Forsidefotos: WWF-Canon / Martin Harvey, WWF-Canon / Sandra Mbanefo Obiago, WWF-Canon / Meg Gawler, Tom Schandy Denne brosjyren er utarbeidet med økonomisk støtte fra Det norske utenriksdepartementet Layout: Zignal Tekst og redigering: Anne Martinussen WWF-Norge Kr. August gate 7A Pb. 6784 St. Olavs plass N-0130 Oslo Tlf: 22 03 65 00 Fax: 22 20 06 66 info@wwf.no www.wwf.no www.panda.org
Biologisk mangfold - det levende grunnlaget for kampen mot fattigdom Hva er biologisk mangfold... Biologisk mangfold er variasjonen i den levende naturen. Variasjonen kan deles i tre nivåer: WWF-CANON / JOHN E. NEWBY Har naturvern noen betydning for fattige befolkningsgrupper? Er det viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet - de mange naturtypene, de ulike dyre- og planteartene og deres varierte arveanlegg? Svaret er ja! Bevaring av det biologiske mangfoldet, også kalt biodiversitet, er avgjørende for mange menneskers liv eller død i store deler av verden. Reduksjon av verdens fattigdom og bevaring av naturen vi lever av, er verdenssamfunnets viktigste utfordringer i det nye århundret. Under Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 slo statsminister Kjell Magne Bondevik fast at fattigdomsbekjempelse ikke er mulig om vi ikke gjør noe med ødeleggelsen av naturressurser som vann, skog, jord og biologisk mangfold. Generalsekretæren i FN, Kofi Annan, FNs utviklingsprogram (UNDP), Verdensbanken og mange andre framhevet det samme. Dette utgjør et vannskille i det internasjonale synet på miljøets plass i utviklingssamarbeid. Klarere enn noen gang før fikk man gjennomslag for at miljø og biologisk mangfold er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. Denne nye anerkjennelsen må få konsekvenser for norsk utviklingssamarbeid. Stortinget har bestemt at norsk utviklingssamarbeid skal konsentreres om de fattigste og minst utviklede landene. I disse landene er en større andel fattige mer direkte avhengig av naturens biologiske mangfold enn noe annet sted. Fattige på landsbygda rammes først og hardest ved miljøødeleggelser, tap av biologisk mangfold og ressurskonflikter. Det er også i disse landene vi finner mye av den gjenværende intakte naturen og det biologiske mangfoldet i verden. Afrika har den største andel fattige og på samme tid store naturverdier som står i fare for å gå tapt i nær fremtid. Derfor bør norsk utviklingssamarbeid ta et spesielt ansvar for å bevare det biologiske mangfoldet som er den viktigste livsforsikringen og det viktigste utviklingsgrunnlaget i disse landene. Naturressursforvaltning og biologisk mangfold bør derfor prioriteres betydelig sterkere som mål og virkemiddel for utvikling og fattigdomsbekjempelse i norsk politikk. Biologisk mangfold, naturressurser og miljø er ikke bare vitenskapelige tema - de er politiske tema. I den senere tid har man forsøkt å anslå mer konkret hva det biologiske mangfoldet betyr i kroner og øre for en fattig lokalbefolkning. Det viser seg at i noen områder i Tanzania kommer så mye som 50 prosent av folks inntekter fra salg av honning, brensel, fisk, vilt og vill frukt hentet fra naturen. Det samme er tilfellet for deler av Zimbabwe, hvor nærmere 35 prosent av det folk tjener, er basert på salg av naturprodukter. Disse ressursene utgjør derfor en viktig del av livsgrunnlaget, og er like mye eller mer enn hva de tjener på jordbruk eller ulike typer betalt arbeid 1. Andel av befolkningen som lever utenfor byene (prosent) Bangladesh 74,5 Malawi 84,9 Mosambik 66,8 Nepal 87,8 Tanzania 66,8 Zambia 60,2 Uganda 85,5 Oversikt over prosent av befolkningen som lever på landsbygda i Norges hovedsamarbeidsland. Den største andelen av de fattige bor på landsbygda. I Afrika baserer 80 prosent av befolkningen seg på å utnytte naturen i større eller mindre grad (Kilde: FNs Human Development Report 2003). Kilde: St.meld. nr. 42 (2000 2001): Biologisk mangfold Sektoransvar og samordning. En bonde som samler inn en viltvoksende kornsort, en fisker med dagens fangst og en honningsamler. Verdens fattige er direkte avhengige av det biologiske mangfoldet for å overleve. De rammes først og hardest ved tap av dette mangfoldet. Naturressursene sikrer folk mat, medisiner, fôr til husdyr, brensel og byggematerialer, og mye annet de trenger i hverdagen. Ved å selge produkter som honning, brensel, fisk og vill frukt skaffer de seg inntekter. 