PROSJEKTRAPPORT stiftelsen kirkens bymisjon bergen 2010 2013 Prosjekt Optra Oppsøkende tjenester ved rusavhengighet 1
Innhold 4 5 5 5 5 5 6 7 7 7 9 9 10 11 13 16 17 19 19 19 19 20 20 20 20 20 20 21 22 23 30 31 31 Innledning 1. Rammer og målsetting 1.1 Mandat fra Helse- og omsorgsdepartementet 1.2 Referansegruppe 1.3 Organisering av teamet 1.4 Målgruppe 1.5 Tilnærming og inngangsport til samarbeid med brukere 2. Teoretisk tilnærming 2.1 Åpne samtaler Åpne samtaler i Optras kontekst 3. Praksis 3.1 Helse på hjul Hospitsene Bestillingene 3.2 Åpne samtaler i praksis Bergen og omegn nettverksforum og Landsomfattende nettverksmøte 2012 4. Statistikk 5. Erfaringer 5.1 Få individuelle planer og ansvarsgrupper 5.2 Diagnose som vurderingskriterium kan begrense tilbud om nødvendig hjelp 5.3 En fleksibel tjeneste kan ivareta brukernes varierende behov, men samtidig være for lite forpliktende 5.4 Gode erfaringer med rask respons og åpne samtaler som arbeidsform 5.5 Det hjelper å banke på dører 5.6 Mangel på tilrettelagte boliger 5.7 Det er lettest å gjennomføre førstehjelpskurs spontant 5.8 Små stillinger er vanskelig å integrere i individuell oppfølging 6. Nådde vi målene? 7. Avsluttende refleksjoner Vedlegg: Samarbeidet med Alma Etterord Fotnoter Litteraturliste
Innledning I 2009 fikk Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Oslo midler fra Helse- og sosialdepartementet for å opprette et tiltak for å bedre helse og bidra til økt sosial inkludering for særlig utsatte rusavhengige. Kirkens Bymisjon i Oslo startet tiltaket 24Sju for disse midlene. Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Bergen mottok 10 % av de tildelte midler for å starte et tiltak for den samme gruppen i Bergen. På denne bakgrunnen ble Prosjekt Optra Oppsøkende tjenester ved rusavhengighet, opprettet. Målsetting for prosjektet har vært å tilby helse- og sosialfaglige tjenester til mennesker med rusrelaterte lidelser som ikke får eller oppsøker den hjelpen de trenger. Frem til juni 2013 har prosjektet hatt oppfølging med 176 ulike mennesker i målgruppen, i tillegg til vel 1700 kontaktpunkter gjennom oppsøkende arbeid under konseptet Helse på hjul. Fra høsten 2013 blir prosjektet tettere knyttet mot Møtestedet til Bymisjonen. Møtestedet tilbyr mennesker med rusmiddelavhengighet sosialt fellesskap, omsorg og mat/drikke. Optra skal fortsatt tilby individuell helse- og sosial oppfølging til dem som treffes gjennom oppsøkende virksomhet, henvises fra pårørende eller hjelpeapparat, og/eller dem som benytter Bymisjonens øvrige rustiltak. Hensikten med denne rapporten er å vise den praksis vi har utviklet, og idéene som har bidratt til denne utviklingen. Rapporten oppsummerer en del av de erfaringene vi har gjort oss i disse årene, og blir med det en del av vårt bidrag til å bedre kunnskapen om arbeidsmåter knyttet til målgruppen. Den er utformet med en idé om at praksisnære beskrivelser er viktige for å gi et godt bilde både av vår arbeidsform, og de problemstillingene våre brukere står i. Derfor er flere saksbeskrivelser tatt med. Alle navn er anonymisert og vurderinger knyttet til mulig gjenkjennbarhet har blitt gjennomgått. Vi håper rapporten vil bidra til å utvide forståelsen av hvordan rusproblematikk kan møtes og håndteres i hjelpeapparatet, og fremme samarbeid innenfor rusfeltet. I årene 2010 2013 har vi utviklet arbeidet i to forskjellige spor hvor særegenhetene til prosjektet har blitt tydeliggjort. Det ene sporet er oppsøkende arbeid uten invitasjon, som har blitt gjennomført med helsebilen Basse. Dette arbeidet foregår i hospitser uten døgntilsyn, hvor vi ukentlig har banket på alle dører med tilbud om våre tjenester. Det andre hovedsporet er oppsøkende og ambulerende arbeid med invitasjon, knyttet til kriser og fastlåste situasjoner. Til denne delen av arbeidet har vi tilpasset en arbeidsform basert på åpne samtaler, en tilnærming inspirert av psykolog Jaakko Seikkula fra Finland og psykiater Tom Andersen i Norge. Vi vil takke alle medlemmene i referansegruppen som har bidratt til å gi retning og form til prosjektet underveis, og Tom Barth for vennlig og trygg veiledning. 4
1. Rammer og målsetting 1.1 Mandat fra Helse- og omsorgsdepartementet Sammen med prosjektmidlene fra Helse- og omsorgsdepartementet, fulgte følgende mandat: Med bakgrunn i situasjonen for de mest utsatte rusmiddelavhengige, ber departementet SKBO iverksette tiltak for å oppnå bedre helse og økt sosial inkludering for denne gruppen. Innsatsen skal skje i tett samarbeid med Oslo kommune, Helse Sør-Øst og med andre ideelle organisasjoner. Prosjektets fem delmål beskrives som: Yte hjelp og øyeblikksomsorg når behovet er der Bidra til bedret helsetilstand, både fysisk og psykisk Bidra til økt sosial inkludering og fremme egen mestring Bedret samhandling mellom ulike deler av tjenesteapparatet, herunder også de ideelle organisasjonene Bedre kunnskapen og utvikle egnede arbeidsmåter i forhold til denne målgruppen Mandatet ble opprinnelig gitt til Kirkens Bymisjon i Oslo. Kirkens Bymisjon i Bergen har forholdt seg til de samme delmålene, og tiltaket er tilpasset forholdene i Bergen og de økonomiske rammene vi er gitt. Vi ønsket en ubyråkratisk arbeidsform og søkte å hindre ekskludering av mennesker på bakgrunn av forhåndsbestemte definisjoner. Dette ivaretok vi ved å beskrive Optra som et helse- og sosialfaglig tilbud for mennesker med rusrelaterte lidelser som faller mellom stoler i hjelpeapparatet, eller som ønsker, men ikke oppsøker eller får den hjelp de trenger. 1.2 Referansegruppe Referansegruppen har hatt medlemmer fra tre grupper: fagpersoner med nærhet til det kliniske arbeidet, brukerrepresentanter og mennesker med mer overordnet ansvar og innflytelse på rus- og psykiatrifeltet i Bergen. Gjennom prosjektperioden har referansegruppen hatt følgende deltakere: LAR- Nett: Karen Lise Følling, leder LAR-Nett. Helse Bergen avdeling for rusmedisin: Ola Jøsendal (2010 2011), Bjørn Vatle, Torhild Jørgensen. Helse Bergen psykiatrisk divisjon: Kristin Bovim (2010 2012), Urd Hege Loftesnes (2012 2013). Bergen kommune Strax-huset: Hege Njøten. Bergen kommune, byrådsavd. For sosial, bolig og områdesatsning: Audun Pedersen. Bergen kommune, NAV booppfølging: Kjell Fjeldstad. Stiftelsen Bergensklinikkene: Wenche Haga (2010 2012), Arne Grønn Støldal (2012 2013). Representant fra Brukerutvalg i Prosjekt K / ABT (Samarbeidsprosjekt Bergen Kommune og Bergensklinikkene). Stiftelsen Kirkens Bymisjon Bergen: Kjetil Lohne, Kolbjørn Gunnarson(2010 2012), Astrid Gerdts (2012 2013), Øyvind Kalsås. 