Tema: Forskning i Norge. Fortellingen om norsk forskning Forskning skal være kvalitet Dårlig forvaltning av forskere og forskning

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3 2009 SAMFUNNSVITEREN Tema: Forskning i Norge Fortellingen om norsk forskning Forskning skal være kvalitet Dårlig forvaltning av forskere og forskning TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009 Side 1

REDAKTØR: GUNN KVALSVIK Er forsking viktig nok? Gunn Kvalsvik - Det er sjølvsagt viktig at vi forskar på diabetes, men det er ikkje tvil om at svenske politikarane har vore litt vel mykje fokusert på akkurat dette området. Kanskje de heller burde ha oppfordra diabetikarar til å ete sunnare og trene meir, og dermed gje forskarar rom til å konsentrere seg om andre områder. Kanskje ville vi for eksempel ha ein medisin mot pandemier som svineinfluensa dersom forskarane hadde fått betre vilkår og meir midlar til fri forsking. Orda kjem frå rektor ved Universitet i Göteborg, professor Pam Fredman, under seminaret Forsking for framtida som vart arrangert i Oslo 20. august i år. Publikum, som i stor grad består av menneske frå norske universitet og forskingsinstitusjonar, klappar begeistra. Slike ord fell i smak. Meir til forsking og fri forsking går som eit mantra i Noregs forskingsmiljø. Rektoren ved Universitetet i Göteborg var ikkje på seminaret fyrst og fremst for å snakke om pandemiar, men for å fortelje det norske forskingsmiljøet historia bak forskingssuksessen i Sverige. Trass hennar kritiske merknadar, særlig til Sveriges manglande satsing på grunnforsking, kjem ho frå eit land som har satsa mykje på forsking. I motsetjing til Noreg har dei blant anna klart å auke delen av BNP til over den magiske tre prosentgrensa, noko som står i sterk kontrast til vår satsing, som framleis held oss rundt ein prosent. Fredman fortel at i Sverige har forskingsopptrappinga vore ei nasjonal satsing som starta på 1980-talet. Ho fortel om eit aktivt næringsliv og et godt samarbeid, særlig med legemiddelindustrien. Også samfunnsvitskap og økonomisk vitskap har vore viktige satsingsområde. Det er inga løyndom at både Sverige, Finland og etterkvart også Danmark satsar meir på forsking enn her heime. Og ser vi på statistikk frå OECD finn vi Norge langt ned på lista over best på forsking. Som Mats Benner seier det: Noreg er altså eit annleisland når det gjeld forskingssatsing (s. 6). Bedrifter er lunkne og pengane sit langt inne, rekrutteringa fungerer ikkje og politikken er lite vekta. Dette står i kontrast til dei politiske partia sine pamflettar, der dei alle er opptekne av at forsking skal trappast opp. I eit samstemt kor hevder dei at satsing på forsking er avgjerande for vårt lands framtid. Refrenget er: Det er gjennom forsking vi kan utvikle ny industri, vere med i den internasjonale konkurransen og verte eit betre samfunn. Vi byggjer kunnskapssamfunnet. Røynda er annleis. Mange ser i vantru at den sitjande regjeringa presenterar ei defensiv forskingsmelding. Og leiaren i forskingskomiteen (som også tilhøyrer oposisjonen) legg ikkje skjul på at forskningspolitikk har lite gjennomslagskraft. I dette magasinet har vi intervjua kunnskapsministeren, leiar for forskingskomiteen, forskingsleiar for NIFU STEP og nokre til. Vi prøver å seie noko om status på vår lands forsking, har bladd litt i den nye forskingsmeldinga og spurt om framtida. Samfunnsviteren er organ for Samfunnsviterne Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Kjersti Morvik, Knut Aarbakke og Torun Høgvold Enstad Grafisk Utforming: Tiber AS i samarbeid med Gunn Kvalsvik Opplag: 7700 Ansvarlig utgiver: Samfunnsviterne Trykk: DMT Utgave - materiellfrist - distribusjon 01/09-20. februar - uke 11 (mars) 02/09-20. mai - uke 23 (juni) 03/09-21. august - uke 37 (september) 04/09-12. november - uke 49 (desember) Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side: (180 x 240 mm) 6500,-/5000,- 1/2 side: (180 x 120 mm) 4500,-/3000,- 1/4 side: (180 x 60 mm) 3500,-/2500,- 1/1 bakside (200 mm x 200 mm) 9 000,- (farge) Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes til sekretariatet, tlf 22 03 19 06/ post@samfunnsviterne.no Samfunnsviterne, Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO Telefon: 22 03 19 00 Telefaks: 22 03 19 01 www. samfunnsviterne.no Side 2 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009

