Heimen hefte 4/1999 s. 290 295 Debatt Bosetningshistoria inn i et nytt hundreår Refleksjoner omkring «Boka om Land VIII» Av Arnfinn Kjelland Svein-Erik Ødegaard: Boka om Land VIII. Nordsinni. Grend bosted familie. Utgitt av Nordre Land kommune 1997. Innleiing NLI arrangerte for vel 27 år sia et seminar på Utstein kloster, der emnet var småsamfunnshistorie. Det resulterte i en publikasjon med tittelen Lokalhistorie fra gard til tettsted (Cappelen 1974), der Rolf Fladby slo til lyd for en ny type «småsamfunnshistorie», til avløsning for «den tradisjonelle gardshistoria», som særlig Andreas Holmsen utviklet de metodiske prinsippene for i 1940-åra. 1 Steinar Imsen fulgte opp med en artikkel i Heimen 1/1976, «Gards- og slektshistorien ved korsveien», der han så vidt jeg kan se som den første lanserte begrepet «bosetningsenhets-historie». I 1984 gav bygdebokkomitéen på Toten så ut Totens bygdebok bd. IV etter en s.k. «grendemodell». Boka blei drøfta i et temanummer av Heimen, 4/1985, med noen kommentarer i hefte 3/1986. Både Fladby, Imsen og de fleste andre faghistorikerne som deltok i debatten på 70- og 80-tallet, argumenterte for å sløyfe «den tradisjonelle slektshistorien», i alle fall i den trykte utgaven av bygdebokverket. Dette stoffet, eller i praksis kildene til det, kunne f.eks. samles i folkebiblioteket, i egne lokalhistoriske samlinger o.l. Erfaringa i de siste tiåra er likevel at sjangeren har overlevd, mer eller mindre i Holmsens ånd. 2 I tillegg skjer en ofte minst like omfattende satsing på «slektshistoriedelen» i verket. 3 Det er for øvrig på sin plass å forsøke å fjerne begrepet «slektshistorie», da det gir feil assosiasjon til innholdet i denne delen av slike verk. Innholdet er i prinsippet ei oppstilling av folket (familiene) som bodde på de enkelte bosetningsenhetene, fra dem de eldste kildene gir opplysning om, til et sluttpunkt som enten forteller om de nåværende beboerne, eller om de siste som bodde på et bruk/en plass som nå er forsvunnet. Det er nok mer korrekt (men mindre egna som boktittel) å benevne denne delen av bygdebokverket «familierekonstitusjon» eller «befolkningsregister», mer eller mindre i samsvar med historisk demografisk metode. 4 Under forutsetning av at et slikt register «kvalitetssikres», 5 vil det både fylle behovet for å finne røttene og tilfredsstille vitenskapelige kriterier for å granske forskjellige sider av befolkingsutviklinga i det området som er behandla. Bruk av EDB-verktøy gjør det i dag mulig å utarbeide slike registre uten uforholdsmessige kostnader. Dette er ikke stedet for å drøfte årsakene til at sjangeren er så seigliva. Mitt inntrykk er at leserne av slike bøker ikke nødvendigvis i utgangspunktet er spesielt historisk 1
interesserte. Men de er interesserte i å finne seg sjøl og sitt slektssamband, og de er interesserte i å finne de samme opplysningene om naboene (som de kanskje ikke kjenner spesielt godt). Stikkordet røtter kan dekke en del. Det kan kanskje òg forklare hvorfor typiske tettstedskommuner som Ørsta, Sula og Volda har konkrete planer om å gi ut bygdebokbind med komplette «slektshistorier». 