Svartkurle Nigritella (Gymnadenia) nigra

Svartkurle Nigritella (Gymnadenia) nigra Arbeid og status på noen lokaliteter i Hedmark og Oppland 2010 Gry Støvind Hoell Norsk Botanisk Forening Rapport 1-2011

Svartkurle Nigritella (Gymnadenia) nigra Arbeid og status på noen lokaliteter i Hedmark og Oppland 2010 Gry Støvind Hoell Norsk Botanisk Forening Rapport 1-2011

Tittel Svartkurle Nigritella (Gymnadenia) nigra Arbeid og status på noen lokaliteter i Hedmark og Oppland 2010 Rapport nr. 01-2011 Dato 01.06.2011 Forfatter Gry Støvind Hoell Prosjektleder Gry Støvind Hoell Antall sider 56 sider Ansvarlig underskrift Sammendrag Floravokter Solveig Vatne Gustavsen har siden 2003 gjennomført tallrike turer og gjort mange nye funn av svartkurle i og nær Knutshø landskapsvernområde i Kvikne i Tynset kommune. På bakgrunn av dette bestemte Norsk botanisk forening seg for å påta seg og lage en fullstendig oversikt over status for gamle og nye vekstplasser i området. Dette ble bestemt i forbindelse med den nasjonale handlingsplanen for svartkurle som startet opp med kartlegging i 2010. I et samarbeid mellom fagbotanikere og amatører har en del gamle lokaliteter blitt undersøkt både i Tynset, Os, Tolga, Nordre Land og Vestre Toten. Det mest interessante området, var fjellområdet nær Knutshø landskapsvernområde der det har blitt observert svartkurle i sju hovedområder eller lokaliteter de siste årene. En oppsummering har vist at det er observert 1448 blomstrende svartkurle fordelt på 162 dellokaliteter i det området. 884 blomstrende eksemplarer ble funnet sommeren 2010 fordelt på 57 av dellokalitetene. Ikke bare er det oppsiktsvekkende at det finnes så store forekomster andre steder i Norge enn på Sølendet, men vekstmiljøet er for det meste i en helt annen biotop enn de typiske beitemarkene. På mange av lokalitetene vokste plantene i blåtoppmyrer og i bekkekanter i den lavalpine sonen. Dette mener vi er den primære biotopen for planten, det vil si det opprinnelige vekstmiljøet. Emneord (5) 1 Svartkurle 2 Nigritella nigra 3 primær biotop 4 Knutshø landskapsvernområde 5 Kvikne Utgiver Norsk Botanisk Forening Adresse: Naturhistorisk museum, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo Telefon: (+47) 99 15 62 95 E-post: post@botaniskforening.no, gry@hoell.no ISBN 978-82-998583-0-4 (TRYKT UTGAVE)

Forord I år er det første året med arbeid i forbindelse med Handlingsplan for svartkurle i Norge. Denne typen arbeid på det botaniske området involverer forvaltningen og det frivillige botanikkmiljøet på en spennende og god måte. Norsk botanisk forening har fått i oppdrag å undersøke en del av lokalitetene der svartkurle tidligere har vært kjent og noen som fortsatt er intakte. Vi har i tillegg hatt ekstra fokus på et område i Kvikne der floravokter Solveig Vatne Gustavsen har funnet nye dellokaliteter av svartkurle hvert år de siste 8 årene. Her er det også ganske mange av dellokalitetene som er det vi kaller primærhabitater for svartkurle. Dette er habitater i lavalpin sone, og denne type habitater mener vi så langt har fått for lite fokus. Det kollektive arbeidet mellom fagbotanikere og amatører fra NBF fant i sommer at svartkurle har tallrike forekomster i Kvikne. Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Forfatter av rapporten har vært Gry Støvind Hoell, Norsk Botanisk Forening. Foto av Gry Støvind Hoell dersom ikke annet er nevnt. Forside: Svartkurle fra en primærlokalitet ved Vakkerlifjellet i Kvikne 2010. Foto: Gry Støvind Hoell. En stor takk til Solveig Vatne Gustavsen med familie som har fulgt opp svartkurlene i området nær Innerdalsmagasinet i flere år, og takk for bidrag av informasjon og bilder. Takk til Kåre Guldvik som ville dele sin erfaring og kunnskap med oss på inventeringen i sommer. Takk til Steinar Skrede som kom hele veien fra Bergen for å hjelpe oss i arbeidet med å lete opp svartkurler, og som bidro med stor kunnskap om orkideer generelt og svartkurle spesielt. Tusen takk også til alle de andre som var med på inventeringen i Kvikne i sommer. Takk til Even Woldstad Hanssen, Reidun Braathen, Siv Moen, Perry G. Larsen og Hermod Karlsen som undersøkte områder i Os og Tolga. Takk til Kari Nordal som ga oss informasjon om lokalitetene i Nordre Land. Takk til Tore Berg, Jan Ingar Båtvik og Reidar Elven for hjelp med artsbestemmelser av belegg fra en av primærlokalitetene. Takk til professor Rune Halvorsen for hjelp med naturtypeinndeling. Sist, men ikke minst, takk til Even Woldstad Hanssen for informasjon om lokaliteter i Os og Tolga samt for nyttige innspill og kommentarer, praktisk hjelp og korrekturlesing. 5

Innhold Forord 5 Innledning 7 Status for de 23 lokalitetene vi skulle undersøke 8 Os kommune 8 Tolga kommune 10 Tolga kommune - befaring av lokalitet hvor svartkurle ikke er angitt tidligere 11 Tynset kommune 12 Nordre Land kommune 14 Østre Toten kommune 16 Svartkurleinventering i Kvikne 17 Primærlokaliteter for svartkurle 18 Naturtyper der vi fant svartkurle i Kvikne, Tynset 19 Kalkrik myrkant 18 Oversiktskart over området rundt Knutshø 22 Området rundt Knutshø Landskapsvernområde i Tynset kommune. Kort lokalitetsbeskrivelse samt kart med alle 162 plott 26 Lokalitet A 27 Lokalitet B 30 Lokalitet C 33 Lokalitet D 37 Lokalitet E 37 Lokalitet F 39 Lokalitet G 39 Andre sjeldne arter vi fant i området 40 Konklusjon 41 Litteraturliste 43 Nettadresser 43 Vedlegg 1. Tabell med alle lokaliteter i området nær Innerdalsvannet og Knutshø landskapsvernområde, Kvikne, Tynset 44 Vedlegg 2. Kartdel 47 6

