VEIJUS. FORHOLDET MELLOM PRIVAT EIENDOM OG VEIGRUNN OM BYGGEGRENSER, SIKT OG AVKJØRSLER. AKTUELLE DOMMER SISTE ÅR. KOMMUNEVEGDAGENE 2013 25. APRIL 2013. Advokat Guttorm Jakobsen Advokatfirmaet Guttorm Jakobsen AS Kongsveien 91, 1177 Oslo 900 69 522 e-post: guttorm.jakobsen@juris.no www.advokatjakobsen.no 1
1. INNLEDNING Vegloven av 21. juni 1963 om vegar (veglova) har inntatt regler om byggverk mm. avkjørsel, gjerde og grind i kapittel V i loven. Kapittelet hjemler veimyndighetenes adgang til å fatte vedtak innenfor byggegrensene for offentlig vei, fastsatt med hjemmel i vegloven 29. Formålet med byggegrensene er å skape en fri arealstripe i terrenget, slik at veien kan føres frem over grunn som bare er beregnet til veiformål. Bestemmelsene i kapittelet hjemler vedtak som er nødvendige for å hindre oppsetting av noe som varig eller midlertidig antas å ville medføre vesentlig ulempe for trafikken, trafikksikkerheten eller veivedlikeholdet. Vedtakene vil normalt ikke forplikte til å betale erstatning til grunneierne, jf. en rekke dommer fra Høyesterett knyttet til denne problemstillingen. I dette foredraget skal jeg se nærmere på reglene om byggegrenser, kravet om tillatelse fra veimyndighetene, regler for tre, busker og plantevekster innenfor byggegrensene, samt reglene om avkjørsel, frisiktssoner og gjerdehold mot veg. Aktuelle dommer knyttet til hhv. ansvar for overvann fra vei, ansvar for strøing på offentlig torg, og ansvar for omlegging av luftledningsanlegg til jordkabelanlegg i vei som følge av utskiftning av ledningsnett for vann- og avløp i veien vil bli behandlet i siste del av dette foredraget. 2
2. REGLER OM BYGGEGRENSER, SIKT OG AVKJØRSLER 2.1 Byggegrenser. Vegloven 29 og 30. 2.1.1 Byggegrensenes omfang. Vegloven 29. Langs offentlig veg skal det være byggegrenser fastsatt med hjemmel i vegloven, dersom ikke annet følger av arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Byggegrense på 50 meter fra riksvei og fylkesvei. 15 meter fra kommunal vei og for gang- og sykkelvei. Avstanden regnes fra midtlinjen i henholdsvis kjørebanen, eller gang- og sykkelvegen. Departementet har adgang til å fastsette større eller mindre avstand en hhv. 50 og 15 meter på særskilt fastsatte riksveistrekninger. 3
REGLER OM BYGGEGRENSER, SIKT OG AVKJØRSLER 2.1.2 Plassering av byggverk, kiosk eller annen større innretning. Vegloven 30. Vegloven 30 angir at byggverk, kiosk eller annen større innretning ikke uten særskilt tillatelse må plasseres innenfor byggegrenser som er fastsatt i eller med hjemmel i vegloven 29. Det samme gjelder for vareramper, murer og lignende innretninger, for utsprengte og utgravde rom og for nettstasjoner og andre byggverk mv. i tilknytning til ledninger som omtalt i vegloven 32. Forbudet begrunnet i prinsippet om en fri arealstripe reservert for vegformål. Tillatelse etter vegloven 30 første ledd gis av regionvegkontoret for riksveier og fylkesveier og av kommunen for kommunale veier, jf. vegloven 30 tredje ledd. En søknad avgjøres hovedsakelig ut fra vegens behov for rom for veiutbygging, vegomlegging og gang-/sykkelvei. Hensynet til trafikksikkerhet og til et effektivt vedlikehold av vegen, også for fremtiden er relevant. Det må foretas en forholdsmessig interesseavveining mellom søkerens og veimyndighetenes interesse ved avgjørelse av om samtykke skal gis. Hensynet til trafikkfare og miljø vil være av sentral betydning. Tillatelse kan gis på vilkår. 4
