Antall saker pr. saksbehandler i 1.linje barnevern. Erfaringstall fra barnevernledere i Oslo og Akershus. Undersøkelsen er gjort av Stein Grødal, Nordstrand barneverntjeneste, stein.grodal@bns.oslo.kommune.no, tlf. 23495300, i perioden desember 2009 / januar 2010. Undersøkelsen er kommentert av; Vigdis Bunkholt, Mimmi Kvisvik, Anders Mathisen, Inger Tofthagen og Maria Reklev.
Oppsummering av undersøkelse om erfaringstall fra barnevernledere i Oslo og Akershus. Oppsummeringen inneholder: 1. Bakgrunn for og gjennomføring av undersøkelsen. 2. Resultat av undersøkelsen. 3. Erfaringer, kommentarer som er oppstått i dialog underveis i undersøkelsen. 4. Kommentarer på resultat av undersøkelsen fra; a. Vigdis Bunkholt, (Psykolog, spesiallist i klinisk psykologi. Hun har lang erfaring med barnevernsaker og driver et eget firma for undervisning og veiledning i barnevernet. Hun er særlig opptatt av fosterhjemsplasseringer fosterbarn og fosterforeldre. 3.revisjon av hennes bok Fosterhjemsarbeid gis ut på Gyldendal forlag om kort tid.) b. Mimmi Kvisvik (3.nestleder i Fellesorganisasjonen (FO. Har vært helse- og sosialsjef i Notodden kommune i 10 år, arbeidet ved institusjon for ungdommer med sosiale og personlige tilpassningsvansker i 17 år. Utdannet sosionom, sosialpedagog og har grunnfag i kriminologi, fritidspedagogikk og prosjektledelse.) c. Anders Mathisen (Utviklingskonsulent i NOVA (Norsk forskningsinstitutt for oppvekst, velferd og aldring) med barnevern som sitt fagfelt og med arbeidserfaring fra akuttpsykiatrien, flyktningmottak, UNGBO, samt seks år som organisasjonssekretær i Landsforeningen for barnevernsbarn. Utdannet sosiolog.) d. Inger Tofthagen (fylkesmannen i O&A, har lang fartstid med tilsyn og oppfølging av bydeler og kommuner i Oslo og Akershus innefor barnevernfeltet. Hun har lang erfaring i drøftelser med ledere av barneverntjenester som sliter. Som tidligere leder i sosial- og familieavdelingen og i nåværende stilling som rådgiver har hun god innsikt i utfordringer som barneverntjenesten lever med. ) e. Maria Reklev (Organisasjonssekretær i Landsforeningen for barnevernsbarn (Lfb). Utdanningsbakgrunn innenfor psykologi og kriminologi. Har arbeidet med konfliktråd og megling over flere år med særlig vekt på opplæring og systemutvikling. Har videre ledet prosjekter med fokus på voldelige jenter i gjeng samt utført flere tiltak på oppdrag fra barnevernet. I sitt arbeid i Lfb har hun nærkontakt med barnevernsbarn som merker direkte konsekvensene av hvordan barnevernet fungerer og betydningen av en stabil saksbehandler med nok tid til menneskene i hver enkelt sak.) 5. Vedlegg. 1. Bakgrunn for og gjennomføring av undersøkelsen. På fylkesmannens konferanse på Klækken våren 2009, ble det dannet en gruppe med representanter fra noen kommuner og bydeler. Bakgrunnen for dannelsen av gruppen var en urovekkende stor arbeidsbelastning på ansatte i 1.linje tjenesten i barneverntjenesten. Gruppen skulle se nærmere på mulighetene for å finne en norm på antall saker pr. saksbehandler, slik mange andre yrkesgrupper har. Dette bl.a. for å gjøre arbeidssituasjonen for saksbehandlere i barneverntjenesten tilfredstillende / god nok og gjennom dette øke barneverntjenestens mulighet for å kunne gjøre en tilfredstillende jobb overfor barn og unge og deres familier i henhold til barnevernloven. Som ledd i drøftingen ble det foretatt en undersøkelse av barnevernlederes opplevde erfaring. En erfaring som ble konkretisert ned i tall. Erfaringstall som helt sikkert vil bestrides av flere, men som mange vil kunne mene, kan gi en pekepinn på hva barnevernledere i Oslo / Akershus opplever er et riktig tall for dem.