2 Biologisk mangfold Denne brosjyren tar for seg betydningen av biologisk mangfold for de fattige i Norges samarbeidsland. Brosjyren viser at god naturressursforvaltning og bevaring av biologisk mangfold er et effektivt virkemiddel i kampen mot fattigdom. Til slutt gis anbefalinger for framtidig norsk utviklingssamarbeid. 1 Cavendish, W. Empirical regularities in the poverty-environment relationship of rural households: Evidence from Zimbabwe (2000). Over hele verden er det de fattigste befolkningsgruppene som er mest avhengige av naturens levende ressurser, og som rammes først og hardest ved tap av biologisk mangfold. Biologisk mangfold 3
... og hva skal vi med mangfoldet? Det biologiske mangfoldet er grunnlaget for all matproduksjon og gir håp om å kunne løse fremtidens behov for økt matproduksjon. Bruk av genetiske ressurser kan gi mer produktive planter, husdyr og fisk med naturlig motstandskraft mot sykdommer og parasitter. Det biologiske mangfoldet er byggesteinene i økosystemene vi alle er avhengige av. Det biologiske mangfoldet I Afrika sør for Sahara bor 61 prosent av befolkningen i økologisk sårbare områder. Livsviktige innsjøer, elver, ferskvannskilder og havområder ødelegges kontinuerlig i Afrika. Årlig avskoges et område på størrelse med Sveits. Nesten halvparten av befolkningen lever i absolutt fattigdom, det vil si at de har under én amerikansk dollar å leve av per dag. gir oss mat og medisiner gir oss byggematerialer, klær og brensel renser luft og fjerner forurensning bryter ned dødt materiale, avfall og gjør jorden fruktbar motvirker klimaforandringer, stormer, flom og tørke forebygger erosjon og oversvømmelser lagrer, renser og fordeler ferskvann til drikkevann og jordbruk Et spørsmål om liv eller død Mangfoldet representerer også et hav av muligheter for framtidig næringsutvikling og inntekter. På terskelen til bioteknologiens tidsalder ligger det enorme muligheter i å forstå og utnytte gener, celler og biologiske systemer i menneskenes tjeneste - på godt og vondt. Denne utviklingen er avhengig av ett råmateriale: det biologiske mangfoldet. Naturen produserer en rekke «varer og tjenester» som vi er helt avhengig av. Den globale verdien av tjenestene som verdens økosystemer utfører er beregnet til ca 33 000 milliarder amerikanske dollar pr år. Dette er mer enn menneskehetens totale verdiskaping på 29 000 milliarder USD 2. Naturens tjenester dreier seg om rensing av luft, jord og vann og andre funksjoner, som gjør miljøet i verden levelig. Summen er beregnet ut fra hva det ville koste å bygge vannrenseanlegg og lignende for å utføre de samme oppgavene. I tillegg opplever vi uvurderlige estetiske, kulturelle og åndelige verdier i stor artsrikdom og fungerende økosystemer. Mange mener også at planter og dyr har en egenverdi, og at mennesket ikke har rett til å ødelegge eller utrydde dette mangfoldet. 2 Constanza m.fl.: The value of the world s ecosystem services and natural capital. Nature 387 (1997). 4 Biologisk mangfold Aloe vera brukes i medisiner og kosmetikk, og saften virker legende på sår og hudproblemer. Nærmere 75 prosent av jordens befolkning er avhengige av tradisjonelle medisiner basert på lokale planter og dyr som viktigste form for sykdomsbehandling. Det biologiske mangfoldet er grunnlaget for de fleste moderne medisiner og gir håp om framtidige vaksiner og medisiner gjennom forskning på naturlige kjemiske forbindelser. TOM SCHANDY WWF-CANON / JOHN E. NEWBY Utenriksdepartementets strategi for miljørettet utviklingssamarbeid 1997-2005: «Forringelse av naturmiljøet gjennom forurensning, klimaendringer og tap av biologisk mangfold, rammer de fattigste hardest.» 