RAPPORT FRA PROSJEKT..det våre barns skal være Fredtun Folkehøyskole BAKGRUNN FOR TILTAKET Mange etablerte institusjoner som gjennom generasjoner har vist sin bærekraft og betydning for mye av det vi forbinder med norsk kultur og samfunnsliv, befinner seg i dag i en presset situasjon med tanke på nyrekruttering. Dette gjelder store deler av norsk organisasjonsliv, politiske partier, frivillige organisasjoner og ikke minst kirken. Den selvsagte plassen disse institusjonene en gang hadde som sosialt lim i samfunnet og som konstituerende for det vi i vid forstand forbinder med norsk kultur, kan ikke lenger tas for gitt. Det er mange grunner til dette, og noen kan vi komme tilbake til. Enkelt sagt ser det ut som disse institusjonene er i ferd med å framstå som tapere når det gjelder å få ungdom i tale. Dette handler ikke først og fremst om å opprettholde institusjonene for deres institusjonenes egen del. Kanskje må en også innse at noen av dem rett og slett har hatt sin tid. Men poenget er likevel at et demokratisk og humanistisk samfunn slik vi har kjent det i vårt land er avhengig av at visse grunnverdier overleveres til nye generasjoner ungdom. Og det er som bærere av verdier som demokrati, solidaritet, humanisme og i vår sammenheng, også tro, at disse institusjonene gjennom generasjoner har vist sin berettigelse. Å overlate verdiformidlingen til tilfeldige aktører i det stadig mer internasjonale medie-markedet, vil ikke sikre disse fellesskapsverdienes plass i vårt samfunn for framtida. Fredtun Folkehøyskoles utgangspunkt var at vi, som andre folkehøyskoler, etter hvert står i en særstilling med tanke på kommunikasjon med ungdom, hvis en da selvsagt ser bort fra media. Det er ikke bare vår tradisjon med det levende ordet, samtalen og vekten på det helle mennesket som gir oss særlige forutsetninger i så måte. Også skoleslagets tilpasningsdyktighet i forhold til moter og trender, forhåpentligvis uten tap av egen identitet, har også gitt oss en spesiell kompetanse innen kommunikasjon med dagens ungdom. Og i motsetning til mange andre kommunikatører i ungdomsmarkedet som stort sett fokuserer på individuell lykke og materialisme, har folkehøyskolen ennå tradisjoner og forutsetninger som gjør at vi enda kommunisere velprøvde verdier som fellesskap, omsorg, humanitet, ansvar osv. inn i ungdomskulturen. Disse to utgangpunktene lå til grunn da vi på Fredtun begynte å tenke at folkehøyskolen faktisk sitter på en kompetanse som norske kulturinstitusjoner, kirker, organisasjonsliv og politiske miljøer ser ut til å trenge, om de ønsker at også nye generasjoner skal slutte opp om de fellesverdiene som disse samfunnsbærende institusjonene representerer.
MÅL Å bevisstgjøre folkehøyskolepersonalet på den kommunikative kompetansen de faktisk har. Å etablere et aktivt samarbeid med ungdom som selv er i en formidlingssituasjon. Å etablere kontakter med samfunnsinstitusjoner, organisasjoner og kirker, med tanke på erfaringsformidling og undervisning om kommunikasjon med ungdom. Gjennom møte med kristne ungdomskulturer bevisstgjøre til refleksjon rundt hvordan ungdom tenker. Å arrangere et prosjektkurs for en gruppe ansatte i den norske kirke, der ungdom og formidling skulle være tema. Å kunne tilby lignende kurs for andre organisasjoner og grupper i norsk samfunnsliv, på grunnlag av de erfaringene vi gjorde på prosjektkurset. RAMMEFAKTORER Samfunnsmessige rammefaktorer Til langt ut på 1970-tallet var samfunnet preget av tydelige strukturer. Respekten for autoriteter og en klar innebygd oppfatning av egen plass i systemet var to av kjennetegnene. Som barn og ungdom visste man at man hadde de fleste over seg i systemet; foreldre, læreren, presten, de gamle; ja. Alle andre voksenpersoner også. Dette ga gode muligheter for å opponere, samtidig som det ga klare (og trygge) rammer å forholde seg til. Den hierarkiske samfunnstrukturen var også uttrykk for en helhetstenkning. Denne helheten var knyttet til et felles mål, et mål som var overordnet det enkelte individ. All undervisning og organisert arbeid med barn og ungdom bygde opp under en felles idè. Idrettens hovedmål var en sunn sjel i et sunt legeme for alle, Oslo-frokosten på 60-tallet skulle bedre folkehelsa, Gerhardsens gjennoppbygging av landet var overordnet den enkeltes behov for stor materiell velstand. Politiske studiesirkler skulle skolere folk i demokrati. NRK, både radio og TV, var en svært viktig faktor i denne bevisstgjøringsprosessen i det norske folk. Og en får vel også tro at folkehøyskolen ga sitt bidrag i denne nasjonale verdidugnadstiden. I skarp kontrast til slike viktige fellesskapsverdier står for eksempel helsa til dagens barn og ungdom og den svimlende rikdommen som noen få idrettsfolk oppnår, mens massene passiviseres som konsumenter med èn funksjon, å finansiere ekstremferdighetene til toppidrettutøveren. Bare for å nevne ett eksempel på hva vi har mistet ved å flytte fokus over på individuakisme i stedet for fellesskap. At enkelte også måtte ofre alt for mye på fellesskapets alter, skal man heller ikke legge skjul på. Både i politikk, kirkeliv og samfunnsliv har mange i denne tiden opplevd vanskeligheter, fordi de valgte å være tro mot seg selv. Og det er vel også, når sant skal sies, slik at nazistenes og
