slike livskriser. De rusmiddelavhengige, de bostedløse, de vanskeligstilte på boligmarkedet er ikke annerledes enn oss. De er oss.

Forord Dette er ingen tradisjonell rapport. Den er ikke skrevet etter en byråkratisk mal for prosjektrapporter, og den er ikke underbygget med forskningsbaserte kunnskaper. Hvis man da ikke velger å kalle over 20 års misbruk av rusmidler for forskning god nok? Formålet med prosjektet var å bringe relevant brukererfaring inn i det boligsosiale feltet. Det er noe med det at når du har stått der ute med skoa på en vinternatt eller ti så vet du ganske mye om hvor jæ kalde de skoa er! Ikke bare hvor de trykker, for å si det sånn. Kalde sko trykker ikke i det hele tatt og er du rusa nok så kjenner du egentlig ikke at du har fryst fast til bakken heller Men det dreier seg jo om langt mer enn det å ha tak over hodet. Det dreier seg om å ønske å bo, om å ha mot til å bo, om å velge å bo, om å få tilbud om å bo, om få hjelp til å bo, om å ha økonomi til å bo, om å gjøre en bolig til et hjem og om å fylle et hjem med et liv. Hjemme er der hvor hjertet ditt er sier klisjé bladene og frister med lekre innredningstips og hjemme hos reportasjer med flair for interiør. Hvor bor du? spør vi når vi treffer hverandre for første gang, men riktignok ikke før vi har spurt hva du jobber med. Det er viktig å huske at den største gruppa rusmiddelavhengige faktisk bor. Mange av dem lever definitivt under parolen Mitt hjem er min borg. Skam, hemmeligholdelse og isolasjon preger hverdagen til over 200.000 barn og dermed en eller flere pårørende i Norge. Rusmiddelavhengighet er rettferdig på den måten. Den rammer hvem som helst Rik som fattig. De vanskeligstilte på boligmarkedet blir flere etter hvert som boligprisene skyter i været og stadig flere mennesker vil bo i byene. Veien ut i bostedløshet er ikke så lang eller så utenkelig som man kanskje tror. Mange blir rusmiddelavhengige i sammenheng med større livskriser som samlivsbrudd, dødsfall i familien og sykdom. Økonomi og bolig er relevante problem faktorer i forhold til 1

slike livskriser. De rusmiddelavhengige, de bostedløse, de vanskeligstilte på boligmarkedet er ikke annerledes enn oss. De er oss. Rapporten og prosjektet fokuserer i overveiende grad på den såkalt marginaliserte gruppen rusmiddelavhengige. Som brukerrepresentant i det boligsosiale feltet har det i stor grad blitt min oppgave å være denne gruppens talerør. Det er i utgangspunktet absurd å stigmatisere en gruppe mennesker på denne måten. Vi er individer med en unik egenart og er samtidig ikke spesielle eller ulike andre mennesker. Det er allikevel et faktum at det å leve som rusmiddelavhengig i et subkulturelt miljø på siden av eller i utkanten av det etablerte samfunn skaper en felles identifisering. Ikke minst oppstår det en del likhetstrekk når det gjelder generelle livsforhold og grunnleggende behov. Rapporten bør leses som en individuell meningsytring fra et personlig, erfaringsbasert ståsted og samtidig som en felles menings markering fra brukergruppen. Jeg vet at jeg har brukerne med meg i disse meningsytringene! Det har jeg fått hundrevis av tilbakemeldinger på i løpet av de 18 månedene prosjektet har pågått. Noen vil alltid være uenige. Som sagt, vi er individer det er ikke snakk om en homogen gruppe mennesker her. Rapporten er også en uttalelse fra RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. RIO har 60 aktive representanter over hele landet, og alle er tidligere rusmiddelavhengige med hver sin historie når det gjelder både veien inn i et avhengighetsforhold og veien ut igjen. I RIO står vi alle ansvarlig for egen utvikling. Samtidig opplever vi en samstemmighet nesten uten unntak i synet på rusmiddelrelaterte problemstillinger. Denne vissheten styrker meg også i at denne rapporten bør kunne legges til grunn som uttrykk for et bredt brukerperspektiv. Les med ærlighet, villighet og et åpent sinn! Og send meg gjerne dine tilbakemeldinger, spørsmål eller motforestillinger. Det er gjennom dialog og meningsutveksling vi utvikler oss. Med en visshet om at det håp for alle Sandbakken 23.11.07. Line Eikenes 2

Innhold Forord 1 Innhold 3 Kort sammendrag av rapporten 5 Oversikt over aktiviteten i prosjektperioden 7 Litteraturstudier 7 Konferanser 7 Diverse prosjektgrupper og referanse grupper 7 Rådgivning og møter 8 Brukerdialog konferanser 8 Å følge brukere gjennom systemet, ansvars grupper 8 Boligsosiale handlingsplaner; tilbakemeldinger til kommunene 8 Utdanningsinstitusjoner 8 Studiebesøk 9 Studier ved Høgskolen i Bergen Boligsosialt arbeid 9 Rusfrie Hus: Oppdrag fra Statsråd Åslaug Haga 9 Brukerråd/ Brukerutvalg 9 Rusfeltet ; et bakgrunnsteppe for det boligsosiale arbeidet med rusmiddelavhengige 10 Rusreformen 10 Rett til helsehjelp; veien inn i spesialisthelsetjenesten 11 LAR programmet 12 Kommunale tjenester 13 Opptrappingsplanen for rusfeltet 14 På vei til egen bolig 15 En form for evaluering sett fra et brukerperspektiv 15 Boligsosiale virkemidler 16 Bostøtte 16 Startlån 17 Tilskudd til kommunene 18 Strategiens målsetninger 19 Bidra til og kvalitet i døgnovernatting 21 Ingen skal tilbys døgnovernatting uten kvalitetsavtale 21 Midlertidige boliger 22 At ingen må tilbringe tid i midlertidige løsninger ved løslatelse fra fengsel eller utskriving fra institusjon23 Bidra til at bostedløse får raskt tilbud om egen bolig; ingen skal oppholde seg mer enn tre måneder i midlertidig botilbud 23 Rusfrie hus 24 Varige boliger 25 Ikke bare å bo. Bistand til å mestre et boforhold 27 Forskjellen mellom en bolig og et hjem 28 3

Individuell plan brukermedvirkning i eget liv 29 Bo veilederen, oppfølging i egen bolig 30 Relasjonen mellom boveileder og bruker 31 Meningsfull aktivitet og sysselsetting. Behovet for et sosialt nettverk 34 Brukermedvirkning på Systemnivå 37 Brukerdialogkonferanser 39 Videreføring av prosjektet 41 4

