Fra kritiske røster til lydige soldater Helse- og sosialarbeiderrollen i den postmoderne velferdsstaten.

Fra kritiske røster til lydige soldater Helse- og sosialarbeiderrollen i den postmoderne velferdsstaten. Foredrag til åpningen av Fellesorganisasjonens jubileum, Steinkjer 251002 Av Edgar Marthinsen, Institutt for sosialt arbeid NTNU Kjære kollegaer, mine damer og herrer. Først vil jeg gratulere med jubileet. Jeg tar det som en ære å ha fått oppdraget å holde innledningsforedraget til denne konferansen. Jeg var selv leder under 15-års jubileet i 1987 og var med og arbeidet fram avtalen om sammenslåing av NOSO, NBF og NVF. Det er nå 10 år siden det ble formelt etablert. I dette foredraget har jeg trukket veksler på den jubileumsmeldingen som Stein Heming og jeg redigerte i 1987, samt dokumenter fra min tid som fylkesleder. Da Arnfinn kontaktet meg og foreslo tittelen, tok jeg den som en utfordring. Jeg forsto at det å diskutere mine innvendinger med han fort ville ta to timer. Tittelen oppfatter jeg som et ønske om å drøfte dagens utfordringer i lys av det som har skjedd de siste tiårene med det tilbakeblikk mot 1970-tallet. Mitt foredrag omhandler i hovedsak sosialt arbeid, men mange av de forhold som jeg omtaler drøfter samfunnsutvikling og ideutviklingen som sådan. Vernepleierne oppfatter seg kanskje delvis som helsearbeidere, men jeg drøfter ikke roller som sådan i noen spesiell sektor. Min innfallsvinkel er at alle i dag må oppfattes slik at de utøver et agentskap de velger selv utformingen av sin rolle selvsagt sterkt påvirket av de føringer som praksis utsettes for. Innledning Tittelen reiser flere problemstillinger. Er det rimelig å påstå at sosialarbeiderne generelt var mer kritiske, og var det flere kritiske røster på den tiden? Om lydige soldater skal forstås som disiplinerte og hjernevaskede, nærmest som roboter som arbeider ukritisk på kommando, kan vi si at det er flere lydige soldater nå enn det var før, og hvordan er fordelingen mellom de kritiske og de lydige? Hva innebærer det å være kritisk og er det de samme forhold som omfattes av kritikk i dag som tidligere? Tittelen indikerer med uttrykket den postmoderne velferdsstaten også at noe ved samfunnet er i endring. Levde vi i det moderne før og hva kjennetegnet i såfall den verdensanskuelsen? Jeg har valgt å ta utgangspunkt i at både sosialt arbeid og det samfunn det skal utøves i har forandret seg i de siste kvarte århundret en periode som folk på vår alder gjerne har erfaringer med. Slik jeg har lært å forstå verden, er det vanskelig å påstå at noe var på en bestemt måte ved en viss tid, for så å være på en bestemt annen måte 25 år etter. Perspektivet mitt er derfor at vår forståelse og tilværelsen som sådan preges av visse forhold og visse ideer på en viss tid, på et visst sted og i en viss kultursammenheng. Være og tid henger sammen, slik Heidegger forklarte det i 1927. Visse forståelser kaster seg fram for oss, og disse forklaringene på tilværelsens fenomen er belastet med sin tids forståelse. Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 1

I dette foredraget vil jeg forsøke å analysere hva slags forståelse som lå i tiden for en generasjon siden, hvordan vår tanke var preget av det som vi her kan betegne den moderne velferdsstaten og hvilke ideer det var om å utvikle den og den rollen som sosialt arbeid kanskje skulle ha på den tiden. Også i 1975-80 var det en vesentlig forskjell mellom ideer og virkeligheten. Ideene kom kanskje best fram gjennom å studere tekster om intensjoner og visjoner, mens virkeligheten kan søkes i datidens statistikk og i våre tilbakeskuelser. Fordelen er her at mange av oss selv har levd denne tiden, og til en viss grad evner å reflektere over hvordan vi selv håndterte datidens ideer og virkelighet. Jeg vil også benytte meg av sammenlignbar statistikk som kan belyse forhold da og nå, men siden statistikken også gjenspeiler blikket i sin tid, er det ikke alt vi ser på i dag som ble målt tidligere. Til slutt i foredraget vil jeg forsøke å antyde hvilke utfordringer sosialt arbeid står overfor i det jeg betegner som den senmoderne liberale stat, hvor spørsmålet om velferd bare inngår som en av mange oppgaver som må håndteres. Flere nå enn før, av både klienter og sosialarbeidere En ting er sikkert, antallet sosialarbeidere har økt betydelig fra 1970 tallet til i dag. Marie Støm (ramme over)var Nord-Trøndelags første sosionom da hun begynte hos Fylkeslegen i 1953. Mange av de første stillingene var innen familievern og psykiatri. De første kom på sosialkontorene i slutten av 1960-tallet og da NOSO-Nord- Trøndelag ble stiftet 31. januar 1972 møtte det opp 15 stykker. Gerd Talsnes Heggdal (bildet til venstre) var den første lederen. I 1987 var tallet nylig passert 100 og i dag er det 167 sosionomer som er medlem i fylkesavdelingen (FO samlet i dag 440, 158 vpl. 119 bv. Ped). Antallet innbyggere i fylket har vokst med ca 5000 i perioden til 127000. Antallet stønadsmottakere av sosialhjelp var i 1973 1366 mens det i 2001 var kommet opp i 3405, fra 11 26 pr 1000 innb. Kostnadene vokste i perioden fra 2,5 mill. til 67 mill 1. Antallet sosialhjelpmottakere har økt betraktelig i den perioden vi snakker om her, og størst var veksten på 1980-tallet. Figur 1. Fattigvesen, forsorgsstønad og sosialhjelp 2. 1866-1998. 1 Tall fra statistiske årbøker SSB 2 Statistikken for fattigvesenet (1886-1927), forsorgsstønad (1928-1964) og sosialhjelp (fra 1966) er lagt om en rekke ganger. Tallene før og etter 1965 er ikke direkte sammenliknbare. Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 2

