Helge Ridderstrøm: Når tekster skjer. Om utviklingstendenser ved multitekster på Verdensveven Tekster er ikke lenger hva de var. Alle som beveger seg i cyberspace, erfarer at ulike medier har smeltet sammen og at dette har åpnet opp for et forvirrende mangfold av nye teksttyper. Skriftkulturen transformeres. Multitekster er ikke bare skrevet for å ses og leses, men for å oppleves og deltas i; slike tekster er performative, aksjonelle. På sine personlige hjemmesider er ikke minst barn og ungdom ved sin kreativitet og lekenhet drivkrefter i de digitale medie- og teksttransformasjonene. Hva er multitekster? Verdensveven (World Wide Web) er et meta-medium som integrerer en rekke mediers formidling gjennom tekst, bilde og lyd. Når ett og samme elektroniske dokument, f.eks. ei personlig hjemmeside, rommer flere medier, har det oppstått en multimedial tekst eller multitekst. Ved hjelp av stadig mer avansert og brukervennlig programvare kan slike tekster utformes på komplekse og raffinerte måter. Den overordnete muligheten gjelder nettopp samspill mellom ulike medier: I multitekster kan det være både skrift i alle regnbuens farger, musikk, animasjoner, filminnslag, tale, fotografier, tegninger, tredimensjonal grafikk og mye mer. Denne typen mediesammensatte tekster kan innby til valgfrihet og interaktivitet for alle som oppsøker dem, men tekstene kan også være lagd som Gesamtkunstwerk der et arsenal av effekter slippes løs idet brukeren klikker seg inn på sida. Spesiell programvare (som f.eks. Flash og Shockwave) gjør det mulig å lage og spille av overdådig, bevegelig grafikk, inkludere musikkinnslag i tekstene etc. Ettersom programmer for å lage egne animasjoner blir mer tilgjengelige, vil overraskelsesmomentet kunne økes. Programmer som er så kompliserte at kun teknikkeksperter forstår hvordan de er lagd, er i mange tilfeller så enkle å bruke at alle (som har tid og råd) kan eksperimentere seg fram til oppsiktsvekkende resultater. Bruk av programvare kan gjøre en ordinær tekst eller et konvensjonelt bilde til et uvanlig forløp. For eksempel er et bryllupsbilde vanligvis ikke spesielt severdig for dem som ikke kjenner ektefolkene. På nettdokumentet http://home.c2i.net/nikol/brudebilde.html er et slikt bilde gitt liv. Bildet bøyer seg og blir til en virvel som betrakterne føres ned gjennom (se 1
illustrasjonene). Ved bruk av en såkalt tunnel applet dreier bildet seg rundt, og nede på bunnen av trakten ser vi stadig på nytt brudeparet før de glir inn i malstrømmen. En tunnel eller malstrøm kan gi uheldige assosiasjoner, men her er det utelukkende virkemidlet som har verdi. Det er ingen symbolikk i det som skjer med bildet, men det overrasker og viser fram en uventet digital effekt. Mens et normalt bryllupsbilde raskt vil bli klikket bort av de fleste, blir brukeren av denne hjemmesida sittende og betrakte bilde-handlingen en stund. Virkemidlet fungerer som blikkfang og gjør oppholdet på hjemmesida mer langvarig enn det ellers ville ha vært. Teksthermeneutikk for en digital tidsalder I humanistisk forskning oppstår ofte innsikt og erkjennelse gjennom sammenligninger, analogier og kontrasteringer. En metafor som knytter noe nytt til noe velkjent, kan være opplysende og fremme forståelse. Multitekster som semiotiske systemer har følgelig blitt sett i lys av tidligere praksiser for sammenkomponering av bl.a. tekster og bilder (Jay D. Bolter 1991, Richard A. Lanham 1992, Bolter og Grusin 2000). Tekster på Verdensveven har noen overlappende trekk med plakater, med avantgardistisk collage og fotomontasje, og i mindre grad med TV-program og musikkvideoer. Jakten på perspektivrike sammenligninger for multitekster er styrt av et ønske om å komme fram til prinsipper for en tekst-hermeneutikk for en digital tidsalder. Det søkes etter perspektiver som kan hjelpe oss å forstå en utvikling der tekster i økende grad blir visuelt-estetiske, dynamiske og interaktive. Det gjelder derfor ikke å la seg binde av det