Fargerikt barnevern Hefte 6 Kultur og barnevernsarbeid

Fargerikt barnevern Hefte 6 Kultur og barnevernsarbeid 2006 Merete Saus S k r i f t s e r i e 4 / 2 0 0 6 Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge

Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge Fargerikt barnevern Merete Saus 2006 1

Forord Denne rapporten er ett av flere hefter i en serie om Kultur og barnevernsarbeid. Heftene er beregnet på grunn- og videreutdanning. Dette heftet tar for seg metoder som er egnet for barnevernets arbeid med kulturelle minoriteter. Det er basert på et prosjekt hvor det ble arbeidet med å identifisere, presentere og vurdere metoder for barnevernets arbeid med innvandrere og asylsøkere. Bakgrunnen for prosjektet er at prosjektleder gjennom arbeidet med sin doktorgradsavhandling erfarte at det verken er et godt nok tilfang av metoder eller at det er mulig for den enkelte barnevernsarbeider å finne frem til metoder som er utprøvd internasjonalt. Det er et stort behov for å systematisere metoder som er tilpasset utfordringene som barnevernet møter i arbeid med kulturperspektivet. Det som eksisterer av beskrivelser om metoder er så spredt publisert, så lite systematisert og så lite tilgjengelig at det viste seg nødvendig med et eget prosjekt som identifiserer, vurderer og presenterer metodene for fagfeltet. Arbeidet ble gjennomført av Merete Saus, Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge, som gjesteforsker ved San Diego State University (SDSU). Tilgang til det rikholdige biblioteket ved SDSU var svært nyttig i forbindelse med arbeidet, og jeg vil derfor takke direktøren ved School of Social Work, Professor Anita Harbert for at et flott tilrettelagt opphold. Spesielt vil jeg takke Dr. Mary Ann Jacobs for verdifulle samtaler og diskusjoner gjennom hele året ved SDSU. Disse har bidratt til en større oversikt over feltet. Det rettes også en takk til Herdis Levang og Inger Erstad som begge har bidratt i dette arbeidet med gjennomlesing av rapporten, korrekturlesing og kommentarer til diskusjonene. Takk til dere begge. Arbeidet er finansiert av Stiftelsen Wøyen. Jeg er svært takknemlig for at Stiftelsen Wøyens finansiering gjorde det mulig å fordype seg i arbeidet med å identifisere metoder for barnevernets arbeid med innvandrere og asylsøkere. 2

Innholdsfortegnelse Forord... 2 Innholdsfortegnelse... 3 Del 1 Innledning... 7 Fargerikt barnevern metoder i barnevernets arbeid med innvandrere og flyktninger... 7 Bakgrunn... 7 Barnevern og den nye befolkningsmessige sammensetningen... 8 Formål... 9 Problemstilling... 11 Gjennomføring... 11 Metodiske overveielser... 12 Avgrensninger... 14 Begrepsavklaringer... 15 Teoretisk utgangspunkt... 15 Kulturell kompetanse... 16 Del 2 Resultat: Studier som beskriver kulturorienterte metoder... 19 Presentasjon av aktuelle studier... 19 Serving Immigrant Families and Children in New York City s Child Welfare System... 19 Working together as Culture Brokers by Bulding Trusting Alliance with Bilingual and Bicultural Newcomer Paraprofessionals... 20 The Call-Centre: A Child Welfare Liaison Program with Immigrants Serving Agencies... 22 Effective Child Welfare Practice with Immigrants and refugee Children and Their Families... 23 Bridging Refugees Youth and Children s service: A Case Study of Cross-Service Training... 26 Keepin it REAL... 27 3

Cultural Safety and The Duty of Care... 28 Del 3 Diskusjon: Relevans for norsk barnevern... 30 Metodenes relevans for barnevernet i Norge... 30 Samfunnsperspektiv... 30 Globalisering og mangfold... 30 Kulturperspektivet... 31 Sosiale problemer... 32 Kjønnsperspektiv... 33 Barnevernspraksis... 35 Legitimitet... 35 Tiltak... 36 Fosterhjemstiltak og plassering utenfor hjemmet... 36 Få ned overrepresentasjonen av innvandrere i barnevernet... 37 Individrettet arbeid... 39 Arbeid med folk som har migrasjonserfaringer... 39 Arbeid med folk som har stress og kriseerfaringer... 40 Rusmisbruk... 41 Barneomsorg... 41 Del 4 Anbefalinger for norsk barnevern... 43 Anbefalinger for barnevernet, utdanningene og barnevernsforskningen... 43 Overordnede strategier... 43 Evaluering av kulturell kompetanse... 43 Bruk av lokalbaserte foreninger med sterk legitimitet i nærmiljøet... 44 Satsing på opplæringsprogrammer... 45 Forebygging... 46 4

Metoder for implementering... 48 Tabellen; skjema over metoder for utprøving i norsk kontekst... 48 Metoder for implementering: Skjema over metode for utprøving i norsk kontekst... 48 Anbefalinger for videre forskning... 51 Litteraturreferanser... 53 Vedlegg A: Oversikt over databaser... 57 Vedlegg: B Liste over studier som er inkludert... 58 Vedlegg C: Liste over anbefalinger... 59 5

6

Del 1 Innledning Fargerikt barnevern metoder i barnevernets arbeid med innvandrere og flyktninger Barn med andre kulturelle eller etniske bakgrunner enn majoritetsbefolkningen har oftere tiltak etter barnevernsloven enn noen andre grupper i samfunnet. På tross av dette har barnevernet lite kunnskap om hvordan de skal jobbe sammen med denne brukergruppen. Barnevernet har behov for å finne frem til metoder som er egnet for arbeid i møte med innvandrere og flyktninger. I dette prosjektet rettes oppmerksomhet mot metoder som er utprøvd, beskrevet og evaluert og som er tilpasset flyktninger, innvandrere og immigranters særlige livssituasjon. Disse vil jeg presentere for norsk barnevern som forslag til nye praksisformer og metoder som kan utprøves på norske forhold. Bakgrunn Norsk forvaltning har tidligere hatt en tendens til å opptre som om Norge har en homogen befolkningssammensetning når det gjelder kulturell og etnisk bakgrunn. Imidlertid har Norge gjennomgått en prosess hvor vi har fått en endret befolkningssammensetning jamført noen tiår tilbake. Innvandrerne til Norge har økt og utgjør en viktig del av befolkningsveksten i Norge. Det er innvandring fra 2006 forskjellige land og inkluderer 330 000 personer. Det vil si at 7,3 prosent av befolkningen er innvandrere (Statistisk sentralbyrå, 2004). Legger vi til et anslag på antall barn flyktningene har født etter ankomst til Norge, får vi at omtrent halvparten av de 234 000 innvandrerne fra ikke-vestlige land er her på grunnlag av et beskyttelsesbehov (Østby, 2004). Det vil si at ganske mange av innvandrerne har erfaringer som man kan anta setter familiene i en situasjon som sliter på relasjonene innad i familiene. Dette kan være en av forklaringene på at barn født i utlandet av utenlandske foreldre oftere har tiltak fra barnevernet enn andre grupper av barn. Mange innvandrere har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Derfor er deres inntekter mye lavere enn resten av befolkningen. I tillegg er det ofte større husholdninger som skal forsørges på inntekten. Vi vet at fattigdom ofte kan være en medvirkende årsak til at det oppstår problemer i familier som krever barnevernets bistand. Det betyr at disse husholdingene vil ha større sannsynlighet for stress-/krisesymptomer som igjen medfører at de kan ha bruk for barnevernets hjelp og bistand. Å være immigrant setter familien og familiemedlemmene overfor store utfordringer. Det sosiale systemet er annerledes enn i hjemlandet. Foreldrenes status endres. For eksempel går noen fra å være betraktet som ledere, rike, flinke, erfarne eller lignende positive vurderinger, 7

