellet begynne å stige ca. 2 år etter utslippet. Den gradvise økningen 65

66 skyldes en langsom sedimenteringsprosess av Cs-137 fra sjøvann mens Sr-90 ikke vil sedimenteres i særlig grad. Aktivitetskonsentrasjonen i sedimentene ser ikke ut til å stabilisere seg i løpet av 20 års perioden etter utslippet. For marine organismer forventer man å finne de høyeste aktivitetskonsentrasjonene i sjøfugl, og at nivåene vil ha stabilisert seg i biota 10 år etter ulykken. Sr-90 bidrar mindre til aktivitetskonsentrasjonen enn Cs-137, fordi Sr-90- konsentrasjonen i vann er lavere enn konsentrasjonen av Cs-137, og at Sr-90 i mindre grad tas opp i spiselige deler av organismene. 66

67 0,35 0,30 Vann (Bq/l) Sediment (Bq/kg) 0,25 Sr-90 og Cs-137 0,20 0,15 0,10 0,05 0, Antall år etter utslipp Fisk Bløtdyr Sjøpattedyr Sjøfugl Sr-90 og Cs -137 (Bq/kg) Antall år etter utslipp Figur 4.6: Modellerte tilleggsbidrag til aktivitetskonsentrasjoner av Cs-137og Sr-90 sammenlagt i vann, sedimenter og marine organismer i Norskehavet i en 20-årsperiode som følge av en hypotetisk ulykke ved tankene for høyaktivt avfall på Sellafield. Sedimentkonsentrasjoner er gitt i tørrvekt, konsentrasjoner i marine organismer er gitt i ferskvekt. 67

68 Totale doser til biota som følge av dette ulykkesscenariet er i størrelsen 0,1-0,3 milligy i løpet av 20 års- perioden. Sjøfugl får den høyeste dosen, dernest sjøpattedyr, og så bløtdyr, mens fisk får de laveste dosene (data ikke vist). Dette er veldig lave doser, og følgelig er det lite sannsynlig at disse dosene kan ha skadelige effekter på biota. Det er likevel verdt å merke seg at sjømatnæringen er veldig sensitiv for radioaktiv forurensning, og en ulykke med påfølgende utslipp fra Sellafield vil kunne hemme norsk sjømateksport. I slike tilfeller er det svært viktig med gode overvåkningsprogrammer som kan dokumentere nivåer i norsk sjømat. 4.5 Prognoser/effekter Trenden fra tabell 4.2 og 4.3, der fremskrivingene er gjort frem til 2020, forventes å fortsette frem mot Utfasing og sterkt reduserte tilførsler av de persistente miljøgiftene vil føre til redusert belastning på miljøet. Isolert gir dette redusert risiko for organismer og økosystemer i Norskehavet. Ingen av forbindelsene vil imidlertid bli faset helt ut. I og med at POP ene er persistente, og at mange radionuklider har svært lang halveringstid, er det rimelig å anta at det fortsatt vil være stoffer i omløp, og dette utgjør en risiko for miljøeffekter i lang tid fremover. Det er sannsynlig at det fortsatt vil være effekter i 2025 hos arter høyt oppe i næringskjedene, blant hos sjøfugl og sjøpattedyr, men i et noe redusert omfang sammenlignet med i dag. Det regnes som lite sannsynlig at langtransporterte miljøgifter vil føre til signifikante bestandsreduksjoner for noen arter frem mot Der det ikke er funnet effekter i dag er det sannsynligvis heller ikke effekter i Tabell 4.5 Forventede effekter av langtransportert forurensning i Utredningstema Effekter av langtransportert forurensning i 2025 Plankton Påviste nivåer, stort potensial for bioakkumulering. Ikke sannsynlig med effekter på biologisk produksjon. Bunnsamfunn Fisk Sjøfugl Sjøpattedyr Påviste nivåer. Usikkerhet om effekter, mulig på individnivå ved høye konsentrasjoner. Påviste nivåer. Usikkerhet om effekter, mulig på individnivå ved høye konsentrasjoner. Påviste nivåer. Effekter påvist hos enkelte sjøfuglarter. Muligens effekter på bestandsnivå. Påviste nivåer. Effekter påvist hos isbjørn. Muligens effekter på bestandsnivå. 4.6 Forventede effekter av langtransportert forurensning på forurensningstilstand og utredningstemaer Forurensningstilstand Miljøtilstanden i Norskehavet er et resultat av forurensningstilførsler fra både lokale kilder og langtransportert forurensning. I mange områder er bidragene fra lokale kilder mye høyere enn tilførslene fra langtransport. Dette gjelder særlig i kystnære områder (for eksempel tilførsler av PAH, PCB, bromerte flammehemmere, TBT, tungmetaller osv.), områder med petroleumsaktiviteter (PAH, radioaktive stoffer, metaller) eller skipstrafikk (PAH, TBT, metaller). I åpent hav er imidlertid langtransportert forurensning av større betydning enn lokale kilder. 68

69 Det er funnet en rekke miljøgifter i organismer fra Norskehavet. Mange miljøgifter er ikke påvist, men det betyr ikke at de ikke er tilstede. Årsaken kan like gjerne være at det ikke er gjennomført undersøkelser for å påvise dem. I de tilfeller hvor det er påvist effekter, er det vanskelig å identifisere hvilket stoff eller hvilke stoffer som forårsaker responsen. I noen tilfeller kan nedbrytningsprodukter av ulike forbindelser være mer skadelige enn de opprinnelige stoffene. Det er i tillegg svært liten kunnskap om samvirkende effekter mellom stoffene, og mellom forurensningsbelastninger og andre stressfaktorer som klimaendringer og forsuring av havet. I noen tilfeller antas det også at stoffer kan motvirke hverandre, slik at den samlede effekten blir mindre enn virkningen av stoffene hver for seg. I det følgende er det forsøkt å gi en vurdering av hvilke effekter langtransportert forurensning kan ha eller har på de ulike organismene i Norskehavet. Der hvor det er mulig, er det forsøkt identifisert hvilket stoff/hvilke stoffer som gir den observerte effekten (for enkelte forbindelser er virkningsmekanismene relativt godt kartlagt gjennom laboratorieforsøk), men i mange tilfeller er det bare mulig å si at effektene skyldes ett eller flere stoffer i en blanding av miljøgifter. For enkelte forbindelser finnes ikke informasjon om forventede effekter i marint miljø. Når det gjelder langtransporterte miljøgifter, er dette hovedsakelig persistente forbindelser med et relativt høyt damptrykk. Slike forbindelser er ofte fettløselige og kan biomagnifiseres i næringskjedene. Det er først og fremst persistente organiske miljøgifter som langtransporteres og oppkonsentreres i det arktiske miljø, og det er disse forbindelsene som når høye nok konsentrasjoner til å gi effekter. Organismer i utredningsområdet utsettes for relativt store sesongmessige svingninger i temperatur og næringstilgang, noe som følges av store svingninger i fettinnhold. I løpet av våren og sommeren lagres store energimengder (lipider/fett) som organismene tærer på gjennom vinteren. Når fettlagrene bygges opp, vil de fettløselige miljøgiftene lagres og fortynnes i fettvevet, og sannsynligheten for at de vil ha negative effekter er relativt liten. Om vinteren forbrennes imidlertid fettet, og miljøgiftene frigjøres til blodbanen i en periode da dyr allerede er stresset på grunn av liten mattilgang og lav temperatur. Sannsynligheten for at effekter skal oppstå er derfor størst på senvinteren Plankton For alger og dyreplankton utveksles miljøgifter direkte med sjøvannet de lever i. Dyreplankton kan i tillegg ta opp miljøgifter gjennom maten. På grunn av stor overflate i forhold til volum er plankton mest utsatt for de vannløselige miljøgiftene, som for eksempel HCH og lavklorerte PCBer. Det er kjent at miljøgifter bioakkumuleres i plankton, men siden plankton befinner seg lavt i næringskjeden inneholder de generelt lave nivåer av biomagnifiserbare miljøgifter. I forbindelse med våroppblomstringen øker den totale biomassen i Norskehavet flere ganger, og det skjer en fortynning av miljøgiftskonsentrasjonen i organismene. Gitt den store produksjonen av plankton i Norskehavet (se Kapittel 1) og de lave nivåene av miljøgifter, er det ikke sannsynlig at planktonet er utsatt for negative effekter av miljøgifter. Det finnes heller ikke studier av effekter av langtransportert forurensning på planktonsamfunn. Lokale effekter, som følge av utslipp fra punktkilder (for eksempel oljeinstallasjoner), kan imidlertid forkomme. Andre faktorer som vil påvirke planktonsamfunn og -produksjon er klimaendringer og forsuring av havet. På grunn av at det foreløpig har skjedd relativt små endringer, vil det trolig være vanskelig å dokumentere om eventuelle forandringer i planktonproduksjonen skyldes temperaturendringer, forsuring, endringer i havstrømmer eller endringer i miljøgiftsbelastning Bunnsamfunn Artssammensetningen i bunnsamfunnene kan endre seg dersom de utsettes for organisk belastning eller høye konsentrasjoner av miljøgifter. Selv om en belastning bare har effekter på en eller noen få arter, kan dette likevel føre til store endringer i bunnfaunaens samfunnsstruktur. Dette kan bety mye både for bunnsamfunnet selv og for de dyrene som er avhengige av det. 69

70 Artssammensetningen i bunnsamfunnene varierer mye i utredningsområdet, blant annet som følge av store forskjeller i bunnsubstrat og dyp. Ulike bunnsamfunn kan ha ulik sårbarhet overfor miljøgifter. Det er for eksempel vist at arktiske bunnsamfunn som domineres av flerbørstemarker har høy sårbarhet for olje. Videre har samfunn med en høy andel amfipoder relativt høy sårbarhet overfor miljøgifter. Lave nivåer av miljøgifter i sedimentene i utredningsområdet gir grunn til å anta at nivåene vil være lave også i bunnsamfunnene, selv om dette ikke er dokumentert (unntatt rundt enkelte lokale kilder som petroleumsinstallasjoner). Noen bunnlevende arter kan imidlertid ha så høye nivåer av miljøgifter at det kan forventes effekter. Dette gjelder for eksempel hos åtselsetende amfipoder. Det foreligger imidlertid ingen kunnskap om effektene av langtransportert forurensning på bunnsamfunnene i utredningsområdet. En av de best dokumenterte effektene av miljøgifter er reproduksjonsforstyrrelser (imposex) hos snegl som utsettes for TBT. Imposex er blitt påvist langs hele kysten av Norge og på Island, Færøyene og Svalbard. Frekvensen av imposex er høyest i trafikkerte havneområder, men deformiteter forekommer også i områder med mindre, men regelmessig skipstrafikk. Det er ikke mulig å si noe om effektene på bestandsnivå eller økosystemet ut fra den informasjonen som foreligger i dag Fisk Fisk er en meget variert gruppe, bestående av arter med svært ulik levemåte som også kan befinne seg på ulike nivåer i næringskjedene. De enkelte artene har ulike strategier for lagring av fett (for eksempel i lever eller rundt indre organer). Dette har betydning for lagring av fettløselige miljøgifter. Fet fisk, som lodde, sild og makrell, vil sannsynligvis kunne ta opp mer miljøgifter enn magrere fiskearter, som torsk og sei, men det betyr ikke nødvendigvis at disse artene er mer utsatt for effekter. Eksponeringen vil være forskjellig for bunnlevende arter (i kontakt med sediment) og arter som lever pelagialt (bare i kontakt med vann). Det er for eksempel vist at den bunnlevende arten blåkveite har relativt høye nivåer av kvikksølv, mens tunfisk i de samme undersøkelsene var langt mindre belastet. Fisk med lang levetid har høyere risiko for å akkumulere mye miljøgifter. Evnen til å bryte ned miljøgifter varierer også mellom ulike fiskearter. Undersøkelser viser at mange fettløselige, persistente organiske miljøgifter (for eksempel PCB, DDT, HCB, klordaner, bromerte flammehemmere), metaller (bly, kadmium, kvikksølv m.fl.) og radioaktive stoffer (Cs-137) finnes i flere forskjellige fiskearter fra utredningsområdet. Kunnskapsmanglene er imidlertid for store til at det er mulig å si noe om hvilke effekter de målte nivåene har på enkeltindivider og bestander. Generelt er imidlertid nivåene av organiske miljøgifter i fisk fra arktiske strøk lavere enn de nivåer som er forventet å gi målbare effekter. Effekter av langtransportert forurensning på bestandsutvikling eller vandring/utbredelse er vanskelig å fastslå med bakgrunn i den informasjonen som finnes. Det regnes som sannsynlig at konsekvensene for enkeltindivider kan være nedsatt immunforsvar eller svekket reproduksjonsevne, dersom individet har til dels svært høye konsentrasjoner av flere av miljøgiftene. Slike effekter er imidlertid ikke påvist Sjøfugl Det er funnet høye konsentrasjoner av POP i enkelte arter av sjøfugl som lever i eller i nær utredningsområdet. De høyeste konsentrasjonene er målt i arter høyt oppe i næringskjeden, som polarmåke og svartbak, og nivåene er høye nok til å gi effekter. Hos polarmåke kan PCB utgjøre 75 prosent av den totale miljøgiftbelastningen, mens pesticider som DDE, klordaner og HCB utgjør mindre enn 20 prosent. Polarmåke, som i hekkesesongen i stor grad lever av egg fra krykkje og lomvi, har markant høyere nivåer av miljøgifter enn individer som hovedsakelig lever av fisk, kreps- og skalldyr. Hunner, som kvitter seg med forurensning gjennom egglegging, har også betydelig lavere nivåer enn hanner. Dette betyr at neste generasjon blir sterkt belastet allerede på eggstadiet. De voksne fuglenes adferd ved 70

71 reiret blir påvirket av miljøgiftene. Fugler med høye nivåer er oftere og lengre borte fra reiret i rugeperioden enn de med lavere nivåer. Det reduserer sjansene for å få vellykket klekking, fordi egg og unger blir liggende ubeskyttet og kan tas av andre polarmåker og fjellrev. Hos døde polarmåker som er funnet i hekkesesongen på Svalbard og Bjørnøya er det påvist 10 til 100 ganger høyere PCBnivåer i hjerne og lever enn hos friske fugler. I andre studier av polarmåke er det blitt funnet positive sammenhenger mellom nivået av enkelte POP er og nivået av rundormer og hvite blodceller. Rundormer er parasitter, og polarmåker med nedsatt immunforsvar kan ha mer parasitter enn friske fugler. Det er sannsynlig at nivåene av persistente organiske miljøgifter er så høye i enkelte polarmåkekolonier at overlevelsen hos både ungfugl og voksne er påvirket. I de senere årene er det blitt funnet mange døde polarmåker bl.a. på Bjørnøya, og det regnes som sannsynlig at polarmåke er påvirket på bestandsnivå. Det har også vært en signifikant nedgang i polarmåkebestanden på Bjørnøya. Nivåene av POP i svartbak langs kysten av Nord-Norge er trolig også høye nok til å gi effekter. Effekter av miljøgifter på fugl er påvist i eksperimenter hvor naturlige fôrkilder har vært benyttet. En studie fra Svalbard/Bjørnøya klekket ut 37 polarmåkeegg kunstig, og delte kyllingene i to grupper som fikk ulik diett. Den ene gruppen fikk måkeegg og den andre hønseegg. Etter foringsforsøket hadde gruppen som fikk måkeegg 3-6 ganger høyere nivåer av HCB, oksyklordan, DDT og PCB. Deretter ble alle kyllingene vaksinert, og det viste seg at de med mest miljøgifter produserte mindre antistoffer mot influensavaksine. Svekket immunforsvar kan redusere motstandsevnen mot infeksjoner og parasitter, og over tid påvirke både formering og overlevelse. Videre ble DNA fra kyllingene undersøkt, og kyllingene med de høyeste nivåene av miljøgifter hadde en økning av genetiske misdannelser på arvestoffet. 71

72 Figur 4.7 Konsentrasjoner av PCB i sjøfuglegg (eller andre spesifiserte vev) fra arktiske strøk.(amap 2004). På grunn av ulike begrensninger i fastsettelsen av terskelverdier og i kvantifisering av PCB, må figuren tolkes med varsomhet. På bakgrunn av det som er nevnt ovenfor, er det sannsynlig at det i den nordlige delen av utredningsområdet er effekter på enkelte sjøfuglarter som skyldes langtransportert forurensning. Disse effektene er til dels svært alvorlige, og kan få konsekvenser for bestandens overlevelse. Det er ikke utført tilsvarende undersøkelser for de sørlige delene av utredningsområdet. 72

73 Det er svært vanskelig å fastslå med sikkerhet om de påviste effektene på overlevelse, adferd, reproduksjon og immunforsvar hos sjøfugl skyldes en enkelt eller flere miljøgifter som virker sammen. Studiene viser kun sammenhenger mellom nivåer av enkelte miljøgifter og målt respons hos fuglene. Artene utsettes imidlertid for en rekke andre påvirkninger i miljøet, og noen av disse kan igjen virke sammen med nivået av miljøgifter, for eksempel temperatur, fettnivå osv. Effekter av radioaktivitet på sjøfugl Undersøkelser av radioaktivitet og effekter på sjøfugl er fåtallige. Forskningen har hovedsakelig fokusert på konsekvenser av stråling for mennesker, og har inntil nylig sett lite effektene det kan ha på planter og andre dyr. Av annen flora og fauna er det fokusert på alger (blæretang, Fucus vesiculosus), krepsdyr (hummer, Homarus gammarus), bløtdyr (blåskjell, Mytilus edulis) og fisk (torsk, Gadus morhua). Sjøfugl er ofte på toppen av den marine næringskjeden og vil kunne påvirkes av radioaktive stoffer i byttedyra lavere i næringsnettet. Likevel er det lite kunnskap om dette på det nåværende tidspunkt. I Norskehavet er det kun gjort undersøkelser om radioaktivitet på sjøfugl hos noen arter på Svalbard. Statens strålevern gjennomførte i 2005 en undersøkelse hvor konsentrasjoner av radioaktive stoffer ble målt i muskelvev, lever og nyrer hos ulike arter sjøfugl på Svalbard. Dette gjaldt stoffene caesium- 137, polonium-210 og Bly-210. Polonium-210 er kjent for å konsentrere seg i marine organismer i en høyere grad enn andre naturlige alfa-emittere. Lite er likevel kjent om hvordan stoffet blir overført gjennom næringskjeden og resulterende aktivitetskonsentrasjoner hos sjøfugl. Konsentrasjon av polonium-210 varierte mellom de ulike artene. Gjennomsnittlig aktivitetskonsentrasjon var 1,10±0,48 Bq kg -1 (w.w.) hos polarmåke (Larus hyperboreus), mens den var 13.67±7.24 Bq kg -1 (w.w.) hos alkekonge (Alle alle). Det kan tyde på at disse ulikhetene reflekterer variasjon i diett. Alkekongen spiser mye hoppekreps, som f.eks. raudåte, som er kjent for å akkumulere høye nivåer av po-210. Polarmåken derimot predaterer ofte på andre sjøfuglarter. I de fleste tilfeller fant man ingen tegn til cs-137. Bare seks av prøvene viste lave konsentrasjoner (0,08±0,02 til 0,18±0,05 Bq kg -1 ) (StrålevernRapport 2007:10) Tabell 4.6 Konsentrasjoner av 210 Po og 210 Pb i ulike vev hos fem sjøfuglarter 210 Po (Bq kg -1 w.w.) 210 Pb (Bq kg -1 w.w.) Art n Muskel 1 Nyre 2 Lever 2 Nyre 2 Lever 2 Krykkje ± 1,48 31,9 ± 0,3-0,42 ± 0,02 - Lomvi 6 11,6 ± 5,1 131,4 ± 1,0 42,9 ± 0,3 0,26 ± 0,02 0,19 ± 0,01 Polarmåke 2 1,10 ± 0,48 22,9 ± 0,3 7,18 ± 0,1 0,39 ± 0,02 0,016 ± 0,002 Havhest 3 6,48 ± 3,32 47,0 ± 0,6-5,75 ± 0,20 - Alkekonge 5 13,7 ± 9,9 94,0 ± 0,7-0,67 ± 0,04-1 gjennomsnittlig verdi av individuelle prøver; 2 Pooled prøver Jordprøver tatt nær sjøfuglkolonier på Svalbard hadde en rikere konsentrasjon av radionuklider enn tilsvarende prøver tatt fra nærliggende lokaliteter (uten sjøfugl). Resultatene indikerte at de høye konsentrasjonene i jordsmonnet oppsto pga akkumulering av radioaktive stoffer i ekskrementene til fuglene. Dermed kan sjøfuglene være med å overføre radioaktive stoff til terrestrisk miljø som kan videreføres i næringsnettet på land via beiting på vegetasjon i nærheten av sjøfuglkoloniene (Dowdall og Lind 2003). 73

74 4.6.6 Sjøpattedyr Sjøpattedyr befinner seg også på ulike nivåer i næringskjedene, og dette har betydning for hvordan de belastes med miljøgifter. Bardehvaler, som i hovedsak ernærer seg av plankton og fisk, lever lavt i næringskjeden, og har relativt lave nivåer av miljøgifter. Arter som spiser høyere i næringskjeden, som for eksempel spekkhugger og isbjørn, har derimot betydelig høyere nivåer. Det er målt effekter (eksempelvis i enzymsystemet cytochrome P-450) hos sel, isbjørn og hval fra vestsiden av Svalbard. Sel i Svalbardområdet har generelt bare 2-10 prosent av det miljøgiftnivået som er funnet hos sel i Nordsjøen. I gjennomsnitt er PCB-konsentrasjonene hos ringsel, grønlandssel, storkobbe og hvalross ca. 1-5 µg per gram våtvekt. PCB i ringsel er betydelig lavere enn i grønlandssel, noe som tilskrives at den er mer stasjonær. Grønlandssel fra Jan Mayen har vanligvis bare en tredjedel av PCB-nivået en finner hos dyr fra Kvitsjøen. Generelt viser prøvene for sel at nivåene av miljøgifter i gjennomsnitt har vært avtagende siden 1990-tallet. Hval fra Svalbardområdet har lavere nivåer av miljøgifter enn hval i sørligere områder. PCB-nivåene i fett fra fiskespisende hvalarter (kvithval, nise og narhval) er i størrelsesorden 5-6 µg per gram våtvekt, mens vågehval som spiser krill og amfipoder har 2-4 µg per gram. Nivåene øker med hvalenes alder og er høyere i hanner enn i hunner. De høyeste nivåene av miljøgifter i hval er funnet i fettvevet hos nise og spekkhogger utenfor Lofoten. Belastningen tilsvarer det som er funnet for sammenliknbare prøver i Østersjøen og Nordsjøen. Trenden i miljøgiftbelastning for hval i utredningsområdet er imidlertid nedadgående. Isbjørn befinner seg på toppen av næringskjeden, og lever i stor grad av spekk fra sel. Selspekk kan inneholde mye miljøgifter, og isbjørn bygger derfor opp høye nivåer av stoffene. Nivåene øker også med alder. Hunnene, som effektivt kvitter seg med miljøgifter gjennom melken til ungene, kan ha betydelig lavere nivåer enn hannene. Det er ikke uvanlig at ungene har et høyere miljøgiftnivå enn moren. Studier har vist at det er positive sammenhenger mellom nivået av enkelte POPer og immunsystemfunksjonen, nivået av kjønnshormoner, nivået av hormoner i skjoldbruskkjertlen og nivået av kortisol. I en undersøkelse av immunforsvaret hos isbjørn ble 30 individer fanget i Hudson Bay (lave nivåer av miljøgifter) og 26 på Svalbard (høyere nivåer). De ble gitt en vaksine mot vanlige virus som influensa og herpes. Fire til seks uker seinere ble de samme bjørnene fanget på nytt, og det ble tatt blodprøver for å se på dannelsen av antistoffer. Resultatene viste at immunforsvaret var svekket hos bjørnene med de høyeste nivåene av PCB, det vil si på Svalbard. Det er ikke kjent at det er gjennomført tilsvarende studier av effekter av miljøgifter på spekkhugger, men de høye nivåene som er påvist hos denne arten gir grunn til å tro at den kan være påvirket på samme måte. 74

75 4.7 Konsekvenser av langtransportert forurensning på særlig verdifulle områder Miljø- og naturressursbeskrivelsen for Norskehavet har identifisert 10 områder som særlig verdifulle. Figur 4.8 Særlig verdifulle områder i Norskehavet. Områdene 1-6 er kystnære, og kan påvirkes av aktiviteter langs kysten som skipstrafikk, utlekking fra sedimenter, kommunalt avløp og industriutslipp. Avrenning fra land kan derfor være en betydningsfull kilde til forurensning i disse områdene. Langtransportert forurensning med vind og havstrømmer er av større betydning i område Effektene av langtransportert forurensning på de prioriterte områdene er vurdert i tabell

76 Tabell 4.7 Vurdering av effekter og kunnskapsbehov for de særlig verdifulle områdene Område Navn Beskrivelse 1 Remman Marint verneområde. Tareskog og sjøfugl 2 Froan/Sularevet Marine verneområder. Kasteplass for havert, rikt på sjøfugl og korallrev Påviste nivåer eller mulige effekter Ukjent Ukjent Kunnskapsmangel Mangler data Mangler data 3 Iverryggen Korallrev Ukjent Mangler data 4 Mørebanken Gyteområde for norsk vårgytende sild og sei 5 Haltenbanken Gyteområde for norsk vårgytende sild og sei 6 Sklinnabanken Gyteområde for norsk vårgytende sild og sei 7 Vestfjorden Gyteområde for torsk 8 Jan Mayen Sjøfugl og generelt rikt dyreliv. 9 Eggakanten Høy biologisk produksjon og biologisk mangfold 10 Den arktiske front Høy biologisk produksjon og mangfold. Mye hval NIFES analyser viser nivåer av forurensning i fisk NIFES analyser viser nivåer av forurensning i fisk NIFES analyser viser nivåer av forurensning i fisk Forurensning i fisk (JAMP). Effekter på enkeltindivider mulig, lite sannsynlig med effekter på bestandsnivå. Nivåer påvist i ulike organismer ved Jan Mayen eller havområdene utenfor Nivåer påvist i ulike organismer ved eggakanten Nivåer påvist i sjøfugl og sjøpattedyr Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter. Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter Betydningen av de målte nivåene i organismer og samvirkende effekter 76

77 4.8 Samlet vurdering av langtransportert forurensning I tabell 4.8. og 4.9 er konsekvensene av langtransportert forurensning vurdert for de forskjellige utredningstemaene. Usikkerheten og kunnskapsnivået for vurderingene er angitt. Kunnskapsmangelen om nivåer og effekter av langtransporterte miljøgifter i utredningsområdet er imidlertid stor, og grunnlaget for vurdering av konsekvenser er derfor i de fleste tilfellene svært utilstrekkelig. Dette gjelder i enda større grad for vurdering av samvirke mellom flere miljøgifter. De fleste organismene i området som har akkumulert forurensning er belastet med et stort antall stoffer i varierende konsentrasjoner på samme tid. De kjemiske stoffene kan samvirke og gi en samlet belastning som er større enn summen av dem, eller de kan motvirke hverandre slik at effektene av enkelte stoffer reduseres. Effektene vil også variere fra art til art, og i løpet av artenes liv. Slike forhold finnes det praktisk talt ikke kunnskap om. Det samme gjelder effekten av samvirke mellom miljøgifter og andre påvirkningsfaktorer som klimaendringer og havforsuring. Det er likevel grunn til å anta at belastningen fra langtransporterte forurensninger på utredningsområdet er betydelig lavere enn i de fleste andre havområder, med unntak av for et lite antall stoffer på noen få lokaliteter. Tabell 4.8 Konsekvenser av langtransportert forurensning på utredningstemaene Langtransportert forurensning KONSEKVENS Usikkerhet Kunnskaps- Tema Ubetydelig Mindre Moderat Stor Ekstrem nivå Avfallstilstanden Plankton *planteplankton x Liten Middels *makrozooplankton x Liten Middels *fiskeegg x Liten Middels *larver x Liten Middels Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x Middels Lavt *korallrev x Middels Lavt Fisk Middels *sild x Middels Lavt *kolmule x Middels Lavt *makrell x Middels Lavt *sei x Middels Lavt *tobis x Middels Lavt Sjøfugl *lomvi x Middels Middels *lunde x Middels Middels *krykkje x Middels Middels *ærfugl x Middels Middels *toppskarv x Middels Middels Sjøpattedyr *vågehval x Stor Lavt *klappmyss x Stor Lavt *pelagisk samf. i Stor sør x Lavt *nise x Stor Lavt Det har ikke vært mulig å gi en vurdering av hvordan langtransportert forurensning virker på avfallstilstanden. Det er påvist relativt høye nivåer av miljøgifter i bunndyr høyt i næringskjeden. 77

78 Dette har gitt vurderingen moderat konsekvens i tabellen. Bunndyrsamfunnene er imidlertid så mangfoldige at vurderingen høyst sannsynlig bare vil gjelde enkeltarter. For uer og blåkveite, som er tatt med som undertemaer, er det grunn til å tro at langtransportert forurensning kan ha konsekvenser fordi de lever lenge og akkumulerer betydelige mengder miljøgifter, men det er ikke funnet data for utredningsområdet som kan vise dette. Tabell 4.9 Konsekvenser av radioaktiv forurensing på utredningstemaene Radioaktivitet KONSEKVENS Usikkerhet Kunnskaps- Tema Ubetydelig Mindre Moderat Stor Ekstrem nivå Avfallstilstanden Plankton *planteplankton x Stor Lavt *makrozooplankton x Stor Lavt *fiskeegg x Stor Lavt *larver x Stor Lavt Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x Stor Lavt *korallrev x Stor Lavt Fisk x *sild x Liten Middels *kolmule x Liten Middels *makrell x Liten Middels *sei x Liten Middels *tobis x Liten Middels Sjøfugl x *lomvi x Stor Lavt *lunde x Stor Lavt *krykkje x Stor Lavt *ærfugl x Stor Lavt *toppskarv x Stor Lavt Sjøpattedyr *vågehval x Stor Lavt *klappmyss x Stor Lavt *pelagisk samf. i Stor sør x Lavt *nise x Stor Lavt Selv om det er påvist radioaktive stoffer i flere av artene, er det ikke foreløpig påvist negative konsekvenser av stråledosene. Det er ikke grunnlag for å si at konsekvensene overstiger ubetydelige, med unntak av bunnsamfunn der stråledosene antas å bli høyere enn for andre arter. Det er likevel store kunnskapsmangler på dette området. 4.9 Kunnskapsmangler for langtransportert forurensning Bunnforholdene i Norskehavet varierer fra grunne sokkelområder til store havdyp med bratte skråninger, undersjøiske kløfter og muddervulkaner. Barentshavet er til sammenlikning er relativt ensartet grunnhav. Forvaltningsplanområdet, og særlig de åpne delene, er lite undersøkt sammenliknet med Lofoten/Barentshavet, og vi har lite kunnskap om avsetning, nivåer og effekter av langtransportert forurensning. Vurdering av hvilke effekter ulike typer påvirkninger kan ha på organismene i Norskehavet forutsetter omfattende bakgrunnskunnskap som ikke finnes i dag. 78

79 Statusvurderingene som er gjort i denne utredningen er derfor i mange tilfeller basert på mangelfullt grunnlag. Viktige kunnskapsmangler er blant annet: Kunnskap om nivåer av miljøgifter i vann, sedimenter og organismer Kunnskap om samvirkende effekter mellom miljøgifter Kunnskap om samvirkende effekter mellom miljøgifter og andre påvirkninger (eks.: fysiske forhold, klimaendringer og havforsuring). Bakgrunnsnivå for miljøgifter i dyphavsorganismer, flere fuglearter og marine pattedyr Identifikasjon og valg av nøkkelarter for overvåking. Utvalgskriterier kan være forekomst av arter, at de er enkle å prøveta og enkle å holde i laboratoriet. Laboratorietesting under realistiske forhold av blant annet dyphavsarter for bedre å kunne tolke responser observert in situ. Oppdatert bakgrunnsinformasjon om relevante arter av sjøfugl og sjøpattedyr for å kunne gjøre tilfredsstillende vurderinger i forbindelse med akutte utslipp og eventuelle tiltak. Dette gjelder både forekomst, livssyklus, fødevaner etc. Det finnes betydelig mer informasjon om effekter av langtransportert forurensning på dyr i Barentshavet enn i Norskehavet. Det er forsket mindre på effekter og gjennomført færre undersøkelser i utredningsområdet. Det er stor kunnskapsmangel om grunnleggende forhold som for eksempel om artenes utbredelse. For mange av miljøgiftene på prioritetslisten finnes få eller ingen data fra området. For å vurdere om miljøgiftene er relevante å inkludere i effektvurderinger må kunnskapen om forekomsten i miljøet forbedres. Det er tilsvarende kunnskapsmangel om effekten av målte nivåer av miljøgifter i Norskehavet, og samvirket mellom dem. For å kunne vurdere effekten av de målte nivåene på bestandsnivå eller på produksjon, trenges det mer informasjon om hvordan de ulike organismene reagerer på miljøgiftene. Dette vil være forskjellig fra en organisme til en annen, og kan avhenge av tid på året (med tanke på både fødetilgang, generell tilstand), livsstadiet (om dyret reproduserer osv), annen stressende påvirkning og flere andre faktorer. Det særlig liten kunnskap om samvirkende effekter mellom ulike miljøgifter og mellom miljøgifter og andre påvirkninger. I tillegg kommer manglende kunnskap om variasjon i sårbarhet ovenfor miljøgifter i ulike stadier i livssyklus for de ulike organismene. Sårbarhet ovenfor endringer i andre miljøfaktorer vil kunne virke sammen med effekter av generell miljøgiftbelastning. Dette gjelder spesielt lengre sultperioder som følge av dårligere næringstilgang, eller stress som følge av at temperaturen øker eller at isen forsvinner i de nordlige delene av utredningsområdet. 79

80 Tabell 4.10 Overvåkings-, forsknings- og kartleggingsbehov for langtransportert forurensning. Overvåkingsbehov Forskningsbehov Kartleggingsbehov Etablere langsiktig overvåking av miljøgifter i organismer og det abiotiske miljøet på representative lokaliteter i forvaltningsplanområdet Bedre kunnskap om effekter av miljøgifter på viktige arter og økosystemer. Spesiell vekt på tilpassede laboratorietester og etterprøving i felt. Kartlegging av nivåer av miljøgifter i vann, sedimenter og organismer på representative lokaliteter som grunnlag for langsiktig overvåking Etablere tilpasset og langsiktig overvåking av særlig verdifulle områder og arter som kan gi tidlig varsling om endringer Bidra til at samordnet overvåking i alle forvaltningsplanområdene gjør det mulig å sammenlikne tilstand og utvikling Etablere et system for regelmessig kartlegging (screening) av potensielle nye miljøgifter i planområdet (som del av et overvåkingsprogram) Bedre kunnskap om samvirkende effekter mellom miljøgiftene Bedre kunnskap om samvirkende effekter mellom miljøgifter og annen påvirkning (klimaendringer, forsuring av havet og lignende) Bedre kunnskap om hvordan overføring av miljøgifter fra mor til avkom påvirker avkommets utvikling og overlevelse Bedre kunnskap om hvilken betydning lokale forhold (dyp/temperatur m.v.) og trofisk nivå har for effektene av enkeltstoffer og stoffer/påvirkninger som kan virke sammen Detaljert kartlegging av arter og habitater i særlig verdifulle områder med siktemål å bedre kunnskapen om effekter av langtransportert forurensning og legge til rette for tilpasset overvåking Løpende kartlegging av nye miljøgifter (se overvåking) 80

81 4.10 Kunnskapsmangler for radioaktivitet Mange av kunnskapsmanglene og behov for overvåkning, forskning og kartlegging vist for miljøgifter, gjelder også for radioaktiv forurensning. Tabell 4.11 viser en oversikt over kunnskapsmangler for radioaktivitet. Tabell Overvåkings-, forsknings- og kartleggingsbehov for radioaktivitet. Overvåkingsbehov Forskningsbehov Kartleggingsbehov Opprettholde dagens tidsserier, samt initiere ny overvåkning basert på resultatene fra kartlegging. Forskning for å effektivisere og optimalisere overvåkningsprogrammer Modellering det er behov for mer informasjon om overføring av en rekke isotoper i marine økosystemer, samt forholdet mellom spesifikke fysiske/kjemiske parametere og opptak. Dette for å oppdaterte/ skaffe til veie nye parametere for å forbedre modelleringsverktøy for marin radioøkologi og stråledoser til biota. Økosystempåvirkning: Forskning på lave, kroniske doser. Multi stressors kontekst; effekten av radioaktivitet i kombinasjon med for eksempel UV, forsuring, organiske miljøgifter, temperatur, klimaendringer osv. Dagens tilstand av forskjellige radionuklider hos arter som ikke tidligere er undersøkt (arter som spesifisert i indikatorrapporten). 81

82 5 Påvirkningsfaktor - Forsuring av havet 5.1 Bakgrunn, status og utviklingstrekk Problembeskrivelse Beskrivelsene i dette kapitlet er basert på underlagsrapporten fra NIVA, Forvaltningsplan Norskehavet deltema Forsuring av havet. Rapport LNR Denne er sitert som Golmen et al Fullstendige litteraturhenvisninger og referanser finnes i denne. Problemstillingene rundt forsuring av havet ble antydet for 40 år siden, men har ikke fått oppmerksomhet før ganske nylig. The Royal Society i England kom med en fyldig status/review rapport i juni 2005 I forbindelse med høringen i Underhuset om britisk havforsking som blei frigitt 18. oktober 2007 ga The Royal Society of Chemistry i England følgjende uttalelse - og som kan gi et godt bilde over hvilken utvikling Norskehavet kan stå overfor: Forsuringa skjer som følge av utslipp av CO 2 til atmosfæren fra menneskelig aktivitet gjennom forbrennining av fossile ressurser som olje og kull. Deler av denne ekstra CO 2 blir tatt opp av havet og oppløst som karbonsyre. De kjemiske reaksjonene mellom CO 2 og sjøvann er vist i figur 5.1, men går forenklet ut på at gassen CO 2 reagerer med vann til karbonsyre i havet. Havet blir surere. Det er stadig utslipp av ny CO2 fra jordas indre, gjennom vulkaner og sprekker i jordskorpa. Et anslag for dette bidraget som har eksistert i uminnelige tider, er ca 500 mill tonn CO2/år. Denne CO2 bidrar til drivhuseffekten på samme måte som de menneskeskapte utslippene, men i historisk perspektiv er det etablert en likevekt for konsentrasjoner og utveksling mellom atmosfære, land og hav. Tilsammenlikning er de mennskeskapte utslipppeneca 25 milliardar tonn CO2. ph Det som bestemmer hvorvidt en løsning er sur eller basisk er konsentrasjonen av H+-ioner. Måleenheten for dette kalles ph. Konsentrasjonen av H+-ioner måles i mol per liter, også kalt molaritet og er i rent vann mol/l. Konsentrasjonen kan variere over mange størrelsesordner og det er derfor praktisk å innføre følgende definisjon av ph: ph = - log 10 [H + ] Det er minustegnet i formelen som gjør at en lavere ph-verdi tilsvarer en løsning med høyere konsentrasjon av H+-ioner. Ph 7 er nøytralt, under 7 er surt og over 7 basisk. For havet er det snakk om en forsuring av overflatevann siden den indistrielle revolusjon tilsvarende en reduksjon av ph 8,2 til 8,1. Havvannet er altså basisk, men nevnte redusjon tilsvarer en økning på 30 % i H+ konsentrasjonen. Det er sannsynlig at gjennomsnittlig ph i havet ikke har vært under ph 8.0 på mange millioner år. 82

83 Figur 5.1 Reaksjonene mellom CO 2 og sjøvann, med karbonsyre som dissosierer videre gjennom tolikevektsreaksjoner. Kalsium-reaksjonen illustrerer forholdene ved lysoklinen (metnings-likevekt der) I overflata er det normalt større naturlig variasjon i ph enn dypere nede. Der er for lengst påvist effekter av forsuring i dypvatnet i Nordatlanteren/Norskehavet og her er de Nordiske hav mer utsatt enn andre havområder på grunn av en effektiv vertikalomrøring og dypvassdanning i deler av området (Grønlandshavet). Skallbyggere blir særlig utsatt for forsuring Organismer som bygger skall av kalsiumkarbonat benytter stort sett formene kalsitt (mange planktonarter, snegler, skjell) eller argonitt (koraller). Organismer som benytter disse mineralene, kan derfor være mest sårbare for forsuring. I polare farvann kan det oppstå undermetning for argonitt innen utgangen av Organismer som små frittflytende snegler (pteropodar) kan da forsvinne helt eller forflytte seg til varmere vann. Kalsittbyggende fyto- og zooplankton kan ha et par tiår ekstra å gå på. Djuphavskoraller vil også kunne være sårbare for forsuring, spesielt i Norskehavet/Grønlandshavet og det nordvestlige Atlanterhavet der effekter vil nå dypvatnet. Forruten effekt på skall og skjelle vil CO 2 og ph ha effekter på respirasjon og fysiologi, samt på kjemiske likevekter i sjøvatn og sediment Rask og dramatisk endring i et langt historisk perspektiv Det har vært en naturlig og stabil likevekt i utvekslingen av CO 2 mellom hav og luft og balansert med mineraltilførsler fra land. Med menneskelig utslipp er denne likevekta forstyrret noe som gir økt opptak av CO 2 i havet. Det har blitt beregnet at ph i overflatelaget siden begynnelsen av industrialiseringen har avtatt med ca 0,1. ph-nivået har sannsynligvis nå vært relativt stabilt de siste ca 20 mill årene, men nå begynner dette å endre seg brått og kan gi svært dramatiske konsekvenser. Det kan forventes en reduksjon på i ph de nærmeste ti-årene, og reduksjon på inntil fram mot år Framskrivingene langt fram i tid er naturlig nok usikre. Framskivingene for de nærmeste ti-årene er imidlertid forankret i nye faktiske målinger, og bør derfor være ganske presise og tilstrekkelige til at en kan analysere utviklingen og vurdere mulige effekter på økosystem i havet som i forbindelse med en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. 83

84 5.2 Forventede effekter av forsuring av Norskehavet Projeksjoner for de neste 100 årene indikerer et ph-nivå som i følge studier av fossile kalkskall sannsynligvis ikke har eksistert på 20 millioner år. Dersom de verste prognosene for CO 2 utslipp slår til vil ph nivået nå lavere enn noen gang de siste 300 millioner år Generelt Med utgangspunkt i en dobling av atmosfærisk CO 2 i 2100 kan det på bakgrunn av dagens kunnskap forventes at: Redusert ph vil redusere karbonatmetningen og dermed kunne påvirke kalkdanningen hos kalkdannende marine organismer slik som kalkflagellater. Økning i CO 2 konsentrasjonen vil både endre aktiviteten til den enkelte art og favorisere enkelte arter framfor andre. Denne endringen i samfunnsstrukturen til planteplanktonet vil påvirke samfunnsstrukturen i de høyere trofiske nivåene som er avhengige av planteplankton som mat. Bakterier og dyreplankton blir påvirket av ph-endringer og således gi en endret struktur og funksjon til hele økosystemet. Det er forventet at forsuring av havet vil påvirke havkjemien (elementenes tilstandsformer) på en slik måte at det vil påvirke tilgangen på næringsstoff og effekten av toksiske (giftige) stoff. Økt CO 2 konsentrasjon har vist seg å øke cellestørrelsen til planteplankton. CO 2 produsert gjennom kalkdanning skaper en negativ feedback på grunn av at CO 2 mengden øker - og som en følge av dette blir ph redusert. Fotosyntesen i eutrofe (næringsrike) områder vil kunne bli fordoblet og ellers generelt øke med opp til 40 % hos marine arter med lav affinitet for bikarbonat. Økt oksygenbehov til nedbrytning vil kunne bidra til redusert tilgang på oksygen i dypere vannlag og føre til en økning i områder med oksygenfritt bunnvann Effekter på plankton Planteplankton Marint planteplankton er små mikroskopiske encella organismer som svever fritt rundt i sjøen. De er første leddet i næringskjeden og grunnlaget for nesten alt liv i havet. Temperaturen i havet er stipulert til å øke 2-3 grader i det kommende århundret og dette vil både påvirke aktiviteten til planteplanktonet og løsligheten til CO 2. De økologiske interaksjonene blir enda mer komplisert da forsuring av sjøvann også påvirkes av økt temperatur. Generelt er plankton, både planteplankton og dyreplankton, gode indikatorer for klimarelaterte marine miljøendringer. De spiller en hovedrolle i karbonsyklusen og står for omtrent 50 % av det globale opptaket av CO 2 med 47 Gt C per dag. Noe av dette organiske karbonet synker til slutt til bunns i dyphavet og blir gjennom nedbrytningsprosesser omdanna til CO 2 eller blir begravd i sedimentet. Den vertikale distribusjonen av karbon i havet blir i stor grad påvirket av biologiske prosesser - fotosyntese, beiting, respirasjon og nedbryting. Til sammen utgjør dette den biologiske pumpa som effektivt fjerner CO 2 fra atmosfæren for en periode på hundrevis til millioner av år og er en viktig faktor med hensyn til overføring av antropogent CO 2 fra atmosfæren til havet. 84

