Jordskjelv i mediene: Vil journalistikken overleve?

Jordskjelv i mediene: Vil journalistikken overleve? av Jo Bech-Karlsen Nesten daglig melder mediene om nedbemanning og kutt i mediehusene. De har aldri vært så selvopptatte som nå. 1 Det er forståelig, for mediene endrer seg i svimlende tempo, og ingen vet helt hvor det bærer hen. Vil papiravisen overleve? spør mange. Spørsmålet må stilles mer grunnleggende: Vil journalistikken overleve? Gir det lenger mening å snakke om journalister som en egen yrkesgruppe? Og hva er egentlig drivkreftene bak disse dyptgripende endringene? 2 Alle legger merke til endringene i mediene, men hva er det egentlig for slags fenomen vi er vitne til? På overflaten snakkes det om mediekrise i kjølvannet av finanskrisen; mediehusene nedbemannes, redaksjonene tappes for ressurser, aviser nedlegges og andre kutter ut søndagsutgaver og bilag, og nylig ble tradisjonsrike Aften redusert til tredagersavis. Radikale kutt og innsparingstiltak i milliardklassen settes i verk. Men det er nødvendig å forstå at denne mediekrisen opptrer samtidig med langt mer dyptgripende endringer i mediene selv, som berører både publikum og journalister sterkt. Da snakker vi ikke om krise, men om helt nødvendige omstillinger. Det er derfor det ser så dramatisk ut i mediebransjen nå om dagen; alt skjer på en gang. Norske mediebedrifter har vedtatt nedskjæringer for rundt tre milliarder kroner, 3 og det kommer stadig meldinger om nye kutt. Finanskrisen kan ikke forklare alle disse kuttene, men den har åpenbart forsterket prosessen med nedbemanning og innsparinger. Mange av kuttene ville ha kommet uansett, av helt andre årsaker, som jeg skal komme tilbake til. Det vi nå ser, er at medieledere har sett sitt snitt til å kutte litt ekstra og skylder på finanskrisen (som er alvorlig nok, for all del). Kuttene kan medføre at mange hundre stillinger forsvinner. «Dette er bare begynnelsen, det er ikke nok,» uttalte konsernsjef Kjell Aamot i Schibsted da han la fram resultatene for tredje kvartal i begynnelsen av november i fjor, og samtidig varslet omfattende nye innsparinger. 4 MATERIALISTEN 1/2-09 45

Historisk bakgrunn I denne artikkelen skal jeg ta for meg hva endringene i mediene vil bety for innhold, produksjon og mediebruk. Men først er det nødvendig å sette omstillingene i norske mediehus inn i et kort historisk perspektiv tilbake til 2002-2003. Det er i dette tidsperspektivet vi må forstå både nedbemanning og radikale omdisponeringer i mediebransjen. Dette har Schibsteds Kjell Aamot forstått. «Forskjellen på denne nedturen og tidligere nedturer er at den kom brått og at den skjer samtidig med strukturelle endringer i medievaner og mediebruk,» sa han i november i fjor. Den samtidigheten Aamot påpeker, er selve poenget: Finanskrisen opptrer samtidig med dyptgripende endringer i mediene selv og i folks mediebruk. Begge deler krever handling og omstilling. Endringene i mediene og mediebruken begynte mange år før finanskrisen, og har krevd betydelig omorganisering og nedbemanning i mediebransjen. La oss ta Aftenposten som eksempel: Allerede i 2002 varslet administrerende direktør Olav Mugaas at Aftenposten måtte gjennom ytterligere nedbemanning, etter at nedbemanninger allerede var gjennomført. Begrunnelsen var betydelig fall i annonseinntektene. Ordene til Mugaas er verdt å legge merke til. Han hadde «ingen tro på at annonseinntektene for Aftenpostens papirutgaver vil øke». Året etter, i 2003, var nedbemanning det store temaet på Norsk Journalistlags landsmøte. Fallende opplagstall, som rammet løssalgsavisene særlig hardt, kom i tillegg til annonsesvikt og aktualiserte i årene som kom nedbemanning og kutt i mange mediehus. Olav Mugaas foregrep i 2002 den problemstillingen som skulle bli så påtrengende i årene som kom: Papiret taper for nettet, og det skjer i akselererende fart. Internettet har tvunget fram helt nye organisasjons- og arbeidsformer i mediebedriftene. Tidligere atskilte medier har smeltet sammen i mediehus (såkalt konvergens). To forskningsrapporter fra 2007 og 2008 konkluderte entydig med at norske mediehus beveger seg raskt mot integrering og konvergens. 5 Det er altså teknologiske og strukturelle, ikke først og fremst finansielle, årsaker til de raske omstillingene i mediebransjen utover på 2000-tallet. Først på slutten av 2007 og på nyåret 2008 begynte ekspertene å lukte at en global finanskrise var på gang, og i Norge ble den tydelig for folk flest først sommeren og høsten 2008. Norske medieledere luktet lunta tidlig på vårparten. Dette kom til å forsterke de grep de allerede var i ferd med å ta. Omstillingen og nedskjæringen skjøt fart, og kunne ses på som en kjærkommen anledning til å øke takten blant annet i nedbemanningen i mediehusene. Det er dette vi nå er vitner til. Medieøkonomiens logikk I bakgrunnen lurer selvsagt medieøkonomien, som blir særlig tydelig i krise- 46 MATERIALISTEN 1/2-09