Barnevernledere fikk tilsendt spørreskjema i posten (1.spørrerunde). Noen svarte direkte på dette uten å kommentere ytterligere. Andre flettet inn kommentarer, selv om det i utgangspunktet ikke var lagt til rette for det. Noen barnevernledere tok kontakt pr. telefon for å høre mer om tanken bak undersøkelsen. Særlig gjaldt dette for barneverntjenester som hadde ulik organisering fra spørsmålene. Enkelte lurte også på om kontorfaglig personell skulle medregnes. Det ble da klargjort at barnevernleder kun skulle tenke på saker som den enkelte saksbehandler skulle arbeide med. Kommentar om betydning av kontorfaglig hjelp ble knyttet inn som kommentar. Selv om man ble bedt om å samle seg om ett tall for hvert spørsmål, var det likevel noen som valgte å gi tilbake en skala (dvs. stryke under flere tall). Det fremkommer i spørreskjemaet at dersom du stryker under flere tall vil gjennomsnittet av disse tallene bli forstått som svaret eller erfaringstallet du gir. Gjennomgående ble midtverdi brukt og ikke gjennomsnitt. Når midtverdien for eksempel kom på 16,5 ble barnevernleder ringt opp og spurt om tallet derved ble 16 eller 17. Det var spennende å erfare at mange barnevernledere da hadde klare tanker om at tallet fra dem skulle være slik eller slik. Opplevelsen som sitter igjen fra dette er at de fleste barnevernledere hadde en klar oppfatning av hva som var riktig for dem, dvs. om tallet skulle opp eller ned når forskjellen var 0,5. Opplevelsen av maksgrense (maks antall saker pr. saksbehandler) var viktig for flere å få frem i det svar de gav. Det var også noen få barnevernledere som ringte tilbake å endret sitt erfaringstall etter å ha tenkt ytterligere gjennom dette. 2. spørrerunde, dvs. en påminningsrunde til de som ennå ikke hadde svart ble gjort pr. e-post. Flere svarte da tilbake på e-post, enten ved bare å gi tilbakemelding med tall. Noen valgte også her å knytte noen kommentarer til tilbakemeldingen. 3.spørrerunde ble gjort pr. telefon til barnevernleder. I denne runden fremkom også mange interessante kommentarer. Alle kommentarene ble dernest prøvd samlet under pkt. 3, slik at ingen bydeler/kommuner skulle kunne gjenkjennes som den som hadde gitt svarene. Det kan selvsagt være enkelte kommentarer som ikke har kommet med, men hovedinnholdet i kommentarene anses likevel å fremkomme under kulepunktene i pkt. 3. Kommentarene som er fremkommet anses å gi viktig informasjon som må knyttes til erfaringstallene under. Gjennomgående har undersøkelsen fått svært god respons. Interessen for at ansatte i barneverntjenesten har for mye å gjøre er overveldende blant dets ledere. Se for øvrig vedlegg.