til å bli betraktet som hjelpetrengende, utrente, uerfarne, unyttige eller underordnet i Norge. Denne endringen av status kan være en stor belastning og kan i neste omgang bli et problem for barna. Nettverk som opprettholdt et verdig og anstendig liv i hjemlandet, oppløses i Norge. Dette kan skape huller i det sosiale systemet innad i familien som ingen fyller. Det kan også føre til forrykkelser av statuser. For eksempel kan eldste sønn eller eldste datter få voksenroller som de ikke ville hatt i hjemlandet. Slike endringer i relasjonene kan bidra til utfordringer for familien og for barna som er vanskelige å håndtere. Det norske barnevernet har i dag ingen metoder eller arbeidsformer som fullt ut er tilpasset slike utfordringer i familiene. Barnevern og den nye befolkningsmessige sammensetningen Det er altså særlige grunner til at barnevernet må forvente å bistå minoritetsfamilier. Det er viktig at barnevernet ikke møter disse utfordringene med stereotypiske forestillinger om hvordan de andre er. Da kan de forkludre mer enn de avhjelper problemer. På de aller fleste områder er etterkommerne mye mer lik den øvrige befolkningen enn de er lik dem som selv er vandret inn (Statistisk sentralbyrå, 2004). Dette gjelder for ekteskap og fruktbarhet, innenfor utdanningssystemet, på arbeidsmarkedet, inntekt og inntektsdannelse, helse, barnevern og sosialhjelp. Faren for stereotypiseringer gjør at barnevernet må kunne velge mellom ulike metoder som er tilpasset de faktiske behov som familien har. Derfor trenger de et repertoar av metoder som de kan velge mellom. Barn med innvandrerbakgrunn, hvor barnet er født utenfor Norge, er den gruppa som oftest mottar barnevernstiltak (Kalve, 2004). Barn med innvandringsbakgrunn får oftere tiltak etter barnevernloven, men sjeldnere omsorgstiltak jamfør andre barnegrupper. Det vil si at de får oftere hjelp av barnevernet, men blir sjeldnere enn etnisk norske barn plassert utenfor hjemmet. Det er også forskjell på gruppen barn født i Norge av to utenlandske foreldre og barn født i utlandet av to utenlandske foreldre når det gjelder kontakt med barnevernet. Mens den første gruppen har noe oftere tiltak etter barnevernloven, har den andre gruppen de som er født utenfor Norge mye oftere tiltak i barnevernet. Det er flyktningebarn som trekker opp statistikken over innvandrere med tiltak i regi av barnevernet. Dette bildet tilsier at det er et stort behov for barnevernets kompetanse om hvordan de best kan yte hjelp, bistand og eventuell beskyttelse av barn med innvandrere eller flyktningbakgrunn. I dag ser vi at det barnevernet gjør er å pøse på med mer av de tiltakene som de bruker overfor etniske norske barn; barnehageplass, plass på SFO og støttekontakt. Det er grunn til å stille spørsmål om det finnes flere mulige tiltak inspirert av internasjonale forsøk som kan anbefales utprøvd i Norge. Dette prosjektet er utformet for å undersøke om det finnes metoder som er tilpasset innvandrere og flyktninger som kan introduseres til norsk barnevern. Den endrede befolkningssammensetningen betyr at barnevernet er nødt til å innlemme kompetanse om hvordan de kan bistå disse familiene på best mulig måte. Kunnskapsbehovet er stort og gjelder for tiden omtrent alle spekter av barnevernets arbeidsområde. Det gjelder 8

tiltaksutvikling, utbygging av tolketjeneste, konkretisering av barnevernbarnas rettigheter etter de ratifiserte internasjonale konvensjonene, implementering av flere metoder og opplæring av elementær kulturforståelse. I tillegg aktualiserer arbeid med innavndrere og flyktninger temaområder med særegen problematikk som barnevernet har lite erfaring med. Det gjelder blant annet ungdomskriminalitet og gjengdannelse, kjønnsvariabler som for eksempel svært ulik oppdragelse av jenter og gutter, krigstraumer og flukterfaringer. Hvordan barnevernet skal håndtere slike livserfaringer er for tiden et kompetanseområde som er svært underprioritert i forhold til omfanget det har i barnevernets arbeid. Ett av områdene er behovet for å tenke nytt når det gjelder hvilke typer tiltak som kan anbefales. Barnevernet mangler også en ordentlig gjennomtenkt strategi metoder - for samarbeide med andre etater når det gjelder tiltak for flyktninger. Det er et behov for at barnevernet innrettes som et fargerikt barnevern i den forstand at barnevernet tar faglig ansvar for at befolkningen de arbeider for ikke er kulturelt eller etnisk homogent. Videre er det et behov for at de metoder de har tilgjengelig er mangfoldig nok til at de er tilpasset de mange ulike utfordringene barnevernet står overfor. I dag er kulturorientering av barnevernets ansvarsområde ikke etablert som et eget felt i noen land. Det betyr at metodebeskrivelsene vil være presentert i mange ulike former, ulike typer tidskrift og innenfor ulike fag. I arbeidet med avhandlingen Kontekstuelt barnevern: barnevern i samiske landskap (Saus 2004) ble det forøkt å skaffe en slik oversikt. Det var under dette arbeidet at det ble klart at det er et eget prosjekt å systematisere de metodene som finnes. For tiden er de så spredt og tilfeldig referert til at det vil være umulig for praksisfeltet å finne frem til kunnskapen uten at det gjennomføres en systematisering av metodene. Det er behov for at metodene fremstilles i en form som gjør det mulig for praksisfeltet å dra lærdom av de forsøk som tross alt er gjennomført rundt omkring i verden. Formål Å bidra til utvikling av et fargerike barnevern er et viktig formål med dette prosjektet. Motivasjonen er å fremvise et mangfold av metoder som kan være tilpasset det mangfold av etniske og kulturelle grupper som lever et liv i Norge. Innsatsen i dette prosjektet er å identifisere metoder som er prøvd ut internasjonalt som kan anbefales for det norske barnevernet. Det er en hensiktsmessig fordypning fordi det setter på dagsorden et behov i barnevernsfeltet. Dersom det praktiske metodetilfanget økes, vil barnevernet kunne gå i gang med de store utfordringene som særproblematikken gir. Dette prosjektet er i sin helhet viet oppgaven å se etter metoder som kan ha overføringsverdi for det norske barnevernets arbeid med innvandrere, flyktninger og minoriteter. Prosjektet er ikke et teoretisk prosjekt, men et praktisk innrettet prosjekt hvor formålet er å finne frem til egnede metoder som kan anbefales hele eller deler av barnevernets arbeidsområde. Norsk barnevern er i liten grad orientert ut av landet, verken når det gjelder faglig utvikling eller kunnskap om klienter som ikke deler kulturell tilhørighet med majoritetsbefolkningen i Norge. Dermed er det for tiden et stort behov for å la norsk barnevern utfordres av måter å arbeide på i andre land. Den endrede befolkningssammensetningen tilsier at Norge er uvant 9

