Forslag til felles barnevernstjeneste for Finnøy, Randaberg og Rennesøy Utredning fra arbeidsgruppen 8. januar 2014
Innhold: SAMMENDRAG... 1 1 OPPDRAG OG MANDAT... 6 2 BARNEVERNSTJENESTENE... 7 2.1 Barnevernets hovedoppgaver... 7 2.2 Nærmere om ansvarsforholdene... 8 2.3 De ulike fasene i en barnevernsak... 9 2.4 Endringer i barnevernloven - mer ansvar til kommunene... 10 2.5 Krav til kompetanse og kapasitet og signaler om interkommunalt samarbeid... 11 3 ERFARINGER MED INTERKOMMUNALT SAMARBEID... 12 3.1 Nasjonale erfaringer... 12 3.2 Erfaringer fra etablerte ordninger... 15 3.3 Eksterne evalueringer... 18 4 KOMMUNENES BARNEVERNSTJENESTER I DAG... 20 4.1 Finnøy... 20 4.2 Rennesøy... 21 4.3 Randaberg... 22 4.4 Nøkkeltall fra barnevernsstatistikk... 24 4.5 KOSTRA-tall oppsummering... 26 5 FORDELER OG ULEMPER VED SITUASJONEN I KOMMUNENE... 27 5.1 Kompetanse, kapasitet og fagmiljø... 27 5.2 Habilitet og nærhet... 27 5.3 Tverrfaglig samarbeid... 28 5.4 Støttefunksjoner og kontorer... 28 5.5 Vurdering... 28 6 VERTSKOMMUNEMODELLEN BESKRIVELSE... 29 6.1 Innledning... 29 6.2 Verskommunemodellen legger til rette for myndighetsoverføring... 29 6.3 Administrativ og politisk vertskommunemodell... 30 6.4 Deltakernes politiske ansvar... 31 6.5 Samarbeidskommunenes styringsmuligheter... 31 6.6 Samarbeidsavtale som grunnlag for samarbeidet... 32 7 FORSLAG TIL SAMARBEIDSMODELL FOR FINNØY, RENNESØY OG RANDABERG... 33 7.1 Oppgaver for samarbeidet... 33 7.2 Samarbeidsmodell... 33 7.3 Mål og rammer for samarbeid... 34 7.4 Vertskommune... 34 7.5 Kontorløsning... 35 7.6 Finansiering... 35 7.7 Tverrfaglig samarbeid... 35 7.8 Bygningsmessige forhold... 35 7.9 Behov for justering og tilpasninger... 36
7.10 Forslag til samarbeidsavtale... 36 8 EGENSKAPER OG KONSEKVENSER... 39 8.1 Barnevernstjenesten... 39 8.2 Politisk ansvar og styring... 40 8.3 Administrativt ansvar og styring... 40 8.4 Økonomi... 41 8.5 Medarbeiderne... 41 8.6 Overgangsutfordringer... 42 8.7 Prosess etter et ev prinsippvedtak... 42 VEDLEGG DIVERSE STATISTIKK... 43
Sammendrag Tema og problemstilling Rapporten beskriver og drøfter egenskaper og konsekvenser av å innføre helhetlig formalisert samarbeid i form av en vertskommunemodell for barnevernstjenestene mellom Finnøy, Rennesøy og Randaberg kommuner. Rapporten legger også fram et forslag til felles barnevernstjeneste for kommunene. Om barnevernstjenesten Hovedoppgaven til barnevernet er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Den nye barnevernloven fra 2013 understreker barns rettigheter og rettssikkerhet i barnevernet og forsterker kommunenes ansvar. Loven stiller store og klare krav til kapasitet, kompetanse og utførelsen av tjenesten. Det er de faglige hensyn som skal styre tjenesten, mens det lokalpolitiske spillerrommet ligger å legge til rette for best mulige rammer for brukerne og tjenestens oppgaveutførelse. Erfaringer med interkommunalt samarbeid Mange kommuner har etablert et vertskommunesamarbeid om barnevern. Evalueringer av interkommunalt barnevern oppsummerer med: - Styrkede og mer stabile tjenester. - Økning i antall saker - Styrket rettsikkerhet - Mindre inhabilitet - Fortsatt tilgjengelige tjenester Samtidig peker evalueringer på utfordringer. Spesielt kan det fremheves at vertskommunemodellen kan føre til svakere forankring av barnevernets arbeid i de kommunene som ikke er vertskommune og nødvendig tverrfaglig samarbeid blir mer krevende. Evalueringer viser videre at interkommunalt samarbeid krever grundig planlegging og må forankres godt blant ansatte og i kommunenes administrative og politiske ledelse. Det må skapes felles forståelse av hva man ønsker å oppnå med et samarbeid. Status for barnevernstjenestene Situasjonene knyttet til tilgjengelig kompetanse og kapasitet har i varierende grad vært svært utfordrende for Rennesøy og til dels kritisk for Finnøy over lengre tid. Selv om barnevernstjenesten arbeider godt innenfor de rammebetingelser som er satt for tjenestene, er fagmiljøene små og sårbare. Dette sammen med hensynet til nødvendig avstand mellom tjenesten og innbyggerne i lys av krav til habilitet og behovet for en lav terskel for bekymringsmeldinger, gjør at arbeidsgruppen mener 1
kommunene bør vurdere et helhetlig samarbeid mellom kommunene med felles barnevernstjeneste. Tjenesten i Randaberg står ikke overfor de samme utfordringene mht fagmiljøer og habilitet som Finnøy og Rennesøy, men har utfordringer når det gjelder bygningsmessige forhold og merkantile støttetjenester. Mål og rammer for samarbeid Ved etablering av en felles barnevernstjeneste skal samarbeidet bygge på likeverd mellom de tre samarbeidskommunene. Målet for samarbeidet skal være å styrke kvaliteten og habiliteten til barnevernstjenesten for innbyggerne i alle tre kommuner, og styrke kommunenes evne til å møte nye krav som følge av ny barnevernslov. Ny felles barnevernstjeneste skal: - Bygge mer robuste fagmiljøer med kapasitet og kompetanse til å ivareta innbyggernes barnevernfaglige rettigheter og gi grunnlag for økt spesialisering og mer effektiv ressursbruk. - Gjøre kommunene bedre i stand til å møte de krav som barnevernloven stiller til mangfold, differensiering og omfang av gode hjelpetiltak enn hva som vil være tilfelle med å fortsette med dagens modell med tre kommuner. - Styrke habiliteten til barnevernstjenestens arbeid. - Utøves i nærhet til den enkelte bruker. - Ivareta hensynet til tverrfaglighet og tidlig innsats i samarbeid med de øvrige kommunale tjenester. - Ivareta hensynet til oversikt og politisk kontroll for deltakerkommunene. Forslag til vertskommunemodell Oppgaver Kommunenes ansvar for barneverntjenesten slik disse er definert i barnevernloven i sin helhet inngår i samarbeidet. I tillegg bør det vurderes om ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere skal inngå i samarbeidet. Samarbeidsmodell Det etableres administrativt vertskommunesamarbeid etter kommunelovens bestemmelser som tilsvarer den organisasjonsform som de fleste øvrige kommuner benytter. Vertskommune Randaberg bør velges som vertskommune. Randaberg har i dag et betydelig fagmiljø og vil ut fra sin størrelse være den mest naturlige vertskommunen. Samlet sett vil en slik løsning innebære minst omstillingskostnader og berøre færrest ansatte i tjenestene. Arbeidsgruppen har vurdert Rennesøy kommune, men anbefaler ikke enn slik løsning hovedsakelig ut fra faglige begrunnelser. 2
