Tillatte hjelpemidler: språklige ordbøker, f.eks norsk-engelsk, norsk-vietnamesisk (men ikke faglige ordbøker som f.eks sosiologisk ordbok).

Transkript

1 1 SO-102 høsten 2016 Emnekode: SO-102 Emnenavn: Innføring i sosialt arbeid Dato: Varighet: 5 timer Tillatte hjelpemidler: språklige ordbøker, f.eks norsk-engelsk, norsk-vietnamesisk (men ikke faglige ordbøker som f.eks sosiologisk ordbok). Merknader: Oppgavene vektes Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei Riktig. 0 av 0 poeng. 2 SO-102, oppgave 1 Bruk av kritisk refleksjon Alle deloppgavene (a, b og c) skal besvares a. Forklar hva hensikten med kritisk refleksjon er, og hvorfor det er viktig for sosialarbeideres faglige utvikling å kunne reflektere kritisk. b. Beskriv elementene i modellen for kritisk refleksjon slik den er presentert i boka sosialt arbeid en grunnbok. c. Tenk deg at det var du som var saksbehandler for Håkon. Bruk modellen for kritisk refleksjon til å gå systematisk gjennom relasjonen du har til Håkon. Skriv ditt svar her... a. Som sosialarbeider er det viktig å beherske kritisk refleksjon. Ved å reflektere over egen praksis på en kritisk måte, vil du kunne utvikle deg som sosialarbeider. Du må se på deg selv med et kritisk blikk og tenke over hvorfor du handlet som du gjorde og på denne måten hjelpe deg selv til å bli bedre i ditt arbeidet. Hvilke verdier var det som lå bak det valget jeg tok? Ved å ta i bruk kritisk refleksjon vil du også lære å kunne sette ord på taus og intuitiv kunnskap, som er kunnskap som ligger til grunn i din personlige kompetanse. Greta Marie Skau sier at personlig kompetanse handler om hvordan du er som menneske og hvilke verdier som ligger til grunne for de handlingene du foretar deg. Det handler om dine menneskelige kvaliteter, ferdigheter og hvordan du lar andre være i møte med deg. Ved å kunne sette ord på dette, vil du mest sannsynlig lære mer om deg selv og på den måten også bli flinkere til å reflektere. En godt reflektert sosialarbeider klarer å knytte praksis opp mot teorier og kunnskap. Ved å utvikle din evne til kritisk refleksjon vil du få mer ut av din praksis, og mest sannsynlig klare å utøve bedre praksis neste gang. b. I sosialt arbeid - en grunnbok er det presentert en modell for kritisk refleksjon. Denne modellen er god å bruke til å vurdere ditt eget arbeid og for å kunne gjør arbeidet bedre neste gang. Det er lurt å bruke denne i etterkant av en sak. Modellen inneholder 5 forskjellige steg som alle har ulike synspunkter. Det første steget handler om å beskrive en situasjon fra egen praksis. Her skal du redefor hva som skjedde i situasjonen, hvilke tanker du gjorde deg og eventuelt hvorfor disse tankene slo deg. Det kan være lurt å velge en situasjon hvor du selv var usikker, slik at du på den måte kan få et kritisk perspektiv på situasjonen og tenke 1/5

2 igjennom hva som er lurt å gjøre neste gang. Slik får du en god refleksjon over situasjonen Det neste steget handler å kunne identifisere interseksjonelle maktrelasjoner og makttemaer. Her gjelder det å kunne se mer enn bare problemet til personen. Du må se personen i situasjonen. Det vil si at du første må se på hele personen og hvilke omgivelser han er omringet av. Ut i fra det må du se på hvilke andre faktorer som spiller inn på denne personens liv. Et eksempel kan være en mann som kommer inn til deg på NAV kontoret som arbeidsløs. Da vil det være arbeidsløsheten som er hovedproblemet hans, men for at vi skal forstå problemet må vi også se på de andre faktorene i mannens liv. Hvis han i tillegg er en far, vil det si at han ikke bare har ansvaret for seg selv, men også sine barn. Vi må derfor også se på resten av hans liv. Har han råd til å sende barna i barnehagen? Har han mulighet til å sende barna sine på de aktivitetene de ønsker? Et annet eksempel kan være en kvinne som også er muslimsk. Setter vi disse sammen og sier at hun er en muslimsk kvinne vil man få andre asosjasjoner enn om det er en kvinne og en muslim. Poenget er at man ikke bare kan se på hovedproblemet alene, man må se på alle de andre faktorene som førte til problemet og se dem sammensatt. Dette kan være både kjønn, etnisitet, om personen har familie, om personen er arbeidsløs, hadde h*n en god barndom. Alle faktorene spiller inn og har med det betydning for