Vinterbeiteregistreringer for hjort på Rødvenhalvøya i Rauma kommune

Transkript

1 Vinterbeiteregistreringer for hjort på Rødvenhalvøya i Rauma kommune Rapport Erling L. Meisingset Ressurssenteret i miljølære 2002

2 Adresse/telefon til forfatteren: Erling Meisingset Ressurssenteret i Tingvoll 6630 Tingvoll telefon: epost: erling@ressurssenteret.org Rapporten kan bestilles fra: Ressurssenteret i miljølære 6630 Tingvoll Telefon: Telefaks: epost: erling@ressurssenteret.org Erling L. Meisingset Vinterbeiteregistreringer for hjort på Rødvenhalvøya i Rauma kommune. Rapport. Ressurssenteret i miljølære, Tingvoll. 44 sider + kart. Alle fotos: Erling L. Meisingset Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 2

3 Forord Denne rapporten gir en oppsummering av beiteundersøkelser som ble foretatt i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune våren Undersøkelsen ble initiert av Rødvenhalvøya hjorteutvalg og har blitt utført av Ressurssenteret i miljølære, Tingvoll. Arbeidet er finansiert av Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Rauma kommune og Ressurssenteret i miljølære. Kontaktperson for Rødvenhalvøya hjorteutvalg har vært Endre Stener. Prosjektgruppa har bestått av Endre Stener (formann), Anders A. Eide (sekretær), Katrin Hofmann Aslaksby (miljøvernleder i Rauma kommune), Ole Birger Haukeberg, Ola Magnar Hamre, Per Idar Aandal og Arnfinn Øverland som medlemmer fra Rødvenhalvøya hjorteutvalg. Erling L. Meisingset har vært prosjektleder for Ressurssenteret i miljølære. Arbeidet i felt har vært utført av Jens Magne Gjul (biolog), Øystein Brekkum (forstkandidat) og Erling L. Meisingset (biolog) fra Ressurssenteret i miljølære. Spesiell takk til Per Idar Aandal som gav oss muligheten til en luksuriøs overnatting på sin fantastiske hytte. Vi takker for et godt samarbeid så langt. Vi håper at arbeidet og rapporten gir dere et godt grunnlag for videre forvaltning av hjorten og skogen på Rødvenhalvøya. Dette arbeidet er også et slags pionerarbeid for taksering og vurdering av vinterbeiter for hjort i Norge. Arbeid utført her vil være med å skape et viktig grunnlag for en videre utvikling på dette feltet. Tingvoll, september 2002 Erling L. Meisingset Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 3

4 Sammendrag På oppdrag fra Rødvenhalvøya hjorteutvalg har Ressurssenteret i miljølære gjennomført registreringer av vinterbeitesituasjonen og beitetrykket i Eidsbygda og Rødven våren Området er kjent som et viktig overvintringsområde for hjort og har hatt en betydelig hjortebestand i lengre tid. Spesielt har hjortebestanden vært stor de siste 10 årene og et område på om lag daa blir sett på som kjerneområdet for overvintrende hjort. Formålet med undersøkelsen har vært å; Foreta en nøytral vurdering av vinterbeitenes (i et område på omlag daa) tilstand i dag; Foreta en vurdering av områdets langsiktige bæreevne som vinterbeite for hjort i forhold til dagens bestand og beitepress; Vurdere hensynet til virksomheten på andre samfunnssektorer som landbruk og skogbruk; Vurdere hensynet til det biologiske mangfoldet i området. Registrering av vinterbeitene, beitetrykket og skogskadene har foregått ved linjetaksering i de aktuelle områdene. Det ble på forhånd valgt ut en del skogbestand ut fra aktuelle skogbrukskart. Det ble som regel gått 1-4 linjer i hvert bestand avhengig av størrelse av bestandet. I de bestandene som ble taksert ble det lagt ut prøveflater i en viss avstand fra hverandre. Avhengig av størrelsen av bestandet ble prøveflatene lagt mellom m mellomrom. Arealet på prøveflatene var enten 12,5 m² (1,99 m radius) eller 50 m² (3,99 m radius) avhengig av størrelse på bestandet, type bestand og hogstklasse. Innenfor prøveflatene ble det foretatt målinger, tellinger og vurderingene av ulike arter som er viktige i hjortens beitevalg, arter som er viktige i skogbrukssammenheng og arter som er viktige i henhold til det biologiske mangfoldet. Det ble gjennomført taksering i ulike bestand i forskjellige stadier. Utvalgte bestand ble tatt fra hkl. 2 (alle typer), hkl 3 og 4 gran, og hkl 5 med gran, furu eller lauvtre som hovedtreslag. Det ble foretatt registreringer i totalt 110 bestander i de kjerneområdene som ble utvalgt på forhånd (104 i Eidsbygda og 6 i Rødven). Registreringene har blitt delt inn i 6 underområder, 5 i Eidsbygda og 1 i Rødven. Generelt er beitetrykket meget høyt i Eidsbygda. Totalt sett er vinterbeiteproduksjonen for hjort nedsatt, til dels sterkt nedsatt i enkelte områder. Bæreevnen for hjort er dermed også nedsatt og det er liten tvil om at hjortebestanden i Eidsbygda har vært for stor i forhold til beitegrunnlaget i en lengre periode. Hardest rammet er Haukeberglia, men det er også hardt beitetrykk på Helberget og Djuplia. I de registrerte bestandene er det også tildelt store skogskader som vil ha konsekvenser for mange år framover. Det er liten tvil om at forynging av ny skog er problematisk og verdien på stående skogsvirke er redusert i mange bestand i hogstklasse 2, 3 og 4. Det er også liten tvil at hjortens beiting har en effekt på det biologiske mangfoldet. For at vinterbeitene for hjort skal regenereres og produksjonen av vinterbeite økes så må hjortebestanden reduseres i en tid framover. Denne reduksjon bør være betydelig for å kunne få en tilstrekkelig effekt. Måltallet i Eidsbygda bør reduseres fra 200 i dag til maks 150 i neste driftsplanperiode. Det å styre etter et måltall er et godt prinsipp i forvaltninga og dette bør følges videre. Det bør fortsatt følges opp med tellinger på vårbeite og slaktevektregistreringer for å følge bestanden så tett som mulig. I tillegg bør det legges opp til overvåkningstakster annen hvert år framover for å følge utviklinga og endringa i vegetasjonen og skogskadene. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 4

