VELG! 09 Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp

VELG! 09 Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp Eirik Vatnøy

VELG! 09 Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp 1

1. opplag, august 2010 Civita AS Printed in Norway ISBN 978-82-92581-34-6 Utgiver: Civita, Akersgt. 20, 0158 Oslo Formgivning, omslag og sats: Therese Thomassen Kariaktur/illustrasjon: Roar Hagen Produksjon: F. J. Stenersen, Oslo www.civita.no 2

FORORD En uavhengig og kritisk presse er en forutsetning for et godt demokrati. At pressens frihet er ubestridelig betyr imidlertid ikke at pressen er fritatt for kritikk. Mediene forvalter et stort ansvar og fortjener den samme kritiske granskningen som de andre samfunnsmaktene. Civita er en liberal tankesmie som skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatten. Dette innebærer også «debatten om debatten»: vilkårene for det politiske ordskifte i en stadig mer tabloidisert og mediekontrollert offentlighet. Målet med denne pamfletten er å sette et kritisk søkelys på hvordan politikken fremstilles og kommuniseres i TV-valgkampen. Takk til Kjell Lars Berge, Aslak Bonde og Simen Moesberg, som har bidratt med kritiske kommentarer og faglige innspill. En stor takk til Kristin Clemet og samtlige kolleger ved Civita, som har bidratt med erfaring og innsikt. Takk også til Therese Thomassen, som har stått for formgivning og design, og til Roar Hagen, som har tegnet forsiden. En spesiell takk til Anne for inspirerende diskusjoner. Innholdet står for forfatterens regning. 1

INNHOLD Forord 1 Retorikk og journalistikk 11 Journalismen 28 Maktkampen 57 Konfliktstoff 81 Hvorfor er utviklingen så negativ? 105 Litteratur 122 3

If they recognized that their purpose was to give citizens the tools to participate in public life, and recognized as well that fulfilling this purpose is the only way journalism itself can survive journalists would find it natural to change many other habits and attitudes. They would spend less time predicting future political events, since the predictions are so often wrong and in any case are useless. They would instead devote that energy toward understanding and explaining what had already occurred and its implications for the future. They would spend less time on sportscaster-like analysis of how politicians were playing their game, because they would realize that very few people care. - James Fallows (1996) Det meste av det som foregår i NRK, er NRK-reklame. Når det er debatt i NRK, er det alltid ordstyreren som vinner debatten. Det er hans mening som interesserer meg. Ordstyreren er et kongelig prinsipp. I studio står det for eksempel to på høyre og to på venstre fløy, og så står ordstyreren over og hører på de fire og gir dem ordet i passende doser. Da har han inntatt en kongelig holdning. Det er kanskje ikke så galt at noen må styre ordet, men det er tåpelig å tro at de fire andre har noen funksjon utover fremvisning av debatt. - Georg Johannesen (1998) Prøv å tenke deg en kultur der man ikke betrakter diskusjoner ut fra krig, der ingen vinner eller taper, der man ikke har noen følelse av å angripe og forsvare, vinne og tape terreng. Tenk deg en kultur der diskusjoner betraktes som en dans, der deltakerne betraktes som utøvere og målet er å gå frem på en balansert og estetisk behagende måte. I en slik kultur ville folk betrakte og snakke om diskusjoner på en annen måte. Men vi ville trolig ikke mene at de diskuterte overhodet: de ville ganske enkelt holde på med noe annet. - Georg Lakoff & Marc Johnson (1980) 9

RETORIKK OG JOURNALISTIKK TV-mediet er uten tvil den viktigste valgkamparenaen i Norge i dag. Sammenlignet med andre land har norske medier en enestående kontroll over valgkampen. De står helt fritt til å gjennomføre debatter, utspørringer, intervjuer osv. slik de ønsker, uten å være begrenset av formelle reguleringer eller partienes kontroll. Norske medier har dermed stor journalistisk frihet, men de har også stor innflytelse på hvordan politikernes budskap når frem til velgerne. Samtidig byr norske valgkampsendinger på kortere taletid til politikerne, flere avbrytelser fra journalistene og mer fiendtlighet mellom alle aktørene enn valgkampsendinger i land som USA, England, Danmark og Sverige. De som påstår at norske politikere «bare krangler», har til dels rett. I hvert fall hvis de ser på TV i valgtider. Det jeg vil fokusere på i denne pamfletten, er en fremherskende journalistisk ideologi ofte referert til som journalisme som antas å ligge til grunn for denne typen journalistisk praksis. Målet er å samle noe av kritikken 11

som har blitt rettet mot norske mediers virkelighetsfremstilling, og å sette denne i sammenheng med konkrete eksempler fra valgkampdekningen i 2009. Leseren vil oppdage at denne kritikken er bredt fundert og fremført fra flere akademiske hold, fra politikere på tvers av de partipolitiske skillelinjene, og ikke minst fra sentrale røster i mediebransjen selv. Det er viktig å presisere at denne pamfletten konsentrerer seg om valgkampen 2009 spesielt, heller enn norsk debatt generelt. Vi har i dag mange arenaer for offentlig debatt i Norge. Avisene beholder sin sterke posisjon som arena for meningsutveksling, og avisenes debattsider setter ofte dagsorden for det politiske ordskiftet. Samtidig kommer nye medier til. Internett har både blitt rost for sitt demokratiske potensial og kritisert for manglende ytringsnormer, men det er hevet over tvil at nettet tilbyr en ny arena for offentlig debatt. Bredden er der, men valgkampen er fortsatt sentrert rundt riksmediene, og da særlig TV-kanalene NRK og TV2. Riksmediene er i dag folkets primære, og i mange tilfeller eneste, kilde til politisk informasjon. 1 Dette gir mediene stor makt og stort ansvar. Media har makt til å sette dagsorden, og gjennom dagsordenen har de også makt til å styre hva borgerne vurderer sine politikere på grunnlag av. De har makt over hva som kommuniseres, men de har også makt over hvordan det kommuniseres. 12

