Velferdisme Jeg vil i denne oppgaven gjøre rede for utilitarismens og andre velferdismers tilnærminger til rettferdig fordeling. Jeg vil også komme med en kritisk diskusjon av disse tilnærmingene. Det er i hovedsak to retninger inne velferdismen jeg vil ta for meg, utilitarismen og økonomisk velferdsøkonomi. Mens utilitarismen er en moralfilosofisk retning, som også ikke-økonomer befatter seg med, er velferdsøkonomien i hovedsak et verktøy økonomer bruker for å vurdere ulike økonomiske problemstillinger. Det er imidlertid noen egenskaper som kan sies å være felles for den velferdistiske tangegangen. Velferdismen bygger på tanken om at eneste kilde til velferdsøkning i et samfunn, er at minst ett medlem av samfunnet føler at det har fått det bedre. Individualisme er altså en sentral egenskap. I tillegg innehar begge retningene en respekt for preferanser. Det legges altså ikke føringer på hva som skaper lykke. Det er individenes subjektive oppfatninger om hva som gjør dem lykkelige, som betyr noe. En annen sentral egenskap ved velferdismen, er at den er basert på et konsekvensialistisk tankesett. Det er det endelige resultatet av ens handlinger som betyr noe. Man kan ikke dømmes på bakgrunn av handlingene i seg selv. Hvis et økonomisk tiltak gir økt velferd for minst ett menneske, er tiltaket godt. I hvert fall hvis ingen andre får det verre. Her oppstår det imidlertid noen skillelinjer mellom utilitarismen og velferdsøkonomien. Det er, og vil sannsynligvis alltid være, uenighet omkring hvordan man skal definere lykke (nytte). Hvordan måle lykke slik at det gir mening å sammenlikne en persons velferdsnivå i én periode, med nivået en annen periode? Og er det i det hele tatt mulig å sammenlikne én persons velferd og lykkefølelse med en annen persons? Dette er spørsmål det er svært vanskelig å svære på. Men for at vi skal kunne ha en diskusjon omkring rettferdig fordeling trenger vi en felles målestokk. Det viser seg at inntekt er en variabel det er nyttig å legge til grunn. Jeg vil i det videre anta at den eneste kilden til lykke og velferd er inntekt. Det er store problemer knyttet til en slik antakelse. Er det nødvendigvis slik at rike mennesker er lykkeligere enn de som har en middels stor inntekt? Oppgir mennesker i vesten å være lykkerligere enn mennesker i sør-øst Asia og Afrika? Noen av disse problemene vil jeg komme tilbake til. Jeg vil først ta for meg utilitarismen, før jeg kommer inn på velferdsøkonomien. Til slutt vil jeg gå inn på kritikken mot velferdismen. Utilitarismen Det er Jeremy Bentham og John Stuart Mill som regnes som grunnleggerne av utilitarismen. Et viktig sitat av Bentham er: The greatest happiness of the greatest number is the foundation of morals and legislation. Myndighetenes handlinger, inkludert den økonomiske politikken, skal altså gjennomføres med det for øye å skape mest mulig velferd for flest mulig mennesker. Man mener altså at den mest rettferdige situasjonen, er den hvor kaka som skal deles er størst. Man er ikke først og fremst opptatt av hvor store de ulike kakestykkene bør være. For å illustrere dette matematisk, tenker vi oss at hvert individ, i, har en inntekt Y i, som inngår i en nyttefunksjon U i. Vi antar altså at de ulike personene både har forskjellig inntekt, og at de har ulike preferanser. Den totale inntekten i samfunnet er gitt ved Y. Vi ønsker nå å
maksimere summen av nyttenivåene til alle individene, med hensyn på et gitt totalt nyttenivå. For enkelhets skyld antar jeg her at det kun er to personer i økonomien, i = 1,2. max U = U 1 + U 2 gitt at Y 1 + Y 2 = Y Setter vi det opp som et Lagrange-problem får vi: L(Y 1,Y 2 ) = U 1 (Y 1 ) + U 2 (Y 2 ) λ(y 1 + Y 2 Y) Vi deriverer og får: U 1 (Y 1 ) = λ = U 2 (Y 2 ) U 1 (Y 1 ) = U 2 (Y 2 ) Den totale velferden maksimeres, for en gitt total inntekt, når den marginale nytten for alle individene i samfunnet er den samme. Det betyr at en marginal økning i inntekt, gir den samme nytteøkningen for samfunnet, uansett hvem denne inntektsøkningen tilfaller. Folk har forskjellige preferanser. Noen trenger relativt mye penger for å nå et visst velferdsnivå, mens andre greier seg med mindre. Det kan være ulike grunner til dette, noe jeg vil komme litt tilbake til. Som vi ser av figur 1, vil Joahnne nå nyttenivået U* med en mye lavere inntekt enn Fredrik. Hennes marginalnytte (kurvens bratthet) er svært høy i begynnelsen. Hennes nytte øker mye ved en relativt liten inntektsøkning. Fredrik derimot, trenger en høy inntekt for å nå U*. Han har en tilnærmet konstant marginalnytte for alle inntektsnivåer. Det er disse preferanseforskjellene, som gjør at inntekten blir fordelt ulikt mellom de ulike personene i økonomien. For å finne den optimale utilitaristiske inntektsfordelingen, bruker jeg et badekardiagram, hvor jeg tegner inn marginalnytte-kurvene til Fredrik og Johanne.