hverandre. I dette steget kan man også snakke om mattemaer i forhold til undertrykkelse. Det tredje steget handler om å kunne reflektere over emosjoner og handlinger. Her gjelder det å kunne tolke både dine egne og den andres handlinge og kunne se hva slags følelser som oppstår og hvorfor de gjør det. Et eksempel kan være om en klient velger å ta en telefon mitt i samtalen med sosialarbeideren. Hva var det som fikk personen til å velge denne handlingen? Så h*n ikke på veiledersamtalen som noe det var verd å få med seg? I tillfelle hvorfor? Hvis klienten plutselig hadde begynte å gråte, hva var det som trigget dette? Hadde jeg tråkket over en grense og gått for langt med mine spørsmål, eller var det noe helt annet som lå bak? Hvilken følelse satt jeg selv igjen med etter samtalen? Hva kunne grunnen være til at jeg følte det på denne måten og hvordan oppførte den andre seg når møte var avsluttet? Det er mange gode spørsmål man kan stille seg under dette punktet. Mange av spørsmålene over er viktige når vi nå beveger oss over til det fjerde punktet. Her handler det om å utvikle alternative forståelser. Jeg må kunne reflektere over andre forståelser enn den jeg selv sitter igjen med etter samtalen. Her kan jeg trekke inn Simmel som mente at det var en todelt relasjon som dels handlet om kommunikasjon og dels om at det var to relasjoner mellom to mennesker. Han har et eksempel med et kyss. Hvor det kan være to forskjellige oppfatninger av kysset. Den ene kan tolke det som et vennskapelig kyss, mens den andre forstår det som noe mye mer. Det er altså både min og din oppfatning av relasjonen. Mead har også et godt utsagn som han kaller "å ta den andres rolle". Dette handler om at du som sosialarbeider må være klar over at den andre personen du snakker med, i dette tilfelle klienten, kan ha en annen oppfatning av relasjonen enn det du har og derfor mener Mead at man må kunne se situasjonen fra den andres ståsted eller den andres perspektiv. På denne måten vil det kunne oppstå en sensitivitet ovenfor klienten, og du vil kunne se en annen forståelse enn den du allerede har. Du må altså kunne reflektere over ulike forståelser rundt brukers situasjon. Dette vil i tillegg skape en trygghet hos brukeren, som kan føre til tillig og en god relasjon. Det femte og siste punktet er på en måte en oppsummering av stegene over. Her handler det om å sette sammen de refleksjonene du har gjort deg i modellen for så å kunne bedre din egen praksis og på den måten også bedre samfunnet. c. For å få en ordentlig gjennomgang av saken, vil jeg bruke modellen for kritisk refleksjon til å gå gjennom relasjonen jeg har til Håkon. Jeg skal ta utgangspunkt i de samtalene jeg har hatt med Håkon hvor jeg opplever at han holder meg litt på avstand, og svarer noen ganger kort og avvisende på mine forsøk på å nærme meg samtaler om hans relasjoner til familien. Jeg syns han er lite samarbeidsvillig, også i forholde til det å skaffe seg bolig. Etter at det første steget er gjennomgått går jeg over til steg to som omhandler interseksjonelle maktrelasjoner og makttemaer. Jeg vil først fokusere på å trekke ut de faktorene som kan spille inn på arbeidsløsheten. I dette tilfelle velger jeg å trekke inn kjønn, alder, far, psykiske lidelser, separert (slik jeg tolker teksten er han separert). Alle disse faktorene påvirker hverandre. For det første er han en arbeidsledig mann på 35 år. Noen menn vil se dette som et stort nederlag i seg selv, det å ikke kunne ta vare på seg selv. I tillegg er han far, som vil si at han har ansvaret for barna sine, og dette ansvaret har han ikke klart å utføre. Til slutt har han slitt med angst, som er en psykisk lidelse og kan på denne måten føle seg litt stempla av samfunnet. Her kan det være relevant å trekke inn stemplingsteorien til Becker, som går ut på at omgivelsene rundt deg stempler deg som, i dette tilfellet, et avvik, og dette får konsekvenser på hvordan folk reagerer og handler rundt deg. Stemplingen blir med på å forsterke avviket. Poenget er at alle disse faktorene sammen viser at det er mer enn bare arbeidsledigheten som er problemet. Derfor vil det ikke hjelpe å bare fokusere på det ene problemet, men jeg må fokusere på alle omårdene og alle faktorene. Som sosialarbeider må jeg i tillegg være klar over det asymmetriske maktforholdet