Museumsnytt nr. 3 2006 årgang 54 Ibsen-sommer Universitetsmuseene i fokus Møt direktør Anniken Thue I Las Vegas
innhold Museumsnytt nr. 3-2006 - 54. årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfeldt i «Vær varsom-plakaten» og Redaktørplakaten. Utgiver Norges museumsforbund. Utgitt med støtte fra ABM-utvikling, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Redaktør-vikar: Liv H. Andreassen E-post: liv.andreassen@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Leif Anker Karin Hellandsjø Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Annonser: John Larssen Telefon 22 97 08 12 / 93 49 93 04 Telefaks: 67 16 34 55 E-post: johnlarssen@chello.no Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11 0165 Oslo Telefon 22 20 14 02 Telefaks: 22 11 23 37 E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Design: Nini Anker Ombrekking: RenessanseMedia AS Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr. 7900 1/2 side (4 farger) kr. 4900 1/4 side (4 farger) kr. 3900 Bankgiro 60260523506 Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året. Museumsnytt 4-2006 kommer ut 1. september 2006. Manus og materiellfrist: 1. august 2006 Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Leder: Universitetsmuseene i fokus.........................3 - Gratisprinsippet frarøver skolebarn mange museumsbesøk.....4 - Dette skal bli et levende museum..........................5 - Hvilke konsekvenser vil det få for universitetsmuseenes forskning dersom de løsrives fra universitetetene?............6-7 Direktør Axel Christophersen: - Hva vil vi med Universitetsmuseene?.....................8-9 Halvannen million til Østsamisk museum....................9 Portrett: Direktør Anniken Thue.......................10-13 Leif Anker: Barokken i våre hjerter eller "learning from Las Vegas".............................14-15 Henie-Onstad kunstsenter i ny drakt....................16-17 Christian Buch Hansen: Banebrytende formidlingsprosjekt på Rogaland Kunstmuseum...............................18 Camilla H. Daae-Quale: Utstillingen «2 ANSIKTER 2 GESICHTER».........................19 Museumsrunden: Ibsen-museene i Oslo og Skien, utstillingen om romanifolket i Glomdalsmuseet og Per Spook-utstillingen ved Museet for samtidskunst......20-23 Åse Enerstvedt: Museumspedagogisk fagdag med mangfoldige presentasjoner...............................24 Bjørn Vidar Johansen: Arkitektur mellom håndbok og hybrid...25 Storverk om norske stavkirker............................26 Glimt fra SFF- konferansen: " Museer for alle?".............26 Mari Marstein: Etablering av forum for historiske hager.......27 Tron Wigeland Nilsen: Forvaltningsreformen: Rasering av nasjonale kulturstrukturer?.....................28 Nytt om navn og notiser.................................29 Notiser...............................................30 Gunnar S. Gundersen: "Dans", olje på lerret 1968. Maleriet er å se blant på Henie- Onstad kunstsenters retrospektive utstilling av den avdøde kunstneren verker fra 8. juni - 1. oktober. Utstillingen skal deretter videre til Lillehammer og Stavanger. (Foto: Øystein Thorvaldsen)
Den første offentlige utredningen om landets universitetsmuseer er endelig her. Under tittelen "Kunnskap til fellesskapet", foreslår et NOU-utvalg hvilken rolle univer - sitetsmuseene skal ha i framtiden. Og her står gode råd og forslag i kø, om blant annet gratis inngang som vil føre til flere besøk, og som utvalget har anslått samlet vil koste rundt tretti millioner kroner. Videre går de inn for en styrking av formidlingen bl.a. ved å oppgradere universitetsmuseenes basisutstillinger. Forslag: At det i ti år fremover avsettes førti millioner kroner årlig til dette. Utvalget etterlyser også et tettere samarbeid med miljøer utenfor universitetene som skoleverk og viten sentra. Videre uttrykkes det ønske om at ABMutvikling skal ha en mer aktiv rolle i å fremme et tettere samarbeid mellom universitetsmuseene og resten av museumsnorge. Utvalget etterlyser klarere styrings - signaler både fra universitetene og departementene og bør inngå et tettere og mer forpliktende samarbeid. Staten må med andre ord ta ansvar. Et flertall av utvalgets medlemmer mener også at universitetsmuseene bør ha en løsere tilknytning til universitetene enn de har i dag. Forslaget går ut på at universitetsmuseene skal gå over til å bli blant univerleder UNIVERSITETSMUSEENE I FOKUS sitetenes randsoneaktiviteter, men hvor gjennomtenkt er et slikt forslag? Det er også et spørsmål om det vil føre til flere ressurser fra Kunnskapsdepartementet, dersom museeneer havner i universitetenes randsoner? - Hvilke konsekvenser vil det få for universitets - museenes forskning dersom de løsrives fra universi tetene? Museumsnytts spørsmål til lederne for landets universitetsmuseer, viser at de til sammen har så mange og vektige argumenter mot en slik løsrivelse, at det må være mot bedre vitende dersom myndighetene skulle gi grønt lys for en slik omorganisering. - Hva vil vi med universitetsmuseene? Svaret prøver direktøren for NTNU-Vitenskapsmuseet i Trondheim, professor og utvalgsmedlem Axel Christophersen etter beste evne å gi i dette nummeret av Museumsnytt. En kan også snakke om en Ibsen-sommer. I anledning den nasjonale 100-årsmarkeringen har på toppen av all annen nasjonal feiring nettopp, tre rene Ibsen - museer åpnet sine nye utstillinger i Oslo, Skien og Grimstad. Åse Enerstvedt har besøkt to av dem og por sjonerer jubileumsraust ut sin ros og ris. Til neste nummer av Museumsnytt er Inger Anne Hovland tilbake som redaktør, mens jeg fortsetter som journalist på deltid. Liv H. Andreassen DET NASJONALE MUSEUMSMØTET Stjørdal 6. 9. september 2006 www.museumsforbundet.no
aktuelt ønskelig, men ikke gjennomførbart på grunn av bestemmelsene om gratis reise, som skolene ikke hadde budsjett til, forteller direktør Liv Håskoll Haugen ved Norsk Bergverksmuseum. Hun har i disse dager tatt affære og sendt et brev til statsråden for Kunnskapsdepartementet angående samarbeidet mellom skole og museum, og de svært uheldige virkningene av opplæringslovens bestemmelser om rett til gratis opplæring. Problemet med gratisprinsippet bør løses. Tekst: Liv H. Andreassen - I år har vi sendt ut tilbud til fem hundre skoleenheter. Ved en sjekk på oppringning til tredve av dem, svarte de fleste at tilbudet var flott og Mellom to departementer I 2003 bestemte Stortinget at det skulle være ulovlig å kreve egenandeler fra elever i grunnskolen til klasseturer og andre aktiviteter. Anstrengt skoleøkonomi rundt om i landet har derfor ført til at stadig færre barn får anledning til å oppleve museumsbesøk som gir skolene tran s - portutgifter. Skolene har ikke råd til å leie buss. Kulturdepartementet på sin side vektlegger kunnskaps- og kulturformidling til barn og unge og pålegger museene å prioritere denne oppgaven. Samarbeidet med skolene er viktig for et museum, som lager egne opplegg Museumsdirektør Liv Håskoll Haugen: Gratisprinsippet frarøver skolebarn mang e museumsbesøk Kunnskapsdepartementets gratisprinsipp er velment, men ikke gjennomførbart, sier museumsdirektør Liv Håskoll Haugen. Etter at Kunnskapsdepartementets gratisprinsipp ble innført, har skolebesøket til Norsk Bergverksmuseum sunket med vel femti prosent. Skolene har ikke råd til å leie buss. Dette har etterhvert blitt et stort problem for mange av landets museer, og er stikk i strid med "Den kulturelle skolesekken"s intensjoner. Kunnskapsdepartementet oppfordres av Norsk Bergverksmuseum til å løse problemene oppstått i kjølvannet av gratsiprinsippet innført i skolene for skoleverket, og har i alle år vektlagt denne formidlingen. Kulturdepartementet er også svært opptatt av denne virksomheten i sine krav til museene. Skoletilbudene blir prioritert med opplegg ofte med gratis adgang eller til en symbolsk betaling, men museene har ikke økonomisk mulighet for å dekke transport for grunnskolebarna. - Vi prioriterer barn og unge så å si på Kunnskapsdepartementets vegne, mens disse gruppene i praksis etter hvert ikke kommer til oss på grunn av departementet velmente, men dessverre ikke gjennomførbare bestemmelser. Det ser nå ut som om et betydelig antall skoler ikke får gjennomført ønskede museums - besøk etter at bestemmelsen konsekvent er innført. Skolene kan ikke finansiere skoleskyssen og elevene får ikke selv lov til å betale - selv om det skulle være greit for de fleste, sier en oppgitt museumsdirektør. Hun minner også om at Sølvgruvene på Kongsberg helt siden 1623 har tiltrukket seg konger og storfolk. De siste femti årene har også de fleste skolebarn i Østlandsområdet vært på skoletur til Sølvgruvene og Kongsberg med sitt kongelige myntverk og praktfulle bergmannskirke. Det har tidligere ikke vært nevnt vanskeligheter med å finansiere turen enten betalt av skolen selv eller finansiert ved en sparekasse i klassen. Hun advarer også Kunnskapsdepartementet om at det vil få følger dersom skolen svekkes som målgruppe, og ber departementet vurdere om dette skal være en ønskelig utvikling. Norsk Bergverksmuseum vil tvert i mot oppfordre Kunnskapsdepartementet til å sørge for at skolene gis reell mulighet for å bruke kulturtilfanget fra museene i skolens kultur- og kunnskapsformidling. 4 MUSEUMSNYTT