1.3 Organisering av teamet De ansatte i teamet har vært sykepleier Birgitte Waardal, sykepleier Stig Munkvold, sykepleier Arild Robinson, psykiater Einar Bjordal samt sosionom og familieterapeut Øyvind Kalsås (prosjektleder). I prosjektperioden har syv studenter hatt praksis i prosjektet, to frivillige har bidratt, og en sosionom i arbeidspraksis har deltatt. I likhet med 24Sju i Oslo ønsket vi i prosjektet å bringe kompetanse fra spesialisthelsetjenesten ned på lavterskelnivå. Ansettelse av psykiater var en viktig del av dette. 1.4 Målgruppe Departementet brukte begrepet mest utsatte rusavhengige for å definere målgruppen. Vi intervjuet en rekke fagpersoner i feltet i forbindelse med prosjektstart, og ved gjennomgang av innspillene, ble tre grupper beskrevet av flere: 1.) Mennesker med psykotiske problemer, for eksempel schizofrenilidelse, sammen med rusproblemet, 2.) mennesker over 30 år med blandet 5
problematikk psykisk lidelse / rus, og 3.) unge rusavhengige. I tillegg definerte vi mennesker i ulike krisesituasjoner som en del av målgruppen. 1.5 Tilnærming og inngangsport til samarbeid med brukere På bakgrunn av det eksisterende tiltakslandskapet i Bergen i 2009, så vi det som hensiktsmessig å etablere et lett tilgjengelig og fleksibelt tiltak. Vi la opp til en praksis hvor vi raskt kunne møte de som ønsket hjelp til en samtale, med hensikt å komme frem til et konkret grunnlag for samarbeid. Vi innrettet tjenesten til å ta utgangspunkt i de behov eller problem den enkelte bruker definerte. For å opprette en samarbeidsrelasjon, har vi vært åpne for innledende kontakt både fra brukere selv, og fra en som er bekymret for noen i målgruppen. Dette har for eksempel vært pårørende, venner og andre hjelpeinstanser. 6
2. Teoretisk tilnærming En faglig begrunnelse for å legge opp et tilbud med vekt på rask respons fant vi blant annet i psykolog Jaakko Seikkulas beskrivelse av Åpne samtaler ved krisesituasjoner. Umiddelbar respons er en av de praktiske retningslinjer han og hans team utarbeidet. De ser en krise som et åpent vindu hvor pasient og pårørende er åpen for kontakt, og hvor et terapeutisk bidrag kan lede til betydelige endringer. Dette vinduet kan lukkes raskt, og derfor har de en praksis på at første møte skal skje innenfor 24 timer etter første kontakt med teamet 1. 2.1 Åpne samtaler I et team med ulike fagpersoner med forskjellig kompetanse, erfaringer og synspunkter er det viktig å finne måter å integrere disse på, slik at det kommer brukeren best mulig til gode. Å jobbe med komplekse problemstillinger knyttet til rusavhengighet og psykiske lidelser, skaper utfordringer knyttet til samarbeid med brukere, og mellom fagpersoner internt og eksternt. Vi søkte i løpet av prosjektet mot en felles faglig plattform gjennom teori og praksis utarbeidet blant annet av psykolog Jaakko Seikkula og psykiater Tom Andersen, gjennomførte intern kursing, og hospiterte ved Psykiatrisk akutteam i Tromsø vinteren 2011. I bøkene Nettverksdialoger 2 og Åpne samtaler 3 beskrives praktiske retningslinjer i åpen samtale ved krisearbeid. Retningslinjene er opprinnelig utarbeidet for situasjoner hvor en person erfarer psykotiske problemer, men ble senere utvidet til å gjelde også andre psykiatriske krisesituasjoner. Syv prinsipper er sentrale i retningslinjene: 1. Umiddelbar respons 2. Å inkludere det sosiale nettverket 3. Fleksibilitet ved varierende behov 4. Teamets ansvar 5. Psykologisk kontinuitet 6. Å tåle usikkerhet 7. Dialogisme Retningslinjene er utviklet og hjemmehørende i et psykiatrisk behandlingssystem. I prosjektet jobbet vi med å tilpasse retningslinjene til vår egen oppsøkende praksis. Åpne samtaler i Optras kontekst Vi har brukt prinsipper fra denne arbeidsformen i saker hvor det ikke er åpenbart hvilken hjelp det er behov for. Ved kontakt fra bruker eller en som er bekymret, har vi også spurt hvem andre som kjenner til situasjonen, som kan være til hjelp og har anledning til å være med på samtalen. I noen samtaler deltar da pårørende eller instanser fra hjelpeapparatet, i andre kun bruker selv. Slik har vi hatt fokus på å forsøke å involvere deler av det sosiale nettverket til bruker. Vår erfaring er at mennesker med langvarig rus- og psykisk lidelse ofte har et begrenset sosialt nettverk utenom venner i rusmiljøet, og det kan være få mennesker utenom profesjonelle hjelpere det er aktuelt å invitere med i samtalene. En åpen samtale er utgangspunkt for å legge en plan for veien videre. Den åpne samtalen kjennetegnes ved at teamet møter brukeren og eventuelle deltakere fra hans nettverk uten forhåndsbestemte oppfatninger om hva som er riktig tiltak for denne situasjonen. Riktig oppfølging for det enkelte tilfelle skapes ved at teamet legger til rette for dialog i møtet mellom bruker, pårørende og oss. I disse møtene er det sentralt at brukerens og pårørendes synspunkter kommer frem og blir anerkjent. Hensikten er å komme frem til en gjensidig forståelse av situasjonen og mobilisere til felles innsats videre. Vi har sett det som vår oppgave å innlede og være med bruker i en prosess for bedring av vedkommendes livssituasjon. Det har da vært sentralt å komme frem til en definisjon av problemstilling, mål og vei for å nå målet. Å tåle usikkerhet er av stor relevans for arbeidet i vårt felt. Seikkula legger vekt på at fagpersonens første oppgave er å øke tryggheten, slik at brukeren og hans/hennes nærmeste kan tåle usikkerheten ved at det ikke finnes gitte løsninger på problemet. Målet er å mobilisere psykologiske ressurser hos både bruker og nettverket, og styrke evnen til å styre sine egne liv 4. Det ligger en grunnleggende tankegang om empowerment i denne arbeidsformen: å finne frem til og bruke de ressursene som finnes hos den enkelte og i vedkommendes nettverk, og bygge videre på dem. 7
