Faggrunnlag for høstingsskoger i Norge

Faggrunnlag for høstingsskoger i Norge Januar 2013 1

Forord Verden opplever i dag et stadig raskere tap av biologisk mangfold. Det er en utbredt oppfatning at det globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfattende at det etter hvert vil undergrave muligheten for en bærekraftig utvikling. I Norge regner man med at totalt 125 arter har dødd ut de siste 200 årene, mens 2398 arter er klassifisert som truete (Norsk rødliste for arter 2010). Den viktigste årsaken til tap av arter og bestander antas å være endringer i naturtyper og leveområder for planter og dyr som følge av inngrep, arealbruk og arealbruksendringer. Av 80 naturtyper som er vurdert i Norsk rødliste for naturtyper 2011, er halvparten regnet som truete i dag. På CBDs (konvensjonen om biologisk mangfold) partsmøte i Nagoya i 2010 ble landene enige om en visjon for 2050 om å leve i full harmoni med naturen; gjennom ivaretakelse, restaurering og klok bruk av biologisk mangfold. En ny strategisk plan for 2020 skal styrke arbeidet fram mot visjonen med mål om å klarlegge årsakene til tap av biologisk mangfold, redusere presset på biologisk mangfold, forbedre statusen til biologisk mangfold, øke alles nytte av økosystemtjenester og styrke implementeringen av planen. Gjennom CBD har vi også forpliktet oss til å respektere, ta vare på, beskytte og opprettholde tradisjonskunnskap om bruk av natur. Norge har som mål å stanse tap av naturmangfold for å sikre at økosystemene i 2020 er velfungerende og leverer nødvendig økosystemtjenester. I regjeringas politiske plattform (Soria Moria II), heter det at naturmangfoldloven skal brukes aktivt for å redusere antallet truede arter på gjeldene rødliste, og for å sikre de mest truede naturtypene. Det er et nasjonalt mål at de mest truete artene og naturtypene skal ha status som henholdsvis prioriterte arter og utvalgte naturtyper. På oppdrag fra Miljøverndepartementet utarbeider Direktoratet for naturforvaltning (DN) faggrunnlag for arter og naturtyper. Faggrunnlaget skal være en del av høringsgrunnlaget når forslag til utvalgt naturtype sendes på høring og videre til politisk behandling. Del 1 gir en faglig presentasjon av tresatte kulturmarker i Norge med fokus på naturtypen høstingsskoger, omtalt i et norsk og internasjonalt perspektiv. Delen er i hovedsak skrevet av Ingvild Austad og Leif Hauge (Høgskulen i Sogn og Fjordane). Del 2 gir en vurdering av virkemidler og er utarbeidet av DN. Del 3, som utgjør handlingsplanen, er utarbeidet av Ingvild Austad og Leif Hauge i samarbeid med DN. Etter høringsrunden er alle tre deler av faggrunnlaget revidert og ferdigstilt av Direktoratet for naturforvaltning, som også er ansvarlig for innholdet. Saksbehandlere i Direktoratet for naturforvaltning har vært Akse Østebrøt, Lise Hatten og Dordi Kjersti Mogstad. Yngve Svarte Direktør, Avdeling for artsforvaltning 2

Innhold Sammendrag... 6 Innledning... 9 1 Del 1. Om høstingsskoger naturfaglig utredning... 12 3 1.1 Hva høstingsskoger er tresatte kulturmarker... 12 1.1.1 Avgrensning av høstingsskog i faggrunnlag og forskrift... 12 1.1.2 Høstingskog i forhold til Naturtyper i Norge og DN håndbok 13... 13 1.1.3 Styvingstre, høstingsskoger, hagemarker, lauvenger - bruk og driftsformer... 14 1.1.4 Styvingsskog... 18 1.1.5 Stubbeskuddskog... 19 1.1.6 Hagemarker... 20 1.1.7 Lauvenger... 21 1.1.8 Høstingsskoger og styvingstrær som habitat for andre organismer... 22 1.1.9 Epifyttvegetasjon... 23 1.1.10 Evertebrater, fugl og pattedyr... 25 1.1.11 Økosystemtjenester... 26 1.2 Historie, utbredelse og status... 27 1.2.1 Høstingsskoger i Europa... 27 1.2.2 Høstingsskoger i Norge... 32 1.2.3 Truethetsstatus... 35 1.2.4 Oversikt over kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer som omfatter høstingsskoger... 35 1.2.5 Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap... 36 1.2.6 Nasjonalt program for kartlegging og overvåking og kommunal kartlegging... 37 1.2.7 Høstingsskog i verneområder og verdensarvområder... 37 1.2.8 Utvalgte kulturlandskap i jordbruket... 39 1.2.9 Økonomiske virkemidler i jordbruket; regionale miljøprogram (RMP) og spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)... 40 1.2.10 Sammenstilling av naturtypedata i Naturbase... 40 1.2.11 Antall og areal i kategorien høstingsskog D18... 41 1.2.12 Antall høstingsskoger andre naturtyper og vernede områder... 41 1.2.13 Antall lokaliteter høstingsskog som omfattes av forskrift... 42 1.2.14 Hevd og datakvalitet... 42 1.3 Trusler... 43 1.3.1 Mangel på drift og gjengroing... 43 1.3.2 Treslagsskifte, tilplanting og arealbruksendringer... 44

1.3.3 Sykdommer og beiteskader... 45 2 Juridisk, administrativ og økonomisk vurdering... 47 2.1 Prosess og saksgang... 47 2.2 Iverksatte tiltak og eksisterende regelverk og ordninger... 48 2.2.1 Iverksatte tiltak... 48 2.2.2 Roller og ansvarsdeling mellom landbruks- og miljøsektoren... 48 2.2.3 Regionale miljøprogram (RMP) og spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL).. 48 2.3 Naturmangfoldloven... 49 2.3.1 Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk... 50 2.3.2 Områdevern... 50 2.3.3 Utvalgte naturtyper... 50 2.4 Plan- og bygningsloven... 52 2.5 Landbrukssektorens juridiske virkemidler... 52 2.5.1 Jordlova... 52 2.5.2 Skogbrukssektorens virkemidler... 53 2.6 Konklusjon juridiske virkemidler... 58 2.7 Økonomiske og administrative konsekvenser... 59 2.7.1 Generelt... 59 2.7.2 Nyttevirkninger... 59 2.7.3 Økonomiske konsekvenser... 59 2.7.4 Administrative konsekvenser... 60 3 Handlingsplan... 61 3.1 Målsetting... 61 3.1.1 Hovedmål... 61 3.1.2 Delmål... 61 3.1.3 Internasjonale og nasjonale mål... 61 3.2 Bruk av områder med høstingsskoger (jf. 4 og 5 i forskriften)... 62 3.3 Informasjon... 63 3.4 Prioriterte tiltak... 63 3.4.1 Restaurering, målrettet og økt skjøtsel... 64 3.4.2 Kunnskap og kartlegging... 65 3.4.3 Overvåking... 66 3.4.4 Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid... 66 3.5 Organisering... 67 3.6 Implementering - flertrinnsrakett... 68 4