2. Resultat av undersøkelsen. Forutsettingen for svarene på Sp. 1 og Sp. 2 er at barnevernleder tenker at saksbehandler i 1.linjetjenesten arbeider med: 1. Mottak, undersøkelse og tiltak. 2. Oppfølging av fosterhjem. Sp. 1 Sp. 2 Antall svar sp..1 Antall svar sp..2 Lavest tall sp..1 Høyest tall sp..1 Lavest tall sp..2 Høyest tall sp..2 Oslo Kommune 17 15 14 av 15 15 av 15 12 22 10 22 Akershus 15 14 20 av 22 20 av 22 10 18 10 20 *16 *14 34 av 37 35 av 37 10 22 10 22 Oslo Kommune & Akershus *= erfaringstallene fra alle bydeler og kommuner som har svart, del på antall bydeler og kommuner (Oslo og Akershus) som har svart totalt. 3. Erfaringer, kommentarer som er oppstått i dialog underveis i undersøkelsen. Alle bydeler / barnevernledere i Oslo Kommune har svart på henvendelsen. En barnevernleder gav uttrykk for at det var umulig å svare på Sp.1 på grunn av bydelens særlige organisering. I Akershus har alle kommuner / barnevernledere besvart henvendelsen unntatt to barnevernledere / kommuner. En barnevernleder viser til at vedkommende ikke er fortrolig med at det skal handle om norm pr. saksbehandler. Fordi dette er en så kompleks jobb og at et hvert kontor har fokus på ulike områder og hvordan man skal jobbe. Det vises videre til at det er leders oppgave å hele tiden melde fra om hvilke oppgaver man ikke får løst i tjenesten på grunn av knappe ressurser og rapportere om hvilke konsekvenser det får, eks. på hvilke områder man ikke klarer å følge lovpålagte oppgaver. Andre barnevernledere har også uttrykt at det er vanskelig å skulle tenke seg at en saksbehandler skal arbeide med mottak, undersøkelse og tiltakssaker fordi dette ikke er tilfelle i den organisering de selv er ansvarlig for nå. Likevel har altså de fleste barnevernledere valgt å svare ut ifra sin erfaring. Flere har vist til mange år i barnevernsbransjen og derved til at erfaring er ut ifra opplevd kompetanse over tid. Noen barnevernledere har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å bli hengt ut for de tall de har oppgitt, og det har vært nødvendig å klargjøre at det ikke er tallene fra hver bydel eller hver kommune som er måltallene her, men midtverdien av Oslo og Akershus, alene og felles. Uroen hos enkelte barnevernledere for å bli hengt ut, synes å være fremtrendene hos barnevernledere som ligger i det høyeste eller i det laveste skikt av tallene. De fleste viser til at man kan ha flere mottak, undersøkelse og tiltakssaker enn fosterhjemssaker, mens andre mener motsatt. De fleste viser til at de i sine erfaringstall har lagt vekt på tanken om at saksbehandler skal kunne gjøre en tilfredstillende jobb, barnevernfaglig og innenfor lov og regelverk. Mange viser også til at når man har for mange saker, klarer man ikke å ha tilfredstillende oversikt og at barn derved ikke får den hjelp og støtte som barnevernloven fordrer. Flere barnevernledere sier de har drøftet antall saker med sin barneverngruppe og at tallet de har havnet på er speilet av dette. En trekker frem at man som leder kanskje er blitt for vant med at mange saker pr. saksbehandler er normalt / riktig og viser til at tankeprosess rundt dette gav et annet erfaringstall en først tenkt. Andre argumenter som er fremkommet er i kortversjon; Individuell arbeidskapasitet er avgjørende for hvor mange saker den enkelte kan ha. Kort eller lang erfaring i barneverntjenesten kan ha betydning. Det kan variere over en tidsperiode hvor mange saker en saksbehandler kan ha. Det spiller inn hvor mange saker som har en medsaksbehandler (nr. 2). Hver enkelt saks kompleksitet er avgjørende.