Samarbeidsforum Det etableres et samarbeidsforum bestående av rådmennene eller den rådmannen bemyndiger. Samarbeidsforumet møtes 2 ganger per år. Forumet har ingen formell myndighet, men skal gi mulighet for f eks informasjonsutveksling, løpende evaluering, tilrettelegging for tverrfaglig samarbeid og drøfting av større strategiske saker som ev også tas opp i det enkelte kommunestyre. Kontorstruktur Hovedadministrasjonen for barnevernstjenesten bør ligge i Randaberg. Tjenesten utøves i hovedsak ikke i form av at brukerne oppsøker barnevernet til faste kontortider. Likevel foreslås det at Rennesøy og Finnøy skal stille kontor til rådighet slik at arbeidet i forhold til for eksempel tverrfaglige samarbeidsmøter, hjemmebesøk og samtaler kan foregå i den kommunen barna bor. Fordeling av kostnader Kostnader knyttet til tiltak i og utenfor hjemmet belastets den kommune barnet hører hjemme i. 20 pst av kostnadene til driften av barnevernet fordeles likt mellom kommunene og 80 pst etter antall barn i aldersgruppen 0-17 år. Kostnader knyttet til enslige mindreårige asylsøker belastes bostedskommunen. Tverrfaglig samarbeid Ved ev etablering av en felles barnevernstjeneste, må det tverrfaglige samarbeidet med øvrige sektorer som fortsatt ligger i kommunene sikres. Dette gjelder for eksempel sosialtjenestene, barnehager og skole. Erfaringer viser at det bør må etableres faste arenaer mellom barnevernstjenesten og kommunene bl.a. på ledernivå. Det må nedlegges mye arbeid i startfasen for å etablere og informere om tverrfaglige samarbeidsrutiner. Bygningsmessige forhold Per i dag har ikke Randaberg egnede lokaler til å kunne huse en felles barnevernstjeneste. Vertskommunesamarbeidet med mange av de tilhørende gevinster, kan likevel etableres uten at de bygningsmessige forhold er klare fra første dag. Men en må likevel raskt få en løsning med felles lokaler for å ta ut hele potensialet for en felles tjeneste. Evaluering Samarbeidet bør evalueres i lys av formålet med tjenesten etter to års drift Egenskaper og konsekvenser for barnevernstjeneste Mulige fordeler Fagmiljøet for barnevernstjenesten vil bli betydelig større i dag og vil bli en tjeneste bestående i størrelsesorden 20-25 årsverk med bedre kapasitet og kompetanse enn i dag. En større og mer robust tjeneste vil legge til rette for kompetanseheving og spesialisering på utvalgte områder. Erfaringsmessig vil 3
rekruttering også bli lettere. Et fagmiljø med forsterket kapasitet og kompetanse vil lettere kunne ivareta brukernes rettigheter etter barnevernsloven. En større tjeneste som dekker flere innbyggere vil redusere problematikken knyttet til habilitet og kjennskap og vennskap. Terskelen for å melde inn bekymringsmeldinger vil antagelig bli lavere, noe som er svært ønskelig da barnevernet er avhengig av omkringliggende samfunns årvåkenhet. Gevinsten når det gjelder fagmiljøer og habilitet vil antagelig bli sterkest for de to minste kommunene, da Randaberg i dag allerede har en robust tjeneste. En større barnevernstjeneste vil legge grunnlag for uttak av stordriftsfordeler når det gjelder merkantile tjenester og vil antagelig også redusere behovet for kjøp av tjenester fra private da kommunene selv i større grad vil inneha kompetanse. Mulige ulemper For innbyggerne i Rennesøy og Finnøy kan den fysiske avstanden til barnevernets hovedkontor bli noe lenger. Imidlertid vil løsningen med kontorer i alle kommuner redusere ev avstandsproblematikk. Det tverrfaglige samarbeidet med for eksempel skole, barnehage og sosialtjenesten i kommunen vil kunne bli mer ressurskrevende og komplisert både for barnevernstjenesten og tjenestene i de tre kommunene. Imidlertid legges det opp til ordninger for å avbøte problematikken. Barnevernstjenesten blir større og avstanden mellom ledelse og ansatte kan bli større. Fleksibiliteten og korte avstander som kjennetegner små organisasjoner kan reduseres. Arbeidsgruppen understreker at samarbeid ikke automatisk vil føre til for eksempel kompetanseheving. Uthenting av denne typen gevinster krever systematisk arbeid over lang tid. Behovet for støttetjenester og felles IKT må ses grundig på i perioden etter prinsippvedtak. Politisk ansvar og styring Alle tre kommunestyre vil ha et overordnet ansvar for at deres innbyggere får de ytelser og tjenester som de etter loven har krav på, tilsvarende som folkevalgte har når oppgaver delegeres til egen administrasjon. Ansvar forutsetter at kommunestyrene har tilstrekkelig informasjon om barnevernstjenesten slik at de kan vurdere tjenesteproduksjonen. På denne bakgrunn er det bl.a. krav til at vertskommuneavtalen skal inneholde rutiner for hvordan deltakerne skal orienteres om driften og utviklingen av barnevernstjenesten. Samtidig skal det påpekes at barnevernstjenesten og saksgangen i barnevernet i stor grad er rettighetsfestet og styrt av faglige hensyn. Barnevernstjenesten faglige autonomitet er sterk uavhengig om tjenesten er organisert som et samarbeid eller ikke. Det lokalpolitiske spillerrommet ligger å legge til rette for best mulige rammer for brukerne og tjenestens oppgaveutførelse og å ivareta ombudsrollen. For samtlige tre kommunestyrer vil ansvaret for tilrettelegging og rammer måtte skje mer indirekte gjennom samarbeidsavtalen og oppfølgingen av denne. Ønskede prioriteringer eller nysatsninger for barnevernet vil ikke kunne bestilles 4
