Masterprogrammenes betydning for helsetjenesten, med fokus på samhandlingen mellom spesialist- og primærhelsetjenestene Marit Kirkevold, Leder Profesjonsråd for sykepleie Professor og avdelingsleder, Avdeling for sykepleievitenskap
Hva kan masterutdanningene bidra med for å understøtte samhandlingen? To typer mastere (pluss kombinasjonsmastere): Teoretiske/akademiske mastere fokus på FOU virksomhet, rettet mot kompetanse i å utvikle fagene, kvalitetsutvikling, tjenesteutvikling, teoretisk og forskning/metodisk skolering Kliniske/praktiske mastere klinisk/praktisk kompetanse på mer avansert nivå rettet mot pasient/brukernære roller Begge kan bidra til å understøtte samhandlingen mellom nivåene 3
Teoretiske/akademiske masteres bidrag til samhandlingen Evidensbasert praksis er et krav i spesialisthelsetjenesten, men en oppfordring i kommunehelsetjenesten Masterutdannet helsepersonell i kommunehelsetjenesten OG I spesialisthelsetjenesten vil gjøre det lettere å realisere dette målet gjennom samarbeid om felles evidensbaserte fagutviklingsprosjekter på tvers av sektorene for å løse felles problemstillinger (f. eks. retningslinjer knyttet til pasient/brukerforløp) 4
Teoretiske/akademiske masteres bidrag til samhandlingen (2) Tilrettelegging og understøttelse av forskning krever grunnleggende forståelse for krav til god forskning og hva som er nødvendige forutsetninger for forskning (systematikk, nøyaktighet, etterrettelighet, kritisk refleksjon) Masterutdannet helsepersonell i begge sektorer er nødvendig for å møte kravene om økt praksisrelevant forskning av god kvalitet (f. eks. forskningsaktivitet understøttet av utviklingssentrene, i NAV etc.) 5
Teoretiske/akademiske masteres bidrag til samhandlingen (3) Ledelsen i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten står overfor store utfordringer m.h.t. å yte stadig mer komplekse og ressurskrevende tjenester innenfor stramme budsjetter. Helse/sosialfag personell med master i sitt felt, eller en mer tverrfaglig master, vil kunne bidra med verdifull beslutningsstøtte ved å kunne søke systematisk etter forskningslitteratur, vurdere den kritisk og lage relevante synteser for ledelsen. 6
Kliniske/praksisrettede mastere (1) Samhandlingsreformen innebærer mer komplekse pasienter/brukere/situasjoner enn før. Klinisk/praksisrettede mastere sikrer kommunene klinisk kompetanse som tidligere var forbeholdt spesialisthelsetjenesten avgjørende for å løse de nye oppgavene 7
Kliniske/praksisrettede mastere (2) Tverrfaglig samarbeid er avgjørende for å møte pasient (og pårørendes) behov. Kliniske mastere har fått betydelig innsikt i og større trygghet for hvordan egen kompetanse bidrar til den større, tverrfaglige helheten. Mer effektivt tverrfaglig samarbeid 8
Kliniske/praksisrettede mastere (3) Sterkt press på helse- og sosialtjenestene grunnet nye oppgaver og kritikk av at de ikke møtes behovene til pasienter/brukere/ pårørende krever en gjennomgang av oppgavene. Er en refordeling/ oppgaveglidning nødvendig/hensiktsmessig? Avanserte kliniske mastere kan påta seg oppgaver som andre, mindre tilgjengelige utøvere tidligere hadde «enerett» til (leger, psykologer etc.) 9
Oppsummering: Mastere innen helse/sosialfeltet kan Fornye tjenestene (bidra til å oversette ny kunnskap til bedre/innovative tjenester) Få analysert og belyst problemstillinger i praksis slik at en kan finne effektive løsninger (evidensbasert fagutvikling) Bedre ledelsen gjennom å bidra med beslutningsstøtte Inneha den kliniske kompetansen som dagens komplekse virkelighet krever Føre til mer effektive tjenester (større effektivitet gjennom oppgaveglidning eller fylle «hull» i dagens tjenester) 10