5 Gjennom riktige skogskjøtselstiltak er det mulig å øke vinterbeiteproduksjonen vesentlig. Rydding skog slik at beiteprefererte arter får best mulig vekstforhold er viktig (eks rydding av gråor slik at andre arter slipper til). Lauvrydding i naturskog slik at man får en fornying av lauvet fører til en vegetasjonsstruktur med yngre planter og skudd som er mer fordøyelige for hjorten. Det fører gjerne også til bedre vekstforhold for blåbærlyngen som er en viktig beiteplante. Vinterfôring med silo, høy eller rundball er mulig å gjennomføre i Eidsbygda, men er et kostbart tiltak. Det fører også gjerne til enda større konsentrasjoner av dyr ved fôringsplassene. Det er viktig at alle tiltak blir forankret i ei driftsplan slik at både grunneierne og jaktvalda er involvert i arbeidet. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 5

6 Innholdsfortegnelse FORORD... 3 SAMMENDRAG INNLEDNING BAKGRUNN DEFINERING AV PROBLEMSTILLING OG FORMÅL HJORTENS BEITING OG BEITEPLANTER Hjortens beitepreferanse Hjortens valg av beiteplanter om vinteren ØKOLOGISKE EFFEKTER AV BEITING SKOGSKADER ETTER HJORTEN Hjortebestanden og skadeomfang SENTRALE MÅL OG VIRKEMIDLER I HJORTEFORVALTNINGA METODER OG MATERIALE OMRÅDEBESKRIVELSE KARTLEGGINGSMETODER Taksering i hogstklasse Taksering i hogstklasse 3 og 4 (5) Taksering i hogstklasse Beitegrad RESULTATER OG DISKUSJON METODENE ER DE EGNET? RESULTAT Generelt inntrykk og oppsummering Resultater hogstklasse Resultater hogstklasse 3 og Resultater hogstklasse HJORTEBESTANDEN Størrelse og fordeling Slaktevektutvikling på Rødvenhalvøya VURDERINGER AV SITUASJONEN Beitepress, bæreevne og vinterbeiteproduksjon Økonomiske konsekvenser Biologisk mangfold Hjortebestandens størrelse FORSLAG TIL TILTAK VALG MELLOM TO GODER FORSLAG TIL TILTAK Reduksjon av vinterbestanden og måltallet Overvåkning av vegetasjonen og hjortebestanden Skogskjøtsel Vinterfôring REFERANSER VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 6

7 1. Innledning 1.1. Bakgrunn Gjennom flere tiår har både jegere og viltforvaltning i Norge kunnet glede seg over økte avskytningstall fra hjortejakta (Jaktstatistikk ). Årsaken har både vært en spredning av hjorten til nye områder, men også at lokale bestander er blitt større blant annet som følge av retta avskytning og milde vintre. Med økende hjortebestander har beiteskader på innmark og skog skapt bekymringer for mange i landbruket. Det er gjennomført to store prosjekter i Norge med hensyn til hjorten som skadegjører. Beiteskadeprosjektet ( , Ressurssenteret i Tingvoll) gjennomførte en rekke undersøkelser med hensyn til innmarksbeiting, mens hjorteskadeprosjektet ( , Norsk hjortesenter) konsentrerte sin innsats hovedsakelig på skogskader. Disse undersøkelsene påviste til dels store lokale virkninger på innmark og skog av hjortens beiting. For enkelte grunneiere ble det påvist store avlingstap på innmark (Meisingset & Krokstad 2000, Meisingset m.fl. 1997) med de økonomiske og driftsmessige konsekvensene det har for de enkelte. Skogskader i enkelte overvintringsområder er også så store at det både går ut over skogproduksjon og økonomi for skogeiere (Veiberg 2001) Definering av problemstilling og formål Rødvenhalvøya hjorteutvalg er ment å bli en paraplyorganisasjon for grunneierne i 5 vald i bygdene Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Innen utvalgets område på omlag daa ble det i år 2000 felt vel 125 hjort og fellingsprosenten var over 90. Rødvenhalvøya er ansett som det viktigste overvintringsområdet for hjort i Rauma. Tre av valdene i Eidsbygda har driftsplan hvor hovedmålsettingen er at måltallet er 200 overvintrende hjort. Vårtellinger på innmark avgjør reguleringer i minstearealet. Målet har vært å finne maksimal antall hjort for å kunne evaluere bestandens størrelse i forhold til måltallet i driftsplanene. Måltallet for bestanden har sin basis i vårtellinger i perioden Tallet innebærer pr. dato en øvre grense for hvor mange dyr hjorteutvalget ønsker å ha. De to siste årene har tellingene vist ca 280 hjort, og minstearealet har i denne perioden blitt satt til 250 daa. Om vinteren står disse dyrene sannsynligvis i et område som utgjør omlag daa. Beite på innmark og rundballer i Eidsbygda utgjør et helt nødvendig tilleggsfôr etter Rødvenhalvøya hjorteutvalgs syn. Ressurssenteret i miljølære har vært engasjert for å foreta registreringer og takseringer av vinterbeitene og vinterbeiteproduksjonen i det definerte område. Formålet med undersøkelsen har vært å: Foreta en nøytral vurdering av vinterbeitenes (i et område på omlag daa) tilstand i dag. Foreta en vurdering av områdets langsiktige bæreevne som vinterbeite for hjort i forhold til dagens bestand og beitepress. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 7

8 Vurdere hensynet til virksomheten på andre samfunnssektorer som landbruk og skogbruk. Vurdere hensynet til det biologiske mangfoldet i området Hjortens beiting og beiteplanter Hjortens beitepreferanse Hjortens appetitt og metabolisme er direkte styrt av hormonelle endringer forårsaket av variasjoner i daglengden (Loudon & Brinklow 1992). Variasjon i næringsbehovet avhenger av kjønn, årstid, reproduktiv status og når den reproduktive aktiviteten krever mest energi (Loudon & Brinklow 1992, White 1992). Hjorten søker primært beite i feltsjiktet (Clutton- Brock m.fl. 1982, Langvatn & Albon 1986, Semiadi 1995). Om våren og sommeren er gras og grasaktige planter en viktig (Albon & Langvatn 1992, Langvatn & Hanley 1993). Om høsten og vinteren er blåbærlyng ansett å være fovorittføde, men den har også preferanse for en rekke andre plantearter (Langvatn 1994). Hjortens energiopptak er i hovedsak begrenset av to faktorer. For det første hvor stor del av plantematerialets energiinnhold de kan nyttiggjøre seg, og for det andre hvor lang tid maten bruker gjennom fordøyelsessystemet. Gitt disse begrensningene vil det fødeemnet som til enhver tid gir størst netto energiutbytte være det beste. I denne sammenheng er plantenes fiber- og proteininnhold av vesentlig betydning. Høyt proteininnhold og god smakelighet (ofte mangel av bitterstoffer /antibeitestoffer) er avgjørende faktorer for beitevalget. Hjorten har god evne til å finne fram til beite som gir størst mulig utbytte innenfor sitt leveområde om vinteren. Ofte karakteriseres dette utbyttet av fôrets tilgjengelighet og fordøyelighet. Hjorten vil da søke etter det beste tilgjengelig beitet som finnes innenfor leveområdet. Tilbudet av ulike beiteplanter vil være ulik for område til område og diettsammensetningen vil av den grunn kunne være forskjellig for ulike områder. Selv om hjorten bruker forbeina til å grave fram beiteplanter om vinteren vil snømengden og snøens konsistens kunne påvirke tilgjengeligheten og valget av beiteplanter. Spesielt gjelder dette på senvinteren når dyra ofte har redusert kondisjon og det er energikrevende å grave fram de høyest preferert fødeemnene som blåbærlyng. I slike tilfeller går hjorten gjerne lengre ned på preferanselista for å få i seg føde. Fordøyeligheten synker med økende alder hos plantene (gjelder både lyng, busk- og trevekster) og økende kvistdiameter/barktykkelse innen hver art. Eksempelvis har bjørk lavere fordøyelighet enn kvist med tilsvarende tykkelse av vier, rogn, osp og selje. Fordi veden er vanskeligere å fordøye enn nåler, knopper og bark, vil tykke eldre kvister med høy vedandel være dårlig fôr. Også høyde over havet, eksponering for lys og andre vekstvilkår påvirker plantenes fordøyelighet. Bjørkekvist har for eksempel bedre fordøyelighet med økende høyde over havet. Mange planter utvikler antibeitestoffer som gir dårlig smak. Stoffene kan også redusere fordøyeligheten og være giftige ved store inntak. Bjørk reagerer på beiting med å utvikle slike stoffer. Dette er oftest stoffer som fenoler eller garvesyrer. Av den grunn er også bjørk lite preferert som beiteplante. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 8

