Barneombudets innspill til den nye folkehelsemeldingen i 2015 Oktober 2014
Innhold Forord...3 Medvirkning av barn og unge- barnekonvensjonens artikkel 12...4 1. Barnekonvensjonen og rettslige forpliktelser...4 2. Barn og unge vet best hvilke tjenester de har behov for...4 3. Mestring = folkehelse...5 Kommunale helse- og omsorgstjenester...5 Helsestasjonen 0-6 år...5 Skolehelsetjenesten...6 Psykisk helsetilbud i kommunen...8 Ungdomshelse... 10 Barn med funksjonsnedsettelser... 10 Helsetilbudet til barn utsatt for vold og overgrep... 10 Helsepersonells bekymringsmeldinger til barnevernet... 12 "Sømløse" overganger på tvers og sømløse tjenester... 12 Barn som opplever samlivsbrudd... 12 Barn på flukt... 13 Helsemessige konsekvenser av opphold i mottak og rett til skole og barnehage... 13 Levekår og barnefattigdom... 13 Skole og barnehage... 14 Fysisk skolemiljø... 14 Psykososialt skolemiljø - mobbing... 14 2
Forord I artikkel nr. 24 i barnekonvensjonen heter det at barn skal «nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering». I det ligger det at myndighetene må legge til rette for at forholdene er mest mulig optimale for at barn kan utvikle god helse. Barnehelse handler ikke bare om å sikre barn mot sykdom. God barnehelse handler om å sikre fysisk, psykisk og sosial trivsel for barn. Først når vi klarer å sikre alle disse elementene, kan vi snakke om en god barnehelse. Og god folkehelse henger sammen med en god barnehelse. Barneombudet ga et lengre innspill til Folkehelsemeldingen som kom i 2013. Dette innspillet er en oppdatert versjon av innspillet vi gav den gang. I tillegg har det kommet noen nye punkter. Det vil også være punkter som overlapper med innspillet vi gitt til arbeidet med den nye stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten. Gjennomgående i vårt innspill er henvisningen til Barneombudets fagrapport for 2013: «Helse på barns premisser». Denne kan lastes ned her: http://bit.ly/1lzwign 3
Medvirkning av barn og unge- barnekonvensjonens artikkel 12 Barn og unge har en rettmessig, men også fornuftig rolle i arbeidet med folkehelse. Løsningene på de helsemessige utfordringene i Norge ligger i barne- og ungdomspopulasjonen. Dette bør en folkehelsemelding anerkjenne og bidra til. Barneombudets utgangspunkt er at barn og ungdom sitter med unik kompetanse som samfunnet må dra bedre nytte av. De siste tiårene har det skjedd en vesentlig endring i synet på barn og unge. Der man tidligere så ungdomstiden som en ventetid, anerkjenner man i dag i større grad barn og unges kompetanse og rett til å delta i samfunnet, noe blant annet barnekonvensjonen har bidratt til. Barn og unge bør medvirke i beslutninger som handler om dem av i hovedsak tre enkle årsaker: 1. Barnekonvensjonen og rettslige forpliktelser 2. Barn og unge vet best hvilke tjenester de har behov for 3. Mestring = folkehelse 1. Barnekonvensjonen og rettslige forpliktelser Barnekonvensjonen er norsk lov og inneholder spesielt viktige føringer for barn og unges rett til å bli hørt, også innenfor et så bredt tema som folkehelse. Artikkel 12 om retten til å si sin mening er spesielt viktig her. Den lyder som følger: 1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett. Retten til å uttale seg artikkel 12 er også en av de fire generelle prinsippene i barnekonvensjonen. Det betyr at den skal integreres i implementeringen av alle rettighetene og artiklene i konvensjonen, samtidig som den er en frittstående rett. 2. Barn og unge vet best hvilke tjenester de har behov for Tjenestene vi tilbyr barn og unge, blir best dersom barn og unge selv får delta i beslutningene om hvilke tjenester de skal ha og hvordan de skal fungere. Det er barn og unge selv som vet hva de trenger, også i et folkehelseperspektiv. Som oftest kan ikke barn og unge identifisere satsningsområder umiddelbart. Til det er de som regel for dårlig informert om de prosessene og satsningsområder helsesektoren til en hver tid jobber med. 4