I 1998 var ca 25 av 1000 barn i fylket i tiltak i løpet avåret, hvorav vel 62% i hjelpetiltak. Nord-Trøndelag har ikke bygd ut barneverntjenestene i samme grad som landet for øvrig og hadde i 2000 landets laveste antall tilsatte pr 1000 barn (1,8 mot gjennomsnitt på 2,5). Jeg har ikke klart å finne sammenlignbare tall fra 1970-tallet fordi barnevernet da inngikk i sosialtjenesten. Utviklingen på landsbasis gjelder også dette fylket, og barneverntjenesten har økt sin virksomhet slik at stadig flere får hjelp i løpet av barndommen (Se figur 2). Aktiviteten er mer enn 6-doblet siden 60-tallet, en vekst som nesten ensidig har kommet på hjelpetiltak da barn under omsorg faktisk er lavere nå enn i 1966. For de under omsorg er andelen i fosterhjem betraktelig større enn den var for en generasjon siden. Barnevernet preges av utviklingen mot stadig mer fokus på foreldrenes evne til å gi barna en anstendig dannelse. Ser vi på statistikken over hvorfor barna er i hjelpetiltak redegjør kategorien annet sammen med uoppgitt for flest saker (se vedlegg 1). Dette tyder på at SSB s statistikk ikke har klart å identifisere hva barnevernet faktisk arbeider med. Mye tyder på at det handler om familierettede tiltak med vekt på foreldrenes evne til oppdra sine barn i tråd med de sosialt anerkjente normene for barneoppdragelse og med den sterke vekten på barnas selvutvikling. Figur 2. Var sosialarbeiderne mer kritiske før? I 1984 var over 20% av sosionomene tillitsvalgte på landsbasis. Dette var sannsynligvis en naturlig følge av at det var få på hver arbeidsplass, men det førte også til at mange deltok i den sosialpolitiske og faglige diskusjonen som gikk gjennom tillitsvalgtsystemet. Dette forklarer nok at opplevelsen av større fagligpolitisk aktivitet baserte seg på en viktig forskjell i arbeidsvilkårene. Veksten i antall ansatte kombinert med voksende organisasjoner for øvrig i kommunal forvaltning medførte samen med klientveksten til betydelig rot og derav følgende ønske om å reformere både arbeidet og organisasjonen. I Trondheim var det bare på ett av distriktene bortimot 400 ubehandlede søknader om økonomisk sosialhjelp i februar 1984 (Berg 1986). Ventetiden var flere måneder. Utgiften på landsbasis økte med nesten 100% bare på treår. Det var gode tider for kritiske røster. Nå ser antallet stønadsmottakere ut til å gå ned, uten at en har noen entydige forklaringer. Problemet synes å være at de som blir igjen, blir klienter lengre en opererer i dag med kategorien sosialhjelp i påvente av alderstrygd for personer langt ned i 30-årene (Se for eksempel Marthinsen og Moe 1999). Barnevernaktiviteten derimot stiger jevnt og trutt. Hva leste vi på 1970-tallet? De undertryktes pedagogikk av Freire, Jordens fordømte av Fanon, Rules for radicals av Alinsky. Vi leste Marx på pensum og noen også på fritiden. Vi leste og lyttet til Thomas Mathiesen og Nils Cristie. Den skjulte disiplinering var visstnok Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 3

på pensum sammen med bøker om grasrotorganisering og samfunnsarbeid. Noen leste Foucault og andre Freud og Nietzsche. Men vi leste også Swedners diskusjon om sosialt arbeid som forandring og Ronnbys desillusjonerte framstilling om sosialteknokratiet. Halvorsen skrev om utstøting, arbeid eller tygd og Illich og danskene maste om retten til nyttig arbeidsledighet. Pensum besto på samme måte som virkeligheten utenfor skolen også av kommunalkunnskap og økonomiske regnestykker, om barnevernjus og om forvaltningslov. Vi leste teorier om sosialt arbeid, hvor problemene i hovedsak var å finne i barndommen og i arvematerialet, og hvor sosialarbeideren i det minste måtte lære seg å vise den uvitende stakkaren respekt. Jeg får i dag en følelse av at de kritiske røstene i stor grad kom fra våre bøker, fra idealistiske studenter fulle av ungdommelige hormoner og øl, fra en større andel aktive sosialarbeidere, særlig i fagforeningen. De fleste gikk likevel på jobb, forsøkte å få hodet over vannet, delte ut sosialhjelp og forsøkte å få kvinnene til å ta seg bedre av sine barn, var opptatt av å få mat i seg selv og sine barn, betale husleien, ta seg av sine aldrende foreldre, gå på foreldremøter, holde tenåringer i nakken og berge stumpene av ekteskapet samtidig som de forsøke å finne råd til reparasjon av bilen. Mange av datidens nyutdannede sosialarbeidere dro ut i landets kommuner for å være en av de første eller den første profesjonelle som skulle overta arven etter fattigvesen og vergeråd. De skulle drive et sosial(t) kontor hvor navnebyttet i stor grad var forårsaket av ønsket om å erstatte fattigstigmaet med den andres utvisning av solidaritet med den som i en kortere periode måtte ha bistand for å mestre livet i det moderne samfunn. Hva skulle et sosialt kontor være? Fattigvesen og Forsorgen ble ansett som stigmatiserede kategorier. Man ønsket å komme bort fra denne formen for fordømmelse og ydmykelse og basere virksomheten på fellesskapets ønske om å utvise solidaritet og å gi tjenester som ikke skulle fastholde den ydmykende situasjonen men sosialisere den andre til et verdig borgerskap. Dette innebar også at lekmannens rolle som representant for maktens veldedighet skulle erstattes av en faglig kompetent og uhildet profesjonell virksomhet. Gjennom en anonymisert og objektiv behandling skulle den andres midlertidige nød, avhjelpes slik at den samlede nøden kunne reduseres til et minimum. Å se den fattige skulle ikke være den rikes bekreftelse på sin egen lykke og kloke valg, for den fattige i den moderne sivilisasjon representerte den samme sivilisasjons manglende evne til nettopp å sosialisere mennesket til velstand og nytte for fellesskapet 3. Begrepet sosial ble introdusert i de europeiske i opplysningstidens tidligste fase på 15-16 hundre tallet. Socialis var opprinnelig betegnelsen romerne brukte på sine kamerater, og indikerte at personen anerkjente byens, civitas, væremåte slik at de kunne leve delvis ubevæpnet og beskyttet i hverandres nærvær. Sosial og sivil henger slik sammen fra sine etymologiske/språklige røtter. Society og social betegnet under opplysningstiden etter hvert den som tilegnet seg og delte felleskap hvor en baserte seg på opplysningens vitenskapelige kunnskap, og ikke den myteomspunne religiøse verdensanskuelsen. Society of friends betegnet imidlertid også grupper som gjorde opprør mot den katolske kirken, og forsvarte den enkeltes rett til selv å lese og tolke bibelen. Royal society i London fra 1660 ble en av de første vitenskapelige selskaper, men vi ser at de måtte knytte til seg det etter hvert framtidsrettede protestantiske kirkesynet som kongen forsvarte. Forløperen til universitet i Trondheim lever i dag som en integrert del av universitetet, nemlig det kongelige norkske vitenskabelige selskab, hvor selskab er en fornorskning av society. Begrepene society og samfunn har innholdsmessig en forståelse av at basis for samfunnet er et verdifellesskap. Et fellesskap som har som mål å skape et godt liv. Problemet er at noen alltid har falt utenfor. 3 For en mer utførlig drøfting av forholdet mellom sosialt arbeid og det moderne, se Marthinsen 2001. Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 4

