Oslo kommune Helse- og velferdsetaten Handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune 2004 2008
Innhold 1. En helhetlig helse og sosialpolitikk for mennesker med psykiske lidelser 4 2. Det psykiske helsearbeid i Oslo kommune 18 3. Hovedutfordringer og tiltak 37 4. Informasjons- og kommunikasjonsansvar 49 5. Rapporteringsrutiner 50 Sammendrag av tiltakene i Handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune 51
Forord Handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune 2004 2008 ble lagt fram i og vedtatt av Bystyret i Oslo 22.09.2004 sak 389/04. Bystyrets vedtak lyder: 1. Bystyret slutter seg til Handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune 2. Bydelene skal utarbeide lokale handlingsplaner for det psykiske helsearbeidet for perioden 2005-2008 innen 31.12.2004. 3. Bydelene og etatene skal rapportere til byrådet om bruken av øremerkede midler til psykisk helsearbeid tre ganger i året. Bystyret tar vedlegg 1 til orientering. 4. Økonomiske forhold vedrørende øremerkede midler til psykisk helsearbeid innarbeides i de årlige budsjettene. Gjennomføringen må foregå innenfor vedtatt budsjett og økonomiplanramme. 5. Etablering av byomfattende tilbud med 15-20 boliger kan gjennomføres med utgangspunkt i en modell basert på offentlig og privat samarbeid (OPS). Handlingsplanen er utformet med henvisning til St.prp. nr. 63 (1997-98), den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse. Denne har som mål å desentralisere det psykiske helsearbeidet, og integrere mennesker med psykiske lidelser i sine nærmiljøer. Begrepene verdighet, likeverd og medmenneskelighet preger innholdet i denne handlingsplanen. Handlingsplan for psykisk helsearbeid i Oslo kommune er et redskap for førstelinjen i arbeidet med mennesker med psykiske lidelser og tilgrensende livsproblematikk og andre randsoneproblemer. Den har fokus på forebyggende og oppfølgende arbeid og gjelder for alle aldersgrupper fra fødsel til død. Likeså vektlegger den samarbeid mellom de ulike virksomhetene i Oslo kommune og med eksterne samarbeidsparter som helseforetakene og andre statlige etater, frivillige og bruker- og pårørendeorganisasjoner. Desentraliseringen av det psykiske helsearbeidet stiller store og nye krav til profesjonalitet, evne til nytenkning, fornuftige økonomiske disposisjoner, og ikke minst til helhetlig perspektivtenkning. På mange måter kan en si at denne handlingsplanen markerer et paradigmeskifte i arbeidet med psykisk helse i Oslo kommune. SIDE 3
1. En helhetlig helse og sosialpolitikk for mennesker med psykiske lidelser 1.1. Grunnprinsipper for psykisk helsearbeid i Oslo kommune Byrådet ønsker med denne handlingsplanen å sette søkelyset på de særlige utfordringer bydeler og etater står overfor i arbeidet med mennesker med psykiske lidelser og tilgrensende livsproblematikk og andre randsoneproblemer. Handlingsplanen er utformet med henvisning til den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse. Denne har som siktemål å desentralisere det psykiske helsearbeidet, og integrere mennesker med psykiske lidelser i sine nærmiljøer. Begrepene verdighet og medmenneskelighet betegner derfor hovedformålet med denne handlingsplanen som tar sikte på å forsterke bevisstheten om bydelenes ansvar for de av deres innbyggere som har det aller vanskeligst. Desentraliseringen stiller store og nye krav til profesjonalitet, evne til nytenkning, fornuftige økonomiske disposisjoner, og ikke minst til helhetlig perspektivtenkning. Bydelene har ansvaret for hele befolkningens velferd. Bydelene i Oslo er tillagt ansvaret for tjenester og tilbud forankret i lov om helsetjenester i kommunene, lov om sosiale tjenester, lov om barnevern og introduksjonsloven. Dette gjelder også for mennesker med psykiske lidelser. Denne handlingsplanen er rettet mot dem som har alvorlig funksjonssvikt på grunn av psykisk lidelse og som har behov for tjenester fra det offentlige. Planen setter også fokus på mennesker som rammes av sammensatte lidelser som kan omfatte rusmiddelmisbruk, fattigdom, psykiske lidelser og store sosiale og individuelle integreringsvanskeligheter på en og samme tid. Mange mennesker med slike lidelser utskrives fra de psykiatriske institusjonene i spesialisthelsetjenesten og ansvaret for integrering, omsorg og rehabilitering er et klart definert ansvar for bydelene. En særlig utfordring utgjør mennesker med alvorlige sinnslidelser av kronisk karakter, alvorlige karakteravvik og sterkt utagerende adferd, som trenger stor grad av oppfølging og omsorg, ofte med én til én bemanning. Mange lider under en kombinasjon av alvorlige sinnslidelser og rusmiddelproblemer. Personer med psykiske lidelser av kronisk karakter nødvendiggjør et bedre samarbeid på alle nivåer. Felles for alle disse gruppene er at de skal ha bistand uavhengig av diagnose, og at det er bydelenes ansvar å dekke disse behovene, med unntak av de tilfellene hvor de i kortere eller lengre tid er under spesialisthelsetjenestens ansvarsområde. Denne handlingsplanen omhandler primært bydelenes og andre etaters grunnleggende ansvar for mennesker med psykiske lidelser i Oslo kommune. Dessuten omtales spesialisthelsetjenestens ansvar for det psykiske helsevern, og relasjonene mellom bydelene og spesialisthelsetjenesten beskrives særskilt. SIDE 4
1.1.1. Verdigrunnlag Byrådets politiske grunnlag går frem av tiltredelseserklæringen hvor det fremkommer at: "Byrådet baserer sin politikk på den kristne kulturarv, nestekjærlighet og omsorg, respekt for enkeltmennesket, frihetsutfoldelse under ansvar, vern om familien og forvalteransvaret. Dette vil være utgangspunktet for byrådets politikk, som bygger på respekt for det sivile samfunn i erkjennelsen av at kommunen er til for borgerne. Partiene har tillit til at enkeltmennesket og familien tar ansvar for egne valg. Det er viktig at samfunnet stimulerer til individualitet og mangfold. Samtidig skal kommunen være bevisst sitt ansvar for fellesskapet og de kommende generasjoner, og sikre et verdig liv til mennesker som ikke greier seg selv. Alle mennesker er likeverdige og skal behandles som likeverdige. Dette likeverdet gjelder uavhengig av nasjonalitet, kjønn, alder, religion og etnisk tilhørighet". Byrådets underliggende virksomheters tjenesteproduksjon bygger på et helhetssyn der alle sosiale grupper i befolkningen, uansett alder, funksjonsevne og bakgrunn, skal ytes god service. Tjenestene inngår i et livsløpsperspektiv. Utgangspunktet er at alle mennesker har ansvar for egne liv, men at de som trenger det, skal få nødvendig hjelp til å mestre hverdagen og skape en selvstendig tilværelse eller få mulighet til varig hjelp. Ethvert menneske har ressurser og utviklingsmuligheter som best synliggjøres gjennom aktivitet. Den enkelte har rett til innflytelse på egen livssituasjon og skal så langt som mulig kunne velge tjenesteleverandør. For å bidra til dette, og for å sikre at den enkelte er godt integrert i sitt lokalmiljø, skal tjenestene være fleksible, varierte og mangfoldige. Også mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger skal integreres i bydelene fordi disse tilstandene oppstår i et nærmiljø og skal tydeliggjøres og behandles der. I byrådets tiltredelseserklæring understrekes det eksplisitt at samfunnet skal stimulere til individualitet og mangfold på basis av alle menneskers likeverd. Dette prinsippet legges til grunn for betraktningsmåter, tilnærminger og aktiviteter i denne handlingsplanen. 