av en av kommunene alene, men vil kreve enighet fra alle parter. Gitt at premisset i samarbeidsavtalen om rutiner for orientering av kommunestyrene, vil det i prinsippet ikke være noen forskjeller mellom samarbeidskommunenes og vertskommunenes mulighet for å ha oversikt og ivareta hensynet til overordnet politisk styring. I tillegg skal det nevnes at loven peker på muligheten for tilbaketrekking av delegasjon og at det åpnes for muligheten for at samarbeidskommunene kan instruere og gjøre om vedtak fattet i vertskommunen. Imidlertid er det formelt sett rådmannen i samarbeidskommunen som har fått delegert denne myndigheten. Administrativt ansvar og styring For vertskommunen innebærer samarbeidet en betydelig økt ansvar for flere innbyggere og nytt personale. Rådmann og felles barnevernsleder vil også få ansvaret for organiseringen og den løpende driften av barnevernstjenesten. Administrativt skal det legges opp til enhetlige fagsystemer og det skal utvikles en felles kultur og kjøreregler i barnevernstjenesten. Vertskommunen vil måtte utvikle rutiner for informasjon overfor samarbeidskommunene og rutiner for økonomisk oppgjør og budsjetter må utvikles. Det er rådmennene i samarbeidskommunene som etter instruks fra kommunestyrene, har ansvaret for å følge opp og være informert om driften og utviklingen av barnevernstjenesten i vertskommunen. Det innebærer også å sørge for å holde eget kommunestyret orientert. Formelt er det også rådmannen i samarbeidskommunen som har instruksjons- og omgjøringsmyndighet overfor vertskommunen. Økonomi Hensikten med et ev samarbeid er ikke å spare penger, men å utvikle tjenesten til beste for brukerne. Imidlertid kan en felles barnevernstjeneste kan ta ut stordriftsfordeler knyttet til merkantile tjenester og støttefunksjoner. En felles tjeneste kan også redusere behovet for kjøp av tjenester fra private og BUF-etat. Samtidig vil etablering av felles tjeneste innebære oppstarts- og utviklingskostnader. Slike kostnader kan kommune søke å dekke gjennom de midler fylkesmannen fordeler knyttet til kompetanse- og samhandlingstiltak og skjønnsmidler. Konsekvenser for medarbeiderne For arbeidstakerne innebærer en vertskommunemodell at de ansatte i samarbeidskommunene blir ansatt i vertskommunen. Dette innebærer virksomhetsoverdragelse med de retter og plikter som følger av arbeidsmiljøloven kap. 16. 5
1 Oppdrag og mandat Både Randaberg og Rennesøy har behandlet spørsmålet om utredning/prosess om utvidet interkommunalt samarbeid innen barnevern, i egne saker. Finnøy har ikke hatt dette som egen sak, men initiativet fra ordføreren er bredt forankret politisk. Kommunene ved varaordfører i Randaberg, varaordfører i Rennesøy og ordfører i Finnøy drøftet utgangspunktet for utredningen/prosessen på møte 28. september 2012, jf. referat: Alle kommunene ønsker et samarbeid men med litt ulike tilnærminger, Finnøy og Randaberg ønsker å gå videre i en prosess rundt vertskommune, en modell Rennesøy i utgangspunktet ikke ønsket. Det ble formidlet at det var et sterkt ønske fra Randaberg kommune og Finnøy kommune at Rennesøy kommune var med videre i en prosess i forhold til vertskommunemodellen. Viktige områder er å få en avklaring på ansvar/oppgaver, lokalisering og økonomi knyttet til en vertskommunemodell. Rennesøy kommune konkluderte med at de ønsker å delta i denne prosessen, men at prosessen må ta høyde for at en ikke har konkludert i forhold til organisering og lokalisering. Det er på denne bakgrunn lagt til grunn at kommunene sammen skal utrede og vurdere et utvidet interkommunalt samarbeid om barneverntjenestene i de tre kommunene med utgangspunkt i vertskommunemodellen. Formålet med initiativet er å vurdere, og eventuelt iverksette, en ny organiseringsog samarbeidsmodell som vil styrke barneverntjenestene i de tre kommunene og slik bidra til bedre tjenester til innbyggerne. Utredningsarbeidet skal vurdere fordeler og ulemper ved vertskommunemodellen og skal resultere i et dokument med vurderinger og anbefalinger om vertskommunemodellen. Dokumentet skal være grunnlaget for en prinsippsak som legges fram for politisk behandling i de tre kommunene. I mandatet for arbeidet av 4. desember 2012 fremheves følgende prinsipielle forhold som skal utredes: - Nærhet til innbyggerne - Samhandling og integrering med det øvrige kommunale tjenesteapparat. Forebygging og tidlig innsats - Politisk og administrativ styring av barnevernstjenestene - Barnevernfaglige gevinster. Videre heter det i mandatet at følgende temaer skal utredes på et overordnet nivå: - Økonomi - Arbeidsrettslige problemstillinger - Lokalisering Andre spørsmål knyttet til tilgjengelighet og organisering. 6
Organisering av arbeidet Opprinnelig var det etablert en styringsgruppe og en arbeidsgruppe for utredningsarbeidet. Styringsgruppen ble sammensatt av følgende. - Randaberg: Varaordfører Jarle Bø og tjenestesjef Svein Olav Kristiansen - Rennesøy: Ordfører Dagny Hausken og kommunalsjef Lillian Ydstebø - Finnøy: Ordfører Gro Skartveit og rådmann Helene M Ohm Arbeidsgruppen ble sammensatt av følgende: - Randaberg: Barnevernsleder Jone Skjelbred - Rennesøy: Kommunalsjef Lillian Ydstebø og barnevernsleder Jorunn Seglem Asbjørnsen - Finnøy: Barnevernsleder Kim Elisabeth Wiik og rådmann Helene M Ohm (leder for arbeidsgruppen). Arbeidsgruppen har hatt det operative ansvaret for utredningsarbeidet. Jørund K. Nilsen fra NIVI analyse har bistått arbeidsgruppen i arbeidet. Styringsgruppen fikk 26. august 2013 forelagt og ga tilbakemeldinger på utkast til rapport. Styringsgruppen bestemte samtidig å legge ansvaret for denne rapporten til arbeidsgruppen. 2 Barnevernstjenestene 2.1 Barnevernets hovedoppgaver Barnevernets ansvar og oppgaver er regulert av barnevernloven. Hovedoppgaven til barnevernet er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Denne oppgaven innebærer både å ivareta barns omsorgssituasjon når foreldrene svikter, og å hjelpe barn og ungdom med alvorlige atferdsvansker. Når barnevernet setter i verk et tiltak, skal barnevernet legge avgjørende vekt på å gi hjelp som er til barnets beste. Kommunen skal etter barnevernloven følge nøye med i de forhold barn lever under og finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. En del av barnevernets generelle forebyggingsansvar innebærer å bidra til at andre tjenester ivaretar barns interesser. For at barnevernet skal kunne gi barn rett hjelp på et tidlig tidspunkt, er barnevernet avhengig av et godt samarbeid med andre tjenester, som blant annet helsestasjon, barnehage, skole, arbeids- og velferdstjeneste og politi. Barnevernet er avhengig av at disse tjenestene melder fra om eventuell bekymring for et barn. 7
Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien der barnet på grunn av forhold i hjemmet har særlig behov for det. Hjelpen kan gis i form av råd, veiledning og hjelpetiltak. Hjelpetiltak kan også gis ungdom etter fylte 18 år og fram til de fyller 23. Barneverntjenesten har også et ansvar for å gripe inn dersom tiltak i hjemmet ikke er tilstrekkelig for å ivareta barnets behov for trygghet og utvikling. Barneverntjenesten kan da for en periode, og i samråd med foreldrene, formidle plass i fosterhjem, i sentre for foreldre og barn eller i institusjon. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i fylkesnemnda etter forslag fra kommunen. Også omsorgstiltak kan gis ungdom etter fylte 18 år. 2.2 Nærmere om ansvarsforholdene Kommunens ansvar Kommunene er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter barnevernloven som ikke er lagt til et statlig organ. Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige og løpende arbeidet. Dette innebærer blant annet en plikt til å iverksette tiltak når vilkårene i loven er oppfylt. Barneverntjenesten skal foreta undersøkelser, treffe vedtak etter loven eller forberede saker for behandling i fylkesnemnda. Barneverntjenesten skal videre iverksette tiltak og følge opp barna og familiene. Barnevernstjenesten står i en særskilt og selvstendig posisjon i kommunens administrasjon fordi barnevernslederen (ev barnevernslederen for samarbeidskommunene) får delegert det faglige ansvaret for kommunenes oppgaver etter barnevernloven direkte fra kommunestyrene. For de øvrige sektorer i kommunene er det ansvaret delegert til rådmannen, som selv avgjør hvilke fullmakter som skal videredelegeres til kommunalsjefer og øvrig administrasjon. Statens ansvar De regionale barnevernmyndighetene (Bufetat) skal bistå barneverntjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, og bistå kommunene med rekruttering og formidling av fosterhjem. Bufetat har også ansvar for at fosterhjemmene får opplæring og veiledning. Etaten har videre ansvar for etablering og drift av institusjoner og for godkjenning av private og kommunale institusjoner som benyttes etter barnevernloven. Fylkesmannen fører tilsyn med barnevernvirksomheten i den enkelte kommune. Det innebærer at fylkesmannen påser at kommunene utfører oppgavene etter barnevernloven og sørger for at kommunene får råd og veiledning. Fylkesmannen fører også tilsyn med barneverninstitusjonene. Fylkesmannen er klageinstans for enkeltvedtak barneverntjenesten fatter etter barnevernloven. Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er et domstolslignende forvaltningsorgan som har avgjørelsesmyndighet blant annet i omsorgsovertakelsessaker og i saker som gjelder tvangsinngrep overfor ungdom 8
med alvorlige atferdsvansker. Det er tolv nemnder i landet. Avgjørelser fattet av fylkesnemnda kan bringes inn for det ordinære domstolssystemet. Faktaboks 2.1: Kommunenes oppgaver etter barnevernloven Gjennomgå og avklare bekymringsmeldinger Igangsetting av undersøkelser i familier de får kjennskap til, som kan omfattes av barnevernloven Oppfølging av undersøkelsene med råd og veiledning der dette er nødvendig, Iverksetting av tiltak der vedtaksmyndigheten ikke er lagt til Fylkesnemnda. Dette betyr at det kommunale barnevernet bare fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Unntaket er akuttplasseringer. Oppfølging og avklaring av igangsatte tiltak Ivareta saksforberedelse og fremme forslag til vedtak for saker til Fylkesnemnda Iverksetting av vedtak Fylkesnemnda og følge opp barn og familie Godkjenne fosterhjem. Denne godkjenningen gis av barneverntjenesten i den kommunen hvor fosterhjemmet fysisk befinner seg. Tilsyn med fosterbarna som bor i kommunen Å drive generell forebyggende virksomhet. Kommunen skal følge nøye med på de forhold som barn vokser opp under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. 2.3 De ulike fasene i en barnevernsak Melding til barnevernet En barnevernsak starter som regel med en melding til barneverntjenesten i den kommunen barnet oppholder seg. Meldingen kommer ofte fra familien selv, nærmiljøet, helsestasjonen, skolen, barnehagen eller politiet. Barnevernet skal innen en uke vurdere om meldingen skal følges opp med en undersøkelsessak, eller om saken skal henlegges. Undersøke meldingen Dersom barnevernet ut fra meldingen vurderer at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, skal barneverntjenesten snarest undersøke dette. En viktig del av en undersøkelse er å innhente opplysninger fra andre forvaltningsorganer som kjenner barnets familie. Undersøkelsen kan føre til at saken henlegges, eller at barneverntjenesten går inn med tiltak. Hjelpetiltakene er frivillige Hjelpetiltakene er hovedsakelig frivillige. Grunnvilkåret for å sette inn tiltak er at barnet har et særlig behov for hjelp. 9
Plassering utenfor hjemmet Dersom det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak og dersom det for eksempel er alvorlige mangler med den daglige omsorgen barnet får, kan kommunen fremme forslag til fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Et barn kan plasseres i fosterhjem eller institusjon. Ved omsorgsovertakelse overtar barneverntjenesten ansvaret for omsorgen for barnet. Barneverntjenesten kan også fremme forslag til fylkesnemnda om at barn som har vist alvorlige atferdsvansker kan plasseres på institusjon uten samtykke. Fylkesnemnda vedtar å overta omsorgen Bakgrunnen for at fylkesnemnda vedtar å overta omsorgen for et barn kan være at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får, eller at foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Dette omfatter også barn som blir utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Vedtak om samvær Dersom fylkesnemnda vedtar at omsorgen skal overtas, skal fylkesnemnda også fatte vedtak om samvær. Barneverntjenesten har plikt til å følge opp barnet Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse, har barneverntjenesten en plikt til å følge opp barnet. Dette oppfølgingsansvaret gjelder så lenge barnet er under barnevernets omsorg. Barneverntjenesten må gjennom sin oppfølging av barnet fortløpende vurdere om den omsorg og hjelp som gis er i tråd med barnets behov. Også foreldrenes utvikling skal følges. Om foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, skal fylkesnemnda oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse. Barnet vil likevel ikke bli tilbakeført dersom det har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Barneverntjenesten skal også oppnevne tilsynsfører for barn i fosterhjem. 2.4 Endringer i barnevernloven - mer ansvar til kommunene Ny barnevernslov som ble vedtatt av Stortinget våren 2013, jf Prop. 106 L (2012 2013), innebærer endringer i barnevernloven som skal styrke barns rettigheter og rettssikkerhet i barnevernet. De fleste lovendringene trer i kraft fra 2014 1. Den nye loven tydeliggjør kommunenes ansvar og innebærer flere oppgaver for 1 http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/aktuelt/nyheter/2013/ikrafttredelse-av-endringer-ibarnevernl.html?id=748033 10
