Utfordringer for den nordiske velferdsstaten - sammenlignbare indikatorer

Utfordringer for den nordiske velferdsstaten - sammenlignbare indikatorer 2. utgave Tor Morten Normann, Elisabeth Rønning og Elisabeth Nørgaard

Utfordringer for den nordiske velferdsstaten - sammenlignbare indikatorer

Utfordringer for den nordiske velferdsstaten - sammenlignbare indikatorer 2. udgave Nordisk Socialstatistisk Komité 2013 Udgivet af Nordisk Socialstatistisk Komité (NOSOSKO) Artillerivej 5 DK 2300 København S Tlf. +45 32685148 e-mail: mail@nom-nos.dk Website: www.nom-nos.dk Redaktør: Jesper Munk Marcussen Omslag Sisterbrandt designstue, København Layout, grafik og diverse: Lene Kokholm ISBN 978 87-90248-57-4

Innhold Innhold Forord... 9 Sammendrag... 12 Kapittel 1 Utfordringer og omfang...... 19 1.1 Etablering av velferdsstaten... 19 1.2 Den nordiske velferdsmodell... 20 1.3 Utfordringer for velferdsstatene... 21 1.4 En kostnadskrevende velferdsstat?... 23 1.4.1 Sammensetningen av sosiale utgifter... 25 1.4.2 Endringer i utgiftene fra 2006 til 2009... 27 1.5 Utfordringer og utgifter en oppsummering... 33 Kapittel 2 Demografi en aldrende befolkning... 36 2.1 Færre til å forsørge pensjonsmottakere... 36 2.2 Det fødes for få barn... 38 2.3 Vi blir stadig eldre... 40 2.4 Inn- og utvandring... 43 2.5 Utdanning... 45 2.5.1 Høy utdanning i Norden... 45 2.6 Oppsummering... 47 5

Innhold Kapittel 3 Inntektsforskjeller og sosial ekskludering... 49 3.1 Inntektsfordeling og inntektsforskjeller... 50 3.1.1 Lavinntekt... 51 3.1.2 Lavinntekt etter kjønn... 54 3.1.3 Lavinntekt og sosiale overføring... 55 3.1.4 Inntektsfordeling S80/20... 57 3.1.5 Lavinntekt blant sysselsatte... 59 3.2 Risiko for fattigdom eller sosial ekskludering... 62 3.3 Økonomiske problemer og materielle mangler... 64 3.4 Relativt få med lavinntekt og økonomiske problemer i Norden... 68 Kapittel 4 Arbeidsmarked og yrkesaktivitet... 71 4.1 Sysselsetting... 72 4.1.1 Sysselsettingsnivå i Norden og Europa... 72 4.1.2 Sysselsetting blant menn og kvinner... 75 4.1.3 Sysselsetting blant unge... 77 4.2 Arbeidsledighet... 78 4.2.1 Arbeidsledighet i Norden og Europa... 79 4.2.2 Arbeidsledighet blant menn og kvinner... 80 4.2.3 Arbeidsledighet blant unge... 82 4.3 Ekskludering, marginalisering og uførhet... 84 4.3.1 Marginalisering... 84 4.3.2 Ekskludering... 86 4.3.3 Uførhet... 87 4.3.4 Marginalisering, ekskludering og uførhet i Norden... 87 4.3.5 Hvilke faktorer påvirker marginalisering?... 92 4.3.6 Hvilke faktorer påvirker ekskludering?... 108 4.3.7 Hvilke faktorer påvirker uførhet?... 121 4.3.8 Marginalisering, ekskludering og uførhet i Europa... 133 6