Det var her det vitenskapelig baserte sosiale arbeidet skulle komme inn, i vesen forskjellig fra veldedighet overfor svakerestilte og nødstedte. Likevel har faget sterke bånd til veldedige og religiøse organisasjoner. Sosialarbeiderens og det sosiale arbeidets oppdrag var delvis å hjelpe enkeltmennesker i overgangen fra det gamle tradisjonsbundne jordbruks- og fiskersamfunnet til det nye urbane livet i den moderne velferdsstaten eller inn i sivilisasjonen dette finner vi bl.a. uttrykt i dokumentene fra omkring 1970 som lå til grunn for etableringen av høyere studier for de nye sosialingeniørene /cand. socionene ved universitetet. (Typisk nok var det blant de første ti studentene bare en kvinne.) Menneskesynet som ligger til grunn for vår tids sosialpolitikk har vært sterkt preget av opplysningstidens menneskeideal, at enhver skal behandles ut fra sin grunnleggende egenskap som menneske. I hvilken grad og under hvilke omstendigheter frihet og rettferdighet egentlig finner sted har det alltid vært uenighet om. Norge har etter avskaffelsen av standslovene hatt sterke egalitære trekk på den måten at likeverd også har blitt tolket som likhet i betydningen like levevilkår for alle en sideordning av likhet og rett med store muligheter for sosial mobilitet eller såkalte klassereiser. Dette utfordres sterkt av det senmoderne som jeg skal ta opp mot slutten. Det sosiale omfatter også en praktisering av solidaritet. Solidariteten har sannsynligvis endret basis fra klassekampens tid hvor de grunnleggende sosiale rettigheter sto på dagsorden. Solidariteten var mellom oss mot de andre. Lorentzen (2002) betegner solidaritet som et ansvarsbånd mellom den enkelte og fellesskapet utenfor den nærmeste familien. Han snakker om fire faser for solidariteten; den førmoderne, arbeiderbevegelsens, velferdsstatens og den (sen)moderne forbrukersolidariteten. Lorentzen diskuterer om ikke framveksten av en forbrukeridentitet har forflyttet interessen fra den overgripende politikken til følgene av den for hver enkelt. Det synes å føre til at politiske løsninger må søke legitimitet eller gyldighet i sine virkninger for forbrukeren, mens omfordelende og utjevnende aspekter nedtones. Han sier at sviktende kollektiv moral ser ut til å tvinge velferdssolidariteten over i et rasjonelt spor, der hver og en av oss kan velge andre alternativ om vi ser oss tjent med det. Også Stjernø (2002) drøfter disse forholdene og påpeker at solidaritet i dag ikke kan basere seg på fastholdelsen av universelle løsninger, men må anerkjenne og akseptere forskjellige livsstiler, kulturer og preferanser. Hva slags sosialt arbeid? Det sosiale arbeidet i byene var mangfoldig på sin måte. De fleste var nok opptatt med beregning av sosialhjelp og akutte barnevernsaker innimellom, men det foregikk en god del prosjekter med karakter av samfunnsarbeid og med mer politiske undertoner. Tanker om politisk og personlig bevisstgjøring og makttilegnelse sto sentralt selv gikk jeg på kurs i politisk (samlivs) terapi. Sosialarbeiderrollen var stadig oppe til debatt, og det var mange som tvilte på om det i det hele tatt var mulig å drive sosialt arbeid som en del av det offentlige (les makten). Utover 1980-tallet så vi at sosialt arbeid tydeligvis hadde bedre vilkår på mindre steder enn i storbyene. Stjernø, Heszlein og Terum (1988) viste hvordan arbeidet var mer mangfoldig i mindre kommuner, og sosialarbeiderne fikk brukt mer av sin menneskekunnskap i møtet med klientene. De påviste også hvordan generalistrollen i et hardt presset sosialkontor, bidro til helseproblemer og sykemeldinger. Fehn og Bø viste at barnevernet ble særlig skadelidende når fokuset var rask saksbehandling av sosialhjelpen. Kunnskapen bidro senere til fortgang i spesialiseringen av det sosiale arbeidet. Kikkan Ustvedt Kristiansen skrev en artikkel i Sosionomen i 1977 om klientarbeidet i sosialomsorgen. Denne har blitt en klassiker og den satte søkelyset på om sosialarbeideren kunne drive både forvaltning og behandling. Kikkan talte for å utvikle en saksbehandler som også driver behandling eller terapi. Diskusjonen gikk på den tiden høyt om det var nok bemanning til å gjøre noe annet enn å utbetale sosialhjelp for ikke å snakke om at klientene ville ha seg frabedt å bli behandlet. I norsk forvaltning har borgerens rett til å få behandlet Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 5

