Skjøtselsplan for Sauøya, Berg, Vikna kommune, Nord-Trøndelag.

Skjøtselsplan for Sauøya, Berg, Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Mons Kvamme Lyngheisenteret på Lygra. November 2015.

Generell del. Kystlynghei. Kystlyngheier er åpne, heipregete og i hovedsak trebare områder dominert av dvergbusker. Fremfor alt er det røsslyng og hevden av denne som preger landskapet. De finnes i strøk med oseanisk klima og er kulturbetinget. Tradisjonelt ble kystlyngheiene opprettholdt ved beite (vanligvis gjennom hele året), regelmessig lyngbrenning og stedvis lyngslått. Velholdte kystlyngheier utgjør en mosaikk av vegetasjonsformer med varierende innhold av gress, halvgress, urter og røsslyng i ulike stadier. Andre viktige lyngarter er klokkelyng, purpurlyng, krekling, blåbær og tyttebær. Vanlige urter er tepperot, heiblåfjær, tirilltunge, kystmyrklegg, kattefot, blåknapp, kystmaure, fagerperikum og blåklokke. Av gress og halvgress kan nevnes gulaks, smyle, engrapp, heisiv og heistarr. I gammel lynghei med dårlig hevd blir røsslyngen grovvokst og dominerende sammen med krekling og einer, mens innholdet av gress og urter går sterkt tilbake. Velholdt kystlynghei med mosaikk av røsslyng, gress og urter. Hordaland. Foto: Mons Kvamme Golfstrømmen gjør at det er liten variasjon i vintertemperatur og snømengde i de ytre kyststrøkene fra Skagerak i sør til Vestfjorden i nord. Vintrene har alltid vært milde og med lite snø, og dette muliggjorde en lang beitesesong. Langs store deler av kysten var det tradisjon for å la småfe (mange

steder også kalver og kviger) gå ute hele året. Mens gress og urter var beitegrunnlaget i sommermånedene, var det røsslyngen som var den viktigste beiteplanten resten av året. Ung røsslyng er vintergrønn og har like høyt næringsinnhold om vinteren som om sommeren. Kystbefolkningen visste at med store nok arealer med røsslyng i ordentlig hevd ville husdyrene klare seg gjennom vinteren, sauene kunne enda til klare å bære frem lam. Tidligere fantes det derfor et sammenhengende belte med kystlynghei fra Lofoten til Agderkysten. Dette lyngheibeltet fortsatte sør gjennom Europa helt sør til kystfjellene i Portugal. I dag er utbredelsen kraftig fragmentert ettersom kystlynghei er en naturtype i sterk og hurtig tilbakegang over hele Europa. I Norge skyldes dette først og fremst gjengroing forårsaket av at beiteressursene i utmarka langs kysten ikke lenger blir utnyttet i moderne husdyrproduksjon. I tillegg har også skogplanting, nedbygging og oppgjødsling bidratt til at mye av kystlyngheiene har forsvunnet. Lyngheienes utbredelse i Europa midt på 1800-tallet. Peter Emil Kaland

Vi regner i dag med at det neppe er stort mer enn 10% tilbake av de tidligere lyngheiarealene. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har gitt kystlyngheiene status som Utvalgt naturtype. Også i resten av Europa er lyngheiene sterkt truet og blir omfattet av EU s NATURA 2000 direktiv. De norske utformingene av dette kulturlandskapet har derfor stor verdi også internasjonalt. Dette gjelder spesielt de nordlige forekomstene, fra Møre-kysten og nordover. Dette er de eneste kjente forekomstene av kulturbetingete lyngheier så langt mot nord. Historisk utvikling og tradisjonell bruk av kystlyngheiene. Kystlyngheiene utgjør noen av de eldste kulturlandskapene vi har i landet. De mest detaljerte undersøkelsene er utført i Rogaland og Hordaland, og her kan lyngheidrift med lyngbrenning og beite dateres tilbake til ca. 3000 år fvt (midt i Yngre Steinalder). Alle lyngheier er selvsagt ikke så gamle, men da startet en prosess som varte i ca 4000 år. Først i Vikingtid/tidlig Middelalder nådde lyngheiene sin maksimale utbredelse som de hadde frem til midten av 1800-tallet. I hele denne lange tidsperioden var mønsteret det samme. Når nye kystgårder skulle anlegges ble skog og kratt ryddet med øks og ild, dyr sluppet på beite og lyngmarken opprettholdt med regelmessig lyngbrenning. Det er en tydelig sammenheng mellom utviklingen av kystlyngheier og den faste gårdsbosetningen i kyststrøkene på Vestlandet. Pollendiagram fra Frøya som viser begynnende avskogning og lyngbrenning for 5000 år siden. Det er ikke utført like systematiske undersøkelser videre nordover langs kysten, men en rekke dateringer tyder på at lyngheidriften alt i bronsealderen (1800-500 fvt) var utbredt bl.a. på Trøndelagskysten. Uten mer detaljerte undersøkelser er det likevel vanskelig å si om det har vært en like tydelig sammenheng mellom utviklingen av kystlyngheier og fast jordbruksbosetning i Midtog Nord-Norge som lenger sør på Vestlandet. Både når det gjelder ressursgrunnlag og fiskerihistorie