kommunistenes taktfaste marsj neppe ville vært mulig uten at man satte fellesskapets interesser over individets. Så til syvende og sist har det svært lite for seg verken å forherlige eller felle moralske dommer over en tid som var. Å ha sterke moralske meninger om ting som ble gjort i god tro av mennesker som bare var barn av sin tid, er en form for etterpåklokskap som andre heller får drive med. Det store skillet kom med fremveksten av informasjonssamfunnet, med flerkanal-tv og etter hvert internett. De få og samlende informasjonskanalene og møteplassene ble supplert, og etter hvert erstattet, av et stort mangfold av informasjon og informasjonskanaler. Enkeltindivider forholder seg til informasjon, verdier og ideer ut fra valgfrihet og hva en selv ønsker å bruke tid på. Den samlende og bærende samfunnsideen er erstattet med et mangfold av strukturer, ideer og verdier. Resultatet er en pluralisme som gjennomsyrer alle sammenhenmger, det være seg familien, bygda, storsamfunnet og kirken. I sammenhenger som tidligere var preget av sterke uttalte normer, for eksempel i kirken, vil denne samfunnsutviklingen selvsagt representere et problem. Individualisering er en kjent og merkbar konsekvens av denne utviklingen. Individets frihet og behov overordnes helheten og fellesskapets behov. I den grad dette gjør at mennesker våger å ha egne meninger og stå for disse, er jo dette helt klart en positiv ressurs som vi må kunne applaudere, og som folkehøyskolen alltid har verdsatt. De negative konsekvensene av en slik form for selvrealisering vil jo da være at færre ser nødvendigheten av å realisere de små og store fellesskapene vi som sosiale vesener også har bruk for. Bare tenk på hvor viktig politisk arbeid er for det vi forbinder med demokrati, eller hvor viktig kirken er for oss når vi opplever kriser eller på andre måter har behov for den (bryllup, begravelser, sorgarbeid etc). Dette står jo etterhvert i skarp kontrast til den tid og innsats vi som enkeltmennesker investerer i både politiske og kirkelige fellesskap i vår tid. (Se på medlemstallene i politiske organisasjoner, valgdeltagelsen eller kirkebesøket en vanlig søndag!) Valgfriheten på verditorget er også gjennom mediesamfunnet blitt nærmest grenseløs. Tilgangen på informasjon og underholdning er så stor at det er umulig å få med seg alt. Vi må velge! Og velge bort det meste! Underholdningsverdi og kommersialisme styrer disse valgene i stor grad, og vesentlige verdier kan gå tapt fordi verdiformidleren rett og slett ikke har kapital nok til å få fram sitt budskap i denne mediavirkeligheten. Kirken rammes i høy grad av dette. En fragmentert virkelighetsoppfatning blir ofte en konsekvens av denne valgfriheten. De helhetlige strukturene i familien, bygda, foreningen, menigheten erstattes av passiviserende enveis-kommunikasjon via media. Verdien av å tilhøre et sosialt nettverk kan ikke erstattes av nettverksbygging via nettet. Vi er skapt for fellesskap med andre, og en slik utvikling gjør oss sakte men sikkert grunnleggende ensomme. Dessuten er summen av informasjon og opplevelser en 17-18 åring har fått med seg i dag kan være enorm på enkelte områder, i forhold til den begrensede, men livsnære og praktiske kunnskapen som tidligere generasjoner fikk med seg i løpet av et langt liv. Vi gjør våre valg ut fra lyst, og ikke ut fra en gammeldags pliktfølelse lenger. Å gå i kirken eller stemme ved valget er for eksempel ingen selvsagt ting. Folk gjør rett og slett det de har mest lyst til, ofte i et kortsiktig tidsperspektiv. Våre valg styres i liten grad av hva slags samfunn vi ønsker for våre barn i framtida. Om vi ønsker at neste generasjon skal leve i et kristent og demokratisk
Norge er underordnet det faktum at vi rett og slett har mer lyst til å gjøre noe morsommere på valgdagen eller søndag formiddag enn å stemme eller gå i kirken. Et økende og mer spesialisert kunnskapsbehov er også et resultat av informasjonssamfunnet. Vi tror at dette for det første vil redusere forståelsen for helheter og sammenhenger. I tillegg vil det berede grunnen for nye klasseskiller, basert på teoretiske ferdigheter. Det skal ikke mye fantasi til å forestille seg at mange ungdommer vil få redusert sin opplevelse av egenverdi i et slikt elitesamfunn. (Bare i Vestfold Fylke er nå 900 elever i videregående-alder på oppfølingstjeneste fordi de detter ut av det alt for teoretiske grunnkurset, selv på praktiske linjer) Hvis en skjematisk skal sammenligne Industrisamfunnet (Før 1970) med Informasjonssamfunnet ville noen av de viktigste utviklingstrekkene være: Industrisamfunnet Informasjonssamfunnet FRA Realisering av fellesskap TIL Individrealisering FRA Felles nasjonale verdier TIL Individuelle verdier, basert på selektiv globalisert påvirkning FRA Tros- og menighetsfellesskap TIL Privatisert tro FRA En åndelig kultur (kunst, litteratur,oa) TIL En materialistisk kroppskultur FRA Aktiv deltagelse i fellesskapet TIL Passivt mottak av inntrykk FRA Enkel praktisk kunnskap TIL Klassedelt kunnskapssamfunnsamfunn Teknoti som menneskets Herre, er et framskritt til det verre! Piet Hein At mye av denne utviklingen på mange måter representerer et tilbakeskritt for mennesket som kulturelt, sosialt og moralsk vesen er vel ikke Piet Hein alene om å mene. At mange