Skogmesterens beretning skogsarbeid gjennom årtier
2 1. opplag - 1. desember 2013 Grafisk arbeid: Johanne Lunga Trykk: Rådhustrykk Forside- og bakside- og margfoto: Johanne Lunga Profileringsbilde på forsiden: Per Ivar Somby
Skogreisning i Tromsø Det har blitt anlagt barskogplantefelt i Troms fra om lag 1920. Dette var de såkalte fredskogfeltene som var planlagt av fylkesskogmestrene og som fikk statstilskudd til inngjerding og planting. Kommunene hadde på denne tiden ingen egen skogadministrasjon, men Troms Skogselskap hadde mer eller mindre faste tillitsfolk rundt om i bygdene. Disse drev agitasjon for skogsaka, vervet medlemmer og tok opp plantebestillinger. Slik ble det inngått avtaler om anlegg av fredskogfelt, som direkte betyr fredning fra beite. Det meste av utmarksarealet var snaubeitet, og på sine steder var det rett og slett mangel på skog til husbehov. Skogmester Leidulf Olsrud Foto: ukjent fotograf Herredsskogmesteren skriver i den første skogreisingsplanen for storkommunen Tromsø at plantinger fra før 1951 utgjorde 980 dekar. Plantene kom stort sett fra Fagerlidal planteskole i Målselv som hadde blitt anlagt i 1923. Det viste seg at plantingen slo godt til, og det ble klart at Troms kunne bli et stort barskogfylke med et mer planmessig treslagskifte. Skogselskapene og skogadministrasjonen i fylkene drev påvirkning ovenfor politikerne, og i 1952 vedtok Stortinget å bevilge midler til statstilskudd for skogreising i distrikter som manglet barskog. For Nordland, Troms og Finnmark ble tilskuddet 75 prosent av totalkostnaden som omfattet rydding, planter, transport, utplanting og inngjerding. Herredsskogmesteren og skogreisningslederne I 1953 ble Ola Skurdal ansatt som herredsskogmester i Tromsøysund, Hillesøy, Ullsfjord, Balsfjord og Karlsøy. Hans oppgave var først og fremst å undersøke mulighetene for barskogplanting i de forskjellige bygdene, agitere for barskogplanting og følge opp de som var interesserte i å prøve. 3
Den første skogreisingsplanen Skurdal laget i 1964 forutsatte et tilplantet areal for Tromsøysund på 32.200 dekar, for Ullsfjord 10.000 dekar og for Hillesøy 2.800 dekar, sammenlagt 45.000 dekar. Dette skulle utføres i løpet av 50-60 år. I planen står det at tidligere plantinger utgjør 6.800 dekar. I løpet av de første 4 årene - 1954, 55, 56 og 57 ble det satt ut henholdsvis 4.000, 22.000, 45.000 og 53.000 planter. Fra 1958 ble Ove G. Høegh ansatt som deltids skogreisingsleder, plantetallet steg i 1959 til 136.000 planter, og var i 1964 steget til 320.000. Da var kommunesammenslåinga et faktum: Tromsøysund, en del av Ullsfjord og en del av Hillesøy var blitt Tromsø kommune. De høye tallene med planting på 70-80 eiendommer årlig, ble i meste laget for en deltidsansatt, og fra 1964 ble Erling Dyngeseth ansatt som heltids skogreisingsleder. Dyngeseth sa opp sin stilling i 1966, og samme vår ble Leidulf Olsrud ansatt i stillingen. Stillingen omfattet også bestyrerfunksjonen for kommuneskogene. En gang først på 50-tallet - nøyaktige data mangler - kjøpte Tromsøysund kommune eiendommen «Framnes» på Fagernes. Eiendommen ble kjøpt for et lån i Skogreisingsfondet, rente- og avdragsfritt på betingelse av at eiendommen ble brukt til barskogplanting. Samtidig anla herredsskogmesteren en liten planteskole på eiendommen, mellom veien og havet. Her ble det produsert granplanter fra frø, og det meste av dette ble brukt på framneseiendommen. De siste plantene herfra ble levert cirka 1964. Det var tung og leirholdig jord på dette feltet, og stell av småplantene må ha vært tungvint. De siste plantene ble stående i mange år, og ble etter hvert solgt til private som ville ha hageplanter. Arbeidsåret