Bilde MATERIALISTEN 1/2-09 47

tider. Thorolf Helgesen og Terje Gaustad poengterer i boken Medieøkonomi 6 et helt særegent fenomen som det er nødvendig å ha klart for seg for å forstå mediene i sine markeder. Det særegne er at de fleste mediehus har operert i to markeder samtidig. Det ene markedet består av publikum som etterspør medienes tjenester (journalistikk og annet), og det andre er et annonsemarked der bedriftene etterspør effektive reklamekanaler ut sine målgrupper. Sett fra medienes synspunkt utgjør disse markedene et integrert hele. «Svikter publikum, svikter annonsørene svikter annonsørene kan ikke de kommersielle mediene overleve,» oppsummerer forfatterne. Det er denne barske markedslogikken vi nå ser utspille seg, spesielt brutalt i mange av de store papiravisene; hovedtendensen er at markedene flytter etter publikum over på nettet. Den doble markedslogikken i mediebransjen demonstrerer at mediehusene ikke har noe valg; de må satse på å utvikle kompetanse og innhold. Det kan lyde paradoksalt i nedbemanningstider, men det betyr faktisk å investere i sine medarbeidere. Det er journalistene og redaksjonene som skaper det produktet som begge markedene etterspør. Er ikke det redaksjonelle produktet på høyden, svikter begge. Det kan bli mange mediers endelikt, og først vil det ramme papiravisene. «Utfordringen handler om hvordan vi skal opprettholde kvaliteten gjennom de omfattende kuttrundene som foregår i mediebedriftene,» uttaler leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen. 7 Ifølge Dagbladets redaktør John Olav Egeland er det tegn til at den doble markedslogikken er i endring, og det kan ytterligere forverre situasjonen. «Vi er på vei vekk fra en medieøkonomi som sto på tre bein (abonnement, løssalg, annonser) til en modell som bare har ett (annonser),» skriver han. 8 Poenget er at noen må betale for at journalister skal reise ut og rapportere kvalifisert, og denne betalingsevnen «svekkes dag for dag», når publikum ikke lenger har betalingsvilje, men forventer å få nyheter og annen informasjon servert gratis. «Kombinasjonen av svekket medieøkonomi og økt avhengighet av reklamekroner åpner for en nyhetsproduksjon som er billigere å drifte, men som også er lettere å påvirke og styre utenfra,» skriver Egeland. 9 Dette er journalistenes mareritt. Uten en mer robust forretningsmodell er det kvalitetsjournalistikken som vil tape. Og i dag er det vanskelig å se konturene av denne nye forretningsmodellen. Masseavisens død Masseavisen slik vi kjenner den, kan ikke overleve på disse nye vilkårene. Den skandinaviske omnibusavisen, som skrev om alt for alle (omnibus: «for alle»), hører det forrige århundret til. Medieøkonomen Robert G. Picard fra handelshøyskolen i Jönköping deler mediebrukerne inn i fire: 10 En firedel er tunge brukere av nyheter og informasjon, to firedeler er gjennomsnittlige brukere, og den siste firedelen inter- 48 MATERIALISTEN 1/2-09

esserer seg lite for nyheter og journalistikk. Hovedproblemet er at forbruket faller drastisk i den store gjennomsnittsgruppen. Dermed fjernes grunnlaget for det massemarkedet for journalistikk som ble skapt gjennom det forrige århundret. Forretningsmulighetene for betalt journalistikk forflyttes til den spesielt interesserte firedelen, som vil stille høye kvalitetskrav. Den store gjennomsnittsgruppen vil forvente gratis nyheter både på nett, papir, kringkasting og mobil. Det kan påskynde den nisjifiseringen vi allerede ser tendenser til; mediene henvender seg til spesielt interesserte grupper om begrensede emner og temaer. Det igjen kan bety også i Norge at flere og flere papiraviser må nøye seg med betydelig færre lesere og færre utgivelsesdager. Selv en tradisjonell masseavis som VG må forholde seg til denne utviklingen. For å overleve, hevder Picard, må mediene levere bedre og annerledes journalistikk enn sine konkurrenter. Den amerikanske journalistikkprofessoren Philip Meyer, forfatteren av boken The Vanishing Newspaper, 11 hevder at god journalistikk fortsatt kan lønne seg. Han mener i likhet med Picard at aviser kan overleve med lavere opplag og utgivelsesfrekvens. Tillit er medienes viktigste kapital, hevder Meyer, og betoner at avisene opererer i det han kaller innflytelsesmarkedet. De får sin innflytelse gjennom å være pålitelige kilder for nyheter, analyser og kritisk journalistikk. Denne innflytelsen vil fortsatt være attraktiv for annonsører, hevder Meyer. Oppgaven for aviser og andre medier som vil skaffe seg annonsefinasiering blir da å gjenvinne tillit og vise at de tar samfunnsansvar. Nettavisene har vært drivkraften i denne utviklingen, både for gamle avishus og for kringkastingsstasjoner. I hovedsak tilbyr nettavisene sine nyhetstjenester gratis. Publikumsøkningen på nett er så stor at det påvirker alle andre kanaler. Nå satses det for alvor i mange nettredaksjoner, som særlig vokser fort i de store mediehusene. NRK bygger i vår opp en stor nettdesk med selvstendige nettredaksjoner (nrk.no) og har som mål å bli større enn dagbladet.no, som i dag er nest største nettavis etter VG Nett. Men det er også mediehus som «brekker nakken» på for stor nettsatsing og vurderer å trappe ned. Grunnen er at det så langt har vært vanskelig å tjene penger på nettaviser. Bare de aller største har betydelige inntekter fra nett. Ny journalistrolle Mediehusene «leverer både nyheter, bakgrunn, opplevelse, dialog og inviterer til deltakelse», oppsummerer den danske medieforskeren Lars Kabel. 12 For journalistene er konsekvensene av dette mange. De må i løpet av arbeidsdagen jobbe for flere kanaler og med flere arbeidsredskaper samtidig. I tillegg til å skrive for avis, kan de for eksempel fotografere eller videofilme, redigere og skrive for nettavisen. De MATERIALISTEN 1/2-09 49