sin sak uhildet og raskt, stått meget sentralt. Ventetid og ventelister har hele tiden utløst politiske reaksjoner. å etterleve dette kravet har sannsynligvis vært et viktig element i legitimeringen av det profesjonelle sosiale arbeidet og det spiller åpenbart en stor rolle også i dag. Kikkan drøftet hvordan lovgiveren så for seg at behandleren i særlig grad skulle evne å gi klientene tilgang til og utnytte samfunnets hjelperessurser hjelp til selvhjelp, motivere for rette handlingsvalg eller begrense og korrigere. Kikkan skrev at sosionomen var utdannet til og identitetifiserte seg sterkere som behandler og gikk ut over lovgiverens intensjoner. Kikkan mente at lovgiverne ikke så kompleksiteten i klientenes situasjon, og derfor heller ikke behovet for å utvikle klientens forutsetninger for å tilegne seg og benytte seg av samfunnets tilbud forøvrig. Kikkan skriver om hvordan selvbestemmelsesretten sammen med behovet for klientens aktive medvirkninger legger føringer for det sosiale arbeidet. Respekten for klientens frihet er den overordnede verdi, skriver hun. Hun hevdet at klientene ikke kom til sosialkontoret av fri vilje, men av reell nød i en situasjon hvor selvbestemmelsen var illusorisk. Fattigvesenets nedverdigenede og umyndiggjørende arbeidsmåter satt igjen i systemet som rutiner uten å bli tatt opp og revurdert av de nye sosialarbeiderne. Kravene om en uhildet saksgang, rammet også klienten ved at alt de sa kunne bli brukt mot dem i vedtaksprosedyrene. Kikkan uttalte også at sosialkontorene har mer enn andre instanser å gjøre med mennesker som har andre verdier og normer enn kuratorene selv har... Når egne grunnverdier blir angrepet og truet vil egne følelser og eget forsvar lettere bryte gjennom de faglige holdninger enn når en jobber med klienter som er lik en selv. Hun antydet med dette at de profesjonelle holdningene krevde et oppgjør med egne holdninger det vi i dag omtaler som en refleksiv posisjon og som jeg vil komme tilbake til senere. Måten klienten ble behandlet på kunne bety at selv med avslag på søknaden kunne vedkommende komme ut av sosialkontoret med styrket selvfølelse og en bitte liten vri i positiv retning i sitt forhold til seg selv og verden. Å vektlegge klientens selvfølelse og den betydning det har for menneskelig velvære er framdeles et edelt motiv, men de kritiske ville på den tiden heller mane til å organisere de fattige for å fremme krav om høyere satser. På den internasjonale sosialarbeiderkongressen i Montpellier i sommer uttalte en av hovedforedragsholderne fra Hong Kong omtrent det samme som et mål for sosialt arbeid heller fattig og lykkelig enn fattig og nedbrutt. Kikkan avsluttet artikkelen med å advare mot sosialt arbeids omnipotente trekk sosialarbeiderne hadde vansker med å akseptere at noe lå utenfor deres faglige rekkevidde og godt hjulpet av en naiv utdanning fikk de ikke med seg et tilstrekkelig klart bilde av hva behandling i sosialt arbeid egentlig var. Vi måtte i større grad analysere oss fram til hva som var faglig mulig og lære seg å se hvor en ble drevet av irrasjonelle forventninger. I hvilken grad disse refleksjonene er gyldige i dag, vet jeg ikke, men en kan ikke lenger legge skylden for hvordan praksis er på arven fra fattigvesenet. Den praksis vi har i dag må det profesjonelle sosiale arbeidet forsvare ut fra seg selv. I byer som Trondheim overgår i dag sosialhjelp til husleie utgiftene til livsopphold, og vi vet at selv kommunen setter opp husleien i sentrale bydeler til markedspris, husleiereguleringen oppheves og resultatet blir sannsynligvis at de fattige må flytte ut av byene etter hvert. Skal sosialarbeiderne bare rope om mer penger til sosialhjelp, høyere satser, eller ta opp konsekvensene av boligpolitikken? Eller skal de gi avslag, og hjelpe klienten å innse at det går an å være lykkelig i Mostadmarka Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 6

og Klæbu? Disse spørsmålene overlater jeg til dere som er praktikere, og jeg vil forsøke å trekke noen linjer til det som skjer i samfunnet og med synet på menneske og samfunn. Sosialt arbeid og ideologiske strømninger I hvilken grad kan vi snakke om at sosialt arbeid på 1970 og 1980-tallet var et barn av det moderne? Jeg vil her trekke fram noen momenter som kan kaste lys over dette. Et av trekkene ved det moderne, også identifisert som den perioden hvor det var en overdreven tillit til og tiltro til vitenskapens muligheter i arbeidet med å skape det gode liv. Fagene på sosialskolen representerte det nyeste i moderne naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. Metodene i sosialt arbeid hadde et ferniss av vitenskapelighet over seg ved at de ble framstilt på samme måten som annen empirisk basert viten. Samme kvasivitenskapelige framstillinger finner en i fagene generelt, og kan være vanskelige å skille fra vitenskap som har et mer utprøvd og forskningsbasert kunnskapsgrunnlag. Teoridannelsen er i seg selv viktig for vitendannelsen, men innfrir ikke nødvendigvis krav en gjerne stiller til vitenskap. I sosialt arbeid har teoridannelsne kanskje i for stor grad vært ideologistyrt på samme måte som politikken. Det ligger i fagets natur. Idealet om vitenskapeliggjøring illustreres også ved tilegnelsen av og kampen for å beskytte sosionomtittelen. Begrepet sosionom henviser til forestillinger om at den som innehar tittelen kjenner til og forstår hvordan mennesket selv oppfatter verden og verdiene i samfunnet. Nomotetisk kunnskap er den kunnskap som kommer av dannelse, og den vil til enhver tid være bundet i sin kultur, mer enn annen vitenskap. Slik sett har sosiologien et mer kritisk utgangspunkt som betrakter av det sosiale livets spillereglers dannelse og funksjoner. Sosionomen skulle uttrykke og utvikle den allment anerkjente væremåten med utgangspunkt i sosialt arbeid som et anvendt fag. Oppgaven som ligger i tittelen handler om å få den som ikke mestrer det sosialt anerkjente og aksepterte, inn i de rette tankebaner og med de rette handlinger. Sosionomtittelen var viktig i datidens maktspråk for å tilegne seg et eget domene, både faglig og organisatorisk. Fagets inntog i universitetet borget ytterligere for fagets vitenskapelige foredling. For kommunene var det å tiltrekke seg profesjonelle ansatte i den moderne velferdsstatens institusjoner en tilegnelse av symbolsk kapital. Enda lettere ble dette når de i tillegg fikk øremerkede statstilskudd. De gjorde de rette tingene for å kunne flagge sin kommune som en moderne og tidsriktig kommune. Det moderne var også preget av universelle løsninger, og derav med rette ansett som imperialistisk og ufølsom for kulturelle særtrekk. De som sto for sosionomenes inntog møtte det gamle i datidens nemndsystem, og måtte bryne seg mot det gamle patriarkatet, folkeviljen og tradisjonen - kanskje mer enn andre yrkesgrupper? Sosionomene fikk ansvarsfulle og ærefulle oppdrag i datidens velferdsstat. Unge kvinner og noen unge menn, bekledde posisjoner som tidligere hadde vært høyt rangert i kommunene barnevernet og forsorgen hadde sterk symbolsk makt i tillegg til den reelle makten som lå i funksjonene. Unge mennesker kunne ikle seg ærbare distinksjonseffekter som sosialsjeftilter og konsulenter. Å representere det nye og det vitenskapelige i det moderne ga i seg selv anseelse og bidro til et godt selvbilde hos mange. Spørsmålet er om ikke mange ble forført av byråkratiets regelstyring og respekten for budsjettene slik at kampen for rettferdighet for de utsatte sakte men sikkert ble skjøvet i bakgrunnen om den noen gang hadde vært framtredende i sosialkontorets hverdag. Slik artikkelen til Kikkan viste ble nok hverdagen mindre rosenrød enn mange kunne tenke seg. Antallet klienter hopet seg opp og voksende organisasjoner ble etter hvert svært vanskelig å styre og holde oversikten over. De fleste av dere har arbeidet på steder hvor det før kanskje var en eller to, hvor det i dag er titalls ansatte dette uten at dette er forårsaket av befolkningsvekst. Dette illustrerer at det er betydelig mer sosialt arbeid i den samme befolkningen. Økonomistyring så vel som klientstyring har vært problematisk for mange sosialkontor, etter hvert delt i barnevern og sosialtjenester. Det er i dag få såkalte Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 7