Fra 1965 begynte en årrekke med høye plantetall. Vi som var skogreisingsledere i kommunene i Troms på denne tida hadde et bestemt inntrykk av at herredsskogmestrene konkurrerte om hvem som fikk satt ut flest planter i sine distrikter. Fra skogadministrasjonen i fylket ble det også presset på for å oppnå mest mulig, og lojaliteten fra fotfolket var stor. Man hadde ikke så mange andre oppgaver i skogbruket på denne tida. Fra først i mars og til plantesesongen begynte gikk dagene med til å reise rundt i bygdene og ta opp plantebestillinger fra gamle og nye kunder. Det var forholdsvis sjelden at folk bestilte planter selv, tradisjonen var å vente besøk av skogreisingslederen eller herredsskogmesteren. 4
Siden skulle det gjøres avtale med plantegjenger. Det var særlig ramfjordingene som var med på plantinga, nærmest faste folk som sto på fra år til år. De skulle følges opp med skyss til og fra plantefeltet, kontroll av arbeidet og avlønning. Senhøstes skulle alle feltene kontrolleres, det var et oppdrag vi utførte for staten og det var særskilt lønnet. Gjennomsnittlig ble det satt ut 418.000 planter i perioden 1965-1970, fordelt på 100 skogeiere hvert år. Fagerlidal planteskole hadde ikke kapasitet til å levere alle de millioner planter som trengtes i hele fylket. Til sørfylket leverte Ervik planteskole det meste, og til Tromsø kom den største mengden fra Alstahaug planteskole på Helgeland. Plantene kom med båt i fiskekasser med 500 planter i, kassene veide rundt 30 kilo, og de skulle kjøres ut med lastebil til nære og fjerne mottakere. Det var ikke alle lastebilene på den tida som var utstyrt med hiab - løftekran, og kassene måtte stables i 7-8 høyder for å utnytte bilen best mulig. Veiene var uten fast dekke, så kjøringa tok tid, og slike arbeidsdager ble gjerne på 12-15 timer. Veinettet i Tromsø kommune var ellers ikke fullt utbygd i disse årene. Planter måtte sendes med båt til bygder som Jøvik og Olderbakken, Sjøtun og bygdene på Reinøya. Til dette formålet hadde Troms skogselskap inngått avtale med Troms fylkes dampskipsselskap som sponset med gratis frakt for alt som hadde med skogreising å gjøre. 5
Skogreisingslederne følte - og føler vel fremdeles - at de hadde ansvaret for hver eneste plante. Plantene skulle helst i jorda så fort som mulig, og de tålte ikke å ligge særlig lenge i kassene. Mens de ventet på plantegjengen måtte buntene på 50 planter tas ut av kassene og jordslåes - settes i ei grøft slik at de fikk nok luft og vann. Av og til kunne skogeieren gjøre dette arbeidet, men ofte ble det skogreisingslederens jobb - særlig når det skulle plantes på ubebodde eiendommer. Så ble plantegjengene hentet, kjørt ut i marka og fikk anvist plantefeltene. Fram til cirka 1973 hadde vi ikke kart med eiendomsgrenser, grensene hadde vi fått påvist på forhånd av skogeieren og merket dem opp for plantegjengene. Plantegjengene bodde i tilfeldige ledige hus på gårdene, men for det meste i telt. Fram til 1975 var alle plantene såkalte barrotplanter som ble satt ned med Morks plantehakke. De største gjengene hadde en gjengleder som holdt rede på grensene for feltet og leverte lister over hvor mye den enkelte hadde plantet. Gjennomsnittsprestasjonen var regnet til 500 planter om dagen, dette ville ha vært umulig i dag, men både voksne og unge var mer vant med kroppsarbeid i den tida. Plantesesongen for barrotplantene varte fra første uke av juni til cirka 10. juli. Dermed var skogreisingsledernes sommerferie bestemt: den kom når alle plantene var i jorda og alle planterne - opp til 30 personer - hadde fått lønning. Lønn til innleid arbeidskraft ble forskuttert av kommunen. Skogreisingslederen hadde en egen postgirokonto til disposisjon, på den måten kunne avlønning skje straks arbeidet var ferdig og kontrollert. August måned var stort sett en rolig periode. Høsten er ei god tid for planting, men det ble sjelden satt ned mer enn 15.000-20.000 planter på denne årstida, og det meste av dette gjorde skogeierne selv. 6