INNHOLD Tema: Forskning i Norge 06 10 14 Aktuelt Forskning for fremtiden nå! 05 Kortsiktige og få satsningsområder 06 Norges første forskningsombud 08 Fortellingen om norsk forskning 10 Forskning skal være kvalitet 14 Dårlig forvaltning av forskere og forskning 16 Student Rekruttering til akademia 20 De unge fremtidsforskerne 22 Tilbodet av arbeidskraft etter utdanning 2007 2030 23 Juss Midlertidig ansettelse i universitets- og høgskolesektoren 24 16 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009 Side 3

Foto: Øivind Haug Enkelt oppgjør etter skade 1. januar 2009 etablerte vi DnB NOR Skadeforsikring med et mål om å bli best der det virkelig gjelder på selve skadeoppgjøret. Hvor god din forsikring egentlig er vet du først når skaden inntreffer. Din forening har i tillegg forhandlet frem våre beste priser. Ring Medlemsrådgiveren 04700 valg 2, eller kom innom et av våre bankkontorer for medlemstilbud. Sjekk også din forenings nettside. Side 4 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009

Hovedstyret har ordet Forskning for fremtiden nå! Dette nummeret av magasinet Samfunnsviteren er viet til forskning og forskningspolitikk. Samfunnsviterne har satt forskning på dagsorden på mange måter den siste tiden, og på landsmøtet i slutten av oktober er målet å få vedtatt et eget forskningspolitisk dokument. Dessuten foreslår vi å rette spesiell oppmerksomhet mot rekruttering av medlemmer fra universitets- og høgskolesektoren fremover. Regjeringen la tidligere i år frem stortingsmeldingen Klima for forskning. At forskningsmeldingen avstedkom ganske bred offentlig debatt er veldig bra, men hovedgrunnen til debatten var dessverre at forskningsmeldingen er svak på flere områder. Ansvarlig statsråd for meldingen, Tora Aasland, har måttet bruke mye tid på å forklare hvorfor man har forlatt målet om tre prosent av BNP til forskning innen 2013. Hovedpoenget hennes har vært at målet ikke egner seg som et konkret mål, men mer er egnet som en langsiktig målsetning. Dessuten mente man angivelig at målet ville være for ambisiøst i forhold til tidshorisonten, altså urealistisk å kunne nå. Politikk handler etter vårt syn mye om visjoner. Når man forlater konkrete målsetninger forlater man på sett og vis også sine visjoner. Derfor mener vi forskningsmeldingen fortjener kritikken den har blitt møtt med på dette punktet. Og hvorfor prosentmål er egnet for bistand og kultur, men uegnet for forskning, forstår vi rett og slett ikke. Vi har også på andre måter fått en uforpliktende forskningsmelding, dessverre. Meldingen har ingen kostnadsoverslag for hvor mye man ønsker å realisere av bevilgninger til forskningsinnsats. Begrunnelsen har vært at finansieringen uansett må tas i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene på Stortinget. Dette er i og for seg riktig, men når den samme regjeringen la frem sin nasjonale transportplan et par måneder før forskningsmeldingen, anslo man hva foreslåtte tiltak ville koste. At dette også har betydning når man så kommer til budsjettbehandlingene er relativt innlysende, og vi mener derfor det er skuffende når forskningsmeldingen ikke inneholder mer konkrete anslag for fremtidig finansiering. Forskning og utviklingsarbeid er grunnlaget for fremtidig verdiskaping og velferd. Samtidig er omfattende forskningsinnsats avgjørende for å løse de store problemene i verden, enten det handler om mat og rent vann til en stadig økende befolkning eller om global oppvarming som følge av menneskeskapte utslipp av klimagasser. For et par år siden lanserte statsminister Jens Stoltenberg renseteknologi av CO2-utslipp fra store utslippskilder som gass- og kullkraftverk som Norges og vår tids månelanding. Rensing av CO2-utslipp blir helt sikkert avgjørende for å få til kutt, men