generaliststillinger igjen i sosialt arbeid, og spesialiseringen vi ser i kommunene i dag, er kanskje en av de mest markerte forandringer siden profesjonaliseringen begynte. Få arbeidsplasser for sosialarbeidere har gjennomgått så store forandringer. Nedbyggingen av de store statlige og fylkeskommunale institusjonene ser ut til å fortsette, men angår kanskje mest vernepleierne og sykepleierne og mer indirekte det sosiale arbeidet. En må kanskje forvente flere kommunesammenslåinger og andre omorganiseringer pga nye forvaltningsenheter som overtar for fylkeskommunens oppgaver i framtiden (Se vedlegg 2). Klientveksten har vært formidabel i den perioden vi snakker om her. Antallet sosialhjelpmottakere eksploderte særlig i tilknytning til nedgangstidene på 1980-tallet og har aldri sunket særlig (se graf side 3). I tillegg blir mange klienter lengre i systemet av mangel på tilgang til andre forsørgelsesordninger. Denne utviklingen kjenner dere alle til. Vi har i denne perioden hatt betydelige reduksjoner i tilgjengeligheten og varigheten av støtteordninger som arbeidsledighetstrygd, attføring og uføretrygd. Likevel har antallet avhengig av disse økt. Ser vi denne inntektsavhengigheten sammen med utviklingen av stadig flere enpersonhushold og høyere bokostnader, ser vi klart flere grunner til kostnadsveksten. Blant menn i yrkesaktiv alder har andelen i arbeid sunket med ca 20% i hele Nord Europa de siste 20 årene, mens kvinner i Norge f.eks. har økt sin yrkesdeltakelse. Likevel er andelen i yrkesaktiv arbeid nå omkring 60% for begge kjønn. Over halvparten av befolkningen er til enhver tid forsørget, det betyr de skaffer ikke selv midler til veies gjennom aktivt arbeid. Ti trender fra de to siste tiårene 1 Kvinner har nesten like høy yrkesaktivitet som menn, og småbarnsmødrene er intet unntak (mange deltid). 2 Kvinnene leder an i utdanningsrevolusjonen. Stadig flere av begge kjønn tar høyere utdanning. Ved universitetene er nå 6 av 10 nye studenter kvinner, også innen studier som medisin. 3 Kvinner i arbeid innebærer at flere får betalt for det de før gjorde gratis. Kvinner har også fått lagt forholdene bedre til rette for å arbeide og å ha barn. 4 Familielivet preges av at flere samboerskap, kvinner får barn senere, halvparten av barna fødes i familier der foreldrene enda ikke er gift, flere gifter seg senere men stadig flere skilles (se vedlegg 3). Risikoen for skilsmisse øker enda mer for de gjengifte. 5 Innvandrere fra den ikke-vestlige verden har gått fra å være et særsyn til å bli en del av omgivelsene, særlig i byene, men de ikke-vestlige innvandrernes levekår er betydelig dårligere enn hos de norske. 6 De økonomiske konjunkturene har ført til store svingninger i manges inntekt og levekår, med både rekordhøy sysselsetting og rekordhøy ledighet. Noen har blitt betydelig rikere, mens de fattige har blitt fattigere. Barnefattigdommen rammer særlig de enslige familiene (vedlegg 4). Den største utgiften i et arbeiderhushold er i dag reiser og transport (vedlegg 5). 7 Strukturendringer i næringslivet, nedlegging av industri, fiskeri, gårder og tjenester, har medført sentralisering. Også i byene er presset mot sentrum. Flyttestrømmene går i hovedsak mot sentra, og Nordtrøndelagkommuner topper utflyttingsstatistikken (vedlegg 6 og 7). Boligprisene følger markedet. 8 I forsøket på å begrense kostnadsveksten i folketrygden, har det blitt vanskeligere å få tilgang til og motta stønad over tid (Vedlegg 8, 9 og 10). Antall sosialhjelpmottakere uten andre inntekter har ført til flere langtidsbrukere med lavere levestandard og mindre samlet inntekt. De fattige har blitt fattigere (Vedlegg 11). Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 8