er det klare forskjeller mellom landsdelene. Men driftsformene knyttet til selve lyngheiene har alltid vært de samme. Med mulighet for lang beitesesong og helårsbeite hadde ikke kystbøndene behov for like mye vinterfor til husdyrene som bøndene i resten av landet. Dette frigjorde tid som kunne brukes på fiskeriene, og i mange kystbygder var bøndene først og fremst fiskere. Ofte kunne det lønne seg, både økonomisk og tidsmessig, å satse på et stort husdyrhold basert på utegangerdrift, og heller kjøpe korn og andre livsnødvendigheter med inntektene fra salg av fisk, kjøtt, ull og skinn. Forutsetningen for en slik driftsform var at dyrene kunne finne tilstrekkelig mat på utmarksbeitene. Her spilte røsslyngen en avgjørende rolle, særlig i vinterhalvåret. Røsslyngbeitene har høyest fôrverdi så lenge det meste av planten består av grønne, friske skudd. Jo eldre røsslyngen blir, jo dårligere egnet er den som beiteplante. For å unngå denne utviklingen har det vært tradisjon for å svi vekk gammel lyng. På brannflaten får man da en foryngelse av røsslyngen ved at den spirer opp igjen fra røtter og frø. Samtidig fjernes uønskede oppslag av busker og trær. Nyere undersøkelser har vist at nord for Mørekysten kommer nesten all nyspirende røsslyng etter brann fra frøspiring. Beitet røsslynghei utenfor Molde, fem år etter brenning, fotografert i januar. Foto: Mons Kvamme. Lyngbrenning ble alltid utført i vinterhalvåret mens bakken var fuktig eller frossen. Da var det lettere å holde kontroll på ilden og man unngikk jordbrann. Man brente aldri større områder enn nødvendig, og på den måten bidro lyngbrenningen til å skape den mosaikkstrukturen og variasjonen som er typisk for velholdte lyngheier. Hele frøbanken i jordsmonnet blir stimulert ved brenning, og de første årene etter en brann kommer det et kraftig oppslag av urter og gress sammen med de nye lyngplantene. Likedan har det vist seg at insektsfauna og andre grupper av organismer blir positivt påvirket av lyngbrenning. Kombinasjonen av moderat beitetrykk med lang beitesesong/helårsbeite og regelmessig kontrollert lyngbrenning i mosaikk, har holdt kystlandskapet åpent gjennom flere tusen år. Dette har vært en bærekraftig driftsform som var en forutsetning for fiskeribefolkningens husdyrhold. Samtidig la det grunnlaget for det biologiske mangfoldet på kysten.

Trusler mot kystlyngheiene i dag. Samfunnsutviklingen gjennom bortimot hundre år har fullstendig endret den gamle bosetnings- og næringsstrukturen langs kysten. Særlig strukturrasjonaliseringen og effektivitetskravene som for alvor kom på 1950-tallet og senere, fikk store konsekvenser både for fiskerinæringen og kystlandbruket. Dette førte også til en dramatisk avfolkning i de ytterste kyststrøkene. I denne storstilte omleggingen har det ikke vært rom for den ekstensive tradisjonelle lyngheidriften. Moderne saueproduksjon forutsetter et langt mer energirikt fôr enn det dyrene kan finne i kystlyngheiene. De nye sauerasene klarer heller ikke å utnytte ressursene i dette landskapet på samme måte som de eldre rasene er i stand til. Kystlynghei er en dynamisk naturtype hvor hevden spiller en avgjørende rolle for utforming og tilstand. Når ikke lyngheiene lenger blir beitet og brent, vil fort hele landskapet endre karakter. Røsslyngen blir grovvokst og taper etter hvert fôrverdi som beiteplante. Det meste av tilveksten går med til å produsere ved, og planten svekkes i forhold til frost, tørke og insektsangrep. Gammel lyng tåler også mye mindre beitetrykk enn ung lyng. Hvis den ikke har bukket under av andre årsaker, vil røsslyngplanten dø av alderdom når den blir 50-60 år gammel. Etter hvert begynner busker og trær å etablere seg i den gamle lyngen, og gradvis gror det åpne landskapet igjen med kratt og skog. På Vestlandet kan dette skje på 30 år. Lenger nordover tar utviklingen noe lenger tid. Avstand til eksisterende skog har også mye å si. Langt fremskreden gjengroing. Hordaland. Foto: Mons Kvamme Langs hele kysten er einer en aggressiv inntrenger i gammel lyngmark. Når den først får etablert seg kan den danne tette kratt som effektivt skygger ut røsslyng og andre lyskrevende arter. På utsatte steder får einer en mer krypende vekst, men konsekvensene for røsslyngen er det samme, den trenges ut og taper i konkurransen. De vanligste gjengroingstrærne er furu, bjørk, rogn og osp. Store deler av det som tidligere var åpne lyngheier langs kysten er i dag forvandlet til slik krattskog. Fra Midt-Norge og nordover blir krekling fort dominerende i gammel lynghei og på annen kulturmark som ikke lenger brukes. Dette har dels med klima å gjøre, men det er også et resultat av