også kommer til motsatt konklusjon er heller ikke rart, avhengig av hva man legger vekt på. Men det som uansett er et faktum, et at denne utviklingen representerer svært store utfordringer for bevegelser som er avhengig av å formidle viktige verdier til neste generasjon. Vi har valgt å konsentrere oss om kirkens behov for å formidle verdier som for den, og etter vår mening, også for samfunnet er grunnleggende. Da tenker vi både på kultur, etikk, moral, fellesskap og tro. Kirkens rammefaktorer Kirken i Norge har i over 1000 år vært en av de viktigste formidlere av vesentlige verdier som fellesskap, moral, etikk, kultur og tro. Fra og ha vært den store maktfaktoren i middelalderen, måtte den tilpasse seg det nye verdensbildet som kom med rennesansen. Dette skjedde selvsagt ikke uten kamp. Også 1700-tallets opplysningstid, Darwinismen på 1800-tallet, psykoterapien og andre vitenskaper ved starten av 1900-tallet ga også kirken mye å bryne seg på. Noe avskalling ble det nok, både til frie kirker, organisasjoner og til mer humanistiske livsanskuelser, men i det
store og hele var kirkens plass i folkedypet rotfestet til langt ut i forrige århundre. Så det er grunnlag for å si at kirken til langt ut på 1950-tallet var en av søylene i konstitueringen av det vi forbinder med forståelsen av en norsk kultur. Inntil for bare 50 år siden var altså dens sannheter relativt udiskutable, og de som evt. mente noe annet var rimelig marginaliserte. Forandringen for kirken har skjedd over noen ti-år, men det var vel særlig på 70-tallet en begynte å merke en økt tendens til utmeldinger, noe som etter hvert gjorde at kirken kom på defensiven. Det ble viktig å tilpasse seg til den nye tiden. Denne tilpasningen ga seg flere utslag: 1. Nye kirkebygg som skulle legge til rette for aktivitet, et sted å være, de såkalte arbeidskirkene. 2. En politisk bevissthet blant nyutdannede prester ga seg utslag i en sterk vektlegging på sosialetikk i forkynnelsen. Kanskje på bekostning av folks åndelige lengsel. 3. Sterk vekt på sosialt samvær fortrengte over tid vekten på forkynnelsen. Bordtennis er gøy, andakt er kjedelig. 4. Gudstjenestebesøket gikk ned, samtidig som servicekirken vokste fram, synliggjort gjennom dåp, bryllup, begravelser. Vi trenger kirken, som vi trenger brannvesenet; først når det brenner, for å sitere en prest. 4. Den politiserte kirken, definert ut fra samfunnets nytteverdi, ble tydeligere. Anfektelsen av kirkens eget mandat gjør at politikerne mer enn før kan bestemme hva kirken skal brukes til. Dermed opplever kirken at den på mange måter har en mer sentral plass i samfunnet enn før, når den kan brukes ut fra samfunnets premisser og behov. Det er nok å nevne kirken som varmestua som fylles til trengsel, når en eller annen katastrofe har rammet. Eller kirken som fylles før jul når kapitalkreftene tilbyr julekonserter med store artister, som frister menighetsrådene over evne til å fylle opp slunkne kasser og kirkebenker. Og til å skape en slags følelse av at folk fortsatt bruker og er glad i kirken sin. Mye vanskeligere har kirken for å få gjennomslag når den opererer kun ut fra eget mandat, uten å skjele til hva andre mener den bør gjøre. Dette synliggjøres ved bla: Lavere gudstjenestebesøk. Mange nekter kirkelig konfirmasjon Store problemer med rekruttering av frivillige ledere til barne- og ungdomsarbeid. Lite eller ingen oppslutning fra ungdom mellom 16 og 30 år. Dette siste må for kirken selv være en alarmerende situasjon om en tar i betraktning at det er denne aldersgruppa som skal drive kirkelig arbeid i framtida. Det er heller ikke mye som taler for at ungdom som er ferdig med utdanningen sin og etablerer seg, på et senere tidspunkt vil vende tilbake til aktivt kirkelig arbeid. Dermed ser en at kirken i løpet av de siste 50 årene har gått fra å være en sentral faktor i norsk samfunns- og kulturliv til selv å bli en marginalisert størrelse, vel og merke når den opererer på egne premisser. Fredtuns utgangspunkt, som sikkert kan anfektes, er at det ikke dermed først og fremst er kirken som er kommet på defensiven. Det som trues er mange av kirkens verdier og grunnholdninger som samfunnet vårt er avhengig av som en motvekt mot kapitalistiske og individualistiske verdier
som formidles med langt større tyngde og effektivitet i dag. Vi tenker på verdien av å knytte sine liv opp mot et fellesskap, betydningen av verdier som etisk refleksjon, omsorg, trygghet, solidaritet, menneskeverd og det å ta folks religiøse behov på alvor. Det siste er ikke minst viktig i en tid da en opplever stor interesse for åndelige spørsmål og der markedet nettopp på dette området oversvømmes av sjarlataner. Her har kirken noe gammelt og velprøvd å tilby. Hvis den bare finner arenaer og kanaler til å nå fram til folk. Og hvis den selv ønsker å vektlegge sitt åndelige mandat! Dagens situasjonsbeskrivelse av kirken gjelder også for mange etablerte frikirker og kristne organisasjoner av forskjellig slag. Unntaket er muligens en del av de nyere karismatiske kirkene og fellesskapene, som ser ut til å ha vist en større evne til å kommunisere og inkludere nye folk enn det de etablerte fellesskapene har klart. Her bør det være lærdom å hente også for oss innefor det trygge, velprøvde lutherske. Folkehøyskolens rammefaktorer Fredtun har, som folkehøyskole, i over 80 år hatt elever i aldersgruppen 17-20 år, de siste år med en gjennomsnittsalser på 19,5 år. Vi forutsetter at dette har gitt skolen en ikke ubetydelig kompetanse innen ungdomskultur og kommunikasjon med ungdom. Fredtun har som folkehøyskole to hovedrøtter: 1. Den grundtvigianske folkeopplysningstanken fra 1800-tallet med stor vekt på Samtalen som pedagogisk virkemiddel, troen på Det Levende Ordet som medium, betydningen av Allmendanning gjennom begrepet Det Hele Mennesket, verdien av å ta den enkelte elevs historie og forutsetninger på alvor samt betydningen av å skape et godt sosialpedagogisk miljø. 