9 Flere barnehager, tidligere skolestart, lengre obligatorisk skolegang og flere høyere utdanningsplasser har radikalt endret oppvekstvilkårene og forventninger og krav til skolebasert dannelse. 10 Barnevern og ppt omfatter stadig flere av den oppvoksende generasjon. Så mange som 1 av 10 barn i byene kan kanskje regne med å ha hatt hjelp fra barnevernet i løpet av oppveksten mot 1 av 100 for en generasjon siden. Mot en post moderne velferdsstat? Det postmoderne forbinder jeg særlig med 1980-tallets oppgjør med premissene som lå i den moderne verdensanskuelsen. Denne er i stor grad tatt til følge i både politikk og vitenskap og det finnes gode argumenter for at vi beveger oss inn i en senmoderne markedsorientert stat hvor solidariteten som grunnlag for fellesskap i velferdsstaten settes på en hard prøve og utfordres av individuelle løsninger som kan kjøpes (Se Abrahamson 1998 og Lorentzen 2002). Mens det moderne menneske var preget av en dannelse for å være til nytte for samfunnet, skal det senmoderne menneske velge seg selv (Gullestad 1994). Det er ikke lenger snakk om å oppdras til å fylle en rolle i familie og samfunn, men å bli i stand til å utøve et personlig agentskap hvor livet skapes ut fra de muligheter som foreligger (Giddens 1991 og 1999). Dagens forlengede barndom skal gi en dannelse som gjør den enkelte i stand til å velge sin egen livsbane. Dannelsen skal tilføre den enkelte symbolske ressurser av sosial, kulturell og økonomisk karakter. Dette er selvfølgelig også påvirket av ens intellektuelle ressurser, men kanskje i like stor grad ens sosiale arv hvilken kompetanse til å håndtere samfunnet får en med seg fra oppdragelsen (Marthinsen 2002). De unge i dag synes å oppfatte to forhold som særlig viktig; utdanning og vennskap. For å kunne mestre stadig nye valg kreves vennskap basert på grunnleggende tillit (basic trust hos Giddens). Den grunnleggende tilliten skal muliggjøre at den enkelte kan reflektere aktivt over sine valgsituasjoner, få oversikt og innsikt i mulighetene, mulighetsrommet, beregne sjansene for å lykkes og få støtte til å ta fatt på utfordringene. Dette gjenspeiles også i parforhold, men her kommer det seksuelle også inn i relasjonen som en betydningsfull faktor. Tiden og stedet representerer bare mulighetsrom og livsoppgaven er å tilegne seg tilstrekkelige symbolske ressurser til å kunne utnytte tilværelsen best mulig. Personlig seier og lykke erstatter den kollektive jubel over å ha oppnådd et høyere nivå i sivilisasjonens utvikling. Nå er det summen av symbolsk kapital som skal gjøre det norske samfunn konkurransedyktig i en global sammenheng. Om vi polariserer livsbanene i to kategorier, kan vi si at de enten kan lykkes med å skape seg et liv, eller så mislykkes de og vil utsettes for kritikk. Deres livsbane forurenses av symbolske byrder. Både sosialtjeneste og barnevern handler i sin ytterste konsekvens om å identifisere avvik fra forventningene om hvordan det gode liv kan oppnås. Selv om ikke klientsituasjonene er permanente i sin karakter, så vil situasjonene når de oppstår representere ikke-ønskede og lite attraktive posisjoner de er symbolske byrder. Når personene selv eller noen andre melder fra til hjelpesystemene, må disse symbolske tapene erkjennes for at hjelp skal ytes. En må forhandle fram en klientstatus. Wittgenstein sa at Å se et menneske som menneskelig, betyr å oppfatte kroppen som et uttrykk for sjelen. Våre sjelekvaler gjennom livet handler om vår forståelse av mening i våre egne liv så vel som i andres. Vi må også klare å tøyle vår kropp disiplinering av kroppen som det sivile samfunns garanti for trygghet. Ofte har ikke klientene den nødvendige kontroll på kroppen sin, og arbeidet med dem går gjerne på å endre atferden og ikke minst de reaksjonsmønstre som noen klienter har innarbeidet som et resultat av egne avvikende opplevelser i livet. Når vi tildeler sosiale stigma så utestenges noen fra å være god nok til å inkluderes i den omsluttende grupper - stigma diskvalifiserer personen. Det som bestemmer Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 9

inklusjon og eksklusjon kan være smaken, kroppen vår, privatlivet framferd som privatperson hvilke manérer vi har tatt vi til oss o.a? Smaken trer i forgrunnen i det senmoderne estetikken betyr kanskje mest av alt og den gis på samme måte som det modernes ideer, universelle trekk særlig gjennom media. Globalisering innebærer ikke bare et større økonomisk marked, det har egentlig vært der siden kolonitidens erobringer. Globaliseringen gjelder nå også relasjonelt og representerer en fristilling fra den lokale tilhørigheten og individet løsrives fra stedet (Giddens). Vi kan identifisere oss med andre på en slik måte at vår omsluttende gruppe ikke er fysisk avgrenset, men spredt. Vi frigjør oss fra stedets spesifikke trekk fordi symbolske tegn og ekspertise har erstattet tradisjonelle, familie- og sted-relaterte forståelser. Vårt språk er ikke lenger dialekten, men sosiolekten. Relasjoner og tilhørighet er kanskje i like stor grad rettet mot og avhengig av venner og kollegaer som av nærmeste familie. Et tradisjonelt patriarkalsk livssyn med familie og religion i sentrum, vekker i vår del av verden ikke tillit i konkurranse med det kommersialiserte medias påstander om hva som er frihet og velvære. Refleksiviteten har blitt institusjonalisert, vi gjør stadig overveielser og sjansene kan beregnes ut fra kunnskap. Vi beregner risiko og er klar over alternative utviklingsmuligheter og konsekvenser når vi velger i hverdagslivet, det gjelder alt fra partnervalg til kosthold (Se Giddens 1999b og Beck 1997). Vi må veie for og imot der hvor våre forfedre ikke engang tenkte over grunnene til at de handlet som de gjorde. De trengte bare å gjøre det rette. Blant bønder er det nå ikke uvanlig at de krever særeie ved ekteskapsinngåelse noe som var uhørt før. Skilsmisserisikoen er erkjent. Refleksiviteten får også betydning for utformingen av tjenestene (Se Karvinen 2001). Brukerfokuset kom etter at kritikken mot I selvets refleksive prosjekt, er den pågående behandlingen av klienter ble kritisert for å fungere fortellingen om selvet svært skjør. Å hele tiden uten en tilstrekkelig gjennomtenkt etikk, skulle skape et distinkt selv, kan gi psykologiske vitenskapen erkjente ikke sine begrensninger men fordeler, men kan fort bli en byrde. En vedvarende tilslørte usikkerhet med maktarroganse. I dag skapelse av selv-identitet skjer mot en bakgrunn av hverdagslige erfaringer og den splittede beveger brukerbegrepet seg over mot forståelsen karakter av de senmoderne institusjonene. En slik av enhver som borger i det sivile samfunn. Å vedvarende skapelsesprosess skaper ikke bare tildele bruker eller klientkategorier er å tilføre selvet, men påvirker og bidrar til å skape selve stigma som overskygger helheten i et menneskes kroppen. liv. Kategoriene vi bruker i tjenestene tilslører Giddens 1991 resten av livet til den som skal ta imot bistand og hjelp. Et anstendig samfunn må utvise respekt overfor alle livsvalg og livsformer. Vi blir alle avhengig av det Giddens betegner som aktiv tillit (active trust) hvor vi anerkjenner en positiv spiral av forskjeller, vi tør vise oss som vi er for noen fortrolige venner, og deler vår tvil om hvem vi skal være, hvordan vi skal velge, deler vår usikkerhet og våre lengsler. Om vi svikter den andre og svikter solidariteten på det individuelle nivå på samme måte som om vi svikter andre i en større sammenheng. I det senmoderne snakker vi ikke lenger om høyre- og venstresiden, men om det radikale senter, de konservative og det fascistiske høyre (se også Giddens 1998). De konservative kan en finne i begge tidligere leire (høyre og venstre), som de som søker tilbake til en mer ortodoks sosialisme, så vel som de som søker til en borgerlig liberalisme basert på nytte tenkning. Det radikale senter anerkjenner behovet for selvutvikling og grunnleggende tillit, det multikulturelle og det langsiktige ansvar for mennesker og natur. Investeringene som gjøres må like mye være i menneskelig og sosial kapital. Giddens skriver også om den sentrale venstresiden for å vise at det her er snakk om nye veier. Skillelinjene i forståelsen av medborgeren eller den andre, går i forhold til det som kan kalles det kommunitaristiske syn kontra det atomistiske (Taylor 1995, 1995a). De som sverger til kommunitarismens løsninger, bygger gjerne sin forståelse av samfunn på behovet for samhold og verdifellesskap og det derav følgende behovet for solidaritet. Solidariteten er en utvidelse av ansvaret for den andre ut over sin egen familie, grunnet i et sinnelag. Solidariteten blir rasjonell fordi den forstås som Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 10