Innhold 4.3.9 Sysselsetting, arbeidsledighet, marginalisering, ekskludering og uførhet... 137 4.4 Deltidsarbeid... 140 4.4.1 Deltidsarbeid som fenomen og utfordring for velferdsstaten... 140 4.4.2 Sysselsetting og deltidsarbeid i Norden og Europa... 142 4.4.3 Kvinner jobber deltid... 145 4.4.4 Varighet av deltidsarbeid... 149 4.4.5 De stabile deltidsarbeidende og de nye... 151 4.4.6 De nye deltidsarbeidende hva gjorde de året før?... 160 4.4.7 Årsaker til deltid... 161 4.4.8 Deltidsarbeid - oppsummering... 164 4.5 Yrkesaktivitet blant seniorene... 165 4.5.1 Seniorsysselsetting... 165 4.5.2 Seniors hovedaktivitet... 169 4.5.3 Trender i seniorenes yrkesaktivitet... 172 4.5.4 Seniorer i og utenfor arbeidslivet... 175 4.5.5 Seniorers yrkesaktivitet i Europa... 186 4.5.6 Seniorers yrkesaktivitet - oppsummering... 187 Kapittel 5 Helse... 189 5.1 Friske leveår... 189 5.2 Egenvurdert helse, kronisk syke og nedsatt funksjonsevne... 192 5.2.1 Mange med god helse i Norden... 192 5.2.2 Egenvurdert helse, kronisk syke og nedsatt funksjonsevne i Europa... 195 5.3 Større eller mindre kjønnsforskjeller?... 198 5.4 Aldersforskjeller friskere eldre?... 201 5.5 Kjønns- og aldersforskjeller... 205 5.6 Har landbakgrunn betydning for helse?... 209 5.7 Utdanningsforskjellene fortsatt der?... 212 5.8 Yrkesaktivitet og helse henger sammen... 218 7

Innhold 5.8.1 Yrkesaktivitet mindre kjønnsforskjeller... 220 5.8.2 Andel deltid varierer ikke like mye med helsetilstand som heltid... 221 5.8.3 Menn arbeider mer heltid uavhengig av helse... 223 5.9 Helse- utdanning og yrkesaktivitet... 226 5.9.1 Størst reduksjon i yrkesaktiviteten for dem med svekket helse og lav utdanning... 226 5.9.2 Hva med resten av Europa? Utdanning, Svekket helse og endring i yrkesaktivitet... 231 5.10 Oppsummering... 236 Referanser... 238 Vedleggstabell... 241 Publikationer udgivet af NOSOSKO efter 2000... 288 8

Forord Forord Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Nordisk Sosialstatistisk Komité (NOSOS- KO). Bakgrunnen er erkjennelsen av at velferdsstatene står foran viktige utfordringer i årene som kommer, noe som har blitt ytterligere aktualisert av den internasjonale finanskrisen som oppsto høsten 2008. Rapporten handler i hovedsak om de nordiske velferdsstatene, men vi skal også sammenligne med andre europeiske land. Dette bygger på en antagelse om at det finnes sentrale fellestrekk som gjør det mulig å snakke om en nordisk velferdsmodell. Rapportens formål er å løfte fram noen av de sentrale utfordringene velferdsstatene står overfor, for så å presentere komparative indikatorer som gjør det mulig å overvåke og analysere disse utfordringene nærmere. Rapporten er en oppdatering og til dels en utvidelse av tilsvarende rapport fra 2009 (Normann, Rønning og Nørgaard, 2009). Et viktig delmål med rapporten fra 2009 var å synliggjøre hvordan datakilden EU-SILC (Statistics on Income and Living Conditions, se egen tekstboks) kunne utnyttes, blant annet til utvikling av felles indikatorer. I rapporten fra 2009 ble det primært brukt data fra 2006. Denne rapporten følger utviklingen på en del av de viktigste områdene i perioden 2006-2010. I likhet med rapporten fra 2009 legger rapporten hovedvekten på å sammenligne data og resultater fra de nordiske landene, samtidig som vi kort sammenligner med resten av Europa for en del av de viktigste indikatorene. I likhet med rapporten fra 2009 vil vi legge hovedvekten på indikatorer for arbeidsmarked (kapittel 4) og helse (kapittel 5), men skal også ta opp utfordringer og kostnader (kapittel 1), demografi og utdanning (kapittel 2) og inntektsforskjeller og sosial ekskludering (kapittel 3). I rapporten fra 2009 var det også et eget kapittel om bolig, men det er utelatt i denne rapporten. Vi har i stor grad benyttet mikrodata fra levekårsundersøkelsen EU-SILC formidlet av Eurostat. EU-SILC er en utvalgsundersøkelse i regi av Eurostat, og en del av EUs strategi for å bekjempe fattigdom og sosial eksklusjon. Alle EU og EØS land deltar. EU-SILC er i utgangspunktet en husholdningsundersøkelse som kombinerer både tverrsnitts- og paneldesign. De nordiske landene har til felles at datainnsamlingen er en kombinasjon av register- og intervjudata. I tillegg vil vi i enkelte tilfeller benytte allerede publiserte resultater basert på data fra andre kilder. Arbeidet med denne rapporten er utført ved seksjon for levekårsstatistikk, Statistisk sentralbyrå (SSB) i Norge. De nasjonale delegasjonslederne i NOSOSKO har fungert som styringsgruppe. NOSOSKO har stått for trykking og publisering av rapporten. 9

