Norsk Militært Tidsskrift

SEBASTIAN LANGVAD Norsk sverm En doktrine tilpasset den norske situasjon side 4 JAN FREDERIK GEINER Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade? side 14 TORE STIRLING BADE Can the Norwegian Army Reintroduce a Professional Other Ranks Structure? side 32 Norsk Militært Tidsskrift Utgitt av Oslo Militære Samfund Årgang 183 nr.2 2013 Kr. 63,- RETURUKE 35 INTERPRESS NORGE 0 2 9 770029 202907

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback INNHOLD GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831 Redaksjonsmedarbeidere: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Forskningssjef John-Mikal Størdal Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Redaktørens spalte s. 3 Sebastian Langvad Norsk sverm En doktrine tilpasset den norske situasjon s. 4 NMT notiser s. 11 Jan Frederik Geiner Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade? s. 14 Sverre Diesen Brig N og strategiens dimensjoner s. 22 Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 Odin Johannenssen Om å gjøre mest mulig med det vi faktisk har s. 30 Tore Stirling Bade Can the Norwegian Army Reintroduce a Professional Other Ranks Structure? s. 32 NMT debatt s. 39 Lars Borgen Sivilisering av den operative logistikken - hvor går grensen? s. 40 NMT bøker s. 48 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være publisert. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manus skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manus skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og e-mailadresse skal også fremgå på manus, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i fremsendte manus. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. 2

REDAKTØRENS SPALTE Gjennom flere numre har NMT rettet søkelyset mot landoperasjoner, og med det mot Hærens utvikling. I kjølvannet av debatten har redaksjonen mottatt en rekke artikler, og vi vil presentere fire av dem her. Kadett Sebastian Langvad hevder i sin artikkel at det finnes et tredje alternativ for utviklingen av norsk landmakt, i tillegg til de to som oftest diskuteres, det vil si den mekaniserte brigadestrukturen og et konsept basert på avstandsleverte presisjonsvåpen. Major Jan Frederik Geiner tar også opp spørsmålet om hvorvidt fortsatt mekanisering er veien å gå for Hærens brigade, men kommer til et annet svar enn Langvad. De to neste artiklene er en replikkveksling mellom general (p) Sverre Diesen og brigader Odin Johannessen. I tillegg har vi med to artikler med et videre perspektiv enn de fire første, men som også har føringer på bruk og utvikling av landmakt. Oberstløytnant Tore Stirling Bade belyser på bakgrunn av sin masteroppgave ved Forsvarets høgskole offisersstrukturens utvikling i Norge, mens oberstløytnant Lars Borgen belyser logistikkens karakter og utfordringer. Helt til slutt vil redaktøren gratulere kommandørkaptein Iren Isfeldt og Oslo Militære Samfund med valget av ny formann. Nøyaktig hundre år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge, har vi endelig fått en kvinne på toppen av Samfundet. Forsidebildet er fra trening på Rena, og antyder at systemer ikke trenger å være store og tunge for å gi militær effekt. (Foto: Forsvaret). Årets artikkel i NMT 2012 Tilsynskomiteen for NMT kåret professor Bent Erik Bakkens artikkel Best i spagat? Om behovet for et paramilitært innslag (NMT 2012/4) til årets artikkel. Komiteen begrunner valget med at dette er en meget velskrevet og godt strukturert artikkel om et høyst relevant tema. Til tross for at det er skrevet mye om samfunnets terrorbekjempelse etter 22. juli 2011, og ikke minst etter Gjørv-kommisjonens rapport, makter Bakken like fullt å løfte frem fruktbare og tankevekkende aspekter som i liten grad har vært drøftet andre steder. Tilsynskomiteen ønsker også å trekke frem oberst Eldar Berlis artikkel Å lede strid med uklar kommando (NMT 2012/1). Basert på egne praktiske erfaringer fra Afghanistan reflekterer Berli rundt sider ved militært lederskap som ofte forsvinner i mer teoritunge fremstillinger. Berlis artikkel er et forbilledlig eksempel på et fruktbart møte mellom praktiske erfaringer og teoretisk basert refleksjon. Årets vinner: Bent Erik Bakken. Intendant Lilletvedt til venstre. (Foto: Kjell Huslid, OMS). Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: Norsk militærhistorisk bibliografi. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler. 1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av Norsk militærhistorisk bibliografi. 1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT. 1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 3

Norsk sverm En doktrine tilpasset den norske situasjon Sebastian Langvad er kadett i kull 2012-2015 ved Krigsskolen. Han gikk befalskole ved Forsvarets skole for etterretning og sikkerhet, og tjenestegjorde etter det på lagsnivå i Etterretningsbataljonen. Står valget for utvikling av norsk landmakt mellom justering av den mekaniserte brigadestrukturen eller omlegging til et konsept basert på avstandsleverte presisjonsvåpen? Denne artikkelen argumenterer for at det finnes et tredje alternativ som i større grad utnytter norske fordeler overfor en potensiell motstander. AV: SEBASTIAN LANGVAD Den meningsutveksling som foregikk mellom Sverre Diesen og brigader Odin Johannessen i dette tidsskriftet i fjor fortjener bred oppmerksomhet og oppfølging, da den er av fundamental betydning for hvordan vi vil tilnærme oss forsvaret av landet i fremtiden. Og hvem er vel utformingen av fremtidens Forsvar av større interesse for enn fremtidens offiserer? Med denne motivasjonen vil jeg i den påfølgende teksten legge fram et nytt perspektiv på fremtidens utvikling av norsk militærmakt. Jeg kan selvfølgelig ikke påberope meg den faglige tyngden til de øvrige debattantene, men det er ikke usannsynlig at når det gjelder tilpasning til en ny tid så er de beste svarene å finne i vekselvirkningen mellom lang erfaring og et mindre farget syn på virkeligheten. Debatten har til nå fokusert overveiende på landmakt, og denne vinklingen vil bli videreført her. Likevel vil implikasjonene strekke seg til de øvrige våpengrener, sågar ut til sivile samfunnsinstitusjoner. Betraktninger rundt brigader Johannessens argumentasjon for videreføring av det mekaniserte brigadekonseptet utgjør et egnet utgangspunkt for å presentere alternative syn. Brigaderen baserer seg i sin argumentasjonsrekke i stor grad på å fremheve fire strategiske dimensjoner hentet fra historiker og offiser Michael Howard. Disse er den teknologiske, sosiale, operasjonelle og logistiske. Stor teknologisk utvikling er ikke i seg selv nok til å rettferdiggjøre omfattende endringer av militære styrkers utforming ettersom man også må ta hensyn til de tre andre dimensjonene. Diesen, på sin side, refererer til Williamson Murrey og MacGregor Knox, og selv om det ikke kommer eksplisitt fram i hans tekst så bygger Diesens argumentasjon på de to forfatternes fire faktorer ved militær utvikling; teknologisk, organisatorisk, doktrinell og taktisk. 1 Som Diesen selv sier, utgjør teknologisk utvikling kun en potensiell fordel som må utløses ved at de tre resterende faktorene tilpasses den nye teknologien. Kritikken av Diesen som utelukkende fokusert på den teknologiske dimensjon er derfor langt på vei uberettiget. 4

Forfatteren fremhever at mennesket er den fordelen Norge bør maksimere. Seleksjonsøvelser bør følgelig inneholde mer enn tunge sekker og harde løp. Bildet viser en refleksjonsoppgave under Forsvarets opptak og seleksjon sommeren 2012. (Foto: Torstein Liene, Fos-info). Når brigader Johannessen velger å benytte seg av Michael Howard sine strategiske dimensjoner for å begrunne egnetheten til den mekaniserte brigade som organisasjonsform, er det en påfallende mangel at han ikke belyser hvordan brigaden ivaretar disse dimensjonene bedre enn Diesens alternativ. Kontrasten blir da tydelig når Diesen eksplisitt gjør rede for hvordan brigaden vil være dårlig i stand til å ivareta den sosiale strategiske dimensjon ved ikke tidsnok klare å respondere på et strategisk overfallsscenario for å påvirke fiendens vilje til fortsatt kamp gjennom bruk av sine stridsmidler. Når brigaden ikke lykkes i dette, blir de logistiske og operasjonelle dimensjonene irrelevante. Et sterkere argument for en mekanisert brigadestruktur og mot ISTARkonseptet kan da være FFI sin studie fra 2012, Fremtidens landmakt 2. Her blir flere operasjonelle konsepter, inkludert de ovenfor nevnte, vurdert blant annet gjennom forskjellige simuleringer for å kartlegge deres militære yteevne. Basert på resultatene fra disse simuleringene ble studiens konklusjon en anbefaling om videreføring av den mekaniserte brigaden med justeringer som gjør styrken enda tyngre. En slik konklusjon er tilsynelatende en endelig svekkelse av ISTAR-konseptets troverdighet. FFI sine simuleringer har, imidlertid, flere svakheter som reduserer validiteten av deres konklusjon betraktelig. For det første er simuleringsverktøyet som ble benyttet i størst grad egnet til å teste ut konsepter basert på eksisterende doktrine. 3 Rapporten er selv klar på at simuleringsprogrammet ikke gir nok muligheter for å skjule små enheter i terrenget. For mekaniserte styrker, hvis fremste beskyttelse kommer fra tung pansring er ikke dette kritisk, men for et konsept som baserer seg på nettopp slike små enheter er det avgjørende. Videre er det nødvendigvis en ubalanse i kvaliteten hos de konsepter som ble testet ut ettersom det ene representerer kulminasjonen av nesten hundre år med utvikling og utdanning, mens det andre er et uprøvd utkast til et nytt konsept. Med andre ord kan ikke FFI konkludere med annet enn at den beste utgaven av mekanisert krigføring, praktisert av offiserer trent i konseptet og gjennomført i et program egnet for formålet leverer høyere ytelse enn et førsteutkast til ISTAR-konseptet praktisert av relativt uerfarent personell innenfor uegnede parametere. I tillegg gir FFI sin studie ingen svar på den grunnleggende, operasjonelle problemstillingen Diesen presenterer; i et strategisk overfallsscenario av begrenset omfang i Finnmark vil ikke den mekaniserte brigaden tidsnok kunne forflytte de nødvendige ressurser for å påvirke fienden. Uten å imøtekomme denne utfordringen mister den mekaniserte brigaden evnen til å være det brigader Johannessen omtaler som et relevant politisk instrument. Hvordan ISTAR-konseptet på sin side imøtekommer denne utfordringen argumenterer Diesen tydelig for. Det logiske resonnementet rundt norsk landmakts utfordringer i nordområdene og eksisterende strukturs uegnethet, samt den historiske belysningen av teknologi som driver for militær utvikling blir presentert med Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 5

Selv om Norge utmerker seg med forsvarsutgifter i forhold til vår størrelse er det liten tvil om at vi ville gått tapende ut av en materiell styrkeprøve med en stormakt. Hver for seg kan en bie være ubehagelig nok, men i sverm kan de bli helt uhåndterlige. (Foto: istockphoto/peter Miller) en presisjon som vanskelig kan overgås. Den videre teksten vil derfor i stor grad ta utgangspunkt i de kontekstuelle rammer Diesen identifiserer, samtidig som den utfordrer flere av Diesens konklusjoner for hvordan best håndtere fremtidens utfordringer. Ugunstig symmetri Det overordnede ankepunktet ved Diesens syn som må adresseres er en tilsynelatende oppfatning om at det å utnytte ny teknologi til sitt ytterste potensial er ensbetydende med å produsere optimal forsvarsevne. ISTARkonseptet med responsiv avstandsbekjempning av små enheter over lange avstander må kunne sies å være det konsept som i dag stiller høyest krav til eksisterende teknologi, fra sensorer og kommunikasjon, til informasjonsprosessering og målstyring. At det er den mest avanserte militærmakten vi med dagens teknologi kan utforme betyr likevel ikke at det er den vi er best tjent med. Enkelte aktører vil utvilsomt være tjent med å fokusere på den teknologiske dimensjon for å skape seg en fordel ovenfor sine motstandere. Disse aktørene er imidlertid stormaktene som kan stille overlegen økonomisk og industriell tyngde bak den nye teknologien. Som Jan Fredrik Geiner legger frem i sin artikkel i dette nummeret av NMT, er det ingen grunn til å tro at moderne presisjonsvåpen vil bli betraktelig billigere med det første. 4 I tillegg kommer det faktum at når man baserer seg på avstandslevert ild innebærer økt effekt på fienden en proporsjonal økning av egne utgifter. Der den mekaniserte brigaden kunne oppnå mer med de samme ressursene hvis den taktiske ledelsen var god vil den eneste måten å øke effekten med ISTAR-konseptet være å betale for mer ammunisjon. De militærmakter som derfor med rette prioriterer høyteknologiske våpen er de som forventer å være økonomisk og industrielt sterkere enn motstanderen. Norges dimensjonerende motstander er en slik stormakt, og selv om Norge utmerker seg med forsvarsutgifter i forhold til vår størrelse er det liten tvil om at vi ville gått tapende ut av en materiell styrkeprøve med en stormakt. Ved å basere vårt Forsvar så tungt på den teknologiske dimensjon som ISTAR-konseptet innebærer legger vi opp til et svært ugunstig symmetrisk forhold der vi konfronterer motstanderen på den arenaen han selv er best tjent med. Nettverkets sårbarhet I tillegg til de økonomiske kostnadene forbundet med effektordelen av kjeden i ISTAR-konseptet kan man ikke komme unna hvor avgjørende nettverkskommunikasjon er i dette systemet. Nettverksteknologi er det som forbinder sensor med beslutningstaker med effektor, og skulle kjeden brytes på bare ett av disse punktene vil den ønskede effekt utebli. Det er allerede omtalt hvor store krav som stilles til teknologien i hvert ledd, og selv små forstyrrelser i kommunikasjonen kan føre til forringing av presi- 6

Med ISTAR-konseptet er nettverkssikkerhet avgjørende, og nettverkssikkerhet er kostbart. sjon eller responstid som undergraver konseptets grunnpremisser, evnen til å konsentrere ildkraft på riktig tid og sted. Det er allerede anerkjent at en innretning mot et nettverksbasert forsvar innebærer en større sårbarhet for cyberkrigføring. Risikoen, som et produkt av sannsynlighet og konsekvens, som cyberkrigføring utgjør for en nettverket styrke mangedobles imidlertid for en nettverket styrke hvis eneste effektorer avhenger av lange kommunikasjonskanaler. Sannsynligheten øker fordi kun små forstyrrelser kan få avgjørende konsekvenser, og konsekvensene blir alvorligere fordi det ikke finnes alternative effektorer. Viktigheten av robust nettverksbeskyttelse trer da klart frem. Til tross for at umålelige størrelser som kompetanse og innovasjon er viktige faktorer på cyber-arenaen, kommer man ikke unna at kapasitet i cyberdomenet avhenger av ressurstilgang. Analyse av Stuxnet-angrepet mot Irans atomreaktorer peker på at det å hevde seg innenfor denne nye formen for konfrontasjon krever store ressurser i kapital, tid og personell. 5 Slik kommer det fram at med ISTARkonseptet er nettverkssikkerhet avgjørende, og nettverkssikkerhet er kostbart. Man er dermed tilbake til det ugunstig symmetriske forholdet der man konfronterer motstanderen der han er sterk, i den teknologiske, og i forlengelse den økonomiske og industrielle, dimensjon. Den svakheten at ISTAR-konseptet konfronterer en teknologisk likeverdig og ressursmessig overlegen motstander i den dimensjon der motstanderen er sterkest gjelder også i stor grad for det eksisterende brigadekonseptet. Selv om brigaden kan hevdes å gi den sosiale dimensjon større innvirkning på utfallet av krigen er det ikke til å komme vekk fra at en høyst fysisk kamp mot en symmetrisk fiende vil finne sted idet brigaden rykker frem for å oppnå den mentale forskyvning som skal føre til at fienden mister viljen til fortsatt kamp. I et lende som skiller seg betraktelig fra det der erfaringene bak teorien om mekanisert manøverkrig ble gjort, så vil materiell tyngde ha en uunngåelig innvirkning på stridens utfall. Og det er hvis brigaden ankommer tidsnok til å oppta striden i det hele tatt. Norsk fortrinn Diesen bruker i sin argumentasjon selv eksempelet med tysk militær utvikling i mellomkrigstiden. Man må imidlertid huske at også Frankrike på denne tiden jobbet iherdig med hvordan man skulle tilpasse seg ny teknologi. Forskjellen mellom de to landenes tilnærming kan være en nyttig analogi til dagens situasjon. Franskmennene var ikke blinde for de nye mulighetene teknologien bød på. Tvert imot, de tok teknologien lengst og produserte de kraftigste stridsvognene under denne perioden. Tyskerne, på den annen side, hadde et optimistisk, men nøkternt forhold til teknologien. De visste at deres styrke ikke lå i landets evne til å sende store mengder avansert materiell ut i kamp, men heller i den tyske hærens uovertrufne lederskapskultur og kompetanse. Den teknologien som ble satset på var derfor den som optimaliserte eksisterende fordeler. Desentralisert ledelse ble utnyttet til det fulle med lette stridsvogner som raskt kunne komme seg inn på det operasjonelle dypet langt borte fra sentrale beslutningstakere. Franskmennenes tunge, mer avanserte materiell og overlegne produksjonsevne ble på denne måten irrelevant fordi tyskerne ikke bekjempet dem der dette materiellet befant seg. Når Norge nå skal stake ut ny kurs, må vi ta stilling til hvilken kurs vi skal følge; den der teknologi blir maksimert for teknologiens skyld, eller den kursen der ny teknologi utnyttes for å maksimere eksisterende norske fortrinn? Det fortrinn som bør tillegges størst vekt er et som ikke finnes på tross av, men snarere på grunn av vår lille størrelse. Sosialantropologen Geert Hofstede trekker Norge fram som et eksempel på et land der kulturen er preget av lav maktavstand. 6 Hofstede beskriver kulturer med lav maktavstand som godt egnet for flate organisasjonsstrukturer og desentralisert ledelse. Når norske soldater videre skiller seg fra potensielle fiender med et høyt utdanningsnivå, bør det begynne å komme fram at mennesket er den fordelen som Norge bør maksimere. Idealet om å utnytte de menneskelige ressursene til det fulle eksisterer allerede i Forsvarets lederskapsfilosofi. Likevel kan det hevdes at verken eksisterende eller foreslått doktrine etterlever dette til det fulle. I brigaden må hoveddelen av styrken holdes relativt samlet slik at én sentral taktisk leder kan ha nærhet til kamphandlingene. ISTAR-konseptet er enda mer ekstremt der det utnytter kommunikasjonsteknologi til å trekke beslutninger opp på et enda høyere nivå. Slik blir teknologi misbrukt til å annullere kulturelle fordeler. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 7

Ved å kreve mer av mennesket kan man imidlertid kreve mindre av teknologien. Den norske løsning De samme teknologiske utviklingstrender som Diesen peker på gir gode muligheter til å maksimere de norske konkurransefortrinn hvis bare perspektivet justeres. Ikke bare har utviklingen av presisjonsvåpen forbedret kapasiteten til indirekte ild. Dødeligheten til bærbare panservernvåpen har også økt så mye at et hvert kampkjøretøy kan bekjempes av slike systemer. Det er ikke uten grunn at under øvelser i Nord-Norge er stridsvognsavdelingene langt mer engstelige for Javelin-lag i fjellsiden enn stridsvogner de kan møte langs veiaksen. Et fokus på denne siden ved teknologiens utvikling unngår at sensor, beslutningstager og effektor adskilles og dermed blir avhengige av sårbare kommunikasjonskanaler. Det er likevel ikke til å komme unna at ny kommunikasjonsteknologi må utnyttes som en styrkemultiplikator for den sentrale ressurs, mennesket. Ved å kreve mer av mennesket kan man imidlertid kreve mindre av teknologien. Når kvaliteten på lederskapet på de laveste nivåer blir så god at små grupper kan jobbe autonomt innenfor rammene av sjefens intensjon, og sjefen har full tillit til denne evnen, kan informasjonsflyt langs sårbare kanaler vertikalt i organisasjonen reduseres til et absolutt minimum. En klart formulert og fullstendig forstått intensjon muliggjør også at de autonome gruppene vil jobbe mot samme mål samtidig som horisontal kommunikasjon minimeres. Små manøverenheter er avhengig av å raskt kunne samordne innsats for å hamle opp med en større motstander, men hvis alle manøverenheter kjenner den effekten man ønsker å oppnå bør det være tilstrekkelig å hurtig kommuniser til egne styrker i området et minimum av informasjon om fienden og egen plan. Ut ifra dette avgjør hver leder hvordan hans eller hennes enhet best bidrar til innsatsen. RAND-forskeren Sean J. A. Edwards omtaler dette idealet når han argumenterer for at enhetlig innsats er et viktigere ideal enn enhetlig kommando. 7 En slik svært selektiv informasjonstrafikk vil stille mindre krav til kommunikasjonssystemets kapasitet, og systemets sikkerhet kan derfor prioriteres høyere. Svermkonsept Ut i fra den foregående argumentasjonen kan nå hovedtrekkene til en ny doktrine skimtes. Den vil være fundamentalt annerledes fra den praktisert av en mekanisert brigade, og til tross for visse likhetstrekk med ISTAR-konseptet vil sentrale aspekter her også være forskjellige. Likheten finnes i at de bakkestyrker som settes inn består av svært lette enheter på lag eller gruppe størrelse som raskt kan leveres til det aktuelle området, samt at når de er satt inn vil de operere med stor spredning for å unngå deteksjon. Herfra avviker imidlertid mitt alternativ, svermkonseptet, fra det Diesen presenterer. Enhetene på bakken vil ikke ha som sin hovedoppgave å fungere som sensor som rapporterer mål oppover i beslutningskjeden. I stede vil enhetene operere autonomt innenfor sitt område og lete etter egnede mål. Når målet er lokalisert, vil enheten benytte et nettverkssamband med lav kapasitet, men høy sikkerhet, for å kommuni- Bildet viser amerikanske soldater avfyre det bærbare panservernvåpenet Javelin. Systemet er enkelt å forflytte og har stor effekt og presisjon. (Foto: US Army). 8