måten krekling konkurrerer mot andre arter. Den skiller ut et bestemt stoff gjennom røttene som hemmer utvikling og hindrer frøspiringen til andre planter som prøver å vokse i samme området. Krekling tar over for tørkeskadd røsslyng. Sauøya. Foto: Mons Kvamme. Røsslyng har vist seg å være svært sårbar mot dette stoffet. Mange steder kan man se hvordan krekling fortrenger den gamle røsslyngen og forvandler vegetasjonen til store homogene kreklingmatter ispedd litt krypende einer. Krekling er vintergrønn liksom røsslyng, men den er helt ubrukelig som beiteplante. Selv reinsdyrene spiser ikke annet enn bærene. Men etter en brann blir konkurranseforholdet omsnudd, da er det normalt røsslyngen som etablerer seg lettest og vil være dominerende. I tillegg til naturlig gjengroing etter opphør av beite, har skogplanting (mest gran) beslaglagt store lyngheiarealer opp gjennom årene. Dette har foregått i over hundre år, men særlig i årene fra 1950-1980 var det en storsatsing på planting av sitkagran (fra nordvestkysten av Nord-Amerika) langs hele kysten. Den trives svært godt her, og i dag har disse plantefeltene en stor frøproduksjon som gjør at sitkagranen etablerer seg i lyngheier og andre naturtyper hvor det ikke går beitedyr. Dette er i ferd med å bli et miljøproblem mange steder langs kysten. Røsslyng er en nøysom og hardfør plante, men den er sårbar i forhold til mye tråkk. Ved for høyt beitetrykk vil den gå ut og bli erstattet av slitesterke gressarter o.a. Likedan er den følsom mot for høye nitrogenverdier i jordsmonnet. Da blir den utkonkurrert av hurtigvoksende gressarter. I forbindelse med intensiveringen av landbruket har betydelige lyngheiarealer blitt omdannet til gressbeiter ved hjelp av kunstgjødsel og gylle. I områder med store utslipp av NOX-gasser (nitrogenoksider) fra bruk av fossilt brensel vil disse gassene blande seg med vanndamp i atmosfæren og komme ned igjen som svak salpetersyre med nedbøren. Dette fører over tid til en anrikning av nitrogen i jordsmonnet som har samme effekt på

røsslyng som overflategjødsling. I deler av Europa har dette blitt et stort problem, og på sørlige deler av Vestlandet kan dette stedvis observeres. Nord for Stad er imidlertid dette et lite problem. En siste trussel mot lyngheiene, og som er mer aktuelt i Midt-Norge, er nedbygging. Tradisjonell bebyggelse langs kysten har gjerne ligget konsentrert i tette småsteder langs sjøen. Moderne industrianlegg har derimot fått breie seg utover i landskapet på en helt annen måte, og store lyngheiarealer har gått tapt på denne måten. I dag er kanskje diskusjonen størst omkring utbygging av vindmøller. En enkelt mølle kan virke uskyldig, men når det anlegges store vindmølleparker blir den samlede arealbruken betydelig. Dessuten skal det bygges vei frem til hver mølle, og dette bidrar til en ytterligere fragmentering av landskapet. Beiting av kystlynghei med villsau. Kystlynghei er en naturtype som ikke kan opprettholdes ved ordinær fredning. Lyngheiene forutsetter aktiv drift, og de metodene som gjennom flere tusen år har skapt og vedlikeholdt dette landskapet er moderat beite gjennom hele/det meste av året, regelmessig lyngbrenning og stedvis lyngslått. Det er viktig å huske at lyngbrenning alltid har hatt til hensikt å forbedre lyngbeitene, og at de områdene som ble slått også ble beitet. Å basere skjøtselen bare på slått eller bare på brenning, vil derfor utsette lyngheiene for en annen påvirkning enn det den tradisjonelle driften medførte. Beitepåvirkningen er nøkkelfaktoren i all skjøtsel av lyngheier, men skal denne fungere over tid, må den kombineres med regelmessig, kontrollert lyngbrenning. Lyngslått er derimot ikke nødvendig i en moderne skjøtselsammenheng. Dette var et supplement til annen fôrsanking, og i de områdene som ble slått var det ikke nødvendig å brenne. Det viktigste beitedyret i dagens kystlyngheier er Gammel Norsk Sau, populært kalt villsau eller utegangarsau. Dette er den gamle norske/norrøne sauerasen, som har sine røtter langt tilbake i forhistorisk tid. Sauer av denne typen var grunnlaget for utvikling av de lokale sauerasene på Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene osv. Rasen har flere egenskaper som gjør den godt egnet til å leve ute gjennom hele året på de ressursene som er tilgjengelig i kystlandskapet. Dette er en tilpasning som har skjedd gjennom flere tusen år. Villsau på vinterbeite. Leka. Foto: Mons Kvamme

