Innledning. (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale.

Transkript

1 Innledning (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale. Historisk har det kamiske samfunn nesten alltid vært et klanssamfunn, der storfamilien står helt sentralt. Uansett hvordan samfunnet har endret seg opp igjennom folkets over tusenårige historie, har tilhørighet til familien alltid vært helt sentral. Émen forente ti stammer som i realiteten var ti store alemiske klaner, med felles språk og felles religion, men som ellers hadde lite med hverandre å gjøre. Stammene var ofte i innbyrdes strid, ja endog i åpen krig med hverandre, og det er egentlig ganske utrolig at Émen klarte å samle dem under seg selv og få dem til å reise mot øst. Den første tiden i Cama Yáido var preget av stadige gnisninger, men det som for alvor samlet stammene var motstanden de møtte fra onkzekerne. Kun som et samlet folk kunne de overleve, og ettersom årene gikk og konfliktene med dette jegerfolket bare ble flere og mere voldsomme, utviklet de en viss følelse av tilhørighet til hverandre, og en felles kamisk nasjonal bevissthet vokste fram. Især etter dronningen Idehi var denne bevisstheten tydelig, og de ulike klanene aksepterte på dette tidspunktet stort sett hverandre som likeverdige i den kamiske nasjon. Flere ganger i historien kom det alikevel til alvorlige konflikter klanene imellom, men stort sett klarte de å holde fred med hverandre. Innvielsen av det første kamiske tempelet i år 196 var med på å forsterke enheten, og understreket religionens rolle som det avgjørende limet i nasjonen, gjennom dens ritualer, tro, myter og legender. Tempelet var også med på å smelte de 1

2 ulike klanenes kulturelle uttrykk sammen, og selv om klantilhørigheten fremdeles var den viktigste, var det på dette tidspunktet ingen som fornektet sin tilhørighet til det kamiske folk. Selv ikke da kamanasjonen ble delt i et Nord- og et Sørrike i 525 sluttet man å identifisere seg som kamiske. Men klanstilhørigheten var alikevel sterkere, noe som bare forsterket hatet som vokste seg sterkt mellom de to rikene. Disse konfliktene og historiens gang skulle vise seg å endre mye på det kamiske klanssamfunnet. Da Nordriket ble ødelagt av mizittiske og myrittiske soldater i år 713, og Sørriket falt i år 718 var dette begynnelsen på slutten på den tradisjonelle klantilhørigheten. Stadige kriger og herjinger gjorde bare fem av de opprinnelige ti klanene fremdeles fantes rundt år 800, og tanken på en samlet kamisk nasjon eksisterte ikke lenger på dette tidspunktet. I stedet hadde de gjenværende klanene etter hvert fått kontroll over ulike byer, og i flere år svekker kamaene seg selv gjennom stadige konflikter klanene imellom. Så da koderne begynte sitt felttog i Cama Yáido klarte de ikke å stå imot, selv om en viss vilje til samhold mot ytre fiender fremdeles eksisterte blant noen av dem, og på den måten gav koderne en del motstand i deres ekspansjon. Men bare i løpet av de påfølgende to-tre tiår begynte det tradisjonelle kamiske klanssystem å løse seg helt opp. Nye storfamilier knyttet lojalitetsbånd uavhengig av tidligere skillelinjer, og nye klaner oppstod. Disse nye klanene var mye mindre oversiktlige, og eksisterte ofte bare så lenge omstendighetene tillot det. Siden omlag år 1100 har det kamiske folket vært spredt over store geografiske områder, og finnes nå i mange ulike land. Den nære familien blir derfor den viktigste og den man forholder seg til, og hvilken av de opprinnelige ti klanene man tilhører blir derfor lite viktig i praksis. 2

3 Maktstrukturen Opprinnelsen til de ti klanene er usikker, men da Émen samlet dem var hver klan - eller stamme - under ledelse av en klanleder (coan). Klanlederen var familiens øverste leder, som regel en av de eldste i familien, og hadde ubegrenset makt til å dømme og ta andre avgjørelser innen sin egen klan. Å sette seg opp mot sin klans coan var ikke bare forbundet med stor skam, men kunne også straffes svært strengt. Opprinnelig ble slikt straffet med døden, men Émen endret dette til forvisning fra klanen. Å bli en slik ônebéeno var imidlertid en så stor belastning for den det gjaldt at det ble betraktet som verre enn døden. Etter som klanene mistet mer og mer sin sterke sosiale betydning ble disse klanløses skjebne litt lettere, og det var ikke uvanlig at klanløse slo seg sammen i nye storfamilier. Ved siden av felles språk og religion, hadde de kamiske stammene også noen felles sagn og legender. En av disse var at kamaene stammet fra grunnleggeren av den legendariske byen Sinelebad, kong Unudah, og at hans etterkommer en dag skulle vende tilbake til dem fra Dambágin. Om Émen var denne etterkommeren eller ikke skal hverken bekreftes eller avkreftes her, men dette sagnet hjalp han i alle fall med å bli kamaenes første konge, eller Asacanaio. I Cama Yáido opprettet Émen et råd bestående av de fem eldste fra hver klan, hvorav den ene var klanens coan. Dette rådet fikk ganske stor makt, selv om Émen bestemte at kongen alltid skulle ha vetorett. Medlemmene av Kongens råd ble høyt aktet i samfunnet, og opparbeidet seg som regle stor rikdom. I tillegg skulle hver klan ha to asucóngeias, krigsherrer, som sammen med kongen skulle organisere de kamiske soldatene i strid. Krigsherrene ble plukket ut blant klanens beste krigere, og fikk etter hvert svært stor politisk makt. Kamaenes andre konge, Asacanaio Anieno bestemte derfor at en krigsherre bare fikk ha posisjonen i ti år, før han måtte overlate den til en 3

