Magne Bråthen, Gudmund Hernes, Jon M. Hippe og Jørgen Svalund. Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet

Magne Bråthen, Gudmund Hernes, Jon M. Hippe og Jørgen Svalund Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord Norge

Magne Bråthen, Gudmund Hernes, Jon M. Hippe og Jørgen Svalund Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord Norge Fafo-notat 2007:19

Fafo 2007 ISSN 0804-5135

Innhold Forord... 5 1 Innledning... 6 2 Fire utviklingsforløp i nord... 8 Scenarieplanlegging... 8 Boom and Bust... 11 Enklave... 13 Sentrum 2... 14 Verdensstjerne... 16 Føringer på den videre analysen... 17 3 Olje- og gassutvinning i Norge erfaringer... 18 Ringvirkninger av olje- og gassetableringer... 18 Forutsetninger for utvikling... 19 Eksempler fra oljehistorien... 22 Oljeetableringer forutsetninger, aktører og konsekvenser... 41 4 Nullpunkt i nord... 45 Oljevirksomheten i nord... 45 Nordnorsk virkelighet... 62 5 Kampen om Nord aktørenes forventninger, strategier og planer... 91 Innledning... 91 En overordnet politikk for nord?... 94 Virkelighetsoppfatning, forventninger og planer til petroleumsvirksomheten i nord...104 Fremtidsbilder: hvor, når og hvordan?...125 Samkjørt?...131 Referanser...135 Vedlegg 1 Petroleum in the North...138 Vedlegg 2 Studietilbud med relevans for olje- og gassektoren...153 Vedlegg 3 Intervjuliste og guide...157 Vedlegg 4 Litteraturliste dokumentgjennomgang...160 Vedlegg 5 Forventninger og planer som omhandler Russland, forskning og utdanning, infrastruktur, miljø og fiskeri...164 3

4

Forord Dette notatet er første rapportering fra Fafos prosjekt for Konkraft om Nordnorsk nærings- og arbeidsliv med olje og gass. Notatet utgjør en ståstedsanalyse og lå til grunn for bl.a et dialogseminar i mai 2007. Prosjektet har som mål å analysere forutsetninger og muligheter i Nord-Norge for å delta i utviklingen av olje- og gassvirksomheten. Vi definerer Nord-Norge i denne forbindelse som de tre nordligste fylkene, og vi betrakter de relevante ressursene i havområdene utenfor som nord for den 65. breddegraden. Prosjektet er delt opp i tre faser. I den første fasen er det tatt utgangspunkt i fire mulige utviklingsforløp (scenarier) som et analytisk hjelpemiddel. Ut fra dette er det i første del av prosjektet utarbeidet en ståstedsanalyse som klargjør grunnlaget og betingelsene for økonomiske og sosiale ringvirkninger av olje- og gassvirksomheten. Dette gjøres ved å: Beskrive kort kjennetegn ved, og omfanget av, norsk olje- og gassvirksomhet over 40 år. Dette representerer rammebetingelser for den utvikling som kan komme. Etablere kunnskapsstatus om ressurssituasjonen i nordområdene og i Barentshavet. Dette er gjort i samarbeid med Ocean Futures. Se vedlegg 1. Gjennomgå erfaringer fra tidligere utbyggingsprosjekter i Norge. Gjennomgå de faktiske erfaringer med olje- og gassvirksomhet så langt i nord. Analysere forutsetningene for å delta i utviklingen av olje- og gassvirksomheten ved å gjennomgå befolkningsforhold, arbeidsmarked, næringsstruktur m.v. i nord. I prosjektets andre del er ambisjonen å analysere forventninger og strategier hos de sentrale aktører i leverandørindustrien, oljeselskapene, lokale og sentrale myndigheter. Dette er gjort ved dokumentanalyser og dels ved dybdeintervjuer. Resultatene fra denne analysen kontrasteres med ståstedsanalysen for å finne mulige forskjeller mellom erfaringer og forutsetninger på den ene siden, og forventninger, planer og strategier på den andre. Ut fra disse to delene av analysen, som er presentert i dette notatet, sammenstilles analysen i form av fire mulige fremtidsbilder. Disse fremtidsbildene er offentliggjort i rapporten Varsel om vekst? Fremtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge (Fafo-rapport 2007:36). Fremtidsbildene er også basert på diskusjoner med referansegruppen for prosjektet og dialogseminar med ulike interessenter og aktører. Vurderingene står imidlertid for forfatternes regning alene. En takk til prosjektets referansegruppe bestående av Jon E. Johnsen (leder), Konkraft, Knut Aaneland, Norsk Industri, Erik Gjerdene og senere Lars Christian Alsvik, Rederiforbundet, Torgeir Knutsen, OED, Dag Odnes, LO og Odd Raustein, OLF, for nyttige innspill og inspirerende diskusjoner. Oslo, mai 2007 Magne Bråthen, Gudmund Hernes, Jon M. Hippe og Jørgen Svalund 5

1 Innledning Formålet med prosjektet Nordnorsk arbeids- og næringsliv med olje og gass er å fremskaffe et mer tjenlig informasjonsgrunnlag for diskusjoner og beslutninger om oljeutbyggingen i Nord-Norge. Etter standard beslutningsteori bør man da identifisere hvilke alternativer man står overfor, sannsynligheten for ulike utfall, gevinstene og kostnadene som knytter seg til hver av dem, og så, etter å ha stilt opp et ryddig beslutningstre, beregne og velge det alternativ som vil gi den høyeste forventede verdi. For en utbygging som den som nå er underveis i Nord-Norge, er en slik prosedyre problematisk og av flere grunner: Det er en rekke ulike aktører (staten, fylkene, kommunene, oljeselskapene, underleverandørene, fagforeningene, interessegruppene) involvert, og de har ikke sammenfallende interesser. Om de traff avgjørelser ut fra hver sine beslutningstre, ville man ikke få konsistente anbefalinger. Hvem som er aktører kan skifte det kan melde seg eller mobiliseres nye interessenter, og dermed kan spillet endres som følge av hvem som bringes inn eller blander seg inn. Selve prosessen kan legge føringer på hvem som engasjerer seg. Alle de sentrale aktørene er korporative aktører det vil si, de er ikke som helstøpte enkeltindivider med enhetlige preferanser de er organisasjoner sammensatt av ulike grupperinger med til dels sprikende interesser også internt. De er snarere å sammenligne med koalisjoner der de ulike grupperingene kan ha forskjellige ønskemål og der de etter interne overlegninger og forhandlinger kan nå frem til et omforent opplegg men der noen vil ta en omkamp hvis anledningen byr seg. Disse aktørenes preferanser er ikke gitt én gang for alle det de ønsker kan skifte over tid. Aktørene kan først litt etter litt oppdage hva det er de egentlig ønsker de har ikke full oversikt over sine egne preferanser helt fra starten av. Endringer i organisasjonenes ytre miljø kan føre til nye forhandlinger innad om hva man bør satse på og hvordan man bør satse for eksempel som følge av ny informasjon om drivverdige funn, ny teknologi eller nye potensielle partnere. Eller endringer kan skje gjennom samhandling med eksterne partnere som avføder nye vurderinger om hva som er mulig eller ønskelig. På samme vis kan også vurderingene av mulige og sannsynlige utfall skifte. Igjen kan dette skje som følge av ny teknologi, eller ved at det kommer potensielle nye allierte på banen. Kort sagt: Man står ikke overfor en enkelt beslutningssituasjon der man i allerede i utgangspunktet kan kartlegge aktører, alternativer, utfall og sannsynligheter. Snarere er det tale om et komplekst spill, der selve spillet stadig forandres etter hvert som det utfoldes beslutninger tas ikke én gang for alle som i et foto, men skjer sekvensielt som 6

i en film med skiftende tema, aktørgalleri og omgivelser. Eller med andre ord: Hva som står på spill og hvem som blir spillere, er selve spillet. Dermed blir spørsmålet: Hvordan kan man når situasjonen er flytende, landskapet skifter, partene forandres og muligheter stadig åpnes og lukkes, likevel presentere en ryddig oversikt for dem som skal ta seg frem og ta i tu med det som er underveis? Konkrafts forespørsel var at Fafo skulle Kartlegge og dokumentere karakteristiske trekk ved nordnorsk arbeidsliv for å synliggjøre de forutsetninger regionens eget næringsliv har for å ta del i den utvikling som man forventer vil komme. Prosjektskissen som Fafo leverte definerte formålet som å skape et kunnskapsgrunnlag om hvilke økonomiske, sosiale og politiske prosesser som kreves for å definere og realisere ønskelige og realistiske utviklingsbaner/løp for olje- og gassvirksomheten i nord. Oppgaven er derfor å gjøre dette på en måte som kan gi en ryddig oversikt over det feltet beslutningstakerne står overfor. Dette grunnlagsnotatet omfatter: I. Analyse av utgangspunktet for den nordligste landsdelen Vi skisserer innledningsvis fire tenkte fremtidsbilder (scenarier) for olje- og gassvirksomheten i nord. Fremtidsbildene definerer et mulig utfallsrom og synliggjør utviklingsprosessens logikk og aktører. I tillegg presenteres en ståstedsanalyse (nullpunkt) for å kartlegge om og i hvilken grad den lokale økonomien er beredt for petroleumsvirksomheten. Ståstedsanalysen omfatter: en gjennomgang av de viktigste utviklingstrekkene i norsk oljepolitikk, erfaringer knyttet til tidligere utbyggings- og utviklingsprosjekter, en kort oversikt over etablerte aktiviteter i Nord-Norge, en analyse av en rekke indikatorer på arbeidsmarked, næringsstruktur og sosiale forhold i de tre nordligste fylkene. II. Utviklingsstrategier Ved hjelp av intervjuer med sentrale aktører og av gjennomgang av dokumenter, stiller vi spørsmål om de sentrale aktørenes syn på og forventninger til olje- og gassutvinning i Nord, samt deres planer og strategier. Dette for å danne et bilde av likheter og ulikheter i forventninger og tilpasninger. III. Oppsummering Avslutningsvis sammenfattes de første strategiske valgene som ble tatt i forbindelse med oljeutbyggingen i Norge. Disse sammenholdes med de valgene man i dag står overfor i nord. Grunnlagsnotatet danner grunnlaget for scenarierapporten, hvor formålet er å illustrere hvordan forskjeller i tiltak og strategier vil kunne gi svært ulike utviklingsforløp i den nordligste landsdelen. Denne er lagt opp slik at den kan leses separat. 7

2 Fire utviklingsforløp i nord I denne delen beskrives fire mulige fremtidsbilder av hvordan petroleumsutviklingen kan prege Nord-Norge. De er ikke fullt utviklet her det vil først skje som resultat av analysen og som en avslutning av prosjektet. Her er fremtidsbildene skissert som utgangspunkt, som et tankemessig hjelpemiddel til å klargjøre hva vi leter etter i den videre analysen: Hvilke bilder har aktørene selv av mulige fremtider, hvem vil være aktører i de ulike scenariene, hva er forutsetningene for at disse skal realiseres og hvilke virkninger vil en slik utvikling kunne få, er blant de spørsmål vi vil stille. Scenarieplanlegging Et scenario kan defineres som et konsistent bilde av en mulig fremtid for å bedre grunnlaget for handling nå. Det skisserer muligheter og valg som må tas for å virkeliggjøre dem. Et scenario kan også brukes til å sanke og sortere informasjon og skjerpe synspunkter og argumentasjon. SCENARIO: et konsistent bilde av en mulig fremtid for å bedre grunnlaget for handling nå. Eller med latinske termer: et scenario er en interpretasjon for intervensjon. Et scenario gir noe en enten kan ønske å styre mot eller styre fra man kan presentere både et ønskescenario og et skrekkscenario. I et scenario er det derfor fire hovedelementer som inngår: 1. Fakta: Dette kan dreie seg om demografiske og geografiske forhold, informasjon om næringsgrunnlag, identifiserte og forventede petroleumsfunn, arbeidskrafttilgang, bedriftsstruktur, organisasjonsforhold, eller juridisk regelverk og politiske vilkår, etc. 2. Trender: Dette kan dreie seg for eksempel om endringer i fødselstall og befolkningssammensetning, hvordan rekruttering til ulike typer utdanning kan påvirke fremtidig kompetanseprofil, utvikling av forbruksmønster (for eksempel økningen av oljekonsum i Kina), estimater av prisutvikling for ulike goder, osv. 8

3. Anslag: Også forhold som er vanskelig å bygge inn i kvantitative modeller hører med for eksempel tolkninger av politiske utviklingstrekk og mulige tilstander (for eksempel: Hva er rimelige anslag av oljeforekomster i Snøhvitfeltet? Kan man forvente at Russland vil endre holdning når det gjelder grensedragningene om Gråsonen? Vil global oppvarming endre mulighetene for å bruke Nordøstpassasjen?). Her er det med andre ord tale om å overveie mulige utfall og hvor plausible de kan være altså om å utøve skjønn basert på erfaring og intuisjon. Slike anslag kan også omfatte brudd og brekkpunkter for eksempel vurdering av flaskehalser eller stivheter som kan sette grenser for ellers tenkelige forløp, identifisering av kritiske faktorer som kan stanse en ellers ønsket utvikling, oppdagelse av brister i planlegging som kan bli utslagsgivende, virkningen av plutselig frafall av en koalisjonspartner, osv. I slike anslag vil man også prøve å få øye på spirende trekk og gryende forhold som siden brått kan føre til store endringer (For eksempel: Vil hybrid cars bli et raskt voksende marked som endrer oljeprisene? Vil de nye reglene for eksosutslipp i California føre til redusert oljekonsum og økt bruk av etanol som drivstoff øke i tilfelle hvor fort? I slike anslag vil altså what if -analyse være en integrert del av opplegget 4. Risikoanalyse: Det er et sentralt formål med scenarier å sørge for at det foreligger fleksible planer for å møte alternative mulige forløp og usikkerhet. Bedømmelse av risiko hører derfor med både risiko som lar seg fastlegge som sannsynligheter med et visst slingringsmonn, men også low probability events som, dersom de inntreffer, kan få svære og kanskje utforutsigbare konsekvenser ( Hva vil bli de politiske reaksjonene på et større oljeutslipp i Barentshavet? ) Ved scenario-analyse tegnes vanligvis ikke bare ett bilde av en mulig fremtid, men flere. Det er nettopp dette som gjør at ulike aktører kan bruke hele settet av fremtidsbildene til å klargjøre sine egne interesser og strategier, til å identifisere kritiske faktorer og mangler, til å finne partnere og allierte og til å justere forventninger og til å forberede fleksible beredskapsplaner. Hver av aktørene kan, kort sagt, utvikle en samlet strategi for å møte mulige, men usikre utviklingsbaner. For slike scenarier vil faktagrunnlaget gjerne være det samme. På den annen side vil ulike scenarier kunne bygge både på ulike estimater av trender, på ulike anslag og vurderinger av økonomiske, politiske og sosiale forhold, og på ulik bedømmelse av forskjellige former for risiko. For eksempel vil gjerne naturvernorganisasjoner ha et annet syn både på ønskeligheten av utbygging av oljefelter i nord og på farene eller risikoen som knytter seg til de tekniske løsningene for prøveboring, utvinning og transport, enn oljeselskapene. Scenariene er også en måte å systematisere hvilke ringvirkninger som vil kunne komme og deres nedslagsfelt. Det er både snakk om ringvirkninger i geografiske områder rundt anlegg, baser, driftssentre og offentlige institusjoner. Og, det er snakk om at ringvirkninger av utbygging i nord kan være så vel nasjonale som lokale. Den siste dimensjonen er illustrert i figur 2.1. I praksis er det imidlertid vanskelig å tenke seg en så klar oppdeling som figuren viser. Ikke minst er det sannsynlig at det vil være nasjonale ringvirkninger av enklavepregede virksomhet selv om de regionale virkningene i nord er små. 9

Figur 2.1 Konsekvenser ved ulike utviklingsforløp. KONSEKVENSER Lokalt for Nord-Norge Nasjonalt for Norge Regionalt for Barents Boom & Bust Nei Nei Nei Enklave Ja Nei Nei Sentrum 2 Ja Ja Nei Verdensstjerne Ja Ja Ja I dette notatet vil vi ta utgangspunkt i, utdype og bygge på de fire scenariene som er sammenfattet i figuren. Utgangspunktet for dem er fire mulige utviklingsforløp som er forbundet med politiske strategier med svært ulike ambisjonsnivå og (dermed) konsekvenser med svært ulik rekkevidde. 10

Boom and Bust Det første scenariet, Boom and bust, peker på et utviklingsforløp der nedslaget av petroleumsutbyggingen i Nord-Norge vil bli sterkt konsentrert om ett eller få mindre områder og gi tilnærmet ingen varige konsekvenser for landsdelen. Utbyggingen vil fremfor alt arte seg som en anleggsperiode, med hektisk aktivitet, mange og skiftende aktører. Det geografiske nedslagsfeltet er først og fremst knyttet til Nordland og Finnmark, nærmere bestemt Helgelandskysten med samspill mot Bodø, og til Hammerfest med samspill mot Tromsø. I dette scenariet blir ikke Harstad en oljehovedstad, men fortsetter som et mindre administrasjonssentrum. Ressursgrunnlaget preges av fortsatt blokkering for leteboring i Nordland VI og VII og begrenset aktivitet rettet mot den russiske siden i Barentshavet. Likevel øker virksomheten i etableringsfasen betydelig i forhold til i 2006. Bakgrunnen for denne utviklingen er mangel på lokal konsensus, ja, bent frem strid om lokalisering av permanente aktiviteter og flyktige lokale allianser. Alle vil ha sin del av virksomheten, og dette hindrer samarbeid og utvikling av effektive taktiske strategier. Dermed samkjøres aktørene i liten grad av statlig politikk når det gjelder lokalisering av statlige tilsyn, kystvakt, miljø- og ressursovervåkingssystemer og ikke minst utdanningspolitikk. Når det gjelder utvikling og drift vil de mest sentrale aktørene alle komme utenfra, fagfolk og eksperter finnes i liten grad lokalt, kompetansen som kreves vil utdannes andre steder i landet. Ringvirkningene blir derfor begrensede for både kommunal økonomi og arbeidsmarked, med unntak av de kommuner som har oppnådd lokalisering av anlegg (bl.a. eiendomsskatt). Tilstrømningen vil likevel skape et press med stigende priser på boligmarkedet, det vil bli økt etterspørsel etter skoleplasser. En viss utbygging av infrastruktur vil følge, fortrinnsvis innen transportsektoren (flyplass, kaianlegg, veier, kraftlinjer). Den strategiske styringen av utviklingen vil ligge helt andre steder enn i Nord-Norge. De som skal utføre oppgavene er representanter for konserner og organisasjoner utenfor landsdelen som ser på aktiviteten der som en av mange virksomheter konsernet er engasjert i. De tunge aktørene vil langt på vei maksimere sine interesser snarere enn landsdelens og lokalsamfunnenes interesser. De tunge aktørene vil være gjengangere, i den forstand at de har vært engasjert i tilsvarende prosesser andre steder, mens lokale aktører gjerne er engangere som kommer uten erfaring og for første gang skal ta i tu med de oppgaver som forestår. 1 Det vil føre til en liten grad av likeverdighet mellom de parter som skal forhandle. Lokalt næringsliv kan få et oppsving, men først og fremst i form av enklere leveranser, for eksempel innen bygg og anlegg, transport eller catering. Lokalt og i landsdelen vil det derfor også nedfelle seg få lederjobber. Etter oppsving og optimisme vil derfor nedturen komme: oppdagelsen av at det vil bli få permanente arbeidsplasser og lite i form av varig vekst. En god del av utflytterne 1 Se Gudmund Hernes og Arne Selvik, Dynamikk i borehullene (Oslo: Universitetsforlaget). 11

som vendte hjem med nye forventninger om en lys fremtid, vil bli skuffet og på nytt dra sin vei. Klondyke-stemningen vil bli avløst av gloom and doom. Et bilde av ringvirkningen i dette scenariet er oppsummert tekstboksen nedenfor. Scenario 1: Boom and Bust Stor kortsiktig aktivitet Utbedret flyplass, flere avganger i anleggsperioden Noe vekst i bygg og anlegg Pukkel på boligmarkedet Mest import av fagfolk Få varige arbeidsplasser Mest oppsving lokalt i enkle leveranser Få lederjobber Fjernstyring av aktiviteter Klondyke-stemning avløst av Doom & Gloom: De hjemvendte drar ut igjen 12

Enklave Det andre scenariet kan kalles Enklave-scenariet. Kjernen i dette fremtidsbildet er en mer systematisk utvikling i to geografiske områder eller kommuneknipper. Med utgangspunkt i utdannings- og infrastruktursentrene i Bodø og Tromsø/Alta blir det inngått forpliktende lokalt samarbeid med Hammerfestregionen og Helgelandsregionen. Dette for å sikre kompetanse og ressurser til de lokalt avgrensede enklavene. Samarbeidet lokalt blir fulgt opp med avtaler med utbygger og oljeselskapene for å sikre en viss ekspansjon av spesialiserte funksjoner knyttet til petroleumsutbyggingen. Det dreier seg om drifting av supplybåter, høyteknologisk vedlikehold av installasjoner på land og under vann, offentlige kontrolloppgaver, osv. Likevel er det politiske bildet i nord oppsplittet og misnøyen betydelig fra kommuner og organisasjoner som forventer, men ikke ser konturene av økte inntekter og økt økonomisk aktivitet. Dermed klarer man heller ikke å stable på beina nasjonale allianser og politisk gjennomslag for relokalisering av statlig virksomhet, etablering av nye statlige virksomheter og utviklingsprosjekter (f.eks. på miljø- og ressursovervåkningsområdet). Ressursmessig er scenariet preget av muligheter for oljeleting utenfor Lofoten som særlig styrker enklaven på Helgelandskysten. Likevel blir multiplikatoreffekten på andre næringsgrener lokalt liten. For eksempel når det gjelder reparasjoner, vil installasjon skje ved lokalt baserte eksperter, men produksjon av komponenter som skal erstattes skjer andre steder. Det vil være omtrent som mekanikere på norske flyplasser: de kan skifte deler, men delene vil hentes andre steder fra. Og design og utvikling av nye installasjoner vil skje andre steder. Fordi koblingen mellom den høyteknologiske aktiviteten som bygges opp og det øvrige eksisterende lokale næringsliv er såpass tynn, blir kompetanseoverføringen liten fra det nye som kommer og det gamle som er der fra før. Det blir, med andre ord, snarere tale om to verdener som lever side om side enn om en samvokst utvikling. Eller med en annen metafor: Det blir omtrent som et kunstig høyteknologisk organ som riktignok fungerer, men som ikke organisk integrerer med det øvrige økonomiske liv. Dermed blir virkningene for andre næringer på sikt også liten. Disse ringvirkningene er sammenfattet i tekstboksen nedenfor. SCENARIO 2: ENKLAVE Utbygging av spesialiserte lokale aktiviteter knyttet til utvinningen Begrenset antall nye arbeidsplasser Begrenset antall yrker trekkes inn Begrenset teknologisk utvikling lokalt Begrenset lokal kompetansespredning Frakoplet lokalt næringsliv Minimale virkninger på andre næringer på sikt 13