(Merk at det bare er en skisse, ikke en korrekt gjengivelse av marginalnyttene i figur 1.) Inntektsfordelingen skjer i punktet (Y f,y j ). Vi ser at Johanne får tildelt en mye større andel av den totale inntekten, Y, enn det Fredrik får. Dette skyldes nettopp det at man ønsker at den totale nytten skal være størst mulig. Vi kan si at inntekten er allokert slik at den kaster mest mulig av seg. Ved å gi relativt mer inntekt til Johanne, får man utnyttet at hun har høyere marginalnytte. Dette betyr at lik inntektsfordeling i et samfunn, fra et utilitaristisk synspunkt kun kan forsvares dersom preferansene er like for alle individer. Den utilitaristiske sosiale velferdsfunksjonen er ulikhetsnøytral. Det betyr at en omfordeling mellom individene ikke kan gi høyere velferdsnivå i samfunnet. Økt velferd kan kun oppnås ved at minst én person blir lykkeligere, uten at noen andre føler at de har blitt mindre lykkelige. Utilitarismen oppfyller Paretoprinsippet. I praksis betyr dette at samfunnets velferd øker, selv om økningen skyldes at de rikeste er blitt rikere, mens de fattige står på stedet hvil.
Vi ser i figur 3 at man går fra en lik nyttefordeling (linja E) til en fordeling der Johanne har høyere nytte enn Fredrik. Dette fører til at samfunnets totale velferd stiger fra W 1 til W 2. W 1 og W 2 er sosiale indifferenskurver. Langs disse er velferdsnivået i samfunnet konstant. Langs disse linjene er velferdsnivået konstant. Dersom vi beveger oss nedover til høyre, mot E-linja, ser vi at det ikke skjer noe med nyttenivået. Man klarer ikke å komme på et høyere nyttenivå, kun ved å drive omfordeling. Økonomisk velferdsteori Den økonomiske velferdsteorien skiller seg fra utilitarismen, ved at man her tar det moralske og politiske rammeverket i samfunnet for gitt. Det er ikke en morafilosofisk retning. I tillegg åpner man i velferdsøkonomien for ulikhetsaverse velferdsfunksjoner. Større ulikheter mellom fattig og rik kan ikke nødvendigvis forsvares med at kaka blir større. I utformingen av økonomisk politikk kan man legge ulike kriterier til grunn. Noen mener at utjevning og en mest mulig lik velferdsfordeling er det viktigste målet. Andre mener at utjevning i seg selv ikke er et mål, og at dette ikke kan gå på bekostning av den totale mengden velferd i økonomien. Dette ser man tydelig når man studerer den politiske aksen. I Norge kan man si at SV står for den første tilnærmingen, mens Høyre kan sies å stå for den andre. Det er imidlertid få i norsk politikk som står for en utilitaristisk tankegang. Sen-funksjonen er ulikhetsavers og symmetrisk, og kan fremstilles på denne måten: Langs den rette linja er summen av de individuelle nyttenivåene konstant. Ved omfordeling fra Johanne til Fredrik fra A til B, ser vi at vi beveger oss mot linja E, og dermed en likere fordeling. Samtidig ser vi at samfunnets velferd beveger seg fra den sosiale indifferenskurven W 1 til W 2. Dette skjer uten at man har fått tilført mer nytte i økonomien. Denne velferdsfunksjonen oppfyller imidlertid også Paretoprinsippet. Det er dermed to måter for hvordan man kan få høyere velferd i dette samfunnet: 1. Omfordeling. 2. Økt nytte (inntekt) til Johanne (Fredrik) uten at Fredrik (Johanne) får det verre.