Jeg vil komme med flere konkrete eksempler fra mediedekningen av det forrige stortingsvalget på hvordan politikken fremstilles som «maktkamp» fremfor «statskunst», det vil si som en strategisk og kynisk kamp om makt fremfor dialogisk og konstruktiv samtale. Disse er hentet fra NRKs TV-sendte program Velg! 09. Dette fordi NRK hadde klart høyest seertall, og fordi kanalen står i en særstilling som offentlig finansiert allmennkringkaster. «Allmennkringkaster» skal signalisere kvalitet, kulturansvar og samfunnsforpliktelser. Gjennom TV-lisensen finansieres NRK direkte av befolkningen og er dermed å regne som løsrevet fra politiske eller økonomiske interesser. I følge NRKs egne formålsparagrafer skal medietilbudet «støtte demokratiet gjennom et mangfoldig tilbud av nyheter, fakta, kommentarer og debatt om samfunnsspørsmål, også for mindretall og spesielle grupper» ( 2). Programvirksomheten skal «preges av allsidighet, upartiskhet, saklighet og skal legge vekt på det vesentlige» ( 1). Videre skal det «fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser» ( 12). Som offentlig finansiert allmennkringkaster burde det stilles særlige krav til at NRK utøver en grundig og oppbyggelig politisk journalistikk. I denne pamfletten vil jeg derfor forsøke å peke på noen negative konsekvenser et ensidig fokus på politikk som maktkamp 13

kan ha, normativt vurdert ut fra den politiske kommunikasjonens funksjon. Men først vil jeg forsøke å beskrive den politiske retorikken i Norge anno 2009, ved noen refleksjoner over den politiske kommunikasjonens spaltinger i en journalistisk og en retorisk pol. Retorikkens ideal En politikers arbeid består i stor grad av å kommunisere. Enten det er ved å dele ut valgkampsmateriell, delta i debatter eller forhandle i komiteer, utøver en politiker sine oppgaver hovedsakelig ved hjelp av kommunikasjon. I denne forstand er politisk arbeid en grunnleggende retorisk praksis, og den tilhører i høyeste grad retorikkens domene. Retorikken oppstod som fag parallelt med demokratiets fremvekst på Sicilia og i Athen for ca. 2500 år siden. Som et alternativ til vold og tyranni tilbød retorikken fredelige løsninger på juridiske og politiske spørsmål gjennom kraften i de beste argumenter. Retorikken var verktøyet som tøylet det nyervervede folkestyret. De som best kunne presentere sin sak, og slik overbevise sine likemenn, fikk makten i samfunnet. Disse mennene ble etter hvert kjent som retorer (talere), og deres evner bestod, i tillegg til å finne de beste argumentene i en hver sak, i å tilpasse budskapet og argumentasjonen til publikummet og til situasjonen (kairos). Retorikken vedgår at den menneskelige erkjennelse avhenger både av det logiske 14

(logos), det etiske (etos) og det verdibaserte registeret (patos). 2 Dens erkjennelsesideal ligger ikke i det fornuftsbaserte fortrinn på bekostning av det følelsesmessige, men i den institusjonaliserte demokratiske bestemmelsesprosessen som søker best mulig advokering for alle sakens sider. Slik sett er retorikken en normativ disiplin. Den rommer både et ideal for den enkelte som ønsker å produsere gode tekster, og et ideal for det demokratiske samfunn som konstrueres og opprettholdes av menneskers meninger og ytringer, altså deres retoriske praksis. At retorikken er en normativ disiplin innebærer at det finnes god og dårlig retorikk, og at det finnes gode og dårlige retorikere. Dette begrunnes ikke kun med talerens evne til å overtale. Det stilles også krav til at han må være hva romerne senere kalte vir bonus en god mann av moralsk karakter. Adolf Hitler var slik sett ingen god retoriker, men en manipulativ folkeforfører. Faren for at retorikken skulle brukes galt og forfalle til populistisk demagogi, var aktuell også i antikken. Men fremfor å fjerne premissene for de gode retorikerne, forsøkte de gamle grekere å gjøre alle frie borgere til gode retorikere. Deres overbevisning var at de beste beslutningene treffes om de sterkeste argumentene og motargumentene presenteres på en så hensiktsmessig måte som mulig. Den institusjonaliserte retorikken fungerte slik sett som et disputatio in utramque partem, 15

hvor konklusjonen, og retorikkens mål, i siste instans berodde på den enkelte borger. Dette er en idealistisk fremstilling av det deltakende demokratiet som lå til grunn for retorikkens befestning som fag. I Athen, og ikke minst i Rom, var nok virkeligheten en helt annen enn den beskrivelsen vi har overlevert gjennom tidens politiske tenkere. Overføringsverdien er også begrenset. Den opplyste og suverene borger som var i stand til å trekke selvstendige slutninger basert på grundig sakskunnskap, var kanskje mulig i et lite gresk bysamfunn for 2500 år siden, men den er neppe til stede i dagens samfunn. Til det har samfunnet blitt for komplekst og de politiske saksforholdene for omfattende. Men idealet har ikke vært uten betydning. Ikke minst har det fått betydning for skolen som institusjon og pedagogikken som fag. Idealet ligger også til grunn for vår egen nasjonsbygging. Anders Johansen og Jens Kjeldsen ved Universitetet i Bergen, som i prosjektet Virksomme Ord har dokumentert det politiske språkets utvikling i Norge siden 1814, beskriver Eidsvolls-generasjonens retoriske ideal: Inntil partistiftelsene midt på 1880-tallet gjaldt et ideal for meningsbrytning som kan utlegges slik: Hvis deltakerne i debatten er innstilt på å lytte til hverandre hvis ingen låser seg i utgangspunktet, men står fritt til å bedømme argumentene på selvstendig og rent fornuftig grunnlag og hvis ingen er ute etter å mele sin egen kake, men bare etter å finne den løsning som er til beste for alle ja, 16

da vil man til sist kunne komme til enighet ved at de beste argumentene seirer. Man rådslår, veier for og mot, og lar den mest forstandige få rett. 3 Selv om debatten til tider kunne bli både irrasjonell og aggressiv også før partienes og TV-mediets tid, anses den altså ideelt sett som en «rådslagning». Fra en klassisk retorisk synsvinkel er politikernes kommunikasjon dermed ikke bare legitim, men også nødvendig. Vi trenger argumenter for de forskjellige synspunktene for å gjøre oss opp en mening. Tekster og taler bør derfor ikke kun granskes for deres innhold, men også for deres funksjon. Det er ikke dermed sagt at tekster eller taler ikke kan være kritikkverdige, men at kritikken bør bero på hvorvidt de fungerer eller feiler i deres samfunnsnødvendige rolle orientert mot medborgernes valg. Bruken av begrepet medborger er i dette tilfellet svært bevisst. Begrepet retorisk medborgerskap er utformet av det skandinaviske forskernettverket med samme navn. Forskerfellesskapets formål er «å utforske medborgerskap som et retorisk-kommunikativt fenomen især med henblikk på de spørsmål som idealet om demokratisk debatt og dennes mangeartede manifestasjoner reiser». 4 Fokuset er rettet mot praktiske, ideologiske og etiske perspektiver i den offentlige diskursen i en tid preget av eksplosiv utvikling i informasjonsstrømmen og mediebildet. Gruppen bevarer et tydelig normativt ideal basert på tradisjonen etter Jürgen Habermas 17

