Tillatte hjelpemidler: språklige ordbøker, f.eks norsk-engelsk, norsk-vietnamesisk (men ikke faglige ordbøker som f.eks sosiologisk ordbok).

Transkript

1 1 SO-102 høsten 2016 Emnekode: SO-102 Emnenavn: Innføring i sosialt arbeid Dato: Varighet: 5 timer Tillatte hjelpemidler: språklige ordbøker, f.eks norsk-engelsk, norsk-vietnamesisk (men ikke faglige ordbøker som f.eks sosiologisk ordbok). Merknader: Oppgavene vektes Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei Riktig. 0 av 0 poeng. 2 SO-102, oppgave 1 Bruk av kritisk refleksjon Alle deloppgavene (a, b og c) skal besvares a. Forklar hva hensikten med kritisk refleksjon er, og hvorfor det er viktig for sosialarbeideres faglige utvikling å kunne reflektere kritisk. b. Beskriv elementene i modellen for kritisk refleksjon slik den er presentert i boka sosialt arbeid en grunnbok. c. Tenk deg at det var du som var saksbehandler for Håkon. Bruk modellen for kritisk refleksjon til å gå systematisk gjennom relasjonen du har til Håkon. Skriv ditt svar her... a. Donald Scôn anvendte begrepet kritisk refleksjon. Han mente at det var et gap mellom teori og praksis, og at refleksjonen skulle være med å bygge bro mellom avstanden. Med dette skulle vi kunne sette ord på det praktiske arbeidet ved hjelp av teori. Som sosialarbeidere stilles det alltid et krav til oss om at vi skal kunne redegjøre for de beslutningene vi tar basert på kunnskap. Den teoretiske kunnskapen kan man kalle eksplisitt kunnskap, fordi det er denne kunnskapen det er lettest å artikulere (sette ord på). Utfordringen blir den praktiske kunnskapen, og da særlig i form av fortrolighetskunnskap (taus kunnskap). Den tause kunnskapen kan defineres som alt det vi husker i form av noe, minus begreper og symboler. Den blir med andre ord kalt "taus" fordi man ikke kan redegjøre for den, verken verbalt eller symbolsk. Dessuten har vi også noe vi kan kalle tausgjort kunnskap, det er de handlingene vi utfører uten at vi tenker over det - og dermed blir den taus. Dette kan skyldes at det som en gang var teoretisk kunnskap har gått over til å bli praktisk kunnskap. Jeg har også en egen tanke rundt dette, og tenker at det likegjerne kan være at vi går på "autopilot". Kritisk refleksjon skal være med å bidra til at vi kan sette ord på de ulike formene for kunnskap vi tar i bruk i sosialt arbeid, også den tause kunnskapen. For å kunne gjøre dette kreves det trening og erfaring. Jeg ønsker også å trekke frem at sosialt arbeid bygger på teoretisk kunnskap, med verdigrunnlaget som fundament. Sosialt arbeid består ikke av blind regelstyring eller målstyring, og det er ikke alltid det finnes klare 1/5

2 svar i ulike situasjoner. Derfor må mange beslutninger også tas basert på faglig skjønn. Faglig skjønn innebærer blant annet teoretisk kunnskap, praktisk kunnskap, samhandlingskunnskap, mot til å si i fra om urett og evne til å analyse sosiale situasjoner. Siden sosialt arbeid også består av beslutninger basert på faglig skjønn, er det også viktig å være kritisk i forhold til dette. En måte man kan gjøre det på er å overveie ulike sider av en situasjon og sette opp argumenter for og i mot. Det er viktig å involverere brukeren i beslutningen, samtidig som det kan være nyttig å snakke med kollegaer om avgjørelsen. Ofte hjelper det å få "nye øyne" til å se på saken, slik at en kan få nye innspill og ideer til hva som kan være bra eller dårlig å gjøre i en bestemt situasjon. Forholdet mellom bruker og sosialarbeider er assymetrisk. Sosialarbeideren har mer makt enn brukeren, og spenningsfeltet mellom hjelp og kontroll kan bidra til å forsterke dette assymetriske maktforholdet. Dette er enda en grunn til at kritisk refleksjon er viktig, nettopp fordi det kan være med å bevisstgjøre det skjeve matkforholdet mellom sosialarbeider og bruker. Det kan også være en viktig påminnelse om at brukermedvirkning står så sentralt, og at dette kan være med å bidra til utjevningen av maktforholdet. Den siste grunnen til at kritisk refleksjon er viktig, som jeg ønsker å trekke med - er at det kan bidra til å bevisstgjøre negative holdninger og verdier som