2. Den andre tradisjonen vi står i er Den Evangelisk Lutherske Frikirke, innenfor den kristne ungdomsskolebevegelsen, der formidlingen av de kristne grunnverdier sto sentralt. Å kalle unge mennesker til engasjement, tro og aktiv tjeneste var sentrale begreper i denne tradisjonen. Fredtun opplever at disse to tradisjonene utfyller hverandre på en god måte. I respekt for den enkeltes integritet kan man møte eleven med et sett med vesentlige grunnverdier, der også tro og livssyn hører med. Vi tror denne sunne spenningen har gitt oss gode forutsetninger for å kommunisere tro og verdi-spørsmål til ungdom på en slik måte at en lar den unge være i dialog både med seg selv, andre mennesker og Gud. Gjennom så forskjellige virkemidler som kunst, drama, musikk, skjønnlitteratur etc knytter man trosdimensjonen til det virkelige livet og det hele mennesket. Fredtuns linjetilbud er allsidig sammensatt innenfor to hovedområder: Samfunnsfaglige linjer Kreative fag -Solidaritet -Interkulturell kommunikasjon -Idrett med bistand -Bilde, Form og Farge -Tre og Design
-Søm og Skredderi -Drama -Musikk Skolen har lærere har god kompetanse, både utdanning og praksis, innenfor disse fagområdene. Flere av lærerne dekker også flere av disse fagfelten. I tillegg til linjene er undervisningen på Fredtun organisert i ca 80 moduler, noe som stiller store krav til lærernes kunnskapsbredde og fleksibilitet. Dette modulsystemet har fungert svært godt de fire årene vi har praktisert det. Bygningsmessig er Fredtun en moderne skole, med internatbygg for over 100 elever, og tilrettelagte klasserom for den fagplanen vi har. Skolen har en stor forsamlingssal med plass til 600 mennesker, et mindre auditorium med plass til 120 samt mange klasserom/grupperom. Dramarom med egen scenerigg og velutstyrte verksteder inngår også. Fredtun ligger i Stavern ved Vestfoldkysten, noe som gjør skolen til et særlig attraktivt kurssted i sommerhalvåret. Her er rike muligheter til maritime aktiviteter, bademuligheter og turer både i kyst- og skogsterreng. Området er også rikt på historie; Det er nok å nevne Kaupang, de mange 1100-tallskirkene, Verftet og Citadellet fra 1700-tallet og Minnehallen, monumentet over de falne under verdenskrigene. Disse omgivelsene gir skolen et rikt tilfang både av lokaliteter og historie å spille på i forhold til undervisning, så vel for helårselever som for kortkurselever. Fredtun har tidligere hatt samarbeid med Den Norske Kirke både gjennom ansvar for konfirmantundervisningen i Tanum og Berg menigheter og tidligere kurs for kirkelige ansatte, så vel i Den Norske Kirke som i vår egen eierkirke, Den Evangelisk Lutherske Frikirke. INNHOLD OG ARBEIDSMÅTER Samtaler med representanter for Den Norske Kirke Arbeidet startet med at Fredtun hadde innledende samtaler med representanter for Den Norske Kirke; ved prester i aktiv tjeneste, diakoner og ansatte på bispedømmekontoret i Borg for å høre hva slags utfordringer de opplevde i sitt arbeid. Alle var klare på at den største utfordringen for Kirken i dag er å få unge mennesker i tale med tanke på å inkludere dem i aktivt kirkelige arbeid. Kirkens representanter var i utgangspunktet opptatt både av barne og ungdomsarbeidet, og ønsket å gi fokus til begge deler. Gjennom samtalene ble det etter hvert klart at de to målgruppene barn og ungdom, for ikke å si unge voksne har vidt forskjellige behov og at det er viktig å spisse tiltakene mot hver av disse gruppene. Kirken har gjennom sin dåpsopplæring og konfirmasjonsundervisningen en mulighet til å kommunisere med de under 15 år. Det kom fram at det først og fremst er aldersgruppen over 15 år som mangler de naturlige berøringspunktene med Kirken. Også fordi Fredtun som folkehøyskole har mest kompetanse på denne aldersgruppen, ble det til at vi valgte å fokusere på
ungdom i slutten av tenårene. Mange mister kontakten med kirken etter konfirmasjonen, og de som fortsatt har kontakt etterpå mister den ofte når de i forbindelse med studier flytter til andre deler av landet. Dette aktualiserer at folkehøyskolealderen (19 år) er svært viktig. Forslag til kursopplegg..det våre barns skal være Med utgangspunkt i den første samtalen arbeidet tre av lærerne ved Fredtun fram et forslag til kursopplegg som kunne brukes som et slags Pilotprosjekt-kurs for kirkelige ansatte. Tanken var å høste erfaringer fra et slikt kurs som gjorde at vi kan tilby lignende kurs til andre deler av kirkelandskapet først og fremst, men også til andre organisasjoner og institusjoner som arbeider med verdiformidling til ungdom. I prosessen var det naturlig å ha med noen av skolens egne