STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN OG AVLØP OG ANDRE AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL V/ADV. GUTTORM JAKOBSEN, ADV. FIRMA HAAVIND.

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN OG AVLØP OG ANDRE AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL V/ADV. GUTTORM JAKOBSEN, ADV. FIRMA HAAVIND. STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. REGELVERK FOR LEGGING AV RØR OG KABLER I OG LANGS OFFENTLIG VEG. GRAVEINSTRUKSER. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEI OG GATE. KRAV PÅ ERSTATNING FOR ULEMPER I FORBINDELSE MED GRAVING I GATER. REGELVERK OG RETTSPRAKSIS. VANNVERKSEIERS ANSVAR FOR FROST I STIKKLEDNINGER SKATTEPLIKT FOR ANDELSVANNVERK OG OMORGANISERING FRA ANDELS- LAG TIL SAMVIRKEFORETAK docs 1639003

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP HVORDAN GÅ FREM FOR Å FASTSETTE NYE VILKÅR. Standard abonnementsvilkår for vann- og avløp. En videreføring av det tidligere Normalreglementet for sanitæranlegg, utgitt av Kommuneforlaget på vegne av KS i 1980 og sist oppdatert i 1998. Revisjonsarbeidet gjennomført av en egen redaksjonskomité i 2007-2008 bestående av Tom Arne Gjertsen - Oslo kommune, Bjørn Grimsrud - NRL, Toril Hofshagen Norsk Vann, Terje Wikstrøm HIAS, Torhild Øien Kommuneforlaget, Øistein Torgersen og Guttorm Jakobsen fra advokatfirmaet Haavind. 2

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. HVORDAN GÅ FREM FOR Å FASTSETTE NYE VILKÅR. Standard abonnementsvilkår for vann- og avløp består av administrative og tekniske bestemmelser utgitt i hvert sitt hefte som tidligere. De administrative bestemmelsene tar for seg juridiske og forvaltningsmessige forhold, mens de tekniske bestemmelsene fastlegger krav til teknisk utførelse. Formålet med vilkårene er å ivareta det gjensidige ansvarsforholdet mellom kommunen og den enkelte abonnent i forbindelse med tilknytning til offentlige vann- og avløpsanlegg, og å sikre betryggende utførelse av sanitærinstallasjoner og private vann- og avløpsanlegg. 3

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. HVORDAN GÅ FREM FOR Å FASTSETTE NYE VILKÅR. Bestemmelsene bør vedtas av den enkelte kommune for at de skal ha tilstrekkelig gyldighet. De er altså ikke i seg selv gyldige på tidspunktet for utsendelse fra KS. Vilkårene er utformet slik at de kan vedtas i sin helhet av den enkelte kommune, men det er også mulig å fastsette utfyllende eller avvikende bestemmelser. Vedtaket i det enkelte kommunestyret bør da gå ut på at regelverket vedtas med følgende tillegg eller forandringer. Regelverket er ikke å anse som en forskrift i forvaltningslovens forstand, og avgjørelser truffet i medhold av regelverket er ikke enkeltvedtak som kan påklages. 4

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. ABONNENTENES PLIKT TIL Å OVERHOLDE BESTEMMELSENE. Abonnentens plikt til å overholde bestemmelsene fremgår av reglementets pkt. 1.4 første ledd som lyder: Abonnenten er ansvarlig for at hans private vann- og avløpsanlegg til enhver tid er i forskriftsmessig stand, og at de til enhver tid gjeldende bestemmelser om bruken av anlegget blir fulgt, jf. pkt. 1.2, 1.5, 2.5 og 3.7 i disse bestemmelsene. Abonnenten er også ansvarlig for at hans husstand, leieboere og andre som benytter hans anlegg, overholder abonnementsvilkårene 5