85 Havkjemien endrer seg, men vi vet ikke de totale konsekvensene av denne endringen for næringstilgangen for planteplankton og dermed for primærproduksjonen. Dette er kompliserte forhold som en med dagens kunnskap vanskelig kan si noe sikkert om. Den dominerende algegruppa i Norskehavsområdet er kiselalgene (Ottersen og Auran 2007) som er hovednæringskilden for mange dyreplanktonarter. Den er kanskje den mest sentrale i overføring av energi til det neste trofiske nivået. Andre viktige arter er Phaeocystis pouchetii og Emiliania huxleyi hvor den sistnevnte er kalkflagellat som produserer små skjell (coccolither) av kalsiumkarbonat. Begge disse artene kan danne masseblomstringer og er derfor biomassemessig viktige for området.: Selv om utbredelsen av E. huxleyi har økt de siste tiårene (sannsynligvis pga økt temperatur) vil sannsynligvis forsuring av havet over tid redusere forekomsten av E. huxleyi og andre kalkflagellater, skjønt nye resultat gjør denne vurderingen usikker. For naturlig planteplankton kan en økning i CO 2 -nivå føre til en reduksjon i kiselalgeforekomstene og en økning i forekomst av kalkflagellaten Phaecystis. Forsuring av havet kan med andre ord føre til store økosystemendringer. Resultat frå Nordsjøen har vist at det marine pelagiske systemet responderer på klimaendringer. Det kan i tilegg være en samlet respons på flere faktorer. Dette kan være årstidsavhengig og forskyve forholdet mellom ulike trofiske nivå og funksjonelle grupper Zooplankton Zooplankton er en fellesbetegnelse på en rekke organismer som flyter eller driver fritt i havet uten særlig evne til forflytting. Zooplanktonet inneholder en rekke taksonomiske grupper fra små encella protozoar til vertebrater. I zooplanktonet finnes dyr som lever planktonisk hele livssyklusen (holoplankton), og dyr som lever deler av den som plankton, oftest på egg- og larvestadiet. Vanlige holoplanktoniske dyr er krepsdyr som kopepoder, krill, amfipoder og reker samt pilormer, maneter og snegl. I Norskehavet er holoplanktonet dominert av kopepoder, krill og i enkelte områder i vest og sørvest av amfipoder. Disse organismene er hovedføden for de store og kommersielt viktige pelagiske fiskeartene sild, makrell og kolmule og er dermed hjørnesteiner i økosystemet i Norskehavet og tilgrensende kystområde. Det er ikke gjort studier av effekter av forsuring på de dominerende artene av holoplankton som finnes i Norskehavet. I litteraturen generelt finnes et knippe studier på kopepoder, mens det så langt vi kjenner til, ikke foreligger relevant litteratur på amfipoder og krill. Det er gjort flere korttidsstudier på effekter av lav ph på voksne kopepoder. I studier der sterke syrer er brukt for å gjøre vannet surt, ser man betydelig dødelighet ved ph omkring 6.5). Det er mye som tyder på at vann forsura med CO 2, er mer toksisk enn vann forsura med andre syrer. Framtidsscenarier kan innebære en permanent eksponering for økt CO 2, og i den konteksten er alle effekter viktige. 85

86 5.2.2 Effekter på bunnsamfunn Makroalger Makroalger (tang, tare og andre store alger) trenger lys som energikilde og kan ikke vokse dypere enn at fotosyntesen fungerer. De utgjør en vesentlig og viktig del av bunnvegetasjonen langs norskekysten. Siden grunne områder er smale langs kystlina er makroalgenes totale produksjon liten i forhold til planktonalgenes primærproduksjon. Likevel utgjør de et viktig, artsrikt og produktivt økosystem som mellom anna er gyteområde og oppvekstområde for flere fiskearter. Når det gjelder effekten av et surere hav på makroalgene er relativt lite data tilgjengelig. Det er ikke rapportert om forsøk med økt CO2 fra Norskehavsområdet. Dermed må en støtte seg til data fra andre områder og fra det antyde at effektene kan likne. Foreløpig har en ikke gjort observasjoner av endring i naturlig makroalgevegetasjon som en kan tilskrive endringer forårsaket av surere hav. Fra eksperimentelle forsøk med enkeltarter: For noen arter gir forsuring økt vekstrate, mens for andre blir den redusert. Samtidig kan tyde på at forsuring medfører at nedbrytningsprosessen reduseres. Det kan bety at tilgang på resirkulert mikronæringsstoff blir redusert og med det den sesongmessige gjenveksten. Kalkalger (fam. Corallinaceae) som tilhører algeklassen rødalger (Rhodophyceae), har til felles at celleveggene er kraftig kalkinkrustert. De er utbredt langs hele kysten fra fjæresonen og ned til mer enn 30 m dyp. I forsøk er det vist at kalkalgen Corralina pilulifera får problemer med kalsifiseringen når mengden CO2 øker. Koraller De største forekomstene av kaldtvannskoraller er i Nordaust-Atlanteren og dominert av slekta Lophelia. Verdens største kaldtvannsrev ligger i Norskehavet og strekker seg fra Sula til Haltenbanken. Økologi og biologi er relativt ukjent, og statusen vet en ennå lite om. Havforskningsinstituttet har studert skader etter tråling ved slike rev og funnet at mellom 30 og 50 % av alle rev som er registrert eller som sannsynligvis har eksistert, er delvis eller heilt ødelagt av tråling. I norske farvann fins to rev-byggende arter; glasskorall - Lophelia pertusa og steinkorallen - Madrepora oculata. Av disse to er Lophelia pertusa dominerende. Koraller vokser sakte, og særlig kaldtvasskoraller som ikke lever i symbiose med en encella alger, - derfor bare 6 mm pr. år. Det faktum at de kan bli 25 m høye indikerer at de kan bli svært gamle. Det er funnet Lophelia-rev på Haltenpipetraseen som er 8500 år gamle, mens de yngste var ca år gamle. Lophelia-rev forekommer stort sett i et dyp på m på våre breddegrader, men går mye dypere nær ekvator (4000) m. Dette skyldes at typen kalsiumkarbonat som de består av blir raskere oppløst med fallende temperatur og økende dyp. Aragonitt fins i overmetting ned til vel 1000 m i Norskehavet, lenger ned aragonitt i oppløsning. NIVA har i sin underlagsrapport (Golmen et. al. 2008) ikke funnet resultat fra forsøk med effekter av forsuring på kaldtvannskoraller, men mener en bør kunne trekke en god del sluttinger fra forsøk på ekte hermatypiske koraller. Selv en liten forsuring vil ha negative effekter på kalsifiserende organismer. Mest sannsynlig vil effekten innebære svekking av skjelettet som i verste fall kan dø. 86

87 En dobling av CO2 vil medføre reduksjon på % i kalsifiseringsraten hos ekte koraller Reduksjonene vil kunne skje selv når sjøvatnet er overmetta av aragonitt. Flere har nå vist at kalsifiseringsprosessene er proporsjonale med løseligheten av aragonitt En reduksjon i disse prosessene vil få betydelige konsekvenser for dypvannskoraller. Annen bunnfauna Forsuring fra økt CO2 innhold i atmosfæren vil i vårt århundre først og fremst ha potensial til å påvirke bunndyrsamfunn i relativt grunne områder. Påvirkningen vil kunne skje i hele forvaltingsområdet, men kanskje mest i vestlige deler der ph endringene kan bli størst og vertikalblandingen er mest effektiv. I dypere områder effekter første komme senere. Krepsdyr, mollusker, og pigghuder er viktige dyregrupper, bla. a. i tareskogen - med kalsifiserte skal og er dermed spesielt sårbare for forsuring. Studier tyder på at pigghudlarver har mindre toleranse enn mollusker og krepsdyr Langtidseksponering (20 veker) av intakte bunndyrsamfunn i sjøvann med redusert ph tyder på klare effekter på makrofaunastruktur og diversitet Forsøk i Storfjorden på Sunnmøre i 2005 tyder på at næringsaltdynamikken i et bløtbunnsamfunn også kan bli påverket av forsuring Effekt på fisk og evertebrater De fysiologiske effektene av økt CO2 hos marine organsimer skyldes delvis reduksjonen i ph i vannet, og delvis økt diffusjon av CO2 inn i organismen En utfordring er at scenariet nå er et hav med et permanent høgere nivå av CO2 enn før. Dette vet en lite om, og det må en han som bakteppe ved videre oppsummering, men en kan støtte seg til en del litteratur som omtaler effekter av lav ph. Det er vist skadelige effekter på overlevelse, vekst og reproduksjon hos marine dyr der graden av skade ser ut til å være avhengig av intensiteten av ph reduksjonen samt av eksponeringstid For larvestadier og organismer som danner kalkskall kan er vær bekymret for ph-reduksjoner på 0,2 enheter som følge av CO2. Beregninger tyder på at kalsifiseringen hos marine organismer allerede er blitt redusert med 11-44% siden preindustriell tid og vil falle videre til ca 60 % i løpet av det 21. hundreåret. Dette vil trulig føre til effekter på biodiversitet og økosystemfunksjon og dermed også potensielt kunne ha økonomiske konsekvenser. Mange marine dyr har kompliserte livssykluser slik at det er store morfologiske, fysiologiske og økologiske ulikheter mellom ulike livstadier. For mange er det kanskje bare voksne individ som er undersøkt. De studiene som er gjort tyder på at tidlige utviklingsstadier som egg, sperm, larver og juvenile - er mer sårbare og at negative effekter manifesterer seg på nivå der voksne individ er upåvirka. CO2 som en stressfaktor for marine organismer reiser samtidig spørsmålet om diverse kombinerte effekter av CO2 og andre (klima)faktorer for marint miljø Fisk Generelt ser fisk ut til å være mindre sensitive for akutte effekter enn evertebrater. Indirekte effekter via næringsfolrholdene er langt mer sannsynlige. Tidlige livsstadier er mer sårbare enn voksne. 87

88 5.2.4 Effekt på sjøpattedyr Utredningsområdet omfatter et mangfold av habitater for en rekke sjøpattedyr (Bjørge 2008). Som pattedyr er både sel og kval utstyrt med lunger og får alt oksygen gjennom å puste inn luft fra atmosfæren når de er i overflatestilling. Sjøpattedyr står derfor ikke på samme måte i direkte kontakt med vatnet som fisk og virvelløse dyr. Respiratorisk vev hos sjøpattedyr er ikke i kontakt med sjøvatnet og vil derfor heller ikke bli påvirket av forsuring som konsekvens av økt CO2 innhold i atmosfæren (ph reduksjon på for ph i dette hundreåret). Sjøpattedyr har relativt velutviklet hud som gjør at effekter (eksempelvis acidose) i vev eller kroppsvæske sannsynligvis heller ikke vil opptre som en konsekvens av kontakt mellom hud og forsuret vann. Tabell 5.1 Sjøpattedyr som opptrer i Norskehavet og de viktigste byttedyr (Bjørge 2008). Sjøpattedyr vil ikke være utsatt for den samme direkte ph eksponering som evertebrater og fisk som er avhengig av oksygenopptak over en cellemembran på gjeller eller annet respiratorisk vev som står i direkte kontakt med vatnet og vil antagelig ikke bli direkte påvirket av forsuring som konsekvens av auka CO2 innhold i atmosfæren. Sjøpattedyr vil potensielt kunne bli påvirket av CO2/pH indirekte via eventuelle effekter som forsuring kan få for utbredelse og mengde av byttedyr i Norskehavet, jf. tabell 5.1 der byttedyr er beskrevet. Kunnskap om denne effekten ved forsuring på arter som er dokumenterte byttedyr hos kval er svært begrenset eller ikke-eksisterende. Vi antar at det først og fremst er arter av sjøpattedyr som ernærer seg av evertebrater som har potensial for å bli påverka av forsuring. Ut fra dette og tabellen kan grønlandssel og bardehvaler muligens være mer utsatt enn typiske fiskespisere. Den fåtallige og sterkt trua grønlandskvalen har en særs snever diett som er dominert av copepoder. Det er sannsynlig at denne hvalarten vil være mest eksponert for eventuelle indirekte effekter avforsuring. Vi antar at spermkvalen som i hovedsak fanger byttedyr på dypt vann neppe vil bli påvirket av den generelle havforsuringen. 88

89 5.2.5 Effekt på sjøfugl Det er ikke gjort studier på effekter av forsuring av havet på sjøfugl, og således er det lite kunnskap om hvordan forsuring vil kunne påvirke sjøfuglbestander. Sjøfugl utnytter økosystemet på en helt annen måte enn fisk og marine evertebrater. De er ikke alltid i vannet, de har velutviklet hud og fjær og puster i atmosfærisk luft. Sjøfugl vil derfor ikke være direkte eksponert for sjøvatn gjennom kontakt med respiratoriske vev eller hud. Dermed er problemstillingene omkring fysiologiske effekter ved forsuring ikke like aktuelle for sjøfugl som for fisk og evertebrater. Tabell 5.2 Viktige byttedyr for indikatorartene av sjøfugl i Norskehavet. Indirekte effekter på sjøfugl på grunn av endring i næringstilgang er langt mer sannsynlige. De fleste sjøfuglene henter all si næring fra havet, jf. tabell 5.2 med artenes viktige byttedyr. Sjøfugl beiter som regel høyt i næringskjeden og endringer på lavere trofiske nivå vil dermed kunne påvirke sjøfuglbestandene indirekte. Det er ingen studier som viser at en ph-reduksjon tilsvarende den som forventet fram til 2025 vil få letale effekter for fisk. En indirekte effekt av forsuring av havet via byttedyrsamfunn for sjøfugl vil derfor sannsynligvis først påverke sjøfugl som i stor grad baserer sin diett på evertebrater, som krykkje og ærfugl. Ut fra det som er sagt om effekter på marin fauna kan det regnes som lite sannsynlig at den skisserte endringa i ph på kort sikt vil gi målbare effekter på sjøfugl, både på individ- og bestandsnivå Effekt på marin arkeologi, kulturminner For marine kulturminner i Norskehavet er det mest aktuelt å vurdere fartøy og last fra fartøy som har forlist, offisielt fartøy som er eldre enn 100 år. I sjeldnere tilfeller kun last som har blitt mista eller droppa. Andre gjenstander, slik som havarerte fly kan være aktuelt å vurdere samt gamle boplasser på områder som tidligere var land. Eksisterende kunnskap er svært mangelfull. Mange vrak fra nyere tid kan ligge langt til havs, men er dokumentert gjennom rapporter fra overlevende eller andre skip som har observert forliset. Disse vraka kan godt være bra bevarte fordi de ligger dypt, skjermet frå havstrøm, bølger og forstyrrende fiskeredskaper. Eldre skipsvrak vil naturlig nok bestå av treverk fra skrog og rigg. Av metall er jern (jernanker, beslag m.m.), kopper, messing og bly mest aktuelle, mens mer verdifulle metall som gull og sølv kan finnes i mindre omfang. Metallene er ganske resistente mot korrosjon fra sjøvatn, med unntak av jern. Karbonisert jern kan imidlertid bestå i hundrevis av år. Foruten bestandig metall kan en kanskje finne glass- og porselensrester, krittpiper og murstein som kan være bra bestandig mot sjøvatn med normal ph. Organisk stoff som seglrester, tauverk, klær må en regne med er borte om det ikke er begravd tett. Andre gjenstander som flyvrak o.l. vil bestå for det meste av metall, typisk aluminium som kan være bestandig mot korrosjon avhengig av legeringa. Nyere fartøy (men eldre enn 100 år) vil i mange tilfelle være av stål av varierende kvalitet. Stålet vil også kunne bestå i et par hundre år. Det som da kan bli endra av miljøvilkår gir en tendens mot økt korrosjon på metall og økt grad oppløsning av kalkholdige gjenstander og organismer som kan ha festet seg på gjenstander og dermed 89

90 virket forseglende. Dette er dels en effekt av redusert ph og dels av stort hydrostatisk trykk. Krittpiper og muligens porselen og steintøy vil således kunne få raskere nedbrytning. Reduksjon av kalkbyggende organismer kan redusere disse vernende effekt på kulturminner. Det kan skje endringer i faunaen på og i sedimentene ved forsuring. Normal bioturbasjon, graving o.l. som kan påvirke vrakrester kan dermed også medføre endring i eksponering og levetid for gjenstandene. 5.3 Lagring av CO 2 i havbunnen Bakgrunn og erfaring FNs Klimapanel har utgitt en spesialrapport om lagring av CO 2. Rapporten framhever den store kapasiteten som geologisk lagring kan representere, men understreker samtidig behovet for grundige forehåndsvurderinger av hvert område slik at risikoen for lekkasjer og miljøeffekter minimeres. I tilknytning til arbeidet under bl.a. OSPAR-konvensjonen og Londonkonvensjonen/-protokollen om dumping til havs er det også foretatt grundige faglige vurderinger av bl.a. risiko for og potensielle effekter av lekkasje til havmiljøet. Økt CO 2 nivå i atmosfæren vil kunne føre til forsuring av havene, med de negative effekter dette vil ha for dyrelivet. I tillegg til klimaeffekten kan CO 2 lagring bidra til reduksjon av disse miljøeffektene. Petroleumsvirkomheten står i dag for 29 % av norske CO 2 utslippene. Utslippene vil øke i takt med økende energiforbruk på sokkelen. Prognoser for CO 2 utslipp fra installasjoner i norsk del av Norskehavet indikerer maksimum utslipp på mill. tonn CO2/år. Tiltak som CO 2 -fangst og lagring vil kunne bidra til reduksjoner i CO 2 utslippene. CO 2 utslipp fra landanlegg på midt-norsk sokkel kan være aktuell å lagre offshore i Norskehavet. OSPAR-konvensjonen og Londonprotokollen er i løpet av de siste to årene vedtatt endret for å tillate lagring av CO 2 under havbunnen. På verdensbasis er det over 30 års erfaring med injeksjon av CO 2 i geologiske strukturer for å oppnå økt oljeutvinning. Erfaring med injeksjon for lagring i dyptliggende geologiske formasjoner til havs er mer begrenset. Lagring av CO 2 under havbunnen er gunstig fordi her er tilgang til store, vannfylte reservoar og ferdigproduserte olje- eller gassreservoar. Ferdigproduserte strukturer er gunstig å benytte fordi feller som har holdt på gass og olje gjennom millioner av år mest sannsynlig også vil gi trygg lagring av CO 2. Alternativet er å finne lukkede, vannfylte strukturer. Det kan i tillegg til lagring være et potensial for økt oljeutvinning på norsk sokkel ved hjelp av CO 2 - injeksjon (EOR). Studier så langt om bruk av CO 2 til økt oljeutvinning på norsk sokkel har ikke vist tilstrekkelig lønnsomhet med de lønnsomhetskriterier oljeselskapene benytter. Det er spesielt tilbakeprodusert CO 2 som skaper problemer. CO 2 sammen med vann er svært korrosivt, og det kreves store modifikasjoner på plattformene for å kunne håndtere tilbakeprodusert CO 2. I tillegg må CO 2 forurenset gass separeres fra før den kan videretransporteres i eksisterende transportledninger. Deponering av CO 2, - forkortet CCS av Carbon capture and storage - er så langt tatt i bruk i to norske offshoreprosjekter, Sleipner og Snøhvit. Sleipner kan vise til 12 år med injeksjon og overvåkning av lagret CO 2. Siden 1996 er det lagret en million tonn CO 2 pr år i Utsiraformasjonen i forbindelse med prosessering av naturgassen. I dette området ligger Utsiraformasjonen på meters dyp med en mektighet på ca 200 meter. Over Utsiraforasjonen ligger et tykt skiferlag som gjør at lagring av CO 2 i dette området er trygt. Utsiraformasjonen strekker seg over 400 km nord-sør og mellom km øst-vest, med totalt areal på km 2. Det er antatt at Utsiraformasjonen kan lagre store volumer med CO 2, men ikke alle områder egner seg like godt, spesielt de grunnere områdene mot vest hvor det er begrenset merd tette overliggende skiferlag. 90

91 Et eget FoU-program, Saline Aquifer CO 2 Storage (SACS), med bred internasjonal deltagelse har vært gjennomført for å overvåke og lære av denne operasjonen. SACS-prosjektet er nå avsluttet, men deponeringen fortsetter. Fra og med 2003 pågikk det forskning under navnet CO2STORE. CO2STORE fortsatte forskningen på hva som skjer med de injiserte CO 2 -volumene i Utsiraformasjonen 1000 meter under havbunnen på Sleipner. I tillegg overføres kunnskap og erfaring fra Sleipner og SACS til fire nye potensielle lagringsprosjekter for CO2 i Europa. CO2STORE ble avsluttet i Foreløpig er det ingen tegn til at injisert CO 2 fra Sleipner lekker ut av Utsiraformasjonen. For å undersøke hvordan CO 2 oppfører seg i reservoaret, har Statoil skutt seismikk (4D-seismikk) over området hver annet år. Seismikk er den metoden som gir det mest nøyaktige resultatet for å se utviklingen med CO 2 i reservoaret. Det er overenstemmelse mellom resevoarsimuleringer og tolkninger av 4D-seismikk, noe som tilsier at operatøren har kontroll på deponiet. På det StatoilHydro opererte Snøhvitfeltet i Barentshavet er det også lagt til rette for injeksjon av om lag tonn årlig av CO 2. Lagring i Snøhvit (Tubåenformasjonen) er nylig startet, og vil kunne gi nyttig informasjon til andre prosjekter hvor CO 2 transportres i rørledninger over lengre distanser og injiseres via havbunnsinstallasjoner. Felles for disse prosjektene er at CO 2 fjernes fra naturgassen før eksport. Det stilles store krav til overvåkning av injisert CO 2 fra Sleipner og Snøhvit i henholdsvis Utsiraformasjonen og Tubåenformasjonen etter pålegg fra SFT. SFT har sammen med andre norske myndigheter deltatt i det arbeidet med å utarbeide et rettslig rammeverk for lagring av CO 2 i geologiske formasjoner under havbunnen, som har foregått blant annet under Londonkonvensjonen/- protokollen og OSPAR-konvensjonen. Arbeidet har pågått over flere år. Det er under begge konvensjoner utarbeidet retningslinjer som bl.a. inneholder kriterier for valg av sikre lagringssteder og sammensetningen av CO 2 -strømmen, samt krav om overvåking av lagret CO 2. Tilsvarende krav er også foreslått i EUs forslag til direktiv om geologisk lagring av CO 2, som ble lagt frem som en del av klima- og energipakken 23. januar I tillegg til Sleipner og Snøhvit utredes CCS i tilknytning til gasskraftverket på Kårstø og det planlagte gass- og varmekraftverket på Mongstad. Etablering av gass- og varmekraftverket på Mongstad vil gi en reduksjon av dagens utslipp fra raffineriet, men for at prosjektet i sin helhet skal bidra til uslippsreduksjoner må CCS implementeres. Det er stor internasjonal fokus på CCS og flere forskningsprogram og prosjekter er igangsatt eller planlagt igangsatt. Figur 5.2 gir en oversikt over igangsatte og planlagte CCS prosjekter verden rundt. Castor er et prosjekt under EUs 6.rammeprogram. Prosjektet har som mål å skaffe de tekniske grunnlag som setter de europeiske statene i stand til å separere og lagre 10 prosent av deres årlige CO 2 -utslipp, tilsvarende 30 prosent av CO 2 utslippene fra Europeisk kraftproduksjon og industri. Dette skal nås ved utvikling og testing av metoder som gjør separasjon av CO 2 fra eksosen fra kraftindustrien betydelig billigere (fra omtrent /tonn CO 2 til /tonn CO 2 ). Videre skal påliteligheten og miljøvennligheten av underjordisk lagring bli overprøvd og testet. Et pilotanlegg for CO 2 -fangst ble satt i drift på kullkraftverket på Esbjerg i mars 2006, som ifølge Castor er det største pilotanlegget for fangst av CO 2 fra røykgassen fra et kullkraftverk. Anlegget skal først teste ut MEA-amin og optimalisere driften for det. Videre skal andre typer amin testes ut. Prosjektet skal avsluttes i CO 2 ReMoVe er et annet viktig internasjonalt CCS program hvor Europakommisjonens forskningsdirektorat er hovedsponsor og vil bidra med 8 millioner euro. Prosjektet vil bli gjennomført av forskere fra flere europeiske akademiske institusjoner, og den nederlandske organisasjonen for anvendt vitenskaplig forskning (TNO) vil gi teknisk veiledning og koordinere forskningsinnsatsen. I alt 27 selskaper fra 11 land vil delta i CO 2 ReMoVe prosjektet. 91

92 I tillegg til at Norge er aktivt med i intenasjonale CCS programmer og prosjketer, har norske myndigheter gjennom Gassnova startet CLIMIT-programmet, et nasjonalt program for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for fangst, håndtering og disponering av CO 2 i forbindelse med gassbasert energiproduksjon. Programmet administreres av Gassnova i samarbeid med Norges forskningsråd. Ansvaret er fordelt slik at Norges forskningsråd har ansvaret for forskningsprosjektene, og Gassnova for prototyp- og demonstrasjonsprosjektene. Figur 5.2 Igangsatte og planlagte CCS prosjekter (IPCC, 2005) Lagring og lekkasje Det geologiske datagrunnlaget og krav til kunnskap som er nødvendig for å finne en egnet lagringsplass for CO 2 er omtrent de samme som skal til for å kartlegge en felle der det kan være hydrokarboner. I geologiske studier av reservoarene vurdert benyttet til lagring av CO 2, er det avgjørende å skaffe seg kunnskap om størrelsen på reservoaret og kvaliteten i reservoaret og overliggende forseglende bergarter i tillegg til strømningsegenskapene i reservoaret. Når CO 2 blir pumpet ned i slike reservoarbergarter, vil den fortrenge vannet i porene mellom sandkornene og fellen fylles med CO 2 istedenfor vann. Kunnskap om de fysiske og kjemiske egenskapene til CO 2 er derfor nødvendig for å gjøre slike beregninger. CO 2 som injiseres i en dyp brønn påvirkes av trykk og temperatur. CO 2 vil være i gassfase ved overflaten og i de øverste 500 til 800 meterne. På større dyp vil økt trykk presse gassen sammen til en væskelignende (superkritisk) fase. Med tida vil CO 2 blande seg med omliggende væske og/eller diffundere utover i reservoaret, CO 2 kan løse seg opp i andre væsker, og til slutt evt bli mineralisert som karbonat hvis vilkårene for dette er til stede. Figur 5.3 viser hovedprinsippene for de forskjellige mekanismene for lagring av CO 2 i geologiske formasjoner. 92

93 Figur 5.3 Forskjellige lagringsmekanismer(ipcc, 2005). Valg av reservoarer for langtidslagring av CO 2 er en omfattende prosess hvor alle forhold i tilknytning til reservoarets integritet blir vurdert og analysert. Risikoanalyser, overvåkningsplan og avbøtende tiltak i tilfelle lekkasjer til overliggende lag eller til overflaten utarbeides før endelig valg av deponi foretas. De mest utsatte steder for lekkasje er gjennom eldre pluggede brønner og forkastninger, og er derfor vist stor oppmerksomhet ved valg av deponi. Figur 5.4 gir en oversikt over mulig lekkasjepunkter fra lagringsenhet til havbunn, samt avbøtende tiltak. Figur 5.4 Mulige lekkasjeruter (IPCC, 2005). 93

94 Ved eventuelle lekkasjer fra framtidige deponier vil organismer i havet (sediment og vannsøylen) kunne bli berørt i begrenset utstrekning. CO 2 - gassen kan trekke med seg sporstoffer slik som tungmetall og mineraler. Dermed kan spekteret av skadevirkninger på lokal fauna bli større enn dersom kun CO 2 reduserer ph og dermed forsurer lokalmiljøet. Redusert ph kan bli stor - kanskje 2 ph enheter i nærområdet. Det eksisterer relativt lite informasjon om hva slike potensielle utslepp kan bety for marine organismer og prosesser. Ved en liten lekkasje og gunstig lokasjon vil strømmen kunne tynne ut gassen slik atden raskt når bakgrunnsverdi, og influensområdet avgrenses. Dersom man skulle få en noe større lekkasje kan konsentrasjonen av CO 2 bli langt høyere (ph langt lavere) enn i det omliggende sjøvannet, slik at virkningene på faunaen kan bli mer akutt Helse-, miljø- og sikkerhetsaspekter knyttet til lagring CO 2 fangst på land, transport i undersjøiske rørledninger og lagring/deponering i reservoarer på sokkelen er et nytt område som medfører behov for ny kunnskap, også innen HMS. Som eksempel kan nevnes: CO 2 transport i lange ikke-segmenterte undersjøiske rørledninger Korrosjonsmekanismer Termodynamikk og prosessegenskaper ved nedblåsning av store volumer CO 2 i kritisk fase (dense phase CO 2 ) Lekkasjemodellering ved prosesslekkasjer Brønnintegritet ved CO 2 påvirkning Denne type problemstillinger vil være sentrale i forbindelse med vurdering av blant annet ulykkesrisiko. Det er viktig denne type utfordringer inkorporeres i CCS relaterte utviklingsprosjekter slik at en kan etablere et tilstrekkelig robust beslutningsgrunnlag, også for sentrale HMS aspekter. 5.4 Framtidsbilder den globale utviklingen Det meste av litteraturen omkring havforsuring er av generell eller global karakter, evt med diskusjon for hvert av de store verdenshavene der Norskehavet inngår som del av Nordlige Atlanterhav. Få av modellstudiene har oppløselighet til å få med detaljer for Norskehavet. Norskehavet innenfor vårt definisjonsområde har et overflateareal på ca 1.1 mill km 2, og volum på ca 2 mill km 3, med et middeldyp på 1800 m (Ottersen og Auran 2007). Sett i relasjon til samlet areal/volum av verdenshavene så utgjør Norskehavet anslagsvis kun 0,3 % og 0,15 %. Havområdet har imidlertid en viktigere rolle når det gjeld global sirkulasjon og utskifting enn tallene til seier. I Norskehavet og tilstøtende områder (Grønlandshavet, Islandshavet, Barentshavet) foregår det betydelig danning av dypvatn som bidrag til termohalin sirkulasjon sørover i Atlanterhavet. Likeså fungerer dette havområdet som transittområde for vann frå Polhavet på veg sørover og for Atlanterhavsvatn på veg nordover. Ved Universitetet i Bergen er det gjort modellstudier som tar hensyn regional transport- og konveksjonsprosesser og som også simulerer framtidig utvikling i CO 2 og ph i Norskehavet. Figur 5.4 viser teoretisk utvikling i ph i et globalt hav fram til år 3000 basert på en business asusual prognose for CO 2 utslippene. Utviklingen for ph og karbonat i havoverflata (globalt middel) mellom 1800 og 2100 er vist i figur 5.5. Det framgår at ph reduksjonen i øvre lag kan bli på 0,7 eller mer om et par hundre år. Dette signalet forplanter seg ned i dypet med en tidsforsinkelse på noen hundre år, som gjenspeiler tidsskalaen på 94

95 den naturlige, evt modifiserte (p.g.a. klima) vertikalutvekslingen i havet. Langt fram i tid vil en kunne få et gjennomblandet hav med kun små vertikalgradienter. Figur 5.4 Predikert utviking i ph i verdenshavene fram til år 3000 forhistorisk utvikling frå 1750 til nå og sannsynlig scenario for CO 2 utslepp uten særlige mottiltak de neste 100-åra. Figur 5.5 Utvikling i ph og karbonat i havets overflate (globalt middel) mellom 1800 og Verdi for år 1800 representerer nær før-industriell tilstand. Framtids-scenariar er basert på business as usual. Stipla liner indikerer nivået i år Figur 5.6 viser resultat med Bergen Climate Model for framskriving til doblet atmosfærekonsentrasjon av CO 2 i forhold til Framskrivingen er basert på en økning i konsentrasjonen på 1 %/år med dobling i Det framgår at reduksjonen i ph kan bli størst i vestlige del av området, 0,34 95

96 i Grønlandshavet, og mindre enn 0,3 sør for Island-Færøyane ryggen. Fram til år 2025 vil det bli mindre endringer enn dette. Figur 5.6 Endring i ph i overflata i Norskehavet ved en dobling av konsentrasjonen av CO 2 i atmosfæren. Tidspunktet tilsvarer år Framtidsbilde for Norskehavet 2025 På grunn av kompleksiteten i biologiske system er det vanskelig å gi omfattende og pålitelige prognoser for storskala- og langtidsendringer. Endringer lenger fram i tid enn 2025 kan imidlertid bli svært alvorlige. Forskings-innsatsen og overvakinga framover bør ha dette som bakgrunn. Under er det prøvd, på bakgrunn av det som er gjennomgått over prøvd å illustrere noen framtidsbilder for ulike organismegrupper-/tema. Noe av dette kan bli spekulativt siden kunnskapen er mangelfull. De spådde endringene i forsuring fram til 2025 er ikke så store, det er derfor laget en konsekvenstabell også for Planteplankton Fram til 2025 kan en trolig ikke vente store biologiske endringer. Små endringer i primærproduksjon og økt aktivitet på den biologiske pumpa (se over) kan kanskje forventes, men den største endring i primærproduksjonen vil antagelig skyldes økt sjøtemperatur og endra nordgrense for mange arter. Men problemstillinger rundt endringer for planteplankton som følge av forsuring vil uansett i flere tiår framover være en stor utfordring for marin forskning. Makroalger Det er ikke registrert endringer i makroalgevegetasjonen som en kan tilskrive forsuring. Innen 2025 vil det neppe heller skje store endringer i makroalgevegetasjonen. Et slik endringsscenario ligger lenger fram i tid. Den algegruppa som sannsynligvis først vil oppleve effekt kalkalgene der celleveggen er inkrustrert med kalk. Redusert ph vil redusere konsentrasjonen av karbonat som vil redusere kalsifiseringshastigheten. En kan forvente økt vekst hos makroalger ved økt CO2 mengde. Med en eventuell samtidig reduksjon i mengden kråkeboller kan dette gi gjenvekst av tareskogen nord for Trøndelag. 96

97 Zooplankton Det er gjort svært lite med CO2 konsentrasjoner og ph-nivå som er relevante. Framtidsscenariene innebærer en varig eksponering for økt CO2, og slike forsøk er ikke gjort. På grunn av kompleksiteten i biologiske system er det også her svært vanskelig å gi et pålitelig varsel. Fra forsøk vil en ph-reduksjon tilsvarende den som er forventet i 2025 (ph rundt 8) ikke indikere dødelige effekter på voksne zooplankton og heller ikke på unge stadier som er mer sensitive enn voksne. På lavere ph er det vist effekter på kopepoder, på eggproduksjon og klekkesuksess. Zooplankton har en nøkkelrolle i økosystemet i Norskehavet som bindeledd mellom primærprodusenter og høyere trofiske nivå som fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Kun små endringer i eksempelvis reproduksjonssuksess eller overlevelse hos viktige zooplanktonarter kan tenkes å føre til endringer i strukturen på det pelagiske økosystemet. For scenarier som inkluderer både økt temperatur og redusert ph kan en få en økning i geleplankton (maneter) på bekostning av krepsdyr Nordsjøen. Koraller Vi har ikke status på tilstand til kaldtvannskoraller før den industrielle revolusjonen. Det er derfor vanskelig å si hva som har skjedd de siste hundre år. Men flere har skissert muligheten for at en reduksjon eller svekking av kaldtvannskoraller i Norskehavet allerede har begynt. En heving av grensa for metningsnivå for aragonitt og kalsitt har allerede skjedd. Konsekvensene av dette vil først bli synlig i Sørishavet og i Norskehavet vil en kunne merke svekkelse av koraller på dypt vann. Negative effekter forventes først på rev som ligger nært nedre grense for mulig dybde utbredelse. Overflatevannet i polhavene vil bli undermetta m.h.t. aragonitt i løpet av de neste årene Dette vil få betydelige konsekvenser på lang sikt også for norske farvann, med sannsynlig effekt på koraller innen Mer enn 95 % av de 410 kjente lokalitetene av djupvasskoraller (i 2006) ligger grunnere enn mettingsdypet for aragonitt (der aragonitt er i overmetting). I 2099 vil 70 % av disse ligge dypere enn metningdypet. Aragonitt vil være i undermetting i sjøvatnet og organismer vil sakte løses opp, med dramatiske konsekvenser for korallene. Fisk De store bestandene av krill, raudåte og mesopelagisk fisk i Norskehavet danner grunnlaget for de store pelagiske fiskebestandene, sild, kolmule og makrell som beiter i de åpne delene av Norskehavet. Grunnlaget ligger i de store i Norskehavet. Endringer i utbreiing og overleving av disse planktoniske ressursene kan ha alvorlige konsekvenser både for viktige arter som sild og kolmule, men også for mange av de drar nytte av sild og kolmule. En har ikke resultat som er direkte relevant for å kunne forutsi mulige effekter av forsuring. Fisk er trolig mindre sensitiv enn evertebrater, og det er ingen studier som viser at ph reduksjonen tilsvarende den som er forventet i 2025 (ph rundt 8) vil gi dødelige effekter på noe livsstadium, verken akutt eller ved lenger tidseksponering. Redusert vekst er kun påvist ved betydelig lavere ph. Spermceller i ferskvatn har vist redusert mobilitet ved ph på det nivå som er aktuell, men sammenligning med ferskvatn kan være mindre relevant. Byttedyrene til viktige fiskearter i Norskehavet er mer sensitive enn fisken, hvilket tilsier at eventuelle effekter på fisk først og fremst være indirekte i form av endring i fortilgang. En venter imidlertid ikke å se effekter på zooplankton ved det aktuelle ph-nivået. Bunndyr Det er gjort lite forsking på dette, men ut fra det som er gjort det innen reduksjon av ph innen 2025 antas det ikke å bli direkte og akutte effekter på bunndyrsamfunn på dypt vatn. Meroplankton (larver av botndyr) kan være langt mer følsomme enn voksne. Det vil derfor kunne føre til visse endringer i struktur og diversitet i bunndyrsamfunn og potensielt gi økonomiske konsekvenser dersom haustbare arter blir berørt. Adapsjon til redusert ph vil kunne være en modererende faktor. Som for andre grupper er det mest grunn til å frykte for effekter som kommer på lenger sikt. 97

98 Sjøpattedyr Innen 2025 vil forsuring neppe innebære noen form for fysiologisk stress hos sjøpattedyr. I store trekk antas det at indirekte effekter knytt til redusert næringstilgang forsjøpattedyr også vil være minimale innen år Grønlandskvalen er en fåtallig og trua art og har en diett som er dominert av copepoder. Det er sannsynlig at denne hvalarten er den som først kan oppleve næringsmessig effekt av forsuring. Spermkvalen som i hovedsak fanger byttedyr på dypt vann, vil ikke være like utsatt. Forsuring som måtte være forårsaka av lekkasjer av CO2 på havbunnen vil ha ingen eller ubetydelige effekter når det gjelder pattedyr. Sjøfugl Med utgangspunkt i den eksisterende viten om effekter og prognosene for omfang av forsuring, er det vanskelig å konkludere noe på omfanget av konsekvensene for sjøfugler i perioden frem til Det vil antageligvis ikke bli fysiologiske påvirkninger på sjøfugler grunnet forsuring. En potensiell indirekte effekt vil derfor være gjennom endring i tilgang på bytte. Sjøfugler har imidlertid generelt stor mobilitet og de fleste artene utnytter flere ulike næringsemner. De vil derfor til en viss grad kunne tilpasse sitt næringssøk i forhold til mindre omfattende endringer i tilgang og utbredelse av byttedyr. Kulturminner Endringer i miljøvilkår på grunn av havforsuring vil kunne føre til økt korrosjon og nedbryting av marine kulturminne. De aktuelle prognosene fram mot 2025 tilsier imidlertid ingen dramatiske endringer for eksistensen til marine kulturminner på havbunnen. Forsuring vil sannsynligvis komme senere i dypvatnet og ved bunnen der disse funnene ligger. Lagring av CO 2 I år 2025 kan det ha blitt etablert lager for CO 2 under havbunnen i Norskehavet, og lagring av CO 2 på et eller flere felt. Det kan sannsynligvis også pågå lagring av CO 2 i Nordsjøen, bandt annet Johansenstrukturen vest av Sognefjorden. Deponeringen vil bli fulgt opp med krav gitt av myndigheter vedrørende overvåkning av den tekniske prosessen, av havbunnen og av det geologiske reservoaret. Det vil være økt fokus på forsking omkring lagring, overvåkning og effekter fra CO 2 lagringen. Det er lite sannsynlig at det så kort etter oppstart har oppstått synlige eller målbare lekkasjer som påvirker biosfæren. Skulle det skje, vil en kunne avbryte deponeringen, redusere trykket i reservoaret og dermed sannsynligvis få stanset lekkasjen. 5.6 Konsekvenser av et forsuret hav Nøkkelarter i Norskehavet vil kunne framvise konkrete forsuringseffekter allerede i Lenger fram gjennom hundreåret kan det forventes konkrete effekter art for art. Storskala endringer i primærproduksjon og for zooplankton vil endre fødetilgangen til andre arter, inkludert fisk. Denne utviklingen er i praksis umulig å reversere med inngrep på kort sikt. Konsekvensene for 2025 er satt i tabell 5.3 og er vurdert på bakgrunn av det som er framkommet i fagutredningen Golmen et al

99 Tabell 5.3 Vurdering av konsekvenser av et forsuret hav i et framtidsbilde for år Forsuring av KONSEKVENS Usikkerhet Kunnskapshavet 2025 Ubetydelig Mindre Moderat Stor Katastrofal nivå Plankton *planteplankton x Middels Middels *zooplankton x Middels Lavt *fiskeegg x Stor Lavt *larver x Middels Middels Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x Stor Lavt *korallrev x Middels Middels Fisk effekt via lavere trofiske nivå *sild x Stor Lavt *kolmule x Stor Lavt *makrell x Stor Lavt *sei x Stor Lavt *tobis x Stor Lavt Sjøpattedyr *vågehval x Middels Lavt *klappmyss x Middels Lavt *pelagisk samf. i sør x Middels Lavt *nise x Middels Lavt Marin arkeologi *skipsvrak x Liten Middels NINA som har gjort vurderingene på sjøfugl skriver i sin fagrapport (Christensen-Dalsgaard et al. 2008) at konsekvensene for 2006 er ubetydelige. Videre står det med hensyn til konsekvensene av en reduksjon i ph på inntil framover mot 2100: Det er ikke dokumentasjon for å vurdere de fysiologiske påvirkninger på sjøfugler grunnet forsuring. Hvis de lavere trofiske nivåene blir kraftig påvirket av forsuringen, vil det imidlertid forplanter seg opp igjennom de trofiske nivåene. Dette vil kunne få store konsekvenser for sjøfuglene, igjennom forandring og forringelse i næringsgrunnlaget.sett i forhold til prediksjonene gitt i Golmen et al 2008 vil forsuring på sikt kunne få alvorlige konsekvenser for sjøfugler. For fremtidsbilde 2080 er altså kunnskapsgrunnlaget er så lite at det ikke er faglig mulig å fastsette kategorier for konsekvensene (Christensen-Dalsgaard et al. 2008). 99

100 Tabell 5.4 Vurdering av konsekvenser av et forsuret hav i et framtidsbilde for år Forsuring av KONSEKVENS Usikkerhet Kunnskapshavet 2080 Ubetydelig Mindre Moderat Stor Katastrofal nivå Plankton *planteplankton x Middels Middels *zooplankton x Middels Middels *fiskeegg x Stor Middels *larver x Middels Middels Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x Stor Middels *korallrev x Middels Middels Fisk effekt via lavere trofiske nivå *sild x Stor Middels *kolmule x Stor Middels *makrell x Stor Middels *sei x Middels Middels *tobis x Stor Middels Sjøpattedyr *vågehval x Middels Middels *klappmyss x Middels Middels *pelagisk samf. i sør x Middels Middels *nise x Middels Middels Marin arkeologi *skipsvrak x Middels Middels 5.7 Kunnskapsbehov Nøkkelarter i Norskehavet vil kunne framvise konkrete forsuringseffekter allerede i Lenger fram gjennom hundreåret kan det forventes konkrete effekter art for art. Storskala endringer i primærproduksjon og for zooplankton vil endre fødetilgangen til andre arter, inkludert fisk. Denne utviklingen er i praksis umulig å reversere med inngrep på kort sikt. Systematisk og omfattende oppfølging er derfor særdeles viktig og må inkludere både overvåking, eksperimentelle forsøk og modellering av forsuringseffekter. Overvakingen (åpent hav/kystnært) må være bred nok til å fange opp arter som er i ferd med å forsvinne p.g.a. forsuring. Eksperimentelt arbeid må i første omgang fokusere på nøkkelarter på hvert nivå, men også på ekstra følsomme arter ( kanarifugler ). De eksperimentelle forholdene må være mest mulig likt det naturlige miljøet i Norskehavet (atlantisk overflatevatn, subarktisk dypvatn). Økosystemmodeller må utvides/omarbeides for å ta inn nye prosesser og komponenter etter hvert som det framkommer ny eksperimentell kunnskap. De må inkludere synergistiske effekter både av ph, pco 2 og klima/temperatur. Innsatsen må bli en nasjonal dugnad med samarbeid mellom alle aktuelle institusjoner, med overbyggende internasjonal koordinering for å unngå duplisering av innsats. Det trengs mer kunnskap både på direkte effekter på sjøfugl og pattedyr, og på de indirekte effektene igjennom påvirkninger på byttedyr. 100