Utover på 1800-tallet begynte importen av større saueraser fra Europa, med kraftigere kjøttfylde og en ullkvalitet som passet til de industrielle karde- og spinnemaskinene. De moderne rasene er mer produktive, men krever kraftigere fôr og bedre beiter. Gradvis ble den tradisjonelle utegangarsauen trengt tilbake. Mange steder i de ytre kyststrøkene tok folk likevel vare på de små dyrene av den gamle rasen. Det var lite arbeid med dem, og så lenge fiskernes ullutrustning ble laget for hånd ble ullen fra disse sauene regnet som det beste man kunne få. På kysten av Trøndelag var villsauen kjent som sjyvottsau. I 1911 ble to flokker av Gammel Norsk Sau satt i avl, og Spælsauen ble avlet frem som en hardfør norsk konkurrent til de importerte sauerasene. Den første formen av Spælsau som ble avlet frem kalles for Gammelnorsk Spæl. Den klarer seg også godt på lyngbeiter, og mange steder tok den over der man fortsatt drev utegangardrift. Utover på 1950-tallet var det under 1000 dyr igjen av Gammel Norsk Sau. De største flokkene fantes i Austevoll (øygruppe sørvest for Bergen) og noen få andre steder (bl.a. i Trøndelag) hvor man hadde kjøpt dyr herfra. I Austevoll hadde man også holdt i hevd de gamle driftsformene knyttet til denne sauerasen. Det var grunn til å frykte at hele rasen skulle forsvinne, men etter en iherdig innsats med lokale landbruksmyndigheter i spissen ble den reddet. Etter ca. 1990 har det vært en merkbar økning i villsauholdet. Det utgjør i dag omkring 50 000 dyr spredd langs etter store deler av kysten. Den viktigste grunnen til popularitetsøkningen er et ønske om å begrense den tiltagende gjengroingen. Samtidig er det en stadig voksende etterspørsel etter det velsmakende villsaukjøttet. For mange handler det også om å opprettholde en viss matproduksjon på gårder hvor det ikke lenger er regningsvarende å drive ordinært landbruk. Villsauene spiser røsslyng gjennom hele året. Om sommeren er gress og urter det viktigste beitegrunnlaget, men allerede i august begynner de å beite mer røsslyng. Utover høsten og vinteren er dette den viktigste beiteplanten. Når de friskeste og mest velsmakende skuddene er tatt, begynner villsauene også å beite på andre planter, bl.a. starr og andre halvgress som står grønne langt ut over høsten, og etter hvert også andre dvergbusker og småtrær. En annen viktig del av villsauenes kosthold er tang og tare som de i perioder kan spise svært mye av. Villsau beiter mye i nybrent lynghei. Hordaland, ett år etter brenning. Foto: Mons Kvamme.

Det varierende beitemønsteret gjennom året gjør det fordelaktig å ha god mosaikkstruktur i lyngbeitene, med røsslyng i ulike utviklingsstadier og vegetasjon med varierende innhold av gress, halvgress og urter. Mindre områder med tilnærmet ren grasmark (for eksempel strandenger eller gammel slåttemark) er også gunstig av hensyn til sommerbeitingen. Den lange beitesesongen er avgjørende for å hindre oppvekst av busker og trær. Det er først og fremst om vinteren og tidlig på våren at sauene beiter dem. Vanlig sommerbeite fra juni til september vil ha liten effekt for å hindre gjengroing. Villsauen tar også nyspirende planter av furu, gran og einer, men større trær blir normalt ikke tatt. Evnen til å beite på større einerplanter er avhengig av erfaring i flokken. Hvis de først har lært det, kan villsau gjøre en god jobb også med større einerbusker. Villsauene er godt tilpasset til å klare seg med de ressursene de finner i kystlyngheiene gjennom året. Tidlig vårbeiting, Hordaland. Foto: Annette Rosengaard Holmenlund. God skjøtsel av kystlynghei er avhengig av forsvarlig villsaudrift. Er dyretettheten for stor får det negative konsekvenser både for lyngheiene og for sauene. Er dyretettheten for liten vil det over tid gå ut over kvaliteten på beitene og føre til gjengroing. Dette kan til en viss grad reguleres med brennefrekvens (se neste avsnitt). Erfaringstall fra Vestlandet viser at det ved helårsbeite bør være 15-20 daa lynghei pr vinterdyr. Det vil være store lokale variasjoner i dette avhengig av hevden på beitene, topografi, jordsmonn etc. Det beste er å begynne forsiktig og gradvis øke dyretallet etter hvert som man får erfaring. I områder med lynghei av god kvalitet kan man få gode resultater selv om dyrene ikke har hatt stort mer enn 10 daa lynghei pr vintersau. Under normale værforhold er det hverken tilrådelig eller nødvendig å drive med tilleggsforing av villsau på vinterbeite i lynghei. Selv om det kommer litt snø vil dyrene fint klare å finne mat. Unødvendig tilleggsforing vil lett svekke dyrenes evne til å finne mat på egenhånd. Men man må alltid ha fôr i beredskap (helst høy) som kan fraktes ut i beitene ved ekstreme situasjoner (store snømengder, isgang m.m.). Det er også viktig å ha mulighet til å komme raskt ut i beitene etter plutselige, store snøfall. Da kan det skje at sauene trenger hjelp til å komme løs fra snøen. Villsau skal sankes to ganger i året. I juni skal de nyfødte lammene merkes, og de voksne dyrene klippes. Villsau slipper den gamle ullen når den nye begynner å vokse frem under, men det er ikke