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. HVORDAN GÅ FREM FOR Å FASTSETTE NYE VILKÅR. Abonnementsvilkårene omfatter private vann- og avløpsanlegg tilknyttet offentlige vann- og avløpsanlegg. De gjelder både for eksisterende og nye abonnenter, og uavhengig av om abonnenten har skrevet under en erklæring om å overholde vilkårene eller ikke. Jf. Høyesteretts dom i Stavangersaken 19. mars 2007 premiss 43: Jeg ser det slik at Kvale som eier av Jærgaten 62, i likhet med Stavangers øvrige huseiere måtte være klar over at det forelå kommunale bestemmelser om tilknytning til og bruk av offentlige avløpsledninger. Det har i langt tid vært tilknytningsplikt til det kommunale vann- og avløpsnett i Stavanger kommune. Vilkårene tilpasses ikke den enkelte eiers behov og ønsker. Dersom Kvale ønsket å gjøre seg kjent med vilkårene for tilknytning, kunne disse fås ved henvendelse til kommunen. Bestemmelsene om ansvarsbegrensning i punkt 8 må etter dette gjelde for Jærgaten 62. Jeg tilføyer at kommunale bestemmelser om tilknytning til offentlige avløpsledninger ikke kan sammenlignes med standardkontrakter og avtaler mellom private. 6

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. HÅNDHEVELSE. Standard abonnementsvilkår for vann- og avløp har i pkt. 1.5 et eget punkt om håndhevelse. Det lyder som følger: Abonnementsvilkårene for vann og avløp skal håndheves av kommunen eller den kommunestyret gir delegert myndighet til, med mindre noe annet fremgår av disse bestemmelsene. Kommunen kan kreve anlegg reparert, utbedret, omlagt eller fjernet dersom de er i strid med de administrative eller tekniske bestemmelsene i disse abonnementsvilkårene, eller med plan- og bygningsloven med tilhørende teknisk forskrift (TEK). Dette gjelder uavhengig av den myndighet som kommunen er tillagt etter forurensningsloven og plan- og bygningsloven når det gjelder krav om reparasjon av anlegg. Kommunen kan etter forutgående varsel få arbeidet utført for abonnentens regning dersom slikt pålegg ikke etterkommes. Arbeid som ikke kan utsettes, kan kommunen få utført uten forutgående varsel. 7

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. Endringer i de administrative bestemmelsene er regulert i pkt. 1.6 i vilkårene. Kommunestyret kan vedta endringer i de administrative bestemmelsene. Kommunestyret, eller den kommunestyret gir delegert myndighet, kan vedta endringene i de tekniske bestemmelsene. Bestemmelsene er ikke er å anse som en forskrift i forvaltningslovens forstand, fordi det ikke er utøvelse av offentligrettslig myndighet, jf. forvaltningsloven 2 bokstav c, jf. b. Det innebærer imidlertid ikke at det er noe i veien for at det ved første gangs fastsetting av disse, eller ved senere endringer i bestemmelsene gås frem på tilsvarende måte som foreskrevet for forskriftsendringer i 37 i forvaltningsloven, dvs. at bestemmelsene og evt. senere endringer sendes på høring til de som vil bli berørt av endringene. 8

STANDARD ABONNEMENTSVILKÅR FOR VANN- OG AVLØP. RETT TIL Å HA LEDNINGER PÅ PRIVAT GRUNN. Det er fastslått i vilkårenes pkt. 3.3 følgende: Abonnenten godtar ved tilknytning til kommunens nett at eventuelle eksisterende offentlige vann- og avløpsanlegg på abonnentens grunn har rett til å bli liggende uavhengig av om denne rett er tinglyst eller ikke, og uavhengig av abonnentens kunnskap om ledningen på overtakelsestidspunktet for eiendommen. Bestemmelsen innebærer at kommunen vil slippe å lete etter gamle tinglyste erklæringer, og evt. måtte anlegge sak for domstolene med krav om hevd etter hevdsloven for å ha rett til å ha eksisterende ikke tinglyste ledninger liggende. Det fremgår av kommentaren til bestemmelsen at for nye vann- og avløpsanlegg som kommunen ønsker lagt over abonnentens eiendom etter at eiendommen ble tilknyttet kommunens nett, må kommunen inngå avtale med abonnenten om rett til å ha ledningen på eiendommen. 9

REGELVERK FOR LEGGING AV RØR OG KABLER I OG LANGS OFFENTLIG VEG. GRAVEINSTRUKSER. Vegloven 32 fastsetter at ulike typer ledninger, blant annet elektriske eller andre kraftledninger, ikke uten særskilt tillatelse må legges nærmere offentlig vei enn 3 meter. Det følger av lovens forarbeider at tillatelse kan gis på betingelse av at ledningseier for egen regning flytter anleggene dersom dette er nødvendig av hensyn til interesser vegmyndigheten skal ivareta. Statens Vegvesen utga i 1990 et rundskriv om utgiftsfordeling mellom ledningseier og vegmyndighet (NA-rundskriv nr. 90-10). Vedr. vegloven 32 ble påpekt at til tross for at vegmyndigheten er eier av selve veiområdet, er forutsetningen at veimyndighetene skal ha en saklig grunn til å nekte å gi tillatelse. Dersom plasseringen av ledningen ikke kan sees å føre til skade for veien, vedlikeholdet, trafikken eller at den vil føre til økte omkostninger for vegvesenet, skal tillatelse gis. De vilkår som settes for tillatelsen skal videre være saklige, jfr. de vilkår som er nedfelt i blankett 66 hos Statens vegvesen. 10