ungdommer. Vi valgte å ta utgangspunkt i den gamle Luther-salmen Guds ord det er vårt arvegods, det våre barns skal være. Den første strofen har en naturlig todeling som fanger opp kirkens historiske mandat, å forvalte evangeliet samtidig som det overleveres til neste generasjon. Kurset burde også avspeile den spenningen som ligger mellom disse to linjene. Guds ord det er vårt arvegods I dette ligger å se tilbake på hvordan kirkens budskap har overlevd fra generasjon til generasjon. Samtidig som en drøfter hva som hva arvegodset faktisk er. Det må være viktig å skille mellom hva som faktisk er arvegodset og hva som er den kulturelle innpakningen som kirken til enhver tid har gitt det. Det må være viktig at vi som i dag utgjør kirken, kan slippe taket i noe av den kulturen som kanskje har hatt sin tid, og som i dag mer fungerer som et hinder for kommunikasjon. det våre barns skal være Her ønsket vi, så dramatisk som mulig, å skissere et framtids-scenario. Hvor vil kirken være om for eksempel 20 år, med den oppslutningen og det aldersgjennomsnittet som er i kirken i dag? Må vi ikke da være villige til å gi slipp på de kulturbestemte begrensningene som både musikken, gudstjenesteformen og til og med kirkebyggene representerer, hvis det viser seg å være nødvendig. Har vi egentlig noe annet valg enn å gå inn på de unges premisser, enten vi liker det eller ikke, så er det de som skal forvalte arvegodset i neste generasjon, og da må de også få en sjanse til å gjøre det til sitt eget. Dette var noe av det vi ønsket å utfordre de kirkelige ansatte på. Vi ønsket også å trekke inn mest mulig ungdommer som selv hadde etablert seg i egne menighetslignende fellesskap på utsiden av de etablerte kirkene. Tanken var å bruke dem som lærere for kirkens ansatte for å formidle hva troen betyr for dem og hva som var viktig når de skulle finne sine kulturelle uttrykk for dette arvegodset. Et element som også var vesentlig var å gjøre opplegget for de kirkelige ansatte så praktisk som mulig. Som vi skal komme tilbake til er lek og kreativitet noe av det som kjennetegner dagens ungdom, og dette ønsket vi å legge vekt på gjennom maling, drama, musikk, skulpturelle uttrykk og tekst.
Planleggingsmøte med kirkens ansatte Bispedømmerådet i Borg bispedømme responderte svært positivt på forslaget vårt, og med noen små justeringer gikk vi i gang med planleggingen. En av justeringene var å få inn et moment av hvile og meditativ rekreasjon i kurset, noe som ble ivaretatt av et nytt gudstjenesteopplegg, Kristus-kransen. Planlegging med SUB-Church Noe av det mest lærerike med hele prosjektet var møtet med ungdommene fra det alternative menighetsfellesskapet Sub-Church i Oslo. Tre av lederne der, Emil Nikolaisen, Asle Ekrem og Andreas Hegertun ga mange bidrag til en beskrive av dagens åndelig ungdomskultur. Alle er i begynnelsen av 20-årene, kommer opprinnelig fra forskjellige kirkesamfunn og har lederoppgaver i Sub Church. De er sentrale i den alternative kristne musikkfestivalen, DPfestivalen og har bl.a. ansvaret for den kristne gateavisa Black & White som deles ut gratis på gata og Videregående skoler i Oslo. Disse tre formidlet sider av et ungdomsmiljø og en ungdomskultur som nok står nokså fjernt fra den etablerte kirkelige virkelighet i dag, men som kirken som forvalter av arvegodset er nødt til å forholde seg til i dag. Det er naturlig å ta med noe av det de vektlegger sterkest: 1. Total akseptasjon Ungdommene legger stor vekt på å bli aksepter, som skapt av Gud, med alle de evner, anlegg og uttrykksbehov man har. Dette er en utfordring til fellesskap som kirken, der mange kulturbestemte føringer er lagt opp gjennom århundredene. Ett hvert kristent fellesskap som skal oppleves attraktivt for ungdom må ikke henge igjen i gamle kulturbestemte ytringer, men være åpne for det som rører seg i tiden. Dette lyder selvsagt, men disse ungdommene minte oss om at de nå får akkyrat de samme impulsene som annen ungdom, og derfor beveger seg i det samme kulturelle landskap som all annen ungdom, uavhengig av hva de tror på. O for de av oss som opplevde skille mellom den kristne og den sekulære kulturen for ikke mer enn 30 år siden, er dette en ny virkelighet. Emil Nikolaisen (23 år), som for øvrig spiller i det nye punkebandet Silver, uttrykte dette slik: For meg er det viktig å være sann mot seg selv, uansett hva folk forventer eller krever. Om du har noe du drømmer om å gjøre, men ikke vet om noen som har gått den veien før deg, er det desto viktigere å begynne å gå. En må våge å være påståelig, våge å tro på den en gjør. Jeg tror at jeg ha fått evnene mine fra Gud, og jeg har ingen grunn til å krype, ingen grunn til å unnskylde meg. Ikke for noen. 2. Kreative uttrykk At denne kristne ungdomskulturen legger vekt på et bredt spekter av kreative uttrykk, kommer som en naturlig følge av det første punktet. Den gamle hensiktsmessighets-tenkningen rundt kirkens kulturelle uttrykk må revurderes. Uttrykkene må få sin egenverdi som noe mer enn bare et middel for forkynnelse. I Sub Church-miljøet er derfor ekstreme uttrykk innen drama, bildende kunst, skulpturer, tatoveringer og piercinger også kulturelle kjennetegn, som på en mer indirekte måte forkynner at man er skapt av Gud, også med et behov for å uttrykke seg.