For kampfly gjelder det samme som artilleriet, de vil utgjøre en verdifull, men ikke avgjørende, støtte til manøverenhetene. sere fiendens posisjon og handling, samt egen angrepsretning og tid til andre lignende, små enheter i området. Med den overordnede intensjonen som rettesnor vil de andre enhetene så konvergere på det samme målet. De benytter lette terrengkjøretøy med signaturdempende teknologi for å oppnå skjermet operasjonell og taktisk mobilitet, og under angrepet blir bærbare presisjonsvåpen utnyttet til det fulle. Angrepet går inn fra mange retninger og har en begrenset målsetting der prioriteten ligger på å unngå tap av egne styrker. Når det innledende overraskelsesmomentet er oppbrukt, løsriver de små enhetene seg igjen i forskjellige retninger og bruker organisk luftvernskapasitet for å hindre vertikal omfatning. Basert på effekten av angrepet og fiendens reaksjon omgrupperer imidlertid enhetene raskt og pulserer inn for et nytt angrep fra en ny retning. Velger fienden å kraftsamle responsen for å nedkjempe enhetene enkeltvis blir de derfor utsatt for angrep i flanke og rygg. Dette tar ikke form av en utmattelsesstrid der man gradvis ønsker å ødelegge fiendens fysiske styrke. Det er snarere snakk om at våre små styrker diffunderer gjennom forsvarslinjer for så å konvergere på utsatte mål som gir høy avkastning, som kommandoplasser og forsyningslinjer. Angrepene annullerer fiendens materielle tyngde, bryter opp samhandlingen og vil etter hvert lede til at fienden ikke kan gjøre annet enn å reagere på våre handlinger. Nålestikkangrep som de beskrevet her kan vanskelig forestilles å skape en taktisk avgjørelse på bakken. Diesen redegjør likevel i sine artikler for hvorfor forskjellen i ambisjonsnivå mellom strategisk offensiv og defensiv fører til at en taktisk avgjørelse ikke er nødvendig for at den defensive part skal oppnå sin målsetting, og dette er logikk som er like gyldig for alle alternative doktriner. Støtteressurser Bruken av støttefunksjoner vil også se en markant endring fra dagens praksis. Ingeniørressurser vil ikke lenger være nødvendig for å støtte de lette manøverenhetenes mobilitet. Derfor vil fokus for disse ligge i anti-mobilitetsarbeid i utkanten av operasjonsområdet i den hensikt å motarbeide et operasjonelt gjennombrudd for fienden. Artilleri vil ta form slik det blir beskrevet i ISTARkonseptet. Forskjellen blir imidlertid at hvis systemet fungerer vil det gi en markant fordel til manøverenhetene, men hvis fienden lykkes i å slå systemet ut vil manøverenhetene fortsatt være i stand til å skape den ønskede effekt direkte. For kampfly gjelder det samme som artilleriet, de vil utgjøre en verdifull, men ikke avgjørende, støtte til manøverenhetene. Hvis fienden oppnår luftoverlegenhet bør egne fly operere innenfor egen luftvernsparaply med fokus på å hindre operasjonelt gjennombrudd, samt tilstrebe å forstyrre fiendens luftbårne innhenting mot egne bakkestyrker. Etterretningsavdelinger må supplere den tradisjonelle innhentingsaktiviteten med prosedyrer for å samarbeide med egne, sivile statsborgere i området. På denne måten kan man utnytte en av de aller største «hjemmebanefordelene» våre styrker vil ha ved et strategisk overfall. Benyttelse av vennligsinnede sivile vil støtte oppunder alt fra etterretningsinnhenting til å dublere kommunikasjonskanaler. Logistikk og sanitet vil, som Diesen identifiserer, bli en utfordring som krever innovative løsninger. Også på dette området kan sivil assistanse bidra, i tillegg til at det er mulig å forhåndslagre forsyninger i spredte cachéer ettersom manøverenhetene vil kreve langt mindre forsyninger enn dagens system. I den landsdelen som er aktuell i det dimensjonerende scenariet vil sjøstyrker selvfølgelig være viktig. I kystnære strøk vil små stridsbåter fylle rollen tidligere beskrevet for lette terrengkjøretøy. MTB er og u-båter vil utnytte den uoversiktlige norskekysten der de binder opp fiendtlige ressurser, truer forsyningslinjer og isolerer fiendens bakkestyrker. Fregattene, som regnes for sårbare mot en teknologisk likeverdig og tallmessig overlegen motstander, vil ha en svært begrenset rolle i en slik doktrine. Organisasjon Den geografiske utspredningen og enhetenes størrelse er den primære skjermingen fra en fiende som ikke usannsynlig vil oppnå luftoverlegenhet i operasjonsområdet. Slik disponering på slagfeltet vil medføre behov for en betraktelig revidering av landmaktens organisering. På bakken vil effektorer og støttefunksjoner utgjøre et relativt flatt nettverk der situasjonen avgjør hvilken enhet som trekker de andre med seg i innsatsen. Fra aktiviteten i operasjonsområdet og opp til sentral ledelse vil flere ledd fra det tradisjonelle hierarkiet falle bort. Både brigade- og bataljonsnivåene Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 9

Norge kan i større grad enn de aller fleste hevde at menneskene er vår viktigste ressurs. kan tenkes å falle bort som operative kommandoledd. Når det på fellesoperativt nivå har blitt formulert den intensjon som skal forsikre enhetlig innsats på bakken, og de nødvendige ressurser har blitt introdusert i operasjonsområdet, vil så stor grad av autonomi som mulig tildeles de enkelte manøverenheter. Fellesoperativt hovedkvarter må således ha den tillit til lavere deler av organisasjonen som er nødvendig for å praktisere denne ekstreme formen for oppdragsbasert ledelse. Fokuset hos det sentrale, operasjonelle nivået vil heller ligge på å holde et oppdatert situasjonsbilde, tilføre ressurser og å kommunisere nedover den informasjonen som gjør at den overordnede intensjon endrer seg. Historisk og teoretisk presedens Selv om konseptet jeg her har presentert er tilpasset den norske konteksten, er det forankret både i historiske trender og teoretisk arbeid. Sean J. A. Edwards redegjør for rollen «svermoperasjoner» har spilt i krigføringens historie. 8 Gjennom studier av alt fra mongolsk lett kavaleri til tsjetsjenske opprørere belyser han hvordan riktig utnyttelse av variablene unnvikelse (elusiveness), overlegen situasjonsforståelse (superior situational awareness) og evne til bekjempelse fra avstand (stand-off capability) setter små manøverenheter i stand til å overvinne tallmessig overlegne, tyngre styrker. Anerkjente nytenkere fra tenketanken RAND, John Arquilla og David Ronfeldt, bygger videre på Edwards arbeid når de omtaler sverming på operasjonelt nivå og mulighetene som ligger i å utvikle en doktrine, BattleSwarm, basert på dette. 9 De er unektelig farget av at de utformer konseptet med amerikanske militære ressurser som rammefaktorer. Likevel kan man, ved å bytte ut deres fokus på teknologisk overlegenhet innen digital kommunikasjon med økt fokus på handlekraft og ledelse på de laveste nivåer, trekke ut hovedlinjer som er vel så relevante for den norske situasjonen. John A. English og Bruce Gudmundson presenterer sterke historiske observasjoner akkurat rundt temaet om hvor stor ressurs den intelligente og selvstendige infanterist er. 10 Det nye konseptet 2. bataljon nå utvikler kan gi mulighet for viktige erfaringer, men på sikt vil det være en begrensende faktor å holde på tanken at moderne lett infanteri kun er til støtte for tyngre avdelinger. Avslutning Når Norge til slutt lander på den doktrine som best ivaretar Forsvarets ansvar om å trygge landet militært, kan man begynne det målrettede arbeidet med å bruke begrensede midler til å anskaffe kun den teknologi som støtter opp under det samlende konseptet. Ny teknologi vil utvilsomt gi store fordeler til dem som utnytter den riktig. For Norge, som kanskje i større grad enn de aller fleste kan hevde at menneskene er vår viktigste ressurs, må dette innebære å utnytte teknologi som gjør hver soldat mer slagkraftig. Teknologien skal likevel bare legge forholdene til rette. Striden vil avgjøres av den norske soldats grad av personlige initiativ og faglige dyktighet, og dette er områder hvor vi kan konkurrere med en hver stormakt. 1 Murrey, Williamson og Knox, MacGregor, The dynamics of military revolution. Cambridge: Cambridge University Press, 2001 2 Johansen, Iver, Sundfør, Hans Olav, Hoff, Erlend Øby, Fremtidig landmakt veivalg mot en fremtidig norsk landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/00355, 2012 3 Hoff, Erlend Øby og Marius Halsør. Sammenligning av resultater fra simuleringer i Mosbe og VBS2. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt, FFI-rapport 2012/01509 4 Geiner, Jan Fredrik, Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade?, Norsk Militært Tidsskrift, nr 2, 2013. 5 Rid, Thomas. Cyber war Think again. I: Foreign Policy, vol 192, nr 2, 2012 6 Geert Hofstede: Cultural Dimensions in Management and Planning, I: Asia Pacific Journal of Management, nr 1, 1984 7 Edwards, Sean J.A, Swarming and the future of warfare. RAND, 2005 8 Edwards, Sean J.A, Swarming on the battlefield - past, present and future. RAND, 2000 9 Arquilla, John. og Ronfeldt, David. Swarming & the Future of Conflict. RAND, 2000 10 English, J.A. og Gudmundsson, B.I. (1994) On Infantry, Westport: Praeger Publisher 10

NMT NOTISER Høyenergi laser fra Rheinmetall Laser har en rekke militære bruksområder slik som avstandsmåling og for styring av presisjonsvåpen. Laser, som et våpen i seg selv, har i flere tiår vært gjenstand for teoretisk forskning og uttesting, men har støtt på store praktiske hindringer grunnet størrelse, svak effekt og energibehov. Det kan nå virke som at det tyske firmaet Rheinmetall, som produserer en rekke forskjellige våpensystemer og sensorer, har oppnådd et gjennombrudd i praktisk bruk av høyenergi laser (HEL). I februar demonstrerte firmaet et system som bestod av to laserkanoner med henholdsvis 20 og 30 kw effekt. Disse var koblet sammen med en søkeradar og montert på en allerede eksisterende våpenstasjon. Energien kommer fra elektrisitet, i motsetning til mange tidligere lasere som benyttet kjemiske væsker til opplading. Testene var omfattende med forskjellige typer mål. Det ble demonstrert at laserne kunne kutte gjennom 15 millimeter stål på en avstand av over en kilometer. Videre ble droner skutt ned på over to km hold og en stålkule som simulerte en bombekastergranat ble også ødelagt i luften. HEL har dermed vist at det kan benyttes til å destruere raketter og granater i flukt. Også helikoptre og ubemannete droner vil kunne engasjeres av systemet. Rheinmetall satser nå på å utvikle en laser med 60 kw effekt, mens målet er 100 kw. Dette vil kreve større generatorer til å produsere den nødvendige energien, men dette vil ikke være til hinder for at våpensystemet kan monteres på kjøretøy. Dersom de videre testene er vellykket vil et stort marked åpne seg. Forsvar mot enkle våpen som hjemmelagde raketter og bombekastere er viktig overfor både asymmetriske og konvensjonelle motstandere og laser kan bli et alternativ til kinetiske våpen som for eksempel det israelske Iron Dome (se NMT 1 2013). Videre testing og utvikling av HEL vil likevel ta flere år. (Kilde: JDW, Jane s International Defence Review, Rheinmetall-defence.com, Defence-update.com) Iranske våpen til opprørere i Jemen Jemen står overfor store interne problemer. Etter revolusjonen i 2011 har de indre motsetningene mellom sjiamuslimene i nord og sunniene i syd fått ny næring og i visse områder har også grupper som al-qaida fått fotfeste. USA har angrepet mål i Jemen mange ganger, primært med førerløse fly, og Saudi Arabia har gjennomført operasjoner mot væpnete grupper på bakken. I denne konflikten har Iran valgt å støtte sjiaene med våpen og annet militært materiell. I mer enn et år har det kommet meldinger om små fartøyer som har fraktet håndvåpen og ammunisjon med de sjiamuslimske grupperingene som mottakere. Meldingene har blitt betegnet som propaganda og avvist av Iran. Tidligere i år ble imidlertid et fartøy oppbrakt av myndighetene i Jemen. I lasten befant det seg større mengder våpen, inkludert bærbare luftvernraketter av iransk opprinnelse. Iran har rutinemessig benektet enhver forbindelse, men det tilgjengelige billedmaterialet virker overbevisende. Omfanget og typen våpen betyr uansett en betydelig opptrapping av konflikten. FNs sikkerhetsråd har gjennom resolusjon 1747 lagt ned forbud mot enhver eksport av iranske våpen, uten at dette har hatt noen effekt. Iran har videre støttet opprørerne gjennom økonomisk bistand og trening. Hizbollah benyttes som stedfortreder der et direkte iransk engasjement er for risikabelt. Dette er et ledd i kampen om regionalt hegemoni der Saudi Arabia er motstanderen. Konflikten har derfor et betydelig potensial til å spre seg ytterligere langs nasjonale og religiøse skillelinjer. (Kilder: New York times, JDW, Reuters, Wikipedia) UNIVERSITETET I BERGEN Institutt for sammenliknende politikk Menneskerettighetsobservasjon Videreutdanning 15 studiepoeng - 3 kurssamlinger Innhold: Menneskerettighetsteori og historikk, observasjonsmetode og analyse, planlegging og utførelse av observasjonsoppdrag. Problemer med intervensjoner og rettsoppgjør. Søknadsfrist: 20. august 2013/ frem til studiestart Studiestart: 13. september 2013 Demokratiassistanse Videreutdanning 15 studiepoeng - 3 kurssamlinger Innhold: Hvordan best gi bistand til demokratisering? Gjennomgang av ulike former for bistand med eksempler fra Latin-Amerika, Afrika, Afghanistan og Øst-Europa. Søknadsfrist: 20. august 2013/ frem til studiestart Studiestart: 20. september 2013 Kursavgift for hvert kurs: kr. 15.000 Kursene er godkjent av Lånekassen og kan inngå i en mastergrad i demokratibygging www.uib.no/demokrati eller ring 55 58 20 18 Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere 12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB 184184, Økern, Økern 0510 0510 OsloTlf: Oslo, Tlf. 23 40 2303 4010 03 10 Fax: 22 97 71 21 33 99 68 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND flytting@vinjes.no 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 13

Er fortsatt mekanisering riktig vei å gå for Hærens brigade? Major Jan Frederik Geiner er instruktør landoperasjoner ved Hærens våpenskole/hærens skole for taktikk og operasjoner. Han var tilbeordret FFI i perioden 09-11 for å støtte prosjekt Fremtidens landmakt. Forsvarsdepartementet har nylig forpliktet Forsvaret til anskaffelse av til sammen 146 nye og oppgraderte stormpanservogner som skal bli en viktig del av Hærens kampkraft inn i framtiden. Hovedstridssystemet Leopard 2 har fortsatt noen få år igjen før det må oppgraderes eller et nytt system må anskaffes. Et intensjonsdokument om fremskaffelse av stridsvogner kom nylig på plass. Disse beslutningene reiser et viktig prinsippspørsmål om Hæren: Er det riktig å fortsette å investere i et mekanisert konsept som er nesten 100 år gammelt? Eller er det, i takt med den teknologiske utviklingen innenfor flygende sensorer og presisjonsmissiler, slik at man heller burde satse i den retningen? AV JAN FREDERIK GEINER Jeg skal innledningsvis i denne artikkelen zoome litt ut fra den detaljerte og teknologisk fokuserte diskusjonen om system A versus system B og forsøke å trekke noen konseptuelle linjer med støtte i militærteorien. Diskusjoner om vektingen mellom ildkraft, beskyttelse og mobilitet er ikke noe nytt. Like fullt er diskusjon fortsatt relevant i lys av de siste tiårs rivende utvikling innenfor luftbåren sensorteknologi og missilbasert krigføring. Konseptuel rendyrking har opp gjennom historien kunnet vise til spektakulære resultater. Jeg skal omtale noen av dem. Utviklingen synes likevel å være mer syklisk enn lineær, det gjør det vanskeligere å velge. Forbedret teknologi har tidvis gjort både ildkraft, mobilitet og beskyttelse tilnærmet irrelevant, men bare for en periode inntil nye motmiddel er oppfunnet. Jeg skal i andre del av artikkelen vise til noen slike motmiddel til missilbasert krigføring som utvikles utenfor Vesten. Avslutningsvis vil jeg se kort på det som er fundamentalt likt ved alle kriger; det er menneskene like mye som maskinene som preger krigers utfall. Dette må nødvendigvis tillegges vekt dersom avgjørende valg om innretting skal fattes. Det teoretiske fundamentet I boken The Foundations of the Science of War utgitt i 1926 utledet J.F.C Fuller det han kalte operasjonskjernen. 1 Fuller hevdet at alle kampavdelinger må kunne manøvrere, ramme og skjerme. I 1994 utga Robert Leonhard boken Fighting by minutes der han hevdet at man ved å kombinere to og to av disse egenskapene implisitt ivaretar det tredje. 2 Man reduserer med andre ord behovet for skjerming av egne styrker, ved aggressivt å manøvrere og ramme 14

Posisjonskonsept Manøvrere Skjerme Manøverkonsept Utvekslingskonsept Ramme Operasjonskjernen og utledede operative konsepter (Leonhard 1994). fienden. Hans argument er at motstanderen ikke vil kunne utnytte en svakt beskyttet flanke så lenge han har nok med å reagere på en serie av angrep. Dette er det teoretiske grunnprinsippet for det Leonhard omtaler som manøverkonseptet. 3 Utvekslingskonseptet vektlegger å ramme og skjerme på bekostning av evne til å manøvrere, og var den bærende ideen for vårt gamle kystartilleri. Skyttergravskrigene under 1. verdenskrig representerte også dette konseptet: stor ildkraft og god beskyttelse, men svært begrenset mobilitet. En modernisert form for utvekslingskonsept er også den bærende idé i det som ofte omtales som et ISTARkonsept. Det er ødeleggelsen av mål og skjerming av egne kapasiteter som skal vinne slaget, ikke gjennombrudd og forfølgelse som i manøverkonseptet. Jo større den teknologiske avstanden er mellom de to krigførende parter, jo mer åpenbar er fordelene med en slik tankegang. Eksempler på dette kjenner vi fra Irak i 1991, innledende faser av krigene i Afghanistan i 2001 og Irak igjen i 2003. Motstanderen bekjempes uten å kunne forsvare seg effektivt mot de stridsmidlene som settes inn. Svermkonseptet som lanseres av kadett Langvad i dette nummer av NMT faller også inn under denne merkelappen. Den siste kombinasjonen Leonhard lister, manøvrere og skjerme posisjonskonseptet, er mindre vanlig som selvstendig konsept i moderne landstyrker. Avdelinger som US Marine Corps og 101st Airborne Division utnytter ideene i dette konseptet, men er vanligvis en del av et større hele som også dekker prinsipper fra de øvrige konseptene. Posisjonskonseptets grunnidé er at mobile styrker kan landsettes slik at strategisk viktige områder for fienden kommer under egen kontroll. Ofte er trusselen disse styrkene utgjør i seg selv nok til å avverge en situasjon, andre ganger må de fysisk settes inn. General Mac Arthurs Inchon landing i 1950 er et godt eksempel på hvordan man kan unngå å ta kampen opp med fiendens sterke front og i stedet gjennomføre en skjermet manøver til sjøs, for så å true understøttelsen av fiendens kampstyrker. Det er likevel slik at dersom fienden ikke kapitulerer av en slik posisjonering, så blir det før eller siden behov for å ramme, slik også Mac Arthurs styrker til slutt måtte. I den fasen var Mac Arthurs styrker langt mindre effektive, både fordi en del ildkraft var ofret til fordel for mobilitet, men også fordi den taktiske ledelsen på land ikke var like aggressiv og målrettet som innsettingen hadde vært. 4 Jeg vil i denne sammenheng ikke dvele videre ved posisjonskonseptet fordi det, blant annet med bakgrunn i det enorme behovet for strategisk transportkapasitet med tilhørende nærstøttebehov, ikke er særlig aktuelt i Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 15

