Ifølge liste Deres ref Vår ref 15/1370 Dato 08.05.2017 Klage. Søknad om konsesjon ved erverv av gnr. 107 bnr. 2 og 3 i Osterøy kommune - Johannes Tyssebotn Johannes Tyssebotn undertegnet 20. oktober 2014 søknad om konsesjon på erverv av gnr. 107 bnr. 2 og 3 i Osterøy kommune. Eiendommen ble overdratt fra Ove Tyssebotn og Herbert Muller som ledd i et forlik inngått i forbindelse med at Johannes Tyssebotn i sak for jordskifteretten hevdet å være eier av konsesjonseiendommen. Kjøpesummen for eiendommen var kr. 300.000,-. Søknad ble sendt Osterøy kommune 24. oktober 2014. Fylkesmannen har lagt til grunn at konsesjonseiendommen er 1 045 dekar hvorav, 3,5 dekar beite, 168,4 dekar produktiv skog, 82,7 dekar uproduktiv skog og 790,3 dekar annet areal. Det går fram av sakens dokumenter at det til eiendommen hører 1/3 andel av jordsameiet Tyssebotnen. Deler av jordsameiet er registrert i matrikkelen som gnr. 107 bnr. 6. Den andre delen av jordsameiet er umatrikulert. Den matrikulerte og den umatrikulerte delen av jordsameiet eies med 2/3 på gnr. 107 bnr. 1 og 1/3 på konsesjonseiendommen. I Fylkesmannens vedtak, basert på opplysninger fra matrikkelen, er jordsameiet oppgitt til totalt 3 657,9 dekar, hvorav 10,7 dekar innmarksbeite, 505,2 dekar produktiv skog av ulik kvalitet, 248,2 dekar uproduktiv skog og 2 893,9 dekar annet areal. Eiendommen er bebygd med bolighus og uthus, begge fra 1850, små og i dårlig stand. Eiendommen er veiløs og ligger ved Nedre Botnavatnet, et stykke unna Tysse sentrum. Arealopplysningene er hentet fra det som er registrert i matrikkelen, men både kommunen og Fylkesmannen bygger på at Tyssebotnen (jordsameiet) er totalt på ca. 9 000 dekar. De umatrikulerte arealene er uproduktive med lav beiteverdi. Også eiendommene gnr. 106 bnr. 1, 4 og 7 i Osterøy har bruksrett til fjellbeite for sau i jordsameiets utmark. Postadresse Postboks 8007 Dep 0030 Oslo postmottak@lmd.dep.no Kontoradresse Teatergata 9 www.lmd.dep.no Telefon* 22 24 90 90 Org no. 972 417 874 Avdeling Avdeling for skog- og ressurspolitikk Saksbehandler Ingrid Aasen 22 24 92 74
Formålet med ervervet er å bruke eiendommen som nødvendig beiteareal. Det er opplyst at konsesjonssøkeren på søknadstidspunktet brukte eiendommen som beiteareal, og at han har gjort dette i mange år. Konsesjonssøker eier fra før gnr. 101 bnr. 1, gnr. 104 bnr. 3 og 38, gnr. 88 bnr. 29 og gnr. 221 bnr. 1 i Osterøy kommune. Eiendommene består totalt av 1 663,4, dekar hvorav 111,1 dekar fulldyrka jord, 24,5 dekar overflatedyrka, 64 dekar innmarksbeite, 1031,1 dekar produktiv skog, 7,2 dekar uproduktiv skog og 61,3 dekar annet areal. Eiendommene og parsellene på dem ligger spredt med betydelig driftsavstand mellom driftsbygning og beiteareal. Konsesjonssøker leier også 64 dekar fulldyrka jord, 4 dekar overflatedyrka jord og 62 dekar innmarksbeite. Han driver med ammekyr og geit. Avstanden langs vei fra eiendommen fram til Botnavatnet er om lag 13 kilometer. Lars Tyssebotn, Arne Tyssebotn og Trygve Olsen har v/advokat Winjum i brev 11. november 2014 henvendt seg til kommunen i anledning behandlingen av konsesjonssøknaden. De tre eide gnr. 107 bnr. 1 i personlig sameie, og til deres eiendom hører 2/3 av det matrikulerte og det umatrikulerte jordsameiet. Det er anført at det kan oppnås landbruksmessige fordeler hvis konsesjonseiendommen legges til deres eiendom. Det er bl.a. vist til at gnr. 107 bnr. 1, 2, 3, 6 og det umatrikulerte sameiet i realiteten fungerer som et felles beiteområde, og at konsesjonssøker ikke har behov for arealet, samtidig som Lars Tyssebotn bruker arealene til beite og har gjort investeringer på dem. Det er påpekt at Lars Tyssebotn og konsesjonssøker har hatt en