Unios helsepolitiske plattform 1
INNHOLD Forord 3 Innledning 4 Lik tilgang til helse- og omsorgstjenester 6 Utjevning av sosiale helseforskjeller 8 Helsefremmende og forebyggende arbeid 10 Samhandling 12 Kompetanse, utdanning og forskning 14 Innovasjon i helsetjenesten 15 Lønns- og arbeidsvilkår 17 Etisk rekruttering arbeid mot sosial dumping 18 Unios konkrete forslag til helepolitiske tiltak 20 Foto: Jon T. Merg (s. 1, 3, 5, 7, 13, 16, 19, 23) istockphoto (s. 9, 11) Utgitt av Unio Desember 2 2012
Forord Denne plattforma for Unio sitt arbeid med helse- og omsorgspolitikk er vedtatt av styret i Unio, oktober 2012. Her presenterer vi prinsipp og verdiar vi meiner må ligge til grunn for den nasjonale helse- og omsorgspolitikken. Lik rett og tilgang til helsetenester for alle uavhengig av bakgrunn, er eit slikt prinsipp. Dette blir best sikra ved at helse- og omsorgstenester i all hovudsak er offentlege, og at dei ikkje blir konkurranseutsette eller kommersialiserte. For å sikre gode helsetenester, må sektoren ha tilstrekkeleg med tilsette, dei må ha god nok utdanning og kompetanse for å ivareta oppgåvene. Vi kjem til å stå overfor store utfordringar knytt til kvalitet og omfang av helse- og omsorgstilboda framover. Unio legg difor stor vekt på at det må satsast på forsking og innovasjon for å gjere helsetenesta best mogleg rusta til å møte framtidas utfordringar. Helse og helsepolitikk femnar breitt. Helsepolitikken til Unio tek utgangspunkt i helse i vid forstand. Helse er knytt til det å meistre utfordringar i kvardagslivet. Helse handlar om trygge lokalsamfunn, stimulerande oppvekst, inkluderande samfunn og tilgjengeleg arbeidsliv. Unio skal medverke til eit trygt, inkluderande og helsefremjande samfunn, med folkehelsearbeid som basis. Unios helsepolitiske plattform omfattar både den kommunale helse- og omsorgstenesta og spesialisthelsetenesta. Samtidig set vi forståinga av helse i ein større samanheng. Slik gjer vi det tydeleg at alle forbunda i Unio-fellesskapen spelar sentrale roller for folkehelsa. Oktober 2012, Anders Folkestad, leiar 3
Innledning Gode helse- og omsorgstjenester er viktige bærebjelker i velferdssamfunnet. Befolkningen må sikres nødvendig tilgang til disse tjenestene, uavhengig av alder, kjønn, seksuell legning, etnisk og religiøs tilhørighet, bosted og inntekt. Riktig og tilstrekkelig bemanning, med høy kompetanse, vil være avgjørende i opprettholdelsen av dagens helsetjenester og i utviklingen av kvaliteten i de framtidige helsetjenestene. Helsetjenester bør utføres på en kostnadseffektiv måte, med bruk av riktig kompetanse på riktig sted, til riktig tid med riktig intensitet. Unio vil understreke at utviklingen av helsetjenester av god kvalitet i fremtidens Norge ikke er et arbeid for helsetjenesten alene. Tvert imot vil det være avgjørende at alle parter samhandler helsetjenesten, barnehager, skole, politi, familie, idrettslag og andre deler av det frivillige samfunnet om å bidra til å skape et helsefremmende samfunn for hele befolkningen. Samfunnet, herunder helse- og omsorgstjenestene, står overfor store utfordringer de neste tiårene. Det forventes en kraftig økning i andelen eldre i befolkningen. Omfanget av livsstilssykdommer, rus og psykiske lidelser øker, og det ventes en kraftig vekst i antall personer med sammensatte og langvarige hjelpebehov. Samtidig innebærer den medisinske og teknologiske utviklingen at det stadig utvikles nye muligheter for behandling. Norge er et flerkulturelt samfunn og dette vil i økende grad stille krav til utforming, innhold og kompetanse i tjenestene. Befolkningens forventninger om mer medbestemmelse og individuell behandling og oppfølging vil kreve nye tilnærminger. Samlet sett ventes dette å medføre en økt etterspørsel etter og økte utgifter til helse- og omsorgstjenester i årene fremover. 4