Når den ene part skaffer seg et stridsmiddel som setter verdien av alle motstanderens stridsmidler ut av kraft, er det bare et spørsmål om tid før likevekt gjenopprettes. norsk sammenheng. 5 Jeg skal derfor i fortsettelsen konsentrere meg om de to førstnevnte konseptene. Manøver vs. utveksling noen eksempler Teknologisk utvikling har flere ganger gjennom historien medført at en konseptuel grunnretning har vist seg ineffektiv for en periode. Både Aksemakten og Ententen var innstilt på å drive en rask og effektiv manøverkrig i 1914, men den defensive fordelen som følge av ildkraftens teknologiske utvikling siden den fransk-prøyssiske krig (1870-1871) var simpelthen blitt for stor. Ubeskyttet manøver var ikke lenger mulig, og tilnærmet stillstand oppstod langs de flere hundre kilometer lange stillingssystemene. Til tross for at tyskerne gjorde visse framskritt med bruk av stormtropper mot slutten av krigen, ble volum og momentum for lite til at det bidro til å endre den fastlåste situasjonen. Vi må derfor kunne konkludere med at utvekslingskonseptet stod som det seirende prinsipp for denne perioden. Preget av disse erfaringene er det ikke overraskende at franske og britiske offiserer våren 1940, bare uker før det tyske angrepet på Belgia og Frankrike, anslo at tyskerne ville tape minst 500.000 mann dersom de forsøkte seg på de formidable stillingsverkene som utgjorde Maginotlinjen. 6 Ikke bare var Maginotlinjen formidabel, franske og britiske stridsvogner utviklet i mellomkrigsperioden var både bedre beskyttet og bestykket enn de tyske. Ved byen Stonne, rett sør for Sedan, ble det for eksempel rapportert at en eneste fransk stridsvogn av typen Char B hadde tatt ut 13 tyske stridsvogner og to PV-kanoner. Det ble i ettertid påvist 140 treff i den franske vognen uten at noen av disse hadde penetrert det 60mm tykke panserstålet. Den beste tyske stridsvognen på det tidspunkt, Panzerkampfvagen IV, hadde til sammenligning bare 30mm med panserstål og en underlegen kortrørskanon. For øvrig var bare 278 Panzer IV tilgjengelig våren 1940, de øvrige 2161 stridsvognene på tysk side var av enda dårligere kvalitet. Bare på fransk side disponerte man 3254 stridsvogner, hvorav 274 av overnevnte Char B. På flysiden var de respektive oppsett omtrent likeverdige. 7 Troen på at utvekslingskonseptet igjen skulle vise seg overlegent var med god grunn sterk både hos briter og franskmenn. Når tyskerne uker senere lyktes med et gjennombrudd ved Sedan med et samlet antall skadde og drepte på rundt 500 i den innledende fasen må vi kunne konkludere med at utvekslingskonseptet, uavhengig av svært store materielle investeringer på fransk og britisk side, hadde spilt fallitt. Manøverevnen var gjenvunnet, og utvekslingstankegangen hadde vist seg å være en konseptuel tvangstrøye som hadde medført feil bruk av ellers godt materiell. Til tross for manøverkrigføringens spektakulære taktiske resultater på stridsfeltet i 2. verdenskrig, fikk vi paradoksalt nok en lynrask gjeninntreden av utvekslingskonseptets historiske toppunkt, bokstavelig talt i dét røyken fra bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki var i ferd med å legge seg. Intet manøverkonsept i verden kunne måle seg mot effekten av den totale ødeleggelsen som kunne oppnås med den, innledningsvis, eksklusivt amerikanske atombomben. Men som så ofte tidligere i militærhistorien; når den ene part skaffer seg et stridsmiddel som setter verdien av alle motstanderens stridsmidler ut av kraft, er det bare et spørsmål om tid før likevekt gjenopprettes. I dag ser vi hvordan selv et av verdens fattigste land, Nord-Korea, har klarte å skaffe seg dette våpenet for å kunne fortsette sin alenegang. Utvekslingskonseptets trumfvåpen har således på mange måter vært et blindspor hva gjelder praktisk nytteverdi for Vesten. I andre halvdel av det 20. århundret havnet vi derfor, ironisk nok, tilbake til kampen om hvilket konvensjonelt konsept som hadde mest teknologisk medvind. Det israelske forsvaret (IDF) viste både i 67 og 73 at manøverkonseptet kunne oppnå svært gode resultater, selv om det i 1973 var nært ved å gå galt fordi både egyptiske og syriske styrker hadde skaffet seg store mengder luftvern og panservernraketter til bruk mot israelske fly og stridsvogner. Utvekslingskonseptet var med andre ord nær ved å gjøre manøverkonseptet for risikabelt, men da israelerne kom på offensiven viste manøverkonseptet sitt fortrinn ved å muliggjøre angrep langt inn på egyptisk og syrisk jord. Dette hadde ikke minst en betydelig effekt i det psykologiske domenet, og ga Israel svært gode kort i kampen om tilværelsen. Utviklingen av det amerikanske AirLand battle (ALB) konseptet på 70- og 80-tallet var klart inspirert av manøvertankegangen og hentet sitt idégrunnlag både i de gamle tyske erfaringene fra 2. verdenskrig, og i 16

En eneste fransk stridsvogn av typen Char B skal på egen hånd i 1940 ha tatt ut 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner. Det ble i ettertid påvist 140 treff i den franske vognen, uten at noen av disse hadde penetrert det 60mm tykke panserstålet. Det skortet med andre ord ikke på fransk teknologi. Det var andre forhold som gjorde at Frankrike røk på det oppsiktsvekkende nederlaget i 1940. IDFs suksesser i 67 og 73. 8 Selv om ALB først og fremst var inspirert av en manøvertankegang, må vi likevel kunne si at den første Irakkrigen i 1991 ble en slags hybrid mellom de to konseptene. Bakkemanøver med betydelig taktisk ildstøtte i kombinasjon med den mer utvekslingsorienterte luftbombingen av strategiske mål førte raskt til et taktisk nederlag for Saddam Husseins styrker. I ettertid var det imidlertid resultatet av luftbombingen som fikk størst oppmerksomhet. Blant annet oppstod teorien om Effects Based Operations (EBO), i kjølvannet av denne krigen. Et konsept hvis grunnidé har mange likehetstrekk med det vi i dag omtaler som et ISTAR-konsept. Inspirert av både EBO og selektive resultater fra amerikanske suksesser i Afghanistan (2001) og Irak (2003) utviklet Israel sin egen versjon av EBO, kalt Strategic Operational Design (SOD), rundt tusenårsskiftet. Bakkemanøver ble kraftig nedprioritert fordi man anså at det israelske luftforsvaret i stor grad selvstendig ville kunne vinne en mer konvensjonelt orientert krig mot Hizbollah, den syriske Hæren eller Iran om det skulle bli aktuelt. Men som Israel fikk erfare i 2006; Hizbollah hadde ikke sovet i timen. Gjennom flere år hadde de som svar på en mulig konfrontasjon med Israel gravd milevis med godt skjulte tunneler og stillinger, de hadde skaffet seg moderne våpensystem fra Iran, de utnyttet kommersiell sensorteknologi og de hadde lykkes godt med en villedningskampanje overfor israelske agenter med hensyn til hvor deres sårbare punkter var lokalisert. 9 Den Hizbollah fremprovoserte krigen i 2006 endte med at teknologisk overlegne israelske styrker til slutt trakk seg ut av Sør-Libanon uten å ha nådd sine strategiske målsettinger. På sett og vis kan vi si at to varianter av utvekslingskonseptet stod mot hverandre, der ødeleggelsen av infrastruktur på begge sider ble stor men avgjørelsen uteble. General James Mattis, den gang sjef for USJFCOM, avviklet to år senere EBO som konsept. 10 De samme sykliske trekk som jeg har beskrevet over vil man finne dersom man leter lengre tilbake i krigshistorien. Den amerikanske borgerkrigen var for det meste preget av utvekslingskonseptet, mens Napoleon noen år tidligere drev det vi må kunne kalle datidens manøverkrigføring. Riktignok med hesten i kombinasjon med organisering i relativt selvstendige korps og ikke stridsvognen som viktige redskap. På 1200-tallet herjet de stridsgruppeorganiserte mongolske Hordene det eurasiske kontinent. 11 Horden kunne brytes opp i mindre deler etter desimalprinsippet (10, 100, 1000, osv) og omfatte, overfalle og forfølge fienden til han var utslettet eller aksepterte sine nye herrer. Selv om teknologien har blitt stadig mer avansert, har de konseptuelle grunnideene noe mer tidløst over seg. Utfordringen er naturligvis å se når teknologien driver et slikt skifte. Enda vanskeligere er det å bedømme hvor lang tid et skifte får leve, før man igjen skifter. Noen ganger er skiftene gradvise, andre ganger tydelige. Ofte er det bare tiden som viser hvilken teknologi man har nytte av videre. Spydet, armbrøsten og slagskipet er eksempler på våpen som i dag er totalt irrelevante operativt sett. Men det er også eksempler på at tilsynelatende utdatert teknologi lever i beste velgående. Et eksempel er propellflyet C-130, introdusert i 1954, som nå er oppgradert og vil ha en antatt levetid langt inn i dette århundret. Bombeflyet B-52 forventes å være i bruk fram til 2045, mer enn 90 år etter prototypen var på vingene første gang. Man kan selvfølgelig hevde at vi her snakker om fly hvor svært få av de originale delene fortsatt er med, men de konseptuelle egenskapene har mye til felles med de første produksjonsmodellene. Spørsmålet er således om mekaniserte styrker får samme brå avslutning som slagskipet, eller om de kan justeres, raffineres og levere etterspurte egenskaper i enda 50-100 år? Vil deres plass i stridsfeltet bare være der egne styrker har høy grad av kontroll, slik tilfellet er for de to omtalte flyene, eller kan motmidler mot for eksempel missiler integreres slik at de kan fortsette å skape avgjørelse langt fram i stridsfeltet? Jeg skal i neste avsnitt vise til noen eksempler på teknologi som kan begrense muligheten til å levere missiler, samt Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 17

Luftforsvaret er med rette stolte av sine nye C-130J Hercules. Designet er fra 1950-tallet. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold vise til noen utfordringer med bruk av missiler i landstrid mer generelt. Favoriserer den teknologiske utviklingen utvekslingskonseptet? Det har skjedd en betydelig teknologisk utvikling også utenfor Natoalliansen, mens den har vært tungt engasjert i Afghanistan og Irak de siste 10 år. Denne utviklingen vil trolig ha stor betydning for om et moderne utvekslingskonsept vil kunne fortsette å virke så ensidig som vi så i 91, 01 og 03. Både Russland, Kina og andre interessenter har åpenbart fått med seg og analysert grundig hva stealth, eller very low observable (VLO)- teknologien, har medført av fordeler. Både Russland og Kina er i full gang med å produsere teknologiske motsvar til det forspranget USA i særdeleshet oppviste rundt årtusenskiftet. For det første utvikler de egne VLO-fly, der den nye russiske T-50 og den kinesiske Chengdu J-20 representerer testversjoner av slike fly. Videre har i hvert fall Russland jobbet med radarteknologi basert på langbølger som er langt mer effektivt når det gjelder å avdekke VLO-objekter. Disse er riktignok av en fysisk størrelse som gjør det umulig å montere dem i nesa på et jagerfly som missilradar, men de kan med all sannsynlighet gi styringsinformasjon til missiler i flukt, slik at de kan komme på hold hvor VLOteknologien ikke lenger gir tilstrekkelig beskyttelse. 12 Innenfor avansert datateknologi har Vesten tradisjonelt hatt et forsprang på russisk militærteknologi. På dette området er utfordringen kanskje først og fremst rask utvikling av militærteknologi på kinesisk side. 13 Så får tiden vise hvor pragmatiske de to landene vil være i forhold til å utveksle respektive fortrinn. På dette området er det helt klart noen politiske skjær i sjøen. Uansett er det lite trolig at Natolandene særlig lenge vil fortsette å ha flere generasjoner av forsprang slik vi så det i Irak i 1991. Både finanskrise i Vesten og Kinas økende globale ambisjoner taler mot. Ikke minst fordi mye av den tidkrevende grunnforskningen og innovasjonen på vestlig side delvis kan kopieres når hovedtrekkene i de tekniske spesifikasjoner først er kjent. Det andre spektakulære resultatet av vestlig teknologisk utvikling, presisjonsmissilet, har naturligvis heller ikke gått upåaktet hen utenfor Natoalliansen. Det foregår således både en kopiering av denne suksessen i form av egenutvikling på presisjonsvåpensiden, basert på bruk av egne posisjonsangivende satellitter, samt at det foregår en intens utvikling av motteknologi til Vestens presisjonsvåpen. Kineserne skjøt allerede i 2007 ned en egen satellitt. 14 Mange tolket den egentlige grunnen til dette å være et ønske om å vise Vesten at man på kinesisk side har evne til å forstyrre eller ødelegge en svært viktig komponent i missilstyringskjeden, GPS-satellittene. Videre ser vi hvordan for eksempel russiske radarer i økende grad utstyres med nærforsvarsvåpen, tilsvarende det som sitter på en del amerikanske marinefartøy, som en aktiv beskyttelse mot antiradarmissiler. 15 Det er ikke umulig å tenke seg at også andre mobile bakkesystemer enten selv, eller i form av nærstøttekjøretøy, også kan beskyttes av slike system i framtiden. Dette i kombinasjon med mer effektiv luftvernteknologi kan gjøre det betydelig vanskeligere å støtte bakkestyrker så massivt og presist som vi er blitt vant til i Afghanistan. Selv om verken Russland eller Kina for tiden utgjør noen aktiv trussel overfor Nato, er det liten tvil om at disse landene har en annen kundegruppe for sitt materiell på verdensbasis enn det Vesten har. Hizbollah viste, som nevnt tidligere, hva en dedikert aktør kan oppnå av resultater når kapasitetsforskjellene ble utjevnet takket være en statlig aktør (Iran) i ryggen. I Israel var i alle fall konklusjonen etter 2006 klar; de satt store ressurser inn på å gjenreise sine manøverstyrker. Ensidig missilfokus hadde vist seg lite egnet til å oppnå de politiske målsettingene. Et annet poeng er mulige avtagende effekter når vi projiserer teknologisk utvikling inn i framtiden. Nettverksteknologi, regnekraft og posisjonsangivelsesteknologi har gjennomgått en rivende utvikling siden 90-tallet. Dette har blant annet medført at vekten av den smarte delen av presisjonsvåpnene er kraf- 18

Så selv om kampsystemer som stridsvogner og artilleri er i ferd med å bli både store, tunge og dyre, leverer de fortsatt svært kosteffektiv ødeleggelse. tig redusert. Der vi midt på 90-tallet dro rundt på GPS-er på størrelse med godt fylte matbokser, kan vi i dag umiddelbart avlese lengden på dagens joggetur ved hjelp av den innebygde GPS-en i treningsklokken. Andre områder med bratt utviklingskurve har typisk vært elektrooptiske sensorer, datalinker og radarprosessering. Men der det tidligere har vært kilo å spare, er det nå bare gram. Innenfor prisutvikling vil trolig noen av de samme effektene gjøre seg gjeldende. Utviklingen av militær høyteknologi følger nemlig en annen prislogikk enn på kommersiell side. Der komponenter til kommersielle datamaskiner produseres i millionvis sivilt, er ofte militære produksjonslinjer nede i hundrevis eller i beste fall tusenvis. Produksjonslinjene er i praksis manuelle og foregår i land hvor arbeidskraft er dyrt. Vi ser derfor hvordan priskurven gjerne stiger i takt med utviklingen av stadig mer avanserte militære systemer. Det er således ingen grunn til å tro at høyverdige presisjonsmissiler vil komme på billigsalg slik vi ser høyteknologi gjør det på sivil side. Vi må også ta med at på noen områder innenfor missilteknologien står vi overfor faste størrelser som Newtons lover samt utfordringer knyttet til aerodynamikk. I tillegg kommer områder hvor utviklingen går svært sakte slik som på rakettmotor- og sprengstoffsiden. Det vil trolig derfor i overskuelig framtid fortsatt være slik at et missil som skal ha rekkevidde på 50-100 km eller mer, og samtidig kunne bære en relevant mengde sprengstoff nødvendigvis vil måtte være både stort, tungt og kostbart. Siden landstriden preges av et høyt antall små mål som gjerne er i bevegelse, vil følgelig et konsept som hviler tungt på missilteknologi enten bli veldig dyrt eller bare være relevant for å bekjempe et begrenset antall store, statiske eller semi-statiske og høyverdige mål. For USA som alene anvender over 50 % av verdens samlede forsvarskostnader, er dette naturlig nok et mindre problem enn for en småstat som Norge. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at vi bør gjøre de samme valgene som amerikanerne, siden de uansett vil ha en bredde av stridssystemer og ammunisjon som vi aldri vil komme i nærheten av. Så selv om kampsystemer som stridsvogner og artilleri er i ferd med å bli både store, tunge og dyre, leverer de fortsatt svært kosteffektiv ødeleggelse. Pilammunisjon og artillerigranater er relativt sett billige og fysisk sett ganske små sammenlignet med tilsvarende effektive missiler. Selv vårt nye kampfly F-35, vil være langt fra å kunne bære 48 missiler internt slik en moderne stridsvogn kan med sine granater. En liten stridsvogngranat med svært høy hastighet er dessuten langt vanskeligere å beskytte seg mot enn store og tunge fjernleverte missiler. Fravær av organisk artilleri som kan gi effekt i målet uansett vær, føre og lysforhold kan fort bli kritisk, noe amerikanske og allierte soldater fikk erfare under operasjon Anaconda i Afghanistan våren 2002. Til tross for store mengder luftressurser både til overvåking og som ildstøtte, var det svært nær ved å ende helt katastrofalt for styrken. Konklusjonen var at UAVene var langt unna å levere et tilstrekkelig sant bilde av bakkesituasjonen, og det flyet som ga mest effektiv nærstøtte, et AC-130 gun ship, ble trukket ut i en kritisk fase fordi det var i ferd med å bli lyst. Også nærstøtten fra Apache kamphelikopter måtte avbrytes etter at de hadde tatt flere treffere fra opprørernes RPG-7. Artilleri som den militære ledelsen, av hensyn til styrketak, hadde latt være å ta med til Afghanistan var sterkt ønsket av styrkene på bakken i de dagene operasjonen varte. 16 Den psykologiske dimensjonen Menneskesinnet har en forbløffende evne til å tåle tap i ekstreme situasjoner, noe tapstallene og uviljen mot å endre konsept under 1. verdenskrig illustrerer godt. Fraværet av komplementær manøver, samtidig med bekjempelse av motstanderen, er utvekslingskonseptets akilleshæl. En omfattende britisk operasjonsanalyse viste at overraskelse, aggressiv stridsoppklaring og påføring av sjokk er tre av de meste effektive måtene å oppnå mye med lite på i strid. 17 Dette kan være vanskelig å oppnå med missilbaserte styrker. Matrisen på neste side illustrerer at sjefens oppfattelse av status på et gitt tidspunkt i striden på mange måter er viktigere enn hvem som har tapt flest systemer. Det er nemlig sjelden slik at en part taper alle egne stridsmidler før han oppgir sin ambisjon. Som vi ser, er det bare i tilfelle 3 og 7 ( 20 %) at striden har fått et endelig utfall. For resten av tilfellene vil rask utnyttelse av usikkerheten som er oppstått kunne bringe avgjørelse. Eksemplet over må åpenbart ikke Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 19

