Sinelebadai Oinooni. Sinelebads fall (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale.

Transkript

1 Sinelebadai Oinooni Sinelebads fall (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale. Kong Caieno regjerte Stjernenes by i en tid da rykter om krig og store folk på vandring kom fra fjellene i nord. Sinelebittene 1 og folk i landet omkring var engstelige, og søkte Ucominos for råd. Da kom det ord fra Dambágin til dem som lød: «Frykt ikke, og vær ikke redde. For Dambeo holder sin hånd over landet, og har et våkent øye til nordens folk. Intet skal ramme Sinelebad så lenge dere stoler på det deres Vokter har sagt.» Men Kongen var ikke fornøyd med Dambágins budskap, og søkte andre steder etter svar. Nå var det slik at Kongens ætt i de dager kom fra skogene i nord, og hans hjerte søkte da tilbake til sine forfedres gud. Byens høye tårn ble revet ned, og altre til Canóngaseno ble reist, hvorpå mye blod ble utgytt. Da kom Ucominos fram for Kongen og sa: «Du gjør en stor utrett, O Konge, ved å ofre til skogens gud. Som i fordums tid vil han også denne gangen måtte bøye seg for Asaios makt til slutt.» Kongen likte ikke det han hørte, og befalte at Ucominos skulle drepes, og at det ikke lengre skulle ofres olje til Asaios ære, for han fryktet for de ord som var talt. Men uretten nådde like til Dambágin, og Dambeos utsendte kom da til Kongen og sa: «Det har kommet din Vokter for øre at Madeshos ord ikke lengre står skrevet i Kongens hjerte, men at du nå bøyer deg for døde trestokker trukket i blod. En stor urett og dårskap er det, men vit at Dambeo ikke ønsker noen ulykke over denne by. Brenn derfor alle disse altre og vask tempelets gater, slik at Asaio atter kan hvile sine øyne på byen som er reist i Hans navn.» Men Kong Caieno ville ikke høre på dem, for Mørket var steget inn til ham og hvisket ham gyldne ord i øret. Han lot da Dambeos utsendte dø, og befalte at alle i byen som fremdeles dyrket Asaio skulle lide samme skjebne. Et stort jammer lå da over byen, for hverken unge eller gamle ble spart. Atter kom da en Dambeos utsendte fram for Kongen og sa: «Din urett når like inn i himlenes saler, og Stjernenes by er blitt svartere enn natten som ligger over den.» Men før utsendingen fikk fullføre sitt budskap reiste Kong Caieno seg. Han holdt seg for ørene og ropte: «Ti stille med deg, og plag meg ikke, for dine ord er som spiker i ørene.» Så befalte han også denne utsendte drept. Men i samme øyeblikk var det som om Asaio selv slo med hånden i jorden, og hele byen skalv. Murene slo sprekker, og Kongens hus falt ned og knuste ham og hele hans familie under stein. Da nå Caleneno, den nye Kongen, steg opp på Stjernenes trone, sa han til folket: «En stor synd og urett er det min far har begått, og som må rette opp. La Dambágins merke være over dette land, og måtte Dambeo ikke ta det fra oss. For hva er vel Stjernenes by uten Dambágins lys? Hva er vel en konge på Stjernenes trone uten Madeshos ord malt over sine øyne?» Så gikk de i gang med å gjenoppbygge byen. Det kongelige hus ble bygd større og vakrere enn noen sinne før, byens murer ble ordnet i en bedre stand enn de noen gang hadde vært, og atter ble olje ofret fra høye tårn til Asaios ære. 1 Sinelebittene: Teksten bruker uttrykket besinelebadaios, som er vanskelig å oversette, men som kan bety «Innbyggerne i byen Sinelebad». Ordet Sinelebitt er i denne oversettelsen valgt som betegnelse på en person fra byen Sinelebad. 1

2 Men Mørket krøp under dem, og reiste seg i form av en vakker kvinne som kom til Kongen. Ungini het hun, og var datter av en vis og æret mann som hver dag ofret olje i byens tempel. Kongen ble svært glad i henne, og gjorde henne til dronning ved sin side. Men Dronningen hadde ingen kjærlighet til Madeshos, og ofret derfor til Canóngaseno. Hun nødet sin mann til også å gjøre det, og sa: «Se hvilken ulykke Dambágin har ført over denne byen. Hvorfor bøyer du deg for en vokter som bare vil bryte ned det våre fedre har elsket?» 2 Men Kongen sa: «Du taler uklokt, for makten i øst er sterkere enn våre forfedres gud, og Himelen selv holder Dambágin i sin favn.» Da sa hun: «Så la da begge få plass i byens tempel. For om Asaios tjenere vokter vår by, er Canóngaseno vokteren av livet selv. La folket få bestemme hvem de vil tjene.» 2 «det våre fedre har elsket»: Dronningen talte på vegne av skogens jegerfolk, som Kongens ætt kom fra, og deres religion. Om Dronningen var av skogsjegerætt sier teksten ikke noe om, men det er selvsagt ikke usannsynlig. 2