Kort sammendrag av rapporten I løpet av første prosjektperiode har prosjektleder opparbeidet seg en del formell kunnskap via egne litteraturstudier, gjennom formelle studier i Boligsosialt arbeid og gjennom deltakelse i mer enn 100 konferanser, seminarer og faglige møter. Hun har også holdt mer enn 30 innlegg ved diverse konferanser og seminarer og deltatt i en mengde prosjektmøter og rådgivningssamtaler, og derved tilført reell brukererfaring til et bredt spekter av fagfeltet. Norsk rusomsorg har de senere år vært igjennom flere omorganiseringer som gjør at presset på kommunene øker når det gjelder tilgang på tjenester for brukergruppen rusmiddelavhengige. Rusreformen satsning på korttidsbehandling og poliklinisk behandling i hjemkommunen - i tillegg til innføringen av LAR programmet - gjør at tjenestebehovet har økt betraktelig ute i kommunene. Kommunene sliter med å imøtekomme disse behovene og kravene på en tilfredsstillende måte. Dette gjelder ikke minst behovet for boliger. Prosjektet har fulgt den nasjonale strategien På vei til egen bolig siden juli 2006. Satsningen er av de bedre løftene for gruppa rusmiddelavhengige de siste årene, da strategien har vært grundig forankret, det har vært definert klare målsetninger og det har fulgt statlige midler med arbeidet. De boligsosiale virkemidlene ser dessverre ikke ut til å nå denne målgruppen. Bostøtten fungerer for så vidt greit, men startlån er ikke noen realistisk løsning for bostedløse. Årsakene ligger i at gruppen har dårlig betjeningsevne, sliter med kredittverdighet osv. Kommunene viser dessuten liten vilje til å satse, og gå utenfor en rigid regeltolkning. Byggetilskuddet fra Husbanken til kommuner/frivillige må heves. Det største problemet i dag er fortsatt at det er mangel på boliger for vanskeligstilte. Antall begjæringer om og antall utkastelser er redusert. Dette må sies å være den eneste målsetning i strategien som er i nærheten av å være oppnådd. Kravet om kvalitetsavtaler på døgnovernatting er betydelig bedret, men fortsatt bor rusmiddelavhengige i campinghytter uten innlagt toalett og vann. Bruken av midlertidige boliger er fortsatt for høy, og det er et stort problem at kommunene bryter husleieloven ved gjentatte anledninger når det gjelder leieavtaler. Stadig gjentatte tre måneders leiekontrakter gjør lavterskel bofellesskap til hospitser i forkledning. Det er stort behov for at det blir lagt føringer og veiledende rammer rundt innholdet i døgnovernattinger og midlertidige botilbud. 5

Samarbeidet mellom fengsel/rusinstitusjoner og kommuner rundt bolig ved løslatelse/ endt opphold må utvikles ytterligere. Bruken av individuell plan må sikres. Dette vil være et viktig hjelpemiddel i arbeidet med å skaffe denne gruppen varige boliger når de slipper ut. De som er rusfri skal ikke bosettes i lavterskel bofellesskap sammen med aktive rusmiddelavhengige. Man trenger å opprette rusfrie botilbud i alle kommuner. Prosjektet Boligsosialt Brukerfokus er nå i gang med arbeidet med å opprette to pilot-prosjekter sammen med to prosjektkommuner rundt utformingen av rusfrie hus konseptet. Behovet for varige boliger etter ordinære husleiekontrakter må tas på alvor av kommunene. Boveiledningen der rusmiddelavhengige er målgruppen er et pioner område i norsk sammenheng. Også her er det er stort behov for kompetanse heving og en grundig diskusjon rundt begrepene råd og veiledning og endringsarbeid. Like viktig som det å ha en bolig er det å ha en meningsfull hverdag og et trygt sosialt nettverk. Bruken av frivillige organisasjoner og hjelp til å gjenoppta kontakt med familie og gamle, rusfrie venner er et nødvendig supplement til bo-oppfølgingen. Brukermedvrikning på individnivå skjer optimalt sett gjennom en velfungerende individuell plan. Når det gjelder brukermedvirkning på systemnivå er det lagt klare føringer i forhold til dette. Brukerorganisasjonene arbeider på spreng for å dekke behovet for brukermedvirkning, men det er behov for tilbakemeldinger fra lokale representanter som vet hvor den lokale skoen trykker. Brukerdialogkonferanser er et nyttig verktøy for å trekke brukere med i arbeidet og for å samle fyldige tilbakemeldinger fra brukergruppa. RIO har vært med på å arrangerer dette i flere kommuner. Vi holdt også en stor konferanse i Drammen der mer enn 100 brukere og fagfolk var tilstede. Rapporten fra denne konferansen vil bli tilgjengelig i løpet av første kvartal 2008. RIO håper å videreføre prosjektet i 2008 og 2009. 6

Oversikt over aktiviteten i prosjektperioden Litteraturstudier Som brukerrepresentant på systemnivå er det viktig å ha en viss oversikt og kunnskap om den faglige biten av feltet. Man blir lett vippet av pinnen når fagfolk slenger rundt seg med henvisninger til retningslinjer, rapporter og forskning. De første månedene av prosjektperioden ble brukt til å danne et oversiktsbilde over det boligsosiale feltet. Et bredt nettsøk førte meg på sporet av en mengde relevant stoff. Prosjekt Bostedløse og Strategien; På vei til egen bolig var grunnleggende kunnskap. Rapporter og veiledninger som Bostedløshetskartleggingen, På randen av å bo; Bistand til å mestre et boforhold, flere danske rapporter om Skæve hus for skæve eksistenser var også matnyttig lesestoff. Det var lite faglitteratur om norsk boligsosialt arbeid, men Thyssens Boligsosialt arbeid ble også en god innføring. I løpet av hele prosjekt perioden har jeg forsøkt å holde meg oppdatert, og stadig innhente ny fagkunnskap om feltet. Konferanser Prosjektleder stillingen innebærer at jeg er til stede på flest mulig av de konferansene som holdes innenfor feltet. I løpet av prosjektperioden har jeg vært til stede på over 50 konferanser og seminarer, og jeg har holdt ca 30 innlegg/ foredrag. Diverse prosjektgrupper og referanse grupper Jeg har deltatt i 12 referansegrupper/ prosjektgrupper / arbeidsgrupper. Jeg har blant annet sittet i Bokartleggingsgruppa til NIBR/ Husbanken, Omgivelseskvalitet ; utforming av boliger for vanskeligstilte, Fra midlertidig til varig bolig i regi av Sosial- og helsedirektoratet med flere. En del av disse prosjektene blir videreført i 2008. 7

Rådgivning og møter Jeg har deltatt i mer enn 30 møter med diverse kommuner, politikere, departementer, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner og tiltak. Jeg har blant annet vært i møte hos Statsråden i Kommunal og Regional Departementet ved 3 anledninger. Brukerdialog konferanser Jeg har vært med på å planlegge og gjennomføre 5 dialogkonferanser med brukere på ulike stadier av rusmestring og 3 konferanser der brukerne møter fagfeltet. Å følge brukere gjennom systemet, ansvars grupper Jeg har i løpet av perioden blitt kontaktet av mange brukere og pårørende på telefon og har gitt rådgivning om rettigheter og muligheter når det gjelder bolig. Jeg har bistått brukere med å skrive klager på vedtak rundt startlån m.m. Jeg har deltatt i ansvarsgruppemøter rundt Individuell Plan og ellers fulgt brukere til møter med sosialtjenesten og boligkontoret. Boligsosiale handlingsplaner; tilbakemeldinger til kommunene Jeg har lest og gitt skriftlige tilbakemeldinger på flere Boligsosiale Handlingsplaner. Utdanningsinstitusjoner Jeg har undervist ved Høgskolen i Narvik ved videreutdanning rus, og deltatt i Cafe dialog ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Bergen. Jeg har også en plass i fagrådet for videreutdanning i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Østfold. 8