må arbeide stadig mer med interaktivitet, og blir samtalepartnere i tillegg til klassiske fortellere. De får publikum tett på livet, og må innse at publikum trer ut av sin gamle rolle og blir medprodusenter av innhold. Journalistene må også lære seg nye digitale fortelleformer. 13 De må gå inn i nye redaksjonelle prosesser, der det å arbeide i team blir mer vanlig enn å jobbe alene. Hele nyhetsredaksjonen omorganiseres for å tilpasses denne arbeidsformen. For mange journalister vil opphevelse av deadline og innføring av kontinuerlig publisering bety økt tempo og produksjonspress. Denne utviklingen synes uavvendelig, slik mediehistorikerne Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl allerede slo fast i sin norske mediehistorie fra 2003. Mediene «vil forandres i den retning som samspillet av teknologien og de nye brukerne som kommer til, i fellesskap grunnlegger nye markeder for. Og denne retning er medienes konvergens.» 14 En omfattende kvalitativ undersøkelse The Associated Press har gjennomført med unge nyhetsbrukere i alderen 18-24 år, i fire verdensdeler, 15 underbygger hvorfor utviklingen vil gå videre i samme retning. Resultatene var forbausende like i alle fire verdensdeler. De unge orienterer seg gjennom e-post og mobiltelefon for å finne ut hva som er interessant. Både bruk og deling av nyheter er en del av livsstilen og skjer gjerne samtidig med andre aktiviteter. De oppfatter det å holde seg orientert som en innsats som skaper sosial bytteverdi gjennom videre deling. Nyhetskilder som gjentar seg selv velges bort det må alltid skje noe mellom to oppslag. Og endelig noe journalister oppfatter som håpefullt: De unge nøyer seg ikke med raske overskrifter, men ønsker sammenhengende fortellinger og tilbud om bredde og dybde. Alt er i forandring Journalistikken forandrer seg som følge av flermedialitet og konvergens. Journalistyrket endrer seg, det redaksjonelle innholdet endrer seg, sjangrene endrer seg og brukervanene endrer seg. Det er ikke lenger så enkelt å definere hva en journalist er og gjør. Svenske studier gjennomført i 2006 og 2007 viser at «det blir stadig vanskeligere å snakke om en bestemt journalistisk yrkesrolle». 16 Man ser en tendens til differensiering, særlig i to retninger: Medarbeidere som oppdaterer og formidler fortløpende og i stort tempo, og medarbeidere som får drive med dyptpløyende og kreativ journalistikk (for eksempel reportasjer og gravejournalistikk). Det kan fort oppstå A- og B- lag i redaksjonene. En følge av denne utviklingen er et annet trekk de svenske forskerne observerer: Journalistene er mindre «ute på jobb» og mer inne på redaksjonen. 17 Generelt blir journalistyrket «mindre individuelt og stadig mer et samarbeid inne i redaksjonen». Men samtidig påvises det en treghet i den redaksjonelle kulturen. «Gamle 50 MATERIALISTEN 1/2-09

normer og rutiner henger igjen», skriver den svenske medieforskeren Gunnar Nygren. Som eksempel påviste de svenske forskerne at en tredel av en gruppe intervjuede journalister anså seg selv som flermediale («multireportrar»), mens dobbelt så mange anså at det var forventet av dem at de skulle være det. De yter altså en slags stille «motstand» mot forandring. Det finnes en spenning mellom gammel og nytt. Denne tregheten vil også være til stede i norske mediehus, ikke minst fordi det var etablerte medieselskaper som fra første stund drev nettavisene, og dermed tok med seg kulturer og tradisjoner fra de monomediale mediene. «I og med at de nye mediene kontrolleres av de gamle, fører det antakelig til at overgangen blir mindre dramatisk», skriver journalistikkforsker Magne Lindholm. 18 Denne tregheten er tvetydig. Blir den for stor, kan den true en nødvendig omstilling. Men en viss treghet kan også være en styrke, fordi den gir tid og rom for gjennomtenkning av omstillingsprosessen; alt nytt gir ikke kvalitet, og alt gammelt bør ikke nødvendigvis forkastes. Det er særlig nettet som tvinger fram endringer i innhold og sjangere. Innholdet utvides, og grensene mellom redaksjonelt og annet innhold blir uklare. «Hvem er journalist, når alle kan finne fakta og publisere dem?» spør Gunnar Nygren. 19 Dette forholdet får også følger for utviklingen av sjangere eller diskurser: «Mens noen nettavisdiskurser er innrettet mot nyhetsoppdatering og aktualitet, er andre orientert mot opplevelser, selskapelighet eller handel», skriver medieforskeren Martin Engebretsen. Han stiller spørsmålet om» den diskursive bredden og fleksibiliteten faktisk er dette mediets fremste kjennetegn». 20 Journalistikkens gamle sjangerbegreper blir for snevre for det nye mediet. Nettavis eller nettsamfunn? Nettavis er et uklart begrep som knytter forbindelse mellom et gammelt medium (papiravisen) og et nytt medium (digitalt nettsted på World Wide Web). Koplingen er enkel: Avis på nett = nettavis. Men nettavisen er noe mye mer enn en elektronisk papiravis, slik navnet innbyr til å tenke seg. «Den er en interaktiv database i kontinuerlig endring», poengterer journalistikkforskeren Magne Lindholm. 21 Dette dynamiske elementet gjør nettavisen svært fleksibel, og uovertruffen når det gjelder kontinuerlig oppdatering. Medieforsker Martin Engebretsen bruker betegnelsen nettavis i sin analyse av «nettavisen som kommunikativ flerbruksarena». 22 Spørsmålet er om betegnelsen er for snever for det mediene faktisk bedriver på nett. Magne Lindholm spør seg «om nettavisene er i ferd med å utvikle seg til nettsamfunn med innlagte nyheter». Mer og mer av det som skjer i «nettavisene» handler om annet enn nyheter og journalistikk i tradisjonell mening. Brukernes medvirkning på nettet har skapt nettsamfunn og nettdebatter med stor trafikk MATERIALISTEN 1/2-09 51