3.7 Utvelgelse ved iverksetting av planen og forslag til referanseområder... 69 3.8 FoU- status og utfordringer... 70 3.9 Tids- og kostnadsplan... 71 3.10 Datalagring og datatilgang... 74 Referanser Vedlegg Vedlegg 1. Forslag til forskrift for høstingsskoger som utvalgt naturtype Vedlegg 2. Lokaliteter med styvingstrær i naturbase Vedlegg 3. Høstingsskogslokaliteter i kategorien D018 i naturbase Vedlegg 4. Høstingsskoger i hevd, forslag til og beskrivelse av 9 referanseområder Vedlegg 5. Restaurering og skjøtsel av styvingstrær og høstingsskoger Vedlegg 6. Eksempel på skjøtselsplan (mal for slåttemark) 5

Sammendrag Høstingsskog er lauvskog der trærne jevnlig ble høstet ved styving eller stubbehøsting, henholdsvis såkalt styvingskog og stubbeskuddskog. Styvingstrær høstes ved at greiner blir kuttet av trestammen med noen års mellomrom og brukes til husdyrfôr ( lauving, rising ) eller til produksjon av bast, reip og til ulikt emnevirke. Bark kunne høstes til never eller til garving. I stubbeskuddskog ble unge stammer på flerstammede trær høstet ved basis, og brukt som fôr eller emnevirke. Stubbehøsting av hasselskog til produksjon av tønnebånd har stedvis vært omfattende. Høstingsskogenes betydning og forekomst Variasjonen av høstingsskoger er stor, noe som skyldes at så mange skogstyper har blitt brukt til ulike typer høsting. I li og dalsidene kan høstingsskoger strekke seg over flere hundre høydemetre, og flere vegetasjonstyper kan inngå i samme skogareal. Ofte ble høstingsskog utviklet i brattlendt, steinete terreng og på grov ur, der forholdene ikke egnet seg til slått eller beite. Noen steder ble imidlertid også feltsjiktet i høstingsskogene utnyttet. De vanligste styvingstrærne var ask, alm, lavlandsbjørk og selje, men også rogn, osp, delvis svartor, lind og eik ble styvet. Hassel, or og fjellbjørk ble gjerne høstet ved stubbelauving. Høstingsskoger har hatt stor betydning opp gjennom historien. Sanking av fôr til husdyr har vært nødvendig helt siden jordbruket ble introdusert for ca. 4000 5000 år siden og har vært en viktig del av en omfattende utmarksbruk. Høstinggskogene hadde størst betydning på 1700-1800-tallet da behovet for husdyrfôr og emnevirke var på det sterkeste. Trolig hadde også nødsårene på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet betydning for utvikling av høstingsskoger. Flere kalde somre førte til katastrofale korn- og potetavlinger (tørråte). Også gress-/høyproduksjonen ble dårlig, og lauv/ris ble en helt nødvendig og forutsigbar fôrkilde. Lauvingen har holdt seg på Vestlandet helt opp til vår tid, selv om omfanget har blitt betydelig redusert etter andre verdenskrig. Lauvingen har vært opprettholdt på mange gårder med begrunnelse i smaklighet, variasjon i kosten og god mineraltilgang, særlig for syke dyr for å øke appetitten og for sikre en bedre helse (Austad 1985ab). Lauving er imidlertid en svært arbeidskrevende driftsform, og selv om fôret både er godt likt av dyra og er næringsrikt, vil det helst være i spesielle tilfeller at tradisjonell lauving med bruk av fôret kan opprettholdes (Austad & Hauge 2009). Høstingsskogene leverer økosystemtjenester ved å være bærekraftige og produktive høstingssystemer, stå for stabil karbonlagring og hindre erosjon, forhold som også er viktige i et klimaperspektiv. Ikkematerielle tjenester i form av kulturhistorisk kunnskap om menneskets bruk av lauvskogen som naturressurs på denne måten kommer i tillegg. Høstingsskogene representerer både biologiske og kulturhistoriske verdier, og styvingstrær kan betraktes som biologiske kulturminner og kulturmiljøer. Trusler i Norge En skogstruktur med store, styvete edellauvtrær er et ganske uvanlig syn i dag. Mange høstingsskoger har likevel ennå spor etter denne tradisjonen, og representerer flere hundre års sammenhengende bruk. Når høstingsskogene forsvinner mister vi både biologiske og kulturhistoriske verdier. Når veduttak, styving og beiting opphører, endrer høstingsskogene karakter og artsinnhold. Manglende styving gir store trekroner og dermed mindre lystilgang, lavere temperatur og fuktigere forhold i feltsjiktet. Strø og næringsemner hopes opp og gir bedre forhold for næringskrevende urter og gras. Når det ikke beites eller ikke holdes kontroll med treoppslag, vil de tidligere lysåpne høstingsskogene gro igjen. Styvingstrærne taper i konkurransen om lys og næring, samtidig som overdimensjonerte kroner som ikke lenger styves utsetter trærne for rotvelt og vindfall. 6

Store, gjerne marginale skogs- og jordbruksareal, særlig i brattlendte lier, har blitt gjenstand for en storstilt tilplanting utover 1900-tallet. Ute ved kysten av Vestlandet kom de første plantefeltene på begynnelsen av 1900-tallet, mens fjordstrøkene ble plantet til i stort omfang på 1950- og 1960-tallet. Utenlandske treslag som buskfuru (Pinus mugo) og sitkagran (Picea sitchensis) ble brukt mye ved kysten, mens norsk gran ble brukt lenger innover fjord- og dalstrøkene. Flere plantasjer har etter hvert etablert en stor kongle- og frøproduksjon, og flere steder spres gran kraftig til tilgrensende områder, og etablerer seg særlig på arealer som ikke skjøttes. Introduserte og fremmede arter kan komme til å øke med pågående klimaendringer. Treslag som for eksempel platanlønn (Acer pseudoplatanus) utgjør nå en trussel mot naturlig vegetasjon både i edellauvskogsreservat og i høstingsskoger særlig på Vestlandet (Moe 2005, Michaelson et al. 2009). Status i Norge og behovet for økt innsats og beskyttelse Fra å ha vært både typiske og karakteristiske deler av det norske kulturlandskapet både visuelt og funksjonelt, er høstingsskoger lite framtredende i landskapet i dag. Det samme gjelder andre områder med styvingstre (eksempel lauvenger, dvs slåttenger med styvingstre, samt allèer, klynger med styvingstre og enkeltstående styvingstre). Det vi nå finner er stort sett bare rester og fragmenter. Høstingskogene er truet særlig gjennom gjengroing, treslagsskifte og arealbrukssendringer (veg, grusuttak, industri, bolig og hyttebygging) (Austad 1985ab, Moen et al. 2001). Både ved gjengroing og treslagsskifte blir struktur og den spesielle artssammensetningen endret. Høstingsskogene regnes nå for å være sterkt truet i Norge (Fremstad & Moen 2001). Både i landbruks- og naturforvaltningen er det et økende fokus på kulturlandskap og bevissthet om dets betydning for det biologiske mangfoldet og kulturhistorien. I jordbruket er det for eksempel gjennom de regionale miljøprogrammene (RMP) egne tilskuddsordninger for skjøtsel av styvingstre i flere fylker. I Naturbase regnes det til å være ca 150-170 svært viktige (A) og viktige (B) lokaliteter med høstingsskog, og i noen områder er verdiene blitt fokusert på og skjøtsel prioritert. Høstingsskog finnes også i verneområder, selv om det ikke har vært verneformålet. I et av verdensarvområdene, Vestnorsk Fjordlandskap med Nærøyfjorden og Geirangerfjorden, er det igangsatt skjøtsel seinere år. I to av områdene blant de 22 Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (2009) i Norge omfattes styvingstrær og høstingsskog av den særskilte forvaltningen og økonomiske støtteordningen disse områdene har. Når det likevel er behov for at høstingsskog blir en utvalgt naturtype med egen handlingsplan etter naturmangfoldloven, er det fordi typen og tilhørende erfaringskunnskap omkring bruk og hevd har vært, og fortsatt er, i sterk tilbakegang. Mange steder er hevden dårlig og forekomstene fragmenteres. Trusselfaktorene er store og de juridiske og økonomiske virkemidlene i dag er ikke tilstrekkelige for nødvendig bekyttelse og skjøtsel. Dersom høstingsskogene, med variasjonen, det biologiske mangfoldet og kunnskapen knyttet til bruken skal ivaretas på sikt, trengs en helhetlig og målrettet innsats for naturtypen i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Mål med handlingsplanen er: å bidra til å ivareta naturtypen høstingsskog i Norge slik at variasjonen av typer og det biologiske mangfoldet knyttet til dem ivaretas på sikt, sammen med tradisjonskunnskapen om bærekraftig bruk av høstingsskogene, i samsvar med forvaltningsmålet i naturmangfoldlovens 4. Delmål, innen 2017: Skal alle fylker som har/har hatt høstingsskoger som sentrale kulturmarkstyper ha et utvalg av slike i aktiv drift/skjøtsel Skal representativiteten av høstingsskoger i Norge være dekket, slik at variasjonen sikres Skal det være drift eller aktiv skjøtsel i 1/3 av svært viktige og viktige høstingsskoger (A- og B-områder), p.t. ca. 50-60 områder og i et utvalg av verneområder (deler av 7