en forutsetning for samfunn. Den er også moralsk fordi den krever normativ oppslutning, men den er også strategisk fordi den tjener både individet og fellesskapet. Den nye kommunitarismen bygger på en ny forestilling om rettferdighet. Ulikhet kan bare anerkjennes når den også kommer de dårligst stilte til gode (Rawls 1999 og 1999a). Rawls foreslår at vi søker rettferd gjennom å ta utgangspunkt i uvitenhetens posisjon. Dette innebærer at hva som er rettferdig skal basere seg på et resonnement hvor man skal ta stilling til rettferd ved å ikke vite hvor og i hvilken stand en selv måtte komme til verden. En kan altså bli født til hvilken som helst av de situasjoner en skal lage en regel for å løse. I en slik situasjon tenker han seg at ingen vil foreslå noe som kan bli ufordelaktig om regelen skulle komme til anvendelse på en selv. Dette rettferdighetsprinsippet anerkjenner ulikhet og er slik en utvidelse av Kants kategoriske imperativ om at enhver handlingsregel skal være slik at den også skal gjelde deg selv. I diskusjonen av et multikulturelt og ulikt samfunn må medborgerskapet ha særlige vilkår. Detter drøfter Margalit (1998) i boken om det anstendige samfunn. I motsetning til å diskutere hvordan den andre skal passe inn i et samfunn, hevder Margalit at vilkårene for fellesskap må være at ingen skal ydmykes. Margalit taler om tre former for ydmykelse: - å behandle mennesker som ikke-menneskelig - å forkaste dem - å handle slik at noen mister sin frihet eller å betone deres bristende kontroll (over kroppen) Vi tildeler enkelte grupper et annenrangs medborgerskap. At noen ikke anses å ha den nødvendige dømmekraften til å forvalte sin frihet. Det gjelder bl.a. barn som vi anser som ikke-voksen eller som kommer-til-å-bli-voksen. Barn får utsatt sin fulle menneskelighet og sitt medborgerskap. Om vi snakker om et tredelt medborgerskap, kan vi plassere vedkommende i en kulturell ramme. 1 juridisk summen av rettigheter vi har gitt hverandre gjennom lov. 2 politisk stemmerett, retten til å være kandidat mv 3 sosialt rett til sosiale forhold som velferdstilbud, skole, arbeid, trygd etc Men Margalit snakker også om et fjerde element. 4 det symbolske medborgerskap at man deltar i samfunnet symbolske rikdom, at for eksempel ens posisjon er anerkjent. De liberale utilitaristene de nytteorienterte, som anerkjenner det som rettferdig om den gjennomsnittlige nytten for samfunnet øker av et tiltak bryter med Rawls og Margalits rettferdighetsbegrep. Slik kan både arbeidsløshet, renter, inntekstulikhet og ulik ressurstilgang anerkjennes som riktig fordi det samlede resultat anses som det beste for alle. Frihet for det enkelte individ står i høysetet og statens inngrep skal reduseres til et minimum. Markedsmekanismer skal på sitt vis bidra til de beste løsninger. Forbrukeren forventes å velge den som tilbyr de gunstigste betingelsene. Dette er ikke solidaritet, men bygger på et rasjonale hvor den enkeltes konsum optimaliseres (Lorentzen 2002). Denne typen logikk synes i stor grad å råde i norsk politikk. For å imøtekomme ønsket om kulturtilpasset velferd, dukker det stadig opp ideer om å erstatte universalistiske fellesløsninger med livssynsbaserte hjemmehjelper for de kristne, muslimske sosialkontor, livssynsbaserte skoler osv. Men er dette en velferdsstat, og vil disse løsningene være preget av profesjonalitet og fordelingspolitikk slik vi kjenner det i dag? Ved å være imøtekommende til ideelle organisasjoner vil bl.a. Hagen og Frp redusere offentlige utgifter, men hvorfor blir de billigere Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 11

