Verdens legeforening (WMA): Helsinkideklarasjonen om etiske prinsipper for medisinsk forskning som omfatter mennesker norsk uoffisiell oversettelse Vedtatt på WMAs 18. generalforsamling i Helsinki, Finland, i juni 1964 med endringer vedtatt av: WMAs 29. Generalforsamling i Tokyo, Japan, i oktober 1975 WMAs 35. Generalforsamling i Venezia, Italia, i oktober 1983 WMAs 41. generalforsamling i Hong Kong, i september 1989 WMAs 48. generalforsamling i Somerset West, Sør-Afrika, i oktober 1996 WMAs 52. generalforsamling i Edinburgh, Skottland, i oktober 2000 WMAs 53. generalforsamling i Washington DC, USA, i oktober 2002 (forklarende note lagt til) WMAs 55. generalforsamling i Tokyo, Japan, i oktober 2004 (forklarende note lagt til) WMAs 59. generalforsamling i Seoul, Sør-Korea, i oktober 2008 WMAs 64. generalforsamling i Fortaleza, Brasil, i oktober 2013 INNLEDNING 1. Verdens legeforening (WMA) har utarbeidet Helsinki - deklarasjonen som en erklæring om etiske prinsipper for medisinsk forskning som omfatter mennesker, inkludert forskning på identifiserbart menneskelig materiale og identifiserbare data. Deklarasjonen er ment å leses som et hele, og hver av de paragrafene den består av, bør forstås i lys av alle andre relevante paragrafer. 2. I overensstemmelse med Verdens legeforenings mandat retter Deklarasjonen seg primært mot leger. Verdens legeforening oppfordrer andre som er involvert i medisinsk forskning som omfatter mennesker til å slutte seg til disse prinsippene. GENERELLE PRINSIPPER 3. Verdens legeforenings Geneve-deklarasjon forplikter legen med ordene: «Min pasients helse skal være mitt første hensyn», og de internasjonale etiske reglene for leger (International Code of Medical Ethics) fastslår at «En lege som gir medisinsk hjelp, skal opptre i pasientens beste interesse».
4. Det er legens plikt å fremme og verne om pasienters helse, velferd og rettigheter, inkludert pasienter som er involvert i medisinsk forskning. Legens kunnskap og samvittighet er dedikert til oppfyllelsen av denne plikten. 5. Medisinske fremskritt er basert på forskning som i siste instans må bygge på studier som involverer mennesker. 6. Det viktigste formålet med medisinsk forskning som involverer mennesker er å forstå sykdommers årsaker, utvikling og virkninger, og forbedre forebyggende, diagnostiske og terapeutiske tiltak (metoder, prosedyrer og behandlingsformer ). Selv de best dokumenterte tiltak må evalueres kontinuerlig gjennom forskning, med henblikk på deres trygghet, virkning, effektivitet, tilgjengelighet og kvalitet. 7. Medisinsk forskning skal være basert på etiske standarder som fremmer og sikrer respekt for alle mennesker, og beskytter deres helse og rettigheter. 8. Selv om det primære siktemålet med medisinsk forskning er å generere ny kunnskap, kan dette målet aldri veie tyngre enn rettighetene og interessene til de enkelte personer som inngår i forsøket (heretter omtalt som forskningsdeltakerne). 9. En lege som er involvert i medisinsk forskning har plikt til å beskytte forskningsdeltakernes liv, helse, verdighet, integritet, rett til selvbestemmelse, privatsfære og konfidensialitet om forskningsdeltakernes personlige informasjon. Ansvaret for beskyttelse av forskningsdeltakerne må alltid ligge hos legen eller annet helsepersonell og aldri hos forskningsdeltakerne, selv om de har gitt samtykke. 10. Leger må ta hensyn til de etiske, juridiske og regulatoriske normene og standardene for forskning på mennesker, i deres hjemland så vel som internasjonale normer og standarder som kommer til anvendelse. Ingen nasjonale eller internasjonale etiske, juridiske eller regulatoriske krav skal begrense eller sette ut av kraft noen av de beskyttelsesmekanismene for forskningsdeltakere som er nedfelt i denne deklarasjonen. 11. Medisinsk forskning bør utføres på en måte som minimerer mulig skade på miljøet. 12. Medisinsk forskning som involverer mennesker må bare utføres av personer med relevant etisk og vitenskapelig utdannelse, praksis og kvalifikasjoner. Forskning på pasienter eller friske frivillige krever tilsyn av en kompetent og kvalifisert lege eller annet helsepersonell. 13. Grupper som er underrepresentert i medisinsk forskning bør gis adgang til deltagelse i forskning som er relevant for dem. 14. Leger som kombinerer medisinsk forskning med helsehjelp bør bare involvere sine pasienter i forskning i den utstrekning dette er berettiget ut fra dens potensielt forebyggende, diagnostiske eller terapeutiske verdi, og bare dersom legen har god grunn til å mene at deltagelsen i studien ikke vil ha en negativ virkning på helsen til de pasientene som er med som forskningsdeltakere.