Vi har strukturert samtalene med reflekterende prosesser 5 ved at en eller flere fagpersoner er i lyttende posisjon mens én gjennomfører intervjuet. I løpet av samtalen foretar en et eller flere skift, hvor bruker skifter til lyttende posisjon, mens vi som fagpersoner snakker med hverandre om det vi har blitt opptatt av etter å ha lyttet til samtalen så langt. Samtalen avslutter alltid med at bruker / pårørende får si det de ønsker å si etter refleksjonen. Seikkula legger vekt på dialogisme i samtalene. Han skriver at hvert møte bør prøve å skape et felles språk, basert på språket til de enkelte deltakerne. 6 Vi har i tillegg hentet inspirasjon fra begrepet ikke-vitende posisjon i samtalene vi har hatt. Randi Bagge 7 beskriver ikke-vitende posisjon på denne måten: jeg kan ikke vite hva dine opplevelser har betydd for deg i livet ditt, eller i hvilken posisjon du stiller deg i forhold til disse hendelsene i dag, før du har forsøkt å fortelle meg om det. En dialogisk samtale tar utgangspunkt i det bruker og pårørende ønsker å snakke om. Som fagpersoner har vi hatt fokus på å holde tilbake vår egen tendens til å forstå situasjonen for fort, og komme med forslag til løsninger for tidlig. Det viktige blir en felles utforskning av problemsituasjonen sammen med bruker, og bygge videre på det som faktisk blir sagt i samtalen. Man vil ikke nødvendigvis komme frem til en felles forståelse av situasjonen, felles plan eller avtale om samarbeid etter kun én samtale. Da har det vært relevant å avtale nye møter. Det har vært et mål å etablere ansvarsgruppe i saker hvor det er behov for det. Hvor lenge Optra skal være en del av prosessen, har blitt vurdert sammen med bruker. Det kan noen ganger ta lang tid før den enkelte samtykker til hjelp fra ulike instanser. For å få en god prosess, har vi tilstrebet det som Seikkula beskriver som psykologisk kontinuitet 8, som betyr at de samme profesjonelle er involvert i saken over lengre tid. Figuren viser et flytskjema for Optras praksis: Invitasjon Fra bruker eller berørt Klar bestilling (Eks. somatisk problem) Uten invitasjon Hospits og åpne rusarenaer Uklar bestilling Bekymring, «fastlåste» situasjoner Helse på hjul Oppsøkende helsefremmende og skadereduserende arbeid. «Der- og da hjelp» Åpne samtaler (Seikkula, Andersen) Rask respons Inkludere det sosiale nettverket Fleksibilitet Teamets ansvar Psykologisk kontinuitet Toleranse for usikkerhet Tiltak i tråd med bestilling (eks. sårstell, helsevurdering, overdosevurdering, transport) Behovstilpasset oppfølging Over kortere eller lengre tid 8
3. Praksis En sentral faktor for å komme i kontakt med og relasjon til mennesker i målgruppen ble lagt ved ikke å ha krav til henviser eller henvisningens form. En henvisning kunne skje muntlig, via telefon eller ved oppmøte. Både pårørende og formelle instanser kunne henvise brukere, med forutsetning av at bruker ble informert om kontakten og ikke motsatte seg den. I tillegg arbeidet vi i starten inn mot midlertidige botilbud uten døgntilsyn (hospitser) som finnes i Bergen. I desember 2009 gjennomførte vi et møte med lederne av de ulike botilbudene, tre ulike tilbud med til sammen 56 beboere. Her tilbød vi, blant annet etter oppfordring fra Bergen kommune, ukentlig tilstedeværelse hvor planen var å tilby helsehjelp og eventuell annen oppfølging. Vi organiserte et møte med lederne av botilbudene hvor vi presenterte vårt tilbud, men møtet resulterte ikke i et samarbeid som vi hadde sett for oss. Lederne mente at et slikt tilbud ikke var nødvendig, og vi kom frem til en løsere plan om kontakt og samarbeid i enkeltsaker. Vi bestemte oss derfor for å finne andre inngangsporter for å komme i posisjon til brukergruppen. Fem forskjellige instanser med kontakt med brukergruppen ble kontaktet med tilbud om tett samarbeid: Booppfølgingstjenesten MK 55, NAV Årstad, Minde Legepraksis, Psykiatrisk Akuttmottak og Kirkens Bymisjon Møtestedet. I starten av prosjektperioden var vi bekymret for å bli oversvømt av henvendelser og bestillinger. En antagelse var at de mennesker som er i målgruppen, har behov for hjelp over lang tid, til forskjellige livsområder. I praksis viste det seg at bekymringen var unødig. Til tross for at vi fikk til samarbeid med en del brukere denne første tiden, hadde vi jevnt over mer kapasitet enn det som ble etterspurt gjennom det første året av prosjektet. 3.1 Helse på hjul På bakgrunn av erfaringene første halvår, startet vi sensommeren 2010 med oppsøkende arbeid på etablerte russcener for å informere om prosjektet. To ganger i uken gikk vi runder i området ved Korskirken, andre deler av sentrum og i Foreldre og rusbruk Mor til Knut ringer med ønske om at Knut og samboeren hans Lise får umiddelbar innleggelse til rusbehandling, i forbindelse med at barneverntjenesten har fattet vedtak om midlertidig omsorgsovertakelse av deres felles barn. Det avtales at paret kan komme til Optra for samtale rundt situasjon og mulig samarbeid. Paret uttrykker ønske om samarbeid med mål om innleggelse på familiesenter. Vi avtaler et samarbeid hvor Optra bidrar med koordinering og bedre flyt i forhold til relevante samarbeidspartnere. Optra tar etter avtale med paret kontakt med fastlege og barneverntjeneste. Samarbeidsmøte med barneverntjeneste blir organisert. Det avklares hvilke forventninger barneverntjenesten har til Knut og Lise knyttet til omsorgssituasjon for barna. Et av kravene er innleggelse til rusbehandling i forkant av eventuell innleggelse på familiesenter. Dette blir godtatt av Knut og Lise, og i samarbeid med lege blir det sendt henvisning til Avdeling for rusmedisin. I møtet blir det også tatt opp spørsmål om hvordan eventuell substitusjonsmedisinering i påvente av rusbehandling vil påvirke saken. Dette blir fra barneverntjeneste sett på som ok, og i samarbeid mellom brukeres fastlege, psykiater i Optra, og lokalt apotek, blir midlertidig substitusjonsmedisinering med Subutex igangsatt. Kvinnen forteller senere til sykepleier i Optra at hun trolig er gravid. Det blir i samarbeid med Optra gjennomført graviditetstest som viser seg å være positiv. Informasjon om dette gis til Avdeling for rusmedisin, og videre til sosialtjeneste. Sosialtjeneste blir da koblet på saken, og paret får tildelt ruskurator som følger dem opp videre. Paret får deretter hjelp gjennom helsevesenet. Samarbeidsperiode: Ca. 1,5 mnd 9
