Medialiseringens tilstedeværelse

Medialiseringens tilstedeværelse D E T H U M A N I S T I S K E F A K U L T E T K Ø B E N H A V N S U N I V E R S I T E T I N S T I T U T F O R M E D I E R, E R K E N D E L S E O G F O R M I D L I N G Kandidatspeciale Skrevet av Anniken Gurijordet Medialiseringens tilstedeværelse En studie i medialiseringens tilstedeværelse i Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Vejleder: Nete Nørgaard Kristensen Afleveret : September 2011

Abstract Based on Scandinavian theories of medialization, this thesis presents an analysis of the medialization of two Norwegian political parties: The Socialist Left Party (SV) and the Centre Party (SP). An important part of the research is also a discussion of how the relationship between media and politics has changed, and in what way the media logic has become a significant part of politics. I make use of the term media logic as Jesper Strömbäcks defined it, which means a dominant factor in societal processes of the news values. In addition to this, I also make use of Gudmund Hernes (1978) terms; storytelling techniques, intensification, simplification, polarization, specification and personification. Both Strömbäck and Hernes terms are connected to how the media make use of their own medium and its format in relation to being competitive in the ongoing struggle to capture people s attention. The main purpose of this thesis is not to present a complete analysis of medialization in political parties, but to focus on media logic in SV and Sp. The empirical study is based on qualitative research through semi-structured interviews and participating observation in the Norwegian Parliament within SV and SP during a period of three weeks in May 2011. The theoretical framework of the thesis is based upon five main contributions: The media logic is concretized through media distortion techniques a concept developed by Hernes and brought a step further by Kent Asp (1986). Asp did this through his spiral of medialization, his definition of the medialization of politics, and politicians use of media logic. I have also chosen to emphasize three contributions that illustrate media logic in politics today. These contributions are Anders Todal Jenssen and Toril Aalberg s book Den medialiserte politikken (2007), Stig Hjarvard s book En verden af medier (2008) and Jesper Strömbäck s article Four Phases of Medialization (2008). The latter work shows the presence of medialization in four phases, and deals with the growing process of media's role in politics. Strömbäck s model of analysis forms the basis of the thesis main questions: In which of these phases are The Socialistic Left Party and The Centre Party today? The thesis concludes that both parties are in a space between phase three and four because of the strong presence of media logic in content, the politicians, and the influence of the media counselors. Because of this I claim that the line between media logic and political logic is fading. Title: The Presence of Medialization - A Study of the Presence of Medialization in The Socialistic Left Party and The Centre party. Written by Anniken Gurijordet. Institutt for medier, erkendelse og formidling. September 2011 1

Tusen hjertelig takk til: Veileder Nete Nørgaard Kristensen for alltid gode råd og et åpent kontor. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som ønsket meg velkommen. Informantene Bård Vegar Solhjell (SV), Gina Barstad (SV), Katrine Gramnæs (SV), Tone Foss Aspevoll (SV), Ketil Raknes (SV), Jenny Klinge (Sp), Torvild Sveen (Sp) og Lars Gjemble (Sp) som har tatt seg tid til å dele sine erfaringer slik at denne oppgaven ble mulig. Ingrid og Ida for korrektur, gjennomlesing, nyttige og konstruktive tilbakemeldinger underveis i arbeidet. Tine, Ida, Victoria og Fredrik for oppmuntrende ord, kaffepauser og en uvurderlig støtte. Marthe for ordene og varmen vi delte en spesiell helg denne sommeren. Pappa som har vært mer enn en far: Nemlig sekretær, revisor, psykolog og lærer. Og sist, men ikke minst; En enorm takk til min Henrik. Du er stø som et fjell! 2

Innholdsfortegnelse 1.0 INNLEDNING... 4 1.1 PROBLEMFELT... 4 1. 2 PROBLEMFORMULERINGEN... 5 1.3 BAKGRUNNEN... 5 1.4 FREMGANGSMÅTE OG STRUKTUR... 5 1.5 PRESENTASJON AV TEORI... 6 1.6 PRESENTASJON AV EMPIRI... 7 1.7 PRESISERING OG AVGRENSING... 9 2.0 METODE... 10 2.1 METODEVALG... 11 2.2 FREMGANGSMÅTE... 13 2.3 UTVALG... 13 2.4 DATAINNSAMLINGEN... 14 2.5 DATAANALYSEN... 19 2.6 DATAKVALITET... 20 3.0 DET TEORETISKE RAMMEVERKET... 23 3.1 MEDIALISERINGEN AV SAMFUNNET... 24 3.2 MEDIALISERINGEN AV POLITIKKEN - DEN HISTORISKE LINJEN... 25 3.3 BEGREPSAVKLARING: DEN POLITISKE MEDIALISERINGEN... 28 3.4 MEDIELOGIKKENS INNTOG... 30 3.5 MEDIELOGIKKEN INTEGRERES I POLITIKKENS VIRKE... 31 3.6 MEDIALISERINGENS KONSEKVENSER... 33 3.7 MEDIERÅDGIVNINGEN... 35 3.8 JESPER STRÖMBÄCK OG FASEMODELLEN... 37 4.0 ANALYSE AV MEDIALISERINGENS FIRE FASER HOS SV OG SP... 41 4.1 FASEMODELLEN... 42 4.2 MEDIELOGIKKENS TERRENG... 43 4.3 SKILLET MELLOM MODUS... 63 4.4 TILSTEDEVÆRELSEN I UTFORMINGEN AV POLITIKK... 65 4.5 DEN POLITISKE LOGIKKS TERRENG... 69 4.6 DEN POLITISKE POSISJONEN... 70 5.0 DISKUSJON... 71 5.1 I HVILKEN AV JESPER STRÖMBACKS FASE ER SP OG SV?... 72 5.2 DEN STERKE TILSTEDEVÆRELSEN... 77 5.3 MEDIALISERING- EN FORANDRING MELLOM POLITIKK OG MEDIER... 79 6.0 KONKLUSJON... 80 7.0 LITTERATURLISTE... 82 VEDLEGG: SE EGET BILAG 3