101 Enkelte arter kan komme til å forsvinne innen noen få ti-år. Dette kan også gjelde viktige nøkkelarter for økosystemet i Norskehavet. NIVA, som har skrevet fagutredningen (Golmen et al. 2008) foreslår at det opprettes en nasjonal marin biobank tilknyttet Norskehavet for slike sårbare arter, et materiale som kan oppbevares til senere, og dyrkes fram igjen når tilhøva i havet er blitt bedre. Dette kan bli krevende og må utredes. 101

102 6 Petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet 6.1 Innledning Dette kapittelet skal beskrive hvilke konsekvenser petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet kan ha for økosystemet innen dette havområdet. Beskrivelsene er i hovedsak basert på rapporten Effekter i Norskehavet av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet (Larsen et. al 2008), i tillegg til Radioaktive stoffer - tilførsler, konsentrasjoner og mulige effekter i Norskehavet fra kilder utenfor utredningsområdet (Liland et al. 2008). 6.2 Avgrensning mot andre sektorutredninger Konsekvenser av petroleumsvirksomheten i Norskehavet dekkes av sektorutredningen for petroleum og energi og for generelle beskrivelser av effekter av utslipp fra petroleumsvirksomhet vises det til denne utredningen. Utslipp knyttet til skipsfart assosiert med petroleumsvirksomheten i og utenfor utredningsområdet som kan gi konsekvenser i Norskehavet er dekket av sektorutredningen for skipsfart. Kapittelet gir en kort beskrivelse av utslippene fra petroleumsvirksomheten utenfor Norskehavet og kjente effekter knyttet til disse utslippene samt en vurdering av om det kan forventes konsekvenser inn i Norskehavet. Generelle effektbeskrivelser er tatt med her selv om de i stor grad vil overlappe med beskrivelser i sektorutredningen for petroleum og energi. Dette er gjort for at utredning av ytre påvirkning skal kunne leses uavhengig av sektorutredningen. 6.3 Miljøpåvirkninger fra petroleumsvirksomhet I løpet av levetiden gjennomgår et olje- og/eller gassfelt flere faser hvor ulike aktiviteter pågår. Aktivitetene påvirker miljøet på forskjellige måter, og mange av aktivitetene medfører utslipp til miljøet eller fysisk påvirkning av havbunnen. I tillegg kommer eventuelle utilsiktede utslipp til miljøet. Seismiske undersøkelser foretas for å kartlegge forekomst av hydrokarboner både før og etter åpning av et havområde. Aktiviteten består i å sende en lydbølge fra en seismisk kilde mot bunnen, som så reflekteres tilbake og tolkes. Seismikk innebærer fysisk forstyrrelse og støy, og anses for å være en lokal påvirkning. Boring gir utslipp av borekaks og borekjemikalier. Leteboring er av kort varighet, ofte 1-2 måneder, mens boring av produksjonsbrønner kan strekke seg over lengre tid på grunn av et større antall brønner. Nye modelleringer viser en spredning av partikler fra boring (vektmaterialer og borekaks) 5-10 km ut fra borested (SINTEF 2008). Men det er kun innenfor et belte på 250 meter at det oppnås sedimentering i tykkelse over 1 cm. Mulige utslipp av kjemikalier i forbindelse med leteboring inkluderer vannbasert borevæske, sementkjemikalier, hydraulikkvæsker og vaskemidler. Kjemikaliene som benyttes består hovedsakelig av stoffer som ikke har miljøfarlige egenskaper. Produksjon av olje og gass gir operasjonelle utslipp i driftsfasen. Operasjonelle utslipp omfatter produsert vann, produksjonskjemikalier, injeksjonskjemikalier, hjelpekjemikalier som vaskemidler og hydraulikkvæsker, samt kjemikalier fra evt. bore- og brønnoperasjoner. I tillegg kommer utslipp til luft fra energiproduksjon, fakling, støv, diffuse utslipp og avdamping av gasser samt utslipp ved brannøvelser. Atmosfærisk transport kan føre til avsetninger over store områder. Produsert vann inneholder varierende konsentrasjoner av ulike hydrokarboner, avhengig av feltspesifikke forhold (høyeste tillatte innhold av dispergert olje er 30 mg/l målt som månedsmiddel), 102

103 samt produksjons- og injeksjonskjemikalier. Produsert vann inneholder også varierende konsentrasjoner av blant annet tungmetaller og en rekke organiske syrer. Kjemikalier som brukes ved boring og produksjon skal være testet for nedbrytning, bioakkumuleringspotensial og akutt giftighet. Ut fra testresultat klassifiseres kjemikaliene i 4 ulike grupper: Svarte kjemikalier tillates vanligvis ikke brukt eller sluppet ut, men i spesielle tilfeller kan tillatelse gis. Kjemikalier som er persistente og biomagnifiserer kategoriseres vanligvis i denne gruppen. Stoffer på myndighetenes prioriteringsliste inngår her. Røde kjemikalier er kjemikalier med miljøfarlige egenskaper, og de skal så langt som mulig erstattes med andre kjemikalier. Gule kjemikalier er kjemikalier med akseptable miljøegenskaper, som ikke dekkes av de andre kategoriene. Grønne kjemikalier har liten eller ingen negative effekt i miljøet. De betegnes PLONOR kjemikaler (Pose Little Or No Risk to the environment). Akutte utslipp skyldes uplanlagte og uønskede hendelser. Uhell kan oppstå både i lete- og produksjonsfasen og medføre akutte utslipp av både olje og kjemikalier. Hvor store områder som påvirkes av akutte utslipp avhenger av type utslipp, mengde, utslippsrate og lokale hydrologiske og meteorologiske forhold (vind, bølger, temperatur osv.). Akutte utslipp kan påvirke både sjøbunn, vannsøyle, havoverflate og strandsone. Når et felt avvikles, plugges brønner, utstyr vaskes, spyles og demonteres. Dette kan gi utslipp i form av blant annet mindre mengder olje- og kjemikalierester, vaskemidler og maling som spyles av. Fjerning av installasjoner vil også føre til fysiske forstyrrelser av havbunnen. Påvirket område er mest sannsynlig relativt lite. Sammenfattende vurderes det som usannsynlig at seismisk aktivitet eller fysiske forstyrrelser i områder langt fra utredningsområdet har effekter innen dette. Det vil først og fremst være utslipp fra boring og produksjon (både ved regulær aktivitet og uhellsutslipp) i de tilgrensende havområder som kan medføre påvirkning. Nordsjøen er den nærmeste og viktigste petroleumsregion, slik at det i det følgende gis en mer detaljert beskrivelse av utslipp i Nordsjøen. 6.4 Viktige transportveger For at petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet skal kunne påvirke miljø og natur i utredningsområdet, må utslipp fra denne transporteres inn i utredningsområdet i mengder og tilstandsformer som medfører en målbar påvirkning. Når det gjelder transport av utslipp til sjø fra petroleumsindustri så er det kun transport med hav- og luftstrømmer som er vurdert som aktuelle. Utslipp til luft vil kunne transporteres med luftstrømmer inn i luftmassene over utredningsområdet. Lufttransport vil variere gjennom året og flere lokale forhold (bl.a. temperatur, vind og nedbør) vil være avgjørende for hvor mye som avsettes på havoverflaten i Norskehavet. Transport via atmosfæren går raskt. Transport med havstrømmer er viktig for polare og vannløselige forbindelser. Transporten er ikke så hurtig som via atmosfæren, men havet kan lagre enorme mengder forurensning og fungerer således som både en sink og source for forurensningen. Figur 3.1 viser Strømsystemet i Norskehavet og de tilgrensende havområder. Store mengder varmt atlantisk vann strømmer inn til Norskehavet i de øvre vannlagene mellom Færøyene og Shetland, mens vann fra Østersjøen strømmer inn med den norske kyststrømmen. I Nord fører den transpolare drift til at store mengder is føres ut i Norskehavet og inn i utredningsområdets vestligste deler. På større dyp er vannbevegelsen dominert av nedsynkende, kalde vannmasser fra bl.a. Barentshavet, og 103

104 gjennom Færøy-Shetland kanalens dypere deler eksporteres kaldt dypvann til Atlanterhavet. Den norske kyststrømmen, som transporterer vann med lavere saltinnhold og varierende temperatur på grunn av innblanding av vann fra Østersjøen, er en viktig transportvei inni de sørøstlige deler av utredningsområdet, mens de største mengder vann kommer inn via den Atlantiske strømmen (5-6 Sverdrup i snittet mellom Færøyene og Shetland). 6.5 Havområdene Havområdene som grenser til utredningsområdet er i denne utredningen inndelt i følgende delområder: Norsk, britisk og andre nasjoners områder av Nordsjøen Norsk del av Barentshavet Russisk del av Barentshavet Polarbassenget og Fram Stredet Øst-Grønlandsk farvann Islandsk farvann Færøysk farvann Britisk farvann vest for Shetland Østersjøen For hvert av disse områder presenteres kort petroleumsvirksomheten og den mulige påvirkning på utredningsområde i Norskehavet som denne kan ha. Nordsjøen Nordsjøen inkluderer her norsk, britisk og andre nasjoners områder av Nordsjøen. Dette er en petroleumsprovins med høy aktivitet i flere områder, der det både gjøres nye funn, og der felt er tømt og avviklet. Deler av aktivitetene i Nordsjøen foregår i relativt kort geografisk avstand til utredningsområdet og den norske kyststrømmen fører vann fra Nordsjøen til Norskehavet, jf. figur 3.1. Sammenlignet med de øvrige tilgrensende havområder anses virksomheten i de nordligste delene av Nordsjøen å ha størst potensial for å kunne påvirke utredningsområdet. Nordsjøen forventes å forbli en aktiv petroleumsprovins frem mot 2025, og utslipp av produsert vann ventes å forbli høyt i flere år fremover. Hvorvidt teknologiske fremskritt vil føre til betydelig mindre utslipp av hydrokarboner fra denne kilden er usikkert. Områder nord, vest og sørvest for Norskehavet Delområder som inngår her er norsk og russisk del av Barentshavet, Polarbassenget og Fram Stredet samt øst-grønlandsk og islandsk farvann. Det er ikke petroleumsvirksomhet i Polarbassenget. Eventuelle hydrokarboner innefrosset i isen fra Sibirsk sokkel eller Chukchihavet vil ha drevet over Polhavet og kan tilføres utredningsområdets nordvestlige deler. Havområdene utenfor østkysten av Grønland er av US Geological survey spådd å romme store forekomster av hydrokarboner. Det er foretatt sporadiske seismiske undersøkelser, men på grunn av massive isforekomster er disse ikke fullverdig dekkende for de mest interessante områdene. Islandske myndigheter har planer om å foreta seismiske undersøkelser og evt. leteboringer i deler av sitt havområde som ligger opp mot Jan Mayen. Petroleumsaktiviteten i disse områder vil i de nærmeste årene trolig være begrenset til letevirksomhet (seismikk og boring). 104

105 Øvrige områder som grenser til Norskehavet Delområder som inngår her er Færøysk farvann, britisk farvann vest for Shetland og Østersjøen. På Færøysk sokkel er det tildelt lisenser i leteområde omlag 100 kilometer syd-øst for øygruppen. Det er funnet mindre mengder av hydrokarboner, men ikke gjort kommersielle funn. På Britisk sokkel er det to felt i produksjon vest for Shetlandsøyene. Utslipp fra dette området kan forventes å spres til utredningsområdet med den nordatlantiske strømmen. Vannmassene fra Østersjøen inngår i den norske kyststrømmen (se fig. 3.1), og eventuell utslipp i Østersjøen vil kunne transporteres via denne. Det er imidlertid betydelig geografisk avstand mellom utredningsområdet og områdene i Østersjøen der det foregår og er planlagt petroleumsvirksomhet. Denne kilden vurderes derfor som ubetydelig. 6.6 Status over utslipp til Nordsjøen, 2007 Sammenlignet med andre tilgrensende havområder til Norskehavet, vurderes petroleumsaktivitet i nordlige deler av Nordsjøen å ha størst potensial for eventuell påvirkning i Norskehavet, både på grunn av at det er et høyt aktivitetsnivå i disse områdene, men også fordi eventuelle utslipp vil kunne transporteres fra Nordsjøen og inn i Norskehavet med kyststrømmene. I det følgende er det derfor foretatt en gjennomgang av utslippsstatus og historikk fra petroleumsaktiviteter i Nordsjøen. Utslipp i Nordsjøen kommer hovedsakelig fra virksomhet på norsk, britisk, dansk og nederlandsk sokkel. Nøkkeltall fra virksomhetene rapporteres til Oslo-Paris kommisjonen (OSPAR). Tallene benyttet dekker OSPAR region II, Nordsjøregionen Produsert vann i Nordsjøen Figur 6.4 viser at utslippene av produsert vann fra norsk sokkel har økt betydelig de siste 10 årene. Økningen vil trolig fortsette frem til 2015 for deretter å avta som følge av redusert produksjon og ny teknologi (SFT, 2003). Potensielle miljøeffekter av organiske forbindelser Produsert vann inneholder varierende mengder av hydrokarboner og andre organiske forbindelser fra oljen. Dette inkluderer miljøskadelige forbindelser som PAH og alkylfenoler. Studier har blant annet vist at PAH-forbindelser påvirker reproduksjon hos fisk. Arter på lave trofiske nivå har generelt en dårlig evne til å metabolisere PAH, og stoffene bioakkumuleres derfor hos mange arter (eks. muslinger og snegl). Forskning og overvåking viser at organismer som holdes kunstig i nærheten av utslippspunktet for produsert vann eksponeres for de ulike forbindelsene og at det kan måles endringer på biomarkørnivå. Det er imidlertid ikke vist at disse biomarkørresponsene har betydning for individene, bestandene og økosystemene. Det gjenstår mer forskning og utvikling for bedre å kunne koble de påviste biomarkørresponsene som er funnet i laboratorieforsøk og burforsøk opp mot reelle effekter i miljøet. Utslipp Total mengde produsert vann sluppet ut i Nordsjøen i 2005 var 414 millioner m3 (OSPAR 2007). Totalt ble det i 2005 sluppet ut tonn olje via produsert vann i Nordsjøen, av dette var tonn dispergert olje (oljedråper i vann), resten løste oljekomponenter. Norske utslipp utgjorde ca 32 % av de totale oljeutslippene til konvensjonsområdet og innen den norske andelen utgjør utslippene fra feltene i Nordsjøen størstedelen av totalen på Norsk sokkel, se figur 6.1. Foreløpige utslippstall fra OSPAR-landene for 2006 viser en ytterligere nedgang i utslipp av olje (OSPAR 2008 in prep.). 105

106 Utslippene har gått ned de senere år, og rensetiltak har bl.a. ført til at konsentrasjonen av olje i produsert vann har gått ned. I 2006 var gjennomsnittlig oljekonsentrasjon i produsert vann fra norsk sokkel 16,9 mg dispergert olje/l vann mot 19,5 mg/l året før. 450 Utslipp av produsert vann 9000 Utslipp av dispergert olje m ill m to n n OSPAR eksl Norge Norsk Nordsjø Norskehavet OSPAR eksl Norge Norsk Nordsjø Norskehavet Figur 6.1 Mengde produsert vann og dispergert olje sluppet ut i Nordsjøen 2005 og Utslipp fra felter i Norskehavet tatt med til sammenligning (Environment Web og OSPAR 2006). Naturlige radioaktive stoffer Produsert vann inneholder oppkonsentrerte naturlige radionuklider som tilhører uran- og thoriumseriene. Spesielt to isotoper er viktige i forbindelse med utslipp av produsert vann: radium-226 og radium-228. Tidligere har det vært gjort få målinger på konsentrasjoner av radioaktive stoffer i produsert vann, men i de senere årene er dette bedre kartlagt. Generelt har det vært anslått at konsentrasjonene av Ra-226 og Ra-228 i produsert vann ligger i gjennomsnitt om lag ganger høyere enn bakgrunnsnivåene i havvann. Det er betydelig variasjon mellom ulike målinger. Rapporterte verdier for Ra-226 fra norsk sokkel varierer fra 0,1 til 14 Bq/l ( Bq/m3) med et gjennomsnitt i 2002 på 2,5 Bq/l vektet på utslippsvolum. Nye og mer omfattende data fra 2004 viser sammenlignbare resultater, men med et vektet gjennomsnitt for Ra-226 på 3,3 Bq/l Konkrete nivåer av disse nuklider i Norskehavet (åpent hav) er foreløpig ikke kjent. Generelle nivåer av konsentrasjoner i havvann er gitt av International Atomic Energy Agency (IAEA) og vist i tabell 6.1. Tabell 6.1 Nivåer av utvalgte naturlige radionuklider i sjøvann (Bq/m 3 ). Radionuklide Nivå i sjøvann (Bq/m 3 ) Kilde Ra-226 0,74-4,44 IAEA (1990) Ra-228 0,017-1,04 IAEA (1990) Ellers er også bly-210 og polonium-210, som begge er datterprodukter av Ra-226, av betydning i forbindelse med utslipp av produsert vann da de bidrar vesentlig til den totale stråledosen til 106

107 organismer. Tabell 4.6 i kapittel viser nivåer av disse nuklidene i ulike arter sjøfugler fra Svalbard. Men det er fortsatt store kunnskapshull rundt konsentrasjoner av de naturlige radionuklidene i Norskehavet, både i havvann, sedimenter og biota. Det trengs også mer forskning for å kartlegge effektene av utslippene på marint miljø, da særlig i en multi stressor kontekst Borevæsker og borekaks Potensielle miljøeffekter Tidligere ble det benyttet og sluppet ut oljebasert borevæske og kaks, men i ble det forbudt å slippe ut kaks med mer enn 1 % vedheng av oljebasert borevæske. Borekakshauger fra før 1993 representerer imidlertid fortsatt en kilde til utlekking av oljekomponenter, for eksempel PAH. I dag tillates det kun utslipp av vannbaserte borevæsker, og de har et betydelig mindre skadepotensiale enn de oljebaserte væskene. Sedimentovervåking rundt boreinstallasjoner har vist at borekaks med vedheng av vannbaserte borevæsker har liten eller ingen effekt mer enn ca. 250 m fra utslippspunktet. Innenfor denne avstanden er det den fysiske nedslammingen som har størst effekt på de organismene som lever i og på sedimentet. Risiko for effekter knyttet til utslipp av vannbaserte borevæsker er lite sannsynlig. I tidligere undersøkelser er det funnet at organismesamfunn i en radius på om lag 50 meter fra borehullet er lett forstyrret, hvilket innebærer at artsmangfoldet avviker fra nærliggende, antatt uforstyrrede områder. Utslipp av borevæsker og borekaks følger boreaktiviteten og vil variere fra år til år og fra område til område. Figur 6.2 viser utviklingen i utslipp av oljebasert borevæske med borekaks. Utslipp av olje og organisk-fase borevæske fra borekaks; Nordsjøen Tonn Storbritannia Norge Nederland Danmark Figur 6.2 Utslipp av oljebasert og organisk-fasebasert borevæske via borekaks i Nordsjøen, (OSPAR 2006). 107

108 6.6.3 Kjemikalier Potensielle miljøeffekter Det brukes fortsatt mindre mengder kjemikalier som inneholder stoffer som brytes ned langsomt og/eller har potensial for bioakkumulering og/eller er akutt giftige. Disse vil potensielt kunne medføre effekter i miljøet dersom de forekommer i høye nok konsentrasjoner eller akkumuleres i organismene og næringskjedene. Utslipp I 2004 ble det totalt sluppet ut tonn kjemikalier fra petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, hvorav 77 % var klassifisert som PLONOR. De øvrige stoffene var fordelt som vist i figur 6.3. Til sammenligning var 89 % av utslippene på norsk sokkel i 2006 i grønn kategori. Som en konsekvens av krav i OSPAR om utfasing og substitusjon av de mest miljøfarlige kjemikaliene (stoffer tilsvarende norsk rød og svart kategori) er det stadig færre slike kjemikalier igjen i bruk, og utslippene går stadig nedover. Høye utslipp på britisk sektor i 2004 (økning i utslipp av kjemikalier i gul og rød kategori) forstyrret imidlertid denne trenden noe. Av et utslipp på 6 635,6 tonn kjemikalier i rød kategori sto Storbritannia for ca 87 % i I 2005 er imidlertid de britiske utslippene nede på 2003-nivå. Av 400 kilo prioriterte stoffer (svart kategori) sto Norge og Storbritannia for ca 50 % hver i Utslipp av PLONOR-kjemikalier økte med 25 % fra 2004 til 2005, mens det i forhold til 2004-nivå var en tydelig reduksjon i bruken av gule (38 %), røde (41 %), og svarte (45 %) kjemikalier. Utslipp av "grønne" kjemikalier, Nordsjøen Utslipp av "gule" kjemikalier. Nordsjøen T o n n År Andre Danmark Tyskland Nederland Norge Storbritannia T o n n År Danmark Tyskland Nederland Norge Storbritannia Utslipp av "røde" kjemikalier, Nordsjøen Utslipp av "svarte" kjemikalier, Nordsjøen , T o n n T o n n 0,8 0,6 0, År 0, År Danmark Tyskland Nederland Norge Storbritannia Danmark Tyskland Nederland Norge Storbritannia Figur 6.3 Utslipp av kjemikalier i OSPAR område-ii, Nordsjøen (OSPAR 2006) 108

109 6.6.4 Akutte utslipp Miljøeffekter av akutte utslipp av olje I delutredningen Uhellsutslipp til sjø. Miljøkonsekvenser på sjøfugl, sjøpattedyr, strand, iskant mv. skriver Brude et al. (2003) at olje i det marine miljø kan forårsake akutte, skadelige effekter enten som følge av oljens giftighet, og/eller i form av mekanisk påvirkning ved at organismer, eventuelt habitat, blir dekket med olje og sentrale funksjoner som fotosyntese, næringsopptak, termoregulering eller naturlig adferd hemmes. Selv om et oljesøl i utgangspunktet kan betraktes som en punktbelastning, kan olje som blir liggende i miljøet representere en form for kronisk belastning over lengre tid. Effekter av en uhellshendelse kan kun oppstå dersom det foregår en eksponering, altså at oljekomponenter og naturressurser sammenfaller i tid og sted. Effekter kan spenne fra kjemiske, molekylære prosesser, via enzymatiske og fysiologiske reaksjoner, og opp til individdødelighet med reduksjon av bestander, populasjoner og samfunn som resultat. Organismer som ikke skades direkte, kan påvirkes indirekte ved endringer i betingelser for sameksistens og konkurranse. Oljens egenskaper endrer seg over tid etter utslipp ved fordampning av lette komponenter, innblanding av vann (emulsjonsdannelse), naturlig dispergering og biologisk nedbrytning. Naturressursene vil også endres over tid, både ved at de forflytter seg og at de gjennomgår ulike livsstadier og årssykluser. Eventuelle effekter vil derfor være relatert til den til enhver tid rådende tilstand av olje og naturressurs ved eksponering initielt så lenge de overlapper i det gitte influensområdet suksessivt så lenge det er avvik i sentrale miljøfaktorer og -forhold mellom påvirkede og upåvirkede områder. For pelagiske ressurser som plankton og fisk er det de nedblandede oljefraksjonene som er av størst betydning for eksponering, effekter og skade. Trusselbildet for sjøfugl er hovedsakelig forbundet med mekanisk påvirkning av olje på havoverflaten, men forgiftning spiller en viss rolle hos arter som beiter på oljetilsølte kadavre og fastsittende organismer. Skadepotensialet på strand og for pattedyr kan erfaringsvis knyttes både til oljens giftighet og den mekaniske påvirkningen. Utslipp Det ble registrert 655 akutte utslipp av olje fra petroleumsvirksomheten i Nordsjøen i 2005 Utslippene er kategorisert i <1 tonn og > 1 tonn. De fleste utslippene er små, men de få store står for de største mengdene. Utslippsvolumet av olje ble doblet fra 198,7 tonn i 2004 til 399,2 tonn i Økningen skyldtes i hovedsak et større utslipp på Nornefeltet. Foreløpige tall for 2006 viser at volumet er tilbake på under 2004-nivå, mens utslippet på Statfjord i desember 2007 vil slå kraftig ut både nasjonalt og innen OSPAR. Norge hadde et høyere antall av både små (<1 tonn) og store (>1 tonn) uhellsutslipp av kjemikalier enn de andre nasjonene som opererer i Nordsjøen, og bidro derfor med 85 % av alle utslipp i I 2005 var den norske andelen på 65 % av totalt antall, og 57 % av totalt volum. 6.7 Utviklingstrekk Nordsjøen, særlige sørlige del, har vært i drift lenge, og det er allerede stengt ned flere installasjoner på Ekofiskfeltet. Det er videre planlagt 4 nedstengninger/avviklinger de neste 5-10 årene, ifølge RKU Nordsjøen (2006). Dette er installasjonene Varg, Valhall DP, Valhall QP, og Valhall PCP. Alle 4 skal være avviklet innen Ekofisk, helt sør i Nordsjøen, har planer om fortsatt drift til nærmere Gullfaks og Statfjord har i utgangspunktet planer om å avvikle drift før Disse eldre feltene produserer mye vann med brønnstrømmen allerede i 2007, og produksjonen av vann vil øke noen år fremover. 109

110 Figur 6.4 Historiske tall og prognoser for utslipp av produsert vann på norsk sokkel (SFT 2003) Flere såkalte senfaseprosjekter er startet opp for å forlenge levetiden til feltene og installasjonene. Eventuelle beslutninger i disse senfaseprosjektene vil ha betydning for aktiviteten i Nordsjøen. Dersom de store feltene i Nordsjøen holdes i drift lenger vil disse fortsatt kunne bidra betydelig, både med utslipp av produsert vann, men også med fortsatt boreaktivitet. 6.8 Kartlegging av samlede tilførsler NIVA har på oppdrag fra SFT i gjennomført et prosjekt som sammenstiller og modellerer blant annet tilførsler av hydrokarboner og PAH til norske havområder. Grunnlagsinformasjonen til dette prosjektet er utslipp/avrenning fra land/elver i Norge, tilførsel via havstrømmer, utslipp fra petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, skipsfart og naturlig utlekking fra berggrunn/havbunn. Prosjektet har avdekket at det mangler vesentlige data innen de fleste av disse tilførselsveier. Også tilførsler av hydrokarboner til Norskehavet via atmosfæren er mangelfullt dokumentert. Utslipp fra petroleumsvirksomheten er imidlertid godt dokumentert. Resultatene fra prosjektet viste blant annet at den vestlige del av norsk sektor i Nordsjøen (betegnet region 3 i figur 6.5) og som omfatter de fleste produserende olje- og gassfelt på Norsk sokkel tilføres betydelige mengder hydrokarboner fra denne aktiviteten. 110

111 Figur 6.5 Olje (THC) tilført i tonn per år fra ulike kilder til regioner langs norskekysten (Molvær et al. 2008). 6.9 Scenarioer fram mot 2025 Dette kapittelet diskuterer alternative utviklingsforløp for petroleumsvirksomheten utenfor Norskehavet frem mot 2025 og de påvirkninger disse vil medføre innenfor Norskehavets utredningsområde Regelverk og teknologiutvikling Norsk regelverk stiller strenge krav til både eksisterende petroleumsvirksomhet og nye etableringer. Petroleumsvirksomhetens nullutslippsmål gjelder alle operasjoner offshore på både nye og eksisterende installasjoner, og skulle fra 1. januar 2006 være oppfylt. Teknologiutviklingen går i retning av stadig mindre bruk av miljøfarlige kjemikalier, bruken av såkalte svarte og røde kjemikalier i Norge har gått betraktelig ned de siste årene. Det er fortsatt noe bruk av miljøfarlige stoffer, men det forventes at utviklingen med reduksjon vil fortsette. 111

112 Rammebetingelsene for oljeutslipp fra petroleumsvirksomheten er under stadig innskjerping. Produsert vann, som er en av de største kildene til utslipp av olje, kan i henhold til de seneste retningslinjer fra OSPAR ikke inneholde mer enn 30 mg olje pr liter. Uansett utviklingen innen regelverk og forvaltningsregime(r) anses utslipp av olje med produsert vann i områdene som grenser til Norskehavet (med unntak av Nordsjøen) å være av marginal betydning for forurensningssituasjonen innen den aktuelle tidshorisonten. Dette skyldes at ingen av de aktuelle områdene ventes å ville få petroleumsvirksomhet av et slikt omfang eller i en slik produksjonsfase at dette blir en sentral problemstilling Framskrivinger mot 2025 Norsk del av Nordsjøen Nordsjøen ventes også i 2025 å være den viktigste bidragsyter til spredning av hydrokarboner inn i forvaltningsplanens dekningsområde. Virksomheten i Nordsjøen er dominert av store, eldre felt der produksjonen er avtagende. Utslipp av produsert vann øker på slutten av et felts levetid, fordi oljesonen blir tynnere og det følger mer vann med oljen. Problemstillinger knyttet til utslipp av produsert vann, som innhold av dispergert olje og løste forbindelser vil derfor fortsatt være aktuelle. Produksjonsprognosene angir en fortsatt vekst i den totale produksjonen i Nordsjøen frem til 2008, hvor denne vil avta noe. Generelt vil oljeproduksjonen avta mest, mens gassproduksjonen vil langt på veg opprettholdes på et høyt nivå. Prognosene viser videre en relativt stor økning i mengde produsert vann frem til Prognosene har tidligere blitt endret flere ganger. Det som kan opprettholde produksjonen i Nordsjøen er at operatørene for flere av de store felt har meddelt at de nå undersøker mulighetene for å forlenge feltenes levetid. Den høye oljeprisen medvirker både til å gjøre det lønnsomt å produsere de siste ressurser, samtidig som kostnadskrevende teknologiske nyvinninger lar seg forsvare økonomisk. Den høye oljeprisen gjør det videre lønnsomt å bygge ut mindre funn, slik at det fortsatt ventes en betydelig aktivitet i Nordsjøen i I de kommende år forventes antallet leteboringer i Nordsjøen å ligge i størrelsesorden brønner per år. Boringer av produksjonsbrønner vil i henhold til prognosene ligge i størrelsesorden brønner per år de kommende 4-5 år, for deretter å avta noe, totalt 1500 brønner innen Øvrige områder som grenser til utredningsområdet Petroleumsaktiviteten i områdene vest og sørvest for utredningsområdet (i grønlandsk, islandsk og færøysk sone) frem mot 2025 ventes å begrense seg til seismiske undersøkelser, og eventuelt noen få leteboringer. Det er på nåværende tidspunkt ikke planlagt letevirksomhet eller gjort funn som gjør det berettiget å forvente at det vil være olje- eller gassfelt i produksjon i grønlandsk-, islandsk- eller færøysk- sone i løpet av de nærmeste årene. På Russisk sokkel vil det i Barentshavet mest sannsynlig være offshorefelt i produksjon frem mot 2025 (Shtokman) eller felt i Karahavet. Ett alternativ for Shtokman utbyggingen er feltinstallasjoner og rørledning til et LNG-anlegg på Kolahalvøya, slik at produsert vann vil kunne håndteres i et landanlegg. Spredning av utslipp fra dette området vil ikke nå frem til Norskehavet, og vil derfor ikke medføre påvirkning der Modellerte utslipp av naturlige radionuklider En boksmodell for modellering av marin transport av radioaktiv forurensning er utviklet ved Statens Strålevern (Liland et al. 2008). Dette scenariet dekker en 20-årsperiode fra 2006 med kontinuerlig utslipp av produert vann fra norsk og britisk oljeindustri. Radionuklidene Ra-226 og Ra-228 er 112

113 vurdert. Danske og nederlandske bidrag utgjør til sammen omtrent en fjerdedel av de norske utslippene. På britisk sektor slippes det årlig ut mer enn dobbelt så mye produsert vann som på norsk side. Det er videre antatt at framtidige årlige utslipp fra begge landene vil følge mønsteret vist i figur 6.4. Som det framgår av figur 6.6, er modelleringstiden på 20 år ikke lang nok til at det oppnås likevekt mellom utslipp og aktivitetskonsentrasjoner i vann, sedimenter og marine organismer. Spesielt gjenspeiles dette i sedimentkonsentrasjonene, som stiger hurtig sammenliknet med nivåene i vann og biota. Aktivitetskonsentrasjoner av Ra-226 og Ra-228 i vann, som følge av kontinuerlige utslipp fra norsk og britisk sokkel etter 20 års utslipp, vil føre til et tilleggsbidrag fra petroleumsvirksomheten som er på om lag 0,25 mbq/m3. Dette er betydelig lavere enn dagens konsentrasjoner av Ra-226 i sjøvann. I marine organismer er det sjøfugl, pelagisk fisk og bunnfisk som ser ut til å kunne oppnå de høyeste aktivitetskonsentrasjonene. 113

114 1e-1 Vann (Bq/m 3 ) Sediment (Bq/kg) 1e-2 Ra 226 og Ra-228 1e-3 1e-4 1e Antall år med kontinuerlig tilførsel Ra-226 og Ra-228 (Bq/kg) Fisk Bløtdyr Sjøpattedyr Sjøfugl Antall år med kontinuerlig tilførsel Figur 6.6 Modellerte tilleggsbidrag til aktivitetskonsentrasjoner av Ra-226 og Ra-228 i vann, sedimenter og biota i Norskehavet i en 20-årsperiode som følge av estimert tilførsel fra norsk og britisk petroleumsvirksomhet.. Sedimentkonsentrasjoner er gitt i tørrvekt, konsentrasjoner i marine organismer er gitt i ferskvekt (logaritmisk skala). Total dose til biota som en følge av dette scenariet i et 20 års perspektiv, er beregnet til å være mgy. Dette er summen av alle bidragene fra Ra-228, Ra-226, i tillegg til datterproduktene av Ra- 226: Pb-210 og Po-210. Av disse bidrar Po-210 mest til totaldosen (10-30 ganger mer enn mornukliden, Ra-226), fordi Po-210 akkumuleres i betydelig grad i alle organismer som har blitt betraktet her. Det er viktig å merke seg at eksterne bidrag til totaldosen vil være ubetydelige sammenlignet med bidragene fra intern eksponering. Totalt sett antas disse dosene å være så lave, at det ikke representerer noen fare for biota. 114

115 6.10 Forventede konsekvenser av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet Forurensningstilstand I Miljø- og naturressursbeskrivelsen karakteriserer Norskehavet som et rent havområde, blant de reneste i verden. Det fremheves at årsaken til dette er beliggenheten langt unna tett befolkede og industrialiserte områder. Norskehavet tilføres imidlertid miljøgifter, både fra aktiviteter i området (skipstrafikk, petroleumsvirksomhet), langtransport av miljøgifter og andre stoffer samt naturlig utlekking fra havbunnen. På bakgrunn av målinger fra årene , konkluderes det med at både Barentshavet og Norskehavet er relativt rene havmiljøer, bare svakt påvirket av menneskelig aktivitet. Lokale naturlige kilder bidrar til forhøyede verdier av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), særlig omkring Svalbard, der naturlig utlekking og utvasking av kullholdig berggrunn finner sted. PAH (som foruten kull også finnes i olje og slippes ut fra petroleumsvirksomhet og forbrenning) kan være giftig, men består av nedbrytbare komponenter, og har ikke bioakkumulerende effekt hos høyere organismer Plankton Boring Utslipp fra boring utenfor Norskehavet må transporteres langt og vil være sterkt fortynnet i vannmassene før eventuelle utslippsrester kan påvirke plankton i Norskehavet. Det anses som usannsynlig at utslipp av kaks med borevæske, eller utslipp av borekjemikalier utenfor Norskehavet kan påvirke plankton i utredningsområdet. Produksjon Produsert vann som slippes ut i vannmassene inneholder som vist i tabell 6.2 en rekke forbindelser. Noen av disse er giftige for organismer i vannsøylen, avhenging av blant annet konsentrasjon, art og livsstadium. Det er vist at PAH kan oppkonsentreres i krepsdyrplankton, mens høyere organismers evne til å bryte ned PAH begrenser den bioakkumulerende effekten. Effekter på plankton av de observerte nivåene er imidlertid usikkert. Effekter på plankton av produsert vann utslipp utenfor Norskehavet forutsetter at produsert vann fra feltene i Nordsjøen fortsatt skal ha giftvirkninger, selv etter en massiv fortynning i kyststrømmen og i atlantiske vannmasser. Dette anses som usannsynlig. Akutte utslipp Akutte utslipp i nordlige del av Nordsjøen vil kunne nå Norskehavet, hvilket er vist i ulike simuleringer utført i forbindelse med RKU Nordsjøen (2006). Der vises det til at ulike scenarier for utslipp fra felter/leteboringer i Nordsjøen vil kunne nå Norskehavet med 0-50 % sannsynlighet. Størst sannsynlighet er knyttet til overflateutblåsning ved relativt kystnære felter (N1 og N3) i den nordlige delen av Nordsjøen som vist i figur 6.7. Ved eventuell stranding fra disse feltene er det størst sannsynlighet for at strandingen vil forekomme i kystområdene innenfor Norskehavet. 115

116 Figur 6.7 Eksempel på influensområder fra overflateutblåsning for to potensielle utslippssteder i Nordsjøen nord, N1 og N2. Kartene viser statistisk treffsannsynlighet i 10 x 10 km ruter større enn 5 % og ikke utstrekningen av et oljeflak (RKU Nordsjøen 2006). Planktonforekomstene i sin helhet (plante- og dyreplankton) vurderes generelt å være lite sårbare for oljeforurensning p.g.a. vid og vekslende utbredelse, raske generasjonstider, og rask innvandring fra upåvirkete områder. Forsøk med eksponering av råolje på planktoniske krepsdyr viste store forskjeller i individuell sårbarhet mellom og innen planktongrupper, og at krill er mer sårbar for oljeforurensing enn hoppekreps. Forsøkene viste at krepsdyrplanktonet var mye mindre sårbar enn egg og plommesekklarver av torsk. Da plankton ikke kan flykte unna et akutt oljeutslipp, vil de ble direkte eksponert for oljen. Den største risikoen knyttet til effekter av slik eksponering er bioakkumulering og videre effekter oppover i næringskjeden. Det er lite trolig at et akutt oljeutslipp utenfor Norskehavet vil ha målbare effekter på produksjon av plankton i Norskehavet Bunnsamfunn Boring Utslipp fra boring vil påvirke bunnfauna i form av tildekking i varierende grad avhengig av avstand fra borehullet, samt evt. påvirkning fra kjemikalieutslipp. For at boring utenfor utredningsområdet skal ha noe sporbar påvirkning vil boringen måtte foregå svært nær utredningsområdet, tilsvarende 50 meter. Utslipp av barium fra boring kan spores over lengre avstander, og indikerer at partikler fra boringen kan spre seg langt. At slik partikkeltransport kan gi noen effekter av betydning for biologisk produksjon eller bestand av bunndyr er ikke dokumentert og anses som lite sannsynlig. Dette understøttes av overvåkingsdata fra Nordsjøen indikerer biologiske forandringer, forårsaket av petroleumsaktiviteter, på bentiske samfunn opptil 5 km fra borehull, men sjelden utenfor 3 km (OSPAR 2000). 116

117 Produksjon Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, både innenfor og utenfor utredningsområdet, omfattes av den regionale sedimentovervåkingen som gjennomføres hvert tredje år. Foreløpig siste overvåkingsundersøkelse innefor utredningsområdet ble gjennomført i region VI i Resultatene viste blant annet at bunndyrsamfunnet er lite påvirket av aktiviteten, slik at når den interne aktiviteten kun medfører begrenset påvirkning er det ikke noe som taler for at den eksterne aktiviteten medfører påvirkninger av bunnmiljøet i utredningsområdet. Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen har vært, og er, betydelig større enn virksomheten er og forventes å bli i Norskehavet. På bakgrunn av de lokale skadevirkningene påvist fra Nordsjøen, er det ingen grunn til å tro at forurensning utenfor utredningsområdet skal kunne bidra til effekter på bunndyrsamfunn i Norskehavet. Akutte utslipp Et oljeutslipp på åpent hav vil i liten grad kunne påvirke sjøbunnen. Ved en utblåsning fra havbunnen vil kondensat/olje og gass strømme ut under trykk og medføre en prosess der kondensat/olje, gass og vann blander seg og danner en plume som stiger mot overflaten. Plumen har i utgangspunktet en begrenset diameter inntil hydrokarbonene eventuelt innlagres i vannsøylen og/eller vannstrømmene begynner å påvirke formen på plumen. Avhengig av utslippsdyp, hydrokarbontype, GOR og miljøforhold kan utslippet innlagres i vannsøylen og spres horisontalt, mest trolig i de øverste 100 m av vannsøylen. Det er likevel forventet en økning av hydrokarbonkonsentrasjonene i ytterkant av plumen som følge av turbulensen i dette området og at spesielt lettere hydrokarboner løser seg i vann (løsningsraten øker med økende dyp). Lokale strømforhold vil være avgjørende for potensialet for horisontal spredning. Akutte sjøbunnsutblåsninger og lekkasjer fra bunninstallasjoner og rørledning utgjør en potensiell trussel for bunndyrsamfunn inkludert koraller og svamp. Ved sjøbunnsutblåsninger er eksponering av eventuelle korallrev og svampsamfunn nede på bunnen antatt å begrense seg til et mindre område i nærheten av utslippet og det er derfor lite sannsynlig at utslipp utenfor Norskehavet vil medføre konsekvenser for bunndyrsamfunn i utredningsområdet. Uhellsutslipp som skjer nær kysten eller olje som driver mot kysten der havdypet er mindre kan under uheldige værforhold føre til kontaminering av sjøbunnen. Høy bølgeaktivitet med brytende bølger og turbulens kan resultere i at oljen dispergeres og nedblandes i vannmassene der sediment er virvlet opp fra bunnen. Oljen kan bindes til sedimentet og synke til bunnen. En slik effekt vil sannsynligvis bare kunne oppstå så nært kysten at det faller utenfor utredningsområdet. Tilførsel av mye oljeholdige sedimenter kan slå ut suspensjonsspisende arter på grunn av clogging, men kan også gi direkte toksiske effekter avhengig av oljens sammensetning. De mest sensitive artene kan forsvinne, mens sterke indikatorarter som er i stand til å klare seg uten oksygen og som ofte lever i anoksiske sedimenter tåler mye og vil bidra til at oljerestene brytes ned over tid. Erfaringer fra overvåking av kontaminerte sedimenter offshore viser at det etter hvert vil komme inn flere arter og at samfunnet restitueres etter en viss tid avhengig av mengde belastning Fisk Boring Effekter av boring er hovedsakelig utslipp av partikler, og påfølgende nedslamming av gyteområder for fisk, samt eventuelle effekter av kjemikalier sluppet ut i forbindelse med boring. Begge disse effektene er mest sannsynlig lokale, og selv om små partikler fra boring kan spres over store avstander er det lite trolig at boreaktiviteter utenfor Norskehavet kan påvirke fiskebestander i Norskehavet. Produksjon Utslipp av produsert vann i Nordsjøen har gitt oppkonsentrering av PAH og alkylfenolmetabolitter i torskegalle samt indusert noen biomarkørresponser i torsk som er plassert bur i nærheten av utslippskilden. Det er påvist signifikante forskjeller fra referansestasjonene som har ligget i antatt 117

118 upåvirkede områder. På grunn av den betydelige fortynningen i vannmassene er det ikke sannsynlig at de enkelte stoffene i det produserte vannet fra Nordsjøen vil foreligge i konsentrasjoner som kan påvises eller gi effekter. Noen av de potente stoffene som alkylfenolene brytes i tillegg relativt lett ned, noe som reduserer sannsynligheten for effekt ytterligere. Gyteproduktene er spredt over store områder og lokale forhøyede nivåer av giftige komponenter fra produsert vann, vil trolig ikke kunne true arter på en slik måte at bestandsnivå endres. Det er ikke grunnlag for å si at fiskebestander i Norskehavet kan sies å ha blitt påvirket av de nivå, og den utbredelse av kjemikalier og oljekomponenter i produsert vann som til nå er registrert i, eller tilført fra Nordsjøen. Akutte utslipp Effekten av olje på organismer i vannfasen (fisk og plankton) er avhengig av konsentrasjonene og sammensetningen av oljekomponenter i vannmassene og varighet av eksponeringen. Det foreligger mange laboratorieeksperimenter som har påvist effekter av oljekomponenter på ulike organismer, se under. Det er få eksempler på massedød av voksen fisk etter akutte oljeutslipp. Det er påvist at fisk sanser olje i meget lave konsentrasjoner. Fiskeegg som utsettes for hydrokarboner kan føre til redusert klekkesuksess eller misdannelser. Laboratorieforsøk med råoljeeksponering på krepsdyrplankton og fisk har vist at tidlige stadier av marin fisk er blant de organismer som er mest sårbare for oljeforurensing. Konklusjonene fra laboratorieforsøk kan være vanskelig å overføre til naturgitte situasjoner, men de gir viktig informasjon om mulige virkninger. Det er rimelig å anta at det er en mulighet for at fisk i Norskehavet vil kunne bli påvirket av akutte oljesøl som stammer fra særlig nordlige del av Nordsjøen (RKU Nordsjøen 2006). Effektene vil avhenge av konsentrasjoner av olje i vannmassene, oljens gjenværende bestanddeler og deres giftighet, samt fiskens utviklingsstadium. Akutte utslipp av olje i nordlige deler av Nordsjøen (se eksempel i figur 6.8) vil kunne ha influensområder som overlapper med viktige gyteområder for sild på Møre. Delutredningen for konsekvenser av akutt utslipp i Norskehavet inkluderer et scenarie med utslipp fra et mulig fremtidig oljefelt i Møreområdet. Konklusjonen fra denne delutredningen er at forventet tap av egg og larver ved utblåsninger for samtlige utslippssteder og perioder vil være mindre enn 1 % av de samlede gyteproduktene ved det gitte tidspunkt. Samtidig bør det bemerkes at et worst-case scenario (som ikke er en sannsynlig hendelse) trolig kan berøre et sted mellom 1 og 6 % av gyteproduktene på et gitt tidspunkt. For et utslipp utenfor utredningsområdet vil det forventes en lavere tapsandel Sjøfugl Boring Mulige effekter av boring på sjøfugl vil kunne være støy, lysforurensning og fysisk forstyrrelse samt eventuell fakling fra borerigg. Studier på Nederlandsk sokkel har vist at fakling kan tiltrekke seg fugl, som så brennes til døde eller skades. Effekter inne i Norskehavet på sjøfugl vil i så fall gjelde migrerende fugl, skadet på vei til Norskehavet. Målbare effekter av boring i områder utenfor Norskehavet på fuglebestander i utredningsområdet er usikkert. Produksjon I tillegg til mulige effekter knyttet til fakling under produksjon vil andre eventuelle effekter på sjøfugl måtte knyttes til sekundære effekter på grunn av kontaminerte byttedyr eller svikt i mattilgangen som følge av bestandseffekter på byttedyr. Det ikke sannsynlig at produksjon på felt utenfor Norskehavet påvirker sjøfugl i Norskehavet. 118