forsvarlig at dyrene skal gå og slepe på den gamle fellen, de kan lett sette seg fast m.m. I oktober skal de dyrene som skal slaktes tas vekk. Villsau kommer i brunst første leveår, og det er spesielt viktig at alle værlam fjernes for å unngå innavl. Sauelam som skal leve videre i flokken bør gå på eget beite første vinteren for å unngå å bli drektige. Villsau vokser mye langsommere enn moderne raser, og lammene er langt fra utvokste første høsten. Blir de påsatt første leveåret kan den videre tilveksten lett bli hemmet og det kan også svekke det nye lammet. Værene går normalt sammen med flokken. Men etter oktobersankingen bør de holdes unna til slutten av november. Da er man sikker på at det ikke blir lamming før i slutten av april. Når den nye ulla begynner å vokse, løsner den gamle og kan trekkes av som en fell. Foto: Mons Kvamme. Mellom sankingene skal dyrene ha jevnlig tilsyn, minst en gang i uken. Om vinteren er det spesielt viktig å følge med på tilstanden til beitene. Under lammingen skal dyrene ha minst mulig forstyrrelser. Da er de ekstremt sårbare og bør få mest mulig fred. Det skal også være et leskjul tilgjengelig for dyrene. Hver gang dyrene sankes skal det tas avføringsprøver for å sjekke forekomst av innvollsparasitter. Et godt samarbeid med veterinærmyndighetene er å anbefale. Lyngbrenning. Som allerede nevnt er regelmessig lyngbrenning helt avgjørende for god skjøtsel av kystlynghei. Fra forhistorisk tid til langt inn på 1900-tallet var dette helt alminnelig og en innarbeidet del av kystlandbruket. I dag er dette en glemt kunnskap. Det er viktig å ha med seg folk med praktisk erfaring fra lyngbrenning til å lede arbeidet.

Brannforskriftene tilsier at det ikke skal tendes ild i utmark mellom 15. april og 15. september, og dette harmonerer godt med forholdene i naturen. Om sommeren kan det tidvis bli så tørt at det begynner å brenne i humuslagene nede i jordsmonnet. Da ødelegges både røtter og frøbanken som tilveksten etterpå er avhengig av. Om vinteren vil ikke dette skje. Selv etter storbrannen på Frøya i januar 2014, da det var ekstremt tørt for årstiden og 10 km 2 gammel lynghei brente ukontrollert, var det ikke tegn til jordbrann. Spirende frøplanter av røsslyng i brannfeltet på Frøya, syv mnd etter storbrannen i 2014. Foto: Mons Kvamme. Tradisjonelt har den vanligste tiden for lyngbrenning vært februar-mars, men blir det tørt tidligere på vinteren, eller om høsten, er det ingen ting i veien for å brenne da. Spesielt i perioder med barfrost kan forholdene for å brenne lyng være gode. I områder med hensynskrevende hekkefugler (som f.eks. ærfugl, hubro o.l.) er det særlig aktuelt å brenne tidlig på vinteren eller om høsten for å unngå forstyrrelser for fuglene. Best kontroll med flammene har man ved å brenne mot vinden. Men det fungerer bare når det er så tørt at det er fare for gressbrann, så arbeidet må planlegges godt og brannvesenet må være orientert på forhånd. Motvindsbrann vil ofte gi en bedre avbrenning fordi ilden beveger seg langsommere. Normalt er man nødt til å brenne med vinden for å få lyngen til å brenne. Da må det planlegges nøye hvordan ilden skal stoppe, ved vann, fjellskrenter, veier e.l. Uten naturlige avgrensninger må det ryddes branngater på forhånd. Dette kan gjøres med ryddesag eller forsiktig motvindsbrenning. Hvis mulig kan det være en fordel å fukte branngatene før brenning. Ved brenning av dødt gress må det alltid brennes mot vinden.

Lyngbrenning Sauøya april 2014. Branngate i forgrunnen. Flammene lengst borte vil stanse mot sjøen. Foto: Mons Kvamme Nyspirende frøplanter av røsslyng og tyttebær 5 mnd etter den første brenningen på Sauøya. Det er tydelig at dette er populært hos sauene. Foto: Mons Kvamme