Angriper tror han har vunnet 1: stillstand 2: usikkerhet 3: angriper har vunnet Angriper tror han verken har vunnet eller tapt 4: usikkerhet 5: usikkerhet 6: usikkerhet Angriper tror han har tapt 7: forsvarer har vunnet 8: usikkerhet 9: stillstand Forsvarer tror Forsvarer tror han verken Forsvarer tror han han har vunnet har vunnet eller tapt har tapt Tabell 1: Utfallsmatrise ved engasjement mellom to parter. (Utfall i fet/kursiv.) (Storr, 2009, s. 53) 18 trekkes for langt. Men en motstander som er usikker på om vi kan bryte igjennom hans front, manøvrere oss inn i hans flanke eller dyp vil måtte gjøre en rekke tiltak for å hindre at dette kan skje. Trusselen om missilangrep krever bare en type mothandling: spredning, skjul og dekning. Konklusjon Jeg mener ikke med denne artikkelen å argumentere for at alt bør være som før. Det vil gi oss landstyrker med samme sjanser som Saddams hær i 1991. Det jeg har forsøkt å illustrere er at konsepter bygget på en ensidig evne til å ramme står i fare for raskt å bli irrelevante. Vi ser allerede hvordan motmidler og idékopiering er i ferd med å spise opp mange av fordelene. Like mye som utviklingen på de mekaniserte plattformene nå bærer mer preg av evolusjon enn revolusjon, vil vi trolig ha en tilsvarende avtagende nytteeffekt på noe sikt når det gjelder VLO-, missil- og sensorteknologi. Det er derfor etter min mening alt for tidlig å konkludere med at manøverstyrker har nådd sitt lineære endepunkt, og at utvekslingsfokuserte styrker dermed per definisjon bør erstatte dagens innretting. Styrker som hurtig kan bryte igjennom eller omfatte sin motstander angriper det element ved strid som ikke har forandret seg de siste tusen år, motstanderens vilje til å sloss. Slike styrker bør derfor utgjøre kjernen i framtidens landstyrker, slik det også fastslås i sluttrapporten i det omfattende FFIprosjektet Fremtidens landmakt. 19 At det på den annen side kan føres gode argumenter for at landstyrkene vil være tjent med å bedre evnen til å lede fjernlevert ildkraft er det liten tvil om. Her kan for eksempel nyinnrettingen av 2.bataljon gi oss muligheter til å virke i deler av stridsfeltet hvor brigaden i dag har klare begrensninger. Spørsmålet er om en troverdig mekanisert hær, supplert med god evne til å utnytte fjernlevert ildkraft, kan finansieres? Iver Johansen og Egil Daltveit redegjorde i NMT nr 4/2012 for én mulig måte å frigjøre nødvendige midler på. 20 Kanskje er det andre måter også? Det er uansett all grunn til å se grundig både på den nevnte FFI-studien og eventuelt andre velbegrunnede forslag til hvordan våre mekaniserte styrker fortsatt kan finansieres og oppgraders for å møte framtiden. I det ligger også nødvendigheten av å utvikle og utnytte de antatte komparative fortrinn vi måtte ha innen ledelse på lavt nivå som jeg langt på vei er enig med kadett Langvad i at vi har. Men både ISTAR- og svermkonseptene er i sin natur endimensjonale, derfor er det etter mitt syn først og fremst som supplement og ikke som erstatning til manøverstyrker at disse konseptene er interessante. Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg. Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement. Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter. Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen. Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80. Mailadresser: annmari@selskaper.no 20

Det er etter min mening alt for tidlig å konkludere med at manøverstyrker har nådd sitt lineære endepunkt. 1 Fuller, John Frederik Charles, The Foundations of the Science of War, London: Hutchinson & Co, 1926. 2 Leonhard, Robert, Fighting by minutes, Westport: Praeger, 1994. 3 Flere andre militærteoretikere som for eksempel William S. Lind benytter det samme begrepet med stort sett det samme meningsinnholdet. 4 Stolfi, Russell H.S, A Critique of Pure Success: Inchon Revisited, Revised, and Contrasted, The Journal of Military History, vol. 68 nr. 4, 2004. 5 Geiner, Jan Frederik, Johansen, Iver, Daltveit, Egil, Alternative strukturer for landmakten, FFI-rapport 2011/00863, 2011. 6 Frieser, Karl-Heinz, The Blitzkrieg Legend, Maryland: Naval Institute Press, 2005. 7 Ibid, s. 34ff. 8 Shamir, Eitan, Transforming Command: The Pursuit of Mission Command in the U.S., British, and Israeli Armies, California: Stanford University Press, 2011. 9 Matthews, Matt M., We were caught unprepared: The 2006 Hezbollah Israeli War, The Long War Series Occasional Paper 26, Fort Leawenworth: Combat Studies Institute Press, 2008; Glenn, Russell W., All Glory is fleeting insights from the Second Lebanon War, RAND, Unntatt offentlighet (FOUO), 2008. 10 Mattis føringer er gjengitt i Joint Forces Quarterly (JFQ), 51 (4th Quarter 2008), og kan lastes ned fra http://www.carlisle.army. mil/usawc/parameters/articles/08autumn/mattis.pdf 11 Genghis Khan organiserte sine styrker etter desimalprinsippet: 10 mann dannet en Arav, 100 en Zuut, 1.000 en Minghan og 10.000 en Tomen. 2-5 Tomen utgjorde et korps eller en Ordu som er opphavet til ordet Horde. Kilde: Wikipedia.org, søkeord Mongol military tactics and organizations, lastet ned den 17. oktober 2012. 12 Kopp, Dr. Carlo, Russian strategy to defeat US Air Power, i Defence Today, Juni 2008, lastet ned den 24. oktober fra www.ausairpower.net/sp/dt-rus-iads-jun-2008.pdf; Kopp, Dr Carlo, An Initial Assessment of China s J-20 Stealth Fighter, i China Brief Volume: 11 Issue:8, Mai 2011, lastet ned den 24. oktober 2012 fra http://moderntokyotimes.com/2011/05/09/an-initial-assessmentof-chinas-j-20-stealth-fighter ; Merk at noen av Dr. Copps ytelsespåstander modifiseres av flere kilder. Se for eksempel kilder lenket til artiklene om T-50 og J-20 på www.wikipedia.org. Dette rokker dog ikke ved denne artikkelens utsagn om at det utvikles svar på VLO-teknologien utenfor Natoalliansen. Se for øvrig også en nylig utgitt FFI-rapport om profilen på investeringer i det russiske forsvaret fram mot 2020. Programmet omfatter investeringer på om lag 3.500 mrd i perioden: Hakvåg, Una, Hove, Kjetil, Sendstad, Cecilie, Skremmende tall? realismen i det russiske våpenprogrammet GPV-2020, FFI-rapport 2012/00356, 2012. 13 Se for eksempel artikkelen, Inside China s Secret Arsenal, i januarutgaven av Popular Science, 2013. Kortversjon kan lastes ned fra http://popsci.com/technology/article/2012-12/inside-chinas-secret-arsenal 14 BBC News, China confirms satellite downed, lastet ned fra http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/6289519.stm, sist oppdatert 23.1.2007. 15 Kopp, Dr. Carlo, East versus West: Divergent paths in air power, i Defence Today, mars 2011, lastet ned den 24. oktober 2012 fra www.ausaipower.net/sp/dt-air-power-march-2011.pdf 16 Naylor, Sean, Not a good day to die the untold story of operation Anaconda, New York: Berkley Caliber Books, 2005. 17 Storr, Jim, The Human Face of War, London: Continuum, 2009. 18 Ibid. 19 Johansen, Iver, Sundfør, Hans Olav, Hoff, Erlend Øby, Fremtidig landmakt veivalg mot en fremtidig norsk landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/00355, 2012. 20 Johansen, Iver, Daltveit, Egil, En fremtidig landmakt i balanse, i Norsk Militært Tidskrift, nr 4, 2012. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 21

NMT DEBATT Brig N og strategiens dimensjoner General (p) Sverre Diesen er tidligere forsvarssjef og nå knyttet til Forsvarets forskningsinstitutt. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold Sjefen for Brig N, brigader Odin Johannessen, har i NMT nr 4/2012 noen kommentarer til undertegnedes to artikler om informasjonsteknologiens konsekvenser for fremtidig organisasjon og operasjonskonsept, spesielt for Hæren i Nord-Norge. Kommentarene er interessante, fordi de illustrerer noen fallgruver i denne type diskusjon som det etter mitt skjønn er viktig å være oppmerksom på. AV SVERRE DIESEN Brigadesjefens hovedpoeng er at jeg gjør teknologi til den eneste og avgjørende dimensjon ved utvikling av strategi og organisasjon, og at dette blir for enkelt. Som eksempel henviser han til de luftmaktsteoretikerne som i mellomkrigstiden hevdet at luftdomenet og den nye flyteknologien gjorde alle andre former for krigføring avleggs. Som vi vet skulle det imidlertid vise seg under Annen verdenskrig at ingen av de krigførende nasjoner lot seg bombe til overgivelse fra luften. Men at det ikke lyktes å bombe sivilbefolkningene til å gi opp beviser jo bare at luftmakt alene ikke vinner krigen, like lite som sjø-, land- eller i vår egen tid cybermakt vil gjøre det. Man kan ikke på det grunnlag slutte seg til at luftmaktsteknologi ikke spilte en avgjørende rolle i den samme krigen, eller at stater som hadde unnlatt å skaffe seg et moderne flyvåpen kunne ha kompensert for det ved å satse på krigføringens andre dimensjoner. Argumentet er med andre ord ikke gyldig, så lenge hverken jeg eller andre har hevdet at teknologi er det eneste som er viktig. Skulle påstanden om at jeg neglisjerer krigens sosiale, operative og logistiske dimensjoner ha noe for seg i en diskusjon om teknologisk forbedring, måtte brigadesjefen påvise at Forsvaret og Hæren ved å gjennomføre den foreslåtte teknologiske og konseptuelle modernisering kom dårligere ut i forhold til de tre andre dimensjonene, og at dette mer enn oppveide verdien av teknologisk fremskritt. Men det kan jo ikke sannsynliggjøres at de øvrige dimensjoner påvirkes negativt av at vi utnytter informasjonsteknologiens muligheter. At politikerne har gjort vedtak som inntil videre gjør at MLRS-systemet ikke kan brukes har i den forbindelse lite med krigens sosiale dimensjon å gjøre. Denne dimensjonen dreier seg om dype, samfunnsmessige endringer som påvirker rammebetingelsene for å føre krig helt grunnleggende, slik det skjedde i forbindelse med den franske revolusjon og andre historiske begivenheter av tilsvarende betydning. Vi snakker ikke om vedtak unnfanget og gjennomført av en politisk elite, uten så mye som en krusning på samfunnets overflate for øvrig. Den dagen ammunisjonstyper vi lovlig leverer fra fly eller andre plattformer også kan gis lang rekkevidde fra et bakkebasert system som MLRS vil ikke hverken minekonvensjonen eller krigens sosiale dimensjon være til hinder for det. 22

I et nettverksbasert forsvar er det ikke lenger noen rigid sammenheng mellom organisasjonsnivå og evne til å håndtere en bestemt kompleksitet. Det andre hovedpoeng i Johannessens argumentasjon knytter seg til de mange konflikter i nyere tid der et teknologisk overtak har vist seg å være utilstrekkelig for å skape en avgjørelse, som Afghanistan, Irak og noe lengre tilbake Vietnam. Det er imidlertid en sammenligning som halter på et helt avgjørende punkt, nemlig at alle disse eksemplene dreier seg om asymmetriske, lavintensitets konflikter. Dette i motsetning til de høyintensitets konflikter som vi i et gitt tilfelle må se for oss her hjemme, og som Johannessen selv påpeker må være dimensjonerende for et norsk forsvar. Eksemplene blir lite relevante, nettopp fordi Forsvarets dimensjonerende utfordring ikke er å drive opprørsbekjempelse mot en lavteknologisk motstander i et scenario der kulturforståelse blir kritisk og der militærmakt skal gå hånd i hånd med økonomisk utvikling og institusjonsbygging. Det er neppe den slags operasjoner vi kommer til å drive i Finnmark eller andre steder i en eventuell væpnet konflikt med en stormakt i vår nærhet. I den grad Forsvaret derfor blir involvert i slike operasjoner under andre himmelstrøk i fremtiden vil det måtte skje ved en tilpasset bruk av en struktur designet for høyintensive operasjoner i egne nærområder, slik styringsdokumentene fastslår og slik vi har gjort det til nå. Men da blir en påpeking av Vestens problemer med å mestre asymmetriske konflikter i den tredje verden ikke noe godt argument i diskusjonen om hva som er nødvendig teknologisk nivå i et norsk forsvar. Brigadesjefens hovedargument for å bevare brigadenivået er at det bare er på dette nivå man samordner alle Hærens troppearter i en fellesoperativ ramme. Dette sikrer både en faktisk kapasitet til å drive integrerte landoperasjoner og en mer generisk kompetanse som er viktig i den større, operative sammenheng. Men denne forestillingen er nettopp en konsekvens av tidligere tiders teknologiske begrensninger begrensninger som nå er i ferd med å forsvinne. I et nettverksbasert forsvar er det ikke lenger noen rigid sammenheng mellom organisasjonsnivå og evne til å håndtere en bestemt kompleksitet. Dertil kommer at brigaden i realiteten heller aldri er en komplett brigade, men knapt nok kan regne med å ha én tilstrekkelig trent og utrustet bataljonsgruppe til rådighet til enhver tid. Brigadekompetansen er dermed neppe reell så lenge brigadestaben aldri driver føring av en permanent brigade med en kontinuitet som gjør at læring akkumuleres over tid. Den må nøye seg med å improvisere en ad hoc, redusert brigade på noen dagers vinterøvelse hvert år. For øvrig er staben henvist til simuleringer, stabsøvelser og spill. Da blir kompetanseargumentet svakt ikke minst når det bedømmes av de som vurderer det norske forsvarets kompetanse og troverdighet utenfra, og som representerer den egentlige domsmyndighet i saken. I tillegg må vi ta i betraktning at så lenge videreføring av dagens vernepliktsmodell er en forutsetning for å beholde brigaden, må argumentet om betydningen av brigadestabens kompetanse avveies mot de negative kompetansemessige konsekvenser av denne modellen lenger ned i organisasjonen. For at brigadenivået skal beholdes, må bataljons-, kompani- og troppsnivåene bruke mesteparten av sin tid gjennom året på å drive rekruttskole og fagopplæring fra nytt med stadig nye vernepliktige, i stedet for å perfeksjonere seg på et helt annet ferdighetsnivå med profesjonelle mannskaper og avdelinger. Kompetanseregnskapet har med andre ord også en debetside som må tas i betraktning, selv der vi aksepterer argumentet om brigadekompetansens betydning. At det mekaniserte operasjonskonseptet fortsatt er det beste for Hæren i Nord-Norge slik det hevdes er likeledes vanskelig å forstå, ikke minst i lys av de erfaringer som gjøres under stabsøvelser ved FOH på Reitan. Der synliggjøres det stadig et gap mellom hva den sikkerhetspolitiske og strategiske forutsetningen krever og hva hæravdelingene er i stand til å levere. Et hærforband som på noen timers varsel skal forflytte seg et sted mellom 500 og 800 km fra Troms innland til et mulig innsettingssted i Finnmark er i realiteten utspilt før det kommer i gang. Som disse øvelsene demonstrerer er verken de transportmessige, sambandstekniske eller andre forutsetninger for å greie dette til stede. Selv om man innrømmer brigaden en rekke andre kvaliteter og funksjoner kan vi med andre ord ikke komme bort fra at den i sin nåværende form ikke er det vi først og fremst trenger og har den til: Et stående, innsatsklart hærforband som året rundt og på kort varsel kan settes inn i operasjoner hvor som helst innenfor et meget stort landområde, i den type høyintensitets konflikt vi selv legger Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 23

NMT DEBATT til grunn som styrende for Forsvarets utforming. Da hjelper det ikke at den fungerer utmerket i forhold til en rekke andre formål, i den grad vi måtte mene det. Hvis Hæren insisterer på at dagens brigademodell og operasjonskonsept representerer den mest effektive bruk av ressursene på hærsiden er det derfor en de facto innrømmelse av at Hæren er lite relevant for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. I så fall tilsier rasjonell forsvarsplanlegging at vi bør bruke ressursene på helt andre kapasiteter, men slik vil jeg likevel påstå at det ikke forholder seg heldigvis. «Operative, logistiske, teknologiske og sosiale oppgaver og utfordringer krever i sum taktisk ledelse gjennom nærhet til både utøvere og situasjon. Fysisk tilstedeværelse og situasjonsforståelse der vi med fasthet, visdom, mot, måtehold og rettferdighet bruker krigen som et relevant virkemiddel for mennesker, blant mennesker og mot mennesker», skriver brigadesjefen i sitt innlegg. Men det faktum at Brig N er Hærens eneste operative forband av noen størrelse gjør ikke brigaden til et nasjonalt, strategisk instrument med så vidløftige perspektiver på sine oppgaver. Uansett om den er helt alene er ikke en brigade noe mer enn en taktisk enhet med en stridsutholdenhet på noen få døgn. Det nord-norske landforsvarets utfordring i dagens sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon er et taktisk-teknisk problem dominert av fysisk håndgripelige størrelser som tid, rom og styrker til rådighet. Dette problemets tvangstrøye kan ikke filosofering rundt krigens øvrige dimensjoner hjelpe oss ut av. Det kan bare profesjonalisering, reorganisering og en grunnleggende konseptuell nyorientering basert på informasjonsteknologiens muligheter. Det dreier seg ikke om science fiction og endimensjonale teknologifantasier, men om å ta de nødvendige og forutsigbare konsekvenser av vår egen tids teknologiske utvikling. Data interface solutions from Electronicon AS Problem - Interfacing between old and new systems - Small series - Integration to existing systems Electronicon AS can offer: - Small to large solutions - Modular design - A cost effective solution for small series Main task - Data distribution - Data collection, translation and merging - Conversion between Analog and digital - Simulation and Algorithms Applications - Distribution Systems - Sensor Simulation - Data collection Systems ELECTRONICON AS Holbergskaien 5004 BERGEN, NORWAY Tlf:+47) 55 30 76 60 web: www.electronicon.no 24

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Kommandørkaptein Iren Isfeldt Tlf: 92 60 32 57 e-mail: formannoms@getmail.no og iisfeldt@mil.no Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år. Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. Kadetter kr. 60,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo Formannen har ordet Kjære alle medlemmar i Oslo Militære Samfund Først av alt: Tusen takk for tilliten de har gitt meg ved å velje meg til ny formann på generalforsamlinga i april! Det er ei stor ære, og eg gler meg til å ta fatt på arbeidet. Samstundes vil eg takke avtroppande formann Gunnar Rolland for den flotte måten han har leia OMS på dei to siste åra. Hadde det ikkje vore for at han vart kommandant i Bergen hadde han nok fortsett som formann. Heldigvis fortsetter han i direksjonen. Formelt var formannsskiftet 1. mai, men som kjent er det ikkje stor aktivitet i OMS i perioden mai-september. Like fullt er vi alt i full gang med å leggje planane for neste sesong, med mål om å kunne presentere eit så godt som ferdig program tidleg i september. Programmet sist sesong var veldig bra, og målet er sjølvsagt at det vi arbeider med no skal bli like tiltalande og innhaldsrikt. Haustsesongen startar igjen 7. oktober. Eg ser ikkje for meg at skifte av formann vil bety store endringar i OMS. Men eg har sjølvsagt ynskje om å vere formann på min måte, og vonar det samtidig vil vere til OMS sitt beste. Direksjonen består av så erfarne og dyktige medarbeidarar der vi alle spelar på same lag, så det trur eg skal gå strålande. Som min forgjengar ser eg det som viktig å arbeide for å få fleire av våre yngre medlemmar til å delta på foredragskveldane i OMS, - og å rekruttere nye medlemmar. Og det er sjølvsagt ynskjeleg at alle de som trufast møter opp både kvar måndag og på dei andre arrangementa i OMS, fortsetter med det. Det flotte bygget vårt med den velrenommerte talarstolen, Norsk Militært Tidsskrift og dei sosiale arrangementa vil fortsatt vere det berande i OMS. Som det vart sagt på generalforsamlinga står samfundsbygninga framfor kostbare oppgraderingar, både pålagte og naudsynt vedlikehald. Det vil vere utfordrande å få utført dette innan dei midlane vi rår over, men jobbar for å få dette til. Eg vonar å sjå riktig mange av dykk til hausten. I mellomtida vil eg både på eigne vegne og som formann i OMS ynskje alle ein riktig flott og solfylt sommar. Og husk endeleg sommarturen med KNM Alta 15. juni, avslutninga på sesongen. Vennleg helsing Iren Isfeldt Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 25

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling Mandag 8. april 2013 Generalforsamlingen ble satt kl 1927. Ordfører i representantskapet, kontreadmiral Jo G. Gade, ønsket velkommen og konstaterte at generalforsamlingen var beslutningsdyktig iht loven, da antall fremmøtte medlemmer var 55. Det var to innkomne forslag til endring av loven. Det var ingen merknader til innkallingen som var sendt iht loven, eller til agendaen. Ordføreren bemerket at revisors beretning var mottatt tidligere samme dag. Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt. Grethe Værnø og Nils Birger Olsen ble valgt ved akklamasjon til å underskrive protokollen. Sak 0 Protokoll fra generalforsamling 26. mars 2012 Det var ingen merknader til protokollen for 2011. Sak 1 Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2012 Ordfører gikk gjennom den på forhånd fremlagte årsberetningen. Det var følgende merknader til årsberetningen: - Pkt 3, tillitsvalgte: Oberst Hukkelås er fra Luftforsvaret. - Pkt 4.3.1, foredrag våren 2012: Tittelen på førstelektor Grieg-Smiths foredrag på familieaftenen var falt ut. Foredragets tittel er «Skottetoget i 1612». - Pkt 4.5.4, Den Glade Majors Ordensmesse: Følgende setning var falt ut: Årets ordensmesse ble gjennomført 16/3-2012 med 24 deltakere. - Nummerering av punktene 8-11 var falt ut. Alle merknadene ble korrigert umiddelbart. Sak 2 Reviderte regnskaper for 2012 for OMS og NMT Ordfører gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember 2012. Ordfører bemerket at overskuddet for 2012 skyldes både ny kontrakt med restauratør, noe som gir en litt større inntekt for Samfundet, og at vedlikeholdet i 2012 bevisst ble holdt på et minimum. Vedrørende NMT påpekte ordføreren underskuddet grunnet fall i abonnementsinntekter, noe som skyldes økende vansker for abonnement på trykte publikasjoner. I tillegg er tilskudd fra FD redusert. Det var ingen merknader til regnskapet, men det ble kommentert at et økende underskudd ikke er holdbart over tid. Ordfører konkluderte med at det blir en oppgave for både NMTs tilsynskomite og Direksjonen å følge opp denne saken. Ordføreren refererte fra avsnittene årsberetning, registrering og dokumentasjon, samt konklusjonen fra revisor Bloms beretning (vedlagt). Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet: Desisorene mener at Direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at Direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar 2012 til 31. desember 2012. For øvrig har driften i år vært så vel ivaretatt at Representantskapet bør gi Direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til dette. Representantskapet stilte seg bak desisorenes anbefaling. Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelsen, og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon. 26