Forord Data EU Statistics on Income and Living Conditions (EU-SILC) EU-SILC er en utvalgsundersøkelse regulert av EU (kommisjonen, rammeverksforordning EC n 1177/2003) og koordinert av Eurostat. EU-SILC er forankret i det europeiske statistiske system (ESS). Formålet med EU-SILC er å danne grunnlag for komparativ statistikk om inntektsfordeling og sosial ekskludering på europeisk nivå, spesielt som ledd av EUs samarbeid for å bekjempe sosial ekskludering. EU-SILC gir datagrunnlag for statistikk basert både på tverrsnitts- og paneldata. I denne publikasjonen benyttes mikrodata fra EU-SILC 2006-2010. Alle medlemsland i EU deltok, samt Norge og Island. På tross av dette dekker ikke mikrodataene alle land i EU. Det viktigste i vår sammenheng er at vi mangler EU-SILC data for Tyskland. Mikrodata er utlevert av Eurostat. EU-SILC gjennomføres etter en såkalt Open Method of Coordination. Det vil si at hvert land har mulighet til å tilpasse skjemautforming og datainnsamling etter nasjonale behov. I tillegg finnes det rom for tilpasninger av utvalgsdesign, men det er angitt en minimum utvalgsstørrelse for hvert land. I de aller fleste europeiske land gjennomføres undersøkelsen med et utvalg av husholdninger. De nordiske landene representerer her et unntak, siden alle har et utvalg av personer (selected respondent), som igjen danner basis for husholdninger. Antall personer trukket til utvalget og antall husholdninger vil da være det samme, mens dataene i tillegg omfatter husholdningsmedlemmer. Data om arbeid dekker i hovedsak alle 16 år og over i husholdningene, data om helse dekker bare utvalgsperson (selected respondent), mens data om bolig er på husholdningsnivå. Inntektsdata finnes både på person- og husholdningsnivå. Tabellen under gir en oversikt over antall respondenter i de nordiske landene i perioden 2006-2010: 10

Forord Det er også noe variasjon i hvilke datakilder som brukes for ulike variabler. De nordiske landene, samt Nederland og Slovenia, skiller seg her ut ved omfattende bruk av registerdata som kobles til intervjudata. Som alle utvalgsundersøkelser er også resultater basert på EU-SILC beheftet med usikkerhet. Retningslinjene setter imidlertid krav til utvalgsstørrelser slik at usikkerheten skal være minst mulig i alle land som gjennomfører undersøkelsen. Aggregerte tall basert på EU-SILC gir derfor nokså sikre anslag. Når vi i denne rapporten ofte bryter ned på mindre grupper, blir selvfølgelig usikkerheten større. Vi kan ikke si noe generelt om hvilke forskjeller som er sikre, og hvilke som ikke er det. Noen steder omtales dette i teksten, men det ville føre langt ut over dette prosjektets rammer å regne på dette i absolutt alle tilfeller. For ytterligere informasjon om EU-SILCsamarbeidet, se Eurostats webside: http://epp.eurostat.ec.europa.eu. 11