Studiebesøk Jeg har gjennomført flere studiebesøk til diverse høy - og lavterskeltiltak og boliger flere steder i landet. Blant annet har jeg hatt god kontakt med brukere på Boligskolen SAFIR, jeg har vært på besøk hos Selvbygger prosjektet i Meland kommune ved to anledninger, og jeg har besøkt Sandviken bo fellesskap i Bergen. Varmestuer, møtesteder og andre kommunale lavterskel tiltak som feltpleie og lignende er viktige arenaer der jeg møter aktive brukere som sier noe om hvordan virkeligheten ser ut fra et brukerperspektiv i den aktuelle kommunen. Jeg har også vært opptatt av de forskjellige kommuners tilbud til rusfrie, da jeg ser at dette er en større mangelvare enn når det gjelder tilbud til aktive rusmiddelavhengige. I den anledning har jeg blant annet besøkt BARM senteret i Hamar og Albatrossen i Bergen. Studier ved Høgskolen i Bergen Boligsosialt arbeid I løpet av våren/ høsten i 2007 har jeg tatt videreutdanning i Boligsosialt arbeid ved høgskolen i Bergen. Rusfrie Hus: Oppdrag fra Statsråd Åslaug Haga Etter å ha lagt stor vekt på behovet for rusfrie (overgangs) boliger ute i kommunene, ble jeg hørt i dette hos statsråd Åslaug Haga og fikk i oppdrag å opprette to pilot - prosjekter rundt dette konseptet sammen med to kommuner. Pr. dags dato er Sarpsborg Kommune involvert i prosjektet. Vi leter fortsatt etter den andre prosjekt kommunen. Brukerråd/ Brukerutvalg Jeg har via prosjektet og også i egenskap av å være leder i RIO Østfold en plass i flere brukerråd innenfor helseforetak, NAV, Fylkesmannen og tiltak. 9

Rusfeltet ; et bakgrunnsteppe for det boligsosiale arbeidet med rusmiddelavhengige Rusreformen I 2004 fikk vi en Rusreform som hadde som mål å styrke rusmiddelavhengiges stilling i samfunnet. Rusreformen ga rusmiddelavhengige status som pasienter, og derved pasientrettigheter. ( Pasientrettighetsloven) Ansvaret for rusomsorgen ble overført fra fylkeskommunalt nivå til statlig nivå, det vil si til de regionale helseforetakene, herunder spesialisthelsetjenesten. Reformen ble evaluert denne høsten. Sylvia Brustads pressemelding om evalueringen av reformen var sjokkerende lesning. Enten så er Helse og Omsorgsministeren grundig feilinformert noe som i seg selv er svært betenkelig. Eller hun forsøker bevisst å feilinformere folket noe som er direkte skandaløst. Sylvia Brustad sier blant annet: Ventetidene for rusmiddelavhengige og andelen som gis rett til nødvendig helsehjelp er gode indikasjoner på at rusreformen virker. Dette bekrefter at rusmiddelavhengige blir tatt på alvor og at de sjukeste blir prioritert... Dette er overhodet ikke den virkeligheten vi lever i sett fra et brukerperspektiv. I følge den offisielle evalueringen av reformen foretatt av IRIS er det riktig at flere får behandling, og ventetiden for langtids døgnbehandling har riktignok gått ned fra 13 til 12 uker. Men når det gjelder ventetiden for korttids døgnbehandling har den økt fra 6 til 12 uker. Det har også vært en økning i ventetiden på poliklinisk behandling fra 6 til 8 uker. Det er dessuten for mange avbrudd i løpet behandlingen. Man får tilbud om avrusning først, og må deretter vente i månedsvis før man kommer inn i behandling noe som er direkte meningsløst. Spesielt når man ikke har kapasitet til å gi tilfredsstillende oppfølging og tilbud i ventetiden. Muligheten for at man fortsetter sitt rusmiddelbruk er overveldende og med den 10

traumatiske avrusningen friskt i minne blir angsten og ambivalensen stor i forhold til å holde motivasjonen oppe fram mot behandling. Rusreformen har ført til økt byråkratisering. Fagfolk med høy kompetanse får mindre tid til pasientbehandling, og det er store regionale og lokale forskjeller i behandlingen av rusmiddelavhengige. At andelen som gis rett til nødvendig helsehjelp har økt, er kanskje ikke spesielt merkelig ettersom man tidligere ikke hadde en slik rettighetsordning i det hele tatt? Veien inn til behandling går gjennom spesialisthelsetjenestens nåløye, og har i hvert fall ikke blitt lettere. Både brukerorganisasjonene og fagfolk i rusfeltet opplever i praksis at behandlingstilbudet stadig svekkes. Mangel på fulle pasientrettigheter, lange ventetider og fristbrudd er daglig kost for oss som ser det fra denne siden. Rett til helsehjelp; veien inn i spesialisthelsetjenesten Prioriteringsforskriften i pasientrettighetsloven har et kostnad/ nytte perspektiv som blir meningsløst når det dreier seg om rusmiddelavhengighet. Man kan jo si at kostnad/ nytte perspektivet alltid vil være direkte absurd når det dreier seg om menneskeliv. Men når man velger å vurdere retten til behandling på grunnlag av hvor mange behandlinger du har prøvd, på om du er i stand til å tilegne deg behandlingen på et kognitivt grunnlag og i tillegg utelukker dem som er for friske,( det vil si, ikke rusmiddelavhengige nok) kan man jo virkelig lure på om spesialisthelsetjenesten har tenkt å gi de rusmiddelavhengige behandling i det hele tatt? Man har ikke brydd seg med å forsøke å skjule at man i spesialisthelsetjenesten mener at man har kompetanse nok til å kunne vurdere på forhånd hvem som har en reell sjanse til å bli rusfri og hvem som ikke har det. Dette er en form for arroganse vi som tidligere rusmiddelavhengige ikke kan godta. Det er ingen som kan si på forhånd hvem av oss som kan bli rusfri og hvem som ikke kan det. Det er håp for alle! Og hvis du ikke tror det bør du ikke jobbe i rusfeltet. Samtidig med dette fortsetter desentraliseringen av de psykiske helseforetakene.. 11