Nygårdsparken. Som en del av økningen av den oppsøkende virksomheten bestemte vi oss for å anskaffe en bil, som ble omgjort til en helsebil blant annet inspirert av Franciskushjelpens Sykepleie på hjul i Oslo. Bilen var klar til bruk januar 2011. Vi satte opp ukentlige stopp til faste tider utenfor Korskirken, i Nygårdsparken, samt utenfor de nevnte tre midlertidige botilbudene. Vi undersøkte og vurderte hvorvidt vi skulle inkludere områder i bydelene i dette arbeidet. Konklusjonen ble at det ikke var klart definerte områder hvor tilstedeværelse var hensiktsmessig. Faste stopp ved Korskirken og Nygårdsparken ble avviklet etter ca. 1 år. På dette tidspunktet vurderte vi at disse stoppene ikke ga tilstrekkelige resultater i forhold til ressursbruken. De faste stopp ved hospitsene har vi holdt fast ved gjennom hele perioden. Hospitsene Vi gjennomførte idéen med faste ukentlige stopp ved de midlertidige botilbudene. Kontakt med beboere varierte ved disse stoppene, ved Møllendalsveien og Bergenshjemmet var det noen henvendelser, ved Sandviken pensjonat nesten ingen. På sensommeren startet vi å gå runder inne på Møllendalsveien hospits, og banke på hver enkelt dør. Etter noen uker hvor vi banket på dørene i Møllendalsveien, erfarte vi jevnt over god respons, og god kontakt med beboere. På bakgrunn av dette kontaktet vi lederne ved de to andre midlertidige botilbudene, og startet med den samme fremgangsmåten der. På hospitsene tilbyr vi kaffe, te, brukerutstyr og skadereduserende remedier. I tillegg tilbys helsehjelp av ulik art, samtaler og eventuelt oppfølging knyttet til hjelpeapparatet. De fleste takker ja til en kopp kaffe eller te, og vi har gjerne en kort prat i forbindelse med denne. Nokså mange ønsker utstyr til injisering av rusmidler. I 2012 delte vi ut til sammen 10 775 sprøyter med tilbehør, antallet steg betydelig etter vi begynte med returordning sensommer 2012. I tillegg deler vi ut røykefolie beregnet til røyking av heroin og informerer om helsemessige fordeler knyttet til denne inntaksmåten fremfor injisering. I møte med noen beboere, ble vi etter hvert invitert mer inn i situasjonen, og det kunne bli aktuelt å opprette en samarbeidsrelasjon for mer systematisk å arbeide for en bedring av livssituasjonen. Beboernes stemme Høsten 2012 gjennomførte vi en spørreundersøkelse til beboerne ved de ulike hospitsene med spørsmål om hvordan de så på Optra og det arbeidet vi gjorde. Intervjuet ble gjennomført muntlig, og ble gjort av prosjektleder og prosjektmedarbeider. Alle som vi møtte denne uken fikk spørsmål om å bli med på denne undersøkelsen, som besto av 5 spørsmål: 1: Hvordan har du opplevd kontakten med Optra? 2: Hva synes du om måten vi har møtt deg på? 3: Hva synes du har vært nyttig i kontakten med Optra? 4: Hva skulle du ønske vi hadde gjort i tillegg til det vi gjør, eventuelt annerledes? 5: Noe mer? 12 beboere svarte ja til å delta. Svarene er gitt uten lengre betenkningstid, og vi har selv stilt spørsmålene. Tilbakemeldingene gir et klart positivt inntrykk av beboernes syn på vårt arbeid og tilstedeværelse. Vi har vært opptatt av å prøve å finne en god balanse i det å være på tilbudssiden, men uten å være for pågående. Tilbakemeldingene gir oss et bilde av at vi har lykkes med dette. Utenfor et rom i Møllendalsveien midlertidige botilbud: Bank bank (Åpner døren) Ja? Hei, vi kommer fra Kirkens Bymisjon, oppsøkende tjenester. Vi har Ja, jeg vet det. Dere har vært på døren her 2 ganger tidligere. Å ja, beklager, hvis det og det synes jeg er grådig bra. 10
Tryggheten ved at vi kommer til faste tider med en fast rutine, ser ut til å være viktig. Mange av beboerne har ikke fastlagte rutiner for uken eller dagen, og denne forskjellen som oppstår ved at noen banker på døren til faste tider ukentlig, kan være et bidrag til å strukturere tiden. Selv om tilbakemeldingene er positive, er det kun tre av de spurte som uoppfordret ytrer ønske om at vi skulle kommet to ganger i uken. Én beboer sier eksplisitt at en gang i uken er passe. På spørsmål 4, om hva du kunne ønske vi gjorde i tillegg til det vil allerede gjør, sa en kvinnelig beboer: Nei, ikkje nokke, vet`kje, egentlig ingenting, for vi har jo så masse tilbud, sant, vi har jo Strax-en, og der vi kan hente mat, Slumsøstrene, vi har jo så masse greier, så eg synes dokker gjør en god jobb. Dette utsagnet illustrerer at det er viktig å tilpasse seg de andre tiltak som er i rusfeltet. Som kvinnen sier, finnes flere tilbud for mennesker i denne situasjonen. Uttalelsen kan tolkes dit at vi har klart å tilføre noe nytt, men uten å overlappe for mye med de andre tilbudene. At ikke alle beboerne bruker eksisterende lavterskeltilbud, illustreres av en annen beboer: Ja, helt topp. Ja, synes det er veldig positivt dere kommer, og veldig greit også etter dere begynte med de puckene 9 at, ja, nå når det er såpass langt å gå til Strax-en, i hvert fall når jeg liksom aldri har hatt noe kontakt med Strax-en, har liksom bare brukt det en sjelden gang til å hente utstyr og sånt i stedet for å kjøpe det. Nei, så det er en ting, og så er det alltid koselig å snakke med noen så det ja neida, så jeg synes det er veldig positivt at dere kommer. Førstehjelpskurs I 2011 opprettet Byrådet i Bergen en arbeidsgruppe for å komme med forslag til tiltak for å redusere overdosedødsfall. Et av de foreslåtte tiltak var gjennomføring av kurs for hjerte- og lungeredning for beboere ved de midlertidige botilbudene. Vi planla kurs ved alle de tre midlertidige botilbudene vinteren 2012 og vinteren 2013. Kurs ble gjennomført ved Sandviken pensjonat og Bergenshjemmet i 2012, med til sammen fire Veldig, ja, positiv, åpen, kan velge mellom ja eller nei, om eg vil ha det å snakke med dokker i dag eller ikkje Mannlig beboer og.det er fint å se at folk bryr seg liksom, det er jo ofte, at vi kan gå i en sånn, bli sånn deprimerte og sånn når vi bor her, så då synes eg det er fint å se at folk bryr seg. Kvinnelig beboer Nei egentlig bare det å være trygg på at dokker kommer innom her er for meg veldig positivt, sant eg sier alltid til NN hver tirsdag ja no må eg huske på at de kommer i morgen. Så eg har liksom den der lagret baki at dere kommer hver onsdag da, så, ja for min del så kunne dere gjerne kommet to ganger i uken. Kvinnelig beboer Vi vet i hvert fall det at dokker kommer og hvis du har noe på hjertet så kan vi lufte det til dokker, og hvis det er hjelp vi trenger, så vet vi i hvert fall hen vi får det. Kvinnelig beboer beboere som deltok. I 2013 gjennomførte vi kurs på Bergenshjemmet, hvor to beboere deltok. I Møllendalsveien ble planlagt kurs avlyst både i 2012 og 2013, grunnet manglende oppmøte. Det samme skjedde på Sandviken pensjonat i 2013. Vi tilbød en kortere gjennomgang av prinsippene med hjerte- og lungeredning, med mulighet for å praktisere på øvingsdokke, på en vanlig runde senere. Bestillingene Den andre delen av Helse på hjul var å tilrettelegge for målrettete ambulante oppdrag, når et menneske i målgruppen eller bekymret part ber om denne tjenesten. Målsetting med denne delen av virksomheten, har vært å nå rusavhengige med behov for vurdering og tilsyn fra helsepersonell, i situasjoner hvor vedkommende ikke selv følger 11