som kan oppstå når Håkon kommer inn på mitt kontor. Det kan være vanskelig for han da han kommer inn som arbeidsledig far på 35 år, med avhengighetsbakgrunn og psykiske lidelser. Mange vil i hans situasjon føle seg veldig liten når det sitter en jente der i 20års alderen, som skal hjelpe. Kanskje dette kan være gunnen til Håkons avstand? Derfor er det viktig for meg å kunne redusere dette asymetriske maktforholde mellom oss mest mulig, slik at vi kan få til en god dialog. I det tredje steget velger jeg å fokusere på hvorfor Håkon har en avvisende adfert, når jeg prøver å snakke om relasjonene han har til familien sin. Det første som slår meg er at dette mest sannsynlig er noe han ikke er komfortabel med å snakke om. Kan dette være grunnet skam? Det er en mulig forklaring. Slik jeg tolker teksten 2/5

3 har Håkon vært separert og siden verken han eller moren til dattera har fått foreldreretten, kan dette tyde på at det var et vanskelig forhold. Kanskje var moren også innblandet i rusmiljøet ettersom det er der mye av nettverk til rusmissbrukere ligger. Dette kan ha påvirket han videre. Blant annet er det mange som mister jobben i slike bråde endringer i livssituasjonen. Håkon har i tillegg lite sammenhengende jobberfaring, som kan skyldes mange av de interseksjonelle maktforholdene over. Her velger jeg å trekke inn Axel Honneths annerkjennelsesteori. Den er delt inn i tre sfærer. Den private sfære, rettferdighetssfæren og solidaritetsfæren. Her er det mest relevant å snakke om solidaritetsfæren med tanke på jobbsammenheng. Håkon har ikke jobbet så mye og har med det kanskje ikke fått utviklet selvaktagelsen som Honneths snakker om. I solidaritetsæren handler det om å bli verdsatt som individ med ressurser som er viktige for andre. Blir man ikke det blir det sett på som krenkelse i denne sfæren. Vi får ikke vite så mye om barndommen til Håkon, men utifra det jeg forstå har den ikke vært den beste. Dette kan ha vært med å skade han i forhold til å lære ulike normer og verdier og hvordan man skal opptre i fellesskap med andre. Dette bygger på teorien om den private sfære. Dette kan igjen ha påvirket hans valg i jobbsammenheng. Kanskje visste han ikke helt hvordan han skulle klare å holde på en jobb. Det har nok helt sikkert en del med rusmisbruken å gjøre også, men veger å ikke fokusere på dette i her. Jeg velger også å legge vekt på hvorfor hans handlinger er lite samarbeidsvillige når det kommer til å skaffe seg egen bolig. Kan dette ha noe å gjøre med at han bare har vært rusfri et år? Er han redd for å dette tilbake i gamle spor? Håkon bor nå i en ettervernsbolig hvor han har fått hele tiden blir passet på og får hjelp om han skulle trenge noe. Der har han kunne snakke ut om det han har på hjerte og kanskje følt seg trygg på seg selv og sine valg. Det kan tenkes at han ikke er helt sikker på om han er klar til å starte helt alene enda og derfor velger å drøye boligjakten så lenge som mulig. Dette hjelper meg til å få alternative forståelser til for eksempel hvordan Håkon har det og hvorfor han handler som han gjør. Jeg ser at Håkon sliter og både skjønner og merker det på han at NAV ikke er et sted han ønsker å være. Slik jeg ser det vil det være lurt for meg å fokusere på styrkeperspektivet i motsetning til det patologiske synet, som fokuserer på det syke og skadede med personen. I neste møte skal jeg i steden forkusere på å finne de iboende ressursene som finnes hos Håkon og hjelpe han til å ta disse i bruk, slik at han kan føle mestring og ikke minst føle at han får igjen litt styring over eget liv. Dette kalles myndiggjøring, og ligger veldig tett opptil hjelp til selhjelp. Så jeg kan hjelpe Håkon, men i bunn og grunn er det han som må myndiggjøre seg selv. Dette krever stor bruk av brukermedvirkning. For å få dette til og for at flytting til ny bolig skal gå mest mulig smertefritt, ville jeg ha utarbeidet en individuell plan sammen med Håkon. På denne måten vil han ha en plan å følge, som kan gjøre hverdagen litt lettere for han. Denne vil blant annet inneholde alle målene som er viktige for håkon å oppnå. Dette kan for eksempel være å få møte sønnen sin oftere. Planen skal også inneholde delmål, som for eksemple at han kan få hjelp til å finne seg en jobb, og klare å holde på den. Planen skal også inneholde tidspunkt for avtaler og hvem som er hans kontaktperson. På denne måten vil jeg kunne endre både mitt syn på Håkon og kanskje også Håkons syn på systemet til noe positivt, som igjen vil ha innvirkning på samfunnet. Besvart. 