Bilde 52 MATERIALISTEN 1/2-09

(det Engebretsen kaller selskapelighet). Dessuten utvikles ulike former for opplevelser som ligger utenfor det som til nå har vært ansett som journalistikk. Skillet mellom nettaviser og andre nettsteder som også bringer nyheter, viskes sakte ut. Hvorfor skal det ene kalles avis og det andre bare sted? Martin Engebretsen beskriver seks diskurser, eller samtalekontrakter, for nettaviser. Bare en av dem, aktualitetsdiskursen, handler om nyheter. De andre diskursene kan inneholde journalistikk, men også mye annet, som eksperttjenester, møteplasser/torg, blogger, spill, og fortellinger laget med animasjonsprogrammer som Macromedia. Engebretsen skriver at hans sjangerstudier ikke etterlater noen «tvil om at nettavisen er arena for en rekke former for sjangerutvikling». 23 Journalistikkforskeren Steen Steensen har for eksempel vist hvordan norske og internasjonale mediehus eksperimenterer med featurejournalistikk på nett. 24 Sjangerstudien til Engebretsen sammenlikner danske, svenske og norske nettaviser. På to områder skiller de norske seg ut: De har langt flere nyheter på frontsidene, og de satser sterkere på brukerinvolvering. 25 En sterkere brukerinvolvering vil komme til å utfordre både journalistrollen og journalistikken i stigende grad, fordi brukerne blir medskapende og det etablerte skillet mellom journalist og publikum utfordres. Det er dette Engebretsen kaller «kolloborativ innholdskaping». Selv om utviklingen ikke går så raskt som man kan få inntrykk av, slår han fast at «interaktivitetsformer som handler om innholdsutveksling og kolloborativ innholdsskaping er på rask frammarsj». 26 Journalisten har tradisjonelt vært forteller den som forteller om nye hendelser og velger ut hva som er interessant. Fortellerrollen blir for snever i de nye mediene. Med interaktiviteten ser vi at journalisten får en mye mer differensiert rolle; han blir også samtalepartner, medskaper, redigerer av brukergenerert stoff, talentspeider, tilrettelegger. I denne situasjonen blir kvalitetsspørsmålet sentralt: Hvem skal avgjøre hva som er god kvalitet? Martin Engebretsen etterlyser «en redaksjonell debatt om hva som kjennetegner en kvalitativt god interaktiv nyhetsdiskurs, og hva slags rolle journalisten bør innta i en slik diskurs». 27 Selv mener han at journalister som en konsekvens må åpne for publikums respons i egne tekster, og invitere aktivt til slik respons. Likevel skal man ikke overdrive betydningen av publikums deltakelse. Det er mye som tyder på at de pågående endringene av tradisjonelle publikumsroller er «en hybridisering mer enn en radikal forvandling», observerer medieprofessor Barbara Gentikow. 28 Hun hevder at påstanden om at publikumsrollen endrer seg grunnleggende fra passiv til aktiv «bunner i en viss medieblindhet». 29 Med hybridisering mener hun at publikum samtidig fortsetter sin tradisjonelle atferd (lese i en bok, i en MATERIALISTEN 1/2-09 53