6 For sistnevnte kommune er det til og med snakk om å ajourføre ei gards- og slektshistorie utgitt omkring 1970 med komplett «slektshistorie» for «bygdebyen» Volda fram til dags dato. 7 Det er altså ingen ting som tyder på at denne særnorske, snart 100 år gamle sjangeren, vil forsvinne i nærmeste framtid. Mitt personlige syn er at bygdebokverk av denne typen i dag best dekkes av ei nemning som «bosetningshistorie», og at en her bør inkludere «sleksthistorie» i form av familierekonstitusjon/befolkningsregister etter vitenskapelige retningslinjer. Totenboka var i si tid et forsøk på å reformere sjangeren. Nå har forfatteren Svein-Erik Ødegaard videreutvikla modellen i den nye boka for Nordre Land. Boka om Land VIII: modellen Bygdebøkene for Land har ei lang forhistorie. Arbeidet starta opp så tidlig som i 1914, og første bindet kom ut i 1948. Deretter er det utgitt til sammen 7 bind, dels allmenne historiske framstillinger over «vanlige» emner, dels tradisjonelle gards- og slektshistoriebind. Med bind 8 legger Ødegaard altså fram et bind i en tredje variant, ei grendehistorie med slektsregister for Nordsinni. Modellen blei altså debattert i Heimen 4/1985, og interesserte kan lese forfatterens begrunnelse for opplegget der og i forordet til Totenboka. Et argument for ikke å skrive «tradisjonell gards- og slektshistorie» er at «antall personer bosatt utenom gardene (er) i stadig større flertall» (forordet s. 13). Dette impliserer ei særskilt avgrensing av gards-begrepet som ikke er uproblematisk. Kan en ikke like godt si at tilnærma alle bosteder i Norge ligger på areal som i alle fall en gang i tida har vært en del av ressursgrunnlaget for en gard (med visse unntak som sameieplasser o.l.)? Dermed kan bostedene knyttes til denne garden, i alle fall som ordningsform, og en unngår det Ødegaard definerer som problemet: «størstedelen av befolkningen manglet i tradisjonelle gards- og slektshistorier». En kan òg legge inn drøfting av utviklinga fram mot dagens bosetningsmønster, i det som vanligvis kalles «gardshistorie». Det er skrevet flere gards- og slektshistorier med et slikt altomfavnende siktemål. 8 Dette må ikke leses som kritikk av modellvalget; jeg mener som nevnt at grendemodellen med skikkelige «befolkningsregister» bør avløse de tradisjonelle gardshistoriene etter hvert som andelen av befolkningen som føler tilknytning til et eksisterende gardsbruk, blir mindre og mindre. Men en slik modell bør begrunnes faglig, der en framhever det positive med å skrive historia på grendenivå, heller enn en begrunnelse som definerer den andre modellen («tradisjonell gards- og slektshistorie») negativt. Boka om Land VIII: innholdet Dette bindet av Boka om Land starter med et sammenfattende kapittel om Nordsinni. Der tar forfatteren for seg navnet, topografien, kommunikasjon, administrative forhold, grendeinndelinga, geologi med jordbunnsforhold og klima, den eldre 2
bosetningshistoria, husmannsvesenet med nyere bosteder, og til slutt litt om folketallsutviklinga. Det er naturlig å stoppe litt opp ved løsninga Ødegaard har på et hovedproblem innafor denne modellen: valg av geografisk område som skal konstituere «grendene». (I Nordsinni er ikke nemninga grend brukt; «bygd» er det lokale begrepet.) Ødegaard finner 11 slike grender eller bygder i Nordsinni. Ikke alle har særnavn i bygda i dag eller har hatt det i eldre tid, men Ødegaard tilpasser eldre navn til områder med delvis avvikende avgrensning, og der han mangler kildebelegg, konstruerer han sjøl et par grendenavn («Vestsida» og «Libygda»). Disse 11 grendene får så hvert sitt hovedkapittel i boka. Sjøl stod jeg i si tid overfor tilsvarende problem i arbeidet med Lesja, men gav opp å finne andre kriterier enn den skolekretsinndelinga som gjaldt fram til sammenslåingene på 1960-tallet. (Det hadde for øvrig den fordelen at jeg kunne få tabeller fra Statistisk Sentralbyrå fra folke- og jordbrukstellingene fram til 1980 på dette nivået.) Det viste seg å være nokså forskjellig oppfatning i Lesja om hva som egentlig var ei grend oppfatninger som til dels fulgte generasjonsskillene. For den eldre generasjonen var nok de gamle skolekretsgrensene mer konstituerende enn for folk som var vokst opp