NORGE I EUROPA HVORDAN FUNGERER EU? HVA BETYR DET FOR NORGE?

NORGE I EUROPA HVORDAN FUNGERER EU? HVA BETYR DET FOR NORGE? 1

NORGE OG EU Norge er ikke medlem av Den europeiske union. Likevel har EUs politikk og lover stor innflytelse på Norge. Hvorfor er det slik, og på hvilken måte påvirker dette Norge? Norge samarbeider tett med EU. Gjennom EØS-avtalen og rundt 75 andre avtaler får norske bedrifter tilnærmet tollfri adgang til EU-markedet, og nordmenn gis like rettigheter som EU-borgere til å reise fritt, arbeide, oppholde seg og studere i alle EU- og EØS-land. Som en følge av avtalene har Norge tatt imot og innført over 10.000 EU-lover, noe som igjen har påvirket nær sagt alle områder av norsk politikk. Av alle saker som behandles i norske kommuner blir omtrent 75 prosent berørt av vår tilknytning til EU/EØS. vil gi en oversikt over hovedlinjene i politikken, hvordan den utformes og ikke minst hvordan den påvirker Norge. Områdene som blir presentert er handel, utenriks og sikkerhet, klima og miljø, politiske rettigheter, IKT og digitalisering og helse. Ønsker du å lære mer kan du gå inn på nettsiden www.ieuropa.no I tillegg til felles lovverk, har EU en rekke programmer, der Norge også deltar. Det gjelder blant annet innen utdanning, miljø, forskning og helse. Målet med disse programmene er å stimulere til økt samarbeid mellom personer, organisasjoner, kommuner og land. I dette heftet skal vi se nærmere på EØSavtalen og seks av EUs politikkområder. Dette 2

EØS-AVTALEN EØS-avtalen er den mest omfattende samarbeidsavtalen Norge har med EU. Siden den trådte i kraft i 1994 har avtalen sikret Norge tilgang til EUs indre marked og mulighet for å delta i EUs mange samarbeidsprogrammer. EØS står for Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Samarbeidet består av EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-medlemmene Island, Liechtenstein og Norge. EFTA står for European Free Trade Association og ble etablert i 1960. Før Danmark, Finland, Portugal, Storbritannia, Sverige, Østerrike ble medlemmer av EU, hørte de til i EFTA. Sveits er også EFTA-medlem, men ikke del av EØS. Avtalen gir Island, Liechtenstein og Norge full tilgang til EUs indre marked. Det betyr at fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital (penger) på tvers av landegrenser også gjelder for disse tre landene. Dette er kjent som EUs fire friheter. I tillegg omfatter også EØS-samarbeidet flere andre områder. Det gjelder blant annet forbrukerbeskyttelse, forskning, utdanning og sosiale spørsmål. EØS-avtalen har påvirket Norge på nær sagt alle områder. Med tilgang til EUs indre marked er det lettere for norske bedrifter å selge sine varer i Europa, arbeidere fra hele EØS/EU-området kan komme til Norge og jobbe, og norske studenter kan dra nytte av EUs utdanningsprogram. EU-markedet representerer rundt 510 millioner mennesker. For å få dette samarbeidet til å fungere må det være like lover for alle, som sikrer rettferdige og like muligheter, uavhengig av nasjonalitet. Disse lovene blir vedtatt av EU og deres medlemsland, uten at de tre EØSlandene har noen særlig mulighet til å delta i prosessen. Siden 1994 har Norge innført mer enn 10.000 EU-lover. At Norge mottar lovverk fra EU uten å kunne påvirke innholdet blir omtalt som det store demokratiske underskuddet ved EØS-avtalen. Avtalen inneholder derimot en mulighet for de tre landene å reservere seg mot EU-lover vi er pålagt å innføre. Dette er kjent som reservasjonsretten. Per 2015 har denne retten ikke blitt praktisert. 3