2.1.3 ERSTATNING PÅ GRUNN AV BYGGEGRENSER FASTSATT I MEDHOLD AV VEGLOVEN 29 OG 30. VEGLOVEN 30 A. Krav på erstatning som følge av byggegrenser fastsatt i medhold av vegloven 29, jf. 30 kan, bortsett fra i ekspropriasjonssaker, kun kreves av den som har søkt om tillatelse etter 30, og som, etter han har fått avslag, har klaget saken inn for høyere vegmyndighet uten å få medhold, jf. vegloven 30 a. Kravet blir foreldet ett år etter at vedkommende har fått melding om avgjørelsen eller har blitt kjent med eller burde ha gjort seg kjent med den. Første ledd i 30 a gjelder tilsvarende for krav om erstatning for forbud fastsatt i eller i medhold av bestemmelsene i 32-35, jf. 30 a annet ledd. Bestemmelsen gir ingen hjemmel for å få tilkjent erstatning som følge av byggegrenser, men er å anse som en ren prosessuell bestemmelse, med enkelte vilkår for å kunne kreve erstatning. Vedtakene vil normalt ikke forplikte veimyndighetene til å svare erstatning til grunneierne, jf. som eks. Rt. 2002 s. 64 (Bjørgo). Saken gjaldt krav på erstatning for byggegrense langs offentlig veg, jf. plan- og bygningsloven 32 nr. 1 om at det skal betales erstatning dersom en reguleringsplan med slik byggegrense medfører at en eiendom blir ødelagt som byggetomt og den heller ikke kan benyttes på annen regningssvarende måte. Eier ikke gitt medhold. Det samme vil gjelde for byggegrenser fastsatt etter vegloven, jf. Rt. 1976 s. 117. 5
2.2 Regler om beplantning langs veg eller byggegrenser til veg. Vegloven 31. Tre, busker og annen plantevekst innenfor byggegrensene som er fastsatt i eller med hjemmel i 29, kan påbys borttatt eller skåret ned i den grad det blir funnet nødvendig av hensyn til ferdselen eller veivedlikeholdet, jf. vegloven 31 første ledd. Bestemmelsen gjelder både i og utenfor regulert strøk. Vedtaket er et enkeltvedtak, for så vidt fjerning av vegetasjon mellom veiens eiendomsområde og byggegrensene. I praksis blir vegmyndighetene som oftest enig med eier eller rettighetshaver om fjerning. På veiens eget eiendomsområde står vegmyndigheten fritt til å disponere vegetasjonen i samme utstrekning som andre eiere av grunn. Eieren eller rettighetshaveren har krav på vederlag etter skjønn for skade og ulempe som følge av påbudet, og for utgifter med borttaking eller nedskjæring, jf vegloven 31 annet ledd. Avkjørselsbruker har et spesielt ansvar for at sikten til enhver tid er tilfredsstillende etter vegloven 43 med forskrifter av 16. juli 1964. Eier eller rettighetshaver kan ikke forlange erstattet den vegetasjon som vegvesenet kan kreve fjernet for at disse siktkravene oppfylles. Vegdirektoratet kan kreve sin omkostninger ved dette arbeidet dekket av den ansvarlige. Dersom pålegg om fjerning av vegetasjon ikke etterkommes, kan vegmyndighetene sørge for at dette arbeidet blir utført, jf. vegloven 31 tredje ledd. Eieren eller rettighetshaveren skal ha vederlag etter skjønn for skade og ulempe. 6
2.3 Regler om avkjørsler. Vegloven 40-43. 2.3.1 Krav om fastsettelse av avkjørsel i reguleringsplan eller til særskilt tillatelse etter vegloven 40. Avkjøring fra offentlig veg må bare bygges eller benyttes etter reguleringsplan eller arealdel av kommuneplan etter plan- og bygningsloven, jf. vegloven 40 første ledd. Finnes det ikke noen reguleringsplan som nevnt i første ledd, eller planen ikke omfatter avkjøring, må avkjøring fra riksvei eller fylkesvei ikke etableres eller benyttes, uten at det er gitt samtykke fra regionvegkontoret, og avkjøring fra kommunal vei ikke etableres eller benyttes uten samtykke fra kommunen, jf. vegloven 40 annet ledd. Avkjørsel den fysiske tilkoblingen mellom offentlig vei og privat eiendom som er nødvendig for å skaffe atkomst. Tillatelse til avkjørsel, eller avslag på slik søknad, er enkeltvedtak som kan påklages. Regionvegkontoret kan kreve at avkjøring fra riksvei eller fylkesvei skal bygges etter en plan det godkjenner. Kommunen kan tilsvarende kreve at avkjøring fra kommunal veg skal bygges etter en plan som det godkjenner, jf. vegloven 40 tredje ledd. Er arbeidet med avkjøringen ikke igangsatt innen 3 år etter at tillatelse er gitt, faller tillatelsen bort, jf. vegloven 40, 4. ledd. 7