opp nødvendig helseundersøkelse. Følgende eksempel illustrerer dette arbeidet. Sår som ikke gror En booppfølgningstjeneste kontakter Optra, og spør om vi kan foreta en helsevurdering av et sår som en av deres beboere, Tore, har på en fot. Tore er 40 år og har i mange år vært avhengig av opiater. Vi reiser ut til Tores bolig og gjennomfører sårundersøkelsen der. Fra under kneet og nedover, er foten hoven, rød og varm. Han har et væskende sår på skinnleggen. Vår vurdering er at Tore trenger å oppsøke legevakt for undersøkelse. I tillegg er det viktig å få gjort en vurdering av andre helseutfordringer knyttet til det kliniske bildet av foten. Såret blir stelt der og da, og vi formidler tilbud om hjelp med kontakt og transport til legevakt. Neste dag er booppfølgningen i kontakt med sykepleier i Optra, og vi avtaler å møtes ved legevakten, hvor Tore da får hjelp. Uken etter tar booppfølgningen igjen kontakt, og forteller at Tore går med utildekket sår. De har ikke lykkes med å få han til å benytte seg av Straxhusets helsetilbud. Tore trenger hjelp med oppfølging av sårstell, og vi tilrettelegger for oppfølgning både i bolig, helsebil og på helserom. Sårtilhelingsprosessen viser seg å gå svært langsomt i dette tilfellet. Den nedre delen av foten bærer preg av dårlig sirkulasjon. Det daglige kavet med å skaffe seg stoff eller friskmelding forverrer situasjonen. Nye sår dukker opp, og flere helseutfordringer resulterer etterhvert i sykehusinnleggelse. Vi har jevnlig kontakt og samarbeid med booppfølging og NAV sosialtjeneste knyttet til Tores problemstillinger. Tore ønsker LAR-behandling, og sosialtjenesten jobber parallelt med innsøkning. Etter rundt 6 måneders samarbeid, får Tore innleggelse ved avrusningsklinikk hvor hensikten er oppstart i LAR. Det viser seg å bli for utfordrende for ham å komme seg gjennom dette, og etter få dager er han ute på gaten igjen. Vi fortsetter samarbeidet, og jobber nå sammen med aktuelle samarbeidspartnere og Tore for å finne måter å gjennomføre avrusing og oppstart LAR med godt resultat. Samarbeidsperiode: over 8 måneder 12
Til sammen har vi hatt rundt 20 oppdrag av denne typen. I tillegg har vi hatt 36 oppdrag med ulike helsevurderinger, og 6 oppdrag med følge til legevakt eller sykehus. 3.2 Åpne samtaler i praksis Arbeidsform med åpne samtaler har vært nyttig i forskjellige typer saker. I krisesituasjoner hvor rusproblemer ikke er kronifisert og bruker har tilknytning til annet nettverk enn rusmiljø, har vi i noen tilfeller sett store endringer etter en eller få samtaler. I andre tilfeller hvor problemene er større og har vart lengre, bidrar samtaleformen til at det samarbeidsgrunnlaget bruker og teamet blir enige om, forhandles der og da. Arbeidsformen gir rom for å ta opp og reflektere rundt vanskelige tema på en varsom måte. En tar utgangspunkt i og snakker om de temaene som bruker og pårørende selv synes er viktig. Brukers og pårørendes synspunkter blir speilet og drøftet gjennom teammedlemmenes samtale oss imellom, mens de hører på. Dette gjøres i et respektfullt og anerkjennende språk, og kan lede til endringer i tenke- og handlemåter i det sosiale systemet som er samlet. To eksempler kan illustrere hvordan arbeidsformen kan brukes i saker av forskjellig karakter. Et veiskille En fredag tar Kjell kontakt per telefon. Sønnen hans, Alfred, ble kjørt hjem av politiet forleden dag da han ble funnet overstadig beruset på ulike rusmidler. Kjell er bekymret for at Alfred kan være på vei ned i et hull, og han vet ikke om hans måte å håndtere situasjonen på gjør ting verre eller bedre. Kjell kommer til samtale med oss mandag morgen. I løpet av samtalen kommer vi frem til at en god vei videre vil være at Kjell inviterer Alfred med til en samtale hos oss senere i uken for å snakke om situasjonen. Da far og sønn kommer til samtale, gjennomfører vi denne med sykepleier i lyttende posisjon første del av samtalen. Kjell forteller hvordan han ser situasjonen, og hva han ønsker for forholdet mellom seg og Alfred fremover. Alfred sier selv han er blitt skremt av det som er skjedd, og ønsker å gjøre endringer i sin rusbruk. Han gir også uttrykk for å sette pris på at faren kjefter på ham han viser ved det at han bryr seg. Vi blir enige om en plan fremover som de begge kan forholde seg til, og en ny samtale vel en måned senere for å se hvordan ting da fungerer. En måned senere møtes vi til en ny samtale med samme struktur som sist. Både far og sønn opplever at ting har gått i riktig retning. Alfred er mer hjemme og har begrenset kontakten med en del av de rusvennene han har, har fulgt opp sin sysselsetting og redusert bruk av hasj. Andre illegale rusmidler har han ikke vært borti siden sist. Far og sønn snakker mer sammen enn tidligere. Kjell er fremdeles noe bekymret for sønnens hasjbruk. Vi avtaler en ny samtale 2 måneder senere. Da neste avtale nærmer seg, ringer Kjell, sier at ting går greit, og at det ikke er behov for en ny samtale nå. Vi forskyver avtalen en måned. Kort tid etterpå ringer Åse, Alfreds mor, og sier at situasjonen har blitt verre. Alfred har ikke vært på jobb siste tiden, men skjult det for foreldrene. En del penger som var ment for sparing til bestemte formål er brukt opp, og de er uroet av situasjonen. Vi blir enig om at Åse snakker med Kjell om de skal komme sammen neste gang, og avtaler samtale allerede en uke senere. 13