For å håndtere disse utfordringene, må det tenkes innovativt, og gode erfaringer og forskning må omsettes i praksis. Unio mener følgende faktorer vil være avgjørende for å lykkes: Økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid Tydelig og sterk bruker- og pasientrolle Høy kompetanse og kunnskapsbasert praksis Koordinerte tjenester og ressursinnsats på tvers av profesjoner, sektorer og forvaltningsnivå En moderne infrastruktur i form av bygningsmasse, personell, IKT og teknologi, som muliggjør effektive arbeidsprosesser Lønns- og arbeidsvilkår som virker rekrutterende og som gjør det mulig for ansatte å stå lenge i jobb 5
Lik tilgang til helse- og omsorgstjenester Lik tilgang til helse- og omsorgstjenester er et grunnleggende prinsipp i Unios politikk. Det innebærer at helse- og omsorgstjenestene må være oppbygd og fungere på en slik måte at alle sikres en lik tilgang uavhengig av bosted, inntekt, alder, kjønn, seksuell legning, og etnisk og religiøs tilhørighet. Undersøkelser viser at personer med lang utdanning og høy inntekt er overrepresentert som pasienter i spesialisthelsetjenesten. Dette kan tyde på at det norske helsesystemet ikke utjevner sosial ulikhet i helse i stor nok grad. Unio mener både myndighetene og alle nivåer av helsetjenestene bør ha en høy bevissthet rundt dette, og arbeide for å sikre alle grupper i befolkningen en lik tilgang til tjenester. Framveksten av private helseforsikringer og kommersielle informasjonstjenester kan utfordre hele likhetsprinsippet i den norske velferdsstaten. Den norske omfordelingen av goder og byrder hviler på en felles solidaritetstankegang. Denne solidaritetsfølelsen kan settes på prøve dersom stadig flere velferdsgoder blir gjenstand for privat finansiering eller kommersiell drift. Unio mener at sentrale helsetjenester i hovedsak skal drives i offentlig regi og ikke konkurranseutsettes eller kommersialiseres. En sterk offentlig sektor er nødvendig for å sikre politisk styring over helsetjenesten, og er den beste garantisten for å sikre befolkningen lik rett til helse- og omsorgstjenester. Unio mener at det i enkelte tilfeller er hensiktsmessig å inngå avtaler med private tjenestetilbydere. Rehabilitering og fysioterapi er eksempler på dette. 6
7
Utjevning av sosiale helseforskjeller Selv om den norske befolkningen generelt sett må sies å ha god helse, er det betydelige helseforskjeller mellom ulike deler av befolkningen. Helsetilstand og levealder øker med høyere utdanning og inntekt, og livsstilssykdommer er mer utbredt blant personer med lav utdanning og inntekt. Helsefremmende og forebyggende arbeid er av sentral betydning i arbeidet med å redusere sosial ulikhet i helse. Barn og unge viderefører ofte foreldrenes helseatferd og -problemer. Gode vaner må derfor etableres tidlig i livet for sikre det enkelte barn god helse, og for å redusere forskjellene i helseatferd. En godt utbygd helsestasjon må være sentral i arbeidet med å utjevne sosiale ulikheter i helse. Skolehelsetjenesten treffer de fleste ungdommene og har derfor en viktig funksjon i dette arbeidet og for å hindre frafall i skolen. Skolehelsetjenesten bør derfor styrkes. For å motvirke sosiale forskjeller i helseatferd i befolkningen, både når det gjelder fysisk aktivitet, kosthold, røykevaner og rus, er det behov for både brede befolkningsrettede tiltak og mer grupperettede tiltak overfor risikogrupper. De systematiske helseforskjellene henger sammen med forskjeller i levekår og risikofaktorer i ulike deler av befolkningen. En omfordelingspolitikk som bidrar til å utjevne levekårsforskjeller og hindre fattigdom, er derfor avgjørende om vi skal lykkes med å utjevne sosiale helseforskjeller. 8