Ved utformingen av økonomisk politikk må man altså foreta en avveining mellom utjevning og maksimering av total velferd. Denne avveiningen kan illustreres med Sen-funksjoner. Det er krumningen på disse som avgjør den relative vektleggingen av de to kriteriene. En liten krumning tilsier at man prioriterer maksimering fremfor utjevning (her er utilitarismen ytterpunktet). En stor krumning tilsier vektlegging av utjevning (her kan John Rawls sies å være ytterpunktet. Han legger til grunn det kantianske prinsippet om at ingen skal brukes som middel til en annens lykke.). I stedet for utilitarismens nyttemaksimering som fordelingskriterium, kan man for eksempel legge et velferdsegalitært kriterium til grunn. Man kan altså si at målet for inntektsfordelingen er at alle skal ende opp på det samme nyttenivået. Kriteriet for fordeling blir dermed : U 1 (Y 1 ) = U 2 (Y 2 ) Dersom vi igjen kaller de to individene Fredrik og Johanne, blir fordelingen i et badekardiagram seendes slik ut: Vi ser at fordelingen er en annen enn den utilitaritiske. Her får Fredrik tildelt den største andelen av inntekten. Han har så lav marginalnytte at han trenger en relativt høy inntekt for å nå et gitt nyttenivå U*. Johanne kommer seg opp på dette nivået med en betraktelig lavere inntekt. Når vi fjerner betingelsen om størst mulig sum av individuelle nyttenivåer, ser vi at fordelingen forandrer seg radikalt. Også her ser vi at en lik inntektsfordeling kun kan forsvares dersom preferansene til alle individene er like. Alt i alt ser vi dermed at lik fordeling av inntekt og velferd, i tillegg til maksimering av samfunnets velferd, kun kan oppnås dersom preferansene er like. Dette er selvsagt ikke realistisk. Kritikk Utilitarismen har møtt en god del kritikk, blant annet fra John Rawls. Rawls var som sagt tilhenger av Immanuel Kants kategoriske imperativ, som sier at man ikke skal bruke
mennesker som midler til andre menneskers lykke. Han var dermed uenig i utilitarismens ulikhetsnøytrale fordelingskriterium. Her kommer vi inn på en sentral del av kritikken mot velferdismen; for hva er det egentlig som gjør at mennesker har forskjellige nyttefunksjoner og dermed også marginalnytter? Til grunn for velferdismen ligger respekt for individenes preferanser. Det man i økonomien kaller konsumentsuverenitet. Det betyr at det er individene selv som bestemmer hva som skal til for at de blir lykkelige. Men dette medfører problemer. Hvem skal avgjøre hvilke preferanser det skal tas hensyn til? Fredrik har i denne oppgaven hatt lavere marginalnytte enn Johanne. I utilitarismen fører dette til at han får tildelt en lavere andel av inntekten enn Johanne. I en velferdsegalitær vurdering får han tildelt en større andel. Men hva om hans lave marginalnytte skyldes at han har en fysisk eller psykisk funksjonshemming, som gjør at han trenger relativt høy inntekt for å oppnå den samme livskvaliteten som funksjonsfriske mennesker? Amartya Sen kritiserte utilitarismen for å belønne effektive nyttemaskiner, altså de som lett lar seg tilfredsstille av inntektsøkninger. På den annen side kan man tenke seg at Fredrik er en mann med dyre preferanser og ekstravagante vaner, som trenger en høy inntekt for å føle at han er lykkelig. I så fall vil han i en velferdsegalitær fordeling få en høy inntekt, i motsetning til Johanne som ikke trenger så høy inntekt for å bli lykkelig. Man kan kanskje tenke seg at Johanne er en positiv person som vet å sette pris på det hun har, og at hun dermed ikke trenger så mye (problemet med Tiny Tim). Mennesker har en tendens til å tilpasse preferansene sine etter hva de tror er mulig å oppnå (adaptive preferanser). Vi er redde for å bli skuffet. Hvis det er slik at preferansene våre blir påvirket av samfunnet, kan vi ikke samtidig bruke preferansene for å si noe normativt om hvordan samfunnet burde være. I tillegg kommer problemet med uetiske preferanser. Noen mennesker har jo rett og slett behov som vil skade andre dersom til blir oppfylt. Hvordan skal man ta hensyn til dét? I velferdismen stiller man ikke spørsmål ved hva folk fortjener. Det er kun preferansene dine som bestemmer hva du har krav på. Dette bryter med en nokså grunnleggende holdning hos mange, nemlig den at man må jobbe for maten. Ikke bare har vi mennesker forskjellige preferanser. Vi forholder oss også ulikt til andre menneskers lykke. Noen er altruistiske og glade på andre vegne. Andre er misunnelige, og tåler ikke andres vellykkethet. Dersom man skal være konsekvent, bør man i velferdismen gi mest til den misunnelige. På den måten vil man både tilfredsstille den altruistiske og den misunnelige. Dette vil imidlertid bryte med alle våre instinkter. Den konsekvensialistiske egenskapen til velferdismen skaper problemer. Har det ingenting å si at man bryter med grunnleggende prinsipper og rettigheter, så lenge det endelige resultatet er økt velferd? Og hvis det kun er lykke som er målet, hvorfor kan vi ikke alle bare ta et narkotisk stoff som gjør at vi føler oss lykkelige? Til slutt kan man kritisere det antroposofiske fundamentet de fleste versjoner av velferdismen er basert på. Er det riktig at man kun skal ta hensyn til menneskers preferanser? Skal ikke dyr, natur og miljø ha verdi i seg selv, uavhengig av deres påvirkning på menneskers velferd?