1.0 Innledning Våren 2008 arbeidet jeg som konsulent i Sosialistisk Venstreparti ved det norske parlamentet 1. Den nye ekteskapsloven med likekjønnet ekteskap i Norge var ved å få sitt gjennombrudd, og jeg fulgte prosessen fra sidelinjen, da dette lå utenfor min rolle som sekretær. Men den dagen loven gikk igjennom, ble jeg som medhjelper, engasjert av kommunikasjonsavdelingen i forberedelser til pressemøte foran Stortinget. En del av forarbeidet var å sikre at bryllupskaken var klar og finne frem to like kakemenn og to like kakedamer til toppen av kaken for å symbolisere den nye ekteskapsloven. Bildene av partilederen, representanter, den store bryllupskaka og kakefigurene blir den dag i dag stadig brukt i mediene for å markere partiets seier med ekteskapsloven. Denne opplevelsen gjorde at jeg ble oppmerksom på hvor mye som ligger bak, og er planlagt i forbindelse med et medieoppslag. Ikke bare fra medienes side, men også fra politikernes idé. I Norge, hvor spinn er et ukjent begrep og medierådgivning i liten grad har vært i søkelyset, ble jeg både bevisst arbeidet og bevisstheten fra de politiske aktører side før et medieoppslag. I dette spesiale viser jeg hvordan medialiseringen har fått fotfeste og former kommunikasjonen på den politiske arena. Dette spesialet handler om hvordan mediene påvirker politikkens form og innhold med utgangspunkt i den empiriske undersøkelsen i Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Norge. Medialiseringen av politikken handler om at de politiske aktørene tilegner seg og adopterer medienes logikk for å bli sett og hørt (Hjarvard 2008:65). Medienes logikk skal i denne oppgaven betraktes som en samlebetegnelse for institusjonelle og teknologiske virkemåter, som mediene er preget av, eksempelvis nyhetskriterier, markedshensyn, genreformater, normer samt behovet for oppmerksomhet m.m. (Strömbäck 2004: 130). 1.1 Problemfelt Formålet med denne oppgaven er å undersøke hvordan, og på hvilke måter medialiseringen utfolder seg i norsk kontekst. Med andre ord: I hvilken grad er medialiseringen til stede i de to norske partiene Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp) 2, og i hvilken grad er 1 Heretter kalt Stortinget, som er navnet på parlamentet i Norge. 2 Disse partienes offisielle navn er Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. I dagligtalen er det gjerne forkortet til SV og SP. Jeg følger denne sedvanen, og omtaler partiet i følgende som SV og SP av praktiske hensyn. 4

medielogikken til stede i disse to partier? I dette innledende kapittelet vil jeg først presentere problemformuleringen som ligger til grunn for arbeidet, redegjøre for hvilke faglige og personlige interesser den bygger på, samt foreta avgrensninger og presiseringer som er med på å snevre inn oppgavens fokusområde. 1. 2 Problemformuleringen I denne oppgaven undersøker jeg medialiseringens tilstedeværelse hos to mindre norske partier; Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, med særlig fokus på medielogikkens plass i politikken. Den konkrete problemstillingen som ligger til grunn for oppgaven lyder slik: I hvilken fase er medialiseringen, med særlig fokus på medielogikkens plass, hos de to partiene Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet? 1.3 Bakgrunnen Jeg synes problemstillinger i forhold til medienes rolle i politikken er veldig spennende, ettersom politikere og medier blir stadig mer avhengige av hverandre. Selv om de to feltene i akademia har vært ansett som to uavhengige, er det en økende interesse å se hvordan medier og politikk med tiden er blitt mer sammenflettet. Politikerne trenger i stigende grad mediene som kommunikasjonskanal, og mediene trenger politikerne i økende grad som kilder. Forholdet mellom medier og politikk har vært og er i stadig forandring. Jeg vil argumentere for at det i dag kreves at politikerne håndterer medielogikk dersom de ønsker gjennomslagskraft. Den faglige interessen ligger i å avdekke mer av området rundt den politiske kommunikasjon i Norge. Politisk kommunikasjon er i liten grad etablert i akademia i Norge, selv om det er en økende interesse og anerkjennelse for at de to feltene i større grad blir integrerte i hverandre. Ambisjonen med dette spesialet er å bidra til å peke på noen av tendensene i samspillet mellom medier og politikk. Jeg vil her argumentere for at medielogikken i så stor grad er blitt en del av den politiske hverdag, at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. 1.4 Fremgangsmåte og struktur Formålet med denne oppgaven er å se nærmere på medialsieringens utbredelse i norsk politikk, gjennom intervju og observasjon hos SV og SP. Jeg vil kort gjøre rede for hvordan jeg 5

ønsker å gå frem for å tjene dette formålet. Oppgavens teoretiske rammeverk og det empiriske materialet vil danner bakgrunnen for å kunne si noe om graden av medialisering i SV og SP. Oppgaven er delt inn i fem hoveddeler. Den første og inneværende delen presenterer utgangspunktet og en presentasjon av teori, metode og empiri. Den andre delen er en metoderedegjørelse der jeg gjør rede for anvendt metode og fremgangsmåte for datainnsamling. Den tredje delen tar for seg det teoretiske rammeverket. Her presenteres aktuell teori knyttet til medialiseringen med utdrag fra de skandinaviske land. I første del av den fjerde delen kobles empiri og teori sammen i et mer analytisk perspektiv. Her vil jeg gå i dybden på hva intervjuobjektene faktisk formidler i sammenheng med teori om medialisering av politikken. Det andre kapittelet i fjerde del innholder en diskusjon av funnene i analysen, og her er jeg konkluderende. I den femte og siste delen kommer en avsluttende konklusjon på oppgaven. Jeg vil i hver av disse delene gjøre rede for bakgrunnen av metodiske, teoretiske og empiriske valg. 1.5 Presentasjon av teori Medienes økte betydning i dagens samfunn har også i sterk grad påvirket den gjensidige tilpasningen mellom politikere og medier. Det betyr blant annet at de politiske aktørene må tenke og handle journalistisk for å få medienes oppmerksomhet. Medialiseringsteori danner rammen for spesialet, ettersom begrepet medialisering av politikken karakteriseres av hvordan politiske aktører og institusjoner påvirkes av og tilpasser seg endringene i mediene (Hjarvard 2008: 65), og det er nettopp dette jeg ønsker å rette søkelyset mot på hos SV og Sp. Det er mange forskjellige tolkninger av medialisering. Jeg har valgt ut noen skandinaviske bidrag til det teoretiske rammeverket som har vært av betydning for forståelsen av medialiseringen av politikken. De skandinaviske verkene er valgt fordi spesialet krevde en teoretisk ramme til empirien som foregår i norsk kontekst. Det er bedre å knytte teorien opp mot norsk, svensk og dansk teori som omtaler hjemlige forhold. Mitt teoretiske springbrett er et møte mellom klassisk- og samtidsmedialiseringsteori. Allerede i 1977 kom norske Gudmund Hernes med sin artikkel Det medievridde samfunn, som beskriver et sett medievridningsteknikker. Hernes er valgt fordi han er inspirasjon til medialiseringsbegrepet. Teorien i nyere 6