900 millioner av verdens 1,2 milliarder absolutt fattige bor på landsbygda og er avhengige av ville planter og dyr i velfungerende økosystemer for å overleve. 75 prosent av de som lever i ekstrem fattigdom er med andre ord avhengige av det biologiske mangfoldet i naturen. Naturressurser er et sikkerhetsnett som forsyner folk med mat, medisiner, ved, fôr til husdyr og byggematerialer, både i dagliglivet og når andre næringsveier som f.eks. industri, fiskeri eller jordbruk, slår feil. Hvis naturens mangfold forsvinner, mister de livsgrunnlaget sitt. For de fleste finnes det ikke alternative eksistensgrunnlag. I naturen skjer det mange prosesser som påvirker, regulerer og gjenoppretter økosystemene når de har vært utsatt for ødeleg- gelser. Men avskoging, jorderosjon, drenering av våtmarker og overfiske endrer disse naturlige prosessene. Dette fører igjen til flere naturkatastrofer. De fattigste av de fattige blir derfor enda mer sårbare overfor katastrofer som flom, tørke, jordskred og forurensing, i tillegg til politiske og økonomiske kriser. Miljøflyktningene I 1998 forårsaket naturkatastrofer flere flyktninger enn krig og andre væpnede konflikter. Ødelagt jordsmonn, tørke, flom og avskoging tvang mer enn 25 millioner mennesker fra leveområdene sine og inn i en kummerlig tilværelse i slumstrøkene i overfylte storbyer. Dette utgjorde nærmere 60 prosent av den totale flyktningestrømmen i verden. Enkelte beregninger viser at i år 2050 vil antallet miljøflyktninger stige til 150 millioner som følge av klimaendringer. (Kilde: Det Internasjonale Røde Kors) Biologisk mangfold 0 5
WWFs Living Planet Index. Dette er en indikator på tilstanden i verdens økosystemer. Kurven viser gjennomsnittlig forandring i bestandene til ca. 700 arter i skog, ferskvann og marine økosystemer. I perioden 1970 til 2000 viser indeksen en nedgang på 37%, et urovekkende høyt tall som indikerer at verden mister biologisk mangfold i svært stort tempo. (Kilde: WWF Living Planet Report 2002) Forbruket av naturressurser 1961-2050. Figuren viser beregninger fra FNs matvareorganisasjon (FAO) på forbruket av naturressurser basert på forventet befolkningsvekst. Kornforbruket vil øke med 66 prosent, forbruket av skogressurser med 120 prosent, og forbruket av kjøtt og fisk med 100 prosent i årene 2000 til 2050. For å møte fremtidas behov for økt mattilgang er man nødt til å drive bedre forvaltning av dagens ressurser, og i tillegg avle frem mer produktive planter, husdyr og fisk ved hjelp av det biologiske mangfoldet. (Kilde: WWF Living Planet Report 2002) WWF-CANON / MICHEL GUNTHER Fattig - og naturbevisst En myte er at fattige mennesker ikke kan eller vil ta vare på naturen, men ødelegger ressursene uten tanke på framtidige behov. Enkelte hevder at fattigdom i seg selv er ett av de viktigste miljøproblemene. Faktum er at det er den rike delen av verdens befolkning, både i Nord og Sør, som skaper de største miljøproblemene gjennom overforbruk av naturressurser og forurensing av jord, luft og vann. 20 prosent av verdens befolkning bruker 86 prosent av naturressursene. Dette er i seg selv en hindring for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse. En vakt i en nasjonalpark i Kongo med hodeskaller av ulovlig fangede gorillaer. Ulovlig fangst og handel med truede arter bidrar til at mangfoldet forsvinner, slik tilfellet er med flere arter som neshorn, skilpadder og tiger. Rike bakmenn er som regel ansvarlige for handelen, mens de fattige taper naturressursene som utgjør grunnlaget for utvikling og inntekter. Fagfolk og byråkrater har ofte antatt at mangel på økologisk kunnskap er et nøkkelproblem for fattiges forvaltning av naturressursene. I virkeligheten har mange lokalsamfunn og urfolk store kunnskaper om hvordan naturen kan brukes uten å ødelegges. Dette er kunnskap som er opparbeidet gjennom generasjoner. Den omfatter blant annet kjennskap til medisinplanter, skogprodukter og egenskaper hos ulike