edellauvskogsreservat, landskapsvernområder) og andre nasjonalt viktige områder (Unescoområder, Nasjonalt verdifulle kulturlandskap, Utvalgte kulturlandskap). Skal kunnskapsnivået om høstingsskoger i Norge være forbedret både med hensyn til utbredelse, økologiske prosesser og biologisk mangfold Skal sikrings- og formidlingskonsept for tradisjonskunnskap omkring høstingsskog i Norge være etablert Skal overvåking være utviklet og igangsatt Skal det være en samordnet forvaltning mellom de mest aktuelle aktører og ulike forvaltningsregimer Prioriterte tiltak er: Restaurering, målrettet og økt skjøtsel i form av tradisjonelle fôrsankingsmetoder som lauving og rising og annet emneuttak Utvikling av forvaltningskonsept basert på kunnskapsbaserte skjøtselsplaner og frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere Kunnskapsheving og formidling, kompetansebygging og tilgjengeliggjøring av kunnskap og data, kvalitetssikring og oppdatering av data og videre kartlegging Utvikling og iverksetting av program for overvåking Samordning av de ulike økonomiske virkemidlene i landbruket, som RMP, med de i miljøvernsektoren og i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Tiltak mot beiteskader fra hjort der dette truer høstingsskogene Gjennomføring Organisering av arbeidet knyttet til å implementere handlingsplanen legges opp som for handlingsplan for slåttemark og kystlynghei, gjennom en flertrinnsrakett. Områder implementeres gradvis i planen, gjennom frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere, skjøtselsplan og aktiv skjøtsel. Jordbruket er sentral aktør i skjøtselsarbeidet. Fylkesmannen er sentral aktør i implementeringen og har ansvar for oppfølgingen i sitt fylke gjennom etablert Skjøtselsgruppe for kulturmark. I tillegg foreslås å bruke Nasjonal kulturlandskapsgruppe som vil bidra til at planen blir konkret og målrettet fulgt opp. Utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven og typeområder i handlingsplanen Høstingsskog foreslås som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Det foreslås at forskriften skal omfatte alle A- og B- lokaliteter med høstingsskog i Naturbase, det vil si til sammen ca. 150-170 områder p.t.. Handlingsplanen 2012-17 har et omfang på ca 50-60 områder. For å sikre representativitet internasjonalt og nasjonalt velges det et antall referanseområder blant A- og B-områdene og verneområdene med høstingsskog. Erfaringer med skjøtsel i disse vil gi kunnskap som kan overføres til andre områder. I del 3 foreslås det initielt 9 slike referanseområder (beskrevet i vedlegg 5). På basis av videre dokumentasjon og resultater i handlingsplanarbeidet, bør antall og representativt utvalg av referanseområder vurderes utvidet når handlingsplanen rulleres. Kostnad Kostnader er knyttet til restaurering, økt skjøtsel, skjøtselsplaner samt til kunnskapsheving, kvalitetssikring av data, kartlegging, overvåking og samordning av aktiviteter og gjerding. Handlingsplanen for høstingsskog foreslås å bygge på et samarbeid mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene. Kostnadsanslaget i planen omfatter totale kostnader anslått til ca. 7,4 mill kr. årlig. 8

Innledning Høstingsskoger omfatter styvingsskog og stubbeskuddskog. Dette er lauvskoger der trærne jevnlig høstes. Høstingsskogene har hatt stor økonomisk betydning opp gjennom historien, som viktige og stabile produksjonsområder for sanking av lauvtrefôr og emnevirke. Også for folk var for eksempel almebast ( brødalmer /barkebrød) en verdifull ressurs særlig i uår (Nordhagen 1954, Austigard 1973). Styvingstrær, høstingsskoger, hagemarker (tresatte beitemarker) og lauvenger (slåttenger med styvingstre) er alle karakteristiske tresatte kulturmarker, hvor vi kan finne tydelige spor etter tidligere utnytting av treog busksjiktet (Norderhaug et al. 1999). Dette faggrunnlaget omfatter høstingsskogene. De fleste utformingene av høstingsskog i Norge følger utbredelsen til edellauvskogene og er vanlige nord til Midt-Norge. Det finnes imidlertid styvingstrær, høstingsskoger og hagemarker med styvingstrær lenger nord enn dette, for eksempel i Hamarøy i Nordland. Bruk av lauv som fôr til husdyr har ellers vært vanlig i hele landet, også i Finnmark. I dag regnes at under 5 % av de tradisjonelle høstingsskogene i Norge fremdeles er i bruk, og da i hovedsak til veduttak og husdyrbeiting eller som verneområder med aktiv skjøtsel. Store deler av slike tidligere lysåpne skoger befinner seg i sterkt gjengroende faser. Spesialisering, industriell tilvirkning og import av skogprodukter og fôr, har gjort at høstingsskogene har mistet sin verdi som produksjonsarealer. Utviklingen av kunstgjødsel for 100 år siden førte til en forskyving av produksjonsarealene fra utmark til innmark. Utbygging av elektrisitet gjorde behovet for ved mindre, og kraftfôr overtok etter hvert som fôr istedenfor lauv og ris. Nye behov og kunstmaterialer har gjort tradisjonelt emnevirke overflødig; plast har for lengst tatt over for mange naturprodukt. Den omfattende nedleggingen av gårdsbruk og press fra ny arealbruk, har også påvirket høstingsskogene. Verken under EU s habitatdirektiv (EU-direktiv 92/43/EØS av 21. mai 1992) eller i Emerald nettverk (se f.eks. Direktoratet for naturforvaltning rapport 2007-1) finnes høstingsskoger spesielt klassifisert. Vi vil finne dem i edellauvskogstypene, men typer og driftsformenes betydning for disse er verken omtalt eller vurdert. Hvorfor foreslå høstingsskog som utvalgt naturtype? Naturmangfoldlovens definisjon av naturtype 1, dens vekt på kunnskap både om biologisk mangfold og erfaringsbasert kunnskap om menneskers bruk av natur 2, samt formålet i forskrift om utvalgte naturtyper ligger til grunn for å foreslå at høstingsskog som utvalgt naturtype. 1 nml kap.i, 3, bokstav j) naturtype: ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster; 2 8. (kunnskapsgrunnlaget)offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet. Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. 9