Det er staten og Helseregionene som legger lista for desentraliseringstankegangen. Man mener å ha gjennomført en vellykket desentralisering av psykiatrien, og i mangel på forskningsbasert kunnskap om rusmiddelavhengige, overfører man ganske enkelt den kunnskapen man har fra psykiatrien og legger dette til grunn når man nå vil behandle flest mulig rusmiddelavhengige i hjemkommunen. Tilbudet om poliklinisk behandling er utvidet. Men en ukentlig samtale,( hvis man er heldig), er ikke god nok rusbehandling. Når du ønsker å slutte å ruse deg, trenger du å bli skjermet fra tilgangen på rusmidler. Du trenger intensiv hjelp og støtte i et beskyttet miljø. Polikliniske samtaler er et godt og nødvendig tilbud i perioden etter lang tids døgnbehandling, de kan være til hjelp hvis man er i en tidlig fase av rusmiddelavhengighet og har et sterkt, støttende nettverk. De kan også være et egnet virkemiddel i en såkalt motivasjonsfase, eller en hjelp i ventetiden før behandling. Men de kan ikke erstatte heldøgnsbehandling I tråd med retningslinjene er det de tyngste og de dumme rusmiddelavhengige der det ikke er realistisk å ha rusfrihet som en målsetning som får tilbud om poliklinisk behandling og stabilisering i en egen bolig. Langt på vei er det dessverre prioriteringsforskriften som til syvende og sist er den faglige vurderingen som avgjør hva slags behandling du skal få. Flere og flere får tilbud om behandling i kommunen der de bor. LAR programmet Innføringen av LAR programmet stiller ytterligere krav til at kommunen har et helhetlig tjenestetilbud. Dessverre er ikke dette tilbudet på plass, og flere og flere skrives inn i LAR uten å få den oppfølgingen de har behov for. Presset fra dem som venter på å komme inn i LAR behandlingen er stort, men man må ta konsekvensene av at medisineringen er en minimal del av behandlingen. Sosialfaglig oppfølging som ivaretar behovet for nettverksbygging, aktivitet og ikke minst det å skape seg et hjem er det minste kravet som må være på plass før man skrives inn i LAR. Uten dette blir de gode hensiktene til noe i nærheten av et overgrep mot mennesker som befinner seg i en utrolig sårbar situasjon. Dette er 12

kommunens ansvar, men det er samtidig et statlig anliggende da det dreier seg om tilførsel av ressurser og midler nok til at disse pasientene kan ivaretas på en forsvarlig måte. Kommunale tjenester Fordi om rusreformen i følge Helse- og omsorg departementet har ført til at man har fått flere rettighetspasienter innen rusomsorgen, har omstruktureringen også ført til at flere rusmiddelavhengige skal motta behandling i sin hjemkommune. Konsekvensen av prioriteringsforskriften og veiledende retningslinjer for rett til behandling i spesialisthelsetjenesten, samt innføringen av LAR programmet har bidratt til at kommunene har kommet på banen i mye større grad enn før, når det gjelder gruppen rusmiddelavhengige. I følge evalueringen av rusreformen har rusmiddelavhengige nå bedre tilgang på tjenester enn tidligere. Ser man saken i et ti til tjue års perspektiv er det ingen tvil om at det har skjedd et stort, positivt løft når det gjelder samfunnets syn på, og tilbud til, rusmiddelavhengige. Tilgangen på såkalte lavterskel tjenester har økt betraktelig feltpleie, tannhelse og flere oppsøkende tjenester er gode eksempler på dette. Prosjekt Bostedløse og den nasjonale strategien På vei til egen bolig har også vært en medvirkende faktor her. Så jo da, det har skjedd mye. Men det er fortsatt lang vei å gå. Kommunene sliter med å oppfylle kravene til tjenester. I enkelte kommuner har en saksbehandler opptil 100 brukere, og resten av tjeneste apparatet er ikke på plass eller de sliter med å samkjøre og samhandle rundt brukeren. Man sliter ut sine egne folk og skaper dårlige sirkler av personal gjennomstrømming og sykefravær. I siste ende går det ut over alle. 13

Opptrappingsplanen for rusfeltet Opptrappingsplanen for rusfeltet ble endelig lagt fram i oktober 2007.Det at vi har fått en rusopptrappingsplan er i seg selv positivt. Det betyr at man ser behovet for et ekstra løft i rusfeltet. Planen har svært ambisiøse målsetninger, og gir uttrykk for at regjeringen tar rusproblematikken på alvor. Staten og samfunnets krav til tjenester til rusmiddelavhengige øker, og legger større press på kommunene og helseforetakene. Lista legges så høyt at faren for å mislykkes blir mer eller mindre opplagt. For rusopptrappingsplanen er bare ord på et papir. Regjeringen unnskylder seg med at de 100 millionene som fulgte planen må sees i sammenheng med at blant annet helseforetakenes økonomi er styrket og at rammetilskuddene til kommunene har økt. Dette er ikke akseptabelt. En rusopptrappingsplan uten tilstrekkelig med øremerkede midler er å ikke ta de rusmiddelavhengige på alvor. Staten tillater at rusmiddelavhengige dømmes til å konkurrere om penger med andre trengende grupper. Dette er uverdig og uansvarlig. Rusopptrappingsplanen burde vært fulgt av minst det samme øremerkede tilskuddet Som Opptrappingsplanen for Psykisk helse. Det har ikke blitt, og vil ikke bli, bedre før noen av de som sitter og tviholder på pengesekken får opp øynene. 14

På vei til egen bolig En form for evaluering sett fra et brukerperspektiv Den nasjonale strategien er kanskje noe av det aller mest positive som har skjedd for gruppen rusmiddelavhengige de siste årene. Det som gjør strategien så god er at den er forankret i ikke mindre enn 5 departementer, den har noen klart uttalte målsetninger og den har vært fulgt av økonomiske midler. Kommunene har tatt strategien på alvor. Kartleggingen av bostedløse som har vært gjennomført i 2003 og 2005 har nok vært en medvirkende faktor til at kommunene har gjort en innsats. Det er ingen politikere som liker å lese at deres kommune topper statistikken over antall bostedløse. Man har arbeidet med en oppfølgende kartlegging nå i 2007. Denne kartleggingen vil være ekstra spennende fordi man da kan få en indikator på om strategien har hatt noen innvirkning på det samlede antall bostedløse. Dessverre ble selve kartleggingsprosessen stoppet i år, da den i følge Sosial og helsedirektoratet ikke ivaretar taushetsplikten. Avgjørelsen er blitt anket. Men på skrivende tidspunkt står prosessen stille. Til tross for iherdig innsats i kommunene er mangelen på egnede boliger fortsatt en av de største utfordringene. Kanskje har en medvirkende faktor til dette vært at mange kommuner selger kommunal boligmasse, uten å kjøpe inn tilsvarende antall nye boliger? Strategien avsluttes ved utgangen av 2007, og det er ingen som kan si seg uenige i at vi fortsatt har lang vei å gå. Det er betryggende å se at man fra regjeringens side sier at man vil fortsette arbeidet med samme intensitet. Til tross for at strategien ikke fortsetter, vil det boligsosiale arbeidet fortsatt være et satsningsområde. Noe annet ville jo strengt tatt vært pinlig. Fordi om antall bostedløse i følge kartleggingen gikk ned fra 1996 til 2005, økte altså antallet bostedløse med 300 personer fra 2003 til 2005. Man kan jo velge å se det som man vil. Økningen syntes å være høyest i de små og mellomstore kommunene, noe mange har valgt å tolke som at storby satsningen Prosjekt Bostedløse ga resultater. Andre har påpekt at antallet 15