Sentrum 2 I det tredje scenariet utvides både ambisjonene hos lokale aktører, deres evne til å bygge allianser og å få gjennomslag nasjonalt. De klarer i langt større grad å sette premisser og å forme trekantspillet mellom nasjonale myndigheter, oljeselskapene og lokale myndigheter og interesser. Dette leder også til en sterkere politisk vilje til leting og utbygging i Nordland VI og VII og et sterkere gjennomslag på leveransesiden til russisk del av Barentshavet. Dette scenariet kalles derfor Sentrum 2. Utgangspunkter her er at Stavanger allerede er etablert som det første sentrum i det norske petroleumslandskapet. Byen er ikke bare hovedkvarter for en rekke av oljeselskapene, både norske og utenlandske, som allerede i årtier har drevet virksomhet i Nordsjøen. Stavanger er så å si en koblingsboks der en rekke konserner som driver tilgrensende aktivitet, i alt fra geologi til undervannsteknologi, også har lokalisert virksomhet. Synergien mellom alle disse aktivitetene har kanskje sitt fremste uttrykk i oljemessen som annethvert år holdes i Stavanger ONS eller Offshore Northern Sea Conference and Exhibition. Ikke bare samler den de sentrale aktørene og hele omlandet av underleverandører og premissleverandører den er også med på å markere Stavanger som nettopp det første sentrum for norsk petroleumsvirksomhet. Satsingen på Sentrum 2 bygger på at utvinning og utnyttelse av petroleumsreservene i nord representerer ikke bare en annen geografisk lokalisering av virksomhet til havs. De klimatiske forhold er ganske annerledes og risikobildet ganske forskjellig fra aktivitetene på sokkelen i sør, ikke bare for selve utvinningen, men også for eksempel for transport av olje og gass. Dette krever andre strategier enn utvinningen i sør, og det gir dermed en ny nisje i den nasjonale arbeidsdelingen. Med andre ord: Den videre oljevirksomheten i Norge vil kreve en ny spesialisering på arktisk petroleumsutvinning, som spenner fra utvikling av ny teknologi, miljøsikring i et røffere klima, andre rutiner for sikkerhetsorganisering, osv. Samtidig vil man kunne utvikle prosjektorganisasjoner her som potensielt kan betjene flere anlegg eller nye felter som oppdages i årene fremover. I dette scenariet satses det i Nord-Norge nettopp på denne nisjen, og statlige myndigheter satser systematisk på denne strategien. Da er potensialet til stede for en mer selvstendig, varig utvikling som må bygge på en tett kobling til høyere utdanning og forskning i regionen. I den grad ny teknologi også kan finne anvendelser på andre områder (omtrent som informasjonsteknologien for å kartlegge geologiske strukturer i tre dimensjoner er blitt koblet til tilsvarende teknologier som magnetisk resonans [MR] eller computer-tomografi [CT] for romlige strukturer i medisinske undersøkelser), vil satsingen også kunne gi gevinster i form av et mer mangfoldig næringsliv med langsiktig bærekraft. Dette scenariet bygger på en evne til å gjøre samkjørte valg om geografisk lokalisering innen landsdelen og på en evne til å mobilisere betydelige statlige utviklingsressurser lokalisert i et nært samspill med utviklings- og driftsaktiviteter i oljeog gassindustrien. Det første, og avgjørende, valget er knyttet til beslutningen om å bygge opp ett slagkraftig oljesentrum i nord, snarere enn flere svake små. Valget kunne falle på en kobling av Tromsø, Hammerfest og Alta. Dette kobler utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og driftsorganisasjoner. Barentsekretariatet 14

flyttes fra Kirkenes, statlig aktivitet flyttes fra Harstad til Alta eller Hammerfest. Helikopterbaser og supplyvirksomhet lokaliseres til Tromsø. Nye utdanningstilbud med spisskompetanse knyttet til arktisk oljeteknologi, miljø- og ressursovervåking legges til Tromsø og Alta. (Intet av dette vil kunne skje uten strid!) Og utviklingen av et Sentrum 2 fordrer noe langt mer enn lokale initiativ og regionale tiltak det fordrer en nasjonal strategi. Det kan heller ikke bare dreie seg om petroleumsvirksomheten, på samme måte som det skjedde da utbyggingen i Stavanger og Rogaland var en nasjonal satsing. Ringvirkningene blir betydelige, men uten at ringvirkningene spres jevnt utover de tre nordligste fylkene utviklingen vil preges av mer omfattende og høygradig aktivitet i regionen, men konsentrert til noen få kommuner. Noen sentrale ringvirkninger er sammenfattet i tekstboksen nedenfor. SCENARIO 3: DET ANNET SENTRUM Ny rolle i ny bransje i den nasjonale arbeidsdelingen Spesialisering på arktisk petroleumsutvinning Strategi Miljø Utvinning Sikkerhet Prosjektorganisering som kan betjene flere anlegg Selvstendig, varig utvikling Mangfoldige koplinger til landsdelens næringsliv Tett kopling til høyere utdanning og forskning Mer mangfoldig aktivitet i regionen 15

Verdensstjerne Det fjerde og siste scenariet kan kalles Verdensstjerne. Utgangspunkter her er for det første at utvinning av olje og gass i nord skjer i et annet politisk kraftfelt enn i Sør- Norge og Nordsjøen. Russland har allerede identifisert svære petroleumsforekomster, og andre kan finnes de nærmeste årene og årtiene. Det gir for det første muligheter for norske oljeselskaper og underleverandører som enten har utviklet robust teknologi eller er i ferd med å gjøre det. For det andre vil disse selskapene også allerede ha utviklet vel etablerte partnerskap og tillit til en rekke vestlige oljeselskaper de er så å si going concerns som kan være en ressurs også på nye felter. For det tredje har Norge en minstemannsfordel : Landet kan i liten grad mistenkes for å ha nasjonale stormaktsambisjoner ut over selve utvinningen. Og for det fjerde vil erfaringer som vinnes for eksempel ved utbyggingen av og utviklingen for Snøhvit og Goliat kunne brukes som et springbrett for satsinger i Barentshavet og Russland. Selv om utbygging på russiske felter ganske sikkert må kompenseres også ved landbasert virksomhet i Russland, vil nok mange leverandører også basere sin virksomhet overfor Russland med lokalisering i Norge, fordi landet gir mer forutsigbare politiske rammevilkår. Aktører med sete og partnere i Norge kan søke å etablere seg i en dobbelt mellomposisjon: Som spesialist på funksjoner som kan betjene store internasjonale oljeselskaper og som broker med spesialisering i første omgang i Nordvest-Russland, men senere som basecamp og mellomstasjon for et videre engasjement. Med andre ord: Etter dette scenariet gir det seg også en mulighet for virksomheter i landsdelen til å spille en rolle også i en bredere internasjonal sammenheng. Kompetanse, erfaring, allianser og tillit kan bygges opp som så kan gi åpninger mange andre steder utenfor Nord-Norge. Det er åpenbart at virkeliggjøring av et scenario langs disse linjer vil kreve ikke bare omfattende politisk entreprenørskap, men også visjonær og kraftfull ledelse og utbygging av toppkompetanse, høyere utdanning og forskning i mange retninger, fra teknologi til filologi. Langt på vei er verdensstjernescenariet en kombinasjon av Sentrum 2 og et gjennombrudd med hensyn til olje- og gassaktivitet på russisk sokkel. Det er fortsatt mulig å tenke seg at lokaliseringen av denne aktiviteten skjer i den samme geografiske aksen som i det forrige scenarie- omfanget blir bare større. Og utviklingen av en rolle som Verdensstjerne er hinsides det som kan regisseres og implementeres av regionale og lokale aktører. Skal man lykkes med en slik strategi, vil det kritiske være en nasjonal mobilisering der staten har en førende rolle. Det dreier det seg om en statlig nordområdepolitikk med store satsinger på mange politikkfelter på n gang: industripolitikk, næringspolitikk, utdanningspolitikk, forskningspolitikk, utenrikspolitikk, osv. Virkningene av scenariet er sammenfattet i tekstboksen nedenfor. 16

SCENARIO 4: VERDENSSTJERNE Snøhvit og Goliat som springbrett for Barentshavet og Russland Spesialisering på funksjoner som kan betjene store internasjonale oljeselskaper Broker med spesialisering på Vesten-Russland: Basecamp og mellomstasjon Utbygging av utdanningstilbud og forskning i Tromsø, Alta, Hammerfest Sysselsettingsvekst i Tromsø og deler av Finmark. Føringer på den videre analysen Som nevnt er faktagrunnlaget det første hovedelementet som inngår i et scenario. Dette skal vi nå søke å etablere ved å gi en beskrivelse og analyse av: Norske og russiske olje- og gassressurser og lokaliseringen av disse Norsk oljehistorie frem til i dag (tidligere erfaringer) Nordnorsk oljevirksomhet så lang Strukturelle forutsetninger for å ta del i oljevirksomhet i de tre nordligste fylkene og i fire potensielle vekstområder 17

3 Olje- og gassutvinning i Norge erfaringer Dette kapittelet tar for seg erfaringer og erkjennelser fra norsk oljehistorie, spesielt knyttet til lokaliseringer og virkninger dette har lokalt og nasjonalt. Enkelte regionale etableringer brukes for å illustrere hvilke konsekvenser olje- og gassvirksomhet kan gi i nordområdene, og hvilke forutsetninger som må ligge til grunn. Vi ser samtidig nærmere på hvordan økonomiske og politiske prosesser spiller sammen med disse forutsetningene. Årsaken til at akkurat disse olje- og gassetableringer er valgt, følger av at vi mener å kunne identifisere visse likhetstrekk med de scenariene som er trukket opp i kapittel 2. Dette gjør det lettere å trekke paralleller til mulige arbeids- og næringslivsvirkninger i forbindelse med olje- og gassutvinning i Nord-Norge. Ringvirkninger av olje- og gassetableringer Studier av ringvirkninger som følge av petroleumsetablering i et definert geografisk område, stiller forskeren overfor flere sentrale utfordringer. Man kan konstatere hvordan utviklingen i en kommune eller region har vært etter en etablering. Det sentrale spørsmålet er imidlertid hvordan skille denne utviklingen fra hva som ville skjedd uten en etablering? Målet er med andre ord å si noe om et kontrafaktisk forløp. En sentral oppgave vil være å skille ut effekter som følger av en etablering av petroleumsindustri, fra de delene av utviklingen som skyldes andre hendelser og prosesser i området som studeres (Lie og Olsen 1990: 35, Langeland 1984). For eksempel kan befolkningsvekst i en kommune, og påfølgende økning i arbeidsplasser, skyldes etablering av petroleumsvirksomhet, eller det kan skyldes befolkningsvekst i nærliggende byer eller tettsteder, bedring i infrastruktur eller andre forhold som beveger folk i retning den spesielle kommunen. Det er derfor viktig at analysene, i tillegg til å studere de faktiske virkningene av petroleumsutbygging i enkelte områder, også forsøker å antyde om utviklingen skyldes generelle endringer i samfunnet som sådan, eller om det skyldes spesifikke forhold knyttet til etablering av petroleumsindustri. En måte å gjøre dette på er å sammenligne utviklingen i kommunen hvor etableringene har foregått, med utviklingen i andre sammenlignbare kommuner. I tillegg er det viktig å ha en klar forståelse av hva som menes med ringvirkninger. Det er mulig å tenke seg at slike etableringer kan ha en rekke ulike effekter, alt fra endringer i omfanget av næringsetableringer, til urbanisering, sosiale problemer og endringer i kjønnsrollemønstre. Hva mener vi med ringvirkninger, hva kjennetegner disse i denne sammenhengen? Det er mulig å tenke seg at etablering av petroleumsvirksomhet i Nord-Norge både vil ha direkte og indirekte virkninger på næringsliv og sysselsetting. Spørsmål som søkes besvart for å belyse de direkte virkningene er: 18

Hva har skjedd med sysselsettingen innefor olje- og gassrelatert virksomhet? I hvilken grad har det vokst frem en egen leverandørindustri knyttet til petroleumsvirksomhet der hvor petroleumsnæringen etableres? I tillegg til slike direkte nærings- og sysselsettingsmessige virkninger av petroleumsvirksomhet, vil endringer knyttet til næringsstruktur og sysselsetting kunne føre til endringer i boligmarkedet, og til bedret infrastruktur i form av mer utbygde veier, flyplasser, havner etc. Slike endringer vil i seg selv kunne gi ringvirkninger i form av endret sysselsetting i andre næringer i det geografiske området vi tar for oss (Grimsrud 2004). Sett i forhold til de fire utviklingsforløpene er et annet viktig moment om disse virkningene er av varig karakter. Utbyggingene på Kårstø, Nyhamna og Melkøya har alle medført stor anleggsaktivitet i en kortere periode. Selv om disse sysselsettingskonsekvensene også er viktige, er ringvirkningene gjerne større dersom anleggsaktiviteten vedvarer over tid, eller dersom aktiviteten fører til annen varig og avledet virksomhet som en følge av utbyggingen. Tidligere studier av slike etableringer, blant annet i Stavanger (Langeland 1984) har vist at både befolkningsveksten i områdene i seg selv, og tilstedeværelsen av anleggsarbeidere og andre nyankomne, kan føre til ulike sosiale problemer og utfordringer for lokalsamfunnet som opplever disse samfunnsendringene. Slike virkninger ligger på siden av hva vi betrakter som relevante virkninger i denne sammenheng, gitt at de sosiale utfordringene ikke er av en slik art at de påvirker arbeidsog næringslivets utvikling. Utviklingsforløpene som tegnes opp i del 1 etablerer en klar geografisk dimensjon. I Boom and bust får etableringen av slik virksomhet ingen varige virkninger, verken lokalt for Nord-Norge, nasjonalt for Norge eller regionalt for hele Barentsområdet. I de andre scenariene sprer virkningene seg i stadig større sirkler. Dette kapittelet er begrenset til å omhandle ringvirkninger i kommuner som har opplevd slike etableringer, i den større økonomiske regionen som disse kommunene er den del av, samt fylket kommunene ligger i. Forutsetninger for utvikling I dette avsnittet gis det eksempler på hvilke effekter, eller ringvirkninger, oljevirksomhet har hatt på enkelte utvalgte geografiske områder. Slike regionale, eller nasjonale, virkninger oppstår ikke bare som et resultat av etableringene i seg selv. Det konkrete utfallet av en gitt utbygging eller en utvikling av oljebransjen er avhengig av hvilke strukturer som allerede var etablert i regionen. Følgene faktorer blir omtalt: 19

1. Næringsliv og arbeidsmarked For det første vil lokalt næringsliv og arbeidsmarked ha betydning. Sentrale spørsmål er i hvilken grad det fantes et næringsliv i disse områdene som hadde kompetanse og kunnskap innen de næringene som etablerte seg i regionen? Dersom dette manglet, i hvilken grad hadde det eksisterende næringslivet mulighet og evne til å omstille seg slik at de kunne tilby leveranser som i konkurranse med etablerte selskaper i andre deler av landet og verden for øvrig? I tillegg til betydningen av etablerte bedrifter, vil også områdets arbeidsmarked ha betydning for hvilke ringvirkninger etablering av petroleumsindustri vil gi. Fantes det ledig kapasitet i form av arbeidskraft i regionen? I hvilken grad hadde den eventuelle ledige arbeidskraften relevant kompetanse? 2. Kompetanse Det andre punktet omfatter betydningen av det generelle utdanningsnivået i regionen, og utdanningsinstitusjonenes evne til å tilpasse seg nye behov fra petroleumsindustrien, og hvordan dette vil kunne ha spilt inn på effektene av slike etableringer i en gitt region. 3. Levekår For det tredje kan generelle levekår ha vært viktig, både med hensyn til hvilke utfordringer nye etableringer har bydd på for lokalsamfunnet, og med hensyn til om regionen var attraktiv for kompetent arbeidskraft som bor andre steder i landet. Hvordan var boligsituasjonen i området, og fungerte det sivile samfunn tilfredsstillende i forhold til ulike utfordringer slike store endringer eventuelt førte til? 4. Infrastruktur Infrastruktur vil, i form av flyplasser, veier, havner og annet virket inn på resultatet av etableringene. Slike etablerte strukturer virker som rammebetingelser, eller forutsetninger, for etableringen av petroleumsindustri i et gitt område. 5. Aktører Strukturer endres imidlertid over tid, både gjennom enkeltpersoners handlinger, som for eksempel ved å starte opp nye bedrifter, og mer strukturert gjennom ulike aktørers lokal og nasjonal politisk styring. Lokale og nasjonale politiske aktører kan styre, og endre, etablerte strukturer på en rekke måter. Dermed kan de påvirke utfallet av en gitt etablering. I sum vil samspillet mellom strukturer og politiske aktører skape ulike ringvirkninger i et gitt geografisk område. Utvikling av nasjonal og regional petroleumspolitikk Eksemplene er hentet fra hele perioden med petroleumsvirksomhet i Norge, som strekker seg over nesten 40 år. I dette tidsrommet har de politiske aktørene utformet en nasjonal og regional petroleumspolitikk som utgjør rammebetingelsene for utbyggingene vi ser nærmere på. Politikken er utformet i et samspill mellom kunnskap og erfaringer politikerne har gjort med hensyn til petroleumsområdet og petroleumsetableringer, generelle distriktspolitiske strømninger, teknologisk utvikling, samt oljepris og oljeselskapenes behov for lønnsomhet. På grunn av det store spennet i tid, og 20

kronologien i de politiske tilpasningene 2, går vi kort gjennom utviklingen av den nasjonale og regionale petroleumspolitikken først, for så å trekke paralleller der det er relevant. Det har foregått en aktiv statlig intervensjon innen petroleumsfeltet siden tidlig på 1960-tallet, hvor ilandføring og størst mulige industrielle ringvirkninger i Norge har vært et siktemål. Etter enighet om delelinjer, og med de første lovtekstene om utnytting av undersjøiske naturforekomster, fikk det offentlige eiendomsretten til olje- og gassressursene (Vatne 1990: 10). Dette ga det offentlige en styringsrett over utvinningene av petroleumsforekomstene som de har kunnet benytte seg av i sin samhandling med internasjonal, og senere norsk petroleumsindustri. Oljeselskapene hadde sterk global makt innen oljeproduksjon på 1960 1970-tallet (Gjerde 1995), samtidig som norsk næringsliv hadde svært begrenset kompetanse og erfaring innen petroleumsnæringen. Med det som bakteppe ble oppbygging av norsk eller norskbasert petroleumskompetanse et viktig element i politikken på området. I Stortingsmelding nr 76 (1970 1971) ble det slått fast at olje og gass primært skulle ilandføres i Norge. Tidligere var det blitt slått fast at den operative virksomheten i leting, utvikling og drift av ressursene skulle lokaliseres i Norge (Vatne 2003: 6). I 1973 kom en stortingsproposisjon som etablerte lovregler for etablering og lokalisering av baser for petroleumsaktivitet og større industri og anleggsvirksomhet (Vatne 1990: 10). Dette ga myndighetene mulighet til å styre lokaliseringer etter ulike (regionale) politiske retningslinjer. Når det gjelder lokalisering har leveransepolitikken, hvor oljeselskapene pålegges å bruke norske leverandører, hatt som mål å føre virkningene av de enorme investeringene i Nordsjøen ut i arbeidsplasser i Norge. Prinsippet om ilandføring har hatt det samme målet. På samme måte har det eksistert et prinsipp om lokalisering av utbyggingskontorer og ilandføring til Norge, også dette på grunn av et ønske om mest mulig videreforedlingsaktivitet (se Vatne 1990: 12-13). Det har samtidig eksistert en ambisjon om regional spredning av petroleumsaktiviteten for å fordele sysselsetting fra sektoren og for å unngå ensidig næringsstruktur i et område. Et godtatt politisk prinsipp har vært viktig: Ressurser utvinnet utenfor kysten til en landsdel eller et fylke skal nedfelle seg i aktivitet på land (Vatne 1990: 15). På denne måten skal petroleumsvirksomheten komme hele landet til del. Dermed har det blitt etablert stadig nye kontorer etter hvert som virksomhet flyttes nordover. Et annet argument for oppbygging av selvstendige driftsorganisasjoner har ifølge Eirik Vatne (2003: 13) vært kobling mellom lokalt næringsliv og innkjøpere. Når driftsorganisasjonen er lokalisert i utbyggingsregionen, blir kontakten mellom innkjøper og lokalt næringsliv bedre, med en økning i de lokale ringvirkningene som resultat. Dette politiske prinsippet innebærer samtidig at driftsorganisasjonene må bygges ned når feltet stenges. Slike midlertidige driftsorganisasjoner er kostbare. I tillegg vil kompetansen som er bygget opp et sted stå i fare for å forsvinne når ressursene er hentet ut. Opparbeidet kompetanse og nettverk er et viktig fundament i arbeid med økt 2 Kommunale problemer knyttet til slike etableringer, og andre politiske erfaringer, fører til at politikken endres, slik at disse problemene ikke gjelder på samme måte for senere etableringer. 21

effektivitet (og reduserte kostnader). Ifølge oljeselskapene vil en desentralisert struktur føre til tap av stordriftsfordeler (Vatne 2003: 14). Etter oljeprisfallet i 1987 fikk ikke distriktspolitiske argumenter samme gjennomslagskraft. Det var ikke mulig å fordele regionalt dersom det ikke var noe aktivitet å fordele. Derfor gikk lønnsomhet og oljeindustriens ønsker foran i en slik situasjon (Nerheim 2001: 334). Oljeindustrien argumenterte den gang for at det var best å ha driftsorganisasjonen i Stavanger, hvor kunnskapen var mest tilgjengelig. I de senere år har det vært vanlig å argumentere for at en driftsorganisasjon kan drifte mer enn ett felt. På den måten spares penger. Det er viktig at basevirksomheten ligger nær feltet, men driftsorganisasjonen er ikke så avhengig av avstanden. I prinsippet kan derfor de fleste felt nordover drives fra et etablert kontor i Stavanger eller Bergen (Vatne 2003: 14). Det ser det ut til at det har utviklet seg et slags kompromiss mellom oljeselskapenes ønsker og distriktspolitiske prinsipper i de senere år. Oljeselskapene bygger kun opp et driftsmiljø i hver region, og kontoret drifter alle felt vedkommende selskap er operatør for i regionen. Videre har det blitt større åpenhet for at driftsorganisasjoner slankes og spesialiseres kun mot drift og heller kjøper tjenester fra andre enheter av selskapet der slike tjenester fungerer som fellesfunksjoner for hele selskapet (Vatne 2003: 14). Shellorganisasjonen i Kristiansund driver for eksempel både Draugen og Ormen Lange, samtidig som de benytter tjenester fra hovedkontoret for undersøkelse og produksjon i Sola. Eksempler fra oljehistorien I dette avsnittet fokuseres det på enkelte etableringer av olje- og gassvirksomhet. Vi tar for oss utviklingen i Stavanger og omegn, virkningen av Rafnes-anlegget i Bamble kommune, Kårstø-anlegget i Tysvær, Tjeldbergodden i Aure og Ormen Lange i Aukra. Som nevnt ser vi nærmere på hvilke politiske, teknologiske, økonomiske og demografiske forutsetninger som lå til grunn for disse etableringene, hvilke aktører som bidro i etablering og utvikling, og hvilke konsekvenser disse lokaliseringene fikk. Stavanger og omegn Om Stavanger og den regionen rundt skal betraktes som et sentrum eller verdensstjerne, kan diskuteres. Faktum er i hvert fall at Stavanger i tillegg til å ha etablert seg som midtpunktet for petroleumsvirksomhet i Norge, også driver utvinning i andre land. Hva har egentlig skjedd i Stavanger, og hvilke forutsetninger lå til grunn når oljeeventyret startet i siste halvdel av 1960-tallet? Utviklingen i Stavanger som en oljeklynge ble i en tidlig fase drevet frem delvis av politiske valg knyttet til krav til drift i Norge, og plassering av Statoil og Oljedirektoratet i Stavanger. De fleste oljeselskapene som var med på leting i Nordsjøen i startfasen hadde kontorer i Norge. Kontorene befant seg i Oslo ettersom det var viktig for selskapene å ha tett kontakt med statlige myndigheter (Gjerde 1995: 22). Det offentlige 22

lokaliseringsvalget knyttet til Statoil og Oljedirektoratet var spesielt betydningsfullt ettersom de sentrale aktørene i norsk industri befant seg i Oslo på den tiden (Vatne 2003: 7). Oslo var derfor et naturlig valg. Stavanger ble valgt som lokalitet for Statoil og Oljedirektoratet delvis på grunn av desentraliseringspolitikken rundt 1970, en politikk som gjorde Oslo uaktuell. I 1965 var byens næringsliv i tilbakegang, næringsstrukturen var foreldet og næringslivet var preget av svak økonomi. Stavanger kommune hadde for eksempel en nedgang i industrisysselsettingen på 11 prosent fra 1960 til 1969. Resten av fylket opplevde imidlertid en positiv økonomisk utvikling (Gjerde 1995: 17). Det økonomiske tyngdepunktet i Rogaland beveget seg bort fra Stavanger, og i retning Jæren. En viktig grunn til etableringene i Stavanger var innsats fra kommunen. Det eksisterte en stor grad av lokalpolitisk enighet i Stavanger. Hovedmålet, i en periode preget av stagnasjon, var å skaffe flere arbeidsplasser. På samme tid ble Stavanger slått sammen med to nabokommuner. Denne sammenslåingen skjedde uten oppsigelser i kommunene. Dermed fantes også administrative ekstraressurser som kunne settes inn om nødvendig (Gjerde 1995: 23). Når Esso lette etter baseområde, bidro kommunestyret til raskest mulig saksbehandling, både egen, og gjennom tilrettelegging for rask saksbehandling i stortinget (konsesjonsbehandling). Representanter fra Stavanger, med Otto Olsen og Arne Retterdal i spissen, var aktive i å ta kontakt med de amerikanske selskapene når det gjaldt å finne ut hvilke planer selskapene hadde i Norge, og hva selskapene var opptatt av når de skulle etablere seg. Selv om oljeselskapene i den tidlige fasen hadde kontorer i Oslo, hadde de behov for basekontorer nær leteaktiviteten som foregikk i Nordsjøen. Oljeselskapene var spesielt opptatt av fem ting når de skulle finne velegnede områder for basekontorene: 1) Nærhet til oljefelt, 2) god kommunikasjon, 3) tilgang til boliger, 4) skoler og 5) servicetilbud (Gjerde 1995: 44). Ettersom oljeselskapene på denne tiden var utenlandske, førte spesielt behovet for en internasjonal skole til samlokalisering av selskapene i det samme området. Kommunen sørget for eksempel for at det ble etablert kontakt med skipsindustrien (blant annet Smedvig), som kunne leie ut egnede baseområder. De enkelte oljeselskapers etablering av basekontorer var således styrt av selskapenes eget valg, samtidig som de var avhengig av at noen hadde egnede baseområder å tilby. Videre var kommunen aktiv i forbindelse med å formidle boliger i en tid med boligknapphet på slutten av 1960-tallet. Kommunen sto i direkte kontakt med oljeselskapene, som ga opplysninger om boligbehovet etter hvert som arbeidsstokken økte (Gjerde 1995: 42). I tillegg til boligbygging var kommunen snar med å ta signaler knyttet til behov for skole. Kommunen etablerte en midlertidig amerikansk, senere også engelsk og fransk skole i pionertiden (i 1966). Selskapene var videre opptatt av kulturtilbudene i kommunen, og tilgangen til kommunikasjon i form av flyplass (Gjerde 1995: 31). Oljeselskapene var avhengig av en geografisk plassering i nærhet av leteområdene, og en god og isfri havn. I tillegg hadde de ønske om god situasjon på kommunikasjonsområdet, spesielt med hensyn til flyplasser. AS Norske Shell søkte og bygde senere ut et raffinert i Tananger i Stavangers nabokommune Sola. Utbyggingen i Tananger var delvis tilfeldig, samtidig som kommunen hadde kjøpt et område for industriformål (Gjerde 1995: 37). Slike baseområder er viktige fordi det ikke bare er et område for det enkelte oljeselskap. Firmaer (underleverandører) som får engasjement i 23

raffineriet lå i Sola, som ligger bra til i forhold til flyplassen. Dette innskrenket oljeselskapenes valgsituasjon noe, og økte Stavangers muligheter. Rogalands og Hordalands posisjon overfor oljeindustrien ble ytterligere forsterket av den allerede etablerte skipsbyggervirksomhetene i fylkene (Vatne 2003: 8). Disse verftenes ledige kapasitet under 1970-tallets skipsfartskrise var viktig for utvikling og bygging av store produksjonsplattformer. I 1960 1970-årene trakk oljeindustrien inn utenlandske underleverandører, ettersom det ikke eksisterte en slik i Norge (Nerheim 1994: 11). For eksempel hadde Phillips problemer med å rekruttere norske medarbeidere med høyere petroleumsfaglig kompetanse i Stavanger. I 1978 ble det satt i verk en aggressiv rekrutteringskampanje som ga resultater (Nerheim 1994: 21). Videre ble det etablert petroleumsfag ved NTH i 1972 og ved Rogaland distriktshøyskole i 1972. Rogaland distriktshøyskole har senere utviklet seg til å bli Norges femte universitet. Elf rekrutterte i pionerfasen fra Rogaland distriktshøyskole, og videreutdannet dem selv (Nerheim 1994: 21). Disse institusjonene var viktig for å utvikle norsk petroleumsfaglig kompetanse. Statoil ble etter hvert en viktig brikke i utviklingen av norsk industriell petroleumskompetanse, ettersom de var avgjørende med hensyn til å få konsulentoppdrag med norsk styring. Etableringen av petroleumsnæringen har hatt store konsekvenser for både Stavanger og omegn. Figur 3.1. Stavanger/Sandnes-regionen som økonomisk region. 2000. Kilde: SSB (2000). Stavanger og Sandnes utgjør i dag en felles økonomisk region med et arbeids- og vareog tjenesteområde. Befolkningen i Stavanger har vokst betydelig siden petroleumsnæringen etablerte seg på slutten av 1960-tallet. Samtidig har Stavangers flyplass, Sola lufthavn, opplevd en formidabel vekst i trafikken siden oljealderen begynte. Sola lufthavn hadde vel 370 000 passasjerer i 1970, passerte en million i 1980 (Nerheim 2001: 324) og 2 768 997 passasjerer i løpet av 2005. I denne perioden har den generelle flytrafikken i Norge økt betraktelig, men Stavanger flyplass (Sola) har i dag nesten like mange passasjerer som flyplassene i Trondheim og Bergen. Det var ikke tilfelle i 1970. 24