Prosjektansvarlige Kathrin Pabst: - Dette skal bli et aktuelt Festdag i Grimstad. 10. juni åpnet dørene til det omorganiserte Ibsen-museet. Tekst: Liv H. Andreassen Publikum skal få oppleve et nytt Ibsen-museum, lover prosjektansvarlige Kathrin Pabst i forkant av den offisielle åpningen. Det har vært et travelt år. Forvandlingen fra et bymuseum med "litt Ibsen" til er rent Ibsen-museum har gått for seg på rekordtid, siden kommunestyret i fjor høst vedtok den omfattende omorganiseringen. Bymuseets gjenstander er foreløpig pakket ned og satt på lager, men skal senere gjenoppstå i nye lokaler. Det 250 års gamle fredede huset med adresse Henrik Ibsens gate 14, rommer nå bare den autentiske innredningen i apoteket og vaktstuen hvor apotekerlærlingen Henrik bodde, jobbet og fikk se sine første dikt på trykk, mens han slet med sitt første drama "Catilina". Det nye Ibsen-museet i Grimstad skal fremstå som et moderne litterært museum, men innenfor de historiske rammene som Ibsenhuset og lokalmiljøet representerer. - Vi kommer til å ha vekslende utstillinger, men alt med fokus på Ibsen, hans forfatterskap og fra hans opphold her i Grimstad, forteller Kathrin Pabst. Omfattende omorganisering Den omfattende omorganiseringen skyldes ikke minst årets offisielle Ibsen-markering. I forbindelse med konsolideringsprosessen for de fire museene i Aust-Agder ble det også vektlagt at Ibsen-museet i Grimstad, som landets eldste sådanne, hadde et spesielt ansvar i minneåret, og burde derfor omgjøres til et rent Ibsenmuseum. Omorganiseringen har kostet rundt 4 millioner kroner hvorav Grimstad kommune selv har bidratt med hele 2,5 millioner. Med unntak av apoteket, vaktstuen og kjøkkenet er museets øvrige seksten rom nyinnredede og nypussede etter kulturvern-seksjonens strenge krav. En grunnleggende del av omorganiseringen har vært en oppgradering av brann- og sikkerhetstiltak i det frede huset, og til dette arbeidet har UNI bidratt med rundt 220 000 kroner. Museet har fått ny inngang, og benytter en kombinasjon av tradisjonelle og moderne formidlingsformer. Du finner rundt femti utstillingstavler, et omfattende billedmateriale og flere unike gjenstander, i tillegg til at museet rommer et stort foredrags- og møterom med maleriutstilling. I første etasje er det rigget til et eget "Grimstad-rom" hvor byen blir presentert slik den så ut da unge Ibsen bodde her og hvor en 3-dimesjonal bymodell viser Grimstad i året 1848. En Ibsen-dukke gir oss også en Ibsen-museet i Grimstad har også en stor scene som viser en oppsetning av teaterstykket "Samfundets støtter".(foto: Susanne Horst) pekepinn på hvordan unge Henrik kan ha sett ut som 15- åring. Blant spennende effekter er innlagte lukter i vaktstuen og på apoteket. Inspirasjonsrom I andre etasje ledes du kronologisk gjennom resten av Ibsens liv og deler av hans forfatterskap. Den tidligere spisestuen har blitt omgjort til et "inspirasjonsrom", mens du i det neste finner en stor scene som viser en oppsetning av Samfundets støtter. Du kan videre friske opp på Ibsen-kunnskapene gjennom en filmframvisning om hans liv og verk. Den store dikteren har gjennom tidene vært et yndet karikaturobjekt og utstillingen har fiberoptikk-lamper som viser karikaturer både av og om ham. Bøker som den unge Ibsen lånte og leste har også fått sin plass i utstillingen, og museet er igang med å fylle en spesiell utarbeidet data-base som omfatter informasjon om Ibsens liv og mange verk som er tilgjengelig i museets nye data-rom. Ingen tvil om at det er Ibsen-sommer i Grimstad! MUSEUMSNYTT 5
Hvilke konsekvenser vil det få for universitetsmuseenes forskning dersom de løsrives fra universitetene? Museumsdirektør Egil Mikkelsen ved Kultur - historisk museum, Universitetet i Oslo - Den nære tilknytningen til landets største forskningsmiljøer universitetene - vil forsvinne, noe som i seg selv vil bety en svekkelse av forskningen ved museene. En løsrivelse av universitetsmuseene fra universitetene vil innebære at en ikke lenger kan ansette personale som professorer, noe som igjen vil svekke konkurransen om den beste fagkompetansen og fjerne viktige insitament for de som arbeider ved museene. Det vitenskapelige personalets forskningsplikt vil sannsynligvis harmoniseres med forskningsplikten ved andre museer, noe som vil kunne medføre en halvering av forskningsinnsatsen. Det vil bli vanskeligere å opprettholde høy kvalitet i forskningen uten en universitetstilknytning, der kvalitetsmålene er å holde et internasjonalt nivå. Gjennom å være en del av universitetet er vi også en del av internasjonale nettverk. Det er universitetsmuseene som graver opp det meste av nytt arkeologisk kildemateriale i Norge, og ved å bli frakoblet grunnforskningen vil den forskningsbaserte utgravningsvirksomheten svekkes. Den forskningen som det knappe flertallet i utvalget foreslår, skal ikke være så knyttet til fagdisipliner og grunnforskning, men mer til metaforskning om museer. Den disiplinfaglige kompetansen vil svekkes. Tilknytningen til universitetene sikrer kontakt med studenter og yngre forskere gjennom en undervisnings- og veiledningskomponent i den nåværende arbeidsplikten. Dette vil forsvinne med en løsrivelse av museene fra universitetene. Både i humaniora og i samfunnsvitenskapelige fag er det en tiltagende interesse for temaer knyttet til materialitet, miljø, teknologi og kulturell minneproduksjon. En utskilling av museene fra universitetene vil frata universitetene viktige arenaer for å hevde seg i slik forskning. En svekkelse av forskningen ved museene vil i neste omgang svekke den faglig baserte innsamlingspolitikken, inkludert gjennomføringen av arkeologiske utgravninger, den forskningsbaserte kunnskapsformidlingen og annen faglig tjenesteyting. Hvilket tap vil universitetene samlet måtte bære, i form av kunnskapsforråd for forskning og som kommunikasjonsflate mot det norske og internasjonale samfunn dersom universitetsmuseene legges til en randsone? Museumsleder Marit Hauan, Tromsø Museum, Universitetsmuseet For Universitetene vil det bety at forskningen innen biosystematikk, taksonomi og museumskunnskap kan bli mangelvare. Det er universitetsmuseene som i hovedsak har vett og viten om systematikk i dagens forskningsverden. For universitetsmuseene kan det i verste fall bety at forskningen forsvinner. Museumsforskning er i liten grad del av næringslivet, og heller ikke etterspurt kunnskap for dem. Samfunnslivet og øvrig forskningsverden har ikke kapital til å betale for de tjenestene museene til nå har stått for. Universitetesmuseene er samfunnets ypperste redskap for formidling av forskning. For universitetsforskningen vil det bety at man mister tilgang til en av de vesentligste kanaler for kunnskapsformidling til en bred allmennhet. Elen Roaldset, direktør ved Naturhistorisk museum, Universitet i Oslo: - Jeg mener det må tenkes nøye gjennom hva en løsrivelse fra universitetet vil innebære før en slik endring besluttes gjennomført. Selv Naturhistorisk mu - seum med 65 % av nasjonens naturhistoriske samlinger, er i minste laget til å bli fristilt. En løsrivelse fra universitetet vil uten tvil bety en svekkelse av forskningen, og på sikt føre til at landet ikke lenger har den vitenskapelig kompetanse som kreves for å kunne ivareta samfunnets behov for artsbestemmelse, faunistiske og genetiske analyser. De biologiske samlinger er nasjonens non humane genbank og har fornyet aktualitet bl.a. innen forskningsområdet "Barcoding of life". Museets tilknytningen til universitetet er også viktig for å kunne vise publikum den nyeste naturvitenskapelige forskning. Museet skal vise magien i naturens verden og få en ny generasjon til å bli nysgjerrige på naturvitenskap. 6 MUSEUMSNYTT
Direktør Siri Jansen, Bergen Museum, Universi - tetet i Bergen: Forskning har helt siden starten vært en viktig for - utsetning for og integrert del av universitetsmuseenes virk somhet. I Bergen, Trond - heim og Tromsø ble museene etablert lenge før uni - versitetene og med sin viten skapelige virksomhet var de med på å legge grunnlaget for universitetene slik vi kjenner dem i dag. Universitetsmuseene har fortsatt en avgjørende rolle i dokumentasjon og forskning på naturog kulturarv. Her er systematisk biologisk forskning i særstilling, hvor museene må sies å ivareta en nasjonal oppgave. Instituttmiljøene driver i mindre grad forskning og undervisning i systematikk innen botanikk og zoologi og de ansatte ved museene ivaretar i dag undervisning og veiledning av studenter på alle nivå. Etter min mening vil de fire gamle universitetene miste sine miljøer i systematikk dersom universitetsmuseene skilles ut fra universitetene. I dette ligger også at de vil miste undervisningskompetanse og kapasitet innenfor grunnleggende biologi. Museene vil miste en sentral plass i biologisk forskning. Det er en kjent sak at studenter beriker fagmiljøene på mange måter. De er aktive i de daglige diskusjoner, de stiller spørsmål og setter aksepterte teorier på prøve. Veiledning av studenter er i dag en viktig del av det faglige virke ved universitetsmuseene. Et skille mellom universitet og universitetsmuseum vil gjøre det vanskeligere for museene å få rekruttert studenter inn til sitt miljø. Det blir ikke så naturlig å ha veiledere fra universitetsmuseet til mastergard og doktorgrad som det hittil har vært. Studentene skal rekrutteres inn til oppgaver med tema knyttet til museenes samlinger og forskningstema og dette skjer i stor grad gjennom kontakt med studentene på lavere gradsundervisning. Dersom museene ikke lenger er en del av universitetene, vil det bli vanskeligere å argumentere for å beholde og ikke minst øke antallet stipendiatstillinger. Hele forskerutdanningen (master- og doktorgrad) knyttet til museenes fagområder vil ensidig bli lagt til instituttmiljøene, og faren for at svært få bruker museenes samlinger som grunnlag for oppgavene er stor. Rekrutteringen til vitenskapelige stillinger kan også rammes når museene selv ikke lenger får anledning til å ha stipendiater. Dersom universitetsmuseene