Innledning Da Norsk Botanisk Forening (NBF) mottok Svartkurle Nigritella nigra i Norge, faglig innspill til nasjonal handlingsplan av Moen og Øien (2009), var den umiddelbare reaksjonen at rapporten har litt for stort fokus på Sølendet i Røros og lignende lokaliteter. Svartkurle er riktignok best kjent fra Sølendet naturreservat i Røros der den vokser i kulturlandskapet på gammel beitemark, og det er naturlig at det oftest fokuseres på dette området når det gjelder svartkurle. Allikevel må vi ikke glemme det man tror er primærlokalitetene, nemlig naturlige åpne områder langs bekker og elver, i myrkanter, samt sesongfuktige enger og heier i lavalpin sone (Moen og Øien, 2009). I oversikten over kjente lokaliteter (Moen og Øien, 2009) er utbredelsen av arten dels basert på gamle herbariebelegg. Etter at vi har blitt mer bevisste på å bevare sjeldne planter, tas det i dag få belegg av rødlistede arter. Mange medlemmer av botanisk forening som finner sjeldne arter legger heller sine funn inn i Artsobservasjoner (www.artsobservasjoner.no) og Artskart (http:// artskart.artsdatabanken.no/). En av kommentarene til NBF om arbeidet til Moen og Øien har vært at det ligger informasjon om funn ute på artsobservasjoner og artskart som ikke har vært vektlagt i deres rapport. Med bakgrunn i nyere funn av svartkurle på en rekke forskjellige vokseplasser i Kvikne, ble inventering i denne delen av Tynset kommune ansett å kunne nyansere bildet av artens status i Norge. I denne rapporten finner du først en gjennomgang av de 23 lokalitetene som skulle undersøkes, med status og hva som er gjort. Deretter følger informasjon om området som ble inventert i Kvikne, med en oversikt over naturtypene og beskrivelse av de ulike hovedlokalitetene. Det har blitt registrert svartkurle i Kvikneområdet i flere år, og fokus har frem til nå ikke vært så mye på habitat og hvilke andre arter de vokser sammen med, det kan derfor være at noen av dellokalitetene ikke har helt korrekt habitatsbeskrivelse. Siden det ble så mange dellokaliteter totalt, er det heller ikke noen egen habitatbeskrivelse for hver enkelt dellokalitet i rapporten, kun en naturtypeinndaling i Vedlegg 1. NBF fikk i oppdrag av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag å sjekke opp status for 23 svartkurlelokaliteter. 13 av lokalitetene er i Kvikne/Tynset området, fem i Os, tre i Nordre Land, en i Vestre Toten og en i Tolga. Av disse lokalitetene har vi hatt et hovedfokus på de 13 lokalitetene i Kvikne, Tynset, siden vi visste det var en del uregistrert svartkurle i dette området. Vi arrangerte en inventering i Kvikne midt i blomstringen, og lette etter svartkurle i tre dager i området nær Innerdalsmagasinet, i og utenfor Knutshø landskapsvernområde. Sammen med de tidligere funnene gjort hovedsakelig av Solveig Vatne Gustavsen i NBF med hjelp fra familie, er det per i dag registrert 162 dellokaliteter som er intakte i dette området. Tabell med oversikt over alle funnene er i Vedlegg 1, og kart med alle funnene plottet inn, er å finne i Vedlegg 2. 7

Status for de 23 lokalitetene vi skulle undersøke etter sommersesongen 2010 Nr UTM_Ø UTM_N Fylke Komm. År1 Sted 2009 2010 5 627700 6917300 Hedmark Os 1948 Narbuvollen, N for Sundtjønna Usikker Usikker 6 605700 6937250 Hedmark Os 1969 Ø for Daleng, Vangrøftdalen Usikker Usikker 7 596400 6941800 Hedmark Os 1969 Langeggvollen nær Tverrelvosen, Vangrøftdalen Usikker Usikker 8 606700 6940000 Hedmark Os 1999 Storfloen, Kjurrudalen Intakt Intakt 9 598100 6941500 Hedmark Os 1999 Kløftåsen, Vangrøftdalen Intakt Intakt 17 589700 6921100 Hedmark Tolga 1998 Vingelen, Movollan, Lonadalsføret Intakt Intakt 25 565850 6940600 Hedmark Tynset 1923 Grisibekken, Kvikne Utgått Utgått 26 559500 6936900 Hedmark Tynset 1939 Falkberget, Innerdalen Usikker Intakt 27 555900 6940800 Hedmark Tynset 1939 Mellom Foss og søndre Tronsetra, Innerdalen Utgått Utgått 28 558700 6933300 Hedmark Tynset 1939 NV for Dølvadsfjellets topp, Innerdalen Usikker Intakt 29 559300 6939800 Hedmark Tynset 1939 SØ for Fossetra, Innerdalen Usikker Utgått 30 562900 6932800 Hedmark Tynset 1939 I lia NV for Vollasetra, Innerdalen Usikker Usikker 31 561900 6932800 Hedmark Tynset 1939 Store Innsjøens vestside Usikker Intakt 36 557700 6940400 Hedmark Tynset 1973 NV for Storengseter, Innerdalen Utgått Utgått 37 558100 6938900 Hedmark Tynset 1973 S for Storengseter, Innerdalen Utgått Utgått 38 557700 6936600 Hedmark Tynset 1973 Ø for Staisetra, Innerdalen Utgått Utgått 39 583900 6921800 Hedmark Tynset 1976 Gjerdalen Usikker Intakt 40 559800 6930300 Hedmark Tynset 1994 S for Dølvadsætra, Kvikne vestfjell Usikker Intakt 41 560790 6934670 Hedmark Tynset 2006 Englia ved Inna. Intakt Intakt 45 560450 6756500 Oppland N. Land 1850 Finni, Aust-Torpa Utgått Utgått 46 559000 6761000 Oppland N. Land 1863 Korsvolden?, Aust-Torpa Utgått Utgått 47 561190 6756920 Oppland N. Land 1898 Oppsal, Aust-Torpa Utgått Utgått 50 594900 6726000 Oppland V. Toten 1850 Skaugerud i Ås Utgått Utgått Os kommune 5. Narbuvollen, nord for Sundtjønna Skal være observert med flere funn mellom 1948 og 1978. Den ligger øst i Os kommune, hvor det generelt er fattigere enn i de vestlige delene av kommunen. Lokaliteten ble ikke besøkt i 2010, men bør la seg ganske lett avgrense (figur 1). Status: usikker. den 20.8. av Rediun Braathen, Even W. Hanssen, Siv Moen og Hermod Karlsen. Også her er det egna arealer med fuktige enger. Disse blir beita av sau. 1 Videre arbeid: Lokaliteten må inventeres skikkelig i blomstringsperioden. 6. Daleng, øst for Vangrøftdalen Svartkurle skal ha blitt funnet her i 1969. Det er angitt en UTM koordinat på 32VPQ057372, noe som tilsier et område på sørsida av Vangrøfta mellom Dal eng og Eggset. Det kan være riktig angivelse selv om den ligger mer sør-sørøst for Daleng, enn øst for. Det angitte området ble ikke undersøkt i 2010, men det ble inventert noe lenger opp i Vangrøftdalen Figur 1. Økonomisk kart som viser området nord for Sund tjønna ved Narbuvoll. Svartkurle bør forekomme innenfor den stipla streken. 8

Svartkurle ble ikke observert. Status: usikker. Videre arbeid: Lokaliteten må inventeres i blomstringsperioden. 7. Langeggvollen nær Tverrelv osen, Vangrøftdalen Dette området ligger vest for lokalitet nr. 9 Kløftåsen, som er omtalt nedenfor. Svartkurle ble funnet her i 1969. Lokaliteten er ikke helt lett å identifisere. UTM koordinatene som er oppgitt er NQ 964 418. Dette tilsier et område på sørsida av Svartbekken, noen hundre meter vest for der den renner ut i Snudda. Det finnes ikke noen voll avmerket på kartet med det riktige navnet. Det er heller ikke nær Tverrelvosen, som ligger på østsida av Kløftåsen. Området ble ikke undersøkt. Status: usikker. Videre arbeid: Her trengs et detektivarbeid for å klarlegge hva som kan være riktig lokalitet. 8. Stofloen, Kjurrudalen Svartkurle er dokumentert med belegg fra området i 1999. Lokaliseringen er angitt som UTM PQ 067 400. Dette tilsier et område ute på flatmyra i nordvest. Storfloen ble undersøkt av Reidun Braathen, Even W. Hanssen, Siv Moen, Perry G. Larsen og Hermod Karlsen den 21.08.2010. Også det flate partiet hvor myrflangre er angitt fra ble undersøkt. Det virker ikke spesielt godt egna for arten, både fordi myra er for fattig og for våt. Det kan imidlertid være rikere partier vi har oversett. Helt i nordenden blir myra rikere med bl.a. engmarihånd og breimyrull, men heller ikke her ble svartkurle sett. På østsiden av den store flatmyra heller mange bakkemyrer nedover mot stormyra (figur 2). Disse 2 Figur 2. Fra Storfloen naturreservat, Os kommune. Svartkurle har nok aldri forekommet nede på det flate myrkomplekset. Men inne i skogen i bakgrunnen på bildet er det rike bakkemyrer som egner seg for arten. Foto: Even W. Hanssen. 9