Om den enkelte sak er del av en familie eller ei påvirker antallet saker pr. saksbehandler. Antall familier pr. saksbehandler er med i vurderingen. Om saksbehandler har kontorfaglig støtte i enkelte arbeidsoppgaver er avgjørende. Om saksbehandler har god tilgang på støtte, veiledning og hjelp til å prioritere fra ledelse er avgjørende. Andre arbeidsoppgaver som den enkelte saksbehandler er pålagt er avgjørende. Ulike kontorer har ulike fokusområder og jobber ulikt i forhold til forebyggende arbeid, samt prioriteringer i ulike saker. Kulturen på arbeidsplassen for opplevd mengde arbeid hver enkelt skal kunne ha knyttet til kvalitet i hver enkelt sak, kan spille inn. Antall akuttsaker kan ha betydning. Antall saker til fylkesnemnd og saker i rettsystemet kan ha betydning. Hvordan bydel / kommune internt arbeider sammen knyttet til familier innenfor psykisk helsevern, familier med behov for sosialhjelp etc. kan ha betydning. Antall saker med behov for tolk kan ha betydning (språkvansker). Antall oppfølgingsbesøk i fosterhjem som er langt vekk kan ha betydning. (4 lovpålagte besøk, kontra mengde redusert antall besøk til 2 pr. år). Fosterhjem innebærer også godkjenninger og plasseringer / innflytting i fosterhjem. Antall fosterhjemssprekk kan ha betydning. Antall mengde tilsynsansvar i bydel, kommune kan ha betydning. Hvorvidt bydelen / kommunen man arbeider i har et godt omdømme kan ha en betydning. Bydelens / kommunens personalpolitikk kan ha betydning. Hvorvidt kontoret tar imot studenter fra høyskolene kan ha betydning. Høyt sykefravær påvirker at andre må steppe inn i andres saker påvirker. Slitasje på saksbehandlere over tid har betydning, bl.a. for stabilitet på arbeidsplassen. Stadig unge nye medarbeidere, stor turn-over på arbeidsplassen påvirker kapasitet. Antall adopsjonsaker pr. kontor pr. saksbehandler har betydning. Antall råd / veiledningssamtaler som ikke vises som sak, kan ha betydning for mengde pr. saksbehandler. 4. a. Kommentarer på resultat av undersøkelsen fra Vigdis Bunkholt. Det er verdifullt at det ble tatt initiativ til kartlegging av opplevd arbeidsbelastning i 1.linjetjenesten. Egne erfaringer stemmer godt med inntrykket av at 1.linjen sliter med høy belastning, og at det kan være av interesse å se nærmere på muligheter for å få en arbeidssituasjon saksbehandlere kan leve med. Når jeg ser på resultatet av undersøkelsen, ser det ut for meg som om normering er en vanskelig vei å gå. Svarene viser jo tydelig hvor mange faktorer som påvirker kompleksiteten og belastningen i saker og hvor variable ressurser som går til saksbehandlingen. Det er imidlertid interessant at diskusjonen rundt spørsmålene som er stilt i undersøkelsen gav opphav til å tenke nytt omkring et ønsket gjennomsnittstall. Refleksjon over egen praksis er alltid gunstig! Hvis en skulle lande på et ønsket gjennomsnitt, tenker jeg det er viktig at hele teamet er informert om hvilken belastning det ligger i de enkelte sakene, og at bydelsadministrasjonen, ev. andre administrativt overordnete også er orientert. Uansett om man lander på et tall eller hvilket tall man i så fall lander på, må det også være svært interessant å se på hvilke rammer 1.linjen har for arbeidet sitt. Jeg tenker lønn, antall stillinger, både generelt i barnevernet og knyttet til enkeltkontorer, kompetansekrav, tilgang til veiledning, merkantil støtte, samarbeidsforhold utenfor barneverntjenesten osv. (flere av disse faktorene ble nevnt over). Og ikke minst: Hva slags