Neste uke møter Åse og Alfred til samtale, Kjell er syk. Samtalen kretser rundt hvordan de ønsker at forholdet mellom dem skal være, rus, arbeid og økonomisk situasjon. På grunn av at situasjonen er såpass bekymringsfull, avtaler vi ny samtale allerede om 14 dager, noe begge er komfortable med. Både far, sønn og mor møter på neste samtale. Alle opplever at det går bedre nå, noe de tror henger sammen med flere ting. Et grep de har gjort siden sist, er at de har skrevet en kontrakt med sønnen om innetider og fravær av rusbruk. I tillegg snakker de på en annen måte enn tidligere. Alfred og foreldrene kjefter ikke så mye på hverandre. Kjell og Åse klarer heller vente noe tid til de sterkeste følelsene har lagt seg, før de tar ting opp. De opplever å ha det mer hyggelig sammen. Fremover ser de det som viktig å holde det bra fortsatt for sønnen betyr det å følge opp det han sier han skal følge opp, og la være å røyke hasj. Åse ønsker også at sønnen tar opp ting som kan være vanskelig, i stedet for å gå og holde på det for lenge. Kjell ser det som viktig å jobbe med ærlighet og det å stole på hverandre. I samtale med mor og far i etterkant, sier far: Det har vært de beste samtalene jeg har vært med på. Man er usikker på om det man gjør er riktig, så får vi en tilbakemelding når dere snakker sammen, på en utrolig fin måte. Mor har ikke de samme bekymringene som for et halvt år siden, som at sønnen kanskje måtte inn på et senter, og at ting kunne blitt vanskelig og stort. Sønnen er mer fornøyd med tilværelsen, og rusmidler er ikke et problem per dags dato. Eksempelet illustrerer hvordan arbeidsformen kan benyttes i en sak hvor problemene ikke har vokst seg for store, og hvor det er ressurser i det private sosiale nettverket som kan mobiliseres. Mange av menneskene i målgruppen strever med livsproblemer som har vart over mange år, kanskje hele livet. Mange bor alene, og har liten eller ingen kontakt med familie og venner utenfor rusmiljøet. Det følgende eksempel på et samarbeid som har vart omkring et år og fremdeles pågår, gir et bilde av hvordan arbeidsformen kan benyttes også i slike situasjoner. Kroniske problemer Vemund bor alene i en kommunal leilighet. Han har hatt en oppfølgingstjeneste som har fulgt ham gjennom en årrekke, men trakk seg ut for noen måneder siden grunnet byråkratiske vurderinger. Det har likevel vært noe kontakt mellom Vemund og hans tidligere kontaktperson ved oppfølgingstjenesten (K.O.), og hun er på tidspunktet for kontakt med Optra bekymret for Vemund sin situasjon. Regninger på husleie er ikke betalt på lang tid, og han er i ferd med å miste sitt husvære. Han har tilbud om å flytte til en annen og vesentlig mindre kommunal leilighet annet sted i byen, men har stilt seg avvisende til dette alternativet. Vemund har isolert seg mye de siste månedene, og slipper ikke det offentlige hjelpeapparatet til. K.O. har mulighet til å delta på en samtale sammen med oss og Vemund, og vi blir enige om et møte hjemme hos Vemund en uke senere. Vi gjennomfører samtalen med struktur som en åpen samtale med refleksjon. I første del av samtalen hvor vi snakker med K.O. og Vemund, er det vanskelig å forstå en del av det Vemund sier han snakker stort sett uten pause, lavmælt, og noen ganger springende. Det er vanskelig for intervjuer å komme til orde. 14
I refleksjonen snakker Optra som team sammen mens Vemund og K.O. lytter. Etterpå henvender intervjuer seg til K.O. og Vemund igjen, som får avslutte samtalen med å si noe om hva de er blitt opptatt av. Hele seansen varer omkring 2 timer. Vi er ikke kommet frem til et klart samarbeidsgrunnlag, men er enige om at vi bør ha en ny samtale. Vi setter en avtale 3 dager senere, denne gang uten K.O. hun har ikke mulighet til å være aktivt med i det videre arbeidet. Vi gjennomfører også den neste samtalen med en ansatt i lyttende posisjon. Etter samtale og refleksjon er Vemund tydelig på at han trenger hjelp til å få ting organisert, og at noen hjelper ham i gang. Vi avtaler at Optra tar kontakt med Bergen Bolig og Byfornyelse (BBB) og NAV sosialtjeneste for å organisere et møte i forhold til Vemunds bosituasjon. Et skriftlig samtykke utarbeides. I dagene som kommer, kontakter vi BBB og NAV om saken. Tilbakemeldingene vi får er ikke positive for Vemunds situasjon. Vi har telefonkontakt med Vemund, og en uke senere har vi en ny åpen samtale i hans hjem. Grunnet erfaringer med at Vemund er svært vár for den responsen han får fra offentlige instanser, organiserer vi samtalen på den måten at vi som teammedlemmer snakker med hverandre mens Vemund lytter til samtalen vår. Deretter inviterer vi Vemund inn i samtalen og han får tatt opp de tingene han er opptatt av. På slutten av møtet sier Vemund at han tror det er tid for at alle som er involvert bør samles. Vi blir enige om å snakke mer om dette om noen dager. På neste samtale er Vemund klar på at han ønsker avklaringer knyttet til flytteprosess til ny kommunal leilighet, da han ser at dette er det beste alternativet slik situasjonen er. Vi inviterer representant fra NAV sosialtjeneste, som kommer og deltar på siste del av samtalen. Det gjøres avklaringer om hva som må gjøres for at NAV skal kunne hjelpe ham i situasjonen videre. Det opprettes ordning via NAV for nedbetaling av gjeld, og avklares praktiske forhold rundt flytting. En ny åpen samtale med refleksjon gjøres med Vemund en ukes tid før flyttedato. Flyttingen går ikke som planlagt, og et par dager etter drar vi opp til Vemund da han ikke svarer på telefonen. Leiligheten er kaotisk og Vemund er svært oppbragt. Det er ikke plass i leiligheten til å sitte for samtale, og Vemund sier han ikke ønsker å snakke i leiligheten da han mener det er folk som lytter. Vi tar en tur sammen med Vemund og får snakket en del med ham da. Mesteparten av dagen går med på å forsøke å ordne opp i ulike forhold rundt det som har skjedd. Først nærmere en måned senere blir flytting gjennomført som planlagt, og vi deltar med praktisk hjelp i forbindelse med denne. I tiden videre ser vi etterhvert tydelig at Vemund blir alvorlig plaget, og at dette gir seg ulike uttrykk, blant annet at han ikke klarer å holde leiligheten i orden, ting forsvinner, han kommer seg ikke ut, og ved gjentatte anledninger blir leiligheten delvis rasert. Han gir uttrykk for usikkerhet på om han kan ha tillit til oss. Vi har åpne reflekterende samtaler hvor sentrale tema blir bragt på bane, samtidig som vi forsøker å koble på instanser i hjelpeapparatet som kan gi Vemund riktig hjelp. Vi vurderer at hans problemer er slik at tettere oppfølging er nødvendig, og etter flere måneders samarbeid kommer en til enighet med Vemund om at oppfølging fra psykisk helsevern er ønskelig og nødvendig. Henvisning blir utarbeidet og sendt. 15