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS Sak 3 Valg av tillitsmenn Valgkomiteens formann, kommandørkaptein Trygve Pedersen, la fram komiteens innstilling. a. Formann. Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt ble valgt med akklamasjon. b. Direksjonen Direksjonens medlemmer Oberst (H) Ingvill Eidsvåg gjenvalg Oberstløytnant (H) Knut Bremerthun Ikke på valg Kommandørkap. (S) Tor Egil Walter Ikke på valg General (H) Sverre Diesen Ikke på valg Direksjonens varamedlemmer Oberstløytnant (H) Egil Vindorum gjenvalg Advokat Trond Vegard Sagen Eriksen gjenvalg Kommandør (S) Jon Meyer gjenvalg Generalmajor (L) Tom Henry Knutsen gjenvalg Generalmajor (L) Gunnar Rolland -15 De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. c. Representantskapet Representantskapets medlemmer Kontreadmiral (S) Jo Georg Gade gjenvalg Oberstløytnant (L) Herleif Sandbakken gjenvalg Oberst (H) Einar Johnsen -15 Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav gjenvalg Orlogskaptein (S) Conrad Mohr gjenvalg Oberstløytnant (H) Ola Stubdal gjenvalg Oberstløytnant (H) Torbjørn Pettersen gjenvalg Oberst (L) Bente Sleppen gjenvalg Major (H) Eigil Jespersen gjenvalg Oberst (L) Kjell Huslid Ikke på valg Oberstløytnant (H) Vidar Vik Ikke på valg Kommandør (S) Nils Helle Ikke på valg Kommandør (S) Svein-Erik Bakke Ikke på valg Direktør (-) Rasmus Falck Ikke på valg Oberstløytnant (m)(l) Marianne Strømsborg Klever Ikke på valg Representantskapet Varamedlemmer Oberstløytnant (L) Elin Rørvik Ikke på valg Oberst (L) John Hukkelås gjenvalg Kommandør (S) Knut Holth-Larsen Ikke på valg Brigader (H) Arild Dregelid Ikke på valg Oberst (H) Frank Stensland Ikke på valg Flaggkommandør(S) Jacob Børresen Ikke på valg Kommandørkaptein(S) Anders Barman Stenberg Ikke på valg De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. d. Revisor Revisorblom.com AS ble gjenvalgt ved akklamasjon. e. Valgkomité Valgkomitéen for 2013-2014 ble innstilt av Direksjonen: Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 27

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS Medlemmer: Brigader Øyvind Strandmann (L) Oberstløytnant Bjørn Eidsvåg (H) Kommandør Gunnar Heløe (S) Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon. Varamedlemmer: Oberstløytnant Marianne Døhl (L) Oberst Tore Kvalvik (H) Kommandørkaptein Terje Refsnes (S) 4. Fastsettelse av medlemskontingent for 2013 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2013: Stabsoffiserer og sivile bosatt i Oslo-området Offiserer av kapteins grad (tilsvarende) og lavere, samt pensjonister bosatt i Oslo-området Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området Kadetter kr 660,- pr år kr 540,- pr år kr 360,- pr år kr 60,- pr år Det er ingen endring i kontingenten fra 2012. Forslaget ble vedtatt ved akklamasjon. Sak 5 forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Det var to forslag til lovendringer. Da loven krever 2/3 flertall for å vedta en endring, gjorde ordfører oppmerksom på at med dagens fremmøte krevdes minimum 37 stemmer for et forslag for at det skal vedtas. 5 a forslag fra Eldrid Langåker om at formann endres til leder i OMS lov. Langåker presenterte forslaget, og utdypet begrunnelsen med å oppnå kjønnsnøytrale vedtekter. Seks medlemmer kommenterte forslaget, og begrunnet sin motstand mot forslaget blant annet med henvisning til tradisjon, og at nåværende begrep er nøytralt. Avstemningen ga 10 stemmer for forslaget, som derved ikke ble godkjent. 5 b forslag fra Direksjonen om endret kontingentsystem. Meyer presenterte forslaget, som begrunnes i ønsket om en forenkling av dagens regime. Saken ble initiert gjennom desisorenes beretning for 2011. Det var ingen kommentarer til forslaget. Avstemningen ga 42 stemmer for forslaget, som derved ble godkjent: a) Paragraf 10, bokstav a) tas ut i sin helhet. Det fremkommer tydelig av lovens 7, bokstav e) hvem som fastsetter kontingenten, og er her således kun en gjentakelse. b) Ny paragraf 10, bokstav a): Alminnelige medlemmer betaler normalt full kontingent. Medlemmer som bor så langt fra Oslo at de ikke kan delta regelmessig i Samfundets møter, betaler en redusert kontingent. c) Paragraf 10, bokstav b) forblir uendret: Æresmedlemmer og innbudte medlemmer betaler ingen kontingent. d) Paragraf 10, bokstav c) tas ut i sin helhet. Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats, og ønsket de nye velkommen. Videre gratulerte han Iren Isfeldt som OMS sin første kvinnelige formann. Avtroppende formann Gunnar Rolland takket for to hyggelige og morsomme år, og så fram til videre tjeneste i Direksjonen. Han ønsket Isfeldt lykke til i sitt nye verv. Påtroppende formann Iren Isfeldt takket for tilliten, og varslet at det ikke vil bli store forandringer i OMS i tiden fremover. Hun uttrykte glede over fortsatt tjeneste i Direksjonen, og ga uttrykk for et håp om at videre program og sosialt samvær blir av fortsatt høy kvalitet. Møtet ble hevet kl 2012. Grethe Værnø Nils Birger Olsen 28

Instant Shelter Bruksområder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap Ring 64 83 55 00 www.obwiik.no Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 29

NMT DEBATT Om å gjøre mest mulig med det vi faktisk har Brigader Odin Johannessen har bred erfaring fra stabsstillinger og operative stillinger i Forsvaret, i både inn- og utland, og er sjef Brigade Nord. Det er heldigvis ingen overraskelse at mine synspunkter på general Sverre Diesens betraktninger om vår fremtidige Hær ikke skulle få stå uimotsagt. Og godt er det, for vi er avhengige av et bredt og godt engasjement rundt både profesjon og organisasjon, dersom vi skal utvikle oss og være et relevant sikkerhetspolitisk verktøy i fred, krise og krig. Jeg er derfor oppriktig glad for at Langvad, Geiner og Diesen engasjerer seg, og ikke minst kommenterer mine synspunkt. Det gjør debatten både bredere og bedre, i form av øket presisjon og sakkunnskap. AV ODIN JOHANNESSEN Når det er sagt må jeg likevel kommentere noen påstander. Til Diesen vil jeg si at jeg ikke har påstått at han neglisjerer sosiale, operative og logistiske dimensjoner. Det er bare det at slike faktorer i hans beskrivelser som regel er svært lite fremtredende. En debatt om vår militære utvikling må være flerdimensjonal. Vi må gjennom både motivasjon for utvikling, og praktisk bruk av våre militære kapasiteter, være i stand til å beskrive alle strategiens dimensjoner sammensatt, og ikke hver for seg. Bare gjennom en slik tilnærming vil vi unngå å beslutte ting vi egentlig ikke mente å beslutte. Den sosiale dimensjonen handler om dype, samfunnsmessige endringer som påvirker rammebetingelsene for å føre krig. Slike samfunnsmessige endringer kommer til uttrykk på forskjellig vis avhengig av i hvilket samfunn, og på hvilken tid endringen uttrykkes. I vårt samfunn gis vår tids endringer uttrykk gjennom politikk og politiske prosesser. Politikken påvirkes og utvikles gjennom et mangfold av samhandling. Uavhengig av hvem og hvor mange som sto bak både forbudet mot landminer og klasebomber, er begrensningene en realitet fordi begge bryter mot folkerettens prinsipp om å skille mellom kombattanter og sivile i krig. Slik er vår tids måte å uttrykke samfunnsmessige endringer, endringer som åpenbart påvirker rammebetingelsene for vår krigføring. Vår tids metode kan neppe kalles revolusjon, men snarere evolusjon, og når flere enn 150 stater har tilsluttet seg avtalene, og enda flere etterlever avtalenes intensjon, er vel det et solid uttrykk for noe mer enn et påfunn fra en politisk elite, gjennomført uten så mye som en krusning på samfunnets overflate. 1 Det at samfunnet ikke sto opp for landminen og klasebombene er da faktisk også en reaksjon. Når jeg blir beskyldt for haltende argumentasjon gjennom lite relevante eksempler, får det bli opp til leseren selv å bedømme. Mitt poeng var å belyse noen av teknologiens begrensninger. Å benytte uttrykket lavintensitets konflikt om Vietnamkrigen viser 30

Skal vi forsvare oss mot fly, må vi ha fly, og tilsvarende mot mekaniserte forband. hvor lite passende dette uttrykket er. Spesielt når vi ser på antallet døde på begge sider, og holder det opp mot antallet soldater, flymaskiner, bomber og annet militært materiell som ble benyttet. I Norge belyser den offentlige debatten rundt vår deltakelse i NATOs operasjoner i Kosovo og Afghanistan samme poeng. Var Norge i krig, eller deltok vi i en krigsforebyggende, fredsopprettende operasjon, der våpenbruk og følgene av det bare minnet mye om krig? Begrepet er uegnet først og fremst fordi intensiteten i krig er vanskelig å fastsette på forhånd. Det som i utgangspunktet kan forventes å bli høyintensivt kan under selve gjennomføringen fort vise seg å bli lavintensivt. Jeg erkjenner at min bruk av begrepet, som Diesen påpeker, kan være misvisende. Begrunnelsen for hvorfor vi må ha både ubåter, jagerfly, stridsvogner og artilleri, har ikke bare noe med intensitet å gjøre, men må også reflektere en potensiell motstanders kapasitet og kapabilitet, og vår potensielle evne til å møte denne. Skal vi forsvare oss mot fly, må vi ha fly, og tilsvarende mot mekaniserte forband enn så lenge. Så får vi være åpne for at vi i fremtiden kan velge noe annet når det etter en samlet vurdering av alle strategiens dimensjoner virker å være mest hensiktsmessig. Når det gjelder Diesens syn på Brigade Nord er det en oppfatning han selvfølgelig må få ha. Jeg vil ikke her innlate meg på en diskusjon omkrig våre styrker og svakheter. Brigade Nord er under utvikling i tråd med de politiske vedtak og Forsvarssjefens operative krav. Heller enn å klage på hva vi skulle hatt, er det nå mitt ansvar å gjøre mest mulig med det vi har, samtidig som jeg også må kunne beskrive taktiske behov, nå og i fremtiden. Brigaden har utviklet seg, og skal man se hva som skjer, må man faktisk ut av hovedkvarterene. Da blir endringene politisk satsing og krigens erfaring har ledet til, også på brigade nivå, mer synlig. Økningen av antallet vervede i alle brigadens avdelinger, kombinert med motiverte dyktige vernepliktige, gir positiv effekt, også kompetansemessig. At kompetanse likevel er en utfordring er rett, og derfor tas disse og flere andre grep nå. Når det gjelder tid og evne til reaksjon i forhold til et mulig strategisk overfall, er ikke en forflytning av Brigade Nord utelukkende et brigadeansvar. Det har det heller aldri vært. Dette er og blir en tidløs fellesoperativ utfordring, fordi det for oss, som for alle våre allierte, handler om å ha de nødvendige militære kapasitetene, altså ikke bare Brigade Nord, tilgjengelig på riktig sted til rett tid. 1 Konvensjonen mot landminer er underskrevet av mer enn 150 stater, ref http//www.un.org/disarmament/convarms/ Landmines/ Konvensjonen mot klasevåpen har tilslutning fra flere enn 100 stater, ref http//www.un.org/disarmament/convarms/ ClusterMunitions/ begge besøkt 28 apr 2013. Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat. Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 31

Can the Norwegian Army Reintrod Other Ranks Structure? Lieutenant colonel Tore S.Bade currently serves in the Operations Division of the Norwegian Defence Staff. He has served for more than six years in a variety of international operations abroad, in addition to more than five years at the NATO HQ in Madrid, Spain. Although the Norwegian Army once contained a professional Non-Commissioned Officer (NCO) or Other Ranks (OR) structure, it was abolished for reasons that did not take into account future needs or the ultimate consequences of such change. As the only Army in NATO at present that lacks such a structure, many consider the Norwegian Army to be at odds with a world that requires a very different emphasis today. Whilst efforts have been made to effect change, political ideology has stubbornly maintained a status quo, although this is less influential now than it has been in the past. Aspects of ownership, timing and a holistic approach are combining to effect gradual change and it is my opinion that the Norwegian Army will also develop its own professional Other Ranks or specialist structure in the foreseeable future. BY TORE STIRLING BADE Significant changes in the manner in which the Norwegian Army has been used over the last ten years and the resulting experience, particularly from its engagement in Afghanistan, have highlighted the need for change, including been the object of focus as NATO strives daily for enhanced interoperability. Arguments, or so-called forces for change, have been growing, but despite efforts over the past three years no real change has yet taken place. The subject is considered to be highly topical today as it figures on the agendas of both senior representatives of the Armed Forces and politicians. It is perhaps significant that Sweden has just completed its own transition towards the same goal. A number of recent political speeches have centred on the same topic, with the need for change as the key note. This article attempts to provide an understanding of the various arguments for and against the process and its potential outcome and as such might provide useful insights for military personnel, as well as politicians with an interest in defence related matters. A Never Ending Series of Changes In order to fully comprehend today s perspectives on a possible professional Other Ranks structure in the Norwegian Army, it is necessary to review the historical developments and more specifically the gradual evolution that has resulted in today s 32

uce a Professional The vital skills of noncommissioned officers are often forgotten in peaceful and academic communities. (Photo: US Marine Corps) structures and status. It is especially relevant to note that throughout this entire period of time, the Norwegian political authorities in cooperation with the military have repeatedly revised existing arrangements involving the Norwegian Army s officer structure. Influenced by various special interest groups, social perceptions and beliefs, and by a desire for an effective defence organisation, the Norwegian parliament has, from the 1800 s onwards, constantly engaged in what may be termed as adjustments to the conditions that regulate the employment of officers in the Norwegian Army. The Norwegian Army s organisation and rank structure has been subject to a never-ending series of changes, in a process that still fundamentally affects it today. As with most European countries in the 19th Century, Norway was also subject to the emergent international trends and influences, including social liberalism, with demands for social justice and real freedom for all. This contributed towards Norwegian society as a whole developing a strong desire for political and individual freedoms. As a consequence, this desire also manifested itself within the Norwegian Army and more specifically within the existing OR structure. As a key representative of this specific group, the rank of sergeant was in many ways on a par with the privates at the lowest end of the hierarchy. The sergeant was quite simply a private with a rank. Even in the context of the broadly impoverished conditions existing at the time, the NCO had a greatly reduced professional, financial and social standing, and there was a constant level of frustration expressed vocally through the NCO ranks. In 1845 the authorities established a committee to review the conditions of the NCOs. Their recommendations were published a year later, but although a majority recommended no changes, representatives of the minority were highly critical of the existing conditions for the NCOs and described them as a legacy of the feudal ages. It would take another forty years before the issue was raised again. In attempting to address their grievances in general, the NCOs established the Christiania Non- Commissioned Officers Association in 1847. In the following years, similar associations were established countrywide. Initially, the associations were intended to increase the general knowledge of their members, primarily through the acquisition of books and subscriptions to newspapers. In 1879, a Royal decree was passed that affected the NCOs service time, promotion rights and discharge. The editor and publisher of the first NCO magazine wrote in its first edition of the need for the NCOs to unite. He strongly believed that there was an urgent need for the NCOs to strive for a common cause in order to achieve acceptable conditions and to have their basic human rights respected. This initiative was part of a concerted effort to achieve fundamental changes with regards to the rights of the NCOs. The Venstre Party took up the cause and the first of many proposals was forwarded to the parliament in 1880. The bill was debated in 1882, leading to a majority vote and the rejection of a counter-proposal by the Minister for the Army, thus forcing the resignation of Prime Minister Daae. King Oscar II initially refused to sign the bill, but it did not take long for a new proposal to be forwarded and following another parliamentary debate in 1885, the King finally sanctioned the bill, which then came into effect on 1 January 1886. On 7 February 1896, the national NCOs association was established representing approximately 1400 NCOs with three key issues; education, pensions (particularly for widows) and provisioning. In the ensuing political power struggle, the Labour Party assumed a key role in the future of the Armed Forces, focussing initially on the central issue of civil-military relations. At first hostile to the whole idea of the Armed Forces it called for disarmament in 1915 and in 1920 proposed complete disbandment. The 1923 party programme proposed conquering the Armed Forces from within and the party went on to work for a democratisation of the Armed Forces and of the officer structure in particular. The party manifesto of Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 33

A number of new challenges presented themselves when Norway joined NATO in 1949. 1933 called for an officer structure representative of society in general and these demands continued until well after the Second World War, being repeated at the Labour Party s national congress in 1949. In 1924, a civil defence committee established in 1920 recommended all professional NCO s have officer rank. Differentiating between graduates of the Military Academy and conscripts having completed NCO training, it became law in 1927, coming into effect in 1934. The existing NCO rank structure was thus effectively abolished. The intent was to create equal opportunities for all but the reforms were incomplete and engendered a great deal of frustration between 1927 and 1934. The changes were strongly influenced by the so-called Menstadslaget in 1931, when the government mobilised both Norwegian police and the Armed Forces against striking workers. Although the Armed Forces played no active role, this act became part of the political ideological legacy that has since played a central part in political perceptions of the role of the Armed Forces. The Bill failed in its intentions, the two classes of officers remaining strongly divided despite efforts to unite them, such as common officers messes during exercises. At the outbreak of World War Two, the Norwegian Army consisted of a twotier officer structure and a separate NCO structure. This contrasted with the structures experienced by those Norwegians who served with the British forces during the war, and which became their benchmark. The Defence Commission of 1946 proposed maintaining the structure based on the 1933 officers scheme, but this was not sanctioned by parliament and the problems of a differently tiered system persisted. The post-world War Two period also saw the establishment of different officer unions, representing the various services. The Influence of NATO Membership A number of new challenges presented themselves when Norway joined NATO in 1949, and two factors in particular helped accelerate additional changes to the existing officers scheme. Firstly, the defined threat was from the North, whereas the bulk of the population was situated in the South. The Army now needed to post officers to new and distant locations. Secondly, Norwegian membership of NATO compelled the need for an urgent and dramatic increase of knowledge and skill sets in the Armed Forces, as Norway adopted NATO standards and procedures. The extensive provision of American military equipment in the form of new aircraft, vessels, vehicles and weapons systems also contributed to a significant amount of training of Norwegian officers in the United States. Both of these factors were central as further changes took place in the 1950s, with the Norwegian Ministry of Defence forwarding amendments in 1952, basically differentiating requirements for the teaching of different categories of officers and eventually different career categories. The proposals, which included contracting officers and NCOs in order to fill out structural requirements in the new organisation, met with stiff resistance from the dominant officers union, Norges Befalslag. The union was both critical and strongly opposed to these changes, which it felt did not reflect the egalitarian principles that ought to be applied across the officer structure, irrelevant of rank. A Top Heavy Structure The 1950s and 1960s were characterised by an overproduction of officers. The existing structure was not designed to accommodate them and promotion was primarily based on seniority, limiting prospects for promotion. This factor, combined with an expansive growth in the economy with many well paid civilian job opportunities, led to an exodus of officers from the Armed Forces. In 1957, parliament once again addressed the issues of promotion and careers for officers. A key aspect was a posting system that would compel officers to serve in locations against their will. This new change reinforced frustration and resentment within the officer cadre. A Royal Decree on 2 September 1960 established a committee to review all aspects of officers careers and conditions of employment. The committee put forward a series of recommendations, which were eventually incorporated into another parliamentary proposition. The Ministry of Defence had also included requirements to harmonise the Norwegian Armed Forces rank structure with NATO structures, but 34