2.3.2 Hjemmel for å kreve avkjøring fra veg flyttet, endret, bruken avgrenset eller nektet, jf. vegloven 41. Regionvegkontoret kan påby at avkjøring fra riksveg eller fylkesveg blir flyttet eller endret, bruken avgrenset, eller helt nekte bruk av slik avkjøring, jf. vegloven 41 første ledd. Kommunen kan ta avgjørelse etter første ledd for kommunal veger, jf. 41 annet ledd. Bestemmelsen gjelder selv der hvor avkjørselen opprinnelig er regulert i reguleringsplan. Vedtaket er et enkeltvedtak som kan påklages. Nødvendige utgifter til flytting eller endring av lovlig avkjøring kan det kreves vederlag for. Likeledes kan, i forbindelse med flytting av avkjørsel, kreves vederlag for nødvendige utgifter til flytting, endering eller forlengelse av privat vei frem til avkjørselen. Det samme gjelder utgifter til flytting, ombygging eller endring av byggverk eller anlegg som avkjøringen gjør nødvendig. Det skal tas hensyn til verdiøkningen som den nye avkjøringen eller veien tilfører eiendommen. Dette skjer ved fradrag i vederlaget eller refusjonen fra eieren dersom avkjøringen eller veien allerede er bygd. (vegloven 41 tredje ledd. Retten til erstatning vesentlig utvidet ved lovendringen i 1997. Beslagleggelse av egen grunn til ny avkjørselsvei anses ikke å representere noen utgift for avkjørselseieren, i motsetning til hvis han må betale for grunn til avkjørsel på naboeiendom. 8
2.3.3 Hjemmel for pålegg om stenging av avkjørsel ved ikke lovlig bruk av denne. Vegl. 42. 2.3.4 Eier eller bruker av eiendoms plikt til å holde ved like avkjørsel. Regler om frisikt, jf. vegloven 43. Blir avkjøring bygd eller benyttet i strid med det som er fastsatt i eller med hjemmel i veiloven, kan det gis pålegg om at avkjøringen skal stenges, endres eller flyttes på den ansvarlige sin kostnad, jf. vegloven 42. Vedtaket er et enkeltvedtak som kan påklages. Avkjøring skal bygges og holdes ved like i samsvar med regler som Vegdirektoratet fastsetter. Så langt det ikke er bestemt noe annet, skal disse reglene gjelde i stedet for vilkår som tidligere måtte være satt for tillatelse til avkjøring, jf. vegloven 43. I reglene kan det fastsettes at det skal gjelde særlige frisiktslinjer mellom avkjøringen og den offentlige veien. I den grad veimyndighetene finner det nødvendig, kan slike frisiktslinjer også gjøres gjeldende utenom byggegrensene. Veimyndighetene kan sette som vilkår for å gi tillatelse til avkjøring i det enkelte tilfellet, at eieren eller brukeren av avkjøringen sørger for å holde fri sikt etter slike frisiktslinjer som er fastsatt av vegmyndighetene. Eieren eller brukeren av eiendommen er ansvarlig for vedlikehold av avkjøring til eiendommen. Er vedlikeholdet ikke forsvarlig kan det, så langt det blir funnet nødvendig, gjøres på den ansvarlige sin kostnad, jf. vegloven 43 annet ledd. 9
