Smedens Kunst. Rasmus Loen Steensgaard.

Transkript

1 Smedens Kunst Rasmus Loen Steensgaard Loen Smed 2018

2 I denne verdenen er man enten en ambolt, eller en hammer

3 Contents Introduksjon 5 Gjennomgang av Essetyper 7 Sideblåst 7 Underblåst 8 Gassesse 8 Andre typer 9 Kull, Koks og Gass 10 Trekull 10 Stein-/smikull 10 Koks 10 Gass 11 Hvordan fyre og vedlikeholde essa 12 Rengjøring 12 Fyring 12 Vedlikehold 12 Ambolter 14 Verktøy 15 Må ha 15 Bør ha 16 Kan ha 17 Arbeidstilling 18 Arbeidshøyde 18 Hammerteknikk 18 Litt matematikk: 19 Smiteknikk 20 Generelt 20 Strekke og Spre 21 Stuke 21 Bøye og vri 22 Grunnleggende materialkunnskap 24 Herding, anløpning og normalisering 25 Design 28 Overflatebehandling 29

4 Til utendørsbruk 30 Patina 30 Damask 31 Bygge esse selv 32 Kullesse 32 Den enkleste 32 Den litt mer avanserte 33 Den stiligste 33 Avtrekk 33 Gassesse 34 Den enkleste 34 Videre referanser på nettet: 35 Praktiske øvelser Ildrake 36 Flaskeåpner Hjertekrok 40 Vanndypper 42 S-krok 44 Tips og triks 46

5 Introduksjon Hefteversjon: Flere oppdateringer kommer I en verden av moderne duppedingser og sosiale medier er det lett å glemme historien som fikk oss hit. Min jobb som smed er å holde liv i denne historien. Gjennom tiden, var det ingen verktøy som kunne bli lagd uten at en smed bidro et eller annet sted i produksjonen. En øks for å hogge ved? En god lås til å beskytte hjemmet? En plog til å dyrke jorden? Alt dette trengte ferdighetene til en smed. Kort fortalt, det var smedene som lagde redskapene som bygde sivilisasjonene. På begynnelsen av 1900-tallet ble dette skrevet om smedyrket: det var smiu på hør einaste gard i bygde, og det vart ikkje rekna for nokon flink gardbrukar hvis han ikkje greide o smie te husbruk, varn han ikkje dugande te alt, so gjorde han arbeidsbyte med ein tå grannan. Personlig synes jeg det beste med smedyrket er problemløsningen. Det er alltid en spennende utfordring å finne ut av hvordan noe ble lagd før. I mange tilfeller vil den gamle måten fremdeles være den enkleste måten å gjøre det på. Så klart, arbeidet har blitt lettere med moderne hjelpemidler som maskinhammere, slipemaskiner og sveiseapparat, men teknikkene i seg selv en de samme den dag i dag, som de var for 5000 år siden. I dette heftet regner jeg ikke med at jeg kommer til å svare på alle spørsmålene du noen sinne kommer til å ha. Derimot så håper jeg at ved å lese dette heftet vil du ha en bedre forståelse for hva som er det riktige spørsmålet å stille. Vi kommer til å gå igjennom det grunnleggende. Vi kommer til å gå igjennom essetyper og brensel, ambolter, verktøy og utstyr. Samt hammer- og smiteknikker, overflate- og varmebehandling. Til slutt går vi igjennom ulike måter du kan sette sammen de forskjellige teknikkene for å skape noe helt eget. -Rasmus, 25. September

6 6

7 Gjennomgang av Essetyper Smia på Skjedsmo Bygdetun I hovedsak finnes det to typer esser; kull og gass, men under disse finnes det også et par undergrupper. Her avhenger det av hvordan essetrauet er utformet, hvor lufta kommer inn eller hvor mange brennere og åpninger det er. Felles for kullessene er at de har et bord for å holde kull før det blir brent, et essetrau med blåsehull og gjerne en slaggbryter. Det er også vanlig med et slagghus under essa for å hindre varmt slag i å renne rett ut på gulvet etter å ha passert gjennom slaggbryteren. Størrelsen på essetrauet avhenger helt av størrelsen på arbeidsstykke en jobber med. Jobbes det i hovedsak med små emner og knivblader, vil en dybde på 70 mm og en åpning oppe på rundt mm være rikelig. Jobber en mye med større ting, som for eksempel hammere og økser, kan det være behov for essetrau opp mot 150 mm i dybde og mm i åpningen. I nyere tid har essetrau av støpejern blitt veldig populært og er rimelig å få tak i. Fordelen med et essetrau i støpejern er at slagget ikke fester seg til støpejernet, i motsetning til essetrau av ildfast stein og lignende. Før var det veldig vanlig å mure hele essa og trauet i naturstein eller teglstein. Ulempen med et essetrau i natur-/teglstein er at over tid vil steinen gå i oppløsning på grunn av de høye temperaturene. I tillegg er de ulike steinene mer utsatt for slitasje når man skraper løs slagget og bruker boraks. Dette gjelder som sagt kun essetrauet, og det er ikke noe i veien for å kombinere et essetrau i støpejern, med et bord i natur-/ teglstein, eller annet ildfast. Sideblåst I en esse med sideblåst kommer luften inn fra siden, enten nederst eller nære bunnen av essetrauet. Fordelen med en sideblåst esse, og spesielt i de tilfellene hvor luften kommer inn litt over bunnen av essetrauet, er at blåsehullet ikke tettes igjen av slagg. Mange gamle sideblåste esser hadde ikke noe essetrau i det hele tatt, men snarere en stor binge med kull som de fyrte i. Over tid ville denne bingen fylles med aske som vil fungere som essetrauet. Fordelen med en slik binge er at du kan tilpasse og forme den helt etter dagens gjøremål. Ulempen er den avsindige mengden med kull som vil gå med til å lage haugen med aske som du vil trenge for å få et skikkelig essetrau. 7

8 Underblåst I en underblåst esse sitter blåsehullet i bunnen av essetrauet og vil blåse gjennom hele kullhaugen på vei mot pipa. Dette gir en bedre fordeling av varmen, som spesielt kommer til nytte når en skal smi og smisveise større gjenstander. En ulempe med underblåst esse er at slagget vil ha en tendens til å samle seg i bunnen av essetrauet og blokkere blåsehullet. Dette har i mange tilfeller blitt løst ved å legge inn en slagbryter som vil bryte slagget opp i mindre biter og la det falle ned i et slagghus under essa. Denne slaggbryteren fungerer også ofte som luftventil i underblåste esser og lar deg justere trekken. Rent historisk har det trolig vært mest praktisk med sideblåst esse fordi det er den enkleste måten å koble på luftrøret fra blåsebelgen. Den gangen ble lufttrykket justert med steiner på toppen av belgen. Hvor mer vekt ville presse belgen raskere sammen, og dermed gi mer blås. Nå om dagen, med elektriske vifter, er det mer vanlig å ha en spak på siden eller under essa som fungerer omtrent som et spjeld, ved å stenge eller åpne for mer luft. Det finnes også de vifter som har justerbar hastighet, og det lar seg godt gjøre å bruke en slik også. Personlig så foretrekker jeg bare den øyeblikkelige virkningen et mekanisk system gir. Gassesse En gassesse har mange fordeler, men som kullessene har de også noen ulemper. Gassesser kommer i hovedsak i to varianter, som igjen har flere størrelser, versjoner og utforming. I hovedsak så snakker vi om gassesser med passiv (atmosfærisk) oksygentilførsel, og aktiv oksygentilførsel. Jeg kommer kun til å ta for meg den passive varianten, siden de med aktiv oksygentilførsel (per dags dato) er veldig dyre i innkjøp, i hovedsak beregnet på industrismier. Det er en del fordeler, naturligvis avhengig av versjon, ved å ha gassesse med aktiv oksygentilførsel. Blant annet kan du få mer effektiv forbrenning, bruker mindre propan per kw varme og jevnere oppvarming av kammeret. Men igjen, disse er ofte dyre i innkjøp og vanskeligere å lage selv. For en som kun driver på hobbybasis vil jeg be deg tenke deg nøye om hvorvidt du ønsker en gassesse med aktiv oksygentilførsel. En gassesse består i hovedsak bare av brenner, kammer og propanflaske. Luften kommer i hovedsak til gjennom dysen som spruter ut gass. Dette er en veldig rimelig måte å starte på, kan bli bygd selv forholdsvis enkelt og til nøyaktig det du trenger den til. Når det er sagt så vil jeg påpeke at om du tar steget og skaffer deg en brenner av god kvalitet, med noen justeringsmulighet for trekk, så vil du trolig spare penger på propan på lang sikt. Fordelene med gassesse at det er enkelt å varme flere emner samtidig, det er enkelt å justere temperaturen og emnet kan ligge lengre på smitemperatur uten å risikere å brenne opp emnet. Gassesser krever i likhet med kullesser lufting, men du vil slippe problemer med røyk og egner seg derfor bedre til bruk i tettbebygde områder. Spesielt om det er vanskelig å installere avtrekk i boden/garasjen. På grunn av evnen til å justere temperaturen egner også gassesse seg bra til herding. Ulempene med gassesse er at de er mer begrensende med tanke på hvilke størrelser man kan jobbe i. Du vil for eksempel aldri klare å få plass til 10 cm3 med stål i et kammer på 9 cm3. Gassesser kan også være, litt avhengig av type, van- 8

9 skelige å bruke til essesveising, samt å rengjøre etterpå, men det pleier ikke å være et problem med en god brenner. Andre typer Oljeesse; fungerer omtrent på samme måte som en gassesse. Den har et kammer, en eller flere brennere og ofte flere åpninger eller luker. Forskjellen ligger i brensel, som enten er god gammel fyringsolje eller diesel. Oljeessene har blitt mye brukt industrielt og til masseproduksjon av detaljer. Oljeessen fungerer ved at oljen blir satt under trykk og forstøvet gjennom en dyse som også blander inn luft. Oljessene har mange av de samme fordelene og ulempene som gassessene; flere emner kan bli varmet opp samtidig, det er lett å justere temperaturen, man kan få fullstendig forbrenning, de er effektive i drift og er varme med en gang, du må ha en esse stor nok til det du ønsker å smi og kan være vanskelige å bruke til essesveising. Elektrisk esse; eller bare en veldig kraftig varmeovn, noe lik de brukt til å brenne keramikk, er mest praktisk å bruke når du skal holde et emnet på høy temperatur så nøyaktig som mulig over lengre tid. Dette gjør de velegnet til å herde og anløpe i, spesielt de som har digitalt termometer. Det er få elektriske esser som er så effektive eller blir så varme at de egner seg til smiing, men like fullt så finnes det noen av dem. Induksjonsesse, er også en variant av den elektriske essen som finnes, men disse er så langt det er meg bekjent utrolig dyre i innkjøp og ikke allsidige nok i bruk for en smed. Induksjonsessene fungerer ved at stålet blir utsatt for et sterkt elektromagnetisk felt med vekselstrøm som justeres etter behov og størrelse. Varmen oppstår i emnet på lik linje som du får varmeutvikling i en resistor når den blir utsatt for det vekslende magnetfeltet. Induksjonsesser er fordelaktige når det er behov for nøyaktig samme temperatur i samme type emner gjentatte ganger. Induksjonsesser er også ekstremt energieffektive da de kun varmer opp emnet, og ikke luften rundt. Det er derimot veldig mange variabler som man må ta høyde for, og mange justeringer som må gjøres hver gang man endrer dimensjon på emnet eller området som skal varmes opp. Dette er tidkrevende og direkte upraktisk med mindre samme operasjon skal gjøres flere hundre ganger på rad. Dette er riktig nok per dags dato, og det blir til stadighet gjort fremskritt som kan gjøre induksjonsesser til en realitet i hobbysmiene. 9

10 Kull, Koks og Gass Alt brenner, bare det blir varmt nok Gammelt jungelordtak fra speidergruppe i Follo. Trekull Norge har fra gammelt av har brukt trekull som brensel i smia. I hovedsak skyldes dette de store mengdene med skog vi har hatt her til lands. Fordelen ved å fyre med trekull i forhold til vanlig ved er at trekullet allerede er brent fritt for alle urenhetene og fuktighet. Det du da sitter igjen med er et brensel som er lettantennelig og avgir lite røyk. Trekull er også fritt for svovel, lett å produsere og brenner med en roligere flamme enn steinkull. Trekull er ikke videre karbonreduserende og vil heller dermed ikke forurense stålet. Dette gjør trekull velegnet til smiing av stål med høyt karboninnhold og til herding. Ved essesveising vil den rolige flammen til trekullet gjøre det enkelt å se boraksen syde og koke og det er enklere å få den ideelle sveisetemperaturen. Nå om dagen selges gjerne trekull som grillkull, men er adskillig dyrere i innkjøp en stein-/ smikull. Å produsere trekull er nokså enkelt og kan gjøres selv. Hele prinsippet går ut på å utsette veden for høye temperaturer, uten å slippe til oksygen. Start med å fylle en tønne eller stor kjele med ved. Snu tønna slik at åpningen er ned, og eventuelt dekk til kanten rundt med litt jord. Fyr deretter opp bål rundt tønna til veden inni er blitt forkullet. Det kan ta alt fra et døgn til flere dager avhengig av mengden. Husk å lag hull i toppen for å slippe ut røyken! I prinsippet er dette den samme måten å brenne trekull på som ble brukt i de gamle jord- og torvmilene over hele landet. Vi gjør det bare uten alt styret med luftekanaler og torvdekket. Stein-/smikull Steinkull eller smikull er i grunn det samme, men smikull har gjerne høyere kvalitet og har blitt knust ned til mindre biter, gjerne på størrelse med nøtter. Personlig heller jeg mer mot kastanjenøtter, ettersom jeg synes peanøtter blir for smått. Kvaliteten på steinkull kan variere enormt, og det kan tidvis være veldig vanskelig å få tak i godt kull. Om du får muligheten til å ta på steinkullet er det et par ting du kan se etter som vil kjennetegne god kvalitet. Det er skjørt å bryte opp, gir en glinsende, blank bruddflate. Det skal brenne med kort flamme og avgi lite røyk. Samt inneholde få urenheter som bergrester, svovel og annet grums som blir til slagg etterhvert som arbeidsdagen går. Personlig har jeg forelsket meg litt i britisk smikull, og har brukt det med stort hell de siste årene. Koks Enkelt fortalt er koks halv brent steinkull og du kan se på det på samme måte som trekull i forhold til vanlig ved. Ved å brenne ut urenhetene i steinkull vil du sitte igjen med koks som er veldig lett og porøst. Koks inneholder mindre svovel og andre urenheter, brenner med kortere flamme og forholdsvis lite røyk. Koks er 10