Tabell 3.1 Bosatte i Stavanger og Rogaland. Folkemengde 1. januar. 1960 2006. År Stavanger Rogaland 1960 52 835 236 517 1970 81 741 266 271 1980 89 913 302 386 1990 97 570 335 753 2000 108 818 373 210 2006 115 157 397 594 Kilde: SSB 2006a. Befolkningen i Stavanger har økt med 118 prosent på 46 år, mens veksten i fylket Rogaland i det samme tidsrommet har vært mindre, 68 prosent. I tillegg til at tabell 3.1 synliggjør den enorme veksten til Stavanger i perioden, peker de også i retning av en generell trend i det norske samfunn. Det har, stort sett i hele perioden, foregått en sentralisering i retning byer og tettsteder. Etter at petroleumsnæringen begynte å etablere seg i Stavanger og kommunen rundt på 1960-tallet, har sysselsettingsstrukturen i Rogaland endret seg betraktelig. Tabell 3.2 Sysselsatte i Rogaland. 1970, 1980, 1990 og 2005. Etter næring*. 1970 1980 1990 2005 Jordbruk, skogbruk og fiske 17 314 13 393 11 694 8 494 Oljeutvinning og bergverksdrift 707 1 875 9 068 12 141** Industri 29 067 31 930 28 950 27604* ** Kraft- og vannforsyning 970 1 272 1 410 1 275 Bygge- og anleggsvirksomhet 8 488 11 858 12 478 13 345 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 17 622 27 527 28 493 33 494 Transport og kommunikasjon 11 248 12 149 11 650 11 753 Finansiell tjenesteyting 1 937 7 648 12 614 2 701 Offentlig og privat tjenesteyting 19 155 39 059 49 526 84 314 Uoppgitt næring 6 040 1431 922 Totalt Kilde: Nerheim 2001: 311 og SSB 2006a. * Før 1995 ble standarden ISIC brukt for næring, etterpå har NACE blitt brukt som standard. Dette innebærer at det er et brudd mellom tallene fra 1990 og 2005. Dette medfører at en del sysselsatte plasseres i andre næringskategorier, og at sammenlignbarheten begrenses. Blant annet skyldes noe av reduksjonen i sysselsatte innen finansiell tjenesteyting, og noe av økningen i offentlig og privat tjenesteyting endringen av standard. ** Nace 10-14. *** Nace 15-37. 112 548 148 142 165 883 196 043 25

Tabell 3.2 viser for det første at antallet sysselsatte i fylket har gått opp betraktelig i perioden. Antall sysselsatte i industrien økte fra 29 067 personer i 1970 til 31 930 i 1980, samtidig som sysselsettingen i industrien gikk ned i resten av landet. I årene etter har industrisysselsettingen falt med 12 prosent. I resten av landet har industrisysselsettingen gått ned med 24 prosent fra 1980 til 2000. Verkstedsindustrien i regionen ble etter hvert avhengig av oppdrag fra oljeindustrien, og allerede ved inngangen til 1980-tallet var de helt avhengig av denne næringen (Nerheim 1994). Tabellen viser videre at antall sysselsatte innen utvinning av råolje og naturgass har økt kraftig i perioden. Mens bare 1875 arbeidet i næringen i 1980, ti år etter at Ekofisk ble åpnet, arbeider det nå over 11 500 personer i næringen. Selv om Stavanger er en slags oljehovedstad i Norge, viser tabellen at veksten i sysselsetting i området, som i resten av landet (Engelstad m.fl. 2003: kap. 3), i stor grad har kommet innen servicenæringen og offentlig og privat tjenesteyting. Petroleumsvirksomhet er viktig for Rogaland, og sysselsettingen innen petroleumsvirksomheten i Rogaland utgjør en stor del av den totale sysselsettingen innen petroleumsvirksomhet i Norge. Figur 3.2. Sysselsetting i petroleumsvirksomhet. Hele landet og Rogaland. 1991 2003. Rogaland Hele landet 100000 90000 80000 70000 60000 50000 40000 30000 20000 10000 0 Kilde: Aetat 2003. Figur 3.2 angir sysselsettingen innen petroleumsvirksomhet i Rogaland og Norge fra 1990 til 2003. 3 Rogaland har i hele perioden sysselsatt omtrent halvparten av alle som arbeider innen petroleumsrettet virksomhet i Norge. I 1990 var 58 752 personer sysselsatt innenfor petroleumsvirksomhet i Norge, av disse var nesten halvparten, 28 3 Det har ikke vært mulig å fremskaffe tall før dette. 26

519 personer sysselsatt, i Rogaland. I 2003 var 36 734 personer sysselsatt innenfor slik virksomhet i Rogaland. Hva arbeider så de som er sysselsatt i petroleumsrettet virksomhet i Rogaland med? Figur 3.3. Sysselsetting i petroleumsrettet virksomhet, etter virksomhetstype. August 2003. Undersøkelser, boring, pro duksjon m.m Baser, transport, forpleinin g, administrasjon m.m Bygging og vedlikehold av faste og flyttbare innretninger (leverandørindustrien) Bygging og drift av ilandførings- og foredlingsanlegg Kilde: Aetat 2003. Figur 3.3 viser at 45 prosent av de sysselsatte i petroleumsvirksomhet i Rogaland arbeider med undersøkelser, boring, produksjon med mer. En stor andel (33 prosent) arbeider innen leverandørindustrien, med bygging og vedlikehold av faste og flyttbare innretninger. Disse innretningene produseres på verftene i Rogaland, for senere å bli fraktet ut til olje- og gassfeltene. Endelig er mange sysselsatt i baser, transport og administrasjon. Ofte er deler av leverandørindustrien lokalisert i umiddelbar nærhet til basene og aktivitetene der. Bamble-utbyggingen Et annet eksempel på virkninger av lokalisering og utvikling av petroleumsnæringen i norske kommuner og fylker er Rafnes-anlegget i Bamble kommune i Telemark. Det petrokjemiske anlegget som ble bygget i perioden 1974 til 1979 besto av en etylenfabrikk, en klorfabrikk, en vinylkloridfabrikk, en polypropylenfabrikk og to polyetylenfabrikker, og var den første lokaliseringen av videreforedlingsaktivitet i Norge (Vatne 1990). Når anlegget skulle lokaliseres, var kommunen i en vanskelig forhandlingssituasjon overfor oljeselskapet, ettersom det sto i en valgsituasjon mellom flere ulike kommuner og lokaliteter. Et alternativ var Tysvær, som vi kommer tilbake til senere. Mange i Bamble kommune var redde for å stille for strenge krav til selskapene og staten, av frykt for at anlegget skulle lokaliseres et annet sted (Olsen 1986: 7). Det at oljeselskapene kunne velge mellom flere lokaliteter, ga disse mye makt (Hernes 1975). De kontrollerte 27

noen vage miljøkrav, knyttet til at det ikke skulle forekomme en økning i samlet forurensning i kommunen. Anlegget ble på 1980-tallet en vesentlig forurensningskilde i kommunen og regionen. Blant annet hadde Bellona en av sine store aksjoner ved anlegget i 1985. Videre ble det definert noen uklare målsettinger om at økt boligbygging i størst mulig grad skulle skje i kommunen. Det ble i tillegg forutsatt at staten og bedriftene skulle bidra i å løse de problemer og oppgaver som ville følge av utbyggingen. Det forelå imidlertid ingen juridiske krav, verken til utbyggende selskap eller staten (Olsen 1986: 8). Alle disse faktorene bidro til at kommunen stilte svakt. Rafnesutbyggingen hadde flere negative effekter på Bamble kommunes økonomi. Store infrastrukturinvesteringer, problemer med skatteinngangen fra anleggsbemanningen og små inntekter fra selve anlegget, gjorde at kommune nesten gikk konkurs. Samtidig førte stor etterspørsel etter arbeidskraft til et lokalt inflasjonspress i arbeidsmarkedet, noe som igjen førte til problemer for mange lokale bedrifter. Hvilke konsekvenser fikk Rafnesutbyggingen? Et viktig resultat av Bamble kommunes erfaringer er at det i ettertid, for eksempel ved Kårstøutbyggingen, ble stilt klart større krav til offentlig styring og kontroll. Bamble kommune ligger i en stor befolkningsregion, Grenlandsområdet. Figur 3.4. Skien/Porsgrunn-regionen som økonomisk region. 2000 Kilde: SSB (2000). Grenlandsområdet domineres av kommunene Skien og Porsgrunn. Siden utbyggingen i 1974 1979 har befolkningen i regionen vokst betraktelig. 28

Tabell 3.3 Befolkning Bamble, Skien, Porsgrunn og Telemark. Folkemengde 1. januar. 1970 2006. Region År Bamble Skien Porsgrunn Telemark 1970 9 208 45 396 31 587 156 917 1974 9 885 46 046 31 575 157 233 1975 9 947 46 657 31 547 158 069 1976 10 092 47 103 31 709 158 840 1977 10 778 47 345 31 710 160 096 1978 11 452 47 507 31 616 161 245 1979 11 675 47 530 31 577 161 605 1980 12 019 47 435 31 378 161 673 1990 13 797 47 679 31 209 162 981 2000 14 142 49 592 32 892 165 038 2006 14 104 50 761 33 550 166 140 Kilde: SSB (2006a). Befolkningen i Bamble økte fra 9208 personer i 1970 til 12 019 personer ti år senere. Denne befolkningsveksten, på 31 prosent, er klart større enn hva de andre kommunene i regionen opplevde. Både Telemark som fylke og Skien og Porsgrunn opplevde nesten ingen befolkningsvekst på den tiden. Slik sett kan det se ut som utbyggingen var vellykket. Fra utbyggingen var ferdig i 1979 og frem til 2006 har befolkningen i kommunen vokst med ytterligere 20 prosent, sammenlignet med 2 prosent i fylket som helhet. Heller ikke resten av Grenlandsområdet har vokst i samme takt som Bamble. Skien har for eksempel opplevd en befolkningsvekst på nesten 7 prosent fra 1979 til 2006. Det er imidlertid mulig at Bamble etter hvert har utviklet seg til en forstadskommune til Skien og Porsgrunn, og at befolkningsveksten i Bamble skyldes tilgangen til boliger, eller en god og rask kommunikasjon med andre deler av Grenlandsområdet. Grenland er et av Norges viktigste industriklustere, og på tross av nedleggelsen av Union i 2005, er næringslivet i regionen i fremgang. Solcelleselskapet REC og en rekke andre fremgangsrike selskaper har ført til en sterk etterspørsel etter faglært arbeidskraft i regionen. Rafnes-anlegget har også blitt videreutviklet de senere år. I 2005 ble det investert nærmere en milliard kroner i en ny klor-alkalifabrikk. 4 I tillegg skal den gamle klorfabrikken også moderniseres for 700 millioner kroner, med ferdigstillelse neste år. Selv om anlegget, som ble etablert på 1970-tallet, fortsatt utvides og moderniseres, ligger hovedkontoret til Hydro Polymers (som nå driver anlegget) i Oslo. Dette begrenser nødvendigvis sysselsettingskonsekvensene av anlegget. I hvilken grad er befolkningen i Telemark sysselsatt i petroleumsrettet virksomhet? 4 http://www.hydro.com/no/press_room/news/archive/2005_09/rafnes_no.html 29

Figur 3.5 Sysselsetting i petroleumsvirksomhet. Hele landet og Telemark. 1991 2003. Telemark Hele landet 100000 90000 80000 70000 60000 50000 40000 30000 20000 10000 0 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Kilde: Aetat 2003. Sysselsettingen relatert til petroleumsvirksomhet i Telemark har variert noe gjennom hele 1990-tallet, med i overkant av 1600 sysselsatt ved starten av tiåret og nesten 2500 ved slutten av 1990-tallet. Slik sysselsetting utgjør dermed en forsvinnende liten andel av sysselsettingen i fylket. I 2003 var noe over 1800 personer sysselsatt i petroleumsrettet virksomhet i Telemark. Hva slags virksomhet dreide dette seg om? Figur 3.6. Sysselsetting i petroleumsrettet virksomhet, etter virksomhetstype. Telemark. August 2003. Undersøkelser, boring, produksjo n m.m Baser, transport, forpleining, admi nistrasjon m.m Bygging og vedlikehold av faste og flyttbare innretninger (leverandørindustrien) Bygging og drift av ilandføringsog foredlingsanlegg Kilde: Aetat 2003. Sysselsettingen i petroleumsvirksomhet i Telemark er i stor grad knyttet til bygging og drift av ilandførings- og foredlingsanlegg. I 2003 arbeidet det i underkant av 850 30

personer med slik virksomhet, mens nesten 680 arbeidet i leverandørindustrien. Men i hvilken grad arbeider disse i Bamble kommune? Tabell 3.4 Sysselsetting i Bamble kommune*. Etter næring. 2005. Antall sysselsatte Næring 01-05 Jordbruk, skogbruk og fiske 90 11 Utvinning av råolje og naturgass 0 10,12-37 Industri og bergverksdrift 1 732 23 Oljeraffinering 0 24 Kjemisk industri 1 063 25 Gummivare- og plastindustri 50 40-41 Kraft- og vannforsyning 7 45 Bygge- og anleggsvirksomhet 317 50-55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 824 60-64 Transport og kommunikasjon 229 65-67 Finansiell tjenesteyting 52 70-74 Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift 300 75-99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 1 727 00 Uoppgitt 27 I alt 5 305 Kilde: SSB, Registerbasert sysselsettingsstatistikk (2006a). *Sysselsetting etter arbeidssted. I 2005 arbeider en stor del av de som er sysselssatt innenfor kommunens grenser i kjemisk industri, som er Rafnesanleggets næringskode. Slik sett kan det virke som anlegget sysselsetter en del mennesker i kommunen, 15 år etter at utbyggingen ble sett på som en katastrofe for kommunen (Vatne 1990). Samtidig er mange som bor i kommunen sysselsatt andre steder enn i Bamble. Dersom antallet arbeidstakere som bor i en kommune deles på antallet som arbeider i den samme kommunen, får vi et uttrykk for dekningen av arbeidsplasser i kommunen. Den registerbaserte sysselsettingsstatistikken fra SSB viser at arbeidsplassdekningen i Bamble var på 78 prosent, sammenlignet med 110 prosent i Porsgrunn og 97 prosent i Skien. Det betyr at en stor del av befolkningen som er sysselsatt i kommunen drar ut av kommunen for å jobbe. Dette henger for det første sammen med at Bamble er en liten kommune i utkanten av en stor arbeidsmarkedsregion. Arbeidsmarkedet i Bamble er begrenset, sammenlignet med hele Grenlandsområdet. Det vil alltid være slik at befolkningen i mindre kommuner pendler inn til større sentra for å få relevant arbeid. Samtidig forteller dette at anlegget verken har gitt en enorm direkte avkastning i form av jobber i kommunen, eller indirekte i form av andre avledede arbeidsplasser. Bamble har ikke blitt ett sysselsettingsmessig senter som i særlig grad trekker til seg arbeidstakere fra andre kommuner i regionen. 31

Kårstøutbyggingen I 1985 stod Kårstøanlegget ferdig. Før Kårstø hadde det ikke vært mulig å føre gass til land i Norge, fordi teknologien for å passere norskerenna ikke hadde vært tilgjengelig tidligere. Denne utbyggingen innebar dermed at all olje og gass på norsk sokkel for første gang ble ilandført i Norge. Kårstøanlegget er koblet sammen med Statpiperørledningen. Statpipe omfatter et 880 kilometer langt rørledningssystem med en stigerørinnretning, og gassbehandlingsanlegget på Kårstø. Gassen kommer fra gassfeltene i Nordsjøen, går til Kårstøterminalen og videre til det europeiske gassnettverket via Ekofisksenteret og Emdenterminalen. Dette feltet er historisk viktig fordi utbyggingen for første gang ble styrt av et norsk selskap, Statoil (Vatne 1990). Bambleutbyggingen noen år tidligere var på mange måter blitt en fiasko for de lokale kommunale myndighetene, slik at utbyggingen og etableringen på Kårstø ble en prøve på hvordan de lokale politiske retningslinjene ville makte å styre utbyggingen, til beste for den regionale fordelingen og for lokalt og nasjonalt næringsliv. Figur 3.7 Kårstø som en del av den økonomiske regionen Haugesund. 2000. Kilde: SSB (2000). Kårstø ligger i Haugesundregionen, et område som hadde og har en befolkning av en viss størrelse og et stort arbeidsmarked. Haugesundsregionen var på den tiden anlegget ble utbygd, en vekstregion. Imidlertid var kommuneøkonomien i Tysvær svært dårlig før utbyggingen, på grunn av befolkningspress og kostnader knyttet til store nyinvesteringer (Lie og Olsen 1990: 29). Forut for ilandføring av gass gjennom Statpipe på Kårstø forgikk det en diskusjon mellom Statoil og Hydro om ulike alternative lokaliseringer. Hvert av de to selskapene allierte seg med hver sin kommune. På den ene siden stod Hydro, med Austrheim/Lindås kommuner og Hordaland fylke. På den andre siden stod Statoil, med Tysvær kommune og Rogaland fylke. Ettersom selskapene tidlig hadde valgt lokalisering, kunne de ikke sette kommunene opp mot hverandre. I stedet spilte kommunen og selskapet på lag. Det ga Tysvær mulighet til å stille krav til Statoil med hensyn til utbygging og senere skattlegging (Lie og Olsen 1990). Ved etablering av Kårstø ble Statoil pålagt å legge forholdene til rette for mindre lokale leveranser gjennom informasjon og utforming av kontrakter. Utbygger ble pålagt å 32

å ta særlig hensyn til rekruttering av lokal arbeidskraft. Videre ble det forhandlet frem en avtale mellom Tysvær kommune og Statoil som satte vilkår for finansiell støtte til infrastrukturinvesteringer fra utbyggers side (Vatne 1990: 18). Hva var så konsekvensene av utbyggingen i Tysvær kommune og i regionen rundt, av etableringen på Kårstø? Av lokal industri var det stort sett småindustri med lite spesialisert teknologi og lite spesialiserte oppdrag som var involvert. Totalkostnaden på Kårstøanlegget var på 5,3 milliarder, og foretak i Haugesundsregionen inngikk kontrakter med hovedutbygger for 330 millioner, om lag 6 prosent av anleggets totale kostnad (Baardsen og Vatne 1990). Foretak i resten av Rogaland og Hordaland stod for 17 prosent av kontraktene inngått med hovedutbygger. I tillegg fikk næringslivet i regionen en del kontrakter med underleverandører. Her økte den lokale andelen betraktelig. I alt var Haugesundsregionens andel av leveransene på rundt 20 prosent av anleggets totale kostnad, eller om lag 1 milliard. Ni prosent av kontraktene rundt direkte arbeid på terminalområdet gikk til lokale bedrifter. To tredeler av Haugesundsregionens kontrakter, størsteparten av de lokale leveransene, var innen generell anleggsvirksomhet og montering. Den høyeste lokale andelen var innenfor anleggsservice, som for eksempel forpleining i brakkeleiren (Baardsen og Vatne 1990: 65). De lokale leveranser gjaldt i hovedsak underkontrakter og underleveranser i annenhåndsmarkedet. Jo mer sentralt noe var for anleggene, jo mer teknologisk komplekst er det. Jo mer komplekst det er, jo mindre leverte lokalt næringsliv (Baardsen og Vatne 1990). I tillegg til arbeid knyttet til utbygging av anlegget på Kårstø, ble det også rekruttert arbeidskraft til drift av anlegget. Høsten 1985 ble det ansatt 420 personer til driftsorganisasjonen, hvorav 340 på selve terminalen. 60 prosent av de 420 var bosatt i regionen før ansettelsen. Disse gikk inn i fagarbeiderstillinger, administrative stillinger, servicestillinger og andre stillinger med krav til mer generell kompetanse (Baardsen og Vatne 1990: 87). Innflytterne var personer som i hovedsak ble engasjert i nøkkelstillinger på ledernivå, og som fagarbeidere. Rekrutteringsprosessen knyttet til Kårstøanlegget var ganske spesiell. Det var svært mange som søkte jobb på grunn av høy og økende ledighet i Haugesundsregionen. Søkerne var i stor grad svært kvalifiserte, med erfaring fra kriserammede næringer som skipsfart og verkstedsindustri. I tillegg bestod gruppen av en del tidligere Nordsjøansatte samt kvalifiserte personer som tidligere hadde flyttet fra regionen, og som ønsket seg tilbake. Etter at anlegget ble startet opp i 1985, har Kårstø blitt bygd ut flere ganger, siste gang i 2005. Samtidig er det planlagt et gasskraftverk på Kårstø som skal stå ferdig i 2007. 5 Modifikasjoner og forbedringstiltak har vært en viktig del av driften, og dette gir økt sysselsettingsbehov i driftsfasen. Kårstø som lokalsamfunn har hatt en større gevinst enn antatt ved konsekvensutredningen, først og fremst fordi det er utbygd i flere omganger. I hvilken grad spiller anlegget inn på sysselsettingen i kommunen i dag? Tabell 3.5 viser at nesten 700 personer i Tysvær arbeider innen utvinning av råolje og naturgass, noe som i hovedsak dreier seg om de ulike anleggene på Kårstø og bedrifter som leverer til disse. Dette utgjør 19 prosent av de sysselsatte i kommunen. Samtidig er 5 http://www.naturkraft.no/default.asp?v_doc_id=841 33

ikke arbeidsplassdekningen i Tysvær sterkere enn i Bamble. Kommunen har arbeidsplasser nok til 79 prosent av de som er sysselsatt fra kommunen, mens Haugesunds arbeidsplassdekning er på 122 prosent. Tabell 3.5 Sysselsetting i Tysvær kommune*. Etter næring. 2005. Antall sysselsatte Næring 01-05 Jordbruk, skogbruk og fiske 380 11 Utvinning av råolje og naturgass 699 10,12-37 Industri og bergverksdrift 302 23 Oljeraffinering 0 24 Kjemisk industri 0 25 Gummivare- og plastindustri 0 45 Bygge- og anleggsvirksomhet 280 50-55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 434 60-64 Transport og kommunikasjon 179 65-67 Finansiell tjenesteyting 16 70-74 Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift 87 75-99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 1 261 00 Uoppgitt 22 I alt 3 660 Kilde: SSB (2006a). *Etter arbeidskommune. I ettertid har Tysvær fått store inntekter fra eiendomsskatt fra anleggene. Hvordan har kommunen utviklet seg etter utbyggingen? Tabell 3.6 Befolkningstall for Tysvær, Haugesund og Rogaland. Folkemengde 1. januar. 1980 2006. Region År Tysvær Haugesund Rogaland 1980 6 902 27 114 302 386 1981 6 967 26 997 305 490 1982 7 023 26 982 308 706 1983 7 105 27 030 312 550 1984 7 395 27 042 316 534 1985 7 638 27 014 320 191 1986 7 613 26 883 323 310 1987 7 757 26 884 326 560 1988 7 856 26 947 329 542 1989 7 957 27 229 333 351 1990 8 013 27 600 335 753 2000 8 828 30 362 373 210 2006 9 349 31 738 397 594 Kilde: SSB (2006a) 34