9 Hjortens valg av beiteplanter om vinteren Det er gjort lite forskning på hjortens valg av beiteplanter i Norge. Likevel kan man generelt si at hjorten prefererer vinterbeite (hvis den får velge fritt) i denne rekkefølgen: Blåbærlyng Rogn, osp, selje og vier Enkelte varmkrevende lauvtrearter som lønn, ask og hassel Einer Gran og furu Bjørk, hegg og røsslyng Oretreartene Blåbærlyng er en nøkkelplante for hjorten vinterstid. Hjortens andel av blåbær i dietten er ofte høy, opptil 70 %. Også rogn, osp, selje og vier prefereres høyt av hjorten. Det er likevel vanlig at disse artene utgjør en relativt liten del av hjorten diett fordi tilgangen er oftest beskjeden. Hjorten prioriterer enkelte varmekjære lauvtrearter ganske høyt og i områder der disse utgjør en stor del av vegetasjonen kan de gjøre en vesentlig andel av dietten. Bartreartene som einer, gran og furu er i utgangspunktet middels til lavt prioritert. Einerskudd prioriteres høyere enn skudd fra både gran og furu. Mens elgen foretrekker i beite skudd av furu foran gran (Histøl & Hjeljord 1993) prioriterer hjorten skudd av ulike granarter, spesielt edelgran foran furu (Clutton-Brock & Albon 1989, Hauge 1993). Hjorten er kjent for å gnage på bark både på gran og furu. Grana er mest utsatt i hkl 3 og til dels hkl 4, men kan også bli tatt i hkl 2. Furua er mest utsatt for barkgnag i hkl 2. Furu som hogges vil i mange områder bli barket helt ned til korkbarken av hjorten. Beiting på bjørk, hegg og røsslyng er relativt sjelden og prioriteres lavt hos hjorten. Enda lavere prioriteres oreartene. Beiting på disse artene indikerer et dårlig utvalg på vinterbeite i området. Hjorten har også andre arter på vintermenyen, men hver for seg utgjør disse en liten del av den totale dietten. Hjorten prefererer høyt enkelte vintergrønne arter. Også skjegglav spiser hjorten gjerne. Gras og grasvekster kan den også beite vinters tid. Innmark som gjerne har grønt gras om vinteren er ofte benyttet, spesielt i tidlig vinterfase. Bilde 1. Hjortekalv på vinterbeite. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 9

10 1.4. Økologiske effekter av beiting I de senere åra har det blitt mer fokus på hjorteviltet som påvirkningsfaktor på det miljøet de lever i. Endringene kan være mange og store i enkelte typer skogssamfunn. Intensiv beiting kan føre til endringer vegetasjonsstrukturen og man kan forvente en mer åpen skog og generelt lavere vegetasjon. Det kan oppstå endringer både i mellomtre-, busk-, felt- og bunnsjiktet. Artssammensetninga kan endres på grunn av at noen arter blir mer beita, noen er mer beitetolerante, noen har utvikla forsvar mot beiting og atter andre får konkurransefordeler gjennom endringer i plantedekke (Hegland 2002). Selv om hjorten er ansett å ha størst effekt på bunn- og feltsjiktet (jmf Baines et al 1994), er ikke dette alltid tilfelle der beitetrykket er hardt nok og der vegetasjonstilbudet er relativt fattig. Hjorten er i slike områder nødt til å velge de beiteartene som er tilgjengelig og i slike tilfeller beiter den mye i både busk og mellomtresjiktet. Enkelte arter har stor innvirkning på andre arter, skogsamfunnet generelt og på de økologiske prosessene som foregår der. Disse artene blir ofte kalt nøkkelarter og er viktige når man skal evaluere beitepress og tålegrensene i et skogssamfunn. Blåbær er en slik nøkkelart i mange skogsamfunn. Den gir mat til hjortedyr, mange fuglearter og insekter (Hegland 2002). Blåbærskogen skaper også et viktig leveområde for en mengde insektarter, og den gir skjul for andre større arter som skogsfugler. Blåbæra er tilpasningsdyktig og er dominerende i mange vegetasjonstyper. Den er også en viktig påvirkningsfaktor på andre plantearter. Endringer i blåbærlyngen, dens dekning og høyde på grann av hard beiting kan dermed ha stor påvirkning på skogssamfunnet. Studier har vist at produksjonen av bær hos blåbærplanten kan reduseres med ganger gjennom intensiv beiting. Årsskuddsproduksjonen og plantemengde og høyde kan også reduseres vesentlig (Bergquist 1998). Det er også påvist sammenheng mellom toppår i bærproduksjon og toppår av bestandene av rype, storfugl og smågnagere (Selås 1997 og 2000). Det er også en mulig sammenheng mellom bærproduksjonen hos blåbær og kalvevekter hos elg (Selås et. al. 2001). Planter som blir beita produserer ofte antibeitestoffer (forsvarsstoffer) som en direkte reaksjon på beitinga. Disse stoffene blokkerer nedbrytningen av protein og hindrer opptak i tarmen. Mye av proteinet går dermed tapt på dyret som beiter på slike planter. Jo mer plantene blir utsatt for beiting, desto mer antibeitestoffer produserer plantene og enda mindre protein blir tatt opp av beitedyret. Beitingas effekt avhenger av beitetrykket. Effektene kan øke gradvis eller de kan sterkere og sterkere med økende beitetrykk (eksponentielt). Overbeiting (beiting ut over bæreevnen) kan ha store effekter både på kort og lengre sikt. Enkelte typer skogsvegetasjon tar lang tid å regenerere etter overbeiting og bæreevnen blir nedsatt i slike faser. Perioder med for mye beitedyr som hjort i et område, må derfor nødvendigvis etterfølges av perioder med en mindre hjortebestand hvis bæreevnen skal bygges opp og beiteproduksjonen skal økes. På lang sikt er det derfor helt nødvendig å balansere bestanden av beitedyr og beiteproduksjonen. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 10