Barn og unge trenger bistand i å utarbeide og formulere behov. Dette gir de voksne et ansvar for å følge opp. Verktøyene og metodene for å høre barn og unge finnes og er gode og etterprøvbare, men det krever at myndighetene lager en strategi og en plan for arbeidet, og at de gjennomfører gode prosesser sammen med barn og unge. 3. Mestring = folkehelse Barn og unges medvirkning gir også en added value som i et folkehelseperspektiv ikke kan undervurderes. Det er større sjanse for at de vil omfavne og benytte tjenester de selv føler de har bidratt til å utvikle. En skolehelsetjeneste som har legitimitet blant brukerne blir brukt. Unge pasienter som faktisk blir hørt, kan bli fortere friske. Eksemplene er mange. Det å delta positivt skaper mestring og selvtillit som i tillegg er nyttig på en rekke andre arenaer som skole, fritid, lokalmiljø og i hjemmet. Barneombudet anbefaler at sentrale myndigheter legger klarer føringer for at kommunene skal høre barn i folkehelsearbeidet og utvikling av tjenester for barn og unge. Kommunale helse- og omsorgstjenester Etter Helse-, og omsorgstjenesteloven 3-1 skal kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. For å oppfylle dette ansvaret skal kommunen etter 3-2 i samme lov, blant annet tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjenester i skolen. De primære kommunale helsetjenestene er viktige for å ivareta og følge opp barns helse og utvikling. En styrking av disse tjenestene bør være sentrale i et folkehelseperspektiv. Barneombudet mener at en av de største utfordringene i folkehelsearbeidet er få etablerte kompetente og stabile primærhelsetjenester til barn og unge. Helsestasjonen 0-6 år En god barndom varer livet ut. Slik er det også med barnas helse. En god barnehelse legger premissene for et godt liv, både i barndommen og som voksne. Her har helsestasjonen 0-6 år en helt sentral rolle og plass. Helsestasjonen 0-6 år er et gratis tilbud for små barn og deres familier. Dette er et lavterskeltilbud til gravide, små barn og deres familier. Her gis det råd og veiledning, barn vaksineres og det foretas jevnlige helseundersøkelser for å avdekke om barnet utvikler seg slik det skal, både fysisk og psykisk. Disse kontrollene er også viktige for å kunne fange opp signaler på omsorgssvikt og mistrivsel. Helsestasjonen har også en svært viktig rolle i å fange opp og hjelpe familier hvor vold kan være et tema. Det har vært utført forsøk med å spørre gravide ved svangerskapskontroll om det er vold i familien, og dette skal nå bli fast rutine ved svangerskapskontroll. i En forutsetning er å sikre at de som møter barna er skolert i å oppdage vold og bistå de barna det gjelder. Helsesøstre har en særlig viktig rolle her, og det bør derfor satses på å gi dem nødvendig kompetanse, se senere punkt om dette. 5
Over lengre tid er det dessverre observert en svekkelse og nedbygging av kommunenes satsing på de primære helsetjenestene rettet mot barn og unge ii. Dette gjelder også helsestasjonen 0-6 år. Helsetilsynet gjennomførte i 2013 et landsomfattende tilsyn med helsestasjonstjenester for barn 0-6 år. Dette tilsynet viste minimum ett lovbrudd i 56 av 87 kommuner og bydeler. Nesten halvparten av kommunene hadde foretatt reduksjoner i de anbefalte helseundersøkelser eller slått sammen ulike kontroller. Reduksjonene og/eller sammenslåingene av konsultasjoner var foretatt uten en medisinskfaglig analyse eller risikovurdering i de aktuelle kommunene. Det var heller ikke iverksatt tiltak som kompenserte for disse endringene. Videre viste tilsynet svikt i personvern, mangelfullt samarbeid med andre tjenester når det gjaldt barn med spesielle behov, manglende etterspørring av brukererfaring, mangel på kvalifiserte tolketjenester, skolestartsundesøkelser så sent som i 2.klasse og manglende hjemmebesøk etter fødsel. Det alvorligste, oppi alt dette, er kanskje likevel at tilsynet avslører at kommunene har en manglende planlegging og styring av tjenestene. Helsepersonell ved helsestasjonene unnlater dessuten ofte å sende avviksmeldinger, og eventuelle feil og mangler får heller ingen konsekvenser. I følge barnekonvensjonen artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Dette innebærer blant annet å beskrive hvordan barnets beste har blitt undersøkt og