om ikke kvaliteten svekkes? Får vi ikke like snart amerikanske og engelske tilstander, hvor de offentlige tilbudene er elendige og de som kan betale får det beste? De lydige soldatenes vilkår for sosialt arbeid Begrepet velferd ble brukt til å symbolisere ideen om at nasjonalstatens borgere i fellesskap skulle skape et land hvor hver og en skulle kunne fare vel. Begrepet oppsto i en tid hvor nød og fattigdom ikke bare var mange friskt i minne, men også var en åpenbar trussel i tilfelle bortfall av inntekt, forsørger eller i tilfelle sykdom. Fastholdelsen av velferdsstaten slik vi kjenner den, er også et resultat av at det har vært vilje til å opprettholde offentlig finansiering av velferds på et så høyt nivå at; folketrygdens ytelser har vært tilstrekkelige, at det offentlige helsevesen har blitt sett på som godt nok og at omsorgen som ytes basert på skattefinansierte tjenester er slik at borgerne anser dem som aktuelle for seg selv om det blir aktuelt. Stadig flere privatfinansierte tilleggsløsninger trer inn og utkonkurrerer de offentlige på kvalitet og tilgjengelighet, forutsatt at en har betalingsevne. I mange tilfeller finnes det ikke offentlige tjenester som tilsvarer en del av de private. Skal sosialarbeiderne lydig bidra til å redusere kostnadene ved å marginalisere stadig flere gjennom en utbredelse av den økonomiske, kulturelle og sosiale fattigdommen? Det innebærer å arbeide for å overtale borgerne til å erkjenne sine posisjoner i lavere samfunnslag, erkjenne sine symbolske byrder og godta at de henvises til utkanten av både byen og samfunnet? Å se etter biologisk og fysiske forklaringer på avvik og forskjeller har igjen blitt legitimt. Det anvendes i dag titalls millioner årlig i forskning på slike forhold innen medisin og psykiatri, mye mer enn på den samlede barnevern- og sosialtjenesteforskningen. Tar en i betraktning det store antallet klienter i de ulike feltenes arbeidsområder, blir forskjellen enda mer markert. Vi opplever imidlertid nå en søken etter å forstå sammenhengene mellom fattigdomstilværelsen og sosialt arbeid, bl.a. med nye forskningsprogrammer i Norge som inngår i EU s program mot fattigdom. Motivet er sannsynligvis ikke politisk i den betydningen at en er villig til å se på sammenhengene mellom hvordan samfunnet utvikles og hva slags klienter vi får, men hvordan sosialt arbeid kan minimalisere konsekvenser av samfunnsutviklingen på enkeltindividnivå. Det spørres etter evidensbasert sosialt arbeid, ikke myndiggjørende og politisk bevisstgjørende praksis. Også lydigheten til forskningen sikres ved å styre ressurstilgangen til prosjekter som gjør de rette tingene. Den kritiske forskningen har sannsynligvis aldri hatt så dårlige vilkår som etter at midlene i stadig sterkere grad er knyttet til oppdrag og program, og ikke lenger kommer som finansiering av institusjoner slik universitetet tradisjonelt har vært. Refleksiviteten i det senmoderne fører sammen praktikeren og forskeren. Edward Said (1996) mener den intellektuelles bidrag bør bestå i å anvende den kritiske og forholdsvis uavhengige analyse- og vurderingsevne, og ikke først og fremst tjene makten for å bli belønnet av den 4. Den finske sosionomen Mirja Satka (1999) anvender begrepet street level intellectual som betegnelse på framtidens sosialarbeider (hentet fra Jim Ife 1997). Denne intellektuelles ansvar er ikke bare å utvikle abstrakte ideer og kunnskap, men å sette ideene ut i livet, å forbinde teori og praksis, og søke å forandre og forstå den verden de selv er involvert i. Satka vektlegger på samme måte som Said, den intellektuelles ansvar for å bruke sin ekspertise til å bemektige (empower) de misfordelte eller de belastet med symbolske byrder, ved å inngå i et partnerskap for å fremme endring eller ganske enkelt anerkjenne forskjeller. Behovet for kritiske røster anser jeg som betydelig mer nødvendig nå enn under det modernes sammenbrudd. Reetableringen av makten er en betydelig større trussel enn maktens sammenbrudd som vi var vitne til på 70-tallet. Framtiden er vel også viktigere å gjøre noe med? Takk for at jeg ble invitert 4 Said 1996, s.95 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 12

Litteratur Abrahamson, Peter 1998: fra velfærdsstat til velfærdsfællesskaber? S. 86-110 i Social kritikk 59-60/98 Beck, Ulrich 1997: Risiko og frihet. Fagbokforlaget Berg, Berit 1986: Brukerperspektiv på organisering av sosialkontor. Noen foreløpige resultater og inntrykk fra sosialkontorundersøkelsen i Trondheim. Framlagt på NOSOs fagutviklingsseminar 1986 *Giddens, Anthony 1991: Modernity and Self-identity: Self and Socielty in the late Moderen Age. Stanford University press Giddens, Anthony 1998: Post-traditional civil society and the radical center. New Perspectives Quartely, Spring 1998 Giddens, Anthony 1999b: Reith Lectures BBC (Se også LSU hjemmesider www.lsu.uk) Giddens, Anthony 1999: Modernitet och självidentitet. Daidalos (oversettelse av *) Gullestad, Marianne 1994: From being of use to being oneself. Dilemmas of value transmission from parents to children in Norwegian families. Paper presented at L Europe des familles, parenté et perpetuation familiale. Poitiers, June 9-11 (NOSEB) Karvinen, Synnøve 2001: Socialt arbete på veg til reflexiv expertis. I Tronvoll og Marthinsen 2001: Sosialt arbeid, refleksjoner og nyere forskning. Tapir Akademiske forlag Lorentzen, Håkon 2002: Adjø solidaritet? Sosialdemokratiet fra kollektiv til konsumbevegelse. s. 85-96 i Tidsskrift for Velferdsforskning vol. 5. Nr 2, 2002 Margalit, Avishai 1998: Det anständiga samhället. Daidalos Marthinsen, Edgar og Moe, Ragnar Bang 1999: Langtidsbrukere av sosialhjelp. Arbeidsrapport nr 8, Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge Marthinsen, Edgar 2001: Sosialt arbeid et fag i det sosiales grense? S. 37-69 i Tronvoll, Inger M. og Marthinsen, Edgar 2001: Sosialt arbeid refleksjoner og nyere forskning. Tapir Akademiske Marthinsen, Edgar 2002: Sosialt arbeid og sosial kapital i et senmoderne barnevern. Avhandling til forsvar for graden dr. polit. ISH/NTNU Rawls, John 1999: En teori om rättvisa. Daidalos Rawls, John 1999a: Collected papers. Cambridge, Mass. Harvard University press Said, Edward 1996: Den intellektuelles ansvar. Pax Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 13

Satka, Mirja 1999: Research Practices in the Era of Reflexive Expertise. IFSW European Seminar Helsinki June 1999 Stjernø, Steinar 2002: Solidaritetstradisjonene og individualiseringen. s. 96-101 i Tidsskrift for Velferdsforskning vol. 5. Nr 2, 2002 Taylor, Charles 1995: Identitet, frihet och gemenskap. Daidalos Taylor, Charles 1995a: Det mångkulturella samhället och erkännandets politik. Daidalos Bilde fra medlemsmøte i NOSO Nord-Trøndelag 1986 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 14

Vedlegg Vedlegg 1 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 15

Vedlegg 2 Vedlegg 3 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 16

Vedlegg 4 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 17

Vedlegg 5 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 18

Vedlegg 6 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 19

Vedlegg 7 Vedlegg 8 Foredrag FO-jub 25. okt. 02 E. Marthinsen 20