11 1.5. Skogskader etter hjorten Skogskader er et sammensatt begrep som dekker både skader i form av beiting og markering av brunstaktiviteter (såkalt feiing). Det man vanligvis fokuserer på er skader på drivverdig skog, enten i form av problem med forynging av ny skog eller kvalitativ forringing av trevirket og økonomisk tap for skogeier (Veiberg & Pettersen 2000). Feiing gir ofte omfattende skader på enkelttre, men det er oftest undertrykte og dårlig utvikle tre som blir tatt og har sjelden skogbruksmessige konsekvenser (Langvatn 1982). Både barkgnag/skrelling og beiting av skudd/greiner av hjort er i hovedsak et vinterfenomen i Norge (Veiberg & Pettersen 2000). Skuddbeiting er i størst grad et problem for de yngste vekststadia og kan føre til veksthemming, deformering og forringing av trevirke. Av de ulike skadetypene som hjorten forårsaker er det barkgnag som vanligvis gir de alvorligste skadene og fører til de største økonomiske tapa for grunneierne (Hauge 1993). Barkgang oppstår vanligvis ved senere alderstadier (hkl 3 og 4) enn de andre skadetypene (Hauge 1993, Veiberg & Pettersen 2000). Hvilket vekststadium som er mest skadeutsatt, varierer likevel mellom treslag. Furu (Pinus sylvestris) er for eksempel mest utsatt i ung alder (5-15 år; hkl 2), og både grunneiere og skogbruksforvaltningen melder om store vansker ved furuforynging innen område enkelte område på grunn av sterkt beitepress. Norsk gran (Picea abies) er på sin side mer skadeutsatt ved seinere alderstrinn (20-40 år; hkl 3 og 4). For det langsiktige perspektivet i skogbruket er begge forholda like uheldige. Innen det enkelte trebestand er skaden oftest flekkvis fordelt, med typiske problemområder knyttet til kantsoner, liggeplasser og trekkruter. De fleste barkskadene finner man fra 50 til 150 cm over bakkenivå (Veiberg & Solheim 2000). Det er altså den mest verdifulle delen av treet som blir skadd av hjorten. Indirekte skader i form av misfarging, råteinnslag og råtespredning kan derimot nå mye lengre enn de ytre tegn gir inntrykk av (Veiberg & Solheim 2000). Ved siden av å hindre transporten av næringsstoff, medfører barkgnag både uttørking, svekking av stammen, mulig tilvekstreduksjon og deforming av etter vekstvekst. Den åpne sårflata utgjør også en inngangsport for infeksjon av råtesopp (Veiberg & Pettersen 2000) Hjortebestanden og skadeomfang Selv om dokumentasjonen er noe mangelfull, synes sammenhengen mellom vekst i hjortebestanden og økning i omfang i skader på innmark og på skog å være tydelig. Enkelte undersøkelser (Veiberg & Pettersen 2000) viser likevel at forholdet ikke alltid er like entydig. Forhold som habitatkvalitet (bonitet), vinterklima, værforhold den enkelte vinteren er i ulik grad avgjørende for hvor stor skaderisikoen innen et aktuelt område er. Spesielt når det gjelder barkgnag kan det være enkelte spesialister som kan stå for store deler av barkgnaginga, noe som gjør at slike skader kan være vanskelig å forutse og kontrollere gjennom generelle bestandsretta tiltak (Veiberg & Pettersen 2000). Selv om det finnes få registreringer og takseringer av skadeomfang på skog forårsaket av hjorten, er det liten tvil om at skadeomfanget i enkelte områder i stort. Mange grunneiere i hjortens vinterbeitområder er påført og påføres tap, som det vil ta lang tid å bøte på. Offentlige erstatningsordninger finnes ikke per i dag, men det finnes noen privatfinansierte kompensasjonsordninger som dekker noe av kostnadene ved store beiteskader. Spesielt i enkelte store elgvald (driftplanområder eller elgregioner) har ordninger hvor det er innført en ekstra avgift på fellingsavgifta som benyttes til slike tiltak. Slike ordninger er stort sett fraværende i hjorteforvaltninga. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 11

12 Toleransegrensene hos skogeierne varierer mye. I tillegg til økonomiske og skogbruksmessige vurderinger, spiller også den enkelte sin interesse for jakt og skogsdrift en vesentlig rolle. Et gitt skadeomfang kan derfor oppfattes svært ulikt. Objektive takseringer etter fastlagt registreringsmetodikk vil derfor være viktig, spesielt med tanke på lokal viltforvaltning i kommunene Sentrale mål og virkemidler i hjorteforvaltninga Det er nedsatt mål for forvaltninga av hjort i Norge. Det er regulert i viltloven (Lov av 29.mai 1981). I lovens formålsparagraf heter det at: Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Som vi ser av formålsparagrafen er det flere hensyn som skal tas i viltforvaltninga. Her er stikkord som å sikre det biologiske mangfoldet, høsting av naturressurser, næringsutøvelse og allmennhetens tilgang viktige. I tillegg til viltloven er det flere forskrifter som i detalj beskriver loven og den praksis som skal gjennomføres på lokalt og regionalt nivå. Den viktigste er hjorteviltforskriften som regulerer forvaltninga av storvilt i Norge. Målet for hjorteforvaltninga er å utnytte de ressursene som ligger i hjortebestandene, sikre levedyktige bestander over tid og sikre biologisk mangfold i leveområdene. I dette ligger det at beskatning ikke må føre til tap av genetisk variasjon i bestandene og forvaltningen skjer slik at samspillet i økosystemene ikke endres utover det som er naturlige variasjoner. Dette vil i praksis si at man bør ha en bestandsstørrelse som er tilpasset livsgrunnlaget. Hjortestammen har et stort vekstpotensial og mangler effektive biologiske reguleringsmekanismer selv ved relativt høye tettheter. Dette gjør at taket for bestanden bør settes lavere enn bæreevnen for hjort i terrenget. På denne måten vil man unngå at feilvurderinger kan få langsiktige uheldige konsekvenser. Undersøkelser viser at hjorten har lav dødelighet av naturlige årsaker, med unntak av år med ekstreme vintrer (Loison og Langvatn 1998). Det vil si at jakt er den vanligste dødsårsaken for hjorten i Norge (Loison og Langvatn 1998). I gjennomsnitt dør % av alle hjortene i Norge av jakt. Gjennom jakta kan man derfor forme hjortebestandens demografiske sammensetning. Dette tilsier at det er mulig å regulere produksjon, utvikling og størrelse på bestanden lokalt og nå de mål som blir satt. Hvis måla ikke oppnås er det oftest et organiseringsproblem av jakta og forvaltninga, og ikke biologiske problemer som følger hjortebestandene. Valget av mål vil ha innflytelse på valg av beskatningsopplegg. Det viktigste virkemidlet for å oppnå den ønskede målsetning vil være en kontrollert bestandsutvikling. Dette kan bare oppnås gjennom at endringer i stammens sammensetning skjer gradvis. Flere undersøkelser (Sæther m.fl. 1992, Langvatn 1994, Loison og Langvatn 1998) viser at det kan ta flere år fra en hendelse (f.eks en snørik vinter eller en gunstig sommer/høst) skjer til man ser hele effekten i stammen. Med det store apparatet som er involvert i forvaltningen og utøvelsen av hjortejakt, innebærer dette at man lett kan komme på etterskudd i forhold til økning eller redusering av beskatningstrykket. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 12