REGELVERK FOR LEGGING AV RØR OG KABLER I OG LANGS OFFENTLIG VEG. GRAVEINSTRUKSER Som hovedprinsipp i NA rundskriv nr. 90/10 ble blant annet nedfelt at ledningseieren selv var ansvarlig for ledningsanleggets vedlikehold og skader på det som følge av vegvesenets ordinære virksomhet, samt ansvarlig for skader som anlegget påfører 3. mann. Dersom vegvesenets faglige interesser tilsier det, må ledningsanlegget på vegvesenets område endres eller flytes og ledningseieren må selv bære kostnadene ved dette. Dette prinsipp har blitt slått fast gjennom flere rettsavgjørelser de siste 10 år. Første gang gjennom Eidsivating lagmannsretts dom av 12. november 2001 (Østnett-dommen) der lagmannsretten kom til at Vegvesenet som hadde oppgradert og omklassifisert kommunale veier til riksvei, kunne kreve at kabeleier betalte kostnadene ved forsiktig graving langs og rundt kablene under veiarbeidet. Den som ikke kunne dokumentere noen tillatelse, kunne ikke stilles gunstigere enn en som hadde søkt og fått tillatelse på vilkår om kostnadsdeling. 11

REGELVERK FOR LEGGING AV RØR OG KABLER I OG LANGS OFFENTLIG VEG. GRAVEINSTRUKSER Veimyndighetens rettigheter etter veiloven 32 kan ikke uthules gjennom ekspropriasjon. I dom avsagt av Hålogaland lagmannsrett den 26. april 2007 forsøkte Troms Kraft Nett AS som hadde fått ekspropriasjonstillatelse til å anlegge kabel over offentlig vei, i skjønnssaken å få aksept for en skjønnsforutsetning som innebar at det var Statens vegvesen som måtte bekoste flytting av kablene, dersom det ble påkrevet med flytting av disse som følge av veitiltak. Lagmannsretten påpekte at den la til grunn som uomtvistet at det forelå en langvarig og omfattende praksis for å sette vilkår om utgiftsdeling ved tildeling av tillatelser etter 32. Offentlig veigrunn har i den forbindelse vederlagsfritt blitt stilt til disposisjon for lednings- og kabeleiere, på vilkår om at disse senere måtte bære kostnadene ved eventuell senere endring av hensyn til veiinteressene. Dette var en form for offentlig myndighetsutøvelse som ikke kunne være gjenstand for ekspropriasjon. 12

GRAVEINSTRUKSER Flere kommuner har i de senere år fastsatt graveinstrukser med tilsvarende regler som det som Statens vegvesen har praktisert gjennom mange år gjennom blankett 66. Som eksempel kan nevnes Graveinstruks fastsatt for Drammen kommune i september 2008 der de nærmere vilkår for kommunens tillatelse til graving og fremføring av ledningsanlegg i sine vei- og trafikkarealer fremgår etter forutgående søknad om dette. Det er her foruten de ordinære regler om kostnadsansvar for kabeleier inntatt hjemmel for krav om refusjon/dekning av kommunens administrasjons- og kontrollutgifter, krav til samordning og godkjenning av planer, hjemmel for å kreve nedsatt ekstra trekkerør ved kryssing av spesielt utsatte kryss eller strekninger og med angivelse at av tiltakshaver blir eier av trekkerørene. Regelverket skiller mellom betingelser som kan oppstilles for å ha ledninger og kabler liggende i vei og kommunal grunn etter veiloven og betingelser for parker og friområder der kommunen er grunneier og regulerer også sanksjoner ved brudd på vilkår gitt i forbindelse med søknad om ovennevnte tillatelser. 13

AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEI OG GATE. Det følger av Ikea-dommen (Rt. 2008 s. 1110) at det ved etablering av nye tillatelser kan pålegges ledningseier å legge eksisterende luftledninger ned i bakken som jordkabelanlegg, dersom veien og derigjennom kablene må legges om som følge av godkjent byggetiltak og nødvendige veiopparbeidelsestiltak etter daværende plan- og bygningslov 67. Asker kommunes retningslinjer for etablering av nye kabelanlegg, stilte krav om at disse måtte etableres som jordkabelanlegg og dette kravet ble godtatt i Høyesterett. Bærum tingrett har i dom av 9. juli 2010 kommet til at Hafslund Nett AS tillatelse til å ha kabler i kommunal veigrunn, ikke opphører som følge av at gaten graves opp og det legges nytt VA-anlegg i denne, all den tid det ikke er nødvendig å flytte anlegget i luftstrekket, verken permanent eller midlertidig, ved utførelse av veiarbeidet. 14

AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEG OG GATE? Tingretten viste til Bybanedommen i Bergen (LG-2009-33154). Retten påpekte at den opprinnelige tillatelsen til BKK Nett bortfalt ettersom det ved bygging av bybanen i Bergen ikke var mulig å opprettholde anleggets plassering. Tingretten konstaterte at veiarbeidet som ble utført i Borgveien i Bærum ikke var initiert av veimyndigheten og heller ikke ivaretok veifaglige formål, men at dette i seg selv ikke var en betingelse i henhold til foreliggende rettspraksis ved aktivering av flyttevilkår. Kommunen selv anførte at det var samordningsbehovet i forbindelse med gravingen som utløste flytteplikten, og ikke selve veitiltaket. Retten påpekte at samordningsbehovet etter omstendighetene kunne være et relevant og saklig hensyn i henhold til vegloven 32, jf. formålsbestemmelsen i vegloven 1 a. 15

AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEG OG GATE? Retten påpekte at samordningshensynet må inngå som en del av en bredere, veifaglig begrunnelse, og at det ikke kan være slik at kommunen ved enhver graving i bakken kan pålegge ledningseiere med anlegg av luftstrekk i veien å flytte og kable anleggene, uavhengig av hvilke konsekvenser gravingen har for det eksisterende luftstrekket eller den veifaglige begrunnelsen for flyttepålegget for øvrig. Det påpekes videre på s. 7 annet avsnitt i dommen: Slik retten ser det er både hensyn til samordning av infrastruktur og miljøhensyn relevante og saklige hensyn for det vedtak som er truffet. Dette følger av veglovens formålsbestemmelse, der den generelle samfunnsutviklingen som fremhevet er overordnet hensyn, og det faktum at vegloven 32 ikke kan forstås som en uttømmende opplisting av relevante hensyn. Retten legger til grunn at miljø- og estetikk også var relevante hensyn for tillatelser i offentlig vei på tidspunktet da Hafslunds tillatelse ble gitt. 16

AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEG OG GATE? Retten påpeker at den er enig med kommunen i at det nok har skjedd en oppmykning når det gjelder hvilke veiinteresser kommunen kan fremme i tråd med samfunnsutviklingen, jf. også veglovens formålsbestemmelse 1 a. Den uttaler videre: Det er heller ikke tvil om at den generelle samfunnsutviklingen går i retning av nedgravde systemer på både regionalt og kommunalt nivå, jf. St. prp. nr. 19 (2000-2001) og Bærum kommunes veinormal (2002). Det finnes imidlertid ingen lov eller forskrift som påbyr anleggseiere med eksisterende tillatelser i luftstrekk å kable disse per i dag, verken umiddelbart eller innen en gitt tidsfrist. Dette innebærer at det i utgangspunktet er opp til den enkelte anleggseier å bestemme når oppgradering av anleggene skal skje, med den kostnad dette vil medføre. 17

AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEG OG GATE? Retten påpekte at de trafikale konsekvensene ved mulig ny oppgraving av veien var mindre i Borgveien enn om veien hadde vært belastet med mye trafikk og uttalte at: Ettersom Borgveien er en blindvei, og ingen gjennomfartsvei, vil ny oppgraving hovedsakelig ramme beboerne i veien. Retten utelukker ikke at hensynet til kommunens samordningsbehov og den veifaglige risiko for trafikale konsekvenser ved ny graving, kan veie vesentlig tyngre i saker der trafikk for eksempel må omdirigeres og kollektivtilbudet rammes ved ny graving. Dette er ikke tilfellet i foreliggende sak. 18

AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. KAN KOMMUNEN KREVE AT LUFTLEDNINGER LEGGES OM TIL JORDKABEL I FORBINDELSE MED GRAVING I VEG OG GATE? Tingretten sa seg enig med Hafslund Nett AS i at det i henhold til alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper bør stilles snevrere rammer for hvilke hensyn som kan gjøres gjeldende ved etablering av nye vilkår til eksisterende tillatelser enn ved etablering av nye tillatelser. Dette fordi konsekvensene av vedtaket blir vesentlig mer byrdefulle for en ledningseier som har innrettet seg etter den opprinnelige tillatelsen, enn for en som kan velge å avstå fra etablering. Etter rettens syn må kommunen ha en lovhjemmel for et slikt inngripende vedtak. Dommen er anket av Bærum kommune. 19

KRAV PÅ ERSTATNING FOR ULEMPER I FORBINDELSE MED GRAVING I GATER. REGELVERK OG RETTSPRAKSIS. Konvensjonelle gravearbeider i kommunale gater i forbindelse med oppgradering av gaten, nedleggelse eller utskiftning av ledninger og kabler mv. kan føre til ulike typer skade og ulemper for berørte private personer og bedrifter. For næringslivet vil gravearbeider kunne medføre omsetningstap, som følge av vanskeliggjort atkomst for varetransport og kunder i anleggsperioden. Anleggsarbeidene kan også medføre støy og støvplager mens de pågår. Etter naboloven 2 kan tiltakshaver bli ansvarlig for ulemper og skader for naboer på to alternative grunnlag. Det ene grunnlaget er at skaden er å anse som urimelig. Det andre grunnlaget er at skaden er å anse som unødvendig. Forskjellen mellom urimelig og unødvendighetskriteriet etter naboloven, er at kjerneområdet for urimelig, er at ulempen for naboen er for stor til at den kan tåles, mens kjerneområdet for unødvendighetskriteriet er at ulempen er større enn nødvendig. 20

KRAV PÅ ERSTATNING FOR ULEMPER I FORBINDELSE MED GRAVING I GATER. REGELVERK OG RETTSPRAKSIS. Naboloven 5 fastslår at ingen må sette i verk graving, bygging, sprengning eller lignende uten å sørge for nødvendige tiltak for å hindre utrasing, siging, risting, steinsprut, lufttrykk og annet slikt på naboeiendom. Det økonomiske tapet som noen lider som følge av skade eller ulempe i strid med bestemmelsene i 2-5 er den ansvarlige forpliktet til å erstatte, enten han har utvist uaktsomhet eller ikke. Med andre ord et objektivt ansvar. Oslo kommune har i flere dommer på 90-tallet blitt holdt erstatningsansvarlig for setningsskader på overflateeiendommer i forbindelse med anleggelse av VEAStunnellen fra Oslo til Asker på 70-tallet. Det kan her vises til Eidsivating lagmannsretts dom av 22. desember 1993. Oslo kommune anla i 1979 en avløpstunnel gjennom Majorstuaområdet, ca 40 meter under bakken. Fra 1984 oppsto det betydelig sprekker og skjevheter i en boligbygning 25 meter unna. Skadene var forårsaket av at grunnen ble drenert. Dette førte til at poretrykket i leirlaget under bygningen sank, og derav oppsto det setninger i grunnen. Antatt at skadene på bygningen i sin helhet innebar overskridelse av grannelovens tålegrense. Det ble imidlertid gjort fratrekk for vanlige vedlikeholdskostnader. 21

KRAV PÅ ERSTATNING FOR ULEMPER I FORBINDELSE MED GRAVING I GATER. REGELVERK OG RETTSPRAKSIS Tradisjonelt har rettspraksis vært tilbakeholden med å tilkjenne erstatning for tapt omsetning som følge av grave- og anleggs-arbeider. Dette er ofte begrunnet i nytten samfunnet har av utbygging, påregneligheten av anleggsarbeider i tettbygde strøk og karakteren av ulempene. Det som har vært ansett som normale ulemper fra grave- og anleggsarbeider har blitt godtatt. I Høyesteretts dom avsagt 7. mai 1960 (Rt. 1960 s. 620) ble krav om erstatning for omsetningstap i næring som følge av at atkomsten ble vanskeliggjort på grunn av sperringer under byggearbeidene forkastet. Det ble påpekt av Høyesterett at grunneierne uten særskilt vederlag som følge av arbeidene for fremtiden ville nyte godt av et forbedret gatenett, sanert og modernisert bebyggelse, og at de derfor i rimelig utstrekning måtte ta med på kjøpet de ulemper som i utviklingens medfør gjerne fulgte med dette. 22