er temmelig rike mange steder, men noen er også ganske mye gjengrodd. Det er store områder å leite over, slik at det er vanskelig å si noe sikkert om mulighetene for svartkurle her. Noen av bakkemyrene ble befart, men uten at svartkurle ble sett. Status: antas å være intakt. Videre arbeid: I samarbeid med lokale krefter må man plukke ut egna arealer for svartkurle som granskes nøye. Muligens kan man få tak i den som tok belegget i 1999 og få hjelp av vedkommende til å avgrense området. 9. Kløftåsen, Vangrøftdalen Svartkurle skal være funnet ved Kløftåsen i 1999. Lokaliseringa som er angitt UTM NQ 981 415, tyder på at den vokste nede på flatene i nærheten av elva Snudda, og mellom denne og hovedveien. Området ved Kløftåsen i Vangrøftdalen ble undersøkt av Reidun Braathen, Even W. Hanssen, Siv Moen og Hermod Karlsen den 20.08.2010 Myra merket med 1 på kartet (figur 3) er ei ekstremrik bakkemyr med en svært rik flora. Her vokser bl.a. sotstarr og brudespore. Særlig de sørvestlige delene av myra virket egna for svartkurle og ble derfor nøye gransket, men uten at den ble funnet. Også myrområdet merket 2 ble undersøkt, dette var svakt fattig- 3 ere enn myr 1, men også denne egna for svartkurle. Områdene nede på flatene virket noe for tørre og noe for gjengrodde for svartkurle, men det er en mulighet for at den vokser der fortsatt. Den ble ikke observert her. Videre arbeid: Området må undersøkes grundig etter svartkurle i blomstringsperioden. Muligens kan man få tak i den som tok belegget i 1999 og få hjelp av vedkommende til å avgrense området. Status: antas å være intakt. Tolga kommune 17. Movollan, Vingelen Lokaliteten ligger på nordsida i Lonadalsføret som drenerer sørvestover mot Tunndalen og Tynset. Her skal svartkurle ha blitt funnet i 1998. Heller ikke her kjenner vi eksakt lokalisering, men den er angitt med hundre meters nøyaktighet med NQ 897 211, noe som tilsier dråg med rikmyrer beliggende øst for selve Movollan. Lokaliteten på Movollan (figur 4) ble nøye undersøkt av Reidun Braathen og Even W. Hanssen den 22.8. 2010. Område 1: Dette er selve vollen på Movollan som er oppdyrka eng og dermed ikke egna for svartkurle. Område 2: Beiteskog på nordsida av veien. Det er små engareal nærmest veien som kanskje kunne være egna for svartkurle, men som er litt tørre. Svartkurle ble ikke sett. Område 3: Vest for vollen går en bekkedal som skjærer seg ned i terrenget på vei mot Lona. Det er noe gjengrodd med høgstauder, busker og kratt, men kan tidligere ha vært egna for svartkurle. Figur 3. Økonomisk kart over området ved Kløftåsen, Vangrøftdalen, Os kommune. Her finnes ekstremrike bakkemyrer som er godt egna som voksested for svartkurle. Myrene merket 1-2 ble undersøkt i 2010. Rød prikk viser hvor det tidligere skal være observert svartkurle. Område 4: Dette er fukteng/-beite som ligger utenfor selve vollen på Movollan. Det virker ganske mye gjengrodd og heller ikke spesielt rikt. Alt i alt virker det ikke særlig egna for svartkurle. Område 5: Dette området samsvarer med UTM koordinatene i lokalitetslista. På rikmyrene vokste både brudespore og hårstarr, men svartkurle ble ikke funnet. Det må understrekes at det var litt seint på 10

4 Figur 4. Økonomisk kart over Movollan, Vingelen, Tolga kommune. Områdene 1-5 ble undersøkt i felt i 2010. De er av litt ulik karakter og er omtalt i teksten. året og at svartkurla da er avblomstra. Lokaliteten er fortsatt egna for svartkurle og arten kan meget vel vokse der. Status: antas å være intakt. Videre arbeid: Lokaliteten må oppsøkes i blomstringstidsrommet og rikmyrene granskes grundig. Det må ikke skje noen inngrep som drenerer eller på annen måte endrer hydrologien i rikmyrene. Da veien går like i sørkant av myrene, er det viktig at det ikke skjer noen inngrep i forbindelse med vedlikehold og evt. endring av veien. Tolga kommune Befaring av lokalitet hvor svartkurle ikke er angitt tidligere Kvannbergvollan, Londalen Den 22.8.2010 undersøkte Reidun Braathen og Even W. Hanssen også områdene ved Kvannbergvollan i Londalen, Tolga kommune (figur 5). Det må understrekes at vi ikke kjenner til at svartkurle er registrert her tidligere. Det er imidlertid både fuktig beitemark og ekstremrikmyrer som virker egna for arten. Det er rikt på orkideer som engmarihånd og brudespore, og en svært krevende art som sotstarr. Det virker 5 Figur 5. Økonomisk kart fra Kvannbergvollan, Londalen, Tolga kommune. Områdene merket med rødt ble befart i 2010, og det er her et potensial for svartkurle. 11

som de områdene som er markert med rødt på kartet kan ha vært slått tidligere. Svartkurle ble ikke funnet her, men området må sies å ha et godt potensial for arten. Videre arbeid: Området bør inventeres i blomstringstida for svartkurle. Tynset kommune 26. Falkberget Her ble det registrert flere funn i 1939, og status var uviss. Det skulle vise seg å fortsatt være flere lokaliteter på Falkberget. Til sammen ble det funnet over 100 blomstrende individer av svartkurle på Falkberget 19. juli 2010. Se informasjon og kart over lokalitetene A001 til A016 lenger bak i rapporten og i vedleggene. Status: intakt. 25. Grisibekken Lokaliteten ligger nær kirken nede i Kvikne (figur 6). Hele området langs bekken på østsiden av veien er grodd igjen av store trær. Vi undersøkte ikke området nøye, men det er svært usannsynlig at det er noe å finne der. Status: Lokaliteten må dessverre regnes som utgått. Muligens kan den komme tilbake ved hogst. 27, 29, 30, 36, 37 og 38 er lokaliteter knyt tet til setre i Innerdalen Innerdalen var en av de frodigste og mest artsrike fjelldalene i Norge før den ble lagt under vann 1. november 1981. Etter oppdemmingen var setre flyttet opp i terrenget. Gamle funn var derfor til dels bare identifiserbare ved stedsnavn, nye støler hadde blitt flyttet, men beholdt gamle navn og mange koordinater var omtrentlige. Gamle kart ble brukt for å prøve og avgrense de aktuelle områdene så godt som mulig, og vi fant ut hvor setrene Fossetra, søndre Tronsetra, Storengseter (to lok) og Staisetra lå før neddemmingen av Innerdalsmagasinet i 1981 (figur 7). På bakgrunn av dette kunne vi raskt slå fast at fire av de gamle lokalitetene var demmet ned. En lokalitet ved Fossetra kunne ifølge de gamle kartene og funnbeskrivelsene fortsatt være mulig langs bredden av vannet, men vi kunne ganske raskt slå fast at den nok dessverre også var under vann etter å ha vært på stedet. Den siste setra, Vollasetra fant vi ikke ut av. På de gamle kartene fant vi ingen seter med dette navnet som lå i Innerdalen. Status: Totalt var altså fem seterlokaliteter neddemmet (nr 27, 29, 36, 37 og 38) og dermed utgått, mens én var uviss (nr 30). 28. NV for Dølvadfjellets topp Dette var en svært unøyaktig beskrevet lokalitet. Den ble sist registrert i 1939. Vi saumfarte fjellom- 6 Figur 6. Økonomisk kart fra Grisibekken, Tynset kommune. Området stiplet med rødt er helt gjengrodd og lokaliteten er sannsynligvis utgått. 12