Sammendrag Sammendrag Formålet med denne rapporten er å påpeke og belyse utfordringer som de nordiske velferdsstatene står overfor. Etter å ha trukket fram noen av de sentrale, benytter vi ulike komparative indikatorer for å belyse disse. For en del av utfordringene finnes etablerte indikatorer basert på ulike datakilder. Der slike eksisterer for de utfordringene vi har valgt ut, har vi benyttet disse. I tillegg har vi videreført indikatorer som ble utviklet i forbindelse med tilsvarende rapport i 2009, basert på data fra EU- SILC (se forord for omtale av datakilde). Kapittel 1 tar kort opp hvilke utfordringer velferdsstater står overfor, og ser hvor store de sosiale utgiftene er, og hvordan de er sammensatt. Kapitlet sier også litt om velferdsstaters opprinnelse, som kan spores tilbake til slutten av 1800 tallet. De nordiske velferdsstatene ble etablert noe senere, i 1930- og 1940 årene i Danmark, Norge, Sverige, enda noe senere i Finland. Vårt utgangspunkt er at de nordiske landene kan grupperes sammen ut fra en del felles kjennetegn, spesielt knyttet til eksistensen av relativt romslige og universelle sosiale ytelser, og at det dermed også er naturlig å analysere utfordringer for de nordiske landene under ett. Dette gjelder imidlertid ikke uten forbehold. Vi peker på noen av de mest sentrale problemstillingene, og ser på den demografiske utviklingen med økende levealder og relative lave fødselstall som en av de mest grunnleggende. Dette fører til økte utgifter i form av alderspensjoner, og helserelaterte utgifter. Samtidig vil en mindre andel av befolkningen være i yrkesaktiv alder, noe som berører utfordringer knyttet til finansiering av velferdsordningen (skatteinntekter). Velferdsstatenes kostnader er en sentral del av utfordringene framover, og her har vi brukt tall fra ESSPROS for å se på nivå, sammensetning og utvikling 1. De nordiske landene bruker ikke spesielt høye andeler av BNP til sosiale utgifter i europeisk sammenheng, men Norden er del av en felles europeisk utvikling der de sosiale utgiftenes andel av BNP økte som følge av finanskrisen. Måler vi i en felles valutaenhet (KPS) per innbygger har Norge de nest høyeste utgiftene i Europa, etter Luxembourg, mens de øvrige nordiske land ligger om lag på samme nivå som Belgia, Tyskland, Irland, Frankrike, Italia, Østerrike og Storbritannia. Island har de laveste utgiftene i Norden. De dominerende sosiale utgiftene er alders- og etterlattepensjoner og sykdom og helsetjenester. I Norden utgjør disse to områdene fra 59 til 66 prosent av de sosiale utgiftene, mens de utgjør en enda høyere andel i de fleste andre europeiske land. En forsiktig tolkning er at alle Nordiske land med unntak av Finland, har greid å bremse veksten i pensjonsutgifter. Innen sykdom og helsetjenester er det litt ulik utvikling i 1 For nærmere omtale av ESSPROS, se kapittel 1 12

Sammendrag Norden. I Norge og Danmark ser utgiftene ut til å være økende, mens økningen har flatet ut i Finland, og snudd til nedgang på Island og spesielt i Sverige. Norden er den regionen som i særklasse bruker mest på uførhet. Andelsmessig utgjør uførhet fra 11,9 til 16,8 prosent av de sosiale utgiftene i Norden. Utviklingen av disse utgiftene i Norden er ulike fra land til land. I Danmark, Finland og på Island har de økt, de har holdt seg stabile i Norge og gått noe ned i Sverige. Finland, Island og Danmark er i det øvre sjiktet i Europa når det gjelder andelsmessige utgifter til arbeidsledighet, mens Sverige og Norge er blant de landene i Europa som andelsmessig bruker minst på arbeidsledighet. Her så de nordiske landene ut til å være inne i en positiv trend før finanskrisen, men den medførte økte utgifter til arbeidsledighet i alle land, spesielt på Island. Vi så også noen tendenser til at utgifter til bolig og sosial ekskludering økte etter finanskrisen, mens utgifter til familie og barn ikke endrer seg veldig mye. I kapittel 2 slår vi fast at det har blitt færre til å forsørge pensjonsmottakerne. På kort sikt er ikke dette en utfordring som endrer seg raskt, men vi vet at andelen eldre i befolkningen har økt betraktelig i alle industrialiserte land de siste 50 årene, og den vil sannsynligvis fortsette å øke i årene framover. Innvandring er den viktigste årsaken til befolkningsveksten i europeiske land. Norge (og Sverige) ligger på topp i Europa når det gjelder nettoinnvandring, sammen med enkelte andre små land. Innvandring vil imidlertid sjelden ha særlig innvirkning på aldersfordelingen i en befolkning, og derfor er det viktig med høye fødselstall også for å motvirke at andelen eldre i befolkningen blir uforholdsmessig høy i forhold til andelen yngre. Situasjonen i mange europeiske land er at det fødes for få barn. Samlet sett kan vi si at utfordringen med lave fødselsrater er mindre i Norden enn i andre deler av Europa med andre velferdsmodeller. Forventet levealder øker, både blant kvinner og menn. Men det har vært, og er fremdeles merkbare forskjeller mellom de nordiske landene. Menns levealder øker jevnt over mer enn kvinnenes, men likevel lever menn i gjennomsnitt kortere enn kvinner. Velferdsstater har som et av sine sentrale mål å sikre utdanning for alle. Som region skiller Norden seg ut som et område der mange har fullført høyere utdanning. Tallene viser også at andelen med høyere utdanning kommer til å øke i alle land i tiden framover. Når det gjelder selve utdanningsnivået i befolkningen, er ikke utfordringen større i Norden enn i andre regioner. Snarere tvert imot. Det er heller land sør og øst i Europa som har større utfordringer, der totalandelene med høyere utdanning også er lav i de yngste aldersgruppene. Den demografiske utfordringen ligger som et bakteppe for denne rapporten fordi det er en av de største og mest omgripende utfordringer for velferdsstaten, og fordi den berører mange felter, deriblant arbeidsliv og helse- og omsorgssektoren. I kapittel 3 ser vi nærmere på fattigdom og sosial ekskludering. Behovet for komparativ statistikk om inntektsfordeling og sosial ekskludering er beveggrunnen for EU- SILC. Lavinntekt som utrykk for fattigdomsrisiko er en sentral indikator basert på EU- SILC, men finanskrisen har ikke medført økte lavinntektsandeler i Europa generelt, selv om vi finner eksempler på det motsatte i enkelte land. Heller ikke i Norden sett 13