og den retoriske fagtradisjonen, og ønsker på bakgrunn av dette å reise spørsmål om hvilke forventninger vi har, eller bør ha, til den offentlige debatts funksjon, og dermed også etablere en plattform for kritikk. Å betrakte innbyggere som retoriske medborgere innebærer i denne forbindelse en aktiv deltakelse i en eller annen form, eller en mer passiv deltakelse som en kritisk og bevisst borger og velger. Dette synet på velgerne er annerledes enn det som ligger til grunn for meningsmålinger og lignende, som forutsetter at borgerne først og fremst er politisk engasjert gjennom hva som er mest mulig hensiktsmessig for dem selv. 5 Her bruker jeg begrepet medborgerskap bevisst for å gi tilslutning til det normative idealet denne fagtradisjonen representerer. Når vi beveger oss inn på noe så fordringsfullt som en retorisk kritikk av norsk valgdekning, er det altså ikke politikeren, men medborgeren som står i sentrum. Premisset er enkelt: Vi er nødt til å ha meninger og utsagn fra de som er valgt til å lede landet eller som ønsker å gjøre det. De må kunne kommunisere sitt budskap til oss medborgerne for at vi skal kunne gjøre gode og kvalifiserte demokratiske valg. Det er i denne forbindelse mediene spiller en viktig rolle. Hvordan mediene overbringer denne informasjonen i hvilken grad og på hvilken måte har vært det sentrale spørsmålet for kritikken mot valgkampdekningene i Norge. 18

Statskunst eller maktkamp Den medborgerorienterte betraktningsmåten som skisseres ovenfor, er, i tråd med klassisk demokratitradisjon og ordets etymologiske opphav, politikk som statskunst. Det allmenne gode er et best mulig styre av samfunnet gjennom fredelige kanaler. En annen betraktningsmåte er politikk som maktkamp. Denne betraktningsmåten innebærer at politikere «kjemper» om regjeringsmakten, de «angriper» hverandres standpunkter, «langer ut» mot hverandre og «duellerer» i mediene. De legger «strategier» for hvordan valgkampen skal «utspilles», og de enten «vinner» eller lider «nederlag». I disse forståelsesrammene reflekteres et syn på politikk som et spill. Ikke et samspill mellom medborgere, men et maktspill mellom interesser. Velgerne blir redusert til brikker som «vinnes» eller «tapes» på politikernes vei til «å erobre makten». Dette skillet har blitt beskrevet mange ganger til ulike tider. Mest kjent er den såkalte media-malaise-teorien, 6 som i korthet går ut på at medienes sensasjonsjag og fokus på spill og personer går på bekostning av informasjonsfunksjonen. Begrepene jeg har valgt å bruke her, er lånt av professor Christian Kock, som i den forrige Maktutredningen (1998-2003) beskriver utviklingen i norsk politisk offentlighet som maktkampens dominans over statskunsten. Det vil si: Vi betrakter politikken stadig mer som maktkamp fremfor statskunst: «Den 19

politiske diskurs bliver i disse år presset ind i et diskursivt regime præget af antagonisme, personorientering og strategitænkning og væk fra politisk indhold, dvs. de temaer, problemer og argumenter, som politik handler om». 7 Når den politiske kommunikasjonen blir fremført på medienes premisser, kan det gå ut over tekstenes demokratiske funksjon. Dette er, i følge Kock, tilfellet i mange vestlige demokratier i dag deriblant Norge. Medborgerne får ikke tilfredstilt sitt objektive behov for informasjon, og det er samfunnet i sin helhet som er skadelidende. Kock knytter seg til de amerikanske kommunikasjonsforskerne Cappella og Hall Jamieson, og deres mer konsekvensorienterte beskrivelse av moderne politisk kommunikasjon som en aksellererende negativ spiral. I A Spiral of Cynicism (1997) beskriver de utviklingen med fokus på medborgernes holdninger til demokratiske institusjoner. Cappella og Hall Jamiesons hovedpoeng er at det kamporienterte perspektivet som har fått dominere vestlige medier de senere årene, fører til en negativ spiral av mistillit, skepsis og kynisme. En pågående og kritisk journalistisk stil har ført til at politikerne har måttet bli mer profesjonelle i sine kommunikasjonsstrategier, noe som igjen stiller krav til mer kritiske og aggressive utspørringer fra journalistenes side. Resultatet er mindre tillit til demokratiet og de folkevalgte, men også mindre tillit til mediene. 20

Et sentralt poeng hos Cappella og Hall Jamieson er at denne utviklingen er et resultat av alle de involverte. Den negative spiralen er et resultat av både medienes, politikernes og velgernes preferanser og handlinger. Når jeg her fokuserer på medienes rolle, er det ikke dermed sagt at politikerne ikke har sitt ansvar for utviklingen. Snarere tvert imot: De politiske partiene har de senere tiårene endret sin retorikk betraktelig. Flere medierådgivere, taleskrivere, «punch-lines» osv. er uttrykk for en partikultur og en politikerstand som i stadig større grad er profesjonelle mediespillere. Medienes utvikling er i mange henseende en nødvendig konsekvens av en stadig mer profesjonalisert og tildekkende politikerdiskurs. Andre akademikere, som Tom Are Trippestad, har i nyere tid kritisert politikerne for å ha et elitistisk forhold til medborgerne og et syn på medienes rolle som rent informerende. I avhandlingen Kommandohumanismen gransker Trippestad Gudmund Hernes regjeringstid i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og setter Hernes retoriske og sosiale prosjekt i forbindelse med de sterkt populistiske og strengt elitistiske ideene til 1920-tallets public realations-teoretiker Walt Lippmann. Den frie presse blir her underordnet den informerende presse, hvis oppgave først og fremst er å målbære en paternalistisk fundert meningsdannelse: «På sitt beste er den en trofast tjener eller vokter av insti- 21