med to kretser i hele kommunen. Jeg skal på ingen måte forsøke å gi noe fasitsvar på hvordan en bør komme fram til et «grendenivå» i en kommune, i samband med et slikt problem. Men det er nok riktig som Ødegaard har gjort, å foreta en helhetsvurdering av «historiske» grender og utviklinga de seineste par generasjonene. I tillegg bør lokalsamfunnet høres, slik at en i alle fall har dagens småsamfunnssituasjon i bygda med i vurderinga. Leserne bør ikke ha for store problemer med «å finne seg sjøl». Det betyr særskilte vurderinger når det gjelder framveksten av de nyere bygdebyene. For Nordre Lands del gjelder det Dokka, som i hovedsak ligger utafor Nordsinniområdet (en mindre del berøres). Det framgår ikke av forord eller innledning hvordan dette området skal behandles men vi må forutsette at det enten blir ei eiga grend eller at det er inkorporert i ei grendehistorie, og i alle fall at det får et fullstendig slektsregister,. I de 11 grendehistoriene i boka følger forfatteren en relativt fast disposisjon, sjøl om mellomtitlene varierer: «Den eldste bosetningshistorien», «Hvilke middelaldergarder finner vi her?», «De eldste gardene», «Garder før 1350», «Hvilke garder lå her før svartedauen?» inneholder sjølsagt stort sett det samme: rekonstruksjon av «høgmiddelalderens bosetningsmaksimum» i samsvar med ødegårdsprosjektets metoder. Her er Ødegaard på heimebane, og bruker romslig plass på å vurdere namn, arkeologiske funn, landskyld i nytida osv. for alle gardene i hver grend. I behandlinga av et slikt emne er grendemodellen absolutt velegna. Videre finner vi drøftinger av visse generelle historiske utviklingstrekk. F. eks. har skogbruket stått sentralt i hele Land. Hvordan bryter så Ødegaard behandlinga av et slikt emne ned på grendenivå? Ikke helt heldig, etter min mening. For Lien-garda er skogbruk ikke nevnt i det hele tatt, for Åslibygda bare indirekte gjennom noen rettssaker fra 1709 1715 og en enkelt setning under avsnittet om jordbruket. For «Vestsida» fortelles historia om Kristoffer Toresen Bardalen som tømmerhandler sist på 1700-tallet og konfliktene han kom opp i, og om skogeiendommen Skogstad under jordbruket. Under Nerbygda får det eldste skogbruket, på 1600-tallet, ei fyldig 3
framstilling med mange generelle trekk. For Hølbygda finner vi et avsnitt om sagbruk og møllebruk med vekt på 17- og 1800-tallet, og for Nordgarda både en konflikt mellom leilending og skogeier fra først på 1700-tallet og ei drøfting av hva skogen som arbeidsplass hadde å bety på 1900-tallet osv. Til sammen gir dette kanskje et rimelig fullstendig bilde av skogbruket i Nordsinni, men jeg er usikker på om ei slik fragmentering er riktig veg å gå. Det er trolig vanskeligere, men hva med å forsøke å få fram det som særpreger skogbruket i hvert område, i forhold til de andre? Jordbruket behandles rimelig enkelt og summarisk, bokstavelig talt. Utviklinga i feholdet og åkerbruket settes opp i tabellform, og tabelltalla kommenteres med henyn til den kronologiske utviklinga (men uten nevneverdig sammenlikning med andre av grendene i bygda). Av en eller annen grunn er det bare matrikkeltalla som brukes, ikke talla fra jordbrukstellingene 1835 1875. Dessuten er det mulig, og heller ikke spesielt arbeidskrevende, å trekke ut tilsvarende tall fra jordbrukstellingene på 1900-tallet, hvis det er ønskelig. Det er ellers positivt at Ødegaard har trukket inn oppgavene i det reviderte bindet av «Norske Gardsbruk» og dermed kan si noe om feholdet i den nyeste tida (1996). Et emne som så vidt jeg kan se går igjen i alle grendehistoriene, er en gjennomgang av «Hus i landskapet», «Bebyggelsen i grenda», «Bygningshistorie» o.l. Her