tid bygger i stor grad på hans idéer om at siden det er et overskudd på informasjon og et underskudd på oppmerksomhet, må de som vil på i mediene, tilegne seg teknikker for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Selv om Hernes selv ikke direkte anvender begrepet medialisering, er hans medievridde samfunn i tråd med forståelsen av medialiseringen av politikken som fremlegges i denne oppgaven. Videre anvendes svenske Kent Asp, medialiseringsbegrepets far, fordi han var den første som omtalte medialiseringen av politikken i hans Mäktiga massmedier (1986). Asps teori benyttes til en definisjonsavklaring av medialisering av politikken. Om den aktuelle medialiseringssituasjonen er det tre verk jeg har valgt å fokusere på: Den norske statsviteren Anders Todal Jenssen og den norske sosiologen Toril Aalbergs (red) bok Den medialiserte politikken fra 2007, fordi de legger en spesiell vekt på den norske konteksten av politikkens medialisering. Den danske professoren i medievitenskap Stig Hjarvard og hans verk En verden af medier fra 2008 er valgt ut på grunnlag av vekten på medielogikkens utspredelse som en del av medialiseringen. Til slutt er den svenske professoren i politisk kommunikasjon Jesper Strömbäck og hans Four Phases of Mediatization: An Analysis of the Mediatization of Politics fra 2008. Sistnevnte er valgt ut for hans syn på medialiseringen som prosess, og hans analysemodell for medialisering i praksis. Det er denne modellen som er rammen for oppgavens analyse. Disse fem verkene er grunnlaget for spesialets teoretiske rammeverk. 1.6 Presentasjon av empiri Jeg er langt fra alene om å skrive om medier og politikk, og deler den gjengse oppfatning om at mediene spiller en stor rolle i politikernes utøvelse av politikk. Det er ikke unikt for Norge, selv om medialiseringens innkomst og styrke varierer fra land til land og fra tid og sted. Det er denne variasjonen jeg undersøker i denne oppgaven. Selv om fenomenet medialisering er viet akademisk interesse i teorien, har det i mindre grad vært gjenstand for empiriske analyser. Jesper Strömbäck etterlyser empiriske analyser av medialiseringen av politikk (Strömbäck 2008:229). I tillegg er det en mangel på empirisk forskning med utgangspunkt i Gudmund Hernes teori. Her er det meste gjort av hans under- 7

visningsteori, men ikke hans medievridningsteorier 3. Mitt ønske er at dette spesialet kan bidra med empiriske studier som gir et bedre grunnlag for diskusjonen av forholdet mellom medier og politikk. På bakgrunn av dette har jeg gjort kvalitative undersøkelser i henholdsvis SV og Sp. Jeg var to uker hos SV og en uke hos Sp i mai 2011. Jeg intervjuet fem medierådgivere og tre representanter fra begge partiene 4, samtidig som jeg observerte ved møter i informasjonsavdelingene og ved partimøter med politikerne 5. Sosialistisk Venstreparti (SV) er det yngste av partiene som er representert på Stortinget, og ble grunnlagt i 1975. Partiet har sin opprinnelse i Sosialistisk Valgforbund, og partiet kan sees på som søsterpartiet til danske sosialistisk folkeparti (SF) og svenske Vänsterpartiet. SV er det mest venstreradikale av de stortingsrepresenterte partiene, og er blant annet basert på NATO- og EU-motstand, miljøvern, økt offentlig styring i økonomien og omfordeling av ressurser. Partiet kom for første gang i regjeringsposisjon etter 2005-valget, og deltar sammen med Ap og Sp i den rød - grønne regjeringen. SV ledes av Kristin Halvorsen, som også er kunnskapsminister 6. Senterpartiet (Sp) ble stiftet i 1920 under navnet Bondepartiet, og fikk dagens navn i 1959. Partiet har sine røtter i bondebevegelsen og har alltid stått sterkest i distrikt-norge. Senterpartiet har søsterpartiet Centerpartiet i Sverige. En av Senterpartiets viktigste saker er lokaldemokrati og motstand mot norsk medlemskap i EU. Partiet gjorde sitt beste valg i 1993 da det markerte seg som det ledende nei-partiet i Norge før EU-avstemningen året etter. Senterpartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, men har siden 1990-tallet beveget seg over til å være et sentrum-venstre-parti. Partiet har siden 2005 deltatt i den rød- grønne regjeringen sammen med Ap og SV. Dagens Sp-leder er Liv Signe Navarsete, som også er kommunal- og regionalminister (siden 2009) 7. 3 Etter egen søken over tid etter empiriske undersøkelser i Norge om medievridningsteknikker. 4 Se vedlegg nr 1 5 Se vedlegg nr 2 6 Kilde: www.sv.no 7 Kilde: www.sp.no 8

1.7 Presisering og avgrensing Medialiseringsbegrepet må ikke forveksles med begrepet mediert (mediated) som henviser til situasjoner der kommunikasjonen går gjennom et medium, hvor budskapet og relasjonen mellom avsender og mottaker blir påvirket av mediets mellomkomst (Hjarvard 2008:30). Kommunikasjonsapparatet til politikerne har mange betegnelser: PR-, informasjons- og kommunikasjonsarbeidere, pressetalsmenn, kommunikasjonsrådgivere, strateger, imagekonsulenter, spinndoktorer, informasjonssjefer osv (Nørgaard Kristensen 2004: 14-15). I denne oppgaven vil jeg benytte termen medierådgiver. Dette er for å tydeliggjøre rollen deres i det politiske apparatet, nemlig rådførende i forhold til mediene. I spesialet blir begrepene medier og media blir brukt om hverandre. Med disse ordene menes massemedier, altså kommunikasjonskanaler som midler for massekommunikasjon. Mediene blir her sett på som massemediene: Fjernsyn, radio og presse. De nye mediene er i økende grad blitt en viktig kanal for politikere, men fortsatt er det slik at det er disse massemediene som er hovedmediene for politikere, og derfor er utvalget avgrenset til dem. Oppgavens interessefelt er blitt avgrenset til norsk politikk og to partier. Antall partier begrunnes med tid og ressurser til et prosjekt som dette. Valget av SV og Sp ble gjort etter nøye overveielser, som senere blir utdypet i metodekapitelet. Det er også viktig å påpeke at oppgavens hensikt er ikke å lage en komparativ analyse av Sp og SV der likheter og forskjeller er i fokus, men se politikerne og kommunikasjonsapparatet i begge partier i forhold til medielogikken. Et av elementene ved medialiseringen er, ifølge Stig Hjarvard, at mediene blir en selvstendig institusjon (Hjarvard 2008:65). Selv om spesialet omhandler medialiseringen, vil hovedvekten ligge på medielogikkens plass fremfor institusjonsbegrepet. Innenfor spesialets rammer er en uttømmende undersøkelse av medialiseringens rolle og avklaring i forhold til medieinstitusjonen og den politiske institusjon en uoverkommelig oppgave. Spesialet handler snarere om å peke på noen tendenser, som både synes relevante og interessante, og argumentere for hvorfor disse tendensene er sentrale i forståelsen av medialiseringen av politikken. Det heter at i begrensningen viser mesteren seg. Denne oppgaven gir ikke et fullstendig bilde av forholdet mellom politikken og mediene, og den konkluderer heller ikke entydig om mak- 9