Sammendrag under ett har lavinntektsandelene økt som følge av finanskrisen, selv om andelen nok har økt litt i Danmark. Jevnt over fremstår Norden som en region med relativt lave andeler med lavinntekt i Europeisk sammenheng gjennom hele perioden 2006 til 2010. Stort sett er kvinner oftere utsatt for lavinntekt enn menn, men en følge av finanskrisen ser ut til å være at forskjellen mellom kvinners og menns andel med lavinntekt har blitt mindre. Andeler sysselsatte som er under lavinntektsgrensen er høyest sør og øst i Europa, mens mange land ellers har andeler mellom 4 og 8 prosent, og Norden skiller seg ikke spesielt ut samlet sett. Reduksjonen i lavinntektsandel som følge av sosiale overføringer er relativt høy i de nordiske landene når vi sammenligner med resten av Europa. Dermed er andelen med lavinntekt før sosiale overføringer relativt høy i de nordiske landene sammenlignet med mange andre europeiske land. Derfor er det viktig å se på lavinntekt både før og etter sosiale overføringer. Indikatoren for lavinntekt eller fare for sosial ekskludering viser relativt stor stabilitet i alle nordiske land, og med andeler fra 13,7 til 18,3 prosent i 2010 kommer de nordiske landene relativt godt ut i europeisk sammenheng. Også på denne indikatoren kan vi se spor av finanskrisen, i Danmark og på Island økte andelene noe etter 2008. På Island har det også vært en økning i andel husholdninger som rapporterer at det er svært vanskelig å få endene til å møtes, fra om lag 5 prosent i 2006-2008 til 7,8 prosent i 2009 og hele 12,8 prosent i 2010. Ellers i Norden rapporterer mellom 2 og 4 prosent av husholdningene at det er svært vanskelig å få endene til å møtes, og andelene holder seg nokså stabile fra år til år. På indikatoren som summerer opp mangel på materielle goder, kommer Norden som region godt ut med andeler til dels godt under 10 prosent. Summen av indikatorer for inntektsforskjeller og sosial ekskludering viser dermed at Norden som region kommer godt ut i europeisk sammenheng, men at finanskrisen også har vært merkbar i Norden, spesielt på Island, men også i Danmark. Kapittel 4 tar for seg ulike sider av arbeidsmarkedet. Med utfordringer knyttet til demografi og velferdsstatens utgifter, er vår tilnærming at det er i velferdsstatenes interesse å ha høyest mulig deltakelse i arbeidslivet. Spesielt uheldig er det dersom grupper systematisk befinner seg utenfor eller i randsonen av arbeidsmarkedet. I dette perspektivet ser vi på sysselsetting, marginalisering, ekskludering, uførhet, deltidsarbeid og seniorers yrkesaktivitet. Norden forsvarer sin posisjon som den europeiske regionen med høyest sysselsetting, også i 2010, men finanskrisen rammet også arbeidsmarkedet i Norden. Sysselsettingen falt i alle nordiske land etter 2008, og verst rammet ble Island. Men fallet i sysselsetting ser ut til å flate ut relativt raskt. I Europa ellers er det noe variasjon, noen land ble hardt og mer varig rammet, i noen land falt ikke sysselsettingen så mye, og Tyskland og Polen opplevde ikke fall i sysselsettingen i det hele tatt. Norden er også en region kjennetegnet av høy sysselsetting blant begge kjønn, selv om kvinner jevnt over har lavere sysselsetting enn menn. Kjønnsforskjellen ble imidlertid mindre som følge av finanskrisen. Menn er da også mest utsatt for arbeidsledighet, og i 2010 var arbeidsledigheten større blant nordiske menn enn blant nordiske kvinner. Vi trekker også fram farene knyttet til at krisen presser ungdom ut av arbeidsmarke- 14