rekke tvister seg imellom når det gjelder landbruksdrift. Lars Tyssebotn eier gnr. 104 bnr. 2 i Osterøy. På tidspunktet for henvendelsen til kommunen eide han i tillegg ¼ av gnr. 107 bnr. 1. Han har meldt sin interesse for å kjøpe konsesjonseiendommen som tilleggsjord til denne eiendommen. Eiendommen hans har et totalareal på 1 193,8 dekar og består av 9,2 dekar fulldyrka jord, 3,8 dekar overflatedyrka, 30,5 dekar beite og 238,6 dekar produktiv skog. Det vises til omtale av sameiet over i tilknytning til sameieandelen for konsesjonseiendommen. Lars Tyssebotn leier dessuten 9 dekar fulldyrka, 28 dekar overflatedyrka jord og 98 dekar beiteareal fra andre eiere i området. Lars Tyssebotn driver med geit der hovedproduksjonen er geitemelk og geitost. Han har etter tillatelse fra kommunen bygget en geitestøl i utmarka på konsesjonseiendommen. Kommunen avslo 18. mars 2015 konsesjonssøknaden. Kommunen opprettholdt i møte 18. mai 2016 etter klage sitt vedtak i første instans. Saken ble deretter oversendt Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. Fylkesmannen stadfestet 29. august 2016 kommunens vedtak om å avslå søknaden. I avgjørelsen er det vist til at hva som er en driftsmessig god løsning i en jordskiftesak ikke nødvendigvis er det samme som i en konsesjonssak. Det er lagt til grunn at det var omtrent samme avstand mellom driftssenteret og konsesjonseiendommen for både konsesjonssøker og Lars Tyssebotn, men at konsesjonssøkers eiendom er mer ressurssterk og gir grunnlag for et større driftsomfang enn eiendommen til Lars Tyssebotn. Selv om ervervet isolert sett fører til en driftsmessig god løsning, la Fylkesmannen til grunn at det vil være en bedre Side 2
løsning for landbruksnæringa generelt å opprettholde driftsgrunnlaget på mindre bruk i drift. Dette vil være resultatet dersom Lars Tyssebotn får erverve konsesjonseiendommen. Konsesjonssøker har ikke like stort behov for tilleggsjorda som Lars Tyssebotn, og Lars Tyssebotn ønsker å overta konsesjonseiendommen på de samme vilkår som konsesjonssøker. Landbruksdirektoratet ga 9. februar 2017 konsesjon på erverv av konsesjonseiendommen. Direktoratet kunne ikke se at det vil gi en så mye bedre driftsmessig løsning om Lars Tyssebotn får erverve eiendommen at det bør tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av konsesjonssaken. Direktoratet orienterte konsesjonssøker og Lars Tyssebotn om at vedtaket kunne påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse. Det foreligger en omfattende korrespondanse fra de involverte på ulike trinn i saken. Innholdet i korrespondansen gjelder i hovedsak spørsmålet om konsesjon skal gis eller avslås under henvisning til den interessen Lars Tyssebotn har vist for eiendommen. Denne del av korrespondansen refereres, og oppsummeres slik: Konsesjonssøker v/advokat Kayser har i brev 27. november 2014, i klage datert 30. mars 2015, i kommentarer 3. juni, 9. september og 13. desember 2016 og i kommentarer 23. mars 2017 anført at konsesjon bør gis fordi ervervet er i tråd med reglene i konsesjonsloven. Det er vist til at konsesjonssøker er skikket til å drive eiendommen og har nær tilknytning til den fordi den egentlig tilhørte en del av den gårdsdriften han har overtatt etter sin far som ervervet konsesjonseiendommen allerede i 1946. Det er noe av bakgrunnen for forliket som ble inngått. Det er anført at et konsesjonsavslag til en erverver som i realiteten har vært rett eier og drevet gården sammen med sin far i snart 70 år må anses sterkt urimelig. Dersom konsesjonssøker ikke kan fortsette beitebruken på konsesjonseiendommen, vil han få problemer med å opprettholde den driften han har. Eiendommen er sentral for driften hans, og det