forhold saksbehandlerne har til sin leder og lederen til sin bydelsadministrasjon (eller andre). I den sammenheng er det bekymringsfullt at enkelte barnevernleder er redde for å bli hengt ut hvis de ligger over eller under gjennomsnittet. En barnevernleder kan komme i klem mellom sine saksbehandlere og sin administrasjon. Jeg er ikke sikker på at alle administrative ledere har tilstrekkelig innblikk i den komplekse virkeligheten barnevernet arbeider i, samtidig som de jo også er fanget" i den byråkratiserte og økonomiske tenkningen som nå gjennomsyrer barnevernet. Jeg forstår at refleksjoner som disse ligger utenfor den aktuelle undersøkelsen, men ville allikevel nevne det. Jeg synes det er vanskelig å kommentere utover dette, men håper det gir litt innblikk i hvilke assosiasjoner jeg fikk da jeg leste oppsummeringen. 4. b. Kommentarer på resultat av undersøkelsen fra Mimmi Kvistvik. Fellesorganisasjonen (FO) har inneværende Kongressperiode på dagsorden at vi skal arbeide med å utvikle bemannings- og kompetansenormer. Vi har for tiden under utarbeidelse en videre strategi for dette arbeidet i forbundet. Denne strategien vil inneholde et forankrings-, dialogbasert utviklingsarbeid og politisk påvirkningsarbeid. Bakgrunnen for at FO er opptatt av å utvikle bemannings- og kompetansenormer er fordi vi anser kapasitet og kompetanse som viktige faktorer for å sikre god kvalitet i tjenestene. Dernest fordi vi mener at en veiledende norm kan gi grunnlag for gode drøftinger i den enkelte tjeneste på hva som er et faglig forsvarlig antall saker å arbeide med pr. saksbehandler. Da vi for kort tid siden ble kontaktet av Arbeidsgruppe for stillingsnorm i barnevernet passet dette godt inn i arbeidet vårt, og samarbeidet har representert et godt bidrag i arbeidet. Dette har også aktualisert at vi konsentrerer oss i første omgang om å utvikle en bemanningsnorm for det kommunale barnevernet. Videre ønsker vi gå videre å utvikle tilsvarende normer for andre tjenesteområder som er aktuelle for FO-medlemmer. I første møte med Arbeidsgruppe for stillingsnorm i barnevernet ble foreløpige resultater for undersøkelse om erfaringstall fra barnevernledere i Oslo og Akershus lagt fram. Dette var en svært interessant undersøkelse for oss da vi også primært ønsker å bygge normsettingen på erfaringer fra feltet; fra tillitsvalgte, aktuelle fagmiljøer og forskere m.fl. Det er bra at undersøkelsen er gjort, og det gir allerede gode og målrettede diskusjoner lokalt og i arbeidet som skjer i arbeidsgruppe for bemanningsnorm. Jeg er derfor glad for at jeg har fått anledning til å kommentere funnene i undersøkelsen. Dette er en foreløpig tilbakemelding fra meg som 3. nestleder i FO, og ingen tilbakemelding som har vært underlagt organisatorisk behandling i FO. Undersøkelsen har en svært god svarprosent. Jeg vurderer at dette kan si noe om interesse og behov for en bemanningsnorm i fagfeltet. Utvalget for undersøkelsen er barnevernledere som dekker en stor andel (22 %) av det kommunale barnevernet i Norge; samtlige kommuner i Oslo og Akershus. Undersøkelsen har en svært god svarprosent ved at 35 av 37 kommuner har besvart. Begge forhold gir funnene tyngde. Det er videre liten forskjell på medianscore mellom Oslo og Akershus, og de to fylkene samlet. Det er heller ikke stor forskjell mellom mottak, undersøkelse og tiltak (sp 1) og oppfølging av fosterhjem (sp 2). Samlet kan dette gi grunnlag for å si noe generelt rundt bemanningsnorm (antall saker/saksbehandler). På den annen side forteller spriket 10 lavest og 22 høyest at det ikke er enkelt å sette ett tall, og at det sannsynligvis vil være behov for å sette et intervall. Dette intervallet bør ikke være så stort som fra 10 til 22 saker. Det som kommer frem under andre argumenter kan forklare noe av forskjellen mellom de avgitte erfaringstallene. Faktorer som presenteres under andre argumenter kan på denne måten forstås som ulike faktorer som kan øke eller redusere antallet saker/saksbehandler.