jordbruksplanter. Denne kunnskapen blir dessverre ofte ikke verdsatt og brukt, selv om den sikrer fleksibilitet og tilpasning til lokale forhold. Kunnskapen er grunnleggende for at mange befolkningsgrupper skal kunne overleve, men forsvinner i takt med at urfolk og lokalsamfunn mister tradisjonelle områder eller levevis. Mange tror fattige ikke har råd til eller er interessert i å investere i miljø og god naturressursforvaltning. Dette kan stemme i stater der inntektene fra bruk av naturen går direkte til sentrale myndigheter. Erfaring viser at der fattige gis forutsigbare rettigheter til å utnytte det biologiske mangfoldet, investerer de en større del av sine ressurser i naturgrunnlaget enn andre grupper - nettopp fordi det er en investering i eget livsgrunnlag. Livsgrunnlaget trues En voksende verdensbefolkning gir økt behov for landarealer og naturressurser. Ødeleggelse av leveområder er den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold. Jordbruk og skogbruk, samt utbygging i form av veianlegg, kraftutbygging, boligbygging og lignende, endrer det naturlige miljøet og medfører tap og oppsplitting av artenes leveområder. For å ta vare på biologisk mangfold og naturens verdifulle varer og tjenester må man derfor bevare større, sammenhengende naturområder. WWF / OLIVIER LANGRAND Fisk er en svært viktig kilde til animalsk protein, oljer, vitaminer og mineraler i Norges hovedsamarbeidsland. Andre årsaker til tap av biologisk mangfold: Spredning av fremmede arter som truer de naturlig forekommende artene Overutnyttelse av planter og dyr resulterer i at mange arter går sterkt tilbake i antall, noen utryddes for alltid Forurensning av jord, vann og luft Klimaforandringer kan føre til en eksplosjon i tap av biologisk mangfold, og på samme tid etterlate store befolkningsgrupper i økt fattigdom. 6 Biologisk mangfold Biologisk mangfold 7
Politikere og byråkrater mener ofte at sentrale myndigheter er best skikket til å forvalte naturressursene. De tar for gitt at dersom fattige får kontroll over ressurser, er dette ensbetydende med overutnyttelse og ødeleggelse. Men praktisk erfaring viser at sentral forvaltning i stor grad medfører korrupsjon og fremmedgjøring av folk som lever nærmest naturressursene. Slike vernestrategier har ofte skapt konflikter og et vern som kun eksisterer på papiret. Resultatet er ofte at folk tvinges til å drive ulovlig jakt, fisk og for stort uttak av tømmer og andre skogsprodukter for å få tilgang på ressursene de trenger for å overleve. Med egeninteresse for naturen Folk på landsbygda i Zimbabwe ble i mange år nektet å utnytte vilt og andre naturressurser til egen utvikling. Dette førte til krypskyting og nedgang i viltbestander. Nå har lokalsamfunn fått bruksrett og hjelp til å drive troféjakt på elefant, løve, bøffel og annet vilt. Slik skaffer lokalfolk seg inntekter og tar samtidig vare på viltet og naturen. Det nasjonale viltforvaltningsprogrammet CAMPFIRE har bidratt til å bygge opp igjen landets viltressurser og redusert fattigdom på landsbygda, selv under den politiske krisen i landet de siste årene. De positive erfaringene med denne typen naturressursforvaltning overføres nå til nabolandene. 8 Biologisk mangfold WWF-CANON / FREDERICK J. WEYERHAEUSER Bærekraftig utvikling: Utvikling som dekker menneskehetens behov i dag uten å ødelegge muligheten for fremtidige generasjoner til å få dekket sine. (Brundtland-rapporten, Our Common Future,1987 ) Utviklingslandene har storparten av verdens biologiske mangfold og intakte naturressurser. Tidligere mente mange at miljøvern var ren luksus som ga lite annet enn estetisk utbytte, og noe man først kunne tenke på når et land var rikt og utviklet. I dag er det internasjonalt anerkjent at bærekraftig naturressursforvaltning er grunnleggende for å oppnå varig fattigdomsreduksjon, sikre økonomiske utviklingsmuligheter og hindre konflikter om bruk av begrensede naturressurser. Erfaring viser at den beste måten å verne om det biologiske mangfoldet