var såpass lavt at det er svært usikkert, og at innsatsen for å grave fram de bostedløse naturlig nok førte til at vi har funnet flere av dem. Kartleggingen i 2005 viste at vi hadde 5500 bostedløse. Ca 60 % av disse er rusmiddelavhengige. Husbankens boligvirkemidler er opprettet for å hjelpe de vanskeligstilte på boligmarkedet, men vi i RIO stiller oss spørsmålet om de faktisk når den målgruppa de er ment for? Som ellers i kommune Norge stiller rusmiddelavhengige bostedløse bakerst i køen når det gjelder å få tildelt midler. Boligsosiale virkemidler Bostøtte Bostøtten er det mest brukte boligsosiale virkemiddelet. Og det er også den ordningen som fungerer best. Den statlige bostøtten er rett og slett den ordningen som gjør at vanskeligstilte i Norge har råd til å bo. Problemet er at private utleie boliger som ikke er finansiert av Husbanken faller utenfor ordningen. Unntaket er hvis kommunen har vært behjelpelig med å finne boligen en regel som kan tøyes ganske langt. Spørsmålet er hvor mange kommuner som bruker denne muligheten? Jevnt over er det en del av problemstillingen at kommunen ber brukeren om å prøve det ordinære/ private utleie markedet på egen hånd. De er altså ikke behjelpelige med søkeprosessen, noe som gjør at retten til bostøtte ikke utløses. I stedet er det sosialkontoret som gir støtte til husleien, og sosialkontorene setter en øvre grense for husleie som ikke står i noe realistisk forhold til prisene i utleiemarkedet. Dette fører til at man begrenser brukernes muligheter. De er henvist til boliger av dårlig kvalitet i belastede områder, eller de blir tvunget til å bosette seg lang utenfor sentrum. 16

Kristiansand Kommune og Sarpsborg Kommune har opprettet to svært gode prosjekter i forhold til denne problemstillingen, nemlig en boligkontakt ordning. Dette er missing link tiltak som hjelper brukere å komme inn på det ordinære leiemarkedet. De følger brukere på visning, jobber aktivt ut mot private huseiere og fungerer som tilgjengelige kontaktpersoner for både brukere og huseiere. Ordningen utløser også retten til bostøtte. Dette er prosjekter med stor overføringsverdi. Alle kommuner burde ha en slik ordning! Stigmatiserings problematikk, i tillegg til annen sammensatt problematikk, gjør denne brukergruppa spesielt utsatt når det gjelder det å delta i en normal søkeprosess på utleie markedet. Rusmiddelavhengige er ikke populære som leieboere. Kommunal garanti er i seg selv stigmatiserende. Her bør man se på andre løsninger. Startlån Startlånet når ikke ut til målgruppen! Fram til 2. termin 2006 var det kun 9 bostedløse som hadde fått startlån. Startlån forutsetter at man har fast inntekt. Rehabiliteringspenger, attføringspenger eller sosialstønad gjelder ikke som fast inntekt. I kartleggingen fra 2005 var det 67 % av de bostedløse som ikke hadde fast inntekt. Systemet viser liten tiltro til egen funksjon. Rehabilitering og attføring bør logisk føre til enten arbeid eller uføretrygd altså fast inntekt. Sosial stønad skal føre til rehabilitering, att føring, uføretrygd eller arbeid! Med andre ord så burde kravet om fast inntekt forandres så det er i tråd med den tankegang som egentlig ligger til grunn for trygdesystemet som velferdssystem. En annen ting er at betjeningsevnen til gruppa vanskeligstilte/ bostedløse ikke er høy nok i forhold til dagens boligpriser. Sifo- satsene viser egentlig at disse folka ikke har råd til å bo! På den annen side blir ikke Sifo satsene oppfattet som realistiske. Mange opplever at kravet om hvor mye penger som skal være igjen etter at faste utgifter er betalt, ligger svært langt over det de er vant med å klare seg med i måneden. 17

Problematikken rammer også dem som har blitt rusfri. Offentlig eller privat gjeldsordning og det faktum at svært få rusmiddelavhengige er kredittverdig gjør at man ikke har mulighet til å få innpass og være med på verdiøkningen som ligger i å eie sin egen bolig. Man må fortsatt bøte for gamle synder. Dette er en stor belastning i en periode der man forsøker å stable et ødelagt liv med det det innebærer av brutte relasjoner på beina igjen. Staten viser seg å være den verste kreditoren. Andre kreditorer er villig til å forhandle. Det er ikke staten. Graden av individuelt skjønn og hvor rigid man tolker reglene er forskjellige fra kommune til kommune. Noen kommuner tør å satse mer enn andre. Men rusmiddelavhengige kan ikke bare flytte uten å ha en god grunn. I hvert fall ikke hvis man er bostedløs. Fordi om Husbanken legger veiledende føringer for bruken av boligvirkemidlene fortsetter kommunene med en rigid tolkning av Sifo satser og en vurdering av økonomisk betjeningsevne som blir meningsløs når det er snakk om denne gruppa. Vi møter mange frustrerte ansatte på boligkontorene som gir uttrykk for at kommunens retningslinjer når det gjelder tildeling av virkemidler gjør det mildt sagt umulig for dem å hjelpe mennesker, som etter deres vurdering faktisk fortjener en sjanse. Individuelt skjønn et helhetlig bilde av brukerens situasjon, bør ligge til grunn for vurderingen. Denne vurderingen bør skje i IP - gruppa i samråd med brukeren. Saksbehandleren fra boligkontoret bør inngå som en naturlig del av IP gruppa i denne sammenhengen. Det å eie sin egen bolig er et fullstendig uoppnåelig mål for de fleste rusmiddelavhengige. Man må slutte å snakke om denne ordninga som om den er tilgjengelig for denne gruppa. Det er den i ytterst få tilfeller. Tilskudd til kommunene Husbanken har satt ned byggetilskuddet til 20 %. Dette bør settes opp igjen. Kommuner og frivillige organisasjoner har ikke råd til å bygge og senere vedlikeholde og drifte bygningene. Husleien blir for høy for målgruppen. 18