det som helt klart ville gitt enda større kutt, var å la være å brenne av oljen, gassen eller kullet i utgangspunktet. I løpet av ca. 150 år har menneskene brukt opp om lag halve verdens forekomst av olje, et produkt det har tatt millioner av år og lage. Oljen har vært grunnlaget for mye av den velstandsutvikling man har sett i den vestlige verden, og Norges rikdom er tuftet på utvinning av olje og gass. Men er det spesielt klokt å brenne opp et produkt som vi ikke vil kunne få fatt i igjen, og som har så enormt mange andre anvendelsesområder? Svaret er selvsagt nei, men det er bare gjennom omfattende og langvarig forskningsinnsats vi vil få frem alternativene til dagens forurensende aktivitet. Og det er gjennom tilsvarende forskning vi skal finne de neste anvendelseområdene for hydrokarboner og andre fantastiske naturressurser. Samfunnsviterne krever derfor en langt mer forpliktende forskningspolitikk, der alle fagområder får anledning til å utvikle seg til beste for vår felles fremtid. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009 Side 5

Storebror om norsk forskning: Kortsiktige og få satsningsområder Professor Mats Benner ved det Forskningspolitiska institutet, Lunds universitet, mener at Norge er et annerledesland. Han peker på EU, miljø, olje - og på forskningsmeldingen. Hans råd til Norge er å satse mer på samfunnsforskning i fremtiden. Tekst: Mats Benner Professor, Forskningspolitiska institutet Lunds universitet, Sverige. Når en vurderer Norge fra utsiden ser en et land med en del interessante, kontrastfulle sider. Samtidig som Norge kanskje er det landet i verdenssammenheng som snakker mest samvittighetsfullt rundt miljøspørsmålet, bygger norsk økonomi på utnyttelse av begrensede fossile ressurser. Det ser ikke ut til å være noen veg ut av denne ekstreme avhengigheten av økologiske, og igjen økonomiske næringer. Norge er et smalt og langt land med store regionale variasjoner, samtidig som landets politiske tradisjoner ikke tillater større sosiale eller økonomiske forskjeller. Forholdet mellom sentrum og periferi blir derfor spesielt spent, og det blir ikke mindre komplisert når Norge prøver å tilpasse seg EU. Norge er også, på én og samme tid, internasjonalt og nasjonalistisk. Den internasjonale delen materialiseres gjennom landets åpenhet og nysgjerrighet på verden, som kanskje er større enn i noe annet land. Det globale engasjementet er synlig gjennom en sterk rolle i internasjonalt konfliktløsningsarbeid og i globale forpliktelser, rundt fattigdom, miljø og språk, global helse osv. Samtidig virker det som det norske samfunnet er en anelse lukket og har nok med seg selv, og grobunnen for populisme er ikke dårligere - men snarere bedre - enn i mange andre land. Spenning i forskningsverden Spenningene og motsetningene er synlige også innen forskningsverdenen. Norsk forskning ligger alt i alt på et godt internasjonalt nivå, men det er en verden som preges av store interne variasjoner og med små muligheter til å samle ressursene på noen få steder. Alla måste vara med, som det heter i svensk politisk retorikk. Spenningen mellom elitesatsinger og regionale behov er derfor et gjennomgangstema innenfor forsknings- og universitetspolitikken. For å møte disse motsetningsfulle tendensene, og unngå offentlig schizofreni, trengs flere tiltak som sammenholder. Noe som kan gi bedre innsikt i problemene og utfordringene, og kanskje til og med bidra til å finne en løsning på dem, er å bruke samfunnsvitenskapen. Samfunnsvitenskaplig forskning kan nemlig sette ord på dilemmaer og motsigelser, og kanskje også hjelpe til med å finne en vei ut av dem. Samfunnsvitenskap Når en ser nærmere på hvordan samfunnsvitenskapen har blitt behandlet i Norge, blir man slått av to forhold. På den ene siden er Norge en samfunnsvitenskapelig stormakt. Innenfor en rekke områder, som for eksempel politisk sosiologi, fredsforskning, offentlig administrasjon, makroøkonomi, kjønnsforskning og velferdsforskning, er Norge eksepsjonelt fremtredende, ikke bare relativt sett, men også absolutt. På den