ligger i oss, og som kan ha konsekvenser av utfallet i en situasjon. En kan velge å gå inn i seg selv og tenke at en ikke har slike holdninger, men sannheten er at alle har dem. Derfor er det viktig å kunne se ting fra ulike perspektiver og teorier, og samtidig gjøre seg selv bevisst på holdninger og verdier som ligger til grunn for de beslutningene man velger å ta. Målet for tjenestene er at de skal være like for alle, uavhengige av bakgrunn. Alle skal ha lik tilgang til tjenestene, samtidig som det skal være resultatlikhet blant brukerne. Sosialt arbeid bygger på et etisk verdigrunnlag, og sosialarbeidere har en plikt til å være kritiske i forhold til arbeidet de utfører. Kort oppsummert er kritisk refleksjon viktig for sosialarbeideres faglige utvikling, fordi man blir mer bevisst på de valgene man tar. Kritisk refleksjon kan være et hjelpemiddel til å se alternative vurderinger og tenke nytt. Dessuten er kritisk refleksjon også en viktig forutsetning for å utviklingen av vår personlig kompetanse. Den personlig kompetansen handler blant annet om hvem vi lar andre få være i møte med oss. Lar vi oss påvirke av egne erfaringer og fordommer, eller klarer vi å se situasjonen ut i fra brukerens eget perspektiv? Uansett kan vi si at kritisk refleksjon har en STOR betydning for sosialarbeideres faglige utvikling - det er ikke noe vi kan fraskrive oss, men det er en prosess som kontinuerlig skal gjøre oss bevisste på viktige faktorer av betydning, og som skal hjelpe oss å tenke alternativt. b. Elementene i modellen for kritisk refleksjon består av: 1. Beskriv en situasjon fra praksis Dette kan man velge å gjøre både skriftlig og muntlig, og det er viktig å få med så mange detaljer som mulig. Situasjonen kan omfatte både en eller flere brukere, kollegaer, samarbeidspartnere eller andre aktuelle. Spørsmål som: Hvilken informasjon ligger i situasjonen? Hva mangler jeg av informasjon? kan være aktuelle å stille seg i denne fasen. 2. Identifiser interseksjonelle maktrelasjoner og andre makttemaer Her skal en identifisere interseksjonelle maktrelasjoner og andre makttemaer. Det kan være lurt å ha fokus på elementer som kjønn, alder, klasse, etnisitet og seksualitet - men også andre kategorier dersom det er relevant i forhold til situasjonen. Interseksjonelle maktrelasjoner handler om å forstå at sosiale problemer er komplekse og henger nøye sammen. I stedet for å kategorisere må vi se ting ut fra en større sammenheng. Vi må se på "både-og-forhold" til forskjell fra "enten-eller-forhold". Eksempel: "Han er mann og muslim" er en form for kategorisering. Vi skal se det i sammenheng og tenke "Han er en muslimsk mann". Sosialt arbeid som fag, har en høy etisk standard. Derfor er det viktig at vi ser på disse kategoriene i forhold til oss selv som sosialarbeidere. Kan noen av kategoriene forsterke stigmatisering, diskriminering eller ekskludering? Spørsmål som: Hvilke kategorier er viktigst i forhold til situasjonen? Hvordan kan kategoriene påvirke hverandre eller sees i sammenheng? kan være aktuelle å stille seg i denne fasen. 3. Beskriv emosjoner og handlinger Her skal en sette ord på sine egne tanker, følelser og intuisjon. Det handler om at sosialarbeideren skal kunne gjøre rede for sine beslutninger og tanker rundt beslutningen i den gitte saken. Her er fokuset hvordan personlige erfaringer og relasjoner påvirker reaksjonen og synet vårt på brukeren og den gitte saken. Spørsmål som: Hva tenker jeg om saken? Hvordan kan mine emosjonelle tenkemåter sees i lys av teoretiske perspektiver eller teorier? Hvordan forholder jeg meg til brukeren? kan være akutelle å stille seg i denne fasen. 4. Alternativ forståelse av situasjonen Her handler det om at vi skal tenke alternativt i forhold til situasjonen, og kanskje også føle annerledes - noe sosialarbeideren må være bevisst og villig til å gjøre. I de tidligere fasene har man vektlagt forhold som kan ha en betydning for utfallet av situasjonen. Her handler 2/5