1.1.2. Hovedutfordringer Hovedtemaet i handlingsplanen er å klargjøre utfordringer og tiltak for hvordan de kommunale tjenester bedre skal kunne gi optimale tilbud til mennesker med psykiske lidelser og hvordan disse tjenestene skal samhandle med andre instanser for å oppnå dette målet. Innledningsvis trekkes derfor opp noen overordnede hovedutfordringer som gjelder alle som har ansvar for psykisk helsearbeid. Tilpasning og fleksibilitet Den første og kanskje den største utfordringen er at psykisk helsearbeid må tilpasses den tiden man lever i. En helsepolitisk tilnærming må holdes opp mot endringstendenser og nye tilpasninger i det moderne samfunn. Det er et kjennetegn ved det moderne samfunn at mennesker i stadig sterkere grad rammes av sammensatte lidelser som både kan omfatte rusmiddelmisbruk, fattigdom, psykiske lidelser og store sosiale og individuelle integreringsvanskeligheter på en og samme tid. Dette må hjelpeapparatet makte å forholde seg til på en helhetlig, samfunnsorientert måte, og samtidig forstå det enkelte individ i denne sammenhengen. SIDE 5
Brukerperspektivet I tillegg har det på generell basis funnet sted store endringer i makt- og autoritetsrelasjoner mellom menneskene. Flere har utviklet en voksende selvforståelse og tro på egen kompetanse. Ikke minst er det blitt reist kritikk mot bruk av makt i psykisk helsevern. Dette må sees på bakgrunn av at lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern er en av de viktigste tvangslovene i norsk rettsvesen. Det gjenstår fortsatt en god del før man finner den rette balansen mellom bruk av makt og ivaretakelse av brukernes ønsker. De organiserte brukerbevegelsene har skapt nye former for brukerkompetanse. Våre myndighetspersoner tilskrives i stadig mindre grad autoritet og respekt med mindre de selv gjør seg fortjent til det. De må erobre tillit, anerkjennelse og troverdighet for å bli tilskrevet den autoritet, makt og myndighet som tilligger posisjonen. Opptrappingsplan for psykisk helse bygger på et verdisyn hvor brukerens direkte medvirkning aksentueres sterkt. Dette er en vesentlig ideologisk dreining innenfor en omsorg som tradisjonelt har vært nokså profesjonsorientert. Menneskene ser seg i stadig sterkere grad som subjekter. De forlanger å bli hørt og sett som det de oppfatter at de er, ikke slik andre definerer dem. Det er et udelt sunnhetstegn at folk vokter på sin eksistensielle verdighet, sin menneskelighet. Men dette er ikke uproblematisk for fagfolk fordi de stilles overfor fagetiske utfordringer de ikke alltid er godt vant til. I stadig sterkere grad må de derfor være villige til å begrunne seg selv og sin fagkompetanse overfor brukerne. Kravet om flere ressurser må gå hånd i hånd med en uttalt vilje til å ta i bruk den kraft og kompetanse det enkelte individ har. En sterkere satsing på enkeltindividenes egne ressurser er både lønnsom og effektiv. Dette harmonerer med retten til individuell plan i følge lovverket. Kompetanse og profesjonalitet Ettersom bydelenes oppgaver overfor mennesker med psykiske lidelser blir mer komplekse, vil dette kreve en annen kompetanse enn den man tradisjonelt kjenner fra psykiatrien. Det er viktig at bydeler og etater utnytter tverrfaglig og tverretatlig kompetanse bedre og at kompetanse blir utviklet etter brukernes behov for tjenester. Helsepolitisk verdigrunnlag Hva som til enhver tid karakteriseres og gjenkjennes som normalt og hva som er annerledes, er betinget av både individuelle forhold, og sosial og kulturell toleranse for hva som aksepteres. Det som ansees som akseptabel sosial adferd i et miljø, godtas kanskje ikke i et annet. Kulturelle og etniske variasjoner kan i tillegg sette våre tilvante nasjonale forestillinger på harde prøver. Byrådet ønsker å slå fast at helse- og sosialpolitisk arbeid handler om å ha en visjon om et inkluderende samfunn. Det er umulig å drive dette arbeidet uten et solidarisk samfunns- og menneskesyn i bunnen. Dette bygger på et universelt prinsipp som uforbeholdent gir alle mennesker rett til de samme livsbetingelser som vi selv forlanger. Derfor er det viktig å synliggjøre at psykiske lidelser og mangelfull integrering i fellesskapet er utbredt i befolkningen, og at psykiske lidelser er i ferd med å bli en av våre største folkesykdommer. Ansvarsfordeling og samarbeid Det er fortsatt uklar fortolkning og forståelse av ansvarsforholdet mellom spesialisthelsetjenestens og kommunens forpliktelser i forhold til mennesker med psykiske lidelser. Det juridiske ansvaret er ikke endret som følge av opptrappingsplan for psykisk helse. SIDE 6
Det er ingen tvil om at kommunen har ansvaret for fremskaffelse av boliger og for å tilby pleie og omsorg. Men det bør heller ikke være tvil om at spesialisthelsetjenesten gjennom de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) også har et betydelig oppfølgingsansvar. En analyse av totalsituasjonen til de fleste mennesker med psykiske lidelser levner ingen tvil om at spesialisthelsetjenesten har et betydelig ansvar for dem, for noen kanskje resten av livet. Disse uklarheter vil være spesielt viktige for samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene videre fremover, og må løses dersom det skal kunne samarbeides enda bedre enn i dag. Kommunen opplever at mennesker skrives ut fra psykisk helsevern uten at det er etablert et samarbeid med de kommunale tjenester i god tid før utskrivningen, og uten at det foreligger en tilfredsstillende individuell plan. Et desentralisert psykisk helsearbeid skal ta vare på og kjenne ansvar for den helhetlige livssituasjonen til mennesker med kroniske psykiske lidelser og omfattende hjelpebehov og initiere integrerte og samordnede tiltak som er forankret i lokalmiljøet. Dette arbeidet må foregå i et tett samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, basert på en felles forståelse av ansvars- og oppgavefordeling, rutiner for planlagt utskrivning og oppfølging etter utskrivningen. Helt konkret vil kommunen derfor ha bindende samarbeidsavtaler mellom bydelene og spesialisthelsetjenesten med forpliktende individuelle planer om hver enkelt pasient som skrives ut fra psykisk helsevern. Etablering av individuelle planer er hjemlet i lovverket, og er innført for å sikre at denne typen samordning skjer med utgangspunkt i brukerens behov. SIDE 7