kommunene. Det lovfestes at alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige. Loven innebærer endringer i: - finansieringsordningen - ansvarsdelingen mellom nivåene i barnevernet - den faglige samhandlingen mellom stat og kommune på barnevernområdet Kommunene gis en mer sentral rolle gjennom økt finansieringsansvar for institusjonsplasser og presiseringer av kommunenes faglige autonomi. Statlig barnevern (BUF-etat) skal avvikle enkelte faglige støtteoppgaver for kommunene, som utredningstjenester og faglig rådgivning og veiledning i enkeltsaker. Dette må kommunene nå håndtere selv, ev gjennom kjøp av ekstern kompetanse. Nytt i loven er også at kommunen får et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og evaluering av tilsyn i fosterhjem, samt ansvar for opplæring av de som skal utøve tilsynet. Videre innebærer endringene tiltak som skal styrke barns rett til medvirkning og gi barn mulighet til å ha en særskilt tillitsperson. Barneverntjenestens oppfølging av barn under 18 år som sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff skal også styrkes. Det foreslås å lovfeste en plikt for barneverntjenesten til å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og barnet. Forslag til endringer i finansieringsansvaret vil ha betydelige administrative og økonomiske konsekvenser for staten og kommunene. Det heter i proposisjonen at departementet vil komme tilbake til merutgiftene som følger av de ulike forslagene i de årlige budsjettframleggene. Lovendringer som krever økte bevilgninger, vil ikke bli satt i kraft før det er budsjettmessig dekning for endringene. 2.5 Krav til kompetanse og kapasitet og signaler om interkommunalt samarbeid Barnevernspanelet ble nedsatt av regjeringen i 2010 som grunnlag for stortingsmeldingen om barnevern og ny barnevernslov. I rapporten fra panelet som ble avlevert i 2011 ble det foreslått at ingen barnevernstjeneste skal ha under 5 fagårsverk. I rapporten fra panelet heter det videre at: En minimumsnorm på fem fagårsverk vil innebære at langt flere kommuner enn i dag må inngå i samarbeidsordninger. Panelet anbefaler kommunesamarbeid der ansvar legges til en vertskommune. Dette begrunnes i ønsket om klare ansvarsforhold og beslutningsevne. Panelet er klar over at en slik løsning vil gi utfordringer i noen av de mest grisgrendte kommunene med store geografiske avstander. Vi mener slike utfordringer må løses i de konkrete tilfellene og ikke settes som hinder for en nødvendig reform. Regjeringen gikk ikke like lang når det gjelder normering av antall fagårsverk, men i barnevernsproposisjonen fra våren 2013 understrekes betydningen av forsvarlige tjenester, kapasitet og kompetanse i barnevernet. Det heter bl.a. følgende: 11
Barnevernets tiltak og tjenester skal ha høy kvalitet. Revisjons- og tilsynsrapporter gir eksempler på manglende kvalitet i barnevernets arbeid. Departementet foreslår å lovfeste krav til forsvarlige tjenester i barnevernloven. I tillegg vil departementet styrke kvaliteten gjennom bruk av nasjonale kvalitetsmål, faglige anbefalinger og kvalitetsindikatorer. Dette vil gi de ansatte tilgang til oppdatert fagkunnskap, og dermed styrke kvaliteten i barnevernets arbeid. I proposisjonen tar regjeringen opp interkommunalt samarbeid for å møte behovet for kompetanse og kapasitet i barnevernet. I proposisjonen peker regjeringen på spesielt små kommuners behov for samarbeid for å styrke fagmiljøene og tjenester. Departementet vil videreføre innsatsen for å legge til rette for at flere kommuner utvikler større fagfellesskap og mer robuste barneverntjenester. Interkommunale barnevernsamarbeid etter vertskommunemodellen skal prioriteres. Videre heter det: Kompetanse er avgjørende for å styrke kvaliteten i barnevernets arbeid. Gjennom interkommunalt samarbeid kan små barneverntjenester få større bredde i kompetansen og bedre tilgang på nødvendige tiltak. Departementet vil legge til rette for systemer som gjør at utsatte kommuner kan følges opp særskilt og stimulere til at flere kommuner inngår i interkommunalt samarbeid om barnevern. 3 Erfaringer med interkommunalt samarbeid 3.1 Nasjonale erfaringer I følge KS (2013) hadde om lag 190 kommuner samarbeid om barnevernstjenesten. De fleste av samarbeidsordningene har blitt etablert fra 2007 og 25-30 kommuner har årlig blitt med i interkommunalt samarbeid om barnevernstjeneste. Flertallet av disse ordningene omhandler samarbeid om hele barnevernstjenesten etter kommunelovens bestemmelser og vertskommune. Imidlertid omfatter oversikten også en del løsere formalisert samarbeid og enkeltoppgaver innen barnevernet. Fordeler: Større fagmiljøer, kompetanse og habilitet I en rapport gjennomført for KS FoU, konkluderer Deloitte (2012) med at de tre viktigste årsakene til at kommunene deltar eller planlegger å delta i et interkommunalt samarbeid er: faglig miljø, kompetanse/fagkompetanse/bredere kompetanse og rekruttering. I samme undersøkelse heter det at 90 prosent av kommunene som deltar i et interkommunalt samarbeid synes samarbeidet fungerer godt og at det har bidratt til en bedre barnevernstjeneste. Flertallet av kommunene mener at samarbeidet har bidratt til et større fagmiljø og bedre tilgang på barnevernsfaglig kompetanse og at samarbeidet har bidratt til større avstand til personer i enkeltsaker det er positivt av habilitetsmessige årsaker. I prop. 106 L (2012 2013) Endringer i barnevernloven vises det til evalueringer av interkommunalt barnevern som oppsummerer med at ansatte opplevde at 12