avis, på en nettside). «Hvis det er tale om en utvikling, er det nok nærmest en bevegelse fra å bruke et spesifikt medium for en spesifikk handling til å handle mer fleksibelt og differensiert», skriver hun. 30 Konsekvenser av flermedialitet Det som skjer i nettavisene får selvsagt konsekvenser for kanalsamarbeidet i den integrerte eller konvergente redaksjonen. 31 Tydelig blir dette når man skal versjonere 32 et stoff eller en sak for å tilpasse og koordinere innhold og presentasjon i de ulike kanalene. Da blir nettets interaktivitet noe alle kanaler må ta i betraktning. Hvordan skal vi mobilisere lesere, lyttere og seere slik at de ønsker å respondere og delta i den videre utviklingen av saken? Ved hjelp av krysspromotering mellom kanalene og oppfordring til nettaktivitet i alle kanaler, kan en stor del av publikum mobiliseres. På denne måten blir de delene av nettet som tradisjonelt har ligget på siden av journalistikken, trukket inn i journalistikkens kjernevirksomhet. Det vil på sikt påvirke og forandre hva vi legger i begrepet journalistikk. I dag støter vi stadig på begrepet konvergensjournalistikk, som nettopp betyr «økt samarbeid mellom tidligere separate medieredaksjoner». 33 Det ligger i sakens natur kanalsamarbeid betyr nye former for samarbeid. Dette samarbeidet krever omorganisering og omstilling og påvirker selvsagt arbeidsprosessene i redaksjonen. Den svenske medieforskeren Helena Norman slår fast at den modellen som har hatt størst gjennomslagskraft i svenske mediehus, er «total integrering av de nye mediene i den opprinnelige organisasjonen, at alle kanalene ses på som relativt likeverdige og at materiale samles inn med tanke på publisering i flere kanaler». 34 Også i Norge er det denne tenkningen som vinner fram. Alle de tre nevnte dimensjonene fordrer samarbeid: Samarbeid for å få til integrering i samme organisasjon, samarbeid for å skape likeverdighet mellom kanalene og samarbeid for å utvikle en kultur for deling av kildematerialet. «En arbeidsorganisering i samsvar med disse modellene og strategiene innebærer endrede yrkesroller og statushierarkier», skriver Norman. 35 Hvordan endringene skjer Hvordan endres yrkesrollen? Først og fremst ved krav om større fleksibilitet og evne til samarbeid. Det viktigste er samarbeid mellom journalister fra ulike medier. Stikkordet er delekultur: Medarbeiderne må bli vant til å dele materiale og ideer med hverandre. Like viktig er evnen til forstå og tenke på tvers det mange norske redaktører kaller «breddekunnskap» eller «breddeforståelse». Det krever noe kunnskap om alle mediehusets kanaler. Men fortsatt vil det være viktig med dyp kanalkunnskap innenfor en eller to kanaler; kanalspesialister vil det også være behov for i framtiden. Likevel er det i ferd med å bli et krav at de fleste med- 54 MATERIALISTEN 1/2-09

arbeiderne skal kunne arbeide i flere eller alle kanaler. «Det er vår merkelapp at vi jobber flermedialt og at alle i framtiden må bidra i alle kanaler», sa for eksempel sjefredaktør Jan-Eirik Hanssen i Avisa Nordland i mediehusrapporten. 36 Daværende nyhetsredaktør i Bergens Tidende, Anne Gjerde, trodde det «er et generasjonsspørsmål når alle er klare til å jobbe i alle kanaler». 37 Dette skiftet fra individuell monomedialitet til teambasert multimedialitet «utfordre hele den journalistiske kulturen og særlig den individuelle journalistens rolle», skriver Helena Norman. 38 Hva menes med kravet om større fleksibilitet? Rett og slett at medarbeiderne må være villige til å flytte på seg og omdisponeres etter behov. I dette ligger det klart et element av ressursbesparelse: «Innenfor en mer fleksibel organisasjonsform blir det enklere å utnytte ressursene effektivt og flytte dem dit det er bruk for dem», uttalte tidligere sjefredaktør Einar Hålien i BT. 39 Hvordan endres statushierarkiene? Tidligere hadde man tydelige statusforskjeller mellom journalister i de ulike medier i avishusene eller kringkastingsselskapene. Det ble ofte snakket om A- og B-lag. I avisene var det høyest status å jobbe for papiravisen, mens tv- og radiojournalister mange steder hadde B-status. Lavest status hadde nettjournalistene. I kringkastingsselskapene var tv-reporterne adelen, mens radioreportere ble sett på som annenrangs. Også der hadde nettjournalistene lenge lavest status. Disse skillene brytes nå raskt ned etter hvert som kanalene blir mer likeverdige. Kanalene spiller stadig mer sammen, og ikke mot hverandre; de konkurrerer ikke lenger seg imellom. Dette burde ideelt sett skape et bedre klima for samarbeid i team på tvers av kanalene. Likevel lurer det andre farer, som antydet tidligere. Nye A- og B- lag kan oppstå med differensiering av arbeidsoppgavene: Noen få får lage nye og originale produksjoner, mens de fleste må nøye seg med å oppdatere og vedlikeholde løpende saker i stort tempo. Mobiltelefonen kommer! Den største utfordringen akkurat nå ligger i utviklingen av mobiltelefonen som egen eller supplerende kanal. Ny og mer egnet mobilteknologi er under utprøving, og mobilt bredbånd er på full frammarsj. «Mobiltelefonens etterfølger vil bli en større revolusjon for oss mennesker enn pc-en og internett har vært til sammen», skrev Nettavisen-gründer Knut Ivar Skeid allerede i 2006. 40 Det gjenstår å se om det er dekning for denne teknologioptimismen, men mye tyder på at mobilen blir det neste virkelige massemediet. Mobilen er billig og har en spredning og utbredelse som pc en bare kan drømme om. Mobiltelefonen er dessuten tatt i bruk som arbeidsredskap for journalister, særlig gjennom kamera- og videofunksjonene. I VG Nett vurderer de nå å sende mobil-video live, selv om den MATERIALISTEN 1/2-09 55