vises i den forbindelse til Isene-dommen. Driften som har pågått har vært en driftsmessig god løsning. Det går fram av kommentarene at det er reist sak for jordskifteretten for å etablere en bruksordning i utmarka som ligger i realsameie. Det anføres at når denne saken er avgjort, vil det også bli en driftsmessig god løsning for brukerne av konsesjonseiendommen. Det går fram at driftsbygningene som er reist av Lars Tyssebotn urettmessig er oppført på konsesjonseiendommen. Det anføres at det er usaklig å trekke inn i konsesjonsvurderingen om konsesjonssøker vil komme til å misbruke sin eierposisjon til skade for Lars Tyssebotn slik noen av medlemmene i plan- og kommunalteknisk utvalg skal ha gjort. Det er pekt på at også Fylkesmannen har tatt utenforliggende hensyn, og at det ikke er aktuelt for konsesjonssøker å overdra eiendommen til Lars Tyssebotn. Konsesjonssøker reiste i 2016 søksmål mot kommunen med påstand om at kommunens vedtak var ugyldig. Søksmålet er utvidet til å gjelde staten v/landbruksdepartementet. Det er anført at Lars Tyssebotn ikke har rettslig klageinteresse over direktoratets avgjørelse. Det er beskrevet konkrete tvistesituasjoner som har oppstått mellom konsesjonssøker og Lars Tyssebotn. Lars Tyssebotn v/advokat Winjum påklaget 6.mars 2017 direktoratets vedtak, og har kommentert konsesjonssøkers anførsler i brev 21. april 2017. Det anføres at Lars Tyssebotn Side 3
har rettslig klageinteresse fordi han driver og er deleier i gnr. 107 bnr. 1 som har sameiepart på 2/3 i det alt vesentlige av konsesjonseiendommen. Det opplyses at arealopplysningene i vedtaket inneholder uklarheter og feil både når det gjelder realsameiet og de ene-eide eiendommene, og at med unntak av et areal på 10,7 dekar, må gnr. 107 bnr. 1, 2 og 3 anses som et beiteområde som skal benyttes i felleskap. Feilene har ført til at den landbruksmessige gevinsten som kan oppnås ved å slå sammen gnr. 107 bnr. 1, 2 og 3 ikke er tilstrekkelig synliggjort. Konsekvensen av direktoratets vedtak er at sameiet består, noe som sementerer eier- og bruksforhold som er lite gagnlige. Lars Tyssebotn har imidlertid ervervet Trygve Olsens sameieandel i gnr. 107 bnr. 1, og det er aktuelt å komme til en lignende løsning for andelen som eies av Arne Tyssebotn. Hvis konsesjon avslås, må det antas å føre til at hjemmelshaverne til konsesjonseiendommen vil overføre den til Lars Tyssebotn. Hele eiendommen vil da komme på en eierhånd. Osterøy Ysteri ligger på konsesjonseiendommens fellesareal, og er driftssenteret for geiteholdet til Lars Tyssebotn. Det pekes på omfattende samarbeidsproblemer mellom Lars Tyssebotn og konsesjonssøker. Lars Tyssebotn er ikke alene om å reagere på konsesjonssøkers opptreden. Direktoratets omgjøringsvedtak er dårlig fundert med en knapp og generell begrunnelse. Hordaland bondelag oppfordret Landbruks- og matdepartementet i brev av 2. mars 2017 til å avslå konsesjonssøknaden og viser til at avslag er et skritt i retning av å gjøre utmarksområdet på 9000 dekar til et forvaltningsmessig og driftsmessig tjenlig område. Landbruksdirektoratet har gitt sine merknader til klagen ved brev til Landbruks- og matdepartementet datert 24. mars 2017. Direktoratet legger til grunn at klagen er kommet inn innen klagefristen, og at Lars Tyssebotn har rettslig klageinteresse. Direktoratet ser ikke at det i klagen er nye opplysninger som har betydning for vedtaket, og klagen oversendes for endelig avgjørelse. Departementets vurderinger: Utgangspunkt Landbruksdirektoratets vedtak er påklaget til departementet etter forvaltningsloven 28 som fastsetter at et enkeltvedtak kan påklages av en part eller noen med rettslig klageinteresse i saken. Det følger av forvaltningsloven 34 første ledd at klageinstansen skal avvise saken dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger. Dersom klagen tas til behandling, kan klageinstansen etter forvaltningsloven 34 andre ledd prøve alle sider av saken og bl.a. ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av ham. Hvis et statlig organ er klageinstans for et vedtak truffet i kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Vurderinger av om vilkårene for å behandle klagen er til stede Det er en forutsetning for å behandle klagen at det foreligger et konsesjonspliktig erverv. Selv om konsesjonssøker anfører at han hele tiden har vært den egentlige eieren av Side 4
konsesjonseiendommen, har han inngått forlik med hjemmelshaverne om overføring av eiendommen, søkt konsesjon på ervervet og avtalt en kjøpesum for eiendommen. Hans advokat har videre i brev 23. mars 2017 vist til at det dreier seg om å overta eiendomsretten til eiendommen, og at salget medfører at eier og driver blir en og samme person. Selv om forliket mellom hjemmelshaverne og konsesjonssøker ikke foreligger som en del av saksdokumentene, oppfatter Landbruks- og matdepartementet etter en vurdering av hvordan hjemmelshaverne og konsesjonssøker har innrettet seg i forbindelse med overdragelsen at ervervet av gnr. 107 bnr. 2 og 3 i Osterøy dreier seg om et erverv som utløser konsesjonsplikt. Det er en forutsetning for å behandle klagen at Landbruksdirektoratets vedtak om å omgjøre Fylkesmannens avgjørelse er innenfor rammen av omgjøringsadgangen etter forvaltningsloven 35 første ledd bokstav a. Bestemmelsen innebærer at omgjøring av Fylkesmannens vedtak ikke kunne skje til skade for noen vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser. Vedtaket om å avslå konsesjon retter seg mot konsesjonssøker. Spørsmålet er om Lars Tyssebotn må anses som en Fylkesmannens vedtak "direkte tilgodeser". Fylkesmannen har i sitt vedtak lagt til grunn at Lars Tyssebotn bør få overta konsesjonseiendommen, og har i vedtaket foretatt en konkret avveining mellom konsesjonssøkers og Lars Tyssebotn sine interesser. Dette skaper imidlertid ikke i seg selv en slik tilknytning til saken at Lars Tyssebotn kan anses som "direkte tilgodesett" gjennom vedtaket. Det er opplyst i saken at eiendommen drives sammen med gnr. 107 bnr. 1 i Osterøy som Lars Tyssebotn er sameier i, og at de to eiendommene har en større beitestrekning som ligger i jordsameie. Spørsmålet er om Lars Tyssebotn som nabo og i kraft av eierforholdene og faktisk felles beitebruk i området må anses som "direkte tilgodesett" gjennom Fylkesmannens konsesjonsavslag. Departementet vil bemerke at et konsesjonsavslag ikke fører til at Lars Tyssebotn blir eier av eiendommen. Avhengig av hva som er avtalt om konsesjonsrisiko i forbindelse med forliket mellom hjemmelshaverne og konsesjonssøker, vil eiendommen i tilfelle av avslag enten tilfalle konsesjonssøker, som vil bli pålagt å selge den videre, eller beholdes av hjemmelshaverne som kan velge å bli sittende med eiendommen. Lars Tyssebotn er dermed etter departementets syn ikke "direkte tilgodesett" i forvaltningslovens forstand. Til støtte for dette synet viser departementet til SOMB-2000-77 som gjaldt et konsesjonsvilkår om avståelse av deler av en eiendom. Sivilombudsmannen uttalte at et vedtak om avståelse til en bestemt person kunne lempes til skade for vedkommende på grunn av ordlyden i konsesjonsloven 9, men også fordi den som var tilgodesett gjennom vilkåret ikke var "direkte tilgodesett" etter forvaltningsloven 35. Sivilombudsmannen uttalte bl.a. følgende i tilknytning til dette: " En slik forståelse ville for øvrig også være nærliggende uten konsesjonsloven 9 annet punktum. Når et vedtak om å gi konsesjon gjøres betinget av at konsesjonssøkeren selger en del av eiendommen til en bestemt person, er dette bare en indirekte fordel for jordsøkeren. Finner konsesjonssøkeren at vilkåret er for tyngende, kan han prøve å forhandle om endring av vilkåret, eller velge å se på Side 5