11 gjerne noe som ligger igjen i essa fra forrige arbeidsdag, og er veldig fint til å fyre med på starten av dagen. Selv prøver jeg å alltid ha en bøtte med koks liggende, enten til å bruke på messer og festivaler hvor mye røyk blir sjenerende på folk, eller for å bruke som et alternativ til trekull når jeg jobber med ømfintlige materialer og emner. En god smed vil aldri fyre med steinkull. Ikke misforstå meg her nå, steinkull er det jeg kjøper inn og bruker. I prosessen med å vedlikeholde ilden i essa roterer jeg det ferske steinkullet (også kalt grønt steinkull) gradvis nærmere ilden. Ved å ha en ring av ferskt steinkull liggende langs kanten på ilden vil steinkullet bli utstatt for nok varme til å ryke lett gradvis bli gjort om til koks etter hvert som urenhetene blir frigitt i varmen. Når dette jevne rotasjonen av steinkull og koks blir gjort riktig, har jeg alltid en god mengde med koks tilgjengelig som jeg kan skyve inn i ilden. Fordelen med å gjøre det på denne måten er at du vil lettere få en høyere temperatur i midten av essa og det vil også være enklere å vedlikeholde en jevn varme. Gass Den vanligste gassen å fyre med er propan. Du kan kjøpe vanlige propanflasker på omtrent samtlige bensinstasjoner. Bare husk at du trenger industrikobling på gassflaskene for å kunne levere nok trykk til gassessa. Det finnes også en hel haug med andre gassblandinger. Et par av de vanligste er acetylen (C2H2) som i hovedsak er brukt i skjærebrennere. Metan og ymse typer naturgass er også mulig å bruke, men kan ikke måle seg med propan når det gjelder generell tilgjengelighet og effekt. I smia er en skjærebrenner et veldig nyttig verktøy å bruke når en kort presis varme er nødvendig. For eksempel ved nagling, stuking eller i detaljarbeid. Det går an å bruke en skjærebrenner som eneste varmekilde når du smir, men du bør like fullt ordne deg et lite kammer å holde på varmen og få litt mer effekt. Acetylen må derimot aldri bli brukt i stedet for propan i en gassesse! Acetylen er notorisk eksplosivt under trykk og kan utvikle ekstrem varme også uten oksygen. 11

12 Hvordan fyre og vedlikeholde essa Give a man a fire and he s warm for a day, but set fire to him and he s warm for the rest of his life. - Terry Pratchet Rengjøring Det første som skjer på begynnelsen av en ny arbeidsdag er rengjøring av essa. Slagg sammen med aske og annet smågrums fjernes fra bunnen av essetrauet for å sikre fri trekk gjennom blåsehullet. Slagg er veldig lett å kjenne igjen så snart du vet hva du ser etter. Det minner om noe mellom glass og porøs stein og samler seg i klumper i bunnen av essetrauet. Slagg har den leie uvanen med å stjele varme. Blir det for mye slagg i essa vil essesveising bli vanskelig, om ikke direkte umulig. Avhengig av kvaliteten på stein-/smikullet du bruker kan det være nødvendig å rengjøre essa flere ganger i løpet av en arbeidsdag. Fyring Når essa er rensket og blåsehullet fritt for blokkeringer, kan vi begynne å fyre. Det er et par ulike måter å fyre opp i essa på. Noen sverger til å starte et lite bål med flis og spon, mens andre har en skjærebrenner de kaster oppi essa og lar den ta seg av resten. Jeg vet også om flere smeder som sverger til en stor ball av avispapir og koks, men dette er noe jeg aldri har hatt stabil suksess med selv. Prinsippet er uansett det samme, skap en liten ild og snik inn større biter med brensel samtidig som man åpner for mer trekk. Ta det pent og rolig, og prøv å unngå å brenne ned Roma på en dag. Personlig så driver jeg tidvis å fusker med trearbeid, i hovedsak skjefting av hammere, økser og kniver. Jeg pleier å samle opp mesteparten av sponet og flisene som dette arbeide skaper og bruker det til å fyre opp i essa med. Vedlikehold Det er kort fortalt tre ting det er lurt å huske på når det gjelder vedlikehold av ilden i essa; rotering av ferskt kull inn mot glohaugen, riktig størrelse på glohaugen og riktig trekk. Ferskt kull ryker mye i starten mens urenhetene blir brent ut av kullet. Ferskt kull vil brenne med en noe lavere temperatur og kaster du ferskt kull rett i essa vil det senke temperaturen i iden. På samme måte som en isbit i en varm drink. 12

13 Derfor er det viktig å gradvis rotere kullet nærmere essetrauet etter hvert som det brenner og blir til koks. I praksis betyr det at du aldri ønsker å brenne steinkull direkte, men kun brenne de kullbitene som har blitt til koks. For å omdannet steinkull til koks raskere, kan du ha litt vann på kullet som ligger i utkanten. Det er da snakk om en lett dusj og ikke drukning, og aldri ha vann direkte i essetrauet! Den brå avkjølingen kan få essetrauet til å sprekke og vil ødelegge sjelefreden din. Vannet vil hjelpe til med å trekke urenhetene ut av kullet og samtidig hjelpe deg med å kontrollere hvor mye ilden sprer seg. Om alt dette blir gjort riktig vil du ha mindre røykutvikling og en varmere ild. Det er spesielt viktig å huske på ved essesveising hvor du ønsker å skape en liten grotte eller hule med kull på alle siden og bare en liten åpning for å se temperaturen på emnet. En økonomisk smed, er også en smed som klarer å kontrollere ilden. Jobber du med små emner, trenger du ikke en like stor glohaug. Dette er en balansegang det er viktig å lære seg. En stor haug til et lite emnet vil ikke bare være sløsing av kull og penger, men vil også øke faren for at du brenner opp arbeidsstykket ditt. På den andre siden, om glohaugen din er for liten vil arbeidsstykket ditt aldri bli varmt nok, eller vil bruke år og dag på å komme opp i temperatur. Riktig trekk i essa er ganske enkelt å oppnå, men er kanskje det viktigste. For å gi deg litt perspektiv ber jeg deg sammenligne de gamle blåsebelgene med moderne vifter, eller til og med en støvsuger. Det er med god grunn de gamle smedene foretrakk å ha en stor belgene som blåste jevnt og trutt hele dagen, i stedet for å ta i bruk en vifte som kunne blåse i uendelige hastigheter. Grunnen til dette er volum kontra trykk. Ved å ha en liten vifte som blåser med høyt trykk, for eksempel en støvsuger, vil du rett og slett risikere å blåse all varmen (og kullet) rett ut av essa. Og tro meg, du vil se ganske tåpelig ut når du ved et uhell smeller trekken over på full pupp og alle glørne bestemmer seg for å flykte til skogs. I motsetning, har du en god gammel belg, eller bare en vifte med stort volum og lavt trykk, vil du fremdeles kunne levere en jevn tilførsel av oksygen til ilden i essa, uten å spre glør over alle hauger. Personlig så synes jeg det er fantastisk bli invitert til en gammel smie med belgen i behold. Det er en helt annen måte å jobbe på, som jeg selv finner veldig avslappende og befriende. Ilden og varmen ligger mye tettere i essa og ved å stå og pumpe belgen blir du øyeblikkelig langt mer bevisst temperaturen du har. Noe å tenke over om du sliter med at emnet ditt ofte brenner opp, eller du lett blir distrahert. Forøvrig så vil en pedaldreven feltesse være en god mellomting mellom en gammel belg og en moderne vifte (/ støvsuger). Hver gang du tar emnet ut av glohaugen: steng av trekken! Dette er kanskje det punktet hvor det er lettest å slurve, men også det punktet hvor det kan spares mest penger kull. Du trenger ikke å ha et brølende monster i ryggen mens du står bøyd over ambolten. Et slikt monster brenner bare unødvendig mye kull, og kan i verste fall gjøre så du står igjen med en glohaug som har et utbrent krater i midten. Som så fører til at neste oppvarming tar enda lengre tid, siden du må en ny glohaug før emnet vil klare å bli tilstrekkelig varmt igjen. Noen ganger kan du ha behov for å fjerne slagg fra essa mens du smir. I så fall anbefaler jeg å stenge essa og ta lunsj, for så å renske og fyre opp på nytt. Alternativt så kan du stenge trekken og vente noen minutter. Det gir slagget tid til å kjøle seg ned og gå over til fast form. Deretter kan du bruke en ildrake eller et slaggspydd for å skrape glørne til side og fiske ut den slaggkaka som har samlet seg i bunn. Avhengig av kvaliteten på kullet du bruker, så kan det være behov for å rense essa flere ganger i løpet av en arbeidsdag. Når det er sagt, så bør det ikke være nødvendig om du fyrer med steinkull av god kvalitet. 13

14 Ambolter Ambolten er ikke redd for hammeren -Charles Spurgeon For omtrent hver eneste smed, så finnes det en unik ambolt. Dette er ikke bare et uttrykk for hvor mange ulike måter de forskjellige smedene likte å jobbe på, men også et faktum preget av hva en ambolt skal være. I praksis trenger en smed kun noe hardt å slå på, og det er i grunn ikke så viktig hvorvidt det er jern, stål, herdet eller uherdet. Sånn omtrent rundt tidenes morgen var det vanlig med steiner som ambolter. Over tid ble ambolter av jern tatt i bruk, sveiset sammen av ulikt jernskrap og ymse rester. Enda senere igjen fikk amboltene en stålsatt bane, og ble herdet. De fleste ambolter har et rundt horn, og et utheng eller firkantet horn på motsatt side. Det var en gang også vanlig med en pigg under ambolten. Det gjorde så ambolten lett kunne settes fast i en stubbe for å gjøre den stødigere. Det er først i den industrielle revolusjon vi begynte å se ambolter slik vi kjenner dem i dag. Frem til da ble amboltene stadig breiere og tyngre i takt med stadig mer jern som ble utvunnet og solgt. Du kan forestille deg at gårdsamboltene ble utvidet i samme grad som et hus blir bygd på etter hvert som familien vokser til. Dette er naturligvis ikke noe som skjedde ofte, men å legge til et lag med jern per generasjon for å motvirke slitasje er ikke utenkelig. Det er omtrent ingen forskjell på en ambolt av jern og en ambolt i stål. På hobby basis kommer du aldri til å merke forskjellen, rett og slett fordi du aldri kommer til å opparbeide så mange arbeidstimer ved ambolten at den kommer til bli slitt ut. Naturligvis noe avhengig av hvor ofte du bommer på emnet. Grunnen til at du trolig aldri kommer til å slite ut en ambolt har med hvor mye den blir brukt, og ikke med materiale å gjøre. Når den industrielle revolusjonen gjorde inntog endret driften seg i smia enormt. Det ble behov for stadig flere og flere ting i jern, som også trengte å bli stadig større. Store industrismier kunne ha flere skift med folk og ville tidvis produsere nesten døgnet rundt for å tilfredstille etterspørselen. Du kan forestille deg påkjenningene en gammel gårdsambolt fikk når den brått gikk fra å bli brukt til å smi til privat bruk, og sjeldent noe så stort beslag til en låvedør, til å bli brukt i 16 timer om dagen (eller mer!) med oppslagere og store emner av stål i stedet for jern. Det er på grunn av denne utviklingen amboltene gikk igjennom flere ulike varianter, fra å bli smidd i jern, til å bli støpt i jern til å få påsveiset stålbane, støpt i stål og etter hvert herdet. Poenget mitt med dette er ganske enkelt, finner du ikke en ambolt i nærheten til salgs, Se deg omkring etter en klump med jern. Hør med et mekanisk firma om du kan få se igjennom skraphaugen dere eller spør om de kan kutte til en bit for deg. Det koster mindre enn du tror for 10 kg stål, og trenger du det er det ingen sak å få dem til å frese ut et firkanthull for deg. Og så snart du har noe hardt å slå på, kan du lage resten selv. 14