med å tenke kulturelt mangfold i noen henseende, noe som blant annet ble bekreftet gjennom arbeidet med avhandlingen om barnevern i samisk kontekst (Saus 2004). 10

Problemstilling Problemstillingen i prosjektet Fargerikt barnevern er knyttet til metodiske muligheter som finnes ved søk i internasjonalt forsknings- og utviklingsarbeid i feltet barnevernshjelp, barnevernsbeskyttelse og barnevernstiltak tilpasset innvandrerbarn, minoritetsbarn og barn med erfaringer som flyktninger. Konkret vil jeg løfte frem dette problemet: Er det metoder som er utprøvd, beskrevet og evaluert som norsk barnevern i dagens endrede befolkningssammensetning kan dra lærdom av? Denne problemstillingen kan deles inn i underordnede problemstillinger: Finn frem til og systematiser ulike metoder som er kulturtilpasset. Hvordan er metodene beskrevet? Hvilke evalueringer har de vært underlagt? Hvilke problemer er metodene utarbeidet for å løse? Hvordan kan metodene tilpasses norske forhold? Hvilke betingelser er metodene utviklet for? Hva kan norsk barnevern lære av de enkelte metodene? Gjennomføring For å kunne svare på de oppsatte problemstillingene er det søkt etter forskning, rapporter og publikasjoner hvor det er gjort rede for barnevernsmetoder som brukes i arbeid med innvandrere, flyktninger og minoriteter. Metoden er å søke i internasjonale kataloger over forsknings- og utviklingsarbeid. Ved å anvende sentrale begreper, søkeord, letes det etter beskrivelser av metodikk som er aktuelle for det arbeidet som barnevernet i Norge utfører. De studiene som faller innenfor de oppsatte kriteriene blir tatt inn for vurdering. Metodikk som er utprøvd, evaluert og beskrevet vil bli samlet og gjort rede for i henhold til de problemtyper som de kan ha relevans for. Metodene som det søkes etter er de som synes å være tilpasset de utfordringer som barnevernet står overfor med hensyn til den nye befolkningssammensetningen i Norge. Søkestrategien for å få tak i studiene ble gjennomført ved hjelp av søk i databaser. Databasene er kataloger med studier og utviklingsprosjekter som er publisert i tidskrifter, statlige rapporter og andre publikasjonsrekker. Det ble brukt ulike databaser, Acadic Search Premier (EBSCOhost), ProQuest, Illumina, Child Abuse, Child welfare and Adoption base, NASW Clinical Register, Sociological Abstract, Social Service Abstract (from Cambridge Scientific Abstract), Anthropology Plus, JStore, PSYKinfo og PAISinternational. 11

Søkeordene er utarbeidet slik at de var bredest mulig. Målet var å finne tak i metoder som kan være egnet for norsk barnevern. Dermed ble det viktig å hente inn et bredest mulig spekter av studier, og la så mange som mulig trekkes inn for vurdering. Inkludering og ekskludering av studier var basert på om de handlet om saker som gjenfinnes i norsk barnevern. Et større antall studier ble gjennomgått enn de som ble trukket inn i denne oversikten. Det som inkluderes er omtaler av arbeidsmåter, outcomestudier av metodeintervensjoner, evaluering av metoder, metoder som er rettet mot innvandrere/flyktninger, kvalitative og kvantitative studier, kvalitative og kvantitative evalueringer samt multi- og/eller singelcasestudier. Det som ekskluderes er kvalitative og/eller kvantitative beskrivelser av innvandrer/flyktningegrupper, pilotstudier, metoder uten evaluering eller annen form for vurdering, eksplorerende studier, studier som ikke når opp til kvalitetsstandarder vurdert etter designet samt studier hvor oppmerksomheten mot innvandrere/flyktninger utgjør kun et lite utsnitt av datatilfanget eller formålet for metodeutformingen. Koding av studier som ble tatt med ble gjort på to ulike måter. Kvalitative studier og singlecasestudier ble vurdert i henhold til hvor velbegrunnet drøftingene var. Kvantitative studier ble kodet i henhold til hvor pålitelig resultatet de påviste var. Metodiske overveielser Søk i databaser etter studier om ett spesifikk tema er en arbeidsform som er egnet for å få oversikt over hva som finnes av kunnskap om tematikken. I dette prosjektet var det nettopp det som var av interesse, ved at problemstillingen gjelder metoder som kan ha relevans for norsk barnevern. Imidlertid er denne formen for databasesøk lettest å gjennomføre ved søk etter konkrete, lett kategoriserbare studier. Det er for eksempel enklere å finne studier om effekten av en bestemt medisin enn metoder for kultursensitiv praksis. Det henger sammen med at medisinstudiene har et lett identifiserbart objekt for sine studier, mens kulturstudiene ikke kan deles inn ved hjelp av entydige begreper. Medisinstudiene opererer også med begrepssett som er mer standardisert enn mange sosiale og kulturelle studieområder. Imidlertid betyr ikke det at man ikke kan skaffe seg oversikt over hva som finnes av relevant arbeid innefor sosialfag og kulturfag ved hjelp av databasesøk. Det er tvert i mot viktig å skaffe slike oversikter også innenfor disse fagene. Det betyr bare at man noen ganger må bruke mange ulike kodeord og kombinasjoner av kodeord, for å finne frem til de aktuelle rapportene. Noen ganger må man kryssjekke flere ulike kodeord for å se om man får treff ved hjelp av andre begreper og sammensetning av begreper. I kulturstudiene må man veksle mellom begreper som etnisitet, kultur, rase og minoriteter. Ulike land har en tendens til å ha preferanser for noen av begrepene. USA katalogiserer for eksempel sine studier med rase langt oftere enn norske forskere ville ha gjort. Det kan henge sammen med at man knytter ulike normative holdninger til begrepene. Ved kreativitet i valg av kodeord og kombinasjon av disse, i tillegg til fleksibilitet i bruk av søkeord kan man bringe frem oversikt over forskning på de sosiale- og kulturelle fagfeltene. 12