1.1.3. Helhetlig tilnærming Handlingsplan for psykisk helsearbeid understreker sterkt den omfattende sosiale og menneskelige kompleksiteten som ligger bak psykiske lidelser og annen randsoneproblematikk. Mer enn noen gang er det derfor viktig å søke etter helhetlige tilnærminger og løsningsmodeller for det enkelte individ og omgivelsene. All tilgjengelig nasjonal og internasjonal forskning vektlegger at denne typen problemer oppstår i et mangeartet samspill mellom individene og deres psykologiske og sosiale rammebetingelser. Alle tilnærmingsforsøk til løsninger av slike problemer må derfor ha denne kunnskapen som utgangspunkt. Dette vil nødvendigvis innebære at tiltak som tar sikte på behandling og rehabilitering må tuftes på et organisk samarbeid mellom de instanser som er relevante i forhold til denne sammensatte problemstillingen. Det må være en nær sammenheng mellom tiltakene, og ansvarsfordelingen må være så klar at ingen faller mellom flere stoler. Fordi individene primært er produkter av sine psykologiske og sosiale omgivelser må deres problemer med psykisk helse og manglende integrering forstås i lys av dette. Derfor er et tett samarbeid mellom sosial- og helseinstanser nødvendig, på samme måte som et forpliktende samvirke mellom bolig- og sysselsettingsinstanser, omsorg og sosial integrasjon. Fleksibilitet og samarbeid er avgjørende forutsetninger for tilbudenes effektivitet, og en mer forpliktende involvering gjennom mobilisering av fastlegeordningen er helt nødvendig. SIDE 8
1.2. Generelle utviklingstrekk 1.2.1. Et ideologisk oppgjør Gjennom lengre tid har den tradisjonelle delen av psykiatrien blitt bygget ned. Dette var et ideologisk oppgjør som omfattet alle europeiske land. Man ville tilby mennesker med psykiske lidelser behandling og omsorg på det lokale nivå, fremfor i sentraliserte institusjoner. Nye psykofarmaka ga psykiatriske pasienter bedre livsmuligheter. Klinisk forskning ga ny innsikt i bedre terapeutiske metoder. Nedbyggingen av institusjonspsykiatrien var derfor uunngåelig. Forutsetningen var imidlertid at det skulle bygges opp lokale tilbud som kunne erstatte de gamle. Dette skjedde bare i liten grad. Nedbygging av store institusjoner for oppbevaring av psykisk syke startet i USA allerede på 1960-tallet. I Europa har nedbyggingen av institusjonspsykiatrien i Italia på 1970-tallet fått mest oppmerksomhet. I Norge har nedbyggingen av de store psykiatriske sykehusene skjedd mer gradvis, men hadde størst omfang på 1980-tallet. Et spesielt trekk ved det psykiatriske tilbudet i Norge har helt frem til i dag vært at et stort antall psykiatriske langtidspasienter var innlagt i psykiatriske sykehjem uten særlig tilgang på aktivt psykiatrisk behandlingstilbud. Denne typen institusjoner ble værende igjen som en oppgave i det fylkeskommunale psykiske helsevern til tross for at langtidsomsorg for somatisk syke og for mennesker med utviklingshemming er en kommunal oppgave. Dette har vært en medvirkende årsak til at det lenge var manglende bo- og omsorgstilbud for mennesker med kroniske psykiske lidelser i kommunene. De som hadde det vanskeligst ble rammet hardest gjennom den ensidige nedbyggingen av de psykiatriske sykehusene. Mange psykiatriske pasientgrupper og andre med psykiske problemer gikk fra vondt til verre. I dag finnes et uakseptabelt stort antall mennesker som lever et liv i ensomhet, med svake sosiale nettverk, tynget av økonomisk fattigdom, isolasjon og menneskelig fornedrelse, fordi de av ulike grunner har blitt psykisk syke eller av andre grunner har blitt sosialt invalidiserte. Denne kjernegruppen er bærere av de klassiske sinnslidelsene, schizofrene, manisk depressive, mennesker med individuelle og sosiale karakteravvik og rusmiddelproblematikk, unge og voksne med smertefulle sjelelige tilstander som har store behandlings- og omsorgsbehov. SIDE 9
1.2.2. Statlig opptrappingsplan for psykisk helse Grunnlaget for den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse ble lagt i St.meld. nr 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet - psykisk helsevern og tjenestetilbudene. I meldingen ble det foretatt en beskrivelse og analyse av tjenestetilbudet til barn, unge og voksne med psykiske lidelser. Stortinget ga sin tilslutning til de foreslåtte prinsippene for omlegging og styrking av tjenestetilbudene. Dette ble konkretisert i en langsiktig plan for tiltak innen psykisk helsevern og de kommunale helse- og sosialtjenestene - St.prp. nr 63 (1997-1998) Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Planen ble behandlet av Stortinget juni 1998, og det ble vedtatt en tilskuddsramme for drift og investeringer i spesialisthelsetjenesten og kommunene i planperioden. Det ble den gang lagt til grunn at tilskuddet til drift skulle økes trinnvis, og at tilskuddet til investeringer skulle skje etter søknad. For kommunene skulle driftsrammen til tiltak for voksne økes med 1,65 milliarder kroner fra 1998 til 2006, og det skulle investeres 2,52 milliarder kroner i omsorgsboliger. Driftsrammen i kommunene til tiltak for barn og unge skulle i samme periode økes med 450 millioner kroner. Det ble ikke lagt inn midler til investeringer i tiltak for barn og unge i kommunene. Stortinget fattet ved behandlingen av statsbudsjettet for 2004 vedtak om å forlenge planperioden med to år frem til 2008, men uten å øke den samlede rammen for tilskudd. Som en følge av dette vil derfor tilskuddet til drift økes mindre enn i de opprinnelig planer av juni 1998. Økningen vil være 15 % pr. år fra og med 2004 og ut opptrappingsperioden. Når det gjelder søknad om godkjenning av investeringsprosjekter til omsorgsboliger, er siste frist satt til høsten 2004. Det er forventet følgende statlig tilskudd til drift av psykisk helsearbeid i Oslo i perioden 2005 til 2008: 2005 2006 2007 2008 177,2 mill. 199,3 mill. 224,3 mill. 252,3 mill. Det er fra statens side forutsatt at 20% av tilskuddet skal knyttes til tiltak for barn og unge. Tilskuddsrammen for investeringer gir rom for delfinansiering av i overkant av 450 omsorgboliger i Oslo til voksne med psykiske lidelser. SIDE 10