vedtaket som et avslag. Hvis han da overdrar eiendommen videre (f.eks. til noen som ikke trenger konsesjon), kan ikke jordsøkeren kreve noe etter vilkåret. Situasjonen er annerledes når et forkjøpsrettsvedtak treffes, fordi selve vedtaket virker rettsendrende. Da vil heller ikke videre overdragelse hindre bruk av forkjøpsretten, jf. konsesjonsloven 16." På bakgrunn, bl.a. av sivilombudsmannens avgjørelse i ovennevnte sak, legger departementet til grunn at Landbruksdirektoratets vedtak om å omgjøre Fylkesmannens avgjørelse ligger innenfor rammen av omgjøringsadgangen etter forvaltningsloven 35. Et vedtak kan etter forvaltningsloven 28 påklages av den som er part i saken eller av den som har rettslig klageinteresse. Lars Tyssebotn er ikke part i konsesjonssaken. Det er derfor en forutsetning for å behandle klagen at Lars Tyssebotn har rettslig klageinteresse ved Landbruksdirektoratets vedtak om å gi Johannes Tyssebotn konsesjon. Både begrepet "rettslig interesse" i forvaltningsloven 28 og begrepet "direkte tilgodeser" i forvaltningsloven 35 gjelder hvilken betydning resultatet i saken har for klageren, men ordlyden i de to bestemmelsene er forskjellig. Selv om Lars Tyssebotn ikke er direkte tilgodesett, kan han derfor ha rettslig klageinteresse. Det foreligger en rekke uttalelser fra sivilombudsmannen som gjelder tolkingen av uttrykket "rettslig klageinteresse" i tilknytning til konsesjonssaker hvor et aktuelt tema er avståelse av hele eller deler av en konsesjonseiendom til fordel for en bestemt "jordsøker". Se bl.a. SOMB-1998-95, SOMB-2003-78 og SOMB-2003-79. Utgangspunktet i uttalelsene er at en "jordsøker" ikke anses å ha rettslig klageinteresse med mindre det er skapt en berettiget forventning om avståelse. Ombudsmannen uttaler bl.a. i SOMB-1998-95: "Kravet om konsesjon ved overdragelse av landbrukseiendommer, er innført for at det offentlige skal kunne føre kontroll bl.a. med at samfunnets interesse i en effektiv utnyttelse av landbruksarealer blir ivaretatt ved omsetning av fast eiendom. En utenforstående tredjemanns ønske om å overta hele eller deler av konsesjonseiendommen, vil måtte komme i annen rekke i forhold til samfunnets interesser. Det offentliges behov for å kontrollere omsetning av fast eiendom vil derfor, ved siden av partenes interesse i å få gjennomført overdragelsen, være det mest fremtredende element i en konsesjonssak. Det forhold at en jordsøker ønsker at det stilles vilkår om avståelse i forbindelse med at det gis konsesjon, vil gjennomgående ikke være tilstrekkelig for å ha rettslig interesse i å påklage at det er gitt vilkårsfri konsesjon til en ellers frivillig overdragelse mellom to parter. Til det vil tilknytningen til konsesjonssaken være for fjern og avledet. Dette må etter mitt syn også gjelde i tilfeller der det er på det rene at en eventuell avståelse ville måtte skje til fordel for en bestemt jordsøker. Det avgjørende spørsmål i saken er imidlertid om det i tråd med departementets redegjørelse kan sies å være skapt en forventning om avståelse slik at det er grunnlag for å stille opp unntak fra utgangspunktet om at en jordsøker ikke har klageinteresse i konsesjonssaker." I rundskriv M-2/2009 Konsesjon og boplikt omtales spørsmålet om rettslig interesse i konsesjonssaker bl.a. slik: Side 6