Det man ikke kan være like sikker på er at man har fått frem en fullstendig oversikt. Begrensningen kan henge sammen med at man gjorde bruk av kodeord som er uvanlig i noen land. Da kommer ikke studien frem som treff i søket, og man mister den i oversikten. Studier innenfor kultur kan ha det meste av publisering på nasjonale språk og/eller minoritetsspråk, noe som fører til at de ikke er tilgjengelig for engelskspråklige forskere. Det er også ganske nytt for mange av forskerne innenfor de sosiale og kulturelle feltene at studiene og artiklene skal være tilgjengelig for søk i databaser. Det betyr at innsatsen for å lage gode søkebegreper og kategoriseringer kan være tilfeldig og heftet med unøyaktigheter. Dersom noen av disse begrensingene har gjort seg gjeldende i denne oversikten er det utenfor vår kunnskap. Det er imidlertid et forhold som fører til at det er mistanke om mangler på relevante treff i utformingen av denne oversikten. Det er få studier med opprinnelse i Europa. Årsaken er uklar. Det kan være at andre, for oss ukjente, kodifiseringer benyttes. Det kan bety at det gjennomføres lite forskning på dette området i Europeiske land. Det kan hende at den Europeiske kulturforskningen formidles på egne nasjonale språk eller minoritetsspråk. Det kan rett og slett være at forskningen som gjennomføres er for dårlig eller anses som urelevant for andre enn de involverte minoritetsgruppene slik at det ikke gjøres tilgjengelig for andre. Det kan være mange grunner til at studier ikke nåes ved databasesøk. Uansett om det er mangel på tilgjengelig forskning eller vanskeligheter med å finne frem til disse, er denne oversikten utarbeidet basert på få treff fra Europeiske land. I tidligere publikasjoner har vi pekt på behovet for at det gjennomføres en egen undersøkelse på forekomsten av kulturinteresse i Europeisk barnevern (Saus 2006). Dette forslag vil vi fremdeles opprettholde. Parallelt med dette prosjektet er det gjennomført et liknende prosjekt angående barnevernets arbeidsmetoder med barn og familier fra samiske områder. Sammenligning mellom disse to prosjektene kan være interessant. Det ble derfor lagt vekt på at søkene ble gjort samtidig. Da kunne eventuelle fellestreff utnyttes. Det kunne effektivisere arbeidet i hvert av prosjektene. Imidlertid var det like viktig å se om det var noen studier som var felles og hvor man eventuelt kunne dra veksler på kunnskap innenfor det andre prosjektet. Siden prosjektene ble gjennomført parallelt ble en del av søkene kategorisert sammen. Det viste seg at det i all hovedsak var felles treff på artikler som handlet om teoretiske eller begrepsmessig orienterte studier, for eksempel forskning om begrepet cultural competence. Det ble til sammen 81 treff innenfor fargerikt barnevernprosjektet. I det samiske prosjektet ble det funnet 80 publikasjoner, men 42 av disse var utgitt av institusjonen som skal se til at den indianske barnevernloven blir gjennomført etter hensiktene (NICWA). Det har ikke kommet frem noen liknende institusjoner som spesielt påser at barnevernet ivaretar kulturelle og etniske minoriteter med innvandrer/flyktningbakgrunn. 13

Avgrensninger Prosjektet er ikke et reviewprosjekt hvor datamaterialet som resultatene er basert på gjennomgås. Presentasjonen og anbefalingene er basert på gjennomgang av beskrivelser av metodene. Metodene som er tatt med gir ikke en uttømmende metodisk oversikt. Flere avgrensninger er gjort. Metoder som brukes av det norske barnevern er ikke tatt med. Metoder utviklet i norsk kontekst er ikke inkludert i metodegjennomgangen. De ansees som kjent for norsk barnevern og det er dermed ikke behov for ytterligere presentasjon. Disse vil allikevel kunne bli tatt med i diskusjonene, fordi de kanskje komplimenterer, ligner eller er forskjellig fra metodene som er inkludert. De kan dermed kaste lys over diskusjonene og underbygge en eventuell anbefaling for norsk barnevern. Internasjonalt anerkjente metoder som allerede er implementert i Norge er ikke inkludert. Det betyr for eksempel at familierådsmodellen ikke tas med, selv om den både er kulturelt tilpasset og har vært gjenstand for evaluering. Kun metoder som er nye for det norske barnevernet er inkludert. Det kan imidlertid være at noen av metodene allerede er prøvd ut av aktører i det norske barnevernsfeltet. Da er det manglende informasjon om en slik prosess som gjør at de allikevel er tatt med. I så fall er metoden allikevel ukjent for de fleste slik at det fremdeles eksisterer et behov for vurdering av metoden i norsk kontekst. Barnevern, kultur og etniske minoriteter er et felt som er lite samlet. Det eksisterer ikke et nettverk av forskere som gjensidig bygger på hverandres arbeid. Tilløp til dette er av så ny dato at det ennå ikke har bidratt til å etablere feltet. Derfor er søkeprosessen komplisert. Som diskutert i kapitelet om metodiske overveielser kan det ha bidratt til at arbeid som burde ha vært inkludert ikke er tatt med. Derfor er dette prosjektet ikke gjennomført som en tradisjonell review, det vil si som en meta-analyse for å bringe frem sikre data om et forhold. Kategoriseringen er heftet med så mye usikkerhet at det ikke ville ha vært vanskelig å avgjøre om man satt med et fullgodt utvalg. Metodene som er tatt med i dette prosjektet skal være relatert til arbeid med innvandrere og flyktninger. Dersom man er interessert i barnevern og minoritetskultur, uavhengig av hvem som er den etniske gruppen, anbefales det å lese rapporten Metoder for barnevern i samiske områder i tillegg til denne. Disse to rapportene er skrevet parallelt og underveis i samme arbeidsprosess. På noen områder utfyller de hverandre, mens de på andre steder er like. Den første fasen av prosjektet handlet om å søke bredt etter studier og rapporter som kan ha relevans for problemstillingen. Den neste fasen var å plukke ut de studiene som faktisk svarte til kriteriene som var satt opp for denne oversikten. Begrensningene i denne prosessen var at det kun var en leser tilgjengelig: En annen leser kan tenkes å vurdere utvalget annerledes. Med tanke på at det ikke er strengt nødvendig for problemstillingen at oversikten er fullstendig er dette betraktet som en liten svakhet. 14