på er å sette folk i stand til å bruke sine egne naturressurser uten å ødelegge dem. Lokalbefolkningen kan for eksempel sikres inntekter av bærekraftig naturbruk gjennom økoturisme, jakt og salg av naturprodukter. Dette kalles ofte lokalsamfunnsbasert naturressursforvaltning og har vist seg å lønne seg både på kort og lang sikt under de rette betingelsene. Gjennom utvikling av lokale institusjoner som sikrer lokalsamfunn myndighet, rettigheter, kunnskap, inntekter og motivasjon oppnår de større deltakelse og kontroll over egen utvikling. I samarbeid med myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner deltar de lokale i prosessen med å bevare og bygge opp naturressursene. Dette gir økt inntekt, kunnskap om økologi, forvaltning og organisering noe som skaper grunnlag for et levende demokrati. Samtidig må man styrke kompetanse på statlig nivå slik at sentrale myndigheter klarer å legge forholdene til rette for lokalsamfunnenes bruk og vern av naturressurser. Turisme - en viktig inntektskilde Turisme er verdens raskest voksende industri og klart viktigste inntektskilde for mange av de fattigste landene. Turismen gir viktige muligheter for utvikling av lokal økonomi i fattige og marginale områder hvor det er små muligheter for utvikling av andre næringer. All turisme i Afrika bygger på naturens verdier, i form av flora og fauna, landskap og strender, eller kulturelle verdier i form av folk og levevis. Naturressurser og biologisk mangfold er derfor både livsgrunnlag for størstedelen av verdens fattige befolkning, og viktigste økonomiske utviklingsmulighet i disse landene. Økoturismens mål er å verne om biologisk og kulturelt mangfold gjennom å skaffe inntekter og sette folk i stand til å ta vare på sitt eget livsgrunnlag. Men ikke all naturbasert turisme er økoturisme. Det er viktig å være klar over at turisme kan føre til ødeleggelse av natur og kultur, og resultere i en forverret situasjon for lokalsamfunnet. Vellykket utvikling av økoturisme kan derimot bidra til at et lands myndigheter styrker det politiske og økonomiske bidraget til bevaring av mangfoldet i naturen, fordi de ser verdien av intakte økosystemer. Turistinntekter i millioner (NOK) Prosent av landets BNP Kenya 7 890 9,8 Malawi 449 3,4 Tanzania 7 245 9,7 Uganda 2 959 6,3 Zambia 1 114 4,5 Naturen - verdens største tjenesteyter Selv om mye av verdens biologiske mangfold finnes i Sør, har landene i Nord og Sør et felles ansvar for å ta vare på naturressursene. Verdenstoppmøtet om miljø og utvikling i Rio i 1992 slo fast at landene i Nord har et særlig ansvar for å bidra med penger, teknologi og kunnskap. Bistand for å redde biologisk mangfold er en viktig del av, men ikke hele, løsningen. Betaling for de fattiges forvaltning av naturressursene kan vise seg å bli en viktig framtidig kilde til inntekter i utviklingsland. Verneområder legger bånd på lokal bruk av områder og ressurser og medfører at det private utbyttet kan bli redusert. For å bevare relativt intakt natur som produserer verdifulle tjenester, vil det derfor være rimelig å betale dem som forvalter den på en god måte. Markedet reflekterer kun det umiddelbare økonomiske utbyttet av naturens tjenester. Tjenester som produksjon, rensing og lagring av jord, luft og vann, forebygging av tørke, flom og klimaendringer samt vern av ressurser for framtidige generasjoner har liten eller ingen markedsverdi i dag. Folk som står for denne ressursforvaltningen blir ikke belønnet for disse livsviktige tjenestene som stammer fra god forvaltning av naturen. Utfordringen for framtiden må bli å utvikle nye markeder som sikrer betaling for tjenester produsert på basis av biologisk mangfold og god naturressursforvaltning. Inntekter fra turisme i 2003 i noen av Norges samarbeidsland. Tallene inkluderer verdiskaping og sysselsetting i forbindelse med turisme i bred forstand (Kilde: World Travel & Tourism Council). TOM SCHANDY WWF-CANON / CAT HOLLOWAY