Når det legges fram et faggrunnlag for høstingsskog med forslag om status som utvalgt naturtype i Norge, begrunnes dette nærmere i at; Høstingsskogene i Norge er blant de nordligste i verden. De er nå svært sjeldne og truet i Europa, og vurderes som sterkt truet i Norge (Fremstad & Moen 2001). Høstingsskog er ikke oppført på Norsk Rødliste for naturtyper 2011(Lindgaard og Henriksen 2011) fordi høstingsskog ikke finnes som naturtype i NiN (se nærmere omtale i avsnitt 1.1.2). Høstingsskogene er varierte, noen er svært artsrike og de er også leveområde for flere rødlistede arter (Kålås et al. 2010). Høstingsskogene har betydning for naturmangfoldet både på landskapsnivå, økosystem/naturtypenivå, artsnivå og genetisk nivå Til høstingsskogene knyttes kulturhistoriske verdier og handlingsbåren kunnskap om hvordan lauvskogene har vært brukt på en bærekraftig måte som en viktig høstingsressurs gjennom en lang tidsperiode innenfor det tradisjonelle jordbrukets historie i Norge. Norge har gjennom konvensjonen om biologisk mangfold, CBD artikkel 8j og 10c, forpliktet seg til å respektere, bevare, beskytte og opprettholde kunnskap om tradisjonell naturbruk. Aichi mål nr 18 uttrykker at tradisjonskunnskap skal være integrert i implementering av konvensjonen innen 2020 (CBD 1992, 2010). Høstingsskoger er bærekraftige produksjonssystemer med viktige økologiske prosesser knyttet til sammenhengen mellom høsting av tresjiktet og produksjon i feltsjiktet. Høstingsskogene leverer økosystemtjenester som er viktige i et klimaperspektiv, blant annet som produksjonsareal, erosjonshinder og karbonlager Dagens virkemidler for å ivareta høstingsskogene er ikke tilstrekkelige De monumentale styvingstrærne er kulturelt forankret i norsk kunst og folkekultur, og høstingsskogene er karakteristiske og identitetsskapende landskapselementer, godt egnet for undervisning om samspillet mellom naturen og mennesket. Fremfor alt kan trærne i høstingsskogene regnes som biologiske kulturminner, der teknikkene for høsting bygger på en flere tusen år gammel tradisjon. Mange av trærne i slike høstingsskoger kan være flere hundre år gamle. Driftsformer og bruksområder er fremdeles kjent, men det blir stadig færre av tradisjonsbærerne som selv har praktisert tradisjonell fôr- og emnesanking, som kan teknikkene og har erfaringskunnskapen om høstingsformen. 10

En typisk høstingsskog ved Nedbergo i Aurland kommune, Sogn og Fjordane. I denne frodige, sørvendte lia ble det både lauvet, riset, hogget ved og tatt ut lindegreiner med bast til produksjon av tauverk. Foto: Leif Hauge. Ambisjonsnivå i lys av utviklingstrender Nedlegging av bruk preger fortsatt landbruket i Norge, og denne utviklingen fører til at flere høstingsskoger gror igjen. I noen områder kan likevel høstingsskoger igjen bli attraktive, i lys av klimaendringene og fokus på bærekraftig jordbruk. Stikkord for høstingsskogene i den sammenheng er fôrproduksjonen og fôrkvaliteten, bioenergi, økosystemer i balanse og stabile mot erosjon, læringsarena for bærekraftig bruk og kulturhistorie og kvaliteter i reiselivsutvikling. Jord- og skogbrukspolitikken, klima- og miljøvernpolitikken og ulike stimuleringsordninger for arealbruk vil bety mye for høstingsskogenes skjebne. I dette bildet, mellom ulike interesser og politikk, balanserer forslaget til handlingsplan for høstingsskoger mellom det å være realistisk og ambisiøs. Handlingsplanen angir et omfang av høstingsskoger som bør skjøttes. Hvilke og hvor mange høstingsskoger man klarer å sikre skjøtsel og drift av på sikt, vil være sterkt påvirket av den enkelte gårdbruker og grunneier, så vel som hvilke interesser som vinner fram i samfunnsutviklingen. 11

1 Del 1. Om høstingsskoger naturfaglig utredning 1.1 Hva høstingsskoger er tresatte kulturmarker 1.1.1 Avgrensning av høstingsskog i faggrunnlag og forskrift Med høstingsskog menes områder med forekomster av styva lauvtrær (styvingsskog) eller stubbehøsta hassel (stubbeskuddskog), hvor tre- og/eller busksjiktet er blitt utnyttet til fôr- eller emnesanking. Områdene må oppfylle kriteriene for å bli klassifisert som «svært viktige» (A-lokalitet) eller «viktige» (B-lokalitet) av Direktoratet for naturforvaltning. Avgrensing: Forskrift og faggrunnlag omfatter høstingsskoger som registreres som D18 i Naturbase (DN-håndbok 13, 2007, under revisjon) Den typiske høstingsskogen består av edellauvtrær, og knyttes oftest til ujevnt substrat av blokkmark og grov ur, med et feltsjikt bestående av en kombinasjon av kulturbetingede, lyskrevende og skyggetolerante planter, avhengig av tretetthet og grad av kulturpåvirkning. Andre treslag kan imidlertid også utgjøre tresjiktet i høstingsskogen, for eksempel bjørk og rogn. Selv om høstingsskogene hadde et glissent feltsjikt, kunne de bli beitet og ha partier som ble slått. I styvingsskogene ble lauvet brukt til husdyrfôr, mens i de stubbehøstete hasselskogene ble stammene nyttet til emnevirke for tønnebåndproduksjon. I forskrift om utvalgte naturtyper legges høstingsskog til som egen utvalgt naturtype, som avgrenset i foreliggende faggrunnlag og forskriftstekst. I samme forskrift omfattes lauvengene i utvalgt naturtype slåttemark, mens hagemarkene vil inngå i en mulig utvalgt naturtype naturbeitemark. I både lauveng og hagemark står feltsjiktet for hoveddelen av produksjonen. I høstingsskogen utgjør lauv eller emnevirke fra busk- og tresjiktet hoveddelen av produksjonen. I den typiske høstingsskogen står trærne oftest tettere enn i hagemark og lauveng, og tretetthet utgjør derfor et skille mellom høstingsskog og disse tilgrensende tresatte kulturmarkene. I blokkmarksområder kan imidlertid trærne stå spredt. Slike høstingsskoger skilles fra lauveng og hagemark ved at de har et svært sparsomt feltsjikt. I foreliggende faggrunnlag for høstingsskog er alle de tresatte kulturmarkene kort beskrevet. For grundigere omtale av hagemark og lauveng vises ellers til DN-håndbok 13 (DN-håndbok 13, revisjon in prep.) 12