Hvert år ble det inngjerdet 6-7 plantefelt, der skogeieren mente at det var nødvendig av hensyn til beitet. Minstearealet det ble gitt tilskudd til var 10 dekar, som tilsvarer 260 staur og 400 meter netting, toppstreng og gjerdekramper. Gjerdestaur ble levert fra Bardu og Målselv av Troms skogeierforening, og skogreisingslederen var med som kjentmann når stauren skulle leveres. Når de aller fleste feltene var kontrollerte kunne skogreisingslederen gå i gang med skogkulturoppgjøret. Alle utgiftene til planter, transport, gjerdemateriell, plantegjeng og skogeiernes egen innsats ble samlet på et skjema for hver eiendom og ført over til et felles statistikkskjema som ble sendt inn til Fylkesskogkontoret for godkjenning. Skjemaet fungerte også som søknad om statstilskudd til den enkelte eiendommen. Her var det mange tall å holde rede på, og til slutt skulle alt stemme til siste øre før det ble godkjent. Å lage skogkulturoppgjøret i disse store planteårene tok stort sett en måned. Når oppgjøret fra alle kommunene var kommet inn og var godkjent sendte Fylkesskogkontoret krav til staten om utbetaling, og så ble pengene overført til Fylkesskogkontoret. Planteskolene fikk det de hadde til gode for planter, og resten ble oversendt skogreisingslederne som fordelte pengene til kommunen og skogeierne som hadde noe til gode. Dette kunne vanligvis gjøres før jul, så var arbeidsåret over, og bare årsmeldinga sto igjen. Pottebrettplantene I 1977 ble det for første gang brukt pottebrettplanter i Tromsø. Dette betydde forenkling av plantemetoden men også mer arbeid i forbindelse med transporten. Blant annet skulle tombrettene leveres tilbake til planteskolen, noe som betydde merarbeid med innsamling før plantetransporten året etter. Plantesesongen kunne forlenges til hele barmarkperioden, men brettene med 95 planter krevde helt andre transportmidler enn barrotplantene i kasser og sponbrett. Arbeidet for skogmestrene ble ikke mindre med denne omlegginga. Gran, furu og sitkagran Det aller meste av plantingene i Tromsø er norsk gran. Det er fordi vi har mest granmark i Tromsø, høy og middels bonitet. Grana kan også plantes ut i bjørkeskog som skal hogges i løpet av 10-15 år. Furu må ha omtrent snau mark for å kunne utnytte lyset, og helt snau mark der også jordsmonnet passet for furu, middels og lav bonitet, fantes omtrent ikke i Tromsø. Sitkagran stammer fra Alaska og har blitt brukt på granboniteter der feltet ligger utsatt til for havvind og sjørokk. 7
Den unge lauvskogen I 1984 tok Tromsøysund skogeierlag opp spørsmålet om statstilskudd til tynning i ung lauvskog. Etter at utmarksbeitet var redusert grodde bjørkekrattet opp, og dersom dette skulle bli kvalitetsskog i rimelig tid måtte det tynning til. Henvendelsen var godt begrunnet og kom på rett tid, og fra 1985 ble det gitt 75 % tilskudd til avstandsregulering av lauvskog på høy og middels bonitet. Siden har det hvert år blitt avstandsregulert større og mindre arealer, det meste med leid arbeidskraft. Økonomisk kartverk I 1967 ble det aller meste av Tromsø Kommune flyfotografert for Økonomisk Kartverk. Representanter for Bloms Oppmåling besøkte alle bygdene og informerte om hvordan de ferdige kartene skulle se ut, hva de ville kunne fortelle, og ikke minst om grunneiernes jobb - oppmerking av eiendomsgrensene. Skogbruksetaten var med på møtene og lovte å