fagmiljøene ble styrket, og at samarbeidet førte til mer stabile tjenester. De syntes blant annet at det ble lettere å ta tak i tunge og vanskelige saker. Antallet saker økte når fagmiljøene ble styrket. Det interkommunale samarbeidet førte også til at brukernes rettsikkerhet ble styrket. Det ble lettere å unngå inhabilitet, og i følge de ansatte ble tilgjengeligheten til tjenesten i liten grad redusert, selv om barnevernet ble flyttet og samlokalisert med barnevernet i en annen kommune. Av kommunene som deltar i interkommunalt samarbeid er 90 prosent av kommunene helt eller delvis enig i at samarbeidet har bidratt til en bedre barneverntjeneste i kommunen. Utfordringer: Tverrfaglig samarbeid og avstandsulemper ved store geografisk avstand Samtidig peks det på utfordringer. Det heter i proposisjonen at samarbeidet kan oppleves som utfordrende i fylker med store geografiske avstander. Vertskommunemodellen kan også føre til svakere forankring av barnevernets arbeid i de kommunene som ikke er vertskommune. Her pekes det på utfordringer knyttet til for dårlig samhandling med andre tjenester i kommunen, ulik prioritering og for svak kommunikasjon (på tvers av kommuner). Forutsetninger for å lykkes Departementet og undersøkelsen på oppdrag av KS peker på at interkommunalt samarbeid krever grundig planlegging og må forankres godt blant ansatte og i kommunenes administrative og politiske ledelse. Det må skapes felles forståelse av hva man ønsker å oppnå med et samarbeid. Det pekes på at viktige forutsetninger for et godt interkommunalt samarbeid er: Vilje til samarbeid, tydelige og definerte oppgave- og ansvarslinjer og fungerende administrativt system på tvers av kommunene. Betydningen av at det gjøres et grundig arbeid i etableringen av felles administrative systemer og IKT-systemer er også trukket fram. Eksempel på samarbeidsomfang Midt-Norge: I Møre og Romsdal deltar 20 av fylkets 36 kommuner i formalisert interkommunalt samarbeid om barnevernstjeneste 2. I Sør-Trøndelag er det etablert 7 helhetlige barneverntjenester som dekker 20 av 25 kommuner i fylket. 3. Alle er organisert med felles barnevernleder og myndighetsoverføring til en vertskommune. 2 NIVI Rapport 2013:3 Status for interkommunalt samarbeid i Møre og Romsdal 3 NIVI Rapport 2013:2 Samarbeidstrender og utfordringsbilde i Sør-Trøndelag 13
Figur 3.1: Oversikt interkommunale barnevernstjenester i Midt-Norge 14
Figur 3.2: Antall fag- og tiltaksstillinger i interkommunale og enhetskommunale barneverntjenester i Møre og Romsdal 2013. Figuren viser at en betydelig variasjon i fagmiljøene som følge av kommunesamarbeidet. 3.2 Erfaringer fra etablerte ordninger Arbeidsgruppen har henvendt seg til Sunnhordland (3 kommuner), Lister (5 kommuner), Dalane (3 kommuner) og Sogn (3 kommuner) interkommunale barnevernstjenester for å få deres vurderinger av erfaringene med interkommunalt barnevern. Sunnhordland og Lister har besvart henvendelsen og deres svar gjengis nedenfor. I tilegg gjengis utdrag fra egenevaluering fra kommunene og forvaltningsrevisjon av Sogn barnevern (2011). Bakgrunnen for etablering av samarbeidet Fra Lister ble det pekt på at enkelte av kommunene strevde med rekruttering, lav bemanning, høy turnover og vansker med levere tjenester i perioder med mye sykmeldinger. Videre lå enkelte kommuner lavt både i utgifter til barnevern og i antall tiltakssaker. Enkelte kommuner hadde mye fristoversittelser og bemanningsutfordringer, mens andre kommuner lå svært lavt på enkelte tiltaksfunksjoner. Både fagfolk og politikerne var opptatt av at sammenslåing ville gi bedre kvalitet og rettsikkerhet i tjenestene fra barneverntjenesten. Også det faktum at barnevernsakene er av en slik kompleksitet at småkommuner har problemer med å løse disse tilfredsstillende blir fremhevet. Fra Sunnhordland blir det pekt på at kommunen til dels hadde små fagmiljøer og problemer med rekruttering og bemanning og et fragmentert barnevern. 15
I Sogn var bakgrunnen for samarbeidet at det var vanskelig å få stabilitet i tjenesten, det var få fagpersoner og tjenesten var sårbar. Videre var det vanskelig å få nok distanse mellom tjenesten og brukerne. Kjennskap og nærhet til brukerne medførte at ansatte ikke kunne håndtere sakene Erfaringer I Lister har etableringen av felles barnevern ført til at ansatte kan spesialisere seg. Samarbeidet har gitt bedre kvalitet på tjenestene, styrket forutsetningene for håndtering av tunge barnevernssaker, god faglig utvikling, ansettelse av egen jurist (som veileder og bistår i saksforberedelser før nemnda), egne miljøarbeidere, etc. Av mer problematiske erfaringer, pekes det på store avstander, og ansatte med ulike forventninger fra kommunene. Videre pekes det på at tjenesten setter krav til ledelse og organisering med 30 medarbeidere og det er tidkrevende. I den sammenheng har det vært krevende å lede «gamle» barnevernledere og tilfredsstille alle de ulike kommunenes forventninger, samt at tre ulike tjenester skal smelte sammen. Sunnhordland peker på at samarbeidet har gitt bedre fagmiljøer, med flere stillinger og lagt til rette for spesialisering. Samarbeidet har styrket rekrutteringen og gitt bedre kontroll på sakene (skyldes bl.a. bedre struktur, systematikk). Samtidig påpekes det at samarbeidet har gitt merarbeid for vertskommunen, herunder bruk av fellesfunksjoner. Barnevernslederen har fått ekstraarbeid i form av tre rapporteringspunkter administrativt og politisk. Medarbeiderne syns at samarbeid er bra vil ikke tilbake til gammel ordning. I Sogn er erfaringene følgende: - Et større fagmiljø under samme tak har ført til et bedre faglig tilbud til brukerne. Det gjør det lettere å sikre kontinuiteten i tjenestetilbudet ved fravær - Tallet på meldinger og undersøkelser har økt siden 2008. Økningen i tallet på meldinger er en indikator på at barnevernet sitt tilbud nå når ut til flere som har behov for hjelp/omsorg nå enn tidligere. Økningen i meldinger er også en indikator på at samarbeidet med andre etater er blitt bedre. Fra Sogn pekes det også på at tjenesten har et forbedringspotensial spesielt når det gjelder samarbeidet mellom etater i kommunene og at barnevernet kan få et bedre tilbud av tiltak. Suksessfaktorer Lister peker på følgende: Klar intensjon og tydelig vilje fra samtlige kommuner, samt god tilrettelegging for den nye organisasjonen i vertskommunen. God informasjon og involvering av ansatte fra ide til drift. Den kommunen som skal være vertskommune må ta ansvaret på alvor og tilrettelegge for lokaliteter, fellestjenester og IKT løsninger. Avklaring av hvilken sektor den nye barneverntjenesten skal sortere under er også viktig. Ivaretakelse av barnevernleder vil være avgjørende da forventninger og krav til ny organisasjon ofte kan være vanskelig i starten. 16