Faggrunnlaget og avgrensingen av høstingsskog som utvalgt naturtype omfatter ikke: Stubbeskuddskog med gråor og bjørk brukt til husdyrfôr. Slik høstingsskog finnes på kun et fåtall lokaliteter i dag, og flere lokaliteter utnyttet på denne måten er vanskelig å påvise. enkeltstående trær og mindre grupper og trerekker med styvingstrær. Disse blir delvis fanget opp av lauvenger i handlingsplan for slåttemark, og av hagemark som omfattes av faggrunnlag for naturbeitemark. Mange forekomster vil imidlertid falle utenfor eksisterende eller påbegynte faggrunnlag. eikeskoger, hager, det er en egen handlingsplan for hule eiker høsting av bark eller never, habitat som er brukt til pyntegrønt eller til produksjon av flettverk Høstingsskogene lå ofte avsides til, gjerne også i rasfarlige områder som her i Grøndalen, Flora kommune, Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. 1.1.2 Høstingskog i forhold til Naturtyper i Norge og DN håndbok 13 Høstingsskog slik denne er avgrenset i faggrunnlag og forskrift om utvalgte naturtyper forholder seg til kartleggingsenhetene i DN Håndbok 13 Kartlegging av naturtyper verdisetting av biologisk mangfold (Direktoratet for naturforvaltning 2006). Enhetene her bygger ikke på et enhetlig klassifikasjonssystem, men fellesnevneren for alle enhetene er at de er viktige forvaltningsenheter ut fra et sett biomangfoldkriterier. Naturtyper i Norge (NiN) er etablert som redskap for å typeinndele og beskrive variasjonen i all norsk natur (Halvorsen 2010). Høstingsskogene finner ikke en entydig parallell i dagens versjon av NiN (NiN 1.0). NiN legger til grunn egenskaper i marksjiktet ved inndeling i naturmark, kulturmark og kunstmark avhengig av graden av hevd. Kulturmarkseng avgrenses ved at marksjiktet preges av langvarig ekstensiv grunnleggende hevd, mens naturmark defineres ut fra ingen påviselig hevd eller svært ekstensiv grunnleggende hevd i marksjiktet. Siden kulturpreget i høstingsskogen primært kommer til syne i tresjiktet, og i mindre grad i marksjiktet, faller høstingsskogen i dagens versjon av NiN inn under naturmark, herunder flere typer fastmarksskogsmark (T23, ulike typer), med høy tetthet av styvingstrær. Direktoratet for naturforvaltning skal i sin forvaltning implementere NiN-systemet som det nasjonale referansesystemet for inndeling av natur i Norge. Høstingsskoger faller imidlertid utenfor vurderingen 13

i den første offisielle norske rødlista for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011), fordi den vurderer «naturtypesystemer» etter NiN-inndelingen. Kulturbetingede tilstandsenheter som høstingsskog blir klassifisert som i NiN er ikke gjenstand for truethetsvurderingen her. Det pågår for tiden prosesser som skal samordne og videreutvikle både DN-Håndbok 13 og NiN. Arbeidet med revidering av DN- Håndbok 13 vil avklare hvordan forvaltninga skal implementere NiN-systemet, og hvordan man forholder seg til høstingsskog som forvaltningsenhet. I forestående revidering av NiN vil det være aktuelt å se på hvordan NiN fungerer som verktøy i praktisk naturtypekartlegging og hvordan kulturpåvirkning i tresjiktet best skal håndteres i systemet. 1.1.3 Styvingstre, høstingsskoger, hagemarker, lauvenger - bruk og driftsformer Faggrunnlag og forskrift omhandler høstingsskog slik den er definert og avgrenset som utvalgt naturtype i kapittel 1.1.1. Her gis likevel en kort beskrivelse av alle de tresatte kulturmarkene høstingsskog (styvingsskog og stubbeskuddskog), hagemark og lauveng. Tresatte kulturmarker er blant de vanligste og mest karakteristiske semi-naturlige vegetasjonstypene vi har. De avspeiler lang tids utnytting og en omfattende og spesialisert flersidig bruk. Både feltsjiktet og tresjiktet ble utnyttet. I høstingsskogene og lauvengene er tresjiktet gjerne sammensatt av varmekjære edellauvtrær som ask, alm, lind og hassel. I stubbeskuddskogene dominerer hassel, i noen grad gråor. I hagemarkene er bjørk og i noen grad eik eller ask de dominerende treslagene. Fragment av høstingsskog i Kilen, Luster i Sogn og Fjordane. På denne gården blir det fremdeles både lauvet og tatt ris (2011). Foto: Leif Hauge. 14

Hagemark/høstingsskog i Mokleiv, Suldal kommune, 2010. Området utgjør en del av stjerneområdet Klungtveit-Litlehamar. Området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Foto:Leif Hauge. I de mest lysåpne hagemarkene og høstingsskogene finnes ofte einer og nyperose spredt i busksjiktet, mens feltsjiktet preges av lyskrevende, beitetilpassete arter. I lauvengene som årlig ble slått, er det lite busker. De fleste skogsområdene (både lauvskoger og barskoger) har tidligere vært utnyttet til husdyrbeiting (Kielland-Lund 1999). Ofte ble beiting kombinert med vedhogst og tømmerhogst (helst plukkhogst), og skogen kunne ha et høgt innslag av lysåpne glenner som dyrene søkte til. Skogen var gjennomgående lysåpen da dyrene holdt lauvoppslag i sjakk gjennom beiting. Feltsjiktet var preget av en kombinasjon av lyskrevende, beiteprefererende gras og urter, kantarter og mer skyggetålende skogsarter. Mens trærne i naturskoger og beiteskoger stort sett fikk stå urørte, ble de sterkt utnyttet i høstingsskogene, hagemarkene og lauvengene. Greiner, kvist og lauv ble høstet med års mellomrom, mens trestammen ble bevart og gradvis fikk et karakteristisk utseende. Styvingstrær utgjør også i dag en betydelig del av tresjiktet i edellauvskogene, skoger som tidligere i stor grad har vært lysåpne risings- og lauvingslier (Austad et al. 1985, Austad & Skogen 1990, Austad & Hauge 1999). Lauvtrærne kunne bli brukt til husdyrfôr (ris, skav og lauv), til ved, og til ulike typer av emnevirke. Trærne, og skogene, ble formet etter den dominerende bruken. Høstingsskogene ble også brukt til husdyrbeiting, særlig av småfé, og enkelte steder ble det ryddet små områder til slått. Høstingsskogene ble utnyttet gjennom flerbruk, og ble en mosaikk av ulike kulturmarkstyper knyttet til ulike substrat. Produksjonen i tresjiktet var likevel gjennomgående den viktigste. Den typiske høstingsskogen utviklet seg på bratt, ofte grovsteinet mark og ur hvor produksjonen i feltsjiktet var liten. Ofte er dette edellauvskoger med god eksposisjon, lokalklima og næringsinnhold i jorda. Feltsjiktet har ujevn dekning med et høgt innslag av stor stein, men gjerne med et velutviklet bunnsjikt av moser. Lauvings- og risingslier finner vi utbredt i de fleste liene langs fjordene på Vestlandet 15

