MEVIT1700 Seminargruppe 4 Gruppe C

Transkript

1 MEVIT1700 Seminargruppe 4 Gruppe C Multimedialitet og multimodalitet 5. august 2007

2 Multimedialitet Begrepet om multimedialitet er, ifølge Liestøl og Rasmussen (2007), det faktum at uttrykkselementene fra tradisjonelle medier samles med utgangspunkt i en felles teknologisk plattform og i et integrert uttrykk. Jeg mener at det ikke kommer klart frem av boken til Liestøl hva han mener med uttrykkselementene, men det kan tyde på at det er en overliggende betegnelse for informasjonstypene. Det som overføres, kaller vi altså informasjonstyper. Det er tegntypene, eller teksttypene (stillbilde, skrift, levende bilder og ulike former for lyd), som utgjør de grunnleggende bestanddelene i mediauttrykk, enten de opptrer alene eller i kombinasjon som sammensatte tekster. (Liestøl og Rasmussen 2007:62) Det er i hvert fall klart at digitaliseringen av medieformene medfører en rekontekstualisering av informasjonstypene. Informasjonstypene går inn i en løsere bundet digital kontekst, som på noen måter frigjør dem fra sine tradisjonelle uttrykksmåter ved å åpne for nye kombinasjoner. Sagt på en annen måte, Den nye konteksten gjør det mulig å integrere ulike informasjonstyper med hverandre og på denne måte skape en ny uttrykksform. Alt dette skjer innen en felles teknologisk plattform, som vi så ofte kaller datamaskinen. Med multimedialitet mener vi altså integrasjonen av og samspillet mellom flere informasjonstyper i digitale uttrykksformer. (Liestøl og Rasmussen 2007:63) Informasjonstypene endrer karakter selv om mange av deres konstituerende egenskaper forblir relativt stabile., hovedsakelig fordi de bytter kontekst. Liestøl og Rasmussen (2007) Multimodalitet Begrepet multimodalitet presiserer måten vi bruker informasjonstypene og de digitale ressursene på (Liestøl og Rasmussen: 2007).

3 Remediering Med den digitale kombinasjonen av informasjonstypene i multimediale uttrykk blir datamediet i stand til å remediere andre medieformer. Begrepet ble lansert av David Bolter og Richard Gruisin (2000). De ønsker å karakterisere de digitale medienes evne til å låne eller ta opp i seg tidligere medieformer som film, fjernsyn, foto, maleri og litteratur. Dette skjer på to måter. Enten som umiddelbarhet, hvor formålet er å skape en umiddelbar tilgang til det medierte (virkeligheten) ved å gjøre selve remedieringsprosessen transparent. Eksempler er for eksempel teknologier som virtuell virkelighet, avansert datagrafikk og webkamera. Remediering som hypermedialitet, har til hensikt å synliggjøre medieringsprosessen. Eksempler på dette er nettaviser og bruken av for eksempel vindusmetaforen. Informasjonstypenes egenskaper Vi tilegner oss de ulike informasjonstypene på ulike måter, fordi reglene eller vilkårene for hvordan vi i sansningen eller persepsjonen av en gjenstand genererer rekkefølgen av sanseinntrykk er ulike for de forskjellige informasjonstypene (stillbilde, skrift, levende bilde og lyd). Stillbildet er stabilt og statisk, som betyr at det ikke endrer seg over tid. Det er imidlertid opp til oss selv hvordan vi vil se på bildet, og den enkelte skaper seg sin egen rekkefølge av sanseinntrykk, preget av individuelle preferanser og kunnskaper. Dette kalles subjektiv suksesjon. Verbal skrift er også stabilt, men dersom vi tilegner oss skriften på samme måte som med et bilde, ved å danne vår egen rekkefølge av sanseinntrykk, kan vi ikke lese den. I tilegnelsen er vi altså bundet av felles konstituerende regler, for hvordan tilegnelsen skal finne sted for at det skal kalles å lese, selv om vi selv kan velge hva vi vil lese når, hvor, og i hvilket tempo. Dermed er tilegnelsen av tekst en intersubjektivt betinget suksesjon. Levende bilder krever i motsetning til stillbilder og tekst en spesiell fremvisermaskin, som setter klare rammer for vår tilegnelse. Vi har en begrenset mulighet til å velge