2.4 Regler om gjerde mot vei. Vegloven 44 til 47. Dersom veimyndighetene anser at det bør være gjerde mot offentlige vei av hensyn til veien, eller ferdselen på veien, blir gjerdet satt opp og holdt ved like av veimyndighetene, med mindre noe annet er fastsatt som vilkår i avholdt ekspropriasjonsskjønn eller gjennom særskilt inngått avtale, jf. vegloven 44 første og annet ledd. Det er vegmyndighetene som avgjør om et slikt gjerde er nødvendig, jf. Rt. 1982 s. 167. Skjønnsretten har ikke rett til å pålegge veimyndigheten plikt til gjerdehold. Der gjerdet må regnes som nødvendig for å verne en eiendom mot husdyr, kan eier eller bruker av slik eiendom ved offentlig veg kreve at vegvesenet gir vederlag etter skjønn for utgifter til å sette opp og holde ved like gjerde. Dersom vegmyndighetene finner at et gjerde, som de ikke selv har satt opp, bør flyttes eller endres i samsvar med bestemmelsene i 45, kan veimyndigheten kreve at eier eller bruker av grunn ved veien gjør dette mot vederlag etter skjønn, jf. 44, 5. ledd. Gjerde som nevnt i 44 skal plasseres på veigrunnen ved eiendomsgrensen, dersom veimyndighetene ut fra hensynet til terrengforholdene eller av andre grunner fastsetter en annen plassering, jf. 45. Bestemmelsene om gjerde i vegloven 44 og 45 gjelder bare så langt ikke annet er bestemt om gjerde etter planog bygningsloven, jf. vegloven 46. Er gjerde oppsatt eller innrettet i strid med det som er fastsatt med hjemmel i 45, eller det ikke blir holdt forsvarlig ved like, kan vegmyndighetene sørge for at det blir flyttet, revet, endret eller satt i stand, jf. vegloven 47. 10
3. AKTUELLE DOMMER INNENFOR VEISEKTOREN SISTE ÅR. 3.1 Høyesteretts dom i sak mellom Sør-Trøndelag fylkeskommune og Tryg Forsikring 24. mai 2012 Forurensningsloven 24 a fastslår at anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. Det følger av Høyesteretts dom i sak mellom Sør-Trøndelag fylkeskommune og Tryg Forsikring av 24. mai 2012, at forurensningsloven 24 a også rammer det forhold at ristene i en vei, som følge av store nedbørsmengder og snøsmelting går tette, og at regnvannet som følge av dette ledes via veien og ned i kjellere til nedenforliggende eiendommer. Ristene og ledningene langs veien anses i dette tilfellet som et avløpsanlegg, jf. forurensningsloven 21. Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann. Dette selv om ledningene ikke fører kommunalt avløps- eller overvann frem til kommunale anlegg. Bestemmelsene gjelder også for private anlegg, uavhengig av hvem som eier anlegget. Førstvoterende, som fikk tilslutning av 3 øvrige dommere, fant at skadene ville ha vært unngått ved et bedre vedlikehold av veiens avløp, i første rekke ved en raskere utrykning den aktuelle skadedagen, for å hindre at det oppsto såkalte «snøbommer» i ristene. Overvann fra regn og snøsmelting er å anse som avløpsvann 11
3.1 Høyesteretts dom mellom STF og Tryg forsikring 24. mai 2012 forts. (2) Sør-Trøndelag fylkeskommune anførte at lovgiver ikke hadde tatt sikte på at skader som skyldtes mangler ved avløp langs veier utenfor bystrøk skulle være omfattet, og at det i tilfellet kunne få potensielt store konsekvenser, og at det var å forvente at slike konsekvenser var blitt drøftet i forarbeidene til bestemmelsen. Førstvoterende fant det uklart hvordan en slik grense mellom veier i og utenfor bystrøk og andre tettbygde strøk i tilfelle skulle trekkes, og fant ikke støtte i forarbeidene for at det erstatningsrettslige vernet med skader voldt av avløpsanlegg skulle være systematisk svakere på landet, sammenlignet med byene og andre tettbygde områder. Premiss 29 i dommen. Uttrykkene «transport» og «behandling». Dekker også anlegg som utelukkende skal lede bort rent overflatevann, for eksempel ved å føre det ned i grunnen eller ut i vassdrag eller sjø. Med uttrykket «anlegg» siktes det i følge forarbeidene «først og fremst til ledninger og renseanlegg, men også pumpestasjoner og annet utstyr i tilknytning til ledningsnett og renseanlegg». Førstvoterende påpekte at under «annet utstyr» måtte også inkluderes rister, kummer og stikkrenner, samt lukkede grøfter. Loven tok derimot ikke sikte på «drensledninger», altså rør for oppsamling av grunnvann. 12