HANDEL Gjennom Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization WTO) har over 160 land blitt enige om et felles sett med kjøreregler for handel over landegrensene. Dette er avgjørende for EU-landene, som samlet sett har verdens største økonomi og er det området i verden som både eksporterer og importerer mest. WTO-avtalen har gitt markedene og forbrukerne forutsigbarhet og gjort handel enklere og billigere. EU-landene utgjør rundt 7 prosent av verdens befolkning, men står for en fjerdedel av hele verdens verdiskapning. Ved å fjerne tollmurer og nasjonale reguleringer ønsker EU å sikre at eksportører, arbeidere, forbrukere og investorer får økte muligheter til å utvikle nye produkter og handle med disse. Dette gir økt konkurranse og bidrar til lavere priser. EUs handelspolitikk har som mål å utvikle et globalt system for åpen og rettferdig handel, og de jobber kontinuerlig med å åpne opp markedene i andre land. EU har også som mål at handel skal være med på å sikre bærekraftig utvikling og å forbedre arbeidernes betingelser i utviklingsland. NORGE OG EU Utenrikshandel reguleres gjennom avtaler, hvor WTO-avtalen er blant de viktigste. I tillegg utgjør EU og de tre EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein EØS, som legger til rette for frihandel mellom medlemslandene. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 har den hatt stor betydning for norsk økonomi, ifølge Europautredningen. EU er Norges viktigste handelspartner og 68 prosent av varene Norge importerer kommer fra EUland. Samtidig går 84 prosent av norsk eksport til EU-land og Norge er en av EUs viktigste leverandører av råolje, naturgass og aluminium. I tillegg har både EU- og EFTA-landene inngått frihandelsavtaler med en rekke andre land over hele verden. 4

TRANSATLANTIC TRADE AND INVESTMENT PARTNERSHIP Sommeren 2013 startet EU og USA å forhandle om en handels- og investeringsavtale. Avtalen det forhandles om går under navnet Transatlantic Trade and Investment Partnership, med forkortelsen TTIP. Til sammen står de to partene for 47 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). Hver eneste dag handles det varer og tjenester for rundt to milliarder euro mellom EU og USA. Ved å gjøre regler like og fjerne tollbarrierer og andre handelshindre, har TTIP som mål å øke økonomisk aktivitet, innovasjon og verdiskapning, samt skape flere arbeidsplasser i EUlandene og USA. EU og USA er Norges viktigste samarbeidspartnere. I dag går 85 prosent av norsk eksport til EU og USA, mens 70 prosent av importen kommer fra disse to. En frihandelsavtale kan derfor få store konsekvenser for norske interesser, verdiskapning og arbeidsplasser. Ettersom Norge ikke er medlem av EU, er vi heller ikke involvert i de pågående forhandlingene. Det er også uklart om Norge kan slutte seg til avtalen når den eventuelt trer i kraft. Et viktig moment er at landbruk og fisk ikke inngår i EØS-avtalen, men vil kunne bli en viktig del av TTIP. Skulle Norge slutte seg til avtalen vil det åpne opp for økt eksport av norsk sjømat, men samtidig også økt import av utenlandske landbruksprodukter. Skulle Norge derimot ikke slutte seg til avtalen, vil vi ikke ha de samme vilkårene som EU og USA i det som blir verdens største fellesmarked. EU er Norges viktigste handelspartner. Over 68 prosent av varene Norge importerer kommer fra EU-land. Frihandelsavtale med Vietnam Etter to og et halvt år med forhandlinger oppnådde EU og Vietnam, i august 2015, enighet om en frihandelsavtale. Avtalen fjerner nesten all toll på varer som handles mellom partene. Målet har vært å få en avtale som øker den totale handelen inn mot Sørøst-Asia som region, og samtidig etablere en ny og bedre modell for frihandelsavtaler mellom EU og utviklingsland. EU eksporterer for det meste høyteknologiske produkter og medisinske produkter til Vietnam. Fra Vietnam til EU går det hovedsakelig elektroniske produkter, kaffe, ris og tekstilprodukter. I 2014 var handelen av varer mellom disse to partene beregnet til å være over 28 milliarder euro. 5