"Konsesjonssøker er part og har klagerett. Også andre enn parter kan ha klagerett. Det vil de ha dersom de må antas å ha rettslig klageinteresse. Hvorvidt en klager har rettslig klageinteresse vil bero på i hvilken grad vedtaket har faktiske og rettslige virkninger for vedkommende. I den enkelte sak må det foretas en konkret helhetsvurdering av sakens faktiske forhold. Det avgjørende er om klagerens tilknytning til saken er av en slik art og styrke at det er rimelig at det gis anledning til å få prøvd vedtaket for en høyere forvaltningsinstans. Det er lagt til grunn i praksis at en nabo med interesse for jorda som tilleggsjord som hovedregel ikke har rettslig klageinteresse over vedtak om å gi konsesjon. Det er normalt heller ikke tilstrekkelig at naboen har vist interesse for eiendommen, eller er blitt tilskrevet av kommunen med forespørsel om interesse for overtakelse av hele eller deler av eiendommen. Det avgjørende må være vedkommendes tilknytning til jorda som overdras. Det vil i denne vurderingen eventuelt være et moment at jorda inngår som en viktig del av vedkommendes ressursgrunnlag. Dersom det settes vilkår som tilgodeser en eller flere bestemte, vil vedkommende ha klagerett dersom førsteinstansen omgjør vedtaket sitt i klageomgangen. Det samme gjelder dersom førsteinstansen eller klageinstansen omgjør vedtaket av eget tiltak i henhold til forvaltningsloven 35 til skade for en som er tilgodesett." SOMB-2003-78 gir også nærmere veiledning om hva som kreves for at "jordsøkere" skal ha rettslig interesse. Sivilombudsmannen la der til grunn at tre naboer til konsesjonseiendommen som påklaget konsesjonsvedtaket hadde rettslig klageinteresse. Det ble vist til at to av naboene hadde forpaktet deler av konsesjonsjorda siden 1989 og foretatt til dels betydelige investeringer i eiendommen, blant annet i maskiner og bygninger. Ombudsmannen uttalte følgende om vurderingstemaet: "Undertiden vil det imidlertid kunne være slik at vedkommende har en så vidt sterk tilknytning til konsesjonseiendommen at det er best i tråd med forvaltningsloven 28 og alminnelige forsvarlighetsprinsipper å gi vedkommende klagerett. Dette vil etter mitt syn kunne være tilfelle når konsesjonsjorda har en tilstrekkelig stor faktisk og økonomisk betydning for den som mener seg klageberettiget, for eksempel ved at jorda inngår som en viktig del av ressursgrunnlaget for klagerens egen drift. Det avgjørende må være vedkommendes tilknytning til eiendommen som overdras." Departementet legger til grunn at uttalelsene gir rettledning for tolkingen av hvem som har rettslig interesse ved omgjøring av et konsesjonsavslag når avslag som i dette tilfellet er gitt for å tilgodese en bestemt nabo. Utgangspunktet er at verken klagerens ønske om å overta eiendommen, eller Fylkesmannens behandling av konsesjonssaken gir Lars Tyssebotn rett til å påklage direktoratets avgjørelse om å gi konsesjon. Saksdokumentene viser imidlertid at beitebruken på gnr. 107 bnr. 1, 2 og 3 i svært lang tid har skjedd samlet over eiendommene. Lars Tyssebotn har også etablert et driftssenter for sin geitemelkproduksjon på areal som i henhold til opplysningene fra advokat Winjum ligger på "konsesjonseiendommens fellesareal". Hvis konsesjonssøker ikke hadde ervervet konsesjonseiendommen, antar departementet at Lars Tyssebotn ville ha hatt en berettiget forventning om å fortsette den etablerte beitebruken. Det er på den bakgrunn rimelig å anta at overdragelsen av konsesjonseiendommen vil kunne ha klare økonomiske og faktiske virkninger for Lars Side 7