andre siden bruker en den samfunnsvitenskapelige kompetansen dårlig. Et konkret bevis på dette fant jeg da jeg satt i et ekspertuvalg i Norges forskningsråd, som skulle evaluere Norges forskningsråds såkalte store programmer (Sats på Forandring). Når Norges forskningsråd skulle ta for seg store samfunnsmessige spørsmål, gjorde de det kun ved bruk av rene teknisk-industrielle termer. I den grad humanistiske og samfunnspolitiske spørsmål overhode ble stilt, ble det Når det gjelder samfunnsvitenskap kunne man gjort mye annerledes: å dra nytte av Norges sterke samfunnsvitenskaplige tradisjon, som kan utnyttes særlig nå når Norge, sammen med resten av verden, står overfor store økonomiske og industrielle utfordringer. Det hadde kunnet bli ett unikt norsk bidrag til kunnskapssamfunnet. Side 6 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009

gjort i liten skala og med lavt ambisjonsnivå. Forskning rundt tema som petroleum og fiskeri ble ikke satt i sammenheng med regionaløkonomi og næringsøkonomi, til tross for at de samfunnsmessige dimensjonene av politikken går rett inn i de tekniske og industrielle områdene. Gammelt nytt Forskningsmeldingen har ingen gode forslag til hvordan norsk samfunnsforskning skal finne tilbake sin sterke og samfunnsbyggende rolle. Meldingen preges i stedet av målet om kontinuitet og stabilitet i den norske politiske kulturen: det er regionale interesser og de tradisjonelle næringenes kortsiktige behov som preger diskusjonen om den norske forskningens vilkår og fremtid. Alt er selvsagt ikke gammelt. Klimaspørsmålet står naturligvis i sentrum for oppmerksomheten. Det gjør også den globale orienteringen av forskning på helse, der den norske forskningen absolutt kan gjøre nytte i et - Norge er et smalt og langt land med store regionale variasjoner, samtidig som landets politiske tradisjoner ikke tillater større sosiale eller økonomiske forskjeller. Forholdet mellom sentrum og periferi blir derfor spesielt spent, og den blir ikke mindre komplisert når Norge prøver å tilpasse seg EU, skriver Mats Brenner. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009 Side 7

globalt sammenvevd kunnskapssystem. En innretning mot offentlig sektors kunnskapsbehov er også påkrevd når nasjonalstatens grenser blir mer uttydelige og nye statlige oppgaver kommer på agendaen. Oppdelingen av temaer (mål på tvers) og satsingsområder (strategiske mål) skaper en rimelig balanse mellom politisk definerte områder og forutsetningen innenfor universitetene. Men for samfunnsvitenskapen er det litt nedslående at så lite blir gjort for å styrke koplingene mellom samfunnsvitenskap og de teknisk-industrielle satsningene. Det handler jo ikke om mangel på resurser og muligheter til å prøve seg på nye forskningspolitiske instrument i Norge, eller å prøve ut nye initiativer. Norge kan bidra Oppsummert kan en si at Norge har fått en ganske rigid og fantasiløs forskningsmelding som er preget av de økonomiske og regionale forholdene som fortsatt preger norsk politikk og forskningspolitikken spesielt. Når det gjelder samfunnsvitenskap kunne man gjort mye annerledes: å dra nytte av Norges sterke samfunnsvitenskaplige tradisjon, som kan utnyttes særlig nå når Norge, sammen med resten av verden, står overfor store økonomiske og industrielle utfordringer. Det hadde kunnet bli ett unikt norsk bidrag til kunnskapssamfunnet. Artikkelen er oversatt av Gunn Kvalsvik. Mats Benner. Foto: Lunds Universitet Om forfatteren: Professor Mats Benner har forskningspolitikk som ett av sine viktigste forskningsområder. Benner forsker på politikk og hvordan implementering av forskning fungerer, både i Sverige og andre land. Norges første forskningsombud Professor Peter Kierulf fra Ullevål universitetssykehus HF er oppnevnt som forskningsombud for tre helseforetak og Universitetet i Oslo. Forskningsombudet skal være et kontaktpunkt for ansatte i saker hvor man mistenker brudd på anerkjente vitenskapelige normer i forbindelse med planlegging, gjennomføring og avslutning av et forskningsprosjekt. Det hender at forskere