Statens opptrappingsplan ble begrunnet med følgende karakteristikk av tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser: Det forebyggende arbeidet er for svakt Det er for dårlig utbygde tjenester i mange kommuner Det er for få tilgjengelige behandlingsplasser i sikkerhetsavdelinger i psykiatriske sykehus Det er for høye terskler for pasientene, og for vanskelig å slippe til Det går for lang tid fra første sykdomstegn til behandling settes inn Det er for dårlig oppfølging etter utskriving fra sykehus Det er for mange pasienter som blir skrevet ut for tidlig Det er for dårlig kvalitetssikring av tjenestene Utskriving er mangelfullt planlagt Oppfølgingen er ikke god nok "Pasientene får ikke all den hjelpen de trenger, personellet føler ikke at de får gjort en god nok jobb, og myndighetene makter ikke å gi befolkningen et fullverdig tilbud." Det var med andre ord en relativt dyster situasjonsbeskrivelse som ble laget, og det ble signalisert et omfattende behov for endring. Det ble formulert følgende mål for endringen: "Målet er å skape et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk der brukerperspektivet hele tiden skal stå i fokus." Det ble lagt vekt på at tilbudene skulle ivareta pasientens grunnleggende behov og livskvalitet. Det vil si at tjenestetilbudet ikke bare skulle organiseres med utgangspunkt i pasientrolle og pasientkarriere. Fokus på livskvalitet og rammebetingelser skulle innebære følgende for brukeren: En tilfredsstillende bolig og å kunne bo med verdighet, og med tilstrekkelig bistand der dette er nødvendig Å delta i meningsfylt aktivitet, i form av vellykket tilbakeføring til arbeidslivet, eller der dette permanent eller midlertidig ikke er mulig, annet meningsfylt aktivitetstilbud Å inngå i en sosial sammenheng med familie og venner, og bryte sosial isolasjon Å ha muligheter for kulturell og åndelig stimulans og utvikling på den enkeltes egne premisser og i et meningsfylt fellesskap Dette sosialpolitiske utgangspunktet har også sin vitenskaplige og faglige forankring. Psykiske lidelser med angst, forvirring og relasjonelle problemer skaper sekundære sosiale vansker med stor fare for fattigdom og tap av livskvalitet, samt begrenset livsutfoldelse og deltakelse i samfunnslivet. De sosiale problemene forsterker den psykiske lidelsen slik at denne blir mer omfattende. SIDE 11
Vellykkede behandlings- og rehabiliteringsprogrammer for mennesker med alvorlige psykiske lidelser har derfor fokus på å øke pasientens evne og kompetanse til å mestre emosjonelle reaksjoner og utfordringer i mellommenneskelige relasjoner så vel som nødvendig støtte og bistand til å leve et meningsfullt og verdig liv i samfunnet. Nettopp av denne grunn er samarbeidet mellom hjelper og bruker helt avgjørende. I den statlige opptrappingsplanen ble det således formulert følgende overordnede prinsipper for utvikling av tjenestetilbudet: Forebygging der dette er mulig, og i hvert fall å søke å påvirke forløp, alvorlighetsgrad og konsekvenser Ansvaret for tjenestene skal følge øvrig ansvarsfordeling innen helse- og sosialtjenesten Pasienten først - brukernes behov skal avgjøre hvilket tilbud som skal gis ut fra et helhetlig menneskesyn Mest mulig frivillighet - behandlingen må gis i mest mulig åpne, normaliserte og frivillige former Mest mulig normalt liv - velferd, økt livskvalitet og deltakelse i samfunnslivet gjennom uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv Prinsippene ble nedfelt i resultatmål. Resultatmål for kommunale tiltak på landsbasis for barn og unge: 260 flere årsverk til styrking av psykososiale tjenester, støttekontakttilbud, kultur- og fritidstiltak for barn og unge med psykososiale lidelser i samme relative omfang som for voksne 800 flere årsverk til styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten (+50 pst.) Resultatmål for kommunale tiltak på landsbasis for voksne: 3 400 nye omsorgsboliger for mennesker med psykiske lidelser 3 400 flere årsverk i hjemmetjenesten 4 500 flere brukere av dagsentre 10 000 flere skal få tilbud om støttekontakt 15 000 flere skal få tilbud om kultur og fritidstiltak styrking av behandlingstilbudet (184 psykologer og 125 flere høyskoleutdannet personell med tilleggsutdanning i psykiatri) SIDE 12
1.2.3. Implementering av statlig opptrappingsplan for psykisk helse Ved tidspunktet for Stortingets behandling av statlig opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006, var Oslo kommune midt i gjennomføringen av kommunens egen utviklingsplan for psykisk helsevern frem til år 2000. Denne planen ble vedtatt av bystyret i 1989 og omfattet både omorganisering og desentralisering av psykisk helsevern, utbygging av tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser i bydelene og modeller for samarbeid mellom det desentraliserte psykiske helsevernet og bydelene. De prinsipper som lå til grunn for Oslo kommunes utviklingsplan, var i stor grad overensstemmende med de mål og prinsipper som ble vedtatt i den statlige opptrappingsplanen. Det var derfor kun mindre tilpasninger i de allerede vedtatte planene, og en konkretisering av anvendelse av de statlige tilskuddene, som krevdes. Det vises til følgende plandokumenter for spesialisthelsetjenesten: Byrådssak 371/97 Behovstilpasning av psykisk helsevern for voksne - planer og tiltak. (Bystyret 18.02.1998 sak 82.) Byrådssak 249/98 Utviklingen av distriktspsykiatriske sentre i Oslo. (Bystyret 21.10.1998 sak 762.) Ajourført plan for psykisk helsevern for voksne i Oslo, des. 2000. (Administrativt dokument basert på de politiske planvedtakene, vedtatt økonomiplan og beskrivelse av status for gjennomføring av tiltakene.) Det vises til følgende plandokumenter for alminnelige tjenester og tilbud i bydelene: Byrådssak 41/96 Psykisk helsevern i bydelene. (Bystyret 22.05.1996 sak 313.) Byrådssak 271/98 Handlingsplan vedrørende tjenester til mennesker med psykiske lidelser 1999-2002. (Bystyret 21.10.1998 sak 763. ) Oslo kommune hadde som kommune med fylkeskommunale oppgaver, ansvar for både spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester. Dette ga en unik mulighet til samordning av planer for tilbud og tiltak på ulike forvaltnings- og tjenestenivåer. Dette illustreres bl.a. ved at bystyret i samme møte 21.10.1998 behandlet sak om utvikling av distriktspsykiatriske sentre og handlingsplan for tiltak i bydelene. Ved tidspunktet for den statlige overtagelsen av spesialisthelsetjenesten pr 01.01.2002, hadde Oslo kommune i det alt vesentlige gjennomført planen for omorganisering av spesialisthelsetjenestetilbudet for voksne med psykiske lidelser i tråd med de statlige kravene. Det gjensto kun mindre omorganiseringer av de døgntilbudene som skulle knyttes til de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) i Aker sektor (omdisponering av ressurser fra psykiatriske sykehjem) og bygging av ny døgnenhet ved Vinderen DPS. Sosial- og helsedepartementet godkjente Oslo kommunes plan i desember 2001. SIDE 13