3. Sterk åndelig dimensjon Disse ungdommenes kristne fellesskap preget av en sterk åndelig dimensjon, og et brennende ønske om å formidle evangeliet til andre ungdommer. Igjen blir vår gamle tenkning med forkynnelse på den ene siden og aktivitene som motpoler utfordret. Mye kristent ungdomsarbeid har vært preget av at man må tilby attraktive aktiviteter for å få de unge til å komme, slik at en kan få gitt dem det som egentlig er viktig, nemlig en andakt av et eller annet slag. I Sub-Church er dette vevde sammen til en helhet, der man er veldig bevisst på at mennesket er helt, og at det åndelige ikke kan isoleres fra det kroppslige og sjelelige. Den åndelige dimensjonen gjennomsyrer i stedet resten av tilværelsen på en måte som kan være utfordrende for etablerte kirker, selv om det ikke burde være det. Et nytt sitat fra Emil viser noe av styrken i dette åndelige engasjementet: Det gikk opp for meg at det ikke hjelper om jeg har fem gitarer, hvis jeg ikke kan bruke dem til å forandre livene til noen. Jeg har så lyst til å formidle håp, minne folk om at de er så sinnsykt verdifulle. Det hender ofte at jeg er nærmest desperat etter å se folk møte Gud. Men jeg har ikke noen strategi, noe program, noen slesk holdning. Jeg hater manipulasjon og luring, at man ikke respekterer folk sånn som de er. 4. Konservativ teologi Et interessant trekk ved disse kristne ungdommene er at de ofte er teologisk er relativt konservative. Den moderne kristne gateavisa Svart og Hvitt, der Andreas Hegertun er redaktør, har for eksempel i hvert nummer en lengre bibelutleggelse av gamle forkynnere som Ludvig Hope, Lewi Petrus og andre; midt mellom dagsaktuelt stoff om skating, punk, sjekking og andre typiske ungdomsfenomener. Det kan ses på som et uttrykk for at man er mest opptatt av det sentrale i kristendommen, og at adiaforaspørsmål vies liten interesse. Dette stemmer nok for noen, men påfallende mange er også svært opptatt av etiske spørsmål, for eksempel samliv, solidaritetsarbeid, etc, og har konservative synspunkter på disse områdene. I hvertfall har de en sterk bevissthet om å ikke fokusere på saker som splitter, slik mye av det etablerte kirkebildet har hatt for vane fram til nå. At ungdommen legger så sterk vekt på enhet i det sentrale, og frihet i det mer perifere, må ses på som en motreaksjon mot mye av den teoretiserende, debatterende kirken vi kjenner. 5. Økumeniske Av dette følger at dagens kristne ungdommer er mye mer økumeniske enn det etablerte. Sub Church består for eksempel av ungdom fra hele spekteret, fra pinsevenner til statskirkefolk. I stedet for å være marginaliserte små ungdomsforeninger i de etablerte menighetene, velger de større fellesskap, fordi de rett og slett har mer til felles med annen ungdom enn med forrige generasjons kristne i sin egen menighet. Framtidens ungdomstrender Møtet med denne ungdomskulturen understreker forskningresultater fra Institutt for Fremtidsforskning, i forhold til hva fremtidens samfunn vil verdsette. Skjematisk kan det
framstilles slik, i forhold til kulturen slik vi kjenner den fra Industrisamfunnet og Informasjonssamfunnet: Industrisamfunnet Informasjonssamfunnet Emosjons-samfunnet Tidsepoke 1880-1960 1960-2000 2000- Prioritert ressurs Kapital Kunnskap Fantasi Sosial struktur Hierarki Hierarki/nettverk Nettverk Viktigste energikilde Kull og olje Elektronikk Bilder Statusperson Kapitaleier Vitenskapsmann Historiefortelleren Viktigste verktøy Dreiebenken PC-en Virtuell virkelighet Prioritert møtested Fabrikken Konferanse-hotellet Fredagsøl/vennelaget Viktigste aktivitet Arbeid Arbeid/fritid Lek Prioritert verdi Nytte Kunnskap Historie Viktigste tidsenhet År År Dagen Viktigste sted Byen