skulle skilles fra universitetene, vil de ikke lenger være en integrert del av et større, tverrfaglig kunnskapsnettverk. Museene kan få små isolerte forskningsgrupper uten tilhørighet til et større instituttmiljø innenfor samme fagfelt og/eller samarbeidende fagfelt. Dette kan gi dårligere utviklingsmulighet for forskningen ved museet. Museene vil ikke lenger inngå i universitetenes samlede forskningsstrategi og heller ikke få tilgang på forskningsmidler gjennom universitetssystemet. Forskere fra museene får ikke samme mulighet til å delta i tverrfaglige forskningsprosjekter internt ved universitetene. Jeg er redd for at forskningsmiljøet ved museet ikke vil fornye seg på samme måte som det kan gjøre i et nært samarbeid med et rikt og variert universitetsmiljø. Ved et skille mellom museum og universitet må museene selv håndtere alle forhold knyttet til drift av nye og ikke minst gamle bygninger, lønns- og personaloppgaver, regnskapstjenester, drifting av IT-tjenester, bibliotektjenester i tillegg til de mer museumsrelaterte oppgaver innen formidling, konservering og samlingsforvaltning. Jeg er redd for at forskningen ved universitetsmuseene vil bli nedprioritert i museenes kamp om å få midlene til å strekke til alle mer driftsrelaterte oppgaver. Reduseres forskningsvirksomheten ved universitetsmuseene, vil det kunnskapsnettverket disse fem museene i dag representerer, svekkes for landets samlede museumslandskap. Halvannen million til Østsamisk museum gjennom revidert statsbudsjett - På vegne av museet, østsamer samt folk i Neiden og Sør-Var - anger, er vi veldig glade for at det endelig er en avklaring for realisering av Øst - samisk museum. Nå ser vi frem til byggestart i 2007, og åpning av museet i begynnelsen av 2009, sier styreleder ved Østsamisk museum, Øystein Nilsen. Statsbygg har nylig fått oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet å foreta en ny vurdering av planen for Øst - samisk museum. De har anbefalt en ny anbudskonkurranse, og pekt på muligheter for forenklinger i prosjektet. I revidert statsbudsjett står det : På dette grunnlag kan planleggingen videreføres i 2006 slik at prosjektet kan igangsettes neste år. I år vil Statsbygg ha behov for 1,2 millioner kroner til forberedelse og gjennomføring av anbudskonkurransen og til bearbeidelse av prosjektet. Østsamisk museum startet planleggingen av basisutstillingen allerede i fjor. Arbeidet har ikke vært mulig å gjennomføre som planlagt på grunn av manglende midler. Bevilging gjennom revidert statsbudsjett bidrar til at dette arbeidet nå kan fortsette. Til dette har Østsamisk museum behov for 300 000 kroner. - Utstillingskostnader var i 2002 beregnet til 4 millioner kroner, og inngår i de totale kostnader for museumsbygget. En av kampsakene våre blir at også utstillingskostnader prisjusteres til 2007-nivå, opplyser prosjektleder for Østsamisk museum, Honna Havas som sier seg godt fornøyd med gladmeldingen i det reviderte statsbudsjettet, om at utviklingen nå endelig synes å gå i riktig retning. MUSEUMSNYTT 7
Hva vil vi med universitetsmuseene? Universitetsmuseene foran store utfordringer. Axel Christophersen, museumsdirektør, professor NTNU-Vitenskapsmuseet Allerede i 1972 var universitetsmuseenes stilling i universitetssystemet gjenstand for en utredning gjennomført av universitetet i Bergen. Den gang, som nå, var spørsmålet hvorvidt den museumsfaglige virksomheten (definert som samlingskuratering og formidling) tjente eller tapte på å være en enhet under universitetet? Den gang, som nå, opplevde man at den museumsfaglige virksomheten var stilt overfor en rekke utfordringer som berørte både begrunnelsene for, og konsekvensene av enhetenes plass i et universitetssystem. Utredningen gjaldt i første omgang Bergen Museum, men den gang, som nå, var man tindrende klar over at de utfordringene Bergen Museum var konfrontert med ikke bare var lokal, men felles for alle universitetsmuseene i landet. Utredningen fra 1972 førte ikke til noe ny positiv giv for universitetsmuseenes virksomhet innenfor universitetssystemet. Kanskje snarere tvert imot. De forslag man kom frem til tok ikke skikkelig grep om det sentrale problemet, nemlig en strategisk avklaring og synliggjøring av museets rolle og funksjon i universitetet, fulgt opp av konkrete styringstiltak og adekvat ressursallokering mot kjernevirksomheten ved museene. Og i dag? Situasjonen kan illustreres med et knippe påstander undertegnede er blitt konfronter med som leder for NTNU-Vitenskapsmuseet de siste 3 årene: Universitetene bryr seg ikke om museene fordi de faller utenfor universitetenes kjernevirksomhet. Universitetsmuseene er mer opptatt av å stille krav til universitetsledelsen enn være tydelige på hva de kan bidra med innad i universitetssystemet. Universitetsmuseene er lite endringsvillige og ønsker å styre seg selv, til gagn for seg selv. Universitetsmuseene oppfatter seg primært som forskningsog forvaltningsinstitusjoner mens formidlingen går for lut og kaldt vann. Universitetsmuseene praktiserer en allmennrettet forskningsformidling som verken tar hensyn til universitetets behov for allmennrettet forskningsformidling og samfunnskontakt, eller til museenes ansvar som kunnskapsproduserende samfunnsinstitusjoner. Universitetsmuseene avlønner en samling introverte forskere som ikke er interessert i annet enn det som gagner deres egne (forsknings-) ambisjoner. Riksrevisjonen barslet i mai 2003 med en rapport som reiser svært alvorlig kritikk mot fem statlige museer (bl.a. Bergen Ingen har hittil vært i stand til å peke på de forholdene som positivt vil fremme universitetsmuseenes utvikling på en bedre måte enn innenfor universi tets - systemet, som forslaget om å flytte enhetene i en "randsone" Museum) sin forvaltning av de natur- og kulturhistoriske samlingene. Rett før påske i år leverte et utvalg som har utredet universitetsmuseenes rolle i den nasjonale museumspolitikken en offentlig utredning, Kunnskap for fellesskapet (NOU 2006:8), som langt på vei legger lignende utfordringer som beskrevet ovenfor til grunn for utredningsarbeidet. Selvfølgelig finnes det hederlige unntak fra dette nokså dystre bildet (Aftenposten 21.04.06). Men uansett er det et paradoks at noen av landets største museer i det store og hele sliter med alt for lave besøkstall, og usynlige forskningsresultater i den nasjonale forskningsdatabasen FRIDA. De har dessuten i mange tilfeller ikke godt nok ivaretatt grunnleggende krav til sikkerhet, bevaring og tilgjengeliggjøring av de vitenskapelige samlingene de forvalter på det offentliges vegne. Hva skal universitetsmuseene være? I kraft av universitetsmuseenes ressurser, forskningskompetanse og vitenskapelige samlinger burde de vært nasjonalt ledende innen allmennrettet forskningsformidling. De burde være lokomotiver i bestrebelsene på å sikre, bevare og tilgjenge - liggjøre de vitenskapelige samlingene, og de skulle levere fremragende forskningsresultater. Hvis universitetsmuseene ikke kan nyttiggjøre seg sine fortrinn som store og ressurssterke museumsinstitusjoner, i tillegg til at de også er noder i et omfattende tverrfaglige kunnskapsnettverk (som universitetene er), hva skal vi da med universitetsmuseene? En mer offensiv og kreativ måte å stille spørsmålet på, er hvilken rolle disse museene skal ha i norsk museumsvesen? Et følgespørsmål er hvilke primære virksomhetsområder som skal stå i sentrum for den museale virksomheten ved universitetsmuseene? Slik at de på den ene siden best kan utnytte fordelene det er å være del av et stort kunnskapsnettverk og store og ressurssterke institusjoner, og på den andre siden ivareta sitt samfunnsansvar i henhold til ICOMs museumsetikk? I Kunnskap for fellesskapet understrekes det at museenes legitimitet som samfunnsinstitusjoner hviler på at kunnskap og samlinger aktualiseres (s. 8). Det pekes derfor entydig på nødvendigheten av at universitetsmuseene må settes i stand til å forvalte og øke tilgjengeligheten til de vitenskapelige samlingene, og styrke formidlingsvirksomheten, særlig mot barn og unge. Men hvordan kan dette gjøres, og kommer det i konflikt med universitetssystemets persjonale? Her er meningene delte: Roganutvalgets knappe flertall vektlegger først og fremst universitetesmusenes rolle som samlingsforvaltere og formidlingsinstitusjoner, 8 MUSEUMSNYTT