7 rådet N til NV for toppen gikk opp fra Tverlibekken og skrådde ved ca 1000 moh over kanten og ned i dalen der Elsåa renner Helt nede i dalen, like ved Elsåkroken fant vi det vi lette etter - en enslig lokalitet med fem blomstrende svartkurle. Se mer informasjon om lokaliteten D001 lenger bak i rapporten og i vedleggene. Status: intakt. 31. Stor-Innsjøens vestside Figur 7. Kart fra Innerdalsmagasinet i Tynset kommune med de gamle setrene plottet inn. Dette viser at lokalitetene er neddemmet. Her er også siste registrering i 1939. Vi fulgte innsjøens nordside og deretter stien gjennom skogen på NV siden av vannet. Akkurat i det man kommer ut av skogen til et område med kulturmarkseng, krysser stien en bekk. På et ca 30 m² stort område rett ved krysningen sti/bekk fant vi 11 blomstrende svartkurle. Lenger nordøst, omtrent midt imellom Stor-Innsjøen og Halvorstjørna fant vi i tillegg en kalkrik myrkant med over 120 blomstrende svartkurle innenfor et område på drøye 500 m². Se informasjon 8 Figur 8. Kart fra Gjerdalen/Gjeldalen på grensen mellom Tynset og Tolga kommune. 13

og kart over lokalitetene A118 og A119 lenger bak i rapporten og i vedleggene. Status: intakt. 39. Gjerdalen Lokaliteten ligger på grensen mellom Tynset og Tolga kommune (figur 8). Her er det nok Gjeldalen i Tolga kommune det er snakk om. Per M. Langøien fra Røros/Os kommune har rapportert inn funn fra en lokalitet der i 2010 (blå, stiplet linje). Gjerdalen i Tynset kommune klarte vi ikke å finne på noe kart. Det er derimot flere steder som begynner på Gjer-, som Gjersjøen, Gjerbua osv. Vi undersøkte dette området og kunne raskt slå fast at det kan være flere aktuelle lokaliteter for svartkurle i dette området på beiteområder for storfe. Dette området er markert med rød, stiplet linje på kartet. Men altså, er det nok Gjeldalen i Tolga kommune som er stedet. 40. S for Dølvadsetra Dette er et område med flere dellokaliteter som har vært registrert på Artskart og Artsobservasjoner i noen år nå. Vi fant igjen noen av disse i år, og fant også et par nye i området. Se informasjon og kart over lokalitetene B001 til B018 lenger bak i rapporten og i vedleggene. Status: intakt. 41. Englia I dette området er det registrert mange dellokaliteter på Artskart de siste årene. Se informasjon og kart over lokalitetene A017 til A117 lenger bak i rapporten og i vedleggene. Status intakt. Nordre Land kommune 45. Finni, Aust-Torpa og 47. Oppsal, Aust- Torpa Gårdene Finni og Oppsal ligger i Nordre Land (figur 9). Ved Finni skal det ha vært flere funn av svartkurle i 1850. Lokaliteten er angitt med NQ 6045 5650, noe som tilsier at lokalitetene havner midt i jordbruksarealet. Med tanke på at funnene er fra 1850, må vi uansett ta koordinatene med en klype salt, 9 Figur 9. Økonomisk kart som markerer gårdene Finni og Oppsal i Nordre Land kommune. 14

10 Figur 10. Økonomisk kart som markerer hvor den gamle husmannsplassen Korsvoll i Nordre Land kommune lå. siden de da må være konstruert i ettertid. Det betyr at funnene godt kan være litt lenger unna gårdene. Her i området har det antagelig vært setervoller og utmarksbeite tidligere. Det betyr at de gamle funnene både kan ha vært nær gårdene og på litt åpen beitemark innimellom trærne. I dag er det kornåkre og ganske tett skog etter det vi kan se utifra kart og flyfoto. Ved Oppsal er det registrert ett funn i 1898. Dette er nabogården til Finni, og her havner også koordinaten i kultivert mark. Vi kontaktet bondekvinnelaget i området for å prøve å finne ut om noen kjente til svartkurle. Kari Nordal, som bor på gården Finni, kunne fortelle om god kjennskap til marisko-populasjonene, men at de verken hadde sett eller hørt noe om svartkurle på Finni eller på nabogården Oppsal. Når det gjelder stedsnavnet Oppsal, sier Kari Nordal: Vår dyktige bygdebokforfatter, Svein-Erik Ødegaard følger dagens kartverknorm med hensyn til navn, men skriver Opsal. Folkene som bor på stedet bruker Opsahl som familienavn. På dialekt heter garden Oksal (med tykk l). Kartverket har brukt Oppsal, en skrivemåte ingen her er kjent med. Status: sannsynligvis utgått. 46. Korsvoll, Aust-Torpa Lokaliteten er markert med spørsmålstegn i oversikten, og man har antagelig vært usikre på om stedsnavnet Korsvolden stemte. Fra Kari Nordal på Finni, har vi fått disse opplysningene: Husmannsplassen Korsvoll lå ca 2 km nord for Finni, nærmere bestemt noen få meter nord for veikrysset der fylkesveien til Nord-Torpa tar av fra riksvei 250 (figur 10). I gamle dager tok veien til Vest-Torpa av her og gikk over brua Knipetaket og så videre mot vest. Dette står ikke på dagens kart. På Korsvolls grunn ble handelsstedet Folkvang bygget. Både Korsvoll og Folkvang er revet og utslettet til fordel for to boligeiendommer. Tilbake er bare bygdenavnet Korsvoll som blir brukt i dagligtalen. Til min forskrekkelse er Folkvang brukt på eldre kart som stedsnavn selv om det bare var en bygning. På kartutgaven av 1991 er begge navnene borte. Langset er beholdt, men det ligger littegrann for langt sydøst på kartet. Longset ligger akkurat ved veikrysset og det gamle Korsvoll like vestafor, langs veien. Informasjonene om at Korsvoll er utslettet til fordel for boligeiendom tyder på at svartkurlene er borte fra denne plassen. Status: sannsynligvis utgått. 15