KRAV PÅ ERSTATNING FOR ULEMPER I FORBINDELSE MED GRAVING I GATER. REGELVERK OG RETTSPRAKSIS Ved Oslo byretts dom av 10. april 1985 ble Norges Bank delvis kjent erstatningsansvarlig for økonomisk tap i form av økte husleiekostnader ovenfor Olaf Pedersens rederi. Retten la til grunn at de ulempene som rederiet ble utsatt for, hadde vært mer omfattende og intense og fremfor alt mer langvarige enn noe annet kjent byggeprosjekt i Norge og fant at tålegrensen var blitt overskredet i den aktuelle saken. I en dom fra Oslo byrett av 15. februar 1989 var saksforholdet at det var blitt foretatt betydelige gravearbeider i Oslo sentrum som følge av en koordinering av ikke bare daværende Oslo Lysverkers behov for fremføring av fjernvarme, men også vann- og avløpsverket, vegvesenet og Televerkets behov. Dette innebar den fordel av man for lang tid fremover ble spart for nye oppgravinger. Retten påpekte at man hadde vanskelig for å se at det, som hevdet av saksøkerne, skulle være unødvendig og dermed erstatningsbetingende, å velge en koordinert løsning i stedet for å overlate til de enkelte etater å grave etter behov, da den koordinerte løsning etter rettens oppfatning innebar klare fordeler med sikte på fremtiden både for Oslo trafikken generelt og for saksøkerne selv, som etter rettens skjønn langt oppveide de merulemper som fellesanlegget i denne omgangen hadde påført saksøkerne. 23

KRAV PÅ ERSTATNING FOR ULEMPER I FORBINDELSE MED GRAVING I GATER. REGELVERK OG RETTSPRAKSIS I en høyesterettsavgjørelse fra 1969 ble eieren av Sandvika Gjestgiveri tilkjent erstatning for tap ved nedsatt gjestebesøk med kr. 30.00 på grunn av broarbeidet i forbindelse med omlegging av Drammensveien. Høyesterett viste til at ulemper ved et forbigående anleggsarbeid normalt ikke ga rett til erstatning, jf. Rt. 1948 s. 907, men at støyen i dette tilfellet var sterkt sjenerende og sterkere enn det gjestgiveriet måtte være forberedt på. Det ble lagt vekt på at veivesenet ikke hadde gjort noe for å redusere støyplagen, noe som hadde vært mulig, uten uforholdsmessige omkostninger. 24

VANNVERKSEIERS ANSVAR FOR FROST I STIKK- LEDNINGER. De kommuner som har vedtatt standard abonnementsvilkår for vann og avløp utgitt av Kommuneforlaget høsten 2008 og sendt ut til samtlige kommuner for vedtagelse, vil etter pkt. 3.14 i de administrative bestemmelsene være uten ansvar, med mindre kommunen har utvist uaktsomhet i anledning det inntrufne. Tredje og fjerde ledd lyder som følger: Kommunen er uten ansvar for ulemper eller skader hos abonnenten (herunder leietakere, fester o.l) eller på private vann- og avløpsanlegg eller sanitærinstallasjoner som skyldes svikt i vanntilførselen eller i avløpssystemet, herunder tilbakeslag fra offentlig avløpsledning, med mindre svikten skyldes forsettlig eller uaktsomt forhold fra kommunens side. 25

VANNVERKSEIERS ANSVAR FOR FROST I STIKKLEDNINGER. Kommunen er uten ansvar hvis private vann- og avløpsanlegg eller sanitærinstallasjoner, på grunn av arbeider på det offentlige hovednettet, forurenses eller tilstoppes av rust, slam eller andre stoffer, eller får frostskader. I den grad kummen/røret som har har frosset er å anse som kommunal, vil det være kommunen som må dekke skaden på egen ledning og bære kostnaden med opptining av denne. Det innebærer ikke samtidig et ansvar for å tine opp hele den private stikkledningen som er tilknyttet offentlig nett. Hver av partene har dermed risikoen for frostproblemer på sine egne anlegg. 26