Kort tid etter at flyttingen i samarbeidet med Vemund ble gjennomført, hadde vi en samtale med ham hvor vi spør om tilbakemeldinger knyttet til det samarbeidet vi har hatt: Hva synes du har vært nyttig i kontakten med Optra? Nei altså, sånn som situasjonen min har vært no så har det jo vært veldig nyttig at eg har fått utført, dokker har hjulpet meg med å ta kontakt med de instansene som eg, på en måte, har måttet ha kontakt med for å få vite hvordan ting, for å få ting til å skje så har jo dokker ordnet sånn at det blir skrevet avtaler så eg kan da, og at eg har kommet meg så eg har fått avklart situasjonen, som eg ikkje hadde fått gjort ellers, for å si det sånn, det er bare sånn det er. Så det må eg si, det har nå vært positivt. Dåkker har jo for meg har det i hvert fall vært stor hjelp. Hva skulle du ønske vi hadde gjort i tillegg til det vi gjør, eventuelt annerledes? Nei, altså, det er vanskelig for meg å svare på no. For eg er liksom, eg har liksom..hva en skulle gjort mer eller mindre, kanskje det er sånn som min situasjon har vært no og sånn som ting har vært no, så vet eg ikkje eg egentlig kor langt, hva mer dere kunne gjort utifra, for sant hva skal.sant det har liksom vært så mange instanser som kommer inn i bildet liksom i..greier, først er det mye som skal skje og altså vanskelig å si, fordi at det har liksom egentlig vært, prøver å komme ut av det med at jeg har en plass å bo, og at eg har rett og slett.fått tømt den leiligheten og fått det problemet ut av verden, selv om (utydelig).men det.sånn at eg kan i hvert fall fortsette og eg kan begynne å tenke på andre ting, og konsentrere seg om noe annet og komme videre i livet, rett og slett. Fra vi startet med tilnærmingen har vi gjennomført omtrent 80 samtaler med struktur etter åpne samtaler og reflekterende prosesser. Vanligvis har vi denne strukturen i førstegangssamtaler med brukere. I noen saker er slike samtaler det eneste vi har bidratt med gjennom en eller en serie av samtaler. I andre saker har samtaleformen vært et supplement til det andre samarbeidet vi har hatt, som i saken med Vemund. Bergen og omegn nettverksforum og Landsomfattende nettverksmøte 2012 For å skape en arena for faglig utvikling, nettverksbygging og inspirasjon til arbeid med åpne samtaler og nettverk, opprettet vi sammen med fagpersoner i Bergen og Fjell kommune Bergen og Omegn nettverksforum i 2011. Etter en del arbeid med å finne en passende form, er det nå lagt opp til ca 4 halvdagssamlinger årlig, med erfaringsutveksling, faglig drøfting og konkrete øvelser. Optra arrangerte sammen med fagpersoner i Bergen og Fjell kommune landsomfattende nettverkssamling høsten 2012 med fokus på denne faglige tilnærmingen. 67 fagpersoner og brukerrepresentanter deltok på samlingen. 16
4. Statistikk Oppfølgingssaker Samarbeid med antall brukere 176 Antall saker 208 Opprinnelig henvisende instans Midlertidige botilbud u/døgntilsyn 3 Tiltak Kirkens Bymisjon 43 NAV Sosialtjeneste /booppfølging 21 Kommunale tiltak 8 Pårørende 19 Andre* 22 Brukere tatt kontakt selv 41 Brukere kontakt etablert via oppsøkende 19 Alder Mann Kvinne 25> 7 11 25 30 23 6 30 40 31 12 40 50 18 24 50+ 13 5 Ukjent alder 7 11 Pårørende 0 Mor: 5, andre 3 Til sammen 99 77 *«Andre» inkl. legevakt / HSA (5), Psykiatrisk akuttmottak (6), legekontor (2), spes. Samtaler etter mal av «åpne samtaler» Mars 2011 juni 2013 79 Totalt kontakter hospitser: 1 714 Totalt utdelt sprøyter: 18 175 Totalt antall ark røykefolie: 7 380 Utdelt brukerutstyr fordelt alder og kjønn 22.03.11 13.06.13: Alder 5 pk sprøyter 30 pk sprøyter Puck Askorbin Alu beger Røykefolie 20 pk M K M K M K M K M K M K 25> 76 62 4 10 25 35 52 50 42 49 18 21 25 29 257 43 49 17 109 32 128 42 116 37 67 23 30 39 304 91 76 40 132 78 245 82 211 72 97 28 40 49 245 100 106 91 142 97 213 85 152 72 90 21 50+ 39 11 5 0 12 4 16 5 8 3 1 1 Ukjent 6 1 2 0 3 0 4 1 3 0 2 0 Sum 4635 1540 7260 4740 423 246 658 265 532 233 5500 1880 Statistikken starter 22.03.11, da vi startet utdeling i Nygårdsparken. Returordning (30 pk) fra 7.8.12. Tall nesten utelukkende fra hospitser. 17
Antall kontaktpunkter med beboere på / utenfor hospitser Før banking 2011 Etter banking 2011 2012 1.jan 1.jun 2013 K M K M K M K M 30 49 66 184 288 662 151 284 Totalt 79 250 950 435 *Praksis med banking på dører startet midten av august 2011 for Møllendalsveien, og midten av september 2011 for Bergenshjemmet og Sandviken pensjonat 18
5. Erfaringer 5.1 Få individuelle planer og ansvarsgrupper De fleste av brukerne som regnes som «mest utsatte rusavhengige» slik de defineres i mandatet, har en eller annen form for tilknytning til hjelpeapparatet, men tilknytningen kan være løs eller preget av dårlig relasjon. Selv om vi ikke har gjort en systematisk kartlegging, tilsier vårt kliniske inntrykk at mange i gruppen innfrir kriterier for ROP lidelse, blant dem mange av beboerne i midlertidige botilbud. Få av dem vi har vært i kontakt med i disse botilbudene har ansvarsgruppe eller individuell plan. Mennesker i denne gruppen, har vansker med å følge opp avtaler og planer. Mange er også svært váre for manglende forståelse og det å ikke bli lyttet til eller tatt på alvor. For hjelpeapparatet blir en del av disse menneskene opplevd som krevende og vanskelige. Dette kan føre til at nødvendig tillitsrelasjon ikke opparbeides, og verken ansvarsgruppe eller individuell plan etableres. En individuell plan for denne gruppen er krevende å få til, og planen må være «levende» og dynamisk. Livet til disse menneskene er preget av raske og uforutsette endringer, både knyttet til rammebetingelser og mål. Rammebetingelsene skifter ved blant annet innleggelser, flyttinger og sykdom, og det er mer regelen enn unntaket at brukerens egne planer endres underveis. En individuell plan bør da innbefatte kontinuerlig dialog mellom bruker og hjelpeapparat, tilpasset den varierende virkelighet den enkelte lever i. For å lykkes med dette, er vår erfaring at hjelpeapparatet må være pågående og aktivt oppsøkende for de brukerne det gjelder. 