3 det om at man tar inn de ulike faktorene av betydning - og reflekterer over hvilke alternative forståelser av situasjonen vi kan komme frem til. Spørsmål som: Hvilken informasjon ble utelatt av situasjonen, og hva mangler av teoretisk kunnskap? Hvordan kan jeg tenke annerledes? Hvordan kan jeg bidra til ikke-diskriminering og et ovenfra-ned-forhold til personen det gjelder? 5. Endre praksis - endre samfunn Her skal vi bevisst endre praksis, ved hjelp av refleksjonene vi har gjort oss i de tidligere stegene. I følge Fooks kan vi endre praksis ved hjelp av kritisk refleksjon, og ved at vi endrer praksis - kan vi også endre rammestrukturen på et organisatorisk nivå. c. Jeg tar forbehold om at jeg kan ta utgangspunkt i kasus i beskrivelsen av en situasjon fra praksis: Jeg ønsker mer informasjon om barndommen hans. I beskrivelsen av situasjonen fra praksis får jeg vite at han begynte å ruse seg allerede som 15åring. Jeg lurer på hva som ligger bak dette? Kan det ha noe med barndommen å gjøre? Søkte han spenning? Ville han utforske? Når det kommer til det å identifisere interseksjonelle maktrelasjoner og andre makttemaer velger jeg å fokusere på følgende kategorier: Rusproblematikk Lite kontakt med familie og barn Bor i en ettervernsbolig, er lite samarbeidsvillig - også i forhold til det å skaffe seg bolig Ikke fullført utdanning Sliter med angst Nedsatt arbeidsevne og behov for spesielt tilpasset innsats fra NAV Levd på sosialhjelp de siste årene Disse kategoriene kan føre til stempling og stigmatisering. Den lange (og tidligere) rusproblematikken kan henge nøye sammen med at han har lite kontakt med familie og barn, at han bor i en ettervernsbolig og ikke har fullført utdanningen sin. Den kan også henge sammen med at han sliter med angst og har levd på sosialhjelp de siste årene. Jeg tenker at rusproblematikken hans er roten i problemet hans. Jeg synes det er godt å se at han ønsker å forandre livet sitt til det bedre. Likevel er jeg skuffet over at han er lite samarbeidsvillig, også i forhold til det å skaffe seg bolig. Jeg kan bidra til å ha et ikke-diskriminerende forhold til Håkon ved å utelate det stemplet han har fått tildelt seg som rusmisbruker. Jeg må se Håkon som en person som har vært rusfri i ett år og som prøver å endre livet sitt. Han ønsker mer kontakt med barna og han ønsker å få en fast jobb og egen inntekt. Jeg kan oppleve han som lite samarbeidsvillig - og da velger jeg å tenke at det finnes en grunn til det. Kanskje han mangler tillit til meg som sosialarbeider? Jeg vil i allefall forsøke å bygge relasjonen mellom meg og Håkon, slik at han slipper å føle at han må trekke seg unna når vi begynner å snakke om ting som ligger "under overflaten". Jeg kan også velge å tenke annerledes i forhold til rusmisbruk som et "avvik" sett i lys av sosiologien. Avvik omtales som en unormal atferd som bryter med et samfunns normer og regler. Men kan vi ikke snu på det? Kan ikke avvik like gjerne være en måte å tilpasse seg samfunnet på? I alle samfunn må vi forvente oss avvik i følge Merton. Han har skrevet en artikkel som kan oversettes med "sosial struktur og normløshet". Han omtaler fem ulike reaksjonsmønstre. Den ene handler om at vi gjør det vi skal og blir bedt om, uten å bryte noen former for regler. Den andre handler om at vi finner andre veier til "målet", som ikke er lovlige. Den tredje handler om at vi trekker oss tilbake fra samfunnets mål og regler, og den fjerde handler om at vi gjør det vi skal - uten helt å tenke over hvorfor. Den siste blir omtalt som "rebellen" som handler om at vi gjør opprør mot samfunnet og de reglene og normene som gjelder. Kanskje jeg kan se Håkons rusproblematikk i lys av en av disse reaksjonsmønstrene? Uansett ønsker jeg i sluttfasen å reflektere sammen med kollegaer eller andre samarbeidspartnere som har vært i kontakt med Håkon. Som jeg nevnte i starten kan det hjelpe å få "nye øyne" til å se på saken. Kanskje kan kollegaene mine hjelpe meg til å tenke alternativt og finne nye måter å utføre praksis på? Personlig mener jeg at modellen for kritisk refleksjon bør gjennomføres sammen med flere kollegaer eller eventuelt andre samarbeidspartnere. Nå som jeg først har vært inne på det med samarbeid, vil jeg tilføye at samarbeid mest sannsynlig vil bli en viktigere del av arbeidet i fremtiden. Både på uniprofesjonelt (særtrekk ved den enkeltes profesjon) og interprofesjonelt (flerprofesjonelt og tverrprofesjonelt) nivå. Spesielt tverrprofesjonelt nivå fordi de sosiale problemene blir mer og mer komplekse og sammensatte. I forbindelse med dette vil det bli behov for sammensmelting av kompetanse og kunnskap for å kunne gi brukerene helhetlige, koordinerte og individuelt tilpasset tjenester. 3/5