Befolkningen i Tysvær har økt kraftig i antall fra 1980 og frem til i dag, og spesielt i begynnelsen av denne perioden. Sammenlignet med Haugesund har imidlertid befolkningsveksten vært omtrent på samme nivå; tar vi med hele Rogaland fylke, har den vært lavere. Årsaken til befolkningsveksten kan i større grad relateres til veksten i Haugesund (Lie og Olsen 1990: 28). På 1980-tallet foregikk det en voldsom boligbygging i området på grunn av knapphet på boliger i Haugesund. Bedret kommunikasjon i retning Haugesund gjorde Tysvær til et aktuelt sted å bo for mange som arbeidet i Haugesund. Møre og Romsdal Etableringen av petroleumsnæringen i Møre og Romsdal har strukket seg over flere tiår. I 1974 kom det en stortingsmelding hvor det ble bestemt at det skulle ligge en hovedservicebase i Kristiansund (Hervik 2006). Mot starten av 1980-tallet var det aktivitet knyttet til bygging av plattformer i Åndalsnes, og vestbase ble etablert i 1980. I tillegg har driftsorganisasjonen og hovedforsyningsbasen for Draugen vært etablert i fylket siden 1993. Også driftsorganisasjonen og hovedforsyningsbasen til Njord ligger i Kristiansund, i tillegg til hovedforsynningsbasen til Heidrun, Kristin, Mikkel og Åsgard. Petroleumsnæringen i fylket har opplevd vekst siste halvdel av 1990-tallet og på 2000-tallet, både i Kristiansund, i Aure (Tjeldbergodden) og i Aukra (Ormen Lange) (Hervik 2006). Mens Tjeldbergodden ligger i utkanten av Møre og Romsdal fylke, utenfor Kristiansund, ligger Aukra nært Molde. Figur 3.8 De økonomiske regionene Molde og Kristiansund. 2000. Kilde: SSB (2000). Industrianlegget Tjeldbergodden i Aure kommune på Nordmøre består av fire fabrikker. En metanolfabrikk, et gassmottakanlegg, en luftgassfabrikk og en LNG-fabrikk. Anlegget ble offisielt åpnet 5. juni 1997. Metanolfabrikken er blant de største i verden. Da den ble åpnet, var det første gang naturgass ble anvendt til industriell produksjon i stor målestokk i Norge. 35

Ormen Lange-feltet ble oppdaget av Norsk Hydro i 1997. Feltet er et stort gassfelt, det største på norsk sokkel etter Troll. Etter gassfunnet var det kamp mellom oljeselskapene om å få ansvaret for utbyggingen. I desember 1999 ble dette løst ved at Hydro skulle få bygge ut Ormen Lange-feltet, mens Shell ble utpekt som operatør for driften. Feltet ligger 120 km vest for Møre og Romsdal. Det er ventet at base og driftsorganisasjonen til Ormen Lange vil ligge i Kristiansund (OED 2006). Det var to hovedalternativer for utbyggingen av gassfeltet Ormen Lange. Enten utbygging med en stor dypvannsplattform til havs for fullprosessering frem til salgsgass og eksport direkte sørover utenfor kysten, eller utbygging med et undervannsanlegg, eventuelt kombinert med en mindre plattform, sammen med et prosessanlegg på land ved Mørekysten og eksport derfra. Det er tydelig ut fra utredningene rundt Ormen Lange at hovedmålet for fylket og kommunene var i det hele tatt å få til en ilandføring (MRF 2001). 6 Argumentene om ringvirkninger ved ilandføring vant frem. Det ble i planprosessen lagt vekt på at ilandføringsstedet måtte ha et areal med muligheter for nye ilandføringer og andre gassrelaterte aktiviteter som vil kunne gjøre ilandføringen økonomisk mer fordelaktig (MRF 2001: 6). Dokumentene fra Møre og Romsdal fylkeskommune viser tydelig at en offshoreløsning ble tatt som en seriøs konkurrent, og de var derfor opptatt av at en landbasert løsning kunne vise til ulike former for merverdi sammenlignet med en offshoreløsning. I forbindelse med utbyggingsalternativet med prosessanlegg på land pågikk en utvelgelsesprosess for å finne det best egnete stedet for et anlegg som også kunne motta gass for behandling fra andre felt. I denne prosessen sto oljeselskapene Norsk Hydro og Statoil mot hverandre. Mens Hydro ønsket Aukra, ville Statoil lokalisere anlegget på Tjeldbergodden (Hongset 2003). Det har blitt hevdet at mulighetene for å utvikle bruk av naturgass som en industri, ble kastet bort ved å ikke samlokalisere Ormen Lange-anlegget med det allerede etablerte anlegget på Tjeldbergodden (Hongset 2003). Om så er tilfelle er vanskelig å vurdere ut fra materialet vi har tilgjengelig. Samtidig ble det stilt krav til utbygger fra fylke og kommune. Dette ble gjort ut fra erfaringer gjort i forbindelse med etableringen på Tjeldbergodden. Forhold ved lokal rekruttering av arbeidskraft, bosetting av midlertidig og fast arbeidskraft, bruk av lokalt næringsliv osv. er blitt viktige momenter i slike forhandlinger. Det er vanlig at det gjøres tiltak for oppsplitting av kontrakter for bedre å tilpasse innkjøpsstrukturen til lokale foretaks kapasitet og kompetanse. Blant annet måtte utbygger løse eget behov for vannforsyninger og tilgjengelighet, gjennom ferge/fergekaier. Ifølge Barlindhaug og Grimstad (2006: 18) hevdes det fra Aukra kommune og Møre og Romsdal fylkeskommune at ringvirkninger og positive effekter av utbyggingen dels er kommet gjennom krav knyttet til konsesjonsvilkårene, og dels gjennom et godt samarbeid med lokale og regionale myndigheter og aktører. For Aukra har Ormen Lange ført til at arbeidet som har blitt gjort med hensyn til vannforsyning og tilgjengelighet til anlegget, også har kommet resten av kommunen til gode. Kommunen og utbygger har i fellesskap forbedret standarden og kapasiteten på 6 Møre og Romsdal fylkeskommune etablerte også et prosjekt i forhold til Ormen Lange. Dette ble betegnende nok kalt Ormen til Møre, og viser hva det grunnleggende målet var. 36

helsetjenestene, på beredskap, veinett og trafikksikkerhetstiltak (Barlindhaug og Grimstad 2006: 18). Videre utgjør eiendomsbeskatningen fra disse anleggene en meget stor inntektskilde for Aure og Aukra kommuner. De to kommunene har definert kjerneområdet for de direkte virkningene av Ormen Lange-anlegget til å gjelde et større område enn egen kommune. De har derfor inngått en avtale om deling av de direkte økonomiske virkningene, i form av økt skatteinngang, med nabokommunene (Barlindhaug og Grimstad 2006: 11 12). Totale utbyggingskostnader for metanolfabrikken på Tjeldbergodden ble om lag 3,6 milliarder kroner. Statoil har lagt frem planer om utvidelse av metanolfabrikken og bygging av et gasskraftverk i tilknytning til fabrikken. Utbyggingen av Tjeldbergodden resulterte også i flere oppdrag til regionalt næringsliv enn opprinnelig forutsatt, men forsøkene på avledet virksomhet har ikke svart til forventningene. Det er heller ikke kommet til noen ny petroleumsrelatert næringsaktivitet i kjølvannet av utbyggingen (Norut Samfunnsforskning 2006: 18). De totale kostnadene ved Ormen Lange-anlegget er forventet å ende på 66 milliarder kroner (2003), hvorav rundt 46,5 milliarder kroner er knyttet til feltutviklingen og rundt 19,5 milliarder kroner til transportsystemet Langeled. Størsteparten av investeringene skjer i 2005 og 2006. 7 I konsekvensutredningen ble det beregnet at de regionale leveransene skulle bli på 1,4 milliarder i løpet av anleggsperioden. Kontrakter til en verdi av 1,2 milliarder kroner har blitt tildelt næringslivet i Aukra og nabokommunene sommeren 2006, og lokale industribedrifter som Aker Yards og Midsund Bruk er viktige bidragsytere. Region Midt-Norge har til sammen mottatt kontrakter for 2,5 milliarder kroner. 8 Sommeren 2006 er over 2500 arbeidere i sving på Ormen Lange-anlegget på det meste. Befolkningsutviklingen i kommunene i Møre og Romsdal de senere år forteller noe om konsekvensene av disse anleggene. Mens Aukra har hatt en svak til moderat vekst i folketallet på linje med Molde, har Aure hatt en sterk befolkningsreduksjon siden 1996, ett år før anlegget på Tjeldbergodden åpnet. Kristiansund, nærmeste tettsted til Aure, har ikke opplevd den samme reduksjonen. Som nevnt har Ormen Lange-anlegget i Aukra ikke åpnet enda, og utbyggingen er for tiden på sitt mest intense. Dette har gitt seg utslag i at Aukra hadde den sterkeste veksten i folketallet i hele fylket fra 2004 til 2005 (MRF 2006). Hva så med sysselsettingen i regionen? Møre og Romsdal er landets største industrifylke, målt i andel som arbeider i industrien. 19 prosent av de sysselsatte i fylket arbeider i industrien. Det er spesielt mekanisk industri, møbel og skipsindustri som sysselsetter mange innenfor industrien (MRF 2006: 8). Arbeidsmarkedet i fylket har vært presset de senere årene, med svært lav arbeidsledighet som resultat. Dette henger sammen med god ordreinngang for verftene, økt aktivitet i olje- og gassektoren og flere store og små byggeprosjekter i fylket. Første halvår 2006 var det registrert rundt 5000 utenlandske arbeidstakere i fylket, i underkant av 5 prosent av den totale arbeidsstyrken i fylket (MRF 2006: 10). Halvparten av de utenlandske arbeidstakerne arbeidet på Aukra, 7 (http://www.oil-and-gas.net/index.php?page_id=43) 8 http://www.hydro.com/ormenlange/no/media_room/news/2006_02/busy_no.html 37

og rundt 20 prosent på Ulstein. Utenlandske arbeidstakere fra 40 land var representert i fylket i løpet av første halvår 2006. Det eksisterer flere former for petroleumsrettet aktivitet i Møre og Romsdal. For det første er det en robust offshore skipsklynge hovedsakelig lokalisert på Sunnmøre, hvor rederier i Ulstein og området rundt produserer ulike innretninger for bruk i olje- og gassproduksjon. Det er 9 rederier og 5 offshoreverft, med Aker Yards som det største (Hervik 2006). Figur 3.9 Sysselsetting i petroleumsvirksomhet. Hele landet og Møre og Romsdal. 1991-2003. Møre og Romsdal Hele landet 100000 90000 80000 70000 60000 50000 40000 30000 20000 10000 0 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Byggingen av Ormen Lange fanges i mindre grad opp av figur 3.9, som går frem til 2003. Sysselsettingen innenfor petroleumsrettet virksomhet har gått jevnt oppover fra 1990 til 2003. Mens det arbeidet noe over 1200 personer i slik virksomhet i 1990, har dette økt til i overkant av 4300 i 2003. 9 Hva slags petroleumsrettet virksomhet er disse 4300 personene sysselsatt i, i 2003? 9 Andre utregninger fra Møreforsk (Hervik 2006) tyder på at sysselsettingen knyttet til petroleumsnæringen er klart høyere enn dette tallet, men størrelsen på dette avhenger av hvordan petroleumsrettet virksomhet defineres, og hva som menes med tilknyttet virksomhet i den sammenheng. Hervik trekker for eksempel inn sysselsetting som finansieres via oljepenger over statsbudsjettet. 38

Figur 3.10 Sysselsetting i petroleumsrettet virksomhet, etter virksomhetstype. Møre og Romsdal. August 2003. Undersøkelser, boring, pro duksjon m.m Baser, transport, forpleinin g, administrasjon m.m Bygging og vedlikehold av faste og flyttbare innretninger (leverandørindustrien) Bygging og drift av ilandførings- og foredlingsanlegg Kilde: Aetat 2003. De fleste som er sysselsatt i petroleumsrettete virksomheter arbeider innen leverandørindustrien, samt med baser og transport, forpleining og lignende rundt disse. Det arbeidet i 2003 bare 134 personer med bygging og drift av ilandførings- og foredlingsanlegg. Ifølge Statoil (2006d) arbeider det 110 personer på anlegget på Tjeldbergodden i 2006, pluss at noe er sysselsatt ved arbeider på anlegget fra tid til annen. 39

Tabell 3.7 Sysselsetting i Aukra og Aure kommune, samt Møre og Romsdal fylke*. Etter næring. 2005. Region Næring 1547 Aukra 1576 Aure Møre og Romsdal 01-05 Jordbruk, skogbruk og fiske 121 267 7 108 11 Utvinning av råolje og naturgass 0 0 116 10,12-37 Industri og bergverksdrift 184 274 22 169 23 Oljeraffinering 0 0 1 24 Kjemisk industri 0 171 570 25 Gummivare- og plastindustri 3 0 623 40-41 Kraft- og vannforsyning 1 13 983 45 Bygge- og anleggsvirksomhet 101 105 7 810 50-55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 116 120 18 775 60-64 Transport og kommunikasjon 87 151 8 901 65-67 Finansiell tjenesteyting 6 8 1 768 70-74 Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift 67 48 6 863 75-99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 404 517 40 882 00 Uoppgitt 9 5 592 I alt 1 096 1 508 115 967 Kilde: SSB (2006a). *Etter arbeidskommune. I 2005 var sysselsettingsvirkningene av Ormen Lange-anlegget på Nyhamna knyttet til selve utbyggingen, anlegget var ikke åpnet enda. Så jobbet da heller ingen innen utvinning av råolje og naturgass. Det gjorde det heller ikke i Aure, hvor Tjeldbergodden ligger. Disse to kommunene har fått svært lite sysselsettingsmessig ut av disse anleggene på kort sikt, bortsett fra anleggsaktiviteten rundt selve utbyggingen. 40

Oljeetableringer forutsetninger, aktører og konsekvenser I beskrivelsen av norsk oljehistorie er det til nå fokusert på hvilke konsekvenser etableringer av ulike former for petroleumsvirksomhet har fått for enkelte geografiske områder. Beskrivelsene har i tillegg tatt for seg hvilke forutsetninger som har ligget til grunn i de forskjellige regionene, og pekt på viktige aktører, nasjonale og lokale myndigheter, samt oljeselskap, som er av betydning for utfallene av slike etableringer. Figur 3.11 gir en oppsummering av hvilke forhold og aktører som inngår. Denne er ment å illustrere lokaliserings- og utviklingsdynamikken i oljespillet. Det er med andre ord en analysemodell for hvilke aktører og variabler som må kartlegge for å forstå faktiske forutseninger for en gitt utbygging og mulige ringvirkninger av denne. Figur 3.11 Etablering og utvikling av olje- og gassvirksomhet i et geografisk område. Forutsetninger og aktører. Nasjonale og statlige føringer Tilstøtende næringer Geografisk område Teknologiske muligheter Lokale beslutningstakere Arbeidsmarked, kompetanse, sosiale forhold service- og kultur Oljeselskaper/utbyggere 41

De konkrete resultatene av utbyggingene i et geografisk område har sammenheng med en rekke lokale forutsetninger som omfatter: hvilken kompetanse arbeidstakerne i området har, hvilke tilstøtende næringer som er etablert, hvilke teknologiske muligheter som eksisterer i forbindelse med utnyttingen av ressursene, sosiale forhold i den geografiske regionen inkludert kultur- og servicetilbud. Forutsetningene fungerer som strukturelle rammebetingelser for de politiske og økonomiske aktørene som bidrar til å utvikle en etablering i en gitt retning. I tillegg har geografisk nærhet til petroleumsressursene betydning. Selv om geografien i mindre grad kan styres, kan vårt forhold til geografien styres. I begynnelsen av det norske oljeeventyret var det ikke mulig å ilandføre gass i Norge på grunn av norskerenna. Etter flere år med teknologisk utvikling lot dette seg løse. Samtidig har utvikling av e-drift gjort det mulig å ha færre ansatte på sokkelen, og at mer kan styres via data fra land. I de senere år har petroleumsnæringen, i samarbeid med oljeselskapene og OED, arbeidet med utvikling av e-drift. E-drift innebærer at olje- og gassinstallasjonene i stadig større grad kan betjenes fra land, via ulike IT-løsninger (OED 2006, Wahlen m.fl. 2005). Dette vil i en del tilfeller føre til store økonomiske innsparinger, samtidig som det betyr at en del kompetanse blir geografisk løsrevet. Med bruk av e-drift har det mindre betydning hvor personalet sitter. Dette taler for at ny utvinning også vil ha direkte effekt på regioner med en etablert petroleumsnæring, som Stavanger. Det er i disse områdene den kompetente arbeidskraften i stor grad er tilgjengelig per dags dato. I tillegg til at utbyggingene og plasseringene av dem har blitt styrt av rent geografiske og teknologiske forhold, har lokalsamfunnets infrastruktur hatt betydning. Befolkningsutvikling og levekår har betydning for virkningene av olje- og gassutvinning, både når det gjelder lokalbefolkningens evne til å skape arbeidsplasser, og når det gjelder denne befolkningens evne og mulighet til å integrere innflyttere i lokalsamfunnet. Dette gjelder både forhold i det enkelte lokalsamfunn, samtidig som en spesifikk kommune ikke er en avgrenset øy upåvirket av sine omgivelser. Både i Stavanger, og ved andre utbygginger, har næringstruktur, arbeidsmarked og mulighetene for regional samhandling hatt betydning for hvilke muligheter som foreligger både for å etablere og videreutvikle olje- og gassnæringen. I den tidlige fasen, i Stavanger, var utenlandske skoler av betydning. Selv om dette ikke nødvendigvis er viktig for dagens arbeidstakere i petroleumsnæringen, vil det fortsatt være slik at ingeniører og andre med høy kompetanse vil ha krav til for eksempel muligheter for kompetansekrevende arbeid også til resten av sin eventuelle familie. Behovet for effektiv kommunikasjon i form av en flyplass som har direktekommunikasjon med Oslo, Bergen og andre store flyplasser, viste seg å ha betydning, blant annet i Stavanger. Lokal, kommunal innsats i form av tilrettelegging for innflyttede ansatte og for de nye virksomhetene synes å ha betydning, det være seg tilrettelegging av tomter for næringsformål, boligbygging, servicetilbud med mer. 42

Ved flere av etableringene som har ført til visse ringvirkninger i form av sysselsettinger, har det funnes tilstøtende næringer med ledig kapasitet. Både i Stavangerregionen og i Møre og Romsdal har rederiene etter hvert omstilt seg i retning av å kunne levere spesialinnretninger til oljeselskapene. Disse omstillingene tar imidlertid tid. Aktørenes betydning oljespillet Føringene som er lagt av nasjonale og statlige myndigheter, av lokale myndigheter og oljeselskapene fungerer i samspill med de nevnte rammebetingelsene, forutsetningene, som eksisterer i et gitt geografisk område. Disse aktørene setter grenser og legger rammer for utfallet av slike etableringer gjennom sine handlinger. Ved flere av etableringene har nasjonale, politiske grep vært viktige. Allerede tidlig på 1970-tallet så personer som industriminister Finn Lied og statssekretær Arve Johnsen betydningen av ilandføring av olje og gass i Norge (Nerheim 1996: 21). I ettertid er det lett å studere virkningene av en slik holdning. I tillegg til næringens størrelse, har den også ført til at norske selskaper kompetansemessig er ledende innen en rekke områder innenfor petroleumsindustrien, til at Stavangerregionen har hatt en eventyrlig vekst, både økonomisk og demografisk, samt at kompetansen fra denne næringen har bidratt til at norsk næringsliv er i front også innen andre tilstøtende næringer (Reve m.fl. 1992). Stavangers posisjon innen petroleumsnæringen kommer delvis av myndighetenes beslutning om å legge Oljedirektoratet til Stavanger, krav om norske kontorer for utenlandske selskaper og krav om mest mulig ilandføring knyttet til aktiviteten i Nordsjøen. På samme måte kan det synes som om statlige beslutninger om kontorer i Harstad og Kristiansund har vært viktig for det som finnes av petroleumsaktivitet i disse områdene. Flere av eksemplene viser at kommunenes rolle er viktig. Kommunene kan være en pådriver overfor oljeselskapene, og legge til rette for dem. Samtidig har det hendt at kommune og utbygger (oljeselskap) har havnet i et asymmetrisk maktforhold, hvor oljeselskapene har presset kommunene så mye at ringvirkningene i og for kommunen har vært begrensede og kanskje endog negative. På mange måter kan en si at konsekvensene av utbyggingene henger sammen med hvilke forutseninger som eksisterer i forkant, og i hvilken grad det finnes et samspill mellom lokale og nasjonale myndigheter, og oljeselskap. I enkelte tilfeller har dette samspillet bidratt til at olje eller gass har blitt ilandført, eller at det har blitt ilandført på en slik måte at det har gitt sysselsettingsvirkninger på land. Der det politiske samarbeidet mellom lokal og nasjonal styring har blitt svak, har kommunenes kompetanse noen ganger vært svak. Mens oljeselskapene står overfor slike forhandlingssituasjoner ofte, og er proffe med hensyn til dem, er dette gjerne engangstilfeller for den enkelte kommune. Hernes og Selvik (1971) har tidligere betegnet slike tilfeller som et møte mellom engangere og gjengangere. Over tid har det imidlertid funnet sted en læringsprosess, der erfaringer fra tidligere utbygginger er nyttet i utformingen av betingelser for nye utbygginger. Dette gjelder både når det gjelder krav rundt lokale leveranser ved selve utbyggingen, krav til utbygger om å utbedre vann, vei etc i kommunen, samt at kommunene med hjelp av staten sikrer seg eiendomsskatt. 43

Samtidig bidrar samspillet mellom disse aktørene, mellom lokale myndigheter og oljeselskaper, mellom staten og oljeselskapene og mellom statlige og lokale myndigheter til å endre de etablerte strukturene. Statlige føringer hvor det legges vekt på nasjonale eller lokale innkjøp, har for eksempel bidratt til at arbeids- og næringslivets forutsetninger når det gjelder å levere konkurransedyktige produkter til petroleumsnæringen over tid er endret. Forutsetningene innenfor et geografisk område er derfor strukturer som over tid, med handling og samhandling fra ulike aktører, kan endres og styres i ulike retninger. Hvor lett det er å styre utviklingen i en gitt retning, er imidlertid avhengig av hvilke forutsetninger som er til stede, hvor mange strukturer som må endres, og om ulike aktører drar i samme retning eller ikke. 44

4 Nullpunkt i nord I dette kapittelet ser vi nærmere på hvilket utgangspunkt den nordligste landsdelen har når det gjelder fremtidig olje- og gassutvinning. Denne nullpunktsanalysen deler vi inn i to. For det første gis det en oversikt over allerede etablert petroleumsvirksomhet, ved å beskrive hva slags aktivitet dette er, hvor mange som er sysselsatt innenfor næringen og i hvilken grad det eksisterer baser, driftsorganisasjoner, olje-/gassinstallasjoner og lignende i Nord-Norge per i dag. I tillegg kommer vi inn på sysselsetting direkte relatert til eksisterende oljevirksomhet i Nord-Norge. Det er store forventninger som følge av de ressursene som befinner seg utenfor kysten i nord, både når det gjelder næringsliv, sysselsetting og samfunnslivet generelt. For å måle fremtidige effekter langs disse dimensjonene må det etableres et faktagrunnlag. Dette faktagrunnlaget sier også noe om i hvilken grad Nord-Norge kan møte behovene for arbeidskraft, kompetanse og sosial infrastruktur som olje- og gassnæringen vil føre med seg. Oljevirksomheten i nord Petroleumsnæringen er i dag den største næringen i landet (OED 2006: 14), og utgjør 25 prosent av verdiskapingen, det vil si dobbelt så mye som verdiskapingen i industrien på land. Samtidig er petroleumssektorens andel av de totale eksportinntektene oppe i om lag 45 prosent (SSB 2006b). Norsk arbeids- og næringsliv er avhengig av petroleumsnæringen, både direkte gjennom selskapene og arbeidsplassene knyttet til næringen, og indirekte gjennom de satsningene staten kan gjennomføre som følge av en opparbeidet oljeformue. Oljens økonomiske betydning i det norske samfunn henger både sammen med den store produksjonen i Norge (Norge er verdens sjuende største oljeeksportør), og med den høye og stigende oljeprisen. 45