9
Helsefremmende og forebyggende arbeid Endringer i sykdomsbildet i befolkningen tilsier en økt satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. Det er viktig å styrke folkehelsearbeidet i på tvers av sektorer og nivåer, i tråd med intensjonene i ny folkehelselov. Unio mener at strukturelle tiltak som kan bidra til økt deltakelse i sosiale og fysiske aktiviteter, samt et sunnere kosthold, må gis prioritet. Utbygging av gang- og sykkelveier, tilbud om skolefrukt, sunn og god mat i barnehager og skoler, og økt fysisk aktivitet i skolen, er eksempler på slike tiltak. Den eldre delen av befolkningen må gis mulighet til å mestre eget hverdagsliv, ved at de tiltak som settes inn er basert på den eldre personens ressurser og mestringsevne. Et stort antall norske kommuner bygger opp et tilbud om hverdagsrehabilitering, hvor erfaringene viser at den forebyggende tilnærmingen utsetter behovet for kompenserende tiltak og praktisk bistand. Unio mener arbeidsgiverne bør trekkes aktivt med i folkehelsearbeidet fremover, eksempelvis ved å legge til rette for fysisk aktivitet, tilby sunn kantinemat og arbeide for et godt og inkluderende arbeidsmiljø. Virksomheter i helsesektoren er i dag pålagt å ha bedriftshelsetjeneste, og dette må tas i bruk mer målrettet. Psykiske lidelser og rusmisbruk øker i omfang og utgjør i dag en betydelig folkehelseutfordring. Psykisk helse og rusforebygging bør derfor tillegges økt vekt i folkehelsearbeidet fremover både når det gjelder barn, ungdom og voksne. Frisklivstilbud for voksne i alle kommuner og en godt utbygd helsestasjonsog skolehelsetjeneste for barn og unge må være sentrale elementer i det helsefremmende og forebyggende arbeidet og kan bidra til å utjevne sosiale ulikheter i helse. Gjennom sin nære og hyppige kontakt med småbarnsfamilier har helsestasjonen, med en tverrfaglig bemanning et unikt utgangspunkt for samarbeid om barns oppvekstsvilkår, og for å kunne fange opp helseproblemer og gi hjelp så tidlig som mulig. Unio mener det er behov for en forpliktende nasjonal opptrappingsplan for å sikre en nødvendig oppbygging av helsefremmende og forebyggende helsetjenester, herunder helsestasjons- og skolehelsetjenesten. 10
Det helsefremmende og forebyggende arbeidet i kommunen må være målrettet og ha en høy kvalitet, slik at tiltakene har en reell og ønsket effekt. For å lykkes, må det etableres samarbeid på tvers av etatene i kommunal sektor. 11
Samhandling For å oppfylle intensjonene i Samhandlingsreformen, mener Unio at det er behov for økt kompetanse og kapasitet innen rehabilitering i kommunene. Rehabilitering i form av opptrening, tilpassing av hjelpemidler og tilrettelegging av bolig, skoler og arbeidsplasser er avgjørende for at den enkelte skal kunne leve et selvstendig liv preget av mestring og deltakelse. Rehabilitering bør i utgangspunktet skje der hvor den enkelte lever og bor. For enkelte pasientgrupper er det nødvendig og hensiktsmessig med rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Kommunene må sikres kapasitet og kompetanse innenfor helse- og omsorgstjenestene, og ha rammer for utøvelse av tverrfaglig rehabilitering. Hverdagsrehabilitering har blitt en del av tilbudet i mange norske kommuner. Unio mener at kompetanse innen hverdagsrehabilitering skal være tilgjengelig for alle kommuner. Spesialisthelsetjenesten må sørge for nødvendig kunnskapsoverføring og faglig støtte til kommunene, slik at de kan ivareta sitt ansvar. Sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter innehar en kompetanse som er helt sentral for å lykkes med samhandlingsreformen både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og for å sikre god samhandling