Begrepsavklaringer I denne rapporten er det brukt begreper hentet fra Statistisk sentralbyrå (2004). Begrepsbruken er meningsfull i norsk kontekst. Internasjonal litteratur vil avvike fra denne begrepsbruken, og der det vil påvirke diskusjonene, vurderingene eller resultatet vil det blitt gjort rede for. De viktigste begrepene er: Innvandrere er personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet. Flyktning er de som ifølge Utlendingsdirektoratets flyktningregister har flyktningstatus og har fått oppholdstillatelse i Norge. Landbakgrunn er eget, eventuelt foreldres utenlandske fødeland. Personer uten innvandringsbakgrunn har kun Norge som landbakgrunn. Teoretisk utgangspunkt Kulturperspektiv innenfor barnevern har hatt en tendens til å fremstå som altfor generell og lite konkret på faktiske utfordringer. Dette er et av hovedpoengene som lå til grunn for avhandlingen Kontekstuelt barnevern: barnevern i samiske landskap (Saus 2004). Selv om det er store forskjeller mellom gruppen samiske barn og familier og innvandrer/flyktningbarnog familier, er det også en del likheter. Begge gruppene har egne kulturelle referanserammer som skiller seg fra den norske majoriteten. I barnevernets arbeid overfor begge disse gruppene stilles det særlige krav om kulturell tilrettelegging av tiltakene som utformes. I så måte kan en del av kunnskapen om barnevern i samisk kontekst ha overføringsverdi for barnevernsarbeid overfor innvandrere og flyktninger. Innenfor kulturorientert forskning i sosialt arbeid regnes Hermans forskning fra 1981 som et slags nullpunkt. For første gang ble kulturelle variabler trukket inn som variabler i forskning innen sosialt arbeid. Det ble sagt at det ble justert for etnisitet ved utelukkende å ta med hvite i en studie av relasjoner mellom fedre og døtre i incestssaker (Fontes 1998). Dette har blitt stående som negasjonen til kulturtenkning og anses som uetisk. I samme tid og i tiden etter har mange pekt på behovet for å trekke inn kulturelle forskjeller både i utvikling av praksis og forskning i barnevernsfeltet (Korbin 1981, Agathonos-Georgopoulou 1992, Ernst 2001). I flukt med en faglig utvikling som utfordret barnevernets makt ble kulturelle forhold belyst. Empowermentstradisjonen satte fordeling av makt på dagsorden. De har ført til at brukernes tilgang til å være med i prosessen for å forbedre eget liv er økt. Brukerne anses som kompetente (Snyder, May, Zulcic og Gabbard 2005). Det ga anledning til å rette oppmerksomheten mot grupper og undersøke hvordan maktfordeling er mellom ulike grupper. I dag regnes brukerinnflytelse som en vesentlig del av grunnlaget for å ha et kulturelt 15

perspektiv i barnevernet (Bennett og Blackstock 2004, Snyder, May, Zulcic og Gabbard 2005). Det er vokst frem en del forskning om barnevern og kultur. Fremdeles er det store mangler for eksempel på empirisk forskning og forskning som bidrar til å utrede hvilke strategier som er mest effektive i arbeid med flerkulturelle saker (Goldberg 2000). I de siste årene er det innen internasjonal forskning om utsatte barn og deres familier begynt å utformes et kontekstuelt perspektiv (Egelund og Sundell 2001). Innenfor dette perspektivet fokuseres det på de kontekstuelle opplevelsene som barn og familier har omkring sin situasjon I forlengelsen av dette er det argumentert for at familien og barnets egen opplevelse av sin situasjon må komme frem i barnevernsundersøkelsen. Metoder som vokser ut av denne typen nytenkning vil kunne gi verdifulle bidrag til de utfordringer som det norske barnevernet står overfor. Det vil også kunne bidra til å unngå stereotypifiseringer som ofte skjer når barnevernet står overfor familier med minoritetsbakgrunn. Skytte (2002) har pekt på at barnevernet ved en del tilfeller har gjort situasjonen vanskeligere for familiene nettopp fordi de har forholdet seg til stereotypiske forestillinger om innvandrere. For eksempel har minoritetsforeldre blitt forstått som den underkuede mora eller den uansvarlige faren. Slike forforståelser har vært for dominerende når barnevernet fattet sine vedtak og tiltak. Kontekstuelle faktorer er derfor blitt vesentlige i utvikling av kulturorientert barnevern (Saus 2004). I en gjennomgang av barnevernslitteratur om urfolk peker forfatterne Bennett og Blackstock (2004) på at det i dag er en påvirkning fra kulturperspektivet på barnevernspraksis og barnevernsutdanning i noen regioner. De mener at dette skyldes at representanter for minoriteter, innvandrere og urfolk, går inn i karrierer som innbefatter å være forskere og undervisere i barnevernsfeltet. Disse bringer med seg erfaringer, interesser og perspektiver som påvirker barnevernet til å integrere kulturelle perspektiver. Det samme ser vi i norsk barnevern i samiske områder hvor samiske barnevernsarbeidere integrerer kunnskap om lokalsamfunnet og ordninger i det samiske samfunnet i sin praksis (Saus 2004, Tronvoll, Moe og Henriksen 2004, Eidheim og Stordahl red. 1998). Kulturell kompetanse Kulturell kompetanse er den norske oversettelsen av cultural competence. Det er et begrepet innenfor praktisk arbeid som vektlegger barnevernsarbeidernes evne til å identifisere forhold som har med kultur å gjøre. Det handler om kulturtilrettelegging av barnevernet. Kulturell kompetanse er utviklet for å utvikle en effektiv kulturorientert praksis (MacPhatter 1997). Det ble først utviklet innenfor det psykiske helsevern. Målet er å sørge for at man unngår å drive en praksis som ikke er sensitiv overfor kulturelle forskjeller, respektløs mot de som er fra en annen kultur og diskriminerende (Williams 2005). Utviklingen av kulturell kompetanse hadde som mål å rette oppmerksomheten mot hva man konkret må gjøre i hjelpetjenesten, heller enn å anbefale mer vage former for å være sensitiv, bevisst og oppmerksom. Sensitivitet, bevissthet og oppmerksomhet anses å være kanskje velmenende, men ikke gi kapasitet til å drive frem en praksis som faktisk tar høyde for kulturelle 16