bistå med oppmerkinga. Merkesystemet var kvitmalte platter av bord, 60 centimeter i firkant, som skulle legges over skjellsteiner og kors i berg. Det kunne også males direkte på større bergflater. Kontaktpersoner i bygdene fikk utlevert maling og et antall platter som var produsert på snekkerverkstedet på Åsgård sykehus. Som bestyrer for kommuneskogene ble det min jobb å merke eiendomsgrensene på de 8-10 større skogeiendommene kommunen eide. Arbeidet måtte gjøres i begynnelsen av juni og kom i tillegg til det normale arbeidet. En regnfull sommer gjorde at fotograferinga tok tid, men litt ut i juli ble det såpass klarvær at dette kunne utføres. 8
I årene som fulgte ble registreringa i marka foretatt av samvittighetsfulle inventører, og cirka 1972 fikk vi de første blyantkopiene med eiendomsgrensene på. Allerede dette var et stort framskritt, og da de ferdige kartene endelig kom i 1975 ble de til stor nytte i planleggings- og kontrollarbeidet. Jeg mener ellers at kartene for Tromsø er av svært høy kvalitet, og at alle data stemmer med de faktiske forholdene. Bare enkelte steder vil en skogfunksjonær velge en annen bonitet enn den som står på kartet, men dette er likevel mye et skjønnsspørsmål. Selv om vi i dag har adgang til digitale kart kan disse ikke måle seg med de vanlige store papirkartene i oversiktsplanlegging og til hjelp ved befaringer. Fra cirka 1980 ble de nye plantefeltene tegnet omtrentlig inn på de originale kartbladene. Kommuneskogene Ervervet av kommuneskogene har skjedd på mange forskjellige vis. Flere av dem ble kjøpt av Tromsøysund eller Ullsfjord kommuner som skoleeiendommer - tilleggsnæring for lærerne. Enkelte er tatt for gjeld, og enkelte har blitt tilbudt kommunen på regulært vis. Det var lite annet enn barskogplanting å bruke disse eiendommene til, og omtrent alle fikk sine plantefelt i løpet av de første 20 årene av skogreisingsperioden. Det første utbyttet av plantinga var juletrehogst som kunne begynne cirka 1975, trærne ble solgt på rot til BUL, Tromsø. Etter hvert har det blitt hogd store mengder juletrær i kommuneskogene. De første årene i skogreisingsperioden ble ofte kommuneskogene brukt til avtak av planter som ble avbestilt, og det ble plantet svært tett enkelte steder, særlig på Fagernes. Dette kom jo til nytte i 1990-årene da det ble arrangert familiehogst flere år på rad. 4H-klubber og Ramfjord pensjonistforening administrerte hogsten etter at skogmesteren hadde merket trær som kunne tas ut. Selvhogst av ved til brensel i kommuneskogene begynte rundt 1970. Det gjaldt gammelbjørk i de eldste plantefeltene i Tromsdalen, men det gikk mange år før dette fikk et visst omfang. Fra 1990 har det blitt en fast rutine med flere og flere interesserte hvert år. Selvhogstfeltene ligger i bratt og ulendt terreng, og rydding av disse feltene ville ha betydd utlegg for kommunen. Hoggerne får veden gratis, og alle er tjent med ei slik ordning. Sponplatefabrikken Troms Treforedling startet opp produksjonen i 1973. Det var Troms Skogeierforening som hvert år garanterte for den virkesmengden fabrikken trengte. 9
Det dreide seg om 40.000 fastkubikkmeter årlig, men skogeierforeninga hadde ikke funksjonærer som kunne reise rundt og gjøre avtaler om hogst. Hogsten skulle stort sett utføres av skogeierne selv, og det ble skogreisingsledernes og herredsskogmestrenes oppgave å oppfordre til hogst, formidle informasjon om leveringsbetingelsene og godkjenne velteplassene, måle henteklare vedpartier og sende henteklarmeldinger til skogeierforeninga. Tromsø har aldri blitt av de store leverandørene til sponplatefabrikken. Det fantes lite hogst- og framkjøringsutstyr de første årene, driftsforholdene