UTENRIKS OG SIKKERHET EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk er den politikken EU-medlemslandene fører vis-à-vis land som ikke er medlem av unionen. Målet er at de 28 EU-landene skal snakke med én felles stemme i utenrikspolitiske saker, og på den måten oppnå mer enn hva man ville gjort hvis de stod hver for seg. Helt siden 1960-tallet har EU og forgjengeren EF hatt utenrikspolitiske saker på agendaen. Dette gikk opprinnelig under betegnelsen europeisk politisk samarbeid, og begrenset seg til konsultasjoner mellom medlemslandene om utenrikspolitiske spørsmål. Unionen hadde ingen formell utenrikspolitikk. På slutten av 80- og starten av 90-tallet endret verdensbildet seg. Berlinmuren falt i 1989, Sovjetunionen kollapset to år senere og Jugoslavia var preget av store interne konflikter. Dette førte til at EU tok en ny kurs i utenriksog sikkerhetspolitikken. Maastricht-traktaten, som trådte i kraft i 1993, la grunnlaget for en felles politikk innen disse områdene. Siden den gang har dette utviklet seg og blitt en stadig viktigere del av EUs virke, senest med Lisboa-traktaten i 2009. Hovedmålene med unionens utenrikspolitikk er å bevare fred, styrke internasjonal sikkerhet, utvikle og fremme demokrati, respekt for menneskerettigheter, rettssikkerhet og grunnleggende friheter. Det viktigste redskapet for å nå disse målene er bruk av diplomatiske kanaler, eller såkalt «soft power», det vil si dialog fremfor våpenmakt. I tillegg kan virkemidler som handel, nødhjelp og forsvars- og sikkerhetstiltak tas i bruk dersom det er nødvendig. EUs UTENRIKSPOLITIKK OG NORGE Norge er ikke medlem i EU, og dermed heller ikke en del av unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er ingen formaliserte avtaler mellom de to innen dette området, og Norge har ingen mulighet til å være med når utenrikspolitiske beslutninger tas. Likevel er det et tett samarbeid mellom Norge, EFTA og EU på dette området. EØS-avtalen legger til rette for en halvårlig politisk dialog 6

om utenriksspørsmål en ordning som har fungert siden 1995. Norges og EU-formannskapets utenriksministre møtes dessuten en gang i halvåret og det er også regelmessige møter mellom regjeringssjefene. Selv om Norge ikke er med på å vedta EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, har vi stadig valgt å følge den. Grunnen til det er at målsetningene og interessene stort sett er sammenfallende. Det gjelder blant annet på områder som menneskerettigheter, engasjementspolitikk og klima og miljø. Når EU utarbeider felles erklæringer om utenrikspolitiske spørsmål, inviteres Norge til å slutte seg til disse, noe som gjøres i de fleste tilfeller. Norge kan også slutte seg til EU-innlegg i internasjonale organisasjoner, som for eksempel FN. Donald Tusk, President president for Det europeiske råd, og Ukrainas president Petro Porosjenko. Foto Shutterstock. Hovedmålene med EUs utenrikspolitikk er å bevare fred, styrke internasjonal sikkerhet og fremme demokrati. EUs rolle i Ukraina-konflikten I det som har vært den største sikkerhetskrisen i Europa siden 90-tallet, har EU vært en pådriver for å sikre at spenningen ikke øker ytterligere. Unionen har tatt på seg en ledende rolle for å få til en fredelig løsning på denne situasjonen, samtidig som de har sagt tydelig fra til Russland at deres involvering er uakseptabel. Etter Russlands annektering av Krim-halvøya og deres involvering i borgerkrigen, har EU reagert med å innføre økonomiske sanksjoner. Til nå har 151 personer i Russland og Ukraina fått forbud mot å reise inn i EU, og alle pengene de eventuelt måtte ha på europeisk bok, er blitt frosset. Også 37 selskaper har fått sine midler frosset. Det gjelder blant annet oljeselskaper, banker og selskaper innen våpenindustrien. Formålet med dette er å straffe den russiske regjeringen og sentrale maktpersoner i landet. For å gjennomføre slike sanksjoner kreves det at alle 28 EU-medlemslandene er enige. Også Norge har valgt å slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland, og utenriksminister Børge Brende har flere ganger gjentatt at Norge må være solidariske ovenfor EU i denne situasjonen. 7