ten ligger hos mediene eller politikken. Spesialet er snarere et forsøk på å avdekke noen faktorer og utviklingstendenser som ser ut til å ha spesiell betydning i forhold til medialiseringen av politikken og medielogikkens plass hos politikken. Målet er å avdekke medialiseringens tilstedeværelse gjennom SV og Sp, og på den måten bidra med et nyansert blikk på politisk medialisering. Ofte har tekster om medienes utvikling og effekt en moralsk undertone. Et eksempel er at medialiseringen er problematisk på grunn av medienes innflytelse på det politiske liv (for eksempel Mazzoleni og Schultz:1999 ). Hvorvidt medienes utvikling er bra eller dårlig, vil det ikke bli tatt stilling til i dette spesialet. Jeg ser ikke på medialisering som et normativt begrep, men som en prosess, fordi medialiseringens innflytelse er så forskjelligartet fra tid og sted. I så fall må det, som Hjarvard påpeker, belyses i bestemte kontekster ved å se på spesifikke mediers påvirkning av bestemte institusjoner, i tillegg til at det forutsetter en eksplisittering av det normative utgangspunkt for å tale om positive eller negative konsekvenser (2008:29-30). Denne oppgaven rommer altså ikke hvorvidt politikken har tapt i forhold til medienes makt, eller hvordan det bør være, men partienes og politikernes tilpasning av sine retoriske uttrykk til den nye medielogikken. 2.0 Metode Empiri er konkret berøring med virkeligheten, i motsetning til abstrakte forstillinger om den 8. I dette kapitlet vil jeg gjøre rede for metodiske valg samt utfordringer som oppstod underveis i arbeidet. Innledningsvis vil jeg presentere metodevalg og begrunnelse, deretter fremgangsmåten for datainnsamlingen, etterfulgt av adgang til intervjuobjektene og presentasjon av feltarbeidet og intervju. Videre følger refleksjoner rundt feltarbeidets forskjellige aspekter, som datakvaliteten, med blikk på reliabilitet, validitet og generaliserbarhet. Herunder ser jeg på mulige 8 (Gentikow 2005:33) 10

svakheter ved forskningsopplegget, som kan være en konsekvens av de ulike valgene jeg har tatt underveis i prosessen. 2.1 Metodevalg I empirisk 9 forskning tester man ut om ideer (teorier) omkring et fenomen er holdbare. Mitt ønske med undersøkelsen var å finne ut av medialiseringens tilstedeværelse i de to norske partiene SV og Sp, der empiriske funn kan være med på å nyansere teorien om medialisering og spesielt medielogikkens plass i politikken. Under metodevalget er det viktig at man velger den metoden som kan gi mest informasjon i forhold til problemstillingen fordi informasjonen man trenger, kan hentes hos ulike typer informasjonskilder eller datakilder. Det er ikke slik at en kvalitativ eller kvantitativ metode er riktig, men man får frem ulike perspektiver i forhold til den metoden man velger (Gentikow 2005:33). Jeg søker den type vitenskap som Aristoteles kalte Fronesis som kan oversettes til klokskap og praktisk visdom. Det er basert på erfaringer fra den sosiale verden, som er pragmatisk, variabel og avhengig av kontekst. Fronesis opererer ikke med tilstreben etter objektivitet, men subjektive erfaringer (Gentikow 2005:25). Denne retningen er typisk kvalitative og åpne spørsmål, f.eks. hvordan- spørsmål, som i den kvalitative empiriske tradisjonen. 2.1.1 En kvalitativ tilnærming Jeg har valgt å gjennomføre en kvalitativ undersøkelse, da jeg mener dette gir meg den innsikten jeg trenger for å kunne belyse mitt forskningsspørsmål. Det er det flere grunner til: Problemstillingen min handler om å undersøke medialiseringens tilstedeværelse hos to norske partier med særlig fokus på medielogikkens plass i politikken. Undersøkelsen min innebærer et avgrenset område, både tematisk og av hensyn til informanter. Jeg ønsket heller å få informanter der jeg kunne komme i dybden fremfor bredden på emnet. Ved å gå i dybden på fenomenet medialisering i de to partiene, fikk jeg mulighet til å få en helt annen detaljkunnskap om fenomenet, som jeg senere kunne sette i et helhetsperspektiv og i sammenheng med medialisering i norsk politikk. Jeg ønsket også heller et lite utvalg, da det 1) er vanskelig med store utvalg av politikere/rådgivere til å stille opp på grunn av tid og ressurser, men også som nevnt, 2) fordi det med et lite utvalg gjorde det enklere å gå i dybden av te- 9 Det greske ordet empeiria betyr ordrett; erfaring og går spesifikt på erfaring gjennom sansene (Gentikow 2005:33). 11

maet (Gentikow 2005:36). Kvalitative studier kjennetegnes av å være sterkt avgrenset med små utvalg og dybde hvor man undersøker hvilken mening hendelser og erfaringer har for de som opplever dem, og hvordan de kan fortolkes eller forstås også av andre. Heller enn å undersøke et stort antall forekomster ved bruk av statistikk, som ved kvantitativ metode, vil kvalitativ metode typisk bli brukt på noen få forekomster (Hellevik 2004:110). Et annet kjennetegn ved kvalitativ forskning er at en er opptatt av aktørenes egen virkelighetsforståelse, deres motiver og deres tenkemåter. En tar også hensyn til aktørenes subjektive oppfatninger i motsetning til objektivt observerbar atferd (Gentikow 2005:37). Den kvalitative tradisjonen oppfatter virkelighetens empiriske data som fortolkninger av virkeligheter og ikke eksakte og objektive representasjoner av den. I dette studiet søker jeg også fortolkninger fra medierådgivere og representanter, ikke avsluttende sannheter. Den tredje grunnen til metodevalget er at fordelen ved den kvalitative metode er evnen til å avdekke ambivalenser (Gentikow 2005:37). Siden metoden går i dybden med en fleksibel prosess og fortolkninger, kan den avdekke motstridende tendenser og dobbelholdninger. Der kvantitative undersøkelser har ja, nei og vet ikke spørsmål, har informantene mulighet til å utfylle et flertydig materiale med egne ord. I dette studiet søker jeg nettopp detaljkunnskap om hvordan partienes tilpasning til medialiseringens medielogikk. På grunn av kulturell uvitenhet angående medialiseringens tilstedeværelse i de to norske partiene, egnet den kvalitative metodes fleksible prosess seg, der en hele tiden kan gå tilbake og endre detaljer i undersøkelsen (Gentikow 2005:37). Gentikow skriver at kulturell uvitenhet er at forskeren står overfor et mer eller mindre ukjent fenomen (2005:38). Slik blir den også selvrefleksiv ved at man kritisk evaluerer prosessen fortløpende, og ved flere anledninger gikk jeg tilbake og rettet på forskningsdesignet. Oppgaven er av induktiv art der jeg tar utgangspunkt i et mindre og individuelt tilfelle og viser hvordan dette kan berike teori knyttet til generelle problemstillinger innenfor medienes innfiltrering av politikken. Den kvalitative metode er typisk induktiv, det vil si at den har utgangspunkt i de undersøkte konkrete data og når så frem til dypere og konkret viten. Motsatt har kvantitativ metode en deduktiv tilnærming som starter med vid innsikt på de konkrete dataene man får (2005:40). 12