4 rekkefølge i tilegnelsen av elementer i bildeflaten, men kan ikke velge tempo, og må henge med på fremvisningen. Tilegnelsen tar dermed form som eksternt betinget suksesjon. Lyd er vesensforskjellig og atskilt fra de andre informasjonstypene fordi mens de tre andre primært er synets informasjonstyper, tilhører lyden hørselen. Dersom en sekvens levende bilder stoppes opp, blir filmen redusert til et stillbilde. Dersom man gjør det samme med lyd, stopper den het opp. Lyd fordrer således en streng temporær sekvensialitet. Dette betyr ikke at lyder er endimensjonale, men det er likevel begrensede muligheter for seleksjon i tilegnelsen, forhold til de andre informasjonstypene. Tilegnelsen av lyd er som tilegnelsen av levende bilder dominert av eksternt betinget suksesjon. Integrasjon av statiske og dynamiske informasjonstyper De statiske informasjonstypene, tekst og stillbilder, har to hovedkjennetegn. De er stabile over tid, og de er preget av subjektivt eller intersubjektivt betinget suksesjon. De dynamiske informasjonstypene lyd og film/video er på den annen side avhengige av tid for å fungere, og forandrer seg fra det ene sekundet til det neste. Mediet selv har også en eksternt betinget suksesjon filmen fortsetter i kinosalen selv om man lukker øynene. Den første multimedialiteten ble til i møtet mellom tekst og bilder, der bilder ble brukt for å illustrere innholdet i teksten. Samtidig kan teksten spille en presiserende rolle når innholdet i et bilde skal fortolkes. Integrasjonseffekten resultatet av møtet mellom to informasjonstyper er altså ikke et entydig dominansforhold. I en avis kan for eksempel teksten være dominerende mens et bilde illustrerer budskapet. Til dette bildet er det igjen en bildetekst som har en støttefunksjon Det første møtet mellom dynamiske og statiske tradisjoner skjedde med stumfilmen, der levende bilder ble kombinert med tekst. Her ga teksten retningslinjer for hvordan de levende bildene skulle fortolkes. Integrasjonseffekten her ble, ifølge Liestøl og Rasmussen, en rekontekstualisering av skriften som innebærer at den mister et av sine viktigste kjennetegn, nemlig at betrakteren selv kan velge når han ønsker å tilegne seg

5 informasjonen. Skriften ble inkorporert i et dynamisk medium, og suksesjonen ble i likhet med de andre eksternt betinget. Etterhvert ble lyd og bilde integrert til talefilm, der integrasjonseffekten blir et noe varierende dominansforhold. Liestøl og Rasmussen skiller mellom TV og kinofilm, der lyd er dominant i førstnevnte, mens kinofilmen kan tillate seg å legge hovedvekten på visuelle virkemidler på grunn av publikums oppmerksomhet. På internett ser vi flere forsøk på å kombinere statiske og dynamiske informasjonstyper. I det siste har video og/eller lyd stadig oftere dukket opp i for eksempel nettaviser. Men, som Liestøl og Rasmussen skriver, oppfattes nok disse heller som to adskilte uttrykk enn som ett homogent. Et annet forsøk på å integrere disse informasjonstypene som kanskje har vært mer vellykkede, er filmer som for eksempel Al Gores En ubehagelig sannhet. Også værmeldingen på TV kan nevnes. Her blandes bilder i form av kart og ikoner, video og tekst sammen, samtidig som lyden ligger over det hele og gjør at det oppfattes mer som ett uttrykk. Både i filmen og i værmeldingen brukes det tredimensjonale rommet som virkemiddel, om enn underlagt de dynamiske informasjonstypenes eksternt betingede suksesjon. Man kan med andre ord ikke selv navigere rundt i rommet. Likevel kan 3D som Rasmussen og Liestøl skriver ta opp i seg alle andre de andre informasjonstypene. For eksempel står Al Gore (og værdamene) foran en skjerm og peker. Denne skjermen kan vise tekst samt statiske og dynamiske bilder (for eksempel grafer og videosnutter) Kilder: Liestøl, Gunner og Rasmussen, Terje. (2007). Digitale medier, en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.