bestemte mye av den årlige aktiviteten, og det kunne være vanskelig å få skogeierne til å selge skog på rot til naboer som ville satse på skogsdrift. De største leverandørene ble Tromsøysundets sparebank som har flere eiendommer på Breivikeidet, og Tromsø kommune som hadde bra med gammelskog på flere av eiendommene. I årene 1972 til 1977 var gjennomsnittet 1.900 fastkubikkmeter pr. år. De siste årene har stort sett all hogst i Tromsø dreid seg om vedproduksjon. Lite og ingen ting har gått til sponplateved. Tromsø ligger da også på grensen av den transportavstanden som er akseptabel for sponplateved til Sørreisa. Kommandolinjene Skogreisingslederne var ansatt av kommunene og var underlagt skogreisingsnemnda i kommunen. I Tromsø kommune og i de fleste andre kommunene i Troms var dette bare en formell vedtekt. Våre virkelige arbeidsgivere var fylkesskogsjefene som uten unntak har vært opptatt av skogsak generelt og skogreising/treslagskifte spesielt. Som sekretærer i Troms skogselskap har de også hatt et visst ansvar for drifta av planteskolene og at disse hadde god økonomi. Skogselskapet har på denne måten kunnet sponse mye av de årlige samlingene for skogfunksjonærer som har vært en viktig del av etterutdanninga for disse. Samlingene ble arrangert vår og høst, der kunne kollegaer møtes og diskutere felles problemer og lære nye måter å løse dem på. Disse samlingene har vært svært populære, de varte vanligvis i 2 dager og var lagt til Bardufoss hotell, Rundhaug eller Bardufosstun som er midt i fylket. Dermed ble funksjonærene på fylkesplanet de som hadde den beste kontakten med oss, som fulgte oss opp, som kunne løse de fleste problemer og kunne svare på alle spørsmål. Dette hadde blitt slik fordi det vanligvis ikke var mer enn en skogfunksjonær og knapt nok det i hver kommune. Det var greitt å kunne møtes av og til og ha kontakt med et litt større miljø. Inspirasjonen til å påta seg stadig nye arbeidsoppgaver kom gjerne på disse samlingene. 10
I 1981 overtok staten landbrukskontorene og skogreisingslederne. Tittelen ble etter hvert skogmester, og kommunen ble Skogoppsynet - statens forlengede arm. I praksis betydde dette ingen ting for det tradisjonelle arbeidet, men i instruksen var det tatt med at skogreisingslederne kunne pålegges andre oppgaver for kommune og andre organer. Fra 1994 ble landbruksforvaltningen på nytt overført til kommunene. Heller ikke denne gangen ble det endring i de vanlige arbeidsoppgavene. Til syvende og sist er det jo skogeierne som har vært arbeidsgiverne. Det er på private eiendommer alt arbeidet har foregått, og alt har dreid seg om å øke og å utnytte ressursene i utmarka på private og kommunale eiendommer. Viltnemda I 1982 overtok jeg sekretariatet for Tromsø viltnemd etter Ola Skurdal. Viltnemndas hovedoppgave hadde siden cirka 1968 vært å administrere elgjakta som hovedsakelig hadde foregått på Breivikeidet og på strekningen Tomasjord/Snarby. Elgstammen var i rask vekst, og det ble behov for grunneierlag som kunne samle store nok arealer til å få fellingsløyve. Skogoppsynet deltok i dette arbeidet, hovedsakelig med å skaffe kart og regne ut arealet på enkelteiendommer. Det kunne være et tidkrevende arbeid å få arealene nok sammenhengende til at elgvaldene kunne bli godtatt av viltkonsulenten i fylket, og i alle områdene var det grunneiere som ikke ville være medlem av noe som helst. Jeg deltok på flere stiftelsesmøter med innlegg om elgforvaltning, om arbeidet i andre grunneierlag og med kommentar til de foreslåtte vedtektene. Til slutt var ca 70 % av kommunens areal organisert i grunneierlag, utmarkslag og sams jaktområder - det vil si samlinger av ei- 11