Utfordringen for universitetsmuseene internt, vil være å definere og sette i verk konkrete tiltak på hvorledes de kan bidra til å realisere deler av universitetets hovedstrategier, og ta fellesskapet med resten av museumssektoren på alvor. og anbefaler ut fra dette at de fem universitetsmuseene organiseres med en annen tilknytning til universitetene enn dagens. Universitetsmuseenes oppgaver og ansvar som samfunnsinstitusjoner er ikke avhengig av tilknytning til universitetene. Mindretallet legger på sin side sterkere til grunn at kjernevirksomheten ved museene må bygge på en styrket natur- og kulturhistorisk forskningsaktivitet. Universitetsmuseene bør derfor forbli en del av universitetssystemet, fordi det er innenfor dette brede, tverrfaglige kunnskapsnettverket at forskningen best kan utvikles kvalitativt. At forskningsledelsen bør bli bedre, og at de forskningsstrategiske planene må få en tydeligere profil mot kunnskapsbehovet innenfor miljøforvaltningen, er anbefalinger utvalget står samlet om. Bedre styringsdialog setter universitetsmuseene på riktig spor I et universitetssystem må museenes forskningsproduksjon finne seg i å underlegge seg de samme evalueringskrav som den øvrige forskningen ved universitetene. Universitetenes system for resultatbasert tildeling på grunnlag av forskningsproduksjon, er ikke optimalt for den forvaltningsorienterte forskningsprofilen universitetsmuseene har. Derfor kommer universitetsmuseene dårlig ut i forskningsstatistikken, noe som på sikt kan komme til å virke negativt på universitetsmuseenes basisbevilgning. I så fall vil dette kunne få negative følger for utviklingen innen museenes primære virksomhetsområder, samlingsbevaring og formidling. Liten synlighet i forskningsdatabasen FRIDA, er imidlertid ikke det samme som liten eller for lav kvalitet på universitetsmuseenes kunnskapsproduksjon, bare at de kriterier som legges til grunn for registreringen, ikke er tilpasset museenes forvaltnings- og samlingsrelaterte forskningsprofil. Dette er imidlertid en utfordring som, i likhet med spørsmålet om å få universitetsmuseenes virksomhet bedre forankret i universitetenes strategiplaner, først og fremst må kommuniseres og finne sin løsning innenfor universitetenes styringsdialog med Kunnskapdepartementet. Både Riksrevisjonens rapport og i Kunnskap for felleskapet pekes det entydig på at «..universitetsmuseene bør gis tydeligere styringssignaler.» (s. 66). Utvalgets mindretall mener at det er gjennom departementets styringsdialog med universitetsledelsen og videre gjennom rektoratets styringsdialog med respektive museumsenheter at forutsetningene for en positiv utvikling av museumsdriften skal legges til rette. En forpassing av museene inn i en udefinerbar randsone, er derimot ensbetydende med å kjøre museene inn på et sidespor som vil medføre en rekke uforutsigbare konsekvenser, ikke minst for den grunnleggende forskningsvirksomheten. På spørsmålet om universitetsmuseenes sentrale styringsbehov, er altså utvalgets mindretall på linje med Riksrevisjonens rapport, som anbefaler å styrke departementets styringsdialog med universitetene (s. 60). For universitetsmuseenes ledelse vil arbeidet med å synliggjøre museumsenhetenes rolle og primærvirksomhet i universitetenes strategiplaner, være en helt sentral utfordring i tiden som kommer. Her må en legge til grunn et prinsipp om at universitetsmuseenes samlingsforvaltning, formidling og miljøforvaltningsoppgaver er primærvirksomhet som er grunnleggende avhengig av forskningsaktivitet på høyt faglig nivå, dvs. er internasjonalt orientert og med solid forankring i forskningsfronten på de områder som er viktige for museenes primære virksomhet. Uten en slik forståelse vil kurateringen av de vitenskapelige samlingene, den allmennretta forskningsformidlingen og kunnskapsgrunnlaget for utøvelsen av en forsvarlig, fremtidsorientert miljøforvaltning være alvorlig truet. Veien fram Det er undertegnedes tro, at de som skal hente sine råd fra utredningen Kunnskap for felleskapet ser betydningen av å styrke universitetsmuseene på områdene samlingsbevaring og allmennrettet forskningsformidling, men at dette må hvile på museenes muligheter til å utvikle egen forskningskompetanse og en relevant kunnskapsproduksjon, som gies kreditt i en resultatbasert tildelingsmodell. Universitetsmuseene må og skal ta sitt samfunnsansvar på alvor. Men det kan ikke gjøres ved å flytte enhetene ut i en randsone hvor ingen hittil har vært i stand til å peke på de forholdene som positivt vil fremme universitetsmuseenes utvikling på en bedre måte enn innenfor universitetssystemet. Utfordringen for universitetsmuseene internt, vil være å definere og sette i verk konkrete tiltak på hvorledes de kan bidra til å realisere deler av universitetets hovedstrategier, og ta fellesskapet med resten av museumssektoren på alvor. MUSEUMSNYTT 9
portrett Direktør Anniken Thue: JEG LOVER IKKE GULL OG GRØNNE SKOGER Fusjoner er vanskelige, og vi som den første generasjonen av fusjonsledere kommer til å gjøre noen feilskjær. Vi har en ganske tung bør, og det må man ikke glemme. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Etter endt arbeid som prosjektleder for utstillingen "Per Spook. Norsk motedesigner i Paris", tar Anniken Thue et storslått farvel med sin tid ved Nasjonalmuseet for kunst. Bergen neste. Hvor direktørstolen til det nykonsoliderte museet for musikk og visuell kunst venter. Museumsnytt har fått presset inn en kile tid i et hektisk program før avreisen. Du beskrives som en fritt - talende, handlingssterk, vital og bestemt person med stort nettverk og en særegen evne til å skaffe penger. Hvilke av disse egenskapene tror du det blir mest bruk for i den nye direktørstillingen? Oj hvordan kan noen leve opp til en sånn beskrivelse! Men la meg håpe at institusjonen kan få glede av mitt allerede eksisterende nettverk, og at jeg har en evne til å bygge nye nettverk. Penger? Her er vi mange om bena, men jeg skal gjøre mitt. Det jeg selv er mest opptatt av akkurat nå, er hvilke interne prosesser vi skal sette i gang for å få skapt en velfungerende og positiv institusjon. Visjon og dermed mål og strategier skal ha sin forankring hos de ansatte. Håpet er at vi sammen kan bli enige om de endringene som blir nødvendig. Hvis man kan skifte ut ordet nødvendig med selvfølgelig hadde det vært ideelt! Det vi alle vet, er at fusjonsprosesser er vanskelige og ofte smertefulle. Og hva skal skje i Bergen? Hvor på skalaen vanskelig til smertefull kommer vi til å ligge? I forhold til en del andre fusjoner i museumsnorge, består Museum for musikk og visuell kunst av litt særegen sammensetning av museer i Bergen og Os. Ingen av disse institusjonene har kommet løpende, falt hverandre om halsen og sagt: - Oh, nå skal vi gjøre masse sammen! Det er og blir helt forskjellige kulturer som skal slåes sammen. Musikk/komponisthjem på den ene siden og billedkunst, kunsthåndverk og design på den andre. Men politikerne Heller ikke jeg har en oppskrift på en vellykket fusjon. Hadde den eksistert, så hadde den blitt brukt av alle de museene som nå arbeider med konsoli - deringsprosesser har valgt og så må vi finne ut hva museene kan gjøre sammen, og hva som skal forsterkes av det hver enkelt allerede har. Vi skal ikke "lage en omelett," som styreleder Victor Norman uttrykker det. - For en utenforstående kan kanskje koblingen mellom visuell kunst og musikk virke noe spesiell. Hvordan ser du på dette? - Uproblematisk. Det er to genrer som berører hverandre på mange plan. Musikken beskrives med ord hentet fra billedkunsten og om - vendt. Men det er likevel to svært forskjellige fagfelt med ulike forsknings- og formidlingstradisjoner. Det må også presiseres at det sentrale med Troldhaugen, Lysøen og Siljestøl er deres posisjon som viktige komponisthjem i Norge. Og her nærmer vi oss en mer kulturhistorisk formidlingspraksis. Disse mu seene kunne dermed også ha vært koblet til bymuseene i Bergen eventuelt i nettverksamarbeid med Ringve musikkhistoriske museum. Samtidig er de tre komponisthjemmene særegne ved at de også er aktive musikkformidlere gjennom sin konsertvirksomhet. Og med dette er de nært beslektet med museene for visuell kunst. Men la meg ikke presse spørsmålet om forskjeller og likheter for langt. La meg hel ler minne om at de fleste fusjonene i Norge er mer praktisk enn faglig motivert! Det er ikke tvil om at museene som danner den nye kunstfusjonen i Bergen har en rekke felles problemer: Samtlige arbeider med gjenstander som skal taes vare på, katalogiseres, arkiveres og forskes på. Mange metoder og ting gjøres likt, og det er her snakk om et samarbeid som kan bidra til å gjøre tilværelsen lettere for alle parter. Og så skal vi selvfølgelig lage noen felles prosjekter og møtesteder. - Du kan få god bruk for sponsorevnene dine når Grieg-jubileet skal feires neste år. Det klages allerede på at altfor sparsomme midler er bevilget. 10 MUSEUMSNYTT
- Da må jeg ikke på vegne av dette nye museet drive konkurranse med den komitéen som Bergen kommune har utnevnt til å ivareta Grieg- jubileet. Jeg husker at i forbindelse med 1000-års jubileet i Oslo, snublet vi som individuelle institusjoner stadig i bena på hverandre og på 1000 års-selskapet - for å skaffe sponsormidler. Alle sammen til prosjekter som hadde med det samme å gjøre. Samarbeid takk! I forkant av Ibsen-jubileet var det også mange klager over at det ikke var nok penger, men foreløpig er det bare bevilget 2,5 millioner kroner til Grieg-jubileet og det er pinlig. I over tredve år har Anniken Thue vært en ivrig bidrags - yter til å sette sitt preg på norsk museumsverden, og er dermed kvalifisert til tittel som nestor. Listen over alt hun har deltatt i og med er imponerende lang. Om vel en uke flytter hun tilbake til Bergen, som hun kjenner godt fra sine tolv års tidligere virke der. Full av entusiasme for oppgaven. Byen kjenner hun godt, og mange av de personene hun tidligere samarbeidet med er fortsatt der. Et siste fraspark som prosjektleder for utstillingen "Per Spook. Norsk motedesigner i Paris" før Anniken Thue forlater Nasjonalmuseet og blir direktør for det nykonsoliderte Museet for musikk og visuell kunst i Bergen. Ingen oppskrift - Du har uttalt deg som enig med Sune Nordgren i målene for det nye Nasjonalmuseet for kunst, men uenig i prosessene. Vil du utdype dette? - Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er uenig i valg av prosess og struktur. Men heller ikke jeg har en oppskrift på en vellykket fusjon. Hadde den eksistert så hadde den blitt brukt av alle de museene som nå arbeider med konsolideringsprosesser. Det betyr at i en fase nå, så vil vi alle forsøke ut forskjellige måter å gjennomføre fusjoner på. Om vi her i Bergen prøver et annet opplegget enn Nasjonalmuseet så betyr ikke det nødvendigvis at vi er garantert å lykkes. Vi i denne første generasjonen av fusjonsledere, kommer til å gjøre mange feil. Vi får alle fødselsveene med