KLIMA OG MILJØ Gjennom de seneste 20 årene har klima og miljø blitt et stadig viktigere satsingsområde for EU. Traktaten om Den europeiske union slår fast at EU skal arbeide for en bærekraftig utvikling i Europa og et høyt nivå for miljøvern. Unionen har også tatt på seg en ledende rolle i den globale kampen mot klimaendringer. Denne satsingen påvirker store deler av EUs politikk, hvor det kreves at miljøhensyn blir prioritert. Det gjelder blant innen landbruk, transport, energi og regional utvikling. For perioden 2014 til 2020 er det vedtatt at minimum 20 prosent av EUs budsjett skal brukes på tiltak for å bekjempe og redusere klimaendringer. Det utgjør 180 milliarder euro, eller omtrent 1600 milliarder kroner. Hovedprinsippet som ligger til grunn for EUs miljøpolitikk er føre-var-prinsippet, som vil si at man ikke skal sette i gang med inngrep i natur og miljø uten først å vite hva slags konsekvenser inngrepene fører til. I tillegg bygger politikken også på prinsippene om at miljøproblemer skal angripes ved kilden og at det er forurenseren som skal betale. Utviklingen av miljøpolitikk i EU er også viktig for norsk miljø. Mange miljøproblemer er grenseoverskridende og Norge utsettes for betydelig forurensing uten i fra. Ettersom EU-landene er våre nærmeste naboer, vil EUs interne miljøkrav på flere områder kunne ha langt større effekt i Norge enn egne nasjonale tiltak. Det er derfor et omfattende miljøsamarbeid mellom EU og Norge. Selv om miljøpolitikken ikke er en del av EØS-avtalens generelle forpliktelser, hender det at lover som skal regulere det indre markedet også omhandler miljø. Det kan for eksempel være forbud mot enkelte kjemikalier. På den måten påvirkes også norsk miljølovgivning av EU. Foto Shutterstock. 8

EUs KLIMAMÅL FOR 2030 23. oktober 2014 ble EUs stats- og regjeringsledere enig om nye klima- og energimål, som skal nås innen 2030. Med dette vil unionen gjøre sitt for å nå det såkalte 2-gradersmålet, som vil si at temperaturen på kloden ikke skal stige til mer enn to grader sammenlignet med førindustriell tid, det vil si før 1850. Målene EU har satt seg frem mot 2030 kan deles inn i tre hovedpunkter: Kutt i utslipp av klimagasser på minst 40 prosent sammenlignet med nivået i 1990. Dette målet er bindende, og alle EUmedlemslandene må ta sin del, i henhold til en intern fordelingsnøkkel. Økning i andelen fornybar energi på minst 27 prosent. Dette er bindende på EU-nivå, som vil si at enkelte land kan være lavere så lenge den samlede andelen i hele EU er på 27 prosent. Øke energieffektiviteten med minst 27 prosent. Dette målet skal revideres i 2020. Det vil da være aktuelt å øke det til 30 prosent, som var Kommisjonenes opprinnelige forslag. Et viktig moment med de tre målene er at de skal gjennomføres i EU, og ikke ved å kjøpe klimakvoter i utviklingsland. Det er derfor ikke mulig å «kjøpe seg fri» fra sine forpliktelser. Disse målene er også EUs utgangspunkt for forhandlingene under FNs store klimakonferanse, som avholdes i Paris i november og desember i 2015. Her håper man å komme til en bindende global avtale som sikrer at 2-gradersmålet kan nås. Det er ventet at EU vil ta på seg en ledende rolle under forhandlingene, og med dette være en pådriver for at en avtale kommer på plass. I februar 2015 vedtok den norske regjeringen at Norge skal knytte seg til EUs mål om å redusere skadelige utslipp med 40 prosent innen 2030. Den norske regjeringen har bestemt at Norge skal knytte seg til EUs mål om å redusere skadelige utslipp med 40 prosent innen 2030. EU stiller strenge krav til luftkvalitet Et eksempel på EUs jobb for å sikre et bedre miljø, er innsatsen som blir gjort for å bedre luftkvaliteten. Flere steder i Europa har luftkvaliteten vært så dårlig at det har hatt store innvirkninger på helse og miljø. Tall fra 2010 viser at så mange som 420.000 mennesker døde tidligere enn ventet som følge av forurensing og giftige stoffer i luften, kun det året. EU har derfor vedtatt lover som stiller strenge krav til luftkvalitet. Disse lovene gjelder også for Norge. Men ikke alle klarer å oppfylle kravene som blir satt. Det gjelder blant annet Bergen, Oslo og Trondheim, Norges tre største byer, hvor nivået på skadelige utslipp har vært for høye. Som en konsekvens av dette har EØS-avtalens overvåkningsorgan ESA stevnet Norge for EFTA-domstolen. Her vil det bli avgjort om Norge har brutt EU-regelverket. 9