Bostøtte ordningen løser ikke denne problematikken sånn som det er tenkt fra Husbankens side. Man kan ikke bruke bostøtte ordningen på boliger som ikke eksisterer. Frivillige organisasjoner og kommunene har meldt dette tilbake til Husbanken i lang tid. Husbanken bør være villig til å kikke på denne ordningen igjen. Strategiens målsetninger Strategien er inne i sine siste måneder og vi er langt fra å nå målene. Ett delmål kan sies å være så godt som nådd: målet om å senke antall utkastelsesbegjæringer og utkastelser med 30 %. En konsekvens av dette er at rulleringen av boligmassen blir mindre. Folk blir boende i boligene, og det blir derfor ikke frigjort boliger til nye vanskeligstilte i samme grad som tidligere. Poenget er jo at de såkalt nye vanskeligstilte har vært de samme folka som har gått i sirkler i boligmarkedet, men at nå blir de bostedløse synliggjort i kartlegginger, via oppsøkende team og via den generelle holdningsendringen som har funnet sted. De forvinner ikke ut av det kommunale synsfeltet når de har misbrukt sjansene sine og er registrert som dårlige betalere. Samarbeidet mellom namsmannen og sosialtjenesten har blitt bedre i mange kommuner. Det er innført rutiner og ordninger som gjør det mulig å oppdage misligholdet og finne løsninger før det er for sent. Man har nedfelt en ny klausul i Husleie loven som gjør at namsmannen kan melde om mislighold til sosialtjenesten. Avbetalingsordninger og hjelp via økonomisk forvaltning er noen av virkemidlene som gjør det mulig for folk å bli boende i boligene sine. Man har også innført ordninger der man tar hensyn til den såkalte postkasse skrekken. I stedet for å sende brev på brev som aldri blir åpnet, tar man nå kontakt pr. telefon eller møter opp hjemme hos beboeren, hvis ikke det kommer noen respons på det første brevet som blir sendt ut. 19

Tilbudet om økonomisk forvaltning i form av direkte trekk av husleien er også et godt virkemiddel. Sjansene for mislighold av husleien blir dermed redusert til null. Faren for utkastelse blir minimal. Enkelte kommuner bruker rett og slett det at det er umulig å bli kastet ut; selv etter husbråk og vandalisme på boligen, som et pedagogisk virkemiddel i booppfølgingsmetodikken. Det finnes eksempler på brukere som oppholder seg mer på lavterskel natthjem enn hjemme i sin egen leilighet, noe kommunen vet om og tillater. I Bergen kommune blir det sagt at det kan ta opp til 5 år før noen brukere bor seg inn. Det at boligen ikke forsvinner, at man ikke må kvalifisere seg på noen måte for å beholde den blir fremhevet som en trygghetsfaktor som på sikt gir gode resultater. Dette gjelder også i tilfeller der boligen blir misligholdt når det gjelder ødeleggelser og dårlig hygiene. Dette gjennomføres gjennom et tett samarbeid med det kommunale boligselskapet. Kriteriet for å få tildelt og beholde en kommunal bolig er at boligselskapet får komme på jevnlig befaring av boligen. Dette gjør de så i egenskap av huseiere. Boligselskapet reparerer skader, og kan også rydde boliger for søppel. Med søppel menes det som kan forderves, dvs. matrester med mer. Mens luktfritt rot oppfattes som en privatsak. Bo veiledningstjenesten søker selvfølgelig å samarbeide tett med brukeren Strategien har som visjon at alle skal bo trygt og godt. Det er ingen tvil om at man på denne måten strekker seg langt for at brukeren skal oppleve at de bor trygt når det gjelder det å ha en forutsigbar boligsituasjon. Faren er at man risikerer at brukeren ikke blir hørt i forhold til signaler om mistrivsel og meninger om boligens egnethet. Boligene det er snakk om er ofte en del av såkalte bo - fellesskap av lavterskel typen, der rusfaktoren er betydelig. De aller fleste rusmiddelavhengige ønsker ikke å bo i boliger der det er mer eller mindre umulig å skjerme seg fra rusmiljøet. Det befinner seg faktisk rett utenfor dørterskelen din en låst dør er ikke skjerming nok. Husreglene skal skjerme beboerne fra uønsket besøk utenfra, men det hjelper lite hvis problemet befinner seg inne hos naboen din som hører deg når du åpner døra di ut til felles arealer eller ser deg gjennom vinduet når du går ut og inn. 20

Evelyn Dyb med flere har gjort en undersøkelse der det kommer klart fram at mange rusmiddelavhengige velger å leve ute på gata framfor å bo i lavterskel tilbud. Opplevelsen av å ha et privat liv er større ute på gata. Så igjen er det slik at systemets gode hensikter kan virke mot sin hensikt og faktisk dømme brukeren til en bolig der det i følge dem selv er umulig å komme seg ut av et rusmisbruk. Spørsmålet er om det i noen tilfeller er slik at de 5 årene man bruker på å bo seg inn er de fem årene man bruker på å kapitulere. Bidra til og kvalitet i døgnovernatting Ingen skal tilbys døgnovernatting uten kvalitetsavtale Man behøver ikke kvalifisere seg for retten til en bolig. Alle har rett til å bo trygt og godt sier Husbanken. Det er ingen tvil om at hospitsene fortsatt eksisterer i beste velgående! Det at de er nymalt og reine skjuler ikke det faktum at de er oppbevaringsplasser for aktive rusmiddelavhengige som ikke har andre valg for tak over hodet. Både Magnhild Meltveit Kleppa,( Kommunal og Regional minister) og Bjarne Håkon Hansen, (Arbeids og Inkluderingsminister) har påpekt i en felles pressemelding at en av de utfordringene vi står overfor nå er å skaffe flere varige boliger framfor hospitslignende boliger. Det vil alltid være behov for akutte døgnovernattingsplasser, der man kan finne en seng og et måltid når man trenger det. Vedtaket om tak over hodet kommende natt skal komme fra Sosialtjenesten. Men i praksis blir dette meningsløst, hvis sosialtjenesten da ikke kan gjøre vedtak pr. telefon i det øyeblikket brukeren står på døra og vil inn. Vurderingen av hvor akutt behovet er for vedkommende må kunne gjøres av den som tar i mot brukeren. Det er selvfølgelig vanskelig for den ansatte å vite om brukeren faktisk har et annet alternativ for overnatting. Men poenget må jo være at den som står utenfor og vil inn vurderer det slik at dette er det eneste brukbare alternativet. 21