oss på kjøpet: Kulturene som ikke har lyst til å endres og kolleger som blir lei seg. Endringer er ofte smertefulle. Vi har altså en ganske tung bør, vi førstegenerasjons-fusjons - ledere, for å kalle oss det, og det må man ikke glemme. - Du har også gjentatte ganger i media uttalt at du vil kjøre en annen prosess i Bergen, vil du fortelle litt om hva det innebærer? - I Bergen vil vi kjøre merkevarepolitikk, for å låne et slikt begrep fra næringslivet. Det er klart at Troldhaugen og de andre komponisthjemmene og de to kunstmuseene i sentrum er så sterke institusjoner at de skal forsterkes, ikke fratas sin identitet. Det er dette som ligge i betegnelsen konsolidering. Vi må heller spørre: - Hva er det disse institusjonene kan bidra med til hverandre, avhjelpe hverandre med? I Bergen er museene små i forhold til i Oslo. Og da blir det ganske smått, når vi vet at heller ikke i Oslo kan museene kalles store. Selv ikke Nasjonalmuseet sett i en skandinavisk sammenheng. Det nykonsoliderte museet i Bergen har bare ca. 450 ansatte totalt, og med en så begrenset med - arbeidergruppe er det ikke tvil om at det skal lite til for å få positive effekter av nærmere samarbeid, håper jeg! Samarbeide er rett og slett nærliggende. Strategien fra første start blir å kjøre samtaler med alle ansatte, kartlegge kompetanse, engasjement, ønsker og redsler. - Redsler? - Ja de er også der, forsikrer hun og fortsetter med en iver som avspeiles både i toneleie og tempo. - Jeg kommer til å kjøre interne prosesser og i første fase være en lytter. Se hvordan bitene etterhvert faller sammen på en måte som plutselig åpner for selvfølgelige muligheter. Min lange museumserfaring og det jeg har MUSEUMSNYTT 11
vært med på nå her ved Nasjonalmuseet for kunst, kan bidra til at jeg ser nye muligheter. Jeg har allerede snakket med flere av mine nye kolleger, og har hatt møte med samarbeidsutvalget. Listen over kritiske faktorer ble lang, men også muligheter og ønsker. Noe som fikk meg til å si at jeg ikke kan ikke love gull og grønne skoger. For det vil alltid være momenter hvor en avgjørelse må taes, og jeg kan ikke være enig med alle. Men det jeg kan håpe på, er at alle har forståelse for at de deltar i en prosess som skal lede frem mot et forhåpentlig felles mål, og at de respekter de beslutningene som må tas. Selv om utfallet ikke nødvendigvis er det de selv ønsker. Positive intensjoner - Det pågår en debatt om hvilken innvirkning det har på norsk kulturpolitikk at tidligere statlige og kommunale museer blir omgjort til stiftelser. Støtter du påstandene til kunsthistoriker Magne Malmanger om at det har medført en ansvarsfraskrivelse fra departementets side, byråkratisering og svekkelse av museenes spisskompetanse? Personalia: Anniken Thue Født i 1944 i Bærum gift med Hans Jakob Brun ingen barn Utdannelse: Magister i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo i 1974 med avhandlingen "Frida Hansen- norsk tekstilkunstnerinne ved århundreskiftet" 1975-80: Konservator/styrer ved Gamle Bergen museum. 1980-85: Konservator/ 1.konservator ved Historisk Museum, Universitetet i Bergen. 1985-87: 1.konservator ved Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen. 1987-2001: Direktør ved Kunstindustrimuseet i Oslo. 2001-2003: Direktør ved Nasjonalgalleriet i Oslo. 2003-2006:Seniorrådgiver ved Nasjonalmuseet for kunst i Oslo. Hun har bak seg tallrike publikasjoner i form av bøker, kataloger, artikler og innlegg om bl.a. tekstilkunst, kunsthåndverk og design sammen med en rekke artikler og innlegg av mer museumsfaglig og museumspolitisk art. Listen over tillitsverv, råd og utvalg hun har sittet i er lang og spenner fra bedriftsforsamlingen i Orkla til styreleder i Norges Museumsforbund og styremedlem i Oslo Nye Teater. Hun sitter også som styremedlem i «Åpent Slott», på Nationaltheatret og Arki tekthøgskolen. 12 MUSEUMSNYTT Det hadde vært en katastrofe for de store kunstmuseene om vi ikke hadde faglige ledere - Magne Malmanger har først og fremst Nasjonalgalleriet i tankene. Jeg tror fortsatt at intensjonene med den store museumsreformen er positive. Tidligere var det altfor mange små institusjoner og små miljøer. Det man kanskje ikke har forutsett klart nok, er alle problemene knyttet til at forskjellige kulturer skal slåes sammen. Men dette er en overgangsperiode for alle som jobber i nykonsoliderte mu - seer nå, og hvor ting kan bli mye mer selvfølgelige for generasjonene som kommer etter oss. Hvis alle disse museumsfusjonene til slutt leder til en evaluering som konkluderer med at resultatet ble byråkratisering, og ikke som tilsiktet, en styrking av det faglige, en bedre formidling, og bedre muligheter til å ivareta våre samlinger, da er det galt. Da blir det som Magne Malmanger sier: En svekkelse av museenes spisskompetanse. At vi i enkelte perioder nå til å begynne med tar noen feilskjær, betyr ikke at disse ikke kan rettes opp, og at vi ikke kan gjøre ting på en annen måte. Jeg synes derfor at det er altfor tidlig å skrinlegge de ambisjonene som ligger i en slags omstrukturering av museumsnorge, og tror fortsatt at vi kan tjene på den. - Kulturministeren har gitt uttrykk for betenkeligheter rundt opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst, og du har sikkert også gjort deg noen refleksjoner underveis om Nasjonalmuseet i forbindelse med Museumsreformen. Har du noen kommentarer? - Han vil ikke snu prosessen her, til det har den kommet for langt. Vi som gikk inn i denne prosessen gjorde det fordi vi ikke hver for oss fikk gjennomslag for de tingene vi mente var nødvendig for utviklingen av våre institusjoner. Selv var jeg direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo den gangen. Ved å stå sammen så vi muligheter for å få en utbygning hvor alle enhetene skulle få forsvarlige magasiner, større utstillingsarealer osv. Og at vi sammen kunne få synergieffekter både administrativt og faglig. Og så sa vi: Vi blir med! Jeg sier at det er for tidlig å skrinlegge prosjektet, men jeg skjønner godt at Trond Giske lurer i forbindelse med så store institusjoner som i Oslo. Men så kan du spørre: En stor institusjon hva er det? I forhold til noen av de store institusjonene vi har i utlandet, så er alle våre norske små. Hvis du tar hele det nåværende Nasjonalmuseet for kunst så er det ikke engang på størrelse med Nasjonalmuseet i Stockholm eller Statens Museum for Kunst i København. Når noen snakker om Nasjonalmuseet som en mammutinstitusjon her, så blir jeg litt oppgitt når jeg ser hvor små vi er i forhold til de institusjonene som vi liker å sammenligne oss med i utlandet. For selv om hun har lyst til å prøve en annen modell i Bergen fordi det er annerledes der, så betyr ikke det at hun ikke kan få en storm av kritikk eller at situasjonen kan bli svært vanskelig.
- Jeg har ingen illusjoner, og har gjort en del erfaringer her som jeg skal ta med meg, og derfor kommer jeg til å gjøre ting annerledes. På spørsmål om hvordan hun ser på at Bergen kommune ifølge vedtektene skal utpeke styreleder for det nykonsoliderte museet er svaret: Det kan være en fordel eller en ulempe alt etter hvem som utnevnt. Mye avhenger av personen. Så lenge vi får en styreleder som står på for den nye institusjonen, som er en stiftelse, og ikke har andre agendaer enn det, så spiller det ingen rolle hvem vi får. Gjennom årene har jeg blitt en pragmatiker i den forstand, at jeg sier ok, dette er den styreformannen og det styret vi har, så får vi forholde oss til det og samarbeide best mulig. Må ha faglige ledere - Hvem skal lede museene, siden de fleste kunsthistorikere mangler den nødvendige lederkompetansen og strategiske evner som i dag kreves ved konsoliderte museer? Er et aktuelt spørsmål stilt av kunstsosiolog Dag Solhjell. - Det er mulig at jeg blir sett på som en så gammeldags person fordi jeg fortsatt mener at det skal og bør være en kunstfaglig person. Den nye generasjonen får supplere sin kunstfaglige utdannelse med BI, eventuell annen lederutdannelse slik at de opparbeider en profesjonalitet overfor oppgavene, vi er ikke tjent med at det er rene bedriftsøkonomer som kommer og overtar museene våre. Hvis mulighetene hadde ligget der i 1970-årene, hadde jeg nok supplert min magistergrad i kunsthistorie med dette. Ifølge Anniken Thue har dette å gjøre med noen prioriteringer og en forståelse av hva museet er. Hun sammenligner med et teater hvor du har både en teatersjef og en økonomiansvarlig som samarbeider. Problemet for museene har svært ofte vært, at de ikke har hatt råd til å ha skikkelige økonomisjefer. Alle har måttet gjøre alt. Fusjoner kan være bra fordi det kanskje bidrar til løse noe av dette problemet, konkluderer hun. - Kan kunstmuseenes autonomi og kunsthistoriefagets selvstendighet overleve uten strateger og ledere rekruttert fra egne rekker? - Svaret er enkelt: Nei, men det lå vel i spørsmålet. Jeg mener at noe av det viktigste vi nå må gjøre, er å ta denne utfordringen.vi må ha gode faglige ledere for institusjonene våre. Helt klart. Det hadde vært en katastrofe for de store kunstmuseene om vi ikke hadde faglige ledere. Satt på spissen: Museer forvalter og formidler verdier, ikke penger! Du har et tungt samfunnsansvar. Anniken Thue har i årenes løp også markert seg for sin store fargeglede og estetiske sans hva museumsutstillinger angår. Noe et tvillingpar blomkarse i sterk orange og gult på hennes kontor gir en påminnelse om. Hva synes du at bruken av ny teknologi har bidratt med hva estetikk og museumsutstillinger angår? - På dette feltet er jeg ganske så positiv. Det viktigste for en del utstillinger, er at de har utstillingsarkitekt eller scenograf. For det er ikke lenger bare å henge opp en utstilling og tro at den formidler seg selv. - Jeg tror fortsatt at intensjonene med den store museumsreformen er positive. Men man kanskje ikke har forutsett klart nok, er alle problemene knyttet til at forskjellige kulturer skal slåes sammen, sier direktør Anniken Thue. Hun har nylig også hatt moro av å se hvordan en beskjeden liten utstilling som Lars Hertervigs akvareller kunne bli en fantastisk suksess. Hvordan det intime preget på utstillingen lot seg formidle, da den ble satt opp på Museet for samtidskunst. - Så det går an å lykkes ved hjelp av bevisst iscenesettelse og formidling med moderne teknologi, men også ved måten du presenterer utstillingen på. Vi har blitt mye bedre på formidlingen enn vi var tidligere. På ønsker om lykke til i Bergen fra Museumsnytt, kommer svaret raskt. - Jeg vil gjerne ha gode ønsker med meg for det er svært gøy for en kvinne på 62 å bli headhunted. Dette er hyggelig ikke bare på vegne av kvinner, men også for folk som begynner å bli litt eldre og har en god porsjon erfaring i bagasjen. Og med min bagasje, ble dette en utfordring jeg ikke kunne si nei til. MUSEUMSNYTT 13