15 Verktøy Som smed er det uendelig med spesial- og hjelpeverktøy én kan ønske seg som alle vil gjøre en jobb enklere eller raskere. Jeg synes det beste med smedyrket er hvor mange, om ikke alle, av disse verktøyene som man kan lage selv. Så klart, ofte er det lønnsomt å finne noen som har spesialisert seg og allerede har det nødvendige verktøyet, for så å betale dem for å lage en dings, akkurat slik, i stedet for selv å bruke mye tid (og dermed penger) på å gjøre det selv. Jeg vil uansett anbefale alle å minst lære seg å lage alle håndverktøy som går med i smia. Om ikke annet for å få en bedre forståelse av hvordan vedlikeholde dem. Her tenker jeg da på tenger, lokke- og doreverktøy, meisler og stempler. Før du leser videre vil jeg anbefale en ting; Se deg om i nærmiljøet og finn ut om det er andre likesinnede i nærheten. Er dere plutselig et lite knippe som ønsker å smi litt i lag er det ikke bare mye hyggeligere, men du vil også få noen som kan hjelpe deg med å lære, gi deg inspirasjon og muligens noe å dele verktøy med. Bare ikke del hammer, hammeren er din og fra gammelt av var det like frekt å spørre om å få låne en annen smed sin hammer, som det var å spørre om å låne kona hans. Må ha Om du skal i gang med å bygge deg opp en smie er listen over utstyr du må ha ganske kort. Først og fremst så trenger du noe som gjør jernet varmt og noe hardt å slå på. Så snart det er i orden. Om du ønsker å bygge esse selv så er det et kapittel om det også (Bygge esse selv). Angående ambolt vil jeg bare kort gjenta det jeg skrev for et øyeblikk siden; I prinsippet trenger du bare noe hardt å slå på. Ikke vær så nøye med finne en ambolt i nærheten, men ta heller og finn deg et klump med jern eller stål med litt vekt kg vil være ypperlig å starte med. Ta en tur på skraphaugen, snakk med ditt lokale maskin- eller mek.verksted, og ta heller å speid etter en ambolt på langen. Om du skulle være heldig og har noen i nærheten som selger ambolter, vil en på rundt 50kg være veldig god å starte med. Det er veldig mange ulike fasonger og modeller av ambolter, men for å starte så er det kun viktig å ha en ambolt som ikke har rustet i filler, en bane uten groper og hakk, samt en jevn klang over det hele. Har ambolten kun klang på ene halvparten er det trolig en sprekk inni og du bør helst styre unna. Selv har jeg en reiseambolt på 70 kg og en som er min faste arbeidsplass på rundt 120 kg. Den eneste fordelen med en stor ambolt (og jeg snakker her like mye om vekt, som jeg gjør om lengde og bredde på banen) er at den gjør det enklere å smi store ting. Etter at du har anskaffet din utvalgte klump med jern gjelder det å feste den solid til en stubbe eller lignende. Det kan fort være like greit å bolte og eventuelt lime sammen 2x4 for å bruke som stabbe. Det vil være praktisk med tanke på muligheten for å kappe den i akkurat den høyden du ønsker, og enkelt å tilpasse den biten med jern du ønsker å slå på. Jeg vil bare understreke behovet for å feste ambolten godt. Ikke nødvendigvis for å hindre ambolten i å stikke av, men for å 15

16 dempe klangen. Klangen fra ambolten kommer av at den vibrerer hver gang du slår på den. På samme måte som det å holde i en triangel stilner den, vil også de å bolte ambolten godt fast hindre den i å vibrere. En magnet på siden av ambolten, eller å vikle den i kjetting vil gjøre mye av samme jobben, ved at magneten eller kjettingen vil ta opp mye av vibrasjonen fra ambolten. Det finnes mange ulike måter å løse dette problemet på, men min favoritt er å bruke noen grover bolter og en plate på tvers av to av føttene. Etter noe å slå på kommer vi til noe å slå med, og kanskje noe får å holde emnet med. Om du tar opp smedfaget på en litt mer seriøs basis vil du snart nok oppdage at du aldri kan få nok hammere og tenger. Forøvrig så er det å smi med flat hånd er ikke å anbefale. Som et utgangspunkt for valg av den første hammeren vil jeg anbefale en hammer på rundt 750g og med et flatt ansikt. Det forutsetter at du er sånn ca i god form. Etter som du jobber og kroppen vender seg til arbeidet kan du vurdere å gå opp til 1000g hammer, men personlig så bruker jeg aldri noe større til vanlig. Når det gjelder tenger så startet jeg selv med kun et sett med mer eller mindre universal utforming. De egnet seg passe godt til å holde utrolig mange ulike typer emner, men var ikke eksepsjonelt gode til noen av dem. Dette er da snakk om en type tenger som har et spor for å holde firkantstål både langs med og på tvers av kjevene. Denne varianten har et par forskjellige navn, blant annet bacco tenger og wolf jaw tongs. På slutten her vil jeg bare si at det å velge riktig hammer og tenger avhenger helt av jobben som skal gjøres. Et par tenger som egner seg til å holde nagler med, fungerer ganske dårlig til å holde økser med. Akkurat som en hammer på 4 kg ikke er videre velegnet til å smi små tollekniver med. Riktig utstyr gjør bare jobben enklere, ikke umulig. Dette er utstyr som vil la deg jobbe med mange små praktiske prosjekter, og gir deg muligheten til å lage flere verktøy senere. Bør ha Det er her listen over verktøy å få litt lengde på seg. Derimot om man tar litt avstand til elektriske duppedingser er listen langt mer håndterlig. For å si meg selv litt imot, så kommer jeg først til å anbefale en vinkelsliper. Med riktig tilbehør kan du gjøre omtrent alt som trengs (kappe, slipe, pusse, polere, fjerne glødeskall m.m.). Personlig var vinkelsliper det første el-verktøyet jeg kjøpte meg, og blir brukt så godt som hver eneste dag. Jeg vil også anbefale en grov håndholdt stålbørste, med den kan du fjerne glødeskall fra stålet som vil gi et bedre ferdig resultat om du husker på å bruke den underveis mens du smir. En håndholdt børste er ikke like aggressiv når det kommer til å fjerne glødeskall og vil gi en litt mer naturlig smidd overflate enn en akselbørste (stålbørste) på vinkelsliperen. En skruestikke trenger ingen videre introduksjon for å være praktisk i en smie. Du kan holde ting og ha begge hendene fri til å bruke verktøy. Derimot er storebroren, en stolpestikke, noe som er verdt å vurdere. En stolpestikke har i tillegg til den vanlige delen med kjever og gjengebolt, også et bein/stolpe som går ned til bakken. Dette beinet gjør en stolpestikke mer egnet til å slå på, siden beinet til stolpestikken vil ta av for mye av påkjenningen som det å slå på en vanlig skruestikke vil bli utsatt for. Som igjen vil spare gjengebolten og -kassen for påkjenninger. Et godt sett med filer er også å anbefale, gjerne i mange ulike størrelse og fasonger. Sandpapir/smergelpapir går også i denne kategorien, og korningene er et godt sted å starte. Det lar deg sette en god egg på kniver og ymse verktøy, eller fjerne sprekker og ujevnheter fra smiingen. Du kan naturligvis gå helt 16

17 bananas og skaffe deg sandpapir med korning opp til to tusen, slipe- og poleringsteiner fra det fjerne østen og lignende redskaper som lar deg sette opp en egg som kan barbere en loppe på 30 meters hold. Det er så absolutt ikke nødvendig med så avsindig utsøkt dyrt utstyr, og har du en slipestein av den gode gamle typen vil den gjøre mye av den samme jobben. Nå beveger vi oss fra kjøpe-ting og over til lag-det-selv-ting, og en meisel til kutting av materiale er ganske høyt på denne listen. En hoggtann til ambolten vil også la seg bruke og de tilfellene hvor du bare skal kutte på tvers av lengderetningen er den mer effektiv. En hoggtann vil derimot ikke være like allsidig i bruk som en meisel. Det å splitte emner nedover midten og meisle inn mønster vil være vanskelig om ikke umulig med hoggtann. Videre anbefaler jeg et bukkehorn til ambolten. Kjetting eller bukkefot for å holde emner fast på ambolten. Lokke- og doreverktøy til å smi hull i alle tenkelige størrelser og typer. Dekormeisler i alle tenkelige og utenkelige fasonger og varianter. Bøyegafler, både håndholdte og til firkanthullet på ambolten. En slegge eller to, til den gangen du klarer å lure med deg en bror eller kamerat i smia. Spiker-/naglelo for å smi egne spikere og nagler. Går det mye i smiing av knivblader er et stanseverktøy (giljotin) noe én bør ha. I praksis er det kun snakk om to stålplater satt på høykant i en ramme. Den øverste av stålplatene løftes og den delen av emnet som skal bli tange blir satt i mellom. Med et par gode slag på toppen vil stålplatene lage en fin overgang mellom tangen og resten av knivbladet. Med utskiftbare stålplater kan man ha flere sett med ulike profiler, kurver og skarpe overganger. Akkurat til å sette overgangen mellom tange og blad foretrekker jeg personlig et sett med plater med rettvinklet trekant der de møtes. For så å smi ut resten av tangen for hånd. Kan ha Listen over verktøy som man kan ønske seg og drømme om er uendelig lang. Sveiseapparat, skjærebrenner, søylebor, båndsliper, benkesliper, herdeovn, etc. er blant de mer avanserte som kan spare deg for mye arbeid. Her må du derimot finne ut helt selv hva du har budsjett til, og hva arbeidet du skal gjøre krever. En maskinhammer er nok noe av det ypperste en kan ønske seg smed. Og skal du jobbe med smedfaget på en mer seriøs basis vil en god maskinhammer vil veldig raskt tjene inn seg selv i spart arbeidstid. Skal du derimot bare smi spiker, jakkekroker og et og annet knivblad er det kanskje ikke like nødvendig med det første. Det å ha et større utvalg av hammere og tenger tilgjengelig kan være verdt sin vekt i gull den ene dagen du trenger en rar tang til å holde en snodig ting i en merkelig vinkel. Utover det så er det uendelig mange variasjoner på senkeverktøy, setthammere og stempler som alle har sin unike størrelse og form. Dette er blant de tingene som lett blir oversett som rare og merkelige klumper med jern uten noen åpenbar hensikt når de som ikke er invidde i smedfagets hemmelige kretser ser seg rundt på låver og i gamle gårdsbygninger. 17

18 Arbeidstilling Ytringsfrihet er aldri så viktig, som når en mann slår seg på tommelen med hammer. - Marshall Lumsden Det er mye som kan gå på helsa løs i en smie. Så godt som alt vi bruker til daglig kan under de rette gale omstendighetene være i stand til å skade oss skikkelig, eller i verste fall drepe oss, og det vil i så fall gjøre veldig vondt. Omgivelsene til tross, så er du deg selv farligst om du ikke har en god arbeidsstilling ved ambolten. Gjennom historien var smeden gjerne den som var kjent for å leve lengst. Grunnen til dette ligger trolig med smedens varierte arbeidsdag. Fra å løfte og bære tungt, svinge hammer og slegge hele dagen, til å pumpe belgen, nagle, slipe og file. Arbeidshøyde Angående høyde på ambolten, så anbefaler jeg å starte med banen på ambolten i knokehøyde når du står med knyttet neve, med armen strakt ned langs siden. Skal man derimot drive mye med sleggearbeid ønsker man ofte en lavere ambolt for å gi plass til sett- og senkehammere oppå arbeidsstykke. På den andre siden så kan det være man ønsker seg en høyere ambolt om man driver mye med detaljarbeid, som rissing og dekorstempling. Her er det bare å prøve seg frem til man finner den høyden som egner seg best til det man ønsker å gjøre. Et godt utgangspunkt vil som sagt være rundt knokehøyde. Om man finner det vanskelig å fange stubber i riktig høyde kan man også kappe til noen 2x4, eller 4x4 i ønsket høyde, og lime/ bolte de sammen. Et annet alternativ er også å sveise sammen et stativ til ambolten. Hammerteknikk Det er med hammeren det er lettest å gjøre ting feil. Riktig grep og teknikk kan spare deg for mange turer til kiropraktor, og vil hjelpe deg med å jobbe mer effektivt uten å slite deg ut like mye. Det å velge riktig hammer er et spørsmål kun du kan svare på. Som oftest vil det avhenge av jobben som skal gjøres og i hvor god fysisk form du er. Du får lite gjort om du bruker en 5kg håndhammer og sliter deg ut i løpet av det første kvarteret. Velger du derimot en hammer på g som du kan svinge flere timer i strekk, vil du få gjort langt mer og føle deg langt bedre på slutten av dagen. Du ønsker å holde hammeren så lett som mulig for å få maks bevegelighet i håndleddet, og minst sannsynlighet for skader. Om du tviholder på grepet mens du svinger hammeren, vil du få store spenninger i musklene i underarmen og stor sannsynlighet for å utvikle tennisalbue og andre fæle saker. Det du ønsker er å holde hammeren lett og ledig mellom håndflaten og fingertuppene. Tommelen skal peke rett ned på siden av skaftet. Holder du tommelen oppå skaftet vil du ikke bare jobbe imot deg selv hver gang du løfter hammeren, men hver gang 18