vurdert, og hvilken vekt dette har fått i vedtaket iii. Kommunene skal derfor kunne dokumentere at de har vurdert barnets beste i sine vedtak når det kommer til styring og planlegging av tjenesten. Barneombudet anbefaler for helsestasjonen 0-6 år: Fylkesmannen må følge tettere opp kommuner som ikke gir et forsvarlig helsestasjonstilbud. Fylkesmannen må få mandat til å gjennomføre strengere reaksjoner overfor kommuner som ikke tilbyr de minste barna e forsvarlig helsestasjonstilbud. Skolehelsetjenesten Når man skal styrke det primære helsetilbudet til barn og unge må man styrke de helsetjenestene som barn og unge bruker, og som de selv ønsker. Barneombudet mener at en av de største utfordringene i folkehelsearbeidet er få opp en robust skolehelsetjeneste til barn og unge. Skolehelsetjenesten har en viktig oppgave med å jobbe helsefremmende og forebyggende for barn og unge. Men som vi skriver i fagrapporten «Helse på barns premisser» fra 2013, har helsesøster ofte flere funksjoner: «Skolehelsetjenesten, med helsesøster i spissen, skal ikke bare gi vaksiner eller gi råd om kosthold og prevensjon. Helsesøster har også en mulighet til å være en viktig voksenperson for barn på flere måter. Hun oppleves ofte som en ufarlig voksen som barn kan snakke med når livet byr på store utfordringer. Helsesøster kan lytte, hun kan gi råd og hun kan hjelpe barn med å komme i kontakt med andre tjenester hvis hun ser at det er nødvendig. Det er mye forebyggende helsearbeid i det». iv 6
Imidlertid forteller barn og unge til Barneombudet at dette er en tjeneste som kan være bort i mot fraværende ved enkelte skoler. Det hender at helsesøster bare er til stede noen få timer i uken på en skole med inntil tusen elever. I forbindelse med prosjektet «Helse på barns premisser», var barn vi snakket med tydelige på at de ønsker seg nok ansatte i skolehelsetjenesten og at helsesøster er på skolen hver dag. Barns råd til hvordan kompetansen kan bedres, var som følger: - De som jobber i skolehelsetjeneste må ha kunnskap om psykologi, om unges psykiske helse, vold og overgrep. - De må vite hvem som kan hjelpe barnet/ungdommen. - Helsesøster må være flink til å snakke med barn og ungdom. - Skolehelsetjenesten må ha flere yrkesgrupper og samarbeide med andre. Barneombudet er svært bekymret for kommunenes manglende prioritering av ressurser til denne tjenesten. Mange barn og unge kunne fått hjelp på et tidlig tidspunkt i problemutviklingen hvis skolehelsetjenesten hadde vært mer robust, med et bredt tverrfaglig sammensatt personell. Skolehelsetjenesten er også viktig for den psykiske helsen da den kan jobbe forebyggende med utviklingen av psykisk uhelse. Tjenesten har en unik mulighet til å komme i kontakt med barn og unge, gi dem råd, og hjelpe med det de måtte slite med. At skolen er en viktig arena for å jobbe med psykisk helse, viser også en rapport fra NIFU. Rapporten viser at også et stort flertall av lærerne mener at skolen har en viktig funksjon i det psykiske helsearbeidet v. Barneombudet er glade for Regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet vil styrke helsestasjon- og skolehelsetjenesten med ytterligere 200 millioner over neste års budsjett. Vi vil understreke at en styrking av disse tjenestene må skje jevnt over flere år, og det er nødvendig at midlene øremerkes for en minimumsperiode på 5 år. En manglende øremerking av ekstrabevilgningen på 180 mill. til helsestasjons- og skolehelsetjenesten over Statsbudsjettet i 2013 førte til at i snitt halvparten av kommune brukte midlene på alt annet enn nettopp disse tjenestene. vi Den anbefalte (minste)normen for skolehelsetjenesten, er 800 elever per stilling i vdg skole, 550 elever per stilling i ungdomsskolen og 300 elever per stilling i barneskolen vii. Minstenormen er det minimum av stillinger som må ansettes for at tjenesten skal klare å utføre dagens lovpålagte oppgaver. I Norge mangler det ca. 1500 stillinger i skolehelsetjenesten for at Helsedirektoratets anbefalte norm kan virkeliggjøres. Helsedirektoratet har regnet seg frem til at det vil koste ca. 900 millioner å styrke kapasiteten til helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennom en nasjonal minstenorm for bemanning viii. Barneombudet mener at en robust skolehelsetjeneste, hvor barn blir møtt og får nødvendig hjelp, er både helsefremmende og forebyggende. Derav er det grunnleggende nødvendig i et folkehelseperspektiv å få på plass en skolehelsetjeneste på barns premisser. Barneombudet mener at det at en tjeneste ligger langt under anbefalt norm, eller i verste-fall er ikkeeksisterende, er uforsvarlig. Barneombudet anbefaler derfor at det må innføres en rettslig bindende minimumsnorm for å sikre forsvarlige tjenester. 7