11 Figur 11. Økonomisk kart som markerer gården Skaugerud i Østre Toten kommune. Østre Toten kommune 50. Skaugerud i Ås, Østre Toten kommune Det viste seg at Skaugerud i Ås ikke ligger i Vestre Toten, men rett over grensen i nabokommunen, Østre Toten (figur 11). Vi har ikke fått vært på stedet og undersøkt og heller ikke vært i kontakt med de som eier gården, men utifra flyfoto og kart tyder alt på at det ikke lenger kan finnes noen svartkurler her. Hele området rundt gården er enten bygget ut eller dyrket opp med korn. Det er ingen naturlige beitemarker der det er sannsynlig at det fortsatt kan vokse svartkurle. Med andre ord må vi regne lokaliteten ved Skaugerud gård i Ås som utgått. Status: sannsynligvis utgått. 16

Svartkurleinventering i Kvikne I 2004 påtok Solveig Vatne Gustavsen seg oppdraget som floravokter for NBF for svartkurle i Kvikne. Hun hadde på dette tidspunktet allerede rapportert en rekke funn av svartkurle etter tallrike turer i området. Hver sommer siden 2004 har Solveig fulgt gamle og lett opp nye lokaliteter av svartkurle i Kvikne. Spesielt godt har hun fulgt med på Englia som er et dalføre i forlengelsen av Innerdalsmagasinet. Her er flere av dellokalitetene fulgt opp flere år på rad. Noen av plassene har Solveig funnet etter anvisning av tidligere fjelloppsynsmann Kåre Guldvik, men de fleste dellokalitetene har hun og familien hennes funnet under aktivt søk. De har gjort en formidabel jobb! Med bakgrunn i Solveigs rapporter om mye svartkurle i området i og rundt Knutshø landskapsvernområde, syntes vi det ville være en god idé å sjekke nøye opp de gamle lokalitetene nettopp her. NBF arrangerte en inventering i Kvikne 18.-20. juli 2010. Ti personer stilte til svartkurle-jakt 3 dager til ende i juli i år (figur 12). Deltagerne på inventeringen var Solveig Vatne Gustavsen, Harald Vatne Nilssen, Per Egil Gustavsen, Steinar Skrede, Runhild Dammen, Kåre Guldvik, Evy Hoell, Tore Hoell, Oda Linnea Støvind og Gry Støvind Hoell. Det viktigste oppdraget i løpet av disse dagene, var å sjekke opp områder Solveig ikke hadde undersøkt der det tidligere har vært rapportert funn. Som nevnt tidligere i rapporten, viste de gamle seterlokalitetene i Innerdalen seg å være neddemnet, men det var også andre gamle lokaliteter som skulle undersøkes. Av de 13 lokalitetene vi hadde fått tildelt i dette området, var 12 regnet som utgått eller usikre. Noen lokaliteter var ikke besøkt siden 1939, informasjonen var sparsom, så det var ganske spennende å skulle dra ut på leting! Det skulle vise seg at områder som ikke var berørt av kraftutbyggingen, slik som Falkeberget, fortsatt huser mange dellokaliteter! Vi besøkte intakte, gamle vokseplasser, vi undersøkte en rekke av lokalitetene Solveig har funnet og vi fant i tillegg enkelte nye plasser i løpet av turen. Vi fant et kontinuerlig vekstområde på omkring 5 km². I dette området var det totalt 162 avgrensete dellokaliteter fordelt på 7 større hovedlokaliteter, med innbyrdes avstand på mer enn 1 km. 12 Figur 12. Deltagerene på inventeringen. Fra venstre: Harald Vatne Nilssen, Solveig Vatne Gustavsen (som har registrert svartkurle for NBF i Kvikne siden 2003 som Floravokter), Runhild Dammen, Kåre Guldvik (tidligere Fjelloppsynsmann i Kvikne), Gry Støvind Hoell, Oda Linnea Støvind, Evy Hoell, Steinar Skrede og Per Egil Gustavsen. Foto: Tore Hoell. 17

Primærlokaliteter for svartkurle I Kartlegging av biologisk mangfold, Tynset kommune Naturtyper (Tynset kommune, 2004) finner vi at Kvikne vestfjell samt Kvikneskogen nord for Savalen omfattes for en stor del av Knutshø landskapsvernområde. Dette landskapsvernområdet ble opprettet i forbindelse med utvidelsen av Dovrefjell nasjonalpark. Hele fjellområdet er i stor målestokk kalkrikt og regnes for å ha nasjonal verdi. Langs det oppdemte Innerdalsvannet er det rike kildefremspring, rike- til ekstremrike myrdrag med reinroserabber på tørre steder. På vestsiden av Innerdalsmagasinet er det enormt frodig høgstaudebjørkeskog og lågurtskog. På østsiden er det noe fattigere. Vår erfaring fra felt i dette området i sommer, sier at det kanskje viktigste området å bevare her oppe, dessverre har havnet utenfor landskapsvernområdet. Det fattigere området på sørøstsiden av Innerdalsmagasinet som nevnes i naturtyperapporten (Tynset kommune, 2004) kan kanskje virke fattig fordi vegetasjonen ikke er så høy og er mye preget av myr, men det er nettopp her vi finner det vi tror er primærhabitatet til svartkurle. I tillegg er dette området svært rikt på andre sjeldne orkideer. Moen og Øien har i sin artikkel Faglige innspill til nasjonal handlingsplan for svartkurle (2009) presentert en bred gjennomgang av litteratur og feltstudieresultat basert på et imponerende, stort, mangeårig forskningsarbeid. Mye av litteraturen om svartkurle i Norge presenteres i rapporten, også beskrivelse av vekstmiljøene til arten. Det beskrives tre vekstmiljø; et kulturpåvirket miljø i lavlandet, slik arten står rundt Storsjön i Jämtland, et kulturpåvirket miljø slik vi kjenner det fra Sølendet i Røros kommune, samt lavalpine forekomster som beskrevet fra Trollheimen (Sørensen 1949) og Balgesoaivve i Troms (Engelskjøn og Skifte 1984, Sætra 1987). Forfatterene skriver at artens opprinnelige voksested trolig har vært naturlige åpne områder langs bekker og elver, i myrkanter, samt sesongfuktige enger og heier over skoggrensen. Dette omtales som primærlokaliteter. De skriver videre at av de områdene med de høyestliggende lokalitetene synes strekningen Oppdal-Tynset å være viktigst. Sølendet omtales som største, kjente forekomst, med inntil 3000 individer, hvorav det anslås at 20% blomstrer i normale år. I øvrig norskspråklig litteratur om svartkurle beskrives vekstmiljøet til arten som enger og grasbakker på kalkrik grunn (Gjærevoll 1985), slåtteeng og beitemark, myrkanter, ofte nokså tørt og stundom ikkje svært baserikt (Elven, 2007), i Artsdatabanken Norsk rødliste 2006 som: beitemark, baserike enger og tørrbakker, alpin engvegetasjon, minerotrof myr (http://www2.artsdatabanken.no/ rodlistesok/artsinformasjon.aspx?artsid=14659). Den vanskelig tilgjengelige lavalpine forekomsten i Nordreisa er beskrevet i to publikasjoner i Blyttia, med presentasjon av ledsageflora. En oversikt over følgearter finnes også i en publikasjon fra et lavereliggende område i Tynset kommune, der vokseplassen for en liten bestand beskrives som gammel utslått og beiteområde, fast grasmark med finnskjegg, einerbeitebakker (Often 2005). De aller fleste av lokalitetene i området i og rundt Knutshø landskapsvernområde har et svært annerledes habitat enn de som det så ofte refereres til i forbindelse med svartkurle. Lokalitetene på Falkberget og Vakkerlifjellet i Kvikne ligger på mellom 890 moh og 970 moh. Dette er med andre ord i lavalpin sone, og vi finner orkidéene i naturtypene myrkant eller fjellhei (Naturtypebasen). Typisk finner vi svartkurlene på åpne flekker innimellom dvergbjørka Betula nana i fjellheiene. De åpne flekkene består av enten myrområder som så vidt er fuktige, gress eller lav. Svartkurle, finner vi ofte i lett skrånende terreng, gjerne sørvendt, der vannet renner av, slik at de ikke blir våte på beina, men svette som Kåre Guldvik så bra beskrev det. Den primære planten i myrområdene som hører til naturtypen kalkrik myrkant, var gresset blåtopp Molinia caeruela, sammen med en del små siv Juncus sp. og starr Carex sp. Vi undersøkte det vi mener er en typisk primærlokalitet på 970 moh og gjorde belegg av ledsagerarter til UiO (Se fullstendig artsliste s. 20). Side om side med svartkurlene fant vi overraskende for mange deltakere i gruppen arter som dokumenterer et vekstmiljø ulikt det som tidligere er publisert for svartkurle. Se nærmere beskrivelse av naturtypene, i neste avsnitt. 18