fusker i faget. Dessverre. Her til lands kjenner vi alle til Sudbø-saken, og går vi til utlandet finnes det en rekke graverende tilfeller. Det er slike historier som gjør at vi for noen måneder siden fikk vårt eget forskningsombud. På Ullevål universitetssykehus websider står det følgende: Forskningsombudet skal bidra til at Ullevåls sykehus` ansvar for håndtering av spørsmål om uredelighet blir ivaretatt på en betryggende måte for alle berørte parter i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for lov om etikk og redelighet i forskning. Ullevål universitetssykehus har lagt til grunn en vid definisjon av uredelighetsbegrepet. Både alvorlige tilfeller av uredelighet i form av forfalskning, fabrikkering, plagiering, så vel som mindre alvorlige tilfeller, som uberettiget forfatterskap, publiseringsskjevhet (bias) og andre former for brudd på fullstendighetsprinsippet, omfattes av forskningsombudsordningen. Medisin mest utsatt Det er selvsagt interessant å stille seg spørsmålet om ikke andre forskingsområder også burde få sitt ombud. Konsekvensene på kort sikt er kanskje ikke så graverende som ved medisinsk forskning, på lengre sikt vet vi imidlertid at slurv kan bli kostbart. Side 8 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009

HALLO SAMFUNNSVITER Tobias Bade Strøm jobber i Forskningsrådet. Hans hverdag består i å koordinere og å styrke forskning mellom Norge og Asia. - Hva er din faglige bakgrunn? - Jeg har Cand.mag. fra Universitetet i Bergen med mellomfag i sammenliknende politikk. I graden inngår også utvekslingsopphold i Uppsala, Bordeaux og Washington D.C. I USA tok jeg et semesteremne i amerikansk utenrikspolitikk og hadde utplassering to dager i uka ved den franske ambassaden. Tilslutt tok jeg Master i europeisk politikk ved College of Europe i Brugge. - Hvor jobber du nå? - I Avdeling for globale utfordringer (Divisjon for store satsinger) i Norges forskningsråd, som rådgiver og internasjonal kontaktperson med Asia som ansvarsområde. - Hvorfor havnet du der? - Jeg hadde et halvt års vikariat gjennom Proviko i Forskningsrådet våren 1999 i internasjonal enhet. Etter studieåret i Belgia og seks flotte år med Schengen-saker og internasjonalt politisamarbeid i Kripos var jeg så heldig å få et engasjement i Avdeling for samfunnsvitenskap i Forskningsrådet. Der jobbet jeg hovedsakelig med koordinering og nettverkssamarbeid innenfor norsk og europeisk samfunnsvitenskapelig forskning. Da engasjementet gikk ut søkte jeg jobben i Avdeling for globale utfordringer og har vært der siden mars 2009. - Hvordan er din arbeidshverdag? - Heldigvis varierende! Noen dager består mest av interne planleggingsmøter og eksterne møter med departementer og andre aktører vi samarbeider med. Andre dager bruker jeg til å skrive rapporter og strategidokumenter. Noe av det viktigste er å opprette og utvikle kontakten med samarbeidspartnere i Norge og i Asia, som Kunnskapsdepartementet, UD og NORAD samt Innovasjon Norges utestasjoner i eksempelvis Tokyo og Beijing. Og ikke minst norske forskningsmiljøer som jobber opp mot Asia ved universiteter, høgskoler, institutter og i næringslivet. - Hva er det mest spennende med ditt virke? - For meg er det følelsen av å gjøre noe helt nytt i og med at det opprinnelig er europaspørsmål jeg egentlig kan. Å jobbe opp mot Asia er også veldig aktuelt da de globale utfordringene helt klart må løses ved hjelp av aktiv deltakelse fra de store landene i Asia - Kina, India og Japan. Så det å kunne være med å koordinere Forskningsrådets og norsk forsknings engasjement for å styrke samarbeidet med asiatiske land innen forskning og teknologi er både en spennende utfordring og en unik mulighet til å knytte nærmere bånd til et kontinent som sannsynligvis bare er i startfasen når det gjelder økonomisk og politisk innflytelse i verden. - Hvorfor valgte du å organisere deg i Samfunnsviterne? - Rett og slett fordi jeg helt fra gymmaset, eller i alle fall mitt første studieår, har følt meg som en samfunnsviter. Med Cand. mag.