19 hammeren treffer noe vil du også få et støt oppover tommelen. Dette vil på sikt gi belastningsskade i håndleddet, og (via nerven som går rett fra tommelen og til nakken) store varige nakkeskader. Når det kommer til selve utførelsen av slaget er en vanlig feil at man prøver å slå altfor hardt. Det riktige er i stedet å fokusere på å løfte hammeren. For så å la hammeren falle der man ønsker å treffe. Det eneste en smed skal gjør er å sette hammeren i bevegelse og styre hammeren. For å si det på en annen måte, og sett fra hammerens side, så minner et hammerslag mest om et kast som blir styrt hele veien. Jeg vil i tillegg anbefale å bruke knærne når du jobber ved ambolten. Ved å svikte litt i knærne vil du legge mer av kroppsvekten din bak slaget på vei ned. Når du treffer ambolten med hammer kan du rette ut knærne og hjelpe hammeren på vei opp og være klar for neste slag. Litt matematikk: Det å svinge en hammer i flere timer i strekk er en tung jobb og vi burde ta imot all den hjelpen vi kan for å gjøre hverdagen lettere. E= ½*vekt*hastighet 2. Muligens noe forvirrende å snike inn matte midt i et hefte om smedfaget, men gi meg et lite øyeblikk på å forklare. Alt har med energi å gjøre. Den ligningen over sier som følger; Energien i slaget = 0,5 * vekten på hammeren * hastighet på hammeren * hastighet på hammeren. La oss bruke noen fornuftige tall som jeg nesten ikke har funnet opp i det hele tatt. Om vi bruker en 1 kg hammer, som vi svinger med en hastighet på 5 m/s, vil vi (med formelen over) produsere 12,5 joule med energi. E=0,5*1kg*5m/s 2 = 12,5J Doblet vi vekte på hammeren til 2 kg og fremdeles svinger hammeren med en hastighet på 5m/s produserer vi 25 joule med energi. E=0,5*2kg*5m/s 2 = 25J På den andre siden, om vi beholder hammeren på 1 kg og i stedet dobler hastigheten vi svinger med til 10 m/s produserer slaget vårt 50 joule! E=0,5*1kg*10m/s 2 = 50J Moralen er som følger; Om du ønsker å slå hardere trenger du ikke nødvendigvis en større hammer, du trenger bare å svinge hammeren raskere! 19

20 Smiteknikk You cannot dream yourself into a character; you must hammer and forge yourself into one. -James Anthony Froude Sett på sitt enkleste så kan smiing brytes ned til en håndfull teknikker: Strekke, spre, stuke, bøye og vri. Dette ignorerer naturligvis de mekaniske metodene som blir brukt i smedfaget, slikt som nagling, gravering, sveising, filing, etc. Dette er uten tvil viktige emner, men noe vi skal komme nærmere innpå senere. Enn så lenge skal vi fokusere på hvordan flytte materiale i emnet vårt. Generelt Først og fremst; Stålet vil alltid bevege seg mest der det er varmest. Det gjelder uansett hva vi ønsker å gjøre. Er ikke det området på arbeidsstykket vi ønsker å smi varmest, vil vi bare ende opp med å jobbe imot oss selv. Når vi varmer opp stålet vil det få nye egenskaper, og det er en kunst å vite hvordan vi kan utnytte de nye egenskapene best mulig. En kan sammenligne stål under oppvarming med leire. Kaldt stål minner mest om stein, eller veldig tørr leire. Det er hardt og sprøtt og vil heller sprekke enn å bevege seg. Når stålet blir varmet opp, endres egenskapene og det blir mykere og enklere å jobbe med. Om stålet derimot blir for varmt vil det bli flytende. Nesten på samme måte som leire som blir tilsatt mer og mer vann før det blir vasket helt bort. Vanlig smitemperatur strekker seg fra 700 C til 1000 C og det er her mesteparten av arbeidet blir gjort. Heldigvis er fysikken hjelpsom når det kommer til å vite hvor varmt emnet vårt er. Alt over det absolutte nullpunkt (-273,15 C) avgir infrarødt lys som man kan fange opp med et infrarødt-/ varmekamera. Når stålet blir tilstrekkelig varmt vil dette infrarøde lyset begynne å skifte mer og mer mot den synlige delen av lysspektrumet. Først vil vi kunne se at det gløder rødt, før det går over i en oransje farge, så mot gult og til slutt hvitt. Dette er en av grunnene til at de gamle smiene ofte var ganske mørke. Er det for lyst i rommet blir fargene utvasket og det blir vanskeligere å se hvor varmt stålet egentlig er. Ved herding og anløpning er dette spesielt viktig å huske på. De forskjellige smitemperaturene egner seg også til forskjellige ting. Når stålet er kaldt kan vi ikke gjøre stort mer enn å bryte ned hjørnene på emnet, samt nagle, vri, bøye og litt platearbeid i små dimensjoner. Ved en dyp rød til lett oransje varme kan vi bøye og rette emner, samt vri noe større dimensjoner. Det er fra oransje til lys gulfarge hvor det meste av smedarbeidet blir gjort, her beveger stålet seg mest for hvert slag og skal du bevege mye masse er dette temperaturen du ønsker å jobbe på. Fra lys gulfage til hvit er vi på sveisetemperatur og kan essesveise og smisveise. Å smi stålet ved for lav temperatur er ikke bare en stor fysisk påkjenning for deg som smed. Det utsetter også stålet for utrolig mye spenning og stress som vil få stålet til å slå sprekker. Stål med høyt karboninnhold er mer ømfintlig enn vanlig jern og får lettere sprekkdannelser om det blir smidd ved for lav temperatur. For å fjerne spenninger fra stålet og gjøre det enklere å jobbe med kan vi 20

21 normalisere stålet ved å varme det opp stålet til det gløder svakt og blir umagnetisk. Vi kommer nærmere inn på normalisering senere under avsnittet om Grunnleggende Materialkunnskap. Strekke og Spre Når vi strekker materialet ofrer vi tykkelse til fordel for lengde. Når vi sprer emnet ofrer vi tykkelse til fordel for bredde på materialet. Ønsker man å strekke materialet veldig langt er det mest effektivt å gjøre dette over et avrundet hjørne på ambolten eller over den tykkeste delen av hornet. I de tilfellene man ønsker å spre materialet kun ut i bredden vil det være fordelaktig å bruke pennen (baksiden) på hammeren. I en ideell verden vil vi kun flytte materialet i en retning av gangen. Dessverre lever vi i det virkelige verden og selv når vi bruker pennen på hammeren vil vi ende opp med å flytte litt av massen ut til siden også. I de tilfellene hvor vi kun ønsker å strekke emnet i lengderetningen er det mest effektivt å jobbe med emnet firkantet. Uavhengig av om vi starter skal avslutte med stål som har et rundt tverrsnitt! Å smi mens stålet er firkantet gir økt kontroll og ved å veksle mellom å slå på to sider av samme hjørne for hvert slag, vil vi også beholde varmen i stålet lenger, som gir høyere effektivitet. Her holder det å veksle mellom å slå på de samme to flatene. Grunnen til det har vi å takke Newton for. Til alle handlinger er det alltid en lik og motsatt reaksjon. For hver gang vi slår på oversiden av emnet vil ambolten slå undersiden omtrent like hardt tilbake. Dette er noe vi som smeder kan utnytte i aller høyeste grad. Hvert slag med hammeren tilfører kinetisk energi til emnet vårt. Når hammeren møter stålet blir denne kinetiske energien omdannet til varme. Du kan selv se dette ved at stålet lyser opp litt ekstra rett etter hvert hammerslag. Med trening går det an å smi kaldt stål til det begynner å gløde, kun ved å veksle mellom å slå på to sider! Dette er nesten en praktisk, om enn noe slitsom, måte å fyre opp i essa på uten å bruke fyrstikker. Når det gjelder å smi stålet fra firkantet til rundt, er det kun et spørsmål om å smi ned hjørnene. Fra firkant smir du hjørnene ned til du har en 8-kant, før du går til 16-kant, 32-kant, osv. og osv. Ved å bryte alle hjørnene som oppstår, med gradvis lettere slag vil du til slutt ha noe som i all praktisk forstand er rundt. I de siste stadiene for å smi overgangen til rund er det viktig å kontrollere varmen riktig. Ved å smi på en rød temperatur, før det begynner å dannes glødeskall, vil lette slag slutte å bevege materialet, og i stedet bryte ned hjørnene, ta ned topper og skape en mye jevnere overflate. NB! Om man ikke slår hardt nok, med andre ord, ikke smir hele tykkelsen på arbeidsstykket, kan man ende opp med at kun overflaten beveger seg mens midten av emnet henger etter. Det er lett å se ved at det oppstår et søkk langs midten av emnet, eller ute på tuppen. Om dette går for langt vil det oppstå kaldsprekker når de to leppene møtes og bretter seg inn over hverandre. Stålet vil da begynne å flise seg, sprekke og falle fra hverandre. Dette kan ofte skyldes at man smir på en ambolt som er for høy, eller at man ikke løfter hammeren nok for hvert slag. Stuke Å stuke betyr å gjøre stålet tykkere. Ved å stuke ofrer vi lengde for å øke bredde og/eller tykkelse på materialet. Dette gjøres oftest for å spare arbeid; i stedet for å smi 12mm firkant ned til 8mm firkant, kan vi heller stuke den ytterste delen av en lengde av 8mm firkant til vi får en tykkelse på 12mm. Alternativt kan man også brette materialet over på seg selv og essesveise for å øke tykkelsen. 21

22 Når vi stuker ønsker vi kortest mulig varme i det området vi ønsker å gjøre tykkere. Dette motvirker at stålet bøyer seg for mye til siden. En huskeregel er 3:1, er lengden som skal stukes lengre enn tre ganger tykkelsen av stålet, vil emnet ha en veldig stor tendens til å bøye seg og vi må bruke ekstra tid på å rette emnet opp igjen. Det kan også være fordelaktig å bruke en lettere hammer når vi stuker opp enden. En lettere hammer vil ikke være i stand til å flytte like mye materiale og vil derfor i større grad bevege enden på emnet vårt. Stuking kan bli gjort både på enden av et emnet og på midten. Ved å bruke vann til kjøle ned kan vi kontrollere hvor mye av emnet som er oppvarmet. Det er også mulig å bruke en skjærebrenner eller lignende for å presist varme opp en veldig liten del av emnet. Når en stuker kan man enten ha emnet stående på ambolten og slå på den kalde enden, eller ved lengre emner bruke en stålplate på gulvet. Normalt ønsker man å slå på den kalde delen av emnet som skal stukes, men det er også mulig å stuke i en stolpestikke eller skruestikke. Ønsker man bruker en stolpe- eller skruestikke blir det mest naturlig å slå på den varme delen av emnet. Mitt tips til bruk av stolpestikke er å alltid ha nok avstand fra området som skal stukes, og til kjeven på stikka. Det sparer stikka for en del belastning, som igjen øker levetiden på kjevene og gjengebolten, og emnet ditt får ingen skarpe overganger der emnet ble slått mot kjevene på stikka. Bøye og vri Å bøye et emnet gjøres enten i buer, eller i vinkler. Enten det er snakk om å smi et 90 hjørne, eller å lage en spiral, så er det mye av det samme å tenke på. Når vi bøyer vil innsiden bli stuket opp og bli tykkere, mens yttersiden vil bli strukket og bli tynnere. Midtlinjen vil derimot ha omtrent den samme tykkelsen hele veien. Dette fungerer begge veier og kan brukes til vår fordel. Ved å smi den ene siden av emnet flatere, vil stålet begynne å bøye seg motsatt vei. Du vil merke dette spesielt godt ved knivsmiing, hvor spissen har en tendens til å bøye seg opp og over ryggen på kniven mens vi smir til eggen. Å bøye et emnet kan gjøres med hammer over hornet eller en avrundet del av ambolten. Skal samme bøy gjøres mange ganger kan det være taktisk å lage seg et hjelpeverktøy og eventuelt smi noen bøyegafler. En bøyegaffel har to avrundete tenner som stikker ut 90 på emnet. Ved å ha ulike bøyegafler med forskjellige avstander og størrelse på tennene vil du lettere kunne dekke flere forskjellige oppgaver. Å vri stålet kan skape blikkfang og et sted å hvile øyet på deler av emnet vårt som ellers hadde blitt kjedelige å se på. Dette gjøres oftest ved hjelp av en skrue-/ stolpestikke og en skiftenøkkel. Det finnes også ulike hjelperedskaper man kan lage eller modifisere seg fram til selv. Personlig foretrekker jeg å sveise på et ekstra håndtak på en tang med justerbar kjeve. Det gir meg muligheten til å bruke to hender når jeg vrir stålet, som igjen gir meg mye større kontroll og gjør at jeg bruker mindre tid senere på å rette emnet senere. 22