mellom nivåene. Som en del av reformen mener Unio at kommunene og helseforetakene må etablere tjenester som bidrar til tverrfaglighet og god samhandling rundt den enkelte pasient, og som legger til rette for kunnskapsutveksling og kompetanseoverføring mellom nivåene. Etablering av tverrfaglige ambulante team kan være ett alternativ, etablering av distriktsmedisinske sentra og kommunale eller interkommunale helsehus kan være andre. Kommuner og helseforetak bør pålegges å utarbeide kompetanseplaner som grunnlag for en systematisk rekruttering av helsepersonell, og for å utvikle kompetansen blant sine ansatte i samsvar med de oppgavene som skal utføres. Det må legges til rette både økonomisk og praktisk for at ansatte kan videreutdanne og spesialisere seg. Gode muligheter for faglig utvikling er viktig både for å rekruttere og 12
beholde kvalifisert personell. På nasjonalt nivå må det lages framskrivninger av behov for spesialkompetanse i kommunehelsetjenesten, og kommunene må forplikte seg til å følge opp med kompetanseutviklingstiltak der de har avvik mellom tilgjengelig og nødvendig kompetanse på de enkelte områdene. Et annet vesentlig område for samhandling, er mellom klinisk praksis og akademia. Mer konkret er det avgjørende at det etableres et nærmere samarbeid mellom arbeidsgivere og utdanningene, for å avstemme forventninger og behov tilknyttet kompetanse. Videre må det etableres en langt bedre samhandling mellom forskningsinstitusjoner og klinisk praksis, for å bidra til en god implementering av forskningsresultater i klinisk praksis = innovasjon. 13
Kompetanse, utdanning og forskning Unio mener de to vesentligste faktorene for å sikre gode helsetjenester, er at bemanningen er tilstrekkelig og at profesjonsutøverne har god nok kompetanse til å ivareta de nødvendige oppgavene. Det vil i framtiden være behov for mer personell, og kompetansekravene til de ansatte vil vokse. Samtidig både vil og må helsefagene utvikles og endres. Kompetanseutvikling oppnås gjennom utdanning, forskning, fagutvikling og faglig oppdatering. For å møte fremtidens utfordringer er det behov for å tilpasse innholdet i utdanningene, og å sørge for at forsknings- og utviklingsarbeidet står i forhold til de faglige utfordringene som ansatte i helsetjenestene vil møte. Utvikling, spredning og bruk av kunnskap er avgjørende for at tjenestene skal utvikle seg og ha en nødvendig kvalitet. Unio mener det er viktig å sørge for at utredning, diagnostisering, behandling og rehabilitering er mest mulig kunnskapsbasert. Nye organisatoriske løsninger må baseres på tilgjengelig forskning, og det må knyttes evaluerings- og forskningsvirksomhet til utprøving av nye tiltak. For å få til dette, er det viktig at det etableres gode finansieringsprogrammer for forskningsarbeid, i tillegg til en langt bedre generell finansiering av velferdsutdanningene. Det er av avgjørende betydning at studentene i forbindelse med praksisdelen av studiene møter praksisveiledere som er faglig oppdaterte. God, relevant og praksisnær forskning foregår i skjæringspunktet mellom helsetjenesten og utdannings- og forskningsinstitusjonene. Videreutvikling av denne type forskning vil styrke helseutdanningene og fremme kunnskaps- og kompetanseutviklingen i helsetjenesten. Det må legges til rette for at både profesjonsutøvere og brukere får være med å definere forskningstemaer og delta i utformingen av forskningsprosjekter. Profesjonsutøvere med forskningskompetanse må i større grad delta aktivt som forskere. Det vil bringe forskningen nærmere praksisfeltet og bidra til økt relevans i forskningen. Videre må forskningsaktiviteten innen forebygging, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg styrkes, i tråd med pasientenes behov. Tverrfaglige forskningssamarbeid bør understøttes. Helsepersonell med lederansvar på alle nivåer har en avgjørende 14