reduksjonistiske ved sammenligninger, men å bruke dem som springbrett. Komparasjon kan være nyttig, men er spesielt problematisk når prosesser går svært raskt. Med den rivende utviklingen av teknologi og infrastruktur endres betingelsene for persepsjon, lesing og skriving, og det blir utvidete repertoar av muligheter. Det kan forutses at det vil dukke opp en rekke nye skjermtekstsjangrer og at det i de kommende tiårene vil bli store fluktueringer innen skriftkulturen. Forskerne Richard A. Lanham (1992) og Gunther Kress (1998) har beskrevet hvordan multitekster nærmer seg estetiske artefakter. Tekstene ses ikke lenger hovedsakelig gjennom (til innholdet), men på. De utvendiggjøres og blir designprodukter. Dette gir mulighet for et berikende samspill mellom det estetiske og det semantiske. Poengene til Lanham og Kress er viktige, men en vesentlig svakhet ved deres innfallsvinkel er at de ikke tematiserer det dynamiske ved multitekster. Jeg vil hevde at disse nye tekstene langt på vei kan forstås som kunstneriske og dramatiske aktiviteter. Å skrive og lese tekster har alltid vært aktiviteter, men 2
at tekster som inkluderer en rekke mediefunksjoner forløper aksjonelt og dramatisk, er nytt. Det skapes begivenheter i tekster, ikke statiske meningsmønstre av visuell og semantisk art. Multitekster må erfares og oppleves, ikke bare ses og leses. De nye digitale og multimediale tekstene ligner på flere måter på de framførings- og deltakelses-arrangementene som kalles happeninger og eventer, og en slik sammenligning kan være opplysende fordi den kan utvide og radikalisere perspektivet på hva tekster kan være og innebære. Det er en utviklingstendens ved multitekster at de dramatiseres på måter som gjør det verbale språket mindre enerådende og slik at det oppstår et medialt og estetisk aksjonsrom. Figur: Utviklingstendens ved multitekster Happeninger, eventer Med happening siktes det her ikke til en stramt avgrenset dramatisk sjanger, men til noen dramatiske praksiser som har vært kalt happening, fluxus, performance og environment. En slik sammenslåing er problematisk, siden noen ønsker å skille mellom f.eks. performance og happening (Carlson 1999), der performance oftest er basert på en direkte kroppslig agering som ikke nødvendigvis forekommer i en happening. Andre teoretikere opererer ikke med slike distinksjoner. Uansett kan en happening sammenfattende defineres som en spektakulær hendelse. Fenomenet utviklet seg fra delvis improviserte gateframføringer og fra kunstneriske aksjoner i små private studioer. En happening kan bestå av sekvenser og fortone seg som en collage av hendelser som ikke henger sammen gjennom årsak og virkning og heller ikke forteller en historie (Sandford, red. 1995:4). Fordi det ligger en anti-aristotelisk poetikk til grunn for happeninger, opplever publikum dem ofte som meningsløse. Den amerikanske kunstneren Robert Wilson mente folk ofte hadde feil innstilling overfor det som skjer i happeninger: You don t have to think about the story, because there isn t any. You don t 3
have to listen to the words, because the words don t mean anything. You just enjoy the scenery, the architectural arrangements in time and space, the music, the feelings they all evoke. Listen to the pictures. (sitert fra Carlson 1999:110) Hendelsene framstår oftest som rare og tilfeldige. Mange happeninger har dessuten noe ureduserbart privat ved seg, innslag som peker mot en kunstners indre, solipsistiske verden. Dette står i kontrast til tradisjonell teaterkunst, der dramatikerens oppgave er å allmenngjøre sine ideer, å overføre sin personlige tankeverden til det offentlig tilgjengelige. En event er (innen en egen sjanger) et arrangement som foregår i et estetisk og emosjonelt fortettet tidsrom. Det er en opplevelsespakke der likesinnede kommer sammen for å oppleve noe som hever seg over hverdagen. Eventer er vanligvis preget av sterk sanserikdom og sammenbinding av ulike medier og uttrykksformer (musikk, dans, teater, akrobatikk, lys-show osv.) og har treffende blitt kalt Lifestyle-Gesamtkunstwerk (Gebhardt m.fl. 2000:20). De er orchestrations of media, not expressions of a single medium (Gebhardt m.fl. 2000:40). En event kan være organisert av kommersielle aktører som deler ut gratisprodukter for at disse skal komme på moten. I 1998 kunne Aftenposten fortelle: Den nye trenden innen markedsføring overfor ungdom går under betegnelsen Event det vil si markedsføring gjennom arrangementer. (nettutgaven 10. juli 1998). Uansett hvilke organisasjoner eller firmaer som står bak, er slike begivenheter alltid nøye planlagt og konsentrert om noe som kan gi rik sanse- og identitetsopplevelse, skape begeistring og forløse vitalitet. Det kan være adgangsbegrensning til arrangementene, noe som øker deltakernes opplevelse av eksklusiv samhørighet. Det forutsettes et intenst nærvær i det som foregår, en slags konsentrasjon, nesten anstrengthet, og det har vist seg at mange blir fristet til å dope seg for å komme i stemning. De som deltar i eventer, bindes sammen gjennom de felles aktivitetene, men også ved bruk av og framvisning av visse emblemer, symboler og andre tegn. Likheten mellom happeninger, eventer og et økende antall personlige hjemmesider gjelder først og fremst det spektakulære og aksjonelle: noe oppsiktsvekkende, uvanlig eller overraskende inntreffer og utspiller seg. Det som skjer er hevet over hverdagen, og over hverdagens tekster. En person som klikker seg inn på ei personlig hjemmeside, kan aldri være sikker på hva som vil vise seg eller finne sted der, men ofte er det noe sterkt og uvanlig som gjør det verdt besøket. Meta-mediet som teksten tilhører, gir performative (utførende eller utførbare) muligheter som tradisjonelle, presenterende eller fortellende tekster ikke har. Det 4
sentrale for mange av de skrivende aktørene er ikke å by fram noe til vanlig lesning eller informasjonssøk, men å utnytte Verdensvevens muligheter for ny og kreativ medieinterferens. Det er en klar tendens til at effekter dominerer over informasjon og at digitale virkemidler får egenverdi. Bruk av et bredt spekter av programvare gjør at det knapt finnes noen begrensinger for hvordan tekstene kan arte seg. Ord kan ikke lenger bare skrives i mange farger og på kryss og tvers. Ord og bilder kan kastes mot brukeren, endre størrelse, bevege seg i underlige formasjoner og eksplodere. En av Verdensvevens logikker er nettopp at tekstene som inngår der må utnytte mulighetene for kommunikasjonsmiks og overraskelse for å fange oppmerksomheten, i det minste for dem som ikke søker ekskluderende etter bestemte faktaopplysninger. Forskeren Michael Kirby kaller happeninger et theatre of effect (i Sandford, red. 1995:9; i hermetegn i original). Med denne betydningen er ordet happening i ferd med å gli inn i norsk dagligtale; det brukes om noe som er effektfullt ut over det vanlige. Eventer er mer omfattende enn happeninger, de krever mer planlegging og organisering for å oppstå. Slik sett kan vi si at eventer tilsvarer det skriverskapte og nøye forberedte ved hjemmesider, mens happeninger tilsvarer det brukerskapte, interaktive og improviserte ved disse tekstene. Hjemmesider sett under ett kan ha likheter med eventer, mens enkeltinnslag på dem kan ha preg av happeninger. Eventer skal skape en imponerende og sammensatt helhet, gjerne med medier som forsterker hverandre (medial multipliseringseffekt), mens happeninger vanligvis er mer minimalistiske og episodiske. Både i eventer og happeninger legges det etter estetiske kriterier til rette for lystpregete opplevelser som har preg av lek. De (inter)aktive innslagene har ofte vært understreket ved både happeninger, eventer og multitekster, men bør ikke overvurderes. Hendelsene og tekstene er designet og planlagt. Skrivere og brukere er ikke likestilt i multitekster. The creation was done by the artist when he formulated the idea of action. The performer merely embodies and makes concrete the idea, minner Kirby om når det gjelder happeninger (Sandford, red. 1995:8). Gleden over det spektakulære Et eksempel på hvordan ei hel hjemmeside fortoner seg som en event med en rekke happeninger, er hjemmesida til 23 år gamle Rolleif (se illustrasjon nedenfor). I åpningssekvensen er det lagt opp til brukerdeltakelse, ellers kommer ikke brukeren videre, og samtidig er det et slags tekst-show som avspilles. Sida er programmert med blant annet Flash. Først kommer en Donald-figur med den unge mannens hode hoppende over skjermen og 5