23 Det finnes uendelig mange måter å vri stålet på, og uendelig mange måter å kombinere de ulike metodene på. Vi kan meisle inn spor, både før og etter at vi har vridd. Vi kan vri annenhver centimeter i motsatte retninger og vi kan splitte stålet før vi vrir. Det går an å skjære inn hakk, eller å smi overganger fra firkant til 8-kant til rund. Kombinasjonene er mange og det er mye god inspirasjon å hente på nettet og i den berømte tenkeboksen. Enten vi skal vri eller bøye så er det viktig å huske på at stålet alltid vil bevege seg mest der det er varmest. Er vi ute etter en jevn vridning, må hele stykket som skal vris ha en jevn varme. Er varmen mye større i den ene enden vil vi ende opp med at stålet vrir seg mye der, og langt mindre ellers. Så klart, det kan være akkurat det vi ønsker å fremstille, men da skal det være en bevisst tanke. En treklubbe og planke eller stubbe kan brukes om det er behov for å rette opp et emnet som er vridd, eller har detaljer i emnet man vil bevare mens man bøyer. Klubber av kobber, rålær eller lignende vil også fungere. De har alle den fordelen av å være mykere enn stål og vil derfor ikke ødelegge detaljene i emnet ditt, men fremdeles være i stand til å bøye det. 23

24 Grunnleggende materialkunnskap Fra nå av er ikke stål bare stål. Det kan være vanskelig i starten å begripe hvor store forskjeller noen få promille utgjør, men når det gjelder stål blir utslaget enormt. Det er ikke mye karbon som skiller moderne jern fra eggstål (ca. 0,8 % karbon), men det er mer enn nok til å utgjøre forskjellen mellom en overdimensjonert smørekniv og et verktøy som kan vare i flere generasjoner. Vi kommer bare til å dekke legeringer og metallurgi i grove trekk, men det vil forhåpentligvis være nok til å gi deg en formening om hva som kjennetegner godt stål og hvordan behandle det. Videre så skal vi se på hvordan velge riktig stål, før vi beveger oss litt inn på herding, anløpning og normalisering. Litt kjemi: I utgangspunktet er jern veldig mykt og lett å forme. Ved å tilsette forskjellige stoffer endrer vi egenskapene til jernet og gjøre det mer egnet til ulike oppgaver. Ved å tilsette karbon i jernet begynner vi å ofre seighet til fordel for hardhet. Dette kan gi oss stål som vil holde en egg, eller en fjør som tåler å bli strukket fremdeles kommer tilbake i form. For mye karbon derimot, og vi ender opp med støpejern (2-4 %). Det er også en haug med andre stoffer som kan bli brukt for å gi stålet mer avanserte egenskaper. I veldig grove trekk: Nikkel, Kobolt og Krom gjør stålet mer rustbestandig. Fosfor og Svovel gjør stålet sprøere ved forholdsvis kalde og varme temperaturer. Samt utallige andre elementer slik som, Silisium, Magnesium, Vanadium, Titan, Mangan, Wolfram, m.m. som alle sammen påvirker stålet på ulike måter, i hovedsak i retningen av å gjøre stålet mer velegnet til spesielle oppgaver for seighet, hardhet og evnen til å holde en egg er viktig Under et mikroskop består stålet av en mengde korn. Dette kan man lett se ved bruddflaten om man har brukket en fastnøkkel eller lignende. Når vi smir stålet med en god varme vil vi bryte disse kornene ned i mindre biter. Ved oppvarming til høy oransje/gul varme vil disse kornene begynne å vokse seg store, og ved gjentatte oppvarminger til høy oransje/gul farge uten å bli tilstrekkelig smidd vil disse kornene i stålet vokse seg større og større. Når dette skjer får stålet adskillig dårligere egenskaper og det vil begynne å slå sprekker etter hvert som bindingene mellom kornene går i oppløsning. Med andre ord, emnet ditt kan begynne å falle fra hverandre om det blir for varmt for ofte uten å bli tilstrekkelig smidd. Det gjelder spesielt stål med høyere karboninnhold. I dagligtale så er det tre begreper som ofte blir brukt for å beskrive de vanligste typene stål; jern, fjørstål og eggstål. Jern er i dagligtale brukt for å beskrive stål med et karboninnhold på 0,12 %-0,2 % og blir ofte også betegnet som konstruksjonsstål. Det er veldig lett å forme og sveise (også uten borax), generelt sett på som uherdbart og brukes alle steder hvor det ikke blir utsatt for større belastninger eller temperaturer. Eksempler er rekkverk, trapper, lysekroner, dekor- og designelementer. Fjørstål har et karboninnhold på rundt 0,5% og brukes i smia til å lage grovere verktøy som hogg- og detaljmeisler, lokkeverktøy og lignende. Fjørstål blir også 24

25 brukt til å lage fjører, enten i bladform som på lastebiler og i fjørhammere, eller i spiral slik som på en trampoline eller stasjonsvogn. Fjørstål er i utgangpunktet for mykt til å brukes i eggverktøy, som treskjærerjern og knivblad. På den andre siden så er fjørstål ypperlig egnet mange steder hvor verktøyet kommer til å få mye juling, som f.eks. håndverktøy i smia, som lekeøks eller overdimensjonert smørekniv. Fjørstål er herdbart og relativt lett å smisveise med borax. Eggstål og Verktøystål er stål vi gjerne velger til verktøy som trenger å være slitesterkt og hardt. Eggstål, skiller seg noe fra verktøystål, begge har høyt karboninnhold (mellom 0,5% og 1,8%), men verktøystål er gjerne beregnet på langt tøffere arbeid, slik som hammere, slegger, bakker til maskinhammer og annet varmt arbeid. Eggstål brukes gjerne til økser, kniver, stanser og alle andre steder hvor det er viktig med stor slitestyrke og nøyaktighet. Eggstål og verktøystål blir som oftest oljeherdet, lar seg smisveise med borax og bør ikke bli smidd ved lav temperatur. I tillegg så finner du legerte ståltyper som rustfritt, syrefast og hurtigstål. Sistnevnte tåler grader i kortere perioder uten å miste herdingen og er en luksus å lage verktøy til bruk i smia. Alle disse typene kan ha varierende karboninnhold og kan være vanskelige eller direkte umulige å smisveise på vanlig måte. En måte for å skille mellom ulike typer stål på, er ved en såkalt gnistprøve. En gnistprøve går ut på å bruke gnistregnet som oppstår når man sliper stål til å anslå hvor mye karbon det inneholder. Det er vanskelig å se gnistregnet i direkte sollys, så noe dempet belysning er å anbefale. Ser du kun glødende dråper er det lite karbon i stålet. Får du derimot skytende stjerner så er det mye karbon i stålet. De små stjerneskuddene skyldes forbrenning av karbonet, og vil også skje i essa om du er uheldig og brenner stålet. Et lite historisk notat: Før midten av 1800-tallet og utviklingen av Bessemerkonverteren, en smelteprosess for å lage stål, var alt jern en lagvis blanding av silisium og jern som var utrolig mykt, seigt og lett å essesveise. Denne gamle jernvarianten var lett å smi men lot seg ikke herde på noen måte grunnet den totale mangelen på karbon. Dette materiale ble ofte kalt for wrought iron på engelsk og lar seg best oversette til smijern på norsk, men blir også kalt for Lancashire jern og stripejern. Denne gamle formen for smijernet er lett å kjenne igjen ved et fiberlignende mønster som dukker opp ved etsing og korrosjon, det er utrolig lett å smi, og på grunn av det naturlige silisiummet i jernet lar smijernet seg smisveise utrolig lett. Denne formen for smijern blir ikke lenger produsert i stor skala, men kan spesialbestilles. Herding, anløpning og normalisering Siden jernalderen har hvem som helst kunne plukke opp en bit med jern og slå på det med en hammer, men kun en smed kunne utøve magi på stålet og gjøre det hardt som stein. I dag er denne magien blitt til vitenskap og har tre hoveddeler; normalisering, herding og anløping. Normalisering, også kjent som gløding, går ut på å varme stålet opp til ca 50 C over herdetemperatur, for så å la det kjøle seg langsomt ned til romtemperatur. Dette gjøres for å fjerne spenninger og stress fra stålet, samt fjerne tidligere herding. Å normalisere er viktig å gjøre etter å ha sveiset elektrisk eller mye kald smiing og bør alltid gjøres før herding, gjerne også flere ganger. Det kan også være en fordel å normalisere før filing, boring av hull og generell maskinering for å gjøre stålet mykere. Om du har funnet deg en bit med mysteriestål er det også veldig lurt å normalisere stålet før du begynner å smi. Gjerne flere ganger om du mistenker at det har fått hard påkjenning tidligere. Å normalisere vil gjøre stålet 25

26 så mykt som mulig og minker sannsynligheten for sprekkdannelser og andre ulumskheter. Normalt vil det være tilstrekkelig å varme stålet opp til rundt 800, ca lys rød, for så å la det kjøle seg ned langsomt. Selv foretrekker jeg å legge stålet til nedkjøling på en bit med ildfast stein. Trikset ligger i å la avkjølingen foregå så langsomt som mulig for å gjøre stålet så mykt som mulig. En kald ambolt vil suge varmen raskere ut fra stålet, mens en ildfast stein vil i stedet isolere på den ene siden og kjøler ned stålet noe langsommere. I enkelte tilfeller, spesielt med luftherdende stål, vil det være nødvendig å la stålet kjøle seg ned over mange timer. Dette kan gjøres i en gassesse ved å skru av gassen og blokkere åpningene med ildfast stein. Eller ved å begrave det varme stålet i varmeisolerende materiale. Jeg har hørt enkelte smeder bruke en bøtte med varm aske, men det enkleste og mest stabile er å begrave emnet i Vermikulitt, et veldig lett nesten korkaktig materiale. Normaliseringsprosessen gjør jeg så godt som alltid to ganger før jeg begynner å smi med egg- og fjørstål, og igjen et par ganger før herding. Enkelte ganger normaliserer jeg stålet enda flere ganger om jeg mistenker det har fått mye juling i sitt tidligere liv. Å normalisere vil også hjelpe til med å motvirke vridninger i stålet som kan oppstå under herding. Herding er prosessen som gjør stålet hardt. Det er også dette som fra gammelt av var den store tryllekunsten. MERK! Dette er kun en veldig grov veiledning, faktiske herdetemperaturer vil avhenge veldig på den nøyaktige sammensetningen av ditt stål. Det å bruke en magnet er en god rettesnor for å finne herdetemperaturen, men på enkelte typer stål slutter de å bli magnetiske 300 grader før det lar seg herde! Magnet er derfor en god pekepinn når man står med mysteriestål, men er så absolutt ingen fast sannhet. Når du kjøper stål vil det følge med et datablad som beskriver de forskjellige egenskapene stålet kan få ved ulike herdemetoder og temperaturer. Bruk dette databladet for alt det er verdt, det er tross alt noen som har brukt utallige millioner på å forske på akkurat den ståltypen du står med i hånda! Ved herding avhenger alt av hvor raskt stålet blir kjølt ned. Det finnes tre ulike ståltyper hva herding angår; Luft-, Vann- og Oljeherdende stål. Enkelte typer stål lar seg herde i både vann og olje. Vann har en mye høyere termisk ledeevne enn for eksempel olje, derfor gir vann en mye hardere herding siden stålet blir kaldt mye raskere enn om du bruker olje. Ved feil herding kan stålet sprekke eller bli for sprøtt til at det lar seg bruke til noe. Er du usikker på hvordan stålet skal herdes, er det lurest å starte med olje, og prøve et par ganger på gradvis høyere temperatur. Sitter fremdeles ikke herdingen kan du gå over til vann og se om det hjelper. Husk også at enkelte typer stål, ikke lar seg herde i noen nevneverdig grad. Oppvarmingen til herdetemperatur bør foregå så langsomt som mulig. Når jeg herder knivbladene mine bruker jeg en kullesse. Jeg samler sammen en stor glohaug og sakte bevege knivbladene inn mot midten, en etter en. Så senker jeg varmen så det er så få flammer som mulig og lar de ligge ved riktig temperatur i ca 10 min. Denne holdetemperaturen på 10 min sørger for at stålet er gjennomvarmt og hjelper til å hindre stålet i å vri seg under herding. Herdingen gjør jeg ofte to ganger, og de aller fleste av knivbladene mine herdes i gammel hydraulikkolje. De lærde strides veldig rundt hva som egner seg og hva som ikke egner seg som herdeolje. Det er ingen tvil om at herdeolje vil være det beste, med tanke på brennpunkt, varmekapasitet og giftig røykutvikling. Personlig så var det brukt hydraulikkolje som var lettest å få tak i for meg, og det har så langt fungert bra. Dog skal det nevnes at brennende olje ikke akkurat er helsebringende og du bør som et minimum holde på i et godt ventilert området, om ikke med åndedretsvern. Omtrent alle typer olje vil fungere, om det er matolje, motorolje eller egen herd- 26