119 Akutte utslipp Sjøfugler tilbringer det meste av tiden på sjøen, hvor de fleste artene henter all sin næring. Noen arter er bare avhengige av å oppsøke land i hekketiden. Ved oljesøl er det derfor svært sannsynlig at sjøfugl kommer i kontakt med oljen. Den individuelle oljesårbarheten til en sjøfugl varierer med en lang rekke forhold som blant annet art, fysisk tilstand og flygedyktighet samt tilstedeværelse, atferd og arealutnyttelse i risikoområdet. Sårbarheten er generelt størst for de artene som ligger på havoverflaten og dykker etter næring. Det gjelder især alkefugler som lomvi og lunde, lommer, skarver og marine ender (Christensen-Dalsgaard et al. 2008). Sjøfugler er svært sårbare for både direkte og indirekte effekter av oljesøl. Selv relativt små mengder olje i fjærdrakten kan få fatale konsekvenser. Oljen får fjærene til å klistre seg sammen slik at de mister isolasjonsevnen, sjøvannet kommer i kontakt med huden og fuglen fryser i hjel. Dette forklarer hvorfor massedød av sjøfugl kan opptre kort tid etter en oljesølhendelse. I tillegg vil tilsølte individer lett bli forgiftet ved at de får olje inn i fordøyelsessystemet når de pusser fjærdrakten. Sekundært vil åtselsetere og predatorer også kunne bli utsatt for forgiftning og tilgrisning gjennom tilgang til svake og døde, tilgrisede sjøfugl. Effektene av forgiftning inntrer mer gradvis og, i den grad de blir en primærårsak til dødelighet (f.eks. for arter der individene kan overleve en oljeskade ved å søke næring på land), kommer ofte ikke til syne før lenge etter den akutte hendelsen. Indirekte effekter på sjøfugl omfatter forgiftning av næringsgrunnlaget, eller nedgang i byttedyrtettheter. Disse faktorene kan vedvare lenge etter at det synlige oljesølet forsvinner, og virker gjerne sammen med de direkte effektene, slik at oljeskadet fugl som i utgangspunktet får redusert kondisjon på grunn av økt varmetap, blir ytterligere svekket fordi næringen er mindre tilgjengelig og/eller skadelig. Viktigere enn effekten av et forringet næringstilbud er nok likevel nedsatt funksjonsdyktighet hos fuglen pga. oljeskaden og derved redusert evne til å ta opp næring. Dette kan raskt bli uforenlig med et samtidig økende matbehov for å kunne kompensere for varmetapet. En rangering av sårbarhet for olje basert på ulike økologiske grupperinger av sjøfugl er gitt i NINAs rapport (Christensen-Dalsgaard et al. 2008). Tabell 6.2 Forenklet fremstilling av de forskjellige gruppenes sårbarhet for olje til ulike årstider (Christensen-Dalsgaard et al ). Økologisk gruppe Sommerområder for hekking næringssøk hvile myting Høstområder Vinterområder Pelagisk dykkende sjøfugl Høy Høy Høy Høy Høy Høy Pelagisk overflatebeitende sjøfugl Lav Middels Lav - Middels Middels Kystbundne dykkende sjøfugl Høy Høy Høy Høy Høy Høy Kystbundne overflatebeitende sjøfugl Middels Lav Lav Middels Lav Lav Erfaringer fra tidligere oljeutslipp (eks. Torrey Canyon, Amoco Cadiz, Exxon Valdez, Braer, Sea Empress, Erica, Prestige og Tricolor) viser at arter i gruppene pelagisk dykkende og kystbundne dykkende sjøfugl (eks. skarv, ærfugl og alkefugler) er sårbare for oljeforurensning. Etter Exxon Valdez-ulykken var den akutte dødeligheten størst for alkefugler og nest størst for kystbundne dykkende arter. Oljeutslippene fra havariene av Tricolor og Prestige førte også til høyest akutt dødelighet for alkefugler (alke og lomvi). Pelagisk overflatebeitende sjøfugl og kystbundne overflatebeitende arter vurderes generelt å være mindre utsatt for oljesøl. De kystbundne 119

120 overflatebeitende artene er mindre utsatt for redusert varmetap, da disse artene i større grad har muligheten til å livnære seg på land dersom de blir oljeskadet (Ottesen og Auran 2007). Uhellsutslipp fra Nordsjøen nord vil kunne påvirke kystområder fra sør i Hordaland til Hitra/Frøya i Sør-Trøndelag, med størst sannsynligheter for å treffe kysten fra Bergen til og med Møre og Romsdal i følge RKU Nordsjøen (2006). Av de definerte regionene i Nordsjøen er Nordsjøen nord det området hvor aktiviteten er lokalisert nærmest kysten. Uhellsutslipp av olje fra de mest kystnære aktivitetene i denne regionen vil ha relativt stor sannsynlighet for å treffe kysten (13-65%). Innenfor mulige influensområder for akutte utslipp fra denne delregionen er det nasjonale SMO for smålom, gråstrupedykker og siland (Smøla i Møre og Romsdal) i vinterperioden, samt at det er regionale SMO for flere sårbare arter både i vår/sommer perioden (siland, toppskarv, storskarv, lomvi, lunde og alke). Disse artene har ofte har vært brukt som dimensjonerende sjøfuglarter i miljørisikoanalyser for aktiviteter i regionen og forventes blant de mest utslagsgivende artene med hensyn til konsekvenser av eventuelle oljeutslipp. Miljørisikoanalyser i området viser generelt høyest sannsynlighet for konsekvenser knyttet til de mest kystnære aktivitetene, blant annet for artene toppskarv, storskarv og alke i regionen. Akutte utslipp fra petroleumsvirksomhet i nordlige deler av Nordsjøen, anses som den kilden som vil kunne gi størst effekt innenfor Norskehavet. Mulige effekter på sjøfugl bidrar sterkt til dette. Det relative bidraget fra ytre petroleumsvirksomhet til miljørisiko sett i forhold til bidrag fra virksomheten innenfor utredningsområdet er ikke kartlagt Sjøpattedyr Boring Lyd og lys fra borerigger kan stresse og forstyrre sjøpattedyr, og forårsake adferdsendringer og stressreaksjoner. Det er ikke sannsynlig at boring utenfor Norskehavet kan forårsake slike reaksjoner hos sjøpattedyr inne i utredningsområdet. Produksjon Utslipp av kjemikalier og olje i produsert vann fra felter i Nordsjøen vil fortynnes raskt og forekomme i så lave konsentrasjoner selv relativt nært opptil utslippspunktet at det ikke er trolig at slike utslipp påvirker sjøpattedyr verken i Norskehavet eller migrerende sjøpattedyr. Det er påvist at fisk kan ta opp oljekomponenter (se ovenfor), og at reaksjoner som stress kan forekomme. Det er ikke sannsynlig at sel eller hval vil bli utsatt for helseskadelig eksponering på grunn av beitedyras innhold av oljekomponenter. Akutte utslipp Sel og hval har et spekklag som sikrer termoregulering og er derfor i utgangspunktet mindre sårbare for ytre, mekanisk belastning av olje. Dyra kan imidlertid skades ved tilgrising av hud/skinn (sårskader med infeksjon), og som funksjon av oljens giftighet ved opptak gjennom hud og lunger og inhalering av flyktige hydrokarbonforbindelser. Isbjørn og oter, hvor pelsen er av stor betydning for termoreguleringen, er begge sårbare for mekanisk belastning av olje. Hvalene har et isolerende spekklag, og beregninger viser at dyra skal sluke svært store oljemengder for at kritiske giftvirkninger skal kunne utløses. De fleste hvalartene er spredt over store områder, og for disse er konsekvensene vurdert som ubetydelige. For arter som samles i større tettheter over begrensede arealer og tidsvinduer, er skadepotensialet noe større. Dette gjelder arter som grønlandshval og vågehval som periodevis kan samle seg nær iskanten. Det er store forekomster av spekkhugger i Vestfjorden og omkringliggende farvann om vinteren, men det er ikke sannsynlig at oljeutslipp selv fra nordlige deler av Nordsjøen vil nå Vestfjorden og det er derfor ikke relevant å vurdere konsekvens. 120

121 Kystsel vil være sårbare i kasteperioden hvor ungene har lite fettlag og er mer avhengig av pelsen for isolasjon. Akutte utslipp i nordlige del av Nordsjøen vil kunne treffe viktige områder for havert og steinkobbe. Tabell 6.3 Sårbarhetsvurdering for marine pattedyr i forhold til forvitringsgrad av olje (Brude et al. 2003) 0=svært lav sårbarhet,1=lav sårbarhet, 2=middels sårbarhet og 3=høy sårbarhet Art aldersgruppe Fersk olje Forvitret Gammel Hvaler 1) Unger Hvaler Ungdyr Hvaler Voksne Seler Unger Seler Ungdyr Seler Voksne Oter, Alle aldre ) Både tann- og bardehvaler 6.11 Konsekvenser på særlig verdifulle områder En rekke særlig viktige områder (SVO) har blitt definert for Norskehavet i arealrapporten (Ottersen & Auran 2007) og er illustrert i figur Særlig viktige kriterier er hensynet til biologisk mangfold, leveområder for spesielle arter/bestander, særegne naturtyper, grenseområder for arters utbredelse, stor biologisk produksjon, eller stort artsantall/individantall. Det er vurdert hvilke aktiviteter og utslipp som vil kunne påvirke de ulike områdene. Aktiviteter som er vurdert er tilsvarende som for effekter ellers, altså seismikk, boring, installasjon, produksjon og akutte utslipp. Generelt er det lite trolig at effekter av seismikk som skytes utenfor utredningsområdet vil ha effekter inn i området, det må i så tilfelle være skyting helt opp mot grensen for utredningsområdet. Videre er det lite sannsynlig at aktiviteten boring (nedslamming eller effekt av kjemikalier) vil ha effekter inn i utredningsområdet, tilsvarende for installasjoner. Effekter på de særlig verdifulle områdene er derfor vurdert med tanke på utslipp av produsert vann og akutte utslipp av olje. 121

122 Tabell 6.4 Særlig viktige områder i Norskehavet og mulige effekter av utslipp fra petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet (fortsetter neste side) Område nr Navn Beskrivelse Effekter i Norskehavet av operasjonelle utslipp 1 Remman Tareskog og sjøfugl 2 Froan/ Sularevet Kasteplass for havert, rikt på sjøfugl og korallrev Anses som ikke relevant. Anses som ikke relevant. 3 Iverryggen Korallrev Anses som ikke relevant. 4 Mørebanken 5 Haltenbanken 6 Skinnabanken Gyteområde for norsk vårgytende sild og sei Gyteområde for norsk vårgytende sild og sei Gyteområde for norsk vårgytende sild og sei 7 Vestfjorden Gyteområde for torsk Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen er enorm. Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen er enorm. Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen er enorm. Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen er enorm. Effekter i Norskehavet av akutte utslipp utenfra Mulige effekter ved strandpåslag. Forutsetter utslipp i nordlige Nordsjø med kort transportvei, effekter avh av grad av forvitring etc. Mulige effekter ved strandpåslag. Forutsetter utslipp i nordlige Nordsjø med kort transportvei, effekter avh av grad av forvitring etc. Lite sannsynlig. For lang transportvei, jf figur 40. Mulige effekter, forutsetter utslipp i nordlige Nordsjø med kort transportvei, effekter avh av grad av forvitring og nedblanding i vannmassene etc. Lite sannsynlig. For lang transportvei, jf figur 40. Lite sannsynlig. For lang transportvei, jf figur 40. Lite sannsynlig. For lang transportvei. Kunnskapsmangel (spesifikt for ekstern virksomhet) Nei Nei Nei Nei Nei Nei Nei 122

123 Tabell 6.4 (forts.) Særlig viktige områder i Norskehavet og mulige effekter av utslipp fra petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet. (Fortsettelse fra forrige side) Område nr Navn Beskrivelse Effekter i Norskehavet av operasjonelle utslipp 8 Jan Mayen Sjøfugl og generelt rikt dyreliv. 9 Eggakanten Høy biologisk produksjon og biologisk mangfold 10 Arktiske front Høy biologisk produksjon og biologisk mangfold. Mange hvaler. Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen er enorm. Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen er enorm. Lite sannsynlig. Produsert vann må spres så langt at fortynningen blir enorm. Effekter i Norskehavet av akutte utslipp utenfra Lite sannsynlig. For lang transportvei. Mulig i sørlige deler av eggakanten. Avhengig av utslippspunkt, grad av forvitring. Lite sannsynlig. For lang transportvei. Kunnskapsmangel (spesifikt for ekstern virksomhet) Nei Nei Nei Bortsett fra Jan Mayen og den Arktiske front, ligger de viktigste områdene langs eggakanten, eller langs kystområdene fra Møre til Troms. Mulige effekter av operasjonelle og akutte utslipp fra petroleumsaktivitet er beskrevet i mer detalj i avsnitt I store trekk er det for operasjonelle utslipp snakk om lokale effekter (innenfor 15 km av en installasjon), og effekter som ikke rammer på et nivå som i vesentlig grad kan påvirke bestandsnivåer av en enkelt art. Avstanden fra de viktige områdene i Norskehavet til petroleumsaktiviteter utenfor Norskehavet er rimelig stor, og risikoen for at operasjonelle utslipp skal påvirke de SVO-er som er beskrevet over må ansees å være svært liten. For akutt utslipp vil det være de områdene som overlapper med mulige spredningsscenarier fra nordlige Nordsjø som vist i figur 6.7 som kan påvirkes. Dette gjelder Remman, Froan/Sularevet, Mørebanken og sørlige deler av Eggakanten Oppsummering av konsekvenser I det foregående er det vurdert mulige effekter av petroleumsvirksomhet på bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget vi har tilgang til i dag for organismegruppene plankton, bunnsamfunn, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Alle gruppene nevnt ovenfor er utsatt for eksponering for forurensning fra en rekke ulike kilder, men her er hensikten å se utelukkende på petroleumsvirksomhet utenfor utredningsområdet. Oppsummert er det lite sannsynlig at operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet kan medføre konsekvenser i Norskehavet. Dette skyldes primært at de ulike utslippskomponentene vil foreligge i så lave konsentrasjoner at effekter ikke er sannsynlig. I tilfelle akutte utslipp er det mulig med konsekvenser inn i utredningsområdet dersom eventuelt utslipp skjer i de nordlige deler av Nordsjøen med kort transportvei til Norskehavet. Det anses som lite sannsynlig med konsekvenser på plankton, mens det er en liten mulighet for konsekvenser på bunnsamfunn i grunne kystnære områder forutsatt at noe olje sedimenterer. Imidlertid vil eventuelle effekter mest sannsynlig oppstå så tett på kysten at det er utenfor selve utredningsområdet. For fisk vil eventuelle effekter trolig være knyttet til akutte effekter på fiskelarver og egg spesielt for sild på 123

124 Mørebanken. Det er relativt stor sannsynlighet for effekter og konsekvenser for sjøfugl ved akutte utslipp i fra felter i nordlige Nordsjø. For sjøpattedyr vil eventuelle effekter være knyttet til kystbunden sel, da sårbare ansamlinger av hva forekommer lenger nord og utenfor mulige influensområder for utslipp fra Nordsjøen. Samlede konsekvenser av normal drift er vist i tabell 6.5. Tabell 6.5 Samlede konsekvenser av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet, normal drift. Petr.virk. KONSEKVENS utenfor Norskehavet - normal drift Ubetydelig Mindre Moderat Stor Ekstrem Usikkerhet Kunnskapsnivå Plankton *planteplankton X Liten Middels *zooplankton X Liten Middels *fiskeegg X Liten Middels *larver X Liten Middels Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn X Liten Høyt *korallrev X Liten Middels Fisk *sild X Liten Middels *kolmule X Liten Lavt *makrell X Liten Lavt *sei X Liten Middels *tobis X Liten Lavt Sjøfugl *lomvi X Liten Lavt *lunde X Liten Lavt *ærfugl X Liten Lavt Sjøpattedyr *vågehval X Liten Middels *klappmyss X Liten Middels *pelagisk samf. i sør X Liten Middels *nise X Liten Middels Samlede konsekvenser for akutte utslipp er vist i tabell

125 Tabell 6.6 Samlede konsekvenser av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet, akutte utslipp. Petr.virk. utenfor Norskehavet KONSEKVENS Usikkerhet Kunnskaps- Akutte utslipp Ubetydelig Mindre Moderat Stor Ekstrem nivå Avfallstilstanden Plankton *planteplankton x Middels Lavt *zooplankton x Middels Lavt *fiskeegg x Middels Middels *larver x Middels Middels Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x Middels Middels *korallrev x Middels Lavt Fisk *sild x Stor Middels *kolmule x Middels Middels *makrell x Middels Middels *sei x Middels Middels *tobis x Middels Lavt Sjøfugl *lomvi x Middels Lavt *lunde x Middels Lavt *ærfugl x Middels Lavt Sjøpattedyr *vågehval x Liten Middels *klappmyss x Liten Middels *pelagisk samf. i sør x Liten Middels *nise x Liten Middels Kystsel x Middels Middels Samlede konsekvenser av konsekvenser fra radioaktivitet fra petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet er satt opp i tabell

126 Tabell 6.7 Samlede konsekvenser av radioaktivitet fra petroleumsvirksomhet utenfor norskahavet. Petr.virks. KONSEKVENS utenfor N. Radioaktive utslipp Ubetydelig Mindre Moderat Stor Ekstrem Usikkerhet Kunnskapsnivå Plankton *planteplankton x Middels Lavt *makrozooplankton x Middels Lavt *fiskeegg x Middels Lavt *larver x Middels Lavt Bunnsamfunn *bunndyrsamfunn x Stor Lavt *korallrev x Stor Lavt Fisk Middels Lavt *sild x Middels Lavt *kolmule x Middels Lavt *makrell x Middels Lavt *sei x Middels Lavt *tobis x Middels Lavt Sjøfugl *lomvi x Stor Lavt *lunde x Stor Lavt *ærfugl x Stor Lavt Sjøpattedyr *vågehval x Stor Lavt *klappmyss x Stor Lavt *pelagisk samf. i sør x Stor Lavt *nise x Stor Lavt 6.13 Usikkerheter og kunnskapsmangler Miljøtilstanden i Norskehavet i dag er meget god, og det er ikke tegn som tyder på at menneskelig aktivitet har ført til skader på Norskehavets økosystem. Unntak er den påvirkning som uttak av kommersielle fiske-, hval-, og selbestander påfører balansen mellom disse og økosystemet ellers, samt den påvirkning som langtransportert forurensning medfører. Vannsøyleovervåkingen rundt norske offshore petroleumsinstallasjoner har store problemer med å dokumentere målbare konsentrasjoner og dermed effekter av utslippskomponenter utenfor meter fra utslippspunktene installasjonene. I lys av dette blir det umulig å påvise effekter av petroleumsvirksomhet som foregår hundrevis eller tusenvis av kilometer fra Norskehavet. Denne konklusjonen forutsetter at vannsøyleovervåkingen har undersøkt de viktige utslippskomponentene og de relevante biomarkørene. Det er derfor fortsatt usikkerhet knyttet til om metodene som brukes er egnet for måling av effekter i organismer ved lave konsentrasjoner. En viser ellers til sektorutredningen for petroleum og energi. For vurdering av tilførsler og effekter av radioaktive komponenter er det behov for kartlegging av dagens tilstand av radium, bly og polonium i sjøvann, sedimenter og indikatorarter. Videre er det 126

127 behov for å initiere nødvendig overvåkning basert på kartleggingen, komplementært til overvåkningen industrien selv utfører. 127

128 7 Påvirkningsfaktor - Skipstrafikk utenfor Norskehavet 7.1 Innledning Skipstrafikk utenfor Norskehavet er en av påvirkningsfaktorene på Norskehavet. En viktig del av denne påvirkningen kommer i fra farvannet innenfor grunnlinjen som går under begrepet indre farvann. Siden grunnlinjen utgjør indre grenselinje for forvaltningsplanområdet er dette en ytre påvirkning på utredningsområdet. Påvirkning fra internasjonalt farvann er ikke inkludert da dette forutsetter en internasjonal prosess. Det har det ikke vært tid til. Konsekvenser av skipstrafikk i selve utredningsområdet er utredet i sektorutredningen Konsekvenser for skipstrafikk. I den utredningen gjøres det grundigere vurderinger av mulige påvirkningsfaktorer fra skipstrafikk, mulige virkninger av disse faktorene på miljøet og vurderinger av konsekvenser for Norskehavet. Dette arbeidet har vært benyttet som basis for vurderinger av konsekvenser på de felles utredningstemaene, av skipstrafikk også utenfor utredningsområdet. 7.2 Aktivitet, utslipp og uhell I forbindelse med arbeidet med Forvaltningsplan for Norskehavet er det lagt ned en betydelig innsats for å kvantifisere driftsutslipp til sjø og luft fra skipstrafikk i forvaltningsplanområdet og farvannet innenfor grunnlinjen (indre farvann). For en detaljert beskrivelse av dagens driftsutslipp fra skip i Norskehavet vises det til felles faktagrunnlag og rapporten: Statusbeskrivelse av skipstrafikk. I forbindelse med arbeidet med forvaltningsplaner for alle norske havområder er tilsvarende utslippsberegninger også utført i Tilførselsprosjektet som er igangsatt av SFT (Molvær et al 2008). Her beregnes tilførsler av olje og miljøfarlige stoffer fra alle kilder til sjø. Driftsutslippene er estimert for mindre regioner innenfor forvaltningsplanområdene. Estimat av driftsutslipp fra skip er gjort etter samme metodikk og med de samme ressurspersoner, og volumtallene harmonerer mellom rapportene. Angitt i utseilt distanse er aktivitetsnivået i hovedleden, som hovedsakelig går i skjermet farvann innenfor grunnlinjen, er større enn i selve utredningsområdet. I 2006 var total utseilt distanse på 5342 nautiske mil i indre farvann sammenlignet med 3233 nautiske mil i utredningsområdet (angitt i 1000 nm, jf. Statusbeskrivelse for skipstrafikk). Skipene som seiler i utredningsområdet er imidlertid generelt større enn de som seiler kystnært. Grovt sett kan det sies at aktivitetsnivået er proporsjonalt med driftsutslippene, men det er en rekke forhold som modifiserer denne antagelsen når utseilt distanse blir brukt som måleparameter for aktivitetsnivået. Størrelsen på skipene som seiler i et område har også stor betydning for driftsutslippene. For detaljer, se for øvrig Statusbeskrivelse av skipstrafikk kapittel 3 der driftsutslipp er beregnet for diverse fartøys- og størrelseskategorier. Faktorer som skipsdesign, opperasjonstimer, motorbelastning og motortype m.m. er tatt hensyn til i estimat av driftsutslipp. Det er i hovedsak to ulike kategorier driftsutslipp fra skipstrafikk som kan tenkes å kunne gi påvirkning på utredningsområdet: Driftsutslipp til luft og sjø Utslipp av ballastvann og begroing på skipsskrog som medfører risiko for introduksjon av fremmede arte dette er ikke behandlet videre her, men i Utredning av konsekvenser for skipstrafikk. I tillegg innebærer skipstrafikk risiko for akutte uhellshendelser, som kan medføre store utslipp av olje. I kap 7.4 beskrives eksempler på 3 uhellscenarier med beskrevne konsekvenser. 128

129 7.3 Driftsutslipp Utslipp til luft Skipstrafikk bidrar med store utslipp av blant annet klimagasser og forsurende stoffer fra motorer og avdamping av flyktige stoffer fra last (petroleum og petroleumsprodukter). Nedenfor gis det en oversikt over de viktigste luftutslippene fra skipsfart og fiske i henhold til Statistisk sentralbyrås (SSB) nasjonale statistikk, og en sammenlikning mellom utslippene i Norskehavet, basert på tall fra tilførselsprogrammet og statusrapporten for skipstrafikk. Klimagasser er en samlebetegnelse på i alt 6 gasser som omfattes av Kyoto-protokollen, hvorav karbondioksid (CO 2 ) er den viktigste, og utgjør over 80 % av utslippene på verdensbasis. De norske utslippene ligger foreløpig vel 1 % over målet for den nasjonale utslippstildelingen i protokollen som skal nås i Det er forventet at de norske utslippene vil øke fremover, slik at Norge ikke vil nå målene ved å redusere innenlandske utslipp, men må kjøpe kvoter utenlands. De norske utslippene av nitrogenoksider (NO x ) er høye, og må reduseres med 18 % innen 2010 hvis Norge skal oppfylle sine forpliktelser i følge Gøteborg-protokollen. De nasjonale målene for utslipp av svoveldioksid (SO 2 ) og ammoniakk (NH 3 ) er for øyeblikket nådd, mens utslippene av flyktige stoffer unntatt metan (NMVOC) ligger 0.6 % over målet. De samlede norske utslippene av klimagasser var i 2006 på 53.5 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter. Av dette sto fiske og fangst for ca 2.0 % mens innenriks sjøtransport bidro med ca. 3 % av utslippene. De norske utslippene av NO x var i 2006 på tonn. Innenriks sjøfart og fiske sto for de største utslippene, og bidro til sammen med 34 % av de samlede utslippene. Den norske olje- og gassvirksomheten i havområdene bidro til sammenlikning med ca 32.5 % av NO x -utslippene. Tabell 7.1 viser utslipp i utredningsområdet sammenlignet med utslippene i Nordsjøen og Barentshavet. Tabell 7.1 Utslipp i utredningsområdet sammenlignet med utslipp i Nordsjøen og Barentshavet. (Kystverket 2007 og Molvær et al 2008) Utslippskomponent Nordsjøen fra land og Lofoten- Utredningsområdeområdet pluss Utrednings- til og med Norsk Barentshavet (tonn/år) økonomisk sone inn til land (Vestfjorden indre farvann medregnet) Tilførselsprogrammet, region I, II og III Tilførselsprogrammet, region VIII, X, og XI (eks.vestfjorden) (inn til land) CO CO NO x SO PM PAH 1,046 0,335 0,381* 0,657* CH 4 150,5 48,3 54,8* 94,4* nmvoc * 984* *PAH, CH4 og nm VOC er ikke beregnet spesifikt for forvaltningsplanområdet, men estimert ut fra tilførselsprogrammet 129

130 Tallene i kolonnen for Nordsjøen i tabell 7.1 gjelder bare fra land og til og med norsk økonomisk sone 1. Det vil si at estimatene kun dekker en del av Nordsjøen og utslippene vil mangedobles og kanskje mer enn tidobles når estimater gjøres for hele Nordsjøen. Slike estimater vil bli gjort i forbindelse med arbeidet med forvaltningsplan for Nordsjøen. Arbeidet med forvaltningsplan for Nordsjøen er startet opp parallelt med at arbeidet med forvaltningsplan for Norskehavet avsluttes. I utredningsområdet er de totale årlige utslippene av CO 2 fra skipstrafikk og fiskefartøyer beregnet til tonn. Det er stor trafikk i hovedleden, som stort sett går i skjermet farvann innenfor grunnlinjen, og dersom denne trafikken inkluderes i utslippsestimatet øker volumet til tonn. En sammenlikning av totaltallene i de tre havområdene viser at utslippene blir lavere mot nord, noe som reflekterer trafikktettheten. NO x -utslippene fra skipstrafikk i utredningsområdet er estimert til tonn i 2006 (totalt tonn), sammenliknet med de nasjonale utslippene på tonn. I norsk del av Nordsjøen er utslippene på tonn og i Lofoten-Barentshavet tonn. Fra 1990 til 2005 har utslippene av NO X fra skip i det nordøstlige Atlanterhavet (unntatt Nordsjøen) økt fra tonn til tonn, en økning på 45 %. De landbaserte utslippene i EMEP-området (total minus skipstrafikk/marine områder) er redusert fra i 1990 til (ca 32 % reduksjon) i SO 2 -utslippene i utredningsområdet er beregnet til tonn (totalt tonn), sammenliknet med de nasjonale utslippene på tonn. Til sammenlikning er totaltallene for Nordsjøen tonn og Lofoten-Barentshavet tonn. Fra 1990 til 2005 har utslippene av SO 2 fra skip i det nordøstlige Atlanterhavet (unntatt Nordsjøen) økt fra tonn til tonn, mens de landbaserte utslippene (total minus skipstrafikk/marine områder) i EMEP-området er redusert fra tonn til tonn, en reduksjon på ca 60 %. Som tidligere nevnt må det antas at en betydelig mengde luftutslipp fra skip i Nordsjøen og indre farvann blir transportert med luftstrømmene og avsettes i utredningsområdet 2. Det har ikke vært mulig å kvantifisere hvor stor avsetning det er fra driftsutslippene til luft fra skip utenfra og til utredningsområdet. Dette er en kunnskapsmangel per i dag da det ikke er utviklet god nok modell for å beregne avsetning på nivået medium range fra skip eller andre kilder i Norge. Likevel er det basert på kart over luft og havstrømmer rimelig å anta at betydelige mengder utslipp som har sin opprinnelse fra skipstrafikk i Nordsjøen eller indre farvann blir avsatt i utredningsområdet. Konsekvenser av utslipp til luft Noen av de viktigste virkningene av utslipp til luft i marint miljø er listet under Forsuring ved avsetning av svovel- og nitrogenforbindelser fra atmosfæren er hovedsaklig knyttet til terrestrisk og limnisk miljø og ansees som et mindre problem i marint miljø. I marint miljø er problemstillinger mhp forsuring knyttet til utslipp av CO 2. Forsuring av havvannet vil kunne medføre alvorlige konskevenser for livet i havet, fordi de naturlige livsbetingelsene endres. Overgjødsling av kyst og havområder som skyldes avsetninger av nitrogenforbindelser. Spesielt i åpne marine områder regnes nitrogen som et begrensende næringsstoff for algeveksten. Miljøfarlige stoffer i form av partikkel-assosiert PAH vil kunne avsettes i vannmassene og vil kunne akkumuleres i organismer og videre opp i næringskjeden. Det er vanskelig å avdekke direkte konsekvenser av de totale luftutslippene fra skipsfarten i utredningsområdet, indre farvann og Nordsjøen på utredningstemaene fastsatt i forbindelse med 1 Sonen grenser opp mot Danmarks, Tysklands og Storbritannias økonomiske soner, og her er midtlinjen delelinje. 2 Geografiske utregninger av hvor luftutslippene fra skip langs norskekysten transporteres og avsettes (over vann eller sjø) er en kunnskapsmangel. 130

131 arbeidet med forvaltningsplanen for Norskehavet. Luftutslipp fra skipsfartsektoren gir et bidrag til den totale påvirkningen luftforurensning innebærer i utredningsområdet, og det er vanskelig å knytte konsekvenser til kun en av flere kilder som bidrar til en samlet påvirkning. Dersom man vurderer hvordan utslippene virker sammen med andre nasjonale og internasjonale utslipp kan det antas at skipstrafikken kan være en betydelig bidragsyter til å gi eventuelle negative samlede konsekvenser. En av de mer alvorlige konsekvensene av luftutslipp for utredningsområdet vil være forsuring av havvatnet. Den problemstillingen må sees i sammenheng med de globale utslippene av CO 2. Konsekvenser som følge av forsuring av havet omhandles i kapittel 5. Samlede konsekvenser av alle kilder til luftutslipp på utredningsområdet vil bli vurdert i et eget arbeid senere i forvaltningsplanprosessen. Det kan således forventes at luftutslipp fra skipstrafikken vil kunne være en viktig bidragsyter til eventuelle konsekvenser for miljøet av luftutslipp. Det er imidlertid vanskelig å avdekke direkte konsekvenser av luftutslipp fra skipstrafikk utenfor utredningsområdet på de felles utredningstemaene innenfor utredningsområdet i forhold til dagens aktivitetsnivå Utslipp til sjø Jf. sektorutredning for skipstrafikk i Norskehavet er det særlig tre typer driftsutslipp fra skip som har direkte, observerbare effekter på miljøet; oljeutslipp, kloakk (svartvann og gråvann) og tributyltinn (TBT) og andre tinnorganiske forbindelser fra bunnstoff i båter. Olje kan skade sjøfugl og sjøpattedyr direkte ved at isolasjonsevnen til fjærdrakt og pels reduseres og fugl får i seg olje når de forsøker å rense fjærdrakten. Fugl, sjøpattedyr, fisk og andre dyr kan få i seg olje når de spiser oljeforurenset føde. For organismer i vannsøylen (plankton, fiskeegg og larver) er det de nedblandede oljefraksjonene som er av størst betydning for eksponering. Det er imidlertid de ulovelige utslippene, eller utslipp som følge av uhellsutslipp, som er forbundet med de største skadene på miljøet. Utslipp av oljeholdig vann fra motorrom (bilge), rester av olje fra tanker (slop) og rester av olje fra oljeseparatorer (sludge) er regulert under MARPOL 73/78. Det tillates imidlertid at det slippes ut noe oljeholdig lensevann og rester av oljeholdig vann fra vasking av tanker. Beregningene viser at vaskevann er den største, potensielle, lovlige kilden til oljeutslipp i dag. Alle skip skal ha segregerte ballasttanker fra 2010, og utslipp av oljeholdig vaskevann kan av den grunn bli redusert. Tabell 7.2 viser utslipp i utredningsområdet sammenlignet med utslippene i Nordsjøen og Barentshavet. Beregningene av oljeutslipp i tilførselsprogrammet og statusrapporten for skipsfart har tatt for seg de lovlige driftsutslippene, siden det ikke foreligger data eller beregningsfaktorer som gjør det mulig å beregne de ulovelige utslippene. Tallene for lensevann og vaskevann angir de mengdene det ville vært lovlig å slippe ut, men det foreligger ikke målinger av hvor mye som faktisk slippes ut av dette. Når det gjelder driftsutslippene av olje innenfor grunnlinjen kan det på grunnlag av strømkart antas at størstedelen av driftsutslippene transporteres nordover med kyststrømmen der de blir nedbrutt på veien, eller de havner i strandsonen. Strømvirvler kan antas å transportere noe olje og oljerester ut i utredningsområdet, men det er såpass små volum det er snakk om at dette alene ikke forventes å medføre større konsekvenser. Sammen med andre utslippskilder, og transportert olje og oljerester fra Nordsjøen fra forskjellige kilder inklusiv skip, må det likevel antas at driftsutslippene fra skip kan bidra til negativ påvirkning på sjøfuglbestandene i utredningsområdet. Det har ikke vært mulig å kvantifisere konsekvensene av den totale påvirkningen for utredningsområdet. 131

132 Tabell 7.2 Driftsutslipp fra skip til sjø i Nordsjøen, Barentshavet, Norskehavsområdet og indre farvann i Utslipp tonn/år Olje i lensevann tonn/år Olje i vaskevann tonn/år Svartvann* m 3 /år Gråvann* m 3 /år TBT kg/år Nordsjøen inn til land Tilførselsprogramme t, region I, II og III Barentshavet Inn til land Tilførselsprogrammet; region VIII, X og XI (eksklusiv Vestfjorden) (Vestfjorden er medregnet) Utredningsområdet Utredningsområdet pluss indre farvann (inn til land) 1,035 0,367 0,240 0, * Produserte mengder TBT er ikke beregnet spesifikt for forvaltningsplanområdet, men estimert ut fra tilførselsprogrammet Kloakk inneholder næringssalter som kan være et vekstsubstrat i produksjonen av plankton og andre mikroorganismer. Utslippene av kloakk (svartvann og gråvann) er oppgitt med et betydelig volum. Sammenlignet med utslipp fra landbaserte kilder i området er volumet imidlertid lite. Det kan antas at effekten ikke vil være merkbare på grunn av den store fortynnings- og bufferevnen i åpent farvann. Reelt utsluppet volum gråvann og svartvann antas å være betydelig mindre en her oppgitt da skip behandler kloakk ombord, leverer kloakk til land osv. Produsert mengde kloakk kan derfor sees på som et maksimumsanslag for teoretisk mulig utsluppet mengde fra skip. For å hindre begroing på skipsskrog benyttes det antibegroingsmidler. De fleste typer bunnstoff beskytter mot begroing ved at det er tilsatt giftige kjemikalier som hindrer organismene i å feste seg og vokse. Blant de mest effektive stoffene er tinnorganiske forbindelser som tributyltinn (TBT). TBT er sterkt hormonforstyrrende, og det er påvist kjønnsforstyrrelser hos purpursnegl og andre organismer langs hele norskekysten. Særlig store effekter finnes nær havneområdene. I 2001 ble det vedtatt en internasjonal konvensjon som forbød bruk av TBT-holdig bunnstoff, for gitte skipsstørrelser, etter 1. januar 2003, og påbød fjerning av alt eldre bunnstoff innen Dette vil fjerne mye av tilførslene, men en må likevel regne med fortsatte effekter av TBT på grunn av tilførsler fra gammelt bunnstoff, utlekking fra sedimenter og havneanlegg og stoffets bestandighet i naturen. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at det forekommer direkte effekter av den utlekkingen som skjer fra skipsskrog i åpent farvann. 132

133 Konsekvenser av utslipp til sjø I skipstrafikkutredningen konkluderes det med at de totale oljeutslipp via lensevann er så små at det ikke vurderes som sannsynlig at det marine miljøet i utredningsområdet påvirkes av betydning. Vaskevannsutslipp utgjør en større utlippskilde til olje, og det konkluderes at sjøfugl tidvis kan skades. Tilsvarende vurderes det også som lite sannsynlig at mindre driftsutslipp av lensevann utenfor utredningsområdet vil kunne medføre konsekvenser for naturmiljøet innenfor utredningsområdet. Mindre oljeutslipp via vaskevann utenfor utredningsområdet vil sannsynligvis også kunne medføre skader på sjøfugl som befinner seg utenfor utredningsområdet, men som tidvis også har tilhørighet innenfor utredningsområdet. Skipstrafikkutredningen konkluderer videre med at det kan antas at effekten av kloakk som kilde til næringssalter som vekstsubstrat i produksjonen av plankton og andre mikroorganismer, ikke vil være merkbar på grunn av den store fortynnings- og bufferevnen i åpent farvann. I tillegg vurderes bidragene fra kloakken som ubetydelig sammenlignet med den totale naturlige forekomsten av næringssalter i sjøen. Tilsvarende kan konkluderes også for effekten av utslipp av kloakk utenfor utredningsområdet, og konsekvenser for alle utredningstema i Norskehavet vurderes som ubetydelige. Usikkerheten i vurderingene er satt til middels, og tilsvarende vurderes kunnskapsbehovet som middels. Konfliktpotensialet knyttet til tributyltinn (TBT) er knyttet til mer kystnære områder og havner, med mer lokale virkninger. Konsekvensene av TBT for utredningstemaene i Norskehavet vurderes som ubetydelige. Tabell 7.3 viser de antatte konsekvensene ved utslipp av oljeholdig lensevann og kloakk fra skipstrafikk utenfor utredningsområdet. 133

134 Tabell 7.3 Konsekvenser av lensevann (olje) og kloakk som ytre påvirkning i Utredningstema/ Konsekvenser *undertema Ubetyde -lig Mindre Middels Stor Katastro fal Usikkerhet Kunnskaps -nivå Plankton * Planteplankton x Middels Middels *zooplankton x Middels Middels * Fiskeegg x Middels Middels * Larver x Middels Middels Bunnsamfunn *Bunndyrsamfunn x Middels Middels * Korallrev x Middels Middels Fisk * Sild x Middels Middels * Kolmule x Middels Middels * Makrell x Middels Middels * Sei x Middels Middels *Tobis x Middels Middels Torsk x Middels Middels Sjøfugl * Lomvi x Middels Middels * Lunde x Middels Middels * Ærfugl x Middels Middels * Krykkje x Middels Middels * Toppskarv x Middels Middels Sjøpattedyr * Vågehval x Middels Middels * Klappmyss x Middels Middels * Pelagisk hvalsamfunn i sør x Middels Middels * Steinkobbe x Middels Middels * Nise x Middels Middels Avfall Den mest synlige påvirkningen av skips- og fiskeriaktivitetene er bidragene til forsøpling av kystsonen og bunnområdene. Det er gjennomført beregninger av hvor mye avfall som produseres om bord på fartøyene i statusrapporten, men det har som for vaskevann og kloakk, ikke vært mulig å anslå de faktiske utslippene. Det har derfor ikke vært mulig å kvantifisere dette problemet i Norskehavet, verken fra kilder i selve utredningsområdet, eller fra kilder i tilstøtende kystområder, samt havområder utenfor utredningsområdet. Dette er en kunnskapsmangel. Behandlingen av avfall er regulert internasjonalt under MARPOL 73/78, og avfall skal ikke skade miljøet dersom regelverket følges. Det er likevel liten tvil om at mye av forsøplingen i kyst- og havområdene i dag skriver seg fra skip og fiskebåter. Det kan dreie seg om rester av nøter og trålutstyr, oljefat, plastkanner osv, i tillegg til avfall som plastposer, plastemballasje og flasker som kan komme fra mange kilder. Matavfall og fisk/fiskeavfall er en annen type avfall som vil kunne fungere som næringskilde for sjøfugl og andre marine arter. En del kan havne i miljøet som følge av uhell, men mye må være bevisst kastet over bord. 134

135 Konsekvenser av avfall Avfall kan under gitte strøm og vindforhold drive fra indre farvann, Nordsjøen og Barentshavet og til utredningsområdet og synke der. Avfall som holder seg flytende vil kunne havne i strandsonen etter en tid, men avfallet kan også drive med strøm og vind over svært store avstander. Man kan anta at mye av avfallet som sleppes ut innenfor grunnlinjen vil følge kyststrømmene nordover, heller enn å drive ut i utredningsområdet. For sjøfugl kan spesielt plastavfall være et problem ved at de spiser ufordøyelige plastbiter, eller at de vikler seg inn i avfallet. Plast og annet avfall er vurdert å ha stor effekt på eksempelvis krykkje, fordi denne arten plukker mat fra havoverflaten og lett får i seg avfall som kan ødelegge næringsopptaket eller føre til død ved tilstopping av mage/tarmsystemet. Stormfugler anses også for å være spesielt sårbare for plastavfall. En annen problemstilling er tap av fiskeredskaper på sjøen. Slike redskaper kan fortsette å fange fisk lenge etter at de er tapt, i tillegg til at hval, sel og sjøfugl kan vikle seg inn i redskapene og dø som følge av det. Det er også grunn til å anta at avfall vil kunne ha effekter også på andre marine organismer. Et av de større problemene knyttet til avfall er opphoping av stor mengder søppel i kyst- og strandsonen. Der utgjør søppel både et estetisk problem, samt en fare for sjøfugl og pattedyr som kan vikle seg inn i, eller få problemer ved at de har spist skadelig avfall. Mulige konsekvenser i kystsonen omfattes imidlertid ikke av denne utredningen. Det er god grunn til å anta at avfall fra kilder utenfor utredningsområdet vil kunne drive inn i utredningsområdet. Hvor store mengder dette utgjør i forhold til avfall fra kilder i selve utredningsområdet er ikke kjent. Det er generelt vanskelig å kvantifisere konsekvensene av avfall på det biologiske miljøet og konsekvensbetraktningene er basert på rene vurderinger. Da det vanskelig lar seg gjøre å skille konsekvenser av søppel fra kilder innenfor og utenfor utredningsområdet kan man anta at konsekvensbildet for kilder utenfor vil være tilsvarende som fra kilder innenfor. Tabell 7.4 viser konsekvensvurderingene av avfall gjort i sektorutredning for skipstrafikk. Konsekvensene er i tabellen ført opp som Mindre for alle utredningstema som forventes å kunne berøres av avfall som påvirkningsfaktor, uten at de direkte konsekvensene for artene og bestandene i seg selv er vurdert. 135