Det vil alltid finnes dem som utnytter regelverket. I dette tilfellet har det dreid seg om folk som benytter seg av lovformuleringen for å skaffe seg gratis overnattingsplass i storbyen. Men disse kan ikke få ødelegge for dem som har et reelt behov for hjelp. Bostedløse rusmiddelavhengige har ikke noe ønske om å bo på natthjem. De oppsøker akutt døgnovernatting av nødvendighet. Dette er mennesker som lever et liv preget av stadige oppbrudd, kaotisk dårlig planlegging og rus. De har av en eller annen grunn ikke tak over hodet kommende natt. I velferdsstaten Norge har vi en lovformulering som sier at kommunen har plikt til å skaffe dem dette. Da burde det også være naturlig at man legger til rette for ordninger som gjør at denne rettigheten kan ivaretas. Akutt døgnovernatting må i større grad bli en del av et helhetlig tjenestetilbud. Natthjemmene må ha en døråpner - funksjon" inn til resten av tjenesteapparatet. Innholdet i tilbudet må settes på dagsordenen, og man må bli enige om noen veiledende prinsipper for hvordan disse tiltakene skal få et innhold som kan føre til en positiv endring for dem det gjelder. Når det gjelder kvalitetsavtalene har vi kommet et godt stykke på vei. Men mange steder mangler man fortsatt både kvalitetsavtaler og rutiner for å følge opp de avtalene man har. Brukere bor fortsatt på campingplasser hvor de må betale for tilgang på dusj og varmt vann. Midlertidige boliger Sosial og Helsedirektoratet har sett det nødvendig å poengtere overfor kommunene at akutte døgnovernatting på natthjem ikke kan regnes som midlertidig bolig. Mangelen på midlertidige botilbud henger i stor grad sammen med mangelen på varige boliger. Midlertidige botilbud etter Husleielovens 11.2 blir flaskehalser i systemet. De såkalte lavterskel bo- fellesskapene er bare en ny forkledning for de gamle hospitsene. Man stuer opp til 40 rusmiddelavhengige inn i samme bofellesskap. Det blir som å flytte den lokale plata inn i under ett tak. Veldig kjekt. Du trenger ikke å gå ut av huset for å skaffe dagens dose. Dessuten kan du ikke hente posten en gang hvis du skylder penger 22

Kvalitetsavtalene bør i større grad stille krav til bofellesskapenes størrelse, og antall beboere. Det må ikke være for høyt. 4 eller 5 er et antall det går an å forhold seg til. Det bør dessuten legges klarere føringer på bofellesskapenes innhold. Det er innholdet som skaper differensierte tilbud ikke bare boligens fysiske utforming og beliggenhet. Hvis målsetningen om å bo trygt og godt er alvorlig ment må man våge å ha noen forventninger til hverandre. Man kan ikke bruke retten til å bo som en unnskyldning for ikke å hjelpe mennesker i krise. Det eneste man oppnår med kvalitetsavtalene sånn som de fungerer nå er at man beskytter folks rett til å gå til grunne i litt lysere, triveligere og renere omgivelser. At ingen må tilbringe tid i midlertidige løsninger ved løslatelse fra fengsel eller utskriving fra institusjon Bidra til at bostedløse får raskt tilbud om egen bolig; ingen skal oppholde seg mer enn tre måneder i midlertidig botilbud Man kan trygt si at på disse områdene har strategien hittil vært stort sett mislykket. Det slippes daglig folk ut fra både fengsel og institusjon som ikke har noe bolig tilbud overhodet. Mange forteller at de rett og slett får beskjed om at de må finne husvære hos venner og familie. Historien om de to hundre lappene og den svarte søppelsekken er ikke utgått på dato. Det har skjedd mye positivt rundt disse overgangssituasjonene de siste årene. Samarbeidet mellom kommunen og institusjonene eller fengselet har blitt satt på dagsordenen, og flere steder har man inngått formelle samarbeidsavtaler. I tillegg er innføringen av Individuell Plan et glimrende verktøy som kan brukes som en samhandlingsgaranti mellom de forkjellige aktørene. Dessverre er Individuell Plan fortsatt alt for lite brukt spesielt ute i kommunene. Heldigvis ser vi en økende interesse og forståelse for bruken av individuell plan som et samhandlingsverktøy. Opptrappingsplanen for rusfeltet legger yterligere vekt på dette i det den har en klar målsetning om å sikre at retten til en Individuell Plan ivaretas. 23

Etter LOST 4 er kommunen nødt til å tilby tak over hodet. Tilbudet er sjelden varig, og er oftest et tilbud om plass i midlertidige bo tilbud i lavterskel bofellesskap der det som nevnt er et svært aktivt rusmiljø. Som nevnt blir disse midlertidige botilbudene flaskehalser i systemet ettersom tilgangen på varige boliger er så dårlig. Det finnes eksempler på mennesker som har bodd både to og tre år på midlertidige tre måneders leiekontrakter som stadig blir fornyet. Dette oppleves som svært demotiverende for den det gjelder. Rusmiddelavhengige kaller disse husene for ghettoer og helveteshus. De gjentar gang på gang at det er umulig å prøve å bli rusfri i disse omgivelsene. Og de føler seg absolutt ikke hørt når de sier at de er redde for at disse omgivelsene kommer til å ta livet av dem. De frivillige organisasjonene som driver bo-fellesskapene blir delaktige gisler i kommunenes lovbrudd. De ser det ikke som en reell løsning å sette folk på gata, og velger derfor å la folk bli boende til tross for at dette innebærer brudd på Husleieloven. De rusmiddelavhengige har blitt et oppbevaringsproblem. Frustrerte kommune ansatte trekker på skuldrene og sier at de ikke kan skaffe en bolig de ikke har. I stedet for å følge de etiske retningslinjene de burde forholde seg til som sosialarbeider stiller de seg opp som maktesløse offer for systemet. De gjennomfører ikke sitt samfunnsmandat; nemlig det å hjelpe den som trenger hjelp ved å stå sammen med brukeren og kjempe for brukerens rettigheter. Da hadde vi kanskje oppnådd politisk handling! Det er ikke rart at kommune ansatte blir utbrente og illusjonsløse. De velger å være systemets buffere, og må ta kritikken fra resten av samfunnet og fra brukerne. Det er politikerne som bør ta dette ansvaret! Vi må stå sammen om å få til en endring av situasjonen som den er i dag og sørge for at politikerne tar de nødvendige grepene som skal til. Sånn som det er nå mister vi alt for mange dyktige, engasjerte sosialarbeidere! Rusfrie hus En som er rusfri kan ikke tilbys bolig sammen med aktive rusmiddelavhengige! Mangelen på differensierte boligtilbud gjør at de som kommer ut av fengsel eller rusbehandling, og er rusfri får tilbud om midlertidig bolig i rusbelastede bo-fellesskap. 24

Hvis man takker nei til kommunens tilbud på grunnlag av at man ikke vil oppsøke et aktivt rusmiljø, og aller minst bo der har kommunen gjort sin plikt og du må finne bolig selv. Et differensiert boligtilbud bør inneholde tilbudet om en bolig i et rusfritt hus etter opphold i fengsel eller institusjon. Alle som har vært rusavhengig vet at den største jobben begynner når man kommer ut fra institusjonen eller fengselets trygge rammer og skal begynne å leve som rusfrie ute i samfunnet. Mange har behov for hjelp til å skjerme seg fra rusmiljøet og gamle venner. Gammel lojalitetsgjeld kan gjøre det vanskelig å stenge døra når folk oppsøker deg. Alle de nye oppgavene du står overfor i din rusfrie tilværelse kan være overveldende. Du har bruk for trygge relasjoner som kan være der når du trenger dem. Det å kunne ringe til en trygg person og vite at denne personen stiller opp- kan være avgjørende for om du tar den første dosen av et rusmiddel eller ikke. Alle kommuner bør kunne tilby dem som ønsker det en bolig i slike trygge omgivelser. En forutsetning for at huset skal kunne forbli rusfritt er at den som eventuelt tar et tilbakefall og ruser seg, får hurtig tilbud om hjelp. Optimalt sett vil dette innebære at man får et nytt opphold i den institusjonen man kommer fra, eller i et eventuelt omsorgstilbud. Ved vedvarende rusmiddelbruk hos en beboer vil dette bli en stor påkjenning for de andre beboerne i huset. Hvis den som ruser seg ikke tar i mot tilbudet om hjelp bør han tilbys en annen bolig. RIO arbeider på skrivende tidspunkt med prosjekteringen rundt et pilotprosjekt for et kommunalt rusfritt hus med tilbud om varige boliger for et lite antall brukere som kommer ut av institusjon eller fengsel. Målet er å finne to kommuner som kan tenke seg å være med i prosjektet, og at disse rusfrie husene skal legge grunnlaget for en modell som skal ha overføringsverdi til alle kommuner i landet. Varige boliger Generelt så kan man si at på sikt vil varige boliger i det ordinære boligmarkedet være den beste løsningen for de aller fleste. 25