It was clear that the changes made in 1975 had not solved all the problems, and indeed had contributed to quite a number of new ones. not all the proposals were accepted. On 13 June 1966, parliament approved yet another Officers Scheme, which reinforced and expanded the changes implemented in 1957, although they had to a large extent not previously come into force due to strong resistance from the officer unions. Following the introduction of the Officers Scheme BO in 1966, there was a continual need for further amendments and adjustments to solve problems not foreseen in the original proposals. An Egalitarian Muddle In 1973 a new committee was established to review experiences with the officers scheme of 1966. The committee was strongly divided in its views, as was the Defence Committee which debated the recommendations, with a minority strongly opposing the recommendations of the majority. As one member of the committee highlighted; personally, I find the whole concept of this proposed structure to be fabricated and anachronistic, and reminiscent of a caste system. The recommendations were, however, implemented in 1975 and the last vestiges of a professional NCO structure were finally removed. Although the intent of this last bill was to even out perceived distortions and establish a greater degree of fairness, additional problems now arose. A certain category of officers had only 3 chances for promotion to the next rank. A Parliamentary bill was therefore produced in order to make further amendments and specifically in order to remove limitations on options for promotion. It was clear that the changes made in 1975 had not solved all the problems, and indeed had contributed to quite a number of new ones. Thus seven years and several parliamentary propositions later, yet another parliamentary bill was developed addressing the need for a complete revision of the existing rules. The result, implemented in 1983-84, was termed the Revised Officers Scheme (RBO) and addressed all three areas of education, posting and promotion. The Ministry of Defence established a new working group in 1988 to review the existing career officers law which provided the officers with unique terms of employment especially with regards to discharge from duty. A recommendation was forwarded in 1990, but did not trigger much debate in parliament, since the political perception was that RBO was the problem and not the law. The 1980s were marked by a difficult economic era and increased unemployment. One consequence of this was a significant increase in the numbers of cadets joining the Military Academies. Foreseeing a need to provide adequate numbers of officers on The Norwegian Army s Afghanistan experience over the last ten years has put new emphasis on military professionalism. (Photo: Forsvaret) Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 35

The recommendations put forward by this committee were very clear and strongly recommended the reestablishment of an NCO structure. mobilisation, the Norwegian Armed Forces increased the size of the intakes for several years, resulting in a substantial increase in the number of career officers throughout the 1980s. A Defence Committee in 1990 proposed further changes to the rights of career officers, and in 1992 a white paper proposed yet another revision of the existing RBO. As the 1990s progressed, the consequences of the multiple changes to the officers scheme over the last two decades manifested itself in two issues that were of particular concern to the Ministry of Defence. Firstly, there were far too many officers at the mid to senior levels, and secondly, there were clearly not enough officers or ORs at the junior levels. In 2001 parliament debated a bill to restructure defence for 2002-2005. This was to include a thorough revision of the RBO. In 2002, a committee was tasked to examine alternatives to address these two primary concerns. The recommendations put forward by this committee were very clear and strongly recommended the reestablishment of an NCO structure. This proposal was aimed at providing the armed forces with specialised skills, experience and continuity at the lower levels in the organization. One of the main aims of the original study was to introduce a lower retirement age in order to avoid an increase of older personnel in the rank structure. This is a system typically found in other armies, (e.g. British and American ORs may retire with a pension after 20 to 30 years of service). Due to the ongoing pensions reform, however, that was intended to increase the retirement age across society as a whole, a lowered retirement age for certain groups was considered politically unacceptable. A proposed solution, therefore, was an age limit for contracted service, initially put at 35 years of age. In lieu of being actual ORs, the model was still based on officers undergoing standard basic officer education training. The officer unions strongly resisted the proposed changes regarding an age limit, because in their opinion this would lessen the rights of the individuals involved, specifically denying them a right to a full career. However, these proposals came into force in the new Officer s Scheme of 2005. Officer Union Opposition The previous Chief of Defence worked extensively to reintroduce a professional OR structure, but he was to a certain extent derailed in his efforts. In conjunction with an ongoing debate on further changes to the officers scheme, the parliamentary Defence Committee introduced an amendment that was intended to remove officers rights of protection against termination of employment. The proposal was not initially supported by the Ministry of Defence or the officers unions, with the latter strongly resisting the idea. All the same, this proposal came into effect in 2004, with the result that officer unions strongly curtailed their cooperation with the Chief of Defence. Although the amendment was overturned again in 2006, the damage was already done and the new system of unit officers, with contracts until the age of 35, was the closest the Chief of Defence came to fulfilling his vision of a professional NCO structure. The implementation of the unit officer concept in 2005 was considered by many to be less than successful. The Ministry of Defence conducted an evaluation of the concept in 2009, concluding: Random attrition and low average age of officers may become a problem, thereby undermining the academic requirements for specialization that the Armed Forces require of their personnel. There are challenges related to employment, such as age, salary and bonus. There are structural issues impeding implementation. There are also challenges related to skills and career plans, and visibility and recognition. The report does not provide depth in reviewing the reasons for these findings. It does state however that the lack of a unified concept for the unit officers scheme is a problem. Moreover, it highlights a certain lack of resources in personnel management, poor structural conditions, and high level of ambition in the military in relation to available resources. Several sets of empirical research undertaken by the Norwegian Army culminated in a 2011 study reflecting a degree of dissatisfaction amongst the affected ranks. In 2011, another review was commissioned to investigate how the system could be improved upon within its original parameters. It concluded the recommended measures are intended to ensure 36

Timing may now play a role in the Army s possibilities for garnering support from the two other services and eventually the Chief of Defence. that unit officers are given favourable conditions, so that the Armed Forces have the special competencies that it requires. The measures are aimed at a broad spectrum within personnel management areas, including recruitment, selection, development, safeguarding and career change. Changing Times and Attitudes What many career officers still consider a major obstacle to change, namely political ideology, no longer appears to be a genuine impediment. Times have changed, as well as attitudes. The relevant political establishment clearly displays a pragmatic perspective and in those areas where such an attitude counts, there is open support for change and, remarkably, for reasons that are ideologically correct. The applied logic is converse and, as has been pointed out repeatedly, the group that is directly affected by such change is deserving of a professional career. As this appears to be accepted, and the political tide to have shifted, it would seem apparent that this is no longer a ground that needs to be fought over, or even one that triggers concern. The idea of a profession versus bureaucracy in the Norwegian Army has, as in other countries, been a basis for concern amongst an increasing number of officers. There is evidence to suggest that this, too, has been an obstacle to reform, as the selfperception of belonging to a bureaucracy has been well entrenched, not only in the Army itself, but also in society as a whole. The perception of a profession appears to be gradually manifesting itself as an awareness amongst Norwegian Army officers. It can also be argued that this gradual change is to a large extent due to the Norwegian Army s Afghanistan experience over the last ten years, which has also included a direct exposure to other professional Army structures. Indications are that if there is an overall acceptance of the idea, first in the Army, then in the Norwegian Armed Forces as a whole, it may contribute to a different perspective in society in general, to include the political levels. This can then be expected to facilitate an acceptance of a professional OR structure. It is difficult to forecast when a real shift or groundswell may occur, or to what extent it may exert an influence. The need for specialization, as well as trends and developments in society, indicate that political acceptance is now only a matter of time. Timing and Opportunity Timing now seems to be an important factor linked to the re-introduction of a professional OR structure. Timing and opportunity are as much about a convergence of multiple processes related to the efforts by the Chief of Staff of the Army. The timing, versus a focus on PME, appears to coincide with shifting attitudes accumulated over the past ten years, from the Norwegian Army s Afghanistan experience. This point has helped to sway the Norwegian officer unions, who are considered to be a key element to progress in this process. Timing has also played a role in efforts by the officer unions to merge into one body. Although some still contend that a planned merger might be rocked by the re-establishment of a professional OR structure, others disagree and some positive effects have already been seen. As already noted, the two main officer unions have both agreed for the first time to support a proposal from the Norwegian Defence Staff to establish two parallel salary structures in the Armed Forces. This parallel pay structure potentially lays the foundation for establishing a professional OR structure. This consensus from the officer unions may be the prerequisite for the Ministry of Government Administration, Reform and Church Affairs to support the initiative for the first time. Timing may now play a role in the Army s possibilities for garnering support from the two other services and eventually the Chief of Defence. This support will necessarily be at the expense of the ongoing unit officer process that was formally introduced in 2005. A perception that the existing unit officer concept was never fully exploited still remains and it is still considered by some to be the viable alternative to a professional OR structure. This undermines potential support for the initiatives suggested by the Chief of Staff of the Army. However, an accumulation of empirical evidence in recent years suggesting that this current unit officer concept cannot succeed, serves to emphasise the need for an alternative. It is likely that efforts to realize the full potential of the existing unit officer concept may continue until the alternative gains enough momentum. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 37

Financial Considerations Costs have traditionally been an important factor in the debates on reform and restructuring, particularly in times of budgetary constraints. However, they appear to have played a lesser role in the process of attempting to re-introduce a professional OR structure. Although initially considered to be a significant factor, a lack of up to date quantitative research has resulted in a dearth of counter arguments. Some research is, however, currently underway and it is expected that evidence may be put forward as the debate progresses. The potential opponents of reform will argue that the costs of providing a career commitment to the professional OR structure will be prohibitive, whereas the arguments for, will contend that the loss of competence and a high turnover of personnel will be too costly to sustain. This last approach is directly linked to the ideas of Professional Military Education or PME, which are considered to be central to a reform process. The Prospect of Reform Reform of PME which has started to gain noticeable momentum over the last year is considered to be a key factor in enabling the establishment of a professional OR structure. Recent PME reform was central to significant changes in the structure of the Swedish Armed Forces, and may thus be considered a pointer in the Norwegian process. General perceptions of the increasing importance of specialisation and competency can be expected to be an important driver in the Norwegian Army s process of establishing a professional OR structure. This is especially true, given the Minister of Defence s recent statements relating to the priority of this effort. The expansion of the recent pilot study on PME in the Norwegian Armed Forces also opens for a holistic approach, which in turn expands the potential for increased ownership and a stakeholder base. The prospect of broadened ownership, or a stakeholder base, for the process is obviously important. The perception that the Chief of Staff of the Army has necessarily had to engage in a lonely struggle is felt by many. This has directly impacted on his ability to gain support for his cause. The lack of open support from the other service chiefs and the Chief of Defence has definitely hampered his efforts to gain momentum. The potential for expanding the support base may be directly linked to a more holistic approach and a focus on PME reform in general, where a professional OR structure may be just one piece of a bigger picture. In this sense, the Swedish process serves as a noteworthy example for Norway to follow. The Foreseeable Future Overall, the findings in this research strongly suggest that a professional OR structure is likely to become a reality in the Norwegian Army in the foreseeable future. A convergence This iconic picture of King Olav illustrates the extreme egalitarianism of Norwegian society. (Photo: Odd Wentzel/Dagbladet) of multiple developments in recent years supports this idea. The expected time frame required to implement such change is still difficult to assess, but on an optimistic note it is possible that, with thepresent momentum for change it may be introduced within two years. Political machinations and bureaucracy could, however, delay implementation by a year or two, but mounting evidence indicates that change will occur and that the more optimistic time-frame is probable. It may, however, depend on a wider acceptance of the need for change across a number of areas, and that the proponents for establishing a professional Other Ranks structure within the Norwegian Army are able to exploit a window of opportunity. The issue of a professional OR structure in the Norwegian Armed Forces has been controversial for a number of years. The disbandment which was a political decision came about largely due to contention over ideology and class perspectives. The political involvement resulted in a prevailing perception within the Armed Forces themselves that reversing these changes was considered to be a task of insurmountable proportions. The lack of a so-called specialist structure was acceptable as long as the Norwegian Army was producing soldiers for a mobilisation Army. With the end of the Cold War and a lengthy engagement in Afghanistan, the world changed and the need for a professional OR structure in the Norwegian Army gradually resurfaced. For the past three years, the Chief of Staff of the Norwegian Army has endeavoured to re-introduce the pro- 38

Political ideology is far less an obstacle than was the case previously. fessional OR structure. This has been a time-consuming process that has required a great deal of effort, and which has yet to see tangible results. The overarching goal with this research has been to identify why that may be the case. The research is therefore based on the simple question: why does the Norwegian Army not have a professional Other Ranks structure today? Research shows that political ideology is far less an obstacle than was the case previously. Other factors identified as been part of the process include the idea of officership as a profession, which for various reasons has been less prevalent as a concept until recent years. The dimension of ownership and stakeholders has also been important, as has timing and the need for a more holistic approach. A lack of implementation of the existing concept has also played a role, though the perspective of costs has not yet done so directly. In conclusion it now appears that the change will take place, though it is premature to say exactly when this will happen. References: This article is based on Tore Bade s Master s thesis at The Norwegian Defence University College, 2011-2012. The complete thesis, with references and notes, can be downloaded from: http://brage.bibsys.no/fhs/ handle/urn:nbn:no-bibsys_brage_31273 NMT DEBATT Forsvarets fortid og fremtid siste runde General (p) Sverre Diesen, FFI Major Stein Helge Kingsrød har noen meget gode poenger i sin replikk til undertegnede i NMT nr 1/2013. Ikke minst er det nok helt riktig som han antyder at også 1800-tallets norske forsvarsplanleggere var mer opptatt av teknologiske og økonomiske faktorer og mindre av ideologiske og nasjonale enn jeg har gitt dem kreditt for. Så all ære til Kingsrød for å bringe bedre balanse i det bildet. Interessant er også hans påpekning av at historien slik den faktisk utvikler seg tidvis har skapt et behov for nettopp den type militærvesen som tidligere har vært forkastet med tilsynelatende god grunn. Det siste er likevel mer egnet til å stemme oss til en viss ydmykhet i forhold til verdens generelle uforutsigbarhet enn til å påvirke vår måte å tenke på når vi prøver å utvikle det best mulige forsvar for fremtiden. For hvert eksempel av den typen Kingsrød nevner kan det jo i rettferdighetens navn antagelig nevnes fem eksempler på det motsatte at de som har tatt analytisk velbegrunnede beslutninger om utviklingen av sitt forsvar også har fått rett. Frankrike og Napoleon på slutten av 1700-tallet, Preussen på 1860-tallet, Tyskland på 1930-tallet alle leste de tidens både teknologiske og samfunnsmessige trender riktig og tok konsekvensen av dem med katastrofale konsekvenser for deres fiender. At rasjonalitet og beste innsikt ikke gir riktig svar i hundre prosent av tilfellene er med andre ord ikke noe argument for å legge et annet prinsipp til grunn for forsvarsplanleggingen. Det er bare en påminnelse om at en forsvarsstruktur helst også skal ha en viss robusthet i forhold det uventede. I den forbindelse er det grunn til å advare mot forestillingen om at undertegnedes argumentasjon for et konseptuelt paradigmeskifte som følge av informasjonsteknologiens utvikling er en forsvarsmodell som låser seg til et helt konkret og snevert scenario, der overlegen teknologi vil være det eneste saliggjørende slik Kingsrød formulerer det. Scenariet er ingen marginal hallusinasjon, men en generisk beskrivelse av en fremtidig høyintensitets konflikt i nordområdene helt i tråd med forsvarsplanleggingens forutsetninger. At overlegen teknologi vil være det eneste saliggjørende er det heller ingen som har påstått se svaret til brigader Odin Johannessen annet sted i dette nr av NMT. Men å tro at det forbeholdet gir en reservasjonsrett mot å ta konsekvensen av vår tids helt grunnleggende teknologiske fremskritt er en potensielt katastrofal feilslutning. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 39

Sivilisering av den operative logistikken - hvor går grensen? Oberstløytnant Lars Borgen er hovedlærer logistikk ved Forsvarets høgskole. Han har variert tjenesteerfaring innen logistikk på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. Går vi langt tilbake i historien har militære styrker dekket sine logistikkbehov på mange ulike måter, og driftige forretningsfolk har tradisjonelt vært villige til å ta høy risiko i jakten på de store pengene. Trenden under den kalde krigen var at staten og Forsvaret i stor grad kontrollerte hele verdikjeden selv. Den trenden er i rask endring. Denne artikkelen peker på utfordringer som dukker opp i kjølvannet av at stadig mer av den operative logistikken ivaretas av private og kommersielle aktører. AV LARS BORGEN Innledning Logistikk omfatter planlegging og gjennomføring av flytting og understøttelse av militære styrker. Det er en forutsetning at logistikken fungerer for at militære operasjoner skal lykkes. 1 Krigshistorien er full av eksempler på det motsatte, at operasjoner har mislyktes på grunn av at logistikksystemet ikke var godt tilrettelagt eller at fienden hindret det i å virke. Logistikk handler i stort om å ivareta ressursflyten fra fabrikker, hjemmebaser og faste installasjoner der de militære styrkene til vanlig holder til og fram til der styrkene opererer. Ressursflyt from factory to foxhole 2 er et amerikansk uttrykk som illustrerer spennvidden av logistikkstøtten til operative styrker. Ressurser som materiell, forsyninger og tjenester fremføres gjennom et system som omformer disse for å kunne møte de behov militære avdelinger har for å løse sine oppdrag. Siden den kalde krigens slutt, med mindre forsvarsbudsjetter og en mer kostnadskrevende struktur, har de sivile overtatt mer og mer av det Forsvaret selv ivaretok av logistikk. Lagring av proviant, drivstoff, sanitetsmateriell og landtransport er eksempler på logistikktjenester som sivile leverandører har overtatt fra Forsvaret de siste10-12 år. Tidligere hadde mange nasjoner et klart skille mellom hva de sivile og de militære skulle gjøre. Sivile aktører skulle bringe ressurser fram til sikre baser eller militære lagre, og militære logistikere skulle sørge for ressursflyten fra militære installasjoner til militære sluttbrukere. Trenden de siste årene er at forsvarsindustrien har levert logistikk under mer og mer krevende forhold. At sivile leverandører støtter med logistikk under styrkeproduksjon er ikke noe nytt. Det som i økende grad har skjedd er at leverandørene også følger styrkene i operasjoner og leverer i dag også tjenester direkte i felt. Med forsvarsindustrien 40

Forsyningstransporter er vanskelig å beskytte og blir ofte et mål. Her er sivile drivstofftankvogner til støtte for operasjonen i ISAF beskutt. (Foto: via Lars Borgen). forstår jeg i denne sammenheng både bedrifter som produserer materiell og forsyninger, og bedrifter som leverer transport-, vedlikeholds-, sanitets-, og basetjenester til militære brukere. Det er flere årsaker til denne trenden, både politiske, økonomiske og militære. I tillegg har vi en forsvarsindustri som ser at det er penger å tjene ved å overta større deler av logistikksystemet. Det sentrale spørsmålet er: Hvor bør grensen gå med tanke på å la sivile logistikkaktører få bidra med logistikk i operasjoner? Dette er en problemstilling det norske Forsvaret ikke kan stille seg passiv til. Jeg vil i denne artikkelen drøfte tendensen med økt sivilisering av den operative logistikken. Innledningsvis beskrives hvordan kravene til operativ logistikk utarbeides. Deretter redegjøres det for forhold som har bidratt til økt bruk av sivile leverandører, både fra kundens og leverandørens side. Videre vil jeg drøfte noen utfordringer med å la dette skje ukritisk. Jeg vil i hovedsak bruke NATOs operasjoner siste 20 år som referansegrunnlag. Avslutningsvis vil jeg gi mitt syn på hvordan Forsvaret bør forholde seg til bruk av sivile leverandører i planlegging og utførelse av den operative logistikken. Operativ logistikk er definert som en samling av midler, ressurser, organisasjoner og prosesser som deler et felles mål om å vedlikeholde kampanjer og militære operasjoner. 3 All erfaring viser at logistikkplanleggingen må skje integrert med den operative planleggingen for at operative mål skal nås. Fremskaffelse av ressurser tar tid, noe som ofte er en knapp faktor i både operasjonsplanlegging og i gjennomføring av militære operasjoner. Ressursbehovene må identifiseres så tidlig som mulig og er derfor et viktig resultat som kommer ut av den operative planleggingen. Det er prinsipielt tre hovedmetoder å skaffe tilgang til de ressursene operasjonen krever: Erverve dem i operasjonsområdet, ta med seg det en trenger for oppdraget eller sørge for en strøm av ressurstilførsel fra hjemmebasene. 4 I dagens konflikter er det vanlig å kombinere metodene. Basert på trussel og andre forhold i operasjonsområdet vurderes hvordan viktig infrastruktur må sikres for å holde åpne forsyningslinjer og hvordan styrkene skal få tilgang til nødvendige ressurser og tjenester. Den operative planleggingen skal gi svar på hvordan lokale nasjonale myndigheter og sivilt næringsliv kan støtte, og hvilke militære logistikkapasiteter som er nødvendige for å sikre ressursflyten i operasjonen. 5 Det er for eksempel vanlig å sørge for drivstoff- og vanntilførsel ved å inngå kontrakter med sivilt næringsliv og at militære logistikk sørger for ressursflyten inn til de operative styrkene. 6 Operasjonsplanleggingen lister også krav til militære logistikkapasiteter, for eksempel transportenheter som skal fremføre forsyninger til de taktiske styrkene. Operasjonens behov for militære kapasiteter listes som Minimum Military Requirement (MMR). Behov for MMR for logistikk listes i likhet med øvrige kapasitetsbehov i en styrkebehovsliste kalt Combined Joint Statement of Requirements (CJSOR). 7 Forsynings-, Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 41