136 Tabell 7.4 Konsekvenser av avfall fra skip som ytre påvirkning. Utredningstema/ Konsekvenser Ubetydelig Katastrofal Mindre Middels Stor Kunnskapsnivå *undertema Usikkerhet Plankton * Planteplankton x Liten Lavt *Makrozooplankton x Liten Lavt * Fiskeegg x Liten Lavt * Larver x Liten Lavt Bunnsamfunn *Bunndyrsamfunn x Middels Lavt * Korallrev x Middels Lavt Fisk * Sild x Middels Middels * Kolmule x Middels Middels * Makrell x Middels Middels * Sei x Middels Middels *Tobis x Liten Middels Torsk x Middels Middels Sjøfugl * Lomvi x Middels Lavt * Lunde x Middels Lavt * Ærfugl x Middels Lavt * Krykkje x Middels Lavt * Toppskarv x Middels Lavt Sjøpattedyr * Vågehval x Middels Lavt * Klappmyss x Middels Lavt * Pelagisk hvalsamfunn sør i Middels Lavt utredningsområdet x * Steinkobbe x Middels Lavt * Nise x Middels Lavt 7.4 Uhellsutslipp Valg av uhellscenarier Potensielle konsekvenser av hendelser knyttet til skipstrafikken i området er illustrert ved hjelp av ett sett mulige ulykkeshendelser, hvorav tre er presentert her, de andre tre i sektorutredning for skipstrafikk. Dette fordi uhellsscenarioene som presenteres i denne utredningen er knyttet til effekter på Norskehavet, - ikke på kystsonen. I utredningen for skipstrafikk er det redegjort for tilvarende uhellscenarier der også effekter på kystsonen er vurdert. Påvirkningen av hendelsene på omgivelsene er illustrert i form av oljedrifts- og spredningsberegninger. Disse utgjør grunnlaget for konsekvensvurderingene. For sjøfugl er det gjennomført semikvantitative analyser av konsekvenser (Christensen-Dalsgaard et al. 2008), mens for resterende utredningstema er det gjennomført enkle vurderinger basert på mulig overlapp mellom biologiske ressurser og influensområdet for de gitte eksempelhendelsene. Det er viktig å merke seg at 136

137 tidspunktet for de gitte hendelsene er avgjørende for hvilke konsekvenser hendelsene vil kunne medføre for naturmiljøet, da biologiske ressursers sårbarhet for olje varierer over året (på grunn av varierende livsstadie, adferd m.m). Det er også viktig å merke seg at de gitte hendelsene i stor grad vil innebære størst konsekvenser for strand og kystnære ressurser. Men dette forholdet er ikke en del av foreliggende utredning og omtales ikke. Ved utvelgelsen av uhellsscenarioer ble det lagt vekt på følgende: - Skipstrafikk i området, inkludert potensielle konfliktområder - Sårbare områder med hensyn på konsekvenser av et oljeutslipp - Spredning av hendelser innenfor utredningsområdet - Årstidsforskjeller med hensyn på områdets sårbarhet Oljedrifts- og spredningsberegninger for enkelthendelser valgt ut basert på kriteriene over vil ikke gi statistisk grunnlag for vurdering av hvilke steder innenfor utredningsområdet som er mest utsatt for en eventuell hendelse der skip er involvert Generelle beskrivelser til scenarioene Utslippskomponenter De aktuelle hendelsene inkluderer utslipp av følgende medier: - Råolje produsert på norsk sokkel - Middels tung bunkersolje - Baseolje for anvendelse offshore Data for de aktuelle råoljer og oljeprodukter i fersk (uforvitret) tilstand er vist i tabell 7.5 Tabell 7.5 Data for fersk olje Oljetype Tetthet [kg/m 3 ] Viskositet [cp v/ 13 o C] Voksinnhold [%] Maks. vanninnhold [%] Norske råoljer Heidrun Bunkersolje IF 180 (Esso) Kjemikalie Baseolje Norsk råolje I Norskehavet står valget mellom fire råoljer, Draugen, Njord, Heidrun og Norne. Av disse råoljene er Heidrun den tyngste, men Norne er likevel den mest persistente, hovedsaklig på grunn av det høye voksinnholdet som medfører en tendens til stivning av oljen og derav høy viskositet. Bunkersolje Som bunkersolje er det valgt en middels tung olje, IF-180 ESSO. 137

138 Baseolje I forbindelse med drifts- og spredningsberegninger knyttet til kjemikalieutslipp er det valgt å se på utslipp av baseolje for offshorekjemikalier. Forvitringsdata for dette produktet er utarbeidet på basis av data for marin diesel justert på basis av kjennskap til kjemiske sammensetning og kokepunktskurve for en aktuell baseolje. Dette er et svært flyktig produkt som også blandes lett ned i vannmassene. Effekt av oljetype på drift og spredning Som en følge av at de ulike oljene har ulike forvitringsegenskaper og dermed ulik levetid på sjøen vil valget av oljetype som knyttes til et gitt uhellsscenario påvirke utfallet av hendelsen. Forskjellene i levetid vil være størst mellom de ulike kategorier lettolje/kondensat, råolje, bunkersolje og fyringsolje, men det er også betydelige forskjeller innenfor kategoriene. I praksis vil forskjellene slå ut mest innenfor kategorien råolje. Lettoljer/kondensat vil generelt få svært kort levetid på sjøen på grunn av at de alle er lettfordampelige samtidig som de mangler evne til å danne stabil emulsjon (liten viskositet). Bunkersoljer og fyringsoljer er generelt så persistente (liten fordampning, høy viskositet) at levetiden på sjøen alltid blir svært lang. Råoljer kan i prinsippet utfylle spennet mellom disse to kategoriene, men forskjellene mellom de råoljene som er aktuelle i Norskehavet er ikke så stor. Råolje fra Njord og Draugen kan betraktes som middels råoljer med relativt like forvitringsegenskaper. Heidrun råolje er en litt tyngre råolje som fordamper i mindre grad, men har omtrent like stor evne til naturlig nedblanding som de to foregående oljene. Utfallet av en hendelse vil således ikke bli vesentlig forskjellig om en velger den ene eller andre av disse oljene. Norne er den mest persistente av oljene i Norskehavet på grunn av høyt voksinnhold som gir en tendens til stivning av oljen når den kommer på sjøen. På den annen side er denne råoljen vesentlig mindre persistent enn bunkersoljer og fyringsoljer, og således har den begrenset levetid på sjøen. Utslipp med drivtid til havs på en uke eller mer kan således brytes ned (fordampe og blandes ned i vannmassene) før oljen når land. Russiske råoljer kan ha svært ulike forvitringsegenskaper, men fullstendige forvitringsdata foreligger foreløpig bare for en oljetype (Ural Baltic). Denne oljen kan anses å være representativ for en råolje med moderat mot høy tetthet og skiller seg ikke vesentlig ut fra norske råoljer i samme gruppe. Oljedrift og spredning I det følgende er risikoen for tre definerte ulykkesscenarioer beskrevet, hendelsenes plassering er vist i figur

139 Figur 7.1 Utvalgte akutte hendelser 1,3 og 4, jf. beskrivelser i kap Beregningsgrunnlag og forutsetninger Oljedriftsberegningene for de utvalgte hendelser ble utført med SINTEFs OSCAR-modell. Modellen er benyttet som en scenariomodell som beregner drift, spredning og forvitring for et valgt utslippstilfelle med bestemte strøm og vinddata. I den foreliggende studien er det benyttet tidsvarierende strømdata som er beregnet med 3-dimensjonale havmodeller: - Norskehavet sør for Lofoten: Beregninger som er utført av Meteorologisk institutt i forbindelse med OLFs regionale konsekvensutredning for Norskehavet. Beregninger er basert på atmosfæriske data (vind og barometertrykk) for året 2000 og har en oppløsning på 4 x 4 km. - Nord for Lofoten: Beregninger som ble utført av SINTEF i forbindelse med Barents Icewater programmet. Beregninger er basert på atmosfæriske data (vind og barometertrykk) for året 1994 og har en oppløsning på 20 x 20 km. For å sikre konsistens mellom strøm og vind (strømmen er i stor grad vinddrevet) er det benyttet historiske vinddata fra de samme perioder som de foreliggende strømdata er hentet fra (dvs. år 2000 eller år 1994). Av denne grunn er valget av scenarioer begrenset til et bestemt år. 139

140 Presentasjon av oljedriftscenarioer I den foreliggende studien ble det i utgangspunktet definert 12 ulike hendelser hver knyttet til en bestemt tidsperiode, jf. Utredning av konsekvenser for skipstrafikk. Av disse er tre kystnære hendelser som kan gi påvirkninger i utredningsområdet valgt ut for presentasjon og videre analyse i denne rapporten. For å finne representative scenarioer for de utvalgte hendelsene ble det innledningsvis kjørt statistiske oljedriftberegninger som omfattet 60 scenarioer med start innenfor de utpekte tidsperioder. Ut fra disse ble det valgt ut scenarioer med betydelig strandet oljemengde og relativt kort drivtid til land. For hendelser med svært langvarige utslipp, der det mulige utvalget av scenarioer er svært begrenset innenfor den ønskede tidsperioden av året med tilgjengelige strømdata, har en således valgt å la scenarioene starte ved begynnelsen av den utvalgte tidsperioden. Scenarioene som blir presentert i det følgende må uansett betraktes som en av mange mulige utfall av en gitt hendelse innenfor en bestemt tidsperiode. I det følgende er beregningsresultatene for hver av de utvalgte hendelsene vist med følgende figurer: - En kort beskrivelse av hver hendelse. I tillegg vises tidsutvikling av massebalansen grafisk med prosentvis fordeling av utslippet mellom luft (fordampet), sjøoverflate, vannmasser og strand, samt nedbrutt og utenfor område - Oversiktskart som viser fordeling av strandet olje ved slutten av simuleringen, samt berørt område på sjøoverflaten (swept area) eller berørt område i vannmassene i løpet av simuleringen, avhengig av hva som anses å være den mest alvorlige påvirkning. Fargene på kartet for berørt område i vannmassene viser den største konsentrasjonen av vannløste oljekomponenter som er registrert på ett gitt sted i løpet av simuleringen. Tilsvarende viser fargene på kartet for berørt område på sjøoverflaten den største filmtykkelsen som er registrert på et gitt sted i løpet av simuleringen. 140

141 7.4.3 Hendelse 1 Grunnstøting ved Stad 10. juni, 4000 tonn bunkersolje Beskrivelsen av hendelse 1 er gjort i figur Malmskip fra Narvik som passerer Stad driver mot land og grunnstøter. Malmskipet får motorhavari utenfor Stad i dårlig vær med pålandsvind, driver inn mot Stad. Taubåt får ikke kontroll over skipet. Det fører til at skipet går på grunn og blir sterk ødelagt i bunnområdet av tung sjø. Det slipper ut tonn bunkersolje (IF 180) i strandsonen i løpet av 1 time. Utslippsdato er satt 10. juni og varighet på simuleringen er 30 dager. Hendelse 1 Grunnstøting ved Stad Tidsutvikling av massebalanse: Oljemengde, tonn Fordampet Overflata Utenfor grid Dispergert Nedbrutt Strandet Tid (dager) Figur 7.2 Beskrivelse av hendelse 1 med utslippets massefordeling i forhold til tid i antall dager. Figur 7.3 viser hvor oljen strander og hvor mye som avsettes på de ulike stedene ved slutten av denne simuleringen, i kg/m 2 og i antall km kystlengde. Figur 7.4. viser sjøoverflate som er berørt. 141

142 Strandet olje kg/m 2 Kystlengde km > Sum Figur 7.3 Fordeling av strandet oljemengde ved slutten av simuleringen Figur 7.4 Oversiktskart over berørt område på sjøoverflaten i løpet av simuleringsperioden 142

143 Konflikt med verdifulle områder for sjøfugl Uhellet skjer i den viktigste delen av hekkesesongen. Kysten av Sunnmøre er svært fuglerik i denne perioden, og hendelsen berører sjøkoloniene Runde (Sunnmøre), Einevarden og Veststeinen (Sogn- og Fjordane) direkte. Runde er et av Norges største fuglefjell, med store forekomster av havsule, toppskarv, lunde, lomvi og krykkje, og området rundt er generelt svært fuglerikt. Runde, som er internasjonalt, nasjonalt og regionalt særlig verdifullt for krykkje (pelagisk overflatebeitende) og Einevarden som er regionalt viktig for arten. For pelagisk dykkende arter er Runde særlig verdifullt regionalt og nasjonalt for lomvi, og regionalt, nasjonalt og internasjonalt verdifullt for lunde. Veststeinen og Einevarden er regionalt verdifulle lokaliteter for lunde. Av de kystbundne, dykkende artene er det toppskarv som slår berører særlig verdifulle områder (SVO), (ref) med Runde som internasjonalt og regionalt verdifullt område. Ærfugl berøres i mindre grad, men dette er det stor usikkerhet i forhold til. Analysene for åpent hav viser at influensområdet omfatter viktige leveområder for lunde, lomvi og krykkje. Imidlertid er de kystnære delene av dette havområdet dårlig kartlagt, og derfor tillagt mindre vekt i denne sammenheng enn de kolonibaserte dataene og definerte SVO i kystavsnittet. Antallet SVO-områder for sommersesongen for hendelse 1 er vist i tabell 7.6. Overlapp og dermed konflikt mellom strandet olje og viktige områder er vist i figur 7.5. Tabell 7.6 Antall definerte SVO for sommersesongen for hendelse 1, fordelt på økologiske grupper. Sommer Artsgrupper Svært viktig Viktig Pelagisk dykkende 3 0 Pelagisk overflatebeitende 4 3 Kystbundne dykkende 1 0 Kystbundne overflatebeitende 4 3 Fjæretilknyttede 2 0 Totalt 14 6 Figur 7.5 Olje på sjø, strandet olje og SVO for sjøfugl for hendelse 1. Røde arealer er særlig viktige områder, oransje er viktige områder. Arealene er definert ut fra de forskjellige artsgruppenes aksjonsradius i hekketiden. 143

144 Konsekvenser Plankton/bunnsamfunn Plankton i vannsøylen vil kunne eksponeres innenfor influensområdet. Det forventes imidlertid ikke konsekvenser for planktonbestandene i Norskehavet. Konsekvensene er satt til ubetydelige. Bunnsamfunn i Norskehavet forventes ikke eksponert av den gitte hendelsen og konsekvensene er satt til ubetydelige. Fisk For akutt oljeforurensning er det største konfliktpotensialet for fisk knyttet til eventuell eksponering av tidlige livsstadier; egg og larver, som er antatt å ha høyere sårbarhet for olje enn voksen fisk. Både sild, norsk-arktisk torsk og sei har gyteområde i områdene ved influensområdet for hendelsen. Gytingen foregår tidligere på våren, og i juni har egg og larver drevet nordover med kyststrømmen og det er lite sannsynlighet for eksponering i vesentlig grad. Konsekvenser for fisk vurderes som ubetydelige/små for det gitte utslippet. Dersom konsekvensene vurderes som små er det fordi at eventuelle gyteprodukter som fremdeles befinner seg innenfor influensområdet til uhellsutslippet i den gitte tidsperioden, vil kunne eksponeres. Det antas imidlertid ikke at vesentlige andeler av en årsklasse vil kunne befinne seg i området i denne perioden. Det finnes flere bestander av kysttorsk fra Stad og nordover mot grensene til Russland. Arten gyter hovedsakelig inne i fjorder, men også lengre ut på de samme stedene som nordøstatlantisk torsk. Kysttorsken bunnslår på svært grunt vann og vandrer sjelden ned på dypere vann før den er 2 år gammel. Hvorvidt tidlige gyteprodukter av torsk vil kunne påvirkes innenfor influensområdet til den gitte hendelsen er ukjent, men man kan tenke seg at det utgjør en mulig konflikt. Pattedyr Hval vurderes generelt som lite sårbar for olje. De fleste hvalartene er spredt over store områder og eventuelle konsekvenser for disse vil trolig være på individnivå. Dette gjelder arter som blåhval, finnhval, spermhval, nebbhval, grindehval, nise og springere. For arter som samles i større tettheter over begrensede arealer og tidsvinduer, er skadepotensialet noe mer uttrykt. Risikoen for at mange individer i en bestand kan bli berørt er større når bestanden er tett samlet. Dette gjelder arter som vågehval, grønlandshval og spekkhogger (Brude et al., 2008). Det er knyttet usikkerhet til forekomstene av hval langs kysten. Såfremt det ikke er kjent at det kan forventes større forekomster/ansamlinger av dyr innen influensområdet til hendelsen, vurderes konsekvensene som ubetydelige gitt at ev. konsekvenser medfører kun påvirkning av enkeltindivider. Steinkobbe vil kunne forekomme i større tettheter innenfor influensområdet til den gitte hendelsen. Steinkobbe er sårbar for olje i kasteperioden (slutten an juni) som vil kunne overlappe i tid med den gitte hendelsen. Man kan derfor forvente at den gitte hendelsen vil kunne medføre konsekvenser for steinkobbe. Hvor store konsekvenser vil være er vanskelig å anslå uten å gjennomføre kvantitative beregninger, men et rent anslag er mindre til moderate konsekvenser. Sjøfugl Siden influensområdet for hendelse 1 i sterk grad berører beiteområdene til viktige bestander av lomvi og lunde (pelagisk dykkende arter), havhest, havsule, sildemåke og krykkje (pelagisk overflatebeitende arter), toppskarv og til dels ærfugl (kystbundne dykkende arter) samt en rekke andre arter, vil de direkte konsekvensene være store i form av høy voksendødelighet og redusert hekkesuksess. Den langsiktige effekten for de pelagiske artene vil være mindre enn for de kystbundne artene, da habitatet til de kystbundne artene i større grad vil degraderes. Bestandsutviklingen til lomvi og krykkje er negativ på Runde, slik at denne hendelsen vil bidra til en ytterligere nedgang i bestanden som i liten grad kan forventes å restitueres. Konsekvensene av hendelse 1 er vurdert i tabell 7.7. Sjøfugl er oppsummert i tabell

145 Tabell 7.7 Konsekvenser av hendelse 1. Utredningstema/ Konsekvenser Ubety delig Mindre Middels Stor Katastrofal Usikkerhet Kunnskapsnivå *undertema Plankton * Planteplankton x Liten Middels *zooplankton x Liten Middels * Fiskeegg x Liten Middels * Larver x Liten Middels Bunnsamfunn Liten *Bunndyrsamfunn x Liten Middels * Korallrev x Liten Middels Fisk Liten * Sild x Liten Middels * Kolmule x Liten Middels * Makrell x Liten Middels * Sei x Liten Middels *Tobis x Middels Lavt Torsk x Liten Middels Sjøfugl Se Tabell 7.12 Sjøpattedyr * Vågehval X Liten Middels * Klappmys x Liten Middels * Pelagisk Liten Middels hvalsamfunn sør i utredningsområdet X * Steinkobbe x (x) Liten Middels * Nise x Liten Middels 145

146 7.4.4 Hendelse 3 Forlis ved Stad 1. januar, 600 tonn baseolje tonn bunkersolje I hendelse 3 (nummereringen er satt i sammen heng med andre uhell beskrevet i sektorutredningen Konsekvenser for skipsfart) er det en kjemikalietanker på vei fra Europa til Kristiansund som havarerer i dårlig vær grunnet store påkjenninger på skroget. Tankeren brekker og to fulle lastetanker med baseolje slipper ut umiddelbart (600 tonn) sammen med 100 tonn bunkersolje (IF 180) som slippe ut i løpet av 6 uker. Utslippsdato er satt 01. januar og varighet på simuleringen er 50 dager. Hendelse 3 Forlis av kjemikalietanker ved Stad Tidsutvikling av massebalanse: Fordampet Overflata Dispergert Nedbrutt Strandet Oljemengde, tonn Tid (dager) Figur 7.6 Beskrivelse av hendelse 1 med utslippets massefordeling i forhold til tid i antall dager. Figur 7.6 viser hvordan utslippets massefordeling blir gjennom de første ukene. Figur 7.7 viser oversikt over berørt område i vannmassene. Det ble ikke registrert stranding i denne simuleringen. 146

147 Figur 7.7 Oversiktskart over berørt område i vannmassene (Fargene viser konsentrasjoner av vannløste oljekomponenter). Som tidsutviklingen av massebalansen viser ble det ikke registrert stranding av olje i denne hendelsen, og bare små mengder olje på overflaten. Konflikt med verdifulle områder for sjøfugl De biologiske og økologiske implikasjonene av uhellet er ukjent, men dekker et svært viktig område for sjøfugl gjennom hele året, med Runde og øyene rundt som viktige hekkeplasser for alle artsgrupper, og Mørekysten som er et viktig overvintringsområde for en rekke kystbundne sjøfuglarter. Hendelsen opptrer i vintersesongen, i en periode da de fleste overvintrende artene er til stede, med viktige forekomster av kystbundne dykkende og fjæretilknyttede arter. Simuleringene indikerer liten grad av stranding av denne oljen. Lokale forekomster av kystbundne arter vil kunne berøres, men omfanget av denne effekten er liten. Berørte sjøfuglområder av baseoljeutslippet tilsvarer hendelse 3.1. Ingen av indikatorartene slår ut i SVO-analysen i vintersesongen, men i vårsesongen berøres Runde der området er definert som internasjonalt, nasjonalt og regionalt særlig verdifullt for krykkje, regionalt og nasjonalt særlig verdifullt for lomvi, samt regionalt, nasjonalt og internasjonalt verdifullt for lunde. For toppskarv er Runde internasjonalt og regionalt verdifullt. Ærfugl berøres i mindre grad, men det er stor usikkerhet i forhold til datagrunnlaget for denne arten. Områder som er viktige for overvintrende vadere og dykkere samt noen andefugl berøres i større grad, men de er ikke dekket av indikatorartene. Siden oljen i liten grad strander, vil vaderne være marginalt utsatt av dette scenarioet. Antallet definerte SVO-områder for vintersesongen og fordeling av økologiske grupper for hendelse 3 er vist i figur

148 Tabell 7.8 Antall definerte SVO for vintersesongen for hendelse 3, fordelt på økologiske grupper. Vinter Artsgrupper Svært viktig Viktig Kystbundne dykkende 5 6 Kystbundne overflatebeitende 0 1 Fjæretilknyttede 7 1 Totalt 12 8 Konsekvenser Plankton/bunnsamfunn Plankton i vannsøylen vil kunne eksponeres innenfor influensområdet. Det forventes imidlertid ikke konsekvenser for planktonbestandene i Norskehavet og konsekvensene er satt til ubetydelige. Bunnsamfunn i Norskehavet forventes ikke eksponert av den gitte hendelsen og konsekvensene er satt til ubetydelige. Fisk Utslippet foregår i månedene før gyteperioden for sild, torsk og sei. Figur 7.6 viser at det er en stor andel av oljen som brytes ned og fordamper i løpet av de første dagene etter utslippet. Det er lite trolig at det vil være igjen olje i vannmassene når gyteperioden for de gitte artene starter i februar-mars, men som et lite forbehold gitt eksponering, er konsekvensene satt til mindre. Eventuell påvirkning kan være på voksen fisk som samler seg i perioden før gytingen starter. Voksen fisk er ikke vurdert å være veldig sårbar for akutt oljeeksponering og konsekvensene vil sannsynligvis være ubetydelige. Pattedyr Hendelse 3 medfører mindre mengder olje på overflaten og lite stranding. Mulig konflikt og konsekvenser for hval vurderes som ubetydelig. Hendelse 3 overlapper ikke med kasteperioden til steinkobbe og konfliktpotensialet vurderes som mindre enn for hendelse 1, men er satt til konsekvensgruppe mindre da man kan tenke seg at enkeltindivider kan berøres. Sjøfugl Siden hendelsen berører et stort område med mange sjøfuglforekomster, er potensialet for store konsekvenser til stede. Det er ikke utviklet sårbarhetsmodeller for sjøfugl og kjemikalier, og virkningen av utslippet på disse er uklar. Indirekte effekter som forgiftning av viktige byttedyrorganismer og bioakkumulerte effekter av miljøgifter i etterhånd kan ikke utelukkes, og er nokså sannsynlig. Direkte dødelighet som følge av hendelsen er grovt vurdert som lite sannsynlig. Konsekvensen av hendelsen settes derfor til moderat, men kunnskapsgrunnlaget er svært dårlig. Det lokale utslippet av bunkersolje utenfor Runde strander ikke, og har relativt kort varighet. Konsekvensene settes til det moderat konsekvens. Konsekvensene av hendelse 3 er vurdert i tabell 7.9. Konsekvenser for sjøfugl er opsummert i tabell

149 Tabell 7.9 Konsekvenser av hendelse 3 Utredningstema/ Konsekvenser Ubetyde lig Mindre Middels Stor Katastrofal Kunnskaps nivå *undertema Usikkerhet Plankton * Planteplankton x Liten Middels *Zooplankton x Liten Middels * Fiskeegg x Middels Middels * Larver x Middels Middels Bunnsamfunn *Bunndyrsamfunn x Liten Middels * Korallrev x Liten Middels Fisk * Sild x Liten Middels * Kolmule x Liten Middels * Makrell x Liten Middels * Sei x Liten Middels *Tobis x Middels Lavt Torsk x Liten Middels Sjøfugl Se Tabell 7.12 Sjøpattedyr * Vågehval x Liten Middels * Klappmys x Liten Middels * Pelagisk hvalsamfunn sør i Middels utredningsområdet x * Steinkobbe x Liten Middels * Nise x Liten Middels Liten 149

150 7.4.5 Hendelse 4 Grunnstøting ved Stad 1. september, tonn lasteolje Hendelse 4 består i at en skytteltanker med tonn lasteevne er på vei fra Heidrun og får motorproblemer nord for Stad. Den driver mot Ulla, nordvest for Ålesund og det lykkes ikke å få sleper om bord grunnet meget dårlig vær i området. Båten driver på land og ødelegges av tung sjø. Store deler av lasten slipper ut tonn lastolje (råolje fra Heidrun-feltet) slipper ut i løpet av 8 timer, mens resten av oljen fjernes fra vraket. Utslippsdato er satt 1. september og varighet på simuleringen er 30 dager. Hendelse 4 Grunnstøting ved Stad Tidsutvikling av massebalanse: Fordampet Overflata Utenfor grid Dispergert Nedbrutt Strandet Oljemengde, tonn Tid (dager) Figur 7.8 Beskrivelse av hendelse 1 med utslippets massefordeling i forhold til tid i antall dager. 150

151 Strandet olje kg/m 2 Kystlengde km > Sum Figur 7.9. Fordeling av strandet oljemengde ved slutten av simuleringen Figur 7.10 Oversiktskart over berørt område på sjøoverflaten i løpet av simuleringsperioden 151

152 Konflikt med verdifulle områder for sjøfugl Oljen driver langs ytre kyst nordover til og med Froan. Froan er et viktig hekkeområde for kystbundne dykkende arter (teist, ærfugl, toppskarv og storskarv), selv om det er andre kystbundne, dykkende arter som lomer og dykkere som slår sterkest ut i SVO-analysen for området. Ellers er dette et av de viktigste områdene for sildemåke i området, der både den sørlige og den truete nordlige underarten opptrer. Hendelsen opptrer så tidlig at mange av hekkefuglene ennå er til stede i hekkeområdene. Imidlertid er influensområdet enda viktigere som myte- og leveområde på høsten. Influensområdet omfatter myte- og trekkområder for mange kystbundne og fjæretilknyttede arter, samtidig som flere av de overvintrende populasjonene i området ankommer i løpet av høsten. Antallet viktige områder for sommer- og høstsesongen for hendelse 4, fordelt på økologiske grupper er vist i tabell Overlapp og dermed konflikt mellom strandet olje og viktige områder er vist i figur Tabell 7.10 Antallet definerte SVO-områder for sommer- og høstsesongen for hendelse 4, fordelt på økologiske grupper. Sommer Høst Artsgrupper Svært viktig Viktig Svært viktig Viktig Kystbundne dykkende Kystbundne overflatebeitende Fjæretilknyttede Totalt Figur 7.11 Olje på sjø, strandet olje og SVO for sjøfugl for hendelse 4. Røde arealer er særlig viktige områder, oransje er viktige områder. Arealene er definert ut fra de forskjellige artsgruppenes aksjonsradius i hekketiden. 152

153 Konsekvenser Plankton/bunnsamfunn Plankton i vannsøylen vil kunne eksponeres innenfor influensområdet, men det forventes ikke konsekvenser av betydning for planktonbestandene i Norskehavet. Siden hendelsen vil kunne medføre store oljemengder i vannsøylen er konsekvensene satt til er satt til mindre. Bunnsamfunn i Norskehavet forventes ikke eksponert av den gitte hendelsen og konsekvensene er satt til ubetydelige. Fisk Hendelsen medfører store oljemengder i vannsøylen. Hendelsen foregår utenfor gyteperioden til arter som sild, torsk og sei. Eventuell eksponering kan være av voksen fisk som antas å være mindre sårbar for akutt oljeeksponering enn tidlige livsstadier. Konsekvensene vil kunne være ubetydelige, men gitt at det er en viss mulighet for eksponering er konsekvensene for fisk satt til mindre. Marine pattedyr Hendelse 4 medfører store oljemengder både på sjøoverflaten og i vannsøylen. Hval som befinner seg i influensområdet vil kunne eksponeres, men såfremt det ikke forekommer større flokker og ansamlinger av dyr innen influensområdet forventes ikke bestandsmessige konsekvenser. For arter som har en utbredelse innenfor influensområdet til hendelsen, er konsekvensene derfor satt til mindre, da man vil kunne forvente eksponering og eventuell skade på enkeltindivider. Steinkobbe kan forekomme i større ansamlinger innen influensområdet. I september er steinkobbe ferdig med kasteperioden og artens sårbarhet for olje vurderes som lavere enn den var under hendelse 1. Samtidig vil forekomstene kunne eksponeres for store mengder olje over en lengre periode. Mulige konsekvenser vurderes derfor til å være i konsekvensgruppe mindre til moderate. Sjøfugl Influensområdet til hendelse 4 berører viktige områder for hekkende, trekkende, mytende og overvintrende, kystbundne arter. Det samme gjelder for flere fjæretilknyttede arter. Flest SVO berøres i høstperioden, der kystbundne, dykkende og fjæretilknyttede arter er de mest utsatte og mest tallrike. De fjæretilknyttede artene er noe mindre sårbare enn de dykkende, og konsekvensene vurderes derfor som noe lavere for disse, men likevel alvorlige. Konsekvensene av hendelse 4 er vurdert i tabell Konsekvenser for sjøfugl er oppsummert i tabell

154 Tabell 7.11 Konsekvenser av hendelse 4. Utredningstema/ Konsekvenser Ubetydelig Katastrofal Mindre Middels Stor Kunnskaps nivå *undertema Usikkerhet Plankton * Planteplankton, x Middels Middels *zooplankton, x Middels Middels * Fiskeegg x Liten Middels * Larver x Liten Middels Bunnsamfunn *Bunndyrsamfunn x Liten Middels * Korallrev x Liten Middels Fisk * Sild x Middels Middels * Kolmule x Middels Middels * Makrell x Middels Middels * Sei x Middels Middels *Tobis x Middels Lavt Torsk x Middels Middels Sjøfugl Se Tabell 7.12 Sjøpattedyr * Vågehval x Liten Middels * Klappmys x Liten Middels * Pelagisk hvalsamfunn sør i Middels utredningsområdet x * Steinkobbe x Liten Middels * Nise x Liten Middels Liten 154

155 7.4.6 Konsekvenser sjøfugl Hendelse 1,3 og 4 Oppsummering av konsekvenser for sjøfugl for de aktuelle hendelsene er gitt i tabell Tabell 7.12 Konsekvenser av skipstrafikk utenfor utredningsområdet for * angir kunnskapsnivå, hvor * er dårlig, ** middels og *** er relativ god kunnskap. Tallene 1-3, angir usikkerhet, hvor 1 er liten, 2 middels og 3 er stor (se også Tabell 1.2) daglig drift uhell (1) uhell (3) uhell (4) Lunde og lomvi (pelagisk dykkende ubetydelig* alvorlige** små* små* sjøfugl) Krykkje (pelagisk overflatebeitende ubetydelig* alvorlige** små* små* sjøfugl) Ærfugl og toppskarv (kystbundne dykkende ubetydelig* alvorlige** moderate*** alvorlige*** sjøfugl) Kystbundne overflatebeitene ubetydelig* alvorlige** små* sjøfugl moderat** Total effekt på sjøfugl ubetydelig* alvorlige** moderat*** alvorlige*** 155

156 8 Påvirkningsfaktor - påvirkninger på vandrende arter 8.1 Problembeskrivelse Forvaltningsplanen gjelder Norskehavet med en bestemt avgrensning, jf. figur 1.1. Vandrende arter er arter som har naturlig tilhold innenfor Norskehavet, men som tidvis forflytter seg ut av forvaltningsområdet. Dette gjelder både marine pattedyr, fisk og sjøfugl. Norskehavet er ikke et avgrenset økosystem likt forvaltningsplanens utredningsområde. I denne sammenhengen benyttes begrepet på de vandrende dyreartene som forflytter seg såpass langt vekk fra utredningsområdet (for siden naturlig å returnere) at det er grunn til å ha med de påvirkningsfaktorene disse artene utsettes for i eksterne områder. Kapitlet er bygd på faglige innspill fra Havforskningsinstituttet og fra NINAs fagrutredning Tverrsektoriell vurdering av konsekvenser for sjøfugl i Norskehavet Grunnlagsrapport om konsekvenser på sjøfugl fra petroleum og energi, skipsfart, fiskerier og ytre påvirkninger til helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. (Christensen-Dalsgaard et al ) Når det gjelder litteraturhenvisninger viser en til denne. 8.2 Avgrensning mot andre sektorutredninger Vandrende arter vil naturlig være et tema også i Utredning av konsekvenser sektor fiskeri, fordi de store fiskeriene i utredningsområdet i all hovedsak foregår på bestander som Norge deler med andre nasjoner, dvs. Island, Færøyene, EU og Russland. 8.3 Tidsbilde For dette tema er det ikke utarbeidet framtidsbilder. I utgangspunktet er kunnskapen liten og de variable rammebetingelsene gir altfor stor usikkerhet til at det gir mening å si noe om konsekvenser for Norskehavet i Dette er derfor kun et forsøk på å beskrive nåsituasjonen med referanse til Vandrende arter og påvirkning i områder utenfor Norskehavet Sjøfugl Mange arter av sjøfugl som skarver, alkefugl, måker/terner og andefugler trekker ut av utredningsområdet om vinteren, noe som betyr at de utsettes for andre trusler enn de som er i Norskehavet. De fleste trekkende sjøfugl fra norskekysten har sine viktigste overvintringsområder i Nordsjøen og Nordvest-Atlanteren, mens enkelte trekker lenger. For pelagiske sjøfugl er forflytningene ofte dynamiske, og de følger gjerne byttedyras vandringer utenfor hekketiden. De kystnære artene vil normalt oppholde seg i over lengre tid i et område over tid, men betydelige forflytninger forekommer. Man kan dele trekkende sjøfugl i Norskehavet inn i to grupper; - De som trekker ut av området om vinteren som er den dominerende gruppen. - De som trekker inn i Norskehavet om vinteren. o Til den siste gruppen hører en del alkefugler som polarlomvi og alkekonge samt ærfugl og praktærfugl. I denne gjennomgangen vil de som trekker ut av området om vinteren bli vektlagt. For flere arter trekker hele eller deler av hekkebestandene langs Norskekysten ut av utredningsområdet vinterstid. 156

157 Det dreier seg både om kortere forflytninger til Midt- og Sør-Norge, og langdistansetrekk som må antas å gi påvirkning både underveis og i selve overvintringsområdene. Trusselfaktorer og konsekvenser for sjøfugl I de fleste tilfeller mangler man detaljert kunnskap om i hvilken grad eksterne påvirkningsfaktorer vil påvirke sjøfugl, både i og utenfor Norskehavet. Flere faktorer samvirke og utgjøre en enda større trussel. Under nevnes viktige faktorer som vil kunne påvirke sjøfugl utenfor utredningsområdet. De vil kunne ramme sjøfugl direkte eller sekundært fra andre økosystemkomponenter (endringer i habitat og næringsgrunnlag). - Redusert næringstilgang (overbeskatning av tilgjengelig næring) De fleste sjøfugler lever av fisk (alkefugl, skarver og måker), mens andefugl som ærfugl lever mest av skalldyr. Sjøfugl konkurrerer med fiskeriene om ulike fiskeslag, for eksempel sild og tobis. Et eksempel er lomvi som følger sildebestanden i Nordsjøen. Også alke drar fra Norskekysten til Nordsjøen, og i så måte er den store dødeligheten av alke i Nordsjøen høsten 2007 viktig. Skarvartene kan spise store mengder torskefisk. Ringfunn viser at storskarv fra utredningsområdet trekker til Nordsjøen, men det er usikkert i hvilken grad den trues av næringssvikt. Toppskarv fra området som berøres av denne utredningen trekker sørover, men ser ikke ut til å forlate Norskekysten. En annen mulig næringskonkurranse er på grunn av skjellhøsting. Det er kjent at stort uttak av blåskjell og hjerteskjell har ført til næringssvikt hos ærfugl. I hvilken grad dette gjelder for fugl fra Norskehavet er ikke kjent men systematiske tellinger av høsttrekket av tjeld forbi Blåvandshuk på vestkysten av Danmark i perioden viser at den norske hekkebestanden er nær halvert Nedgangen samsvarer med det som er funnet i overvintringsområdene pga. overfisket på skjell. En del marine dykkender som sjøorre, havelle og kvinand kan trekke ut av norske farvann og til Nordsjøen og Vadehavet der de kan tenkes å komme i konflikt med høsting av skjellresurser. Ærfugl, som sannsynligvis er den mest sårbare arten for skjellhøsting trekker i liten grad ut av utredningsområdet - Habitatødeleggelser Effekten av habitatødeleggelser på trekkende sjøfugl fra utredningsområdet er ikke kjent. En virksomhet som muligens kan defineres som midlertidig habitatødeleggelse for sjøfugl er taretråling Arter som skarv, teist og marine andefugler bruker tareskogen flittig som næringshabitat og taretråling endrer dette habitatet og kan medføre mindre tilgang på fisk. Det er kjent at begge artene av skarv fra nordlige områder i Norge trekker sørover inn i områder på Vestlandet og Sør-Vestlandet der tartråling drives. Det er vanskelig å kvantifisere hvor stor denne trusselen er. (I kap. 9 om taretråling i kystsonen er konsekvensene vurdert som ubetydelige.) - Bifangst i fiskeredskaper Bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper er et problem i mange områder. I hovedsak dreier det seg om to typer bifangst: i garn og i line. Alle dykkende sjøfugler, inkludert alkefugl, skarver og dykkender er svært utsatt for å drukne i garn. I hvilken grad sjøfugl fra utredningsområdet utsettes for denne trusselen er ikke kjent. Toppskarv fra Nord-Norge drar ofte sørover og mange fugler har druknet i fiskegarn på Vestlandet, men dette har også skjedd i Troms og Nordland. Linefiske kan være en trussel mot overflatebeitende sjøfugler som havhest og måker. Bakgrunnen for dette er at fugler forsøker å spise agnet på linekrokene og dermed blir sittende fast og drukner. Havhest har vært svær utsatt for dette, men det vites i dag ikke mye om i hvilken grad sjøfugl fra utredningsområdet møter denne trusselen under trekk og migrasjoner. Bifangst kan forekomme i forbindelse med akvakultur der for eksempel at skarv blir sittende fast i nøter rundt mærer. Dette vet man lite om og det bør undersøkes nærmere. 157

158 - Oljeforurensning Oljesøl kan komme både fra faste installasjoner og fra skip, og er en stor trussel mot de fleste sjøfugler, både pelagiske og kystnære arter. Det kan dreie seg om akuttutslipp, eller om kroniske små utslipp fra diverse aktiviteter. Til nå har skipsfart (forlis, ulovlig tankspyling) vært den dominerende faktor for utslipp av olje i våre områder, men avrenning fra land og offshore uhell i petroleumssektoren har også et betydelig skadepotensial. For sjøfugl vil alltid faren for tilsøling av oljesøl være tilstede der det er menneskelig aktivitet og dette gjelder også i utredningsområdet. Det er likevel slik at arter som trekker til områder med større aktivitet utsettes for en høyere sannsynlighet for oljesøl. - Jakt/fangst Det er lite sannsynlig at sjøfugl fra utredningsområdet utsettes for omfattende jakt og fangst. Jakt og fangst drives stort sett i mer Arktiske strøk som Grønland der det skytes polarlomvi fra Svalbardområdet og ærfugl fra Canada. Men det er likevel mulig at polarlomvi og lomvi fra Jan Mayen trekker over til Grønland og blir jaktet på der. Det er også mulig at marine andefugl fra utredningsområdet og som trekker til Østlige Nordsjøen og Vadehavet blir jaktet, for eksempel i Danmark. Ærfugl fra Norge blir regelmessig skutt i Danmark, men disse kommer sannsynligvis ikke fra utredningsområdet. - Miljøgifter Arter med tilhold i utredningsområdet blir eksponert for miljøgifter både innenfor (langtransporterte miljøgifter) og utenfor utredningsområdet i forbindelse med trekk. Områdene nært store befolkningskonsentrasjoner har normalt høyere nivåer av de fleste miljøgifter, som klororganiske forbindelser og tungmetaller. Det betyr at fugl som trekker til slike områder fra utredningsområdet må forventes å få i seg mer miljøgifter enn de som ikke trekker. Det er vist at miljøgifter kan ha betydelig økologiske effekter på sjøfugl ved Norskekysten; for eksempel hos svartbak som trekker til Nordsjøområdet. I hvilken grad dette skyldes miljøgifter som fuglene har fått i seg utenfor utredningsområdet - er usikkert. Et interessant eksempel Nordlig sildemåke Larus fuscus fuscus. Denne utrydningstruede underarten trekker i stor grad til Øst-Afrika der den får i seg større doser av DDT enn fugler som overvintrer Nordsjøen. I Finland er det påvist at DDE (en metabolitt av DDT) kan knyttes til en reproduksjonsvikt I Norge har det vært vist negative sammenhenger mellom reproduksjon og overlevelse, og tungt nedbrytbare stoffer som PCB og DDE. Med andre ord kan det se ut som miljøgifter i Afrika har negative økologiske effekter for en art som hekker på Norskekysten. - Avfall Marint søppel er ofte av typen tungt nedbrytbare biter av plast og lignende. Det er kjent at arter som havhest kan få i seg store mengder plastbiter, men i hvilken grad fuglene skades av dette vites ikke. Det er en mulig trussel, jf. også kap Marine pattedyr Utenom de artene av sjøpattedyr som kun kan oppfattes som sporadiske gjester, faller de andre i to kategorier: Enten er de stedegne og lever hele livet igjennom innen regionen, eller så er de vandrere som legger en intensiv beitesesong innenfor området og tilbringer den øvrige tiden utenfor området. I Norskehavet faller bardehvaler av finnhvalfamilien og tannhvalene nebbhval og spermhval i den sistnevnte kategorien. Trusselfaktorer for marine pattedyr Det er store kunnskapsmangler når det gjelder bestandsstruktur og hvor de trekkende marine pattedyrene oppholder seg når de ikke er i våre farvann. Den perioden dekker antakelig om lag halvparten av årssyklusen. Uten slik kunnskap er det vanskelig å peke på annet enn helt generelle trusselfaktorer eller mulighetene for å komplettere næringsbehovet i andre områder. 158

159 Slike generelle faktorer er: - Konflikter med fiskerier Dette kan gjelde spermhval, se under. - Fangst Dette var en bedtydelig faktor for mange arter tidligere. I dag regner en ikke med at vågehvalbestanden er truet av fangst. - Ødeleggelse av leveområder og da spesielt områder som kan ha betydning for forplantning (kalving, parring). - Miljøgifter. Miljøgifter kan på lengre sikt være det største problemet. Store mengder akkumuleres i spekket og overføres til kommende generasjoner gjennom kalvenes diing av mora. Vandring og levevis - Spermhval Spermhval lever i familiegrupper i tropiske til subtropiske strøk, men hanner har regulære næringsvandringer mot polene i sommerhalvåret, der de antas å beite på blekksprut og forskjellige arter fisk. Historisk har fangst vært den største trusselen mot spermhval, men i dag er det primært konflikter med fiskeredskap og kollisjon med skip som framstilles som mulige problemer for denne arten. - Nebbhval Nebbhval har etter alt å dømme samme næringspreferanser som spermhvalen, og besøker Norskehavet i tiden april-juli. Det er ikke spesifikt kjent hvor denne arten tar opphold utenom denne beiteperioden. - Knølhval, blåhval, seihval, finnhval Bardehvalene som opptrer i Norskehavet har vinteroppholdssteder som er lite kjent, med unntak av knølhval. Vi vet at i alle fall en andel av de knølhvalene vi ser hos oss har kalvings- og parringsområder i det karibiske området. Mye kan tyde på at blåhval som opptrer i Norskehavet har en tilknytning til blåhval som sees i den vestlige delen av Nordatlanteren. Finnhval og seihval vet vi lite om vandringsmønsteret til, utover en beitevandring til nordområdene om sommeren. - Vågehval Vi vet også lite om vågehval, men her har studier av innhold av tungmetaller og miljøgifter, samt fettsyresammensetninger, indikert at de må ha flere tilholdssteder med ulike miljøkarakteristikker utenom sommersesongen. I Nordatlanteren drives fangst av vågehval foruten i norske farvann, også ved Grønland og Island (liten forskningsfangst), men en regner ikke med at vågehvalbestanden i Norskehavet er truet av fangstaktiviteten. - Grønlandssel og klappmyss Unger av både grønlandssel og klappmyss fra Vesterisen kan vandre lange strekninger, også ut av Norskehavet. Havner de i kystområder, for eksempel i Norge, vil de kunne være utsatt for bifangst i fiskeredskaper. Vår kunnskap om slike ungevandringer er så langt mangelfulle. Som eldre er det av selartene bare grønlandsselene som periodevis forlater Norskehavet: Merkeforsøk tyder på at dyrene forlater Vesterisen og vandrer østover inn i de nordlige områdene av Barentshavet i juli. Her oppholder de seg til november/desember da de trekker tilbake til de isfylte områdene i Vesterisen. Perioden i det nordlige Barentshavet, der grønlandssel fra Vesterisen antakelig blander seg med grønlandsselbestanden fra Barentshavet / Kvitsjøen, er disse dyrenes viktigste beiteperiode eventuelle endringer i dette økosystemet vil følgelig få konsekvenser for begge bestandene. 159