tar Ødegaard for seg et utvalg bruk og ser på en del bygningshistoriske element, først og fremst bygd på branntakstdokumenter. Avsnittene er fyldig illustrert med gamle bilder av tun, men en kan kanskje savne en bedre integrering av tekst og illustrasjoner. Ødegaard er ellers sterkest når han tar for seg den eldre grendehistoria: om ødegardstida, rettsforhold i tidlig nytid, eiendomsforhold før overgangen til sjøleige o.l. Enkelte steder forutsetter han kanskje vel store forkunnskaper hos den jevne leser. Hva så med «slektsregistrene»? Her har forfatteren brukt det gamle EDB-programmet Ættesoge (se omtale i Heimen 1/1990), og fått det til å fungere rimelig bra, så langt jeg forstår forordet. Og resultatet ser ut til å holde mål. De aller fleste personene i familiene ser ut til å hå fått «inn- og utgang», dvs. enten oppgitt som døde, med krysstilvising til hvor de finnes igjen i boka, eller med opplysning om utflytting. I slikt kan en alltid finne detaljer å stille spørsmål ved, og graden av presisjon ser ikke ut til å være den høgste i denne boka. Men i tillegg til den reine «slektsbeingrinda» er det under den enkelte familie fletta inn ikke ubetydelige mengder stoff vi ellers finner i den tradisjonelle gardshistoria. Det er et heldig grep. Det er ingen prinsipiell forskjell på oppsettet for husmannsplasser og nyere bebyggelse i Boka om Land og f. eks. det jeg benyttet i Lesja-bøkene: stikkordsmessig informasjon om fradelings- og byggingstidspunkt, og ellers familieoppsett som i resten av verket. Av alvorlige mangler finner jeg bare én: fravær av kart. Med unntak av noen få utsnitt av historiske kart (som er helt på sin plass) finner jeg bare ett grovt oversiktskart over området boka dekker, på forsatsen. Her er det ellers rot med nemninger: Madsstuen krets (Hølbygda) i teksten finner vi igjen som Myrvang krets på kartet. På baksatsen er det tatt inn utsnitt av et tysk kart fra 1944 over samme område. Begge er for så vidt greie; men i tillegg burde en funnet plass til mer detaljerte kart over hver grend, der i alle fall alle gardsbruk og husmannsplasser, gamle vegtraseer o.l. kunne vært avmerket. Om bildebruken er det ikke stort annet å si enn «glimrende», i alle fall når det gjelder bruken av gamle oversiktsbilder (særlig en serie oversiktbilder fra før 1920) og bilder fra arbeidslivet. De nyere bildene som ser ut til å være tatt særskilt for denne boka, 4
kunne etter mitt syn dokumentert også det nære kulturlandskapet rundt husa i større grad. Gards- eller grende- og slektshistorie? Som en konklusjon på vurderinga av Boka om Land VIII vil jeg hevde at den er et godt eksempel på at grendemodellen har mange sterke sider. Forfatteren kan ta seg større frihet til å ta opp emner han/hun finner spesielt interessante for enkelte grender, og andre emner for andre grender. Dermed unngår en stereotypien i den holmsenske gardshistoria og kan ta med stoff som verken passer der eller i den allmenne bygdehistoria. Men det er også ulemper, i alle fall slik det er gjort i Nordsinni-boka: sentrale emner i historia blir ikke berørt eller bare berørt overflatisk for noen grender, mens andre emner får fyldig dekning. Andreas Holmsens gardshistoriemodell er framleis i aktiv bruk mange steder. En som har gjort mye ut av den og tilpasset den nyeste delen til dagens situasjon, er Per Sandal i bøkene om Gloppen og Breim (se melding av det første bindet i Heimen hefte 3/1989). Disse bøkene er etter mitt skjønn framifrå nettopp som tradisjonell gardshistorie. Men de er også arbeids- og plasskrevende; det ligger et svært stort og detaljert innsamlingsog analysearbeid bak, og en må ha lov til å spørre seg om det er