Globalhistorisk atlas Eivind Heldaas Seland
38 globalhistorisk atlas Gresk og fønikisk bydannelse og ekspansjon Vognføreren fra Delfi, 474 før vår tidsregning. De greske byene rundt Middelhavet og Svartehavet var stort sett selvstyrte og uavhengige, men innbyggerne følte tilhørighet til en felles gresk identitet og møttes til religiøse fester. Statuen ble satt opp i Delfi i Hellas av Polyzalus, hersker i Gela på Sicilia, til minne om at vognen han hadde sponset hadde vunnet i idrettslekene som ble holdt der hvert fjerde år. Rundt år 700 før vår tidsregning startet en ekspansjonsprosess rundt Middelhavet og Svartehavet. Den tok utgangspunkt i greske byer i dagens Hellas og Tyrkia, og fønikiske byer i dagens Libanon. Grekerne slo seg primært ned rundt Svartehavet, i Sør-Italia, i Frankrike, Spania og Libya, mens fønikerne konsentrerte seg om Nord-Afrika og Sør-Spania. Sicilia ble delt mellom greske og fønikiske bosettere. Nybyggerne drev både med handel og jordbruk og bevarte kulturelle bånd til metropolen, det vil si moderbyen. De greske koloniene var stort sett selvstendige politiske enheter, mens de fønikiske ser ut til å ha bevart politiske bånd, for eksempel i form av tributtbetalinger. De nye bosetningene ble anlagt i områder der det ikke var noen sterk sentralmakt fra før. I etruskiske og italiske områder i dagens Italia fantes det allerede sterke regionale bystatskulturer. I Midtøsten lå veletablerte kongedømmer og imperier som hindret ny bosetning. I det greske tilfellet gikk ekspansjonen parallelt med bydannelse på det greske fastlandet. Årsakene til ekspansjonsprosessene har vært mye diskutert. Tidligere ble de gjerne sett på som handelsbosetninger, grunnlagt for å skaffe råvarer til metropolen og sikre avsetning for varer hjemmefra, for eksempel vin og keramikk. Denne tolkningen var i beste fall en forenkling, basert på europeisk imperialistisk politikk på 1800- og 1900-tallet. Som en reaksjon på dette la mange forskere på 1970- og fram til 1990-tallet vekt på utvandring som følge av overbefolkning eller mangel på jordbruksland hjemme. Ujevn fordeling av jordeiendom kan ha vært en slik årsak. Det finnes eksempler på kolonier som klart må være grunnlagt med handel som formål, for eksempel Naukratis, en gresk enklave i Egypt, og Emporion i Spania, som har et navn som rett og slett betyr markedsplass. Men det finnes også kilder som forteller om utvandring på grunn av hungersnød i Hellas og om viktigheten av tilgang på jordbruksland. Det er heller ingen nødvendig motsetning mellom de to forklaringene. Handelsfolk har også hatt behov for å dyrke mat, og jordbrukere vil ha benyttet seg av de mulighetene som fantes for handel. Dannelsen av de store imperiene i Midtøsten nyassyrerne og senere akamenidene (kart 12) førte for eksempel til større etterspørsel etter handelsvarer. Dette krevde tributtbetalinger fra fønikiske og greske bystater, som igjen kan ha
Gresk og fønikisk bydannelse og ekspansjon blitt tvunget til å satse på koloniseringsprosjekter og handelsekspedisjoner for å øke inntektene. Det viktigste varige resultatet av den greske og fønikiske ekspansjonen var å føre bystatsinstitusjonen til områder som tidligere ikke hadde vært urbanisert. Byene fortsatte å fungere under påfølgende greske og romerske herskere, og bystaten fortsatte å være basisenheten for politisk organisering rundt Middelhavet fram til rundt 500 etter vår tidsregning. 39 Litteratur Tsetskhladze 2006; Morris og Powell 2010; Malkin 2011. Kart 13 Ekspansjon og bystatsgrunnleggelse rundt Middelhavet cirka 800 500 fvt.
64 globalhistorisk atlas Global fordeling: Det store skillet Romerske pengevekslere. Romerriket, som omfattet deler av Europa, Asia og Afrika, var den største økonomien i verden for to tusen år siden. Tidlig i det 21. århundret er det økonomiske gapet mellom rike land, de fleste i nord, og fattige land, de fleste i sør, enormt. Inntil helt nylig har det også vært raskt økende. Å forklare Det store skillet eller på engelsk The great divergence har vært et kjernespørsmål for globalhistorikere som blant annet Jared Diamond (kart 5), Ian Morris, David Landes, Immanuel Wallerstein (kart 45, 50, 59, 67), Robert Marks og Niall Ferguson. Diamond og til dels Morris har konsentrert seg om geografiske faktorer. Landes og Ferguson er opptatt av kulturforskjeller. Wallerstein og Marks har vært opptatt av politiske og økonomiske maktstrukturer. Disse forklaringene drøftes nærmere i forbindelse med kart 68, som viser situasjonen i 1998, mens kart 24, 31, 42, 49, 53, 56, 60 og 63 viser hvordan den globale fordelingen var på forskjellige tidspunkt gjennom historien. Kartene bygger på Angus Maddisons historiske statistikk utviklet for OECD. Maddison beregnet nasjonalprodukt det vil si summen av varer og tjenester som produseres innenfor et land i løpet av ett år for hele verden tilbake til år 1. Tallene for perioden før cirka 1850 er svært usikre, men kan likevel gi en pekepinn om situasjonen. Maddison deler verden i seks deler (kart 23): Afrika, Asia, Latin-Amerika, Vest-Europa, Øst-Europa med asiatisk Russland og det tidligere Sovjetunionen, og det han kaller vestlige avleggere (western offshots), som omfatter for eksempel USA og Australia. Denne inndelingen er bestemt av moderne forhold, og gir ikke alltid like god mening for eldre historie. For eksempel var forskjellen på den vestlige avleggeren Australia og de asiatiske naboene lite relevant før Australia ble en slik vestlig avlegger etter 1788, men inndelingen gjør det mulig å følge utviklingen over tid. På starttidspunktet for Maddisons tallserie, for to tusen år siden (kart 24), var det små økonomiske forskjeller mellom de ulike delene av verden. På alle kontinent hadde utviklingen av jordbruksteknologi (kart 3) ført til høyere energiproduksjon, som igjen kunne holde liv i større befolkninger, men på alle kontinent var det også fortsatt store grupper av jegere, sankere og nomader. Asia, som i denne perioden også omfattet de rikeste delene av Romerriket, hadde den klart største andelen av både verdensøkonomi og -befolkning. Her lå de store imperiene som var knyttet sammen av handelsveiene beskrevet i kart 20. Selv
Global fordeling: Det store skillet 65 om den totale rikdommen var mye større her enn i andre deler av verden, noe som ga muligheter for stater og enkeltindivider til å legge seg opp store formuer og opprettholde store hærstyrker, var produktiviteten praktisk talt lik den vi finner i Nord-Amerika og andre vestlige avleggere, som var nesten fullstendig dominert av jeger- og samlerfolk. Asias styrke lå altså i god tilgang på jordbruksarealer (kart 4), som igjen ga muligheter for å opprettholde en stor befolkning. Litteratur Shannon 1995; Diamond 1997; Maddison 2001; Wallerstein 2004; Marks 2007; Morris 2010; Ferguson 2011. Lasting av vogner. Det indre av den vestlige avleggeren Nord-Amerika ble bosatt av hovedsaklig europeiske nybyggere på 1800-tallet. Ernst von Hesse Wartegg, Nord- Amerika, 1880.