slynges så tilbake. Denne besynderlige figuren skriver Rolleifs hjemmeside med bred pensel. Nå må brukeren med kursøren plassere et foto av Rolleifs hode i form av en liten fotoanimasjon som følger med kursøren overalt på skjermen på en stilisert kropp. Da blir hodet større og klikkbart. Etter et klikk endrer figuren seg til en diabolsk skikkelse som med et pistolskudd deler ordene Rolleifs hjemmeside på midten. Flash-innslaget er over og resten av hjemmesida kommer til syne. Også på de øvrige delene av hjemmesida er det innslag som har preg av lek og teater. Blant annet er det et dra-bilde der Rolleifs ansikt kan deformeres. Her stiller 23-åringen sitt eget ansikt til disposisjon for alle på verdensveven, til bruk for å skape underholdning, latter og ikke minst fascinasjon for den lystige selvironien hans hjemmeside vitner om. Mangfoldige utviklingstendenser Multitekster kjennetegnes av medieintegrering, og mangfoldet øker stadig. På noen hjemmesider er det mulig å laste ned musikkfiler med musikk som er komponert av hjemmesidas eier. Dette er en utvikling som ennå knapt har begynt, men som har enormt potensial. Aktiviteter på verdensveven trenger heller ikke å være lovlige, noe som er en tilleggsdimensjon for det (inter)aktive livet på nettet. Brukere av hjemmesider kan være aktive ved å utføre det de blir oppfordret til, men de kan også drive cracker-aktiviteter og enten sabotere eller stjele fra andres nett-dokumenter. Det aksjonelle overskrider dermed det som kan planlegges og styres. Mulighetene for å kopiere og manipulere er legio. Det performative aspektet sprenger grensene for enkelttekster og omfatter en rekke praksiser med digital 6
teknologi. Usikkerheten og anarkiet på Verdensveven avspeiler seg i tekstene, og utnyttes i dramatisk øyemed i formuleringer som Klikk her på eget ansvar og IKKE klikk her. Det spennende kan i siste instans innebære at brukerens harddisk slettes, men vanligere er at nye tekster dukker opp med uttrykt beundring for de modige og latterliggjøring av de engstelige. Dette er dramapregete innslag. Det hender også at det oppfordres til å klikke på ord eller ikoner, men når kursøren nærmer seg dem, flytter disse pekerne seg litt unna og er aldri mulige å nå. Det er en logikk i at slike løsninger er sjeldne. De er teknisk avanserte, men det er heller ikke så mye verdt å ha det alle andre har på si hjemmeside. Det gjelder å bruke tilgjengelig programvare med innovativ kraft, riktignok innen sjangerkonvensjoner for hva som er ei hjemmeside. Til normene hører det at den digitale teksten gjerne kan tematiseres, det vil si at skriveren forklarer sin rolle som tekstaktør : hvordan hjemmesida ble til, om passende skjermoppløsning, om bruk av frames, om videre planer med hjemmesida o.l. Både happeninger og hjemmesider kan være kunstneriske manifestasjoner som fremmer det overraskende og oppsiktsvekkende, det paradoksale og forvirrende. Happeninger ble som faktorer i den kunstneriske avantgarden brukt som våpen mot det forventede, mot konvensjoner og mot det etablerte. Poenget med å sammenligne med multitekster er nettopp at disse tekstene ikke leses og brukes slik som tekster flest, men at de tvert imot inkluderer et vidt og økende register av aktiviteter. Brukerne kan oppleve, delta og medskape. De som lager hjemmesider, legger til rette for noen aktiviteter, i andre tilfeller tar brukeren seg til rette. Trolig vil tekstnormene i den digitale