Når det gjelder samarbeidskommunene er det viktig at barneverntjenesten har faste samarbeidsaktører ute i den enkelte kommune etter sammenslåingen. Faste møtepunkter gir trygghet og god tilhørighet. Fra Sunnhordland pekes det på at man har erfart at man må forplikte på ledelse ha faste møtepunkter. Kommunene er veldig ulike viktig at barnevernet kjenner til ulikhetene og er med i prosjekter, med på ledermøter osv. Boks 3.1: Erfaringer oppsummert i Sogns egenevaluering av barnevernetjenesten fra 2011 17
3.3 Eksterne evalueringer Det er ikke gjennomført så mange eksterne evalueringer av felles barnevernstjenester. Nedfor følger oppsummering av tre evalueringer arbeidsgruppen er kjent med. Felles barnevernstjeneste Midtre Namdal I 2008 evaluerte Trøndelag forskning og utvikling forsøk med felles barneverntjeneste i Midtre Namdal (5 kommuner 4 ). I evalueringsrapporten vurderes oppnådde resultater i forhold til målsettingene med forsøket. Det konkluderes med at barneverntjenesten har blitt en mer åpen tjeneste, men samtidig mer profesjonell og formell. Kommunene har fått tilgang til flere og mer spesialiserte tiltak som gjør at barneverntjenesten har blitt mer tilgjengelig mht. å gi barn og familier adekvat hjelp. Det konkluderes videre med at barnevernet har blitt styrket når det gjelder tertiærforebygging dvs. forebyggende arbeid mot enkeltindivider eller grupper med samme problem og som har utviklet vansker. Det mer generelle forebyggingsarbeidet på sekundærnivå og primærnivå, kan ha fått dårligere kår gjennom at barneverntjenesten har blitt løsrevet fra de øvrige kommunale etatene. Det vil bl.a. si at barnevernsleder ikke deltar på etatsledermøter og lignende. En interkommunal organisering har dermed en utfordring i det generelle forebyggende arbeidet i kommunene. Det konkluderes med at kompetansen har blitt vesentlig styrket i forhold til hva situasjonen var før forsøket startet. Rettssikkerheten er styrket som følge av høyere kompetanse og et mer profesjonelt barnevern. Interkommunal barneverntjeneste gir barn og familier hjelp som de ellers ikke ville fått. Seks forsøk med barnevernstjenester Telemarksforskning evaluerte i 2006 seks forsøk med interkommunale barnevernstjenester 5. Evalueringen konkluderte med at samarbeidene hadde bidratt til å styrke fagmiljøene og forbedre kvaliteten på tjenestene. Det heter i rapporten at det har blitt lettere å fordele saker, og man har større muligheter for å unngå saker som berører eget nærmiljø og egen familie. Av forhold som ble styrket som følge av samarbeidene, har effekten vært størst i forhold til håndteringen av de tunge omsorgssakene. Alle samarbeidene har foreløpig ikke i like stor grad greid å styrke det forebyggende arbeidet, og det gjelder spesielt de største samarbeidene. Det heter videre at samarbeidene ikke synes å ha bidratt til å redusere brukernes tilgjengelighet til barneverntjenesten. Tvert i mot; det synes heller å være slik at større fysisk avstand kan gjøre det lettere å ta kontakt med barneverntjenesten. Årsaken til dette er at brukerne føler seg mer anonyme når de slipper å gi seg til kjenne i eget kommunehus, og at det blir lettere å ta kontakt. At antall meldinger har økt, spesielt i små og gjennomsiktige kommuner, understøtter dette. Kombinert med at man gjennom samarbeidet har fått en bedre og mer stabil 4 Trøndelag Forskning og utvikling (2008) Forsøk med felles barneverntjeneste i Midtre Namdal sluttevaluering. 5 Telemarksforskning rapport nr 229 (2006) Evaluering av forsøk med interkommunale barnevern 18
barneverntjeneste, som i større grad er i stand til å gi brukerne de tjenestene de har krav på, kan man si at brukernes rettssikkerhet er styrket. Barnevernstjenesten i Ytre Helgeland Nordlandsforskning evaluerte i 2013 samarbeid om barnevernstjenestene mellom 5 kommuner på Ytre Helgeland 6. Samarbeidet har pågått siden 2008 og er organisert i en administrativ vertskommunemodell. Evalueringen baserer seg på intervjuer med barnevernstjenesten, ordførere og rådmenn og samarbeidspartnerne til barnevernstjenesten. Samarbeidspartnerne peker på at kommunene som inngår i samarbeidet, til dels er svært små kommuner som vanskelig alene kan opprette robuste og stabile barneverntjenester på egen hånd. Også utfordringer knyttet til saksbehandlers nærhet til barna og familiene gjør at de aller fleste ønsker en interkommunal tjeneste. Informantene peker på at barnevernet er blitt en faglig dyktigere tjeneste, med et større og mer robust fagmiljø. De fleste samarbeidspartnerne mener også at barnevernet i dag er blitt flinkere til å holde dem orientert om hva som skjer i en sak etter at de har meldt en bekymring. Samarbeidsinstansene peker samtidig på enkelte utfordringer ved samarbeidet med barnevernet. Det er flere som mener at barnevernet ikke alltid er enkel å få kontakt med etter at tjenesten ble interkommunal og hovedkontoret ble lagt til en av kommunene. Flere mener at barnevernet kan bli flinkere til å informere samarbeidspartnerne om hvordan de jobber, hva som skjer i en sak etter at det er meldt inn en bekymring osv. Flere gir også uttrykk for at de synes barnevernet jobber lite forebyggende. Rådmennene og ordførerne mener i all hovedsak at barneverntjenesten er blitt styrket etter at tjenesten ble interkommunal. Forhold som de fleste trekker frem er knyttet til det at barnevernet er blitt en faglig bedre og mer profesjonell tjeneste, samtidig som brukernes rettssikkerhet er blitt bedre. I tillegg unngår man i dag for tette relasjoner mellom saksbehandlerne og brukerne. Men, i likhet med samarbeidsinstansene, peker også de administrative og politiske lederne i kommunene på forhold som er utfordrende. Dette dreier seg om at barnevernet kan bli mer tilgjengelig, kan jobbe mer forebyggende og kan utnytte egen kompetanse bedre. I tillegg understrekes viktigheten av god og tidlig informasjon fra barnevernet og vertskommunen til samarbeidskommunene om ressursbehov og bruk i barnevernet. Ansatte ved barneverntjenesten legger stor vekt på at tjenesten i dag har større faglig kompetanse, samt at man nå slipper for tette relasjoner mellom saksbehandler og familie i vanskelige saker. De trekker også frem som positivt med barneverntjenesten at mulighetene for kompetanseheving er gode og at det oppleves enklere å rekruttere søkere med ønsket kompetanse til utlyste stillinger Også de ansatte peker på utfordringer knyttet til dagens organisering med en interkommunal tjeneste. De peker særlig på at avstanden til flere av samarbeidsinstansene er blitt større, de har fått mer reisetid, samt at de får få bekymringsmeldinger fra enkelte instanser 6 Nordlandsforskning notat 1005/2013 19