faglig forsvarlig i mer urbaniserte strøk enn disse bygdene. Befolkningsregisteret ( «slektshistoria») må altså etter mitt skjønn med, minst like detaljert som før. En viktig ikke-faglig årsak til det er nettopp så banal som at folket i bygda vil ha informasjon om slekta si. Får ei slik bok først ord på seg for å være god og detaljert på dette feltet, stiger salgsinntektene. Argumentene fra 70- og 80-åra om store trykkekostnader gjelder ikke lenger; de har falt drastisk de siste 10 15 åra, og utgjør i dag bare kr 100 150 pr bok med et opplag på 2000 eks. Med en utsalgspris på kr 500 pr bok er derfor sjølve trykkekostnadene dekket med et salg på 5 600 bøker, mens resten kan gå til inndekning av kostnadene med stoffsamling og skriving. Det er en klar ulempe at det dessverre ennå ikke finnes noe godt, komplett EDB-system som kan forenkle arbeidsprosessen med befolkningsregisteret. Det skulle være fullt mulig å utvikle et slikt med den maskinkrafta og lagringskapasiteten som nå er tilgjengelig for en billig penge. Men i mellomtida kan en utnytte de gode søke- og sorteringsfunksjonene som finnes i både eldre og nyere program, og samtidig lage seg et kodesystem som i betydelig grad forenkler arbeidet med et slikt befolkningsregister. Mange er negative til omfanget av personalhistorisk stoff, og katalogpreget slike bøker lett får, enten de følger den ene eller andre modellen. Men lokalsamfunnene er ofte entydige: en ønsker denne typen bøker. Å sette seg på sin høge akademiske hest og frakjenne slikt arbeid all heder er i beste fall arrogant. Det burde kunne la seg gjøre å «gjera alle til lags», eller følge Ole Brumm: både fyldige slektsregistre, faktarammer for hvert gardsbruk/plass/nyere bolighus, og grendehistorier etter en faglig forsvarlig modell der en ikke kommer utenom Boka om Land VIII som referanseverk. Skal slike prosjekt lykkes, krever det trolig en mer profesjonell organisering, der en god del av kildeinnsamlings- og registreringsarbeidet kan gjøres lokalt med dels frivillig, dels lågkostnadsarbeidskraft, og der en kan konsentrere faghistorikerinnsatsen til grendehistorienivået. Arnfinn Kjelland Førsteamanuensis 5
Adr.: Historisk institutt Høgskulen i Volda 6100 Volda 1 Bygdesogekurset i Trondheim 1948. Foredrag. Utgitt av Nord-Trøndelag Historielag 1950. Særlig artikkelen av Andreas Holmsen: «Utarbeiding av gardshistorie». 2 Jfr. Margit Løyland: «Bygdebokdekninga i Noreg», Heimen 4/1993, s. 276ff. Liv Marthinsen ved NLI stadfester at trenden fortsetter: over 50 % av bygdebøkene som er utgitt også i perioden 1993 1998 er gards- og slektshistorier. 3 Eksempler her er Lars E. Øyane: Gards- og ættesoge for Luster kommune, utgitt av Luster kommune fra 1984, foreløpig i 5 bind, og Odd Stensrud: Vangsboka, utg. av Vang historielag fra 1983, foreløpig i 2 bind. 4 Jfr. Ståle Dyrvik: «Historisk demografi». Universitetsforlaget 1983, særlig s. 155ff og 202f. Jeg vil understreke Dyrviks poeng (s. 202) om at familierekonstitusjon i samband med et bygdebokprosjekt vil oppnå betydelige gevinster, pga. at flere kilder blir gjennomgått og fordi det i større grad er mulig å fange opp flyttinga. 5 Det kan bl.a. gjøres ved utsending til «høring» til alle husstander før trykking, utarbeiding av et godt krysstilvisings-system og dokumentasjon, slik at leserne kjenner hvilke metodiske grep som er nytta. 6 Bindet med slektshistorie for Ørsta etter 1900 skal utgis i år, iflg. lokalavisene. 7 Se forprosjektrapport på http://www.hivolda.no/ahf/historie/nye_voldasoga.html 8 I tillegg til Odd Stensruds Vangsboka (jfr. note 3) hadde jeg sjøl det samme siktemålet med Bygdebok for Lesja bd 1 3, Lesja kommune 1987 96. 6