endommer med bare elgjakt som formål. Sekretæren organiserte jaktledermøter før elgjakta og jegermøte etter jakta. Dette var nyttige møter der utsiktene for årets jakt ble diskutert, regelverket og sett-elg-skjemaene ble gjennomgått. Etter hvert ble det organisert elgfeltskyting med vandrepokal, dette var det skytterlagene som administrerte, og det ble et populært tiltak. Til hjelp for viltnemndas tildeling av fellingsløyver ble det satt i gang bakketelling - vintertelling av elgbestanden. Dette fungerte godt, men viltforvaltningen i fylket hadde problemer med å godta grunneierlagenes observasjoner. Et par flytellinger viste at tellingene var ganske nøyaktige, og tallene ble godtatt etter hvert. Den obligatoriske jegerprøven med 80-100 deltakere hvert år ble stort sett arrangert av Tromsø jeger- og fiskerforening. Sekretærens oppgave var å lede den teoretiske prøven, være sensor og sørge for at deltakerne betalte kursavgiften og fikk sine diplomer og annet materiell. Viltnemndarbeidet tok mer og mer tid, og da jeg overlot sekretariatet til parksjefen hadde jeg inntrykk av at det utgjorde cirka 1/3 årsverk. I denne tida var skogkulturarbeidet i nedgang, flere av de store skogeierne hadde fullført plantinga si, og årlig ble det bare satt ned om lag 150.000-200.000 planter fordelt på 50-60 skogeiere. En fordel med viltnemndarbeidet var at sekretæren tok imot arbeidsoppgavene i stedet for å måtte skaffe dem selv. Interessen for elgjakt var generelt betydelig større enn for den mer langsiktige skogkulturen. Aktivt skogbruk Først på 80-tallet ble det opprettet en kursserie for skogeiere og andre som hadde behov for utdanning i praktisk og teoretisk skogstell. Skogbrukets Kursinstitutt utdannet instruktører i bruk av motorsag, hogstteknikk og andre skoglige emner, og skogreisingslederne fikk jobben med å arrangere kurs. Dette gikk ut på å informere om kursene, samle deltakere, finne kurslokale og øvingsområde, gjøre avtale med instruktøren, være formell kursleder med innkreving av kursavgift og skrive ut kursbevis. Alle som har deltatt på slike kurs er godt fornøyd med det de har fått lære, miljøet har vært godt og instruktørene flinke. Vanligvis har det vært 2-4 slike kurs i Tromsø hvert år siden. 12
Kulturlandskapet I 1993 ble det innført ei tilskuddsordning for bevaring av kulturlandskap og bygninger. Fylkesmannens landbruksavdeling og Kulturlandskapsgruppa skulle bevilge midlene til de enkelte tiltakene, og Landbrukskontorene ble saksbehandlere. Skogmesteren fikk hovedansvaret for å informere om ordninga og rettlede søkerne. De fleste søknadene har dreid seg om restaurering av gamle bygninger og rydding av turstier. Levende skog, sertifisering av tømmer Med jevne mellomrom i perioden fra 1970 fram til i dag har det dukket opp avisartikler som har slått fast at grana ikke hører heime nord for Saltfjellet, at plantefeltene ødelegger naturen og landskapet, forsurer jorda, ødelegger beitemarka, dyrelivet og fuglelivet, at tømmeret er av dårlig kvalitet og vil aldri kunne brukes til noe fornuftig. Det har blitt snakket om urskog og rasering av miljø, og ødeleggelsen av tropiske regnskoger har vært brukt som argument for å gjøre minst mulig i utmarksområdene. Mye av denne innstillinga til bruk av skog og skogsmark stammer fra den grønne bølgen i 70- åra, og felles for de fleste som har uttalt seg om disse tingene er at de aldri har hatt noe med skogbruk å gjøre, eller har hatt faglig belegg for uttalelsene. Skogbruksadministrasjonen har kunnet tilbakevise alle disse påstandene i tur og orden, men kritiske innlegg får gjerne ukritisk plass i avisene uten at de som kjenner de faktiske forholdene blir bedt om å kommentere. Kritikerne har ofte blitt bedt om å møte på skogselskapets befaringer og skogdager for å se nærmere på virkeligheten, men så vidt jeg kjenner til har ingen av dem deltatt. Risikoen for nederlag har antakelig vært for stor. 13