27 eolje. Velger du å gå den billigste veien bør ha et øye på et brennpunktet. Det vil hjelpe deg med å ivareta øyenbrynene og et snev av stolthet. Gjør deg selv noen søk om hva som er tilgjengelig i ditt område. En del verksteder vil for eksempel være veldig greie å ha med å gjøre om du spør pent etter brukt motorolje eller lignende. I likhet med stål, så har det også blitt forsket utrolig mye på forskjellige typer olje og blitt lagd egne herdeoljer. Om du har allerede har eliminert de andre faktorene ved herding (vet nøyaktig hva slags stål du har, bruker herdeovn til å få en stabil temperatur, etc) kan det være verdt å vurdere å gå til innkjøp av ordentlig herdeolje. Som sagt tidligere, omtrent samtlige typer oljer vil fungere, og innkjøp av egen herdeolje kan godt være noe av det siste på listen. En huskeregel for hvor lenge du bør holde stålet på herdetemperatur er 30 min for 25mm tykkelse (1 tomme). Et knivblad som er 8mm i ryggen trenger naturligvis mindre tid (ca. 10 min) på å bli gjennomvarmt, enn for eksempel en øks. Hammere, litt avhengig av størrelse, vil du gjerne holde på herdetemperatur i 2-3 timer. Et siste tips: Om du prøver å herde emner med en egg som er mindre enn 1mm tykk, vil du risikere at eggen din brekker, sprekker eller ikke blir hard i det hele tatt under herdingen. Derfor er det viktig å kun grovslipe eggen før herding, slik at det fremdeles er igjen omtrent 1 mm tykkelse i eggen. Anløpning er det siste magiske trinnet i herdeprosessen. Etter herding sitter du igjen med et stål som er utrolig hardt, men også nesten like skjørt som glass. Er du riktig uheldig og mister stålet i bakken, kan det sprekke, knekke eller knuse fullstendig. Anløpning avspenner stålet etter herdingen, fjerner noe av hardheten og tilfører seighet. Anløpning kan gjøres på mange måter; med kullene i essa, ved å forvarmet et stort stålstykke, med gassbrenner eller med stekeovn/kokeplate. Anløpningen bør skje så snart som mulig etter herding, og igjen så sakte som mulig for å ha jevn varme gjennom hele emnet. Anløpingstemperaturene strekker seg fra ca. 200 C til ca. 400 C, hvor høyere temperaturer gjør stålet seigere. Akkurat som herding og normalisering bør også anløpningen gjøres flere ganger for best mulig resultat. Holdetiden for herding og anløpning er ganske lik, og du kan bruke samme huskeregel: Emner med 25mm tykkelse har en holdetid på 30 min. Selv så gjør jeg det meste av anløpningen av knivblader i stekeovn på 220 C i to timer. Her har jeg god plass til å anløpe mange kniver på en gang, og de kan ligge å godgjøre seg i ro og mak. Om du herdet i olje er det viktig å fjerne de brente oljerestene før herding i stekeovnen på kjøkkenet. Oljen vil begynne å ryke kraftig og røyken kan være giftig å puste inn. Dette vil også bidra til å bevare husfreden. 27

28 Design Design er ikke bare hvordan noe ser ut og oppleves. Design er hvordan noe fungerer. -Steve Jobs Det største trikset i smedfaget er å lære seg å tenke baklengs. Når du er ute på nettet eller på markeder og ser noe kult kan det være en god øvelse å prøve å finne ut hvordan dette ble lagd. For å få dette ferdige produktet, hva er det siste trinnet som må gjøres? Skal jeg lage kroker, vil jeg helst at det siste som gjøres er å bøye dem til. Før jeg bøyer må jeg ha vridd stålet og lokket spikerhull, og før jeg vrir og lokker må jeg ha smidd til den dimensjonen som tegningen sier. Det finnes mange veier til Rom i smedyrket, og den måten jeg liker å gjøre ting på kan virke tungvint og slitsomt for deg. Alt avhenger av personen som jobber, hvilke vaner man har og verktøyet som er tilgjengelig. For eksempel: I løpet av de første to årene i eget verksted eide jeg ikke egen drill. Det gjorde at for meg var det langt mer effektivt å lokke ut hull i jakkekrokene mine, enn å prøve å finne noen jeg kunne låne drill av. Så når jeg satte meg ned for å designe ulike jakkekroker, måtte jeg finne ut på hvilket tidspunkt jeg måtte lage hull til spikern slik at designet mitt ikke ble ødelagt, og hulle ikke ble deformert av videre smiing. Når en skal tenke design og ferdig produkt innen smijern så er det kun fantasien og tid som begrenser. I neste rekke gjelder kunnskap om hvordan følge en tegning. Hvilke verktøy trengs, må verktøyet lages og hvilken størrelse på emnet er mest praktisk å starte med. I tillegg kommer tanker om hvordan overflaten skal se ut, men det kommer vi tilbake til senere. Med litt øvelse blir det lett å se hvordan noe er lagt ved å jobbe seg bakover i prosessen på denne måten. Kanskje i stedet for å sveise på en plate på enden der for å få riktig størrelse, så kan man nagle den fast? Eller man kan brette stålet over på seg selv et par ganger og smisveise for å øke tykkelse, eller kanskje starte med en større dimmensjon og smi alt ned til riktig størrelse. Dette blir helt opp til den enkelte smed, hvilke utstyr som er tilgjengelig og hva som er mest praktisk i det enkelte tilfellet. Har du planer om å smi hundre kroker, vil du trolig ha et større behov for å forberede ting i forkant enn om du bare skal smi en. Er det taktisk å bruke 30 min på å lage et hjelpeverktøy som har nøyaktig den formen som kroken skal ha? Eller skal du bare lage en krok og dermed raskest å smi den på frihånd? Ved å lage et hjelpeverktøy vil du i praksis investere 30 minutter i dag, for å sparer deg selv for 3-5 minutter, eller enda mer avhengig av jobben! Det er derfor lett å se at det kan lønne seg å lage hjelpeverktøy der det er mulig. Selv lager jeg hjelpeverktøy og former så snart jeg er ute etter å lage mer enn to av noe. Ikke fordi jeg sparer enorme mengder med tid denne første gangen, men snarere fordi jeg investerer tid nå i å lage et verktøy som er allsidig, lett å bruke og gjør at jeg kan spare mer tid senere. 28

29 Overflatebehandling Overflatebehandling er det siste som gjøres, men bør være noe av det første du tenke på. Det er lett å ødelegge alt foregående arbeid om du slurver med de siste små detaljene. Du kan ha brukt uker på å smi et prosjekt, bare for å ødelegge alle de fine kurvene med dårlig sveising og stygge sprekker. Så selv om overflatebehandling er det siste vi gjør, bør det være noe av det første vi vurderer inne i den berømte tenkeboksen. Hvor skal det stå, hvordan er faren for rust og hvordan skal det brukes? Skal det ha en smidd overflate, eller være blankpusset? Malt, eller kanskje bare stå og ruste? Det er utallige måter og kombinasjoner som kan brukes for å gi ulike uttrykk. De eldste metodene er å sette stålet inn med linolje, tjære, voks eller bare la det ruste. Det er også mulig å lakkere, galvanisere eller forkromme. Dette har riktig nok lite med tradisjonelt smedarbeid å gjøre, men er like fullt verdt å nevne. Uansett hvordan du ønsker at stålet skal se ut, så er det ofte ønskelig å fjerne glødeskall. Dette gjøres gjerne underveis når man smir med en grov håndholdt stålbørste, men også til slutt. Er du flink til bruke børsten underveis, og gir deg selv litt ekstra tid til å jevne ut hammerslagene vil du ende opp med en langt finere og naturlig smidd overflate på arbeidsstykket ditt. Når stålet er kaldt er akselbørste til vinkelsliper en fin ting om man har noen gjenstridige biter med glødeskall som nekter å slippe taket. Det går også an å bruke ulike syrer, eddik eller andre kjemikaler, men alle de krever nøytralisering eller grundig vask i varmt vann for å hindre oksidering og videre rustdannelse etterpå. Å sandblåse er også mulig. Det gir en veldig ru overflate som har lite med tradisjonelt smijern å gjøre, men er å foretrekke før pulverlakkering. Linolje, det er mange varianter å velge mellom og enda flere om man ser på andre typer olje eller tjære. I prinsippet fungerer de alle sammen likt, ved å legge på beskyttende lag som hindrer oksidering, og bruker ofte veldig lang tid på å tørke. Selv så sverger jeg mest til kokt linolje, men både rå og kaldpresset vil også fungere. Selv foretrekker jeg å brenne inn oljen. Det kan i hovedsak gjøres på to måter: Varme opp stålet til C og gni inn oljen med en fille eller tørkepapir. Eller først pensle på oljen og så varme det opp. I begge tilfeller kan dette gjøres over en sotete flamme, gjerne fra steinkull, for å gjøre stålet enda mørkere. Når stålet er kaldt kan vi børste av soten og polere med en fille. Videre kan man gå lett over med litt fint sandpapir for å fremheve strukturen i stålet og gi gi stålet mer karakter, før man igjen setter det inn med litt linolje. Jeg nevner linolje mye fordi det er det jeg bruker mest selv. Strengt tatt så vil all olje fungere, også ulike matoljer, men de vil ha noe forskjellige egenskaper selv om de alle i praksis fungerer omtrent likt. Voks og linolje er nok blant det som er meste historisk riktig. Her kan man fint bruke mye tid på å eksperimentere seg frem til ulike kombinasjoner og teknikker. Du kan gni inn eller smelte bivoks, stearin, grafittkrem eller til og med skokrem. Alt dette kan tynnes ut med terpentin og males på i tynne strøk for så å poleres 29

30 med en fille. Å tynne ut voksen eller oljen gjør så oljen tørker fortere og trenger dypere ned i detaljene i stålet. Å blande og kombinere ulike typer olje, voks og eventuelt et tynningsmiddel vil gi veldig mange ulike spennende resultater, som det vil være verdt å prøve seg frem med. Selv så har jeg begynt å sverge til en blanding bestående av 1 del kokt linolje, 5 deler bivoks, 1 del terpentin og en stor spiseskje grafittkrem. Denne har jeg så langt tjent meg vel og brukes på omtrent alt av interiør. Voksen påføres med emnet akkurat så varmt at det er ubehagelig å holde med bare nevene. Alle ingrediensene blandes i vannbad, hvor jeg starter med å smelte bivoks og avslutter med terpentin. Prøv deg gjerne frem selv og eksperimenter litt. Bare husk, at du ønsker en voksaktig konsistent og trenger dermed veldig lite linolje i en blanding som dette. Skulle du i ettertid ha lyst til å justere litt på blandingen er det bare å varme opp voksen i vannbad og justere forholdene. Det venstre har kun blitt utsatt for stålbørste. Den høyre har også fått smake på min egen blanding av linolje, bivoks og grafitkrem. Ønsker du å drive med litt eksperimentering vil jeg anbefale deg å skrive ned blandingsforholdene dine så du har noe å refere tilbake til ved en senere anledning. Til utendørsbruk Angående overflatebehandling utelukkende til utebruk fikk jeg en gang anbefalt en blanding av Owatrololje og Benarolje. Dette er noe jeg ikke har prøvd selv, men som angivelig skal fungere utmerket i røft vær. Owatrol er en rustbestanding olje, mens de forskjellige Benar produktene gir den ferdige overflaten. Som sagt, jeg har ikke fått testet denne selv. Prøver du den selv, eller har erfaring med en lignende overflate behandling vil jeg gjerne høre om det. Patina Patina er et veldig fint ord for oksidering og slitasje. Skal man restaurere noe, eller få noe til å se gammelt ut kan det være ønskelig å fremskynde oksideringen. Dette kan gjøres med en hel haug med ulike kjemikalier, som kan skape alt fra vanlig rust, til regnbuer og fargespill. I hovedsak vil det være snakk om ulike syrer og salter, og noen søk på nettet vil gi deg mange muligheter du kan prøve deg fram med, til alle tenkelige typer metaller. Du kan så klart også bare la stålet ligge ute noen uværsdager før du setter det inn med linolje (kokt er fremdeles min favoritt), klarlakk eller annet for å stoppe oksideringen. 30

31 Damask Har du tilfeldigvis en damaskbar du ønsker å fremheve mønsteret i, så er jernklorid (ferric chloride) det jeg har funnet greiest for å etse. Det kan lett kjøpes på nettet i pulverform og de fleste steder hvor du finner utstyr til etsing av kretskort og lodding. Jernkloriden kan blandes ut i vann i forhold på 10-50%, og lar seg nøytralisere med vanlig natron (NaHCO3, finnes i vanlig bakepulver). Jernklorid er forøvrig ikke en syre, men heller et sterkt salt. Det gjør jernklorid noe tryggere å jobbe med, men bør fremdeles ikke helles i øynene eller spises. Ta forholdsregler! Det kan blandes ut i forhold på 10-50% med vann (gjerne varmt vann), helt avhengig av hvor sterk og raskt du ønsker at det skal virke. Jeg pleier å slipe med sandpapir opp gjennom korningene til Så legge i jernklorid i omtrent 30 minutter for så å nøytralisere med bakepulver løst opp i vann. Til slutt går jeg så vidt over med 2500-sandpapir for å bringe frem mønsteret. Har du kun tilgang på sandpapir med korning på så vil det være rikelig for å vise frem damaskmønsteret, selv om jeg anbefaler selv anbefaler sandpapir med 800 i korning. Andre måter å overflatebehandle på er blant annet: male, pulverlakkere, forkromme, galvanisere eller legge på ymse andre kjemikalier i elektrolysebad. Det er ikke noe som hører tradisjonelt smedarbeid til. Ønsker du mer informasjon om dette er det rikelig med ressurser på nettet. 31