og langt innover i dalene. Skogene ble tidligere gjerne inndelt i faste teiger som ble høstet hvert 5-8 år med klare bruks- og eiendomsrettigheter. På Vestlandet fikk vi benevnelsen navskog på høstingsskoger som var dominert av styvingstrær. Fortrinnsvis besto navskogen av alm, men også styvingstrær av lind kan danne store sammenhengende bestander. Lier med høstet tresjikt finner vi også på Sør-Vestlandet, Sørlandet, Telemark og Midt-Norge. Fra Midt-Norge og videre nordover er kunnskapen om både tradisjonell bruk av tresjiktet og forekomst av høstingsskog mindre enn lenger sør. Hasselskog ved Vike, Eikesdalsvatnet. Nesset kommune i Møre og Romsdal. 2010. Stammeomfanget på disse gamle lave hasselstuvene kunne bli stort; det er målt opp til 3,25 m. Denne hasselskogen er oppgitt til å være en av de største i nord-europa. I dag er deler av skogen skjøttet både med hogst og beite. Foto:Leif Hauge. Til tross for store ulikheter i struktur, artssammensetning, lokalisering og bruk, har de tresatte kulturmarkene også en del fellestrekk. Både høstingsskogene (med styvingstre eller stubbeskuddsskog), hagemarkene og lauvengene er preget av en kombinert bruk (slått, husdyrbeite, ved- og emnehogst) og omfattende lauv-, ris- og skavsanking. Gjenværende høstingsskoger finner vi i dag oftest i bratte fjordlier fra Møre og Romsdal og sørover langs Vestlandet, på Agder og i indre deler av Telemark. Her forteller sporene om at naturressursene tidligere ble til tider ekstremt utnyttet. Høstingsskogen følger i hovedsak utbredelsen av edellauvskogene og har trolig vært vanlig også på langt bedre bonitet, terreng og substrat i Sør-Norge tidligere. I flere av edellauvskogsreservatene støter vi på gamle styvingstrær av alm (ask, lind, eik og stubbelauvet hassel), som vitner om tidligere omfattende fôrhøsting. Også i deler av landet der høstingsskog som naturtype ikke er tilstrekkelig kartlagt er dette ofte tilfellet. Eksempelvis på Nordvestlandet og i Trøndelag, der flere edelløvskogsreservater med større forekomster av styva alm eller bandskog med stubbehøstet hassel er godt kjent (jfr bl.a. opplysninger i lokalitetsbeskrivelser i Naturbase). 16

Styvingstrær har mye til felles med andre, gamle lauvtrær, men det er likevel vanskelig å finne sammenligningsgrunnlag når det gjelder biologisk mangfold knyttet til trær i høstingsskogene. Dette fordi det er sjelden å finne like gamle upåvirkede trær av alm, lind og ask (de mest vanlig brukte treslagene til styving). Lauving var vanlig særlig i Vestlandsfylkene til langt ut på 1950- og 1960- tallet. Alle trær som er urørt er dermed bare 50-60 år gamle, med andre ord like gamle som greinene på enkelte styvingstrær hvor driften er opphørt. Tradisjonelle hagemarker med styvingstrær er i dag mest utbredt på Vestlandet. Disse hagemarkene inngår ofte i en mosaikkstruktur med høstingsskoger. Det var viktig å finne frem til et optimalt antall trær også med tanke på vekst- og lysforholdene for feltsiktet som ble utnyttet til beite. Slik kunne både tre- og feltsjiktet høstes. Produksjonen i feltsjiktet var likevel gjennomgående lav. Denne tresatte naturtypen kan ha ulike skogtyper som utgangspunkt. Hauge & Austad (1999) deler hagemarkstypene inn etter treslag, fuktighets- og næringsforhold i grunnen. Begreper brukt ved fôr- og emnevirke i lauvskog er samlet i Skjøtselsboka (Norderhaug et. al 1999) og Lauvbruksboka (Austad og Hauge in prep). Det kan føyes til flere, eksempelvis piling, almpil, brøt, hatleband (Nordmøre og Romsdal) (Austigard 1978a, Austigard 1979a, Austigard 1979b), kylling/kydling, kydlestuv (bl.a. Rogaland, Agder). Boks 1. Begrep knyttet til høstingsskoger. Basert på skjøtselsboka (Norderhaug et. al 1999) og Lauvbruksboka (Austad & Hauge in prep). Styving (naving, kylling, piling) er forming av høstingstrær (styvingstrær) ved kutting av hovedgreiner oppe i treet, men også til fôrhøsting, det vil si lauving og rising. Styvingstre er lauvtre som har blitt formet ved tilbakeskjæring av greiner og høstet med bestemte intervall i en bestemt hensikt, enten for å skaffe husdyrfôr; lauv, ris, beit eller skav), bark (til garving av fiskegarn og huder) Lauving er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med lauv (først og fremst i juli-september). Lauving kunne foregå ved at greiner og kvister ble kuttet av fra større trær(styving), eller ved at ungt lauvkratt ble kuttet av ved basis (stubbelauving). Lauv ble også høstet ved at trær ble hogd eller kvistet. De fleste lauvtreslag ble brukt til lauving. Navskog er vanligvis lauvskog dominert av edellauvtrær som ble utnyttet ved allsidig, men gjerne intensiv høsting av tresjiktet. Skogsinteriøret ble spesielt da det gjerne kom til å bestå av monumentale og formfulle styvingstrær. Skuddskog er ungt lauvtreoppslag som ble brukt til lauving eller annet emnevirke med jevne mellomrom ved avhogging av unge, rette skudd ved roten (stubben). Teknikken ble brukt på treslag som hadde lett for skudddanning som selje, gråor og hassel. Snelskog er et lokalt vestnorsk navn på område med skuddskog fortrinnsvis av gråor, som ble lauvet. Avkuttingen skjedde ved basis og stimulerte til et rikt oppslag av nye, unge rot- og stubbeskudd. Rising er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med knopper (ris, beit, brom) vinterstid eller tidlig om våren (vanligvis februar-april). Riskvistene ble brukket sammen til små risbunter og gitt til dyra i frisk tilstand. Særlig alm og bjørk ble brukt til rising. Risping er høsting av fôr ved at bladene tidlig om høsten (august-september) blir rispet av med hånd, raket sammen på bakken, samlet i sekker og tørket. Det kunne foreå de årene trærne ikke ble lauvet. Alm var mest brukt. Rakelauv er nedfallent lauv som ble rakt sammen i store hauger og samlet i sekker om høsten i tørrvær. Rakelauv ble brukt som strø i fjøsene. Folk brukte særlig gråor, men også osp og bjørk. Skaving er avkutting av greiner(styving) og siden flekking av barken med skavjern (januar-februar). Barken ble gitt som fôr i frisk tilstand, ofte blandet med vann (sørpe). Almebark ble sett på som særlig verdifullt, men andre lauvtrær ble også brukt. Snidel (lauvkniv) er en buet, bred og kraftig kniv med gjennomgående blad og krok i enden, brukt til lauving og rising. Kjerv er en samling lauvkvister (bunt), ikke lengre enn ca 1,5 m med en friskvekt på 6-7 kg og en størrelse som var lik et armomfang (voksen). Band er en ung, tynn, myk og smidig lauvkvist av bjørk, rogn eller hegg som en brukte til å binde sammen lauvkjerv med. Kjervet ble bundet slik at det kunne henges til tørk og fraktes. Bandaskog er hasselskog brukt til "produksjon" av unge rette skudd av hassel for videre tilvirking til tønnebåndproduksjon. Band ble også brukt om tønnebånd. Tjug er 20 kjerv, men det skulle som regel inkludere et ekstra tellekjerv slik at det faktiske tallet ble 21. Noen steder skulle en voksen mann lauve ni tjug om dagen. Andre steder ble 100 kjerv sett på som et godt dagsverk. Rauk er en kjegleformet stakk for oppbevaring av lauvkjerv (vanligvis bjørk eller or) til vinteren. Rauket bestod gjerne av 200-300 lauvkjerv, men størrelsen kunne variere. Raukstø er faste lagringsplasser i utmark for oppsetting av lauvrauk. Marka ble jevnet ut og ofte bygd opp med stein. 17