En såkalt normaliseringsmodell bør jo ha dette som et naturlig mål. I Norge bor man normalt sett i egen eid eller leid bolig uten bemanning. Man ønsker ikke å ha en boligtrapp i Norge, men hvis dette innbærer at alle skal få det samme dårlige tilbudet uten mulighet til å flytte bør man revurdere denne innstillingen. 26

Ikke bare å bo. Bistand til å mestre et boforhold Alle skal bo trygt og godt. Husleieloven gir rusmiddelavhengige de samme rettigheter som andre leietakere. Men mange av oss lever et liv som ikke passer inn i det normale leieforholdet. Mange av oss trenger hjelp og oppfølging for å modnes inn i rollen som leietakere. Vi har rett til å få den hjelpen vi har behov for i denne prosessen. Alle mennesker trenger noe å strekke seg etter. Alle mennesker ønsker å få til positive endringer for seg selv. Alle mennesker har bruk for hjelp og støtte fra andre mennesker. Det differensierte bolig tilbudet defineres av innholdet i boligen. Noen har bruk for tettere oppfølging enn andre. Behovet for oppfølging er heller ikke det samme til enhver tid. Som tidligere nevnt, strekker man seg langt for at de rusmiddelavhengige skal bo trygt. Hvor trygt det egentlig er sett ut fra brukerens ståsted kan imidlertid diskuteres. Jeg har allerede vært inne på utryggheten og fortvilelsen mange opplever ved å bo i de store, rusbelastede lavterskel bofellesskapene. En annen side av saken er den personlige opplevelsen av det å få en bolig. Rokkan rapporten, På randen av å bo satte fokus på angsten og ensomheten mange rusmiddelavhengige opplever ved å få en bolig. Ruslivet er en nomadetilværelse. De fleste rusmiddelavhengige har flyttet så mange ganger at de har mistet tellingen. I lange perioder har du ikke en egen bolig. Du bor rundt omkring hos kjærester, venner og bekjente natthjem er oftest et storby- tilbud. Du sover der hvor rusmiddelet har anbrakt deg. Mange ganger sover du jo ikke i det hele tatt, men henger ut i en eller anen kåk i ukevis. Det er ikke en gang sikkert at du vet hvem som eier boligen. 27

Opp igjennom har de rusmiddelavhengige byttet på å være bostedløse, den ene måneden var det Per som hadde bolig den neste var det Kari. Nå er det blitt andre tider. Nå skal alle ha en bolig hver. Nesten enten de vil eller ikke. Alle skal bo. Alle skal bo trygt. Alle skal bo godt. All ære til Husbanken. De knusler ikke med målsetningene, for å si det sånn. Og det er bra. Det betyr at vi skal sikte høyt. Men da må vi slutte å skyte fra hofta. Forskjellen mellom en bolig og et hjem Vi er enige om at det å få tildelt en bolig ikke er det samme som å få tildelt et hjem. Boligen er rammen. Hjemmet er innholdet. Hjemmet ditt speiler livet ditt. Det er stedet du hviler ut mellom aktiviteter, hygger deg med familien din og inviterer gode venner til middag. Hvis livet ditt er preget av kaos, så vil hjemmet ditt bære preg av dette. Hvis livet ditt er styrt av din rusmiddelavhengighet vil det bære preg av dette. Nomadetilværelsen som ofte følger ruslivet gjør at hjemmet ditt er der rusmidlene er. For mange er det en heldøgns - jobb å ruse seg, og skaffe penger til rusmidler. De har rett og slett ikke tid til å bo. Aller minst til å skape seg et hjem. Andre fyller hjemmet sitt med hele livet sitt, og fyller boligen til taket med hauger av ting og saker. Atter andre bygger reder og huler i deler av boligen, mens de andre rommene står tomme. Noen lar boligen sin bli en samlingsplass, og lar andre invadere deres personlige rom uten å klare å sette grenser. Andre isolerer seg i boligen sin, og preges av angst og depresjoner. Og noen opplever det å ha en egen bolig som en gyllen anledning til å skape seg et hjem der de kan trekke seg tilbake og kjenne seg trygge. Rusmiddelavhengige har like mange måter å bo på som aller andre. Kanskje flere 28

Individuell plan brukermedvirkning i eget liv Graden av behov for hjelp og oppfølging vil variere, men min påstand er at alle rusmiddelavhengige har behov for bistand i en eller annen form, enten de er i aktiv rusmiddelavhengighet eller i en tidlig fase av rusfrihet. Hva vi trenger av hjelp og støtte er selvfølgelig individuelt, men det som er felles for alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester er et tjenesteapparat som evner å samhandle. Individuell plan er et genialt samhandlingsverktøy. Som rusmiddelavhengig har vi hatt mer enn nok av planer i vår ofte mangeårige kontakt med hjelpeapparatet. Det som gjør at individuell plan skiller seg ut som noe nytt er at den setter brukeren i sentrum for sitt eget liv og dermed likestiller brukeren med resten av systemet. Vi skal ikke lenger møte opp på ansvarsgruppe møter for å bli fortalt hva vi bør eller må gjøre med livet vårt, vi skal møte opp for å delta i planleggingen av hva som skal til for at vi skal nå våre mål. Det er vi som legger føringen for hva som skal være innholdet i planen. De forskjellige representantene for de forskjellige hjelpesystemene skal bidra med veiledning og tilrettelegging. I en individuell-plan gruppe ansvarliggjøres alle også brukeren. Dette er å ta brukeren på alvor. Forventninger er en del av alle sunne relasjoner. Det å ikke forvente noe av noen innebærer at vi ikke viser dem tillit. Vi viser dem at vi ikke tror at de er i stand til å gjennomføre noe. Gjennom å ha klare forventninger gir vi andre verdi. Vi viser at vi tror på dem som selvstendig handlende mennesker. Dette er avgjørende for å kunne strekke seg mot nye mestringsnivåer. De forskjellige representantene for de forskjellige systemene vil på samme måte ansvarliggjøres og ansvarliggjøre hverandre og de systemene de representerer. 29