Fellesorganisasjonen (FO) har samarbeidet med Dansk Socialrådgiverforening og latt seg inspirere av deres arbeid i vårt arbeid med å utvikle bemanningsnormer, og de har valgt å sette et veiledende intervall for ca antall saker pr saksbehandler. I tillegg har de utviklet ulike faktorer som innvirker på normtallet. Slik jeg ser det kan det være mulig å utvikle informantenes andre argumenter til slike faktorer. Vi ser fram til et videre samarbeid med arbeidsgruppe stillingsnorm i barnevernet og ønsker å fortsette arbeidet med å utvikle en bemanningsnorm bl.a. sammen med dere. 4. c. Kommentarer på resultat av undersøkelsen fra Anders Mathisen. Undersøkelsen som foreligger gir et godt utgangspunkt for en videre diskusjon rundt praktiske, faglige og politiske utfordringer ved det å finne frem til en norm på antall saker pr. saksbehandler. Kulepunktene under kapittel tre gir en god indikasjon på hvor kompleks en slik prosess er. Tallene i denne undersøkelsen er erfaringstall, et godt begrep som illustrerer metoden som er brukt av respondentene. Barnevernsledere bruker all den erfaring, kompetanse og kunnskap de besitter og resonerer seg frem til et tall for sin tjeneste. Et alternativ ville være å utarbeide en felles mal/veileder for hvordan man skulle regne seg frem til et normtall. Da ville alle respondentene i undersøkelsen ha brukt samme fremgangsmåte i sine beregninger/vurderinger. Dette ville igjen gjøre det teoretisk mulig å sammenlikne tallene mellom kommuner og bydeler. Spørsmålet blir som følger: Klarer en mal/veileder å fange opp den kompleksiteten som er beskrevet under kulepunktene i denne undersøkelsen? Hvordan skal man eventuelt vekte momentene som må med i en mal/veileder? Det første spørsmålet understreker en metodisk utfordring, det andre understreker både metodisk, juridisk, politisk utfordringer. Det hadde vært meget spennende å begynne utviklingen av en slik veileder slik arbeidsgruppa fra Klekken, FO og NOVA har diskutert. NOVA som jeg representerer hadde sett på dette som et forskningsbasert utviklingsarbeid, der praksisfeltet, fagorganisasjonen og forskere går sammen for å utvikle en veileder. Det er imidlertid flere utfordringer på veien: Kanskje finner man ut at momentene vanskelig lar seg operasjonalisere og veilederen ikke vil holde faglig og metodisk? Kanskje vil arbeidet med en veileder bli for politisk betent? Uansett vil det være viktig å starte opp en prosess og et arbeid med en veileder og dermed få svar på spørsmålene ovenfor. Enten så holder en veileder både faglig og politisk og blir en realitet, eller så står vi igjen med erfaringstall. Det er viktig å presisere her at erfaringstall ikke er basert på kunnskap av en dårligere kvalitet, kanskje tvert i mot, svakheten er bare at en ikke kan bruke de til å sammenlikne tjenester. Denne lille rapporten gir allerede noen interessante innspill for veien videre i jakten på å finne en norm på antall saker pr saksbehandler. 4. d. Kommentarer på resultat av undersøkelsen fra Inger Tofthagen. Jeg har vært med på flere diskusjoner opp gjennom årene om det er mulig å finne en veiledende norm for antall saker pr. saksbehandler i barneverntjenesten. Resultatet har hver gang strandet på alle hensyn som må tas for å komme frem til et slikt tall. Disse hensynene kommer godt frem i tilbakemeldingene fra barnevernlederne i undersøkelsen. I tillegg kommer ulik type organisering og nye typer stillinger inn i barneverntjenesten. Gjennom de halvårlige rapporteringene om status i barneverntjenesten til Fylkesmannen ser vi hvor problematisk det er å definere hvilke stillinger som skal medregnes som fagstillinger i rapporteringen. En del større barneverntjenester har etter hvert ansatt egne personer til ulike typer tiltak i stedet for å kjøpe tjenester til å utføre disse oppgavene. Skal man dele antall barn i barneverntjenesten på antall fagstillinger vil dette derfor komme skjevt ut. Mindre