Hvor ofte et areal må avbrennes er helt avhengig av beitetrykket. Det avgjørende er hvor grov røsslyngplantene er blitt. Når de begynner å bli tydelig vedaktige er det på tide å brenne. Selv med et moderat beitetrykk vil det normalt skje10-15 år ette brenning. Ved normal vedlikeholdsbrenning av lyngbeiter bør man derfor planlegge at det årlig skal brennes mellom 5 og 10% av det totale arealet. Ved restaureringsbrenning, når det meste av lyngen har blitt for gammel eller har dødd ut etter tørke/frostskader, bør selvsagt mye større områder brennes av for å få opp igjen produksjonen i beitene. Men selv da bør arbeidet fordeles på flere år, og i stedet for å brenne et stort område hver gang, bør brenningen hvert år fordeles på flere mindre felt spredt over hele beitearelet. På den måten sikres best mulig mosaikkstruktur i de nye lyngbeitene. Gammel lyng med tørkeskader på Sauøya. Foto: Mons Kvamme Ved restaureringsbrenning i gammel lynghei er det også viktig å avpasse brannarealet til antall dyr som går i det aktuelle beitet. De nyspirende lyngplantene er meget velsmakende, og hvis alternativene er tilstrekkelig dårlig, vil dyrene stort sett bare holde seg på de nye brannflatene. Da kan det skje at beitetrykket der blir så stort at lyngen ikke klarer å regenerere, selv om det totale beitearealet er rikelig stort nok. Det er derfor viktig å følge nøye med de første par årene etter brann at lyngen kommer skikkelig i gang. I litt fuktig hei med gammel røsslyng, eller høyt nitrogeninnhold i jordsmonnet, kan det ofte være blåtopp. Dette er et stort og hurtigvoksende gress som ekspanderer raskt etter brann. Dyrene er lite glad i blåtopp utover på sommeren, men de spiser den gjerne i april/mai når den begynner å spire. De første årene etter brenning bør det i slike områder være et høyt beitetrykk fra slutten av april til begynnelsen av juli for å få kontroll med blåtoppoppslaget. Deretter kan det være aktuelt å redusere beitetrykket for at røsslyngen skal få utviklingsmuligheter.

Dette er spesialproblemer som kan oppstå de første årene når områder med gammel og svekket røsslyng skal tas i bruk igjen. Etter hvert som man får i gang flere felt med lyng i ulike stadier, vil disse problemene forsvinne av seg selv. Kystlynghei i Trøndelag. Kystlynghei er en viktig naturtype langs Trøndelagskysten. Sammenlignet med kystlyngheiene på Vestlandet, har de i Trøndelag en mer boreal utforming med flere nordlige arter. Mange oseaniske arter, som ikke tåler særlig vinterkulde, har dessuten sin nordgrense på Mørekysten. Det er også merkbart høyere innhold av krekling i kystlyngheiene i Nord-Trøndelag enn lenger sør. Dette har både sammenheng med klima og med dårlig hevd. Kulturbetingete lyngheier av boreal type, slik de er utformet fra Trøndelag og nordover, finnes ellers bare på nordkysten av Skotland. Ennå finnes det variert kystlynghei med god hevd i Midt-Norge. Foto: Mons Kvamme Tidligere dominerte kystlyngheiene landskapet langs kysten av Trøndelag sammen med ulike myrtyper. Driftsformene var tradisjonelt mye de samme som på Vestlandet, med helårsbeite og regelmessig lyngbrenning. Men med noe barskere vinterforhold, og mange steder mere snø, forsvant de gamle tradisjonene knyttet til lyngheidriften tidligere enn lenger sør. Dette har ført til en langt fremskreden gjengroing, og det er bare på de ytterste øyene at det fremdeles er mulig å finne lyngheier i særlig omfang. Men med noen få unntak er også lyngheiene her i dårlig hevd, lyngplantene er gamle og forvedet fordi det har vært svært lite kontrollert lyngbrenning gjennom de siste ti-årene. Som nevnt ovenfor er gammel røsslyng mye mer sårbar mot tørke og frostskader enn ung lyng. Etter en streng vinter og en dårlig sommer i 2013, etterfulgt av langvarig tørke og barfrost, førte dette til at det aller meste av røsslyngen på Trøndelagskysten døde utover våren og sommeren 2014. Den knusktørre og forvedete lyngen bidro til at brannene i Flatanger og på Frøya januar 2014 fikk så voldsomt omfang. Dette illustrerte med skremmende tydelighet hvordan lyngheier i dårlig hevd

med gammel lyng og gjengroing, gjør landskapet mer brannfarlig enn velstelte lyngheier med aktiv sauebeiting. Det er nå et stort behov for omfattende kontrollert lyngbrenning i Trøndelag. Dette bør gjøres raskest mulig før for mye av den døde lyngen begynner å råtne og tilfører jordsmonnet unødvendig mye nitrogen. Det vil svekke røsslyngens konkurransekraft ytterligere. Spesiell del. Sauøya, Berg, Vikna kommune. (Gnr. 41, brnr. 20) Sauøya er en del av skjærgården i Mellom-Vikna, og har fra gammelt tilhørt en av Berg-gårdene. Nåværend eier er Anne Breivik. Øya har et totalareal på 225 daa, i tillegg kommer en del holmer på nord- og vestsiden som henger sammen med hovedøya på fjære sjø. De utgjør ca. 25 daa. Flyfoto av Sauøya. Kilde: Norge i bilder.