I rapporten «Helse på barns premisser» har Barneombudet en rekke anbefalinger for hvordan skolehelsetjenesten kan styrkes. Vi gjengir noen av disse her: Barneombudets anbefalinger til kommunene: Kommunene må kartlegge kompetansebehovet i skolehelsetjenesten hver gang de legger planer for forebyggende arbeid. Kommunene må ta barn og unge aktivt med i planleggingen av tilbudet i skolehelsetjenesten og barn må høres ved internkontrollene i kommunene. Kommunene må ha gode helsetjenester til barn og unge, med tilstrekkelig kompetanse på psykisk helsearbeid generelt, psykisk helsearbeid rettet mot barn og unge med fluktbakgrunn og barn utsatt for vold og overgrep. Barneombudets anbefalinger til statlige myndigheter: Myndighetene må fastsette en rettslig bindende minimumsnorm for hvor mange helsesøstre som skal være ansatt i barne-, ungdoms-, og videregående skole. Skolehelsetjenesten må gis øremerkede ressurser. Fylkesmannen må følge tettere opp kommuner som ikke gir et forsvarlig skolehelsetjenestetilbud. Etter tilsyn må Fylkesmannen få mandat til å gjennomføre strengere reaksjoner overfor kommuner som ikke tilbyr barn og unge et forsvarlig helsetjenestetilbud. Helse- og omsorgsdepartementet og Fylkesmennene må sørge for at barn og unge blir hørt ved tilsyn. For øvrige anbefalinger, og en utdyping av temaet, se fagrapporten «Helse på barns premisser». Psykisk helsetilbud i kommunen Barneombudet mener at det må etableres en kommunal psykisk helsetjeneste for barn og unge i kommunene. Det må være et psykisk helsetilbud som kan jobbe forebyggende med barn og unge i en problemutviklingsfase, et sted hvor barn og deres foresatte kan henvende seg for å få støtte og hjelp. I tillegg bør dette være en tjeneste som kan ha et tilbud til barn og unge som er skrevet ut fra BUP, men fremdeles trenger oppfølging av en psykisk helsetjeneste. Det er viktig at sistnevnte gruppe ikke bare overlates mer eller mindre til seg selv etter at de er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten. Selv om behandlingen i spesialisthelsetjenesten er avsluttet, kan barnet fremdeles ha behov for en tettere psykisk helseoppfølging enn det f.eks. fastlegen har mulighet til å gi personen. En psykisk helsetjeneste knyttet tett opp til helsestasjons- og skolehelsetjenesten En kommunal psykisk helsetjeneste bør være knyttet opp til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Tilbakemeldinger fra barn og unge i forbindelse med Barneombudets prosjekt «Helse på barns premisser», var at skolehelsetjenesten og helsesøster bør ha mer kunnskap om psykisk helse. Flere nevnte at det burde være en psykolog ansatt i tjenesten. 8
For å styrke det psykiske helsetilbudet kan en psykolog være direkte ansatt i skolehelsetjenesten eller i en kommunal psykisk helsetjeneste, eller være tilknyttet spesialisthelsetjenesten med tjenestetid i skolen. Sistnevnte løsning vil styrke kontakt og samarbeid mellom skolehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Barneombudet mener at hvis man ikke har en psykolog permanent er tilknyttet helsestasjonen eller skolehelsetjenesten, bør tjenestene ha knyttet til seg faste psykologer som kan kontaktes hvis barn eller deres foresatte trenger psykisk helsehjelp. Selv om det bør etableres en psykisk helsetjeneste i kommunen og psykologer bør knyttes tettere på helsestasjons- og skolehelsetjenesten, bør helsesøstre likevel ha mer kunnskap om psykisk helse. Barneombudet anbefaler at det må iverksettes kompetansehevende tiltak for helsesøstre. En