-grad og Master inneholdende statsvitenskap, kommunikasjon og samfunnsgeografi var valget enkelt. I 2001 var jeg med på å starte lokallag ved Kripos, som naturlig nok var dominert av Politiets Fellesforbund. Det ble mange interessante år som lokallagsleder med gode og intense lokale forhandlinger og møter med ledelsen om medbestemmelse og fagforeningenes posisjon. - Er det mange andre medlemer av Samfunnsviterne der du er? - I Forskningsrådet er det nesten 400 ansatte og kun ca. ti medlemmer av Samfunnsviterne. Det gledelige er at vi er i ferd med å starte et lokallag med et potensiale på rundt 50 medlemmer på et par års sikt.vi ser frem mot å jobbe sammen med Tekna for å få litt mer Akademiker-preg på arbeidsplasssen! - Hvor i arbeidslivet er du om 20 år? - I 2029 er jeg tilbake i Norge etter å ha jobbet noen år i en internasjonal organisasjon. Ideelt sett har jobben involvert forskningssamarbeid, informasjon og kommunikasjon, og det daglige arbeidsspråket har vært fransk. Et alternativ hadde vært å jobbe for at flere nordmenn synes det er en god idé å samarbeide nærmere med 27+ av våre naboland i vår egen verdensdel ved å sitte rundt bordet når det diskuteres klima- og miljøsaker, sikkerhetspolitikk og hvordan EU best kan samarbeide med andre stormakter om internasjonale spørsmål. Personlig mener jeg at et medlemskap i EU er den beste måten å styrke det nordiske samarbeidet på og samtidig påvirke de store landene i EU til å ta de rette avgjørelsene. Det ville også være en god mulighet til innenfra å se til at den eneste realistiske samarbeidsorganisasjonen i Europa gjør noe med sine demokratiske og organisatoriske mangler og får et ordentlig TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009 Side 9

En glad versjon Fortellingen om norsk forskning I den grad forskningspolitikk debatteres i Norge, tegnes det ofte et trist bilde av utviklingen. Oppfatningen om at vi er et u-land i denne sammenhengen synes å være rådende. Bildet er ikke riktig, sier Magnus Gulbrandsen. Han er forskningsleder for området Forsknings- og innovasjonspolitikk i NIFU STEP og redaktør for tidsskriftet Forskningspolitikk. Tekst: Balder C. Hasvoll Atomforskning Gulbrandsen er opptatt av det som faktisk har fungert godt i Norges forskningspolitikk. Han framhever etterkrigsårene som startperioden for en systematisk forskningspolitikk. - Rett etter andre verdenskrig var nok atomforskning den aller største satsingen. 45 prosent av forskningsbudsjettet ble brukt på militær- og atomforskning. Bare reaktorprosjektet JEEP kostet fem millioner 1945-kroner, som utgjorde en enorm budsjettpost. Forsvarsminister Jens Christian Hauge møtte den gang stor motstand fra professorer ved UiO og NTH, fordi de fryktet at det ikke skulle bli penger igjen til grunnforskning. - Det at Norge i dag fremdeles er blant verdens ti største våpeneksportører, viser at satsingen var vellykket, hevder Gulbrandsen. Men det viktigste er nok avkastningen på andre områder for eksempel den betydningen kompetansen som ble bygget opp under etterkrigssatsingen på atomenergi og forsvarsteknologi, har hatt for olje- og gassindustrien. Mye vil ha mer - I dag har vi ikke nådd målet om at forskningsmidler skal utgjøre tre prosent av BNP, hvor to av dem skal komme fra private kilder, men så har vi jo også et kjempehøyt BNP, sier han. - Ser man på offentlige utgifter eller utgifter per innbygger, bruker vi omtrent like mye penger på forskning som land det er naturlig å sammenligne seg med. De siste 20 årene har antall ansatte ved universiteter og høyskoler blitt mer enn doblet. Vi har postdoksystemet, som ikke var der før. Selv om utviklingen ikke har vær like sterk på alle områder, har det har vært en betydelig realvekst i forskningssatsingen de siste 20 årene, og både forrige og nåværende regjering må sies å ha lagt betydelig vekt på forskningssektoren. - Hvorfor hører vi likevel stadig om hvor elendig det står til med norsk forskning? - Her finnes det mange ulike forklaringer. Det er en tendens til å tenke om forskning som så mange andre områder: Hvorfor brukes det ikke mer når vi