Sammendrag det. Sysselsettingen blant unge i Norden faller mer enn sysselsettingen totalt, spesielt fra 2008 til 2009. Noe av det samme ser vi i resten av Europa. Arbeidsledigheten øker også blant unge. I rapporten fra 2009 introduserte vi tre nye indikatorer basert på mikrodata fra EU-SILC. Indikatorene marginalisering, ekskludering og uførhet er utformet med tanke på å beskrive andeler som befinner seg i randsonen eller er mer varig utstøtt fra arbeidsmarkedet. Disse indikatorene gir ikke noe entydig bilde av utviklingen i Norden i perioden 2006 til 2010. De styrker likevel inntrykket av at Island ble hardest rammet av finanskrisen, der flere befinner seg i randsonen og helt utenfor arbeidsmarkedet. Danmark så ut til å være inne i en positiv utvikling fram mot 2009, men det ser ut til at situasjonen forverret seg i 2010. Også i Finland gjelder delvis dette, men en nedgang i andelen uføre i 2010 gjør likevel at utfallet er noe mer positivt. Sverige ser ut til å være relativt lite berørt av finanskrisen, selv om det er antydninger til at flere er i randsonen og utenfor i 2010 enn i årene før. Reduksjon i andelen uføre nyanserer bildet for perioden sett under ett også for Sverige. Norge er det landet hvor vi ser færrest spor av finanskrise, sett under ett var det en positiv utvikling for alle tre indikatorer i perioden 2006-2010. Fremdeles er kvinner mer utsatt for marginalisering enn menn, selv om også dette bildet nyanseres i noen av landene i kriseårene 2009 og 2010. Også når det gjelder alder og risiko for marginalisering har det altså vært litt ulike utviklingstrekk i Norden, men fremdeles er det slik at det å være under 35 år stor sett fører til økt sannsynlighet for å ha en løs tilknytning til arbeidsmarkedet. Høyere utdanning minsker også risikoen for marginalisering, i 2010 som tidligere. Noe overraskende kan vi også konstatere at det ikke lenger er et generelt trekk at personer med svekket helse er mer utsatt for marginalisering i Norden, mens fødeland har til dels svært varierende effekt på marginalisering. Også for ekskludering er kjønnsforskjellene i Norden mindre i 2010 enn de var i 2006, selv om kvinner i hovedsak er oftere ekskluderte enn menn, bortsett fra i Danmark. Et fellestrekk i Norden er også at faren for ekskludering er minst for personer 45 år og over, med et visst unntak for Island. Det er ingen tvil om at personer med grunnskoleutdanning er mest utsatt for ekskludering, og at finanskrisen har medført økt ekskludering i denne gruppen i alle land, med unntak for Norge. Samtidig er det også relativt klar sammenheng mellom helse og ekskludering i alle nordiske land i den perioden vi ser på, bortsett fra i Norge. Personer født utenfor EU er oftere utsatt for ekskludering fra arbeidsmarkedet enn andre, uten unntak i alle nordiske land fram til 2010. Å være kvinne øker risikoen for å rapportere at man er ufør eller ute av stand til å arbeide, som også er en indikator som beskriver en posisjon utenfor arbeidslivet. Dette har ikke endret seg mye fra 2006 til 2010. Finland fortsetter å skille seg litt ut fordi andelen uføre menn holder seg så vidt høy og dermed utligner kjønnsforskjellene blant finnene. Med noen mindre forskjeller mellom land kan vi si at andelen uføre i de nordiske landene kommer over 5 prosent i aldersklassene fra rundt 50-år. Sammenhengen mellom alder og uførhet er imidlertid ikke alltid like tydelig. Det er nærliggende å anta at mye av aldersforskjellene kan forklares med utdanning og helse. 15