13 A 13 B 13 C 13 D Figur 13. A Kalkrik myrkant, B Fjellhei, C Lågurt-kulturmarkseng, D Lågurt-kulturmarksfukteng Naturtyper der vi fant svartkurle i Kvikne, Tynset Vi har forsøkt å plassere svartkurlelokalitetene i naturtyper etter systemet i Naturtypebasen www. naturtyper.artsdatabanken.no. Naturtypebasen er basert på det nye typesystemet Naturtyper i Norge (NiN). Vi har ved hjelp av naturtypebasen og litt bistand av professor Rune Halvorsen forsøkt å dele habitatene der vi fant svartkurle, inn etter dette systemet (figur 13 og tabellen nedenfor). Hele NiNsystemet er beskrevet i en serie artikler som alle er lenket opp i Naturtypebasen. Artsdatabanken har i tillegg utarbeidet en oversettelsesnøkkel mellom NiN og DNs kartleggingshåndbøker. Det må også nevnes at naturtypene ikke har klare grenser, men at det er glidende overganger. Tabellen viser naturtypene etter NiN-systemet der vi finner svartkurle nær Innerdalsmagasinet i Kvikne, Tynset Vegetasjonssone Natursystem hovedtype Natursystem grunntype Lavalpin sone myrkant, flommyr og myrskogsmark [V7] kalkrik myrkant [4] fjellhei og tundra [T29]. fjellhei [11-16] Nordboreal sone myrkant, flommyr og myrskogsmark [V7] kalkrik myrkant [4] fjellhei og tundra [T29]. fjellhei [11-16] boreal hei [T26] intermediær boreal hei [3] kulturmarkseng [T4] svak lågurt-kulturmarkseng [2] kulturmarkseng [T4] lågurt-kulturmarkseng [3] kulturmarkseng [T4] lågurt-kulturmarksfukteng [7] 19

Kalkrik myrkant kalles naturtypen vi ser i figur 14 A-D. Dette er en naturtype som tilsvarer det vi mener er primærhabitatet til svartkurle i fjellet. Dette er gjerne et lite myrområde innimellom områder med lav og dvergbjørk Betula nana. Ofte (men ikke alltid) er det litt helling slik at vannet ikke samler seg opp på myra, men renner av. Her er gjerne gresset blåtopp Molinia caeruela basisplante i myra. Ellers finner vi ofte noen arter starr Carex sp. og siv Juncus sp. samt de samme artene som er å finne i fjellhei. Her finner vi altså en blanding av eng- og skogarter sammen med myrarter. Det kan virke underlig at et helt litt tørt myrområde kalles myrkant, men habitatet er tilsvarende det vi finner i kantene på større myrer. Grunntype [4] kalkrik myrkant hører til under natursystem-hovedtypen myrkant, flommyr og myrskogsmark [V7]. Denne naturtypen er noen steder ganske lik naturtypene fjellhei [T29] og boreal hei [T26], og noen ganger er det vanskelig å se forskjell. Det er innslaget av fuktkrevende myrplanter som avgjør. Se fullstendig artsliste fra en typisk lokalitet på neste side. Lokalitet A118 på figur 15 A-C hører også til hovedtypen myrkant, flommyr og myrskogsmark [V7]. Selve myra som vi ser i venstre kant på bilde 1, er kalkrik, og den tørrere delen der vi finner svartkurlene Nigritella nigra, ser vi midt i bildet. Her er det noe fuktigere enn på lokalitetene C017 og A094. Artsliste Lokalitet C017, Kalkrik myrkant Vi tok for oss dellokalitet C017 som er en typisk lokalitet for svartkurle i lavalpin sone. Habitatet hører til naturtypen kalkrik myrkant etter NiN og er svært annerledes enn habitatene som vanligvis forbindes med svartkurle. Her tok vi belegg av alle artene vi fant på myra og har fått dem gjennomgått på Botanisk museum i Oslo av Jan Ingar Båtvik og Tore Berg. På denne dellokaliteten fant vi 39 blomstrende svartkurle. Tabellen viser alle følgeartene på C017, kalkrik myrkant (NiN). Typiske myrarter er uthevet. Latinsk navn Norsk navn Latinsk navn Norsk navn Andromeda polifolia hvitlyng Antennaria dioica kattefot Astragalus alpinus setermjelt Bartsia alpina svarttopp Betula nana dvergbjørk Bistorta vivipara hareug Carex atrofusca sotstarr Carex bigelowii ssp. rigida stivstarr Carex capillaris ssp. capillaris hårstarr Carex microglochin agnorstarr Carex panicea kornstarr Corallorhiza trifida korallrot Deschampsia cespitosa ssp. cespitosa sølvbunke Empetrum nigrum ssp. nigrum krekling Erigeron borealis fjellbakkestjerne Erigeron uniflorus ssp. uniflorus snøbakkestjerne Eriophorum angustifolium ssp. angustifolium duskmyrull Eriophorum vaginatum torvmyrull Euphrasia wettsteinii ssp. wettsteinii fjelløyentrøst Juncus alpinoarticulatus ssp. nodulosus skogsiv Juncus triglumis ssp. triglumis trillingsiv Juniperus communis ssp. alpina fjelleiner Kobresia myosuroides rabbetust Leontodon autumnalis var. taraxaci fjellføllblom Molinia caerulea blåtopp Pedicularis lapponica blekmyrklegg Pedicularis oederi gullmyrklegg Phyllodoce caerulea blålyng Pinguicula alpina (ikke belegg) fjelltettegras Pinguicula vulgaris tettegras Rubus chamaemorus molte Salix glauca ssp. glauca sølvvier Salix hastata bleikvier Salix reticulata rukkevier Saussurea alpina fjelltistel Saxifraga aizoides gulsildre Selaginella selaginoides dvergjamne Silene acaulis fjellsmelle Tofieldia pusilla bjønnbrodd Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum bjønnskjegg Vaccinium myrtillus blåbær Vaccinium vitis-idaea tyttebær 20