har så mye oljepenger? Et annet fenomen er at vekst i seg selv generer nye behov. Jo flere forskere vi får, jo skarpere blir konkurransen blant disse. De viktigste resultatene av forskningsarbeider er jo ofte ideer om hva man skal undersøke videre, noe som gjerne vil kreve ekspansjon av forskningsinnsatsen. Deler av budsjettøkningene er også spist opp av lønnsvekst. Så noe av misnøyen bunner i at man ikke ser at det kommer mer forskning ut av pengene. Vekst i seg sjøl leder altså ikke til tilfredshet, konkluderer Gulbrandsen. Gulbrandsen påpeker at misnøye med forskningspolitikken ikke er noe særnorsk fenomen. - Historiske studier viser at krise innen forskningen er omtalt i over 100 år og i mange land. Når vi så sammenligner oss med andre, må vi huske på at et lite land som Norge ikke kan satse like mye på alle felt. Forskere kan ofte sammenligne med andre land som bruker mer, og fornøyde forskere skriver sjelden avisinnlegg. Norske forskere som har opphold i utlandet, kommer ofte hjem og sier at vi ikke har det så verst her likevel. Og ser vi for eksempel på samfunnsforskning, bruker Norge relativt mer penger på dette enn de fleste andre land. I år brukes det over 40 milliarder kroner på forskning. 40 000 mennesker jobber som forskere. Det er snart flere av dem enn det er bønder og fiskere i landet, men forskningssektoren er nok mer usynlig. Det vil alltid være en kamp om ressursene mellom de ulike sektorene, og kriseretorikken kan gi politisk oppmerksomhet. I en tid med press på offentlige budsjetter og et vell av prisverdige formål for offentlig pengebruk, synes jeg likevel at noen forskeres krav om doblinger og tidoblinger av forskningsbudsjettene vitner om svak bakkekontakt. Samfunnsfagenes betydning - På hvilke områder har norsk forskning en fremtredende posisjon? - Vi hevder oss ofte på de områdene Side 10 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009

hvor vi har spesielle naturgitte betingelser, som et land med mye fjorder og fjell. På fagfelt som geologi og marine fag har vi sterke tradisjoner, og vi har gode forskningsmiljøer som svarer til viktige industribransjer som metaller og olje og gass. Norges geografi, klima, spredte bosetting og andre forhold har gitt oss enkelte spydspissområder innen f.eks. kommunikasjonsteknologi og automatisering, både militært og sivilt. I tillegg framhever Gulbrandsen toneangivende samfunnsforskere som karakteristisk for den norske modellen. - Særlig arven etter Arbeiderpartiet med Gerhardsen og hans finansminister Brofoss, som trodde på kunnskapsbasert samfunnsplanlegging, har bidratt til en sterk samfunnsforskning i Norge. Her var nok det sosialøkonomiske miljøet svært viktig til å begynne med, det fikk svært gode rammebetingelser og interesserte brukere. Senere har vi som kjent fått tre nobelprisvinnere her. Mange av forskningsinstituttene våre er med på å underbygge organiseringen av offentlig sektor. Instituttene har i lengre perioder hatt gode rammebetingelser, og departementer er interessert i hva de driver med. Det kan med tyngde argumenteres for at denne målrettede bruken av samfunnsforskningen har vært en suksess. Noen undersøkelser fremhever at vi har færre - Historiske studier viser at krise innen forskningen er omtalt i over 100 år og i mange land. Når vi så sammenligner oss med andre, må vi huske på at et lite land som Norge ikke kan satse like mye på alle felt, sier forskningsleder Magnus Gulbrandsen. Foto: Illustrasjonsfoto. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009 Side 11