Barokken i våre hjerter eller learning from Las Vegas Golfbaner i ørkenen, Canal Grande innendørs, og en hellig allianse av Eremitasjen og Guggenheim i spillekasino? Velkommen til Las Vegas Sin City. Et fortidsminne i Las Vegas. I 1950-årene markerte skiltet inngangen fra ørkenen til The Strip, i dag står det omgitt av ruvende hoteller og kasinoer. Et halvt århundre er laaang tid i en av USAs raskest voksende byer. (Foto: Richard Aberle). Tekst og foto: Leif Anker Om synden ennå ikke er en åpenlys del av museumsverdenen, så har definitivt noen museer kommet til synden. Der det legendariske Sands engang ruvet på Las Vegas Boulevard The Strip med Frank Sinatra, Sammy Davis jr. og Dean Martin på plakaten, troner i dag en kopi av Venezias Doge-palass, behengt med reklame for det lokale samarbeidet mellom Guggenheimstiftelsen og Eremitasjen, St. Petersburg. Ved siden av står kampanilen fra Markusplassen som en gigantisk reklamesøyle for Bluephoria. En kloning av Rialto-broen frakter besøkende fotgjengere per rullebånd over den endeløse strømmen av biler til og fra The Venetian. Når siste byggetrinn av kasino- og hotellkomplekset står A touch of France komplett med lysreklame for Corot og franske impresjonister på reklametårnet til høyre. Garnityren på høyblokkene langs The Strip røper konseptet, Louvre -style til venstre, en sterkt forurenset luftspeiling fra Arabia til høyre. For kunstmuseene i Las Vegas handler det om penger og merkevarebygging ferdig, påstås det å bli verdens største med 6000 senger. Den tittelen er det hard konkurranse om i nabolaget. På veggen ved lobbyen blafrer et reklameseil, digert som en spinnaker til bruk i en jordomseilende regatta, og fylt til bristepunktet med kjøttfulle barokkrumper signert Peter Paul Rubens. Hva passer bedre enn nennsomt koreograferte vannshow og fontener med lys og lydkulisser som selv Ludvig 14. bare kunne drømme om? Dysetrykket er på høyde med volumet på musikken som velter ut av skjulte høytalere i balustradene rundt. Klorlukta som river i nesa understreker at vannkvaliteten kanskje ikke er den beste, men så er det meste av Nevada ørken og vannmangelen prekær, bare ikke her. Åndelig føde I Las Vegas handler det først og sist om et kjøpekraftig massepublikum. Og det er ikke bare spillesjetonger de kjøper, hovedtyngden av inntektene er fra turisme, hotell og konferanse, kjøpesentre og underholdning. Nattklubben Tao, for tiden Las Vegas heiteste, annonserer med spiritual dining - religious nightlife uten å gå i detalj om kultutøvelse eller om hva som fortæres og forbrukes for å løfte sjel og legeme til høydene. Stener for brød Mer tradisjonell og gjenkjennelig er den sakrale stemningen innenfor Guggenheim-Eremitasjen. De tar rett nok 15 daler for å slippe utenbys besøkende innenfor glassdørene, mens kopierte venetianske fresker glitrer gratis i kupler og hvelv på utsiden. Men mennesker ønsker mer enn brød og dekorerte stener i glassfiber. Andektig beveger de betalende seg mellom tunge sølvarbeider, maleriske allegorier og tildels megetsigende portretter av 1600-tallets europeiske fyrster som fløt godt på rikdommer også fra den nye verden. Det er litt Rubens, mer van Dyke og mest annet fra en barokk like overlesset som et middels Las Vegaskasino. Så har da Rubens endelig kommet til sine egne, vil onde tunger kunne si. Verre er det kan hende med Cezanne, van Gogh og andre utlånte fra samlingene til Boston Museum of Fine 14 MUSEUMSNYTT
Limited engagement of a timeless collection. Tidløst begeistrende glir tsar-russlands samlinger fra barokken inn i omgivelsene. Diet coke anyone? Arts litt lenger bortpå boulevarden. Venetians erkekonkurrent Belagio kjører kontinuerlig lysreklame for franske impresjonister i sitt eget galleri. Det er landskaper som ble festet til lerret da oldeforeldre og tippoldeforeldre til mange av dagens besøkende var travelt opptatt med å legge Europa bak seg og indianerland under plogen. Også her er det en påfallende kirkestillhet i utstillingen. Hver i sær vandrer med fast blikk, dypt konsentrert med plutselige vendinger mens de holder seg til hodet som en slags felles samlende gest. De hører stemmer fra bærbare apparater som messer sine autoritative budskap. Kontrasten er stor til menneskestrømmen, aktivitetene og de prangende omgivelsene ute i kasinoet, der det til og med er lov å røyke. Moderne utstillingstempler har rene flater, skjermet avstemt belysning og støysvakt gulvbelegg. Lokalene til Guggenheim-Eremitasjen i Las Vegas er da også signert den prisvinnende arkitekten Rem Koolhaas. Monteringen er luftig, kameraovervåkningen diskret, og de ulastelig antrukkete vaktene er høflige, men ytterst oppmerksomme. Uvurderlige kunstskatter koster millioner og forsikringen har sin pris og sine vilkår. Det er fine navn som ønsker å kapitalisere navn, kompetanse og gjenstander i en globalisert vareøkonomi. Eremitasjen i St. Petersburg alene har trolig de mest rikholdige museumsmagasinene på kloden. Satellittene i Las Vegas er ikke museumsvirksomhet i ordinær forstand, men ordinær kommersiell gallerivirksomhet hvor bare det mest navngjetne duger. For også dét er kunstens og kulturlivets rolle, å bidra med legitimitet og ferniss i Las Vegas som andre steder. For Ballys, en gang det mest vågale kasinoet på The Strip, er reklamen for sparkepikene enklere og mer utilslørt: Thousands of rhinestones Covering practically nothing. Dagligliv i nattklubb-byen. Intet menneskelig skal være oss fremmed. Penger og merkevarebygging For kunstmuseer i Las Vegas handler om penger og om merkevarebygging. Eremitasjen og Guggenheim bygger hver for seg imperier på det internasjonale galleri- og museumsfeltet med flere avleggere på begge sider av Atlanteren. Pompidousenteret i Paris ønsker seg også filial i Las Vegas. Museum of Fine Arts, Boston, er i forhandlinger om fortsatt liv for satellitten i Japan. Guggenheim og en lang rekke aktører som Pompidou-senteret og Musé d Orsay i Paris, Victoria & Albert Museum i London og Art Institute of Chicago konkurrerer om å være konsulenter i et prosjekt 20-millarderkronersklassen, det såkalte West Kowloon Cultural District i Hong Kong. I mindre målestokk har fenomenet dukket opp i Norge også. Det danske Louisiana skal etablere filial på Tjuvholmen i Oslo, invitert av utbyggere som trengte kulturtilbud i en ny bydel uten offentlig kostnader. MUSEUMSNYTT 15
Henie-Onstad kunstsenter i ny drakt Hva har skjedd med Henie-Onstad kunst senter siden Karin Hellandsjø overtok som direktør for vel et år siden? Som landemerke på en ny era, ruver nå Banan- Mathisens velkjente reklameobjekt i skulpturparken. Har kunstsenteret gått helt bananas? Tekst: Liv H. Andreassen Høvikoddens nye landemerke. Men overraskelsene står i kø. Vestibylen er fullstendig ombygget. Billettskranken er nå flyttet vis a vis inngangsdørene, og det gamle butikklokalet er omgjort til en ny og lenge etterlengtet garderobe. Mens den tidligere grafikksalen nå huser senterets nyåpnede butikk, godt utstyrt med designvarer, bøker og grafikk. Denne delen av ombyggingen er det Venneforeningen som har finansiert. Foreningen som feirer sitt 30- års jubileum i år, er med sine rundt to tusen medlemmer, en ressursgruppe som ethvert museum bare kan drømme om. Da Karin Hellandsjø etter jul også innførte en ny frivillig ordning med museumsverter i helgene, siden senteret ikke har vakter, påtok de seg straks jobben. Den nye direktøren kan følgelig ikke få rost Venneforeningen sin nok. Vi beveger oss lenger inn i senteret, og oppdager at de vante tre utstillingssalene nå er omgjort til en. - Vi har åpnet mellom rommene og har nå en sal på hele 1200 m 2, døpt til Storsalen. Dette er det flotteste utstillingsrommet i byen om ikke i landet. Jøss, nå har Norge fått sin turbinhall a la Tate Modern, sa en britisk kunstner som var på besøk her, og selv er jeg kjempefornøyd. Også med den nye parketten vi har lagt her, sier en tydelig stolt Karin Hellandsjø. Storsalen er et resultat av flere bygningstekniske grep som den nye direktøren har foretatt. Bl.a. ved å tildekke det såkalte "nøkkelhullet" som kom med tilbygget i 1993, og som gikk fra en etasje til en annen. Dette bygningstekniske grepet har også gitt plass til to nye prosjektrom. Byggingen av Sal Haaken medførte i sin tid også at kunstsenterets biblioteket ble pakket vekk. - Vi hadde et fantastisk fint bibliotek, som jeg nå har avsatt areal til, og som vil være klart i løpet av høsten. Det blir et lite forskningsbibliotek hvor vi