tekniske kvaliteten fortsatt ikke er på høyde med egne foto- og videokameraer. 41 Andre avishus, som Adresseavisen og Avisa Nordland, har allerede tatt denne muligheten i bruk. «Mobilen er et verktøy som i praksis skaper konvergens. Den gir muligheter til å fortelle historien i mange dimensjoner med lyd, bilde, video og tekst,» skriver redaksjonssjef Gunnar Lier i DNtv i en master of management-oppgave om «mobiltelefonen som multimediejournalistens nye universalverktøy». Bruk av mobil kan selvsagt også kombineres med andre mobile opptaksenheter, som lette videokameraer. Slik ser vi at tradisjonelt fjernsyn utfordres av mobilog videojournalistikk (slik papiravisen er utfordret av nettavisen). Videojournalister er en voksende gruppe. Såkalt MoJo-journalistikk er på vei til de nordiske land, og kan komme til å endre journalistrollen radikalt. Det er en journalistisk arbeidsform som kombinerer den digitale videojournalistikken og mobiljournalistikken med metoder fra nettjournalistikken. Metoden kommer fra USA, der journalister og fotojournalister i for eksempel Gannettkonsernet ikke lenger har arbeidsplassen sin i en redaksjon, men beveger seg omkring som reportere, utstyrt med bil, bærbar pc, video- og stillskamera, lydopptaker og mobiltelefon. 42 Journalistene, som kalles «collectors», publiserer selv på internett. Seinere kan redaksjonsledelsen, som kalles «connectors», behandle og versjonere stoffet til de andre kanalene. Det sier seg selv at det gir et forsprang til andre medier å kunne sende levende bilder og lyd fra alle mulige steder akkurat når noe skjer. Alt man trenger er en avansert mobiltelefon. Det skal bli interessant å se hvilken av to nye tendenser som vokser seg sterkest den utegående MoJo-journalistikken eller tendensen til teamarbeid inne i redaksjonen. Tilsynelatende er tendensene motstridende, men begge kan vise seg å ha livets rett. Redning for avisene? I denne uavvendelige utviklingen mot realtime rapportering og interaktivitet, er det på lengre sikt noen redning å øyne for papiravisene? Ja, mener mange, men da må avisene slippe papiret og sikte seg inn mot elektroniske leseplater. «Leseplatene kan bli avisbransjens redningsplanke,» hevder aviskonsulent og strategiforsker Erik Wilberg. 43 Amazon har nettopp lansert en ny versjon av leseplaten Kindle. Forfatteren Erik Newth drøfter spørsmålet om for eksempel New York Times, som står på konkursens rand, rett og slett bør kutte ut hele papirleddet (som medfører enorme kostnader til papir, trykking og distribusjon), og heller gi hver betalende abonnent en gratis Amazon Kindle til sin daglige avislesing. «Regnestykket ser ut til å gå sånn noenlunde i hop,» skriver Newth. 44 Men samtidig slår han fast betydelige svakheter ved denne løsningen. I mange år framover vil leseplatene være teknologisk primitive, og ta bort en rekke kvaliteter som avislesere tar for gitt, som for 56 MATERIALISTEN 1/2-09

eksempel fargebilder. «Leseplatenes eneste tekniske fordel framfor bærbare PC-er er batterilevetid og vekt,» skriver han. 45 Nye generasjoner mobiltelefoner vil være hissige konkurrenter med en mye større funksjonalitet. Kanskje er leseplatene en dødfødt idé, fordi de henger så langt etter i utviklingen at de vil være utkonkurrert av pc er og mobiler før de er oppe og går på en tilfredsstillende måte. Frykten for at papiravisene skal dø, kan skyldes det som kalles «mediepanikk», og som gjerne opptrer ved innføringen av nye medier. Med mediepanikk menes at man frykter at de nye mediene kan være skadelige. 46 I sin tid mente for eksempel bekymrede politikere at fargefjernsyn ville være helseskadelig. I dag ler vi av det. I dag dreier mediepanikker seg om frykt for skadelige virkninger av chatting på nettet, dataspill, ja, i det hele tatt av å bruke mye tid foran skjermen. Denne frykten er ikke så sterk blant mediefolk. «Hvis brukerne i framtida foretrekker skjerm framfor papir, er det bare trist for treforedlingsindustrien,» skriver Dagbladets redaktør John Olav Egeland. 47 «Når enkelte bærer over seg av forsvarstaler for den trykte avis, så må vi huske på at det er innholdet som er viktigst, og ikke nødvendigvis den plattformen det presenteres på,» skriver aviskonsulent Erik Wilberg. 48 Dette betyr ikke at papiravisenes død er like rundt hjørnet, slik enkelte medieanalytikere har spådd. Det er snarere snakk om en langsom seigpining og kvelningsdød for de aviser som ikke finner sin plass i mediebildet. Ut fra erfaringer ellers i verden, vil det ramme de riksdekkende løssalgsavisene først. Dagbladets tidligere redaktør Hege Duckert sa nylig at «alle papiraviser er inne i en skjebnetid. Særlig Dagbladet, som er så presset.» 49 På spørsmål om hva som skal til for å redde avisen, svarte hun: «Jeg tror avisen må bestemme seg i større grad. Den kan ikke lenger gjøre litt av alt, den må være best på noe.» Her peker hun på et helt sentralt poeng i analysen av papiravisenes situasjon. De fleste norske aviser har i ekstrem grad bygget på det såkalte omnibus-prinsippet det vil si at avisene skal henvende seg til alle og forstås av alle, leses av «massen». Mye tyder som tidligere sagt på at omnibusmodellen hører fortiden til. I dag er det de profilerte nisjeavisene som har størst framgang. Sosiale medier tar de over? Såkalte «sosiale medier» har hatt en eksplosiv vekst de siste årene og framstår i dag med stor selvtillit. Begrepet er litt uklart, men omfatter fenomener som Facebook, Wikipedia, You-Tube, Twitter, Flickr og uendelig mange andre. Det de har til felles, er at de mobiliserer mange mennesker gjennom kontakt og kommunikasjon om forskjellige temaer. Filmen «Us Now», som hadde Skandinavia-premiere i Oslo i mars, handler om sosiale medier, og går langt i å hevde at de tar over for de tradisjonelle mediene, også når det gjelder medienes demokratiske funksjon. Spørsmålet regissør Ivo MATERIALISTEN 1/2-09 57