Figur 4.1 Oljepris. Brent blend. USD/fat 60 50 40 30 20 10 0 1960 1963 1966 1969 1972 1975 1978 1981 1984 1987 1990 1993 1996 1999 2002 2005 Kilde: Norges Bank/SSB Figur 4.1 viser utviklingen i oljeprisene fra 1960 frem til i dag. Noen få år etter at produksjonen på Ekofisk startet, kom den første oljekrisen i 1973 1974. I den forbindelse økte oljeprisen kraftig. Denne prisøkningen satt ytterligere fart som følge av den andre oljekrisen i 1978 1979. I tiden etter har oljeprisen variert mellom 15 og 30 dollar, for å øke kraftig etter årtusenskiftet. De senere år har olje- og gassprisen vært historisk høy, noe som har resultert i et høyt aktivitetsnivå på norsk kontinentalsokkel. Oljeinvesteringene falt markert etter toppåret 1998, men har nå tatt seg noe opp igjen. Investeringen i rør har økt betraktelig de senere år, på grunn av utarbeidelsen av rørsystemet Langeled, samt rørsystemene i tilknytning til Snøhvit og Visund. Hoveddelen av pengene som investeres i petroleumsvirksomhet i Norge brukes på selve utvinningen av råolje og naturgass, inkludert utbygging. I 2003 ble i overkant av 61 milliarder brukt på utvinning av råolje og naturgass, mens nesten 2,9 milliarder ble investert i rørtransport. Ifølge Olje- og energidirektoratet ble det i 2005 investert 87 milliarder kroner i utbygging og drift på norsk sokkel. 8 prosent av dette, sju milliarder, ble brukt (investert) i letevirksomhet (OED 2006: 15). I 2006 er det forventet at investeringene vil beløpe seg til rundt 93 milliarder. Det skal bores letebrønner, rundt 20 stykker, og investeres i utbygging av nye felt, samt i tiltak som vil kunne øke oljeutvinningen. Det er forventet at investeringsnivået vil holde seg frem til 2009, for så å bli redusert til et noe lavere nivå enn i dag. Prognoser fra Olje- og energidepartementet tyder imidlertid på stor aktivitet i industrien i lang tid fremover. Investeringene i årene fremover vil i stor grad knytte seg til modifikasjoner av eksisterende anlegg, samt boring (OED 2006: 15). Oljeselskapene har opplevd store overskridelser på sine prosjekter gjennom historien, for eksempel på Mongstad og Snøhvit. Det medfører at investeringsprognosene er svært 46

usikre, både på kort og lang sikt. I tillegg til rene investeringer viser prognosene et driftsog vedlikeholdsmarked på om lag 35 milliarder kroner per år i flere år fremover. (OED 2006: 15). Noe av grunnen til det høye nivået på investeringene på norsk sokkel kan knyttes til enkelte store prosjekter som har vært gjennomført de senere år, og som er i sin mest intense fase i 2006. Gassrørledningen Langeled, og utbyggingen av gassfeltene Snøhvit og Ormen Lange, har hatt stor betydning for nivået på investeringene på sokkelen de senere årene. I tillegg investeres det i noen mindre felt, og i å øke utvinningsgraden fra eksisterende felt (SSB 2006b). Dessverre er det ikke tilgjengelig særlig mye data knyttet til investeringer geografisk, og det er ikke mulig å få oversikt over de totale investeringene geografisk. Vi vet imidlertid hvor mange millioner som ble investert til leting av olje og gass fra andre kvartal 2003 til og med første kvartal 2004. Leteaktiviteten forteller samtidig noe om hvor oljeselskapene satser midler og hvor en kan regne med fremtidig vekst. Tabell 4.1 Påløpte investeringskostnader til leting etter olje og gass, etter geografisk område. 2. kvartal 2003 1. kvartal 2004. Mill.kr. Nord for 62 I alt Sør for 62 I alt Norskehavet Barentshavet Letekostnader i alt 4 010 2 036 1 974 1 812 162 Undersøkelsesboring 1 863 734 1 130 1 042 88 Generelle undersøkelser 866 350 516 476 40 Olje- og gassressurser i nord Oljeressursene i Norge er lokalisert offshore på den norske kontinentalsokkelen, som er delt i tre hoveddeler, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet (Sawhill og Østreng 2006:1). I tillegg finnes det sokkel rundt Jan Mayen og i havet nord for Svalbard. Ved inngangen til 2006 hadde Norge petroleumsreserver 10 på 3,9 milliarder Sm 3 o.e. 11 67 prosent av de resursene befinner seg i Nordsjøen. Det er også betydelige resurser i Norskehavet og noe i Barentshavet. 10 Petroleumsreserver er estimat knyttet til mengden olje og gass som kan pumpes ut av et kjent felt. 11 o.e betyr oljeekvivalenter, og brukes til å beskrive de samlede resursene av olje, gass, flytende naturgass (LNG) og kondensat. 47

Tabell 4.2. Petroleumsreserver på norsk kontinentalsokkel. Olje Gass Totalt Millioner Sm 3 Milliarder Sm 3 Million Sm 3 o.e. Nordsjøen 1050 1577 2627 Norskehavet 405 675 1080 Barentshavet 30 161 191 Totalt 1485 2413 3898 Kilde: Sawhill og Østreng (2006: 3, tabell 1). Olje inkluderer flytende naturgasser og kondensat. Tabell 4.3 Uoppdagede ressurser på norsk kontinentalsokkel. Olje Millioner Sm 3 Gass Milliarder Sm 3 Totalt Million Sm 3 o.e. Nordsjøen 690 500 1190 Norskehavet 410 810 1220 Barentshavet 400 590 990 Totalt 1500 1900 3400 Kilde: Sawhill og Østreng 2006: 3, tabell 3. Ressursene som befinner seg utenfor kysten av Nord-Norge er sentrale for utviklingen av næringsliv og sysselsetting i forbindelse med olje- og gassutbygging i landsdelen. I denne sammenhengen er fylkesgrensen og hvordan den strekker seg ut i sjøen viktig. Som nevnt i kapittel 3, har et viktig politisk prinsipp i petroleumspolitikken vært at ressurser utvinnet utenfor kysten til en landsdel eller fylke skal nedfelle seg i aktivitet på land. Av den grunn er det viktig å ha klart for seg hvilke geografiske områder på sokkelen som kan sies å ligge utenfor kysten av Nord-Norge. Nord-Norge består av de tre fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Per 2006 omfatter Nordland 45 kommuner, Troms 26 kommuner og Finnmark 22 kommuner. Nordland grenser i sør mot Nord-Trøndelag, og danner således en grense mot resten av Norge. 48

Figur 4.2 Norgeskartet Kilde: Trykket med tillatelse fra Ocean Futures, Oslo, Ocean Futures. Selv om det i enkelte sammenhenger er et poeng hvilke deler av sokkelen som hører Nord-Norge til, er ikke dette et tema som tas opp i ulike offentlige dokumenter eller debatter. Fylkesgrensen på land befinner seg mellom den 65. og den 66. breddegrad, og i forhold til sokkelen vises det i en del sammenhenger til at oljefeltet Norne, og enkelte av feltene rundt Norne, er utenfor kysten av Nord-Norge. Heidrun-feltet, som ligger på breddegrad 65.30, har ikke blitt trukket frem som nordnorsk, slik vi kjenner debatten. Vi slår derfor fast at ressursene på sokkelen i Nord-Norge befinner seg noe nord for 65.30 breddegrad. Som nevnt er olje- og gassressursene lokalisert i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Mens Nordsjøen ligger utenfor kysten av Rogaland og Hordaland, ligger store deler av Norskehavet og de norske delene av Barentshavet utenfor Nord-Norge. 49

Når det gjelder fremtidige oljereserver er en del optimistiske på vegne av de arktiske områdene, og antar at dette vil være en viktig oljeprovins. 12 Dette er basert delvis på olje- og gassressursene som allerede er funnet, og delvis på et estimat gjennomført av USAs geologiske undersøkelser (USGS). Estimatene fra USGS er kritisert for å være for optimistiske, og er, som andre anslag rundt uoppdagede oljeressurser, relativt usikre. I estimatet beregnes det at arktiske strøk inneholder 21 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser, og 28 prosent av de uoppdagede gassressursene. I disse vurderingene legges det til grunn at 12 prosent av prosent av de uoppdagede gassressursene og 8 prosent av de uoppdagede oljeressursene i arktiske strøk befinner seg på sokkelen utenfor Nordland, mens 19 prosent av de uoppdagede gassressursene befinner seg i Barentshavet. USGS antar at størsteparten av gassressursene i Barentshavet befinner seg i Russland. USGS beregning viser at potensialet for uoppdagede oljeressurser i Barentshavet er minimale. Hva vet vi ellers om ressursgrunnlaget på norsk kontinentalsokkel? Gassreservene i Barentshavet (tabell 4.4) er alle lokalisert på Snøhvitfeltet. Størrelsen på reservene reflekterer for det første hvor det er gjort funn, for det andre sier det noe om hvor det er gjort forsøk på å finne olje eller gass. I Barentshavet har det ikke vært gjennomført særlig mange prøveboringer, noe som forklarer de begrensede ressursene. For å få oversikt over alle potensielle olje- og gassressurser utenfor kysten av Nord- Norge, må derfor også uoppdagede, potensielle ressurser trekkes med. Ved inngangen til 2006 ble det anslått fra Oljedirektoratet at 3,4 millioner Sm 3 o.e. er uoppdaget på norsk kontinentalsokkel (Sawhill og Østreng 2006: 3). En tredel av de uoppdagede ressursene finnes i Barentshavet. Det viktigste, nye funnet i Barentshavet er Goliat, som ligger 85 km nordvest for Hammerfest, og 50 km fra Snøhvitfeltet. Goliat er fortsatt under vurdering, og det foretas fortsatt prøveboringer (Sawhill og Østereng 2006: 4). Ressursanslagene på feltet har den senere tid blitt oppjustert fra 7 millioner Sm 3 til 16 millioner Sm 3. Statoil anslår at Nordland VI og VII, som er stengt for prøveboring inntil videre, består av utvinnbare ressurser på 320 millioner Sm 3 o.e. I tillegg til oversikten i tabell 4.5 anslår den russiske energiministeren at Gråsonen består av 7,6 milliarder Sm 3, hvor hoveddelen er gass. US Energy Information Agency opererer med mer konservative anslag, og anslår de uoppdagede resursene i Gråsonen til 1,9 milliarder Sm 3 o.e. Noen av disse resursene vil kunne tilfalle Norge, Hvor mye er naturlig nok avhengig av hvilken politisk løsning som blir valgt for Gråsonen. Hvor befinner olje- og gassfeltene og ressursene seg utenfor kysten av Nord-Norge? 12 Avsnittene om petroleumsressurser nordpå er i hovedsak basert på et notat Steven Sawhill og Willy Østreng har produsert for prosjektet (se vedlegg 2). 50

Figur 4.3 Olje- og gassfelt utenfor kysten av Nord-Norge. Kilde: Trykket med tillatelse fra Ocean Futures, Oslo, Ocean Futures. Olje- og gassfeltene, utviklingsblokkene og de avtalebaserte områdene befinner seg på sokkelen utenfor Nordland, stort sett rett nord for den 65. breddegrad. Nord for Bodø er det hvitt hav, i den forstand at det ikke finnes verken olje eller gass før en geografisk er nord for Tromsø, og i Barentshavet. De identifiserte strukturene (RU) i figur 4.3 befinner seg på russisk territorium. Kartet over olje- og gassressursene peker i retning av at ressursene befinner seg sør i Nord-Norge, utenfor Helgelandskysten og Bodø, og i Finnmark nord for Tromsø. Dette kan legge føringer for hvilken utvikling som er mulig å skape i Nord-Norge, og hvor. I tillegg til ressursene i seg selv, vil etablert infrastruktur for petroleumsvirksomhet ha betydning for mulighetene for olje- og gassutvinning. 51

Sysselsetting i petroleumsrettet virksomhet Sysselsettingen i petroleumsrettet virksomhet har steget fra 6600 i 1973 til over 76 000 i 2003. Mens sysselsettingen steg jevnt på 1970-tallet, gikk den noe ned på slutten av 1980-tallet. Sysselsettingen henger sammen med investeringene i sektoren. Sysselsettingen svinger imidlertid sterkere enn investeringene i næringen. 13 I 2003 var om lag 76 600 personer sysselsatt i petroleumsrettet virksomhet, en økning fra i underkant av 21 700 i 1975. En stor gruppe mennesker i Norge er sysselsatt i petroleumsrettet virksomhet. I tabell 4.4 er virksomheten splittet opp i ulike delområder. Tabell 4.4 Sysselsetting i petroleumsrettet virksomhet. Absolutte tall og prosentvis fordeling. August 2003. Virksomhetens art Antall Prosent Undersøkelser, boring og 29 202 38 produksjon med mer. Baser, transport, forpleining, 15 087 20 administrasjon med mer. Bygging og vedlikehold av faste 28 294 37 og flyttbare innretninger Bygging og drift av ilandførings- 4 025 5 og foredlingsanlegg I alt 76 608 100 Kilde: Aetat 2003, tabell 2. Investeringene knyttet til olje- og gassvirksomhet dreier seg hovedsakelig om investeringer i utvinning av råolje og naturgass. Dette gjenspeiler seg også i sysselsettingen. Hoveddelen av sysselsettingen innen petroleumsrettet virksomhet foregår innen områdene undersøkelser, boring og produksjon, eller på områdene bygging og vedlikehold av faste og flyttbare innretninger (tabell 4.4). En klart mindre andel av sysselsettingen dreier seg om sysselsetting knyttet til baser og transport, eller til bygging og drift av ilandførings- og foredlingsanlegg. Sysselsettingen innenfor bygging og drift av ilandførings- og foredlingsanlegg er avhengig av investerings- og utbyggingsaktiviteten. Snøhvit og Ormen Lange har de senere år, i årene etter 2003, sysselsatt svært mange personer. Et utsnitt fra for eksempel 2005 ville derfor gitt et annet bilde enn tabell 4.4 gir, hvor en del flere nok er sysselsatt med bygging (og drift) av ilandførings- og foredlingsanlegg. Tabell 4.4 gir likevel et godt bilde av den generelle sysselsettingsfordelingen mellom ulike former for arbeid i petroleumsrettet virksomhet. Oversikten over sysselsetting innen petroleumsrettet virksomhet skiller ikke mellom personer som er sysselsatt på land, og de som er sysselsatt på sokkelen. SSB lager tall 13 Det er viktig å være klar over at definisjonene til Aetats statistikk og SSBs statistikk er ulike, og at svingningene i investeringer muligens vil bli større dersom SSB hadde brukt en videre definisjon av oljevirksomhet. 52

over sysselsatte personer på sokkelen. 14 16 290 personer er sysselsatt på sokkelen. De som arbeider på sokkelen oppholder seg på installasjonene over lengre perioder. Av den grunn er arbeidsplassene der gjerne som små samfunn. De som arbeider der skal, i tillegg til å arbeide, spise, sove, motta helsestell med mer. I tillegg til utvinning av råolje og naturgass, arbeider disse personene innen en rekke næringer. Tabell 4.5 Sysselsatte personer 16 74 år på sokkelen. 2005. Antall sysselsatt Næring 01-05 Jordbruk, skogbruk og fiske 1 11 Utvinning av råolje og naturgass 12 492 10,12-37 Industri og bergverksdrift 2 377 40-41 Kraft- og vannforsyning 0 45 Bygge- og anleggsvirksomhet 1 50-55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 1 148 60-64 Transport og kommunikasjon 34 65-67 Finansiell tjenesteyting 0 70-74 Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift 168 75-99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 2 00 Uoppgitt 67 I alt 16 290 Kilde: SSB (2006a) (arbeidstakerregisteret). Tabell 4.5 viser at de største næringene, ved siden av utvinning av råolje og naturgass, er industri og bergverksdrift, samt varehandel, hotell og restaurantdrift. 765 personer fra de tre nordnorske fylkene var i 2005 sysselsatt på sokkelen. Ved økt olje- og gassutvinning utenfor Nord-Norge kan det tenkes at disse personene kan rekrutteres til arbeid på land i Nord-Norge. Den store spredningen i typer arbeid som utføres på sokkelen betyr imidlertid at de nordnorske arbeidstakerne som arbeider på sokkelen, ikke nødvendigvis har en kompetanse knyttet til petroleumsnæringen som ikke finnes i fylkene fra før. I tillegg til den direkte sysselsettingen offshore genererer arbeidet på sokkelen indirekte sysselsetting på land gjennom leveranser til installasjonene, det være seg leveranser av mat, helseartikler med mer. I tillegg vil frakt av personer som skal ut på sokkelen medføre noe sysselsetting via flyplasser og helikopterbaser på land. Våre beskrivelser av petroleumsaktiviteten i Nord-Norge tyder på lite generell aktivitet i form av utbygginger, ilandføringsanlegg, baser og lignende. Hva vet vi om sysselsettingen innenfor petroleumsvirksomhet i Nord-Norge? Med petroleumsvirksomhet menes både direkte arbeid på eller i ulike installasjoner, og bedrifter som arbeider med leveranser og annen tilknyttet virksomhet (se kapittel 3 for mer om denne statistikken). 14 Denne statistikken konstrueres på en helt annen måte enn statistikken fra Aetat. Det vil derfor kunne bære galt av sted å sette sammen disse to kildene for å beregne for eksempel sokkelens andel av sysselsettingen i petroleumsrettet virksomhet. 53

Figur 4.4 Sysselsetting i petroleumsvirksomhet. Nordland, Troms og Finnmark. 1991 2003. 1000 900 800 700 600 500 400 300 200 100 0 Nordland Finnmark Troms Kilde: Aetat 2003. Figur 4.4 går bare frem til 2003. Dette betyr at en del av sysselsettingen tilknyttet utbyggingen av Snøhvit ikke fanges opp av disse tallene, siden den mest hektiske fasen ved utbyggingen har foregått i årene etter 2003. Svært få personer har vært sysselsatt i slik virksomhet i disse årene. I 1990 var det sysselsatt til sammen 480 personer i ulike former for petroleumsvirksomhet i hele Nord-Norge. En stor del av dette, 261 personer, var sysselsatt i Troms. I 2003 var antallet sysselsatt i slik aktivitet økt til 1652, hvorav 920 i Finnmark, sannsynligvis knyttet til utbyggingen av Snøhvitfeltet. Frem til 2002 var Troms fylket hvor det var sysselsatt flest personer i petroleumsrettet virksomhet. Dette kommer sannsynligvis av virksomhetene som har foregått i Harstad. De som var sysselsatt i Troms i 2003 arbeidet i stor grad med undersøkelser, boring og produksjon (46 prosent) og baser, transport, forpleining med mer (33 prosent). I Finnmark arbeidet de aller fleste med bygging og drift av ilandføringsanlegg. Sysselsettingstallene forteller at 161 personer alt i alt var sysselsatt innenfor petroleumsvirksomhet i 2003 i Nordland. 54

Lokalisering av norsk olje- og gassvirksomhet Figur 4.5 Olje- og gassinstallasjoner på norsk sokkel. Kilde: Trykket med tillatelse fra Ocean Futures, Oslo, Ocean Futures. Figur 4.5 viser plasseringen av oljefelt, gassfelt og kondensatfelt på norsk og russisk sokkel. I tillegg gir den en oversikt over olje- og gassinstallasjonene på land i Norge og Russland, i form av industrianlegg, andre anlegg og terminaler, og utskipningsterminalene. Både oljeplattformer, industrianlegg, utskipningsterminaler og andre anlegg og terminaler er i stor grad lokalisert i Rogaland og Hordaland. I Nordsjøen utenfor kysten av Rogaland og Hordaland ligger også hoveddelen av olje- og gassinstallasjonene som er offshore. I de senere år har utvinningen på norsk sokkel beveget seg nordover, noe som har resultert i anlegget på Nyhamna (Ormen Lange) og på Tjeldbergodden, begge i Møre og Romsdal, i tillegg til Snøhvitanlegget på Melkøya i Hammerfest kommune i Finnmark. Som nevnt tidligere i kapittelet har tilstedeværelsen av infrastruktur i form av rørledninger og lignende betydning for mulighetene for fremtidige investeringer. Dersom det allerede eksisterer slik infrastruktur i et område, går kostnadene ved nye utbygginger gjerne ned. Av feltene som var i produksjon ved årsskiftet 2005/2006 ligger 42 i Nordsjøen, og åtte i Norskehavet. Per i dag er det kun Nornefeltet som er utbygget 55

i Norskehavet utenfor den nordnorske kyst. Dette feltet ligger nokså nær allerede etablert infrastruktur i form av blant annet gassrørledningen Haltenpipe (figur 4.6). Motsatt er det lang vei til markedene, og lite utbygd infrastruktur i Barentshavet. Dette medfører behov for store investeringer i forbindelse med utbygginger der. Det er derfor behov for å påvise ressurser store nok til å bære nødvendige investeringer, dersom feltene skal bygges ut. I 2005 var det påvist en rekke mindre og middels store funn i Barentshavet, først og fremst gass. Figur 4.6 Gassrørledninger tilknyttet norsk sokkel. Figuren er gjengitt med tillatelse fra OED. Kilde: Fakta norsk petroleumsverksemd 2006:42, figur 5.1 Den etablerte strukturen i form av gassrørledninger for ilandføring til Norge, går til Kårstø, Kollsnes, Nyhamna og Tjeldbergodden. I tillegg knytter gassrørledningssystemet sammen felt, slik at gass kan eksporteres til Storbritannia, Tyskland, Belgia og Frankrike. De etablerte strukturene knyttet til olje- og gassutvinning peker i retning av enkelte momenter som er vesentlige i denne sammenheng. Utvinning av ressurser i området 56

rundt Norne kan potensielt knyttes til eksisterende strukturer for gasstransport på norsk sokkel. Dette kan gjøre ilandføring mindre aktuelt, men utbygging økonomisk lønnsomt. Utbyggingen av Snøhvit betyr at en del av infrastrukturinvesteringene allerede er gjennomført, og at videre utbygging og utnytting av feltet blir billigere og mer lønnsomt i fremtiden. Etablert olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge Petroleumsvirksomheten i nord ble innledet med Statoils etablering i Harstad i 1976. Letingen etter olje og gass i Barentshavet skulle startet i 1978, men Bravoulykken på Ekofisk stoppet dette. Sommeren 1980 boret Norsk Hydro den første brønnen i Barentshavet. Statoil kom med neste brønn samme sommer. I 1981 ble Askeladden funnet, i 1982 Albatross og i 1984 Snøhvit. Disse tre funnene utgjør grunnlaget for Snøhvitutbyggingen. Etter dette gikk funnratene ned, og flere år med negative resultater førte til at oljeindustrien trakk seg ut av Barentshavet (Barlindhaug 2005: 14). I de senere år har oljeprisen steget betraktelig. Samtidig har infrastrukturen knyttet til felt og rørledninger sakte men sikkert blitt utbygd nordover i Norskehavet, noe som medfører reduserte kostnader knyttet til olje- og gassutvinning ved for eksempel Nornefeltet. Teknologien har også utviklet seg over tid. Oljeselskapene klarer å holde en høyere utvinningsgrad og å utvinne felt som tidligere var vanskelige på grunn av store havdyp eller på grunn av geologiske forhold. Disse faktorene har medført at oljeselskapene igjen ønsker å satse utenfor kysten av Nord-Norge. 57

Figur 4.7 Olje- og oljeinstallasjoner i Nord-Norge og Barentsregionen. Kilde: Trykket med tillatelse fra Ocean Futures, Oslo, Ocean Futures. 58

Norne og Heidrun På enkelte områder kan en hevde at funnet av Norne senhøstes 1992 ble et vendepunkt med hensyn til oljeutvinning nordpå. Feltet ble bygd ut på rekordtid. Produksjonen som åpnet høsten 1997, ble en av de mest lønnsomme på norsk sokkel.. Selv om også Heidrun ligger nord for den 65. breddegrad, er det vanlig kun å betrakte Norne som et anlegg lokalisert utenfor kysten av Nord-Norge. Plattformen ligger utenfor Helgelandskysten i Norskehavet. Nornefeltet er hovedsakelig et oljefelt, og med et offshore-anlegg. Mens gassen som utvinnes på anlegget transporterers gjennom en egen rørledning til Åsgard, blir oljen utvinnet ved bruk av et produksjons- og lagerskip med eget prosessanlegg. Den begrensede utbyggingen på land og på sokkelen betyr at infrastrukturen knyttet til petroleumsvirksomhet er tilsvarende begrenset. Produksjonen fra anlegget startet opp november 1997, og anlegget forsynes fra forsyningsbasen Helgelandsbase i Sandnessjøen (OED 2006: 147). Denne betjener drift av Nornefeltet og letevirksomhet utenfor Nordland, og har kapasitet til å betjene flere felt i området (Agenda-Norut 2003: 106). Videre finnes det en helikopterbase tilknyttet flyplassen i Brønnøysund, samt at den sivile helikopterbasen i Bodø innimellom brukes til letevirksomhet langt nord eller vest i norskehavet (Agenda-Norut 2003: 106 107). Petroleumsvirksomheten har foreløpig ikke ført til de store positive ringvirkningene på land. En rekke vedtak i politiske organer både nasjonalt, regionalt og lokalt sammen med ulike tiltak for kompetanseoppbygging, har ikke gitt vesentlige resultater i form av petroleumsrelaterte arbeidsplasser i fylket. Ifølge Statoil 15 utføres det 407 årsverk som en følge av Norne. 196 årsverk internt i Statoil, resten er ulike former for eksterne årsverk. 110 årsverk er knyttet til riggaktivitet, mens resten (297 årsverk) er knyttet til skip eller administrasjon i Harstad. Om lag 85 prosent av årsverkene utføres av personell som er hjemmehørende i Hordaland, Rogaland og Telemark, resten utføres av nordlendinger. Kun 10 prosent av årsverkene utføres av personell fra Troms, og de siste 5 prosentene av personell fra Nordland. Figur 4.8 Felt i området rundt Norne. Figuren er gjengitt med tillatelse fra OED. Kilde: Fakta norsk petroleumsverksemd 2006:170 15 Epost fra personalleder Norne 11. januar 2007. 59