13 For å kunne forvalte bestandene på best mulig måte er det selvsagt viktig å følge bestandene tett. Bestandsovervåkning bør derfor være et viktig redskap for kunne tilpasse bestandene til et riktig nivå lokalt. Dette gjøres ved å samle inn data fra jakta og føre sett hjort skjema, i tillegg til faste tellinger av bestandene. Dette gjøres i mange kommuner allerede, men det bør kanskje stilles enda flere ressurser tilgjengelig til dette arbeidet. På denne måten kan det være lettere å få en riktig bestandsstørrelse til enhver tid. For å kunne iverksette effektive bestandsretta virkemidler på et tidlig tidspunkt og i de mest hensiktsmessige områdene, er det viktig å ha gode registreringer av beitepress og skadeomfang. Den framtidige forvaltninga av hjorteviltbestandene vil i større grad bli styrt regionsvis av lokale myndigheter og rettighetshaverne. Det vil derfor være naturlig at skaderegistreringer inngår enten i lokale driftsplaner eller i en regional bestandsforvaltning. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 13

14 2. Metoder og materiale 2.1. Områdebeskrivelse Området som beiteregistreringene og -takseringene har vært gjennomført ligger i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Rødvenhalvøya hjorteutvalg dekker et område på om lag daa i Eidsbygda og Rødven. Området er kjent som et viktig overvintringsområde for hjort og har hatt en betydelig hjortebestand i lengre tid. Spesielt har hjortebestanden vært stor de siste 10 årene. Et område på om lag daa blir sett på som kjerneområdet for overvintrende hjort. Våre registreringer er foretatt av bestander innenfor dette kjerneområdet (se tabell 1). Dette kjerneområdet ligger i Eidsbygda. I tillegg ble det gjennomført registreringer i ett område i Rødven. Skogbestandene ble valgt ut tilfeldig i disse områdene og å få et best mulig totalbilde av situasjonen. Kjerneområdet ble inndelt i registreringsområder hvor kartleggingene har blitt slått sammen for vurdering av beitetrykket og skogskadene. Innenfor hvert registreringsområde ble det tatt et utvalg av bestander i ulike hogstklasser som ble kartlagt og taksert. Tabell 1. Registreringsområder og kartreferanser. OMRÅDE REGISTRERINGSOMRÅDER KARTREFERANSE (UTM EUREF-89) Eidsbygda Djuplia ved Oravatnet MQ Eidsbygda Haukeberglia MQ Eidsbygda Haugane ved Frisvollbukta MQ Eidsbygda Helberget (øst) - Eide MQ Eidsbygda Hatledalen Eidsvoll MQ Rødven Nonshaugen MQ KARTBLAD 1320 III Åndalsnes 1320 III Åndalsnes 1320 III Åndalsnes 1320 III Åndalsnes 1320 III Åndalsnes 1320 III Åndalsnes 2.2 Kartleggingsmetoder Registrering av vinterbeitene, beitetrykket og skogskadene har foregått ved linjetaksering i de aktuelle områdene. Det ble på forhånd valgt ut en del skogbestand ut fra aktuelle skogbrukskart. Det ble som regel gått 1-4 linjer i hvert bestand avhengig av størrelse av bestandet. I de bestandene som ble taksert ble det lagt ut prøveflater i en viss avstand fra hverandre. Avhengig av størrelsen av bestandet ble prøveflatene lagt mellom m mellomrom. Arealet på prøveflatene var enten 12,5 m² (1,99 m radius) eller 50 m² (3,99 m radius) avhengig av størrelse på bestandet, type bestand og hogstklasse. Det ble registrert mellom 4 og 30 prøveflater innenfor de ulike bestandene avhengig av arealet. Innenfor prøveflatene ble det foretatt målinger, tellinger og vurderingene av ulike arter som er viktige i hjortens beitevalg, arter som er viktige i skogbrukssammenheng og arter som er viktige i Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 14