2.2 Fremgangsmåte Jeg ønsket fra starten å gjøre feltarbeid blant politiske partier, da jeg selv har praksiserfaring derfra. I tillegg har politisk kommunikasjon fra partienes side vært min faglige interesse siden starten av mine studier. Våren 2008 arbeidet jeg, som tidligere nevnt ved Stortinget i SV. Den rollen jeg hadde den gang var ikke politisk relatert, men som sekretær for fire representanter. Jeg tok kontakt med personer jeg kjente i partiet gjennom e- post i januar 2011 og presenterte ideene mine angående oppgaven. SV ga meg en positiv tilbakemelding, og jeg var velkommen mai 2011. I tillegg kontaktet jeg flere andre norske partier; Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet (Sp) på e-post med presentasjon av meg selv og oppgaven. Jeg ønsket å ha et parti i tillegg til SV (som allerede var på plass), da jeg kunne få et brede bilde av medialiseringens tilstedeværelse i norsk politikk. Jeg fikk ja fra samtlige partier, men valgte SP. 2.3 Utvalg I denne oppgaven er norsk politikk valgt som kontekst av flere årsaker, blant annet fordi det i Norge er kontakter som kunne lette adgangen til feltet, og representanter og medierådgivere. En annen grunn er at det både geografisk, kulturelt og politisk er lettere å forstå sitt hjemland, og på denne måten beskrive situasjonen i landet. Valget av partine SV og Sp var mitt ønske om to partier med likt utgangspunkt, fordi det slik er lettere å se medialiseringens natur og struktur ved å stille spørsmålet; likt utgangspunkt, forskjellig resultat? De er begge to mindre regjeringspartier i posisjon. Jeg vil også hevde at SV og Sp ikke er sett på som de mest synlige og populistiske politiske partiene. Populisme har alltid vært tilstede i alle partier, men tidligere var det et resultat av politiske strømninger og bevegelser, mens det i dag er en politisk tendens som deler av mediesystemet stimulerer (Hjarvard 2008:113). Også i SV og Sp tilrettelegges politikkens innhold i stigende grad ut fra hensyn til hva mottakeren antas å etterspørre og mindre på bakgrunn av samfunnsmessig allmennhet, men tradisjonelt har det vært i mindre grad enn for eksempel fløypartier som Fremskrittspartiet. Derfor forsterkes, etter min mening, interessen for å belyse nettopp medialiseringens tilstedeværelse hos disse to partiene. Det er også viktig å påpeke at oppgavens fokus og hensikt er ikke å lage en komparativ analyse av Sp og SV der likheter og forskjeller er i fokus, men se politikerne og kommunikasjons- 13

apparatet i begge partier som grunnlag for problemstillingen, og videre ha et bredere grunnlag for å teoretisk generalisere medialiseringen i de to partiene. Grønmo påpeker at i prinsippet kan casestudiens analyseenhet på mesonivå betraktes som et univers i forhold til alle disse underenhetene på mikronivå, og derfor kan casestudien til dels baseres på strategiske utvalg av underenheter og teoretisk generalisering til det universet som den mer komplekse enheten utgjør (Grønmo 2007:91). 2.3.1 Rekruttering og utvalg av informanter Jeg sendte direkte e-poster til kommunikasjonssjefen i SV, Katrine Gramnæs, og medierådgiver i Sp, Lars Gjemble. Her spurte jeg om adgang, og om det var mulighet for å ha disse som kontaktpersoner og følge deres avdelinger; infoavdelingene, og gjøre et intervju med dem og gjerne flere infoarbeidere/ politiske representanter. Begge to ga et positivt svar og ga meget god hjelp til å komme i kontakt med informanter. Før jeg ankom parlamentet i mai, ble det sendt ut informasjonsskriv om oppgaven, om meg og mitt besøk, og forespørsel om intervju mens jeg var der. I samtale med henholdsvis Katrine Gramnæs (SV) og Lars Gjemble (Sp) den første dagen jeg var på besøk, tipset og satte de meg i kontakt med intervjuobjekter. På denne måten fikk vi avtalt tidspunkt og møtesteder. Intervjuobjektene var positive, og jeg intervjuet fem medierådgivere og tre politiske representanter 10. Vekten på medierådgivere var for finne ut av i hvilken grad medielogikken var til stede, og det er disse som arbeider daglig med mediene i den politiske institusjon. Jeg valgte også å føye til intervjuer med tre politikere for å få med i hvilken grad medielogikken er innarbeidet hos selve politikerne. Det skal dessuten påpekes at flere av medierådgiverne også hadde politisk bakgrunn, noe som kommer fram i analysedelen og i oversikt over informanter 11 2.4 Datainnsamlingen Dette studiet undersøker fenomener som er innleiret i en sosiokulturell kontekst og i en konkret hverdagspraksis; nemlig medialiseringen og medielogikkens plass i de to politiske partiene. Derfor er det innlysende at slike aspekter ved erfaring bør undersøkes i så naturtro omgivelser og under så realistiske betingelser som mulig (Gentikow 2005:42). Jeg gjennomførte en metodetriangulering med intervju og deltagende observasjon i to uker hos SV 10 Se vedlegg 1 11 Se vedlegg nr 1 14