tusjoner. På sitt verste et middel som noen få utnytter, og som i tillegg kan være sosialt desorganiserende». 8 Hernes, som selv har vært svært kritisk til medienes makt, 9 står her som eksempel på retorisk praksis som bør granskes av en uavhengig og kritisk presse. Lignende har det tidligere vært rettet et kritisk blikk mot kildenes påvirkningsmakt på mediene. Per Olav Reinton (NRK) har pekt på det problematiske faktum at mediene og eliten i Norge i mange tilfeller er så sammensveiset at journalistene bakbindes i frykt for å miste sine gode kontakter. «Kildenes tyranni», som Reinton kalte fenomenet, er en avhengighet av kildene og en redsel for å bli støtt ut av «det gode selskap» som i praksis fungerer som en form for sensur. 10 Jeg mener ikke her å undervurdere betydningen av politikernes profesjonalisering eller av kildenes økte betydning. Hensikten er simpelthen å gripe tak i én av aktørene i denne «negative spiralen» og granske dennes rolle kritisk. Mediene er i dag den største premissleverandøren for offentligheten. Det er dermed de som har størst mulighet til å endre kurs og snu utviklingen. Samtidig er det er helt klart behov og interesse for å underlegge også de andre aktørene den samme granskingen. Det er grunn til å ta noen forbehold før man direkte overfører forestillingen om en «negativ spiral av mistillit og kynisme» til norske forhold. Disse teoriene er hovedsakelig 22

utarbeidet i USA, hvor medienes rolle i valgkampen og politikken for øvrig er ganske annerledes enn her hjemme. Disse forskjellene vil jeg komme nærmere tilbake til. På tross av disse forskjellene kan vi finne mange av de samme negative konsekvensene også i Norge. Den forrige maktutredningen konkluderte med at «den mest sentrale endringen i maktforholdene i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer er i tilbakegang. Folkestyret som regjeringsform er i forvitring snarere enn omforming». 11 Ikke minst er denne forvitringen preget av lavere valgdeltagelse og mindre oppslutning om partisystemet. Tydeligst er tallene blant de med lav utdannelse og de som har migrert til Norge fra andre land. Årsakene som utrederne trekker frem for å forklare denne utviklingen, er mange og komplekse, men blant dem har også medier og pressen en sentral rolle. Om politikkens vilkår i mediene heter det blant annet at «politisk posisjon blir i større grad et spørsmål om medietekke. Enkeltsaker og personspørsmål blir viktigere i politikken fordi de er blitt viktigere i mediene. De langsiktige alternativene blir underspilt til fordel for den hastige nyhetsrytmen som politikerne ikke kan neglisjere uten at det straffer seg». 12 I andre land, hvor kritikken av medialiseringen av politikken har vært sentral, er mediebildet gjerne preget av en elitepresse 23

og en sensasjonspresse. Vi har ikke denne typen polaritet i Norge. Siden markedet er lite og aktørene er forholdsvis få, bedriver de fleste norske løssalgsaviser en «journalistisk blanding av seriøsitet og sensasjon». 13 Det samme gjelder TV-tilbudet. Både NRK og TV2, som er de eneste to aktørene i TV-valgkampen, forsøker å konstruere programkonsepter som skal dekke alle behovene både engasjere og informere; både være sensasjonelle og seriøse. Fraværet av en «elitepresse» de dypt seriøse og informerende medieaktørene gjør det dess viktigere å se kritisk på det journalistiske tilbudet som finnes. Når utfallet synes å være det samme lavere valgdeltagelse og synkende tillit til partier og politikere og utgangspunktet synes å være svakere færre aktører og mindre variasjon blant mediene mener jeg det er grunn til å bevare det samme kritiske perspektivet også i Norge. I et forsøk på å samle noe av kritikken som har vært fremført både i Norge og andre land, og knytte den til stortingsvalget i 2009, vil jeg i denne pamfletten fokusere på noen utviklingstrekk som har vært dominerende i journalistikken de seneste tiårene. Det overordnede utviklingstrekket er et særlig tankesett og syn på samfunnet som ligger til grunn for medienes arbeid. Dette har fra flere hold, deriblant de nordiske maktutredningene, blitt beskrevet som en egen yrkesideologi som preger måten politikk og nyheter blir formidlet 24

på. Journalismen, som denne ideologien gjerne kalles, kjennetegnes av et bestemt perspektiv på samfunn og demokrati, og ikke minst av ideen om journalister som en yrkesgruppe med et særskilt samfunnsmandat. Journalistenes rolle er å avsløre og kommunisere: avsløre makten og kommunisere til folket. Konkret gir dette seg utslag i den politiske journalistikken ved at kommunikasjonslinjen mellom folkevalgt og folk brytes, og at politikken heller kommuniseres etter nyhetsmedienes særskilte logikk. Journalismen gjør krav på en sannere virkelighetsfremstilling bak politikernes manipulerende slør og folkets manglende innsikt. Kritiske utspørrere, kommentatorer, debattledere osv. stiller seg mellom for å finne og tolke den informasjonen de mener folket trenger for å fullføre sine demokratiske oppgaver. Slik sett forvalter journalistene den politiske retorikken i Norge. Det er de som legger premissene for kommunikasjonen, som styrer tema og til dels innholdet. Det andre utviklingstrekket jeg vil fokusere på, er journalismens dominerende virkelighetsfremstilling, som jeg her har valgt å kalle strategi- og konfliktrammen i politisk journalistikk. Denne lite velklingende tittelen er nært knyttet til hva amerikanske medieforskere kaller «the game or strategy structure of contemporary journalism». 14 I korte trekk innebærer en slik medieramme at mediene formidler politikk som om det skulle være 25

et maktspill, hvor politiske meninger og beslutninger først og fremst er en del av en større strategi for å oppnå mer makt. Politiske eksperter kommer med spådommer om hva de tror politikerne kommer til å gjøre, om hvilken form partiene er i og hvilke taktiske konsekvenser deres handlinger har. Journalistikken kan da tilby en mer «egentlig» forklaring på hvorfor politikerne mener det de mener og gjør det de gjør. De kan også forklare hva de egentlig mener med det de sier. Strategi- og konfliktrammen i politisk journalistikk får også mer direkte konsekvenser for budskapet som formidles. Den preger både formen på debatten og spørsmålene som stilles. Et tredje utviklingstrekk, som er nært beslektet med makt- og strategirammen, er konstruksjonen av konfliktstoff i mediebildet. Med dette mener jeg fiendtlighet både mellom politiske aktører og mellom politikere og pressen. Den utbredte oppfatningen at politikere «bare krangler» må delvis tilskrives de vilkårene for samtale som settes i mediene. Kort taletid, hyppige avbrytelser, stor grad av konfrontasjon og anmassende krav om et foretrukket svar legger opp til en aggressiv og fiendtlig samtaleform. Samtaleformen og spørsmålsformuleringen skaper et inntrykk av at politikere er latent disponert for å lyve eller unnvike spørsmål om de ikke presses av journalistene. Konfrontasjonen er blitt den politiske journalistikkens norm. 26