15 henhold til det biologiske mangfoldet. Målingene og vurderingene var både av kvalitativ og kvantitativ målinger karakter (se lengre ned). Det ble gjennomført taksering i ulike bestand i forskjellige stadier. Utvalgte bestand ble tatt fra hkl. 2 (alle typer), hkl 3 og 4 gran, og hkl 5 med gran, furu eller lauvtre som hovedtreslag Taksering i hogstklasse 2. Linjetakseringen ble gjennomført i utvalgte bestand med gran eller furu som hovedtreslag. Registreringsflatene var på 12,5 m² (r=1,99). Forband som ble brukt var mellom 15 x 15 m til 50 x 50 m (50 m mellom registreringsflatene og 50 m mellom takseringslinjene) avhengig av størrelsen av bestandet. Flater som falt på myr, veg, imp og lignende ble flyttet langs takseringslinja. Det ble foretatt justeringer i forhold til forband hvis det var nødvendig for å få tilstrekkelig antall prøveflater. Følgende registreringer ble fortatt på flatene (innenfor eller som tangerte yttergrensa av registreringsflata): Antall møkkhauger, antall tre i ulike høydeklasser, antall uskadde, skadde og ødelagte tre av beiting og gjennomsnitt beitegrad på de ulike artene (på tre som er fra 0,1 4 m av bjørk, vier, ROS (rogn, osp, selje), einer, og andre arter). Andre registreringer som ble foretatt var bonitet, hovedtreslag, høyde hovedtreslag og evt andre spesielle merknader (for feltinstruks, se vedlegg) Taksering i hogstklasse 3 og 4 (5) Disse registreringene ble gjennomført i utvalgte bestand av monokultur gran. Hensikten var å registrere barkgnag på trea. Linjetaksering ble gjennomført med registreringsflater på 50 m² (r=3,99). To aktuelle forband ble brukt: Forband 1 50 x 50 m forband og Forband 2 25 x 25 m forband. Forband 1 brukes når bestandsstørrelsen var over 15 daa og forband 2 når bestanden var under 15 daa. Flater som falt på myr, veg, imp og lignende ble flyttet langs takseringslinja. Takseringslinja ble plassert slik at den best mulig beskriver bestandens form og størrelse. Alle levende framtidstre og alle skadde tre (etter hjortegnag) innenfor eller som tangerer yttergrensa av registreringsflata ble telt. Skader som var mindre enn 5 cm² eller som har andre årsaker enn hjort ble ikke telt med (Veiberg & Pettersen 2000) Taksering i hogstklasse 5 Takseringen ble gjennomført i ulike bestand i hkl 5 med furu eller lauv som hovedtreslag. Linjetaksering ble med registreringsflater på både 12,5 m² (r=1,99)og 50 m² (r=3,99) avhengig av størrelse på bestand og bestandets sammensetning og tetthet. Stort sett ble 2 typer forband brukt: Forband 1 50 x 50 m forband og Forband 2 25 x 25 m forband. Registreringsflatenes størrelse og forband ble vurdert fra bestand til bestand. Som hovedregel ble forband 1 brukt når bestandsstørrelsen var over 15 daa og forband 2 når bestanden var under 15 daa. Flater som falt på myr, veg, imp og lignende ble flyttet langs takseringslinja. Følgende registreringer ble gjennomført på flatene (innenfor eller som tangerte yttergrensa av registreringsflata): antall tre av hovedtreslaget over 4 m, antall levende og drepte tre med høyde 0,1 4,0 m (bjørk, vier, ROS (rogn, osp, selje), einer, og andre arter). Beitegrad (gj.snitt innenfor hver registreringsflate) ble vurdert på hver av artene. I tillegg ble det foretatt registreringer på blåbærlyng. Her ble dekningsgraden innenfor registreringsruta ble vurdert (akt=aktuell % dekning) og hvilken dekningsgrad det ville ha Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 15

16 vært uten beiting fra hjort (pot=potensiell % dekning). I tillegg ble beitegrad på blåbærlyngen registrert Beitegrad Beitegraden angir hvor høyt beitetrykk det er på de ulike artene som hjorten beiter på. Dette kan gi et bilde av beitetrykket i det aktuelle området og er et essensielt kriterium for vurdering av det totale bildet av hjortens beitetilgang. Beitegraden ble vurdert etter en skala fra 1 til 4. Vi brukte gjennomsnittlige tall for hver beiteart innenfor de ulike registreringsflatene og oppløseligheten ble registret til 0,5. Følgende koder ble brukt (etter Solbraa 2002): Beitegrad 1: Ingen eller ubetydelig beiting. Bare enkelte spredte skudd kan være tatt. Beitegrad 2: Middels sterk beiting, rundt 1/3 av kvist massen ved beitetidspunktet er tatt i et av de siste årene. Beitegrad 3: Sterk beiting, plantene er kuet, men de fleste kan utvikle seg videre. Rundt 2/3 av kvistmassen er tatt i ett av de siste årene. Beitegrad 4: Meget sterk beiting, plantene er sterkt nedbeitet og en betydelig andel er dødende eller døde. Rundt 3/3 av kvistmassen er tatt i ett av de siste årene. Beitegrad ble også brukt for å vurdere barkgang i hogstklasse 2 på gran og furu. Skala fra 1-4 ble også brukt her etter en vurdering av omfanget av barkgnag. Beitegraden på blåbærlyng ble også vurdert etter samme skala. Beitegraden ble gjennomført som vurderinger og som er avhengig av en lik vurdering for å kunne være gyldig i en resultatvurdering. For å få en best mulig og lik vurdering av beitegraden gjennomførte vi en kalibrering fra dag til dag. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 16

17 3. Resultater og diskusjon 3.1 Metodene er de egnet? Metodene som ble brukt til å kartlegge beitetrykk og beiteskader er relativt uprøvde metoder i hjortesammenheng. Takseringa i hogstklasse 2 er de samme metodene som er utviklet for kartlegge elgbeiter (se Solbraa 2002). Både framgangsmåten og registreringsskjema må i framtida tilpasses de spesifikke behov man har ved kartlegging av hjortens beiter. Essensen i metoden mener vi kan beholdes, som eksempel vurdering av beitegrad av plantene og gjennomføringa av takseringsmetoden. Metoden bør likevel tilpasses de skogforholdene som stort sett finnes i hjortens leveområde både med hensyn på bestandstyper, bestandsstørrelse og vegetasjonstyper. Denne metoden måler både beitetrykk og beiteskader. Tilgangen på beiteplanter er selvsagt avhengig av stadiet hos bestanden, noe som er vanskelig å skille ut ved behandlingen av resultatene. Takseringa i hogstklasse 5 furu eller såkalt naturskog med furu eller lauv som hovedtreslag er en ny metode som ble prøvd i dette prosjektet. Metoden baserer seg på samme framgangsmåte som for hogstklasse 2 etter en del tilpasninger. Takseringa ble foretatt i mellomtresjiktet og felt/busksjiktet. I disse bestandene vil man ikke finne skogskader i form av tapt virke, men heller forringelse av beitene til hjorten og andre arter. Denne takseringa måler derfor kun beitetrykk og virkninger av dette på beiteartene. Slike bestander er viktig biotoper for hjorten både om høsten, vinteren og om våren. Taksering av slike bestander er derfor viktig for å kunne få et beslutningsgrunnlag for å vurdere beitegrunnlaget og bæreevne. Påvirkningen av det biologiske mangfoldet vil man finne i slike type bestander ved at arter beites i hjel og endring i artssammensetningen av artene i disse sjikta. Bruk av disse takseringsmetodene mener vi gir et tilfredstillende bilde og vurderingsgrunnlag både for beitetrykk, beiteskader og beiteproduksjon i aktuelle skogbestand. Takseringa av gran i hogstklasse 3 og 4 er basert på framgangsmåte utarbeidet av hjorteskadeprosjektet i Sogn og Fjordane (Veiberg & Pettersen 2000). Denne metoden gir først og fremst en skadeprosent (andel gran med barkgnag) i bestandene. Denne takseringa kan gi et grunnlag for videre vurdering av økonomisk tap. Metoden kan også gi et grunnlag for vurdering av beitetrykket totalt i området, og kan være et supplement til de andre takseringsmetodene. Gjennomføringa av dette prosjektet med bruk av de ovennevnte takseringsmetodene har gitt en viktig erfaringsbakgrunn for videre utvikling av metodene. Prosjektet har i så måte vært et viktig pilotprosjekt for taksering og vurdering av vinterbeiter for hjort. Videre utvikling av framgangsmåter og vurderingskriterier for hjortens vinterbeitetilgang bør det jobbes videre med i et eget prosjekt. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 17