3.1 Høyesteretts dom i sak mellom STF og Tryg forsikring 24. mai 2012 forts. (3) Sør-Trøndelag fylkeskommune anførte at ansvar var utelukket fordi forurensningsloven 5 første ledd holder «forurensning fra veger» utenfor lovens anvendelsesområde. Høyesteretts flertall (4-dommere) fant at dette ikke kunne føre frem, da man i den aktuelle saken sto ovenfor typiske vann- og fuktskader som hadde oppstått fordi overvannet hadde funnet veien inn i bolighus, og ikke en skade forårsaket av forurensning fra vei, slik forurensning var definert i forurensningsloven 6. Et flertall på fire dommere fant at Sør-Trøndelag fylkeskommune var objektivt ansvarlig for de oppståtte skader etter forurensningsloven 24 a. En dommer Matningsdal var uenig i dette. Premiss 59. Forarbeidene til 24 a ga etter hans oppfatning ikke støtte for en så omfattende geografisk utvidelse av anvendelsesområdet som Tryg anførte, da de viste at det var det kommunale avløpsnettet man hadde vært opptatt av. Premiss 60. Det burde vært foretatt en drøftelse i forarbeidene av det objektive ansvaret, sett opp mot den noe milde aktsomhetsnormen som har vært praktisert for vegvesenets ansvar, jf. f.eks. Rt. 2000 s. 253 og avklart om bestemmelsen innførte en utvidelse av dette ansvaret. Når dette ikke var gjort, måtte forutsetningen for at bestemmelsen skulle komme til anvendelse være at vannet ble ledet inn i det kommunale avløpsnettet, evt. et tilsvarende privat nett, noe som innebar at ansvar primært ville være aktuelt i byer og tettbygde strøk. 13
3.2 Agder lagmannsretts dom av 3. september 2012. Kommunens ansvar for strøing av torg. Agder lagmannsrett tok høsten 2012 stilling til spørsmålet om Sandefjord kommune var erstatningsansvarlig for en personskade, etter at en ung kvinne gled og falt på isen på en torvplass hvor kommunen var grunneier. Tingretten hadde i sin avgjørelse fra 23. januar 2012 kommet til at det forelå erstatningsansvar for kommunen etter skadeerstatningsloven 2-1, da den la til grunn at det var lite eller ingen strøsand på det islagte torget når uhellet fant sted, og at kommunen som grunneier etter en konkret vurdering ikke med rimelighet hadde gjort det som kunne forlanges for å hindre at fotgjengere skadet seg på det glatte føret. Skadeerstatningsloven 2-1 regulerer arbeidsgivers ansvar for arbeidstakeres utføring av arbeid og fastslår i nr. 1 at «arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, i det hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt. Lagmannsretten la for sin vurdering til grunn at det var svært glatt der kvinnen falt, og at det skjedde i utkanten av en torgplass hvor kommunen var grunneier. Politivedtektenes 17 om strøplikt for fortau kom ikke direkte til anvendelse, da det var tale om et torg, og ikke et fortau, men aktsomhetsvurderingen var ikke vesentlig annerledes enn om ulykken hadde inntruffet på et fortau. 14