og en uke hos Sp. Gentikow anbefaler at hvis man vil trekke inn deltakende observasjon, er altså ansikt - til- ansikt intervjuet den opplagte type språklig materiale man kan samle i tillegg (2005:84), og etter min mening var dette en god måte å undersøke problemstillingen min på. Ved intervjuene fikk jeg reflekteringer og fortolkninger av medielogikken, men dette er også subjektive egenmeninger omkring fenomenet. Ved observasjonen derimot, fikk jeg se i den grad det er mulig hverdagens praksis rundt medielogikker og medialisering i disse to partiene. Tidsbruken med to uker hos SV og en uke hos Sp gir en begrensning i mengden av innsikt i vaner og hverdagsliv, fordi det ikke observeres over tid. På grunn av spesialets omfang, og partienes hektisk periode med valgkamp, lot det seg ikke gjøre med et lengre feltopphold. Derfor må resultatene ta forbehold om denne korte perioden. Deltagende observasjon ble i tillegg annerledes enn hva jeg hadde forventet fordi det ikke var en samlet kommunikasjonsavdeling med et åpent kontorlandskap, slik jeg hadde forventet. Det var muligens fordi jeg hadde forbredt meg på observasjonsstudier innenfor medievitenskap, eksempelvis redaksjonsarbeid (Ida Schultz 2006) og familiers medievaner (Barbara Gentikow 2005), slik at jeg hadde forespeilet meg at jeg skulle observere samspill og felleskommunikasjon. Gentikow skriver at metoden deltagende observasjon krever gode forkunnskaper, og her blir jeg nødt til å være selvrefleksiv. Jeg som forsker, burde forberedt besøket ved å undersøke hvordan de er organisert. Resultatet ble at jeg satt på eget kontor som jeg fikk utdelt av SV, eller på kontoret til medierådgiveren da jeg var hos Sp. Men jeg deltok på møter, både blant politikerne og informasjonsmøtene, som ga mulighet til å legge grunnlag for intervjuene og kontekstuere resultatene. I gjennomgangen under vil det legges vekt på intervju fordi det var her jeg i hovedsak gjorde datainnsamling. 2.4.1 Deltagende observasjon Deltakende observasjon er direkte iakttakelse av aktører, som innebærer at forskeren selv samler inn data ved å se og høre på aktører mens de handler eller samhandler, utrykker meninger eller er involvert i hendelser (Grønmo 2007:141). Intensjonen med denne metoden er at det kan være særlig informativt ved å se på medialiseringens dimensjoner i praksis, fordi en slik kan få informasjon som ligger hinsides informantenes fortolkninger (Gentikow 2005:105). I observasjonen var jeg til tider deltagende, fordi jeg snakket med informantene under observasjonen, i gangene, lunsjer og før/etter møter. Men jeg var først og fremst en observatør, som holdt seg i bakgrunnen, slik at de handlet og gjorde sitt daglige virke slik de 15

ellers ville ha gjort når jeg ikke er der (forhåpentligvis). Typiske problemer med denne metoden kan være at forskeren blir helt eller delvis avvist, at perspektivet for observasjonen blir for ensidig, eller at aktørene blir påvirket av forskerens observasjon (Grønmo 2007:150). Adgangen ble jo, som nevnt, annerledes fordi aktørene satt på hvert sitt kontor, men utenom det fikk jeg være med på alle møter, også de konfidensielle. I SV hadde jeg høyere lojalitet og tillitt (som tidligere arbeidstaker) enn i Sp. I sistnevnte var det et politisk møte jeg ikke fikk delta på, ellers alle. Jeg forsøkte å dempe nærværet mitt på møter ved å sitte i bakgrunnen og være observatør, slik at jeg ikke påvirket aktørene. Det var en større nærhet i SV med tettere relasjoner. Dette var positivt ved at de var åpne og hverdagslige i forhold til meg, men samtidig var det også en relasjon som at jeg var en av dem innimellom, og det var negativt i så måte å bestrebe et analytisk forhold til miljøet. I Sp var avstanden større, og jeg som forsker mer fremtredende. Det var positivt i så måte at det var lettere å holde fokuset på undersøkelsens røde tråd, og at jeg i større grad kunne konfrontere og se på Sp med et klarere blikk. 2.4.2 Det semi- strukturerte intervju Gentikow skriver at dette intervjuet er en konvensjon med hensikt fordi den har et formål og et fokus (2005:88). Det semi - strukturerte intervjuet kjennetegnes ved at det gjennomføres av forskeren selv og er fleksibelt med en del temaer som er fastsatt før intervjuet, men ingen fast rekkefølge eller tone. Intervjuet utvikler seg etter hva slags informasjon forskeren får (Grønmo 2007:159). Nye spørsmål dannes ut fra temaene og rammen, men også forskerens tolkning av svarene som informanten gir. Denne intervjuformen har flere fordeler; den produserer et fyldig materiale, forskeren er selv tilstede og får med seg detaljer og direkte interaksjon med informanten som for eksempel får med kroppsspråk, reaksjoner og refleksjoner. Det er dessuten den avgjort beste form for å gå dybden eller bruke boreteknikk (Gentikow 2005: 84), fordi man kan stoppe opp og spørre om noe spesifikt i hva informanten forteller. Å bruke intervju som metode valgte jeg, slik at jeg gjennom samtalen med informantene lettere kunne forstå deres meningsinnhold og erfaringer av situasjonen. Jeg opplevde flere ganger at informantene kom med ny informasjon, som jeg ikke tidligere hadde tenkt på. I en intervjusituasjon er det viktig 16

å etablere et godt forhold til informantene ettersom jeg søker etter sammenhenger i deres erfaringer med mediene og deres logikk. Alle informantene var positive til at jeg viste interesse for deres erfaringer og at deres situasjon ville bli belyst gjennom min oppgave, og jeg kommunikasjonen mellom meg som forsker og informantene fungerte godt. Men en av ulempene var at informantene ikke alltid forstod hva jeg mente med spørsmålet, og svarte noe annet. Da forsøkte jeg å spørre igjen på en annen måte. Den andre ulempen jeg støtte på var at intervjuet var semi - strukturert, slik at jeg ikke hadde en bestemt rekkefølge på spørsmålene, men mer temaer jeg ville ta opp. Det betydde at jeg brukte energi og tankevirksomhet på å spørre dypere i forhold til det de fortalte. Noen ganger ble jeg revet med av samtalen, og det var vanskelig å få kommet inn på rett spor igjen, og jeg savnet en mer strukturert intervjuguide. Samtidig ga det meg, som tidligere nevnt, noen informasjoner som muligens ellers ikke ville kommet frem. De to andre typiske problemer man kan støte på under semi - strukturert intervju, er at forskeren kan påvirke svarene og informantenes selvrepresentasjon. Dette vil bli tatt opp under datakvalitet. I intervjuguiden 12 hadde jeg kun en grov skisse over de viktigste emner jeg ønsket å diskutere i løpet av samtalen med informantene. Gentikow skriver at ved et slikt intervju er ikke rekkefølgen eller ordlyden bestemt på forhånd (Gentikow 2005:88). Selv om jeg hadde de samme typer av emner til alle informantene, ble hvert intervju forskjellig. Jeg hadde kun et ark med temapunkter som jeg ønsket å diskutere. Etter hvert som jeg gjorde overveielser etter intervju, så jeg at jeg kunne vært mer akademisk i mine spørsmål og påstander, fordi informasjonsnivået til informantene var høyt i forhold til mitt emne 13. 2.4.3 Gjennomføringen Hos SV fikk jeg eget kontor som jeg disponerte i de to ukene jeg var der. Her arbeidet jeg med undersøkelsen og forberedte meg på møter som skulle være med infogruppen eller politikerne 14. Hos Sp fikk jeg sitte på Infosjef Lars Gjembles kontor, og ellers benyttet jeg meg av kantinen på Stortinget. Registreringen av data forgikk med båndopptager og notater. Jeg brukte båndopptageren fordi det er krevende å skulle lytte, tolke, tenke ut nye 12 Se vedlegg nr 3 og 4 13 Flere forstod betydningen av medialisering, og av medierådgiverne hadde noen den samme akademiske bakgrunn fra medievitenskap. Se vedlegg 1 14 Se vedlegg nr 2 for fullstendig møteoversikt. 17