18 3.2 Resultat Det ble foretatt registreringer i totalt 110 bestander i de kjerneområdene som ble utvalgt på forhånd (104 i Eidsbygda og 6 i Rødven). I tillegg ble det foretatt en del generelle vurderinger av beitetrykket i de ulike områdene. Registreringene har blitt delt inn i 6 underområder, 5 i Eidsbygda og 1 i Rødven. En oversikt er gitt i tabell 2. Tabell 2. Totalt antall bestand hvor det ble foretatt registreringer og antall bestand fordelt på hogstklasser. HKL 2 HKL 5 REGISTRERINGSOMRÅDER ANTALL BESTAND HKL 3 OG 4 (5) GRAN Djuplia ved Oravatnet Haukeberglia Haugane ved Frisvollbukta Helberget (øst) Eide Hatledalen Eidsvoll Nonshaugen Rødven Generelt inntrykk og oppsummering Generelt er beitetrykket meget høyt i Eidsbygda. Variasjonen innenfor det relativt begrensa området er likevel betydelig, fra svært høyt til middels høyt beitetrykk. Totalt sett er vinterbeiteproduksjonen for hjort nedsatt, til dels sterkt nedsatt i enkelte områder. Bæreevnen for hjort er dermed også nedsatt og det er liten tvil om at hjortebestanden i Eidsbygda har vært for stor i forhold til beitegrunnlaget i en lengre periode. I de registrerte bestandene er det også tildelt store skogskader som vil ha konsekvenser for mange år framover. Det er liten tvil om at forynging av ny skog er problematisk og verdien på stående skogsvirke er redusert i mange bestand i hogstklasse 2, 3 og 4. For at vinterbeitene for hjort skal regenereres og produksjonen av beite økes så må hjortebestanden reduseres i en tid framover. Denne reduksjon bør være betydelig for å kunne få en effekt som er vesentlig. Hvor lang tid bestanden bør være lavere er vanskelig å spå, men det tar ofte lang tid å få tilbake full produksjon i alle sjikt (for mer spesifikke råd se lengre ned). Det bør legges opp til overvåkningstakster i åra som kommer for å følge situasjonen. Disse bør legges til noen faste bestander og gjennomføres med om lag 2 års mellomrom. Enkelte bestander som er totalskadd (gjelder spesielt gran i hkl 3 og 4) bør avvirkes og nytt omløp startes. Tabell 3 gir en oversikt og oppsummering av beitetrykk, beiteproduksjon/bæreevne, hjortebestandens størrelse og skogskader. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 18

19 Tabell 3. Oppsummering av beitetrykk, beiteproduksjon/bæreevne, hjortebestanden og skogskader i de ulike registreringsområdene i Eidsbygda og Rødven. BEITE- REGISTRERINGS- BEITETRYKK PRODUKSJON HJORTE- SKOGSKADER OMRÅDER - BÆREVNE BESTANDEN Djuplia ved Meget høyt Nedsatt Stor Middels Oravatnet Haukeberglia Svært høyt Sterkt nedsatt For stor Mye Haugane ved Frisvollbukta Helberget (øst) Eide Hatledalen Eidsvoll Nonshaugen Rødven Høyt Nedsatt Stor Middels Meget høyt Nedsatt For stor Mye Middels høyt Opprettholdt Middels Lite Middels høyt Opprettholdt Middels Lite Bilde 1. Busk og feltsjikt i naturfuruskog i Haukeberglia i Eidsbygda. Hjortebeitinga har endret vegetasjonssammensetningen og produksjonen av beite. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 19

20 Resultater hogstklasse 2 Det ble foretatt registreringer i 39 bestand i hogstklasse 2, med litt varierende fordeling. Flest registrering ble foretatt i Haukeberglia og i Hatledalen. Trehøyden i bestandene varierte fra 0,5 m til 10 m, noe som selvsagt påvirker beitetilbudet de ulike bestandene. Bare 2 bestand var forynget med furu gjennom naturlig forynging, resten er plantet med gran. Den ene var lokalisert i Haukeberglia og den andre i Djuplia. Begge furubestandene var ødelagt av hjortens beiting. De resterende registreringene av furu ble foretatt i typiske granbestand, og er med å danner gjennomsnittet for registrert beitegrad (figur 1). Selv med et relativt spinkel materiale for furu ser det ut til at furua er utsatt for beiting i hogstklasse 2. Furua er først og fremst utsatt for barkgnag og ikke kvistbeiting. 37 bestand plantet med gran ble registrert. I Frisvollbukta, Haukeberglia og Helberget (øst) ble det registrert beiting på gran. Likevel var det bare i Haukeberglia det var en betydelig beiting på grana med en gjennomsnitt beitegrad på 2,5 i de registrerte bestand. I de verst rammede bestandene var det både kvistbeiting og barkgnag. I de fleste bestand er det imidlertid barkgnag som skaper de største skadene som betyr noe for framtida. Som det går fram av figur 2 er det bare om lag 5 % av registrerte grantre i hogstklasse 2 som er uskadd i Haukeberglia. 75 % er skadd og om lag 20 % av trea er ødelagt av hjortens beiting. Både i Frisvollbukta og i Helberget (øst) var om lag 24 % av grana skadd og i Frisvollbukta var om lag 5 % ødelagt av hjortens beiting. I Djuplia og Hatledalen var det ikke registret beiting på gran i hogstklasse 2 i det hele tatt. I Haukeberglia vil det med dagens hjortebestand og beiteforhold være vanskelig å forynge både gran og furu slik at man får tilfredsstillende kvalitet på virke. I enkelte områder vil det vanskelig å få opp ny barskog i det hele tatt. I de andre områdene ser det greit ut å forynge ny skog, selv om man vil få en del skader spesielt i form av barkgnag. Man vet i tillegg lite om langtidsvirkningene av barkgnagskader i hogstklasse Beitegrad Djuplia Frisvollbukta Haukeberglia Helberget Hatledalen Furu Gran Figur 1. Gjennomsnitt beitegrad på furu og gran i hogstklasse 2 fordelt på de ulike områdene. Registreringer er foretatt på tre fra 0,1 m til 4 m høyde. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 20

21 100 % 80 % Andel i % 60 % 40 % 20 % 0 % Djuplia Frisvollbukta Haukeberglia Helberget Hatledalen Uskadd Skadd Ødelagt Figur 2. Andel uskadd, skadde og ødelagte gran i hogstklasse 2 av plantet gran fordelt på de ulike registreringsområdene. Bilde 2. Hard beiting på gran i hogstklasse 2 i Haukeberglia. Her er det både barkgnag og kvistbeiting i stort omfang. Beitegrad 2,5 3. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 21