Sammendrag Helse er naturligvis spesielt viktig for å forklare uførhet i Norden i perioden 2006-2010, men når vi kombinerer med andre kjennetegn ser vi at svekket helse ikke innebærer lik risiko for alle. Når vi så kastet et blikk på Europa og sammenligner Norden med andre land på disse indikatorene, så ser vi at Norden var en nokså samlet region med minst marginalisering i Europa i 2006 (Finland hadde høyest andel). I 2010 er Norden mer spredt når en sammenligner med resten av Europa. Når det gjelder ekskludering har imidlertid de Nordiske landene stabilt lavere andeler ekskluderte enn resten av Europa. En noe ulik utvikling mellom de nordiske landene i løpet av finanskriseårene rokker ikke ved dette. Norden kan imidlertid ikke sies å utgjøre en enhet når det gjelder uførhet, og Norge og Finland er blant de europeiske landene med høyest andel uføre både i 2006 og 2010. Deltidsarbeid er først og fremst et kvinnefenomen, og utgjør et sysselsettingspotensiale. Andeler, kjennetegn og årsaker til deltidsarbeidet er derfor viktig. I land der et inkluderende arbeidsliv er et mål må det imidlertid være rom for ulike former for tilknytning til arbeidslivet, blant annet i form av deltidsarbeid. Men, når det er en relativt entydig tendens til at innslaget av deltid har økt i Europa mellom 2006 og 2010, samtidig som sysselsettingen faller, er det grunn til å overvåke utviklingen nøye. Både i Norden og Europa ser man tendensen til at deltidsandelene er høye når sysselsettingen er høy, spesielt blant kvinner. Samtidig er det også slik at når deltidsandelen er høy er også kjønnsforskjellen i deltidsandel høy fordi det først og fremst gjelder kvinner. Det er likevel ingen automatikk i denne sammenhengen. Finland har for eksempel lav deltidsandel men relativt høy sysselsetting blant kvinner. Norden har en høy deltidsandel i forhold til resten av Europa, og det er kvinner som primært jobber deltid. Det mest vanlige er å arbeide deltid over en lengre periode. Det kan se ut til at utfordringen med deltidsarbeid er mest felles for de fire landene Danmark, Island, Norge og Sverige, mens Finland har en lavere andel deltidsarbeid i utgangspunktet. Stabilt deltidsarbeid øker stort sett med alder, og forekommer oftere blant dem med lav utdanning og svekket helse. I tillegg har vi en mindre gruppe kvinner som av ulike grunner velger å redusere sin yrkesaktivitet fra heltidsarbeid til deltidsarbeid. Nordiske kvinner rapporterer noe ulike årsaker til deltidsarbeid. Det mest åpenbare potensialet til økt yrkesaktivitet finner vi nok blant dem som ønsker å jobbe mer. I 2010 varierer denne gruppen fra 15,0 prosent av de deltidsarbeidende kvinnene i Danmark til 31,4 prosent i Finland. Nordiske seniorer skiller seg ut i europeisk sammenheng med å være aktive på arbeidsmarkedet, både målt i form av sysselsetting og i form av yrkesaktivitet på heleller deltid. Men det betyr ikke at det ikke er forskjeller innad i Norden. Island skiller seg ut med svært høy sysselsetting og yrkesaktivitet blant seniorer, selv om islandske seniorer er de eneste i Norden som ble rammet av finanskrise slik at sysselsetting og yrkesaktivitet gikk ned mellom 2006 og 2010. Finske seniorer er de minst sysselsatte og yrkesaktive i Norden. Seniorenes posisjon på arbeidsmarkedet ble ikke særlig berørt av finanskrisen, så stort sett har forskjellen mellom seniorsysselsetting og total sysselsetting blitt redusert. Samlet sett har seniorenes yrkesaktivitet i de nordiske 16