Det er heller ikke noe som skulle tilsi at utvinning av feltene rundt Norne vil føre til de store ringvirkningene. Ved Skarvfeltet har rettighetshaverne valgt å satse på en utbyggingsløsning basert på produksjonsskip og gasseksport gjennom Åsgard Transport (OED 2006: 169), det samme gjelder Urd-feltet (OED 2006: 148). Også ved Idunfeltet vil sannsynligvis produksjonsskip bli brukt som utbyggingsløsning (OED 2006: 170). Det ser derfor ikke ut som det vil bli særlig behov for å øke kapasiteten ved Helgelandsbasen. I konsekvensutredningen for Skarv Idun anslås det at 55 prosent av investeringene vil leveres av norske leverandører. Av de 10,6 milliardene som det antas vil bli levert av norske foretak, anslås det at 3 prosent vil bli levert av foretak i Nordland (BP Norge AS 2006: 79). Det kan virke som om etableringen på Norne har hatt positive økonomiske ringvirkninger på nasjonalt nivå, men at de store effektene lokalt har uteblitt. Ilandføring av olje og gass i Nord-Norge fører med andre ord ikke automatisk til lokale ringvirkninger i form av arbeid til den lokale eller regionale befolkningen i Nord-Norge. Harstad Harstad ble før oljeletingen startet utenfor Nord-Norge utpekt av staten som administrasjonssenter for petroleumsvirksomhet for landsdelen. I dag er et kontor for Oljedirektoratet, Statoils driftsorganisasjon for Nornefeltet, og Statoils boreavdeling for Nord-Norge samt Hydro og Total etablert her. Statoils driftsorganisasjon har til nå hatt begrenset virksomhet. Alt i alt arbeider det ifølge Statoil 270 personer fra 10 land ved kontoret i 2006. I tillegg har 8 9 leverandørselskap etablert seg i Harstad. Leverandørselskapenes underleverandører har også fulgt etter (Agenda-Norut 2003, OED 2006). Det er etablert en forsyningsbase og helikopterbase også i Harstad. Snøhvit Det har tatt mange år å få på plass utbyggingen av Snøhvit. Allerede tidlig på 1990-tallet ble det forsøkt etablert et grunnlag for utbygging av feltet. I 1991 ble det iverksatt en planprosess i henhold til petroleumsloven og plan- og bygningsloven. Disse planene ble stanset på grunn av at kostnadene de medførte ble vurdert som for høye. Statoil lanserte derfor en ny utbyggingsløsning med et landanlegg på Melkøya og produksjonsanlegg på havbunnen, fjernstyrt fra landanlegget. En ny planprosess ble startet i 1997, og de endelige planene ble godkjent av Stortinget i 2002. En av grunnene til at prosjektet denne gangen ble vurdert som lønnsomt, var at skattereglene knyttet til utbyggingen var bedret. EFTAs overvåkingsorgan ESA reagerte imidlertid raskt på vedtaket, og mente at særskilte avskrivningsregler for Snøhvit kunne være i strid med EØS-avtalens regler om statsstøtte. Dette førte til at regjeringen vedtok nye skattevilkår i slutten av mai 2002. Skattereglene for Snøhvit-prosjektet ble bare gjort gjeldende for Finnmark fylke og fire kommuner i Nord-Troms. 16 Utbyggingen av Snøhvit som ble påbegynt første halvår 2002, skal være klar for regulære gassleveranser fra 1. desember 2007. Produksjon fra anlegget vil skje i perioden 16 Statoil 2006b, http://www.statoil.com/snohvit 60

2007 2031 (Abelsen mfl 2005: 7). Investeringene er forventet å beløpe seg til 58,3 milliarder løpende kroner. Dette omfatter utbygging av felt, rørledning og landanlegg. I tillegg kommer kostnader knyttet til bygging av LNG-skip. Selve utbyggingen har allerede hatt enkelte ringvirkninger på næringsliv og sysselsetting. Statoil har registrert inngåtte kontrakter etter næring og geografisk fordeling. Per januar 2006 var det fordelt kontrakter for i alt 37,2 milliarder kroner. Den nordnorske andelen av dette utgjorde 2,4 milliarder kroner, eller 6,5 prosent av de totale leveransene (Barlindhaug 2006: 13). Statoil er etablert i Hammerfest med en utbyggingsbase for Snøhvitfeltet og anlegget på Melkøya. De har også etablert en permanent organisasjon for drift. Snøhvit er Europas første anlegg for flytende naturgass (LNG) og ivaretar utvinning og ilandføring av gass fra feltene Snøhvit, Albatross og Askeladd. Derfra går tankskiptransport av LNG til markeder i Europa og USA. I hvor stor grad nordnorsk leverandørindustri leverer til petroleumsnæringen, er det vanskelig å få oversikt over. Det har vokst noe leverandørindustri ut av jernverket i Mo i Rana, hvor det produseres en del utstyr til offshoreindustrien. Rundt det gamle Jernverket har fristilt arbeidskraft, lokaler og infrastruktur blitt brukt til å produsere nye varer og tjenester for nye markeder (Norut Samfunnsforskning 2006: 12). Tabell 4.6 Fordeling av kontrakter per januar 2006. Leveranser bedrifter lokalisert i Nord-Norge. Millioner kroner Prosent Forretningsmessig tjenesteyting, FoU, 399 17 finansiell tjenesteyting Olje, gass, utvinning 6 0 Verftsindustri 31 1 Bygg og anlegg, kraft og vann 478 20 Instrument og elektrovareindustri 43 2 Metall og metallvareindustri 49 2 Varehandel, hotell og restaurant 424 18 Transport og samferdsel 456 19 Øvrig 524 22 I alt 2 419 100 Kilde: Statoil/Norut NIBR i Barlindhaug 2006 og Norut Samfunnsforskning 2006. I Ringvirkningsprosjektet (Barlindhaug og Grimstad 2006: 16) pekes det på at foretak fra andre deler av Norge (verden) har etablert selskap i Nord-Norge, uten at dette har medført sysselsetting av lokal arbeidskraft. Dette medfører at de lokale virkningene blir mindre enn de 2,4 milliardene i leveranser, ettersom noe av disse leveransene muligens kommer fra selskap som har basis for sin virksomhet andre steder i landet. Tabell 4.6 gir en oversikt over hvilke næringer som har bidratt til utbyggingen av Melkøya. Antall kroner behøver imidlertid ikke være korrelert med sysselsettingskonsekvensene. For selv om enkelte av disse leveransene er arbeidsintensive, vil andre igjen i større grad være kapital- eller ressursintensive. 61

Omsettingstallene viser at nordnorsk næringsliv leverte varer og tjenester innenfor forretningsmessig tjenesteyting, bygg og anlegg, kraft og vann, varehandel, hotell og restaurant, og transport og kommunikasjon. Når det gjelder næringer som setter krav til spesialkompetanse knyttet til olje- og gassvirksomhet, er tallene svært lave. Denne strukturen når det gjelder lokale leveransene minner på mange måter om de erfaringene som ble gjort i forhold til lokale leveranser til Kårstø-utbyggingen. Også der var det varer og tjenester som lå relativt fjernt fra anleggets kjerneaktivitet som ble levert av lokalt og regionalt næringsliv. Driften av Melkøya-anlegget vil videre føre til en del varige arbeidsplasser. Det antas at Melkøya-anlegget gi 350 400 nye arbeidsplasser i Hammerfest når det er i drift, 160 180 av disse vil være direkte knyttet til LNG-anlegget (FFD 2005: 10, Barlindhaug 2006: 16). I tillegg antas det at det kommer 170 årsverk i næringer som varehandel og privat og offentlig tjenesteyting. Ifølge Finnmark fylkeskommune hadde 62 prosent av de 170 personene som var blitt rekruttert til driftsfasen på Snøhvit i 2005 tilhørighet til Nord- Norge. 53 var fra Finnmark og 33 av disse fra Hammerfest (FFD 2005: 10). Endelig kommer sysselsetting i bedrifter som leverer varer og tjenester til Snøhvit. Statoil anslår at de i driftsperioden, fra 2007 og om lag 25 år fremover, vil hente inn lokale og regionale driftsleveranser for rundt regnet 240 millioner kroner årlig. 17 Kommunen vil motta rundt 85 90 millioner i eiendomsskatt per år. Ifølge Norut Samfunnsforskning (2006: 18) viser et grovt regnskap at Snøhvitutbyggingen har vært svært økonomisk lønnsom for regionen, men tilførselen av direkte petroleumsrelaterte arbeidsplasser har vært mindre.. Nordnorsk virkelighet Historisk sett har Nord-Norge ofte blitt skildret som et økonomisk problemområde. Landsdelen ble hardt rammet av krisen i mellomkrigstiden, og den tyske okkupasjonen medførte større ødeleggelser her enn i resten av landet. Siden den gang har utbygging og etablering av næringsliv i de tre nordligste fylkene vært preget av statlig innsats. Nord- Norge-planen av 1951 var med på å danne opptakten til norsk distriktspolitikk. Landsdelen gjennomgikk en rask industrialisering, og sysselsettingen i primærnæringene ble kraftig redusert, med tilhørende fraflytting fra deler av distriktene. Fra slutten av 1960-tallet fulgte en vekst i offentlig sektor. Velferdsstaten ble bygget ut og kommunalisert. Dette bremset sentraliseringsprosessene i landsdelen og skapte en mer desentralisert konsentrasjon rundt de nye kommunesentraene som var blitt etablert gjennom kommunesammenslåingene på 1960-tallet. Fra midten av 1980-tallet opplevde Nord-Norge en raskere avindustrialisering enn resten av landet. Gruve- og bergverksindustrien, fiskeindustrien, verkstedindustrien og den landbruksbaserte industrien ble kraftig forminsket. Nedgangen i industrisysselsettingen ble imidlertid veid opp av ekspansjonen i offentlig sektor, som fortsatt vokste sterkt frem til første del av 1990-tallet. Utdanning, helsetjenester, kultur, reiseliv 17 Statoil 2006b, http://www.statoil.com/snohvit 62

og andre former for privat tjenesteyting sto nå for den sterkeste økningen. Dette bidro til byvekst og en markant omlegging i retning av en serviceøkonomi. Nord-Norge ble på denne måten stadig mer lik resten av landet. De tidligere forskjellene i næringsstruktur, bosettingsmønster, servicetilbud og livsformer ble suksessivt redusert For Nord-Norge som helhet har de siste ti årene har vært preget av liten vekst i befolkningen som følge av utflytting, dårligere levekårsindikatorer, lavere sysselsettingsprosent, høyere arbeidsledighet og lavere utdanningsnivå enn resten av landet. Det er imidlertid store regionale forskjeller. Nå når søkelyset er rettet mot olje- og gassforekomstene i Nordvest-Russland og Barentshavet, er imidlertid de tre nordligste fylkene preget av optimisme og utålmodighet. En meningsmåling Norsk Respons gjorde for Finnmark Dagblad og de andre A- presseavisene i Nord-Norge (18.09.2006 18 ) viste at 68 prosent av finnmarkingene var utålmodige etter å få satt i gang oljeboring i Barentshavet, mens bare 19 prosent sa de var imot. Kravet om økt oljeaktivitet har støtte i alle politiske leire, med Ap- og Høyrevelgere som de mest ivrige. Med dette som bakteppe skal vi i kapittelet se nærmere på hvilke ressurser den nordligste landsdelen har ved inngangen til det befolkningen selv ser på som en mulig oljeæra, ved å samle en del sentrale indikatorer for samfunnslivet. Dette skal danne faktagrunnlaget for den videre diskusjonen omkring ulike utviklingsforløp og i hvilken grad hvilken grad Nord-Norge kan møte behovene for arbeidskraft, kompetanse og sosial infrastruktur som disse stiller. Presentasjonen av tallgrunnlaget vil være konsentrert om fylke, men som det ble vist i kapittelet over norsk oljehistorie, er de økonomiske effektene begrenset til relativt små områder. Sammen med det faktum at det er store variasjoner når det gjelder forutsetningene for sysselsetting og levekår, kan man spørre om nettopp fylke som analyseenhet gir et tilstrekkelig øyeblikksbilde. Vi har derfor i tillegg definert fem regioner som vi ser på som mulige vekstområder. Hvilke kommuner som utgjør de fem vekstområdene, er basert på SSBs klassifisering av økonomiske regioner. Dette er en regional inndeling mellom fylke og kommune, hvor kriteriene som ligger til grunn for grupperingen er basert på økonomiske forhold (f.eks. arbeidsmarked og varehandel). For en nærmere beskrivelse se NOS C 616. Disse vekstområdene er definert på bakgrunn av et eller flere av følgende kriterier: 1. Det er allerede etablert petroleumsvirksomhet i området. 2. Området ligger i nærhet av oppdagede eller mulige forekomster av olje- og gassressurser. 3. Området vil inngå som en aktiv del kompetansebyggingen knyttet til olje- og gassvirksomheten. På tilsvarende måte som for fylket som helhet, ønsker vi å gi en status for disse antatte vekstregionene når det gjelder befolkningsutvikling, arbeidsmarked og utdanning. 18 http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article2296888.ece 63

De fem vekstområdene Vekstområde 1: Sandnessjøen, Brønnøysund, Mo i Rana, Mosjøen og Bodø Nornefeltet ligger vest for Brønnøysund, og forsynes fra forsyningsbasen Helgelandsbase i Sandnessjøen. Videre finnes det en helikopterbase tilknyttet flyplassen i Brønnøysund, samt at den sivile helikopterbasen i Bodø innimellom brukes til letevirksomhet langt nord eller vest i norskehavet. I tillegg er norske oljeselskaper svært interessert i områdene som utgjør Nordland VI og VII. Ifølge Statoils konsernsjef, Helge Lund, er områdene blant de mest lovende leteområder på norsk sokkel. Følgende kommuner inngår: Sandnessjøen: 1820 Alstahaug 1818 Herøy 1822 Leirfjord 1827 Dønna 1834 Lurøy 1835 Træna Brønnøysund: 1813 Brønnøy 1811 Bindal 1812 Sømna 1815 Vega 1816 Vevelstad Mo i Rana 1833 Rana 1828 Nesna 1832 Hemnes Mosjøen 1824 Vefsn 1825 Grane 1826 Hattfjelldal Bodø 1804 Bodø 1836 Rødøy 1837 Meløy 1838 Gildeskål 64

1839 Beiarn 1840 Saltdal 1841 Fauske 1842 Skjerstad 1845 Sørfold 1848 Steigen 1849 Hamarøy Vekstområde 2: Harstad-regionen Harstad ble før oljeletingen startet utenfor Nord-Norge utpekt av staten som administrasjonssenter for petroleumsvirksomhet i Nord-Norge. I dag er et kontor for Oljedirektoratet, Statoils driftsorganisasjon for Nornefeltet, Statoils boreavdeling for Nord-Norge samt Hydro og Total etablert i Harstad. I tillegg har 8 9 leverandørselskap etablert seg i Harstad. Leverandørselskapenes underleverandører har også fulgt etter (Agenda-Norut 2003, OED 2006). Harstad: 1901 Harstad 1911 Kvæfjord 1913 Skånland 1915 Bjarkøy 1917 Ibestad 65

Vekstområde 3: Tromsø Tromsø utgjør utdanningssenteret i hele landsdelen. På Universitetet i Tromsø finnes kompetanse på en rekke temaer knyttet til olje- og gassvirksomhet og polare forhold. Det er derfor naturlig å tenke seg at Tromsø vil ha en rolle i kombinasjon med andre vekstområder. Tromsø: 1902 Tromsø 1933 Balsfjord 1936 Karlsøy 1938 Lyngen 1939 Storfjord 66

Vekstområde 4: Hammerfestregionen og Alta kommune Utbyggingen av Snøhvit som ble påbegynt sommeren 2002 har allerede hatt effekter på demografi, levekår, arbeidsliv og utbygging av infrastruktur i områdene rundt Melkøya. Det blir også diskutert å utvinne olje i Snøhvitfeltet, samt at Hammerfest er et mulig alternativ til ilandføring av olje fra Goliatfeltet. Hammerfest: 2004 Hammerfest 2017 Kvalsund 2018 Måsøy 2019 Nordkapp 2020 Porsanger 2021 Kárášjoga -Karasjok 2022 Lebesby 2023 Gamvik Alta kommune 2012 Alta 67

Vekstområde 5: Kirkenes Det forventes en økt interesse for leting etter olje og gass utenfor Øst-Finnmark, noe som kan føre til en oppsving for Kirkenessamfunnet. Den geografiske beliggenheten, nærheten til Russland, kan føre til at området blir et viktig knutepunkt for olje- og gassaktiviteten øst i Barentshavet. Dette fordi det både er snakk om å kunne betjene den norske delen, og også være alternativ for russisk side. Per i dag er det etablert viktig infrastruktur som stamruteflyplass og havn med dypvannskaianlegg. Kirkenes: 2030 Sør-Varanger 68

Befolkning og levekår i nord Analysen om den nordnorske virkeligheten starter med befolkningsutviklingen i de tre nordligste fylkene. Denne er sentral av i hvert fall to grunner. For det første er endringer i befolkningen som det blir sagt i Barlindhaug og Grimstad (2006), en av de mest grunnleggende indikatorene for vekst når man snakker om positiv samfunnsutvikling. Hvis vi sammenligner regionale tall fra befolkningsstatistikken med regionale levekårsindikatorer, finner vi en tett sammenheng. Dette står i sentrum for den generelle delen av analysen, som gir et øyeblikksbilde av nåsituasjonen i landsdelen. I tillegg sier befolkningsutviklingen noe om hvilke arbeidskraftsressurser landsdelen har til å møte en eventuell utvidelse av oljevirksomheten nordover. Når befolkningsutviklingen skal ses i sammenheng med scenariene, er det ut fra et perspektiv som tar utgangspunkt i hvilke reserver som finnes når det gjelder arbeidskraft, kompetanse, industrielle miljøer. Folketallet Befolkningstallet i Nord-Norge har de siste 20 årene beveget seg mellom 460 000 og 470 000 tusen. Utviklingen har vært dominert av endringene i tilflyttinger og fraflyttinger til landsdelen. Denne flyttebalansen har igjen vært påvirket av konjunktursvingninger og har derfor hatt en periodisk karakter. Ved alle høykonjunkturer etter 1980 har utflyttingen fra Nord-Norge økt sterkt. Under den nåværende høykonjunkturen er dette mønsteret i ferd med å brytes. Figur 4.9 Befolkningstall for Nord-Norge. 1987 2006 470000 468000 466000 464000 462000 460000 458000 456000 År De regionale forskjellene som ble nevnt innledningsvis gjør seg gjeldende allerede på fylkesnivå. Det har de siste 20 årene sett under ett, vært en svak prosentvis nedgang i 69

antall bosatte i Nordland, en dempet vekst i Troms, mens befolkningsnedgangen har vært noe mer markert i Finnmark. Figur 4.10 Endringer i befolkningen i Nordland, Troms og Finnmark. 1986 2006. Befolkningsendring 1986 = 100 106 104 102 100 98 96 94 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 Nordland Troms Finnmark 70

Sentralsering Figur 4.11 Gjennomsnittlig befolkningsendring i forhold til landsgjennomsnittet. På samme tid har Tromsø, Bodø og Alta hatt en befolkningsvekst på rundt 30 prosent i gjennomsnitt, som følge av at folk flytter fra de såkalte periferikommunene inn mot større sentra. Denne tendensen har sammenheng med endring i næringsstrukturen. Reduksjonen i sysselsettingen i primærnæringene og veksten i tjenesteytende næringer som krever et større befolkningsunderlag. Det faktum at det i Nord-Norge pågår en sentralisering som i resten landet, er illustrert i tabellene 4.7 og 4.8. I underkant av 60 prosent av flyttingen i landsdelen er intern. Siden 1990 har andelen som er bosatt i tettbygdestrøk økt med henholdsvis 5,5 og 7 prosent i Nordland og Troms. Bosettingsmønsteret i Finnmark har derimot ikke endret seg særlig med hensyn til sentralitet. Nå er imidlertid andelen som er bosatt i tettsteder ikke ansett som en fullstendig urbaniseringsindikator. Det kan nemlig være betydelig bebyggelse som faller utenom dette tettstedsgrepet. Lokale studier i Nord-Norge har vist at store områder i ytre kyststrøk, noen fjordstrøk og indre dalstrøk i landsdelen har tapt rundt 1/3 av sin befolkning på under 20 år, mens tettstedområdene i kommunene har hatt vekst i befolkningen (Pedersen 1991, Pedersen og Andersen 1999 og 2001). Typisk nok har denne flyttingen vært selektiv og ført til en aldring av befolkningen i de områdene som har hatt sterk nedgang i folketallet. Tabell 4.7 Personer etter om de er bosatt i tett- eller spredtbygd strøk. 1997 og 2006. Fra landsdel Oslo og Akershus Hedmark og Oppland Sør- Østlandet Til landsdel Agder og Rogaland Vestlandet Trøndelag Nord- Norge I alt 193 615 27.6 7.6 21.1 13.6 13.4 8.1 8.7 Oslo og Akershus 49 479 60.9 6.4 16.8 4.5 4.8 3.1 3.5 Hedmark og Oppland 15 206 24.2 52.5 10.0 2.4 3.8 4.3 2.7 Sør-Østlandet 39 552 21.7 3.1 63.1 3.8 3.7 2.1 2.4 Agder og Rogaland 26 456 10.5 1.4 6.3 68.2 8.7 2.2 2.6 Vestlandet 28 191 12.2 2.6 6.8 9.2 60.9 5.0 3.3 Trøndelag 15 243 13.5 3.3 6.1 3.9 7.3 58.5 7.3 Nord-Norge 19 488 14.0 3.1 7.7 5.0 5.1 8.6 56.6 71

Tabell 4.8 Personer etter om de er bosatt i tett- eller spredtbygd strøk. 1990 og 2006. Antall Andel Andel Andel 2006 2006 1990 Endring Hele Landet 4 640 219 Tettbygd 3 607 813 77,8 70 7,8 Spredtbygd 1 016 736 21,9 26,8-4,9 Uplassert 15 670 0,3 3,2-2,9 Nordland 236 257 Tettbygd 159 477 67,5 62 5,5 Spredtbygd 73 981 31,3 36,1-4,8 Uplassert 2 799 1,2 1,8-0,6 Troms 153 585 Tettbygd 100 496 65,4 57,9 7,5 Spredtbygd 51 885 33,8 40,2-6,4 Uplassert 1 204 0,8 2-1,2 Finnmark 72 937 Tettbygd 52 923 72,6 72,8-0,2 Spredtbygd 19 926 27,3 25,6 1,7 Uplassert 88 0,1 1,6-1,5 Alder De siste 20 årene har Norge vært preget av en aldring av arbeidsstyrken. Årsaken er store fødselskull like etter krigen, som nå blir eldre, og den sterke nedgangen i fødselstallene mellom 1968 og 1977. Tabell 4.9 viser yrkesbefolkningens aldersfordeling ved inngangen til 2006, og endingen i andelene (prosentpoeng) siden 1986. Som vi kan se, er reduksjonen i aldersgruppen 20 39 år sterkere i de tre nordligste fylkene enn i Norge som helhet. Dette skyldes dels at nedgangen i fødselstallene har vært større i nord, og dels at virkningen av to utflyttingsbølger i periodene 1985 88 og 1995 1998. Tabell 4.9 Andelen personer etter tiårige aldersgrupper. Fylker Nordland Troms Finnmark Norge Diff Aldersgrupper 2006 Diff 86 2006 Diff 86 2006 Diff 86 2006 86 20 29 18.1-6.8 19.1-7.4 18.1-9.3 19.2-5.5 30 39 21.5-2.3 23.6-2.0 24.3-1.8 23.6-0.8 40 49 22.5 4.3 21.9 3.6 21.7 4.2 22.3 4.1 50 59 22.0 6.3 21.1 6.3 21.7 6.7 20.6 5.1 60 69 16.0-1.4 14.4-0.5 14.2 0.1 14.2-2.9 72

Levekår Bildet som til nå er tegnet av befolkningsstrukturen i nord er velkjent. Størrelsen på befolkningen Nordland og Finnmark er fallende. I Troms øker den, selv om denne veksten er mindre enn landsgjennomsnittet. At det er en sammenheng mellom befolkningstallene og levekårsindikatorene i de tre fylkene, kan illustreres ved hjelp av figur 4.2. Tallene er hentet fra Styrings- og informasjonshjulet, som har som formål belyse forskjeller mellom kommuner i utbredelsen av sosiale problemer. Utarbeidelsen er gjort av Sosial- og helsedirektoratet og Statistisk sentralbyrå. Skalaene på indeksen og indikatorene går fra 1 til 10. For de indikatorene som er inkludert, viser figuren at Finnmark er fylket med flest sosiale problemer. Alle de tre fylkene har en indeks som ligger høyere enn landsgjennomsnittet. Figur 4.12 Levekårsindikatorer fra Hjulet 2006 for hele landet og de tre nordligste fylkene. Levekårsindikatorer 10 9 8 7 6 5 4 3 2 1 0 Indeks 2006 Indeks 2000 Sosialhjelp Vold Arbeidsledige Lav utdanning Hele landet Finmark Troms Nordland Oversikt over innholdet i indeksen Sosialhjelpstilfeller: 16 år og over per 100 innbyggere 16 år og over. 2005. Dødelighet i alt per 100 000 innbyggere: Årsgjennomsnitt 2000 2004. Alders- og kjønnsstandardiserte tall. Uførepensjonister: 16-49 år per 31. desember 2005 per 1 000 innbyggere 16-49 år. Attføringspengetilfeller: Attføringspenger i løpet av 2005 per 1 000 innbyggere 16-66 år. Voldskriminalitet: Siktelser etter bostedskommune/-bydel. Gjennomsnitt for 2000 og 2001 per 10 000 innbyggere. Registrert arbeidsledige og deltakere på arbeidsmarkedstiltak per 100 innbyggere 25-66år. November 2005. Overgangsstønad. Mottakere i alt per 100 kvinner 20-39 år per 31. desember 2005. Lav utdanning. Andel med barne- og ungdomsskolenivå som høyeste fullførte utdanning i aldersgruppen 30-39 år per 1. oktober 2004 (inngår ikke i indeksen). Indeks 2000: I kolonne 2 er vist indekstallet fra den tilsvarende undersøkelsen i 2000. 73