Planen for psykisk helsevern for barn og unge var ikke ferdig utredet og godkjent ved statlig overtagelse av spesialisthelsetjenesten. Sosial- og helsedepartementet godkjente ikke Oslo kommunes forslag om å øke antall døgnplasser for barn og unge, og stilte krav om at utbygging av tilbudet til en dekningsgrad på 5 % først og fremst skulle realiseres gjennom utbygging av de polikliniske tjenestene. Samtidig ble det stilt krav om en sterkere samorganisering av det polikliniske tilbudet for barn og unge og for voksne. Oslo kommunes handlingsplan vedrørende tjenester for mennesker med psykiske lidelser er senere oppdatert, senest i bystyresak 52 av 27.02.2002 Handlingsplan vedrørende tjenester til mennesker med psykiske lidelser - Ajourført plan 2001-2004. Ved implementeringen av den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse har Oslo kommune ivaretatt og konkretisert sitt ansvar for bolig, fritids- og kulturtilbud, opplæring, arbeid og annen bistand som setter den enkelte i stand til å mestre dagliglivets problemer. Arbeidsdelingen mellom kommunen og helseforetakene, innebærer at kommunen har ansvar for alminnelige tilbud og tjenester, et ansvar som er forankret i sosialtjenesteloven, barnevernsloven og kommunehelsetjenesteloven. Helseforetakene på sin side skal ha ansvar for behandlingstilbudet. Det er ikke helt klart hvor grensen mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten vil gå i fremtiden når det gjelder den mest hjelpetrengende gruppen, men målsettingen om at alle skal bo utenfor institusjoner er noe modifisert. I rundskriv IS.12/2002 står det: "Enkeltbrukere kan ha problemer av et slikt omfang og en slik art at det verken er akseptabelt for den enkelte eller for lokalmiljøet at de bor i en kommunal bolig. For noen av disse vil det trolig være best å bo i en institusjon for en meget lang periode, kanskje hele livet. Hensynet til den enkelte bruker må veie tungt." Selv om dette ikke vil gjelde et stort antall brukere, er det nettopp noen av disse som det vil koste mye å tilrettelegge for i en kommunal bolig. SIDE 14
1.3. Lovgrunnlaget for ansvars- og oppgavefordeling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen Nedenfor gjengis og kommenteres en del av de lovbestemmelser som fastslår kommunens ansvar og forholdet til spesialisthelsetjenesten. Det vises til at Stortingets vedtak om den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse forutsatte at planen skulle gjennomføres innen eksisterende ansvarsfordeling innen helse- og sosialtjenesten. Den gjennomgripende moderniseringen av helselovgivningen som trådte i kraft 2001 rokket ikke ved dette. Det vises her til ny lov om spesialisthelsetjenester, lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern, lov om pasientrettigheter og lov om helsepersonell. Det er ikke foretatt endringer i sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven som følge av opptrappingsplanen. Lov om helsetjenester i kommunene Bydelene har etter denne loven et betydelig ansvar for både forebyggende og kurativt psykisk helsearbeid. Bydelenes innbyggere skal ikke utsettes for helseskadelige eller utviklingsskadelige forhold, og eventuell nødvendig hjelp skal settes inn. Det er av særlig betydning her å fremheve det betydelige psykiske behandlingsarbeidet som bydelenes fastleger legger ned. 1-1 slår fast at bydelene "- skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg - " i bydelen. Bydelene skal ifølge 1-2 "- ved sin helsetjeneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte." Bydelene skal videre etter 1-3 "- fremme helse og forebyggelse av sykdom skade eller lyte." De skal også sørge for "diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte". Bydelene skal jfr. 1-3, for å oppfylle lovens krav, organisere bl.a. helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste, opplysningsvirksomhet, helsetjeneste for innsatte m. fl. Lov om sosiale tjenester m.v. Bydelene har etter denne lovens 1-1 ansvar for "- å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levekårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre." Ovenstående gir bydelene et klart ansvar for både å forebygge og være instrumentell i løsningen av forhold som er nært knyttet til og har stor innvirkning på befolkningens psykiske helse. 3-1 gir bydelene ansvar for å "- gjøre seg kjent med levekårene i kommunen, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer. Sosialtjenesten skal søke å legge forholdene til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet." SIDE 15
3-1 gir også bydelene ansvar for "- gjennom informasjon og oppsøkende virksomhet skal sosialtjenesten arbeide for å forebygge og motvirke misbruk av alkohol og andre rusmidler, og spre kunnskap om skadevirkninger ved slik bruk." samt "- arbeide for at det blir satt i verk velferdsog aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det." Videre har bydelene etter 3-2 ansvar for at "- Blir det påvist mangler ved de tjenester som andre deler av forvaltningen skal yte til personer med et særlig hjelpebehov, skal sosialtjenesten om nødvendig ta opp saken med rette vedkommende. Er det uklarhet eller uenighet om hvor ansvaret ligger, skal sosialtjenesten søke å klargjøre forholdet." Lov om barneverntjenester Bydelene har etter denne loven ansvar for å følge nøye med på barn og unges oppvekstvilkår. Ansvar både for forebyggende og kurativt psykisk helsearbeid i utvidet forstand hjemles her. Bydelenes barn og unge skal ikke utsettes for helseskadelige eller utviklingsskadelige forhold, og bydelene skal sette inn eventuell nødvendig hjelp. Bydelene har etter 1-1 ansvar for å " - sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp -" Bydelene har etter lovens 3-1 ansvar for "- å følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer." Bydelene har videre "- spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette." Bydelene skal etter lovens 3-2 "- medvirke til at barns interesser ivaretas også av andre offentlige organer." Bydelene skal videre "- samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som den er pålagt etter denne loven." Bydelene "- bør også samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge." jfr. 3-3. Bydelen har i tillegg ansvar for å foreslå for fylkesnemnda etter lovens 4-10 og 4-11 at barn skal undersøkes og behandles der foreldrene ikke sørger for dette. Kommuneloven Hver bydel er etter 3-5 pålagt å ansette en eller flere kommuneleger/bydelsoverleger som skal fungere som medisinskfaglige rådgivere. Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern Denne lovs 1-2 definerer psykisk helsevern slik - "Med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever." 4-1 gir spesialisthelsetjenesten ansvar for at - "Når en pasient er under psykisk helsevern, skal institusjonen utarbeide en individuell plan - ", og planen - "skal beskrive gjennomføringen av vernet og det nødvendige samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester. - "som" - plikter å medvirke til planleggingen." SIDE 16
Kommunelegen, i bydelene bydelsoverlegen eller dennes stedfortreder, har definerte oppgaver i henhold til psykisk helsevernloven. 3-5. Tvungen undersøkelse Foreligger behov for undersøkelse som nevnt i 3-4 første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersøkelse, kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste, vedta at det skal foretas personlig undersøkelse av lege for å bringe dette på det rene. Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang og bistand fra annen offentlig myndighet. Kongen gir forskrifter om delegasjon av kommunelegens myndighet. Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkesmannen uten oppsettende virkning. Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse. Endret ved lov 29 aug. 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug. 2003 nr. 1092). 3-6. Begjæring om videre undersøkelse (observasjon) Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt i 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse nødvendig, kan offentlig myndighet eller den nærmeste begjære at vedkommende skal undersøkes ved institusjon godkjent for formålet, for å finne ut om vilkårene er oppfylt, jf. 3-8. 3-7. Begjæring om tvungent psykisk helsevern Offentlig myndighet eller den nærmeste kan på grunnlag av uttalelse fra lege i henhold til 3-4 eller 3-5 samt eventuell videre undersøkelse ved institusjon etter 3-8, begjære vedkommende undergitt tvungent psykisk helsevern som angitt i 3-1. Begjæringen sendes den institusjonen som tvungent psykisk helsevern ønskes etablert ved. Lov om pasientrettigheter har begrenset anvendelse når det gjelder psykisk helsevern. Det er en egen paragraf i psykisk helsevernloven som omhandler dette: 1-5. Forholdet til lov om pasientrettigheter Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer. Kapittel 4 i lov om pasientrettigheter gjelder bare når det er bestemt i loven her. Denne begrensningen er knyttet til at pasientrettighetsloven forutsetter frivillighet fra pasientens side. I bestemmelsen om fritt sykehusvalg er det gjort unntak for barne- og ungdomspsykiatri. Fritt sykehusvalg gjelder heller ikke for pasienter under tvungent psykisk helsevern. SIDE 17
2. Det psykiske helsearbeid i Oslo kommune 2.1. En epidemiologisk behovsanalyse En tredjedel av befolkningen i Norge, vil en eller annen gang i løpet av livet oppleve psykiske problemer av ulik alvorlighetsgrad som medfører at de trenger hjelp. For Oslo vil dette bety minst 180 000 personer. De fleste vil imidlertid klare seg uten omfattende hjelp fra det offentlige. Videre viser undersøkelser at ca. 20 % har hatt en slik lidelse det siste året. Man regner med at mellom 1 og 1,5 % av befolkningen, dvs. et sted mellom 30-50 000 personer i Norge til enhver tid lider av alvorlige eller langvarige psykiske lidelser. I Oslo vil dette tallet sannsynligvis være 40-50 % høyere og da spesielt hos menn. Man kan regne med ca. 8000 personer i Oslo med alvorlige psykiske lidelser som vil innebære behov for hjelpetilbud fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. I hovedsak gjelder dette personer med schizofreni, manisk depressiv sinnslidelse, reaktiv psykose, alvorlige personlighetsforstyrrelser, samt alvorlige nevroser. I følge beregninger vil 20 % av brukerne med størst bistandsbehov forbruke nær halvparten av ressursene. Statistisk vil dette kunne dreie seg om 1 600 personer i Oslo. Behovet varierer betydelig mellom bydelene. HUBRO (Helseundersøkelser i By og Regioner i Oslo) har vist at hyppigheten av psykiske lidelser hos menn er fire ganger høyere i Oslo indre øst sammenlignet med ytre vestlige områder. For kvinner er forholdet tre ganger høyere. Denne brukergruppen vil være personer som trenger boligtilbud med døgnkontinuerlige tjenester. Selv etter flere år med nedbygging av de store psykiatriske institusjonene er det fortsatt psykiatriske pasienter som er henvist til et institusjonsliv uten aktiv rehabilitering og behandling med tanke på utskrivning til egen bolig. Likeledes er det mennesker med alvorlige lidelser i kommunene som lever et liv i ensomhet utenfor institusjon. I Oslo kommune var det i 2003 totalt 4384 psykiatriske pasienter som ble skrevet ut fra i helseforetakene. Det finnes 784 døgnplasser i sykehusene i Oslo for mennesker med psykiske lidelser. Psykiske vansker hevdes å utgjøre det viktigste helseproblemet blant barn i dag. Det er stor enighet om at 10 til 20 % av alle barn mellom fire og ti år har psykiske plager som påvirker deres funksjonsnivå, og at mellom 4 og 7 % er behandlingstrengende. Det gjelder alvorlige psykoser, psykosomatiske tilstander, følger av overgrep og utviklings-, adferds-, emosjonell-, oppmerksomhets-, utviklings- og spiseforstyrrelser. Det omfatter ca. 22 000 barn og unge i Oslo. Av disse utgjør ca. 5 % (1 100) barn og unge som har så alvorlige psykiske lidelser at de trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. SIDE 18