160 Vår kunnskap om grønlandsselens romlige fordeling og økologiske rolle når de befinner seg i de nordlige områdene av Barentshavet er i dag mangelfull. Vi trenger mer informasjon både om vandringene, om eventuelle furasjeringsområder og hva slags byttedyr som foretrekkes der, samt om betydning av iskant kontra pelagialen som beiteområde for disse dyrene Marin fisk Dette er utdypet videre i utredning av konsekvenser av fiskeri. Det spesielle med Norskehavet er den høye produksjonen av dyreplankton. Alle de tre store bestandene av Kolmule, Norsk vårgytende sild og makrell benytter dette området om sommeren. Det er her de legger grunnlaget for videre vekst og påfølgende reproduksjon neste vår. Norskehavet er et typisk eksempel på et havområde der de største fiskeressursene er under sterk ytre påvirkning, fordi hovedandelen av fangsten tas i andre områder (figur 8.1). Dette skyldes sesongmessige vandringer som resulterer i en tendens til å aggregere i andre områder på spesielle tider av året i forbindelse med overvintring og gyting. Det er i disse områdene og periodene at fiskepresset er høyest fordi tilgjengeligheten og fangstbarheten er så høy % Kolmule NVG-sild Makrell År Figur 8.1 Prosentandel av totalfangst på Kolmule, Norsk vårgytende sild og makrell som er tatt utenfor Norskehavet. (ICES 2007 a og b). Kolmule Kolmulen vandrer sørover fra Norskehavet og gyter vest av de britiske øyer og Irland og delvis ned til kysten av Spania i mars-april. Det er i denne perioden den står tettest og er svært fangstbar for store trålere i forhold til under beiteperioden i Norskehavet. I tillegg fanges det kolmule, hovedsakelig unge og umodne individer i Norskerenna i nordlige nordsjøen som en del av industritrålfisket. Norsk vårgytende sild Bestanden av Norsk vårgytende sild har i alle år hatt en vandring mellom overvintringsområder, gyteområder og beiteområder. Beiteområdet har alltid vært i Norskehavet eller i kystnære farvann, men bruk av overvintringsområder og gyteområder har endret seg. Selv om gyteområdene har endret seg, så har de alltid vært kystnære, og i så måte utenfor Norskehavet. Overvintringsområdet har derimot endret seg fra oseanisk øst av før bestandssammenbruddet i 1960-årene, til kystnær 160

161 overvintring i nordnorske fjorder da bestanden tok seg opp igjen, og tilbake til oseanisk overvintring i havet nordvest av Vesterålen fra Det er Norge som alltid har hatt størst andel av kvoten på Norsk vårgytende sild, og våre fiskere har frem til 2005 tatt så å si all sin fangst i kyststrøkene under overvintring og gytevandring. Men fra 2005 så vi et dropp i denne tendensen (figur 8.1), og dermed ble bare 23 % av totalfangsten tatt i kyststrøkene, resten i Norskehavet. Dette demonstrerer hvordan den ytre påvirkningen på bestandene som ferdes i Norskehavet kan på virkes av bestandenes endringer i vandringsmønster. En annen ting som må nevnes angående ytre påvirkning og Norsk vårgytende sild er dens oppvekstområder i fjorder og Barentshavet, og mulig påvirkning via ytre fiskeri i disse områdene. Før bestandssammenbruddet var det et betydelig fiskeri på ungsild i oppvekstområdene, og dette var med og bidro til sammenbruddet. Etter at bestanden tok seg opp igjen har det vært et forbud mot fiske på sild mindre enn 25 cm, slik at denne ytre påvirkningen fjernet. På den annen side forvalter vi Norsk arktisk torsk, lodde samt sel og hval i Barentshavet som indirekte påvirker det som skjer i Norskehavet. Økosystemet i Barentshavet er kjennetegnet av en avhengighet mellom torskebestand som predator på en loddebestand, der silda er et godt alternativ i perioder når lodda er nede. Så hvordan vi velger å forvalte torskebestanden, loddebestanden og også sel og hval spiller inn på overlevelsen av ungsild de 3 første leveårene, og følgelig på bestanden av førstegangsgytere som trekker ut i Norskehavet for å beite i sommeren før første gyting. Makrell Makrellen har et vandringsmønster som er veldig likt kolmulen. Den gyter i de samme farvannene som kolmulen vest av de Britiske øyer, Irland og sørover til Spania, men den legger eggene på grunnere vann. Forskjellen ligger hovedsakelig i at det ikke er noe særlig fiskeri i gyteperioden, fordi makrellen står spredt i denne perioden og er ikke så fangstbar. Etter gyting vandrer også makrellen ut i Norskehavet, men den har i likhet med Norsk vårgytende sild en tendens til å samles i et slags overvintringsområdet om høsten i nordlige Nordsjøen. Det er i denne perioden, da den står dett sammen i store stimer i et lite område, at hovedfiskeriet på denne bestanden foregår. Omkring 80% av bestanden fiskes i dette området. Følgelig er konklusjonen at størrelsen og reguleringen av de viktige pelagiske fiskebestandene som benytter seg av Norskehavet som beiteområde er alle under sterk påvirkning fra ytre fiskeri Laks Atlantisk laks er en anadrom art som benytter Norskehavet i saltvannsfasen av livet, i ett til tre år med beitevandring før de returnerer elver i Europa for gyting i ferskvann. De fleste laks fra elvene rundt Nordøst-Atlanteren benytter seg av de rike næringsforekomstene i Norskehavet. Det kan synes som om fisken etter utvandring, den er da postsmolt, følger strømmen langs kanten av kontinentalsokkelen på sin vei nordover og sprer seg utover i det nordlige Norskehav (Borgstrøm og Hansen 2000). Sammenlignet med store pelagiske bestander som sild, makrell og kolmule er antallet laks som lever i havet meget lavt. Laksen er ikke så viktig for Norskehavet, men Norskehavet er meget viktig for laksen. Og ikke minst har endringer av havmiljøet har betydning for overlevelsen. Nyere forskning tyder på at både variasjoner i havklima, endringer i næringstilgangen eller endringer i fiskemønsteret til havs kan være av stor betydning for hvor mange laks som vil komme tilbake til elvene rundt Nordøst-Atlanteren. (Ottersen og Auran 2007). Dette er antatt å være hovedproblemer for det svake smålaksinnsiget til norske vassdrag i Men i ferskvannsfasen og smoltutvandringsfasen, som i denne sammenheng er en ytre påvirkning - fins flere negative påvirkningsfaktorer: Fangst/predasjon, salt- og ferskvann Halvparten av innsiget av laks til norskekysten med oppvekstområde bl.a. innenfor det definerte området av Norskehavet - regnes normalt som å bli fanget enten i elv eller i sjø. 161

162 Sur nedbør, ferskvann Sur nedbør har vært et problem for økosystemene i Sør-Norge i nærmere 100 år. Det er nå dokumentert at laksen har gått tapt, eller blitt redusert i mer enn 50 elver i Sør-Norge. Kalking har vært en vellykket tiltak for å få inn tapte bestander. Vannkraftreguleringer, ferskvann Regulering av vassdrag er den enkeltfaktor som har medført størst tap av laksebestander som årsak til tap av 19 av totalt 45 tapte laksebestander i Norge. Effektene på de enkelte bestandene varierer mye. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, ferskvann Gyrodactylus salaris er en fremmed art ble innført til Norge med import av laksefisk og har redusert laksebestandene dramatisk i de vassdragene der den er blitt introdusert. Utryddingstiltak mot parasitten har redusert kjent utbredelse. Lakselus, saltvann Se kap Rømt oppdrettslaks Se kap Konsekvenser av påvirkning utenfor Norskehavet For dette kapitlet har en ikke forsøkt å sammenfatte konsekvensene for Norskehavet i en tabell. Det en vet er at for fisk drives det fiske utenfor Norskehavet på bestander som også er der. Dermed påvirkes bestandene av et ytre fiske og dersom dette ikke reguleres fornuftig vil det ha stor konsekvenser for bestandene. For pattedyr vet en lite både om vandring og påvirkningsfaktorer så det gir liten mening å gi disse noen kategorisering. For sjøfugl kan en anføre en del pårvirkninger som skjer utenfor Norskehavet, men det er ikke gjort noe forsøk på å plassere den samlede påvirkringen inn i en konsekvenskateogori. Det kan ut i fra det som er beskrevet over påpekes potensielt merkbare konskvenser knyttet til flere faktorer, særlig miljøgifter, bifangst, overbeskatning av næringsgrunnlaget og oljeforurensning. 8.6 Kunnskapsbehov Sjøfugl Kunnskapen om trekkende sjøfugl er til dels mangelfullt, særlig når de er utenfor utredningsområdet. Dette omfatter mange arter og bestander, med ulike trekkveier og påvirkningsfaktorer. Oppdatering av kunnskapsgrunnlaget for de trekkende arter, deres trekkveier og effekter av påvirkningen krever mer forståelse av forhold som: bestandstilhørighet, vandringsmønster, kunnskap om viktige, trekk- og overvintringsområder, samt viten om habitatkrav hos de forskjellige artene Pattedyr Dette er også beskrevet i teksten under kap Som det fremgår der så har vi kunnskapsmangler når det gjelder kjennskap til bestandsstruktur og hvor disse artene oppholder seg når de ikke er i våre farvann, og dette dekker antakelig om lag halvparten av årssyklusen deres. Dermed vet en heller ikke hvilke spesifikke trusler som gjelder for artene, annet enn å peke på generelle trusselfaktorer eller mulighetene for å komplettere næringsbehovet i andre områder. 162

163 Miljøgifter kan på lengre sikt være det største problemet, da store mengder av dem akkumuleres i spekket hos disse vandrende artene og overføres til kommende generasjoner gjennom kalvenes diing av mora Marin fisk Et aktuelt spørsmål i forbindelse med at bestanden av sild og annen pelagisk fisk er stor i Norskehavet for tiden er hvorvidt beiting fra den pelagiske fisken påvirker plankton ressursene i nevneverdig grad. Bærekraften til økosystemet varierer fra år til år, men det er ukjent hvordan beitingen fra sild, kolmule og makrell påvirker planktonressursene. Det er viktig å fokusere på å gi gode estimater på bæreevnen i økosystem og variabiliteten i denne. For sild er der videre hull i kunnskap om rekruttering selv om men kjenner til at høy temperatur er nødvendig men ikke tilstrekkelig for at silda produserer sterke årsklasser. En har også nokså dårlige estimat på naturlig dødelighet hos silda, særlig når den er på beitevandring i Norskehavet. En gjeldende hypotese er at storseien vandrer ut i Norskehavet og beiter på silda, men omfanget av dette er uvisst. Når det gjelder makrell så er kunnskapsmanglene mange. Vandringene om høsten til overvintringsområdene, fordeling av makrell om høsten og spesielt gjennom vinteren før gyting er lite kjent og studert. Vi vet fortsatt lite om den voksne livssyklus til makrellen, for ikke å snakke om hva den gjør og hvor den er de to-tre første leveårene. Vi trenger enda bedre akustiske verktøy med flerfrekvensakustikk for best mulig å artsidentifisere og registrere makrell i havet. Den er problematisk i forbindelse med akustisk mengdemåling, særlig når den ikke går i spesielt tette stimformasjoner. For kolmule er forståelse og kvantifisering av rekruttering en stor kunnskapsmangel. Bestanden hadde en dramatisk økning i rekruttering på midten av 90-tallet som holdt seg i ca. 10 år. I den siste tiden har imidlertid rekrutteringen slått feil, noe som kan ha sterk negativ effekt på bestandsutviklingen. Det er derfor spesielt viktig å bedre forståelsen for kolmulerekruttering. Dessuten vet vi ikke på langt nær så mye om vandringsmønsteret til kolmula i Norskehavet, som vi vet for eksempel om silda. For sei er igjen rekruttering en usikker faktor både når det gjelder å få gode anslag for dette på et tidlig stadium og å forstå hvilke faktorer som kontrollerer rekrutteringen. Der er også en del usikre momenter knyttet til den romlige dynamikken hos sei og til utveksling mellom de forskjellige seibestandene. Merkeforsøk har vist at der forekommer vandring av sei for eksempel mellom Norge og Island, men omfanget av dette er ukjent Laks Forvaltningen av laksen og kunnskapsbehovene er oppsummert i St.prp. nr. 32 ( ) - Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. 163

164 9 Påvirkningsfaktor - aktiviteter i kystsonen 9.1 Bakgrunn Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet skal geografisk dekke områdene utenfor grunnlinjen i norsk økonomisk sone fra Stad 62 N og nord til 80 N. Dette betyr at avgrensningen av utredningsområdet inn mot kystsonen er grunnlinja. En vesentlig del av kystsonen vil således være utenfor Norskehavet slik det er definert i mandatet til forvaltningsplanen. Påvirkning på utredningsområdet fra aktiviteter i kystsonen vil derfor være en ytre påvirkning. Kystsonen innenfor grunnlinja skal forvaltes i tråd med EUs vannrammedirektiv. Kystsonen en definisjon Med kystsonen forstås - området fra yttergrensa for plan- og bygningslovens virkeområde i sjø, den nære overgangssonen mellom sjø og land (strandsonen) og de landområder som økologisk, bruksmessig eller identitetsmessig kan knyttes til kysten. I dette kapitlet utredes det i hvilken grad aktiviteter i kystsonen har konsekvenser ikke i kystsonen der aktiviteten skjer - men for Norskehavet og det økosystemet det er en del av. Det er flere aktiviteter i kystsonen som er aktuelle, og under listes hvilke aktiviteter som er plukket ut og diskutert videre som mulige påvirkningsfaktorer for Norskehavet: - Avrenning fra land, herunder ferskvannstilrenning og forurensninger (jf. kap. 4) - Avfall - Vindkraft (ikke offshore) - Fiske - Akvakultur - Taretråling - Turisme, herunder fritidsbruk av kystsonen Aktiviteter i kystsonen var ikke med som på virkningsfaktor i utredningen av ytre påvirkning for Barentshavet. En har nå valgt å ta disse med i planen for Norskehavet ikke fordi det var åpenbart at alle disse aktivitetene hadde konsekvenser av betydning for Norskehavet men fordi også disse påvirkningene hører med i totalbildet og må vurderes der. Stoffet om sjøfugl er tatt fra NINA Tverrsektoriell vurdering av konsekvenser for sjøfugl i Norskehavet Grunnlagsrapport om konsekvenser på sjøfugl fra petroleum og energi, skipsfart, fiskerier og ytre påvirkninger til helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. NINA-rapport 338. Denne er sitert som Christensen-Dalsgaard et al og for videre litteraturreferanser vises det til denne. Konsekvenskategoriene er litt annerledes, men sammenlignbare, jf. kap. 1.5, tabell 1.2 og tabell 9.1 og Nå-situasjon og ikke 2025 Kapitlet er beskrevet som en nå-situasjon, dvs. med referanse til Et forsøk på å lage et framtidsbilde for 2025 forventes ikke gi resultater av verdi. En lang rekke faktorer og rammebetingelser vil bidra til å påvirke aktivitetsnivået av relevante aktiviteter i kystsonen framover. Det er knyttet stor usikkerhet til å definere et samlet fremtidsbilde for disse aktivitetene. 9.3 Avgrensning av arbeidet Når det gjelder marine pattedyr beiter de i skjærgården og i grunne kystnære områder. Derfor, og på grunn av små bestandsstørrelser, har de liten økologisk virkning på økosystemet i Norskehavet (Ottersen og Auran 2007), og behandles ikke videre i foreliggende kapittel. 164

165 Når det gjelder konsekvenser av aktiviteter i kystsonen for marine kulturminner er disse av Riksantikvaren vurdert til å ha innvirkning der problemet genereres, men ikke som ytre påvirkning på kulturminner i Norskehavet. 9.4 Avrenning fra land Tilførslene spiller først og fremst en rolle lokalt i kystnære områder. Eksempelvis er gruveaktivitet og kullkraftverk på Svalbard lokale kilder til PAH, og havneområder langs Norskekysten er kilder til blant annet TBT og PCB-forurensning. Vest i utredningsområdet bidrar en søppelfylling på Jan Mayen med PCB-forurensning i nærområdet. Disse tilførslene betyr imidlertid svært lite for utredningsområdet som helhet sammenlignet med langtransportert forurensning. Avrenning kan føre til lokal eutrofiering som favoriserer hurtigvoksende trådformede alger, og disse vil kunne utkonkurrere de dominerende artene som tang, ålegras og sukkertare som har høyt mangfold av påvekstalger og dyr. Bunndyr- og fiskeetende sjøfugler, for eksempel teist og storskarv, som søker næring i tareskogene vil da kunne bli påvirket. Partikkelforurensning og overgjødsling kan også påvirke og endre kysthabitatene som vadefugler bruker. For sjøfugl kan det få visse konsekvenser om det skjer endringer i habitatene til deres byttedyr og påfølgende næringsstress for sjøfuglene. Det er vanskelig å estimere dette. Svært lite av tilførslene fra land forventes å havne i utredningsområdet. Konsekvensene blir derfor ubetydelige, men er estimert som små for kystbundne sjøfugl. 9.5 Avfall Forurensningsloven definerer avfall som kasserte løsøregjenstander eller stoffer, inkludert overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.v. Avløpsvann og avgasser regnes ikke som avfall. I Norge har mengden produsert avfall økt med 30 prosent fra 1995 til Avfallsmengdene øker med velstandsutviklingen, og det samme er tilfellet over store deler av verden. Selv om det eksisterer gode ordninger for innsamling og behandling av avfall i de fleste vestlige land, havner mye i miljøet. Enten utilsiktet fordi det mistes, blåser bort osv, eller tilsiktet fordi det ofte er enklere å kaste avfallet i miljøet enn å bringe det med seg til et godkjent mottak. Det er grunn til å anta at mye av avfallet i utredningsområdet skriver seg fra kilder og aktiviteter utenfor området, men det er ikke funnet data som kan belyse fordelingen mellom avfall som har drevet inn i utredningsområdet og det som slippes ut i området. Forsøpling av havområdene er et stort problem, både nasjonalt og internasjonalt. Fra virvelområder lenger syd er det kjent at det samler seg tykke lag med søppel over flere kvadratkilometer. For de åpne havområdene i Norge finnes lite data, men forsøpling av strandsonen er et velkjent problem. I mange verneområder langs kysten av Norskehavet ryddes det tonnevis av søppel hvert år. Søppel fra skipsfart og fiske dominerer, sammen med plast og husholdningsavfall. Kjøleskap og frysebokser er heller ikke uvanlige, og det meste kommer sjøveien. Sysselmannen på Svalbard har gjennom flere år ryddet søppel på utvalgte strender, og ønsker å etablere en systematisk oversikt over hvor mye nytt søppel som driver i land hvert år og hva slags aktiviteter det skriver seg fra. Figur 9.1 er hentet fra MOSJ (Miljøovervåking for Svalbard og Jan Mayen) og viser innsamlede søppelmengder fra tre lokaliteter på Svalbard. 165

166 Figur 9.1 Årlige mengder søppel som har drevet i land i Breibogen, Isflakbukta og Brucebukta på Svalbard (200 meter lang strekning på hver plass). Merk at funn av hel not på stranden i Isflakbukta i 2005 gir svært store utslag i tallmaterialet (410 kg registrert), og er derfor ikke tatt med i fremstillingen. Pga. is og snø i Isflakbukta i 2007, er det ikke registrert søppel her dette året. (MOSJ/Sysselmannen på Svalbard). En gjennomgang av avfallstypene viste at størsteparten av strandsøppelet besto av garnkuler, trålrester og fiskekasser fra fiskeflåten. Det var i tillegg et betydelig innslag av plast, plastdunker og husholdningsavfall som også ble tilskrevet skipstrafikken og fiskeriaktivitetene. Avfall fra fiskerier og skipsfart behandles spesielt i utredningen for skipsfart. I tillegg til å være et estetisk problem, kan søppel også føre til skader i miljøet. Fra Svalbard er det velkjent at rein kan vikle seg inn i notrester på strendene og dø. Det er også kjent at overflatebeitende sjøfugl kan få i seg plastrester som flyter på havoverflaten, som så kan stoppe til fordøyelsessystemet, ofte med dødelig utgang. Hvordan plast påvirker dyreplankton, fisk og bunnsamfunn er ikke kjent, og det er betydelig kunnskapsmangel når det gjelder hvordan fragmenter og nedbrytningsprodukter av plast og annet avfall påvirker miljøet. Det finnes ikke systematiserte data for hvilke mengder og hva slags avfall som tilføres utredningsområdet. Noe havner på strendene og kan kartlegges der, men det er grunn til å anta at det meste havner på sjøbunnen. Den videre skjebne finnes det ingen kunnskap om. Det kan også tenkes at fragmenter og nedbrytningsprodukter spises eller tas opp på annen måte av plankton og fisk i vannsøylen, men dette er det heller ikke funnet informasjon om. Økt næringstilgang fra søppeldynger, fiskeavfall og annet avfall kan gi en populasjonstilvekst for opportunistiske sjøfuglarter som fiskemåke, sildemåke, gråmåke og svartbak. Det er imidlertid lite dokumentasjon på omfanget av mortalitet ved innfiltring i avfall. Skarv og havsule bruker rester av ulike typer avfall til reirmateriale, og det er dermed en risiko for at både voksne og kyllinger blir viklet 166

167 inn i materialet og etterfølgende dør. På bestandsnivå betyr antagelig dette lite. Konsekvensene er satt til små for kystbundne sjøfugl. 9.6 Vindkraft i kystsonen Det er stor interesse for utbygging av vindkraftanlegg i kystsonen, både i sjø og på land. I kystsonen som grenser til utredningsområder er det tildelt 14 konsesjoner hvor av 9 er bygd (Nordland, Trøndelag og Møre og Romsdal). I tillegg foreligger det et omfattende antall søknader og meldinger om vindkraftanlegg. Vindkraftanlegg utgjør en ny type påvirkning i kystsonen og mulige effekter på det biologiske miljøet er derfor lite kjent. Steen et al. har i Kyst og Havbruk 2007 gått inn i problemstillingen med marinøkologiske effekter av vindmøller i sjøen (ikke sjøfugl, se lenger ned). Det forventes at slike anlegg kan bli plassert i grunne, artsrike og høyproduktive områder, og en kan se for seg effekter av dette. Disse vil i overveiende grad være lokale og ikke ha betydning fort utredningsområdet. Det dreier seg om endrede lokale strømforhold, introduksjon av hardbunnsorganismer som ikke naturlig finnes i området og at fundamentene blir kunstige rev som øke artsmangfoldet og produktiviteten i et område. Vindmøller kan også påvirke fisk på ulikt vis: ved refleksjon av lys, støy og elektromagnetisk felt. Stasjonær og vandrende fisk kan påvirkes forskjellig. I Danmark har man blant annet ved Horns Rev registrert økte forekomster av fisk i tilknytning til vindmøllefundamentene. Støy er et problem som kan registreres av fisk på lang avstand, men her har man lite kunnskap om effekter. Spesielt om vindkraft og sjøfugl For sjøfugl er vindkraftutbygging mer konflikt enn for annet liv langs kystren. Det er særlig fire forhold som blir trukket fram i forbindelse med vindmøllers virkning på fugl: - Dødelighet som følger av kollisjoner med vindmøller (tårn og vinger) Datagrunnlaget sparsomt på landbaserte vindmøller. Én studie konkluderer overveiende med liten kollisjonsrisiko for enkelte sjøfuglarter (særlig ærfugl). Problemene antas å være større offshore, med større kollisjonsrisikoen enn på land. - Unnvikelse pga forstyrrelser, fra installasjoner i drift og fra tilknyttet aktivitet Forstyrrelser fra økt båttrafikk kan medføre vesentlige negative konsekvenser for sjøfugl. I utbyggingsperioden vil det være stor aktivitet i området, båter/helikoptre etc. Dette kan skremme mange fugler vekk fra området, men det antas at denne effekten er temporær, men også driftsfasen kan være forstyrrende. Særlig lommer og enkelte marine dykkender (sjøorre og svartand) er ekstra vare for forstyrrelser fra båttrafikk. - Habitattap og arealkonflikter, gjennom habitatforringelse og fragmentering Det kan være vanskelig å vurdere hvilke endringer som skyldes arealtap som følge av forstyrrelser eller endringer i eller naturlige variasjoner i næringstilgang. Vindkraftverk kan påvirke fordeling av f. eks. svartand gjennom to mekanismer: - De kan unngå områder med menneskeskapte strukturer og viktige næringsområder. - hydrografiske forhold endrer bunnsedimentets egnethet for viktige arter av byttedyr - Barriereeffekter, som kan øke fluktdistansen og øke fuglenes energibehov Et vindkraftverk kan være barriere for fugl dersom den sperrer fluktretningen fuglene ville valgt dersom vindkraftverket ikke var bygget. Fuglene kan velge å fly utenom eller ikke passere den i det hele tatt, hvilket gir lengre fluktdistanse og økt energiforbruk. 167

168 Konsekvenser Kystnære vindkraftverk kan potensielt medføre negative konsekvenser for en rekke fuglearter (både sjøfugl og andre arter) som regelmessig trekker langs kysten eller krysser havområdene på vei til eller fra hekkeområder i Skandinavia eller i Arktis. Fuglene kan bli berørt både av tap og fragmentering av viktige habitater, eller redusert tilgang til slike barriereeffekter, forstyrrelser fra menneskelig tilstedeværelse eller ved at de unngår områder med menneskeskapte strukturer, eller økt dødelighet som følge av kollisjoner. Andre effekter av vindkraftutbygging vil i stor grad vil være lokale, og det er ikke sannsynlig at de vil medføre konsekvenser for Norskehavet. Vindkraft er derfor vurdert å kunne medføre ubetydelige konsekvenser for alle utredningstemaene, - med unntak av for sjøfugl. 9.7 Fiske i indre farvann Det finnes ingen statistikk som skiller fisket innenfor grunnlinja fra det utenfor. I utredning finnes det derfor intet grunnlag i dag for å kunne estimere kvantitativt hvilket bidrag fiske i kystsonen er påvirkningsfaktor på økosystemet i Norskehavet. Dermed vet en heller ikke hvor stor andel turistfiske og fritidsfiske utgjør av det totale fisket langs kysten. For Norsk vårgytende sild var det tidligere et betydelig fiskeri på ungsild i oppvekstområdene, og dette var med og bidro til sammenbruddet i denne stammen. Etter at bestanden tok seg opp igjen har det vært et forbud mot fiske på sild mindre enn 25 cm. For alle rødlistede saltvannsarter er overfiske en viktig påvirkningsfaktor, men samtidig en faktor som man er i stand til å gjøre noe med, og som man raskt kan vurdere effekten og måle resultatet av (Kålås et. al. 2006). Tre bestander av torsk i norske farvann er av Det internasjonale havforskningsråd (ICES) vurdert til å ha redusert reproduksjonspotensiale med høy risiko for bestandskollaps. Disse er rødlistet som bestand. Dette gjelder kysttorsk nord for 62 N (EN= sterkt truet), kysttorsk på Skagerrakkysten (NT = nær truet) og Nordsjøtorsk (NT). Kysttorsk nord for 62 N store konsekvenser Det finnes sannsynligvis flere bestander av kysttorsk fra Stad til grensen mot Russland, hvorav ca 75 % av biomassen er nord for 67 N. Kysttorsk finnes fra tarebeltet til dypere vann ned mot 500 m. Den gyter langt inne i de fleste fjordene, i sidearmene til større fjordsystemer, men også lengre ut på de samme stedene som nordøstarktisk torsk. ICES har de seinere år anbefalt full fangsstopp. Kysttorsk nord for 62 N er oppført på den norske rødlista som sterkt truet (EN) (Ottersen og Auran 2007, Kålås et. al. 2006). Nedgangen startet med rekrutteringssvikt selv med gode gytebestandsnivå. Siden fiskepresset ikke avtar og rekrutteringen ikke viser tegn til bedring forventes ikke bestanden å ta seg opp med det første. Den negative utviklingen kan stoppes og bestanden gjenoppbygges dersom beskatningen reduseres kraftig fra dagens nivå. I 9.8 vurderes negative konsekvenser på torsk fra akvakultur som kommer i tillegg til fiske. Samlet sett kan derfor konsekvensene for kysttorsken bli store på grunn av disse to faktorene. Sjøfugl som bifangst i fiskeri Det største problemet ved fiskeri i kystsonen er knyttet til bruken av garn og kilenot, samt ruser og teiner. Disse redskapene representerer særlig en trussel mot kystbundne og pelagisk dykkende sjøfugl Vårfiske etter torsk er dokumentert å kunne gi meget betydelig bifangst av sjøfugl, særlig når det er tale om det noen fiskere kaller alkeslag hvor store antall av alkefugler rammes. På kysten av Troms våren 1985 ble det estimert at omkring lomvier druknet i garn i løpet av et par uker, uten at det mulig å beregne hvilken reell effekt episoden hadde på de bestandene som var involvert. 168

169 Fiske etter bunnfisk på grunne områder i Trondheimsfjorden fører til periodevise store tap av ærfugl, trolig om flere tusen individer hvert år og skjer når fiskerne setter garn etter torsk som går opp på grunnene for å beite på silderogn. Omfanget av bifangst kan evalueres på basis av gjenfunn av ringmerkede fugler. For mange arter rapporteres en stor andel som omkommet i fiskeredskaper, både i relasjon til antall merket og det totale antall funnet døde. Selv om dette ikke kan betraktes som endelige mål for omfanget av bifangst, gir det en god indikasjon på forhold som bør undersøkes nærmere. Basert på gjenfangst/funn har både storskarv og toppskarv har høy dødelighet i garn, med dokumentert gjenfangst av hhv. 9 og 6 % av alle merkede individer. Med en gjenfangst av omkring 1,5 % av alle ringmerkede individer, er også lomvi og teist utsatt for betydelig bifangst (Christensen-Dalsgaard et al. 2008). Disse verdiene kan sees på som absolutte minsteverdier, da mange bifangster av ringmerkede fugler antageligvis ikke rapporteres inn. Ruser og teiner satt på grunt vann vil også være en trussel for kystbundne sjøfugl som dykker etter mat. Foruten skarver er også dykkender og lommer i risikosonen for å bli tatt i slike redskaper, Selv om det er vanskelig å estimere problemets omfang med sikkerhet har en vurdert konsekvensene til moderate for lunde, lomvi, ærfugl og toppskarv, og små for krykkje. Kunnskapsnivået er vurdert til dårlig. 9.8 Akvakultur Akvakulturnæringen drives i dag i kystsonen innenfor grunnlinja. Antallet lokaliteter for hele landet pr er 1136 for laks og regnbueørret, 415 for andre arter, (dvs. marine arter som torsk og kveite) og 696 for skalldyr (mest muslinger som blåskjell). For fylkene Nordland, Nord-Trøndelag, Sør- Trøndelag og Møre- og Romsdal var det 394 lokaliteter. Det har vært en del fokus på oppdrettsnæringens behov for stadig mer fôr, og at dette foret kommer fra et ikke-bærekraftig fiske. Denne problemstillingen utredes ikke her, da konsekvenser av et overfiske i så fall ikke er en direkte konsekvens av akvakultur, men av fiskeri og behandles i fiskeriutredningen. Aktuelle påvirkninger fra akvakultur er: Forurensning fra driften Rømt oppdrettslaks og lakselus/skottelus utgjør en trussel for villaksbestandene Rømt torsk og gyting i merd vil kunne utgjøre en trussel for kysttorskbestandene Innvirkning på vilt, bla. Sjøfugl - Forurensning fra driften Ved oppdrett av fisk i åpne merder vil det slippes næringsstoffer ut i miljøet. Utslippene er regulert av forurensningsloven. Overvåkingen som gjøres av Statens Forurensningstilsyn (SFT) viser at det er tiltagende overgjødsling på Sør-Vestlandet. Dette er vist i to undersøkelser som NIVA har utført i 2007 og hvor akvakultur er bidragene som antas å ha betydning i denne sammenhengen (Molvær et al. 2007; Molvær og Tjomsland, 2007). SFT anser likevel forurensning fra oppdrett mer som et lokalt og regionalt problem som ikke får betydning i Norskehavet utenfor kystsonen. Havforskningsinstituttet skriver i Nyhetssak på nettsida 10. januar 2008: Havbruk er no den største kjelda til utslepp i mange fjordar. Dei samla menneskeskapte tilførslane er likevel relativt små samanlikna med naturleg transport av næringssalt langs kysten og i fjordane. 169

170 - Trussel for kysttorskbestandene Oppdrett av torsk kom i gang en del senere enn lakseoppdrett og er fremdeles beskjedent i forhold, men noen av problemstillingene i forhold til miljø og konflikter med villfisk er beslektet. Man vet mindre om effekter på torsk enn på laks, men en særdeles aktuell problemstilling er om oppdrettstorsk vil krysse seg med villfisk. Dette kan føre til dårligere fitness hos villbestandene, noe som er blitt påvist hos laks. Bruk av avlede stammer eller villfisk utenfor deres naturlige kjerneområde vil øke denne risikoen. Torsken gyter i merd samt at den er langt mer rømmingsvillig enn både laks og regnbueørret. Det er vanskelig å tallfeste atferdsmessige påvirkninger av rømlinger, men resultatet kan for eksempel bli redusert vekst, overlevelse og reproduksjon. (Skjæraasen et. al. 2007). Når dette skjer vil bestandene sannsynligvis rammes varig og ikke kunne restitueres. I tillegg til den mer kjente lakselusa (Lepeophtheirus salmonis) er Skottelusa (Caligus elongatus) et problem i lakseoppdrett. Skottelusa går også på torsk og har omtrent samme effekt på verten som lakselusa, se beskrivelser under. Kysttorsk (Gadus morhua) nord for 62 N er som nevnt i 9.7 oppført på den norske rødlista som sterkt truet (EN) (Ottersen og Auran 2007, Kålås et al. 2006). Samlet sett ser denne bestanden utsatt for store konsekvenser der fiske pr. dato er største påvirkningsfaktor, men hvor det også er grunn til bekymring i forhold til påvirkning fra akvakultur. Fiske hindrer økt rekruttering og påvirkning fra akvakultur kan endre bestandene varig slik at de ikke restitueres. Av den grunn er konsekvensen er satt til stor. - Trussel for villaksbestandene store konsekvenser Den raske veksten i norsk oppdrettsnæring har bidratt til en voldsom økning i antall fisk som lakselus og skottelus kan leve på. Lakselus kan være et betydelig problem for villaksen, først og fremst for utvandrende smolt, det vil si lakseunger. Når mange utvandrende laks smittes, er det fare for økt dødelighet, direkte eller sammen med andre faktorer. I henhold til de rapporterte rømmingstallene i perioden 1998 til 2004, rømte det minst laks, og dette er blant de høyeste nivåene som er rapportert (Fiskeridirektoratet,2008). Det er imidlertid grunn til å tro at i tilegg det er et betydelig uregistert rømmingsomfang, som samlet gjør at det faktiske antallet rømt fisk trolig er høyere. Registreringer som har pågått siden 1989 viser at innslaget av rømt oppdrettslaks har variert mellom 11 og 35 % som et årlig beregnet gjennomsnitt i et begrenset utvalg norske gytebestander om høsten. Det er også registrert mange vassdrag der innslaget har vært i størrelsesorden % over en årrekke. Forekomstene av rømt laks er særlig store i områder med omfattende oppdrettsvirksomhet. Stor innblanding av rømt oppdrettsfisk i bestander av villaks har - også på kort sikt - svært negative konsekvenser for blant annet produksjon og overlevelse. Videre synes det overveiende sannsynlig at rømminger og innslag av rømt fisk i gytebestander i det omfang vi ser i dag, over tid vil føre til at bestandsstrukturen med genetisk distinkte villaksbestander blir ødelagt. Stadig flere villaksbestander vil dermed bli erstattet av en mer ensartet form for laks. (St.prp. 32, ). Rømming av laks gir negative miljøvirkninger. En stor innblanding av rømt oppdrettsfisk i bestandene vil kunne endre artens genetiske struktur, med tap av genetisk og biologisk mangfold og med risiko for redusert tilpasning og overlevelse av vill laks som resultat. Når dette skjer vil bestandene skades varig og ikke kunne restitueres. Annen påvirkning på laks er beskrevet i kap Det foreligger få undersøkelser som omhandler konsekvensene mellom fiskeoppdrett og sjøfugl. I hovedsak er det fiskespisende fugl som kommer i konflikt med oppdrettsanlegg for fisk (særlig når fisken er liten) som gråmåke, fiskemåke) storskarv, toppskarv samt gråhegre. Høyere konsentrasjoner av fugler rundt oppdrettsanlegget kan føre til konflikter, med, enten lovlig eller ulovlig, skadefelling til følge. Skjell- og akvakulturanlegg kan legge beslag på habitater sjøfugler ellers hadde kunne utnyttet. 170

171 Lokalt vil akvakulturanlegg kunne gi nye næringsmuligheter for noen arter av sjøfugler ieffekt. Økt forstyrrelse i området vil kunne ha negative innvirkninger på noen arter. Marine dykkender som svartand, sjøorre, havelle og især ærfugl søker næring i og rundt anlegg for skjelldyrking. Selv om skjelldyrking i noen områder vil gi ekstra næringstilgang, er det på nåværende tidspunkt ikke bevist at det skulle ha en signifikant betydning for populasjonsstørrelse hos ærfugl. Skjelldyrking fører imidlertid i mange områder til store konflikter mellom skjelldyrkere og ærfugl. Konsekvenser Konsekvensene for villaksen settes til stor, - Alvorlig tap av økosystemtjenester og fare for langvarige skader på økosystemet og dets funksjoner. I vurderes negative konsekvenser på (kyst)torsk fra fiske i indre farvann der den sterkt truede bestanden ikke kan forventes å øke med dagens forvaltning. Samlet sett kan derfor konsekvensene for kysttorsken bli store. Selv om det for sjøfugl også er vanskelig å estimere problemets omfang med tilstrekkelig pålitelighet har en vurdert konsekvensene som små for lunde, lomvi, og krykkje, mens konsekvensen er satt til moderat for ærfugl og toppskarv. Kunnskapsnivået er vurdert til mellom middels og dårlig. 9.9 Taretråling Tareskoger er beskrevet i Arealrapport med miljø- og naturressursbeskrivelse (Ottersen og Auran 2007). De er grunnpilarer i rike økosystemer langs Norskekysten og kan være spesielt frodige og høyvokste langs vestkysten av Norge. De er leveområde for et høyt mangfold av påvekstalger og dyr. Disse har en sentral rolle i næringsomsetningen siden de lever av tareproduksjonen og blir igjen spist av fisk. Disse systemene er funnet å ha en høy produksjon, og i tillegg til å tilby leveområde/skjulested og næring som grunnlag for interne næringskjeder, eksporterer disse systemene næring til andre kystøkosystemer. Tareskogene fra Nord-Trøndelag og nordover er kraftig redusert av kråkebollenedbeiting. Sør-grensa for nedbeiting ser ut til å være på vei nordover (Norderhaug og Christie 2007). For å opprettholde systemet er det viktig at det kan tåle å bli utsatt for forstyrrelser. En av de vanligste forstyrrelsene er stormer der store felt kan bli revet bort. Taretråling representerer en liknende forstyrrelse. Erfaringer fra slike forstyrrelser har vist at tareskog har stor evne til å hente seg raskt inn (Ottersen og Auran 2007.) Taretråling drives langs kysten av Norge fra Jæren til Sør-Trøndelag. Arten det tråles på er stortare (Laminaria hyperborea) som det årlig høstes vel tonn av på denne kyststrekningen (Steen 2007). Havforskningsinstituttet har i sin overvåking av tareskogen i 2006 vurdert denne som meget god i det undersøkte området (Unntaket er enkelte områder i Sør-Trøndelag der tarevegetasjonen er redusert som følge av nedbeiting av rød kråkebolle (Echinus esculentus) i forhold til (Det er den grønne kråkebollen som normalt anses som den største trusselen: Strongylocentrotus Droebachiensis.) I forhold til den totale mengden stortare som vokser langs norskekysten, utgjør den høstede mengden en svært liten del (<1 %) (Steen 2007). Bunndyr- og fiskespisende sjøfugler finner ofte næring i tareskogsområder. Storskarv beiter dobbelt så ofte i tareområder som det man kunne forvente ut i fra forekomsten av slike områder. Negative effekt på fiskebestandene opprettholdes minst ett år etter tråling, muligens lengre, særlig tydelig for små torskefisk under ca. 15 cm, dvs. 0 og 1-gruppe av torsk og sei. Storskarven er en svært effektiv predator som kan fange fisk tilsvarende sitt dagsbehov i løpet av kort tid, så storskarv som beiter i taretrålte områder skulle likevel ikke vil ha problemer med å finne nok mat forutsatt at forholdene i de marine kystøkosystemene ellers er normale. Da er det mer tvil om en art som teist er like upåvirket av taretråling som storskarv. Teisten har en kort aksjonsradius i hekketiden (typisk mindre 171

172 enn 4 km), og effekten av et 2 km bredt taretrålingsbelte innenfor aksjonsradius for en teistkoloni vil potensielt kunne ha store effekter. Det er behov for å belyse problematikken nærmere. Ut i fra de effekter taretråling kan ha i selve kystsonen vurderes ikke de til å gi konsekvenser videre ut i Norskehavet, - har ikke taretråling mer enn ubetydelig konsekvens for annet enn fugl. Konsekvensene vurdert til små for lunde, lomvi, og krykkje, mens konsekvensen er satt til moderat for ærfugl og toppskarv. Kunnskapsnivået er vurdert til mellom middels og dårlig Turisme, økt ferdsel, fritids- og turistfiske Kystsonen er meget attraktiv for hyttebygging med en sesongpreget bruk, sannsynligvis mest knyttet til vår og sommer. I utredningen for Forvaltningsplanen for Norskehavet - Samfunnsmessige forhold i planområdet (Holmelin 2007) står det følgende: Sjøbasert turisme og reiseliv er en næring som blir møtt med stor interesse i kystsonene, fordi en her står overfor et marked i vekst, som kan gi verdifull tilleggsaktivitet i næringsfattige områder. Interessen for friluftsliv og turisme er stadig økende nært utredningsområdet, men tettheten av båter og hytter m.m. er på nåværende stadium ikke sammenlignbar med situasjonen på Sørlandet og Oslofjorden. Effekter av moderne turisme og økt ferdsel på økosystemet i Norskehavet kan forårsakes av båttrafikk, fritidsfiske, dykking, havrafting, vannski og hvalsafari og ulovlig ferdsel i fredningsområder under ferdselsforbud, eller generell forstyrrende ferdsel i hekketid etc. - Fritidsfiske De data som fins om omfanget av fritidsfisket antyder at rundt 40 % av befolkningen har drevet fritidsfiske i sjøen på de siste tiårene, for 2003 beregnet til ca tonn (Fiskeri og kystdepartementet, 2006). - Turistfiske Turistfiske blir i praksis nyttet som begrep for det fiske som utenlandske turister utfører. Slikt fiske kan bare drives med håndredskap i norske farvann. Salg av fangsten er forbudt. Utlendinger kan videre drive jakt på kystsel i organiserte former, men det stilles krav om lisens og følge. Reiselivsbedrifter i Finnmark kan etter søknad tildeles et antall kongekrabber som et opplevelsestilbud. Turistfisket i sjøen er ikke kartlagt i samme omfang som fritidsfisket, men anslag tyder på at turister fisket i sjøen i Norge og en total fangstmengde på mellom og tonn fisk. Dette er usikre tall. I en annen rapport påpekes det usikkerhetsmomenter i disse beregningene, og det anslås en totalfangst i turistfisket hvert år på mellom og tonn fisk. For å få et bedre tallgrunnlag for blant annet omfanget av turistfisket, gjennomfører Havforskningsinstituttet et flerårig kartleggingsprosjekt i samarbeid med aktører i turistfiskenæringen. Med utgangspunkt i den sterke fremveksten av turistfisket som en del av reiselivssatsingen de siste ti femten årene, er det i hvert fall på det rene at fisketurismen har økt vesentlig i denne perioden (Fiskeri og kystdepartementet, 2006). - Forstyrrelser Menneskelig forstyrrelse på sjøfugl kan innebære luft- og båttrafikk, økoturisme, fritidsaktiviteter, forskning, nedtramping av jordsmonn, fisking eller jakt etter egg eller fugl. Forstyrrelse nær kolonier eller ved inntrengning inn i koloniene kan foregå på ulike måter, og kan ha alt fra ubetydelige til alvorlige konsekvenser for hekkesuksess og populasjonsstatus. Sjøfuglene kan reagere ved å bruke mer tid på årvåkenhet, alarmrop, får økt hjerte- og pustefrekvens, flukt fra reiret hvor de etterlater egg eller avkom ubeskytta mot predatorer eller redusert tid brukt til omsorg. 172