15. Det må sikres tilpasset kompensasjon og behandling av forskningsdeltakere som blir skadet som følge av deltagelse i forskning. RISIKO, BELASTNINGER OG FORDELER 16. I medisinsk praksis og medisinsk forskning vil de fleste tiltak innebære risikoer og belastninger. Medisinsk forskning på mennesker kan bare utføres dersom betydningen av formålet med forskningen veier tyngre enn risikoene og belastningene for forskningsdeltakerne. 17. Før man iverksetter forskning som involverer mennesker skal det gjøres en grundig vurdering av påregnelige risikoer og belastninger for enkeltpersonene og gruppene som er involvert i forskningen. Påregnelige risikoer og belastninger må stå i forhold til de forventede fordelene for dem og for andre enkeltpersoner og grupper som er affisert av den tilstanden som det forskes på. Det må iverksettes tiltak for å minimere risikoer. Risikoene må kontinuerlig overvåkes, vurderes og dokumenteres av forskeren. 18. Leger kan ikke være involvert i en forskningsstudie som omfatter mennesker, med mindre de er sikre på at risikoene er blitt tilstrekkelig vurdert og kan håndteres på en tilfredsstillende måte. Når det er blitt oppdaget at risikoene er større enn de mulige fordelene, eller det foreligger endelig bevis på bestemte utfall, må legene vurdere hvorvidt de skal fortsette, endre eller umiddelbart stanse studien. SÅRBARE GRUPPER OG ENKELTPERSONER 19. Noen grupper og enkeltpersoner er spesielt sårbare og kan ha en økt sannsynlighet for å bli urettmessig behandlet eller bli påført ytterligere skade. Alle sårbare grupper og enkeltpersoner bør få spesielt tilrettelagt beskyttelse. 20. Medisinsk forskning som omfatter deltagelse av en sårbar gruppe er bare berettiget dersom forskningen er en respons på helsebehov eller prioriteringer i denne gruppen og forskningen ikke kan utføres i en ikke-sårbar gruppe. I tillegg bør denne gruppen ha fordel av den kunnskap, praksis eller de tiltak som kommer ut av forskningen. VITENSKAPELIGE KRAV OG FORSKNINGSPROTOKOLLER
21. Medisinsk forskning på mennesker må følge alminnelig aksepterte vitenskapelige prinsipper. Den må være basert på grundig kjennskap til den vitenskapelige litteraturen, andre relevante informasjonskilder og på adekvate laboratorieeksperimenter, og om nødvendig, eksperimenter på dyr. Forsøksdyrs velferd må respekteres. 22. Opplegget for og gjennomføringen av enhver forskningsstudie som involverer mennesker må være klart beskrevet og begrunnet i en forskningsprotokoll. Protokollen bør inneholde en redegjørelse for de etiske hensyn som foreligger, og bør indikere hvordan prinsippene i denne Deklarasjonen har blitt ivaretatt. Protokollen bør inneholde informasjon om finansiering, sponsorer, institusjonelle tilknytninger, mulige interessekonflikter, insentiver for deltagere og informasjon vedrørende tiltak for å behandle og/eller kompensere deltagere som blir skadet som følge av sin deltagelse i forskningsstudien. I kliniske forsøk må protokollen også beskrive hensiktsmessige oppfølgende tiltak gjeldende etter at forsøket er avsluttet. FORSKNINGSETISKE KOMITEER 23. Forskningsprotokollen må legges frem for den angjeldende forskningsetiske komiteen for vurdering, kommentar, veiledning og godkjenning før studien starter. Denne komiteen må ha en åpen funksjonsmåte, den må være uavhengig av forskeren, sponsoren og enhver annen utilbørlig påvirkning, og den må være tilstrekkelig kvalifisert. Den må ta i betraktning alle lover og reguleringer i det eller de land der forskningen skal utføres, i tillegg til gjeldende internasjonale normer og standarder, uten at disse kan tillates å begrense eller sette ut av kraft noen av de beskyttelsesmekanismene for forskningsdeltakere som er nedfelt i denne Deklarasjonen. Komiteen må ha rett til å føre tilsyn med pågående studier. Forskeren har plikt til å gi komiteen nødvendige opplysninger for tilsynet, særlig gjelder dette informasjon om eventuelle uønskede hendelser av alvorlig grad. Det kan ikke gjøres endringer i protokollen uten etter vurdering og godkjenning av komiteen. Etter at studien er avsluttet, må forskerne sende en sluttrapport til komiteen med et sammendrag av studiens funn og konklusjoner. PERSONVERN OG KONFIDENSIALITET 24. Alle forholdsregler må tas for å ivareta forskningsdeltakernes privatliv og for å sikre fortrolighet om deres personopplysninger. INFORMERT SAMTYKKE 25. All deltagelse fra enkeltpersoner som er i stand til å gi informert samtykke til deltagelse i medisinsk forskning må være frivillig. Selv om det kan være hensiktsmessig å rådføre seg