Oppsummering Alle tre evalueringer konkluderer med at samarbeidet har ført til større og større, mer robuste og spesialiserte fagmiljøer. Samarbeidet har også styrket rettsikkerheten til brukerne og gjort tjenesten mer tilgjengelig. Habiliteten til barnevernstjenesten er styrket. Alle tre utredninger peker også på at det tverrfaglige samarbeidet med tjenestene i kommunene blir mer utfordrende med interkommunalt samarbeid. 4 Kommunenes barnevernstjenester i dag Nedenfor beskrives kjennetegn ved de tre barnevernstjenestene i dag. I tilegg presenteres enkelte nøkkeltall for barnevernstjenestene. Som vedlegg følger ytterligere statistikk. 4.1 Finnøy Finnøy barneverntjeneste ligger under tjenesteområdet Helse og omsorg. Kommunen har 5,2 årsverk totalt. Tjenesten består av leder, 3 saksbehandlere og 1,2 miljøarbeidere. Tjenesten er organisert etter en generalistmodell. Det er ingen øremerket merkantil ressurs tillagt barnevernstjenesten. Finnøy barneverntjeneste har de siste årene bygd opp tettere samarbeid med Oppveksttjenesten som består av skole og barnehage, selv om vi er under forskjellige tjenesteområder. Samarbeidet har blitt ivaretatt ved flere felles prosjekter. Barneverntjenesten har i samarbeid med skoler og barnehager vært med på prosjektene «De utfordrende barna» og «Være saman». I løpet av høsten 2013 har vi vært med i prosjektet «kvalitetsprosjektet tidlig innsats». Prosjektet har også vært et samarbeid med Rennesøy. Dette har vært et tverrfaglig prosjekt der både lege, helsesøster og oppvekstsektoren har vært med. Finnøy kommune har også et tverrfaglig team som har møter 6 ganger i året. Dette teamet arrangerer tverrfaglige foreldremøter 1-2 ganger i året. Barneverntjenesten har også samarbeidsmøter med nav og psykisk helse 1 gang i måneden. Kommunen samarbeider med andre kommuner på følgende områder: - Siden september 2012 har barneverntjenesten hatt samarbeid med Rennesøy om en 100 % stilling. Dette samarbeidet har bestått i å dele 1 årsverk, 60-40 %. Målet med samarbeidet var å dra nytte av hverandres kompetanse og å styrke tjenestene. Finnøy og Rennesøy har også felles veiledning fra fagteam Stavanger, Bufetat. - Barnevernleder sitter også i konsultasjonsteamet for seksuelle overgrep og vold, hver 6 uke. Finnøy, Randaberg, Rennesøy, BUP og Bufetat. Dette er et tverrfaglig team som består av helsesøster, barneverntjenestene, fagteam Stavanger og veileder fra bup samt SLT koordinator. Dette teamet startet opp august 2008. 20
- Finnøy deltar også i nettverksmøter for barneverntjenestene i Ryfylke. Dette nettverket møtes 4 ganger i året og tar opp temaer som er aktuelle for tjenestene. - Finnøy er også med i Praxis Sydvest. Kommunen hadde tilsyn fra fylkesmannen høsten 2012. Kommunen fikk avvik på to punkter, og fylkesmannen valgte å følge kommunen opp videre i forhold til lukking av avvik. Fylkesmannen var på nytt besøk høsten 2013. På dette besøket var tilbakemeldingene at det faglige arbeidet var vesentlig forbedret, men ettersom tjenesten hadde overskridelser på undersøkelsesfrister ville de vente med lukking til halvårsrapporten fra høsten 2013 er klar.: Avvik 1: Finnøy kommune sikrar ikkje at det blir gjennomført ei tilstrekkeleg undersøkning, og at det blir føreteke forsvarlege vurderingar som grunnlag for konklusjon i alle saker. Kommunen sikrar heller ikkje at hjelpetiltak til heimebuande barn blir ivareteken. Avvik 2: Finnøy kommune sikrar ikkje at hjelpetiltak til heimebuande barn blir evaluerte. Barna sin rett til medverknad blir dermed heller ikkje ivareteken. I tillegg heter det at tilsynet viste at kommunen hadde mangler i sitt system for internkontroll for de undersøkte områdene. 4.2 Rennesøy Rennesøy har samlet 5,5 årsverk i barnevernstjenesten. Av disse inngår ressurser gjennom et samarbeid med Finnøy kommune om deling av saksbehandlerressurser, der en person er 40 % på Rennesøy og 60 % på Finnøy, og en person som er 60 % på Rennesøy og 40 % på Finnøy. Kommunen har en prøveordning med en merkantil ansatt i 60 % stilling. Tjenesten er organisert under Helse og velferd. Barneverntjenesten i Rennesøy jobber etter generalistmodellen. Som regel to saksbehandlere under kartleggingen av sakene, der den ene har hovedansvaret. Barneverntjenesten i Rennesøy har for få personalressurser, metoder og kompetanse på tiltakssiden. Vi leier derfor inn private aktører som kan bidra med tiltak inn i hjemmet og oppfølging av ungdom som er på ettervern. Tidligere kunne vi få en del hjemmebaserte tiltak gjennom bufetat. Nå skal de hovedsakelig jobbe med institusjoner og fosterhjem. Dette medfører økte barnevernsutgifter i forhold til andre kommuner som har et godt utbygd tiltaksapparat. I Rennesøy har barnevernstjenesten ansvaret for enslig mindreårige asylsøkere (EMA). Tjenesten leier inn miljøarbeidere fra miljøtjenesten i kommunen. Pt har kommunen åtte enslige mindreårige asylsøkere. Det tverrfaglige samarbeidet med andre sektorer er ivaretatt bl.a. gjennom at barnevernsleder er med i tverrfaglig arbeidsgruppe knyttet til Tidlig innsats og i SLT arbeidsgruppen. Enhetsleder (på grunn av tidligere stiling på tvers av Finnøy og Rennesøy) sitter og i prosjekt gruppe knyttet til forprosjekt knyttet til evt. Forskningsprosjekt TI. Barnevernet deltar på møter i kompetanseteamene på skolene; Vikevåg, Rennesøy og Mosterøy. Enhetsleder deltar på ledermøter med 21