32 Bygge esse selv I dagens industrialiserte samfunn så er det veldig mye som har blitt utrolig billig. Før du bestemmer deg for hvordan esse du vil ha, og om du ønsker å bygge den selv, ber jeg deg om å ta en rask kikk rundt på nettet. Det er utrolig hva man kan få tak i for 3-4 tusenlapper. I utgangspunktet så er det penger å spare på å bygge esser selv, men jeg vil presisere at det kun er sant om du har en overflod av tid. Det er tidkrevende å bygge selv, og jeg tenker ikke bare på tiden du bruker med verktøy i hånda, men også den tiden du bruker til å lese deg opp, handle materialer og klør deg i hodet. Når det er sagt så er det en veldig lærerik prosess, og ved å bygge selv du vil også få en mye bedre forståelse for hvordan essa fungerer, samt hvordan vedlikeholde og reparere. Først bør du gjøre deg opp en mening om hva budsjettet ditt er, hvor essa skal stå og hvilken type esse det skal være. Skal du ha en kullesse innendørs trenger du å tenke på avtrekk. Hvor mye skal du bruke essa, hva skal du trolig lage mest. Velger du gassesse bør du lese deg litt opp på reglene for oppbevaring av gass i private hjem. Skal du smi litt av alt, eller skal du kun smi knivblader, blader eller spiker? Det er greit å ha i bakhodet da det dikterer hvor stor esse du bør starte med. Det gjelder naturligvis mer i en gassesse enn i en kull esse, men er like fullt greit å tenker over. Skal du ha en gassesse bør du passe på å ha muligheten til å slippe inn frisk luft, ikke bare for å holde hodet kaldt, men også for å unngå at essa brenner opp alt oksygenet i rommet der du jobber og du blir blå om nebbet. Kullesse Om du ser på en kullesse med veldig enkle øyne er det ikke mye som skal til. Et bord som ikke brenner for å holde kull, en gjennomgang for luft og en kilde til nevnt luft. Du kan så klart skru opp skrytefaktoren litt med å ha vifte med justerbar hastighet, bord på siden av essa til å holde verktøy, slagghus og slagbryter i bunn av essetrauet, pipe kledd i perlemor og polerte bein i rent gull. Det er som du skjønner ikke nødvendig å dra den metaforiske strikken så langt veldig langt før du her i stand til å varme jern og kose det over i en ny form. Den enkleste Tar du en kikk over til den tredje verden vil du se mange smeder som har en esse på bakken. En slik esse er i mange tilfeller knapt mer enn en grøft med steiner på sidene for å holde på kullet, og et rør som er delvis gravd ned hvor lufta kommer inn. Om det er en hårføner, gammel støvsuger eller et (u)heldig offer som får lov til å sveive en vifte for hånd har ikke så veldig mye å si. Et lite steg opp ikke stort mer enn et bord bygd av 2x4 og OSB/finérplater dekket med jord. om du bruker 2x4 som karmer på bordet, vil du få en god mengde med jord som vil hindre varmen i å vandre igjennom og til treverket og du slipper at hele sulamitten tar fyr. For å få luft kan du bruke et rør gjennom en lecablokk eller lignende med en hårføner eller reversert støvsuger som kilde. Skulle treverket begynne å bli varmt kan du alltids helle på litt vann, og er du lur 32

33 så lar du være å bruke trykkimpregnert trevirke til karmene i det minste. Det vil spare deg for eventuelle ulumskheter som kan bli frigitt når trykkimpregnert trevirke blir varmt. Den litt mer avanserte Ønsker du en esse med litt høyere skrytefaktor, kan du legge til en bremseskive i bunnen for å slippe gjennom lufta og ha et lite rør med luke under for å slippe slagget gjennom. Grunnen til at jeg anbefaler en bremseskive over bremsetrommel er at bremseskiva er grunnere i formen og vil derfor gjøre det enklere for deg å gjøre opp ild og bygge opp en god glohaug. På den andre siden, hvis du ønsker å smi ankerkjetting til Titanic, så vil du trolig trenge noe som er enda litt større enn en bremsetrommel fra en bil. Den stiligste Neste trinn på skrytestigen er å mure alt opp, enten med naturstein slik som ble gjort på gårdene før i tida, eller med tegl-/ murstein. Du kan naturligvis også sveise bein på en stålplate og bruke det som essebord. Uansett hvilken versjon du går for vil jeg anbefale å ha noen små karmer langs kanten til å hjelpe med å holde kullet på plass. Et tips om du jobber mye med lange emner er å ha muligheten til å legge emnet så flat som mulig over essetrauet. Om du løser det ved å ha avtagbare karmer på hver side av essetrauet, eller et permanent lite søkk i karmen er opp til deg. Det er også på dette punktet det er verdt å nevne essetrau i støpejern. Du kan så klart sveise sammen noen grove stålplater selv (tenk 12mm+), men jeg vil anbefale å kjøpe et essetrau for å få alle funksjonaliteter i en hendig pakke (slagghus, slaggbryter og spjeld til å justere lufta). Avtrekk Angående avtrekk og pipe er det veldig mye som kan påvirke hvor god trekk du får. En lengre pipe vil alltid være bedre, og du ønsker i utgangspunktet en pipe med ca 50 cm i diameter for å få god trekk. I sammenheng med smie så er det gjerne to typer avtrekk, om man ser bort ifra et enkelt hull i taket. Den første er enversjon som blir kalt for sidetrekk, hvor pipa som starter rett på siden av essetrauet og knappe 20 cm over essebordet. Denne versjonene vungerer fordi nærheten til essetrauet gjør at med en gang du har gjort opp ild i essa vil oksygenet i pipa brenne opp, dette skaper et vakuum som suger røyken opp i pipa. Denne typen er min favoritt og gir stor mulighet til fleksibilitet ved for eksempel å ha en avtagbar liten hette som kan henge over essa når du fyrer opp, og som kan taes av når du jobber med store emner og trenger den ekstra klaringen. Den andre versjonen er et rør eller lignende, med en røykhette på enden som henger rett over essa. Denne versjonen er den enkleste å lage, men kan være den vanskeligste å få til å trekke godt uten avtrekksvifte. En versjon av denne typen esse som jeg har sansen for er en teleskopløsning i overgangen mellom pipa og røykhetta. Dette gir deg mulighet til å senke hetta langt ned når du starter og før pipa har blitt ordentlig varm, samtidig som du kan heve hetta når du skal jobbe med store emner og trenger ekstra klaring. For eksempel: Røyketta er festet til et rør som sklir inn i et større rør som er permanent festet til taket. På røykhetta er det festet to kjettinger med lodd i enden som løper over en talje i taket. Ved å ha et lod med akkurat passe vekt på hver side vil røykhetta alltid henge balansert uten behov for andre fester for å holde den oppe. 33

34 For å hindre at vinden blåser ned i pipa har det vært vanlig å mure opp to trinn eller hyller med skrå underside nederst i pipeløpet. Det er viktig at disse trinnene er på motsatt side av hverandre i pipeløpet og overlapper hverandre en liten smule. Den første bør starte rett imot åpningen inn til pipa og den andre like over åpningen. Ved å ha en skrå underside vil røyka fra essa klare å stige oppover uten store hindringer, mens hyllene på oversiden vil skape en hindring for vinden som heller ville ha blåst rett ned og sendt røyken ut i smia. Det går også ann å bruke en avtrekksvifte i toppen for å hjelpe til med å suge unna røyken. Gjør deg selv også den tjenesten å les deg opp på reglene rundt oppføring av skorstein med tanke på brannsikkerhet og feiing. Gassesse Ønsker du å bygge gassesse selv, vil jeg bare minne deg på at en stor esse bruker mer gass og er dyrere i drift. Det er også en informasjonsterskel å kommer over når du skal lage deg en gassesse på egenhånd, men det er ikke verre enn at du finner ut av det ved å lese deg opp. Først og fremst så vil jeg si at det finnes ingen vedlikeholdsfrie løsninger. Enten så får du behov for å gjøre utbedringer, tilpasse essa til hvordan du jobber eller så må slitasje utbedres. Du bør derfor ha en klar formening om hvordan du ønsker å ta fra hverandre essa igjen når du lager den. Du vil også ha behov for industrikobling på gassflaskene, for at de skal levere stor nok mengde gass ut. Ønsker du å drive med mye essesveising vil du også kunne ha behov for å seriekoble to gassflaske for å få maks effekt så lenge som mulig. Dette skyldes at flaskene leverer gass kun ved hjelp av overtrykk inne i flasken. Etter hvert som flaskene slipper ut propan vil de bli kaldere etter hvert som gassen som er igjen i flasken utvider seg for å fylle tomrommet. Når temperaturen faller vil gassen ta opp mindre plass i flasken, dette gir mindre trykk og gjør så gassen strømmer saktere ut av flaska. Ved å seriekoble to gassflasker vil flaskene levere gass mer effektivt og over en lengre periode ved at trykkfallet er fordelt utover to flasker istedet for en. Den enkleste En måten å bygge en gassesse på innebærer å sette sammen tre ting; brenner, et kammer og isolering. Avhengig av budsjettet ditt så vil jeg anbefale deg å kjøpe brenner og ferdig koblingssett med manometer på nettet. Utover det finnes det rikelig med beskrivelser av hvordan lage brennere og koble gasslanger om du googler litt. Jeg kommer derfor ikke til å gå i videre detalj her, bare vit at et godt søk på nett kan spare deg for mange timer med hodekløing. Gjør gjerne også oss alle en tjeneste når du kobler gass, sjekk om slanger og koblinger er tette med såpevann før du fyrer opp. Så slipper vi små ildkuler i horisonten. Det du ønsker i en gass esse er at den holder mest mulig på varmen og har plass til å varme opp det du ønsker å jobbe med. Hvis du allerede har en nøyaktig formening om hva du skal smi, så kan du sette lengden på essa til å være ca ⅔ av lengden på emnet ditt. Min egen gassesse er lagd på en slik måte at alle sidene er hengslet. Ikke bare gjør det så essa har tre dører, som utrolig kjekt å ha når jeg trenger å varme opp midten av lange emner, eller jobber med mange rare fasonger som normalt ikke ville fått plass i kammeret i det hele tatt. Det at alle sidene på essa er hengslet gjør det også mulig for meg å brette ut hele essa så den ligger flat. På den måten kan jeg lett komme til de ildfaste steinene når det er tid for vedlikehold. Til boksen er det enkleste å bruke jernplater og sveise dem sammen i hjørnene og kantene. Som et utgangspunkt kan jeg vil anbefale et kammer med innven- 34

35 dige mål på ca 20x10x10 cm. Ta gjerne her å frisk opp i litt matte fra grunnskolen og lag en boks som passer med den ildfaste steinen du kan få tak i. Gjerne i hele lengder så slipper du å kappe så mye. Det er naturligvis også mulig å bolte sammen boksen ved hjelp av flatjern/plate, vinkeljern og litt boring, men det å sveise er i min mening enklere og raskere. Den enkleste måten å isolere en gassesse på er ved å bruke ildfast stein. Steinene er enkle å bytte ved behov, i stedet for å styre med ildfast mørtel eller lignende. Bruk gjerne 5 cm tykke steiner som tåler 1250 grader, de fleste byggevarekjeder fører eller kan skaffe dette. Propan brenner med en temperatur på rett under 1100 grader, og skulle du få tak i stein som tåler enda mer varme vil den være enda mer motstandsdyktig mot slitasje. Når det gjelder størrelse så vil jeg si at det er bedre å starte lite, og heller bygge deg en større gassesse senere når du har fått blod på tann og har litt mer erfaring. Min egen esse er relativt stor, og har et kammer som måler omtrent 35x10x15 cm. Den har to brennere som kommer godt opp i sveisetemperatur om jeg bare har den ene døren åpen. Rundt halvparten av størrelsen vil være en ypperlig start. Tre av sidene på min gassesse er også henglset slik at jeg kan åpne den helt opp om nødvendig, eller bare la lange emner stikke ut på andre siden. Jeg vil si det er et krav å ha muligheten til å ha gjennomgående emner i essa, men vet du nøyaktig hva du skal bruke den til så klarer du selv å vurdere om dette er nødvendig. Alternativt om du også trenger tre åpninger. Noen små tips på tampen: Lag en liten hylle/bord foran åpningen på gassessa. En slik hylle vil gi deg et sted å legge emner som trenger å komme sakte opp i temperatur, for eksempel kniv-/verktøystål eller ved anløpning og normalisering. Ha ekstra ildfast stein til å blokkere åpninger med, enten du går for en esse med gjennomgang eller bare en luke i front så vil det hjelpe enormt på effekten å kunne sperre av helt eller delvis så essa holder litt bedre på varmen, og emnet ditt kommer litt raskere opp i temperatur. Så langt har jeg kun snakket om atmosfæriske gassesser, men det finnes også ulike varianter med aktiv lufttilførsel og ymse brennere som har mye bedre effekt enn de vanlige atmosfæriske essene. Disse er normalt dyrere å kjøpe og noe mer avanserte, men lar seg fremdeles bygge selv. En variasjon jeg har hørt mye bra om er en ribbon forge burner. I min neste gassesse kommer jeg definitivt til å teste denne og se hvordan den fungerer. Videre referanser på nettet: Jeg vil anbefale å søke opp Purgatory Iron Works og DF - In the Shop på YouTube. De har begge to introduksjonsvideoer til smedfaget og det å bygge esser, både gass og kull. Spesifikt angående gassesse har Alec Steele en video om hvordan han bygde sin store gassessa. 35