med familiemedlemmer eller lokale ledere, kan ingen enkeltperson som er i stand til å gi informert samtykke bli inkludert i en forskningsstudie med mindre han eller hun samtykker på fritt grunnlag. 26 I medisinsk forskning som involverer mennesker som er i stand til å gi informert samtykke, må hver potensielle forskningsdeltaker bli tilstrekkelig informert om studiens formål, metoder, finansieringskilder, eventuelle interessekonflikter, forskerens institusjonelle tilknytninger, de forventede fordelene og mulige risikoer og ubehag som studien måtte medføre, oppfølgende tiltak etter at studien er avsluttet og alle andre relevante aspekter av studien. Den potensielle forskningsdeltakeren må bli informert om retten til å nekte å delta i studien samt om retten til å trekke tilbake samtykket til enhver tid uten at dette får noen negative konsekvenser. Det bør rettes spesiell oppmerksomhet mot spesifikke informasjonsbehov hos de enkelte potensielle deltagerne og til måten informasjonen blir gitt. Etter å ha forvisset seg om at den potensielle deltageren har forstått informasjonen, skal legen eller et annet kvalifisert personell innhente den potensielle deltagerens frivillige, informerte samtykke, fortrinnsvis skriftlig. Hvis samtykket ikke kan avgis skriftlig, må det ikke-skriftlige samtykket formelt dokumenteres og bevitnes. Alle forskningsdeltakere bør få tilbud om å bli informert om det generelle utfallet og resultatene av studien. 27. Når det søkes informert samtykke til deltagelse i en forskningsstudie, må legen være spesielt varsom dersom den potensielle deltageren står i et avhengighetsforhold til legen eller vil kunne føle seg presset til å avgi samtykke. I slike situasjoner må samtykke innhentes av en annen hensiktsmessig kvalifisert person som er fullstendig uavhengig av dette forholdet. 28. For potensielle forskningsdeltakere som ikke er i stand til å avgi informert samtykke, må legen innhente informert samtykke fra den eller de som etter gjeldende rettsregler kan representere deltakeren. Disse enkeltpersonene må ikke inkluderes i en forskningsstudie som ikke innebærer noen sannsynlig fordel for dem, med mindre studiens hensikt er å virke helsefremmende for den gruppen de potensielle forskningsdeltakerne representerer, forskningen ikke i stedet kan utføres på personer som selv kan avgi informert samtykke og forskningen innebærer bare minimal risiko og minimal belastning. 29. Når en potensiell forskningsdeltaker blir vurdert som ute av stand til å gi informert samtykke, men er i stand til å gi sin tilslutning til beslutninger om deltagelse i forskning, må legen søke slik tilslutning i tillegg til samtykke fra den eller de som etter gjeldende rettsregler kan representere deltakeren. Om den potensielle forskningsdeltakeren ikke gir sin tilslutning bør dette respekteres. 30. Forskning som involverer forskningsdeltakere som er fysisk eller mentalt ute av stand til å avgi samtykke, for eksempel bevisstløse pasienter, kan bare gjennomføres dersom den fysiske eller mentale tilstanden som forhindrer avgivelse av informert samtykke er en nødvendig tilstand ved den gruppen det forskes på. I slike situasjoner må legen innhente informert samtykke fra den eller de som etter gjeldende rettsregler kan representere deltakeren. Hvis det
ikke kan innhentes samtykke fra slik person, og forskningen ikke kan utsettes, kan studien fortsette uten informert samtykke på betingelse av at det i forskningsprotokollen gis en beskrivelse av de spesifikke årsakene til at studien inkluderer forsøkspersoner med en tilstand som setter dem ute av stand til å avgi informert samtykke, og at studien har blitt godkjent av en forskningsetisk komité. Samtykke til å forbli i studien må innhentes så snart som mulig fra forskningsdeltakeren eller fra den eller de som etter gjeldende rettsregler kan representere deltakeren. 