POLITISKE RETTIGHETER Med innføringen av Maastrichttraktaten i 1993 ble alle borgere av EU-land sikret politisk deltakelse gjennom et unionsborgerskap. Det gjør at EU-borgere har rett til å stemme både ved lokale valg og ved valg til Europaparlamentet. Dagens EU-traktat ofte omtalt som Lisboatraktaten gir ikke bare stemmerett for en EU-borger fra et annet EU-land, men også retten til å stille som kandidat på lik linje med landets egne borgere. Dette betyr for eksempel at en svenske kan stemme på en ungarsk kandidat som står til valg som europaparlamentskandidat i Spania, og en ire kan stille til kommunevalg i København og motta stemmer fra en greker som har bosatt seg i Danmark. EØS-AVTALEN Gjennom EØS-avtalen er ikke bare norske bedrifter med i EUs indre marked av fire friheter, men norske borgere har også rettigheter som EØS-borgere i EU-land. Disse rettighetene er nært tilknyttet fri bevegelse av personer, som dessuten er kjernen i unionsborgerskapet i EU. Mye av EUs lovgivning har styrket nordmenns sivile, sosiale og økonomiske rettigheter i Europa. Likevel omfatter ikke EØS-avtalen samtlige av de politiske rettighetene som inngår i et unionsborgerskap. For eksempel kan ikke nordmenn stemme på eller stille som kandidat til Europaparlamentsvalgene og det er opp til det enkelte EUland hvorvidt man gir nordmenn mulighet til å delta i lokalvalg i de enkelte EU-landene. STEMMERETT OG VALG I NORGE I 1983 innførte Norge en av de mest liberale valgordningene i verden når det gjelder lokalvalg. Alle som vil stemme må fylle 18 år innen utgangen av valgåret og være registrert bosatt i Norge. Er man fra andre nordiske land må man være registrert innen 30. juni det året lokalvalg arrangeres og øvrige utenlandske statsborgere må være registrert som 10

bosatt i Norge sammenhengende de tre siste årene før valgdagen. Ved valget i Norge i 2015 hadde fire millioner mennesker muligheten til å stemme inn nye representanter i kommune- og fylkesstyrene. 310 200 utenlandske statsborgere kunne stemme ved dette lokalvalget og de utgjorde da omtrent 8 prosent av de stemmeberettigede. De to største gruppene av utenlandske statsborgere i 2015 var polakker (ca 18 prosent) og svensker (ca 13 prosent). Alle som er stemmeberettigede er i utgangspunktet også valgbare. I 2011 ble totalt 268 innvandrere valgt som kommunestyrerepresentanter. Omtrent en tredjedel av disse kom fra et europeisk land. I 2011 var 3,5 prosent av de som stilte til valg innvandrere og av de valgte representantene utgjorde innvandrere 2,5 prosent av de totale antall valgte representantene ved lokalvalget. Til valget i 2015 stilte 2444 personer med innvandrerbakgrunn til valg og de utgjorde 4,2 prosent av det totale antallet som stilte til valg. Aga Sadlowska. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen. gjennom Alle borgere av EU-land er sikret politisk deltakelse et unionsborgerskap. Aga Sadlowska Aga Sadlowska kom til Norge fra Polen i 2005 og skjønte fort at politikk i Norge ikke var det samme som i Polen. Hun er født i 1980 og kan fortsatt huske en tid da Polen ikke hadde frie valg, og for Aga er det å stemme en viktig måte å ta vare på demokratiet. - Hva er vel poenget med et demokrati om folk ikke stemmer? I løpet av 2009 ble hun medlem av et parti i Norge selv om hun ikke kunne stemme ved valget. Hun merket seg at det var lett å engasjere seg på grasrotnivå og at avstanden mellom vanlig partimedlem og valgte politikere var liten. Hun opplevde også at både debattklima og valgkamp i Norge var mer saklig enn i Polen. Dette tror Aga gjør politikerforakten mindre i Norge. Allerede til lokalvalget i 2011 var hun ikke bare klar for å stemme, men hadde også blitt kandidat for partiet sitt: - For meg som er samfunnsengasjert og har tro på den politikken jeg går til valg på er det å bli nominert en ære og en mulighet til å bidra, men også å lære. Jeg ønsker å samle erfaring fra politisk arbeid på ulike arenaer. Aga Sadlowska fikk plass som vara i valget i 2011, og 2015 stod hun på valg igjen. 11