4 annen. Men de tidligere krigsherrenes makt vedvarte, og de ble derfor en stor maktfaktor i det kamiske samfunnet som blant annet medlemmene i Kongens råd ofte måtte ta hensyn til. Hele dette systemet utviklet i årenes løp finurlige uskrevne regler og koder som ble et finjustert system av intriger, partidannelser, og utspekulerte renkespill. Høydepunktet for dette var i perioden kalt Asucóngeiaio Oambu i årene 150 til 273, der krigsherrene styrte det kamiske riket med Kongens råd - uten noen konge - som intrigemakende marjonetter. Den nye kongen, Asacanaio Angen, sørget imidlertid i 273 for å vingeklippe krigsherrens makt betraktelig. En ny lov fratok de tidligere krigsherrene all politisk makt og innflytelse, og innførte dødsstraff for medlemmer av Kongens råd som man kunne bevise tok i mot bestikkelser eller gav fordeler til noen av annen grunn. Etter denne tid utviklet det seg en annen kultur blant krigsherrene; en kultur der æren over å tjene kongen og nasjonen kom først. Klanenes liv og språk I likhet med sine alemiske slektinger i vest, er kamaene i utgangspunktet et jordbruksfolk. Den sørlige delen av Cama Yáido viste seg å være svært fruktbar, og egnet seg godt for dyrking av korn og frukt. Især var det klanene Canée, Onodon, Ceno og Lacame som slo seg ned i dette området. Ceno ble etter hvert dyktige handelsfolk, takket være handelen mellom de nordlige og sørlige klanene, og etter hvert handel med noen av jegerfolkene. Saheo og Dámo-klanene trakk imidlertid nordover, og levde i eller i nærheten av skogen Óngasaio Icáeas. Disse slo seg i hovedsak inn på jakt og skogbruk, og solgte blant annet tømmer til klanene i sør. Mot nord og vest slo klanene Embie, Adoéon, Ishango og Obéi seg ned. Jordbruk var ikke så enkelt i disse områdene, så disse klanene drev mye med jakt og især fiske. Obéi ble i tillegg dyktige handelsfolk, takket være kontakten med vennligsinnede jegerfolk fra Óngasaioavi. I løpet av århundrenes kriger og forflytninger av bosetningene ble bildet litt mindre entydig. Ceno og Lacame konsentrerte seg blant annet omkring Nihefee, før de ved nasjonens delinjg ble tvunget nordover. Ved delingen trakk Saheo seg dessuten sørover, og flyttet sine jaktområder sør og øst for Génasho. Livet i jordbruksklanene var preget av nøysomhet og hardt arbeid. Jorden var fruktbar, men krevde mye bearbeiding før den gav av sin grøde. Jordbruksklanenes landsbyer ble ofte ganske store, og ble snart omhegnet med kraftige palisader som skulle stå imot jegerfolkenes angrep. Fiskerne langs kysten bodde ofte i mindre og dårlig beskyttede landsbyer. Fiskeyrket var ikke så hardt som jordbrukernes arbeid, for havet var fullt av fisk og sjelden var det uvær på vestsiden av Cama Yáido. De klanene som drev med jakt var ofte litt mer nomadiske av natur, og fikk mye kulturell påvirkning fra jegerfolkene de levde nært opp til. Mye av dette endret seg selvsagt i alle de århundrene kamaene bodde i landet. Ikke minst språket. Det kamiske språket utviklet seg gradvis fra en egen dialekt av det gammelalemiske språket anligh, som de opprinnelige ti stammene talte. I Cama Yáido utviklet språket seg videre, ikke minst under påvirkning av jegerfolkenes språk, og det er en ganske stor forskjell mellom det gamle og det moderne kamiske språket. Dialektmessig var kamisk delt inn i tre hovedgreiner. Nordkamisk fant man vest for elven Máaiaiónis. Østkamisk - en dialekt sterkt påvirket av jegerfolkenes språk - fant 4

5 vi øst for denn elven, og nord for Máaiaiomod. Især varianten som ble snakket rundt byen Unaëca kunne være ganske uforståelig for de andre kamaene. Til slutt hadde vi sørkamisk som ble snakket sør for Máaiaiomod, og især helt i sør var denne dialekten spesielt utpreget. Disse store dialektskillene ble imidlertid visket ut i kaoset etter Nord- og Sørrikets fall, og spåket ble litt mere ensartet. Det som imidlertid ikke endret seg var skriftspråket. Dette er basert på et primitivt skriftspråk som eksisterte allerede blant de tidlige alemiske folk, og ble utviklet ferdig av den kamiske dronningen Idehi omkring år 130. Det kamiske skriftspråket Camaai Ocao fikk stor betydning for den kamiske kulturen, og det ble etter hvert vanlig av herskerne å skrive krønikebøker, de såkalte kamiske kongebøkene (Cama Deshuaioscan). En annen ting som ikke endret seg var den kamiske religionen. Den har alltid vært den mest stabiliserende faktoren i de ulike kamiske tidsepoker, og det er derfor ikke urimelig å si at begrepet kama kanskje først og fremst vil si å tilhøre den kamiske religion. 5