Navskog med ask. Øyane-Riskadal, Årdal i Hjelmeland kommune 2010. Området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Foto:Leif Hauge. 1.1.4 Styvingsskog Den største mengden biomasse i styvingsskogene (navskog/høstingsskoger med styvingstre) var knyttet til tresjiktet. Trærne ble lauvet eller riset (styving av trekronene med eller uten lauv) med 4-8 års intervall. I de mellomliggende årene kunne bladene, særlig av alm, rispes. Produksjonen i tresjiktet vekslet med treslag og alder (omfang av stammer). For eksempel kan et gammelt styvingstre av alm produsere i overkant av 400 kg frisk biomasse i løpet av en 5-års periode (greiner, kvister, lauv), mens et ungt asketre produserer det halve (Austad et al. 2003a). Det viser seg også at etter fem år utgjør lauv (lauvkjerv) og greiner (ved) ca. halvparten hver. Å høste lauv hvert 5-6 år var slik sett optimalt i forhold til å høste maksimalt med lauvfôr. En annen effekt av styvingen er at trekronene holdes små, noe som slipper lys og fuktighet ned til feltsjiktet. I tillegg påvirker styvingen trerøttene, treet stresses slik at konkurransen om næring mellom trerøtter og røttene til gras og urter blir mindre i årene rett etter lauvingen, noe som fører til økt feltsjiktproduksjon Bark og bast av ulike treslag har også vært en viktig naturressurs, og høstingen kan ha gitt seg utslag i karakteristisk struktur. I tillegg til at bark blir brukt som skav til husdyrfôr, var spesielt de lange rette skuddene fra lind etter styving verdifulle. Gjennom en spesiell tilvirking ble bastlagene skilt fra bark og ved, og det ble spunnet tau av basten (bastetau). Denne bruken førte til en omfattende utnytting av lindetrær, gjerne formet som egne høstingsskoger med styvingstrær av lind som bærende element. Den typiske høstingsskogen finnes helst på grov ur i bratte fjordlier og lier i dalene som er sør- eller sørvestvendte med gunstig klima. Fortrinnsvis danner velvokste almetrær tresjiktet, men vi finner også store sammenhengende bestander av ask, eik og lind. Også mindre partier med bjørk, selje og rogn kan være karakteristiske innslag i høstingsskogene. 18

Avhengig av geografisk beliggenhet, nærings- og fuktighetsforhold, representerer disse høstingsskogene en rekke ulike skogtyper. Feltsjiktet, der det er i aktiv bruk, har gjennomgående en mosaikkstrur, er artsrikt og består av en blanding av lyskrevende og skyggetålende arter, også ofte med innslag av næringskrevende høystauder og gras. 1.1.5 Stubbeskuddskog Stubbeskuddskog kjennetegnes av et stort innslag av flerstammete trær i tette grupper som høstes ved basis. Det vestnorske navnet snelskog springer ut fra redskapsbruken med lauvkniv (snidel), og å snide, et gammelt ord for å skjære, dvs. gjøre et snitt. Nylig lauvet snelskog av gråor i Lærdal, Sogn og Fjordane. 1990. Lauvingen startet ofte med snelhogst, eller "snedling" omkring midt-sommer. Lauvkvistene ble kuttet av stammen som sto igjen over høsten og hvor kjervene seinere ble hengt opp til tørk. Det var mest gråor og fjellbjørk som ble brukt på denne måten. Foto: Leif Hauge. Stubbeskuddskog til produksjon av husdyrfôr må tidligere ha vært utbredt over store deler av landet der det vokste lauvskog, og særlig i strøk der det var mangel på styvingstrær. Gråor og bjørk ble brukt både til fôr og ved. Slike stubbeskuddskoger (snelskoger) er det lite igjen av. De siste restene av denne kulturmarkstypen har gjerne blitt ryddet til beite. Enkelte gårdsbruk i Vestlandsfylkene opprettholder imidlertid denne fôrsankingen fremdeles. I stubbeskuddsskog ellers er hassel et bærende tre/busk, og hasselskoger/-hager ble regnet for å være spesielt verdifulle. Hasselskogene ble gjerne utnyttet på flere måter til nøtteproduksjon, tønnebåndproduksjon, husdyrbeiting og slåttemark. Hasselskoger høstet for nøtter og tønnebåndproduksjon finnes det flere kjente lokaliteter av fra Midt-Norge og sørover. Noen få har hatt kontinuerlig hevd og skjøttes fortsatt i dag, for eksempel i Eikesdalen i Romsdal (Austigard 1979b, Jordal og Bratli 2012). Ved produksjon av tønnebånd i hasselskogene (kalt bandaskog, bandskog på Vest- og Nordvestlandet), var det vanlig å kutte 5-6 år gamle skudd om høsten/vinteren. Skuddene skulle ha en tykkelse mellom 2,5-3,5 cm i diameter. Lengden skulle utgjøre en favn pluss en snidel-lengde, det vil 19