3 Så lot Kongen det reise nye altre for Canóngaseno, mens røyken steg fra de høye tårn til Asaios ære. Sinelebad var grå i de dager, for Mørkets tjenere kom og gikk som de ville, og ingen hørte på Ucominos rop. På den tid kom det ord om at Ôïnalos Eônosyceï var på vei sørover, sammen med andre av fjellenes folk som ønsket å legge Sinelebads land under seg. Dronningen befalte da tjenerne sine om å slakte tusen aiacer for å slokke Canóngasenos tørst, og så sa hun til Kongen: «Dra ut, mot nord, og møt våre fiender med rak rygg. For Canóngaseno har lovet en stor seier for Stjernenes by i det slag som står foran deg.» Kongen samlet da sine hærmenn og satte av sted nordover. De møtte fienden ved Duaioyces fot, i Eiceiaios Ongido, der sinelebittene vant en mektig seier, og drepte over fem tusen av sine fiender. Kongen vendte tilbake til stor jubel fra hele folket. Da talte Mørket til Dronningen, som sa til byens folk: «Se hvilken mektig seier vår Konge har bragt oss. Hvem andre enn en ved Canóngasenos side kan utrette noe slikt?» Og hele folket ropte: «Vi hilser deg, du Konge over alle konger, Gud over alle guder.» Så lot de mye blod renne over Canóngasenos altre, men ingen enset oljen i de høye tårn. Da sted en av Dambeos utsendte inn blandt dem og sa: «Falt, falt har Stjernen fra himmelens topp. Byens dager er over, og ingen skal lengre bo på dine snart sønderrevne murer. For du har tatt Mørket i din favn, og tråkket Asaio under din fot. Se, en storm skal rive deg ned, og ingen vil være der for å frelse deg.» Da fór folket i byen på Dambeos utsendte, og slo ham ihjel rett foran Kongens øyne. Et stort mørke falt da over dem alle, og de vandret rundt som blinde. De høye tårn falt ned, og oljen ble til vann. Og Madeshos store bok ble oppløst i støv. Kongen og Dronningen ble begge svært syke, og døde bare noen dager senere. Den samme våren samlet fjellenes folk seg i nord mot byen, og Mørket jaget dem framover. Ôïnalos Eônosyceï stormet sørover for å legge landet under seg, og på sine ridedyr var de som en storm som blåste alt over ende og knuste alt under seg. Dambágin søkte da og fant at det fremdeles var noen av sinelebittene som æret Asaios navn. En konge ved navn Unguheo reiste seg blandt dem, for å lede forsvaret av byen. Men flommen fra nord var så sterk at murene brast, og fienden flommet inn med død og vold i byens gater. Så samlet Unguheo de av byens folk som enda ikke hadde latt Asaio ryggen, og sa: «Se, våre dager er over. Dambágins merke er tatt fra oss, og vårt land oversvømmes av nordens mørke. Vi må flykte sørover, for denne by skal legges i grus for aldri mer å gjenoppstå. Ta ikke med dere noe, men løp uten å se dere tilbake.» Så dro de sørover, mens Stjernenes by stod i flammer bak dem. Natt og dag flyktet de, men snart så de fienden komme som vinden etter seg. Da befalte Kongen at alle skulle bøye seg og rope på Asaios navn og på hans hjelp, for ødeleggelsen var nær dem alle. Den natten kom det et atter et lys fra øst, og høye menn i blått og gult gikk blandt dem og trøstet dem. De kom fram for Kongen og sa: «Dambeo ser din trofasthet, og vil hjelpe dere som søker der hjelpen er å finne. Se, vår makt skal verne dere på veien. Bryt nå opp, og reis like til havet i sør, til det land dere kaller Òninaioife. Der skal dere bygge en by som skal gi ly mot stormen fra nord.» Men Kongen svarte og sa: «Hvordan skal det gå til? Vi har flyktet i det vi står og går i, og vi har knapt med oss mat på reisen. Langt mindre har vi med det som trengs for å reise en by som er sterk nok til å stå imot fiendens hær.» Dambágins utsendte sa da: «Frykt ikke, for vi er med dere på veien. Samler mørke skyer seg over dere, skal vi dekke dere; vil jorden sluke dere, skal vi bære dere over; og truer fiendens spyd deres liv, skal vi slå det tilbake. Men dra snart, for Dambeo har bestemt at en tid er over og en ny i emning. Stjernenes by er ikke mer, og 3