rolle i arbeidet for å sikre gode tjenester. Det er et ledelsesansvar å analysere, vurdere og sikre et best mulig innhold og koordinering av pasienters pleie og behandlingsforløp. Det må legges til rette for kompetanseutvikling på arbeidsplassen gjennom gode fagmiljøer, tilstrekkelig bemanning og tid til refleksjon og faglig fordypning. Likeledes må det gis mulighet for etter- og videreutdanning og denne må verdsettes i form av økt lønn og ved at helsetjenestene tar i bruk den tilegnede kompetansen. Det må også sikres at spesialister har den nødvendige fagkompetansen for å utøve sin rolle som spesialutøver innenfor helsetjenesten. Unio mener det er et offentlig ansvar å sikre at spesialistene har en slik kompetanse, og mener derfor at det bør utvikles en offentlig ordning for spesialistgodkjenning. Innovasjon i helsetjenesten Nye oppgaver og krav til kvalitet og effektivitet presser fram innovasjon i helsetjenesten. Unio mener det må satses på innovasjonstiltak og prosesser, for å gjøre helsetjenesten best mulig rustet til å møte fremtidens utfordringer. Det må satses langt sterkere på bruk av e-helse og velferdsteknologi. Det må investeres i kommunikasjon og systemstøtte, som legger til rette for kompetanseutveksling og bedre samhandlingsprosesser mellom helsepersonell på tvers av tjenester og nivåer. Det må også investeres i velferdsteknologi som kan bidra til å gi pasienter og pårørende et tryggere og mer selvstendig liv utenfor institusjon. Unio mener kommunene og helseforetakene må gis økonomiske, teknologiske og juridiske rammebetingelser for at nye teknologiske hjelpemidler skal kunne tas i bruk. Det må etableres nasjonale insentivordninger og nasjonale styringsmekanismer, for å sikre at teknologi tas i bruk, og brukes riktig. For å lykkes med innovasjonsarbeidet i helse- og omsorgstjenestene, trengs det økt åpenhet, kreativitet og gjennomsiktighet i tjenestene, der ledere på ulike nivåer er lydhøre for forslag og initiativer fra de ansatte. 15
16
Innovasjon handler ikke bare om teknologi, men også om å utvikle grunnleggende felles tankesett og hensiktsmessige arbeidsprosesser. Unio mener det er grunnlag for å vurdere hvilke roller og ansvar som innehas og hvilke oppgaver som utføres av den enkelte profesjon. Det vi ser, er at det i enkelte sammenhenger er behov for å redefinere oppgavefordelingene mellom profesjonene. I tilknytning til dette må det imidlertid vurderes hvilket kompetansebehov som er nødvendig for å utføre nye oppgaver med en tilfredsstillende kvalitet. Dette fordrer også at det etableres gode kvalitetssystemer og indikatorer for kvalitet og pasientsikkerhet, som legger rammebetingelser for hvilken type kompetanse som kreves for å utføre hvilke oppgaver. Unio mener at helse- og omsorgssektoren i større grad må prioritere innovasjonsarbeid. Introduksjon av ny teknologi og nye arbeidsmåter må gå hånd i hånd med opplæring, oppfølging og evaluering. Lønns- og arbeidvilkår Helse- og omsorgssektoren spiller en avgjørende rolle for målsettingen om å få og beholde flere folk i arbeid. Da må det også være en uttalt målsetting å gi de ansatte i denne sektoren arbeidsbetingelser som gjør at de holder seg friske og står lenger i arbeid. I dag er helse- og omsorgssektoren preget av høyt sykefravær, mye deltidsarbeid og stort frafall. Altfor mange ansatte går av med tidligpensjonering eller velger redusert arbeidstid av helsemessige årsaker. Dette er ikke i tråd med intensjonen om et inkluderende arbeidsliv, og det er heller ikke i tråd med rekrutteringsbehovene sektoren står overfor. Det er blitt hevdet at for å møte