forskjeller. Kulturell kompetanse går lengre og krever større involvering av brukeren og deres verden (MacPhatter 1997). Kulturell kompetanse går lengre enn begrepene om kulturell sensitivitet. Det er også vanlig å operere med et klart skille mellom kulturell kompetanse og anti-undertrykkende praksis (Hick 2002). Anti-undertrykkende praksis oppfordrer dominerende grupper til å ta ansvar for å endre systemer og utjevne maktfordelingen. Kulturell kompetanse i barnevernet fordrer at barnevernsarbeiderne skal arbeide innenfor de kulturelle tradisjonene til familiene (Williams 2005). Det handler om å forsøke å forstå kulturen til familien og sette seg inn i verdiene de lever med. I definisjoner av begrepet inngår det som regel en beskrivelse av hvilke kunnskaper barnevernsarbeideren skal ha for å møte standarden til en slik kompetanse. Begrep er vokst frem ut fra behovet for en definisjon på hva kulturorienterte sosialarbeidere innebærer (Sherraden og Segal 1996, Ladany, Arpana, Constantine, Hofheinz 1997, Shlonsky og Wagner 2004). Weaver (2004) har definert begrepet slik: Culture competence involves not only recognising a client s culture and its influence on the helping process, but also being able to provide culturally congruent service. Det amerikanske barnevernsforbundet (The Child Welfare League of America) definerte begrepet i 2002, og la med det grunnlaget for en slags enighet i feltet om hva en slik kompetanse skal bestå av: Ability of individual and system to respond respectfully and effectively to people of all cultures, classes, races, ethnic background, sexual orientation, and faiths or religions, in a manner that recognizes, affirms, and values the worth of indivduals, families, tribes, and communities, and preserves the dignity of each. Begrepet er med andre ord ikke isolert til å være en individuell kompetanse, men brukes også for å synliggjøre et system eller en institusjons kompetanse. Det er tre komponenter som man vanligvis forstår som vesentlig for kulturell kompetanse: Kunnskaper, verdier/holdninger og ferdigheter (Weaver 2004). Dette trekkes inn i barnevernet fordi manglende oppmerksomhet mot kulturelle forskjeller kan gjøre det vanskelig å yte den beste tjenesten for barna og familien. Resultatet av innsatsen kan dermed bli dårligere (Williams 2005). Teoretisk kan kulturell kompetanse fremstilles som en integrering av tre nivå innenfor arbeid med kulturorientert barnevern (MacPhatter 1997). Det første nivået er bevissthet. På dette nivået finner vi arbeid med kulturell sensitivitet. Det andre nivået er kognitivt og handler om å ha kunnskaper nok til å forstå kulturelle forskjeller. Tredje nivå er atferdsnivå som involverer det praktiske elementet ved kulturorientert barnevernsarbeid. På dette nivået kreves det at man har praktisk kunnskap slik at sensitivitet og kunnskap kan integreres i praksis. Kulturell kompetanse handler med andre ord om hvordan barnevernsarbeid kan inkludere alle tre elementene; bevissthet, forståelse og aktiv handling. Kulturell kompetanse er å forstå som et mål på effekt i psykologisk behandling. I pedagogikk er det i tillegg en vektlegging av individets utvikling i form av selvrespekt, kunnskap og ferdigheter. Sosialt arbeid reflekterer både effektmål og den individuelle ferdigheten. Kulturell kompetanse forstås i det sosiale arbeid som en prosess hvor en forsøker å utføre det sosiale arbeidet slik at kulturell variasjon verdsettes (Shu 2004). 17

Begrepet er sentralt i arbeidet med å standardisere hva som forventes av en barnevernspraktiker. Ved å isolere ulike elementer skal det bli mer tydelig hvilke krav som settes til en slik kompetanse. Kompetanse består normalt av kulturorientert praksis, kulturkunnskap og holdninger overfor andre. Det medfører at arbeidet for etniske minoriteter blir bedre og mer effektivt. De ulike elementene er klart inndelt i ulike områder, noe som gjør det enklere å evaluere praksis både på individ og gruppenivå (McPhatter 1997, Williams, Bradshaw, Fournier, Bray og Hodson 2005). Det er utarbeidet flere standardiserte mål for kulturorientert praksis. I disse evalueringsformene legges det vekt på at praksisen skal integreres på alle de tre nivåene. Evalueringene er designet slik at det skal være mulig å identifisere hva man gjør innenfor hvert av de tre områdene. Evalueringsresultatene kan brukes både for å finne frem til hva barnevernet gjør og til å peile ut behov for videre kunnskapsøkning. Det finnes flere slike evalueringssett. Evalueringer som har benyttet seg av standardiserte mål for kulturell kompetanse har bidratt til å klargjøre hvilke elementer som må være med i opplæringsprogrammer for barnevernet (Williams 2005). Evalueringer anses som viktig for at ferdigheter skal kunne trenes opp, at kunnskap om minoriteter økes og at holdningene til de andre blir basert på respekt og toleranse (Weaver 2004). Standardisering har også ført til at det kan eskes ut noen konklusjoner som har betydning for implementering av kulturrettede metoder (Mason 1995). Mange av opplæringsprogrammene for kultur og barnevern kan med fordel bli gjennomført ved hjelp av erfarne sosialarbeidere i feltet. Det finnes ikke én metode som dekker alle situasjoner. Man mener også at det som regel finnes skjulte ressurser i barnevernsystemet. Det kan være medarbeidere som kan en del om kulturspesifikke systemer, kan språket eller har innsikt i religiøse og tradisjonelle ordninger. Dersom man tar disse ressursene i bruk analytisk i systemet kan man øke organisasjonens kulturelle kompetanse. 18