4 Besvart. 3 SO-102, oppgave 2 Besvar en av disse to oppgavene: a. Samtalens relasjonelle karakter Drøft relasjonens betydning for sosialt arbeid, med særlig vekt på samtalen. Trekk gjerne inn begreper som anerkjennelse, systemverden/livsverden, det å jobbe i, med og gjennom relasjoner, samt relasjonskompetanse i diskusjonen. b. Sosialt arbeids historie I grunnboka i sosialt arbeid knyttes starten på faget sosialt arbeid til sosiale bevegelser på 1800-tallet i USA, England og Tyskland. Utviklingen av faget i Norge beskrives som en pre-profesjonaliserings og en profesjonaliseringsfase, og det stilles også spørsmål ved om vi er inne i en deprofesjonaliseringsfase. Redegjør for historien til sosialt arbeid i Norge, og vis hvordan den er preget av den internasjonale utviklingen. Drøft noen elementer i en eventuell deprofesjonalisering. Skriv ditt svar her... Oppgave 2a) Som sosialarbeidere jobber vi i relasjoner, gjennom relasjoner og med relasjoner. I relasjoner innebærer at vi så og si alltid inngår i en relasjon, også de vi ikke velger selv. Gjennom relasjoner handler om problemstillinger knyttet til brukerenes relasjoner både til mennesker, og mellom mennesker og samfunn. Her er sosialarbeiderens oppgave å styrke brukerens relasjoner til andre mennesker. Med relasjoner handler om relasjonen mellom sosialarbeider og bruker. Det er sosialarbeideren som i hovedsak har ansvar for relasjonen, og her er tillitt et viktig nøkkelord. Sosialt arbeid er med andre ord et relasjonelt fenomen. Vi inngår så og si alltid i relasjoner. I samtaler med en bruker er det i hovedsak sosialarbeiderens ansvar å sørge for at relasjonen blir god. Brukerens møte med sosialarbeider kan sees på som et møte mellom livsverden og systemverden som Habermas kaller det. Livsverden er den verden vi alle forholder oss til i dagliglivet, og det er her vi opplever at vi er en del av et fellesskap og utvikler oss selv som mennesker. Samfunnet er komplekst og sammensatt, og organisasjonene deler seg inn i ulike systemer. I de ulike systemene er det regler og prosedyrer, som ikke alltid samsvarer med brukerene - men som fungerer innenfor systemene. Dette "bildet" belyser både det assymetriske maktforholdet mellom sosialarbeider og bruker, men også hvor vanskelig et slikt møte kan være for brukeren. Det er viktig at møte mellom sosialarbeider og bruker er av annerkjennende karakter. Anerkjennelse er med på å bekrefte hvem vi er, og gjør oss i stand til å delta i fellesskap med andre. Dessuten er anerkjennelse en viktig forutsetning for brukermedvirkning. I følge Honneth er det tre grunnleggende former for anerkjennelse: Kjærlighet, rettigheter og solidaritet. Han deler videre opp de tre ulike formene for annerkjennelse inn i anerkjennelsessfærer: Den private sfære, rettighetssfæren og den solidariske sfæren. I den private sfæren handler anerkjennelse om ubetinget kjærlighet i relasjoner. Her får man anerkjennelse gjennom omsorg, kjærlighet, trygghet - noe som gjør oss i stand til å utvikle selvtillitt og delta i fellesskapet med andre. I rettighetssfæren handler anerkjennelse om rettsstatus, og det å bli respektert som et selvstendig individ - mens i den solidariske sfæren handler det om å ta del i et fellesskap. Her oppnår man anerkjennelse ved å føle at man kan bidra med noe til fellesskapet, samtidig som at det man bidrar med er verdifullt og blir satt pris på. Disse formene for anerkjennelse er med på å utvikle en persons selvforhold i form av selvtillitt, selvrespekt og selvaktelse. Sosialarbeideren skal i størst mulig grad være med å bidra til at samtalen er av annerkjennende karakter. Jeg ønsker også å trekke