Forstaden Byen På bakgrunn av disse samtalen og forskningshypoteser planla vi prosjektkurset vårt for den norske kirke. Fantasiens og lekens betydning kommer til å tilta, kanskje på bekostning av den mer reflekterte livsholdningen som har kjennetegnet informasjonssamfunnet. Kravet til individualitet var viktig. Viktig var det også å synliggjøre og bruke de evnene den enkelte har på alle kreative områder, uten de tradisjonelle avgrensningene av hva som passer og ikke passer i en kristen sammenheng. På grunn av dagens sterke kunstneriske virkemidler, være seg film, teater eller konserter og det budsjett som ligger til grunn for disse, må vi som har et budskap å formidle benytte oss av helt andre virkemidler. Enkle pedagogiske virkemidler som setter i gang kreativitet og skaperglede, samhandling og fortellertrang er heldigvis noe som ikke bare har med kroner og øre og gjøre. PILOTPROSJEKT-KURS FOR ANSATTE I BORG BISPEDØMME Mål for kurset - Bygge menighetsfellesskap som inkluderer ungdom. - Hvordan møte unge mennesker? - Møte kristen ungdom og bli undervist av ungdom fra kristne subkulturer. - Ha kreativt arbeid på tvers av profesjonene i menighetene. - Gi lyst og motivasjon til å arbeide med kirkens fremtid, de unge. Innhold og Arbeidsmåter OPPLEVELSE Kristne arenaer må være et sted hvor ungdom kan utfolde seg, med sine gudgitte anlegg og behov. Vi må formidle et helhetlig menneskesyn der også lek, kunst og kultur hører med. Det ble gjennomført festmåltider, gudstjenester, konserter, pilegrimsvandring og morgenbønn i
det fri for å stimulere tanken og styrke opplevelsen av samhold og fellesskap. Dette for å legge til rette for skapende livsutfoldelse. Disse arenaene må være et sted for livsglede og ikke livslede. Til disse programpostene ble det også leid inn lokale størrelser under ledelse av Fredtuns personale. (Se program.) Første kvelden var det en temakveld av og med ungdom. Dette for å sette tema på dagsordenen, og gi ung tro et ansikt. Tre av disse fulgte oss gjennom kurset som ledere av seminar og som bidragsytere til diverse kulturelle innslag. Høydepunktet for mange var en Ung messe utformet gjennom verksteder med kursdeltagerne, gjennomført i et gammelt kruttårn på en øy utenfor Stavern. FORELESNINGER Under kurset ble det derfor bibeltimer, foredrag og temasamlinger av Paul Otto Brunstad(Norsk Lærerakademi), Erling Birkedal(Institutt for kristen oppseding), Allan Villny(Kyrkoherde)Johan Sandstad(Rektor Fredtun), Ragnild Stranden(Menighetspedagog). Disse tok for seg tema som Kirkens ungdomsarbeid i kjedsomhetens tidsalder, Guds ord det er vårt arvegods, Fra Areopagos til internett, Kristuskransen. LÆRING I BEVEGELSE Del to av temasamlingen Fra Areopagos til internett var lagt opp som verksteder hvor de forskjellige stabene kunne velge alt fra dans til tekstbearbeidelse, bildeteater og musikk, veiledet og instruert enten av tidligere fredtunelever, personale, eller innleide konsulenter som profesjonelle dansere og/eller folk som stod som daglige budskapsformidlere til ungdom. Program for prosjektkurset:..det VÅRE BARNS SKAL VÆRE Fagdager 2001 Fredtun Folkehøyskole 11.-13. eller 13.-15. juni Program for dag 1 mandag 11.6 (onsdag 13.6) Kl 15.00-1600 Innkvartering med kaffe i tunet. Kl 1600 Bibeltime Tema: Guds ord det er vårt arvegods V/Kyrkoherde Alan Villny Ansvarlig: Tordis Dybendal Kl 1730 Festmiddag Ansvarlig: Tordis Dybendal Kl 1930-2100 Ungdom og Tro Musikk, drama, dans, skulptur, installasjon etc. Ungdomstorget; en presentasjon av kristen aktivitet for ungdom. Ansvarlig: Johan Sandstad Kl 2100 Kaffe i stuene Kl 2200 Forbønnsgudstjeneste i Berg Steinkirke V/ res.kap Hans Onarheim og sokneprest Ole Henrik Sørensen.