Politikerne skal konfronteres med sine tidligere beslutninger, konfronteres med konsekvensene av sine meninger og ikke minst konfronteres med hverandre. Konfliktstoff konstrueres også av medienes fokus. Journalistene fråtser i alt som kan minne om en personlig konflikt mellom politiske aktører. Dette til den grad at uenighet om politiske løsninger personifiseres og fremstilles som uenigheter og uvennskap mellom enkeltindivider. «Lars kan ikke samarbeide med Siv!» «Erna vender Siv ryggen!». Inndelingen jeg har gjort her kan virke både upresis og tilfeldig. Det er den til dels også. De forskjellige utviklingstrekkene er både sammenfallende og overlappende. Å trekke klare grenser mellom dem er verken mulig eller heldig. Hovedbudskapet burde imidlertid komme klart frem: At NRKs politiske journalistikk bidrar til å redusere valgkampen til reklamekampanje og maktkamp. Denne kritikken er som nevnt ikke særlig original. Særlig fra akademisk hold er dette en kritikk som «alle» er enig i og stiller seg bak. Unntaket synes å være journalistene selv og de som styrer og redigerer valgkampen i TV-ruta. Et problem har imidlertid vært at selv om «alle» er enig i hva som er galt, er det få som peker på de enkelte trekkene som til sammen utgjør den generelle utviklingen. 15 Her vil jeg forsøke å gjøre nettopp det ved å referere et utdrag av konkrete eksempler fra Velg! 09. 27

JOURNALISMEN I den norske offentlige utredningen (NOU) Ytringsfrihed bør finde sted Forslag til ny Grunnlov 100 står det om medienes utvikling: Blant de mange trekk som karakteriserer den nye utvikling innenfor mediene, er journalistenes utvikling av en egen yrkesideologi ikke den minst interessante. Sannsynligvis er denne utvikling av journalistenes egenidentitet og profesjonsnormer et godt vern mot utilbørlig styring utenfra, enten det dreier seg om eiermakt eller kildemakt. Men det er også spørsmål som bør stilles i denne sammenheng. Det hevdes av noen at vi er i ferd med å få en ny «isme», «journalismen». 16 Journalismen er i denne sammenheng et forsøk på å beskrive en verdensoppfatning, et samfunnssyn og ikke minst en egen diskurs en egen måte å snakke om og forklare virkeligheten på som kjennetegner journalistene som yrkesgruppe. Denne ideologien ligger til grunn for journalistenes arbeid, hvordan de gransker verden og hvordan de forteller den. Som sitatet ovenfor presiserer, fins det positive konsekvenser av en slik yrkesideologi, men i all hovedsak har debatten om journalismen vært negativt ladet, 28

omringet av begreper som populisme, elitisme, tabloidisering og maktkamp. I følge journalismen, slik den portretteres av den svenske maktutrederen Olof Peterson, består samfunnet av tre grupper: makthaverne, vanlige mennesker og journalistene kilder, publikum og redaksjoner. 17 Journalistens oppgave er å granske makthaverne og gi stemme til stemmeløse, vanlige mennesker. Denne forståelsen av eget samfunnsmandat er populistisk i den forstand at den stiller journalisten på allmuens side mot makten som folkets «røst» og folkets «øyne og ører» og påberoper seg folkets forventninger for å rettferdiggjøre sine demagogiske forenklinger. Journalistenes krav om et svar representerer folkets krav om informasjon i et samfunn hvor «retten til informasjon har blitt den fremste menneskerettigheten». 18 Uten annet ideologisk grunnlag er det «folk flest» eller «seernes dom» som blir det viktigste normative grunnlaget for å bedømme kvaliteten på medienes arbeid. Journalismens populisme får også et mer direkte uttrykk. Folkets popularitetsdom er avgjørende for hva som kvalifiserer som «en god sak». Stadig mer tabloidiserte reportasjer, mer skrikende forsider og mer aggressive debattprogrammer representerer «hva folk vil ha». Spørsmålet er alltid: «Er det en nyhet?». Det vil si: «Vil folk lese/se på dette?». Denne formen for populisme kommer også til uttrykk i «seernes» eller «folkets» økte tilstedeværelse 29

i mediene. Nye medier og ny teknologi har gjort det mulig å presentere «folkets dom» i nær sagt alle sammenhenger. Stadig flere avstemninger, publisering av SMS, spørsmål fra seerne osv. forsterker inntrykket av mediene som målbærer av folkets mistillit til etablissementet. På den annen side kjennetegnes journalismen også av en særlig form for elitisme. Virkeligheten må avdekkes, fortolkes og forklares for allmuen, noe den ikke evner å gjøre selv. Dette gjelder ikke bare i tilfeller hvor kildene av praktiske årsaker er utilgjengelige for folk flest, men også der informasjonen og budskapet er tilsynelatende tilgjengelig, som i tilfellet politikken. «Det värsta som kan hända, enligt journalismens ideologi», hevder professor i statsvitenskap Olof Peterson, «är att makthavarna lämnas ensamma med det oskyldiga folket. Politikerna får därför inta tala direkt och oförmedlat med medborgarna. Här måste journalisten gripa in, förmedla, tolka och omtolka». 19 Denne elitistiske holdningen stammer ikke bare fra en anerkjennelse av at seleksjon, redigering og presentasjon nødvendigvis vil prege budskapet, men også fra en påstand om at det bør det. Virkeligheten det sannere bildet av samfunnet er skjult for samfunnets medlemmer. Den må avsløres, fortolkes og fortelles. 20 Den journalistiske inngangen til en dypere forståelse av samfunnets mekanismer er «vinklingen». Vinklingen som «avdekker» og «avslører» maktens 30

overtramp. Gjennom sin kritiske vinkling er journalisten i stand til å presentere medborgerne for en mer egentlig betydning, en mer egentlig mening. Når man setter seg fore å gjengi virkeligheten finnes det få kriterier, men mange konvensjoner. Unntakstilstand, strid, avsløring av bakenforliggende årsaker, taktiske konsekvenser osv. de vanligste vinklingene er journalismens konvensjonelle virkelighetsfremstilling. Konvensjonen er da en slags «mistankens hermeneutikk». Det forutsettes at det i de fleste saksforhold er noe snusk, et bakenforliggende maktbegjær eller korrupte motiver. «Man søker inntil man finner noe som kan fortolkes i denne retning. Eller, finner man tendenser til konflikt (og hvor finnes ikke slike tendenser?), fremstilles disse tendenser som det essensielle ved saksforholdet». 21 Denne måten å fortolke og beskrive verden på har sine opplagte svakheter. Som arbeidsmetode forteller denne typen journalistikk svært lite om hva som blir regnet som relevant, og hvilke kriterier det vurderes etter. En vanlig kritikk er at mange kommentatorer og politiske journalister opplagt ikke er politisk nøytrale, selv om de hardnakket postulerer sin profesjonelle objektivitet. Særlig har det blitt hevdet at flesteparten av de politiske kommentatorene og journalistene sympatiserer med venstresiden i politikken, og at dette fører til en skjev dekning til de rød-grønne partienes fordel. Empiriske 31