styrking av det psykiske helsetilbudet - også til barn med fluktbakgrunn I forbindelse med rapporten Helse på barns premisser snakket Barneombudet med flere barn med fluktbakgrunn og med ansatte i kommunene. De mener at kommunale tjenestene må ha bedre kompetanse om behovene til denne gruppen barn, særlig om helsebehovene og deres psykiske helse. Barneombudet anbefaler: Helsemyndighetene må utvikle og implementere kartleggingsmetoder som gjør førstelinjetjenesten i stand til å avdekke psykiske helseproblemer hos barn og unge med fluktbakgrunn. En psykisk helsetjeneste i kommunen - også et tilbud for barn utsatt for vold og overgrep I forbindelse med arbeidet med rapporten Helse på barns premisser, snakket Barneombudet med flere barn utsatt for vold og overgrep. Mange barn som har erfaring med vold og overgrep passer ikke inn i BUP slik denne tjenesten fungerer i dag, hvor det gjerne vil være fokus på diagnostisering og sykdom. Barn vi snakket med beskriver også et sterkt sykdomsfokus hos BUP. Det er ikke gitt at det er riktig å gi barn som har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep en diagnose. Men barna og deres familier kan ha et stort behov for en eller annen form for oppfølging og hjelp der de bor. Barneombudet anbefaler: Barneombudet mener at en styrket kommunal psykisk helsetjeneste også bør kunne gi et tilbud til barn utsatt for vold og overgrep. Myndighetene må sørge for at barns erfaringer og ønsker kommer frem når man skal organisere og forme tilbudet til barn utsatt for vold og overgrep. 9
Ungdomshelse Barneombudet har skrevet mye om ungdomshelse og ungdom på sykehus i fagrapporten «Helse på barns premisser». Ungdom er en ekstra sårbar gruppe som får et dårligere tilbud fra helsetjenestene enn barn og voksne. De havner ofte mellom to stoler, både i den primære helsetjenesten og på sykehus. Fordi vi vet at Helse- og omsorgsdepartementet har tatt denne bekymringen på alvor, og ungdom på alvor, skal det nå skrives en egen ungdomshelsestrategi. Dette er Barneombudet glade for. Vi nevner likevel et par av anbefalingene fra rapporten «Helse på barns premisser». Strategien for ungdomshelse må inkluderes i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. Helsemyndighetene må lage en veileder for hvordan tjenestene kan jobbe med ungdomshelse. I utarbeidelse av veilederen bør det innhentes kunnskap fra ungdom selv. For øvrige anbefalinger, og en utdyping av temaet, se fagrapporten «Helse på barns premisser». Barn med funksjonsnedsettelser Barn med funksjonsnedsettelser må ikke glemmes i folkehelsearbeidet. Etter barnekonvensjonen artikkel 23 har barn med funksjonsnedsettelser rett til særlig omsorg. En styrking av de primære helsetjenestene vil også gagne barn med funksjonsnedsettelser. Målet må være at helsepersonell i disse tjenestene tidlig kan oppdage utviklingsavvik, og kunne henvise videre via fastlegen til riktig instans ved mistanke om dette. Jo tidligere barn med en mistenkt funksjonsnedsettelse blir utredet av spesialister, jo større er sjansen for rett behandling og oppfølging, og der igjen bedret prognose. I tillegg må stønads- og trygdeordninger være så fleksible og gode at det enkelte barn og deres familier får en hverdag som gjør at barna kan ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet, slik barnet har rett til etter barnekonvensjonen artikkel 23 Funksjonshemmede barn. Helsetilbudet til barn utsatt for vold og overgrep Barnekonvensjonen artikkel 19 pålegger staten å treffe alle egnede tiltak for å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep. Bestemmelsen slår fast at slike beskyttelsestiltak blant annet bør omfatte effektive prosedyrer for undersøkelse, behandling og oppfølging av barnemishandling og nødvendig rettslig oppfølging. Det er mye godt folkehelsearbeid i å forebygge at barn utsettes for vold og overgrep, og å kunne gi god oppfølging når overgrepene er avdekket. Det er viktig at barnet gis et verktøy for å håndtere det han eller hun har opplevd, slik at de kan klare å leve med erfaringene uten å la disse bli negativt styrende og ødeleggende for resten av livet. 10