samarbeider med Nasjonalmuseet for kunst. Ikke som en filial av Nasjonalmuseet, men gjennom en viktig samarbeidsavtale om felles bibliotek, overvåking, utstillinger osv. Et nytt spiserom for de ansatte har Karin Hellandsjø også greid å trylle fram gjennom sine bygningstekniske grep. Gjenopplive sterke tverrkunstneriske tradisjoner En av hennes hjertesaker siden hun tiltrådte som direktør har også vært å bringe tilbake de sterke tverrkunstneriske tradisjonene som knytter seg til Henie-Onstad senteret helt fra starten i 1968. - Vi har jo alle muligheter her. Et auditorium og studio som jeg ønsker å rendyrke igjen, holde konserter, performances. Hva studioet angikk, så hadde vi et lyd- og lys - utstyr fra 1970 som var helt ubrukelig. Jeg søkte penger fra Kulturrådet og fikk midler til nyinstallering. - Da du tiltrådte som direktør presenterte du følgende ønskeliste for "Museumsnytt": Et råd sammensatt av representanter fra norsk og internasjonalt kunstnerliv, en ny konservator og økonomi til å gjøre større stønt, har disse ønskene hittil gått i oppfyllelse? - Dette rådet har vi opprettet, og som består av direktøren for museene i Finland, Tuula Arkio, og direktøren for samlingene på Tate, Jan Debbaut. De er svært positive og gir av sin prestisje og kunnskap. Foreløpig de har vært her til et to dagers møte, og kommer igjen i august. Jeg har omfattende kommunikasjon med det norske miljøet, men siden jeg også jobber mye internasjonalt, syntes jeg at dette rådet er viktig. Ønsket hennes om en ny konservator har også blitt innfridd i tillegg til at hun har blitt tilgodesett med en teknisk konservator i halv stilling til å styrke det faglige i en lite stab, som i utgangspunktet var det viktigste for henne. Men det tredje ønsket har det gått verre med. Økonomien. Den var fra starten dårligere enn forventet for hun var ikke klar over at Bærum kommune hadde kuttet en million kroner rett før hun tiltrådte stillingen. - Så vi har altfor lite penger og vi må ha mer offentlig støtte og flere sponsorer. Det har jeg jobbet mye med å få til, uten at det foreløpig har gitt noen store konkrete uttellinger. Staten åpnet pengesekken litt i fjor, og det er vanlig at kommunen kommer etter med det dobbelte, men ikke her i Bærum Derfor er det lite igjen til utstillinger, så jeg må si nei til veldig mye og det er synd. 16 MUSEUMSNYTT
Men det er viktig at vi har god kontakt med Bærum kommune og vi har nå tilbudt oss å bistå dem i forvaltningen av kommunens kunstsamling, og jeg vil gjerne også samarbeide med Kulturhuset om ulike arrangementer. Også kommunale og regionale forpliktelser Slik hun videre ser det har Henie- Onstad kunstsenter ved siden av å være både nasjonalt og internasjonalt, også en forpliktelse overfor regionen og Bærum kommune som har Høvikodden som 1000-års sted. Et elsket turområde hvor det bades, ståes på ski og skøyter. - Jeg har ønsket å oppjustere parken og det gjorde jeg først med bananen, og nå går vi også sammen med Veritas om en ny skilting her ute. - Apropos det iøynefallende reklameobjektet til gamle Banan-Mathisen, hvordan fant den veien hit ut til skulpturparken på Høvikodden? - Den så jeg på Bymuseet. Bananen var tatt fram igjen og restaurert i forbindelse med byjubileet. Den skal jeg ha, sa jeg. Reklameobjektet har nemlig en helt spesiell historie, knyttet til popkunstens største navn Clas Oldenburg. Han bodde en periode her i Norge, og har uttalt at synet av denne bananen, som dengang befant på toppen til Banan- Mathisens lagerbygg på Filipstadkaia, var utgangspunket for popkunsten. Jeg gjør den ikke til kunst, men for å rettferdiggjøre at jeg har plassert bananen her i skulpturparken, så skal jeg lage en popkunst- utstilling. Men vi dekker jo modernismen så det passer godt. Fremme Sonja Henie Nok en plan ute på odden, er å trekke Sonja Henie mer fram i lyset igjen. Kunstsenteret har bl.a. alle de elleve filmene hun spilte inn på 40-tallet. Karin Hellandsjø minner om at Sonia Henie fortsatt er den mestvinnende kunst - løpersken som finnes, at hun revolusjonerte skøytesporten med korte skjørt, og at hun er et fenomen og som må ivaretaes. Dessuten er hun oppe i folks interessesfære igjen, og etter Karin Hellandsjøs syn, burde Henie-Onstadkunstsenter ha en skøytebane ute på amfien. Dette er et tiltak å håpe på at Bærum kommunen vil støtte i forbindelse med kunstsenterets 40 års jubileum i 2008. - Men vi har vært lite flinke til å få turistene ut hit, så nå legger jeg opp et løp for neste år. Da skal alle turistbusser og masse pensjonister ut hit. Dette er et fantastisk sted og jeg har fått til mye, men vi må ha flere besøkende. Vi merker, dessverre, også at det slår uheldig ut på oss at steder som Astrup-Fearnley Museet og Nasjonalmuseet er gratis. - Denne nye storsalen vår på 1200 m 2 er det flotteste utstillingsrommet i byen om ikke i landet. Norge har fått sin turbinhall a la Tate Modern, var kommentaren til en britisk kunstner som besøkte oss, forteller direktør Karin Hellandsjø. (Foto: Øystein Thorvaldsen) Spennende program Siden dette er et kunstsenter også med museale funksjoner, og som omfatter både samlingen og utstillingene, gikk den nye direktøren ut med et ønske i sin programerklæring om å verne samlingen. Og det har allerede blitt gjort, kan hun fortelle, i samarbeid med kunstsenterets første direktør, Ole Henrik Moe. Sammen har de to laget en kjernesamling, og gått inn og vernet rundt 150 bilder av den opprinnelige samlingen. - Deler av samlingen vil jeg nå alltid skal være framme. Den første monteringen hadde vi i februar, og er nå i gang med montering nummer to som åpner neste uke i stor - salen, etterfulgt av en ny montering til høsten. - Er du fornøyd med årets program? - Programmet frem til nå var i stor grad fastlagt før jeg tiltrådte, men, ja, jeg synes at programmet vårt er spennende. Den 8. juni åpner for eksempel en retrospektiv Gunnar S. Gundersen-utstilling som deretter skal ut på vandring til Lillehammer og Stavanger. Det er tyve år siden vi hadde forrige store Gunnar S- mønstring her. Samlingen vår inneholder noen av bildene hans, og folk har begynt å interessere seg for ham igjen. Utstillingens kurator, Terje Huser, var dessuten en venn av den nå avdøde kunstneren. Det vil også bli vist en del av de kanskje mindre kjente treskulpturene hans. I forbindelse med slike retrospektive utstillinger, er det viktig at man får samlet og restaurert arbeider og derved holdt et kunstnerskap i hevd. "Mitt" program starter så for fullt til høsten med en stor mønstring av Hilmar Fredriksens arbeider. Dette er et samarbeidsprosjekt med Bergens Kunstmuseum der utstillingen vises nå, og åpner for et fascinerende kunstnerskap jeg håper og tror vil glede mange. MUSEUMSNYTT 17
Banebrytend e formid ling sprosjekt på Rog aland Kunstmuseum Informasjonskonsulent Christian Buch Hansen I forbindelse med ut - stil lingen Damien Hirst New Religion ønsket Rogaland Kunstmuseum (RKM) å nå et yngre publikum med sine formidlingsprosjekter. RKM ønsket også å gjøre formidlingen mer tilgjengelig, også utenom de or - dinære omvisningene. Med dette som ut - gangs punkt satte museet i gang et podkastingprosjekt som endte ut i digitaliserte nedlastbare omvisninger som kan spilles av på en ipod (mp3-spiller). Mye av beveggrunnen for prosjektet lå i en publikumsanalyse museet gjorde i 2005. Her kom det frem klare indikasjoner på at den yngre delen av publikum ønsket seg en mer moderne og lett tilgjengelig formidling. Museet satt flere forutsetninger for at prosjektet skulle realiseres. For det første skulle tjenesten være gratis for brukerne. Videre var det viktig at brukervennligheten var på topp, samt at kvaliteten var så god at det ikke gikk på akkord med museets ønske om å fremstå som en kvalitetsbevisst organisasjon. RKM ønsket å ha ipod er til gratis utlån ved museet. Det skulle og være mulighet for å laste ned filmene gratis fra nettet til ens egen ipod eller mp3-spiller. For å kunne realisere dette pilotprosjektet var museet avhengig av å hente inn sponsormidler til selve produksjonen, som var det dyreste leddet. Produksjonen av filmene ble satt ut til Yellow Film. En samarbeidsavtale ble inngått med Mac Partner og tilslutt fikk RKM inn sponsormidler fra Bavaria og BMW Norge. Det teknologiske aspektet spilte en viktig rolle. RKM ble delvis inspirert av Astrup Fearnley Museets sms-tje - neste, der man kan få informasjon om forskjellige verk sendt til mobiltelefonen. Men RKM ønsket å bruke mer moderne teknologi samt gjøre dette tilgjengelig for flest mulig. Derfor falt valget på å bruke en ipod-modell med videomulighet. Denne teknologien gjør det mulig for museet å ha et supplement til offentlige omvisninger slik at publikum får anledning til å bli guidet gjennom utstillingen når de selv måtte ønske det. "Podkasting-prosjektet" har falt i god jord hos et yngre publikum. Det er et poeng at RKM i denne omgangen valgte å lage en omvisning som både hadde lyd og levende bilder. Naturligvis er dette en relativt kostbar engangsinvestering, men det ligger i sakens natur at dette kan gjøres på langt mer rimeligere måter. Det er for eksempel ikke nødvendig å lage en filmproduksjon, man kan kun produsere en lydfil som presenteres på samme måte. Museet har i etterkant også vært i kontakt med Medie - linjen ved Universitetet i Stavanger om et mulig pedagogisk samarbeid med utgangspunkt i en slik produksjon. Universitetet i Stavanger ved Hallgeir Skretting stiller seg meget positive til prosjektet og ønsker å se på mulighetene for å gjøre produksjonen til en del av undervisningen. RKM har fått god respons på ipodene, de blir ofte brukt og tilbakemeldingene fra publikum har vært gode, både når det gjelder brukervennlighet og kvaliteten på filmene. RKM håper å kunne videreutvikle denne måten å drive formidling på, da dette medfører at utstillingene blir lettere og bedre tilgjengelig for alle besøkende. Tag til Danmark og bliv klogere i 2006 og 2007! Nordisk Museumsleder Uddannelse igen i 2006-2007 sidste chance for tilmelding! Ledelsesudvikling- og netværk på højt niveau. Strategisk ledelse og planlægning. Deltagerne er fra hele Norden, og perspektivet er internationalt Lyssætning. Lyset i udstillingen kan både være et problem og et potentiale. Stefan Wiktorsson fra LjusDesign i Gävle underviser hele dagen. Stadig ledige pladser 14. september. Omvisning. Er du en god omviser? Her har du chancen for at blive endnu bedre! Lær at bruge krop og stemme så budskabet understøttes uden Se det fulde kursusprogram, læs mere og tilmeld dig på www.museumshojskole.dk Museumshøjskolen Slagelsevej 74, 4180 Sorø, Danmark 18 MUSEUMSNYTT