Del 2 Resultat: Studier som beskriver kulturorienterte metoder Presentasjon av aktuelle studier I dette kapittelet presenteres studier som beskriver metoder og arbeidsformer som har relevans for norsk barnevernsarbeid med innvandrere og flyktninger. Omtalen av studiene er nært opp til den måten de ble presentert i artiklene. Artiklene er funnet som et resultatet av søket etter metoder i barnevernet som kan vurderes for norske forhold. Serving Immigrant Families and Children in New York City s Child Welfare System Chahine og van Straaten (2005) beskriver i denne artikkelen hvordan New York Citys administrasjon for barnetjenester forbedret sin tjeneste for innvandrere, flyktninger og de som ikke behersker engelsk språk. Arbeidet ble igangsatt etter initiativ fra en gruppe advokater for innvandere og flyktninger. I USA er 12 % født i et annet land. New York har den mest mangfoldige befolkningen og har en andel på 35,9 % som er født utenfor landet og snakker et annet språk. Familier som ikke snakker engelsk representerte en særlig utfordring for barnevernet i byen. Effektiv kommunikasjon med familien vanskeliggjøres. Det kan påvirke kapasiteten til å gjennomføre en god barnevernundersøkelse, vurdere risikosituasjoner og tilby familien kulturelt relevante tjenester. For å møte disse utfordringene ble det opprettet en komité for å utvikle spesielle redskaper for barneverntjenesten. Disse skulle forbedre tjenesten på fire områder: Styrke fosterhjemsarbeidet. Oppgradere datainnsamlingene i forbindelse med kartlegging av saken og undersøkelsen. Videreutvikle opplæring og kursing i sentrale kulturtema som innvandring, flyktningstatus og språk. Utvikle retningslinjer for arbeid med innvandrere og flyktninger. Redskapene som ble laget inkluderte flere strategier. En guide i form av en samleperm for barnevernsansatte ble utviklet. Det ble også gitt kurs i forbindelse med utgivelsen av guiden. Gudien inkluderte språkkodeskjema, et skjema som gjør det enklere å identifisere hvilket språk som snakkes. Språkkodeskjemaet er et laminert ark som inkludere 27 språk, og brukes for å identifisere et språk, finne frem til tolker og gir oversikt over språket og tolkebehov i byen. Guiden inkluderer også oversikt over nøkkelområder innenfor saker som gjelder innvandring, flyktninger og språk. Den inneholder et eget område for lover og rettigheter for innvandrere og flyktninger. I guiden finnes også en kort oversikt over de mest vanlige opprinnelseslandene og en liste over eksterne ressurser. 19

I arbeidet med å sikre barnas fremtid ble det lagt vekt på at barnevernet sikret en innvandrerstatus som kunne gi dem varig oppholdstillatelse. For å samle inn data i barnevernsundersøkelsen til bruk i de offentlige registrene ble det lagt til tre kategorier: språk, religion og individuell etnisitet. Dette skulle være en del av den interne kvalitetssikringen for at barnevernet fikk en mer kultursensitiv terminologi og at data som ble samlet inn var kulturelt adekvate. Denne studien beskrev en helhetlig innsats for å forbedre barneverntjenestens arbeid med innvandrere og flyktninger. Innsatsen som beskrives er konsentrert omkring noen effektive redskaper og et skikkelig opplæringsprogram. Det ansees som sentral i forbedringen av barnevernet. Det er ikke beskrevet en egen evaluering av denne innsatsen. Vurderingen baseres på at innsatsen blir sett i lys av at de svarer på lover knyttet til arbeid med innvandrere og flyktninger. Lovene er ikke de samme som i Norge, men har likende virkningsområde som for eksempel særlig ansvar for enslige mindreårige asylsøkere, retningslinjer for arbeid med de som søker om oppholdstillatelse og barnevernloven. Den er derfor tatt med, og arbeidet anses som relevant for norsk barneverntjeneste. Working together as Culture Brokers by Bulding Trusting Alliance with Bilingual and Bicultural Newcomer Paraprofessionals Owen og English (2005) forteller fra sine erfaringer med samarbeid med kulturagenter (culture brokers) i arbeid med mottak av enslige mindreårige flyktning. Kulturagenter brukes innenfor helse- og sosialtjenestene. De rekrutteres på bakgrunn av språklig og kulturell kunnskap. De inngår som en del av medarbeiderstaben, behøver ikke utdannelse i det aktuelle fagfeltet og er under veiledning av utdannede klinikere. Derfor bruker man betegnelsen paraprofesjonelle om denne yrkesgruppen. Kulturagenten skal snakke språket til den enslige mindreårige flyktningen flytende og ha samme etniske bakgrunn. De skal også ha inngående språklig og kulturell kunnskap til vertslandet. De blir plukket ut etter råd fra eldre innenfor den aktuelle etniske gruppen. De skal fungere som sosiokulturell bru mellom den enslige mindreårige flyktningen og behandler. Arbeidet er dermed mer enn tolketjeneste, selv om det også inngår i oppgavene kulturagentene tildeles. Arbeidsoppgavene inkluderer tolking, oversetting og fortolkere. I tillegg skal de gjøre en del saksbehandling. Det er også vanlig at de er møter opp på flyplassen for å ta i mot nyankomne. Erfaringene med bruk av kulturagenter er delt. På den ene siden hadde forfatterne erfaringer med at kulturagentene forutså behov hos barna og sørget for nødvendig tilrettelegging. For eksempel forstod en kulturagent at psykoterapi ikke ville være en egnet intervensjon for barna da det ble foreslått fra en av klinikerne. På tross av krigserfaringer hadde barna mer enn nok med å finne seg til rette i det nye landet, og var ikke klar for stadige samtaler om det traumatiske. En annen fordel er at den profesjonelle behandleren og den paraprofesjonelle kulturagenten inngår som et team, noe som styrker det tilbudet barnet får. 20

