Caterina Cattaneo Malstrøm Gyldendal
Små krusninger på vannet klukket mot gummibåten. Nattehimmelen var opplyst av stjerner, og et svakt nordlys flammet over den et kort øyeblikk. Han var her ute for siste gang. Det var ikke mer å hente der nede enn det han nå skulle legge i aluminiumskassa foran i båten. Han var sliten inn til margen. Ti dykk på under en uke. Han hadde vært alene om prosjektet. Han løftet den tunge, vasstrukne kassa med det usannsynlige innholdet over i aluminiumskassa, la på lokket. Klikket sammen hengelåsen på aluminiumskassa og satte seg på den. Så tok han den vanntette sekken, klikket opp låsen og rotet nedi, dro opp snusboksen og la prisen under overleppa. Stakk fingrene ned i halsmansjetten på dykkerdrakten den hadde strammet under hele dykket. Han var ferdig. Han hadde hentet opp det som var å hente fra ubåten. Og han hadde gjort det alene. Ingen visste noe, ikke engang hun han var gift med. Så mange år han hadde gransket papirer, både tyske og norske. Så mange bomturer. Skuffelser. Men han hadde alltid vært sikker på at han en dag skulle finne den. Det var tilfeldig at han dro ut hit alene med ROV-en han hadde bygget selv. Det var flere måneder siden. Han trodde det ikke da bildet tikket inn på skjermen. Der, på drøye femti meter lå den, ubåten. Under et overheng, helt inntil en bergnabb som strakte seg oppover, ble bredere, for til slutt å bryte overflaten som en liten øy med lykt på. Han hadde dykket ned samme kveld, skjult av mørket. Undersøkt. Planlagt. Å ta seg inn i en ubåt var ikke enkelt. Han hadde vurdert å få med seg andre, det kom til å bli vanskelig. Bestemt seg for å prøve på egen hånd
først. Jo flere som visste, desto vanskeligere å holde det hemmelig. Nå satt han i gummibåten, kunne ikke tro hva han hadde dratt opp av dypet. Det var nesten et antiklimaks. Han var fristet til å åpne aluminiumskassa igjen, brekke av det morkne trelokket. Ta ut én, holde den i hånden. I stedet reiste han seg, dro seg inn mot land med tauet, løsnet festet. Startet motoren mens han så opp mot himmelen. La merke til hvor klar den var. Styrte sakte mot land på den andre siden av fjorden. Nå kom den vanskelige biten.
Hun har ikke sagt det til noen. Hun pakker sekken. Tar ut alt igjen, fjerner småting, pakker på nytt. Sånn holder hun på til sekken er akkurat passe full, passe rund. Det handler ikke om innhold lenger, men om form. Den skal se akkurat sånn ut. Det kan ikke stemme at du har alt du trenger, Live. Moren tutler rundt henne, har selv vært på interrail i sin ungdom, vet med sikkerhet at dette ikke er sekken hun skal være borte i fem uker med. Jeg har alt jeg trenger, mamma. Er du nødt til å dra? Ja. Så mange ganger de har snakket om det. Etter det med søsteren har Live måttet ta det skritt for skritt. Ut av stua hvor vegger og tak kryper nærmere for hver dag. Ut døra for å kaste søppel. Ned gangveien til skolen. Alltid med fulladet mobil, hvor meldinger fra moren tikker inn hver time: Hvor er du, når kommer du hjem, vær forsiktig, elsker deg. Morens sorg. Farens raseri. Alt slitet. Deres lukkethet etter det de har mistet, det de ikke vil miste en gang til. Så interrailturen. Kampen om den har vært lang, den er ikke over før hun sitter på toget som skal fjerne henne fra dritten. Live har ikke tenkt å komme tilbake. Hun har holdt det inni seg, ingen har hun kunnet si det til, ikke engang Marika, som hun sier nesten alt til. Også Marika har begynt å trekke seg bort fra henne, den eneste hun inntil nylig har kunnet stole på at er der hele tiden. Små kommentarer, sms-er som ikke blir besvart før langt
senere, hun som alltid har telefonen i hånden, som alltid har svart på sms og Facebook med det samme. Live har ikke snakket med henne om det. På en måte skjønner hun Marika også, selv om hun aldri ville ha gjort det samme mot henne. Alt rundt Live er tungt og svart. Noen ganger tenker hun at hun overdriver, at hun ikke er blitt utestengt, men har fjernet seg fra alle uten å forstå det selv. Helt til hun kommer på enkelthendelser. Som da hun hadde kjøpt ny genser på Bik Bok, butikken alle hadde sluttet å handle i; de hadde gått over til dyrere merker. Men Monica hadde sagt at genseren var helt livisk, det var det hun pleide å si når noe var typisk for Live. Hun hadde vasket den, strøket den og hatt den på seg på skolen. Det var lenge siden det var viktig å planlegge hva hun skulle ha på seg på skolen, noe av det viktigste hun gjorde før hun la seg, preparere til neste dag. Og neste dag. Hun hadde lagt merke til det lenge, men fortrengt det, latt som ingenting. Tatt ydmykelsen og lagt den bort. Hun hadde kommet sammen med Marika, som hadde gått rett bort til de andre jentene. En av dem hadde sagt: Så fin genser. Med det trykket på fin. Blikket på Marika. Marika som så i bakken uten å si noe. Innringingen til timen som la seg over det hele. En greie som Marika ikke forsto, men som Monica tok med det samme: Jævla bitcher. Jeg hater sånt. Man kan liksom ikke ta dem, heller. Marika kunne godt ha sagt noe. Monica hadde sett på henne med er-du-helt-dustblikket.