4 Stjernenes trone skal aldri mere reises av noen av Yáidos ætt. Men når dere kommer til kysten i sør, skal dere bygge dere et vern for deres siste tid i dette land. For se, Dambeo sender dere av sted mot noe nytt.» Så brøt de opp og reiste videre. Om dagen sendte Dambágin en mektig storm mot fienden for å holde dem tilbake, og om natten kastet ville dyr og nattens redsler seg over dem. Da nå sinelebittene kom til det land i sør som kalles Òninaioife, sa Dambágins utsendte til Kongen: «Her er et land med mye stein. Bygg en by med murer mot nord, øst og vest, men som er åpen mot havet i sør. Byen skal ha fem tårn med vakter som aldri blunder, og i midten skal dere reise et høyt tårn til Asaios ære.» Kong Unguheo befalte da folket å begynne arbeidet med byen. Samtidig holdt alle engstelig utkikk etter fienden mot nord, men de så aldri noe på den tiden det tok å bygge byen slik det var befalt. Da kom Dambágins utsendt til Kongen og sa: «Pløy opp jorden for å dyrke den, høst av den frukt som Asaio så rikelig har strødd utover dette land, og bygg dere båter for å fiske i havet i sør. For vinteren som kommer vil være den hardeste siden menneskene trådte dette land under fot. Vær ikke bekymret for den, for vinteren er bare en prøve dere må igjennom, og store ting ligger enda foran den som vil vente.» Sinelebittene gjorde da som de var fortalt, og samlet seg et stort lager av mat og andre nødvendige ting før vinteren satte inn. Så sa Kong Unguheo til Dambágins utsendte: «Si oss nå hva vi skal gjøre når fienden fra nord snart kommer. For vi kan ikke kjempe mot både den og mot kulden, og havet er ingen venn i en sådan stund.» Dambágin sa: «Vær ikke bekymret, og frykt ikke, for vi skal stride for dere. For mens vinteren gnager på Mørket, ligger havet der som en åpen vei. Dette er Dambeos ord til dere: Bygg dere fem store skip, så mange som trengs for å bære dere over havet til det sted som blir dere vist. Skipene skal være to hundre aïna 3 lang hver, og bære tverrgående seil. Og hvert skip skal ha overbygg, som skal tåle den sterkeste storm.» Slik gikk det til at vinteren kom, og sinelebittene begynte å bygge de fem skip etter Dambágins befaling. Hele tiden holdt de fem tårn utkikk mot nord, men uten å se noe til fienden. Da sa en av sinelebittene til Kongen: «Det er underlig at fienden enda ikke har vist seg her, ja ikke siden flukten i vår har vi sett noe til dem. Kan det være slik at de har bestemt seg for å la oss være i fred? Hvorfor skal vi flykte fra våre fedres jord om det ikke er noe å flykte fra?» Kongen sendte da av sted ti modige menn som skulle dra nordover og speide etter fienden. De kom tilbake to dager senere, opprømte over det de hadde sett. For se, et stort mørke dekket alt land nord for dem, og de kunne ikke telle den veldige hær 3 aïna: Ukjent måleenhet som ikke fines omtalt i noen andre kamiske tekster. 4

5 som stod oppmarsjerte med ansiktene vendt mot sør, som om de ventet. Da sa Kongen til Dambágins utsendte som var der hos dem: «Si oss hva dette betyr, for underlige nyheter er dette. Hvorfor kommer ikke fienden over oss, men velger å vente?» Dambágins utsendte sa da: «Sanelig sier jeg til dere alle: Fienden er ikke alene Ôïnalos Eônosyceï, men Ushali er med dem. De venter på at det som hindrer dem skal bli tatt bort. For i lang tid har Dambágins merke holdt dem på avstand fra dere, men tiden løper fort, og snart tas merket bort. Ushali søker å slette Asaios navn fra jordens overflate, og derfor hates dere så sterkt. For dere er de siste som bærer Asaios Lov med seg, og som er tro mot Han som en gang skapte himlene og jorden. Men se, snart er vinteren over, og da må det skje som er bestemt før vår tid. Mørket vil flomme over landet, og da må dere være reist. For dere er de siste av stjerneætt og de første av Alemas 4, og dere skal bli tallrike som himmelens stjerner.» Hele folket arbeidet dag og natt med de store skipene, og da de endelig var klare til å dra, sa Kong Unguheo til alt folket: «Se, vår fiende kommer stormende mot oss fra nord, og undergangen er nær. Skynd dere, og last skipene med alt dere har kjært. Sett seil mot vest, og Dambéo skal lede oss til vårt nye land.» Så skyndte de alle seg med å laste båtene, mens de første av fiendens hær stormet mot byens murer for å bryte dem ned. Da alt var klart, og alle var kommet ombord, satte de seil, og en veldig vind fra øst drev dem i sikkerhet vestover, mens Mørket brøt inn over byen og la den i grus og aske. Men ingen fiende kunne nå Sinelebads siste Konge, som lik Bólioniaeas forlot det gamle land for å søke noe nytt. 4 «de første av alemas (ætt)»: Her dukker for første gang i noen skrifter ordet alema som egenavn opp. Hensikten er selvsagt å understreke at de alemiske folk er direkte etterkommere av sinelebittene. 5