36 Praktiske øvelser When you got Blacksmithing on your mind, all of live s other Blacksmithing seems like Blacksmithing into Blacksmithing Blacksmithing -Rory Innen smedyrket finnes det omtrent like mange veier til målet som det gjør til Rom. Jeg har skrevet ned den måten jeg pleier å gjøre ting på, med de verktøyene jeg har tilgjengelig. Noe du kan vurdere selv, er hvorvidt du skal lokke (smi) eller bore et hull. De fleste vil trolig foretrekke å bore et hull. Selv jobbet jeg i flere år uten å kjøpe min egen drill. Jeg hadde god tilgang på å låne en drill de gangene jeg trengte det, men ønsket ikke å låne for alle de små jobbene. Derfor valgte jeg å lokke hull de gang jeg trengte hull i noe. Å lokke hull er forholdvist enkelt, og det var ikke mye øvelse som skulle til før det var raskere for meg å lokke et hull snarere enn å bore det. Tenk på den tiden det tar for det nysmidde jernet å bli kaldt nok til å bore i igjen. Moralen er; Utøv litt skjønn tilbasset dine verktøy, erfaringer og ønsker. Bruk det jeg har skrevet som en rettningslinje og hjelpesnor. Ildrake Materiale: 10mm firkant, 80cm. Dette er en veldig enkel og praktisk liten sak som alle kommende smeder burde lage tidlig. For å lage din egen ildrake trenger du å flate ut materiale i bredden, smi en spiss og for dekorasjonens skyld kan dy legge til vridninger og smi firkant til rundt. Ildrake er en veldig fin øvelse for å lære de nevnte teknikkene, så fortvil ikke om du føler deg litt rusten! Det skal også nevnes at du helt fint kan justere alle målene til å passe din esse og ditt behov. For eksemple; om du skal lage ildrake til en liten feltesse kan du gå ned til en lengde på 60cm, eller utøve skjønn og bestemme helt selv. Flat ut og strekk de ytterste 120mm til passelig bredde (ca 20-25mm) og tykkelse (ca 3mm) og til du har mm flatstål på enden av firkantjernet. 36

37 Bøy denne delen til 90, for deretter å lage en fin bue mens du bøyer enden 180 tilbake. Dette vil utgjøre rake -delen. Ta forresten gjerne å legg på en liten swung på enden for +5 i estetikk I motsatt ende skal vi lage grepet. Start med å strekk ut og spiss til de ytterste 150mm til du har en jevn reduksjon i materialet som ender i en spiss, totalt ca 300mm lang. Om ønskelig kan hele, halve eller vilkårlige deler av spissen rundes av. Grepet utformes slik du finner det mest behagelig, med snurrer og en 180 vending etter eget ønske. For dekor kan midtre delen av emnet bli dekket med vridninger, meiselmerker og kombinasjoner av disse. På dette tidspunktet burde du sitte glad og fornøyd som Askeladden i grua med din egen ildrake. 37

38 Flaskeåpner Materiale: Flatjern av ymse størrelse. For alle som trenger oppdragelse er en opptrekker en fin ting. Denne versjonen her krever kun et verktøy, og det er for å smi ned hakket som blir brukt til å åpne flasken med. I dette tilfellet her bruker jeg 12x25mm flatjern, men omtrent alle biter mer enn 5 cm lange og i en dimensjon som er 12mm firkant eller større blir som regel til en flaskeåpner i min smie. Med andre ord, de aller fleste størrelser med jern vil fungere, du må bare angripe det litt annerledes. Ja, fremdeles med hammeren din. Fatt kull, jern og ild, og la oss begynne! Det første vi gjør er å lage et nedsenk og strekke ut. Selv om det kanskje kan missoppfattes og underfoståes slik, så er det ikke snakk om noen gymøvelser. Derimot skal du, ca 20-30mm inn fra enden, lage et nedsenk og strekke matterialet ut til en lang fin spiss, minst 100mm lang, men gjerne over 150mm om du får det til. Etter det må du bøye spissen til side og lage en skulder ut av den. En liten hjelp på vei for å få en så rett og flat overgang i skulderen, er å varme emnet opp til en god gulfarge, sette den på høykant og hamre løs på andre enden av emnet ditt. For så å begynne å spre/penne ut skulderen slik at du får en god bredde og tykkelse på emnet(ca 4-5mm tykk pleier jeg å gå for). Pass godt på skulderen, da den har en tendens til å bli offer for stresssprekker og lett brenner opp. 38

39 Det er denne flate delen som kommer til å bli selve åpner-delen av flaskeåpneren. Bredden derimot er helt opp til deg og hva du finner behagelig. Så kommer turen til håndtaket av flaskeåpneren. Her er det bare å spre og tynne ut til du får en jevn og behagelig tykkelse og bredde. I mitt tilfelle havner dette som regel rundt 12-15cm langt. Nå står hakket som skal gripe under korken for tur. Jeg bruker her en dor på ca 7mm i diameter, men bruk gjerne større om du ønsker det. For å gripe ordentlig i korken bør hakket være under 2mm tykkt og gjerne ned i 1,5mm på enden. Nå er det bare å kappe flaskeåpneren din fra resten av emnet og strekke denne ut til en lang fin spis. Til slutt er det bare snurre endene. Personlig liker jeg å kunne henge fra meg flaskeåpneren på en krok, så en løkke havner i bakkanten og og en liten snurr i forrenden. Du må passe på at fremre enden din ikke er for langt unna nedsenket, ca 15-20mm er fint. Dette fordi at den skal fungere som motstykke til som brekker korken av flaskene. Og slik! Med litt hell, så har du nå din helt egen flaskeåpner. Om ikke, lykke til videre. 39

40 Hjertekrok Materiale: 20 x 6mm flatjern, 16 cm lang Dette er et litt mer avansert prosjekt som krever bruk av meisel, og å lokke hull i emnet. Start med å tegne opp meiselsporet langs midten av halve emnet og bruk en kjørner for å sett et merke til spikerhull på 90 mm fra enden. Jeg har også satt et lite kjørnermerke ved enden av meiselspore for å enklere se hvor det slutter. Trinn 1: Kaldmeisle et spor du kan følge mens emnet er varmt og smi litt ned den delen som skal bli krok så den lar seg gripe med tengene. Trinn 2: Splitt armene til hjertet med meisel. Legg en jernplate på ambolten for å spare eggen på meiselen og for å unngå å lage hakk i ambolten. Heng også gjerne kjetting over ambolten for å hindre emnet i å stikke av. Husk også på å avkjøle meiselen i mellom slagene. Trinn 3: Strekk ut armene som skal bli til hjertet til de begge er 12 cm lange. Start med å bøye den ene armen godt til side slike at du kommer ordentlig til inne i hjørnet på armene. Prøv å slå på annenhver 90 side for å beholde mest mulig av varmen mens du jobber og gjenta på den andre armen. 40

41 Trinn 4: Lokk et 6mm hull til spiker. Se etter skyggen av det noe tynnere stålet når du skal lokke deg igjennom fra den andre siden. Trinn 5: Strekk ut kroken til du har en totallengde på 26 cm. Igjen, prøv å slå på annenhver 90 side for å beholde mest mulig av varmen mens du jobber. Trinn 6: Bøy til kroken. Start med å forsiktig slå på utsiden av ambolten, du kan også bruke hornet, men selv så smir jeg en mye mindre sirkel om jeg bruker kanten på ambolten Husk å kjøl ned tuppen din så den ikke blir deformert når du skal bøye til selve kroken. Trinn 7: Bøy armene til en hjerteform. Start med å bøye armene 90 ut til siden, jo mer symmetriske de er jo penere og enklere blir det å bøye til hjerteformen til slutt. Det er en utrolig god øvelse for øynene og for formsansen å smi hjerter på frihånd, og det å ha et par tenger med helt runde klyper tilgjengelig vil være til stor hjelp Selv har jeg nå trolig laget flere hundre av disse og bruker en lite (fuske-)hjelpeverktøy for å få alle hjertekrokene mine så jevne og like som mulig. Jeg har også laget en liten instuksjonsvideo på YouTube som går igjennom prosessen. Søk opp Rasmus Loen Steensgaard, Hjertekrok eller følg lenken: 41

42 Vanndypper Materiale: 6 mm rundtjern, ca 120 cm lang. 1 Hermetikboks. En vanndypper er en fin ting å lage. Ikke videre avansert (kun strekke og bøye) og veldig kjekk å ha for å kontrollere ilden i kullessa. Du kan som alltid helt fint justere lengden på vanndypperen til det som fungerer best for deg. Hermetikboksen behøver virkelig ikke være noe veldig spennende, men erfaring har vist at bokser med hermetiske tomater er galvanisert på innsiden, som vil forlenge levetiden noe med tanke på at vanndypperen kommer til å være dekket av vann mesteparten av tiden den er i bruk. Trinn 1: Strekk ut ene enden med 30 mm til en jevn spiss og smi rund igjen. Trinn 2: Fang hermetikboksen du ønsker å bruke og begyn å bøy til enden. Det er veldig taktisk å sikte seg inn på en ganske jevn og tett sammenføyning mellom boksen ogemnet. Trinn 3: Snu emnet og strekk ut motsatt ende med 30 mm til en jevn og fin spiss, for så å smi den rund. Dette skal bli håndtaket. Trinn 4: Bøy emnet 90 til siden ca 30 cm fra enden. Bøy deretter tuppen tilbake i en sirkel slik at midten av sirkelen havner noenlunde på linje med resten av emnet ditt. Her har jeg vel en sirkel med ca 6 cm i diameter. 42

43 Trinn 5: Snur halen på håndtaket rundt resten av emnet for å få litt ekstra stilpoeng. Trinn 6: Lirk hermetikboksen på plass i løkka si. Jeg synes det er enklest å bøye løkka åpen ved å vri den ut av linje I motsetning til å bryte opp løkken ved å prøve å gjøre sirkelen større. Trinn 7: Lag noen hull i bunnen av hermetikboksen. Personlig foretrekker jeg få små hull for å gi meg selv mest mulig tid til å fordele vannet jevnt utover. Slik var det, du er nå herre over både ild og vann! NB: Jeg har lagd en liten video om hvordan jeg smidde vanndypperen, den har for øyeblikket kun engelsk voice over. Se den på eget ansvar ved å søke opp Rasmus Loen Steensgaard, Water Dipper eller følg lengen under: 43

44 S-krok Materiale: 6 mm firkant, ca 12 cm lang. S-kroker er et veldig godt sted å starte for å øve seg på de grunleggende smiteknikkene. Det eneste som du trenger å gjøre er å strekke ut emnet og bøye det til. Du kan så klart også være litt fancy og legge på noen vridninger her og der, men det er så absolutt ikke nødvendig. Den største utfordringen vil trolig være dårlige tenger og at vi jobber med små emner. Det kan være lurt å ta seg god tid og få et godt grep med tengene mens emnet fremdeles ligger i ilden. Trinn 1: Strekk ut den en enden av emnet med 4 cm til du har en total lengde på 16 cm. Trinn 2: Strekk ut motsatt side med 4 cm til du har en total lengde på 20 cm. Går lett over hjørnene dine og smi disse ned litt. Å bryte hjørnene på denne måten gjør s-krokene litt mer behaglig å ta på, og skaper en ekstra faset som vil gi en subtil ekstra nyanse. Trinn 2,5: Om du ønsker å vri, er det taktisk å gjøre det her mens emnet fremdeles er rett. I mitt tilfelle markerer jeg 2 cm fra midten i begge retninger og vrir fire ganger 90. Men du kan gjøre det du synes er best. Trikset med vridninger ligger i å ha jevn varme i hele emnet du skal vri. Merk det også en ting; om du kniper fast i stikka eller med tengene akkurat der du har veldig høy varme vil du få en ganske brå og hard avslutning på vridningen din. Trinn 3: Bøy til endene på emnet ditt til en s-form. Du kan bruke både hornet og kanten på ambolten for å få til dette. Personlig foretrekker jeg kanten på ambolten fordi jeg føler dette gir meg mer kontroll og lar meg snike meg helt ut på tuppen når jeg starter bøyen. Ta det pent og rolig i starten og øv deg på å se hvilken del av sirkelen det er som bøyer seg raskere enn resten. En annen personlig prefeanse er at jeg foretrekker å bøye til emnet mitt slik at spissene peker på hverandre gjennom midten. 44

45 Når jeg driver med masseproduksjon av s-kroker fusker jeg litt. Jeg bruker som regel et noe lengre utgangspunkt, så jeg kan trukket ut hver spiss i en oppvarming, og bruker et verktøy til ambolten så jeg kan få bøyd dem alle raskt og likt hver gang. Normalt smir jeg s-kroker i tre ulike størrelser. Utgangspunktet mitt er forholdsvist 6 mm firkant á 15 cm lang, 8 mm firkant á 20 cm lang og 10 mm firkant á 25 cm lang Når det gjelder vridninger er det uendelige muligheter og kombinasjoner, men om du nå skal smi s-kroker for å øve deg vil jeg si at du bør ikke bry deg om å vri. Vridningene i stålet vil gjøre det vanskeligere å se ujevnheter og hvorvidt ting er på linje eller bøyd jevnt. Jeg har lagd en liten youtube snutt om hvordan jeg smir s-krokene mine. For øyeblikket ligger det to versjoner ute, en lang versjon uten voice over og en kortere mer konsentrert med voice over. Søk opp Rasmus Loen Steensgaard, S-hooks på YouTube eller følg lenken under for spillelisten med flere instruksjonsvideoer: 45