undersøkelser støtter til dels opp om denne kritikken. 22 Anna Rognmo har i masteroppgaven Spørsmålets retorikk gjennomgått spørsmålene i debatter og utspørringer på NRK og TV2 i forbindelse med valgkampen 2005. 23 Hennes konklusjon er at begge kanalene har en mer kritisk innstilling til de borgerlige partiene enn til de rød-grønne. Dette innebærer hovedsakelig at de borgerlige partiene får flere kritiske og negativt formulerte spørsmål. Analysen viser også at partiene på ytterkantene av den politiske aksen SV og FrP stilles mer pågående spørsmål enn de øvrige partiene. Uansett hvilke resultater man velger å fokusere på, viser Rognmos analyse at mediene ikke lykkes i å behandle partiene likt eller gjennomføre utspørringer på like vilkår. En annen kritikk har vært at kommersielle hensyn blir styrende for journalistikken. Journalistenes holdninger og motiver til stoffet trenger ikke være preget av støtte til et gitt parti for å influere virkelighetsfremstillingen. Avideologiseringen eller snarere reideologiseringen av pressen de siste tiårene har banet vei for en mer samstemt maktkritikk. Uten annen eksplisitt ideologisk basis legges rent journalistiske kriterier til grunn for hva som er relevant, aktuelt eller viktig. Faren ved dette er, i følge Francis Sejersted, at «det utvikles et eget fortolkningsparadigme med felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten og for hvordan det skal 32

bringes frem». 24 Om stoffet oppfyller kriteriene til en «god sak» om det rommer en konflikt, om det har preg av hemmelighold, om det kan fremstå som eksklusivt for dette mediet osv. er dette tilstrekkelig for at stoffet blir betraktet som samfunnsrelevant. Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap og leder for maktutredningen, presiserer: Selvoppfatningen kan ofte være klar: «å sette en selvstendig vilje igjennom». Men denne viljen kan følge faste kanaler både ideologisk og kommersielt, og i forhold til publikum kan den være mer vilkårlig og ugjennomsiktig enn den gang det politiske flagget var synlig. 25 Overgangen fra politikkens ideologi til journalismens ideologi har blitt beskrevet som en overgang «fra partipresse til seddelpresse», 26 fra politiske til kommersielle interesser. Dette kan synes som en plausibel forklaring på opphavet til den samstemte yrkesideologien i en tid hvor mediene er stadig mer avhengige av salgstallene. Men den ledende forestillingen om hva som er «god journalistikk» blir normen også for de som er skjermet for kommersielle hensyn. NRK hvor «verken politiske eller økonomiske interesser skal styre programvirksomheten» har kastet seg med i «kampen om seerne» på lik linje med andre, kommersielle aktører. Når NRKs nyhetsavdeling i dialog med Kringkastningsrådet kunne konkludere med at deres dekning av stortingsvalget i 2009 33

var fortreffelig, var det først og fremst på grunnlag av kanalens høye seertall NRK «vant» kampen om valgkampen. 27 Hensynet til seertallet synes også å få direkte innvirkning på utformingen av programmene. NRKs folkemøter, som Kristin Clemet har kalt «underholdningsprogrammer med mulighet for å snakke litt politikk», 28 har hatt en tydelig populistisk profil. «Brød og sirkus»-temaet fra tidligere valgkamper, med Let me entertain you! som introduksjonsmusikk, er et godt eksempel på at valgkampdekningen kanskje først og fremst skal være underholdende. Nå har den massive kritikken etter kommunevalget 2007 kanskje hatt noe påvirkning. Navnet er endret og det er mindre av hva programbeskrivelsen kalte «levende musikk og satire», men bortsett fra dette er programformatet stort sett det samme. Det er også tydelig at underholdningshensyn ligger til grunn for redaksjonelle valg og konkrete episoder i Velg! 09. Eksempelvis ble skoledebatten marginalisert gjennom nesten hele valgkampen i 2009, selv om velgerne, i følge NRKs egne undersøkelser, anså skole som den viktigste saken. 29 Partier på begge sider av den politiske aksen anså også skole og utdanning som sine viktigste budskap. På tross av dette regnes skole altså ikke som et hett tema av mediene, og ble, med unntak av en 25 minutters debatt, knapt viet noe tid i Velg! 09. For øvrig var det 0 % 34

av de spurte i undersøkelsen som mente «regjeringsspørsmålet» var viktigst. Dette temaet fikk veldig mye oppmerksomhet i Velg! 09. Det populistiske jaget etter godt TV får også utslag i enkelte episoder. Når journalistene bidrar med en ferdig utformet skriftlig kontrakt om fremtidig politisk samarbeid, er det vanskelig å tro at de ikke har et motiv med dette. Motivet er kanskje ikke politisk mer trolig er det å skaffe en god sak, skape debatt eller tvinge frem den garantien de mener velgerne fortjener men det er opplagt at motivet er mer enn å formidle politikernes budskap. I hvilken grad virkeligheten er avdekket, og til hvilken grad den skapt, er det forholdsvis enkelt å avgjøre. Et annet eksempel finner vi i NRKs virkelighetsbeskrivelse av de ikke-sosialistiske partienes forhold seg i mellom. Spørsmålet om de forskjellige regjeringsalternativene ble av Velg09! tidlig omdøpt til «kaoset på borgerlig side». Lignende ble den politiske uenigheten i regjeringen om Lofoten/Vesterålen-saken omtalt som «bikkjeslagsmålet om Lofoten og Vesterålen». Man kan hevde at slike negative beskrivelser røper en venstrevridd journalist, men enda tydeligere er de et uttrykk for den virkelighetsfremstillingen jeg har forsøkt å beskrive her: at det som er interessant først og fremst er unntakstilstand og strid, og at dette er interessant fordi det er «spennende» og «underholdende» for seerne. Politisk redaktør 35