Topografien er småkupert, høyeste punkt er 29 m o.h. Berggrunnen er granittisk migmatittgneiss. Jordsmonnet er skrint, og store deler av øya er dekket av torv med ca. en meters mektighet. Nordøstre del av øyen er adskilt fra resten av et nord-syd gående søkk med strandeng/grasmark. Lenger vest er det et smalt myrdrag som munner ut i syd. Nord på øyen ligger et mindre dalføre som munner ut i en strandeng mot vest. Tilstandsbeskrivelse av dagens vegetasjon. Med unntak av de mindre arealene med grasmark, strandeng og myr, er vegetasjonen på Sauøya preget av kystlynghei dominert av røsslyng. Andre vanlige arter er krekling, einer, tyttebær, blåbær, bråtestarr, tepperot, melbær, rypebær, kornstarr, engfrytle, smyle, engrapp, kvitlyng, tirilltunge og kattefot. Henimot halvparten av lyngheiene har fuktheipreg med mye bjønnskjegg og torvull, og ellers forekomster av blokkebær og dvergbjørk. Det er ingen trær på øyen. Småplanter av bjørk og rogn forekommer spredt, men ikke i slikt omfang at det tyder på begynnende gjengroing. I dal- og myrsøkkene er det også noe oppslag av øyrevier, opptil en meter høye. Vegetasjonen er tydelig beitepåvirket, men uten tegn på overbeiting. Flere steder er det tydelige spor etter tidligere torvtaking. Det meste av Sauøya er dekket av kystlynghei med fuktheipreg. I forgrunnen sees spor etter tidligere torvtaking. Foto: Mons Kvamme Bioforsk har under sin kartlegging av kystlynghei i Trøndelag gitt Sauøya verdivurdering A, dvs. en svært viktig lokalitet for kystlynghei med nasjonal interesse. Begrunnelsen for dette er god dekning med røsslyng, aktiv beitebruk, ingen gjengroing og fravær av fremmede arter. Selv om vegetasjonen er godt beitet, er røsslyngplantene i dårlig hevd. Det er svært lenge siden lyngen har vært brent, og røsslyngplantene er gamle og kraftig forvedet. Dette ble påtalt av Bioforsk i 2013 som anbefalte mer lyngsviing. I likhet med så mange andre steder langs kysten av Trøndelag,

døde det meste av røsslyngen på Sauøya under den påfølgende tørkeperioden. I september 2014 var 80-90% av røsslyngen på øya død grunnet tørkeskader. Frisk lyng fantes da bare i myrkantene og andre steder med god fuktighet. Glimt av håp. Foto: Mons Kvamme Historisk bruk av Sauøya. Som navnet tilsier har Sauøya lang tradisjon for å være benyttet til sauebeite. Hverken grunneier eller dagens saueeiere har kjennskap til annen bruk. I tillegg har det tidligere vært tatt ut en del torv til brensel. Dagens bruk som vinterbeite for villsau startet i 2003, og siden da har det hver vinter vært 10-15 sauer her. De har lammet i mai, og rundt midten av juni har hele flokken blitt flyttet til en annen øy på sommerbeite. Flokken blir fraktet tilbake til Saueøya i begynnelsen av oktober og lammene slaktet. De har holdt jevn slaktevekt på 10-12 kg, som er en normal slaktevekt for villsaulam på lyngbeiter. Mål for lyngheidriften på Sauøya. Formålet med de tiltakene som foreslås i denne planen er å gjenopprette kystlyngheiene på Sauøya, slik at de utgjør et produktivt og robust beitegrunnlag for helårsdrift med villsau. Tiltakene har også til hensikt å maksimere variasjon og mangfold for plante- og dyreliv (innsektsfauna, fugleliv) på øyen. Tiltak. Som nevnt ovenfor har røsslyngbestandene på Sauøya nærmest kollapset etter de vanskelige værforholdene i 2013 og 2014. Dette var ikke uventet, etter som lyngplantene hadde blitt alt for gamle og forvedete etter flere tiår uten brenning. Det haster nå med å brenne av lyngen på hele øya. For å sikre fremtidig mangfold og kvalitet i beitene (se generell del), anbefales det å gjøre dette over ca. tre år i stedet for å ta hele øya i en brann. Området i NØ ble avbrent i 2014, nå gjenstår det ca. 190 daa på resten av øyen. Det skulle tilsi at ca. 60-65 daa brennes hver vinter, slik at hele øyen er avbrent innen 15. april 2018. Hver vinter bør brenningen fordeles på 3-4 (eller flere) noenlunde like store felt spredd ut over hele øya. Det er to hovedbegrunnelser for dette. For det første vil det etableres lyng av ulike årganger på hele øya, ikke bare ett sted. Tatt i betraktning de omskiftelige værforholdene, kan det være en stor fordel for sauene at de kan finne god lyng flere steder. For det andre kan man på denne måten