Program for dag 2, tirsdag 12.6 (torsdag 14.6) Kl 0730 Kl 0800-0900 Kl 0900-1045 Kl 1100-1200 Kl 1200-1300 Kl 1300-1500 Kl 1500-1700 Kl 1700 Kl 1830 Morgenbønn i det fri! -Salmer fra Vest Frokost Kirkens ungdomsarbeid i kjedsomhetens tidsalder Tirsdag v/paul Otto Brunstad, NLA Torsdag v/erling Birkedal, IKO Fra Areopagos til Internett V/ rektor Johan Sandstad og ungdom som arbeider aktivt med formidling Av tro gjennom forskjellige medier; drama,dans, gospel, heavy rock, maling, skulptur etc Lunsj Fra Areopagos til Internett Valgfrie seminar under ledelse av Fredtunlærerne Terje R Johansen, Ann Kristin Sørli, Ingebjørg Engeland og flere av de unge fra Sub Church. Tid til tur, bading, fotball, volleyball og rekreasjon. Middag Pilegrimsvandring og gudstjenestesamling på de unges premisser på Citadellet, Stavern. Pilegrimsvandring, med stasjoner der biskop Kvarme og fire ordinerte personer leser bibeltekster basert på de fire elementene. Start ved Tollbodkaien i Stavern, fortsettelse på Stavernsøya og avslutning med gudstjeneste og nattverd inne i Citadellet. Biskopen forretter nattverden. Ansvarlig: Terje R Johansen og Leif Levinsen Program for dag 3 - onsdag 13.6 (fredag 15.6) Kl 0730 Kl 0800-0900 Kl 0900 Kl 1015 Kl 1130 Kl 1200 Morgenbønn i det fri. Frokost Bibeltime. Tema: det våre barns skal være! V/Kyrkoherde Alan Villny Å søke Gud i vår tid V/Ragnhild Stranden Gudstjeneste - KRISTUSKRANSEN Lunsj med avslutning
EVALUERING Prosjektkurset Fredtun som kursarrangør. Umiddelbar evaluering fra kursdeltagerne. -Samarbeidet med Fredtun har også denne gangen vært en stor positiv opplevelse. -Fredtun har en svært godt kvalifisert stab av lærere. -Kombinasjonen av opplevelse og bearbeidelse av stoff var meget vellykket. -Beste fagdager jeg har vært på. -Inspirerende og utfordrende undervisning av ungdom fra kristne subkulturer. -Dette skaper vi-følelse, pluss at vi blir sett. Det var også noe ris å få. -Programmet var altfor tett, burde være bedre tid for samtaler og lignende. -Pilegrimsvandringen ble foretatt i for ulendt terreng. -Hvem har ansvaret hvis ulykke inntreffer? -De forskjellige stabene bør få anledning til å presentere seg. -Kan prostene få anledning til å presentere prostiet? Vi opplever at denne tredelingen mellom Fredtun som kortkursarrangør, - bruker Borg Bispedømme, og innleide kultur-attacheer og konsulenter /lokale størrelser, er et gjensidig inspirerende og idèmyldrende samarbeid. Generell evaluering av prosjektet Vi håper at det vi har gjort bare er starten på et prosjekt som skal vare. Vi ønsker å være en del av en bevegelse der kommunikasjon mellom etablerte kirker og dagens ungdom kan etableres, og der grenser kan brytes ned i forhold til kommunikasjon mellom dem. Det som ble gjort i 2002 opplevde vi som en god start på dette arbeidet, og vi følte sterkt at deltagerne på prosjektkurset ble utfordret på å tenke nytt, både i forhold til profesjonsgrenser, forkynnelse og virkemidler. Summen av evalueringen fra deltagerne ga klart uttrykk for dette. Vårt ønske om å skape møtesteder mellom bevisste, radikale ungdommer og representanter for det kristne establishmentet ble i høy grad innfridd. En ettertanke i evalueringen er at dette kan vi gjøre mye mer av ved neste korsvei. Til og med vi som kjenner ungdom gjennom folkehøyskolen står i fare for å undervurdere hva ungdom kan klare og formidle når det de har på hjerte er båret oppe av et sterkt engasjement. Det brennende engasjementet deres og dyktigheten i formidlingen var en stor ressurs som vi gjerne skulle ha utnyttet mer. Noen av erfaringene i forhold til hva som kan være kirkens, og andre verdibaserte organisasjoners utfordringer i vår tid kan samles opp i følgende punkter: 1. Fantasiens og lekens betydning blant de unge gir kirken muligheter til å spille på skaperteologien og en utfoldelse av enkeltmenneskets iboende evner, om man bare ikke lar kulturelle tradisjoner komme i veien. 2. Det kortere tidsperspektivet utfordrer kirken til å være opptatt av menneskers behov her og nå. Dette går både på skapelsesplanet og frelsesplanet, for å bruke to teologiske termer.
3. Fortellingen er blitt viktigere, og representerer en utfordring, og en mulighet, for kirken og andre som bruker ord i verdiformidlingen. 4. Betydningen av bilder er også tiltagende, og utfordrer kirken til å bruke visuelle, gjerne sterke, fysiske uttrykk. 5. Det uformelle sosiale samværet har mer og mer erstattet formelle møter og seremonier. Kirken o.a. må merke seg betydningen av å skape gode, avslappende sosiale relasjoner. 6. Det blir færre møteplasser mellom generasjonene, samtidig som ungdom gir behov for at de ønsker og trenger mer kontakt med voksne og eldre. Kirken kan være et slikt møtested der ungdomsarbeidet for eksempel ikke overlates til profesjonalisering, men blir hele menighetens ansvar i forhold til relasjonsbygging. Ungt ansvar-voksent nærvær er et slagord som brukes og som viser seg å fungere i praksis. 7. Ta ungdoms følelsesliv på alvor (Jfr.emosjonssamfunnet) Kirken må være et sted der ingen følelser er feil. Det har kanskje vært en tendens til å gjøre troen til en intellektuell størrelse. Dette er i tilfellet både teologisk og psykologisk feil i møte med dagens ungdom. 8. Vekten på fantasi og lek gir en åpning også for andre mindre håndfaste begreper, som troen også er. Et åndelig budskap, som det kirken formidler, vil ha gode forutsetninger for å finne gjenklang i en generasjon som verdsetter leken og fantasien. 9. Ikke vær redd for å være åndelige. Den sosialiserte kirken med de riktige meningene om alt fra U-landsproblematikk til kvinnelige prester og homofili er ikke nødvendigvis den kirken som de unge trenger. Fredtun har sendt ut kurstilbud til alle bispedømmene og prostiene på Øst- og Sørlandet, med tanke på å få i stand lignende kurs om ungdom og verdiformidling. Fredtun vil takk for de tildelte midlene og håper at mange vil få nytte av den kompetansen skolen har opparbeidet seg gjennom dette prosjektet. Johan Sandstad -rektor- Terje Reinholt Johansen -prosjektansvarlig-