3 SO-102, oppgave 2 Besvar en av disse to oppgavene: a. Samtalens relasjonelle karakter Drøft relasjonens betydning for sosialt arbeid, med særlig vekt på samtalen. Trekk gjerne inn begreper som anerkjennelse, systemverden/livsverden, det å jobbe i, med og gjennom relasjoner, samt relasjonskompetanse i diskusjonen. b. Sosialt arbeids historie I grunnboka i sosialt arbeid knyttes starten på faget sosialt arbeid til sosiale bevegelser på 1800-tallet i USA, England og Tyskland. Utviklingen av faget i Norge beskrives som en pre-profesjonaliserings og en profesjonaliseringsfase, og det stilles også spørsmål ved om vi er inne i en deprofesjonaliseringsfase. Redegjør for historien til sosialt arbeid i Norge, og vis hvordan den er preget av den internasjonale utviklingen. Drøft noen elementer i en eventuell deprofesjonalisering. Skriv ditt svar her... b. sosialt arbeid historie I denne oppgaven velger jeg å først se på utviklingen av sosialt arbeid i USA, England og Tyskalnd for så å se på hvordan disse utviklingene har preget Norge.Til slutt skal jeg drøfte noen elementer i en eventuell 3/5

4 deprofesjonalisering og komme med noen eksempler på dette. Det var overordnet nød rundt 1800-tallet, grunnet industrialiseringen og urbanisering. Dette førte til store sosiale utfordringer, som familien ikke lenger klarte å hjelpe til med. Veldedighet hjalp ikke lenger og problemene ble bare verre. Det var behov for utdanning og hjelp og det var i denne perioden sosialt arbeid vokser fram. Selvom utviklingen har tatt litt ulike retninger i de forskjellige landene, er landene inspirert av hverandre. I England førte industrialiseringen til stor befolkningsvekst i byene og dette medførte store slumområder. Det er i disse områdene vi finner Octavia Hill. Hun arbeidet med barn i slummen og ønsket å bedre boforholdene. Hun startet et prosjekt, som skulle gi billige boutgifter. Dette var viktig for henner fordi hun mente at bolig var en forutsetning for å få seg arbeid. Litt senere ble hun en av nøkkelpersonene til å starte Charity Organisation Society. De sto for å bedre levekårene til de fattigste. Hill var også veldig opptatt av "hjelp til selvhjelp" prinsippet. Hun etablerte etter hvert verdens første settlement som ble kalt Toneeby Hall. I USA hadde man to personer som regnes som grunnleggerne av sosialt arbeid. Det var Mary Richmond og Jane Addams. Richmond var tilhenger av Charity Organisation Society og veldig opptatt av profesjonensutøvelsen av sosialt arbeid. Hun ville få gjennom en egen utdanning for sosialt arbeid. Hun skrev den aller første metodeboken i faget "Social Diagnosis". Addams var en praktiker og var med det engansjert i hjelpearbeid. Hun var også tilhenger av settelmentsbevegelsen til Octavia Hill. Hull House var USAs første settelment og Addams var med å startet dette. Hun mente problemene som oppsto skyldtes at samfunnet var dysfunksjonelt. Derfor mente hun at man først måtte endre strukturer og forhold i samfunnet før man kunne hjelpe enkeltpersoner. Richmond mente derimot at problemene skyldes individet selv og derfor måtte man først se på individet for så å gi dem en sosial diagnose. I Tyskland blir Alice Salomon sett på som en viktig person i utviklingen av faget. Hun var på en måte Richmond og Addams i en og samme person. På den ene siden var hun veldig opptatt av å få til en utdanning som Richmond og på den andre siden var hun en aktivist og reformator som Addams. Dette merket man også når hun valgte å vektlegge praksis i undervisningen. I Norge deler man gjerne inn utviklingen av sosialt arbeid inn i to utviklinglinjer, pre-profesjonalisering og profesjonalisering. Den første kan tidsfestes til rundt 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet og den andre til årene rundt andre verdenskrig og de gode årene med oppbygningen av velferdsstaten. Pre-profesjonaliseringfasen begynte på samme måte som i de andre landene med industrialiseringen. Den førte til at mange flyttet inn til byene som igjen førte til mange nye sosiale utfordringer. Eilert Sundt var reformator og bygde sitt arbeid på å