i NRK Kyrre Nakkim er også helt klar på dette feltet. Det konfliktorienterte språket er et uttrykk for det journalistiske verdenssyn, hvor saken først og fremst er konflikt: «Journalistspråket understøtter det journalistiske valget ved å framheve konflikt og enkeltpersoners egenskaper. Dette kan lett fordekke den egentlige enigheten som handler om politisk uenighet (sic) i sak». 30 Journalisme i Norge i dag. I en undersøkelse gjennomført av medieforsker Jan Fredrik Hovden ved Høgskolen i Volda i 2007, svarer over 80 % av de spurte journalistene at det «ikke fremmer demokratiet å la politikere slippe uavbrutt til orde». Mediekommentator i Klassekampen, Paul Bjerke (6.9.2007), utdyper Hovdens analyse: Norske journalister oppfatter det som dårlig journalistikk å la politikere selv få velge hva de mener er viktig og riktig å få sagt. Politikken må formidles av journalister, som da åpenbart mener å besitte en spesiell evne til å få fram hva politikere «egentlig» mener, slik vi ofte får NRK-journalistenes analyse av hva en politiker har sagt straks politikeren er gått av lufta. At det er ansett som dårlig journalistikk å la politikere formidle sitt budskap uavbrutt, gjenspeiles også i regien av de politiske programmene. Et halvt minutt er lang sammenhengende taletid for en politiker i Norge. Sluttappellen på NRK er tilmålt to minutter. Vel og merke tildeles hver partileder i Velg09! 36

25 minutter i en ensom utspørring den lengste oppmerksomheten den enkelte kandidaten vies av mediene men denne er sterkt preget av to journalister som stiller i gjennomsnitt ett spørsmål eller kommer med en kommentar i minuttet, og av politiske kommentatorer som rammer inn budskapet med sine refleksjoner og vurderinger. Den lave taletiden i norske medier uttrykker en forståelse av pressen som et sårt tiltrengt filter mot politisk spinn og villedende demagogi. Hovedtanken er at pressen har og bør ha kontroll over den politiske kommunikasjonen, for å verne velgerne mot villedende, forførende og maktbegjærende politikere. Etter stortingsvalget i 2001 sa Elin Sørsdahl, da leder av politisk avdeling i TV2: «Ja, vi styrer valgkampen. Vi styrer hvem som får slippe til og hvilke temaer som skal tas opp. Og hva så? Hvem skal ellers bestemme? Politikerne eller medierådgiverne?». Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen og kommentator for NRK, vurderer også sin rolle tydelig: «Når politikerne villeder, er det kommentatorens jobb å veilede». På svar til Mandag Morgens rundspørring om forholdet mellom politikk og presse, sier Kyrre Nakkim, politisk redaktør i NRK, at han er overrasket over at partiene ikke er mer fiendtlige til kommentatorene. «Vi er jo i direkte konkurranse med partiapparatet. De vil formidle sitt politiske budskap ufiltrert, mens vi filtrerer. Så det er klart vi forstyrrer det bildet de vil 37

ha ut». 31 Satt på spissen tyder dette på både skeptisisme og kynisme overfor politikere, og en elitistisk holdning overfor velgerne som ikke anses som kompetente til å vurdere budskap selv. For at demokratiet skal utøves riktig, er det journalister og ikke politikere som bør stå som avsender av den politiske informasjonen medborgerne serveres gjennom TV-skjermen. Det er all grunn til å diskutere hvilket faglig eller etisk grunnlag kommentatorene har for å fylle en slik rolle. Velg! 09 har flere forskjellige kommentatorroller. Dette er noen ganger profilerte fagfolk fra universitets- og forskermiljøene, men disse inngår ikke i selve kommentatorscenene. Disse er forbeholdt «ekspertkommentatorene» det vil si journalister og «velgerpanelet» vanlige folk som har deltatt i perifere realityprogrammer eller lignende. Ikke på ett tidspunkt begrunnes eller diskuteres kommentatorenes rolle eller kompetanse. Historisk perspektiv Yrkesideologien som ligger til grunn for journalistikkens selvforståelse, er en forholdsvis ny oppfinnelse. Historisk sett oppstår politisk journalistikk i fjernsynet, slik vi kjenner den i dag, for cirka 40 år siden. Fra 1930-tallet benyttet NRK utenrikskorrespondenter som rapporterte om blant annet politiske hendelser i andre land, men norsk politikk og politisk debatt skulle helst bare refereres i mediene. 38

Inntil 1970-tallet var det politikerne selv som ledet spørrerundene mot hverandre, og det var ansett som utenfor journalistikkens domene å kommentere eller granske politikken direkte. NRK ble betraktet som en kanal for partiene og politikerne ut til velgerne. En nødvendig plattform hvor den politikerstyrte debatten kunne gjennomføres. Politikerne selv styrte spørsmål og replikker; journalistens rolle var kun å holde styr på stoppeklokken. Kings Bay-saken i 1963, og det påfølgende stortingsvalget i 1965, som brakte en borgerlig koalisjonsregjering under ledelse av Per Borten (Sp) til makten, representerer en milepæl i journalistikken. Skjerpede motsetninger i politikken, kombinert med en ny stilling for den tradisjonelt så regjeringstro A-pressen, førte til at journalister som tidligere hadde formidlet, nå fikk en «angripende» rolle. I tillegg var det gamle pressemonopolet på hell. Endrede økonomiske vilkår, internasjonal innflytelse og ikke minst en profesjonalisering av journalistyrket gjennom mer rettet utdanning førte til store omveltninger for pressen. 32 Selv om NRK ikke var direkte berørt av mange av endringene i pressens vilkår, fulgte de fort opp med endringer i det redaksjonelle innholdet. En historisk rolle spiller NRK-journalistene Krogh og Aanerud, som under Borten-krisen i 1971, i mangel på politikere å intervjue, tar seg friheten i å spekulere i, eller snarere forklare, de mulige utfallene av hendelsene. 33 Den politiske 39

kommentatorvirksomheten var født. I dag fremstår denne scenen svært troskyldig, men i 1971 var dette en stor overgang. Den nye journalistledede stilen som oppstod på 1960- og 70-tallet, var regnet som mer interessant og fengende for velgerne. Dette fikk stor påvirkning på valgkampen, og fra 1971 er det akseptert at NRK tar over styringen av valgkampsendingene. Forandringene vakte store, hovedsakelig positive reaksjoner. Som Arbeiderbladet (24.02.71) uttykte det: «hensikten må først og fremst være å stimulere interessen for valget og bidra til å gi velgerne den informasjonen de gjerne vil ha. Erfaringen viser at det er de journalistisk pregede programoppleggene som fanger størst interesse». Journalistenes inntog i den politiske kommunikasjonen var altså en velkommen forandring, og deres innflytelse økte fort. Innen midten av 1980-tallet hadde en mye mer aggressiv yrkesideologi fått feste i NRK og norske medier for øvrig. I trykkepressen ledet VG og Dagbladet an en utvikling mot mer spillorienterte kommentatorer, flere meningsmålinger og innføring av terningkast for å bedømme politikernes opptreden. I TV blir intervjuprogrammer med aggressive journalister mer populært, og fra 1991 er utspørringene det dominerende formatet. Nå skulle man «grille valgflesket!». Programmene ble mer show-betonte og aggressive, med krav om at politikerne skulle kunne svare «Ja eller 40