173 I en undersøkelse gjort på Svalbard der nøyaktig avstand fra helikopter til sjøfuglkoloniene ble målt, lettet polarlomvi og krykkje ved avstander fra 1 til 6 km. Det er også gjort lignende observasjoner av hvitkinn- (Branta leucopsis) og kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) med 2 km unna. Båttrafikk og mennesker som går i land i sjøfuglkolonier kan være et stort problem. Vern er ikke alltid å være tilstrekkelig når f. eks ternene (rødlistet) flytter ofte koloniene fra år til år. Forstyrrelser på sjøfugl fra mennesker med langvarige opphold ved hekkeplasser - er blitt et problem til tross for skilting. I tillegg kan det mistenkes for faunakriminalitet, samt at avfall og gammelt fiskeutstyr blir lagt igjen og er en trussel. Flere tidligere uberørte områder nå påvirkes av ferdsel. Konsekvenser En kan ikke vurdere turist- og fritidsfiske spesielt når en mangler tall på hvor mye fisk som tas av yrkesfiskere i indre farvann. En antar at dette kan ha betydning for kysttorsk nord for 62 o, slik at dette må sees i sammenheng med kap. om fiske i indre fravann, kap For sjøfugl er konsekvensen vurdert til små for alle indikatorartene, med et middels kunnskapsnivå. Fram mot 2025 kan det antas at konsekvensene kan øke til moderat for lunde, lomvi, og krykkje Oppsummerte konsekvenser av aktiviteter i kystsonen Konsekvenser for Norskehavet fra aktivitetene i kystsonen som ytre påvirkning vurderes generelt til å være ubetydelige for de fleste parametrene med unntak av villaks - stor konsekvens torsk - stor konsekvens sjøfugl - små og moderate konsekvenser Tabell 9.1 viser konsekvenser av påvirkninger fra kystsonen på Norskehavet utenfor. Konsekvensene er vurdert i forhold til avrenning fra land, vindkraft i kystsonen, taretråling, akvakultur, turisme/økt ferdsel, avfall og fiske i indre farvann. Ved å legge sjøfugl inn i samme tabell mister en del informasjon. Denne framkommer i egen tabell for fugl i tabell

174 Tabell 9.1 Konsekvensene av påvirkning på Norskehavet fra påvirkning fra kystsonen. Der konsekvens ikke er ubetydelig står type påvirkning angitt. Påvirkning fra kystsonen KONSEKVENS Usikkerhet Kunnskaps- Ubetydelig Mindre Moderat Stor Katastrofal nivå Forurensningstilstanden x Liten Middels Avfallstilstanden x Liten Middels Plankton x Middels *planteplankton x Liten Middels *zooplankton x Liten Middels *fiskeegg x Liten Middels *larver x Liten Middels Bunnsamfunn x Liten Middels *bunndyrsamfunn x Liten Middels *korallrev x Liten Middels Fisk x Middels *sild x Liten Middels *kolmule x Liten Middels *makrell x Liten Middels *sei x Liten Middels *tobis x Middels Lavt *laks Akvakultur Liten Høyt *torsk Fiske akvakultur Middels Lavt Når det gjelder marine pattedyr beiter de i skjærgården og i grunne kystnære områder. Derfor, og på grunn av små bestandsstørrelser, har de liten økologisk virkning på økosystemet i Norskehavet (Ottersen og Auran 2007). Tabell 9.2 viser konsekvenser av aktiviteter i kystsonen spesifisert for sjøfugl. Denne er tatt direkte fra fagutredningen til NINA (Christensen-Dalsgaard et al ) med en litt annen kategoriinndeling, jf. kap. 1.5 og tabell

175 Tabell 9.2 Konsekvenser av aktiviteter i kystsonen for * angir kunnskapsnivå, hvor * er dårlig, ** middels og *** er relativ god kunnskap. Tallene 1-3, angir usikkerhet, hvor 1 er liten, 2 middels og 3 er stor (kilde: Christensen-Dalsgaard et al ). Lunde og lomvi (pelagisk dykkende sjøfugl) Krykkje (pelagisk overflatebeitende sjøfugl) Ærfugl og toppskarv (kystbundne dykkende sjøfugl) Kystbundne overflatebeitene sjøfugl Aktiviteter i kystsonen Avrenning Avfall Vindenergi Fiskeri Akvakultur Taretråling Turisme ubetydelig* (3) ubetydelig* (3) små* (3) små* (3) små* (2) små* (2) små* (2) små* (2) ubetydelig* (2) ubetydelig* (2) ubetydelig* (2) små* (2) moderat* (3) små* (3) moderat* (3) små* (3) små* (3) små* (2) moderat** (2) moderat** (2) små* (2) små* (2) moderat** (2) små* (2) små* (2) små* (2) små* (2) moderat* (2) Total effekt på sjøfugl små* (3) små* (2) små* (2) moderat* (3) moderat** (2) moderat** (2) moderat* (2) 9.13 Kunnskapsbehov Det er store kunnskapsbehov knyttet til aktiviteter i kystsonen, men i forhold til miljøkonsekvensene er disse mer interessant i kystsonen der aktivitetene skjer - enn fjernpåvirkningen på Norskehavet. For kysttorsk må en vite konsekvenser for kysttorsk nord for 62 0 relatert til yrkesfiske, fritidsfiske og akvakultur. Se kunnskapbehov i kysttorskgruppens rapport ((Fiskeri og kystdepartementet, 2007) Når det gjelder kunnskapsbehov for laks er dette påpekt i St.prp. nr. 32 ( ) - Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. For sjøfugl er det et behov for pålitelig kvantitativ kunnskap om sjøfuglbestandenes utbredelse og tilstand for å vurdere konsekvensene av påvirkninger i kystsonen. For direkte påvirkning gjelder dette bifangst i kystfiske og akvakultur og direkte skadevirkning av vindmøller. Det gjelder også endring i og forstyrrelse av habitat (avrenning, vindmøller, akvakultur, turisme og forstyrrelser) og effekter gjennom endret diett (avfall, utkast av fisk, akvakultur) I tillegg bør en se litt mer på avfall som problem da det ikke finnes systematiserte data for hvilke mengder og hva slags avfall som tilføres utredningsområdet, jf. tabell

176 Tabell 9.3 Overvåkings-, forsknings- og kartleggingsbehov for avfall i havområdene. Overvåkingsbehov Forskningsbehov Kartleggingsbehov Overvåking av tilførte avfallsmengder på representative lokaliteter, fordelt på mengder, typer og opprinnelse. Utvalgte kyststrekninger kan brukes som indikator for åpent hav Overvåking av avfallsrester i dyr som er spesielt utsatt for å spise avfall Overvåking av avfall og effekter i særlig verdifulle områder Effekter av avfall, særlig plast, rester av fiskeredskaper og liknende, på utvalgte arter og økosystemer Identifisering av nedbrytningsprodukter av viktige avfallstyper og effekter av nedbrytningsproduktene på utvalgte arter Kartlegging av typer avfall/søppel som tilføres utredningsområdet og identifisering av kilder Kartlegging av dyr som har omkommet på grunn av avfall Kartlegging av avfall/søppel på utvalgte områder på sjøbunn, særlig i SVO-områder 176

177 10 Påvirkningsfaktor - fremmede arter 10.1 Avgrensning mot andre sektorutredninger Påvirkning fra introduserte og fremmede arter er en del av utredningen Ytre påvirkning, men de viktigste spredningsveiene (ballastvann, transport via begrodde båtskrog og oljeplattformer, brønnbåttransport og havbruk.) utredes i utredningene for Sjøtransport, Petroleumsvirksomhet og Fiskeri. Sektorutredning for Ytre påvirkninger gir en bakgrunn for problematikken, og utreder det som ikke dekkes av sektorutredningene. Det gis en overordnet oversikt over ulike spredningsveier samt en beskrivelse av generelle effekter av introduserte arter. Det gis også en status over de viktigste introduserte artene til Norskehavet, samt en beskrivelse over spesielle og kjente effekter av disse artene i Norskehavet og de tilgrensende havområdene Bakgrunn, status og utviklingstrekk Et økosystem er et avgrenset samfunn av organismer som påvirker hverandre under et sett med gitte fysiske og kjemiske forhold. Økosystemer kan bli forstyrret ved introduksjon av fremmede arter. En fremmed art er en art som opprinnelig ikke finnes naturlig på stedet, men som ved hjelp av mennesker har spredd seg forbi naturlige barrierer til et nytt voksested. Arter som hører naturlig hjemme på et sted kalles stedegne. Kystøkosystemet langs Norskehavet er som resten av Norskekysten ungt i biogeografisk sammenheng. De fleste artene som finnes her har vandret inn i løpet av tiden etter sist istid, altså i løpet av de siste år. I løpet av de siste tiår har vi sett at en rekke arter med mer sørlig utbredelse har flyttet sin nordgrense inn i Norskehavsområdet, og hvis dagens klimaregime beholdes eller følger prognosene om ytterligere oppvarming, vil denne utviklingen fortsette. En slik gradvis og naturbetinget utvidelse av en arts utbredelsesområde anses ikke som en introduksjon. Norskehavet påvirkes i stor grad av Atlanterhavsstrømmen (Golfstrømmen) som bringer forholdsvis varmt, salt vann til området. Fastsittende organismer har vanligvis en spredningsenhet (ofte egg- og larvestadium) som svømmer eller beveger seg fritt med vannet. Med en gjennomsnittshastighet på ca 3,6 km/t bruker golfstrømmen ca 3 mnd fra Karibia til Stadt. Det er dermed svært få spredningsstadier som har lang nok levetid til å kunne spres med golfstrømmen fra det vestlige Atlanterhav. Atlanterhavet fungerer dermed som en forholdsvis effektiv spredningsbarriere. I atlantisk vann vil det likevel være en del planktoniske organismer og fisk som skaffer seg næring underveis, og som kan følge golfstrømmen inn i Norskehavet. Disse vil typisk være tilpasset tropisk eller subtropisk klima, og har til nå i liten grad hatt mulighet til å etablere reproduserende bestander i våre farvann. Hvis tendensen til økende havtemperaturer langs Norskekysten fortsetter, kan vi imidlertid forvente at mer varmekjære arter vil kunne etablere seg som en naturbetinget utvidelse av utbredelsesområdet. Viktigste naturlige transportvei for organismer inn i Norskehavet vil likevel være den norske kyststrømmen som går fra indre Skagerrak, rundt Lindesnes, og nordover langs Norskekysten. Fremmede arter som har etablert seg lenger sør i Nordøstatlanteren eller Nordsjøen, vil kunne vandre inn i Norskehavet med kyststrømmen langs Norskekysten (slike tilfeller kan betegnes som sekundære introduksjoner), og vil dermed introduseres samtidig som Nordsjø-arter ekspanderer sitt utbredelsesområde nordover. 177

178 Problembeskrivelse Spredningsveger og problemer Menneskelig aktivitet kan direkte eller indirekte gjøre at arter krysser de naturlige spredningsbarrierene. Særlig aktiviteter som akvakultur, internasjonal handel og transport har bidratt til spredningen av fremmede arter. Det Internasjonale Råd for Havforskning har utarbeidet en rapport som har undersøkt de hittil kjente spredningsmekanismene for marine fremmede organismer (ICES, 2005). Skipstrafikk er en av de viktigste vektorene for flytting av fremmede arter, både gjennom ballastvann, som sedimenter i ballastvannstanker, samt som påvekstorganismer på skipsskrog. Skipene tar opp store volum ballastvann for å sikre stabiliteten på skipet når det går med lite eller ingen last. I ballastvannet, på ballastankenes vegger og i bunnsedimentene kan det overleve virus, bakterier, sopp, planter og dyr. Disse vil kunne sleppes ut med ballastvannet og etablere seg i nye miljø og utkonkurrere lokale flora og fauna. Størst er faren for etablering av arter fra skip som kommer fra andre deler av verden med liknende klimatiske og økologiske forhold som Norskehavet. FNs Internasjonale Maritime Organisasjon (IMO), har utarbeidet en konvensjon om utslipp av ballastvann. Landene som signerer avtalen forpliktes til å innføre rensesystemer for ballastvann på alle nye skip som blir bygget etter 2009, samt at alle eksisterende skip må rense ballastvannet om bord fra Fram til da sier avtalen at alle skip må skifte ut ballastvannet på åpent hav (200 nautiske mil fra land og på havdyp større enn 200 meter, eller dersom dette ikke er mulig ved samme havdyp minst 50 nautiske mil fra land). Konvensjonen vil tre i kraft når den er ratifisert av minst 30 land som videre må omfatte minimum 35 % av verdens handelsflåte. Trer avtalen i kraft forventes en reduksjon i risiko for introduksjon av fremmede arter via ballastvann, med størst effekt etter I perioden av ballastvannkonvensjonen hvor ballastvannbytte blir obligatorisk, kan områder i Norskehavet tenkes tatt i bruk til slikt formål. Dette kan teoretisk også gjelde skip til og fra de russiske petroleumsfeltene Øst for Kolahalvøya, og vil i så fall medføre betydelige mengder ballastvann sluppet i Norskehavet. Forskrifter for dette er for tiden til behandling i miljøverndepartementet. Det er særlig havner med eksport av store volum (typisk olje eller malm) som vil være importører av store mengder ballastvann. Langs kysten av Norskehavet finnes det to havner med betydelig bulkeksport, Åheim nord for Stadtlandet som eksporterer mineralet olivin, og Narvik som eksporterer jernmalm. Påvekstorganismer på skip utgjør et betydelig potensial for overføring av arter. Også flytende strukturer som oljeplattformer som kan ligge lenge i ett område for deretter å flyttes, kan være effektive vektorer. Lystbåter, fiskebåter og fiskeredskaper er andre potensielle vektorer for forflytting av organismer (ICES, 2005). Globalisering, akvakultur og internasjonal handel med levende sjømat er økende og gir økt potensial for spredning av fremmede arter. En del av spredningen foregår ved bevisst utførsel/innførsel av arter, mens mye skjer gjennom at organismer følger med andre varer, transportsystem eller som følgeorganismer på andre arter. Når en foreksempel importerer en fremmed art til bruk i akvakultur, risikerer en både at arten selv og eventuelle arter som følger med akvakulturarten kan forvilles og etablere seg i nye miljøer. Slike introduksjoner vil kunne bringe med seg sykdommer og parasitter som kan smitte over til stedegne arter og skape forstyrrelser i økosystemene. Det ble forholdsvis tidlig erkjent (gjennom praktiske eksempler) at organismer som fulgte med nye akvakulturorganismer skapte problemer i sitt nye miljø. ICES har utarbeidet et sett regler som reduserer denne risikoen. Den har vært revidert en rekke ganger, sist i 2005 (ICES, 2005). Det er i dag mye vanskeligere å få tillatelse til å ta i bruk nye arter i akvakultur. Innslaget av fremmede arter i Norske farvann i dag er det stort sett viderespredning av arter som allerede er introdusert til Europa. Slik spredning kan skje på/i fiskebåter, med fiskeredskap, i brønnbåter, og ved flytting av faste akvakulturinstallasjoner. 178

179 Mulige effekter av fremmede arter Introduserte arter kan true det biologiske miljøet ved å utkonkurrere eksisterende arter delvis eller helt, introdusere sykdommer og parasitter, og danne hybrider mellom ulikt tilpassede populasjoner som igjen kan endre den genetiske sammensetningen i en opprinnelig populasjon eller bestand. Effekten av at en fremmed art sprer seg til nye områder, utgjør en ukjent faktor i det balanserte økosystemet. Endres denne balansen betydelig, betegnes gjerne introduksjonen som skadelig. Resultatet av en slik introduksjon kan være at den naturlige sammensetningen av arter endres, noe som videre kan gi ubalanse i det lokale økosystemet og medføre ringvirkninger hos flere andre arter. I verste fall kan dette føre til at stedegne arter utryddes eller at næringsinteresser skades. Introduksjon av skadelige fremmede arter kan således medføre både økologiske, økonomiske og helsemessige konsekvenser. Det er generelt vanskelig å måle effektene av introduserte marine arter. Det er svært få eksempler på at man har greid å utrydde introduserte marine organismer som har etablert seg, dvs. at introduksjoner i all hovedsak er irreversible endringer. Introduksjoner av fremmede organismer regnes i dag som en av de alvorligste truslene mot det biologiske mangfoldet i marine systemer Historisk gjennomgang av fremmede arter til Norskehavet I henhold til DNs oversikter over introduserte arter (basert på Hopkins (2001), sist oppdatert i 2006) er det dokumentert 46 marine arter som er, eller kan være introduserte i norske farvann. Det er gjennomført få systematiske undersøkelser for å kartlegge og registrere introduserte arter spesifikt, og siden mange arter først blir oppdaget når de har nådd en viss bestandstetthet må en anta at tallet introduserte marine arter egentlig kan være atskillig høyere (Jelmert, 2006). Artsdatabanken har utarbeidet en Norsk svarteliste 2007 som er en oppdatert oversikt over fremmede arter i Norge (inklusive marint miljø). I tillegg til registrering av artene er det gjort en risikovurdering for 41 arter med hensyn på effekter på biodiversitet. (Gederås et al., 2007). Noen av de mest kjente tilfellene av introduserte arter i norske farvann er introduksjon av kongekrabbe i Barentshavet og Amerikansk hummer (sør/vestlige deler av Norge). Imidlertid har introduksjon av giftige alger, samt parasitter og sykdommer til nå vært forbundet med den største trusselfaktoren for det biologiske miljøet. Eksempler på dette er furunkulose bakterien (introdusert ved infisert smolt fra Scotland i 1985) og Gyrodactylus salaris (snylter som angriper laks) som begge har medførte enorme kostnader for det norske samfunnet. I det følgende gis eksempler på noen av de mer kjente introduksjoner i norske farvann, hovedsakelig basert på beskrivelser i Gederås et. al. (2007). Japansk sjølyng (Heterosiphonia japonica): Makroalgen Japansk sjølyng har siden den ble observert i Norge for første gang i 1996 på kort tid blitt en av de vanligste algene langs kysten av vestlandet og den kan fortrenge andre lokale arter i det marine miljøet. Den fortsetter å ekspandere både nordover og sør-/østover (ICES, 2006; Gjederaas et al., 2007). Japansk drivtang (Sargassum muticum): Brunalgen Japansk drivtang ble tidlig på 1970-tallet introdusert til kysten av Bretagne gjennom import av østersyngel. Algen spredte seg raskt til både engelsk og fransk side av kanalen. Den har videre spredt seg til Norge og i 1988 ble det observert faste bestander av den. Japansk drivtang er nå utbredt på Sørlandet og har spredt seg nordover langs vestkysten til Sognefjorden (ICES, 2006). Algen forventes å spres ytterligere nordover. Arten konkurrerer med sukkertare (Saccharuna latissima) om plassen på bunnen, men det er så langt ikke påvist at den fortrenger stedegne arter. Kongekrabbe (Paralithodes camtschatica): Kongekrabbe har spredd seg langs kysten av Nord-Norge, og det er observert flere individer utenfor Tromsø. Utsetting av kongekrabben gjør det vanskelig å si hvor langt vest den har spredd seg, men det 179

180 regnes som sannsynlig at utbredelsesfronten forårsaket av krabbens egenvandring og larvedrift i dag er ved Nord-Troms. Enkeltobservasjoner går helt sør for Rørvik i Nord-Trøndelag (2005), men eksemplarene er sannsynligvis utsettinger. Kongekrabben kan være mellomvert for parasitten Trypanosoma murmanensis som kan bidra til smitte til torsk. Det er stor usikkerhet knyttet til økosystemeffekten av kongekrabbe. Amerikansk hummer (Homarus americanus): Amerikansk hummer er funnet i Norge, og har mest sannsynlig kommet hit via import av levende sjømat. Amerikansk hummer kan være bærer av en bakterie som gir den alvorlige sykdommen Gaffkemia. Dette utgjør en smitterisiko for europeisk hummer. En frykter også at den større og mer aggressive amerikanske arten vil fortrenge den norske. Det er også bekymring knyttet til risikoen for genetisk forurensning av stedegen art. Japansk spøkelseskreps (Caprella mutica): Japansk spøkelseskreps er etablert innen utredningsområdet. Effektene på stedegen fauna er ikke kjent, men arten har spredd seg kraftig i løpet av de siste ti-årene (SAMS 2004). Mnemiopsis leidyi: Ribbemaneten Mnemiopsis leidyi regnes nå som permanent etablert i nordiske farvann. I Svartehavet og Kaspihavet er det dokumentert at denne ribbemaneten har skapt problemer i økosystemer ved å utkonkurrere fiskebestander. Ribbemaneten spiser fiskeegg og larver og konkurrerer med fiskelarvene om maten. Det er imidlertid stor usikkerhet rundt hvilken effekt den vil ha på økosystemer i norske farvann (Jelmert 2006). Antithamnion nipponicum: Av nylig oppdagede arter ble rødalgen Antithamnion nipponicum oppdaget sør for Bergen i Den lever opprinnelig i Japan og Korea, og ble først introdusert til Middelhavet i Bortsett fra en mulig registrering ved Azorene, er det ingen publikasjoner av forekomster fra den Europeiske atlanterhavskysten. Arten er sannsynligvis introdusert til Norge ved ballastvann eller begroing på skip (Rueness et al., 2007) Framtidsbilder/Scenarioer Økt globalisering, internasjonal handel og transport vil med stor sannsynlighet gi en økt spredning av fremmede arter i Norskehavet i tiden fremover. Klimaendringer vil også gi bedre vilkår for sørlige arter i å etablere seg i norske farvann. En kan imidlertid forvente en redusert spredning av fremmede arter og deres skadevirkninger etter 2016 når ballastvannkonvensjonen trer i kraft, men en har fortsatt en utfordring med påvekstorganismer på båtskrog. Med ratifisering og gjennomføringen av AFS (Anti Fouling Systems) konvensjonen, blir bruk av organisk tinn forbudt i bunnstoff. Dette er i utgangspunktet et godt miljøtiltak, men svakere grohindrende egenskaper på nye typer bunnstoff kan medføre økt begroing på skip, og derved større sannsynlighet for overføringer Spesielle trusler Det finnes en del arter som er introdusert til Europa, men som ennå ikke har etablert seg i planområdet. Det kolonidannende sekkedyret Didemnum sp. vokser fra tidevannssonen til om lag 50 m dyp. Det kan danne skorpelignende strukturer som vokser over store bunnområder (USGS, 2008). Det er ingen parametre i krav til livsbetingelser som tilsier at ikke didemnum-arter vil kunne etablere seg i planområdet. De kan ha potensielt stor negativ betydning for naturmiljø og akvakulturvirksomhet. 180

181 Den amerikanske lobemaneten Mnemiopsis leidyi kan også øke sin utbredelse nordover og inn i planområdet. Hvis ikke naturlige predatorer som rovmanetene Boreoe spp. bidrar til å kontrollere bestanden, kan lobemaneten negativt påvirke den naturlige produksjonen av fiske- og skalldyryngel Forventet fremtidsbilde Selv med betydelig usikkerhet som knytter seg til klimaprognosene vil en i planperioden fortsatt kunne forvente periodevis innfluks av arter med Atlanterhavsvann og sørlig introduserte arter med kyststrømmen i planområdet. Det er grunn til å forvente at migrerende arter nordfra som kongekrabbe, og etter hvert snøkrabbe kan etablere seg i planområdet. Skal en hindre at flere arter transportert som levende sjømat (f. eks amerikansk hummer), eller som akvarieorganismer etablerer seg i planområdet, er en trolig avhengig av forvaltningsmessige tiltak eller mer omfattende folkeopplysning. Den økte skipstrafikken som følge av russisk petroleumsvirksomhet vil representere en økt risiko for introduksjoner av nye arter med skipsfart, som kommer i tillegg til arter introdusert med aktiviteten i fiskeri og havbruk Oppsummering konsekvenser av fremmede arter Konsekvenser for Norskehavet knyttet til introduksjoner av fremmede arter via de viktigste spredningsveiene, er utredet i sektorutredningene for Sjøtransport, Petroleumsvirksomhet og Fiskeri. Konsekvensbildet i utredningsområdet er hovedsakelig knyttet til introduksjoner via disse spredningsveiene, og det henvises til de aktuelle sektorutredningene for utfyllende beskrivelser av potensielle konsekvenser av fremmede arter på hhv. plankton, bunnsamfunn, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. I tillegg til transportveiene som utredes i de andre sektorutredningene medfører også spredningsveier som bevist utsetting av arter og viderespredning av arter som allerede er introdusert til Europa eller andre nærliggende områder (sekundære introduksjoner), et bidrag til risikoen for introduksjon av fremmede organismer i Norskehavet. Potensielle konsekvenser ved eventuell fremtidig innfluks av arter med Atlanterhavsvann, sørlig introduserte arter med kyststrømmen, eller ved migrerende arter nordfra (som for eksempel kongekrabbe og snøkrabbe) og inn i planområdet er vanskelig å forutsi. Eksempel på en art som er introdusert i Europa, men som ikke har etablert seg i planområdet er det kolonidannende sekkedyret Didemnum sp. Det kan danne skorpelignende strukturer over store bunnområder, og vil kunne ha negativ påvirkning på enkelte bunnhabitater. Dette er en art som kan ha potensielt stor negativ betydning for naturmiljø og akvakulturvirksomhet dersom den introduseres. Det er dokumentert at flere arter har etablert seg i, eller i grenseområdene til Norskehavet. Eksempler på slike arter er Japansk sjølyng, Japansk drivtang, Japansk spøkelseskreps og ribbemaneten Mnemiopsis leidyi. I tillegg er det flere arter som er observert ved enkeltlokaliteter (eks amerikansk hummer og kongekrabbe), men som mest sannsynlig er utsettinger. Eventuelle effekter av disse introduksjonene og mulige konsekvenser for Norskehavet er ikke kjent. I andre havområder (Svartehavet og Kaspihavet) er det dokumentert at eksempelvis ribbemaneten Mnemiopsis leidyi har skapt problemer i økosystemer ved å utkonkurrere fiskebestander. Om tilsvarende effekter kan forventes i norske farvann er usikkert. Det er vanskelig å forutsi konsekvenser både ved arter som allerede har etablert seg eller mulige fremtidige introduksjoner. Samtidig vurderes introduksjon av fremmede arter som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer, og således er det knyttet forventninger om at slike introduksjoner vil kunne medføre konsekvenser for økosystemkomponenter, og i verste fall store konsekvenser. 181

182 10.6 Kunnskap og kunnskapsbehov om fremmede arter i Norskehavet På tross av mer enn 40 års økologiske studier av temaet introduksjon av fremmede arter har man ikke klart å finne mer enn noen enkle regler som sier noe generelt om prosessen rundt invaderende arter i marint miljø. En forholdsvis enkel og robust regel er at det må være et visst overlapp av de livsbetingelsene (for eksempel temperatur og saltholdighet) som finnes i opprinnelig og nytt voksested. Det er liten risiko for overføring av tropiske arter til polare strøk, og vice versa. Grad av miljølikhet kan brukes for å identifisere områder (for eksempel havneprofiler eller identifiserte biogeografiske områder) hvor risikoen for overføring er stor. I et økosystem lever artene i gjensidig påvirkning av hverandre. Hvis en enkelt art tas ut av denne vekselvirkningen kan det være vanskelig å forutsi hvordan den vil opptre sammen med et helt nytt sett av konkurrenter i det nye økosystemet. Det vi vet er at introduksjon og spredning av fremmede organismer i noen tilfeller kan få katastrofale følger. Vi vet også at det kan ta flere hundre år fra en organisme for første gang etablerer seg og til den har utviklet seg til å bli en invaderende art. I marine miljø har det også vist seg svært vanskelig å utrydde en art når den først har etablert seg. Det er derfor en internasjonal enighet om at fremmede arter er en av de største truslene mot naturens mangfold. I mangel av sikker kunnskap er det fornuftig å anta a priori at alle arter kan bli invaderende, og at det mest effektive tiltaket mot fremmede arter er å hindre at overføring finner sted. Det er likevel en rekke fremmede arter som allerede finnes i Norge som man vet er problematiske, og Artsdatabanken har utarbeidet en liste over fremmede arter i Norge som har store økologiske konsekvenser for norsk natur. Økt kunnskapsbehov er nødvendig for å begrense tapet av biologisk mangfold. Det må utarbeides et system for kartlegging, overvåking og konsekvensvurdering av marine introduserte arter. Det finnes en rekke internasjonale fagnettverk som kan bidra til å utarbeide strategier på området. Det må lages en helhetlig prioriteringsplan over hvilke arter som bør kartlegges og overvåkes samt ut fra hvilken begrunnelse. En må prioritere ut i fra økologisk, økonomisk, samfunnsproblemer eller helsemessig risiko. I Norsk svarteliste er noen fremmede arter risikovurdert og gruppert. Vurderingene er gjort i forhold til om artene kan ha negative effekter på naturlige økosystemer, stedegne arter, genotyper eller kan være bærer av parasitter og sykdommer som kan være skadelig for andre arter. Mange aspekter ved problemene knyttet til introduserte arter er internasjonale. Det vil ofte ikke være tilgjengelig taksonomisk ekspertise for aktuelle organismegrupper hos den enkelte nasjon, og et effektivt internasjonalt samarbeid er derfor nødvendig. Det finnes en del databaser som er utviklet særlig med fokus på introduserte arter. Slike databaser omhandler både taksonomisom sådan, men noen har også informasjon om relevant taksonomisk ekspertise. Disse databasene er og har ofte vært kortsiktig (som i denne sammenhengen betyr 2-5 år) finansiert. Uten et minimum av midler til mer langsiktig oppdatering og vedlikehold, svekkes nytteverdien av slike databaser betydelig. Et viktig bidrag til arbeidet med introduserte arter vil derfor være å finne måter å bidra til at internasjonale databaser sikres et minimum av vedlikehold og drift. 182

183 11 Prioriterte kunnskapsbehov Kunnskapsbehovene er beskrevet under hvert kapittel. Her er de viktigste satt opp Klimaendringer Opprettholde dagens lange tidsserier, men samtidig sørge for tilleggsmålinger som tilrettelegger for tverrfaglige analyser på økosystemnivå Mer innsats på modellering av samspill mellom ulike arter og over flere trofiske nivå Bedre forståelsen av fysisk - biologiske koblinger slik at effekten av variasjoner i klima på det marine økosystemet kan kvantifiseres 11.2 Langtransportert forurensning Etablere langsiktig overvåking av miljøgifter i organismer og abiotisk miljø, med spesiell vekt på SVO, i forvaltningsplanområdet Bedre kunnskapen om samvirkende effekter mellom miljøgifter og mellom miljøgifter og annen påvirkning (klima, forsuring av havet osv) Kartlegging av nivåer av miljøgifter i vann, sedimenter og organismer på representative lokaliteter som grunnlag for langsiktig overvåking 11.3 Radioaktiv forurensning Tilstrekkelig kunnskap om dagens nivå av radioaktiv forurensning i forskjellige indikatorarter Studier for å forbedre modelleringsparametere, som sedimenteringshastighet, opptak i organismer og overføring i næringskjeden Grunnleggende forskning på effekter av lave, kroniske stråledoser til biota Studier av radioaktiv forurensning i en multi stressors kontekst 11.4 Forsuring av havet Systematisk og omfattende oppfølging inkludert både overvåking, eksperimentelle forsøk og modellering av forsuringseffekter, bred nok til å ivareta arter som er i ferd med å forsvinne. Forskning på nøkkelarter på hvert nivå, men også på ekstra følsomme arter ( kanarifugler ). Økosystemmodeller må utvides/omarbeides for å ta inn nye prosesser og komponenter etter hvert som det framkommer ny eksperimentell kunnskap. De må inkludere synergistiske effekter både av ph, pco 2 og klima/temperatur. Det trengs mer kunnskap både på direkte effekter på sjøfugl og pattedyr, og på de indirekte effektene igjennom påvirkninger på byttedyr. Utrede mulighetene for å få etablert en biobank/genbank for å ta vare på utsatt marint liv. 183

184 11.5 Påvirkning på vandrende arter Oppdatering av kunnskapsgrunnlaget for de trekkende sjøfuglarter knyttet til bestandstilhørighet, vandringsmønster, kunnskap om viktige, trekk- og overvintringsområder, samt viten om habitatkrav hos de forskjellige artene. Behov for mer kunnskap om marine pattedyrs bestandsstruktur og hvor disse artene oppholder seg når de ikke er i våre farvann og hvilke spesifikke trusler som gjelder for artene. I hvilken grad bestanden av sild og annen pelagisk fisk og beiting fra disse i Norskehavet påvirker plankton ressursene. Bedre kunnskap om vandringene til makrellen om høsten til overvintringsområdene, fordelingen om høsten og spesielt gjennom vinteren før gyting. Vi vet fortsatt lite om den voksne livssyklus til makrellen og hvor den er de to-tre første leveårene. Bedre utstyr for artsidentifisering og registrering av makrell i havet Effekter av aktivitet i kystsonen Konsekvenser for kysttorsk nord for 62 0 relatert til yrkesfiske, fritidsfiske og akvakultur. Effekter av avfall, særlig plast, rester av fiskeredskaper og liknende, på utvalgte arter og økosystemer Behov for pålitelig kvantitativ kunnskap om sjøfuglbestandenes utbredelse og tilstand for å vurdere konsekvensene av påvirkninger i kystsonen. Mer kunnskap om bifangst av sjøfugl, forstyrrelser av leveområder og konsekvenser av ulik utbygging av kystsonen 11.7 Fremmede arter Det bør utarbeides et system for kartlegging, overvåkning og konsekvensvurdering av marine introduserte arter. Dette bør baseres på en helhetlig prioriteringsplan over hvilke arter som bør kartlegges og overvåkes, samt ut fra hvilken begrunnelse. Prioriteringer kan gjennomføres ut i fra økologiske, økonomiske, samfunnsmessige problemer, eller helsemessig risiko. Mange aspekter ved problemene knyttet til introduserte arter er internasjonale, og et godt internasjonalt samarbeid med utveksling av erfaringer og ekspertise (taksonomisk) er viktig. Det finnes en del databaser som er utviklet med særlig fokus på introduserte arter, men hvor tidsperspektivet har vært for kortsiktig mhp finansiering. Et viktig bidrag til arbeidet med introduserte arter vil derfor være å finne måter å bidra til at internasjonale databaser sikres et minimum av vedlikehold og drift. 184

185 12 Litteratur 12.1 Grunnlagsrapporter Christensen-Dalsgaard S., Bustnes J.O., Follestad A., Eriksen J.M., Lorentsen S.-H. og Aker- Nilsen T. 2008: Tverrsektoriell vurdering av konsekvenser for sjøfugl i Norskehavet - Grunnlagsrapport om konsekvenser på sjøfugl fra petroleum og energi, skipsfart, fiskerier og ytre påvirkninger til helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. NINA-rapport s. Golmen L., Berge J., Durad D., Johnsen T., Lømsland E., Pettersen A., Bjørge A., Christensen- Dalsgaard S. og Hareide N.R. 2008: Forvaltningsplan Norskehavet - deltema Forsuring av havet. Rapport LNR s. Jørgensen N.M., Evenset A., Forberg K.G. og Götsch A. 2008: Tilførsler og effekter av langtransportert forurensning til Norskehavet, - Grunnlagsrapport til utredningen "Konsekvenser av ytre påvirkninger". SFT rapport TA 2365/2008 Akvaplan-niva AS Rapport: s. Larsen L.-H., Jørgensen N.M. og Forberg K. 2008: Effekter i Norskehavet av petroleumsvirksomhet utenfor Norskehavet. Grunnlagsrapport til utredning av konsekvenser av ytre påvirkning, helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. SFT rapport TA 2366/2008, Akvaplan-niva AS Rapport: s. Liland A, Nilsen K.A, Iosjpe M, Hosseini A, Gäfvert T. 2008: Radioaktive stoffer - tilførsler, konsentrasjoner og mulige effekter i Norskehavet fra kilder utenfor utredningsområdet. Strålevernrapport Østerås: Statens strålevern, Andre referanser AMAP 1998: Forurensning i Arktis: Tilstandsrapport om det Arktiske miljøet. ISBN Oslo: Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), AMAP 2004: Forurensning i Arktis: Tilstandsrapport om det Arktiske miljøet. ISBN Oslo: Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), AMAP 2006: Forurensning i Arktis: Tilstandsrapport om det Arktiske miljøet. ISBN: Oslo: Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) Anker-Nilssen T. og Lorentsen S.-H. 2004: Seabirds in the Norwegian Sea. - I Skjoldal, H.R., Sætre, R., Færnö, A., Misund, O.A. & Røttingen, I. (red.). The Norwegian Sea Ecosystem. Tapir Academic Press, Trondheim, s Anon 1999: Til laks åt alle kan ingen gjera? Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier for å bedre situasjonen. Norges offentlige utredninger, 1999:9, Barrett R.T., Lorentsen S.-H. og Anker-Nilssen T. 2006: The status of breeding seabirds in mainland Norway. - Atlantic Seabirds 8: Bjørge A. 2007: Sjøpattedyr. I Ottersen, G. og Auran, J.A. (red.).helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet: Arealrapport med miljø- og naturressursbeskrivelse. Fisk. Hav 2007 (6). 166 s. 185

186 Borgstrøm R., Hansen L.P. 2000: Fiske i ferskvann. Et samspill mellom bestander, miljø og forvaltning. Landbruksforlaget. S Brattegard T. 2001: Klimaets påvirkning på bunndyrenes utbredelse. I J.H. Fosså (red.). Havets miljø Fisken og Havet, særnr , side data/page/4166/6.2_klimaets_paavirkning_paa_bunndyrenes_utbredelse.pdf ( ) Brattegaard T. og Holthe T. 1997: Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. A tabulated catalogue. Preliminary edition. Utredning for DN Nr Brewer P.G, Peltzer E.T, Friederich G., Aya I. og Yamane K. 2000: Experiments on the ocean sequestration of fossil fuel CO2: ph measurements and hydrate formation, Marine ChemistryVolume 72, Issues 2-4, Pages Brown JE, Thørring H, Hosseini A. 2003: A deliverable report for EPIC. The EPIC impact assessment framework: Towards the protection of the Arctic environment from the effects of ionising radiation. Brude O.W., Systad G.H., Moe K.A. og Østby C. 2003: ULB Delutredning studie 7b. Uhellsutslipp til sjø. Miljøkonsekvenser på sjøfugl, sjøpattedyr, strand, iskant mv. Alpha Rapport Alpha Miljørådgivning / Norsk institutt for naturforskning. Brude, O.W., Nissen-Lie, T., Brautaset, A.B., Rudberg, A. og Johansen, Ø. 2008: Delutredning til sektorutredning petroleum. Miljøkonsekvenser akutt utslipp. DNV Energy og SINTEF Materialer og Kjemi. DNV rapport Divine D.V. og Dick C. 2006: Historical variability of sea ice edge position in the Nordic Seas. Journal of Geophysical Research 111. C01001, doi: /2004jc Dowdall M., Gwynn J.P., Gabrielsen G.W. og Lind B. 2003: Assessment of elevated radionuclide levels in soils associated with an avian colony in a high arctic environment. Soil and Sediment contamination 14: DTI 2003: Information on permitted and accidental releases. Oil discharged with produced water. The Department of Trade and Industry, England, 2003 (se: ( ) Fiskeri og kystdepartementet 2006: Faktaark, Ressurs og havavdelingen odinb.pdf ( ) Fiskeri og kystdepartementet 2007: Kysttorskgruppen, Forslag til regulering for kysttorsk for ( ) Fiskeridirektoratet 2008: ( ) Furevik T. og Nilsen J.E.Ø. 2005: Large-Scale Atmospheric Circulation Variability and its Impacts on the Nordic Seas Ocean Climate - a Review. Climate Variability in the Nordic Seas, AGU Geophysical Monograph Series, 158. p

187 Gederås L., Salvesen I. og Viken Å. (red) 2007: Norsk svarteliste 2007 Økologiske risikovurderinger av fremmede arter. Artsdatabanken, Norge. ( ) Hansen L.P., Fiske P., Holm M., Jensen A.J. og Sægrov H. 2007: Bestandsstatus for laks Rapport fra arbeidsgruppe. Utredning for DN 2007: Haug T. 2007: Klappmyss. Pp90-91 i M. Skogen, H. Gjøsæter, R. Toresen & Y. Robberstad (red.) Havets ressurser og miljø Fisken og havet, særnr Havforskningsinstituttet 2005: Havets ressurser og miljø, Fisken og havet, særnummer Holmelin E. 2007: Forvaltningsplanen for Norskehavet - Samfunnsmessige forhold i planområdet, rapport nr. R5931EHO. Hopkins C.C.E. 2001: Actual and potential effects of introduced marine organisms in Norwegian waters, including Svalbard. Directorate for Nature Management Research Report pp. ICES 2005: Vector Pathways and the Spread of Exotic Species in the Sea. ICES Coop. Res. Rep. 271, ICES 2005a: Vector Pathways and the Spread of Exotic Species in the Sea. ICES Coop. Res. Rep. 271, ICES 2005b: ICES Code of Practice on the Introductions and Transfers of Marine Organisms pp. ( ) ICES 2006: Working Group on Introductions and Transfers of Marine Organisms (WGITMO), March 2006, Oostende, Belgum. ICES CM 2006/AACME: 334 pp. ICES 2007a: ICES WGMHSA Report ICES Advisory Committee On Fishery Management. ICES CM 2007/ACFM: 29. ICES 2007b: ICES WGMHSA Report ICES Advisory Committee On Fishery Management. ICES CM 2007/ACFM:31. IPCC 2005: Special Report on Carbon Dioxide Capture and Storage ( ) IPCC 2007: Intergovernmental Panel on Climate Change Fourth Assessment Report: Climate Change 2007: Synthesis Report. ( ) Jelmert A. 2006: Ribbemaneten Mnemiopsis leidyi, en ny art i skandinaviske farvann: ( ) Jelmert A., Meeren G.I. van der og Viken Å., 2006: Introduserte arter. data/page/6536/1.5_introduserte_arter.pdf ( ) Kallenborn R., Berger U. og Järnberg U. 2004: Perfluorinated alkylated substances (PFAS) in the Nordic Environment. 187

188 Kuzmina S.I., Bengtsson L., Johannessen O.M., Drange H., Bobylev L.P. og Miles M.W. 2005: The North Atlantic Oscillation and greenhouse-gas forcing, Geophys. Res. Lett., 32, L04703, doi: /2004gl Kystverket 2007: Statusbeskrivelse av skipstrafikk i Norskehavet. ( ) Köhl A. 2007: Generation and stability of a quasi-permanent Vortex in the Lofoten Basin. Journal of Physical Oceanography, 37 (11), p Kålås J.A., Viken Å. og Bakken T. (red.) 2006: Norsk Rødliste 2006 Norwegian Red List. Artsdatabanken, Norway Larsen. B.M. og Hesthagen T. 2004: Laks i kalkede vassdrag i Norge. Status og forventninger. NINA Fagrapport Lorentsen S-H. 2005: Taretråling påvirker forekomsten av fisk, men hva skjer med storskarvene? i NINA Temahefte 31 Kystøkologi. - Økosystemprosesser og menneskelig aktivitet. s Molvær J, S. Borgvang, JR Selvik, T Tjomsland, LJ Barkved, PE Isachsen og HC Nilsson 2007: Tilførsler av olje og kjemikalier til norske hav- og kystområder. 64 pp. Molvær J. og Tjormsland T. 2007: Comprehensive Procedure for four Problem Areas on the Norwegian West Coast. SPFO-Report: 1009/ s. Molvær J., Barret K., Barkved L., Iosjpe M., Jantsch T.G., Kaste Ø., Saloranta S., Skaare B.B. og Wehde H. 2008: Tilførsler av olje og kjemikalier til norske havområder, fase II. SFT-rapport, TA- 2364/2008. Molvær J., Eikrem W., Magnusson J., Pedersen A., Tjomsland T. 2007: The OSPAR Comprehensive Procedure for the Norwegian West Coast Eutrophication. SPFO-Report: 992/ s. NCAR 2008: National Center for Atmospheric Research Boulder, USA ( ) Nilsen J.E.Ø., Gao Y., Drange H., Furevik T. og Bentsen M. 2003: Simulated North Atlantic- Nordic Seas Water Mass Exchanges in an Isopycnic Coordinate OGCM. Geophys. Res. Lett., 30(10), 1536, doi: /2002gl Norderhaug K. og Christie H. 2007: Reetablering av tareskog i områder av Midt-Norge som tidligere har vært beitet av kråkeboller ISBN: , Løpenr: OR-5516 NIVA, 20 s. Norsk polarinstitutt 2004: Utredningen av konsekvenser av ytre påvirkning. Klimaendring, forurensning og annen påvirkning fra kilder utenfor norsk del av Barentshavet. ( ) Osborn T. J. 2004: Simulating the winter North Atlantic Oscillation: The roles of internal variability and greenhouse gas forcing, Clim. Dyn., 22, , doi: /s OSPAR 2006: OSPAR Report on Discharges, Spills and Emissions from Offshore Oil and Gas Installations in 2004, Report nr