Barn utsatt for vold og overgrep er en særlig sårbar gruppe. Det er av stor betydning at de møtes av et hjelpeapparat som både evner å avdekke vold og overgrep, sikre bevis til en eventuell straffesak og ivareta barnet både akutt og på lengre sikt. Helsetjenestene til barn utsatt for vold og overgrep var et eget tema og utgjør et eget kapittel i Barneombudets fagrapporten «Helse på barns premisser». Vi gjengir noen av rapportens anbefalinger her: Barneombudets anbefalinger om det medisinske akuttilbudet: Det må opprettes egne volds- og overgrepsmottak for barn tilknyttet sykehusene med de største barneavdelingene. Alle barn som har vært utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep bør så raskt som mulig undersøkes av helsepersonell med kompetanse. Barneombudets anbefalinger om bruk av barnehus: Alle barn som kommer til barnehuset må få tilbud om medisinsk undersøkelse, med mindre det ikke anses å være til barnets beste. Dette må i så fall begrunnes. De regionale helseforetakene må sørge for at det finnes tilstrekkelig antall fagpersoner til å dekke behovet for medisinske undersøkelser på barnehuset. Barneombudets anbefalinger til spesialisthelsetjenesten: Det må opprettes obligatoriske kurs om vold og seksuelle overgrep i spesialistutdanningen for alle sykehusspesialister som jobber med barn. Det bør finnes én prosedyre om barnemishandling som gjelder for hele sykehuset og alle aktuelle avdelinger. Det må opprettes obligatoriske kurs om vold og seksuelle overgrep for legevaktleger og fastleger. Barneombudets anbefalinger om oppfølgingstilbudet: Myndighetene må sørge for at barns erfaringer og ønsker kommer fram når man skal organisere og forme tilbudet til barn som har opplevd vold eller seksuelle overgrep. For en ytterligere utdyping av temaet, og flere anbefalinger, se fagrapporten «Helse på barns premisser». Se også Barneombudets «5 anbefalinger til regjeringen for en voldsfri barndom»: Det må opprettes egne volds- og overgepsmottak for barn tilknyttet barneavdelingene Barn som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep må avhøres innen en uke Politiet må organiseres i robuste fagmiljøer med spisset kompetanse til å håndtere vold og overgrepssaker mot barn Barnevernloven må bli en rettighetslov Alle kommuner må tilby foreldreveiledning For en utdyping av de 5 anbefalingene for en voldsfri barndom, se http://barneombudet.no/voldsfribarndom/ 11
Helsepersonells bekymringsmeldinger til barnevernet Barnevernet har en viktig rolle i folkehelsearbeidet. Barnevernet skal hjelpe barn som utsettes for omsorgssvikt eller lever under andre forhold som kan skade deres helse eller utvikling. En forutsetning for å kunne hjelpe disse barna er at barnevernet får kjennskap til disse barna. Altså må noen ta kontakt og melde sin bekymring. Etter helsepersonelloven 33 har helsepersonell opplysningsplikt til barnevernet. Fylkesmannen i Oppland har kartlagt bekymringsmeldinger til barnevernet fra helsetjenestene i perioden 2008-2010. Denne kartleggingen ga grunn til en uro over at det forekommer en underrapportering fra helsepersonell i Oppland fylke. Barneombudet er bekymret for liknende tilstander i resten av landet, og mener det bør gjøres et omfattende arbeid for å sikre gode rutiner i hele landet. "Sømløse" overganger på tvers og sømløse tjenester Et viktig ledd i å fremme folkehelse, er å få til sømløse overganger mellom de tjenestene som skal hjelpe barn og unge. Det er lite helsefremmende å falle ut av et behandlingsløp fordi tjenester ikke snakker sammen, samarbeider eller blir enige om ansvarsforhold. Dette er f.eks. noe som skaper en spesiell sårbar situasjon for mange barn med behov for hjelp psykiske helsevern for barn og unge. I NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt kom Flatø-utvalget med alle sine forslag til hvordan få til bedre samarbeid mellom tjenester for utsatte barn og unge. NOUen inneholdt flere forslag til tiltak, for eksempel hvordan styrke samarbeidet mellom psykisk helsevern for barn og unge og barnevernet. Barneombudet mener departementene bør følge opp disse forslagene, eventuelt presentere