Biomangfold - de rikeste stedene Global 200 Forskere fra mange land har i samarbeid med WWF funnet fram til såkalte økoregioner av særlig stor verdi for det biologiske mangfoldet. Disse over 200 områdene på jorden kalles Global 200. Dersom man klarer å bevare hele spennvidden av artenes leveområder vil man beholde et representativt utvalg av planter og dyr, også våre mest truede arter. Fordelen med økoregionene er at de tar hensyn til de økologiske kriteriene som er nødvendige for å ta vare på arter og økosystemer, ikke snevre politiske og geografiske grenser. Global 200 skal hjelpe politikere og forvaltere i prioriteringen av områder med særlig viktige naturressurser. Konvensjonen om biologisk mangfold, som er en internasjonalt forpliktende avtale, anbefaler en slik «økosystembasert forvaltning». En slik tilnærming gjør det også enklere å koordinere miljøinnsatsen på lokalt, regionalt og internasjonalt nivå. Landjordas viktigste typer av leveområder Tropisk og subtropisk fuktig løvskog Tropisk og subtropisk tørr løvskog Tropisk og subtropisk barskog Temperert løvskog og blandingsskog Temperert barskog Nordlig barskog / Taiga Tropisk og subtropisk gressmark, savanne og buskvegetasjon Temperert gressmark, steppe og buskvegetasjon Periodisk oversvømt gressmark og savanne Gressmark og buskvegetasjon i fjellet Tundra Middelhavstype skog- og buskvegetasjon Ørken og halvørken Mangrove Marine økoregioner Ferskvann økoregioner Ingen data Internasjonale grenser Uavklarte grenser (basert på kilder fra FN) Resultatet av en omfattende analyse av verdens økoregioner er en gruppe prioriterte regioner som spenner fra kald og ugjestmild arktisk tundra til frodig regnskog i Kongo og dyrerike savanner i Afrika. WWF har prioritert 238 slike økoregioner. Disse kalles for enkelhets skyld Global 200. Flere av Norges hovedsamarbeidsland har naturområder som er svært viktige for bevaring av biologisk mangfold. Et eksempel er økoregionen som omfatter østafrikansk kystskog og strekker seg over både Tanzania, Mosambik, Malawi og Kenya. Videre er deler av kystskogen langs Tanzania og Kenya det området i verden der flest unike (endemiske) arter forsvinner pr arealenhet som går tapt på grunn av menneskelig aktivitet. Alle hovedsamarbeidslandene i Afrika har forøvrig områder på UNESCOs lister over unike naturområder. Bekjempelse av fattigdom: mange strategier - ulike syn I samarbeidslandene for norsk bistand finnes en rekke nasjonale handlingsplaner og strategier for hvordan miljø og biologisk mangfold skal ivaretas, og hvordan de kan hjelpe i kampen mot fattigdom. Disse planene ble utarbeidet i etterkant av Verdenstoppmøtet om miljø og utvikling i Rio (1992). I praksis legger likevel bistandsorganisasjoner som NORAD mest vekt på utviklingsstrategier som på langt nær gjenspeiler viktigheten av biologisk mangfold og naturressurser for utvikling og kamp mot fattigdom. I 1999 introduserte Verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF) et nytt initiativ. Mottakerland av bistand skulle selv utarbeide prioriteringer og strategier for å bekjempe fattigdom. Disse strategiene, såkalte PRSP'er (Poverty Reduction Strategy Papers), fungerer nå som grunnlag for norsk utviklingssamarbeid. Strategiene er også utgangspunktet for sletting av gjeld som mange u-land har til land og institusjoner i Nord. Mye kritikk har vært reist mot disse strategiene. I følge en studie utført av Verdensbanken i 2001 legger fattigdomsstrategiene liten vekt på miljøforvaltning og bevaring av biologisk mangfold og styrking av fattiges rettigheter. Lokalsamfunn og organisasjoner i mange land er kritiske fordi de ikke har blitt involvert i arbeidet med fattigdomsstrategiene, slik meningen var. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om dagens strategier er det beste grunnlaget i kampen mot fattigdommen og for miljøet. WWF-CANON / OLIVIER VAN BOGAERT Norge i front? Norske myndigheter har i over 15 år vært en sterk pådriver i arbeidet med biologisk mangfold i en rekke internasjonale prosesser. Norge har vært og er en pådriver blant annet innen konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Sterk norsk innsats internasjonalt var på sitt høydepunkt under Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg, 2002 (Rio+10). Der deltok statsministeren, utviklingsministeren og miljøvernministeren. De framstod som forkjempere for at biologisk mangfold og økosystembasert naturressursforvaltning skulle bli grunnleggende elementer i kampen mot fattigdom og for å nå FNs tusenårsmål. Internasjonale toppmøter innen miljø og utvikling, og Utenriksdepartementets strategi for miljørettet utviklingssamarbeid prioriterer biologisk mangfold høyt. Den reelle norske innsatsen for biologisk mangfold har likevel vært oppsiktsvekkende lav. I verdenstoppmøteåret 2002 gikk mindre enn én prosent av samlet norsk bistand til å ta vare på det biologiske mangfoldet. Dette samsvarer dårlig med betydningen av mangfoldet som livsgrunnlag for de fattige. Hva er miljøbistand? I dag er det et mål å integrere miljøhensyn i all norsk bistand. Dette er imidlertid bare ett av flere nødvendige virkemidler for å ivareta internasjonale mål på miljøområdet og redusere fattigdom. Integrering av nødvendige miljøhensyn i bistandsprosjekter er et minimum av hva samfunnet krever i dag. Norske myndigheter ser likevel på denne integreringen av miljøhensyn som hovedsatsingen innen miljø i utviklingssamarbeidet. En slik tilnærming bryter grunnleggende med internasjonal enighet på området, der bærekraftig naturressursforvaltning i seg selv er et sentralt mål og virkemiddel. Norske myndigheter bør derfor styrke satsingen betydelig på spesifikke, målrettede tiltak innen naturressursforvaltning og biologisk mangfold. Figuren viser innsats innen biologisk mangfold i forhold til samlet norsk bistand i perioden 1999 2002. I denne perioden økte samlet bistand med 34,4 prosent, mens bistanden til biologisk mangfold ble redusert med 43,2 prosent (Kilder: NORADs OECD DAC statistikk kode 410.30, UDs hjemmeside, UDs St.prp. nr. 1 (2003-2004)) I Norges hovedsamarbeidsland bør innsats rettes mot kyst- og havområder, skogområder, ferskvannsressurser og viltforvaltning, som til sammen utgjør levebrødet for flere titalls millioner mennesker i disse landene. Uten bærekraftig forvaltning av disse naturressursene vil det viktigste grunnlaget for framtidig økonomisk utvikling gradvis gå tapt. Anbefalinger Norge som bistandsaktør må i større grad ta inn over seg målene som ble meislet ut under Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i 2002. Aldri tidligere har det internasjonale samfunn klarere slått fast de grunnleggende sammenhengene mellom bevaring av naturressurser og biologisk mangfold, og kampen mot fattigdom. Dette fordrer en klar kursendring i norsk utviklingssamarbeid. Bærekraftig naturressursforvaltning og bevaring av biologisk mangfold må inn som en grunnstein i bistanden. Man vil ikke nå FNs tusenårsmål uten å ta vare på den fattige befolkningens livsgrunnlag. I norsk utviklingssamarbeid bør det derfor gis prioritet til å: Videreutvikle naturressursforvaltning og vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold som strategi for fattigdomsbekjempelse og forebygging av framtidig fattigdom Endre tilnærmingen fra et fokus på integrering av miljøhensyn, til satsing på miljø og biologisk mangfold som grunnlag for å nå sentrale utviklingsmål i enkeltland, regioner og internasjonalt Klarere definere de tematiske og geografiske satsingsområder innen naturressursforvaltning og biologisk mangfold Styrke kompetanse og kapasitet innen naturressursforvaltning i samarbeidsland, både på lokalt og nasjonalt nivå Arbeide for at kunnskapen om koblingen mellom fattigdom og miljø gjenspeiles i utviklingsplaner og nasjonale strategier for fattigdomsbekjempelse (PRSP) Støtte utvikling av markedsmekanismer som gjenspeiler den reelle verdien av naturressurser og som motiverer til og gir inntekter fra bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold. Biologisk mangfold 11