problemer i offentlig sektor enn mange andre land, med mindre byråkrati og større effektivitet. Gulbrandsen trekker fram arbeidslivsforskeren Einar Thorsrud som et meget godt men kanskje ikke like kjent eksempel på samfunnsforskningens bidrag. Thorsrud eksperimenterte med nye former for arbeidsplassdemokrati og organisering blant annet i Norsk Hydro fra 1960. Prosjektet i kunstgjødselfabrikken fikk lite oppmerksomhet i sin samtid, men regnes i dag som helt banebrytende. I Norsk Hydros jubileumsbok er det nevnt som et av de viktigste vendepunktene i selskapets historie. I 1962 fikk Thorsrud jobben med å lede det såkalte Samarbeidsprosjektet LO/N.A.F., et forsknings- og utviklingsprogram for demokratisering av industrielt arbeid, basert på praktisk forsøksvirksomhet i flere produksjonsbedrifter. Prosjektet har høstet stor internasjonal oppmerksomhet. - Thorsruds prosjekter bidro til å videreutvikle den spesielle måten vi driver industri på, sier Gulbrandsen. - Samfunnsforskerne bidro ikke bare til å gjøre endringer i enkeltbedrifter, men til nye lover og paragrafer som f.eks. fastsatte et prinsipp om at ansatte skal høres ved innføring av IKT. Det har nok bidratt til en vellykket automatisering i Norge, fordi det i mindre grad ble oppfattet som en trussel. Thorsruds betydelige praktiske resultater og internasjonale anerkjennelse var likevel ikke nok til å vinne respekt i norsk akademia, hvor han ble både kritisert, motarbeidet og ignorert. - Selve strukturen i systemet er viktig. Hvordan er samarbeid og arbeidsdeling mellom universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter, bedrifter og sykehus? I store deler av forskningssektoren er det andre mål enn god forskning som står sentralt, slik som distriktspolitikk, sektorutvikling og velferd. Forskningen har aldri vært viktig i seg selv i Norge, men alltid vært styrt av andre mål og underlagt enkeltdepartementer. Men så stor som sektoren er blitt nå, er det kanskje et større behov for å løfte opp forskningspolitikken enn tidligere. Kan vi få bedre forskning av å tenke på forskning som en helhet, og koordinere innsatsen bedre og få mer ut av pengene? - Når det gjelder pengebruk, må vi også se på hvordan de enkelte enhetene prioriterer, mener Gulbrandsen. - For eksempel har Universitetet i Oslos budsjett blitt mer enn tredoblet de siste ti årene. Da bør vi i større grad spørre oss om universitetet evner å bruke alle pengene på riktig måte, ved å sluse dem inn i god forskning og stimulere sine ansatte til å gjøre god forskning. Det kan være vanskelig å gjøre endringer i universitetene. Men vi vil ikke løse alle problemer ved å sprøyte inn dobbelt så mye penger. Nyttig med nyttetenking I tillegg til for lite penger, er en annen vanlig kritikk mot norsk forskningspolitikk at den er for nytteorientert, og for lite opptatt av god og nyskapende grunnforskning. Heller ikke her vil Gulbrandsen være med på å svartmale. og en forsker til Karl Johan, og stilte forbipasserende spørsmålet: Hvem ville du gitt en ekstra milliard til? En forsker som kun snakker om forskning for forskningens egen skyld vil ikke komme heldig ut. Det ville være bra for både forskningen og samfunnet om man tydeliggjorde båndene mellom forskningen og samfunnsutviklingen. Likevel ligger det en stor utfordring her når mye av forskningens nytte er svært langsiktig og indirekte. Men det viktigste poenget er likevel at det ikke er noen motsetning mellom god grunnforskning og nytteforskning. Miljøer som kombinerer grunnforskning med anvendte aktiviteter, gjør det best, det finnes det mye empiri på. De siste årenes økte fokus på nytteverdi og ekstern finansiering har skjedd parallelt med et fokus på bedre forskning, ikke minst innenfor samfunnsfagene. I dag arbeider man langt mer i grupper enn tidligere, og man utsetter sin forskning for fagfellekritikk gjennom internasjonal publisering. Da er det kanskje den middelmådige forskningen som får problemer den som verken er viktig i internasjonal målestokk eller har noen særlig nytteverdi, hevder Gulbrandsen. Gulbrandsen tror også at mange forskere ønsker at forskningen deres Magnus Gulbrandsen Penger er ikke alt Gulbrandsen savner argumenter som ikke kun dreier seg om penger i forskningsdebattene. Hva får man ut av pengene man faktisk har og hvordan skal forskningen organiseres? - I et moderne demokrati vil det være politisk umulig å fjerne nytte som argument. La oss som et tankeeksperiment se for oss at vi tok med en skolelærer, en som starter en liten bedrift, en sykepleier Side 12 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3-2009