VANNVERKSEIERS ANSVAR FOR FROST I STIKKLEDNINGER Det er i artikkel i Norsk Vann bulletin nr. 2 for juni 2010 i felles artikkel med Christen Ræstad og foredragsholder reist spørsmål ved om kommunen kan anses for å ha utvist uaktsomhet, der den har pålagt abonnenten tilkobling i kommunal kum og stikkledningen i denne kummen fryser. Dette ut fra en betraktning om en form for kommunalt omsorgsansvar som eier for å sørge for at kummene er frostfrie når det kreves tilkobling i kommunal kum. Domstolene har så langt ikke uttrykkelig tatt stilling til ansvarsforholdene i denne typer situasjoner. 27

SKATTEPLIKT FOR ANDELSLAG OG OMORGANI- SERING FRA ANDELSLAG TIL SAMVIRKE. Andelslag som anses for å falle inn under Samvirkeloven av 29. juni 2007, må innen 1. januar 2013 tilpasse seg loven og registrere seg som samvirkeforetak (SA) i Foretaksregisteret, og tilpasse vedtektene til de krav som stilles til disses innhold i loven. Et samvirkeforetak er i Samvirkeloven 1 annet ledd definert som : Med samvirkeforetak er meint ei samanslutning som har til hovudformål å fremje dei økonomiske interessane til medlemmane gjennom deira deltaking i verksemda som avtakarar, leverandørar eller på annan liknande måte, og der 1. avkastinga, bortsett frå ei normal forrentning av innskoten kapital, anten blir ståande i verksemda eller fordelt mellom medlemmane på grunnlag av deira andel i omsetninga med samanslutninga, og 2. ikkje nokon av medlemmane har personleg ansvar for skyldnadene til samanslutninga, udelt eller for delar som til saman utgjer dei samla skyldnadene Det er lagt til grunn at de fleste eksisterende private andelsvannverk vil i praksis anses for å falle inn under Samvirkeloven 28

SKATTEPLIKT FOR ANDELSLAG OG OMORGANI- SERING FRA ANDELSLAG TIL SAMVIRKE Samvirkeloven 10 har nærmere regler om hva vedtekter i et samvirkeforetak som et minimum skal regulere. Dette er: 1. Foretaksnavn for foretaket, 2. Den kommunen i riket der foretaket skal ha forretningskontor, 3. Hva slags virksomhet som foretaket skal drive. 4. Størrelsen på eventuelle andelsinnskudd, om de skal forrentes, og om de skal betales tilbake ved utmelding. 5. Hvor vidt det skal betales medlemskontingent. 6. Hvordan årsoverskuddet skal kunne benyttes, jf. 26. 7. Tallet på eller de laveste og høyeste tallet på styremedlemmer. 8. Hvilke saker som skal opp på det ordinære årsmøtet. 9. Hvordan nettoformuen skal fordeles ved oppløsning. 29

SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT FOR NORSKE ANDELS- VANNVERK. HVILKEN BETYDNING KAN UTFORMINGEN AV VEDTEKTENE HA FOR SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT. Utgangspunktet er at alle som utøver økonomisk aktivitet er skattepliktige. Skatteloven 2-2 bokstav d) fastslår at samvirkeforetak har plikt til å svare skatt. Unntatt fra skatteplikt etter skatteloven 2-32 er selskap eller innretning som ikke har erverv til formål. Finansdepartementet har i en uttalelse fra 1984 ansett private andelsvannverk som skattepliktige. Mange andelsvannverk har imidlertid ikke blitt skattlagt. Det har funnet sted en skjerpelse etter gjennomført reorganisering av skatteetaten i 2008, der all vannverksbeskatning er lagt til én region, Skatt Midt-Norge med kontorsted i Molde. Norsk Vann har likhet med advokatfirmaet Haavind AS engasjert seg til fordel for andelsvannverkene og argumentert for skattefrihet under henvisning til at de fleste norske andelsvannverk opererer ut fra non-profit prinsippet og ikke utdeler utbytte eller fortjeneste til sine medlemmer. Norsk Vann har i den forbindelse sendt brev av 6. april 2010 til Skattedirektoratet. 30

SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT FOR NORSKE ANDELS- VANNVERK. HVILKEN BETYDNING KAN UTFORMINGEN AV VEDTEKTENE HA FOR SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT. Skattedirektoratet har i en utredning av 22. oktober 2010 konkludert med skatteplikt for andelslag/samvirkeforetak, selv om det ikke prinsipielt utelukkes at et samvirkeforetak kan være fritatt for skatteplikt etter skatteloven 2-32. Det er liten fortolkningsveiledning i lovens ordlyd eller forarbeider. Bestemmelsens innhold er først og fremst utviklet gjennom rettspraksis. To utgangspunkter kan utledes av praksis. 1) Begrunnelsen for skattefritaksbestemmelsen i sktl. 2-32 ligger særlig i det forhold at de selskaper og innretninger som bestemmelsen omhandler, er forutsatt å være institusjoner som ivaretar samfunnsfunksjoner som det offentlige ellers hadde måttet ta seg av. 2) Å ha erverv til formål vil si å ta sikte på å skape netto økonomiske fordeler i skattelovens forstand, enten for selskapet selv eller for andre. Høyesterett har i Rt. 1927 s. 869 påpekt at det ikke er tilstrekkelig for skattefrihet for et boligselskap at virksomheten ikke tok sikte på å skape overskudd. Selskapets formål, å skaffe andelseierne bolig, ble ansett som et formål av privatøkonomisk art og dermed ervervsmessig. 31

SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT FOR NORSKE ANDELS- VANNVERK. HVILKEN BETYDNING KAN UTFORMINGEN AV VEDTEKTENE HA FOR SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT Ved avgjørelsen av om et selskap har erverv til formål må det foretas en helhetsvurdering, med særlig henblikk på: Selskapets vedtektsfestede formål Selskapets oppbygning og Selskapets faktiske virksomhet Momenter som trekker i retning av skattefrihet, men ikke er avgjørende: Selskapet har et allmennyttig formål Selskapets skattefrihet har ingen konkurransevridende effekt Selskapet mottar offentlige tilskudd for å realisere formålet Selskapet dekker behov som det offentlige ellers måtte tatt seg av Selskapet har ingen eier(e) hvis økonomiske interesser tjenes av selskapets virksomhet. 32

SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT FOR NORSKE ANDELS- VANNVERK. HVILKEN BETYDNING KAN UTFORMINGEN AV VEDTEKTENE HA FOR SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT Skattedirektoratet anser ikke vannforsyning som et allmennyttig formål all den stund det offentlige ikke har en lovpålagt plikt til å sørge for vannforsyning, og at vannverkenes hovedformål er å fremme medlemmenes egne privatøkonomiske interesser. Skattedirektoratets begrunnelse for skatteplikt er etter vår oppfatning lite overbevisende. Det finnes en rekke gode motargumenter i Miljøverndepartementets høringsnotat av 30. mars 2009 der utkast til lovgivning om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanlegg ble sendt ut på høring, og hvor lovforslaget antas å bli forelagt Stortinget for avgjørelse våren/sommeren 2011. Dette lovgivningsarbeidet bygger på en klar forutsetning om at vannforsyning i likhet med avløpstjenester prinsipielt er å anse som et offentlig anliggende og ansvar, men at det kan åpnes for unntak fra kommunalt eierskap for anlegg som drives på ikke kommersiell basis og er eid av brukerne selv. 33

SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT FOR NORSKE ANDELS- VANNVERK. HVILKEN BETYDNING KAN UTFORMINGEN AV VEDTEKTENE HA FOR SPØRSMÅLET OM SKATTEPLIKT Vedtektene i seg selv vil ikke være avgjørende, men vil kunne trekke i retning av skattefrihet, og dels kunne underbygge andre momenter som trekker i samme retning. Det bør fremgå av vedtektene dersom man ønsker å argumentere for skattefrihet: At selskapets formål er å sørge for vannforsyning og at virksomhetene skal drives på non profit basis. Bør ikke fremgå at målet først og fremst er å sørge for billigst mulig forsyning. At eventuelt løpende overskudd bare skal gå til å realisere vannforsyningsformålet og ikke deles ut til medlemmene. At andelen bare kan overdras sammen med den aktuelle eiendom og da til selvkost. At medlemmene ved uttreden av andelslaget bare får tilbake det nominelle innskuddet. At netto overskudd ved eventuell oppløsning av selskapet ikke skal utdeles til medlemmene, men utelukkende gå til å realisere vannforsyningsformålet, jf. samvirkeloven 135 tredje ledd. 34