barneverntjenester som kjøper ulike type tjenester vil fremstå med større belastning pr. stilling enn store kontorer som ansetter egne personer. Ser vi utviklingen over år i forhold til økende antall meldinger til barneverntjenestene ser vi at økningen i antall stillinger ikke holder tritt med innkomne meldinger. Her er det forskjeller mellom de ulike bydeler og kommuner, men sett under ett er det ingen tvil om at belastningen på de ansatte i tjenestene har økt kraftig. Tall for 2000 og 2009 i Oslo og Akershus vil kunne illustrere dette: Oslo: Meldinger pr. 31.12 Akershus: pr. 31.12 2000 2.292 327 2000 1.913 216 2009 4.498 351 2009 4.242 299 4. e. Kommentarer på resultat av undersøkelsen fra Maria Reklev. Det har vært en økning i antall saker i barnevernet. Antall saksbehandlere har ikke økt i tilsvarende grad. Barn og ungdom i barnevernet forteller om saksbehandlere som det er vanskelig å få tak i, om at alt tar så lang tid men at samtaler tar for kort tid. De forteller også om et stadig skifte av saksbehandler som de skal skape en relasjon til og, ikke minst, få tillit til. De forteller også om uutholdelige situasjoner enten hjemme eller i fosterhjemmet som ikke blir tatt skikkelig tak i slik at de får riktig hjelp tidsnok. Hvert enkelt barn har også foreldre og et nettverk som bør ivaretas og inkluderes for en best mulig håndtering. Dette er stemmene til de barna som har fått kommet inn i barnevernet. Det er også viktig å sette fokus på de barna som ikke er en sak. De barna hvor undersøkelsen avsluttes. Noen av dem burde vært en sak. Det er langt fra sikkert at grunnen til bekymringsmeldingen er den mest alvorlige svikten i omsorgen. Det kan ta lang tid og grundige undersøkelser før for eksempel overgrep og rus avdekkes. En kapasitet som det ser ut til ikke alltid er der. At barn ikke får den hjelpen de skal ha fra barnevernet skyldes flere faktorer, men det er tydelig i de tilbakemeldinger som Lfb får at kapasiteten, kompetansen og rammebetingelsene som den enkelte barneverntjeneste har er vesentlig for barnets beste. Det kan være vanskelig å sette en fast norm for antall saker som skal gjelde alle og alt. Undersøkelsen peker selv på dette. Men, det er viktig å få en indikator som kan si noe om dette da det opplagt er en begrensning i antall saker en enkelte saksbehandler kan sitte med og samtidig ivareta sakene i henhold til barnevernloven og til barnets beste. Jeg ønsker også å påpeke at barnevernsledere uttrykker bekymring for å bli hengt ut er et signal som er viktig å ta seriøst og gå lenger inn i. Det er svært viktig å tilstrebe et barnevern som er åpent for innsyn og rapportering samtidig som alle ansatte opplever trygghet og støtte fra sine øverste ledere. Innsyn og muligheten for å si fra om vanskelige forhold er en forutsetning for å kunne foreta hensiktsmessige endringer som vil gjøre barnevernet optimalt både for de man skal hjelpe og for de ansatte. 5. Vedlegg: 1.) Brev til barnevernledere med bakgrunn for undersøkelsen og spørreskjema. Att: Barnevernledere i Oslo og Akershus. Vedlegg 1.