31. Legen må gi full informasjon til pasientene om hvilke deler av helsehjelpen som er knyttet til forskningen. Et avslag fra pasienten på å delta i studien, eller en beslutning fra pasienten om å trekke seg fra studien, må aldri påvirke forholdet mellom pasienten og legen på negativ måte. 32. Ved medisinsk forskning som benytter identifiserbart menneskelig materiale eller data, slik som forskning på materiale eller data i biobanker eller lignende samlinger, må legen innhente informert samtykke for innsamling, lagring og/eller gjenbruk. Det kan unntaksvis finnes situasjoner der samtykke til slik forskning vil være umulig eller svært vanskelig å oppnå. I slike situasjoner kan forskningen bare utføres etter vurdering og godkjenning fra en forskningsetisk komité. BRUK AV PLACEBO 33. Gevinstene, risikoene, belastningene og effektiviteten av et nytt tiltak må testes mot tilsvarende for det eller de beste dokumenterte tiltakene, med unntak av i følgende tilfeller: Der hvor det ikke finnes noen dokumenterte tiltak er bruk av placebo, eventuelt avståelse fra tiltak, akseptabelt; eller Der overbevisende og vitenskapelig holdbare metodologiske grunner tilsier at bruken av ethvert tiltak som er mindre effektivt enn det beste dokumenterte, bruk av placebo eller avståelse fra tiltak, er nødvendig for å avgjøre virkningsfullheten eller tryggheten ved et tiltak og de pasientene som mottar et tiltak som er mindre effektivt enn det beste dokumenterte, placebo eller ingen tiltak, ikke vil være utsatt for økt risiko for alvorlig eller uopprettelig skade som resultat av at de ikke mottar det beste dokumenterte tiltaket. Det må utvises ekstrem varsomhet for å unngå misbruk av denne valgmuligheten. TILTAK ETTER AVSLUTNING AV STUDIEN 34. Forut for et klinisk forsøk bør sponsorer, forskere og vertslandenes regjeringer legge til rette for at alle deltagere som fortsatt har behov for det, får tilgang til de tiltak som et forsøk har identifisert som fordelaktige etter at forsøket er avsluttet. Denne informasjonen må også formidles til deltakerne under prosessen for innhenting av informert samtykke.
REGISTRERING AV FORSKNING OG PUBLISERING OG FORMIDLING AV RESULTATER 35. Alle vitenskapelige studier som involverer mennesker må være registrert i en offentlig tilgjengelig database før den første forskningsdeltakeren rekrutteres. 36. Forskere, forfattere, sponsorer, redaktører og utgivere har alle etiske forpliktelser knyttet til publisering og formidling av forskningsresultater. Forskere har plikt til å offentliggjøre resultatene av sin forskning på mennesker, og er ansvarlig for at rapportene er fullstendige og nøyaktige. Alle parter bør overholde gjeldende retningslinjer for etisk rapportering. Negative og ikke konkluderende resultater må publiseres eller gjøres offentlig tilgjengelige på annen måte, på lik linje med positive resultater. Publikasjonen må redegjøre for finansieringskilder, institusjonell tilknytning og interessekonflikter. Rapporter fra forskning som ikke er i overensstemmelse med prinsippene i denne Deklarasjonen bør ikke aksepteres for publisering. UDOKUMENTERTE TILTAK I KLINISK PRAKSIS 37. I behandlingen av en individuell pasient, der det ikke finnes dokumenterte tiltak eller der andre kjente tiltak har vist seg å ikke være effektive, kan legen etter samråd med eksperter og med informert samtykke fra pasienten eller den eller de som etter gjeldende rettsregler kan representere deltakeren benytte et udokumentert tiltak, dersom det etter legens vurdering gir håp om å redde liv, gjenopprette helsetilstand eller avhjelpe lidelse. Dette tiltaket bør deretter gjøres gjenstand for forskning som er utformet for å vurdere tiltakets trygghet og effektivitet. I alle tilfeller må ny informasjon bli registrert og gjort offentlig tilgjengelig der dette er relevant. INFORMASJON OM ARTIKKELEN Korresponderende forfatter: World Medical Association, 13, ch. du Levant, CIB - Bâtiment A, 01210 Ferney-Voltaire, Frankrike; wma@wma.net. Publisert på nett: 19. oktober 2013. doi:10.1001/jama.2013.281053. Ansvarserklæring: 2013 World Medical Association, Inc. All Rights Reserved. All opphavsrett til Erklæringen tilhører Verdens legeforening. Verdens legeforening har gitt JAMA eksklusiv rett til publisering av den engelskspråklige versjonen av Erklæringen frem til 31. desember 2013. Kun innhold publisert på nett: Podkast er tilgjengelig på www.jama.com.