3.2 Agder lagmannsrett dom av 3. september 2012. Kommunens ansvar for strøing av torg forts. (2) Lagmannsretten påpekte som et viktig moment at fotgjengere ikke kunne ha noen forventning om at hele torgplassen ville bli strødd når det var glatt, og at den strørutinen som kommunen hadde redegjort for, med punktstrøing av deler av plassen og tilrettelegging for spaserende med strøsand lagt som stier med en bredde på to meter, ikke var blitt kritisert av kvinnens advokat. Kommunen hadde 8 mann med maskiner i gang med strøing fra morgenen av den aktuelle ulykkesdagen. Været forandret seg utover dagen med underkjølt regn og et lett snøvær. Effekten av strøingen om morgenen avtok derfor utover dagen. Skadelidte hevdet at kommunen i et slikt tilfelle også måtte være forpliktet til å iverksette nye strøtiltak senere på dagen. Lagmannsretten påpekte at dette etter omstendighetene ikke var et krav som med rimelighet kunne stilles til kommunens veivedlikehold: «At det oppstår plutselige vær- og temperaturforandringer om vinteren i Norge er et kjent fenomen. Å stille krav til at fotgjengere skal kunne forvente å gå på fortau og kommunale torg som til enhver tid er strødd, vil være å legge feil aktsomhetsnorm til grunn. Kommunen kan ikke sammenlignes med en gårdeier når det gjelder spørsmålet om til hvilken tid det må være strødd, selv om forskjellen ikke kan være stor når det gjelder krav til strøing av sentrale byområder. Det må til en viss grad være undergitt et skjønn fra kommunens side i hvilken utstrekning det bør strøs med sand, jf. Rt. 1958 s. 680.» 15
3.3 Dom avsagt av Borgarting lagmannsrett 30. april 2012 mellom Bærum kommune og Hafslund Nett AS. Saken gjaldt gyldigheten av et enkeltvedtak fattet av Bærum kommune 4. februar 2009 etter vegloven 32 som påla Hafslund Nett AS å omlegge sitt eksisterende distribusjonsnett fra luftstrekk til jordkabelanlegg i Borgveien i Bærum kommune. Pålegget var begrunnet i hensynet til effektiv drift og vedlikehold av veien, samt estetiske og miljømessige hensyn. Tingretten kom til at kommunens vedtak var ugyldig. Lagmannsretten påpekte at 1) det forelå tillatelse til det opprinnelige anlegget og 2) det ble ikke betalt noe for retten til å ha stolpene stående 3) det forelå vilkår om flytteplikt, selv om dette ikke var nedfelt skriftlig. Spørsmålet om vegloven 32 ga tilstrekkelig hjemmel for vedtaket. Bestemmelsen oppstiller krav om tillatelse for å kunne anlegge bl.a. elektriske ledninger, eller feste for ledninger, nærmere enn 3 meter fra veikanten. Kommunen forutsettes å gi slik tillatelse hvis det ikke foreligger saklig grunn for å nekte, men kan knytte vilkår til tillatelsen. 16
3.3 Dom avsagt av Borgarting lagmannsrett 30. april 2012 mellom Bærum kommune og Hafslund Nett AS forts. (2) Det følger av lovens forarbeider at tillatelse kan gis på betingelse av at ledningseier for egen regning flytter anleggene dersom dette er nødvendig ut fra de hensyn som veimyndighetene skal ivareta. Lagmannsretten fant, at de hensyn som ligger bak formålsbestemmelsen i vegloven 1a, der hensynet til naboene, miljøhensyn og andre samfunnsinteresser, var relevante hensyn som kunne tas etter veiloven 32, og også kunne begrunne flyttevedtaket overfor Hafslund Nett AS i denne saken. Det såkalte flyttevilkårets innhold måtte i prinsippet antas å endre seg i takt med samfunnsutviklingen. Kommunens vedtak ble etter dette ansett som gyldig, og ble heller ikke funnet å være uforholdsmessig tyngende, selv om det kostet Hafslund Nett ca 1 million kroner å skifte ut ledningsstrekket, inkl. nye stikkledninger inn til hver enkelt bolig i Borgveien. Dommen forsøkt anket inn for Høyesterett, men anken ble nektet fremmet. Dommen må forventes å ha stor prinsipiell betydning for ledningseieres flytteplikt, der det er annet enn rene veihensyn som er årsaken til oppgraving eller omlegging av vei. 17