5.2 Diagnose som vurderingskriterium kan begrense tilbud om nødvendig hjelp Inngangsporten til en del hjelpetjenester begrenses av diagnosesetting. Mange av våre brukere har ikke klart å være uten rusmidler lenge nok til at en «sikker» diagnose kan utredes. Noen diagnoser kan oppleves særlig belastende å få. Vi har blant annet erfart at brukere knytter assosiasjoner til schizofreni eller psykosediagnose, som gjør at de frykter og motsetter seg en slik kategorisering. Disse assosiasjonene kan innbefatte tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering og avvisning av brukerens opplevelser som sykdom eller innbilning. En del mennesker som har psykotiske problemer, gir ikke uttrykk for disse problemene i kontakt med psykisk helsevern på en måte som gjør at de får tilstrekkelig hjelp for dem. Når mye av helsetjenesten er innrettet på at en diagnose både brukes retningsgivende for behandling som tilbys, og som en måte å sikre rettigheter på, hindrer dette flere hjelpetrengende mennesker i vår målgruppe å få en adekvat hjelp for sine problemer. Vi har også erfart at noen brukere med alvorlige psykososiale problemer, blant annet psykotiske og paranoide problemer, har en sterk avhengighet til amfetamin noen over flere tiår. Flere av disse forteller om en virkning hvor de føler seg mer på plass når de bruker stoffet, ikke ulikt hvordan en friskmelding beskrives av opiatavhengige. Rusvirkningen synes å være begrenset. En del innen denne brukergruppen gjennomfører utredning for ADHD, og får metylfenidat-baserte preparater som en del av behandlingen for det. Problemet for noen er at de ikke får utredet mulig ADHD-diagnose grunnet manglende rusfrihet over tid, og får da heller ikke mulighet for denne medisineringen. NOU 2003:4 påpeker at det mangler kunnskap for å vurdere effekt av medikamentell behandling ved amfetaminavhengighet, amfetaminpsykose og amfetaminabstinens. 10 Vi vil tro at flere i denne gruppen innfrir diagnosekriterier for ADHD, men klarer ikke å gjennomføre en utredning. En mer fleksibel utredningspraksis kunne kanskje gitt flere mennesker i denne gruppen mulighet for nødvendig behandling og medisinering. 5.3 En fleksibel tjeneste kan ivareta brukernes varierende behov, men samtidig være for lite forpliktende Optra sin erfaring er at fleksibilitet på hvem som tilbys hjelp, og hvordan hjelpen utformes, er nødvendig for å komme i samarbeidsrelasjon med en del klart hjelpetrengende brukere. Innenfor psykisk helsevern er det omfattende vurderinger som skal til før en bruker får tilgang til varige og omfattende tjenester. Utfordringen blir å balansere det som er fleksibelt og lett tilgjengelig, med en stabil tilstedeværelse og fast oppfølging over tid. Et tiltak kan ikke nødvendigvis være begge deler. Vi har erfart at vår hjelp alene ikke strekker til i forhold til brukere som har omfattende hjelpebehov. I en sak vurderte vi at bruker hadde en alvorlig psykisk lidelse, med samtidig 19
rusavhengighet og boligproblemer. Vi brukte tre måneder fra vi ble enige med bruker om henvisning til psykisk helsevern, til henvisning fra fastlege ble sendt. Deretter gikk det halvannen måned til før henvisningen ble vurdert. I løpet av samme tid forverres situasjonen. I slike situasjoner ville en mer fleksibel og mindre byråkratisk vurderingspraksis for pasientrettigheter være verdifull. 5.4 Gode erfaringer med rask respons og åpne samtaler som arbeidsform Basert på våre erfaringer, synes denne arbeidsformen å være hensiktsmessig også innenfor rusfeltet. I krisesituasjoner og de tilfeller hvor forholdet til det sosiale nettverket er noenlunde intakt, synes arbeid etter disse prinsippene å fungere særlig godt. Det har sannsynligvis sammenheng med at bruker da blir møtt når vedkommende er klar for det, og at det sosiale nettverket inkluderes. På sett og vis kan denne delen av Optra ses på som «rett tiltak på feil sted». Det ville vært spennende å se om en slik arbeidsform i den ordinære rushelsetjenesten, kunne bidratt til raskere behandlingstart og bedre behandlingsforløp for mange ruspasienter. En arbeidsform basert på de samme prinsippene synes også å være hensiktsmessig i situasjoner hvor problemene er mer kroniske. I slike tilfeller kan en ikke forvente store endringer raskt, men holdningen har gjort det mulig å komme i en terapeutisk samarbeidsrelasjon til utsatte brukere, og gjør det lettere å involvere flere instanser når dette er nødvendig. 5.5 Det hjelper å banke på dører Antall kontakter med beboere økte dramatisk som resultat av at vi begynte å gå runder og banke på dører. Tilnærmingen har vært forsiktig og vi har ikke trengt oss på beboere som ikke ønsker kontakt. Vi erfarte at det er av betydning hvordan og i hvilken rekkefølge presentasjonen skjer. Eksempelvis gikk vi bort fra å bruke Kirkens Bymisjon i den innledende presentasjon, og nedtonet presentasjonen av brukerutstyr da noen beboere kan bli provosert av dette. Etter å ha gjennomført snart to år med praksisen, har vi nesten utelukkende positive erfaringer. Tid er viktig for tillit. Som et eksempel er det først nå, over to år etter første kontakt med en kvinnelig beboer, at vi har inngått et aktivt samarbeid mot sosialtjeneste og prosess for bedring av bosituasjon for henne. 5.6 Mangel på tilrettelagte boliger Det er mangel på tilrettelagte boliger for gruppen, og hjelpetiltak frem mot egen bolig varierer fra bydel til bydel. Noen booppfølgingstjenester begynner kontaktetablering og prosess mens brukere bor på midlertidig botilbud, mens andre gjør det ikke. Erfaring med beboere på hospits er at funksjonsnivået varierer sterkt. En del klarer seg greit i et slikt tilbud, og ville sannsynligvis gjort det i egen bolig også. Flere hadde hatt behov for, og nytte av, økt tilsyn og oppfølging. Brukere som av ulike grunner diskvalifiserer seg fra andre botilbud, blir boende på disse botilbudene, også brukere som har de største problemene knyttet til atferd, rusbruk og mental helse. Størrelsen på hospitsene bidrar sannsynligvis også negativt. Større antall mennesker med lignende problemer på samme sted, bidrar til mer uro, i tillegg til økt tilstrømning fra rusmiljøet. 5.7 Det er lettest å gjennomføre førstehjelpskurs spontant Gjennomføring av førstehjelpskurs ble gjort blant annet som en del av anbefalte tiltak mot overdosedødsfall fra Bergen kommune. Gjennomføringen av kursene ga lite deltakelse selv etter aktiv informering og oppsøking i forkant. For å gi et bilde av hvordan ting kan endre seg raskt, var det ved Møllendalsveien botilbud rundt fem beboere som ønsket å delta på kurset en halvtime før vi gjennomførte det. Da kurset startet, kom ingen beboere, selv etter aktiv oppfordring. 5.8 Små stillinger er vanskelig å integrere i individuell oppfølging I teamet var psykiater ansatt i 15 % stilling frem til desember 2012. En slik kompetanse innenfor lavterskelarbeid forenkler prosessen med henvisninger, tverretatlig samarbeid, og innleggelser av brukere. I tillegg bidrar det til trygghet knyttet til psykiatriske og behandlingsmessige vurderinger. I det direkte brukerrettede arbeidet, er det vanskeligere å integrere en slik stilling. Det er vanskelig å gjøre avtaler med brukere på konkrete tidspunkt som faktisk blir fulgt opp, selv ved aktiv oppsøking, og da blir kontinuitet i det brukerrettede arbeidet vanskelig å få til. 20