De fornuftige momentene i dette har likevel blitt fulgt opp av skogbrukerne ved at det har blitt satt opp detaljerte regler for miljøvennlig skogbehandling. Skogsentreprenører har blitt undervist i disse prinsippene, og Skogeierforeninga nord er i dag sertifisert og garanterer at det som entreprenørene leverer er hogd etter alle krav til miljø og landskap. Men dette var ikke nok - miljøvernorganisasjonene må stadig ha nye kampsaker for å holde interessen oppe. Granplantinga - og statstilskuddene til dette og annen skogkultur har blitt tatt opp på nytt, det har blitt drevet aktiv lobbyvirksomhet ovenfor politikerne, og resultatet var at tilskuddene ble tatt vekk uten det minste forvarsel. Med tanke på alle som har hatt ressursoppbygginga som yrke - fra skogfrøverket via planteskolene, skogkulturarbeidene og alle som har forpliktet seg til skogkultur gjennom driftsplaner og hogstavtaler, er dette et overgrep som man helt sikkert kommer til å angre i årene framover. Hvor langt har vi kommet? Skurdals skogreisingsplan fra 1964 var laget på grunnlag av et mangelfullt kartverk, men med solid kjennskap til lokale skogforhold og ikke minst til skogeiere. Med et årlig areal på 750 dekar slik det var foreslått skulle vi i dag ha tilplantet 29.000 dekar. Statistikken viser litt under 27.000 dekar, medregnet plantinga i 2003. Vi må nok trekke fra litt for mislykkede plantinger, men vi kan ha rundt 25.000 dekar barskogplantefelt i dag. Det meste av dette nærmer seg første tynning som normalt skal skje etter 40 år. Vi mangler 20.000 dekar som etter planen skulle ha vært fullført i 2024-1000 dekar pr år. Men her ser det ut til å stanse opp. Statstilskuddene til skogkultur er strøket i statsbudsjettet fra 2003, og plantinga dette siste året - cirka 50.000 - som ble betalt av skogeierne selv, har liten mulighet til å bli fulgt opp i årene som kommer. Omtrent all gran har blitt plantet under en skjerm av gammel bjørkeskog. Etter 10-15 år skal denne skjermen hogges. Dette er et litt vanskelig arbeid som det hittil har blitt gitt spesielt tilskudd til. Rydding av lauvkratt er nødvendig for å sikre kvaliteten på det ferdige tømmeret. Også dette tilskuddet er fjernet. Vi er på etterskudd med både krattrydding og skjermhogst. Vi har likevel mange store og vellykkede plantefelt - kanskje en tredje- 14
del av totalarealet - der dette arbeidet allerede er utført, og som vil kunne produsere store verdier i framtida. En viktig oppgave for den som skal være rådgiver i privatskogbruket vil være å få tynnet disse feltene slik at trærne ikke bare blir 20 meter høye men også har dimensjoner som gir skikkelig sagtømmer. Vi vet nå at kvaliteten på kulturgrana i Troms er like god som naturgrana i granskogfylkene. Hogsten i fredskogfeltene som tross alt har noen år igjen til hogstmoden alder viser dette klart nok. Fra 2004 vil fylkesmannen få til disposisjon et visst beløp som muligens kan rette opp noe av det tapte statstilskuddet: Nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Det vil kunne brukes til etterarbeid som ungskogpleie, kunstig kvisting og førstegangstynning. Ordninga ser ut til å bli noe mer byråkratisk enn den har vært tidligere, med forhåndssøknader og bevilgning til den enkelte kommunen som skal forvalte midlene. Det er å håpe at ordninga likevel kan bli til praktisk nytte for skogbruket. En aktiv rådgivingstjeneste vil nok være nøkkelfaktoren - nå som før. Oktober 2003 Leidulf Olsrud 15
16