Som noen av dere kanskje husker fra Fylkesmannens konferanse på Klækken våren 2009, fremkom at barneverntjenestene i disse to fylkene representerte ca. 25% av landets barnevern. Ett tema var en urovekkende stor arbeidsbelastning på ansatte i 1.linje tjenesten. I dette temaet ble det vist stor interesse for problemstilling knyttet til; antall saker pr. saksbehandler. Noen uttrykte behov for å finne en norm på antall saker pr. saksbehandler, slik mange andre yrkesgrupper har. Det var enighet om at temaet burde drøftes nærmere for om mulig å komme frem til noe som kunne brukes til å gi viktige signaler til overordnede myndigheter i utarbeidelse av lov og retningslinjer. På Klækken ble det satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra ulike barneverntjenester i Oslo og Akershus for å se nærmere på dette. Gruppen har hatt ett møte. På møtet fremkom mange spennende problemstillinger, men det var enighet om at temaet er komplisert dersom man forventer å få med seg alle ulike problemstillinger i en innstilling. Istedenfor å tenke kompleksitet, vil vi dra nytte av din opplevde erfaring. Vi ønsker at din erfaring konkretiseres ned i tall. Erfaringstall som helt sikkert vil bestrides av flere, men som mange vil kunne mene, kan gi en pekepinn på hva barnevernledere i Oslo / Akershus opplever er et riktig tall for dem. Når alle erfaringstallene er innkommet vil man oppsummere disse og gi tilbakemelding til dere alle om hva denne undersøkelsen basert på erfaring viste. Erfaringstall kan også viderebringes byråd og rådmenn, samt fylkesmannen i Oslo og Akershus for bruk slik de best finner det for godt. Det forutsettes at du kun tenker på saksbehandlere i 1.linjtjenesten som arbeider med: 3. Mottak, undersøkelse og tiltak. 4. Oppfølging av fosterhjem. Om du har spørsmål til undersøkelsen kan du kontakte Stein Grødal, Nordstrand barneverntjeneste, tlf. 23495300, eller sende en e-post til stein.grodal@bns.oslo.kommune.no Dersom du velger å sende svarene på e-post, er det helt i orden. Bruk e-postadressen ovenfor. Dersom du vil bruke skjemaet og sende pr. post, send til Nordstrand barneverntjeneste, Raschvei 38a, 1153 Oslo. Merk konvolutten erfaringstall. Frist for innlevering er: 21.01.10. Resultatet vil bli drøftet i arbeidsgruppen den 22.01.10. Spørsmålene vi ønsker at du besvarer er følgende (se side 2) : ( 1. Mottak, undersøkelse og tiltak.) I gjennomsnitt, hvor mange saker (ett barn er en sak) pr. saksbehandler opplever du vil være riktig for at en enkelt saksbehandler skal kunne få gjort en tilfredstillende jobb, eller god
nok jobb overfor de barn/familier som er i barnevernet. (Understrek det tallet på antall saker pr. saksbehandler, du opplever gjennom din erfaring, blir det riktigste tallet for deg. Dersom du mener at antall sakser pr. saksbehandler skulle være lavere enn 10, ev. høyere enn 29, skriver du inn tallet selv. Dersom du stryker under flere tall vil gjennomsnittet av disse tallene bli forstått som svaret eller erfaringstallet du gir). (Et lavere tall enn 10: ) 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 (Et høyere tall enn 29: ) ( 2. Oppfølging av fosterhjem.) I gjennomsnitt, hvor mange saker (ett barn er en sak) pr. saksbehandler opplever du vil være riktig for at en enkelt saksbehandler skal kunne få gjort en tilfredstillende jobb, eller god nok jobb overfor de barn/familier som er i barnevernet. (Understrek det tallet på antall saker pr. saksbehandler, du opplever gjennom din erfaring, blir det riktigste tallet for deg. Dersom du mener at antall sakser pr. saksbehandler skulle være lavere enn 10, ev. høyere enn 29, skriver du inn tallet selv. Dersom du stryker under flere tall vil gjennomsnittet av disse tallene bli forstått som svaret eller erfaringstallet du gir). (Et lavere tall enn 10: ) 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 (Et høyere tall enn 29: ) Erfaringstallene over er gitt av :... (tittel og navn). Fra barneverntjenesten i:.kommune / bydel. Tallene er gitt ut fra min erfaring den (dato)