Tyssebotn sin etablerte drift. Departementet finner derfor etter en konkret vurdering at vedtaket om å gi konsesjon har så vidt klare faktiske og økonomiske virkninger for Lars Tyssebotn at han må anses å ha rettslig klageinteresse i saken. I helhetsvurderingen er det lagt avgjørende vekt på at hans tilknytning til konsesjonseiendommen er av en slik art og styrke at det er rimelig at han får anledning til å få konsesjonsvedtaket prøvet for overordnet forvaltningsorgan. Vurderinger av realitetene i klagen Ved avgjørelse av en konsesjonssak hvor eiendommen skal brukes til landbruksformål skal det etter konsesjonsloven 9 første ledd legges særlig vekt på 1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, 2. om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området, 3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, 4. om erverver anses skikket til å drive eiendommen, 5. om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Etter annet ledd skal konsesjon i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes. Konsesjon kan etter konsesjonsloven 11 gis på slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. Ved avgjørelse av en klagesak hvor kommunen er første instans, skal klageinstansen etter forvaltningsloven 34, ut over momentene som går fram av konsesjonsloven, også legge vekt på det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. I rundskriv M-2/2009 er det lagt til grunn at konsesjonsvurderingen skal ta utgangspunkt i søkers formål med ervervet. Formålet skal vurderes i forhold til hvilke relevante samfunnsinteresser som gjør seg gjeldende i saken. Hvorvidt en konsesjonssøknad skal innvilges eller ikke, beror på en individuell og konkret vurdering. Ingen har krav på å få konsesjon, men konsesjon skal gis med mindre det er saklig grunn til å avslå. Omtalen av eierforholdene på eiendommen og arealoppgavene for tilstøtende eiendom gnr. 107 bnr. 1 i Osterøy varierer noe i de ulike dokumentene i saken, og klager har anført at opplysningene til dels er feil, og at det har betydning for utfallet av saken. Departementet legger til grunn at det til gnr. 107 bnr. 1, 2 og 3 ligger et umatrikulert jordsameie på ca. 9 000 dekar, og at også andre eiendommer i distriktet har beiteretter i dette jordsameiet uten at de har eierandeler. Videre legger departementet til grunn at det er tvist og uklarheter om grensene mellom jordsameiet på den ene siden og de matrikulerte enhetene bnr. 1, 2 og 3 på den annen side. Det samme gjelder grensene mellom bnr. 1 og bnr. 2 og 3. Disse tvistene oppfatter departementet som uvedkommende i forhold til avgjørelsen av konsesjonssaken. Produksjonsevnen på arealene er lav, og det er etter departementets syn ikke nødvendig for å avgjøre saken å fastslå helt nøyaktig hvor store arealene er på de aktuelle eiendommene. Det er imidlertid nødvendig for å ta stilling til anførslene i saken å ha kjennskap til den etablerte og konfliktfylte sambruken til beiteområdet. Landbruks- og matdepartementet er enig med kommunen, Fylkesmannen og Landbruksdirektoratet i at momentene i konsesjonsloven 9 første ledd nr. 1, 2, 4 og 5 taler for å gi konsesjonssøker konsesjon på ervervet. Departementet har merket seg at heller ikke Side 8
klagen inneholder innvendinger mot dette synet, og går derfor ikke nærmere inn på disse momentene isolert. Det sentrale spørsmålet er etter dette om det er saklig grunn til å avslå konsesjonssøknaden fordi ervervet ikke vil føre til noen driftsmessig god løsning. Både Fylkesmannen og Landbruksdirektoratet har lagt til grunn at ervervet vil føre til en god driftsmessig løsning. Landbruks- og matdepartementet er enig i det, og mener at bruk av eiendommens ressurser i beitesammenheng gjennom flere generasjoner viser dette. Departementet har for øvrig merket seg at konsesjonssøker leier jord for å sikre tilstrekkelig areal for det driftsomfanget han har, og at både besetning og driftsomfang er tilpasset bruken av ressursene på