si ca 2 meter. Det var ellers vanlig å la 2-3 eldre stammer stå igjen i buskgruppen ved hver høsting for å sikre gjenvekst. Mange av hasselbuskene som vi finner i dag kan ha et omfattende og gammelt rotsystem, og hassel har trolig hatt en sentral funksjon i de gamle kulturmarkene. Stubbeskuddskogene bestod altså av treslag som lett danner rotskudd og stubbeskudd, og buskene/trærne var gjennomgående unge (fra 0 til 7-8 år). Den stadige og tilbakevendende høstingen sikret en god foryngelse, og en vedvarende frisk og livskraftig ungskog av treslag hvor flere ellers har en relativt kort levealder. Rotsystemene i stubbeskuddskogene kan bestå av meget gamle treindivider, men siden stammene ble kuttet regelmessig, er trestammene likevel gjennomgående unge. Stubbeskuddskogene mangler derfor de store, gamle styvingstrærne som karakteriserer styvingsskogen. Alle typene av stubbeskuddskog er avhengige av regelmessig høsting. Den jevnlige kuttingen resulterte i et stort skuddoppslag fra basis, og uten bruk vil de hurtig vokse til og utvikle seg til tette skoger. Med unntak av større hasselbestand kan det være vanskelig i dag å påvise lokaliteter som har vært utnyttet på denne måten. Av stubbeskuddskogene er det bare de høstede hasselskogene som inngår i faggrunnlaget for høstingsskoger. Tidligere bandskog av hassel(med styva alm i bakgrunnen), Surnadal, Møre og Romsdal. 1.1.6 Hagemarker Hagemark, hage, havn, hamn eller havnehage er beitemark med tre- og/eller busksjikt. Hage betyr opprinnelig inngjerdet stykke beitemark, og trærne står vanligvis ikke så tett. Hagemarkene ble først og fremst brukt til beiting; om våren og høsten før dyrene ble flyttet til og fra heimestøler og fjellstøler, og om sommeren til hestebeite. Også syke dyr eller ungdyr kunne beite i hagemarkene om sommeren. Hagemarkene finnes stort sett utenfor innmarka, gjerne på lavproduktiv jordbruksmark som ikke egnet seg for slått, men kunne også være del av marginal innmark. Havnehager er en type hagemark som var vanlige på Østlandet, ofte med ask i tresjiktet. Hagemarker med styvingstrær er mest utbredt på Vestlandet, og disse hagemarkene inngår ofte i en mosaikkstruktur med høstingsskoger. Bjørkehagene er en karakteristisk hagemarkstype med styvingstrær som vi finner i tilknytning til lettdrenert, gjerne tørt og næringsfattig jordsmonn, og på avsetninger med et stort innhold av blokkmateriale, dvs. på områder som ikke egner seg for oppdyrking (Austad 1985a). Bjørkehagene har sannsynligvis utviklet seg fra flere ulike naturtyper som delvis henger sammen med den regionale variasjonen. Sterk utnytting over lang tid med beiting, lauving og hogst, har ført til en tilnærmet enhetlig utforming av feltsjiktet, mens busksjiktet kan bestå av ulike arter. Mot kysten inngår røsslyng (Calluna vulgaris) i feltsjiktet (Austad 1985a, Austad 1998, Hauge & Austad 1999). 20

Variasjonen i typer og bruk er stor: Askehager, orehager og seljehager finnes i første rekke på frisk grunn. Alle treslagene har tidligere vært viktige som fôrtrær; ask og selje som styvingstrær, gråor i stubbeskuddskogene. På rikere og gjerne noe tørrere mark finner vi hasselhager. På tørr, næringsfattig grunn finnes hagemarker med bjørk (bjørkehager) og eik (eikehager). Både bjørk og eik ble styvet, bjørk til fôr, mens det var tømmeret og barken som var mest verdifull i eikehagene. Eikelauv og eikenøtter har bare i begrenset grad blitt brukt til fôr. Se ellers Sverdrup-Thygeson et al. 2010. Hagemark. Arnafjorden. Vik i Sogn. 2008. Hagemarka er delvis overflaterydda, men større jordfaste steiner finnes. Foto:Leif Hauge. I tillegg kan vi lokalt finne hagemarker hvor regionale høstingstradisjoner har formet karakterfulle hagemarker som rognehager (rogn ble ofte brukt som styvingstre i kyststrøk). Særlig bærene var viktig fôr sammen med lauvet. Sammensetningen av vegetasjonen i feltsjiktet i hagemarkene avspeiler både naturgrunnlaget og beitetrykket over tid, men beiteprefererende og beitetolerante arter dominerer og er felles for flere typer hagemark. Karakteristisk for mange av plantene i feltsjiktet er at de har en vegetativ formeringsmåte, noe som sikrer spredning selv om de ikke får fram modne frø. Eksempler på dette er de fleste grasartene, og urter som jordbær, ryllik og blåknapp. 1.1.7 Lauvenger I DN Håndbok 13 defineres lauveng som slåttemark med spredte lauvtrær. Lauvenger danner ofte overgangstyper mot hagemark og høstingsskog. Lauvengene oppsto gjerne ved at lauvskogen ble tynnet, gjennom rydding, stubbelauving og ved styving (Austad 1999). Marka ble overflateryddet til bruk som slåtteteiger. Trærne som var viktige fôrprodusenter, ble beholdt på og inntil slåtteteigene, og det var også vanlig å plante ut edellauvtrær enten som fôrtrær slik det ofte ble gjort på 1800-tallet, en tid da utnyttingen av naturressursene var på sitt mest intensive, eller også for å hindre erosjon. Lauvenger inngår i forskrift og handlingsplan for slåttemark (DN 2009). 21

Lauveng. Grinde. Lauvenga er relativt artsrik, preget av lyskrevende grasarter og urter. Foto:Leif Hauge. 1.1.8 Høstingsskoger og styvingstrær som habitat for andre organismer Høstingsskogene har utgangspunkt i en rekke ulike lauvskogstyper, først og fremst edellauvskoger. Geografisk lokalisering (Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og Midt-Norge), tidligere utnytting (styving, beite, emnesanking), substrat og jordsmonn danner grunnlaget for en stedstilpasset og variert vegetasjon. Vi finner ulike floraelementer representert (nemorale arter, sør-østlige og varmekrevende arter, oseaniske/suboseaniske arter, kulturspredte arter). Mosaikkstruktur er typisk, og vegetasjonen består gjerne av kantarter sammen med et høgt innslag av lyskrevende gras og urter ofte tilpasset et tynt substrat. I tillegg finnes beitepåvirket, beiteprefererende og nitrofil vegetasjon, sammen med typiske skogsarter og tørketålende arter som trives i ur, rasmark og på berghyller. Det varierende substratet bidrar sterkt til at slike skoger har en høg artsdiversitet. Skogene og enkelttrærne kan være svært gamle, og gjennom tilpassede driftsformer har en bestemt tilstand og struktur i skogene blitt opprettholdt ved at enkelte treslag ble tatt vare på, mens andre systematisk ble ryddet vekk. Suksesjon og gjengroing kom ikke i gang. Den intensive og tilpassede utnyttingen av disse skogene gjennom generasjoner har også ført til et stabilt, gammelt og ikke minst levende, friskt og aktivt rotnett. Kontinuitet i bruk og tilstand har fått betydning for tre-, busk-, felt- og bunnsjikt med tilhørende insekts- og fugleliv, og for jordsmonn med mengde og sammensetning av jordorganismer (f.eks jordmidd). Trolig ble også mykorrhiza-sopper påvirket. Gamle, styva trær utgjør hovedstrukturen i styvingsskogen og noen av hagemarkene. Styvingstrær finnes også i lauvenger som solitærtrær, og i mindre grupper, plantet i grenselinjer, langs veger og vassdrag. Slike styvingstrær er generelt viktig å ta vare på da de er vokseplass for en rekke organismer som moser, lav, vedboende sopp (Tønsberg et al. 1996), og for insekter, flaggermus og fugl. 22