spørsmål, styre intervjuets retning og skrive samtidig. Det ble også brukt enkelte notater i intervju. Jeg brukte kun båndopptager på infomøtene med godkjennelse fra infosjefene, mens i de andre politiske møtene brukte jeg kun notater av hensyn til sekretariatsgruppas ønske om å verne konfidensielle og sensitive politiske temaer. Ellers tok jeg feltnotater fra ganger, tilfeldige samtaler osv. Observasjonen viste seg å gjelde ved møter partiene og infoavdelingen hadde den tiden jeg var der 15. Hver representant og hver infoarbeider jobber fysisk adskilt på hvert sitt kontor, og derfor ble det til at jeg fulgte møtene, men ikke hver enkelt inn på kontoret mens de arbeidet. Det hadde blitt en for stor forstyrrelse for aktørene. Jeg forhørte meg med alle informantene om det var i orden for dem at jeg tok lydopptak. I tillegg har jeg gjennomført sitatsjekk i ettertid med hver informant som er brukt i analysen. Alle intervjuene ble gjennomført uten store problemer og utfordringer. Det var mot slutten av hvert partiopphold at jeg hadde de fleste intervjuene, og slik var jeg også varm i trøya og hadde snakket med informantene på forhånd. I intervjusituasjonen tok samtalen innimellom en annen retning enn det jeg opprinnelig spurte om og var ute etter å få svar på. Jeg merket i noen av intervjuene at informantene ble ivrige etter å snakke om temaer som var litt på siden av spørsmålsformuleringene. Jeg prøvde da å vende informanten tilbake til de erfaringene jeg ønsket å høre mer om. Det at jeg var student og yngre enn dem jeg intervjuet, vil jeg anta at var med på å gjøre stemningen uformell. Samtidig bidro forskningsopplegget til å gjøre situasjonen seriøs. De dataene man sitter igjen med, vil være kontekstspesifikke og personavhengige. Jeg ønsket å intervjue alle hver for seg, ettersom det da var en mulighet for at det kunne dukke opp informasjon som ikke ville kommet frem om jeg hadde intervjuet dem sammen. Alle intervju fant sted på aktørenes kontor på stortinget, uten om kommunikasjonssjef Torvild Svenn (Sp) som har sitt kontor på partikontoret. Hvert intervju tok gjennomsnittlig 45 min. 15 Se vedlegg nr 2. 18

2.5 Dataanalysen Hovedvekten av analysematerialet stammer fra intervjuene, da jeg ikke fikk så mye ut av observasjonen slik jeg hadde forhåpninger om. Men jeg har også brukt observasjon som meningsfortolkning av data fra intervjuene. Rammen og grunnmuren for analysen er hentet fra teorikapittelet der Jesper Strömbäck og hans empiriske fasemodell ble presentert. Jeg har operasjonalisert denne fasemodellen, og ser på datamaterialet i lys av den andre, tredje og fjerde fasen av medialisering. Slik sett er det brukt meningskategorisering der sitatene fra informantene plasseres i kategorier hentet fra teorien (Kvale 1994:190). Videre benyttes elementer fra meningsfortolkning i analysen, hvor fokuset er på hovedbetydningen av det informantene har sagt som er interessant for problemstillingen min (Kvale 1994: 191). Alle åtte intervjuene er transkribert, og vedlagt 16. Transkriberingen er direkte fra muntlig til skriftlig, men med utelatelser av generelle lydord som øh, mm, hm og gjentagelser, som jeg ikke ser på som betydningsfulle for innholdet. Både politikerne og medierådgiverne formulerte seg, etter min mening, kort og presist og man merket erfaring med tidligere intervjusituasjoner. Dette var en stor fordel for meg og transkriberingsarbeidet, da det ikke var et veldig stort arbeid å omformulere fra muntlig til skriftlig språk. Ved dialekter har jeg oversatt til bokmål skriftstspråk i tråd med resten av oppgaven. Jeg har satt inn ( ) der hvor det er tale om hele setninger, som utelates samt annen snakk/støy utover svarene. I tillegg har alle sitat samme type henvisning til person, parti, stilling (P= politiker/m= medierådgiver) og nummerering fra vedlagt transkribering (xx:xx:x:xx) 17 i analysen etter sitatslutt. Det kan settes spørsmålstegn ved hvorvidt et casestudium som dette kan frembringe kunnskap som kan generaliseres utover det avgrensede tilfellet, men jeg kan generalisere innenfor det enkelte felt (SV og Sp), såkalt teoretisk generalisering. Målet med analysen er derfor et slikt bidrag i form av å øke den allmenne forståelsen av medialiseringens tilstedeværelse i de to politiske partiene ved bruk av Jesper Strömbäcks fasemodell. Analysen innholder 16 Se vedlegg nr 6-13. 17 Eksempel er Bård Vegar Solhjel fra SV sitat: BVS:SV:P:129. Se vedlegg nr 11 19