189 OSPAR 2007: OSPAR on Discharges, Spills and Emissions from Offshore Oil and Gas Installations in 2005 including assessment of data reported in 2004 and 2005, Report nr OSPAR 2008: OSPAR Report on Discharges, Spills and Emissions from Offshore Oil and Gas Installations in 2006, ikke publisert Ottersen G. og Auran J.A. (red) 2007: Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet: Arealrapport med miljø- og naturressursbeskrivelse. Fisken og havet nr. 6, Poulain P.-M., Warn-Varnas A. og Niiler P.P. 1996: Near surface Circulation of the Nordic Seas as measured by Lagrangian Drifters. Journal of Geophysical Research, 101, C8, doi: /96JC RKU Nordsjøen 2006: Oppdatering av regional konsekvensutredning for petroleumsvirksomhet i Nordsjøen., OLF desember 2006 Rueness J., Heggøy E., Husa V. og Sjøtun K. 2007: First report of the Japanese red alga Antithamnion nipponicum (Ceramiales, Rhodophyta) in Norway, an invasive species new to northern Europe. Aquatic Invasions (2007) Volume 2, Issue 4: SAMS 2004: Presentation on 13 th International Conference om Aquatic Invasive Species. Scottish Association for Marine Science (SAMS). ( ) SFT 2003: Nullutslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten: Status og anbefalinger. Rapport fra nullutslippsgruppen Statens forurensningstilsyn, oljeindustriens landsforening og Oljedirektoratet. Oslo: Statens forurensningstilsyn, aspx ( ) SINTEF 2008: Konsekvenser av regulære utslipp til sjø, Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet (HFHN), Program for utredning av konsekvenser, Sektor Petroleum og Energi, Sintef Rapport nr A6423, april Skjæraasen J.E., Meager J.J. og Færnø A. 2007: Hvordan vil rømt oppdrettstorsk påvirke lokale kysttorskpopulasjoner, in Kyst og havbruk 2007; Fisken og havet, særnummer 2, s Skogen M., H. Gjøsæter R. Toresen og Robberstad Y. (red.) 2007: Havets ressurser og miljø Fisken og havet, særnr , Havforskningsinstituttet, Bergen. Sorteberg A., Kvamstø N.G. og Byrkjedal Ø. 2005: Wintertime Nordic Seas cyclone variability and its impact on oceanic volume transport into the Nordic Seas. The Nordic Seas: An integrated Perspective. AGU Geophysical Monograph Series 158. Editor: Drange H., Dokken, T., Furevik, T., Gerdes, R. and Berger, W. St. meld nr. 8 ( ): Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan). St.meld. nr. 12 ( ) Rent og rikt hav St.meld.nr.26 ( ): Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. St.prp. nr. 32, : Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, Tilråding fra Miljøverndepartementet av 15. desember 2006, 189

190 Steen H, Nilssen K.T., Agnalt A-L., Alvsvåg J., Asplin L., Dalen J. og Jelmert A. 2007: Marinøkologiske effekter av vindmøller i sjøen, i Dahl,E., Hansen, P.K., Haug, T., Karlsen, Ø., (red.) Kyst og havbruk Fisken og havet, særnr , s Steen H. 2007: Stortare, i Dahl E., Hansen P.K., Haug T. og Karlsen Ø. (red) Kyst og havbruk Fisken og havet, særnr , s StrålevernRapport 2003:2 Amundsen I, Brekken A, Liland A. Utslipp av radioaktive stoffer fra Sellafield-anleggene. En gjennomgang av britiske myndigheters regulering av utslippstillatelser. StrålevernRapport 2003:2. Østerås: Statens strålevern, StrålevernRapport 2007:10 Gäfvert T, Sværen I, Gwyn J, Kolstad A K, Alvestad P, Heldal H E, Stålberg E Christensen G C, Drefyelin J, Dowdall M, Rudjord A L. Radioaktivitet i det marine miljø. Resultater fra det nasjonale overvåkningsprogrammet (RAME) Østerås: Statens strålevern, Tryland M., Sørensen K.K. og Godfroid J. 2005: Prevalence of Brucella pinnipediae in healthy hooded seals (Cystophora cristata) from the North Atlantic Ocean and ringed seals (Phoca hispida) from Svalbard. Veterinary Microbiology 105: Turvey F.J. og Hone C. 2000: Storage of Liquid High-Level Radioactive Waste at Sellafield. RPII 00/3. Radiation Protection Institute of Ireland, 2000 UNSCEAR 1993: Sources Effects and Risks of Ionizing Radiation. United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation. United Nations, New York pp. USGS 2008: Nettsted: ( ) Verreault J., Gabrielsen G.W. og Berger U. 2006: Perfluorinated Alkyl Substances in Eggs of Herring Gulls from Northern Norway: Spatial and Temporal Trends SPFO-Report: 971/2006, TAnumber: TA-2208, ISBN-number: Wilkinson J.P. og Wadhams P. 2004: A method pf detecting change in the ice conditions of the central Greenland Sea by the whelping locations of harp seals. Journal of Climate 18: Østerhus S., Turrell W.R., Jónsson S. og Hansen B. 2005: Measured Volume and Salt Fluxes from the Atlantic to the Arctic Mediterranean. Geophysical Research Letters, 32 (7), doi: /2004gl

191 Vedlegg 1 Utredningstema og parametere Tabell v1.1 Tabell over alle felles utredningstemaer med undertemaer og parametere (forts. neste s.) Fokusområde Utredningstema Undertema Parametre Biologisk miljø Plankton Bunnsamfunn Fisk Sjøfugl Sjøpattedyr Strandsonen Planteplankton Makrozooplankton Fiskeegg Larver Bunndyrsamfunn Korallrev Sild Kolmule Makrell Sei Tobis Pelagisk dykkende fugl (lomvi, lunde) Bentisk dykkende fugl (ærfugl) Vågehval Klappmyss Det pelagiske hvalsamfunnet i sørlige del av utredningsområdet Steinkobbe Nise Undervannseng Strandeng Tangvoll Virkninger av tid for våroppblomstringen på biologisk produksjon. Virkning av biomasse (uttrykt som klorofyll a) på biologisk produksjon. Biomasse. Geografisk utbredelse. Biomasse. Geografisk utbredelse. Biomasse. Geografisk utbredelse. Omfang av skade/ødeleggelse Omfang av skade/ødeleggelse Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning, vekt på gytebestand). Næringstilgang for sjøfugl. Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning, vekt på gytebestand). Næringstilgang for sjøfugl. Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning, vekt på gytebestand). Næringstilgang for sjøfugl. Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning, vekt på gytebestand). Næringstilgang for sjøfugl. Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Næringstilgang for sjøfugl. Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Vandring/utbredelse. Påvirkning av hekkeområder. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Vandring/utbredelse. Påvirkning av hekkeområder. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Vandring/utbredelse. Artssammensetning/relativ tallrikhet. Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Vandring/utbredelse. Bestandsutvikling (størrelse og sammensetning). Vandring/utbredelse. Berørt areal. Restitusjonstid. Berørt areal. Restitusjonstid. Berørt areal. Restitusjonstid. 191

192 Tabell v1.1 (forts fra forrige side) Tabell over alle felles utredningstemaer med undertemaer og parametere. Fokusområde Utredningstema Undertema Parametre Samfunn Næringsliv og sysselsetting Marin arkeologi Lokalsamfunn Dagens situasjon: Betydning for næringsliv og sysselsetting regionalt og nasjonalt Framtidsbilde: Forventet utvikling i sysselsetting nasjonalt og regionalt Framtidsbilde: Forventet utvikling i verdiskapning nasjonalt og regionalt Uhellssituasjoner: Direkte kostnader for samfunnet knyttet til håndtering av større ulykker. Uhellssit.: Faren for negative økonomiske ringvirkninger av større ulykker Skipsvrak Rester av tidligere boplasser Kystkultur Opplysninger hentes fra den felles samfunnsbeskrivelsen. Skjønnsmessige vurderinger, ev. erfaringstall og økonomiske beregninger Skjønnsmessige vurderinger, ev. erfaringstall og økonomiske beregninger Erfaringstall og økonomiske beregninger Erfaringstall og økonomiske beregninger Ødeleggelse. Flytting. Ødeleggelse. Flytting. Erfaringsmateriale, undersøkelser, skjønnsmessig omtale Samisk kultur og bosetting Erfaringsmateriale, undersøkelser, skjønnsmessig omtale Fritidsfiske Båtutfart og badeliv Erfaringsmateriale, undersøkelser, skjønnsmessig omtale Erfaringsmateriale, undersøkelser, skjønnsmessig omtale 192

193 Vedlegg 2 - Viktige miljøgifter i Norskehavet Persistente organiske miljøgifter (POP) Polyklorerte bifenyler (PCB) Egenskaper og giftighet PCB er er svært tungt nedbrytbare og har høy fettløselighet. Disse egenskapene gjør at de lagres i fettrike deler av organismer (bioakkumuleres) og oppkonsentreres i næringskjeder (biomagnifiseres). PCB er akutt giftig for marine organismer, og gir kroniske giftvirkninger hos organismer både i vann og på land. PCB kan gi reproduksjonsforstyrrelser, svekket immunforsvar, og skader på nervesystemet. Hos mennesker kan PCB føre til kreft. PCB er ofte den dominerende miljøgiften i arktiske dyr, og de høyklorerte PCB153 og PCB138 kan forekomme i høye konsentrasjoner. Kilder og tilførselsveier PCB-holdige oljer er blitt brukt i elektrisk utstyr, i bygningsmaterialer som fugemasse, isolerglasslim, betong og maling. PCB-forbindelser er blant annet blitt spredt i miljøet ved utskiftning og lekkasje av PCB-holdig olje fra transformatorer og elektrisk materiell, ved utstyrshavarier og ved riving av bygninger. Rundt 1970 ble det lagt strenge restriksjoner på produksjon og bruk av PCB, og konsentrasjonene er nå i ferd med å avta i nordområdene. Det antas at det samme er tilfellet i Norskehavet. Figur v2.1 gir en oversikt over tilførslene av PCB til norske kyst- og havområder fra de viktigste kildene. Den viser at de beregnede tilførslene i dag er lave. 193

194 Figur v2.1 Tilførsler av PCB til norske havområder fra forskjellige kilder i 2006 (Molvær et al. 2008). Det er, og har vært, få kilder til PCB nær utredningsområdet, men det har lenge vært kjent at PCB transporteres over lange avstander med luft- og havstrømmer. Særlig de lavklorerte PCB-variantene har stort potensial for langtransport. 194

195 Figur v2.2 viser avsetning av en høyklorert (PCB-153) og en lavklorert PCB-variant (PCB-28) på den nordlige halvkule. Resultatene tyder på at avsetningene er lave i Norskehavet (< 0,1 g/km 2 /år), men noe høyere i kystnære strøk (0,1 0,3 g/km 2 /år). Figur v2.2 Avsetning av PCB-153 og PCB-28 på den nordlige halvkule i g/km 2 /år. Nivåer i Norskehavet Mange undersøkelser har omfattet PCB og andre klororganiske forbindelser. Det generelle bildet er at tilførslene er lave, og at det er lite PCB i vann og sedimenter. Det er funnet lave nivåer av PCB og pesticider i plante- og dyreplankton samlet inn vest for Bjørnøya. I en undersøkelse av dypvannsamfipoder nordvest av Svalbard ble det imidlertid funnet høye verdier av PCB i hos Eyruthenes gryllus. Denne amfipoden er åtseleter, og ernærer seg derfor trolig på et relativt høyt nivå i næringskjeden, slik at stoffet er biomagnifisert gjennom flere ledd. Det er også funnet høye nivåer i enkelte sjøfugl, særlig polarmåke(figur v2.3). NIFES har gjennomført overvåking av klororganiske forbindelser i 17 ulike fiskeslag fra Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet i perioden fra 1994 og frem til i dag. Undersøkelsene viser at konsentrasjonene av miljøgifter (HCB, HCH, 9 PCB varianter, pp-ddd, p-dde, p-ddt, sum DDT) er betydelig lavere enn EUs grenseverdier for miljøgifter i sjømat. Det samme er tilfellet for blåskjell og kamskjell fra kysten av Trøndelag, Nordland og Troms. Fisk fra Norskehavet og Barentshavet inneholder også mindre organiske miljøgifter enn fisk fra Nordsjøen. 195

196 Figur v2.3 PCB finnes i alle deler av næringskjeden. Siden PCB er persistent og fettløselig finnes de høyeste konsentrasjonene i dyr høyt oppe i næringskjedene (AMAP 1998). Dyr i toppen av næringskjedene, som lever hele eller deler av livet i Norskehavet, har de høyeste nivåene av organiske miljøgifter. Polarmåke, havhest, polarrev og isbjørn har svært høye nivåer av PCB, DDT, HCB, PBDE og PFOS. Figur v2.4 PCB i sjøfuglegg (AMAP 1998). Figur v2.4 viser konsentrasjoner av PCB i sjøfuglegg samlet inn langs kysten av Nord-Norge og på Svalbard. Artene høyest i næringskjeden, som polarmåke og svartbak, har de høyeste nivåene. Også i spekkhugger fra norskekysten er det blitt målt svært høye nivåer av organiske miljøgifter (PCB, pesticider). Dioksiner, furaner og dioksinlignenede PCB er Egenskaper og giftighet Dioksiner er lite biologisk nedbrytbare, akkumulerer i fettvev og oppkonsentreres i næringskjeden. De er akutt giftige for mange pattedyr og fugler, men det er ikke påvist akutt giftighet for fisk. Det er derimot vist kroniske giftvirkninger på fisk ved særdeles lave konsentrasjoner. De viktigste virkningene på mennesker er endringer i immunforsvaret, hormonbalansen og forplantningsevnen, i tillegg til utvikling av kreft etter lang tids eksponering for små mengder. Hydroksylerte nedbrytningsprodukter av dioksiner har vist seg å være hormonforstyrrende, for eksempel østrogen- og tyroidforstyrrende. 196

197 Klorerte dioksiner og furaner er sammen med dioksinlignende PCB er de giftigste av de organiske miljøgiftene. Stoffgruppen er kompleks, og består av en rekke enkeltstoffer med ulik giftighet. Den giftigste enkeltforbindelsen er 2,3,7,8-tetraklorodibenzodioksin. Kilder og tilførselsveier Dioksiner og furaner tilføres miljøet fra industrielle prosesser, ved forbrenning av organisk avfall og fra biltrafikk. Kilder til diffuse dioksinutslipp er småovner, åpen brenning og blyholdig bensin. Dioksiner er også påvist i små mengder i flere andre klororganiske kjemikalier og i enkelte produkter. Lokale kilder er av størst betydning for forekomsten i Norge, men langtransport med hav- og luftstrømmer kan være av betydning, selv om enkelte dioksiner og furaner har lavere damptrykk enn PCB, og ikke like stor tilbøyelighet til atmosfærisk langtransport. Streng regulering av utslippene fra de største bedriftene og forbrenningsanleggene har redusert utslippene betydelig, og de forventes fortsatt å gå ned. Utfasing av klorholdige innsatsstoffer og blyholdig bensin har også bidratt til reduksjonene. Nivåer i Norskehavet Noen dioksiner, furaner og dioksinlignende PCB er funnet i høyere nivåer hos arktiske sjøfugl enn i sjøfugl fra tempererte områder i Nord-Amerika og Europa. Dette gjelder særlig for polarmåke fra Bjørnøya der konsentrasjonene av dioksinlignende PCB er er høyere enn grenseverdiene for reproduksjon hos andre fuglearter. Det finnes få data for nivåer av dioksiner/furaner i organismer fra de åpne deler av Norskehavet.. Sedimenter i Barentshavet inneholder imidlertid svært lave konsentrasjoner. Blåskjell og kongssnegl fra kysten av Trøndelag, Nordland og Troms har lave konsentrasjoner av dioksiner og furaner, betydelig lavere enn EUs grenseverdi for sjømat. Fisk samlet fra norskekysten (JAMP) viser også relativt lave nivåer av dioksiner/furaner og dioksinlignende PCBer. De fleste prøvene er fra kystnære stasjoner, men enkelte er innenfor utredningsområdet, eksempelvis i Vestfjorden. Diklordifenyltrikloretan (DDT) og nedbrytningsprodukter Egenskaper og giftighet DDT og metabolittene DDE og DDD er tungt nedbrytbare, bioakkumuleres og oppkonsentreres i næringskjeder. DDT er sterkt akutt giftig for insekter og marine organismer, mens akutt giftighet for fugl og pattedyr er lav. DDT har også hormonforstyrrende effekter og induserer leverenzymer. Metabolitten DDE er hormonhemmende. Kilder og tilførselsveier I Norge er kildene til DDT i dag avfallsdeponier, forurenset grunn/sedimenter, samt tilførsler via langtransport. I de fleste vestlige land ble det lagt strenge restriksjoner på bruken av DDT rundt Siste lovlige bruk i Norge var imidlertid så sent som i 1985, da det ble benyttet ca 1,5 tonn DDT på skogplanteskoler. Figur v2.5 viser at bruken av DDT på den nordlige halvkule har gått betydelig ned etter

198 Figur v2.5 Bruk av DDT i 1980 og 2000 på den nordlige halvkule (AMAP 2004). Nivåer i Norskehavet Nivåene av DDT og nedbrytningsproduktene er generelt lave i fisk fra Norskehavet, og nivåene ser ut til å ha stabilisert seg. Det er imidlertid målt relativt høye nivåer av DDT og nedbrytningsprodukter i dypvannsamfipoden Eyruthenes gryllus på lokaliteter nordvest for Svalbard. Figur v2.6 viser nivåer av lindan (ΣHCH), ΣPCB og ΣDDT i istorsk ved Jan Mayen sammenliknet med blant annet Svalbard. Figur v2.6 Konsentrasjon (med standard avvik) av ΣHCH (lindan), ΣPCB og ΣDDT i istorsk, Arctogadus glacialis (AMAP 2004). 198

199 Toksafener Egenskaper og giftighet Toksafener er fellesbetegnelse på en blanding av mellom 200 og 600 forbindelser. Toksafen er karakterisert som lettflyktig. Undersøkelser i arktiske områder av Canada har vist at toksafen var det plantevernmidlet som ble funnet i de høyeste konsentrasjonene i dyr på toppen av næringskjedene. Torsk og polartorsk fra Barentshavet inneholder toksafen i konsentrasjoner som kan sammenlignes med nivåene av PCB, og vi kan gå ut fra at det samme vil være tilfellet for Norskehavet. Kilder og tilførselsveier Toksafen har aldri vært brukt i Skandinavia, men er benyttet i jordbruket i USA, Mexico, India og Sudan. Stoffet er fortsatt i bruk i Mellom-Amerika, Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Med sine lettflyktige egenskaper fordamper stoffet lett og transporteres over store avstander jorda rundt. Toksafen er spredt globalt i kanskje like stor grad som DDT og PCB. Nivåer i Norskehavet Toksafen, er sammen med PCB og lindan blant de dominerende organiske miljøgiftene i sjøvann fra Arktis. Nivåene i plankton fra Norskehavet er lave. Det er imidlertid funnet høyere konsentrasjoner av toksafen i fisk fra Barentshavet og Norskehavet enn i fisk tatt utenfor kysten av Island, i Nordsjøen og i Østersjøen. Forskjellene kan skyldes at det ble målt på forskjellige arter i de ulike områdene, men dette må undersøkes nærmere. Toksafen er også funnet i nordnorske sjøfugl i like høye nivåer som PCB. Heksaklorsykloheksan (HCH) Generelle egenskaper HCH har litt lavere bioakkumuleringspotensial enn mange andre organiske miljøgifter, og er noe mer vannløselig (figur v2.7), selv om vannløseligheten innenfor gruppen varierer. Disse faktorene gjør HCH spesielt interessant som modellstoff for transport i vannmasser. Figur v2.7 HCH er et av de mer vannløselige stoffene, og konsentrasjonen av HCH er derfor vanligvis høyere i vannmassene enn i dyr (AMAP 1998) Kilder og transportveier HCH har vært brukt som plantevernmiddel, og er hovedsakelig en blanding av α -, ß -, og γ-hch, hvorav sistnevnte er kjent som lindan. I vestlige land har bruken av teknisk HCH vært forbudt eller begrenset siden slutten av 1970-årene. Figur v2.8 viser utviklingen i bruk av teknisk lindan. Stoffet brukes fremdeles i utviklingsland. 199

200 Figur v2.8 Bruk av teknisk lindan (HCH) på den nordlige halvkule i 1980 og 2000 (AMAP 2004). Nivåer i Norskehavet Det er vist at lindan med opprinnelse i utslipp til Nordsjøen transporteres videre til Barentshavet med den norske kyststrømmen, men at nivåene avtar mot nord. I de senere år har tilførselen av lindan til Norskehavet gått ned (figur v2.9). Figur v2.9 Tilførslene av lindan til Norskehavet er gått ned. De reduserte utslippene av lindan har ført til at nivåene i det abiotiske miljø (fortrinnsvis vann) har begynt å avta. På grunn av de store lagrene som finnes i sjøvann, finner vi ikke en tilsvarende nedgang i dyr. Fisk fra Norskehavet og Barentshavet har lave nivåer av lindan. Konsentrasjonene i organismer fra nordområdene er betydelig lavere enn konsentrasjonen av PCB og DDT. Bromerte flammehemmere Egenskaper og giftighet Enkelte bromerte flammehemmere antas å kunne gi skader på nervesystemet. Ved langvarig eksponering er det vist at stoffene kan føre til leverskade, men generelt er kunnskapen om stoffenes langtidseffekter på helse og miljø mangelfull. Kilder og tilførselsveier Bromerte flammehemmere brukes i elektronisk utstyr, isolasjonsmateriale, møbelstoffer osv. På samme måte som PCB oppkonsentreres de i næringskjeden, og i de senere år er bromerte 200

201 flammehemmere funnet i alle deler av miljøet (vann, sediment og dyr) i områder fjernt fra lokale kilder. Dette er en sterk indikasjon på at forbindelsene langtransporteres med luftstrømmene. Det er i dag forbudt å produsere, importere, eksportere, omsette og bruke stoff og stoffblandinger som inneholder 0,1 vektprosent eller mer av penta- eller okta-bde. Forbudet gjelder også produkter eller flammehemmende deler av produkter. Forbudet er i tråd med EUs regler. I USA stanset produksjonen av disse to forbindelsene ved utgangen av 2004 (Environmental Protection Agency). Det er også forbudt å bruke polybromerte bifenyler (PBB) og PBDE i de fleste EE-produkter. Nivåer i Norskehavet Det finnes etter hvert en del informasjon om nivåer av bromerte flammehemmere, og da særlig polybromerte difenyletere (PBDE), i arktiske biota. Det finnes imidlertid relativt få data fra abiotisk, marint miljø, og Norskehavet er dårlig dekket. Man vet at nivåene av PBDE i arktisk miljø er økende eller relativt stabile, og foreløpig mye lavere enn for PCB og DDT. Det er målt lave konsentrasjoner av PBDE og heksabromsyklodekan (HBCD) i sjømat (blåskjell og kamskjell) fra norskekysten I brosme fra Storegga er det målt lave nivåer av HBCD). Nivået av PBDE i spekkhugger utenfor kysten av Nord-Norge er målt til ca. 0,5 µg/g lipidvekt, dvs. ca. 50 ganger lavere enn nivået av PCB i de samme individene. Denne forskjellen sier imidlertid ikke noe om eventuelle effekter. Dietylheksylftalat (DEHP) Generelle egenskaper Ftalater bioakkumuleres i varierende grad i organismer, og det antas at de kan ha hormonforstyrrende effekter. DEHP klassifiseres som giftig og reproduksjonsskadelig fordi stoffet kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader. Ftalater er forholdsvis lett nedbrytbare i vann, men brytes sent ned i sedimenter og jord. Kilder og tilførselsveier Ftalater er en gruppe bestående av mange stoffer. Den mest brukte av forbindelsene er DEHP. Det ble produsert tonn DEHP i Europa i Ftalater brukes som mykgjørere i PVC plast, gummi, maling og lakk. Ftalater i myk PVC og andre plastprodukter er ikke kjemisk bundet. Stoffene lekker derfor ut i omgivelsene fra produkter i bruk eller fra avfall. En annen viktig utslippskilde er avdamping fra ftalatholdige produkter som gulvbelegg og tapeter. Nivåer i Norskehavet Det er beregnet at netto avsetning av DEPH i Norskehavet er ca. 5 tonn/år. For hele den arktiske regionen ble netto deponering anslått til 190 tonn/år. Konsentrasjonen av ftalater i sjøvann viser en avtagende trend fra norskekysten og nordover. Polyaromatiske hydrokarboner (PAH) Egenskaper og giftighet PAH dannes ved forbrenning av organisk materiale. Naturlige kilder er for eksempel skogbranner. Menneskeskapt PAH kommer hovedsakelig fra vedfyring og industri som smelteverk. Siden PAH forekommer naturlig, har mange arter enzymsystemer som kan bryte ned PAH. Stoffene hopes derfor i liten grad opp i næringskjedene. Enkeltforbindelser av PAH har gitt effekter på organismer ved meget lave konsentrasjoner. Noen av PAH-forbindelsene, f. eks. benzo-a-pyren, er meget giftige, arvestoffskadelige og kreftfremkallende. Studier har vist at PAH-forbindelser påvirker reproduksjon hos fisk. Nedbrytningen av PAH i sedimenter og industrifyllinger er langsom. Det kan dannes nedbrytningsprodukter som er mer skadelig for organismene enn den opprinnelige forbindelsen. Arter på lave trofiske nivåer har generelt dårlig evne til å metabolisere PAH, og stoffene bioakkumuleres derfor hos mange arter (eks. muslinger og snegl). 201

202 Kilder og tilførselsveier PAH består av en rekke enkeltforbindelser som har til dels ulike fysiokjemiske egenskaper (for eksempel ulik fettløselighet, damptrykk, persistens osv.). De største PAH-kildene er aluminiumverk, karbidverk og forbrenning, samt offshore petroleumsvirksomhet. Videre slippes PAH ut med bileksos og frigis ved slitasje av bildekk og asfalt. Produksjon og bruk av kreosotimpregnert trevirke er en annen kilde til PAH, likeledes impregnering og bruk av fiskenøter. Forurenset grunn og gamle deponier utgjør en mulig sekundær kilde. PAH-forbindelser kan spres over store avstander både via atmosfæren og med havstrømmer. De minst flyktige forbindelsene transporteres bundet til små partikler. Forbindelser i luft avsettes i miljøet gjennom nedbør. I havet kan forbindelsene felles ut på bunnen og akkumuleres i sedimentene. Figur v2.10 viser tilførselen av PAH til norske kyst- og havområder, og viser petroleumsvirksomheten som en viktig kilde selv om totaltilførslene er små.. Betydelig større utslipp i Nordsjøen enn i Norskehavet betyr at det er en mulighet for transport inn i utredningsområde sydfra. 202

203 75 0'0"N XI 75 0'0"N IX 70 0'0"N XII X 70 0'0"N VIII 65 0'0"N VII VI PAH ( kg/år ) 65 0'0"N 69,000 V IV Offshore Havbunn 60 0'0"N II Skip Luft 60 0'0"N Havstrømmer III I Land Prosjektområde 55 0'0"N Nm ± 55 0'0"N Figur v2.10 Tilførsler av PAH til norske havområder i 2006, fordelt på kilde (Molvær et al. 2008) Nivåer i Norskehavet PAH-nivåene i vann, sedimenter og utvalgte organismer er en del av den regelmessige overvåkingen rundt petroleumsinstallasjonene. Fram til 1993 var det tillatt å slippe ut borekaks (utboret steinmasse) med rester av oljebasert borevæske. Det ligger derfor store kakshauger som inneholder hydrokarboner 203

204 flere steder i Nordsjøen. Studier har imidlertid vist at utlekkingen er liten så lenge kakshaugene får ligge i ro. I 2005 gjennomførte Havforskningsinstituttet en undersøkelse av nivåene av PAH i sjøvann fra 11 stasjoner i områdene utenfor Lofoten og i Barentshavet (figur v2.11). Resultatene viste at bakgrunnsnivåene er svært lave (konsentrasjonene av enkeltforbindelser varierte fra 0 0,68 ng/l).. Figur v2.11 Posisjoner for vannprøver tatt i 2005 for måling av PAH ( Skogen et al. 2007). Det er rapportert om lave nivåer av PAH i sedimenter fra en undersøkelse i de nordlige deler av Norskehavet og Barentshavet i perioden Resultatene stemmer godt overens med resultater fra tidligere undersøkelser av sedimenter fra Barentshavet. Nivåene av PAH er høyest rundt Svalbard, men dette skyldes sannsynligvis naturlig erosjon av kullholdig berggrunn. Høyere dyr bryter ned PAH, og det er derfor ikke vanlig å undersøke nivåene av PAH i denne gruppen. I enkelte havneområder (bl.a. Trondheim, Tromsø, Harstad, Hammerfest, Svolvær) er det målt høye nivåer av PAH i sedimenter og organismer. Havneområder regnes generelt som hot spots for flere miljøgifter, og de kan dermed utgjøre en kilde for tilførsler til nærliggende havområder. Tributyl- og trifenyltinnforbindelser Egenskaper og giftighet Tributyltinn- (TBT) og trifenyltinnforbindelser (TFT) er kunstig framstilte organiske tinnforbindelser. Stoffene er tungt nedbrytbare og kan oppkonsentreres i organismer. De er meget giftige for mange marine organismer, og det er vist at selv svært lave konsentrasjoner av TBT kan gi reproduksjonsforstyrrelser (imposex) hos purpursnegl. Kilder og tilførselsveier Stoffene er i hovedsak blitt benyttet i bunnstoff til båter, men også i treimpregneringsmidler og i trebeiser. Kilder i Norge er primært skip og skipsverft. Figur v2.12 viser filførslene av TBT til norske havområder fra forskjellige kilder. Skipstrafikken er størst i kystnære områder utenfor Sør- og Midt- Norge og dette er avgjørende for tilførslene. 204

205 75 0'0"N XI 75 0'0"N IX 70 0'0"N XII X 70 0'0"N VIII 65 0'0"N VII TBT ( kg/år ) 65 0'0"N VI 1, '0"N V IV II Offshore Havbunn Skip Luft 60 0'0"N Havstrømmer I Land 55 0'0"N III Prosjektområde Nm ± 55 0'0"N Figur v2.12 Tilførsler av TBT til norske havområder, fordelt på kilder (Molvær et al. 2008). Nivåer i Norskehavet Det finnes i dag ingen data for nivåer av TBT i åpent hav i Norskehavet. Skipstrafikken fører til utlekking av TBT fra bunnstoff, men på grunn av stor fortynning i åpent hav er konsentrasjonene vanligvis lave. 205

206 Sedimentene i norske havneområder har imidlertid nesten uten unntak høye konsentrasjoner av TBT og nedbrytningsprodukter av TBT. Spesielt høye er konsentrasjonene i havnene som også kan være en kilde til TBT for havområdene utenfor. Blåskjell samlet inn langs kysten av Midt- og Nord-Norge inneholdt imidlertid relativt lave TBT-konsentrasjoner (tilsvarende ubetydelig/lite forurenset). Skjell fra trafikkerte områder (havneområder eller hovedfartsårer) inneholder derimot betydelig høyere TBTkonsentrasjoner. I regi av overvåkingsprogrammet JAMP samles det regelmessig inn prøver av blåskjell og purpursnegl, og forhøyde nivåer av TBT er registrert langs hele kysten. De nyeste undersøkelsene tyder imidlertid på at konsentrasjonen av TBT er i ferd med å avta i mange områder. PFOS-ralaterte forbindelser Egenskaper og giftighet PFOS-forbindelser (perfluoroktanylsulfonater) og deres salter tilhører en stor gruppe kjemiske forbindelser av perfluoralkylsulfonater (PFAS). Totalt finnes det flere hundre enkeltstoffer av PFAS, og mange kan brytes ned til PFOS. PFOS-forbindelser er overflateaktive og svært stabile. PFOS brytes svært langsomt ned og kan bioakkumuleres i mennesker og dyr, primært i lever og galleblære. Forbindelsene er giftige for vannlevende organismer, fugler og bier og er i tillegg reproduksjonsskadelige for pattedyr. Stoffene kan binde seg til proteiner i blodet og bioakkumuleres i kroppen. Undersøkelser tyder også på at PFOS kan oppkonsentreres i næringskjeden. PFOS ser ut til å være moderat akutt giftig for mennesker, og det er påvist reproduksjonsskadelige effekter på pattedyr. Noen observasjoner tyder på at stoffet kan være kreftfremkallende, men generelt er kunnskapen om langtidseffekter av PFOS for miljø og mennesker mangelfull. Kilder og tilførselsveier PFOS-relaterte forbindeler har vært benyttet i ulike industri- og forbrukerprodukter siden 1950-tallet. Forbindelsene brukes for eksempel i impregneringsmidler for tekstiler og sko, rengjøringsmidler, maling, lakk, voks, poleringsmidler til gulv, brannslukkingsmidler, offshorekjemikalier, innpakningspapir, biocider, og fotokjemikalier. Den største produsenten av PFOS var 3M i USA, men de avsluttet produksjonen i 2003, da flere studier tydet på at PFOS har mange negative miljøkonsekvenser. Høye nivåer av PFAS i kloakk og sigevannsprøver viser at dette er viktige kilder for utslipp og spredning av PFAS. PFOS er funnet i dyr og mennesker over store deler av verden. Nivåer i Norskehavet Det er påvist flere perfluorerte forbindelser i sedimentprøver fra Isfjorden på Svalbard, både utenfor bosettingene og i ubebodde områder. Dette viser at forbindelsene langtransporteres til arktiske strøk. Konsentrasjonen av PFOS var lavere enn konsentrasjonen av PCB i de samme prøvene, men noe høyere enn konsentrasjonen av PBDE. Funn av PFOS og PFAS i anadrom røye fra Færøyene indikerer at atmosfærisk langtransport og nedbør er viktige kilder. Perfluorerte forbindelser er også funnet i sjøfuglegg langs norskekysten (bl.a. Røst), og nivåene i egg er økende (figur v2.13). 206

207 Figur v2.13 Tidstrender for PFOS, PFDcS, PFUnA, og PFTriA konsentrasjoner (pg/g ww) i egg fra gråmåke på Hornøya og Røst. Gjennomsnittskonsentrasjoner med 95 % konfidensintervall er vist (Fra Verreault et al. 2007). I marine pattedyr fra nordiske områder er det funnet høye nivåer av PFAS (figur v2.14). Tilsvarende nivåer er målt i ringsel ved Svalbard. Figur v2.14 Perfluorerte forbindelser (PFC) i pattedyr fra undersøkelser i Norden (Kallenborn et al ). 207

208 Decametylcyklopentasiloxan (D5) Egenskaper og giftighet Siloksaner er en ny stoffgruppe som er funnet spredt over store områder. Det finnes lite informasjon om giftighet, nedbryting og bioakkumulering for de fleste siloksaner. Noen ringformede siloksaner er lite nedbrytbare i vann og har egenskaper som kan gi oppkonsentrering i levende organismer. Noen er giftige for vannlevende organismer. D4 er klassifisert som mulig reproduksjonsskadelig. Kilder og tilførselsveier Siloksaner brukes i industrien, tilsettes drivstoff og inngår blant annet i en rekke forbrukerprodukter som bilvoks, rengjøringsmidler, kosmetikk, hygieneprodukter og skumdempingsmidler. Ringformede siloksaner spres både med luft og vann. I vann binder de seg lett til partikler og sedimenter. Siden de fordamper lett vil de kunne transporteres med luftstrømmene. Nivåer i Norskehavet Det finnes foreløpig relativt få data om siloksaner i norsk miljø, og vi har ikke funnet data for nivåer innen utredningsområdet. Det er gjort en nordisk undersøkelse av siloksaner i en rekke ulike prøver (luft, vann, sediment, biota, avløpsslam). Undersøkelsen konkluderte med at siloksaner finnes i de fleste deler av miljøet nær urbane strøk, men at nivåene foreløpig ikke er alarmerende høye. I prøver tatt lenger fra tett befolkede områder var nivåene lave, og det er derfor sannsynlig at nivåene er lave også i Norskehavet. Nye rapporter viser imidlertid at ringformede siloksaner finnes i overraskende høye konsentrasjoner i torsk fra indre Oslofjord og i polarmåke fra Bjørnøya. Forbindelsen bør derfor følges nøye fremover. Fenoler Oktyl- og nonylfenoler og deres etoksilater Egenskaper og giftighet Disse stoffene har hormonforstyrrende effekter på fisk. Hos pattedyr kan nonylfenol gi skade på fostre og forplantningsevne. Nonylfenoler og oktylfenoler er meget giftige for vannlevende organismer. I tillegg er stoffene tungt nedbrytbare og kan bioakkumuleres. Kilder og tilførselsveier Forbindelsene brukes i en rekke produkter som vaske- og rengjøringsmidler, bilpleiemidler og maling. Avløpsvann regnes som en av de største kildene til spredning til vann og sedimenter. Stoffene kan også spres til jord ved bruk av avløpsslam til jordforbedring. I produkter brukes det hovedsakelig nonylfenoletoksilater og oktylfenoletoksilater. Etoksilatene er hovedkilden til dannelse av nonylfenoler og oktylfenoler i miljøet. Dette skyldes at de brytes forholdsvis lett ned til nonylfenoler og oktylfenoler som er lite nedbrytbare. Nivåer i Norskehavet Det finnes ikke data for nivåer av nonyl- eller oktylfenoler og deres etoksilater i Norskehavet. Tungmetaller Bly Egenskaper og giftighet Bly er akutt giftig for vannlevende organismer og pattedyr, og stoffet kan bioakkumuleres i fisk og pattedyr. Kronisk blyforgiftning kan gi nevrotoksiske, immunologiske og kreftfremkallende effekter, i tillegg til skader på det bloddannende systemet hos varmblodige dyr. 208

209 Kilder og tilførselsveier De viktigste kildene er industri, samferdsel, forbrenning og produkter. Utslipp av bly til luft fra samferdselssektoren er drastisk redusert etter overgangen til blyfri bensin. Totalutslippene av bly er også sterkt redusert de siste årene (figur v2.15). Dette gjelder både bly fra lokale kilder og fra langtransport. Figur v2.15 Utviklingen i tilførslene av bly til Norskehavet i perioden Figur v2.16 viser blytilførslene til norske kyst- og havområder fordelt på kilder og tilførselsveier. Oversikten viser at luftilførslene er viktigst for utredningsområdet. 209

210 75 0'0"N XI 75 0'0"N IX 70 0'0"N XII X 70 0'0"N VIII 65 0'0"N VII VI Bly (kg/år ) 65 0'0"N 59, '0"N V IV II Offshore Havbunn Skip Luft 60 0'0"N Havstrømmer Land I Prosjektområde 55 0'0"N III Nm ± 55 0'0"N Figur v2.16 Tilførslene av bly til norske kyst- og havområder i 2006, fordelt på kilder (Molvær et al. 2008) Nivåer i Norskehavet Avsetningene av bly i den sørligste delen av utredningsområdet i gjennomsnitt 0,3 0,7 kg/km 2 /år, mens de er noe lavere lenger nord (0,1 0,3 kg/km 2 /år). Dette er relativt lavt sammenlignet med de mer industrialiserte områdene lengre sør i Europa. 210

211 Figur v2.17 Utslippene av bly i Figuren til venstre viser luftkonsentrasjoner, mens figuren til høyre viser avsetninger (våt- og tørravsetning) av bly. AMAP publiserte nylig en rapport for tungmetaller i Arktis som inneholder en rekke data om forekomsten av bly i i arktiske områder (AMAP 2006). Den sørlige delen av utredningsområdet er ikke omfattet av AMAPs rapportering, og det finnes færre data for dette området. Avsetningen av bly fra langtransport er betydelig redusert de senere årene. De reduserte avsetningene reflekteres ennå ikke i dyr og planter fra nordområdene, hvor nivået av bly synes å være stabilt. Havforskningsinstituttet gjennomførte på 1990-tallet en undersøkelse av metallinnhold i sedimentprøver fra bl.a. den nordlige delen av utredningsområdet. De konkluderte med at nivået av bly i sedimentene var lavt. Det samme gjaldt for fisk, sedimenter og vann fra den østlige delen av Norskehavet. NIFES har konkludert med at nivået av bly generelt er lavt i skalldyr og fisk samlet inn langs norskekysten). Kadmium Egenskaper og giftighet Kadmiumforbindelser er sterkt akutt giftige for vannlevende organismer, særlig i ferskvann, og akutt giftige for pattedyr. Metallet er sterkt bioakkumulerende i fisk og pattedyr og kadmiumforbindelser gir kroniske giftvirkninger hos mange organismer. De fleste kadmiumforbindelsene er kreftfremkallende. I pattedyr hopes kadmium opp i nyrene og gir kroniske nyreskader. Høy belastning med kadmium kan også føre til skjelettdeformasjoner. Kilder og tilførselsveier Kildene til kadmiumutslipp er industri (produksjon av sink og bly), avfallsforbrenning, fyllinger, produkter som batterier, offeranoder og annen korrosjonsbeskyttelse, plast, kunstgjødsel og forbrenning av oljeprodukter. Kadmium finnes også i små mengder i gruveavrenning sammen med kobber og sink. Kadmium er et naturlig sporstoff/ forurensning i barytt, som er et vektmateriale brukt ved boring i petroleumsvirksomheten. Kadmium i barytt antas imidlertid å være lite biotilgjengelig. Kadmium slippes i tillegg ut sammen med produsert vann. Typiske konsentrasjoner i produsert vann 211

212 fra norsk sokkel er 0,4 5 µg/l. Forventet bakgrunnsnivå i sjøvann er 0,004 0,0023 µg/l. Kadmium spres også i sjø ved dumping av muddermasser. Figur v2.18 viser beregnede tilførsler til norske kystog havområder i '0"N XI 75 0'0"N IX 70 0'0"N XII X 70 0'0"N VIII 65 0'0"N VII VI Kadmium ( kg/år ) 3, '0"N V IV Offshore Havbunn 60 0'0"N II Skip Luft 60 0'0"N Havstrømmer III I Land Prosjektområde 55 0'0"N Nm ± 55 0'0"N Figur v2.18 Tilførsler av kadmium til norske kyst- og havområder i 2006, fordelt på kilder (Molvær et al. 2008). 212

213 Tilførselen av kadmium til kystområdene gikk ned rundt midten av 1990-tallet, men har siden stabilisert seg (figur v2.19). Atmosfærisk langtransport til nordområdene har også avtatt noe de senere årene Figur v2.19 Tilførsler av kadmium til kysten av Norskehavet i perioden Nivåer i Norskehavet Atmosfæriske avsetninger er betydelige i hele utredningsområdet, selv om nivåene og avsetningen er betydelig lavere enn i industrialiserte strøk lengre sør i Europa. Kadmium dominerer sammen med kvikksølv tungmetallforurensningen i Arktis. Nivåene av kadmium er imidlertid lave i sediment fra den nordlige delen av utredningsområdet. Det samme gjelder for prøver av skalldyr og fisk samlet inn langs norskekysten. I enkelte prøver (for eksempel sjøfugl og marine pattedyr) fra arktiske områder er imidlertid kadmiumnivåene høye nok til at effekter på nyrefunksjon kan forventes, men dette er så langt ikke påvist ved måling. Kvikksølv Egenskaper og giftighet Kvikksølv inngår i mange uorganiske og organiske forbindelser, der de organiske er særlig giftige. Kvikksølv har lang biologisk halveringstid og bioakkumuleres og biomagnifiseres i næringskjedene. Kvikksølv kan ha et stort antall tilstandsformer. De vanligste er elementært kvikksølv (Hg 0 ), som har relativt høyt damptrykk og er lite løselig i vann, divalent uorganisk kvikksølv (Hg +2 ), og metyllkvikksølv (CH 3 Hg+). Metyllkvikksølv bioakkumuleres lett, men er tungt nedbrytbart i organismene. I tillegg er forbindelsen i stand til å passere biologiske barrierer som mellom blod/hjerne og blod/placenta. Hos mennesker kan kvikksølv gi nyreskader og motoriske og mentale forstyrrelser som følge av skader på sentralnervesystemet. Metyllkvikksølv kan også gi fosterskader. Kilder og tilførselsveier Kilder til kvikksølvutslipp er smelteverk, avfallsforbrenningsanlegg, avfallsdeponier, tannlegekontorer, krematorier og produkter som batterier, termometre og plantevernmidler (forbudt fra desember 1991). Det er enkelte større punktkilder i industrien. Kvikksølv slippes også ut i lave konsentrasjoner sammen med produsert vann i petroleumsvirksomheten. Figur v2.20 viser de beregnede tilførslene til norske kyst- og havområder i