Nasjonene strever med å operasjonalisere det kollektive ansvaret for å understøtte allierte operasjoner utenfor medlemmenes kjerneområder. vedlikeholds-, transport-, sanitets-, deployeringsstøtte og ingeniørenheter, taktiske transportfly og helikoptre er eksempler på militære logistikkapasiteter. I flernasjonale operasjoner er det er opp til deltakende nasjoner å fylle CJSOR med styrker. Faktorer som innvirker på om ressursbehovet skal dekkes militært eller sivilt er fiendtlige aktiviteter, tilgjengelig infrastruktur, evne til egenbeskyttelse, robusthet, fleksibilitet, operasjonssikkerhet etc. Militær logistikk har ofte en innebygget robusthet, og kan løse logistikkoppdraget og samtidig beskytte seg selv gjennom å løse begrensede stridsoppdrag. Militær logistikk er også fleksibel og kan tilpasse seg stridsfeltets egendynamikk. Logistikken må være på plass når styrkene trenger den og yte logistikkstøtte tilpasset striden. Dette krever integrert planlegging, noe som fordrer både situasjonsoversikt og delaktighet i operativ planlegging. Det kan være vanskeligere å integrere sivile i samme grad som militære i planlegging på grunn av operasjonssikkerhet. For å oppsummere: Den operative planleggingen leder fram til en operativ plan for hvordan oppdraget best mulig kan løses, hvilke militære styrker som kreves og hvordan disse best mulig kan understøttes. Planen identifiserer også behov for vertlandsstøtte og hvordan sivile ressurser kan bidra optimalt. Nasjonene utfordres dernest til å avgi militære styrker, herunder militære logistikkapasiteter, til den flernasjonale styrkesjefen for å sikre at operasjonen gjennomføres etter planen med en akseptabel risiko. Militær utvikling: Etter den kalde krigens slutt har NATO vært engasjert i en rekke operasjoner utenfor medlemslandenes territorier. Operasjonene har økt etterspørselen etter ekspedisjonsstyrker med deployerbar logistikk. Omstillingen til styrker som på kort varsel kan deployeres og understøttes utenfor landenes grenser koster. Mange nasjoner har ikke omstilt sin forsvarsstruktur tilstrekkelig, noe som medførte at behovene for operativ logistikk ofte har blitt levert av sivile leverandører. I de fredsbevarende operasjonene 8 på Balkan der trusselen var relativt lav, fylte sivile leverandører raskt manglene innen militær logistikk. Etter at NATO tok over ledelsen over de internasjonale operasjonene i Afghanistan(ISAF) i 2002 har denne tendensen fortsatt. Dette på tross av at operasjonen ikke kan klassifiseres som fredsbevarende og at operasjonsområdet har blitt farligere å bevege seg i for internasjonale aktører. Nasjonenes manglende evne og/ eller vilje til å fylle behovet for operativ logistikk i CJSOR, har også i stor grad medført at behovet har blitt fylt av sivile leverandører. Etter at NATO har ledet ISAF i 10 år er nå status at over 95 % av logistikken utføres av sivile leverandører. 9 Dette viser tydelig at nasjonene strever med å operasjonalisere det kollektive ansvaret for å understøtte allierte operasjoner utenfor medlemmenes kjerneområder. Politisk/økonomisk utvikling: På 1980- og 90-tallet fikk økt krav til effektivisering i offentlig sektor stor politisk oppmerksomhet i store deler av den vestlige verden. Politikken, tankegodset og etter hvert reformene innenfor det som kalles New Public Management (NPM) har også preget forsvarspolitikken i NATOs medlemsland. 10 Hensikten med NPM er å effektivisere offentlig virksomhet og å vurdere hva staten og offentlig sektor egentlig bør bedrive, og la private leverandører få større tilgang til å levere tjenester i offentlig sektor. Det ideologiske utgangspunktet er at bedrifter i et sivilt, konkurransebasert marked kan produsere varer og tjenester rimeligere enn tilsvarende virksomhet i en beskyttet og byråkratisert offentlig sektor. «More bang for the buck» er et kjent uttrykk som illustrerer ideen med økt fokus på kostnadseffektivitet i forsvarssektoren. Logistikk inkluderer produksjon, vedlikehold, distribusjon og tjenesteyting av både materiell, forsyninger og tjenester. Det var derfor naturlig å vurdere eierskap til logistikken som del av NPM. Det har vært en villet politisk handling å la forsvarsindustrien ta en større del av produksjon av militærmakt i den hensikt å drive styrkeproduksjon mer kostnadseffektivt. Det kan imidlertid hevdes at noen av disse tjenestene er overtatt av sivile uten at det er en fullgod plan for tilgang til nødvendig kompetanse og kapasitet i operasjoner som krever deployerbar logistikk. Dette argumentet bygger på erkjennelsen av at operativ logistikk springer ut i fra og har nær knytning til den stasjonære logistikken. Forsvaret trenger for eksempel kompetanse til både etterforsyning og mellomlagring av sanitetsmateriell i operasjoner. Hvordan sikres denne kompetansen når det er en sivil aktør som gjennomfører lagring og etterforsyning av sanitetsma- 42

Som følge av manglende oppfylling av militære logistikkapasiteter, har markedet vist seg å svare slik det ofte gjør når det er penger å tjene; sivil forsvarsindustri møter etterspørselen. Markedskreftene slutter ikke å virke i krig. Dette bildet viser et marketenteri ved beleiringen av Petersburg under Den amerikanske borgerkrigen, juni 1864-april 1865. teriellet for oss til daglig? En konsekvens av den såkalte outsourcingen av militær logistikk, er at industrien også blir bedt om å stille støtte i operasjoner fordi Forsvaret har redusert sin egen kapasitet. I det etterfølgende vil jeg redegjøre for hvordan industrien i stort har reagert på den nye etterspørselen. Forsvarsindustrien har, som annet sivilt næringsliv, som mål å tjene mest mulig penger til sine eiere. Etter den kalde krigens slutt, falt etterspørselen etter nytt militært materiell betydelig. Industrien så da etter nye måter å tjene penger på. Ettermarked, eller drift og vedlikehold av forsvarsmateriell, ble et nytt og viktig fokusområde ettersom produksjonsvolumene sank. 11 Et eksempel på dette er leasing eller langtidsleie av kystvaktfartøyer, hvor Forsvaret leier fartøy og maskinbesetning og selv stiller «operativ besetning». Et annet eksempel er Performance Based Logistics (PBL) hvor Forsvaret kjøper materiell med en avtalt servicepakke. Leverandøren forplikter seg til å holde materiellet tilgjengelig for bruker på et avtalt ytelsesnivå og står ansvarlig for både vedlikehold og reservedeler. Det nye materiellet er ofte så teknisk krevende at det krever lang opplæringstid og systemforståelse for å kunne operere og drifte det. Noen vil derfor hevde at sivil teknisk støtte bør knyttes tettere til Forsvaret enn tidligere. FFI hevder at det ikke lar seg gjøre å opprettholde nødvendig kompetanse innen Forsvaret fordi den teknologiske utviklingen går for hurtig, og kompleksiteten i systemene har blitt så stor. 12 En av konsekvensene av den tekniske utviklingen er altså at de sivile «logistikerne» må kunne støtte med tjenester, også i operasjonsområdene. På den ene siden kan det hevdes at oppdraget er risikofylt og på grensen av det forsvarlige med tanke på å trekke sivile inn i farlige områder. På den annen side forbereder og betaler det sivile næringsliv sine logistikere for den risikoen de utsettes for. Sivile leverandører innen både forsyning, vedlikehold, sanitet og basetjenester kan ha komparative fortinn og utføre meget god rutinemessig støtte inne på beskyttede baser eller fra sikre havner. Under operasjon Atalanta, som involverte deployering av fregatten KNM Fridtjof Nansen til Adenbukten 2009-2010, ble et lite nasjonalt støtteelement (NSE) etablert og inngikk et nært samarbeid med Wilhelmsen Ship Services (WSS) under planlegging og gjennomføring av logistikkstøtten for operasjonen. WSS tok hånd om alle tradisjonelle agentoppgaver i havn, leveranse av forskjellige forsyningsklasser, transport til/fra Norge og sørget for kontorog lagerfasiliteter. Resultatet av samarbeidet mellom Forsvaret og WWS under Operasjon Atalanta var meget positive for begge parter. 13 Men det sivile næringsliv har også vært villig til å levere tjenester utenfor baser. Innenfor både strategisk og operativ transport leveres lufttransport, sjøtransport og landtransport langt inn i farefylte konfliktområder. Som følge av manglende oppfylling av militære logistikkapasiteter, har markedet vist seg å svare slik det ofte gjør når det er penger å tjene; sivil forsvarsindustri møter etterspørselen. Hva er da problemet med å trekke sivile leverandører inn i operasjonsområder? Prinsipielle forskjeller mellom militære og sivile logistikkaktører Logistikk som utføres i operasjonsområdet kan i mange tilfeller utføres med god kvalitet av sivile aktører uten at dette truer gjennomføring av operasjonene. I høyintensive operasjoner vurderes gjerne trusselen i enkelte områder som så stor at operasjonsvurderingen konkluderer med at logistikkbehovet bør løses av militære enheter. Den militære logistikken skal være utrustet og trent for å kunne operere i områder med trussel og drive egen sikring. På den annen side kan som sagt sivile leverandører utføre en god jobb på baser som er godt sikret av militære styrker. Fordelen til de sivile forsvarsleverandørene er ofte at de har høy faglig kompetanse og en relativt stor kompetansebrønn å spille på. Ulempen er manglende trening i og rettigheter til å drive egensikring utenfor baser. Militære enhe- Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 43

ter har både trening i og rettighet til å utføre logistikk utenfor baser, mens sivile logistikere krever en dedikert sikringsstyrke. I operasjoner kan det også oppstå situasjoner som gjør det nødvendig å utføre logistikktjenester fremskutt, nærmere den operative brukeren i områder med større trussel. Sivile leverandører kan ha begrensinger i å levere tjenester fremskutt eller utenfor sikrede baser. Innleie av transport til støtte for operasjoner er en tjeneste som har økt betydelig i omfang og som gir noen utfordringer. En sivil forsyningskolonne eller fartøy som støtter en militær operasjon, uten egenbeskyttelse kan enkelt bli et attraktivt mål for en motpart. Sikringsstyrker er imidlertid ofte en militær ressursmangel og den operative sjefen vil heller bruke denne ressursen til viktigere oppdrag. I mange tilfeller har derfor private sikkerhetsfirmaer løst sikringsoppdraget både ved å beskytte baser og ved å sikre kolonner. Her har også militærmaktens tradisjonelle kjernevirksomhet blitt satt ut til private og kommersielle aktører, noe som kan være problematisk, og som jeg vil komme tilbake til. Leveringssikkerhet Militære logistikkenheter er underlagt det militære kommandosystem og har klare rettigheter og plikter som følge av folkeretten. Oppdraget skal løses innenfor gitte rammer, og enhetene er trent for å løse logistikkoppdrag under krevende forhold. For å kunne drive egensikring er de avhengig av å ha et godt etterretningsbilde, noe de gjerne blir tildelt gjennom det militære kommandosystemet. Sivile leverandører er ikke en del av det militære kommandosystemet og er kun bundet av en kontrakt som beskriver hvilke tjenester som skal utføres. Voldsutøvelsen som ofte utspilles i konflikter vil kunne forstyrre leverandøren i å utføre sine oppgaver i betydelig grad. Det vil derfor alltid være en risiko forbundet med å ha en sivil leverandør til å utføre operativ logistikktjenester. Hva hvis selskapet nekter å utføre oppdrag fordi det anser risikoen for stor? Hva hvis en annen kunde som betaler bedre prioriteres? En tredje problemstilling er at eierskapet i sivile bedrifter raskt kan skifte. En norsk sivil tjenesteleverandør kan i framtiden bli kjøpt opp av for eksempel et russisk eller kinesisk firma, og det er ikke utenkelig at stater griper inn og styrer nasjonal industri i en potensiell fremtidig konflikt. Leveringssikkerhet og markedskrefter er derfor sentrale utfordringer som det må tas hensyn til når det vurderes å bruke sivile leverandører. 14 Det som i utgangspunktet var en løsning som skulle gjøre anskaffelse og drift langt billigere, kan altså få både økonomiske og operative konsekvenser om de normale markedskreftene av ulike grunner settes ut av kraft. Risikoreduserende tiltak må behandles når avtaler skrives slik at leveransesikkerheten til militær bruker blir best mulig. Eie eller leie? En innleid tjeneste kan være en god løsning for rutinemessige tjenester der behovet er kjent og relativt konstant. Avtale om leveranser er juridisk bindende mellom bestiller og leverandør. På den annen side har en forsvarseid tjeneste en fordel i at den En militær forsyningskolonne er oppsatt og trent for å møte ulike trusler. (Foto: Forsvaret). kan fortløpende justeres ved at sjefen kan gi pålegg og instrukser for oppdukkende behov. Det gjelder derfor å lage en god og dekkende avtale for de tjenester som skal inngås og opsjoner for å justere avtalen. Men justering av avtaler tar ofte tid og koster gjerne uforholdsmessig mye. Leverandøren er ikke lenger i en konkurransesituasjon og vet gjerne å utnytte dette. En redusert evne til fleksibilitet er noe en må være klar over når en setter bort tjenester til sivile leverandører. Dette har vist seg å være en stor ulempe i forhold til å eie tjenestene selv. 15 Det kan derfor hevdes at egeneid logistikk gir større evne til å håndtere oppståtte behov raskt og tilpasset til de faktiske behov som situasjonen krever. Når det er stor usikkerhet på oppdragets karakter og omfang av tjenesten, bør Forsvaret selv eie og utføre tjenesten. Sikring av kvalitet på tjenesten man leier inn er en sentral utfordring som militære logistikere møter i samhandling med den sivile logistikken. Når høy kvalitet er viktig, men vanskelig å kontraktfeste, bør en være forsiktig med å sette bort en tjeneste til sivile leverandører. Man kan forvente å få det som er kontraktfestet, men ikke noe mer. For den militære kunden blir det viktig å stille riktig krav på tjenesten som bestilles fra sivil leverandør, og ikke minst å følge opp avtalen underveis. Dersom Forsvaret outsourcer en tjeneste for å effektivisere i styrkeproduksjon, men har behov for samme tjeneste for å støtte operasjoner, må man være klar over risikoen med dette. Erfaring viser at bortsatte tjenester har redusert militær bestillerkompetanse innen flere fagfelt. Som eksempel kan 44

Det virker kontraproduktivt når sikring av den innleide sivile logistikken bidrar til å finansiere opprørerne som operasjonen har til hensikt å nøytralisere. nevnes at Forsvaret i sin effektiviseringsiver nesten har rasjonalisert bort kompetansen innen feltforpleining. Forsvaret har også gjort seg mindre gode erfaringer med kvaliteten på innleide forpleiningstjenester til operative styrker i utlandet. I den norske kontingenten i ISAF i 2006 ble store deler av styrken slått ut som følge av mangelfull hygiene/næringsmiddelkontroll på feltkjøkkenet som ble driftet av en sivil leverandør. Denne erfaringen understreket behovet for at Forsvaret må sikre seg god bestillerkompetanse og faglig kvalitetskontroll av innleide tjenester. Det er viktig å ha kompetanse til kontinuerlig å vurdere egnetheten ved å nytte disse. NATOs Support Agency (NSPA, tidligere NAMSA) har opparbeidet seg meget god erfaring i å formidle kontrakter i dette markedet og bør utnyttes videre. Det er også juridiske og etiske utfordringer med å leie inn sivil logistikk i operasjonsområder. Norsk lovverk og Forsvarets anskaffelsesregelverket må følges. I følge norsk lov forplikter vi oss til å beskytte sivile som vi leier inn i operasjoner. 16 I Afghanistan foretas det meste av proviant- og drivstoffetterforsyning av sivile leverandører, men dessverre ikke uten friksjon. I 2010 ble det utført i snitt 2 angrep på forsyningskolonner som understøtter operasjonene hver dag. I 2011 var tallet på drepte sivile leverandører som understøtter USAs styrker i Afghanistan høyere enn drepte soldater. 17 Det kan derfor stilles spørsmål om vi beskytter de sivile logistikerne vi er blitt så avhengig av godt nok. Den sivile understøttelsen av NATO i ISAF kan betraktes som Den skjulte eller glemte fronten. Dessverre får ikke denne fronten noe fokus i media. Grunnen er vel norske og allierte beslutningstakere ikke ser noen annen måte å løse etterforsyningen på. På den ene siden er logistikken i ISAF så omfattende at NATO og nasjonene på langt nær har den militære logistikkapasiteten som kreves. På den annen side er det svært etisk betenkelig med den altomfattende sivile logistikken i et slikt konfliktfylt område. Som militære brukere evner vi ikke å sikre den innleide logistikken vi er avhengig av i tilstrekkelig grad. Vi skyver problemet over til leverandørene som forsøker å beskytte sine ansatte etter beste evne, uten helt å lykkes. Logistikk skaper effekter. Ofte er det hensiktsmessig og nødvendig å skaffe ressurser i teateret. Dersom lokalt næringsliv vinner kontrakten kan det gi gode positive effekter til regionen og for operasjonen. Kontraktene som er forbundet med å støtte operasjoner har blitt big business med flere større internasjonale firmaer som profesjonelle leverandører. Disse selskapene leier inn underleverandører som igjen kan leie inn under-underleverandører etc. Systemet er meget vanskelig å kontrollere for bestiller med tanke på hvilke følgeeffekter kontrakten gir. Stimulering av lokalt næringsliv i konfliktområdet kan gi en indirekte positiv effekt på operasjonen, men av sikkerhetsmessige hensyn bør man være forsiktig med å ta inn arbeidskraft fra befolkningsgrupper som kan være partiske. I tilfellet Afghanistan har det også vist seg at mange transportfirmaer og sikringsfirmaene som benyttes, kjøper seg sikkerhet av Taliban og andre opprørsgrupper ved å inngå avtaler om uhindret passasje. The money from the security companies was a key source for financing for the insurgency, which used it to pay fighters and buy weapons, ammunition and other supplies. 18 Det virker kontraproduktivt når sikring av den innleide sivile logistikken bidrar til å finansiere opprørerne som operasjonen har til hensikt å nøytralisere. At finansiering av støtten til operasjonen i neste omgang bidrar til finansiering av opprørerne er ikke unikt. Tilsvarende funn har en også gjort i flere andre konflikter, bl.a. i Somalia. Dette fenomenet kan løftes opp på et mer prinsipielt nivå. Det er selvfølgelig uheldig om svært mange aktører tjener gode penger på en langvarig konflikt. For å si det som Macchiavelli: Når man ikke kan leve av freden, søker man den aldri. 19 Fra norsk politisk hold er det et krav om at militærmakt skal foregå i tråd med folkeretten og være under demokratisk kontroll, men hvilken garanti har man for at innleid logistikk eller private sikkerhetsselskaper som støtter operasjonen opptrer i tråd med folkeretten? 20 Fra militær side blir det derfor viktig hvordan man gjennomfører og følger opp slike kontrakter. Det er viktig å kontrollere leverandører og underleverandører og følge opp leverandøren underveis. Mangelfull bestillerkompetanse og merkantil kapasitet til denne type kontraktstyring kan gi negative effekter. Det har vist seg vanskelig å følge opp og kontrollere konglomeratet med underleverandører i større operasjoner. Det er krevende, men nødvendig å følge opp at pengestrømmen går til aktø- Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 45