De psykiske lidelsene som er mest utbredt blant barn i alderen 0-12 år er adferdsforstyrrelser, hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD) og emosjonelle forstyrrelser (angst og depresjon). Gutter får oftere lidelser som opptrer tidlig (nevrologiske utviklingsforstyrrelser, ADHD, adferdsforstyrrelser), mens jenters lidelser debuterer oftere i ungdomsårene (spiseforstyrrelser, depresjon). Det er mye som tyder på at vi har en urovekkende økning i spiseforstyrrelser og dødeligheten blant dem som har disse problemene, er høy. Det er beregnet at det til enhver tid er ca 60-80 000 personer som lider av spiseforstyrrelser i Norge. Det tilsvarer mellom 7 000 og 9 000 tilfeller i Oslo. Blant unge menn har det de siste årene vært en økning i antall selvmord. De siste undersøkelser tyder på at denne negative utviklingen har stoppet, og fra 2002 har det vært en nedgang i antall selvmord. I 2002 døde 494 av selvmord, fordelt på 362 menn og 132 kvinner. En må helt tilbake til 1979 for å finne lavere tall. Dette er en nedgang på 10 prosent fra 2001. Erfaring viser at personer som har forsøkt å ta sitt eget liv er i stor fare for å forsøke igjen og da ofte med dødelig utgang. Et viktig selvmordsforebyggende arbeid vil derfor være å sikre at personer som har forsøkt å ta sitt eget liv får en tett oppfølging i den kritiske etterfasen. Det er også viktig med åpenhet rundt disse spørsmålene slik at mennesker med selvmordstanker søker hjelp. Statens helsetilsyn fremmet i 1995 en prosjekt- og handlingsplan mot selvmord. Planen er blitt fulgt opp av Oslo kommune. 2.2. Status for tiltak rettet mot voksne Våren og forsommeren 2004 har Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester innhentet informasjon fra samtlige bydeler om bydelenes organisering av psykisk helsearbeid, rapportering, utskrivninger, samarbeid med spesialisthelsetjenesten og fremtidige behov for ulike tjenester til målgruppen. I Oslo kommunes handlingsplan vedrørende tjenester til mennesker med psykiske lidelser - àjourført plan 2001-2004, var det satt opp følgende plantall: Aktivitet Plantall 2004 Prognose 2004 Avvik Bistand i boliger (årsverk) 212 193-19 Aktivitetstilbud/dagsenter (årsverk) 61 38-23 Kommunalt tilrettelagte arbeidsplasser/sysselsetting(årsverk) 73 16-57 Antall personer med tilbud om sysselsetting 336 263-73 Antall voksne med støttekontakt 160 306 + 146 Bydelene har organisert sine tjenester til mennesker med psykiske lidelser forskjellig, men disse tjenestene ansees som en naturlig del av de samlede tjenester til bydelenes befolkning. Ikke alle bydelene har funnet sin endelige organisering etter bydelsreformen, men bestiller/utførermodellen er gjennomført på de fleste områder. Bydelsoverlegenes og fastlegenes rolle i det psykiske helsearbeidet understrekes, og særlig i samhandlingen mellom bydel og spesialisthelsetjeneste. Bydelene er særlig opptatt av utfordringene rundt utskrivninger fra spesialisthelsetjenesten, egnede boliger til målgruppen, ulike typer omsorgstilbud og aktivitetstilbud. SIDE 19
2.2.1. Kompetanse Bydelene må ha kvalifisert personell innen psykisk helsearbeid for å gi målgruppen gode tjenester. Mange sykepleiere tok utdanning i psykiatri på 90 - tallet. Til tross for dette har mange bydeler hatt vansker med å skaffe kvalifisert personell til å yte gode nok tjenester. De statlige tiltakene for kompetanseheving i kommunene hvor staten dekker 50 % av lønnsutgiftene for ansatte som tar den tverrfaglige videreutdanningen, kan utnyttes bedre av bydelene. Rekruttering og utdanning av personell med kompetanse innen psykisk helsearbeid må bli en prioritert oppgave for bydelene og etater i siste halvdel av opptrappingsperioden. Tilsvarende må det tilføres kompetansehevende tiltak i bydelene med hensyn til individuell booppfølging rettet spesielt mot denne målgruppen. Helse- og sosialdepartementet finansierte et treårig prosjekt for å utvikle en oppfølgingsmodell for vanskeligstilte leietakere. Fra 2000-2001 ble det gjennomført 23 grunnkurs i bydelene. 2.2.2. Boliger En av de sentrale pilarene i opptrappingsplanen for psykisk syke er bosetting i egne nærmiljøer. Dette forutsetter egne og egnede boliger til målgruppen. Staten har videreført sin finansieringsordning for omsorgsboliger (boliger til eldre) til også å gjelde personer som er psykisk syke. Boliger finansiert med omsorgsboligtilskuddet er primært brukt til spesielt tilrettelagte boliger, samlokaliserte boliger og lignende. I Stortingsproposisjon nr. 63 Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 var måltallet for utbyggingen satt til 3 400 omsorgsboliger på landsbasis. I statsbudsjettet for 2004 ble handlingsplanperioden utvidet frem til 2008. Sosial- og helsedirektoratet har avsatt en kvote på oppstartingstilskudd til Oslo kommune tilsvarende 450 omsorgsboliger (Rundskriv IS- 5/2004). Fra 2004 er oppstartingstilskuddet økt til kr. 194 000, mens kompensasjonstilskuddet er uforandret og dekker renter pluss avskrivning på kr 565 000 fordelt over 30 år. Byrådets mål for fremskaffelse av omsorgsboliger til mennesker med psykiske lidelser var i Handlingsplan vedrørende tjenester til mennesker med psykiske lidelser 1999-2002 satt til 340 omsorgsboliger frem til 2006. Byrådets mål for fremskaffelse av ordinære boliger til personer med psykiske lidelser som klarer å bo uten fast bemanning var satt til 500 boliger frem til 2006. Måltallene ble videreført i den àjourførte planen 2001-2004. Boligvirkemidler De overordnede føringene for kommunens boligtiltak for mennesker med psykiske lidelser er lagt gjennom mål og strategier for kommunens helhetlige boligsosiale arbeid i bystyresak 286/99 - Sosialt boligprogram II. Målene er at enkeltpersoner og familier i størst mulig grad skal bli selvhjulpne, og at boligtilbudene skal differensieres etter individuelle behov og problemer. Den kommunale ressursbruken skal være effektiv og tiltakene skal kvalitetssikres. Gjennomføring av eiendomsreformen og innføring av nye tildelingskriterier har ført til at bydelene nå har tildelingsrett til alle de kommunale boligene i egen bydel. Det er ennå store variasjoner og skjevheter mellom bydelene når det gjelder boligmengde og boligtyper som gjør det problematisk for bosettingen, samt å kunne tilby hensiktsmessige og riktige boliger til målgruppen psykisk syke. Bydelene har tilgang til i alt ca. 11 000 kommunale boliger. SIDE 20