mange elementer av medialisering, og jeg slik var nødt til å gå i bredden i min analyse for å utforske hvilken av Strömbäcks fire faser SV og Sp befinner seg i. 2.6 Datakvalitet 2.6.1 Reliabilitet Reliabilitet betyr pålitelighet og troverdighet. Det innebærer at man skal kunne stole datamateriale og resultatene av analysen, og at det ikke er feil i undersøkelsen for øvrig. Et reliabilitetskrav er at analysen er konsis og ender opp i holdbare konklusjoner (Gentikow 2005:57). Presentasjonen av funn fra undersøkelsen er ikke valgt etter vilkårlighet eller subjektivisme, da jeg har etterstrebet å finne flersidige bilder av fenomenet medialisering, og vært oppmerksom på egne antagelser underveis. Jeg har forsøkt å kommunisere og drøfte inkonsistenser i analysen. Den kvalitative undersøkelsen er vanskelig å etterprøve i den forstand at de samme resultatene skal kunne oppnås under samme betingelser (som den kvantitative), fordi sosial praksis er avhengig av kontekst (Gentikow 2005:58). Allikevel har mine funn en vitenskapelig verdi da jeg anser faktaopplysningene jeg får som ærlige og konstante. Ved transkribering kunne jeg hatt flere medhjelpere for å synliggjøre blinde punkter og bidra med et annet blikk på materialet. På denne måten kan man imøtekomme eventuelle forforståelser som forsker. Jeg valgte å bearbeide empirien selv da med henblikk på høyst mulig validitet ønsker å sette intervjuene opp mot teoretisk viten. Til gjengjeld har jeg foretatt sitatsjekk blant alle informantene, hvilket kan ha sine fordeler og ulemper. Fordelen med sitatsjekk er at informantene kan ettersjekke egne utsagn, godkjenne analysefunnene og slik øke påliteligheten. Det kan også være negativt da intervjuformen kan gi gode, impulsive utsagn, som i etter- reflektivitet gjør at de vil trekke tilbake eller nyansere. Dette har jeg respektert. 2.6.2 Validitet Validitet betyr at det en undersøker, har samsvar med den en vil undersøke, altså problemstillingen. Begrepet kan oversettes til gyldighet og sannhet (Gentikow 2005:59). Ved å finne ut validiteten i oppgaven, kan en spørre som Gentikow: Er spørsmålene operasjonalisert slik at du virkelig spør etter det du er ute etter? (2005:59). 20

I den grad jeg tolket situasjonen, mener jeg at informantene og utsagnene er ekte og troverdige, men erindringsfeil eller selvrepresentasjon kan ha påvirket svarene som gis (Grønmo 2007:165). Informantene er politikere og medierådgivere av yrke, og slik kan de anses som fagmenn på kommunikasjon. Det er både fordeler og ulemper med å bruke slike informanter, selv om de ikke nødvendigvis er eksperter. Likeledes er de ikke nøytrale. Informantene representerer et parti. Min erfaring er at politikere og medierådgivere selv har et visst behov for å nedtone den rollen politiske medierådgivere har, ettersom politikere formelt sett innehar utøvende makt. Jeg tar forbehold om at informantene kan ha fortolket sine erfaringer ut ifra hvordan de forstår at idealet for politikkens relasjon til mediene er, eller ønsker å være i arbeidet. Et argument mot den kvalitative metode kan være at den ikke produserer valide data på grunn av manglende distanse og mangel på objektivitet. Da min viteninteresse er medielogikkens tilstedeværelse hos de politiske aktører, ønsker jeg heller ikke gjennom den kvalitative metode å produsere objektive data. Jeg ønsker snarere å benytte meg av metoden for å oppnå detaljerte, rike beskrivelser basert på informantenes subjektive erfaringer. Jeg er inneforstått med kritikken, men ser det ikke som problematisk i forhold til validiteten av mine resultater. Observasjonsstudier i naturlig kontekst sies å ha høy reliabilitet og validitet fordi datamaterialet stammer fra situasjoner i den virkelige verden, uten å være manipulert (Gentikow 2005:43). Jeg fikk på denne måten et unikt innblikk i hvordan de arbeider med medielogikk til daglig. Ved å foreta datainnsamling under slike forhold, fikk jeg et realistisk innblikk i aktørenes omgang med medielogikk, og hvordan de omgås med hverandre. Som tidligere påpekt er analysen primært basert på intervjuene. Men observasjonsstudiene ga meg viktige kontekstuelle opplysninger, og derfor en bredere forståelse om de holdningene aktørene ga uttrykk for i samtaler og intervju med meg. Jeg mener derfor at observasjonsstudiene har gitt meg mulighet til å sette utsagnene i relasjon til en naturlig arbeidshverdag, som jeg kanskje ikke hadde forstått uten dette innblikket. En skal være klar over at ens egen tilstedeværelse ved observasjon kan influere på resultatet. Undersøkelser i naturlige omgivelser er aldri helt naturlige fordi det er en undersøkelse og for eksempel at forskeren er å tilstede. Med henvisning til Grønmo har jeg forsøkt å bli 21

mest mulig integrert i de enkelte partier da jeg utførte feltarbeidet (Grønmo 2007:151). Det kan allikevel ha påvirket resultatene, da jeg på forhånd var bekjent med flere av informantene i SV, og kan derfor ha fremstått som en naturlig del av arbeidssituasjonen. Dette kan ha medført en mer virkelighetsnær observasjon. Hvor jeg derimot hos Sp ble sett på først og fremst som forsker og fremmed, hvilket kan gjøre informantene beviste omkring deres egen agenda. I Sp var det, som tidligere påpekt, enklere å ha en objektiv distanse da jeg kom inn som en ny, fremmed forsker. I SV var det en større utfordring å være objektiv da jeg kjenner konteksten bedre. Det skal dog påpekes at jeg ikke kjenner noen av informantene eller har arbeidet med dem tidligere. I begge tilfeller kan min tilstedeværelse ha påvirket en vanlig hverdagssetting. Denne forskningseffekten var også tilstede i mitt feltarbeid. Jeg har til tider benyttet meg av ledende 18 spørsmål, hvilket har sine ulemper og fordeler. Dette kan forekomme negativt i forhold til at spørsmålet kan lede informantenes svar. På den andre siden har jeg som forsker en teoretisk forståelsesramme, som jeg har utformet intervjuguiden ut fra. Jeg mener derfor at det var nødvendig med til tider ledende spørsmål, da jeg ønsker å kontekstualisere informantenes utsagn i forhold til et teoretisk rammeverk. Dessuten kan min teoretiske forforståelse for emnet fremme synspunkter informantene muligens ikke selv hadde kommet inn på. 2.6.3 Generaliseringen I forhold til generaliserbarheten av min undersøkelse menes Kvales forståelse av begrepet;(..) en veloverveid bedømmelse av i hvilken grad resultatene fra en undersøkelse kan være veiledende for hva som kan skje i en annen situasjon (Kvale 2007:228). Det ville vært for omfangsrikt å undersøke alle personene i min målgruppe, og jeg har derfor valgt et lite utsnitt av åtte informanter. Mer presist har jeg intervjuet tre politikere og fem medierådgivere. Men er åtte personer tilstrekkelig grunnlag for å foreta generalisering? Kritikken mot den kvalitative metode er blant annet at den ikke kan generaliseres. Bent Flyvbjerg mener undersøkelser av et fenomen er erkjennelsesfremmede i seg selv og vitenskapelig nok, uten at det trenger å generaliseres (Flybjerg 2001 gjengitt i Gentikow 2005:41). Siden jeg har intervjuet alle medierådgivere i de to partiene, er generaliserbarheten høy i 18 Et ledende spørsmål er et slags partisk formulering som leder informanten inn på forskerens tankebaner (Gentikow 2005:95) 22