Kabler i kommunal veggrunn hjemmel for å kreve gebyr? Advokatene Kristin Veierød og Aslak Førde
Bakgrunn - Flere kommuner har fastsatt instrukser/ retningslinjer som pålegger gebyrer knyttet til fremføring av kabler i offentlig vei - Herunder: - «Kontrollgebyr» - knyttet arbeidsvarsling/kontroll av utført arbeid - «Forringelsesgebyr» knyttet til mulig økt vedlikeholdsbehov
Angitt hjemmel for kommunale retningslinjer m.v. Gjennomgått instrukser og retningslinjer for Oslo, Bergen og Trondheim Samtlige kommuner viser til vegloven 32 og 57 I tillegg viser Oslo og Trondheim til at de foruten hjemlene i vegloven «som formell eier av vei- og gategrunn har adgang til å stille krav og vilkår» Fremgår ikke uttrykkelig av Oslo og Trondheims retningslinjer om gebyrene er ment hjemlet i vegloven eller eierrådigheten
Vegloven - Vegloven 32 - Forbud mot etablering av ledninger i veg og 3 meter fra vegkant uten tillatelse - Vegloven 57 - Forbud mot graving i vegens eiendomsområde uten tillatelse - «Ja» - bestemmelser (jf. blant annet Rt. 2008/1110), men vegmyndigheten kan stille saklige og forholdsmessige vilkår - Forholdet mellom bestemmelsene - Gis i praksis tillatelse etter 57 samtidig med tillatelse etter 32-57 «ikke viet oppmerksomhet» i forskriftsarbeidet
Langvarig praksis med standardvilkår - Vegloven 32 - Forarbeidene (Ot.prp. nr. 53 (1961-62): - «og det må påses at grunnen disponeres slik at trafikken ikke blir påført unødige vanskeligheter og at vegvesenet ikke får unødige utgifter» - Vegvesenets «blankett 66» ; ingen bestemmelser om de omstridte gebyrene - Kommunenes «blankett 66- vilkår» har fremgått av graveinstrukser/retningslinjer - Utgangspunktet: Saklige og forholdsmessige vilkår gyldige - Sikker rett: Veieier kan ikke gjennom vilkår for tillatelsen sikre seg økonomiske fordeler
«Forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs offentlig veg» - Forskriftshjemmel innført ved lovendring i 1995, jf. 32 tredje ledd - «Departementet gir nærare føresegner om utgiftsdeling og sakshandsaming i samband med løyve etter denne paragrafen og 30» - Skulle erstatte blankett 66 mv. og sikre større likhet - Ot.prp. Nr. 60 (1994-1995) : Etter departementets syn bør slike vilkår/retningslinjer heller gis i forskrifts form. Slike forskrifter vil erstatte vegsjefens vilkår for løyve til å legge ledninger på vegens eiendomsområde, og medføre sparte kostnader og administrativt arbeid, samt sikre en større likhet i behandlingen av de enkelte ledningseiere» - Forskriftshjemmel for å regulere utgifter - ikke hjemmel for å sikre inntekter
Nærmere om forskriftsarbeidet - Vegdirektoratet sendte forslag til forskrift på høring i 2007 - Foreslo standardiserte kontrollgebyrer og forringelsesgebyrer gjennom en såkalt «kostnadsmodell» - Foreslo at forskriften ikke skulle omfatte kommunal veg - Kostnadsmodellen møtte motstand hos ledningseiere - Flere høringsinstanser mente forskriften burde omfatte all off. veg
Nærmere om forskriftsarbeidet - Nytt forslag fra vegdirektoratet i 2010 (direktoratets brev av 09.09.2010): - Forskriften foreslås å gjelde for all offentlig veg, også kommunal - «Bakgrunnen er at den klargjøringen og likebehandlingen mm. som en forskrift vil gi styrkes ytterligere av at all offentlig veg er omfattet» - Kostnadsmodellen tatt ut av forskriftsutkastet - «Denne kostnadsmodellen representerte noe nytt i høringsforslaget i forhold til dagens praksis for riksvegmyndighetene. I forslag til forskrift er ikke denne kostnadsmodellen videreført i denne omgang, dvs. at man velger å videreføre dagens praksis med å ikke kreve disse kostnadene dekket» - Kan kommunene likevel stille gebyrbetaling som vilkår for tillatelser?