jobbe og forstå de fattigstes situasjon. Dette ga lys til en helt ny innfallsvinkel som ga nye forståelser på sosiale problemer. Det vokste etter hvert fram en del veldedige organisasjoner, blant annet Frelsesarmeen i Dette førte til at det også vokste fram kvinneorganisasjoner, som var uvanlig på denne tiden. Elise Hambro var en viktig person og startet opp de første sosialkursene vi fikk i Norge. Profesjonaliseringsfasen startet med at Norsk forening for sosialt arbeid satte ned en komite som skulle diskutere om vi trengte en sosialarbeider utdanning i Norge. Dette arbeidet stoppet opp under krigen, men ble tatt opp igjen etter. Da hadde vi nemlig behov for en velferdsstat. Velferdsoppgavene sto i kø og vi hadde bruk for godt kvalifiserte sosialarbeidere som kunne forvalte oppgavene. Den første sosialarbeiderutdanningen kom i Oslo i 1950 og i 1964 fikk faget et profesjonelt fotfeste, ettersom det var sosialarbeiderne som skulle forvalte loven. Som vi kan se ble Norge som resten av landene nødt til å gjøre noe når industrialiseringen kom fordi det førte til en kraftig urbanisering. Man kan tenke seg at Eilert Sundt nok var inspirert av både Octavia Hills måte å arbeide med barn i slummområder på og Addams hjelpearbeid, når han begynte å studere de fattige. Hambro ble muligens inspirert at Richmond og måten å utarbeide undervising og profesjonen sosialt arbeid på, når hun valgte å starte opp de første sosiale kursene. Landene har både likheter og ulikheter i utviklingen, men man kan tydelig se at landene har vært inspirert av hverandre. Norge og Tyskland har spesielt vært inspirert av USA med Richmond og Addams ettersom det er disse to som blir regnet som sosialt arbeids grunnleggere. I Norge er det også spekulasjoner på om vi er på vei inn i en deprofesjonaliseringsfase. Jeg velger å forklare dette gjennom bruk av eksempler for å få en bedre forståelse av begrepet. De som arbeider i Nav blir(hvis jeg husker riktig) ikke lenger kalt sosialarbeidere, men veiledere. Dette ble kanskje gjort for å få et bedre syn på hva de faktisk jobber med, ettersom de blant annet driver veiledersamtaler. Noen mener at dette kan være en start på deprofesjonaliseringen. At profesjonen sakte begynner å miste sin profesjonalitet. Det er også blitt snakk om å slå sammen for eksempel barnevernspedagoger og sosionomer til en felles profesjon. Dette er det også noen som mener kan føre til en deprofesjonalisering. Jeg tolker det som at noen da mener at profesjonene blir mindre profesjoneller, fordi de ikke lenger er en egen profesjon. På den andre siden er det nok personer som mener at dette vil være til det beste for disse profesjonene. Kanskje med tanke på det tverrfaglige sammarbeidet. Slik det er i dag har jeg fått inntrykk av at de ulike profesjonene sliter med å få til et godt og utarbeidet samarbeid. Kan det da tenkes at dette vil føre profesjonene nærmere hverandre ved å da slå sammen disse til en? Kan dette føre til et bedre samarbeid? Eller vil det bare føre til deprofesjonalisering, slik at begge yrkene mister sin profesjonalitet? Et annet eksempel som jeg har valgt å ta med er hentet fra seminaret med Forandringsfabrikken. Her hørte vi på tre ungdommer snakke om sitt liv og sine utfordringer. Det de la mest vekt på var at sosialarbeiderne måtte 4/5

5 vise mer kjærlighet og varme enn det de gjorde ovenfor dem. Selvfølgelig er det viktig å vise kjærlighet og varme, men i hvor stor grad kan man gjøre dette før man går over til å ta jobben som omsorgspersoner? Kan dette gå så langt som at det kan føre til en deprofesjonalisering? Og er det i såfall en dårlig ting? Alle er viktig spørsmål i spekulasjonene rundt om vi er på vei inn i en deprofesjonaliseingensfase. Norge har som de andre landene vært inspirert av hverandre for å få til utviklingen av sosialt arbeid. Octavia Hill fra England har hatt stor innnvirkning på USAs Richmond og Addams utvikling av faget. Richmond og Addams regnes altså som grunnleggere av faget, men også de ble inspirert av blant annet England. Norges utvikling ble delt inn i pre-prefesjonalisering og profesjonalisering og de spekuleres i om Norge er på vei inn i en tredje fase. Deprofesjonaliseringsfasen er mye omdiskutert og det er vansklig å vite om det får en posetiv eller negativ virkning på faget. Besvart. 5/5