Befolkning og levekår hva kjennetegner vekstområdene Befolkningsutviklingen i de fem vekstområdene bærer naturlig nok også preg av sentraliseringen i landsdelen. I Sandnessjøren, Brønnøysund, Mosjøen og Bodø-området (vekstområde 1), har antall bosatte de siste 15 årene vært stabil. Bak disse tallene skjuler seg en vekst i antall innbyggere i Bodø på 20 prosent, mens så nær som alle de resterende kommunene har opplevd en nedgang i folketallet. I Harstadregionen (vekstområde 2) og Kirkenes (vekstområde 5) har også befolkningsendringen vært relativt stabil, selv om vi registrerer en svak nedgang. Vekstområdet med størst økning i folketallet er Tromsø, som på grunn av størrelsen på Tromsø kommune og innflyttingen dit, har hatt en vekst på nesten 15 prosent. Også for dette vekstområdet er mønsteret det samme som for resten av landsdelen, de små kommunene rundt minker i størrelse. Størst forholdsmessig nedgang i befolkningen finner vi i Hammerfestregionen og Alta. Selv om Alta kommune har hatt enn vekst på rundt 15 prosent i perioden, har det vært en nedgang i de andre kommunene som til sammen medfører en nedgang i regionen. Figur 4.13 Endringer i befolkningen i de fem vekstområdene. Befolkningsendring 1992 = 100 120 115 110 105 100 95 90 85 80 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 Vekstområde 1 Vekstområde 2 Vekstområde 3 Vekstområde 4 Vekstområde 5 74

Sysselsetting, kompetanse og næringsliv i de tre nordligste fylkene Når det gjelder sysselsetting og næringsliv er det tre momenter som særpreger de nordligste fylkene. De har en lavere sysselsettingsprosent, en høyere registrert arbeidsledighet, og en offentlig, sosial og personlig tjenesteytende næring som utgjør en større sysselsettingsmessig betydning i Nord-Norge enn den gjør for Norge som helhet. Næringslivet er som i resten av landet preget av høykonjunktur for tiden. Dette gir seg blant annet utslag i antall nyetableringer og økt omsetning, innen for eksempel reiseliv, bygg og anlegg og privat tjenesteyting. Antallet registrerte sysselsatte i landsdelen synker imidlertid. Høykonjunkturen i i Nord-Norge løper med andre ord sammen med en nedgang i antall sysselsatte. Landsdelen har fortsatt en næringsstruktur der vekstområder ikke kompenserer for bortfall av arbeidsplasser, spesielt i de vareproduserende næringer. Sysselsetting i nord Figur 4.14 Andelen sysselsatte personer i alderen 16 74 år i de tre nordligste fylkene og landet som helhet. 1996 2005. 72 71 70 69 68 67 66 65 64 63 62 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 Nordland Troms Finnmark Finnmárku Norge i alt Som figur 4.14 viser, ligger sysselsettingsnivået i de tre fylkene lavere sammenlignet med landet som helhet. Utviklingen er den samme, med to unntak. På landsbasis flatet sysselsettingsveksten ut i 1998, mens den falt i Finnmark. I tillegg har Troms fylke opplevd en vekst i andelen sysselsatte fra 2003. 75

Ledighet Utviklingen i den registrerte ledigheten i de tre nordligste fylkene følger utviklingen i landet som helhet. Nivået er derimot forskjellig. Finnmark og Nordland ligger henholdsvis 1,5 og 1 prosent over i gjennomsnitt, mens nivået på ledigheten i Troms er den samme. Figur 4.15 Andelen registrerte ledige personer i alderen 16 74 år i de tre nordligste fylkene og landet som helhet. 1996 2005. Ledighetsprosent 8 7 6 5 4 3 2 1 0 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 Nordland Troms Finmark Norge 76

Utdanningsnivå og -type Selv om variasjonen i utdanningsnivå sammenlignet med resten av landet i noen grad har jamnet seg ut, er utdanningsnivået i gjennomsnitt lavere i de tre nordligste fylkene. Landsgjennomsnittet når det gjelder høyere utdanning var i 2005 i underkant av 25 prosent. Naturlig nok ligger Tromsø med sitt universitet omtrent på landsnivået, med 24 prosent, mens i Nordland og Finnmark er andelen med høyere utdanning 19 og 21 prosent. Figur 4.16 Befolkningens høyeste utdanning etter nivå og fylke. 2006 Befolkningens høyeste utdaning 2005 Andel 45.0 40.0 35.0 30.0 25.0 20.0 15.0 10.0 5.0 0.0 Grunnskole Videregående Universitetsog høyskolenivå, kort Universitetsog høyskolenivå, lang Ut danningsnivå Figur 4.17 Sysselsattes høyeste utdanning etter fagfelt og fylke. 2006 Sysselsatte etter fagfelt 30.0 25.0 20.0 15.0 10.0 5.0 0.0 Norge Nordland Troms Finmark Allmenne fag Humanistiske og estetiske fag Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk Samfunnsfag og juridiske fag Økonomiske og adm inistrative fag Naturvitenskapelige fag, håndverksfag og te kn iske fa g Helse-, sosial- og idre ttsfa g Primærnæringsfag Samferdsels- og sikkerhetsfag og andre servicefag Uoppgitt fagfelt Nordland Troms Finnmark Hele landet 77

Næringsstrukturen i nord Andelen som arbeider i primærnæringene og offentlig forvaltning og annen tjenesteyting utgjør en større del av de sysselsatte i Nordland, Troms og Finnmark enn i landet som helhet. Industri og bergverksdrift har mindre sysselsettingsmessig betydning i nord enn i resten av landet. Nedenfor gis det en kort gjennomgang av hovednæringene. Tabell 4.10 Andelen sysselsatte i etter næring, for personer bosatt i Nordland, Troms, Finnmark og hele landet. 2005 Hele landet Nordland Troms Finnmark Næring I alt 100 100 100 100 01-05 Jordbruk, skogbruk og fiske 3.4 6.4 5.1 6.8 11 Utvinning av råolje og naturgass 1.3 0.5 0.6 0.5 10,12-37 Industri og bergverksdrift 11.6 9.7 6.1 6.9 40-41 Kraft- og vannforsyning 0.7 1.2 0.9 1 45 Bygge- og anleggsvirksomhet 6.8 7 7 7.3 50-55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 18.4 16.2 17.1 16.3 60-64 Transport og kommunikasjon 6.9 7.8 7.2 7.2 65-67 Finansiell tjenesteyting 2 1.2 1.4 0.9 70-74 Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift 10.6 6.6 7.6 5.9 75-99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 37.9 42.9 46.6 46.7 Uoppgitt 0.5 0.5 0.4 0.5 Primærnæringene Jordbruk, fiske inkludert oppdrett, og fangst utgjør en større del av sysselsettingen i de tre nordligste fylkene enn de gjør i resten av landet. Andelen sysselsatte primærnæringer har imidlertid gått sterkt ned de siste 20 årene. Reduksjonen i sysselsettingen var sterkest på 1980-tallet, da antall lønnstakere og selvstendige falt med 24 prosent (Temarapport 9- A). Nedgangen, som fortsatte inn på 1990-tallet og helt til i dag, rammer både jordbruket og fiskeriene. Fiskerne blir også eldre, blant annet fordi struktureringen av fiskeflåten har redusert antall fartøy og kvotene er dyre. Den relative betydningen for primærnæringene har også blitt mindre, selv om den sammenlignet med hele landet er omtrent dobbelt så stor. 78

Tabell 4.11 Antall sysselsatte i primærnæringene etter bostedsfylke. 2000 2005 Fylker 2000 2001 2002 2003 2004 2005 18 Nordland 8 143 7 947 7 794 7 897 7 993 7 384 19 Troms 4 658 4 347 4 283 4 262 4 304 3 919 20 Finnmark Finnmárku 2 658 2 551 2 621 2 539 2 562 2 405 Industrisysselsettingen I gjennomsnitt står industrinæringen for rundt 6 prosent av sysselsettingen i Nord- Norge. Den domineres av fiskeforedling, metallindustri annen næringsmiddelproduksjon og grafisk produksjon. De fleste industribransjene i landsdelen er direkte eksportrettede, eller underleverandører til annen konkurranseutsatt industri i Norge. Sammen med primærnæringen er industrien den næringen som har opplevd størst nedgang i sysselsettingen de siste årene. Utviklingen innenfor fiskeindustrien de siste årene er en medvirkende årsak. Norut samfunnsforskning (2006) rapporterer om 26 konkurser i fylket i perioden fra 2000 til 2004. Tabell 4.12 gir tall fra 2000, som viser at nedgangen i antall sysselsatte i næringen er på ca 13 prosent totalt i landsdelen. Tabell 4.12 Antall sysselsatte i industrien etter bostedsfylke. 2000 2005 Fylker 2000 2001 2002 2003 2004 2005 18 Nordland 12 228 12 081 11 445 11 004 11 032 10 962 19 Troms 5 577 5 498 5 286 5 052 5 054 4 998 20 Finnmark Finnmárku 3 342 3 355 2 912 2 523 2 554 2 407 Bygg og anlegg Som tabell 4.13 viser, har bygg og anleggsnæringen samme sysselsettingsmessige betydningen i Nord-Norge som i resten av landet. Dette er en bransje som er utsatt for til dels store konjunktursvingninger. Ifølge Norut samfunnsforsknings (2006) konjunkturbarometer for landsdelen er ordretilgangen god, men knappheten på arbeidskraft kan hemme veksten. Omsetningstallene for næringen gjengitt i figur xx viser en sterk vekst de siste 6 årene, og særlig i Finnmark. Sysselsettingstallene på fylkesnivå for perioden 2000 2005 viser imidlertid liten eller ingen endring i antallet sysselsatte som er knyttet til næringen. 79

Tabell 4.14 Antall sysselsatte i bygg- og anleggsnæringen etter bostedsfylke. 2000 2005 Fylker 2000 2001 2002 2003 2004 2005 18 Nordland 7 949 8 097 7 794 7 838 7 613 7 807 19 Troms 5 364 5 294 5 196 5 179 5 176 5 381 20 Finnmark Finnmárku 2 596 2 610 2 601 2 558 2 536 2 591 Reiseliv Reiseliv utgjør en stadig viktigere del av næringsgrunnlaget i Nord-Norge. Tall fra 2005 viser at antall gjestedøgn ved hotell- og overnattingsbedrifter i Nord-Norge økte med 5,4 prosent fra året før. Tilsvarende tall for hele landet viste en økning på 4,6 prosent. Det har aldri vært registrert så mange gjestedøgn i noen av de tre nordligste fylkene. Veksten knyttet til utbyggingsprosjektet på Melkøya gjenspeiler seg i lufttransporten og i hotellsektoren i Vest-Finnmark. Nordland, hvor Lofoten er det store merkenavnet, er det fylket som har høyest andel av ferie- og fritidsreisende i de nordligste fylkene, og for landsdelen som helhet utgjør ferie- og fritidsreiser 47 prosent, kurs og konferanser 13 prosent og yrkestrafikk 40 prosent. Når det gjelder utviklingen i antall sysselsatte innenfor hotell og restaurant samt transportnæringen, viser tall fra 2005 at nivået er synkende. Transport og kommunikasjon inneholder i tillegg til tall for passasjertransport også tall for godstransport, og post- og teleområdet. Det vil si at sysselsettingsnivået i næringen også er avhengig av utviklingen innen vareproduserende næringer i tillegg til turisme. Tabell 4.15 Antall sysselsatte i hotell og restaurant etter bostedsfylke. 2000 2005. Fylker 2000 2001 2002 2003 2004 2005 18 Nordland 4 108 3 975 3 885 3 688 3 683 3 506 19 Troms 2 994 2 959 2 991 2 930 2 826 2 794 20 Finnmark Finnmárku 1 418 1 361 1 317 1 327 1 337 1 306 Tabell 4.16 Antall sysselsatte i transport og kommunikasjon etter bostedsfylke. 2000 2005. Fylker 2000 2001 2002 2003 2004 2005 18 Nordland 9 530 9 400 9 155 8 858 8 618 8 718 19 Troms 6 006 5 936 5 917 5 780 5 552 5 530 20 Finnmark Finnmárku 2 755 2 762 2 636 2 546 2 483 2 565 80

Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting Offentlig sektor og tjenestesektoren stod i fjerde kvartal 2005 for over 46 prosent av sysselsettingen i Troms og Finnmark, og i underkant av 43 prosent i Nordland. Dette er henholdsvis 8 og 5 prosent høyere enn landsgjennomsnittet. Det er særlig to momenter som blir trukket frem for å forklare betydningen av næringen. For det første har landsdelen som følge av store avstander og spredt bosetting, en spesiell kommunestruktur. I tillegg utgjør Forsvaret en større del av offentlig forvaltning sammenlignet med resten av landet. Ser vi på tallene fra 2000, fortsetter antall sysselsatte å øke, og veksten har vært sterkest innen helse og sosial omsorg, undervisning og annen forretningsmessig tjenesteyting. Tabell 4.17 Antall sysselsatte i offentlig forvaltning og annen tjenesteyting etter bostedsfylke. 2000 2005. Fylker 2000 2001 2002 2003 2004 2005 18 Nordland 46 079 46 335 46 463 47 841 47 691 48 141 19 Troms 33 692 34 650 34 785 35 402 35 175 35 823 20 Finnmark Finnmárku 16 128 16 403 16 270 16 627 16 423 16 801 Hva kjennetegner vekstområdene? For fylkene som helhet har det altså vært en nedgang i sysselsettingen i Nordland og Finnmark, mens tallene for Troms viste en liten økning på linje med landet som helhet. Begrenser vi analysen av utviklingen innenfor sysselsetting og næringsliv til de fem vekstområdene, er bildet noe annerledes. I Sandnessjøen, Brønnøysund, Mosjøen og Bodø har totalt antall sysselsatte gått noe ned de siste fem årene. Det samme gjelder Harstadregionen. Ser vi kun på Bodø og Harstad, viser tallene en vekst, noe som kan knyttes til sentraliseringen landsdelen opplever. De tre resterende vekstområdene opplever alle en økning i antall sysselsatte, og denne økningen er også her sterkest i de sentrale kommunene. Næringsstrukturen bekrefter avhengigheten av offentlig sektor i landsdelen. I Kirkenesregionen er over halvparten av de sysselsatte registrert med et arbeidsforhold innenfor offentlig forvaltning og sysselsetting. Bortsett fra Tromsøregionen ligger utdanningsnivået noe lavere enn for landet som helhet. 81

Figur 4.18 Endringen i totalt antall sysselsatte etter bosted. 2000 2005 105 104 103 102 101 100 99 98 97 96 95 2000 2001 2002 2003 2004 2005 Vekstområde 1 Vekstområde 2 Vekstområde 3 Vekstområde 4 Vekstområde 5 Tabell 4.18 Antall sysselsatte i alt etter vekstområde. 2000 2005 2000 2001 2002 2003 2004 2005 I alt 134 804 135 646 135 153 135 027 13 5324 135 730 Vekstområde 1 59 580 59 859 59 607 59 345 59 388 59 438 Vekstområde 2 15 235 15 509 15 336 15 287 15 189 14 964 Vekstområde 3 39 119 39 361 39 423 39 636 39 760 40 369 Vekstområde 4 20 870 20 917 20 787 20 759 20 987 20 959 Vekstområde 5 4 512 4 700 4 671 4 554 4 653 4 669 82

Tabell 4.19 Antall sysselsatte i alt etter arbeidsstedskommune. 2000 2005. Næringsstruktur Næring Område 1 Område 2 Område 3 Område 4 Område 5 I alt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 01-05 Jordbruk, skogbruk og fiske 6,1 4,3 3,9 6,6 2,6 11 Utvinning av råolje og naturgass 0,6 1,7 0,3 0,8 0,3 10,12-37 Industri og bergverksdrift 9,1 5,4 5,6 7,0 4,9 40-41 Kraft- og vannforsyning 1,2 0,7 0,9 1,2 0,6 45 Bygge- og anleggsvirksomhet 6,9 7,1 6,5 7,8 7,8 50-55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 15,8 19,5 17,0 18,0 16,3 60-64 Transport og kommunikasjon 8,3 7,5 7,3 7,8 7,3 65-67 Finansiell tjenesteyting 1,4 1,2 1,9 0,8 0,6 70-74 Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift 6,5 7,0 9,2 6,2 6,1 75-99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 43,7 45,1 47,0 43,3 53,3 00 Uoppgitt 0,4 0,4 0,4 0,6 0,3 Figur 4.19 Andelen med utdanning på universitets-/høyskolenivå etter vekstområder. Høyere utdanning 30 25 20 Andel 15 10 5 0 1 Norge Vekstområde 1 Vekstområde 2 Vekstområde 3 Vekstområde 4 Vekstområde 5 Indikatorene som er satt opp baserer seg på offisiell statistikk fra Statistikk sentralbyrå, og gir et generelt bilde av de fem områdene. I forbindelse med utbyggingen av Snøhvit kan vi allerede nå gi eksempler på hva slags type virkninger utbyggingen av olje- og petroleumsvirksomheten har på næringslivet og sysselsettingen i vekstområde 4. For Alta og Hammerfest har aktivitetene knyttet til Snøhvit hatt stor betydning for omsetning og sysselsetting i de lokale bygge- og anleggsbedriftene. Sammenlignet med 2000 opplevde bedriftene innenfor bygg- og anleggsnæringen i Finnmark en nesten 83

tredobling av omsetningen i 2005. Tallene for i år viser en nedgang, men næringen er fortsatt preget av en høykonjunktur. Figur 4.20 Omsettingen i bygg- og anleggsnæringen etter bostedsfylke. 2000 2005 600 500 400 300 200 100 0 18 Nordland 19 Troms Romsa 20 Finnmark Finnmárku Hele landet Den offisielle sysselsettingsstatistikken fanger til en viss grad opp det økte aktivitetsnivået som følge av utbyggingen av Melkøya. Ser vi bare på bygg- og anleggsnæringen, er antall sysselsatte som hadde Hammerfest som arbeidssted mer enn doblet fra 2001 til 2005. Dette kan relateres til en større bedriftsetablering hovedkontraktøren AFS Pihl for Civil II-kontrakten, registreres i Hammerfest som ble registrert i 2003. Bedriften har det vesentligste av sin aktivitet i kommunen, stort sett med arbeidskraft utenfra (innpendlere). I takt med prosjektfremdriften sank sysselsettingen i næringen fra begynnelsen av 2004 frem til inngangen av 2005. Arbeidsinnvandrere utgjorde altså en stor andel av de sysselsatte i forbindelse med utbyggingen. I Arbeidsliv i Norden (Tema energiområdet i nordområdene) anslås det at siden 2001 har 15 000 personer fra 60 ulike nasjonaliteter arbeidet på Melkøya. En vanlig dag vil 2700 tilreisende anleggsarbeidere jobbe her. En annen næring som har vokst i forbindelse med Snøhvit, er forretningsmessig tjenesteyting. Det har som ventet vært vekst i tjenester som vakthold og rengjøring. I tillegg skal også bedrifter som driver med blant annet byggplanlegging og bedriftsrådgivning ha økt sysselsettingen (NIBR 2005). For kommunene rundt Hammerfest endret ikke Snøhvit den negative utviklingen i småkommune, mens veksten i Alta fortsatt var stabil. 84

Utdanningstilbud Landsdelens utdanningsinstitusjoner En helt fundamental premiss for positive ringvirkninger av olje- og gassvirksomheten er at landsdelen har et virksomt fagmiljø og et bredt utdanningstilbud på området. På Nord-Norge-konferansen 2006 i Tromsø formulerte utenriksministeren et klart mål, nemlig at Norge skal være den nyskapende og ledende kunnskapsnasjonen i nordområdene. Verktøyet er en langsiktig satsing på forskning og utvikling. I forstudien Petroleumsrettet næringsutvikling i Nord-Norge (Barlindhaug 2005) gis det en oversikt over utdanningstilbudene i landsdelen. Det konkluderes her med at landsdelen har et godt breddetilbud innefor høyere utdanning, med ett universitet og en rekke høyskoler av ulike slag. Finnmark har et noe mer begrenset tilbud enn de øvrige fylkene. I rapporten blir følgende utdanningsinstitusjoner nevnt Finnmark o Høgskolen i Finnmark (HIF) med om lag 1700 studenter (omregnet til heltidsekvivalenter, Statistisk sentralbyrå 2000) med avdelinger i Alta og Hammerfest o Sami Allaskuvla/Samisk Høgskole (SA/SH) i Kautokeino som i 1999 hadde 120 studenter. Troms o Universitetet i Tromsø (UITØ) med 6200 studenter o Høgskolen i Tromsø (HITØ) med 2200 studenter Bachelor/ingeniør i prosess- og gassteknologi Ingeniør i nautikk (3-årig Bachelor) Ingeniør i automatiseringsteknikk (3-årig Bachelor): o Bedriftsøkonomisk Institutt (BI Tromsø) med 300 studenter o Høgskolen i Harstad (HIH) med 1000 studenter Totalt sett har Tromsø altså knappe 9000 studenter og er dermed det klart største studiestedet i landsdelen. Nordland o Høgskolen i Bodø (HBO) med 3600 studenter er den klart største o Høgskolen i Narvik (HIN) og o Høgskolen i Nesna (HINE) som hver har ca. 1000 studenter o BI Nordland i Rana som har om lag 200 studenter. Landsdelen har m.a.o. rundt 17 000 heltidsstudenter, eller 9,8 prosent av studentene i landet. Omtrent halvparten av studentene holder til i Tromsø. Totalt sett kommer 75 prosent av søkerne som møter til start på grunnutdanninger ved utdanningsinstitusjonene i Nord-Norge fra landsdelen (Gjennomsnittstall 1998 og 2001 fra Samordna opptak (SO) og lokale opptak (LOK)). Høyest andel nye studenter fra landsdelen har høyskolene i Tromsø og Harstad, samt Sami Allaskuvla/Samisk Høgskole, som rekrutterer 80 85 prosent av studentene fra landsdelen. Høyskolene i Finnmark, Narvik, Bodø og Nesna, rekrutterer 75 78 prosent av studentene fra landsdelen, eller 22 25 prosent utenfra landsdelen. Universitetet i Tromsø rekrutterer 85

knapt 65 prosent fra landsdelen, og altså vel 35 prosent utenfra, og er altså den utdanningsinstitusjon i landsdelen som i størst grad rekrutterer studenter sørfra (NIBRnotat 2002:107). Selv om utdanningsinstitusjonene er lokalisert til noen utvalgte steder i landsdelen, driver de fleste av dem i tillegg desentraliserte tilbud, i hovedsak i eget fylke, men også i noen tilfeller i et av de andre fylkene i landsdelen. Disse tilbudene er ofte lokalisert til regionssentra i regioner uten høyskole/universitet, men av og til også til et av de andre høyskolestedene, og da gjerne i samarbeid med høyskolen på stedet. De fleste av undervisningsinstitusjonene nevnt ovenfor har tilbud som er relevant for olje- og gassindustrien. En fullstendig liste er gitt i vedlegg 3. Når det gjelder de definerte vekstområdene har Tromsø, Alta, Bodø og Harstad et studietilbud som dekker om lag 80 prosent av heltidsstudentene i de tre fylkene. Dette er en naturlig følge av at områdene er avgrenset blant annet fordi de vil inngå som en aktiv del i kompetanseutbyggingen. Infrastruktur I dette avsnittet gis det en kort oversikt over infrastrukturen til de tre nordligste fylkene. Nord-Norge er preget av en befolkningsstruktur og et næringsliv som er lokalisert på et fåtall sentrale områder, med lange avstander og dårlig utviklede kommunikasjoner. I nordområdeperspektiv blir det sett på som viktig å sikre næringslivet et effektivt transportnett nordover. Figur 4.21 er et oversiktskart som gjengir plasseringer av havner, hovedvei og jernbane. 86