IKT OG DIGITALISERING De siste tiårene har måten vi kommuniserer, handler og arbeider endret seg drastisk. Internett og digital teknologi har endret hverdagen til bedrifter og forbrukere, myndigheter og organisasjoner. Noen av verdens mest kjente merkenavn er i dag Google, Facebook og Netflix. Felles for disse er at ingen av de er europeiske. Med en ny digital storsatsning vil EU nå gjøre noe med dette. I mai 2015 lanserte de en ny digital strategi for EU. Målet med denne strategien er å skape et stort digitalt indre marked; det vil si et fellesmarked for digitale tjenester for hele EU. Bakgrunnen for den økte satsningen på digitalisering er at de ulike lovene i EU-landene gjør det vanskeligere for bedrifter å etablere seg utenfor egne grenser. Særlig for små og nyoppstartede selskaper kan det være krevende å måtte forholde seg til 28 ulike nasjonale lovverk. Med et felles sett lover og regler for hele EU kan bedrifter enklere og mer effektivt nå ut til alle de 508 millioner innbyggerne i EU/EØS-området, som også Norge er en del av. I strategien finner vi tre hovedsatsningsområder, som igjen er delt inn i totalt 16 underpunkter. De tre hovedområdene er: Bedre tilgang for forbrukere og næringsliv til digitale varer og tjenester i Europa. Tilrettelegging av gode rammebetingelser og like konkurransevilkår, slik at digitale nettverk og innovative tjenester kan vokse og utvikle seg. Maksimering av vekstmulighetene i den digitale økonomien. Til sammen skal disse tre punktene skape flere valgmuligheter for forbrukere og bedrifter, legge til rette for innovasjon, og få mer ut av det økonomiske potensialet som ligger i den digitale teknologi. I følge Europakommisjonens egne utregninger kan dette føre til en verdiskapning på så mye som 450 milliarder euro i året, eller nærmere 4000 milliarder norske kroner. Det vil også skape sårt tiltrengte jobber, særlig for unge mennesker. Før strategien kan 12

bli vedtatt må den behandles av Europaparlamentet og EUs ministerråd. NORGE OG DET DIGITALE EUROPA tjenester til andre EU- og EØS-land vil derfor få en ny hverdag. Det samme gjelder norske forbrukere som handler i utenlandske nettbutikker. Selv om IKT- og digitaliseringspolitikk er et nasjonalt anliggende i Norge, har det i lang tid vært et samarbeid med EU på dette området. Det har ført til at Norge deltar i flere av EUs IKT- og digitaliseringsprogrammer. Blant annet gjelder det arbeid for raskere spredning av IKT-løsninger på områder som helse og energi, og programmet Sikrere internett, som skal bidra til trygg bruk av internett for barn og unge. EUs planer for et digitalt indre marked vil også få stor betydning for norske bedrifter og private internettbrukere. Gjennom EØSavtalen vil mye av EU-regelverket bli til norsk lov. Norske nettbedrifter som selger varer og Andrus Ansip. Foto: European Commission. EUs nye digitale strategi kan føre til en verdiskapning på så mye som 450 milliarder euro i året. «Jeg hater geo-blocking» Blant de mer omtalte endringen det digitale indre markedet kan føre med seg, er fjerningen av såkalt «geo-blocking». Det vil si at man ikke får tilgang til innhold eller tjenester på en nettside på grunn av området man befinner seg i. Denne ganske så upopulære hindringen kan nå være en saga blott. En av de som virkelig har gjort sitt synspunkt klart er nemlig EUs digital-kommissær, estiske Andrus Ansip. Under en pressekonferanse i mars 2015 uttalte han: «Fra bunnen av mitt hjerte, jeg hater geo-blocking.» Videre understrekte han at et digitalt indre marked i Europa ikke er kompatibelt med geo-blocking. Likevel er det ikke sikkert de geografiske hindringene forsvinner helt. Det er mange interesser som må ivaretas før en enighet blir nådd. Det gjelder blant annet regler om opphavsrett og distribusjonsrettigheter. 13