unngå unødig slitasje i ett område. Dyrene vil normalt søke mot de nye brannfeltene og holde seg mye der. Ved å spre brannfeltene godt hvert år, vil det kunne bidra til å lokke dyrene rundt på de ulike delene av øya, slik at beitingen blir best mulig fordelt. Selv om det meste av røsslyngen er død, er det et høyt innslag av bjønnskjegg og andre halvgress i vegetasjonen som hjelper godt på beitegrunnlaget. Foto: Mons Kvamme Rent praktisk anbefales det å utnytte de to høydedragene på henholdsvis 25 og 29 m o.h. til å styre brannene. Avhengig av vindretning kan det være fordelaktig å starte ilden nede i myrsøkket mellom dem eller fra strandsiden og brenne i striper oppover mot toppen. Der vil det være rimelig enkelt å begrense ilden. Det er grunn til å regne med at det vil ta litt tid etter brenning før frøspiringen kommer i gang. I så gammel lynghei vil det alltid ligge et tykt lag med mose og andre planterester på bakken som det er vanskelig å få brent skikkelig bort. Dette bidrar til å forsinke frøspiringen. Men etter en brann kommer det mye mer lys og luft ned på bakken. Dessuten er det en stor fordel at det går sau i området, for de vil trakke og sparke i dette slik at nedbrytningen går raskere. Etter brenning av så gammel lynghei er det ikke uvanlig at det kan ta 2 (noen ganger 3) vekstsesonger før frøspiringen kommer skikkelig i gang. Men det kan også gå raskere, etter brenningen på Sauøya høsten 2014 rapporteres det om god tilvekst av ny røsslyng ett år senere. Stengler av røsslyng som står igjen etter brenning er ikke noe problem, de går i oppløsning av seg selv på 3-4 år. Større stammer og grener etter brente einerbusker bør derimot fjernes, de kan bli stående i årevis og være et problem for sauene. På grunn av de vanskelige forholdene er sauetallet nå redusert til 8. Det oppgis at de ser ut til å ha klart seg bra vinteren 2014/15. Dette kommer trolig bl.a. av at det er forholdsvis mye fukthei med mye bjønnskjegg på øya. Inntil all den gamle lyngen er brent vekk bør antall sau ikke økes, og dyrenes velferd, slaktevekter m.m. må nøye overvåkes. Tidligst i 2018 kan det vurderes å begynne å

øke dyretallet. Selv om det de første årene blir mye mindre lyng tilgjengelig for sauene, vil kvaliteten på beitene bli vesentlig bedre. Dessuten vil et økt oppslag av gress og urter føre til en vesentlig forbedring av sommerbeitene. Nyspirende røsslyng 2 år etter brenning, uten beiting. Vikna. Foto: Mons Kvamme. Når lyngheiene på hele Sauøya er kommet i produksjon igjen, vil det være beitegrunnlag for helårsbeite med 12-15 villsau. Når all den gamle lyngen er brent bort i løpet av tre år, vil det de neste ti årene ikke være behov for ny lyngbrenning. Deretter vil det bli behov for å brenne av mindre partier med grov lyng, og etter hvert bør det etableres en praksis hvor ca. 10-15 daa brennes hvert år. Fremdeles vil det være aktuelt å spre brannflatene hvert år så mye som mulig for å opprettholde maksimal mosaikkstruktur. Dette gir best beite og mest mangfold. Litteratur: Buer Hilde 2011: Villsauboka. Selja forlag. 192s. Haaland Steinar 2002: Fem tusen år med flammer. Det europeiske kystlyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke AS. 160 s. Johansen Line, A. Lyngstad, P. Thorvalsen, L. G. Velle, P. Vesterbukt og A. Moen 2013: Verdifull kystlynghei i Nord-Trøndelag. - Bioforsk Rapport Vol. 8 Nr. 180, 105s. Kaland Peter Emil 1986: The origin and management of Norwegian coastal heaths as reflected by pollen analysis. I: Behre Karl Ernst (red.) Anthropogenic Indicators in Pollen Diagrams. Balkema, Rotterdam.

Kaland Peter Emil 2014: Heathlands land-use, ecology and vegetation history as a source for archaeological interpretations. I: Gilløv H. C. (red.) Northern Worlds - landscapes, interactions and dynamics. Publications from the National Museum, Studies in Archaeology and History Vol. 22, Copenhagen. Kaland Peter Emil & Mons Kvamme 2013: Kystlyngheiene i Norge kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseområder. - Miljødirektoratet, Rapport M23-2013. 104 s. Moen Asbjørn 1998: Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Moen Asbjørn, Nilsen L.S., Aasmundsen A. & Oterholm A.I. 2006: Woodland regeneration in a coastal heathland area in central Norway. Norsk geografisk tidsskrift 60: 277-294. Paus Aage 1982: Paleo-økologiske undersøkelser på Frøya, Sør-Trøndelag. Den vegetasjonshistoriske utviklingen fra senistiden og fram til i dag. Thesis, Universitetet i Trondheim. Norderhaug Ann, Austad I., Hauge L. og Kvamme M. 1999: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. Oslo. Nettutgave: http://www.miljodirektoratet.no/no/publikasjoner/publikasjoner-fra-dirnat/annet/skjotselsboka/ Nilsen Liv Sigrid 2004: Coastal heath vegetation in central Norway; recent past, present state and future possibilities. Doctoral Thesis at NTNU 2004:76. Nilsen Liv Sigrid & Asbjørn Moen 2009: Coastal heath vegetation in central Norway. Nordic J Bot 27: 523-538. Velle Liv Guri 2012: Fire as a management tool in coastal heathlands: a regional perspective. Doctoral Thesis at University of Bergen.