arbeidskraftbehovet i helsesektoren framover, må hver tredje framtidige arbeidstaker i Norge velge denne sektoren. Et slikt arbeidsmarked vil ikke være mulig. Vi kan ikke bare satse på økt sysselsetting i denne sektoren vi må også satse på en annen arbeidsorganisering, på å bruke de ressursene som er i sektoren på en mest mulig hensiktsmessig og effektiv måte, på å tilby hele stillinger, på lønns- og arbeidsvilkår som virker rekrutterende og som bidrar til at ansatte i helsesektoren blir værende i sektoren. Kvinnedominerte yrkesgrupper med høyere utdanning er nøkkelpersoner i velferdsstaten. Likevel lønnes de langt lavere enn mannsdominerte grupper med tilsvarende utdanningsnivå, ikke minst som følge av strukturelle forhold. Mens det generelle lønnsgapet mellom kvinner og menn er på 17
15 prosent, er det for de kvinnedominerte utdanningsgruppene, sammenlignet med tilsvarende mannsdominerte utdanningsgrupper, på 20 prosent. Samhandlingsreformen vil medføre behov for en kraftig styrking av kompetansen i kommunesektoren. Skal det være mulig å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft i helsesektoren, må kompetanse belønnes i langt større grad. Utdanning må lønne seg, også for kvinner. Etisk rekruttering arbeid mot sosial dumping Organisering av helsetjenester og helsetilbud har en stadig sterkere internasjonal dimensjon. Internasjonalt samarbeid om utvikling av helsetjenester, helseutdanning og -forskning bidrar til utvikling av kompetanse og kvalitet. Det er mye positivt ved helsearbeidere og pasienter som krysser landegrenser for jobb og behandling, men mobiliteten forutsetter internasjonalt samarbeid, koordinering og kontroll. Det er avgjørende at internasjonal rekruttering av helsefaglig personell ikke medfører at norsk helsepersonells rettigheter tilknyttet lønns- og arbeidsforhold blir undergravd. Kommuner og helseforetak benytter seg i økende grad av vikarbyråer og konkurranseutsetting av helse- og omsorgstjenester for å kompensere for mangel på helsepersonell. Disse arbeidskraftstrategiene har i neste omgang resultert i tilfeller hvor useriøse aktører har vunnet anbud ved å tilby ansatte uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Unio vil motarbeide denne utviklingen. Vi vil ha særskilte tiltak mot sosial dumping i helse- og omsorgstjenestene, og mener det særlig er behov for å iverksette et arbeid rettet mot vikarbyråbransjen. Helsepersonellmangelen er global. Unio mener derfor at myndighetene må være tydelige på at Norge skal føre en etisk rekruttering av helsepersonell, og at de personellmessige utfordringene som helse- og omsorgstjenestene i Norge står overfor hovedsakelig må løses nasjonalt. For å lykkes med dette, må myndigheter og arbeidsgivere raskt iverksette grep i Norge for å løse helsepersonellmangelen uten å tappe andre land for sårt tiltrengte ressurser: Tilby et lønnsnivå som virker rekrutterende, tilby deltidsansatte større stillingsbrøker og legg til rette for at flere ansatte kan jobbe heltid og stå lenger i arbeid. 18
19
Unios konkrete forslag til helsepolitiske tiltak Samhandling Norske kommuner må ta ansvar for etablering av nye arenaer og prosjekter for samhandling, vertikalt og horisontalt Helseforetakene må bidra til kompetanseutvikling i kommunehelsetjenesten. Helsefremmende og forebyggende arbeid for alle grupper i befolkningen; barn/unge, voksne og eldre, må prioriteres. Det må satses på rehabilitering i hjemmet/hverdagsrehabilitering. Det må satses mer på samhandling mellom forsknings- og utdanningssektoren og arbeidsgivere / klinisk praksis. Rett til likeverdige helsetjenester Arbeidet med å redusere sosial ulikhet i helse må følges opp. Fordeling av helsetjenester skal være et offentlig ansvar, med offentlig