HELSE Både i Norge og EU er helsepolitikk hovedsakelig et nasjonalt anliggende, men EU har i senere år tatt steg for at det skal bli lettere med samarbeid og koordinering over landegrensene. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 har Norge samarbeidet tett med EU innen dette feltet. Lisboatraktaten slår fast at helse er et nasjonalt ansvar. Samtidig har EU et helseprogram som støtter ulike prosjekter. Det gjelder for eksempel utdanning av personell og bekjemping av grensekryssende sykdommer. EUs tredje helseprogram, som gjelder for perioden 2014-2020, har et overordnet mål å supplere, støtte og tilføre merverdi til medlemsstatenes helsepolitikk. Programmet har et budsjett på nesten 450 millioner euro, eller litt over 4 milliarder kroner, for perioden 2014-2020. Det er med det den største satsingen på helse EU har hatt til dags dato. Programmet omfatter blant annet utdanning av helsepersonell, kvalitetssikring av medisin og medisinsk utstyr, økt koordinering ved grensekryssende sykdommer og bedre tilgang til helsetjenester for EU- og EØS-borgere som bor utenfor sitt hjemland. NORGE OG EUs HELSEPROGRAM Norge er også med i EUs tredje helseprogram, og vil i perioden 2014-2020 bruke 62 millioner kroner på dette. Norge vil i denne perioden legge vekt på forskningsprosjekter og bekjemping av helserelaterte problemer som ikke kan avgrenses til enkeltland. Helseprogrammet gir EU- og EØS-landene muligheten til å utveksle kunnskap og lære av hverandre. Et eksempel hvor Norge deltar er samarbeidet om helseberedskap, blant annet gjennom helse-sikkerhetskomiteen (HSC). Dette har resultert i at landene har opprettet et omfattende system som er ment for kunnskapsutveksling, varsling og koordinering ved grenseoverskridende helsetrusler, som for eksempel pandemiske sykdommer som svineinfluensa og fugleinfluensa. 14

Fagfolk fra Helse- og omsorgsdepartementet, Mattilsynet, Statens legemiddelverk og Nasjonalt folkehelseinstitutt er også sikret muligheten til å delta i arbeidsgrupper og komiteer i EU. Helse- og omsorgsdepartementet deltar også på de felleseuropeiske forskningsprogrammene som ble startet av medlemslandene og støttes av Europakommisjonen. Formålet med å forene nasjonale forskningsprosjekter i Europa er å bedre bruk av ressurser og dele kunnskap innen forskningsmiljøer for bekjemping av sykdommer. Norge tar til seg mellom 60 og 100 EU-lover i året innenfor det helsepolitiske område. Dette kan være regelverk om mattrygghet, tobakk, legemidler, kosmetikk, medisinsk utstyr, grensekryssende helsetjenester og til gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell. På denne måten kan nordmenn som tar utdanning innen medisin i EU- og EØS-land få utdannelsen sin godkjent i Norge. EUs tredje helseprogram omfatter utdanning av helsepersonell, kvalitetssikring av medisin og økt koordinering ved grensekryssende sykdommer. Helsebehandling utenfor egne landegrenser Siden 2011 har norske statsborgere kunne reise til andre EU- og EØS-land for helsebehandling som ikke krever sykehusinnleggelse eller spesielt medisinsk utstyr. Denne muligheten ble utvidet ved innføringen av pasientrettighetsdirektivet. Fra og med 1. mars 2015 kunne norske statsborgere også reise til andre EU- og EØS-land for sykehusbehandling som krever sykehusinnleggelse eller spesielt medisinsk utstyr, og få utgiftene refundert i Norge. Dette ble ytterligere klargjort 1. august 2015 da pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU- og EØS-land ble regelfestet i Norge. 15

Vil du lære mer om Norges forhold til EU og resten av Europa? Nettsiden www.ieuropa.no. er en kunnskapsressurs for alle som har interesse for hva som skjer i Europa, og er spesielt rettet mot studenter og elever i videregående skole. Her kan du lese om hvordan Europa har utviklet seg de siste hundre årene, hvordan EU fungerer som politisk system og hvordan Norge forholder seg til våre europeiske naboer. I tillegg finner du nyheter og aktuelle historier om blant annet studie- og jobbmuligheter, forbrukerrettigheter og kultur og reise. Du finner oss på: /ieuropano 16 www.ieuropa.no @ieuropano @ieuropano post@ieuropa.no www.europabevegelsen.no