tidsalder utvikle seg slik at en god tekst blir en tekst det både skjer mye i og som det kan gjøres mye med. Og det er i høyeste grad mange måter multitekster som tekstsystemer kan utvikle seg videre på. En av mange muligheter er at det skapes eller konstrueres sosiale fellesskap i og med tekstene, slik at det oppstår små virtuelle kollektiv. Slik synes i dag nettstedet til for eksempel Passiv ungdom mot sport (http://www.pums.org/) et stykke på vei å fungere. Ulike rollespill kan inngå. Faren for visual consumption på Verdensveven (dvs. passivt konsum av bilder) kan unngås gjennom sosial kontakt, deltakelse og utveksling. Det kan videreutvikles nettverk av mennesker som verdsetter bestemte typer materiale og aktiviteter, som deler mentalitet og som skaper sitt eget fellesskap ved hjelp av riktig viten, kompetanse, innstilling og oppførsel. Chattegruppenes flyktige samhold blir permanent. 7
Multifunksjonalitet og samfunnskontekst Alle med kjennskap til happening- og event-sjangrene vil se at det er en rekke forskjeller mellom multitekster på den ene siden og happeninger og eventer på den andre. Happeninger og eventer er sosiale, kollektive fenomener på helt andre vis enn tekster er. Det oppstår ikke tilhørighet og fellesskap gjennom multitekster på samme måte som det kan gjøre når mennesker ser hverandre umediert og er i direkte fysisk (dansende) kontakt. Eventer og happeninger kan i prinsippet heller ikke gjentas, men det kan vanligvis i høyeste grad effekter på ei hjemmeside ofte repeterer innslag i disse tekstene ustanselig seg selv uavhengig av brukerens valg. Det er også en ulikhet at særlig happeninger, i det minste i teorien, er i kontinuerlig endring og åpne for forandringer underveis. På hjemmesider er det klarere begrensninger for hva som kan oppstå. Multitekster på Verdensveven kan imidlertid være et mer multifunksjonelt fenomen enn avantgardistiske happeninger og kommersialiserte eventer er. Blant annet er eventer vanligvis anti-intellektuelle, noe multitekster slett ikke trenger å være. Eventer springer ut av en trang til Wiederverzauberung, et behov for følelse, varme og autentisitet i motsetning til sjelløs rasjonalitet. Multitekster kan spille på et større register av behov enn det eventer hittil har gjort. Multitekster kan dessuten nærme seg aspekter ved happeninger og eventer enda mer ved å trekke på den faktoren av både samspill og tilfeldigheter som inngår i arrangementene. Dette fører til langt mindre styring av både skriver og bruker, noe Java-applikasjoner med lek og spill legger til rette for. Det er som nevnt behov for en hermeneutikk for digitale tekster. Sikkert er det at det i slike tekster ligger muligheter for elementære brudd med både autonomi- og intertekstualitetforståelsen av hva tekster er. Happeninger, eventer og multitekster har ikke den enhetlighet og koherens som har vært idealet for teaterframføringer og skriftlige produkter i den vestlige verden, og de overskrider også ideen om sammenvevde eller pekende tekster. De ulike elementene som en happening består av, inngår ikke i klare innbyrdes konstellasjoner, men spriker i ulike retninger eller spenner så å si bein på hverandre. I eventer er hendelsene mer konsentrerte, med samspill mellom forskjellige medieuttrykk, f.eks. musikk, stroboskopbelysning, kunst-tåke og bruk av videoer på storskjerm. Multitekster overlapper med slike performative kulturformer; tekstene er dramaturgiske, operasjonelle, dramatiske. De er aktiverende spektakler. Ifølge antropologen Victor Turner har historiske epoker sine main metasocial performances (Gebhardt m.fl 2000:143). I førmoderne samfunn var det ritualet, i tidlig moderne tid karnevalet eller teatret, mens det i moderne og senmoderne samfunn finnes et bredt spekter av performative sjangrer: film, konserter, festivaler, framføringer av en rekke 8