Oslo kommune tilbyr og benytter et bredt spekter av statlige og kommunale boligvirkemidler som dekker ulike behov for bistand til egnet boligetablering og opprettholdelse av stabile boligforhold. Personer med psykiske lidelser og svak økonomi får bistand på linje med tilbudet som gis til andre med behov for å løse boligproblemer. De viktigste virkemidlene er bistand til å leie bolig, bostøtte til å dekke deler av husleien, kommunalt disponerte utleieboliger, tilpasset boligoppfølging samt startlån og tilskudd til etablering i egen eid bolig. Etablering av flere boliger Det er bydelene sitt ansvar å prioritere arbeidet med å fremskaffe boliger til mennesker med psykiske lidelser. Dette gjelder både de som skrives ut fra spesialisthelsetjenesten og de som har dårlige boligforhold i bydelene. Avviklingen av psykiatriske sykehjem og omstillingen i allmennpsykiatrien har ført til en økt utskrivning fra spesialisthelsetjenesten. Utskrivningene av pasienter som til dels har oppholdt seg lenge i psykiatrien innebærer store utfordringer for bydelene. I januar 2004 var det ferdigstilt 91 omsorgsboliger. I løpet av 2004 forventes det å være ferdigstilt ytterligere 155 omsorgsboliger. Bystyret har ytterligere godkjent leieavtaler vedtatt byggeprosjekter tilsvarende 87 omsorgsboliger med ferdigstillelse i 2005 og 2006. Til sammen er det altså vedtatt utbygging av 333 omsorgsboliger. Plantallet på 340 omsorgsboliger er derfor snart oppnådd. Utbyggingen omfatter 223 kommunalt eide omsorgsboliger og 110 innleide omsorgsboliger fra det private markedet. De fleste kommunalt eide omsorgsboligene (134) forvaltes av Boligbygg Oslo KF (BBY). Omsorgsbygg Oslo KF (OBY) forvalter 71 omsorgsboliger og Kulturbygg Oslo KF (KBY) forvalter 18 omsorgsboliger. Etter hvert som de kommunale omsorgsboligprosjektene ferdigstilles blir det opprettet leiekontrakt mellom bydelen og eiendomsforetaket. I de fleste tilfeller fremleier bydelen omsorgsboligene til de enkelte brukerne. I tillegg er det fremforhandlet 500 ordinære boliger. Tilbudet på omsorgsboliger er variert i forhold til beliggenhet, størrelse på bofellesskap, størrelse på boligene og forskjellig grad av fysisk tilgjengelighet. Ved nybygg kreves tilgjenglighet for rullestol. Ved ombygging etterstrebes tilgjengelighet når det finnes heis og det kostnadsmessig lar seg gjennomføre. Bydelene kan tilby omsorgsboliger som tilfredsstiller forskjellige behov. Bydelene organiserer omsorgsboligene og bemanningen slik at den passer den enkelte beboergruppes behov. Sammensettingen av beboere er viktig for et vellykket og trygt tilbud. De fleste omsorgsboligene er organisert i bofellesskap med fast bemanning. Husleiepriser En kartlegging av leieprisene i omsorgsboligene viser at husleien varierer meget. De fleste omsorgsboligene har en månedsleie under kr 7 500. I de seneste boligprosjektene er månedsleien for en toroms omsorgsbolig ca. kr 6 500-7 500. Noen prosjekter, som ble bygget når byggekostnadene var meget høye, har imidlertid fått en høy husleie på kr 10 000-14 000. Dette gjelder både privat innleide og kommunalt eide omsorgsboliger. For eksempel har uføretrygdede en månedsinntekt på ca. kr 11 000. Noen bydeler velger å subsidiere månedsleien. Statlig og kommunal bostøtte kan gi personer med lav inntekt i forhold til boutgifter et tilskudd for å klare boutgiftene sine. SIDE 21
Kommunen mottar i dag oppstartingstilskudd på kr 194 000 og kompensasjonstilskudd for renter og avskrivning på kr 565 000 pr. omsorgsbolig fordelt over 30 år. I Oslo kommune går oppstartingstilskuddet til reduksjon av byggekostnadene og derved også reduksjon av boligutgiftene. Boligtilbud til de mest ressurskrevende Bydelene kjøper fortsatt dyre institusjonsplasser av private aktører. Bydelene betaler i dag for ca 130 pasienter som har plasser utenfor Oslo kommune. Dette innebærer at en stor andel midler bindes opp til kjøp i stedet for å gå til andre nødvendige tiltak innenfor psykisk helsearbeid. I henhold til statlig opptrappingsplan for psykisk helse skal ferdigbehandlede pasienter tilbys en egnet bolig i kommunen. De øremerkede opptrappingsmidlene får derfor ikke brukes til kjøp av plasser på institusjon. Mange beboere ved psykiatriske sykehjem og andre langtidsinstitusjoner har bodd der det meste av livet og opplever stedet som sitt hjem. Flere av langtidsinstitusjoner er nå omgjort til bo - og omsorgsentre. Det vil være unaturlig for mange beboere å flytte hjem til sin bydel, hvor de verken har familie eller venner. Beboerne vil føle seg fremmed når de kommer "hjem" til et ukjent miljø. Bydelene må i slike tilfeller ta hensyn til brukernes egne behov og ønsker. Dette bør også gjelde de som er i privat forpleining, en ordning som skal være avviklet innen 2006. Bydelene har gjennom de siste årene redusert bruken av døgnovernattingssteder betraktelig. I den grad bruk av døgnovernattingssteder ikke er mulig å unngå, skal bydelen henvise til steder som har kvalitetsavtale med Oslo kommune. Døgnovernattingssteder er imidlertid ikke egnete boligtilbud for mennesker med psykiske lidelser. Boliger til unge med psykiske lidelser Ungbo disponerer nærmere 500 botilbud for unge mellom 17 og 23 år. Boligtypene varierer fra bofelleskap til egne boliger ofte samlokalisert i egne hus. Fra 01.01.2004 er det bydelene som bestiller boliger på vegne av sine brukere. I tillegg til ordinært tilbud til vanskeligstilt ungdom kan bydelene bestille forsterket booppfølging. Ungbo kan på bestilling fra bydelen avtale individuelt hvordan dette skal gjøres. I samarbeid mellom bydelen og beboer lages det en plan som kan inneholde f. eks. hyppigere bobesøk, deltaking i ansvarsgrupper, motivasjonsarbeid med mål om sysselsetting og selvstendiggjøring. Boliger til eldre med psykiske lidelser Sykehjemmene i Oslo har skjermete enheter for mennesker med demensproblematikk. I de somatiske langtidsavdelingene samles alle andre som ikke har vedtak etter søknad om plass i skjermet enhet. Korttidsavdelinger har avlastningstilbud for en tidsbegrenset periode, og dagsentertilbud kan være spesielt tilrettelagt for demente. Det blir mange ganger problematisk å blande eldre med psykisk lidelse med andre eldre fordi det ikke er god nok bemanning i en somatisk avdeling. Flere bydeler har derfor opprettet skjermede avdelinger og samlokaliserte boliger for eldre med psykisk sykdom. 2.2.3. Kvalifisering og sysselsetting Kvalifisering og sysselsetting overfor personer med psykiske lidelser har vært et av satsingsområdene. Bydelene fikk i 1999 opplæring i Arbeid med bistand-metoden med sikte på å bygge opp et nytt tilbud overfor personer med psykiske lidelser som ønsket seg ut i ordinært arbeidsliv. Samtidig ble det avsatt øremerkede midler til utviklingsprosjekter i bydelene. I den ajourførte planen for 2001-2004 var det satt opp mål om at det skulle være 336 personer med tilbud om sysselsetting i kommunal regi, resultatet er 278. SIDE 22