Glem det. Funker kanskje senere i livet, men ikke der dere er nå. Det hadde vært mot slutten av ungdomsskolen. Ting hadde bedret seg litt, men det de andre foretok seg, interesserte ikke Live. Hun forsøkte hardt, men kjente at det alltid ble utenpå. Til slutt syntes det utenpå også, og de begynte å unngå henne. Hun begynte å unngå dem. En ond sirkel som ble eklere å komme seg ut av gjennom videregående. Så skjedde Monica. Hun lurte fortsatt på hvordan hun skulle klare seg uten søsteren sin. Nå trenger hun tid for seg selv. Legge ting bak seg. Tenke gjennom alt, bli ferdig med det som har hendt. Derfor skal hun reise. Er du sikker, Live? Moren lener seg mot dørkarmen, armene i kors. Ja, jeg er sikker. Men Hun setter blikket i moren. Unnskyld. Ikke si unnskyld, mamma, jeg skjønner. Det har ikke vært vanskelige samtaler, bare ugne. Hun har ikke klart å ha dårlig samvittighet for noe, i alle fall ikke dette. Heller ikke for at hun har tenkt å fordufte. Ikke helt, da; hun kan ikke la moren gå gjennom sorgen det er å miste enda et barn, det vil hun ikke overleve, hun skal gi beskjed når hun er langt nok unna. Hun er snart atten, det er ingenting de kan gjøre. Hun har penger i massevis, takket være en kjip russetid med lite drikking.
Hun fikk tilbud om å være med på bussen til jentene, Alien resurrection, en dritfin buss inspirert av de fire filmene med Sigourney Weaver i hovedrollen. Moren hennes elsket de filmene, så dem flere ganger hvert år. Selv kunne Live styre sin begeistring. Hun fortalte ikke moren om tilbudet; hun ville blitt vill og forsøkt å overtale henne. Derfor tvilte hun før hun takket nei, for hadde hun vært med, ville kanskje en liten gnist bli tent i øynene til moren. Men det var likevel ikke nok til å si ja. Det var to grunner til at hun takket nei: Mange av de gamle jentene som stengte henne ute, var med, og hun hadde bestemt seg for denne interrailen for flere år siden. Faktisk hadde hun planlagt den sammen med Marika. Men Marika har verken råd eller lyst. Om Live lever sparsommelig, kan hun klare seg i ett år, kanskje mer. Hun vet om folk som skal reise verden rundt med mindre penger, hun ser ikke noe problem. Og dukker det opp, finnes det alltid en bar eller en kafé som trenger servitør en stund. Et eller annet sted har hun lest at om man eier for mange ting, eier tingene deg. Sekken hennes er pakket med akkurat det hun trenger. Den står ved siden av senga. Over den henger klærne hun skal reise i. Moren har grått, faren har bedt om de kan få kjøre henne til togstasjonen. Hun har klart å unngå det med å si at hun skal gå alene ut av døra, reise alene og komme hjem alene. Hun legger hodet bakover, vet hun ikke kommer til å få sove. I morgen på denne tiden sitter jeg på toget til København. Gateway to Europe. Endelig skal jeg ta livet
mitt tilbake.
Moren står med hodet lent til dørkarmen. Faren står ved siden av, begge betrakter Live med bekymring, redsel. Kan dere slutte, det er creepy. Slutte med hva, Live? Faren retter seg opp, smiler, forstår. Å glane, mamma. Men det er kjærlighet. Det er creepy. Jeg vil at dere skal smile når jeg drar, det er sånn jeg vil huske dere. Faren dulter moren i albuen, moren reiser kroppen, sukker. Håret hennes er pistrete, det er store, mørke ringer rundt øynene. Ingenting er som det var før helvetesdagen. Før gikk moren aldri ut uten sminke, eller negler uten sprekker i lakken. Nå er huden rundt øynene grå, neglene kortklipte, fargeløse som håret hennes, som ansiktet hennes. Det er som om Live bare eksisterer når hun foretar seg noe som kan skape bekymring. Og den stadige sukkingen, den går Live på nervene. Noen ganger har hun bare lyst til å plante knyttneven midt i trynet hennes, skrike noe, vekke henne. Hun får ikke engang dårlig samvittighet når hun tenker det. Faren dulter i moren igjen. Hun tar et skritt framover. Det er en zombie som kommer mot henne, en ekkel zombie som har slukt moren hennes og nå bare vifter med armer eller bein, ruller med øynene. Har du alt du trenger? Til og med stemmen er livløs. Kan hun ikke bare anstrenge seg litt? Ja, mamma. Husk å sende melding hver kveld.