14 A 14 B 14 C 14 D Figur 14. Bilde A-C er fra lokalitet C017 ved Vakkerlifjellet. Denne lokaliteten ligger på 970 moh og er i lavalpin sone. Artsliste for denne lokaliteten følger på neste side. Dette er den viktigste og mest stabile naturtypen for svartkurle i fjellet. Vi mener derfor at dette er primærhabitatet til svartkurle. Bilde D er fra lokalitet A094 i Englia. Denne lokaliteten ligger på 817 moh og er altså under tregrensa. Habitatet er allikevel svært likt de tilsvarende lokalitetene vi finner i lavalpin sone. Dette er svært stabile habitater. Denne lokaliteten hører antagelig også til grunntype [4] kalkrik myrkant. Merk at fuktigere og tørrere utforminger av denne hovedtypen ikke er skilt ut som grunntyper, men økoklinen vannmetning av marka (VM-A) kan brukes til en mer utfyllende karakteristikk. Antagelig vil Lokalitet C017 og A094 høre til tuenivå, mens lokalitet A118 hører til fastmattenivå. Når vi finner svartkurle Nigritella nigra på fuktige myrer som myra ved lokalitet A118, finner vi alltid svartkurlene helt i myrkanten der det er tørrere. Kulturmarkseng: Det kan være litt vanskelig å skille naturtypene boreal hei [T26] og kulturmarkseng [T4]. Ifølge NiN er hovedtypen boreal hei [T26] åpen på grunn av rydding, men uten at beiting og/eller slått hatt stor betyding for artssammensetningen i feltsjiktet. Ved langvarig slått og/eller beite utvikles i stedet seminaturlige enger som i NiN betegnes kulturmark. Det er som sagt ofte glidende overganger, og hvis man ikke vet hvor stort beitetrykket har vært tidligere kan det være vanskelig å bedømme. Dersom disse lokalitetene skulle høre til hovedtypen boreal hei [T26] ville de være i grunntypen boreal kalkfukthei [6]. Vi tror disse lokalitetene hører til hovedtypen kulturmarkseng [T4] (figur 16 A-F). Artssammensetningen indikerer at dette er en ganske rik, men ikke ekstremt rik eng. De fleste dellokalitetene med dette preget hører mest sannsynlig til grunntype [7] lågurt-kulturmarksfukteng (figur 16 A-D). Noen av lokalitetene er tørrere med mer sand og grus i grunnen, og de hører sannsynligvis til grunntype [2] svak lågurt-kulturmarkseng eller [3] lågurt-kulturmarkseng (figur 16 E-F). I disse naturtypene er det en fordel for svartkurlene at det beites fordi svartkurlene ellers sannsynligvis vil utkonkurreres pga gjengroing. Arter som ofte er å finne i lågurt-kulturmarksfukteng er for eksempel marikåpe Alchemilla sp., skogstorkenebb Geranium 21

15 A 15 B 15 C Figur 15. Alle tre bildene er fra lokalitet A118 ved Stor-Innsjøen (som vi ser i bakgrunnen). På bilde A ser vi at det er ei fuktig, kalkrik myr til venstre i bildet. Midt i bildet, til høyre på myra, går det et belte som er et partre meter bredt. Her er det en god del tørrere enn ute på myra, og her finner vi svartkurlene sammen med blant annet gullmyrklegg Pedicularis oederi, fjelltjæreblom Lychnis alpina og dvergbjørk Betula nana. sylvaticum, tepperot Potentilla erecta, engsoleie Ranunculus acris ssp. acris og harerug Bistorta vivipara. I Englia, ved Stor-Innsjøen og ved Dølvadsætra har det gjennom mange år vært storfe på utmarksbeite. Når det nå har gått over til sau på beite er det fare for at lokalitetene på sikt gror igjen. Det er allerede mye dvergbjørk Betula nana og skogstorknebb Geranium sylaticum på de fleste lokalitetene. Fjellhei : Dette er lokaliteter som er tørrere enn kulturmarksengene. Marka er veldrenert og hører til naturmark (figur 17 A-C). Naturmark vil si landareal som er lite påvirket av jordbruk og andre menneskelige aktiviteter. Åpen, lyngdominert mark under skoggrensa hører til Boreal hei [T26] dersom det ikke er harde lokalklimatiske forhold (vind etc.) som Figur 16. Bilde A er fra lokalitet A025 i Englia. Her vokser svartkurlene delvis gjemt innunder dvergbjørk, Betula nana, og innimellom større urter. Bilde B er fra lokalitet B011 nær Dølvadsætra. Bilde C-D er fra lokalitet A119 ved Stor-Innsjøen. Her vokser svartkurlene i et belte langs bekken der det er saftig, grønt gress. Lokaliteten ligner de andre lokalitetene i artssammensetning, og fordi det er beitedyr som holder området åpent og ikke flom, hører denne lokaliteten til naturtypen lågurt-kulturmarksfukteng. I bakgrunnen kan vi se at enga går over i myr. Myra er for våt til å være egnet vokseplass for svartkurle. Bilde E-F er fra lokalitet D001 ved Elsåkroken. Her vokser svartkurlene langs et dyretråkk. Dette er et eksempel på kulturmarkseng av typen lågurt-kulturmarkseng. Her er det altså en god del tørrere og gresset er ikke like høyt og saftig som på de andre lokalitetene. På alle lokalitetene har det tidligere vært utmarksbeite av storfe. Det er det ikke lenger i dag, nå er det kun sau som beiter her. Det ser ut til at sauene holder områdene åpne nok foreløpig, men det bør følges med på lokalitetene slik at det ikke gror igjen. 22

16 A 16 C 16 B 16 D 16 F 16 E 23

holder trærne borte, men rydding. I dette området i Kvikne tror vi det er de lokalklimatiske forholdene som holder trærne borte, og ikke beiting eller rydding. Dette fordi vi finner disse lokalitetene på åpne, vindutsatte plasser (figur 17 A-B). Ifølge NiN skal heier i nordboreal bioklimatisk sone (det vil si under den lokale klimatiske skoggrensa) på steder der lokale miljøforhold (grunn mark, vindutsatthet etc.) forhindrer trevekst, skal typifiseres som fjellhei og tundra [T29]. Hvilken av grunntypene av fjellhei 11 16 avhenger av artssammensetning og miljøforhold. Her finner vi ofte planter som svarttopp Bartsia alpina, fjelltjæreblom Lychnis alpina, harerug Bistorta vivipara, fjellbakkestjerne Erigeron borealis, enkelte starrarter Carex sp. og brudespore Gymnadenia conopsea var. conopsea. 17 A Fjellhei/boreal hei: På noen lokaliteter fant vi svartkurle voksende rett i kvitkrullen, Cladonia stellaris (figur 18 A-C). Disse lokalitetene hører til to ulike hovedgrupper av naturtyper. Der vi er over tregrensen og på vindutsatte steder, er vi i fjellhei [T29]. Mens på andre lokaliteter som er under tregrensa og i områder som ikke er like vindutsatte, hører lokaliteten til hovedtypen boreal hei [T26]. Under tregrensa, som ved Dølvadsætra der det antagelig har blitt ryddet i forbindelse med seterdrift, hører lokalitet B009 til grunntype [3] intermediær boreal hei. Figur 18. Bilde A er fra lokalitet B001 der svartkurlene vokser vekselvis i gress og i kvitkrull (se også figur 17 A-B). Bilde 18 B og 18 C er fra lokalitet B009 ved Dølvadsætra der det er et lite åpent felt innimellom dvergbjørk der svartkurlene vokser rett i kvitkrullen. Blyttia 2005;63(1) er illustrert med et bilde fra denne lokaliteten på forsiden. 17 B 17 C Figur 17. Bilde A og B er fra lokalitet B001 nær Dølvadsætra. Dette er en lokalitet langs veien der det vokser svartkurle på åpne flekker innimellom dvergbjørk. Her vokser de hovedsakelig i gress, men innimellom på kvitkrull Cladonia stellaris. Lokaliteten ligger under tregrensa, men her er det vindutsatt, dermed hører det allikevel til naturtypen fjellhei. Bilde C er fra lokalitet C001 ved Vakkerlifjellet. Dette er en åpen flekk på ca 4x4 meter innimellom dvergbjørk der svartkurle vokser i gress og innimellom i kvitkrull. I bakgrunnen ser vi en myr. Der er det for vått for svartkurlene. C001 er i lavalpin sone. 24