finansiering, styring og prioriteringer. Det må sikres en mest mulig stabil bemanning av helsepersonell over hele landet. De regionale helseforetakene må anerkjenne viktigheten av god kompetanse lokalt, med hensyn til utfordringene de enkelte kommunene har for å imøtekomme kravet om likeverdighet i tjenestetilbudet. Rekruttering av helsepersonell fra utlandet skal ikke resultere i sosial dumping, men skje i tråd med Unios nasjonale krav til lønns- og arbeidsvilkår. Det skal vises forsiktighet med hensyn til rekruttering av helsefaglig personell fra utlandet. Spesielt gjelder dette fra land i den tredje verden som opplever mangel på det aktuelle helsepersonellet i eget land. Det må satses mest mulig på rekruttering i Norge. Kompetanse, utdanning forskning Det fremtidige kompetansebehovet i kommunehelsetjenesten må kartlegges, og det må satses på kompetanseutvikling på bakgrunn av dette. Dette gjelder både grunnkompetanse og spesialistutdanninger. Pasientforløp og oppgavedeling må baseres på kunnskaps basert praksis. I valg av nye organisatoriske løsninger må dokumentasjon fra forskning anvendes. 20
Prioritering av forskningsprosjekter må skje i henhold til det reelle behovet for kunnskap og kompetanse i helsetjenesten. Forskning i kommunehelsetjenesten må prioriteres, og forskningsmidler skal fordeles på bakgrunn av behov, og ikke på bakgrunn av tradisjon og forskningsfeltets status. Forskning må foregå i skjæringspunktet mellom praksisfeltet og utdanningen. Det må legges til rette for profesjonsutøveres forskningsvirksomhet. De regionale helseforetakene må prioritere større bredde i medisinsk og helsefaglig forskning for å utvikle kunnskapsgrunnlaget for helsefaglig profesjonsutøvelse. Innovasjon i helsetjenesten Helsetjenesten må gis muligheter og insentiver til å prioritere innovasjonsarbeid, i samspill mellom relevante aktører, og i samhandling mellom forskning, utdanning og praksis. Det må vurderes om roller og oppgaver kan fordeles mer hensiktsmessig, med utgangspunkt i det fremtidige behovet. Dette må ta utgangspunkt i kvalitetssystemer som definerer hvilke oppgaver som krever hvilken type kompetanse. Det må etableres organisatoriske, økonomiske, teknologiske og juridiske rammebetingelser for etablering av ny teknologi. Nasjonale insentivordninger overfor kommunene må etableres, blant annet for innføring av e-helse, telemedisin og velferdsteknologi. Prosesser med innføring av ny teknologi må også ta høyde for behov for tilpassing av arbeidsprosesser og kompetanseutvikling. Det må utvikles en innovasjonskultur i den enkelte kommune og helseinstitusjon, der det åpnes for involvering, tillit, åpenhet og mottakelighet for innspill til nyskapings- og utviklingsprosesser. Lønns- og arbeidsvilkår Det må gjøres mer attraktivt å velge høgskoleutdanning innen helse og omsorg ved å sikre lønns- og arbeidsvilkår som anerkjenner og verdsetter utdanning, kompetanse, funksjon og ansvar. Arbeid i helsesektoren må organiseres rundt hele stillinger. Arbeidstidsordninger må innrettes slik at helse og velferd, likestilling og kvalitet ivaretas og det skal være mulig å være i full stilling i ordinært arbeid helt fram til aldersgrensen. Det må sikres en bemannings- og kompetansesammensetning som ivaretar balansen mellom oppgaver og ressurser. Sikre etisk rekruttering og motarbeide sosial dumping. 21
22
23
Unio 2012 Stortingsgata 2 0158 OSLO sentralbord: 22 70 88 50 telefaks: 22 70 88 60 post@unio.no www.unio.no Unios medlemsforbund: Utdanningsforbundet Norsk Sykepleierforbund Forskerforbundet Politiets Fellesforbund Norsk Fysioterapeutforbund Norsk Ergoterapeutforbund Akademikerforbundet Den norske kirkes presteforening Skatterevisorenes Forening Det Norske Diakonforbund 24