slag. Etter hvert kan altså multitekster legges til denne lista på grunn av deres performativinteraktive dimensjon. Essensielt ved disse nye tekstene er ikke bare deres looking at -aspekt (Lanham), men også doing with og belonging to. Tekstene brukes som sosialt klister, og de rommer så mange farger og aktiviteter at de skiller seg radikalt fra de gamle, kjente teksttypene. I en situasjon som denne er konstruktiv mediekritikk nødvendig. Det kan hevdes at multitekster på Verdensveven passer som hånd i hanske for dagens norske samfunn. Postmoderne mennesker tiltrekkes av simulations and theatricalizations hevder Marvin Carlson (1999:6), og den eneste kulturelle stabiliteten i vestlige velstandssamfunn skal visstnok bestå i veksling mellom ustabile trender (Gebhardt m.fl. 2000:111). Vi lever i et heterogent og høyst differensiert samfunn der mange av oss har mye fritid og søker etter fornøyelser, underholdning, emosjonell oppstemthet, estetisk begeistring og nervekribling. Hendelsene i multitekster kan virke tilbake på kroppen og gi slike reaksjoner, for eksempel latter og det psykologer kaller eustress (en blanding av eufori og stress, både avspenning og spenning). Design, image og styling er viktig for at noe skal ha tiltrekning og få popularitet, men også slående effekter og action. Multitekster er tekster med action, og tekster som action. Tekstene eller aksjonsrommene eller spillene avhengig av hva en velger å kalle det har ikke primært opplysnings- eller katarsisfunksjon, men katapultfunksjon: De er annerledes, eksepsjonelle, sensasjonelle. Det vi ønsker kan være sensasjonalisme i dobbel forstand: både rike sanseopplevelser og noe oppsiktsvekkende. Massemediene har alltid vært hverdagens fiender fordi de må avvike og underholde for å overleve. På et fritids- og opplevelsesmarked der milliarder av kroner sitter løst, blir det naturlig nok mange tilbud å velge blant, og Verdensveven kan i likhet med TV bli et supermarked av opplevelser. Multitekst er ett av fenomenene som viser oss at det nå oppstår en uoverskuelig mengde av medierte opplevelsesvariabler. Litteratur: Bolter, Jay David (1991). Writing Space. The Computer, Hypertext, and the History of Writing, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates Bolter, Jay David og Richard Grusin (2000 (1999)). Remediation. Understanding New Media, Cambridge, Massachusetts: The MIT Press 9
Carlson, Marvin (1999 (1996)). Performance: a critical introduction, London og New York: Routledge Gebhardt, Winfried, Ronald Hitzler og Michaela Pfadenhauer, red. (2000). Events. Soziologie des Aussergewöhnlichen, Opladen: Leske + Budrich Joyce, Michael: New stories for new readers: contour, coherence and constructive hypertext ; i Snyder, Ilana, red. (1998). Page to Screen: Taking Literacy into the Electronic Era, London og New York: Routledge Kress, Gunther: Visual and verbal modes of representation in electronically mediated communication: the potentials of new forms of text ; i Snyder, Ilana, red. (1998). Page to Screen: Taking Literacy into the Electronic Era, London og New York: Routledge Lanham, Richard A.: Digital Rhetoric: Theory, Practice, and Property ; i Tuman, Myron C., red. (1992). Literacy Online. The Promise (and Peril) of Reading and Writing with Computers, Pittsburgh og London: University of Pittsburgh Press Lischka, Gerhard Johann: Performance und Performance Art, s.64-193 i det tyske tidsskriftet Kunstforum, Bd. 96, august-oktober 1988 Ong, Walter J. (2000(1989)). Orality & Literacy. The Technologizing of the Word, London og New York: Routledge Ruhrberg, Karl m.fl. (2000). Kunst des 20. Jahrhunderts. Malerei, Skulpturen und Objekte, Neue Medien, Fotographie, Köln: Benedikt Taschen Verlag Rötzer, Florian (1999). Megamaschine Wissen, Frankfurt og New York: Campus Verlag Sandford, Mariellen R., red. (1995). Happenings and Other Acts, London og New York: Routledge Schwarz, Hans-Peter (1997). Medien-Kunst-Geschichte, München og New York: Prestel Thomas, Karin (1988 (1978)). Bis Heute: Stilgeschichte der bildenden Kunst im 20. Jahrhundert, Köln: DuMont Buchverlag 10