inn en artikkel som Skjervheim har skrevet som kan være en viktig påminnelse i møte med mennesker. I artikkelen snakker han om deltaker og tilskuer i medmenneskelige relasjoner, hvor objekt og subjekt er gode metaforer som det er viktig å reflektere over. Vi kan velge å gå inn i en samtale i en tilskuerposisjon. Da gjør vi automatisk brukeren til en "sak", eller et objekt. Dette skaper barrierer for relasjonen, samtidig som vi forsterker det assymetriske maktforholdet. Hvis vi derimot velger å gå inn i samtalen i en deltakerposisjon, forholder vi oss til brukeren som et subjekt - altså et selvstendig tenkende individ. Dette kan være med å styrke relasjonen, fordi sosialarbeider og bruker "blir sammen om saken". Når 4/5

5 man går inn i samtalen i en deltakerposisjon er man oppmerksom på detaljer, stiller oppfølgingsspørsmål og er til stede i samtalen både verbalt og non-verbalt. Som sosialarbeider er det nødvendig med relasjonskompetanse. Siden sosialt arbeid er et relasjonelt fenomen, innebærer også dette at vi skal "tørre" å være personlige. Det er forskjell på å være privat og personlig. Vi skal være personlige i form av at vi må la oss berøre av brukerens situasjon. Brukerperspektivet kan forsåvidt være todimensjonalt. På den ene siden skal en sette seg inn i brukerens situasjon, mens på den andre siden skal man sette seg inn i brukerens egen forståelse og tanker rundt egen situasjon. Et viktig utgangspunkt for relasjonen mellom bruker og sosialarbeider er personlig kompetanse, fordi personlig kompetanse handler om hvem du er som person både i forhold til deg selv og andre mennesker. Personlig kompetanse handler om hvem du lar andre få være i møte med deg. En relasjon mellom bruker og sosialarbeider er to relasjoner: brukerens relasjon til sosialarbeider og sosialarbeiderens relasjon til brukeren. Tillit er nøkkelordet i relasjoner. Uten tillit kan vi aldri få en god og oppriktig relasjon med bruker. Ved hjelp av tillit kan sosialarbeider og bruker bevege seg "under overflaten" og skape rom for både følelser og fornuft. Det er også viktig at man som sosialarbeider, legger merke til detaljer som er viktige for brukeren og ivaretar brukerens meninger og synspunkter (selvom disse ikke nødvendigvis alltid samsvarer med våre egne faglige vurderinger). I møter og samtaler med bruker skal det også legges vekt på brukermedvirkning og myndiggjøring. Brukermedvirkning kan defineres som "De som berøres av beslutninger eller som er brukere av tjenester skal være med i beslutningsprosesser og være med å bestemme utformingen av tjenestetilbudet". Som sosialarbeider skal man legge til rette for at brukeren får ta del i beslutningsprosesser i sin sak. Det kan bidra til å styrke tillitten og relasjonen mellom bruker og sosialarbeider. Når det kommer til myndiggjøring handler det om at vi skal mobilisere brukeren(e)s ressurser slik at de i størst mulig grad kan oppleve mestring og kontroll over eget liv. Myndiggjøring kan både sees på som en strategi eller en prosess mot et mål, men også som et mål i seg selv. Likevel kan myndiggjøring og brukermedvirkning være en utfordring i praksis. Det kan være grunnet strukturelle rammer som sier noe om hva man kan eller ikke kan gjøre i en situasjon, men det kan også være vanskelig når brukerens ønsker og meninger strider i mot sosialarbeiderens egne faglige vurderinger. Relasjonens betydning for sosialt arbeid er med andre ord veldig viktig. Det er sosialarbeiderens ansvar å sørge for at relasjonen blir god. For å kunne skape en god relasjon må vi ha kompetanse om hva en god relasjon innebærer, og hvilke egenskaper som er viktige i møte med andre mennesker. Vi må også vite noe om hva som kan svekke relasjoner, slik at vi i størst mulig grad kan unngå dette. Personlig mener jeg at noe av det viktigste i møtet med andre mennesker er å kunne sette seg inn i den andres ståsted uten fordommer, og la seg berøre av situasjonen. Det å kunne lytte er også en verdifull egenskap som alle mennesker som jobber i medmenneskelige relasjoner bør (må) ha. "Det er en grunn til at vi har to ører og en munn". Besvart. 5/5