På den andre siden kan jobben være utmattende for kulturagentene, fordi grensene mellom sosiale bånd og profesjonell virksomhet kan bli uklare. For eksempel kan familiene ha en forventning om at kulturagentene skal delta i sosiale arrangement med familiene de har jobbet med. Arbeidsinstruksen er også løst definert, noe som gjør det uklart hva de skal gjøre. Kulturagentene kan dermed bli for mye brukt i klinisk virksomhet, noe de ikke er utdannet til. Erfaringene med kulturagenter ble delt inn i 3. Det ble vurdert ved hjelp av et eksempel, vurdering av tillit og diskusjon om kommunikasjon. Eksemplet viste hvordan relasjonen mellom kulturagenten og behandler førte til en praksis som var mer fleksibel enn vanlig innenfor behandling. Kulturagentene innga en tillit som bidro til at innvandreren/flyktningen turte å stole på den tjenesten behandleren ga. Båndet av tillit kunne imidlertid gjøre det vanskelig for kulturagenten å avsløre kritikkverdige forhold, for eksempel omsorgssvikt. Det avslørte at kulturagentene må jobbe under urealistiske forventninger både fra flyktningen og behandlerne. Åpenbart bidrar kulturagentene til forbedret kommunikasjon. De gjøre det språklig mulig å etablere en relasjon. De bidrar også til at samtalene og samhandlingen skjer innenfor rammer som er begripelig for den enslige mindreårige flyktningen. Forfatterne hadde erfaring med at noen mannlige kulturagenter holdt tilbake informasjon som behandlerne oppfattet som vesentlig. Det var for eksempel episoder hvor kulturagenten skjulte fødselsattesten til nykommere. Forfatterne sa at de ikke kjente til bakgrunnen for disse handlingene, men antydet at det kan forstås i et kjønnsperspektiv eller i et maktperspektiv. Det kan ha vært et utslag av vanskelighet med å opprettholde en relasjon hvor kvinnen (behandleren) var overordnet mannen (kulturagenten). Det kan også ha vært en måte å forskyve makt fra behandlere til kulturagentene. For å unngå denne formen for kommunikasjonsproblemer ble det etter hvert lagt vekt på å ha møter i forkant av at en enslig mindreårig flyktning kom til landet. I møtene ble det diskutert hvilke forventninger man hadde, for eksempel til alder, etnisk bakgrunn, utseende, kjønn og så videre. Det er med andre ord både positive og negative aspekt ved bruk av kulturagenter. Kjønnsperspektiver er aktuelt. Det kreves ofte et samarbeid mellom kvinner og menn, som både er en relasjon mellom to ulike kjønn og to etnisiteter. Ulike kulturelle forventinger knyttet til kjønnsatferd kan forstyrre samarbeidet. Maktbalansen er skjev, hvor behandler har makten både i form av å være veileder, utdannet og leder. Kulturagenten er kontaktleddet mellom behandler og flyktningen, men har lite makt og autoritet i relasjonen. I løpet av saksbehandlingsdelen kan kulturagenten oppleve å bli gjenstand for diskriminering og bli motarbeidet på måter som veilederne ikke blir. Det kan for eksempel være vanskelig for dem å skaffe bosted for flyktningene, et problem som de hvite behandlerne ikke opplever. Å være kulturagent er en arbeidsform som ikke er ferdigutviklet. Det er ennå svakt definert. Det finnes både psykologiske, sosiale, kulturelle og materielle hindringer for at en slik funksjon skal fungere tilfredsstillende. Uklare skillelinjer er ikke avklart, for eksempel linjen mellom tolking og fortolkning. For at kulturagenter skal kunne fungere må behandlerne åpne og utfordre egne fagspesifikke tenkemåter, slik at alternative tenkninger om heling og hjelping kan få plass. I tillegg må veilederne sørge for at kulturagentene får tilstrekkelig støtte både mentalt og utviklingsmessig. 21

Vurderingen av metoden er gjort ved hjelp av kliniske fortellinger, og egenrefleksjon. Forfatterne har lang erfaring med bruk av kulturagenter og det er deres erfaringer som gjøres til gjenstand for metodebeskrivelsen. Fordeler og ulemper er gjort rede for, noe som bidrar til at forsøk med implementering kan gjennomføres på en ansvarlig måte. The Call-Centre: A Child Welfare Liaison Program with Immigrants Serving Agencies Williams, Bradshaw, Fournier, Tachable, Bary og Hodson (2005) beskriver en metode de kaller The Call-Centre ; ringesenteret. Det er en sentral som barnevernsarbeidere kan ringe til når de støter på vansker i sitt arbeid med innvandrere og flyktninger. Ringesentralen ble utviklet fordi det regionale barnevernet i Calgary i Canada erfarte at mange innvandrere strevde med lite nettverk, språklige problemer samt kulturelle og økonomiske barrierer. Ringesentralen skal fungere som en informasjon og diskusjonshjelp for barnevernet. Det skal skape en kommunikasjonslinje mellom de som har erfaring og kunnskaper om kulturelle aspekt i barnevernsarbeid og den enkelte barnevernsarbeideren. De er et lavterskeltilbud for å avhjelpe barnevernet. Barnevernsarbeiderne skal få svar på spørsmål om kulturelle forhold, som for eksempel barneoppdragelse og få rede på tilgjengelige ressurser lokalt og regionalt. Ringesentralen ble utviklet ut fra et samarbeid med flere ulike instanser som arbeider med innvandrere og barnevern. De utarbeidet en samarbeidsprotokoll som både beskrev de interne ansvarsområdene og pekte på de ulike kompetansene som gruppene representerte. Protokollen fungerer også som en slags arbeidsinstruks for ringesentralen. Dette for å gjøre innsatsen mer poengtert og effektiv. Arbeidsgruppen identifiserte ulike strategier for barnevernet. De hjalp også til med å opprette ringesentralen. Ringesentralen er bemannet med en person på fulltid. Arbeidet består i å informere om kulturelle forordninger, hjelpe og støtte barnevernet i beslutningsprosessen og hjelpe barnevernet til å etablere kontakt mellom klienten og aktuelle kulturorienterte tjenester. Saker diskuteres anonymt for ikke å bryte taushetsplikten. De opplysningene som blir gitt ringesentralen blir lagt i en database. Denne blir brukt for å etablere en oversikt over problemkomplekset og behov for assistanse og for å kunne konsultere tidligere saker når de har vært behandlet tidligere av ringesentralen. Det er gjerne flere kontaktpunkter mellom ringesentralen og barnevernet i hver enkelt sak. Ordningen skal evalueres, men det er ennå ikke gjennomført. Evalueringen er delt i to faser; en tidlig litteraturgjennomgang og en senere prosessevaluering. I prosessevalueringen er det planlagt å finne informasjon om ringesentralen har hatt effekt når det gjelder at arbeidet er blitt bedre. I litteraturgjennomgangen ble det undersøkt om ringesentralen svarte på kjente utfordringer innenfor barnevernet når det gjelder arbeid med etniske minoriteter. De fant at ringesentralen bidrar til å bygge opp kulturell kompetanse i barnevernet. Ordningen var også i tråd med anerkjente definisjoner av begrepet, som for eksempel den mest brukte utviklet av The Child Welfare league of America (2002). Litteraturstudien viste at det oppnås best virkning for barn dersom barnevernet er kulturorientert. Barnevernet tar beslutninger som utføres i førstelinje. Beslutningene er bedre og mer presise dersom førstelinjen er informert om kulturspesifikke forordninger som familien er en del av. I litteraturen er det også pekt på 22