18 A 18 C 18 B 25

Området rundt Knutshø Landskapsvernområde i Tynset kommune. Kort lokalitetsbeskrivelse samt kart med alle 162 plott 19 20 Figur 19 viser de 7 hovedlokalitetene i og rundt Knutshø landskapsvernområde. Populasjonen av svartkurle i og rundt Knutshø landskapsvernområde fordeler seg på 7 hovedlokaliteter så langt vi vet, lokalitet A til G (figur 19). Hver av disse lokalitetene er det mer enn 1 km avstand imellom. I tillegg kommer lokalitet H som er neddemmet og dermed utgått. Lokalitet 59 fra Moen og Øien (2009) som ligger nær Store Orkelhøa i Oppdal kommune, samt lokalitetene i Kvikne sentrum (rapporteres av Anne Hagen), blant annet lokalitet 32, Svergja fra Moen og Øien (2009), bør kanskje vurderes å høre til samme populasjon. Figur 20 viser alle de 162 dellokalitetene og fordelingen av dem på hovedlokalitet A-G. Noen dellokaliteter består av én registrert plante, mens det er registrert ca 150 individer på den største dellokaliteten. Lokalitet A er den største og inneholder over 119 dellokaliteter (figur 20). I 2010 ble 37 av disse undersøkt, og hele 587 blomstrende individer ble til sammen funnet innenfor dette området. Lokalitet B består av 18 dellokaliteter, der det i 2010 ble funnet til sammen 85 blomstrende individer fordelt på 8 av dellokalitetene. Lokalitet C består av 21 dellokaliteter der det i 2010 ble funnet 159 blomstrende individer fordelt på 10 av dellokalitetene. 26

Lokalitet D består av kun 1 dellokalitet der det ble funnet 5 blomstrende individer i 2010. Lokalitet E består av 1 dellokalitet der det ble funnet 48 blomstrende individer i 2010. Lokalitet F er en lokalitet der Kåre Guldvik tidligere har observert svartkurle ved Orkla i Sløbekkdalen. Kun ett eksemplar ble funnet Lokaliteten ble funnet for noen år siden. Den er ikke sjekket opp seinere. Lokalitet G er en lokalitet der Kåre Guldvik tidligere har observert svartkurle ved Kleivbekken ved Litl-Innsjøen. Han beskriver funnet med minimum 4 blomstrende individer. Mulig denne lokaliteten er en forlengelse av C. Funnet ble gjort for noen år siden. Solveig Vatne Gustavsen gjorde et forsøk på å finne lokaliteten i 2008 uten hell. Lokalitet A Denne lokaliteten kan deles opp i to hovedområder: Englia og Falkberget (figur 21). Falkberget Falkberget var registrert med flere funn i 1939, men ingen funn har siden vært registrert. Steinar Skrede og Harald Vatne Nilssen fra NBF tok oppdraget med å undersøke om det fortsatt kunne være noe å finne her. Det skulle vise seg at dette var et ypperlig område for svartkurle. De fant 124 blomstrende svartkurle fordelt på 16 dellokaliteter på turen over fjellet. Dellokalitetene på Falkberget ligger i lavalpin sone, og dermed over tregrensen. Her finner vi svartkurle i kulturmarkseng [T4], i fjellhei [T29] og i kalkrike myrkanter [V7] som gjerne heller litt mot sør- eller sørøst. Dette med hellingen ser vi også på flere av de andre lokalitetene. Det ser ut til at disse litt sør- og sørøstvendte områdene er ideelle for svartkurle, da regnvann renner litt unna slik at det ikke blir for vått på vokseplassen, samtidig som at det er rikelig med sollys. Som Kåre Guldvik så bra beskrev det: Svartkurla liker ikke å ha det for vått, men liker å være svett på beina. Dette er den type habitat som man antar er det primære for svartkurle. På kartene på www.nord-osterdal.no, som er de som er brukt i rapporten, hører disse habitatene under det de kaller åpen fastmark, selv om myrkantene egentlig hører til våtmark. Englia Englia er et lite dalføre i forlengelsen av Innerdalsmagasinet. Før oppdemmingen av Innerdalsvannet var det flere setre i drift i Innerdalen med storfe på beite. Englia har nok vært et av områdene som tidligere ble beitet av storfe. Dalen preges av kulturmarkseng [T4], og kalkrike myrkanter [V7]. Området er under tregrensen, men det er sparsomt med trær i selve dalen der svartkurlene vokser. I Englia slippes i dag sau på beite om våren, noe som ser ut til å være positivt for svartkurlene der de vokser i lågurt- 21 Figur 21 viser hovedlokalitet A, som strekker seg fra Falkberget via Englia og ned til Storinnsjøen. 27

kulturmarksfuktenger der gresset og diverse urter ellers kan bli ganske høye (figur 22 A-C). Solveig kan fortelle at de årene snøen ligger lenge i fjellet og sommeren er sein, blir sauene lenge i Englia og beiter godt før de drar til fjells. Disse årene ser hun en tydelig tendens til at det er flere antall blomstrende svartkurle enn de årene sommeren er tidlig og sauene drar rett til fjells uten å beite noe særlig i Englia. Habitater av lågurt-kulturmarkseng (ikke like høyt feltsjikt som i lågurt-kulturmarksfuktenger) samt habitater av typen kalkrik myrkant, er temmelig like primærhabitatene for svartkurle som vi finner over tregrensen. I forlengelsen av Englia finner vi Halvorstjørna og Stor-Innsjøen. Her har vi også registrert tre dellokaliteter som kommer innunder Lokalitet A. Lågurt-kulturmarksfukteng [T4]: Dellokalitet A025 (figur 22 A-C) er en typisk kulturmarkseng [T4] der gresset er høyt og saftig og det er innslag av mange urter som for eksempel marikåpe Alchemilla sp. og skogstorke nebb Geranium sylvaticum som utgjør konkurranse for svartkurlene sammen med det høye gresset. Solveig som har fulgt svartkurlene på disse dellokalitetene i flere år, mener som nevnt over, å kunne se at beiting av sau tidlig på sommeren har en positiv påvirkning på hvor mange svartkurler som blomstrer. I lågurt-kulturmarksfuktenger som dette kan gjengroing bli et problem. Akkurat på dellokalitet A025 er kanskje den største trusselen at det kan bli bygget noe her. Det er svært godt fiske i elva som renner ut fra Innerdalsmagasinet. Dette kan selvsagt tenkes å medføre at man ønsker å lage parkeringsplass eller å tilrettelegge for fiskere på andre måter. I 2010 fant vi 3 lappmarihånd Dactylorhiza lapponica 22 A 22 B 22 C Figur 22. Bilde A: Kart som viser beliggenheten til A025. Bilde B: svartkurlene vokser innimellom høyt gress og urter. Bilde C: Lågurt-kulturmarksgressengen på lokalitet A25. Her er det innslag av blant annet marikåpe Alchemil la sp., skogstorkenebb Geranium sylvaticum, dvergbjørk Betula nana og vier Salix sp. 28