Gormly stiller foran debatter etter filmen har store implikasjoner: «Can we all govern, and which consequences does social media have for Norwegian government, corporations and organizations?» 50 Dette er å gå mediene i næringen på deres mest sårbare punkt demokratifunksjonen. Mange mediehus har sett hva som holder på å skje, og forsøker å utnytte sosiale medier i sin egen virksomhet. Spørsmålet er om de klarer å fange de mange brukerne som allerede er i aktivitet i sosial medier og i bloggosfæren utenfor mediehusenes kontroll. Kanskje er det en trøst at mange av mytene om at det er så enkelt å sette i gang sosiale medier ikke holder vann, ifølge en artikkel i BusinessWeek nylig. 51 Her punkteres seks myter om at det er gratis, at det er enkelt, at alle kan fikse det, at folk vil se det om det bare er godt nok og at det er målbart. Det kreves både kompetanse, ressurser og tålmodighet å sette i gang med sosiale medier. Og det kan hende de etablerte mediehusene kan beherske det vel så godt som mange utenfor medieverdenen. Liv etter skjelvet? Så vil journalistikken overleve jordskjelvet? Som gjennomgangen bør ha vist, er det trolig en for enkel måte å stille spørsmålet på, fordi det impliserer overleve i den form vi kjenner i dag. I et noe lengre perspektiv er da mitt svar nei. Journalistikken vil forandre seg og bli åpnere, mer dialogisk, enda mer personlig og mindre profesjonsstyrt. Den vil bli mer allestedsnærværende og i en viss forstand mer lokal (men også mer global). Den nye journalistikken vil stille store krav til nye former for medieetikk og kildekritikk, og redaktørrollen vil stilles alvorlig på prøve. Jeg synes forskeren Espen Andersen har uttrykt det godt i en kronikk om medienes framtid: «Deres jobb blir kontinuerlig i stedet for episodisk, involverer leserne også på produksjonssiden og krever stadig reposisjonering av stoff ut fra lesernes reaksjoner og begivenhetenes utvikling. Avisen utvikler seg til et forum for den raske, men lange samtalen, med færre gjentakelser og viktigere historikk.» 52 Men mitt svar på om journalistikken vil overleve er også et betinget ja. Det beste av den journalistikken vi kjenner kan komme til å overleve og finne sin plass i det nye medielandskapet: Gravejournalistikken, den gode reportasjen, den innsiktsfulle kommentaren. Da er det helt avgjørende å finne nye forretningsmodeller som kan betale for kvalitetsjournalistikken, enten det dreier seg om å sende kvalifiserte reportere ut i verden eller sette dyktige journalister til å grave opp misforhold av samfunnsmessig betydning. Kvalifisert journalistikk vil aldri bli gratis. 58 MATERIALISTEN 1/2-09

Bilde MATERIALISTEN 1/2-09 59

Noter: 1 Nå viser til mars-mai i år, da artikkelen ble skrevet (men jeg antar at situasjonen vil være den samme på det tidspunkt dette nummer av Materialisten utkommer). 2 Artikkelen bygger på min bok Losing i mediehuset (2008), IJ-forlaget, kronikkene «Lag tynnere aviser!» (Aftenposten 4.2.2009) og «Ledelse i tøffe tider» (DN 27.11.2008) og arbeidsnotatet «Mediekrise? Forsøk på en diagnose og forslag til medisinering» (BI-notat desember 2008). 3 Anslag basert på spredte offentlige opplysninger fra medieforetakene, jevnlig gjengitt i DN, gjennom det siste året. I januar i år verserte tall som 1.1 og 1.2 milliard i mediene, og siden har det vært kunngjort betydelige ytterligere kutt, siste anslag i DN var tre milliarder. 4 Aamot har seinere varslet sin avgang som toppsjef i Schibsted, og gikk av 1. juni. 5 Hjeltnes m.fl. 2007 og 2008. 6 Helgesen og Gaustad 2002. 7 www.journalisten.no/story/57040 8 Dagbladet lørdag 7. februar 2009. 9 Dagbladet lørdag 7. februar 2009. 10 Fra forelesning på masterprogrammet Flermedial ledelse i regi av BI og IJ i 2009. 11 Meyer 2004. 12 Kabel 2008: 43. Min oversettelse, så også i de kommende sitater fra svenske kilder. 13 Se Bjarke Myrthu. 2004. Den digitale fortæller. Multimedie som oplevelse. Århus: Àjour. Boken gjennomgår en rekke digitale fortelleformer. 14 Bastiansen og Dahl 2003: 516. 15 http://www.update.dk/cfje/vidbase. nsf/id/vb01516336?opendocume nt&print. 19. juni 2008, kl. 13.20. 16 Nygren 2008: 293. Forskningsprosjektet er utført ved JMK/Stocholms Universitet og heter «Journalistisk arbete i förändring». 17 Op. Cit.: 284. 18 Lindholm 2008: 55. 19 Nygren 2008: 118. 20 Engebretsen 2007: 9. 21 Lindholm 2008: 54. 22 Engebretsen 2007. 23 Op. Cit.: 187. 24 Steensen 2008: 123-134. 25 Engebretsen 2007: 192. 26 Engebretsen 2008: 119. 27 Engebretsen 2007: 120. 28 Gentikow 2008: 98. 29 Op. Cit. 30 Op. Cit.: 99. 31 Kanal brukes synonymt med plattform og medie; kanalsamarbeid er altså snakk om samarbeid mellom de ulike mediene eller plattformene i mediehuset. 32 Å versjonere betyr å fordele materiale og saker til de ulike kanalene eller plattformene. Versjonering betyr at hver kanal 60 MATERIALISTEN 1/2-09