UTSTILLINGEN «2 ANSIKTER-2 GESICHTER» et vellykket elevsamarbeid på Nordkapp museet. Av museumspedagog Camilla H. Daae-Qvale Nordkappmuseet og Honningsvåg fiskarfagskole og videre gående skole har hatt stor suksess med å lage en vandreutstilling i samarbeid med tyske (gymnas) elever fra Hamburg. I april 2006 åpnet vandreutstillingen «2 AN - SIKTER 2- GESICHTER» både i Norge og Tyskland. En viktig forutsetning for at prosjektet ble så vellykket og ble gjennomført på så kort tid, er at tysklærer Marit Tjernstad både har jobbet med elevutveksling mellom norske og tyske skoler gjennom flere år og at hun har hatt et fruktbart samarbeid med Nordkappmuseet tidligere. Utstillingsprosjektet tok utgangspunkt i at det er 60 år siden 2. verdenskrig var over. Elevene oppdaget at brenningen av Finnmark i 1944, evakueringen av befolkningen og gjenreisningstiden var dramatiske hendelser som er lite kjent i Tyskland og lite omtalt i norske skolebøker og annen litteratur om 2. verdenskrig. Dette ønsket de å gjøre noe med. De ville lage en fotoutstilling. Gjennom et utvalg bilder ville ungdommene fra Tyskland og Norge formidle felles holdninger om krigens hendelser. Det skulle være høy kvalitet på utstillingen. Høsten 2005 kom en gruppe elever med rektor Volker Wolter fra Gymnasium Rahlstedt i Hamburg til Honningsvåg. Nordkappmuseet ble base for en ukes workshop og elevene jobbet fra tidlig morgen til sent på kvelden under ledelse av rektor Volker Wolter, Marit Tjernstad og museumspedagog Camilla Daae-Qvale. Det var svært viktig at elevene selv skulle bestemme både form og innhold. Utstillingen fikk tittelen 2 Ansikter 2 Gesichter, og tematikken ble virkeligheten kontra propaganda. Forrykende engasjement Bildematerialet var på forhånd hentet inn fra Nordkappmuseet, Gjenreisningsmuseet i Hammerfest og Fylkes - biblioteket i Vadsø. En liten gruppe hadde også vært i Bundesarchiv i Koblenz og plukket ut bilder som var tatt av tyske propaganda-fotografer som var i Finnmark under 2. verdenskrig. Sammen måtte de norske og tyske elevene velge mellom flere hundre bilder. Arbeidsprosessen fram til det endelige resultatet var preget av mange lange diskusjoner og et forrykende engasjement som det virkelig står respekt av. Ingen stilte seg likegyldige til resultatet. En av elevene beskriver det slik: De bildene som ble plukket ut til utstillingen brukte vi lang tid på. Alle måte bli enige og alle skulle være fornøyd. Bildene ble plukket ett og ett. De ble tilpasset et tema og det var dette som tok tid. Det endelige resultat ble kjempefint. Dette er jeg stolt av å ha vært med på. Utstillingen består av 10 plots på lerret. Den inneholder 44 fotografier. Øverst på hver enhet er det et stort bilde som er tatt av nordmenn under og like etter 2. verdenskrig, Under er det plassert mindre tyske propagandabilder tatt av tyske propagandafotografer som oppholdt seg i Finnmark under 2. verdenskrig. I tillegg har hver bildegruppe fått en tittel. Det er laget plakat og en fyldig katalog på norsk og tysk med prosjektbeskrivelse og historisk bakgrunnsstoff. Positive relasjoner Prosjektet skulle bidra til at ungdommer fra Finnmark skulle bygge positive relasjoner til tysk ungdom og få forståelse for at dagens Tyskland er et land bygd på demokratiske prinsipper. For de tyske ungdommene var det viktig at de ikke skulle føle skyld for det som har skjedd og at de sammen skulle bidra til økt kontakt og gjensidig respekt. For elevene fra Finnmark skulle prosjektet i tillegg være en motivasjon til økt engasjement og interesse for lokalhistorie og spesielt hendelser rundt 2. verdenskrig. Utstillingen danner utgangspunkt for et nytt valgfag ved Honningsvåg fiskarfagskole og videregående skole fra høsten 2006. Førsteutkastet til utstillingen ble vist i Honningsvåg kirke allerede i september. Den endelige utstillingen ble åpnet i Hamburg 23. mars og på Nordkappmuseet 3. april 2006. Utstillingen er allerede på vandring både i Tyskland og i Finnmark. Overalt har den vakt stor interesse og godt besøkt. Prosjektet er støttet økonomisk av Ung i Europa, Norsk-tyske Willy Brandt Stiftelsen, Finnmark fylkeskommune, Nordkapp kommune, BLK-Programmen Demokratie lernen und leben. Interesserte kan kontakte camilla.daae-qvale@nordkappmuseet.no Tysk propaganda og norsk virkelighet fra 2. verdenskrig. MUSEUMSNYTT 19
Museumsrunden Tekst: Mag. art. Åse Enerstvedt Henrik Ibsen Tvert i mot Så har langt om lenge Norges hovedstad og Norges mest berømte dramatiker fått restaurert og rekonstruert leiligheten der han bodde de siste årene av sitt liv. Endelig kan publikum oppsøke hans hjem, oppleve et autentisk miljø og forestille seg mesterens liv og arbeid i dette miljøet. I åpningstiden er det omvisning hver time, og omvisningen varer ca. en halv time. Bare 15 personer kan delta, noe som nok kan skape sure miner hos publikum. Det var lang ventetid da Museumsnytt var der, noe vi med skam og melde ikke hadde anledning til. Men leiligheten er da heller ingen utstilling i bokstavelig forstand, og vi var primært kommet for å besøke Tvert i mot, utstillingen som er innredet i lokalene i tilknytning til leiligheten. Resepsjonen der man kjøper billetter, skriver seg på venteliste og får informasjon, er lys og åpen, takket være store speilglassruter i hele fasaden mot gaten. Vennlig og imøtekommende betjening svarte på spørsmål og ordnet køen den aller første dagen med ordinær åpningstid. Utstillingslokalet i første etasje er et forholdsvis lite rom bak resepsjonen. Begge disse rommene er holdt i flaggrødt, en farge som går igjen i hele utstillingen. I første etasje er det samlet noen av Henrik Ibsens bøker forskjellige utgivelser av ulike verk. Fire glassmontre opptar den lille gulvplassen, og kunne vært erstattet med ett eneste hvis det absolutt måtte være noe på gulvet. Ellers er bøkene plassert i montre i veggene, men formen er ikke heldig i forhold til bøkene. Det virker som om designeren ikke har vært orientert om hva som skulle stilles ut her. Andre innvendinger Oppgangen til annen etasje er alt annet enn tiltalende. Det skyldes ikke at det er en smal, antagelig tidligere kjøkkentrapp, noe som kunne være sjarmerende. Men her er brukt svarte vegger, svarte trappetrinn og gulv sammen med et blått neonlys av samme type som man finner i offentlige toaletter. De interessante teaterplakatene på veggene når man så vidt å kaste et blikk på, før øynene igjen må søke etter et trygt sted å sette føttene. Samtidig er en omgitt av en lydmur som mer må betraktes som støy enn som effekt. Dessverre er denne typen lyd gjennomført også i de andre rommene, og irriterer mer enn den vekker interesse. Lyden består av norske og utenlandske skuespillerstemmer som leser Ibsens tekster på flere språk. Dette er ingen god måte å formidle dikterens verk på. Nyåp ne t m use um m e d utstil- Ibsen-museet, Arbins gate 1, Oslo. Prosjektledelse: Birte Sandvik og Torgeir Kjos, Norsk Folkemuseum Arkitekt: Gudmundur Jonsson Fire glassmontere opptar den lille gulvplassen i utstillingens 1. etasje, og kunne vært erstattet med ett eneste, hvis det absolutt måtte være noe på gulvet. Fra den svarte gangen kommer en inn i det første rommet, der både gulv og vegger er røde og ligger et hakk høyere en ganggulvet. Snublefelle. Rett innenfor døra er det en tekst i gulvet som inneholder viktige datoer og opplysninger. Men hvis noen vil lese det som er skrevet, vil det bli trafikkork ingen kommer opp og ingen kommer ned. Apropos dette, vi fant ingen annen nedgang enn den smale trappen der vi kom opp. Dersom den finnes, er den ikke tilstrekkelig markert. Den røde fargen fortsatte i annen etasje. Dårlig belysning gjorde at det noen steder var umulig å lese tekstene, enten det gjaldt opplysningstekst eller det som sto skrevet på utstillingsgjenstandene. Mange av dem var jo håndskrevne brev eller manuskriptsider. Vi hørte flere beklage seg over at lyset var dårlig. Mye av det som var utstilt av personlige ting i denne utstillingen, kunne sikkert fått plass i Ibsens leilighet. En morsom effekt var en film som ble gjengitt på en dør dikteren sett bakfra, stadig gående ut gjennom døra. Og flere steder i gulvet var det godt opplyste felt der blant annet kariktaturer var gjengitt. En flott effekt! At rommene er små, skyldes at museet er innredet i en leilighet som ikke er beregnet på å skulle være moderne utstillingslokaler. Men det er mange måter å løse slike problem på. Her er det ikke vellykket. Atmosfæren er lummer med alt sitt røde mørke. Og det er stikk i strid med slik vi har oppfattet Henrik Ibsens mål: Å feie vekk alt mørkt og lummert og bringe lys til både det enkelte menneske og samfunnet. 20 MUSEUMSNYTT