Etter vegloven - Ikke hjemmel for avvikende standardvilkår generelle gebyrer slik kommunene legger opp til i sine generelle instrukser/retningslinjer - Standardregler er forskrift - forskriftshjemmelen ligger i departementet - I strid med formålet med forskriften om likebehandling - Vegdirektoratets brev til departementet: - Ev. avvikende vilkår må være konkret og saklig begrunnet - Ev. gebyrer må kreves på «annet grunnlag» enn vegloven
Etter vegloven - Vegdirektoratets brev punkt 5: - «Siden vegloven i dag ikke har hjemmel til å ta gebyr for saksbehandlingen/behandlingen, legger vegdirektoratet til grunn at kommunen gjør dette ut fra annet regelverk og antar det primært er planog bygningsloven. Det samme gjelder gebyr for arbeidsvarsling og forringelse av vegkapitalen» - «Selv om en går vekk fra kostnadsmodellen i forskriften til 32, så fratar dette ikke kommunene den mulighet til å praktisere gebyrer med hjemmel i annet regelverk, som allerede benyttes.» - Verken vegloven 32 eller 57 hjemler standardiserte gebyrer - Forskriften 16 og 17 regulerer noen type utgifter/erstatningsansvar
Annet regelverk? - Plan- og bygningsloven? - 33-1 «Kommunestyret selv kan gi forskrift om gebyr til kommunen for behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og attester og for andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre, herunder behandling av private planforslag. - Gjelder kun plikter og oppgaver etter plan- og bygningsloven - Norsk lovkommentar - «Plikter som er pålagt kommunen etter andre lover enn plan- og bygningsloven kan ikke gebyrbelegges med hjemmel i denne bestemmelsen.» - Gir ikke hjemmel for f.eks. forringelsesgebyr og kontrollgebyr ved behandling av gravesøknader etter veglovgivningen. - Uklart i hvilken utstrekning kommunene rent faktisk krever søknad etter plan- og bygningsloven ved graving i offentlig veg.
Gebyrplikt med hjemmel i kommunens eierrådighet? - Alminnelig rettslig utgangspunkt: - Avtalefrihet: En eiendomseier kan stille krav for å tillate graving - Alternativet er å skaffe tillatelse gjennom ekspropriasjon - Kommunen som grunneier har også krav på erstatning for påvist tap - Unntak for offentlig vegareal? - Lovgiver har gitt regler for arealet i egen lov. Eiendomsområde regulert i 57 - I hvilken utstrekning kan eierrådigheten benyttes ved siden av? - Foreligger ingen prinsippavgjørelse om dette - Lovavdelingens uttalelse i sak JDLOV-1985-3110 tilsier at kommunens adgang til å påberope seg eiendomsrett som grunnlag ved siden av veglovens regler er underlagt begrensninger
Lovavdelingens uttalelse Jdlov-1985-3110: - «Spørsmålet blir om eiendomsretten til grunnen (vegen) kan anses som et rettsgrunnlag som kan begrunne avslag på en søknad om gravetillatelse (eventuelt at tillatelse gis på vilkår) eller om eiendomsretten kan gi kommunen kompetanse til å forby bruk av kommunal eiendom til utbygging av kabelnettanlegg.» - Når det gjelder adgangen til å avslå søknader om gravetillatelse etter vegloven 32 og 57 annet ledd, må det være rimelig klart at kommunens eiendomsrett til grunnen ikke kan tjene som et eget rettsgrunnlag for avslag (eller innvilgelse av tillatelse på vilkår). Vi viser her til at det må være de hensyn som kan utledes av vegloven som setter grenser for kommunens adgang til å avslå søknad om gravetillatelse. Det samme må gjelde for kommunens adgang til å sette vilkår for gravingen. Innenfor rammen av kommunens skjønnsmyndighet ligger det derfor å vurdere f eks hensynet til trygg ferdsel, vedlikehold, vegutvidelser. Andre hensyn enn de som er relevante etter vegloven må anses som utenforliggende ved behandling av søknaden om gravetillatelse. Dersom kommunen velger å avslå en søknad om gravetillatelse (eller stille vilkår) under henvisning til sin eiendomsrett til grunnen, innebærer dette at kommunen setter seg ut over den rådighet over veggrunnen som lovgiver gjennom vedtakelsen av vegloven har gitt kommunen».
Oppsummering Verken vegloven, plan- og bygningsloven eller privat eiendomsrett gir grunnlag for standardiserte gebyrer med sikte på utgiftsdekning på kommunens hånd Kan ikke utelukke at kommunen med hjemmel i vegloven eller eierrådighet kan sette vilkår om utgiftsdekning i enkelttilfeller basert på en konkret vurdering av det aktuelle graveprosjekt. Utgiftene må konkretiseres og sannsynliggjøres 12. oktober 2015 14