konsesjonseiendommen. Alle momentene som det etter konsesjonsloven 9 første ledd skal legges særlig vekt på ved avgjørelse av en søknad om konsesjon til landbruksformål taler etter dette for å gi konsesjon. Klager har anført at Landbruksdirektoratets feilaktige arealoppgaver har ført til at man ikke har fått synliggjort den store landbruksmessige gevinsten som kan oppnås ved å slå sammen gnr. 107 bnr. 1, 2 og 3 i Osterøy. Departementet er som nevnt klar over at omtalen av eierforholdene på eiendommen og arealoppgavene for tilstøtende eiendom gnr. 107 bnr. 1 i Osterøy varierer noe i de ulike dokumentene i saken. Departementet mener imidlertid at det er eierforholdene som er det sentrale i saken, ikke eiendommenes eksakte arealstørrelser eller fordelingen av jordbruksareal eller uproduktiv jord. Anførselen om feil i faktum fører etter dette ikke til at direktoratets avgjørelse stiller seg annerledes. Klager har anført at han har vesentlig større behov for tilleggsjord enn konsesjonssøker. Departementet legger til grunn at både konsesjonssøker og klageren over lang tid har brukt konsesjonseiendommen og jordsameiet som beite i tilknytning til sin etablerte drift, og at begge har behov for tilleggsjord til driften sin. Departementet finner imidlertid ikke at det er en saklig grunn for å avslå konsesjonssøknaden at klageren har svakere ressursgrunnlag enn konsesjonssøker. Klagen er også begrunnet ut fra at myndighetenes avgjørelse i konsesjonssaken kan bidra til oppløsning av et svært problematisk sameieforhold. Det er i den forbindelse vist til at klager etter at konsesjonssaken ble tatt under behandling har ervervet en større eierpart i gnr. 107 bnr. 1, og at han vil forsøke å komme til en lignende løsning slik at denne eiendommen ikke lenger vil være et sameie. Hvis klager også får overta konsesjonseiendommen, vil realsameiet og jordsameiet komme på en eierhånd slik at samarbeidsproblemene som skyldes sameiekonstellasjonen opphører. Klager er imidlertid foreløpig ikke eneeier av gnr. 107 bnr. 1, og det foreligger ikke opplysninger i saken som tilsier at hjemmelshaverne til konsesjonseiendommen ønsker å overdra denne eiendommen til klager eller at forliket gir dem en slik valgmulighet. Virkningen av å avslå konsesjonssøknaden vil følgelig ikke være at sameieforholdet opphører. Hensynet til et ønske om å løse konflikter knyttet til sameiekonstellasjonen kan derfor ikke begrunne konsesjonsavslag i dette tilfellet. Side 9
I klagen er det vist til at Landbruksdirektoratet i sin avgjørelse setter til side to vedtak som er basert på lokal kjennskap til eiendommer og aktører. Kommunen har avgjørelsesmyndighet i første instans, og hensynet til kommunalt selvstyre skal etter forvaltningsloven tillegges vekt ved statlig overprøving av kommunale vedtak basert på fritt skjønn. Departementet mener imidlertid at når alle de lovbestemte momentene i saken taler for å gi konsesjon og formålet med ervervet er å fortsette en lang fast etablert utnyttelse av eiendommens ressurser, kan ikke hensynet til det kommunale selvstyre alene begrunne et avslag på søknaden. Konklusjon Landbruks- og matdepartementet stadfester etter en helhetlig vurdering av momentene i saken Landbruksdirektoratets vedtak av 9. februar 2017om å gi Johannes Tyssebotn konsesjon på erverv av gnr. 107 bnr. 2 og 3 i Osterøy. Med hilsen Inger Sigrid Grette (e.f.) avdelingsdirektør Ingrid Aasen fagdirektør Dokumentet er elektronisk signert og har derfor ikke håndskrevne signaturer Kopi Fylkesmannen i Hordaland Landbruksdirektoratet Osterøy kommune Side 10
Adresseliste Advokat Winjum Postboks 333 5804 BERGEN Sentrum Advokatfirma Stiegler ANS Aksel Kayser Pb. 1124 Sentrum 5809 BERGEN Side 11