Sammendrag landene holdt seg nokså stabil fra 2006 til 2010, det viktigste unntaket er Island hvor yrkesaktiviteten blant seniorer falt i 2009 og 2010. Seniorkvinner har stort sett lavere sannsynlighet for å være yrkesaktive enn seniormenn, men sett under ett kan det se ut til at kjønn har fått mindre betydning også for seniorers yrkesaktivitet i Sverige, Danmark og delvis på Island. I Norge er kjønnsforskjellen stabil, mens Finland er et unntak siden seniorkvinner i enkelte år har høyere sannsynlighet for yrkesaktivitet enn seniormenn. Det er heller ikke slik at utdanningens betydning for yrkesaktivitet avtar med alder, snarere tvert imot yrkesaktivitet øker med utdanning også blant seniorene. Når helsen svekkes blant seniorene, reduseres yrkesaktiviteten betraktelig. Noe av forklaringen finner vi nok i at helsen også svekkes med alder, men også når vi kontrollerer for dette finner vi en nokså klar og entydig helseeffekt. I kapittel 5 tar vi opp indikatorer på helse, samt mer om helsens betydning for yrkesaktivitet. Hovedinntrykket er at det er mange med god helse i Norden, og endringene fra 2006 til 2010 er relativt små. Finland peker seg ut med lavest andel som vurderer sin helse som god og med høyeste andeler som har kronisk sykdom og med sterk eller noe nedsatt funksjonsevne. Også sammenlignet med andre Europeiske land peker Finland seg ut i denne sammenhengen. De tre indikatorene; egenvurdert helse, kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne gir litt ulike bilder av om forskjellene mellom kvinner og menn har blitt større eller mindre fra 2006 til 2010, men alle tre indikatorene gir fortsatt et bilde av at flere kvinner enn menn ser ut til å ha helseproblemer. Helseproblemene er naturlig nok størst i de eldste aldersgruppene, men for egenvurdert helse ser vi en antydning til at de eldre har blitt friskere. Endringene i kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne gir ikke et like entydig bilde. Helsen ser også ut til å henge sammen med utdanning. Både i 2006 og i 2010 er det større andeler med god helse blant dem med høyere utdanning sammenlignet med dem med grunnskole eller videregående utdanning. Dette gjelder alle de nordiske land og endringene er relativt små fra 2006 til 2010. Det er også en lavere andel blant dem med høyere utdanning som rapporterte om kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne. Helsen har også betydning for yrkesaktiviteten. De med dårlig helse er mindre yrkesaktive. Her har imidlertid utviklingen vært noe ulik i de nordiske landene. Uavhengig av hvordan helsen blir vurdert så faller yrkesaktiviteten i Finland og på Island. I Danmark går yrkesaktiviteten opp for både menn og kvinner, med unntak av menn med god helse. Menn med dårlig helse i Norge og Sverige har redusert sin yrkesaktivitet fra 2006 til 2010. Andelene som arbeider deltid varierer ikke like mye med hvordan helsen vurderes som det arbeid på heltid gjør. Våre analyser viser også at det er et potensial for økt yrkesaktivitet for kvinner med god helse som arbeider deltid. Resultatene viser at det fortsatt er lavere yrkesaktivitet blant dem med svekket helse og lav utdanning enn dem med svekket helse og høy utdanning i alle nordiske land. Dette kan indikere at tiltak for å holde personer lenger i arbeid selv om helsen blir svekket, særlig bør rettes inn mot personer med lav utdanning. De med høyere utdanning og dårlig helse deltar allerede i større grad i yrkeslivet. Utviklingen i de underliggende tallene er noe ulik i de ulike landene, men et generelt trekk er at det 17

Sammendrag kan se ut som om reduksjonen i yrkesaktivitet for dem med lav utdanning og dårlig helse, sammenlignet med dem med høy utdanning og dårlig helse, er noe mindre i 2010 enn den var i 2006. Om dette er en varig utvikling eller om dette blant annet kan være en følge av finanskrisen kan vi ikke si noe om. For eksempel skyldes endringen på Island at det var særlig dem med høy utdanning og svekket helse som fikk redusert sin yrkesaktivitet, noe vi kan se som en følge av finanskrisen. Mens det neppe er forklaringen på at dem med lav utdanning og svekket helse i Danmark har økt sin yrkesaktivitet. 18