Det er ikke sikkert at sivil forsvarsindustri vil kunne levere like godt i neste operasjon hvor konflikten kan være høyintensiv, omfanget større og motstanderen konvensjonell. rer som understøtter operasjonens målsetting og ikke jobber mot den. Manglende militær kapasitet når vi trenger det. Som beskrevet innledningsvis har NATO gjennom operasjonene på Balkan og Afghanistan skapt grobunn for vekst i et marked som tilbyr sivil operativ logistikk. Dette kan lett bli en sovepute for nasjonene, for til tross for utfordringer har leverandørene stort sett levert avtalte tjenester til styrkene. Noen nasjoner vil da hevde at dette er en suksess, og redusere sine ambisjoner om å ha deployerbare logistikkapasiteter. Dette vil være fristende i disse tider hvor den økonomiske krisen i Europa og USA tvinger nasjonene til å foreta reduksjoner av sine militære styrker. Dette er kortsiktige tanker og vil kunne få store konsekvenser for NATOs kollektive militære evne. Det er ikke sikkert at sivil forsvarsindustri vil kunne levere like godt i neste operasjon hvor konflikten kan være høyintensiv, omfanget større og motstanderen konvensjonell. Dette må være dimensjonerende for forsvarsstrukturene. Å ramme motparten ved indirekte tilnærming ved å angripe i hans bakre område er jo en klassisk strategi. For å motvirke dette må vi ha en solid og robust forsvarstruktur inkludert militær logistikk som kan operere i et slikt scenario. Ofte vil tidsfaktoren være kritisk i styrkeoppbygging og operasjoner. Det å inneha eierskap til logistikkressurser selv kan være alfa og omega. Når tiden er knapp vil det ikke være tid til forhandlig eller reforhandling av kontrakter. Det å selv å inneha en initiell kapasitet og just do it kan være forskjellen på operativ suksess eller fiasko. Så kan sivile leverandører etter hvert komme inn og avløse militære kapasiteter når forholdene gjør dette mulig. Hva betyr dette for utviklingen av det norske Forsvaret? Kravet om effektivisering av virksomheten i Forsvaret fortsetter, jamfør forsvarsministerens tale En effektivitetsorientert kultur - et smartere forsvar 4. sept 2012. 21 Det er et faktum at grensesnittet mellom den logistikken Forsvaret selv skal besitte og det sivile skal utføre er i bevegelse. Forsvarsindustrien er mer enn villig til å overta militær logistikk dersom det er penger å tjene og risikoen oppleves som håndterbar. I mange tilfeller kan de utføre en meget solid jobb. På den annen side bør Forsvaret være forsiktige med å la sivile overta logistikkoppgaver som vi i framtiden kan trenge i en krisesituasjon. Et robust militært logistikkapparat som kan virke både i å klargjøre militære kapasiteter i en styrkeoppbyggingssituasjon samt støtte i høyintensive operasjoner, er innenfor Forsvarets kjernevirksomhet. Forsvarssjefen har definert sin kjernevirksomhet som aktiviteter som direkte understøtter styrkeoppbygging og operasjoner, for å tydeliggjøre hvilke deler av virksomheten han mener må ha et eierforhold til. I Forsvarssjefens retningslinjer er det laget et metodeverktøy for å hjelpe oss i å vurdere hvilke deler av logistikken vi kan sette bort til sivile, og hvilke vi bør sitte med kompetanse og kapasitet på selv. 22 Det er ikke enkelt å gi et kortfattet svar på mitt innledende spørsmål. Sivile leverandører utfører daglig en nødvendig og viktig jobb i å understøtte operasjoner og har strukket seg langt i å levere materiell, forsyninger og tjenester til operasjoner, også under krevende forhold. Det er ikke lenger så enkelt å trekke en grense på et kart eller i et organisasjonstablå mellom sivile og militære aktører, det er i stor grad situasjonsavhengig. Forsvaret bør imidlertid lage seg retningslinjer for å peke ut retning i det nye terrenget. Mine råd til en slik policy er: - De taktiske logistikkapasitetene som skal virke i tett samvirke med kampenhetene må organiseres med kun militært personell. -Forsterkende logistikkapasiteter bør primært bemannes av militære, men være fleksible til å la sivile leverandører utføre enkelte funksjoner når situasjonen tilsier det. Sivile leverandører kan blant annet være et godt alternativ til å utføre tjenester på beskyttede baser eller terminaler der hvor trusselnivået tilsier at dette er mulig. - Vurderingsmetoden angitt i FSJ retningslinjer for Forsvarets kjernevirksomhet bør nyttes når det skal vurderes hva Forsvaret selv skal utføre av logistikk og hva sivile kan støtte med. - Forsvaret må sørge for tilstrekkelig bestillerkompetanse og kontraktoppfølging til sivile leverandører i operasjoner og kontinuerlig vurdere risikoen ved å nytte disse. NATOs Support Agency (NSPA) har 46

Forsvaret bør være forsiktige med å la sivile overta logistikkoppgaver som vi i framtiden kan trenge i en krisesituasjon. opparbeidet seg meget god erfaring i å formidle kontrakter i dette markedet og bør brukes ytterligere for å støtte Forsvaret i dette arbeidet. Bruk av sivile leverandører i operasjoner vil være situasjonsavhengig, men også ressursavhengig. Det er viktig å erkjenne at den operative logistikken henger nært sammen med hvordan vi har innrettet oss i fredstid med å understøtte styrkeproduksjonen. Uten en militær logistikkapasitet i beredskap har vi ikke lenger en reell valgfrihet i å nytte militær logistikk i styrkeoppbygging og operasjoner. Det blir derfor avgjørende å ta hensyn til beredskapsmessige og operative behov samt folkerettslige forhold når vi skal bygge et smartere forsvar og dimensjonere den militære logistikken. 1 FFOD, s.150. 2 http://www.inboundlogistics.com/cms/article/from-factory-to-foxhole-the-battle-for-logistics-efficiency/ 3 Forsvarssjefen, Direktiv for operativ logistikk (2009) s.5 4 Morse Kress, Operational Logistics (2002) s.10 5 Supreme Headquarters Allied Power Europe, Allied Command Operations Comprehensive Operations Planning Directive (COP- D) Interim version 1.0 (2010) pkt 3.36. 6 Ibid 7 Ibid pkt 3.35 8 FFOD s.24 9 Joint Analysis and Lessons Learned Centre, Outsourcing NATO Logistics (2010) s.iii. 10 Måseidvåg, Helge Inge Møte med den nyliberale staten i Tormod Heier(red) Nytt landskap-nytt forsvar (Oslo: Abstrakt forlag, 2011) s.50 11 FFI-rapport 2011/01567 Prestasjonsbasert logistikk (PBL) muligheter og utfordringer (2011) s.10 12 FFI-rapport 2007/00915 Næringspolitiske aspekter ved Forsvarets anskaffelser (2010) 13 Marinens Logistikkvåpen og Wilh Wilhelmsen Gruppen, Logistikkstøtten til KNM Fridtjof Nansen under Operasjon Atalanta. Felles evalueringsrapport (2010) 14 Joint Analysis and Lessons Learned Centre, Outsourcing NATO Logistics (2010) s.18. 15 FFI-seminar Smart Defence 4.sept 2009. Value for the Money Neil Davies, UK MOD Chief Economist 2006-2012 16 More civilian contractors working for American companies than American soldiers died in Afghanistan last year for the first time during the war. FFI-rapport-2006/01328 Warberg, Erik Normann Folkerettslige forhold ved bruk av leverandører i internasjonale operasjoner (2006) 17 http://www.nytimes.com/2012/02/12/world/asia/afghan-war-risks-are-shifting-to-contractors.html?_r=0 18 http://feraljundi.com/5143/logistics-afghan-truckers-a-forgotten-front-in-a-war-growing-deadlier-by-the-day/ 19 Machiavelli, Niccolò Krigskunst (Oslo: Vidarforlaget, 2012) s.44 20 FFI-rapport-2006/01328 Warberg, Erik Normann Folkerettslige forhold ved bruk av leverandører i internasjonale operasjoner (2006) 21 http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/aktuelt/taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-forsvarsminister-es/2012/en-effektivitetsorientert-kultur--et-sma.html?id=698353 22 FSJ Retningslinjer for Forsvarets kjernevirksomhet 2008. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 47

NMT BØKER Åge Ringkjøb Artillerigruppe Sandnessjøen 1940-1945 Alsten forlag, 2012 Anmeldt av Hans S. Hansen, Arkitekt MNAL og forsvarsvenn Boken Artillerigruppe Sandnessjøen omhandler det tyske felttoget i Norge, fra Trondheim og nordover til Mosjøen, ledsaget av fyldig billedstoff, inkludert en rekke bilder som tidligere ikke er publisert. Den er skrevet av Åge Ringkjøb som er tidligere yrkesoffiser med utdannelse i Hæren. Han har på en god måte evnet å gi en detaljert beskrivelse av kampene, med en grundig innføring i den tyske taktikken, samt anvendelsen av ulike våpentyper. Tyskerne satte inn rutinerte bergjegere med bred erfaring med vanskelig og utfordrende terreng. Det tyske luftherredømmet var ellers helt avgjørende for den meget hurtige fremrykningen nordover. De norske soldatene var svært dårlig utrustet, og kunne følgelig ikke på noen måte måle seg med den tyske krigsmaskinen. For første gang blir de tyske tapene ved Sandnessjøen kjent, og i boken beskriver forfatteren også virksomheten til den tyske Kriegsmarine i Sandnessjøen som hittil har vært ukjent. Tyskerne la ellers stor vekt på utbyggingen av kystartilleriet. Spesielt i området rundt Sandnessjøen var bygging av forsvarsverk, blant annet ved hjelp av krigsfanger, høyt prioritert. I dette området var det stor frykt for alliert landgang. Her er jo Norge på det smaleste, og skulle dette skje ville store troppestyrker i Troms, Finnmark samt Finland bli avskåret uten muligheter for etterforsyninger, noe som ville vært katastrofalt. Tyskerne hadde også radar til sin disposisjon. Den var riktignok lite utviklet i forhold til den britiske, men gjorde på mange måter stor nytte. Utviklingen av radar var underprioritert hos tyskerne, noe som skyldtes grov feilvurdering. Årsaken til dette var troen på en rask seier. En annen og meget viktig forsømmelse var utviklingen av jetjageren ME 262. Denne ble ikke ansett som særlig viktig, og kom derfor alt for sent i operativ bruk. Totalt sett er boken et meget interessant krigshistorisk dokument. Her fremkommer flere virksomheter som hittil har vært ukjent. Undertegnede, som under siste halvdel av krigen var 5-6 år gammel, måtte nikke gjenkjennende til uttrykket Haben Sie Bonbon?. De tyske soldatene var nemlig utrustet med mengder av søtsaker, noe vi småguttene raskt fant ut. Vi undret oss også veldig hvorfor flere av soldatene hadde hvitt skum rundt munnen. I boken foreligger forklaringen på dette fenomenet, samt hvorfor avhengigheten av søtsaker var så stor. Det skyldtes inntaket av det stimulerende middelet Pervitin (amfetamin i tablettform). Bivirkningen av dette stoffet var stort behov for søtsaker for å vedlikeholde spyttsekresjonen. Selv om historien om Artillerigruppe Sandnessjøen kun er som et komma å regne i den totale historien om Den annen verdenskrig så er den ikke desto mindre en viktig del av vår krigshistorie, og kan anbefales på det varmeste. 48

Jostein Berglyd: Jærbuer i krigsdrama. Forspill og tragedeier 1940-1942 Commentum Forlag AS, 2012 ANMELDT AV HJALMAR I. SUNDE I mai 2012 ble det reist et minnesmerke i Obrestad havn på Jæren om Englandsfarten under den 2. verdenskrigen. Her minnes 15 personer som ble henrettet den 21. mai 1942 i Trandumskogen. 3 personer fikk livstidsdom. 24 medhjelpere ble arrestert og havnet i tyske tukthus og konsentrasjonsleirer. Mange familier ble rammet. Det er denne hendelsen Jostein Berglyd tar fatt i. For NMTs lesere er han ingen ukjent forfatter. Han har skrevet en rekke bøker om krigshistoriske emner fra Rogaland, mange anmeldt i NMT. Dette er historien om de som ble henrettet og arrestert, om hva som gikk galt. Når vi leser Berglyd s betraktninger i dag, ser vi hvor uhyre naive norske ungdommer og deres familier var under planleggingen av en flukt over havet for å komme til England og delta i krigen på alliert side. Tyskerne hadde etter Telavåg affæren gitt forordninger som fastslo at det kunne innebære dødsstraff å forsøke å flykte til «fiendeland». Denne gang endte forsøket med krigens største enkeltkatastrofe på Jæren. Det meste gikk galt. Tyskerne hadde tidlig fått kunnskap om hvordan det ble forsøkt å finne brukbare båter. For mange personer var involvert i forberedelsene. Få var klar over hva som krevdes av hemmelighold. Godtroenhet, snakkesalighet og løsmunnethet mellom venner og slektninger florerte og gjorde det lett for tyskerne. Som motstandere ble de undervurdert, både hva angikk evne til å etterforske og til å tvinge frem tilståelser ved tortur. Jostein Berglyd viser hvordan folkesnakket satte tyskerne på sporet og gjorde deres arbeid lett. En annen lokal forfatter (Asgeir Lode) har også nylig skrevet om den samme hendelse. I motsetning til Berglyd peker han ut med fullt navn hvem han mener var personlig ansvarlig for at Gestapo rullet opp hele planen. I løpet av høsten 2012 har problemstillingen omkring hvor direkte man skal være med å navngi, fått større oppmerksomhet enn vanlig. Forfatteren Erik Veum har i sin nylig utgitte bok navngitt alle medlemmer av Statspolitiet, uansett hvilken rolle de hadde. Han har fått en rekke reaksjoner på dette fra meget kompetent hold. Debatten om offentliggjøring av navn hvis det viser seg at nordmenn hadde tilknytning til Stasi, er et annet eksempel som vekker debatt. Jostein Berglyd har med sin bok vist at han står for en varsom linje når det er spørsmål om å navngi personer. I den avsluttende del av boken setter han jærbuenes historie inn i det norske drama omkring 2. verdenskrig. Dette er kjent stoff for de fleste, men kan nok være et bidrag for enkelte lesere til å få med seg hvordan lokale begivenheter som denne, har sin forankring i vårt nasjonale skjebnedrama. Jostein Berglyd skriver meget oversiktlig og greit. Til dels glemte historier trekkes frem på en ordentlig og godt dokumentert måte. Han skal ha takk for sitt utrettelige arbeid med å belyse vår nære historie. Dette er lokalhistorie på sitt beste. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 49

NMT BØKER Thomas E. Ricks The Generals American Military Command from World War II to Today The Penguin Press, 2012 ANMELDT AV HARALD HØIBACK Den amerikanske journalisten Thomas E. Ricks ble kjent for den bredere allmennhet gjennom sine bøker om Irak-krigen, Fiasco: The American Military Adventure in Iraq (2006) og The Gamble: General David Petraeus and the American Military Adventure in Iraq, 2006-2008 (2009). Som titlene antyder var det et ganske kritisk blikk Ricks rettet mot amerikanernes evne til å føre krig. Funnene han gjorde bidro til at han fant grunn til å se nærmere på produksjonen av amerikanske generaler mer generelt. Hvorfor holder de ikke lengre det nivået de holdt under 2. verdenskrig? Ricks enkle svar er at nedgangen startet da generalene sluttet å sparke hverandre. Moderne generaler ansvarliggjøres ikke i samme grad som før. Konsekvensene for en soldat som mister sitt gevær er tilsynelatende langt større enn for en general som taper enn krig. Ricks spenner opp et bredt lerret. Det strekker seg helt fra general George C. Marshall, helten i denne historien, og fram til general David Petreus. Mye av det han skriver om er naturlig nok knyttet til konkrete operasjoner og sentrale navn i amerikansk historie, og er kanskje ikke direkte relevant for andre enn historieinteresserte lesere, men en del av de mer prinsipielle sidene han løfter frem bør også ha stor interesse for norske lesere. Etter den internasjonale responsen på boken å dømme, er det også de generelle utfordringene som gjør denne boken spesielt leseverdig. Vi skal i det følgende løfte frem enkelte av disse spørsmålene, som også gjelder, formodentlig, for våre egne militære toppledere. Nøkkelordet i Ricks bok er accountability, dvs. (resultat)ansvar. Det første, og kanskje mest kompliserte spørsmålet er: Hvordan kan militære toppledere ansvarliggjøres? Hvordan kan konkrete resultater føres utvetydig tilbake til hva enkelte generaler har sagt og gjort? Hvordan kan generalers prestasjoner måles? Er det antall kriger de vinner? Er det hva deres nærmeste medarbeidere måtte mene om dem? Er det deres budsjettkontroll? Er det deres medietekke og politiske gehør? Er det en blanding av alt, og i så fall, hvem er i en faglig posisjon til å kunne si at vedkommende general faktisk duger? Som vi også vet, er det ofte svært delte meninger om synlige lederes kvaliteter. Karakterkortet avhenger i stor grad av hvem du spør. Slike spørsmål har alle profesjonelle fotballtrenere et forhold til. Det er slett ikke sikkert at det er treneren som er problemet om laget skulle gå på en lang tapsrekke. Treneren kan ha vært svært suksessrik i en sesong, men bli en fiasko i den neste, uten at hans personlige egenskaper eller kvalifikasjoner har endret seg det minste. Like fullt er det som oftest han som må ta det personlige ansvaret om resultatene ikke står til eiernes forventninger. Neste spørsmål er nesten like vanskelig: Hvordan kan man skille mellom de lederne som bare fremstår som dyktige, og dem som faktisk er det? Forskjellen er at de første er gode til å rapportere på måter som setter dem i et godt lys, men som kanskje gir et fordreid bilde av virkeligheten og følgelig et svært sviktende beslutningsgrunnlag for dem over. I følge enkelte av Ricks kilder er det faktisk ingen bønn. Har du lyst til å bli general må du evne å spille spillet. Du må gi dine overordnede det de ønsker å se, ikke det som gir et sannferdig bilde av situasjonen. Gjør du det siste flater din karrierekurve ut. Din såkalte integritet kan du, skal vi tro Ricks kilder, bare glemme: the more senior an officer is, the more likely it is that he has comprised his integrity in order to achieve success. Det er selvfølgelig ingen som er varme tilhengere av et slikt system, men hvordan kan man unngå det? Det såkalte Peter-prinsippet, etter Laurence J. Peter (1919 90), gjelder også for utnevnelsen av generaler. Det er som regel deres prestasjoner på det nivået de kommer i fra som gir dem opprykk, ikke det potensialet de har for å fungere godt på det nivået til beordres til. Opprykk stopper altså ikke før de havner på et nivå de åpenbart ikke håndterer. Utfordringen er å bli kvitt dem som tydelig er forfremmet forbi deres eget kompetansenivå. Hvordan skal det gå til? Ricks svar er at sparking av generaler igjen må bli systemets normale måte å fungere på, og ikke noe som 50

Generalene har mistet evnen til å diskutere strategi med politikerne. kun unntaksvis skjer: «So while in World War II the firing of a general was seen as a sign that the system was working as planned, now, in the rare instances when it does occur, it tends to be seen, especially inside the Army, as a sign that the system somehow has failed». At generaler ikke sparkes i operasjoner uten fremgang, tyder i følge Ricks på at de ikke holdes ansvarlig for sine prestasjoner. Men igjen, hvordan man kan skille mellom de gode og de tilsynelatende gode, er det ikke lett å gi svar på. Ricks understreker derfor også hvor viktig det er at det er Forsvaret selv som patruljerer sin profesjon. Ministere kan bare sparke toppgeneralene, og på grunn av den personlige belastningen, gjerne forsterket av pågående media, skjer det som regel alt for sent. Langt mer effektivt er det om profesjonen selv sparker sjefer som ikke fungerer. De kan også fjerne langt yngre sjefer, altså før de får anledning til å gjøre svært stor skade, og de kan gjøre det på et helt annet faglig grunnlag enn det politikerne kan. Ricks påstand er at US Army ikke har sparket generaler siden Koreakrigen. Etter den tid er den tunge jobben overlatt politikerne. Det er selvfølgelig også en utfordring at effekten av generalship kan være svært vanskelig å få øye på. Er det situasjonen på kort sikt generalene skal dømmes etter, eller er det hvordan situasjonen ser ut en gang inn i fremtiden? Det er selvfølgelig en tendens til at synlige resultater på kort sikt tillegges langt større vekt enn de mer langsiktige, men mer usikre konsekvenser. Og ikke minst; noe som virker fornuftig på taktisk nivå kan være svært ufornuftig på strategisk nivå. Sagt på en annen måte, de uforutsette konsekvensene av løsningene på det taktiske problemet blir ofte hovedproblemet på det strategiske nivået. Ricks budskap er at moderne generaler er gode på det første, men elendige på det siste. Generalene har i følge Ricks også mistet evnen til å diskutere strategi med politikerne. De er mer opptatt av å beskytte sine ansettelsesvilkår og av å gjøre et godt inntrykk, enn å gi sine politiske oppdragsgivere oppriktige meninger og dårlige nyheter. George C. Marshall ønsket for eksempel ingen sosial omgang med sin president, og nektet å være på fornavn med sine politiske foresatte. Men han la til gjengjeld aldri skjul på hva han mente. Han satt med fagkompetansen, mens presidenten satt med det politiske ansvaret. Den arbeidsdelingen gikk de aldri surr i. Ricks sluttappell er som følger: soldaters liv er mye viktigere enn generalers stolthet, lønn og karriereplaner, og evnen til å vinne krig er viktigere enn både soldaters liv og generalers stolthet. Dette må ligge til grunn for all personalpolitikk. Som nevnt beveger Ricks seg i en amerikansk virkelighet, men mye av det han drøfter bør altså være av interesse for alle de i Norge som steller med ansettelser, opprykk og lederutvikling. Spørsmålet er selvfølgelig, vil noen driste seg til å innta Ricks rolle i Norge? Er tiden moden for at også vi ser på hvordan våre toppledere dyrkes frem? Er det grunn til å tro at dagens system er det best tenkelige? Dag Henriksen ved Luftkrigsskolen har foretatt en forbilledlig analyse av hvordan Luftforsvaret har dyrket frem sine toppledere, og hans konklusjon er at mange av Luftforsvarets potensielt beste lederemner aldri har blitt skikkelig vurdert, og aldri fått muligheten. i Tiden er kanskje moden for at vi ser slike spørsmål i et enda bredere perspektiv? Konklusjon: Skal du lese en bok i år om strategisk ledelse, en bok om personalpolitikk og kompetanseutvikling, og en bok om militærstrategiens grunnleggende utfordringer, så les Thomas E. Ricks The Generals. Det er tre bøker i en, og den er som vanlig skrevet på en måte som bare vinnere av Pulitzerprisen makter. i Dag Henriksen, Lederutvelgelse i Luftforsvaret, Evner vi å få tak i de beste lederne? PACEM 13:2, 2010. Norsk Militært Tidsskrift - nr.2-2013 51

Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi EXTREME TECHNOLOGY kongsberg KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions on the oceans, in the deep subsea, in the defence, in space. Picture: Royal Norwegian Navy office.kda@kongsberg.com www.kongsberg.com