Nei!». Den nye konkurransen på TV-markedet, i form av den nystartede kanalen TV2, skapte også ny kamp om seerne. Nå gjaldt det ikke bare å stille politikerne til veggs, man måtte også konkurrere om seertallet mens man gjorde det. Den aggressive kritiske TVjournalistikken hadde kommet for å bli, og den befestet sin posisjon i norsk politisk debatt i løpet av 1990-tallet og begynnelsen av det 21. århundret. Samtidig oppstår det også et annet format som politikerne opptrer i. Talkshow og underholdningsprogram har i dag blitt naturlige møteplasser for politikere og velgere. Her viker kritiske spørsmål til side for mer intime betroelser om familieliv, hobbyer, personlig engasjement osv. «Intimisering av politikken», som mange mener er det kanskje fremste kjennetegnet på vår tids politiske retorikk, er tydeligst i dette formatet. I dag virker det svært lenge siden politikerne hadde sekundanter og journalistene hadde stoppeklokker. Nå er det hovedsakelig journalistene som har kontroll over valgkampens arenaer, og den moderne journalistikken er svært bevisst sin rolle innen den politiske retorikken. Den journalistiske ideologien som har vunnet hevd siden 1960- og 70-tallet, fremstiller det som selvsagt at det er journalistene som er best egnet til å sortere og fremstille relevant informasjon for medborgerne. Andre samfunnsaktører har blitt stilt på sidelinjen, og journalistene dominerer både intervju-, debatt- og kommentatorsituasjonene. 41

I Velg09! er det tydelig at det er journalistene og TV-kanalen som har kontroll over situasjonen. Samtidig finner man mange paralleller til tidligere programkonsepter. Valgkampssendingene er både tilbakeskuende med sjangere og innslag som etter hvert begynner å bli tradisjonsbundne og fremtidsrettet med stor tro på nye medier og gjerne med nyskapende innslag. Utgangspunktet for programmet er «studio», hvor programleder befinner seg. Det er i studio programmene innledes og avsluttes, og hvor debatter og reportasjer introduseres. I studio gjennomføres også programlederutspørringene, «duellene», de fleste debattene med et mindre antall politikere og alle kommentatorscenene. Dette studiosettet er ganske nøytralt utformet. I debattsituasjoner står debattantene på hver sin side av hverandre bak lave skrivebord med programlederen i midten. Debattantene står tilstrekkelig fra hverandre til at det er naturlig å rette kamera mot hver enkelt debattant når denne snakker. Når kameravinkelen fanger hele scenen, er dette stort sett med programlederen i midten. Også utspørringene har dette oppsettet. Partilederen står i den ene enden av studio og de to utspørrerne i den andre. Begge to bak hvert sitt skrivebord. Dette sceneoppsettet skaper et inntrykk av seriøsitet og formalitet. De eneste scenene som er tydelig avslappet og uformelle, er kommentatorscenene, hvor kommentatorene enten «ekspertkommentatorer» eller 42

«velgerpanelet» sitter i en sofagruppe og prater. Denne delen av programmene bærer mer preg av å være en uformell prat mellom venner. I tillegg til studioopptakene er det også en rekke innslag fra utenfor studio i Velg! 09. Mange av debattene er lagt til lokasjoner som skal speile debattens tema. Innvandringsdebatten foregår i en moské, debatten om kriminalpolitikk foregår i et fengsel, helsedebatten på et sykehus, skoledebatten på en skole osv. Alle debattene utenfor studio har også publikum til stede i salen. I likhet med lokalet speiler publikummet debattens tema. I debatten på sykehuset er det mange personer i arbeidstøy til stede, i fengselet er det tydelig at det er både innsatte og ansatte blant publikum, på skolen er det flere elever og lærere, og i moskeen er det flere personer med en tydelig muslimsk tilhørlighet. Dette gir et inntrykk av at debattene er plassert «der det skjer», og at valgkampen oppsøker folket. Også partilederdebattene eller «folkemøtene» som de gjerne kalles gir dette inntrykket. Her er lokalene fulle av engasjerte tilhørere. Andre innslag og reportasjer er tydeligere satt i sammenheng med det som skjer i studio. Dette er gjerne korte reportasjer som skal gi seerne bakgrunnsinformasjon eller innlede tema for de etterfølgende debattene. Det mest markante innslaget av denne typen er Petter Schjervens introduksjon av partiene 43

før partilederutspørringene. Dette er humoristiske innslag som skal identifisere det «typiske» for hvert enkelt parti. Schjerven gir en kort introduksjon til det enkelte partis historie, og fremhever stereotypiske forestillinger om partiet i dag. Andre reportasjer følger formelen for nyhetsreportasje, og fungerer som innledninger eller innskudd til debattene i studio. Dette er, svært generelt beskrevet, programkonseptet i Velg! 09. Selv om mange av disse innslagene har vært med lenge, som folkemøtene, duellene og partilederdebattene, skiller programmene seg radikalt fra 1960- årenes stoppeklokkedebatter. Ettersom media har tatt over styringen av valgkampen, har de politiske programmene og den politiske debatten begynt å ligne mer og mer på andre typer TV-programmer, som nyhetssendinger og underholdningsprogram. Utviklingen er grundig beskrevet, og kritisert, fra mange forskjellige hold, som intimisering, medialisering, tabloidisering osv. For å finne vei i denne kritikken velger jeg her å fokusere på noen av konsekvensene ved journalistikkens dominans over politikken: Kommentatorenes stadig lengre taletid og politikernes stadig kortere taletid. Lengre taletid til kommentatorene: Dette er saken! I en kronikk i Samtiden i etterkant av kommunevalget 2007, stilte den tverrpolitiske duoen Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn 44