Figur 4.21 Plassering av havner, hovedvei og jernbane. Kilde: Trykket med tillatelse fra Ocean Futures, Oslo, Ocean Futures Sjøtransport I Finnmark er det seks havner som hadde en godsomsetning på mer enn 10 000 tonn i 2001. Dette var (med antall 1000 tonn i parentes): Alta (525), Hammerfest, (416), Nordkapp (264), Kirkenes (218), Båtsfjord (153) og Vadsø (121). I Troms var det to havner med en tilsvarende omsetning. Dette var Tromsø (1175) og Harstad (555). I Nordland var det ni havner med en samlet godsomsetning i havene på mer enn 10 000 tonn gods. Dette var Narvik (12.258), Mo i Rana (3134), Brønnøy (1382), Mosjøen (664), Bodø (615) Sortland (312), Hadsel (273), Andøy (108) og Sandnessjøen (108). Narvik er den klart største havnen i Nord-Norge dersom man måler godsomsetning. Den største containerhavnen i Nord-Norge er Bodø med om lag 10 000 containere i 2001. Den nest største er Tromsø med 3474 containere og dernest Alta med 2774 containere. Jernbane Jernbanen i Nordland er på om lag 440 km og går opp til Bodø. I Troms og Finnmark er det ingen kommersiell jernbane for persontrafikk. Ofotbanen er en jernbane som går 87

fra Narvik og østover over riksgrensen og inn i Sverige, hvor den er integrert med den svenske jernmalmsbanen. På den norske siden er Ofotbanen 47 km lang, enkeltsporet og elektrifisert. Mellom Kiruna og Narvik ble det i 2003 fraktet om lag 14 millioner tonn malmprodukter. I tillegg går det noe persontransport på banen. Veier Ser vi på hele Barentsregionen, er det de tre nordligste norske fylkene som har største veitetthet. Her er det 0,17 km med vei per km 2. De finske områdene hadde 0,13 km vei per km 2, de svenske 0,10 km vei per km 2 og de russiske områdene 0,02 km vei per km 2. I Finnmark er det 4233 km med vei. 2139 km er riksvei, 626 km er fylkesvei, mens resten er kommunale veier. I Troms er det 5387 km med vei. 1767 km er riksvei, 1724 km er fylkesvei, mens resten er kommunale veier. I Nordland er det 8850 km med vei. 2754 km er riksvei, 2578 km er fylkesvei, mens resten er kommunale veier. Flytrafikk I forbindelse med utredningen av konsekvensene av den helårlige petroeloumsvirksomheten i nord, ble det gitt en gjennomgang av de fleste flyplassene i landsdelen av Avinor (grunnlagsrapport 20). Dette for å undersøke hvordan situasjonen er i Nord-Norge i forhold til det behovet petroleumsvirksomheten kan komme til å stille. Det norske luftfartssystemet har tre nivåer av flyplasser. Store nasjonale flyplasser, middels store nasjonale flyplasser og mindre regionale flyplasser. De regionale flyplassene flyr kun på de større flyplassene innenfor samme region. I de norske nordområdene er det to store nasjonale flyplasser. Det er Bodø og Tromsø. Seks flyplasser kategoriseres som middels store nasjonale. Det er Evenes, Bardufoss, Alta, Lakselv, Kirkenes og Svalbard. Det er i tillegg 20 mindre regionale flyplasser i regionen. I rapporten fra Avinor blir blant annet flyplassenes kapasitet og status i dag, muligheter for utvidelse, hvor egnet de er til å huse helikopterbaser, miljøforhold (støy med mer), og investeringsbehov gjennomgått. En oppsummering er gitt i Helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten-Barentshavet Sammendragsrapport (2003). Det slås fast at selv om Avinors lufthavner i varierende grad er egnet for etablering av eventuelle helikopterbaser i sammenheng med petroleumsaktivitet i området Barentshavet Lofoten, er de syv stamruteplassene i all hovedsak tilgjengelige arealreserver som kan disponeres til mulige fremtidige baser for helikoptervirksomhet. Med få unntak, er det allerede avsatt arealer i disse som vil være egnet som baser for helikopter. Største arealbegrensninger gjelder Svalbard lufthavn, Alta lufthavn, mens Harstad/Narvik lufthavn og Kirkenes lufthavn har meget gode arealreserver. I noe mer begrenset grad har Bodø og Tromsø lufthavner tilgjengelige arealreserver for slik virksomhet. Dersom det blir aktuelt med slike baser, er det imidlertid behov for å gå gjennom sider ved driften, plassenes lufttrafikkledelse, herunder bemanning, samt prosedyrer for inn- og utflyging, og i tillegg se om det er behov for å revidere dagens støysoner på de berørte plassene. På de regionale lufthavnene er arealreservene gjennomgående langt mer begrenset, og dagens infrastruktur er bare i liten grad tilrettelagt for mulige nye utvidelser og aktiviteter. 88

Tabell 4.20 Passasjertrafikk med fly for utvalgte flyplasser og områder Flyplasser Antall reisende Tromsø 1 031 Bodø 803 Evenes 384 Alta 243 Kirkenes 160 Er den nordligste landsdelen forberedt? En oppsummering Dette avsnittet har vært ment som et faktagrunnlag når det gjelder hvilke ressurser de tre nordligste fylkene har til å møte fremtidige behov for arbeidskraft, kompetanse og sosial infrastruktur. Sett under ett er den nordligste landsdelen åpenbart et krevende område. Man har en befolkningsutvikling som er sårbar for konjunktursvingninger, endringer i det lokale arbeidsmarkedet og de generelle levekår. Det er foregår en sentraliseringsprosess ved at befolkningen øker i storkommuner som for eksempel Bodø, Harstad, Tromsø og Alta. Sysselsettingen i landsdelen er preget av en høy andel sysselsatte i offentlig sektor, og har et utdanningsnivå som ligger noe lavere sammenlignet med landet som helhet. I tillegg har aldringen av arbeidsstyrken i de tre nordligste fylkene vært sterkere enn i resten av landets fylker. Bildet som tegnes kan tyde på at de tre nordligste fylkene vil være avhengig av å importere arbeidskraft, noe som også anleggsarbeidet på Melkøya ga klare signaler om. Siden 2001 ble det anslått at ca 15 000 arbeidere fra 60 ulike nasjonaliteter har bidratt her. I tillegg er det viktig for landsdelen at innbyggerne blir. NIBR gjennomførte ved årsskiftet 2004/2005 en spørreundersøkelse blant Hammerfest-ungdom mellom 16 og 25 år. Halvparten av de spurte kunne tenke seg å bo i Hammerfest i fremtiden. Sammenlignet med tilsvarende studier om holdninger til hjemstedet som fremtidig bosted fra andre deler av landet, var det relativt sett færre Hammerfest-ungdommer som svarte ubetinget ja på spørsmålet om de ønsket å bli boende. Når det gjaldt preferansen for Hammerfest som fremtidig bosted, var den langt sterkere enn preferansen for Finnmark. Det vil si at det var forholdene i hjemkommunen som ville være avgjørende og ikke hjemfylket. Jobbmuligheter var det forholdet som ble tillagt størst vekt når ungdommene ble bedt om å vurdere hva som telte mest for valg av bosted. Selv om det i forstudien Petroleumsrettet næringsutvikling i Nord-Norge (Barlinhaug 2005) konkluderes med at landsdelen har et godt breddetilbud innenfor høyere utdanning, er det stor enighet mellom de sentrale og lokale myndigheter om at utdanningstilbudet må utbygges, både ved å videreutvikle studietilbudet og ved å øke samarbeidet forskningsinstitusjonene imellom. Dette har ført til en del aktivitet i området, som for eksempel at UIT nå i tillegg til konkrete forskningsprosjekter om 89

emnet også planlegger mastergradstudium i energi og miljø. I forbindelse med Snøhvit er det kommet i stand et samarbeid mellom høyskolene i Narvik, Alta og Tromsø. Landsdelens topografi vil også kreve en videre utbygging av infrastruktur om etableringen av olje- og gassnæringen skal komme hele Nord-Norge til gode. 90

5 Kampen om Nord aktørenes forventninger, strategier og planer Innledning I dette kapittelet stiller vi spørsmål om de sentrale aktørenes syn på og forventninger til olje- og gassutvinning i nord, samt deres planer og strategier. På denne måten vil vi danne et bilde av likheter og ulikheter i forventninger og tilpasninger. Finnes det systematiske forskjeller mellom nasjonale myndigheter, lokale myndigheter, oljeselskapene og leverandørindustrien og interesseorganisasjoner? Hvilke kritiske valg vil avgjøre omfanget av de ringvirkningene som følger av olje- og gassaktiviteten i nord? Vi er mao. opptatt av innholdet og dynamikken i den interessekampen som vil utspille seg i årene som kommer. Analysen bygger på intervjuer med sentrale aktører og på gjennomgang av dokumenter fra disse aktørene. Vi søker å få innsikt i, og like viktig, sammenstille aktørenes forestillinger, forventninger og planer. En slik analyse blir omfattende: det er mange aktører, mange politikkfelt og ulike aktørtilpasninger som har betydning for utviklingen og alt henger sammen med alt. Vi har derfor måtte gjøre noen valg i hva vi leter etter og hvordan vi presenterer resultatene av analysen. Følgende aktører er intervjuet: Statlige myndigheter Departement og direktorat (OED og OD) Oljeselskaper Statoil Leverandørindustri fire selskaper Kommuner et utvalg kommuner i de tre fylkene Fylker de tre nordligste Utdanningsinstitusjoner Bodø, Tromsø, Narvik Næringsforeninger Interesseorganisasjoner nasjonalt og lokalt (NI, OLF, LO, miljø.org m.fl.) Ut fra intervjuer med disse og gjennomgang av dokumenter (se under for en mer detaljert redegjørelse), har vi delt den videre diskusjonen inn i tre spørsmål: Hva kjennetegner en overordnet nasjonal politikk for nord? Hva preger de rådende virkelighetsoppfatningene varierer forventninger, ønsker og planer? Hvor samkjørte er de ulike aktørene når det gjelder tiltak for å snu Norge på hodet? Hvilke fremtidsbilder finnes hvor, når og hvordan skal de realiseres? 91

Denne analysen viser med tydelighet at betegnelsen kampen om nord fanger et sentralt poeng. Det er store forskjeller i aktørenes forventninger til olje- og gassaktiviteten i nord, ikke minst mellom ulike geografiske områder i de tre nordligste fylkene. Det er betydelige forskjeller i synet på hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre en ønsket utvikling. Og, ikke minst, tidsdimensjonen er en uklar størrelse i våre forsøk på å tegne et fremtidsbilde; mens mye av den lokale aktiviteten og forberedelsene har et relativt kort tidsperspektiv, snakker selskapene om svært langsiktige planer. Det er med andre ord langt fra et felles bilde av hva som vil skje i årene som kommer. I seg selv er dette et funn nettopp fordi en sterk grad av koordinering og felles mål kan være avgjørende for å realisere en ønsket utvikling. Vårt inntrykk etter denne analysen er at svært mange brikker skal falle på plass før Norge er snudd på hodet, som ECONs analyse viste så sent som i 2006. Ifølge ECONs scenario om hva som kan skje frem til 2025 dersom forventningene om store petroleumsforekomster i Barentshavet slår til, og Norge bestemmer seg for å ta disse ressursene i bruk, er mulighetene store: Fra fraflytting, arbeidsløshet og statlig tiltakeri ble Nord Norge omskapt til et pressområde med tilflytting og et dynamisk og sterkt internasjonalt orientert næringsliv. (ECON 2006: 2) og Flere av leverandørbedriftene fant etter hvert grunn til å etablere virksomhet i Nord Norge, noe som virket meget positivt inn på næringsutviklingen i byer som Harstad og Tromsø. (ECON 2006: 18). Dette scenarioet ble presentert på NHOs årskonferanse i 2006, og vakte betydelig oppmerksomhet i forkant av sluttføringen av den helhetlige forvaltningsplanen for Lofoten/Barentshavet. Vår analyse viser at få av aktørene faktisk forventer en slik utvikling, og at de har et langt mer jordnært forhold til hva som kan skje med arbeidsog samfunnsliv i nord. Det avgjørende i denne analysen er likevel ikke å gi et presist bilde av fremtiden, men å identifisere kritiske valg for å sikre betydelige ringvirkninger av olje- og gassaktiviteten utenfor kysten i Nord. De sentrale valgene synes å være: Overordnet nasjonal olje- og gasspolitikk krav til ilandføring og nedstrømsaktivitet Utbygging og funn ikke minst åpning av Nordland VI og VII Evne til å gjøre lokale valg og samkjøringer i nord Utbygging på russisk side og adgang til russiske markeder En systematisk satsing på nasjonal og statlig drevet politikk for å lokalisere tilliggende og komplementær virksomhet i nord som miljøovervåking, ressursovervåking, kontroll og tilsynsoppgaver, utdanning, forskning m.v. Evne til å balansere olje- og gassutvinning med andre næringer, ikke minst fiskeri og reiseliv Nærmere om metode aktørintervjuer og dokumentgjennomgang Analysen i dette kapittelet er bygget på dybdeintervjuer med sentrale aktører og gjennomgang av dokumenter utarbeidet av disse. Analysen bygger på i alt 29 intervjuer som er gjennomført med representanter for Olje- og energidepartementet, 92

Oljedirektoratet, ulike sentrale næringsorganisasjoner, et sentralt oljeselskap, nasjonale leverandøreselskaper, regionale næringsforeninger i Nord-Norge, universiteter og høyskoler i Nord-Norge, et av fylkene i Nord-Norge, og aktuelle kommuner i Nord- Norge. 19 Formålet med intervjuene var å kartlegge hvilke konkrete planer ulike aktører faktisk har når det gjelder olje- og gassutvinning i Nord-Norge, og hvilke ønsker de har når det gjelder fremtidig utvikling. I tillegg er det lagt opp til å få tilbakemelding på de utviklingsforløpene som ble tegnet i kapittel 2, og vekstområdene definert i kapittel 4. Dette ble gjort for å få en tilbakemelding på hvor realistiske disse er. I tillegg ville vi fange ulikheter i forventninger og ønsker mellom aktører som petroleumsnæringen og andre næringer, mellom petroleumsnæringen og miljøorganisasjonene, og mellom ulike geografiske områder i nord. Nord-Norge består av et omfattende geografisk område, med både et stort antall kommuner og bedrifter som har planer om eller arbeider i tilknytning til fremtidig oljeog gassutbygging. Naturlig nok omfatter ikke intervjuene alle disse. Til grunn for intervjuene lå en intervjuguide 20 hvor vi tok for oss overordnede synspunkter, konkrete planer og forventninger til fremtidig utvikling. Under hvert av punktene ble det stilt en del oppfølgingsspørsmål. 21 Vi intervjuet aktører med ulike målsetninger og virkeområder. Ikke alle hovedtemaene var like relevante for alle vi intervjuet. I tillegg opplevde vi en læringseffekt i løpet av intervjuperioden, og opplegget var med hensikt utformet fleksibelt, slik at innspill som fremkom tidlig i intervjuprosessen kunne følges opp i senere intervjuer. Intervjuene varte i snitt i overkant av en time. Alle intervjuene er dokumentert i form av referater og lydfiler. I tillegg til aktørintervjuene har vi gjennomført en dokumentgjennomgang. Utgangspunktet for dokumentgjennomgangen er at det finnes dokumenter fra stortinget, departementene, de tre nordligste fylkene, kommunene i landsdelen, oljeselskaper og leverandører lokalisert sentralt og lokalt. Videre er offentlige etater, universiteter og høyskoler utformere av planer av ulike slag. I tillegg fokuseres det på organisasjonenes arbeid. Med organisasjoner siktes det her til ulike organiserte interesser i det korporative Norge, som næringsorganisasjoner og miljøorganisasjoner. Endelig finnes det enkelte uavhengige aktører, som enten på oppdrag av andre, eller på egne vegne, kan synes å ha ulike interesser knyttet til olje- og gassutvinning i Nord-Norge. Vi står mao. overfor en rekke dokumenter, satt sammen for ulike formål. Gjennomgangen er avgrenset til stortingsmeldinger med dertil hørende innstillinger og vedtak, NOUer og andre strategier fra departementene, strategier og planer fra ulike statlige organ, strategier fra de tre nordlige fylkene, fra regionale samarbeidsorgan og lignende. Det er også innhentet dokumenter fra et utvalg kommuner i Nord-Norge. Disse omfatter ikke alle kommunene i de tre nordligste fylkene, men de dekker variasjoner i størrelse og nærhet til petroleumsnæringene. Kommunene innbefatter blant annet Tromsø, som den største kommunen i Nord-Norge, Finnmarks største kommune Alta, og Porsanger som 19 Se intervjuliste. 20 Se vedlegg 4 21 Disse var i ulik grad relevante, og ble benyttet i den grad det var aktuelle problemstillinger. 93

er en mindre kommune med liten eller ingen petroleumsaktivitet per i dag. 22 Endelig har vi tatt for oss dokumenter fra ulike uavhengige aktører. Disse er i stor grad utarbeidet i forbindelse med arbeidet med ULB en (utredning av konsekvenser av helårlig petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barentshavet) i 2003 og forvaltningsplanen i 2006. Her gis det en gjennomgang av ulike økonomiske, demografiske og ressursmessige forutsetninger for nærings- og sysselsettingsmessige virkninger av olje- og gassutvinning utenfor kysten av Nord-Norge. Dokumentene kan i noen grad tenkes å uttrykke ulike forventninger til konsekvenser av olje- og gassutvinning i landsdelen. Vi har også forsøkt å innhente strategi- og plandokumenter fra foretak innen petroleumsnæringen, uten særlig resultat. Dette både fordi slike dokumenter gjerne holdes interne, og fordi det i mindre grad legges vekt på produksjon av denne typen strategidokumenter. Formålet med dokumentgjennomgangen er å utdype aktørintervjuene ved å synliggjøre rammebetingelsene for olje- og gassvirksomhet generelt, og olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge spesielt, ut fra skriftlige kilder. Dette gjelder på den ene siden den nasjonale styringen av petroleumssektoren, og på den andre siden regional- og distriktspolitikken, og innretningen på den i forhold til petroleumssektoren. I tillegg ønsker vi en oversikt over hvilke forventninger og planer aktørene har, og hvilke konkrete virkemidler de ønsker skal tas i bruk for å oppfylle disse forventningene og planene. En overordnet politikk for nord? Vårt første spørsmål i denne analysen er: Hva er den overordnede politikken for olje- og gassutvinning i nord? Hva er rammebetingelsene og de sentrale politiske føringene på den utviklingsprosessen som skal komme? I denne kartleggingen velger vi i tillegg til petroleumssektoren, å ta med dokumenter som omhandler Nord-Norge som region, og dermed de regionale og distriktspolitiske rammer som eventuelt legges rundt petroleumsvirksomhet i distriktene generelt, og Nord-Norge spesielt. Petroleumsvirksomheten i Norge er et av få næringsområder som i stor grad styres langsiktig, og gjennom en aktiv statlig styring. Av den grunn gis det først en oversikt over de overordnede langsiktige rammebetingelsene for olje- og gassvirksomheten i Norge. I tillegg til å beskrive disse, kommenteres det hvilken støtte rammebetingelsene har i Stortinget, og indirekte, sannsynlighetene for mulige endringer. Denne gjennomgangen av de overordnede føringene for utviklingen i nord viser store ambisjoner både når det gjelder olje og gass og på andre områder. Likevel er det til dels motsetninger mellom en forutsigbar og lønnsomhetsorientert olje- og gasspolitikk og spesifikke krav til konsesjonsvilkår i nord. Videre er det uklare koblinger mellom på den ene siden en nasjonal politikk for olje- og gassvirksomhet og andre politikktiltak knyttet til en nordområdesatsing. Kombinasjonen av betydelige ambisjoner for fremtiden og et 22 Se vedlegg 5 for en oversikt over dokumentene vi gikk gjennom. Vi forsøkte å gjøre et større søk etter ulike plandokumenter fra flere kommuner i nord, men dette viste seg vanskelig. Få kommuner har egne dokumenter med hensyn til olje og gass, i alle fall tilgjengelig, noe som i seg selv er av interesse. 94

svært sammensatt og uklart politikkfelt i form av nordområdepolitikk kan paradoksalt nok gjøre politikkfeltet så omfattende og sammensatt at debatten om nødvendige politiske tiltak blir vanskelig å føre. Det kan være en av grunnene til at svært få av våre informanter dokumenterte en klar mening om styrker og svakheter i den overordnede nasjonale politikken. Snarere enn konkrete krav til en overordnet politikk, møtte vi relativt vage krav og forventninger utover det generelle ønsket om ilandføring. Nasjonale rammer for olje- og gassvirksomheten Den norske stat er eier av ressursene på norsk sokkel og har helt siden det ble startet med olje- og gassutvinning, styrt utviklingen gjennom egne ressursanslag og egen forskning. Dette er gjort gjennom statlig heleide eller deleide oljeselskaper (Statoil og Hydro), og gjennom en rekke krav knyttet til konsesjoner for boring og drift av olje- og gassfelt. Gjennom et bredt sett av virkemidler har den norske stat styrt olje- og gassnæringen med enkelte langsiktige målsetninger for øye, som fortsatt er gjeldende for den nasjonale styringen av sektoren, og som har bred støtte i Stortinget. Rammene for nærings- og sysselsettingsmessige virkninger av økt olje- og gassvirksomhet i Nord- Norge blir lagt gjennom de overordnede rammene beskrevet gjennom Stortingsmelding nr. 38 (2001 2002), Om olje- og gassvirksomheten og Stortingsmelding nr. 38 (2003 2004), Om petroleumsvirksomheten. I Stortingsmelding 38 (2001 2002), Om olje- og gassvirksomheten, legges det vekt på at det er flere mulige utviklingsbaner for norsk kontinentalsokkel. Disse er avhengige av en rekke faktorer, som olje- og gassmarkedene, strukturelle endringer i petroleumsindustrien, teknologi og miljøutfordringer. I tillegg til disse faktorene legges det vekt på at Utviklingen også er avhengig av en målrettet olje- og gasspolitikk for å maksimere verdiskapningen fra virksomheten. (St.meld. 38 (2001 2002): 9). For å illustrere forskjellen mellom en ønsket og en uønsket utvikling på norsk sokkel, tegnes det i stortingsmeldingen opp to utviklingsbaner for olje- og gassproduksjon. I forvitringsbanen faller produksjonen frem til 2020, hvor oljeproduksjonen stort sett opphører. Denne utviklingsbanen bygger på besluttede prosjekter, og illustrerer et forløp av virksomheten på norsk kontinentalsokkel hvor myndighetene og næringen er tilfredse med det som er oppnådd, hvor tidligere investeringer gir avkastning og hvor politikken bidrar til en rask utfasing av aktiviteten. Et slikt forløp vil ifølge Stortingsmelding 38 (2001 2002) redusere inntektene til staten, og redusere verdiskapingen i industrien sammenliknet med hva det er mulig å få ut av ressursene på norsk sokkel. I den andre utviklingsbanen, den langsiktige utviklingsbanen, holder produksjonen et klart høyere nivå enn i forvitringsbanen. En slik utvikling innebærer at det realiseres lønnsomme prosjekter som gir produksjon av olje i minst 50 år og gass i et hundreårsperspektiv. (St.meld. 38 (2001 2002): 10). For å realisere den langsiktige utviklingsbanen må det ifølge stortingsmeldingene satses på en effektiv utnyttelse av ressursgrunnlaget. (St.meld. 38 (2001 2002): 10). En forutsetning for å kunne drive langsiktig er at oljeprisene holdes på et rimelig nivå, og at olje- og gassnæringen og myndighetene satser på å utvikle petroleumsressursene på en effektiv måte. Målsetningen i den utviklingsbanen er å sikre best mulig ressursutnyttelse og høyest mulig verdiskapning for det norske samfunnet. (St.meld. 38 (2001 2002): 10). 95

Figur 5.1 Den langsiktige utviklingsbanen. Figuren er gjengitt med tillatelse fra OED. Kilde: St.meld nr 38 (2003 2004):6, figur 1.1 I stortingsmeldingene legges det vekt på at det er svært krevende å nå den langsiktige utviklingsbanen. Dette på grunn av at ressursene som gjenstår er mindre tilgjengelige enn de som er utviklet. Dersom den langsiktige banen ikke nås, vil store potensielle oljeog gassressurser bli liggende ubrukte på norsk sokkel. Arbeidsplasser og kompetanse vil gå tapt (St.meld 38 (2003 2004): 6). Hovedutfordringene for å nå den langsiktige utviklingsbanen knytter seg til å øke utvinningen fra eksisterende felt, øke leteaktiviteten, redusere kostnadsnivået på norsk kontinentalsokkel, videreutvikle kompetansen i den norske petroleumsklyngen, samtidig som en høy standard for ytre miljø og HMS opprettholdes (St.meld 38 (2003 2004): 7). Nasjonale målsetninger om maksimal ressursutnyttelse innenfor forsvarlige miljømessige rammer, med klare forståelser knyttet til hvordan dette skal kunne oppnås (effektivisering fra myndigheter og selskaper, samt forutsigbare rammebetingelser), preger de overordnede målsetningene innen sektoren. Dette kom tydelig frem i Stortingsmelding 38 ((2003 2004): 73), hvor Bondevik II la frem følgende punkter som oppsummerte deres planer for å nå den langsiktige utviklingsbanen: Arbeide for å styrke norsk leverandørindustris konkurransekraft. Legge forholdene til rette for at norskbasert petroleumsindustri skal bidra til nasjonal verdiskaping også uavhengig av ressurspotensialet på norsk kontinentalsokkel. Samarbeide med industrien og ulike kompetansemiljøer for å sikre langsiktig lønnsom utvikling av petroleumsressursene. Arbeide for at norsk kontinentalsokkel forblir et attraktivt område for investeringer i FoU som styrker norsk industris konkurranseevne. Støtte INTSOK og Petrad. 96