andre tiltak som kan få til bedre samarbeid og overganger mellom de ulike tjenestene. Barn som opplever samlivsbrudd I 2010 opplevde ca 10.000 barn at foreldrene deres ble skilt, mens 13200 barn opplevde separasjon. Statistisk sentralbyrå anslår at 24 % av ekteskap som inngås i dag vil ende i skilsmisse i løpet av de første ti årene. For samboere med barn finnes det ingen presis statistikk. Imidlertid vet vi at oppløste samboerskap stod for 30 prosent av de 20 500 meklingssakene som ble avsluttet ved familievernkontorene eller hos eksterne meklere i 2010. Samlet blir det da et høyt antall barn som opplever at foreldrene deres går fra hverandre. Barn vi har vært i kontakt med har påpekt at for dem er det prosessen som er det viktige. For mange av dem er den ikke avsluttet i det øyeblikket foreldrene deres har blitt enige om bosted og samværsspørsmålene, og etablert seg i separate boliger. Budskapet er helt enkelt at for mange foreldre kan kanskje samlivsbruddet være en prosess med en relativ klar start og slutt, men for barn kan samlivsbruddet vare i mange år. 12
For ikke en ubetydelig andel av de mange barna som opplever samlivsbrudd, er konflikten mellom foreldrene intens og /eller langvarig. Konflikter mellom foreldre er blant de viktigste årsakene til psykiske og sosiale problemer blant barn som ikke bor sammen med begge foreldrene (Thuen, 2004). Barneombudet mener at denne tematikken må løftes inn og gis en stor plass i det forebyggende helsearbeidet. For nærmere forslag til tiltak, se rapporten Barnets stemme stilner i stormen fra Barneombudet ix. Barn på flukt Helsemessige konsekvenser av opphold i mottak og rett til skole og barnehage Barn med fluktbakgrunn kan ha spesielle behov, og opplevelser i hjemlandet eller under flukten kan påvirke deres psykiske helse. I Norge bor de fleste asylsøkere først i asylmottak, og det er tidligere utført en del undersøkelser om ulike sider ved levekår i slike mottak. x Det finnes likevel lite systematisk og dokumentert kunnskap i Norge om hvordan det å bo i asylmottak over tid påvirker helsen til barn. Det finnes heller ingen god oversikt over hvordan den psykiske helsen til barn med fluktbakgrunn blir ivaretatt etter at de er bosatt i kommunen. Barneombudet mener det er behov for mer systematisk, forskningsbasert kunnskap om hva usikkerhet og det å leve i mottak i mange år gjør med et barn. Barn må selv være informanter. I rapporten «Helse på barns premisser», foreslår Barneombudet blant annet følgende: Det må settes i gang tiltak for å redusere ventetiden i mottak for barn, blant annet o Tiltak som gjør at familier forstår at endelig avslag betyr at man skal reise ut av landet o At de som har fått opphold må bosettes raskere Alle barn må få lovfestet rett til barnehage, uavhengig av oppholdsstatus. Ungdom må få rett til videregående opplæring eller grunnskoleopplæring for voksne, uavhengig av oppholdsstatus. For en ytterligere utdyping av temaet, og flere anbefalinger, se fagrapporten «Helse på barns premisser». Levekår og barnefattigdom Barnefattigdom er økende i Norge (Statistisk sentralbyrå 2011). Dette er et problem både på individ og samfunnsnivå. Det er et faktum at barn og unge som vokser opp i fattigdom har dårligere levekår og får færre muligheter i livet enn andre barn. Forskning viser at fattigdom gjerne går i arv. Barn som eksempelvis vokser opp i familier som har mottatt sosialhjelp har langt større sannsynlighet for å motta sosialhjelp selv når de blir voksne, sammenliknet med andre barn. I en rapport fra NOVA xi, går det frem at barn fra «lavinntektshushold» har dårligere helse enn andre barn, og skiller seg ut på flere måter: De har en noe større tendens til overvekt De sliter med dårligere trivsel, uheldig psykososial tilpasning og problematisk adferd 13