gjør det den er best til. 33 Deuze 2004: 14. 34 Norman 2008: 144. 35 Op. Cit.: 160. 36 Hjeltnes m.fl. 2007: 38. 37 Op. Cit.: 46. 38 Norman 2008: 153. 39 Hjeltnes m.fl. 2007: 42. 40 Dagens Næringsliv 15.6.2006. 41 Lier 2008: 8. 42 Kabel 2008: 45. 43 «Lysende usikker fremtid.» Kronikk i DN Etterbørs, 2. mars 2009. 44 Eiriks forfatterblogg 9. februar 2009: «Er gratis leseplater svaret på aviskrisa?». http://newth.net/ eirik/2009/02/09 (11. mars 2009). 45 Op. Cit. 46 Begrepet stammer fra Kirsten Drotners artikkel «Modernitet og mediepanikk» (1990), i Ivar Frønes og Trine Deichman Sørensen (red.) Kulturanalyse. Oslo. 47 «Det store hamskiftet», Dagbladet lørdag 7. februar 2009. 48 «Lysende usikker fremtid.» Kronikk i DN Etterbørs, 2. mars 2009. 49 Dagens Næringsliv Magasinet, 7./8. mars 2009. 50 http://blog.usnowfilm. com/2009/03/ (11.mars 2009) 51 «Debunking Six Social Media Myths.» BusinessWeek 19. februar 2009. Av B.L. Ochman. 52 Papir og nett i kamp.» Kronikk i Aftenposten 25. januar 2008. Litteratur Bastiansen, Henrik G. og Hans Fredrik Dahl. 2003. Norsk mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Bechmann Petersen, Anja og Steen K. Rasmussen (red.). På tværs af medierne. Århus. Update/À jour. Bech-Karlsen, Jo. 2008. Losing i mediehuset. Kristiansand: IJ-forlaget. Deuze, Mark. 2001. «Understanding the Impact of the Internet.» Ejournalists 2001;1(1). Engebretsen, Martin. 2007. Digitale diskurser. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Gentikow. Barbara. 2008. «Mediepublikumet i en brytningstid: Revitaliseringer og transformasjoner.» Norsk Medietidsskrift nr. 2. Helgesen, Thorolf og Terje Gaustad. 2002. Medieøkonomi. Oslo: Stølen. Hjeltnes, Guri, Ragnhild Kr. Olsen og Jo Bech-Karlsen. 2007. Rapport fra ti norske mediehus. En studie av flermediale løsninger. Oslo/ Fredrikstad. Handelshøyskolen BI / Institutt for journalistikk. Hjeltnes, Guri, Ragnhild Kr. Olsen og Tord E. Nedrelid. «Mediehusrapporten 2008.» www.mediehus.org/ Kabel, Lars. 2008. Dansk journalistikforskning 2002 2007. København. Dagspressens Fond. Lier, Gunnar. 2008. «Den nye journalistrollen med det nye verktøyet.» Oppgave på Master of Managementprogrammet i Flermedial ledelse, Handelshøyskolen BI. Se www.mediehus.org/ MATERIALISTEN 1/2-09 61

Meyer, Philip. 2004. The Vanishing Newspaper. Saving Journalism in the Information Age. University of Missouri Press. Norman, Helena. 2008. «Flerkanalpub-licering och journalistisk produktion.» I: Nygren 2008. Nygren, Gunnar. 2008. Nyhetsfabriken. Lund: Studentlitteratur. Ottosen, Rune og Arne H. Krumsvik (red.). Journalistikk i en digital hverdag. Kristiansand: IJ-forlaget. Lindholm, Magne. 2008. «Hva er en nettavis?» I: Ottosen og Krumsvik 2008. Steensen, Steen. 2008. «Provokasjon og opplevelse. To strategier for produksjon av featurejournalistikk på nett.» I: Ottosen og Krumsvik 2008. Jo Bech-Karlsen er journalist og journalistikkforsker ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI, Oslo. 62 MATERIALISTEN 1/2-09