22 På de andre beiteartene ble de registrert varierende beitegrad. Generelt er det Haukeberglia som har størst beitetrykk, men det er betydelig på mange arter både Djuplia, Frivollbukta og Helberget (figur 3 og 4). Rogn, osp og selje er svært hardt beita i alle områdene, med en gjennomsnitt beitegrad på over 3. I Haukeberglia lå verdien tett opp mot 4. Dette betyr at disse artene ikke vil komme opp i det hele tatt i noen områder. I noe varierende grad ble det observert betydelig beiting på både bjørk, einer, lønn, hassel og hegg. I Haukeberglia ble det observert beiting på gråor noe som er meget sjelden. Andre arter som lerk og vier finnes i liten målestokk, men de som finnes er oftest betydelig utsatt for beiting. Beitegrad Djuplia Frisvollbukta Haukeberglia Helberget Hatledalen Bjørk Rogn, osp og selje Einer Lønn Figur 3. Gjennomsnitt beitegrad på bjørk, Rogn, osp og selje, einer og lønn i hogstklasse 2 bestand fordelt på de ulike områdene. Registreringer er foretatt på tre fra 0,1 m til 4 m høyde. Bilde 3. Einer som er død av beiting. Beitegrad 4. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 22

23 Bilde 4. Hardt beita einer (beitegrad 4) og rogn (beitegrad 3,5) i Haukeberglia. 4 3 Beitegrad Djuplia Frisvollbukta Haukeberglia Helberget Hatledalen Hassel Or Hegg Lerk Vier Figur 4. Gjennomsnitt beitegrad på hassel, or (størstedelen gråor), hegg, lerk og vier i hogstklasse 2 bestand fordelt på de ulike områdene. Registreringer er foretatt på tre fra 0,1 m til 4 m høyde. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 23

24 Bilde 5. Granbestand i hogstklasse 2 med stor produksjon av beite og lite beitetrykk. Bildet er tatt fra et område med lite vinterhjort i Tingvoll kommune Resultater hogstklasse 3 og 4 Tabell 4 gir en oversikt av skadeomfang i de ulike registreringsområdene. Resultatene viser størst skadeomfang i Haukeberglia med 68,3 % av registrerte trær skadd. Både Djuplia og Helberget har også en relativt høy skadeprosent. I det registrerte materialet i hogstklasse 3 og 4 er det bare kulturskog av gran. I området er hovedregelen at det er plantet gran etter hogst av furu eller. Svært få av disse bestandene er avstandsregulert eller tynnet. Hogstklasse 3 og 4 med relativt høy tetthet skaper biotoper som gir lite vinterbeite for hjorten. Sånn sett er de lite interessante som biotop for hjorten. Disse biotopene er ofte snøfattige slik at hjorten likevel ofte har tilhold her. I tillegg gir de også relativt godt skjul som hjorten benytter. Barkgang i slike bestander gir likevel et inntrykk av beite- og skadepress generelt i et overvintringsområde for hjort. Skadeprosenten viser gnag av hjort som er større en 5 cm². Ikke alle trær som har et beitemerke av hjort er derfor nødvendigvis ikke forringet økonomisk sett. Bestandene som ble registrert hadde en gjennomsnitt tetthet på mellom 116 og 208 tre pr. daa. I et hogstmodent bestand er det normalt med en tretetthet på mellom 100 og 150 tre pr daa. Selvtynning er derfor en naturlig prosess i et granbestand. I noen bestand vil derfor hjortebeitinga liten økonomisk betydning. Økonomisk tap av hjortebeiting vil likevel være tydelig i Haukeberglia og Helberget, der enkelte bestander er totalskadd av beiting. I enkelte bestander i de fleste områdene vil man oppleve redusert kvalitet på virket på grunn av råteangrep på tre som er beitet. Det vil også være sannsynlig at skadeomfanget vil øke i de mest utsatte områdene hvis den høye hjortebestanden blir beholdt i flere år framover. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 24

25 Tabell 4. Areal som er registrert, gjennomsnitt antall skadde tre pr daa, gjennomsnitt totalt antall tre pr daa og skadeomfang i % (andel tre pr daa som er skadd av hjort) for registrerte bestand i hogstklasse 3 og 4 gran fordelt på de ulike registreringsområdene. REGISTRERINGSOMRÅDER ANTALL BESTAND SKADDE TRE PR DAA TOTALT ANTALL TRE PR DAA SKADEOMFANG (%) Djuplia ved Oravatnet 4 58,7 189,6 28,9 Haukeberglia ,2 179,5 68,3 Haugane ved Frisvollbukta 1 16,7 150,0 11,1 Helberget (øst) Eide 10 90,8 116,5 42,1 Hatledalen Eidsvoll 11 21,6 192,3 10,6 Nonshaugen - Rødven 5 8,0 208,0 3,6 Bilde 6. Barkgnag på gran i hogstklasse 4 i Haukeberglia. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 25

26 Resultater hogstklasse 5 Beitetrykket i busk- feltsjiktet i naturskogen er generelt høyt. De artene som hjorten prefererer høyt er beita hardt i alle områdene (figur 5 og 6). Det gjelder spesielt ROS (rogn, osp og selje), einer og blåbærlyng. Rogn er meget hardt beita i alle registreringsområdene. Ingen rogn som vokser opp nå får sjansen til å bli over 50-60cm høye før de beites helt ned. Rekrutteringa av rogn er bra, men plantene forblir bare små busker eller de beites i hjel. Einer og blåbærlyng er dominerende arter i busk og feltsjiktet i mange av de registerte bestandene og dermed utgjør de en viktig del av hjortens vinterbeite i området. Både i Haukeberglia og Helberget har eineren en beitegrad på nær 4. Det betyr at mesteparten av eineren er død eller dødende. I de andre områdene finner man også betydelig beiting på einer. Beitegrad Djuplia Frisvollbukta Haukeberglia Helberget Hatledalen Nonshaugen Bjørk Rogn, osp og selje Einer Figur 5. Gjennomsnitt beitegrad på bjørk, rogn, osp og selje og einer i hogstklasse 5 bestand av furu ( naturskog ) fordelt på de ulike områdene. Registreringer er foretatt på tre fra 0,1 m til 4 m høyde. Beitegrad Djuplia Frisvollbukta Haukeberglia Helberget Hatledalen Nonshaugen Lønn Hassel Or Hegg Vier Figur 6. Gjennomsnitt beitegrad på lønn, hassel, or (mesteparten gråor), hegg og vier i hogstklasse 5 bestand fordelt på de ulike områdene. Registreringer er foretatt på tre fra 0,1 m til 4 m høyde. Beiteregistreringer i Eidsbygda og Rødven i Rauma kommune 26