De har oftere kontakt med psykisk helsevern og barnevernet Barna med norsk bakgrunn har flere fraværsdager på skolen Barneombudet mener at det å iverksette tiltak for bekjempe barnefattigdom er viktig både for å sikre barnas velferd på kort sikt, og for å forebygge alvorlige helseproblemer på lengre sikt. Barneombudet anbefaler: Når NAV fatter vedtak om sosialhjelp må det gjøres individuelle vurderinger der barns behov blir vurdert. Barns situasjon og synspunkter må utredes like grundig som foreldrenes, når sosialtjenesten skal vurdere hvilken og hvor stor ytelse familien trenger. xii Skole og barnehage Fysisk skolemiljø Dårlig fysisk og psykososialt miljø i skoler og barnehager har store helsemessige konsekvenser for barn og ungdom i dag. Dårlig inneklima har helsemessige konsekvenser og kan blant annet medføre økt forekomst av helseplager som luftveisproblemer og hodepine/migrene. Fysisk skolemiljø påvirker også elevenes psykososiale skolemiljø. Barneombudet mener forholdene må sees i sammenheng, og at et dårlig fysisk skolemiljø gjør det vanskeligere å nå frem med å etablere et godt psykososiale skolemiljø. Barn som er trette og har vondt i hodet blir ikke mer medgjørlige. 25 i forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler (F01.12.1995 nr 928)pålegger kommunen å føre tilsyn med at forskriften overholdes. Barneombudet er bekymret for i hvilken grad kommunene har et system for å sikre at det føres slikt tilsyn, både med de alminnelige bestemmelsene i kapittel II og med de spesielle bestemmelsene i kapittel III. Psykososialt skolemiljø - mobbing Dårlig psykososialt miljø mobbing og krenkelser har store konsekvenser for barns psykiske helse. Dette er store helseproblemer for barn og unge som både rammer den enkelte og hvert år påfører samfunnet store belastninger. Barneombudet får i gjennomsnitt én sak hver dag der barn eller foreldre forteller om mobbing og krenkelser. De fleste sakene vi får inn til oss gjelder barn som er utsatt for langvarig utestengning og isolasjon, og/eller fysisk eller psykisk vold fra medelever eller lærere. De siste årene har vi også fått saker der barn er utsatt for seksuelle overgrep i skoletiden. Barneombudet mottar få saker der det er vanskelig å forstå klagers anførsler, eller der det er spesielle utfordringer knyttet til opplæringsloven og forvaltningslovens ordinære regler. Likevel ser vi at mange av disse sakene har flere saksbehandlingsfeil og mangler. I flere saker gjelder dette også klageinstansens behandling. I november 2013 leverte Barneombudet et skriftlig innspill til Djupedalsutvalget. 14
Djupedalsutvalget er et offentlig utvalg, satt ned av regjeringen for å se på hva som må til for å bedre skolemiljøet og redusere mobbingen. I dette innspillet hadde vi flere forslag til hvordan barns rettigheter kan sikres i disse sakene. Forslagene handler om fylkesmennenes mandat og ileggelse av sanksjoner overfor kommunene på grunn av brudd på opplæringsloven. I tillegg foreslår vi at barnets stemme må få en større plass i saksbehandlingen og støtter forslaget om en særskilt klageinstans for barn. I tillegg har vi forslag om oppreisning, økonomisk kompensasjon og fri rettshjelp. For en utdyping av forslagene, se Barneombudets innspill til Djupedalsutvalget: http://bit.ly/1nqgikq. Kontakt Barneombudet: post@barneombudet.no www.barneombudet.no facebook.com/barneombudet twitter.com/barneombudet i Aftenposten 10.mai.2014 «Gravide skal spørres om vold». ii Helsedirektoratets utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelse-tjenesten (IS-1798) fra 2010. iii FNs barnekomités generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn (art.3, para. 1). iv Se Barneombudets rapport: http://barneombudet.no/rapporthelsepabarnspremisser/ s. 20. v www.nifu.no/publications/1135312/. vi Se Tidsskriftet Sykepleien, blant annet på nett: http://bit.ly/1pkh8jw og http://bit.ly/1mgaicd. vii Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, IS-1798, Helsedirektoratet 2010. viii Som note 2. ix http://www.barneombudet.no/sfiles/21/26/2/file/barnas_stemme_stilner_i-_stormen.pdf. x Se litteraturgjennomgang i Lidén m.fl. Medfølgende barn i asylmottak i NPU 2011: 10 Velferdsstatens venterom. xi NOVA Rapport 7: 2008 «Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid». Mona Sandbæk (red). xii Barneombudets høringsuttalelse Plikt til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk sosialhjelp http://bit.ly/1rlspvj. 15